nes-bulletin vol. 2 vår 2011

Norsk Egyptologisk Selskap Norsk Egyptologisk Selskap Norsk Egyptologisk Selskap

BulletinBulletinBulletin

Egyptiske Steinbrudd

Isistempelet i Pompeii

Revolusjon i Egypt

NESNESNES---BulletinBulletinBulletin

Vol. 2 Vol. 2 Vol. 2

vår 2011vår 2011vår 2011

2

Kjære alle.

Norsk Egyptologisk selskap har hatt årsmøte sidan sist, og noko spesielt av året er at det nye styret har ein overvekt av bergensare. Dette har ei enkel forklaring, då alle av dei møtande, med eit unntak, var frå Bergen.

Trass i bergensdominans, var det derimot ingenting å sei på entusiasmen. Det er absolutt vilje og gode idear blant medlemmane i selskapet, noko som kjem spesielt godt til syne i Bergen kor ein denne våren har månadlege egyptologiske arrangement.

Svært gode nyheiter er det dessutan at medlemstalet vårt er stigande. Kanskje er dette frukter etter vedtak om særskild medIemsskap for studentar ved årets årsmøte?

Alle i det nye styret er kjente fjes, som har vore aktive i selskapet over lengre tid. Eg har tatt på meg rolla som leiar, og skal gjere så godt eg kan med å fylle skoa etter Vidar. Trass i at eg denne våren bur i Kairo, der eg jobbar som forskingsassistent og tek fag ved det amerikanske universitetet, er samarbeidet i styret såpass bra at dette ikkje skal by på problem.

Dette er ei svært spennande tid i Egypt, og i Midtausten generelt. Det er svært positivt å sjå at folk omsider vågar ta bindet frå munnen, stå på krava sine, og såleis skape håp om ei betre framtid.

Mindre bra er det at det i skuggen av denne uroa er gjort stor skade på monument og i museumssamlingar kring i landet. Zahi Hawass uttalte nyleg at "…during the revolution nothing happened, but after the revolution things are happening eve‐rywhere. People building houses, taking archaeological land, excavat‐ing at night ‐ it's like a nightmare, and I don't know what I can do…”

Uavhengig av om Hawass nyttar revolusjonen som skalkeskjul for eit langvarig problem eller ikkje, er dette dårlig nytt som det ein gong for alle bør settast ein stoppar for.

Trass i at dei fleste museum og sights opna dørene for publikum den 20. Februar, vil det ta lang tid før turistnæringa, som er så viktig for Egypt, kjem seg opp på fote igjen. Som leiar oppfordrar eg difor alle om å ta turen til Egypt. Ikkje berre kan du få ein svært god pris, du tek også aktivt del i å få Egypt på fote igjen.

Reinert Skumsnes

har vi også nå med artikler. Kristian Reinfjord bidrar med en spennende tekst om Isistempelet i Pompeii.

Redaksjonen takker for alle bidrag.

Vil du skrive for NES Bulletin? Send inn bidrag eller forslag til innhold til redaksjonen:

God lesning,

Pål Steiner & Synnøve Thue

Velkommen til dette andre nummeret av NES Bulletin!

I dette nummeret forteller Reinert Skumsnes om hvordan det er å studere i Kairo i skyggen av vårens revolusjon. Nummerets ”profil” er prosjektet Quar‐ryscapes ved Per Storemyr og Tom Hel‐dal. Vi har også med bokomtaler av to nye bøker, Oltidens religioner og Her‐mes Tismegistos’ hellige skrifter.

Som et nytt tilskudd til tidsskriftet

Fra Lederen

Fra Redaksjonen

NES-Bulletin vol. 2 vår 2011

Innhold

Det skjer 2

Årsmøte og arrangementer.

Egyptologi i Egypt 4

American University i Cairo

Quarryscapes 6

Egyptiske steinbruddlandskap

Bokomtale 12

Oldtidens religioner

Hermes Trismegistos 15

Ny bok i Verdens hellige skrifter.

Isistempelet i Pompeii 16

Nigidiu Pompidius egyptiske gave

Forsidebilde: Freske som viser Anubis i Mysterievil-laen i Pompeii. (Wikimedia Commons)

3

Nyheter og aktiviteter

Siden det forrige nummeret av Bulletin har det vært mye aktivitet både foran og bak kulissene i NES. I høst hadde vi en vellykket årsmøteseminar med flere spennende innlegg, hvor vi var innom alt fra nubisk arkeologi til Amarnatiden og Kleopatra. Vi har fått ny nettside og fulgt den siste tids hendelser i Egypt på vår blogg, og vi har opprettet et program av klubbkvelder og andre aktiviteter i Bergen. Utover våren tilbyr vi filmkveld (22.3), og foredrag om handelsruter (7.4) og predynastisk arkeologi (5.5).

NES jobber nå med å opprette en lokalavdeling i Bergen slik at vi kan søke midler til flere og større arrangementer fremover, og vi håper at dette vil inspirere andre byer til å følge etter.

Vi gleder oss over et voksende miljø av Egypt‐interesserte og vi ser frem til å kunne tilby stadig mer til våre medlemmer. For nærmere informasjon om alle våre aktiviteter, gå inn på vår nettside eller finn oss på Facebook.


Vil du bli involvert i NES? Har du forslag til arrangementer, lyst å jobbe med

artige aktiviteter, skrive blogg? Vi hører gjerne fra deg!

4

Egyptologifaget har i dei seinare åra opplevd ein liten renessanse i Noreg. Ikkje berre lovar stipendiatstillingar faget ei framtid, våre to egyptiske samlingar ved Kunsthistorisk museum i Oslo og Bergen er av dei samlingane i landet som dreg mest tilskodarar. I ein internasjonal samanheng har Noreg derimot lite å tilby ein kommande egyptolog. Egyptologifaget har frå Napoleon sine dagar tilhøyrt imperia i vesten, og det er framleis universiteta i England, Frankrike, Tyskland, USA og Danmark som er leiande på området. Dei siste 50 åra er Egypt sjølv kome på banen og formidlar eigen kulturarv ved dei fleste av landets universitet. The American University in Cairo (AUC) vert rekna for å vera det mest prestisjefylte universitetet i Midt‐Austen. Utdanninga følg ein vestleg

geologi, men det er også mogleg å dra anakronismar til forhold på landsbygda både når det gjeld arbeidsmetodar og generelle strukturar i samfunnet. Andre undervisningsmetodar

Eit fullverdig semester krev heile fem kurs, samanlikna med to ved norske universitet. Ein skulle tru denne forskjellen ville resultere i mindre arbeidsmengder i dei ulike faga, men det er ikkje tilfelle, og såleis legg eit semester beslag på svært mykje tid. Kravet til sjølvstendig studium, slik ein er vant til i det norske universitetssystemet, kjem først til syne på høgare nivå. Lågare nivå kan på mange måtar minne om den vidaregåande skulen i Noreg, der ein hadde lærarane hengjande over skuldra heile tida og lekseprøvar kvar einskild veke. Trass i at ein tidvis føler behov for litt armslag ser eg denne metoden

Studiesteder: Studier i Egypt American University in Cairo (AUC)

Reinert Skumsnes

standard og har som målsetjing å skape større forståing for dei kulturelle variasjonane mellom den arabiske verda og Vesten. Egyptologiseksjonen er utan unntak, og vert leia av anerkjente professorar, som Salima Ikram, Fejzal Haikal og Lisa Sabbahy. Dei tre har bakgrunn frå Cambridge, Oxford og Berkeley, noko som saman med eit enormt nettverk gjer AUC til ein naturlig link ut til det internasjonale egyptologmiljøet, og dessutan kulturminnevernmyndighetene i Egypt (SCA). Ved sida av denne openlyse fordelen har AUC nok ein fordel i samanlikning med andre anerkjente universitet, nemlig det faktum at AUC er lokalisert i Egypt. Trass i at det gamle Egypt høyrer til ei svunnen tid, er landet fullt av levningar og vitnesbyrd om det som ein gong var, og fleire forhold er framleis dei same. Viktigast er kanskje geografi og


5

som gunstig. Semesterkarakterane frå AUC har mange komponentar, og byggjer ikkje eine og aleine på ein stor avsluttande eksamen som mange av kursa ved norske universitet. Alle kursa eg tek har tre likeverdige eksamenar, fleire innleveringar av ulik art (alt frå objektbeskrivingar til vurdering av utvalte artiklar), og krav om oppmøte og deltaking i fagleg diskusjon. Spennande tider

Egypt opplever desse dagar ei politisk omvelting og eit folkelig engasjement av unike dimensjonar. Misnøya har lenge vore merkbar, men først den 25. Januar våga folket ta bindet frå munnen og demonstrere opent mot regimet. Demonstrantane tok til gatene i alle dei store byane i landet, og Midan Tahrir, også kjent som Liberation Square, i Kairo talte på det meste fleire millionar menneske. Konflikten mellom demonstrantar og sittande regime varte i heile 18 dagar, ein periode med tilløp til kaos og blodige kampar mellom dei to sidene. Perioden var prega av usikkerheit, og politisk engasjement kunne få konsekvensar. Godkjenning til prosjekt er så absolutt av politisk karakter, og av omsyn til moglege konsekvensar for det arkeologiske arbeidet til AERA, førte mitt personlige engasjement til at eg måtte trekke meg frå årets utgravingssesong. Trass i at AUC er ein upartisk institusjon kan den på ingen måte seiast å stå på sidelina. Snarare tvert i mot. Suzanne Mobarak, president Mobarak si kone, har vore ein viktig skikkelse, noko også opposisjonsleiar El‐Baradai

egyptologiseksjonen ved AUC. Ein har lenge arbeida for å utvide, og dette er året for realisering. Nye professorar, og ei heil rekkje nye og spannande arkeologi‐, historie‐ og språkkurs er på programmet. Det er nok berre eit tidsspørsmål før ein kan studere til doktorgrad ved AUC.

Reinert Skumsnes

har vore. Når AUC samstundes er ein amerikansk institusjon med demokratiske verdiar skjønnar ein at denne konflikten ikkje kan passere utan engasjement. Med andre ord er forholda for dei mange samfunnspolitiske studentane optimale. Uavhengig av revolusjonen i landet skjer det også store endringar ved

Studier i Kairo gir kontakter, og kan åpne dørene for deltagelse ved utgravninger. Her måler og tegner Reinert i Mankaures daltempel i Giza.

Glade Egyptere den 11. feburary, berre timar etter Mubarak gjekk av. Tahrir Squar


6

For 12 år siden kom vi for første gang tilbake fra Egypt. Vi hadde vært på egenregissert eks‐kursjon til gamle steinbrudd i Nildalen og Østørkenen. Vi var fulle av inntrykk og inspi‐rasjon ‐ og begeistring over flere tusen år gam‐le faraoniske og gresk‐romerske levninger; un‐derjordsbrudd og 40 m høye bruddvegger, for‐latte obelisker og søyler, veier og ramper. Og de gamle "spøkelses‐byene" Mons Claudianus og Mons Porphyrites dypt inne i ørkenen ‐ opp‐gitt for mer enn 1500 år siden som leverandø‐rer av prestisjestein til Rom.

Vi ble så begeistret at vi fortsatte å reise til Egypt for å delta i forskningsprosjekter sammen med britiske og egyptiske kolleger. Vi undersøkte nesten 5000 år gamle basaltbrudd fra Det gamle rike (2575‐2134 f.Kr.) ved Widan el‐Faras i Nordre Faiyum og farao Kefrens hundre kvadratkilometer store bruddlandskap i den flate ørkenen mot gren‐sen til Sudan (Chephren's Quarry). Senere startet

QuarryScapes: Egypts gamle steinbruddslandskap Av Per Storemyr og Tom Heldal

vi vårt eget prosjekt i Aswan (Vest Aswan), der vi fant et annet enormt landskap: femti kvadratkilometer med kvernsteinsbrudd som strakte seg 15.000 år tilba‐ke til slutten av den eldre steinalderen. Snart oppda‐get vi også baksiden av medaljen, nemlig at alle disse bruddene, som uten videre kunne ha glidd inn på UNESCOs verdensarvsliste, er sterkt truet av moderne utbygging. Kefrens brudd ligger f.eks. midt i et områ‐de der et av verdens største irrigasjonsprosjekter er under utvikling (Toshka‐prosjektet), mens det for ti‐den bygges en helt ny by (New Aswan City) "oppå" de gamle steinbruddene i Aswan. Egypt er et land med store sosiale og politiske problemer og den sterke be‐folkningsøkningen fører til at områdene mellom den fruktbare Nildalen og de tilgrensende ørkenområdene tas i bruk til jordbruk, nye byer og industri. Det er akkurat her de gamle steinbruddene ofte ligger ‐ steinbrudd som også påvirkes av oppsvinget i den egyptiske natursteinindustrien. Det som var god stein for faraoene er jo like god stein i dag!

Baksiden av medaljen: Moderne steinbrytning i Aswan foregår i de faraoniske granittbruddene.


7

QuarryScapes tar form

De egyptiske kulturminnevernmyndighetene (Supreme Council of Antiquities, SCA) er fullt klar over ødeleggelsen av gamle steinbrudd, men de har som kjent en god del andre kulturminner å ta seg av også, siden landet vel har verdens høyeste "kulturminnetetthet". Dessuten er det klart at pyra‐mider, kongegraver og templer for de fleste har en noe annen status enn gamle levninger av stein i ør‐kenen. Etter hvert kom vi imidlertid i kontakt med "Egyptian Antiquities Information System" (EAIS), som er et underbruk av SCA. EAIS driver registre‐ring av alle kulturminner i Egypt, også de som ikke besøkes av tusentalls turister. Den ene planen tok den andre og i 2005 kom den glade meldingen fra EU at vi hadde fått tilslag på et stort prosjektforslag i regi av NGU (som koordinator) om registrering og bevaring av gamle steinbrudd, ikke bare sammen med EAIS i Egypt, men også med partnere i Jordan og Tyrkia og flere eksperter fra europeiske universi‐teter. Det er ikke bare i Egypt gamle steinbrudd trues av bulldosere og dynamitt; hele den østlige middelhavsregionen står i forandringens tegn når det gjelder utbygging av infrastruktur i områder

med kulturminner.

Prosjektet fikk navnet QuarryScapes (Conservation of Ancient Stone Quarry Landscapes in the Eastern Mediterranean) og skulle løpe til ut‐gangen av 2008. De tyrkiske partnerne valgte seg ut case studier i Ankara og Kappadokia, jordanerne brøt seg på undersøkelser i Jerash, Al Jafr og Petra, mens NGU, sammen med SCA/EAIS og University College London fortsatte arbeidet i de egyptiske bruddene. Vi samlet oss til årlige, åpne konferanser i hvert av landene og deltok i hverandres feltarbeid. Dermed fikk vi et solid innblikk i hvordan tilstan‐den er på steinfronten i de enkelte land.

Hovedmålet med QuarryScapes var, som navnet antyder, å studere de gamle bruddene i deres land‐skapskontekst. På den ene siden dreier dette seg om det håndfaste, fysiske landskapet, både i den tiden bruddene var i drift og i dag. Bruddene dek‐ker til dels store områder og er ofte viktige lande‐merker for lokalbefolkningen, de er spekket med mange typer arkeologisk materiale og de er tilknyt‐tet andre "sites" i området eller i nærheten (f.eks. stedet der steinen ble brukt). Når slike brudd skal bevares kan en altså ikke bare konsentrere seg om

Spektakulært landskap omkring nesten 5000 år gamle basaltbrudd i Widan el-Faras nord for Faiyum. Innfelt: Verdens eldste hellelagte vei som fører fra bruddene.


8

uttaksstedene og uferdige objekter omkring, men må også ta for seg steinbryterlandsbyene, hyttene, inskripsjonene, vardene, bruddenes gjenbruk som gravplasser og klostre ‐ og ikke minst de lange veie‐ne som ofte fører ut av steinbruddsområdet til nær‐meste lasteplass eller havn. Dagens landskap om‐fatter all den nye infrastrukturen i eller omkring bruddene ‐ også en del av steinbruddslandskapet som må studeres for å kunne bedømme trusler og som må forstås hvis en skal ha noe håp om å frem‐me en fornuftig balanse mellom bevaring og mo‐derne utvikling.

Det sosiale og teknologiske landskapet

For å skaffe argumenter til bevaring, må det på den andre siden opparbeides en forståelse av det sosiale og teknologiske landskapet i den tiden bruddene var i drift. Her dreier det seg om å nærme seg verdi‐ene til bruddene, om menneskene bak steinbryt‐ningen, om årsakene til at steinforekomsten ble valgt, om hvordan tilgjengelig teknologi ble tilpas‐set forekomstens geologiske egenskaper, om sosial organisasjon; med andre ord om tradisjoner, om liv og arbeid i bruddene ‐ og om hva folk gjorde når de ikke jobbet; hvordan de skaffet mat, hvilke religiøse ritualer de utførte, hvordan de fordrev tiden med

f.eks. brettspill (ja, vi har funnet jaktinnretninger, rituelle steder, masse bergkunst, brettspill innrisset i stein osv.).

Det finnes inskripsjoner som forteller om stein‐brytning, f.eks. om ekspedisjoner til Wadi Hamma‐mat i Østørkenen i Mellomriket (2040‐1640 f.Kr.) der det angivelig skal ha deltatt 18.000 folk. Da slike inskripsjoner ofte handler om selvskryt fra ekspedi‐sjonslederens side, kan de sjelden tas for god fisk. Det er heller aldri funnet arkeologiske bevis for at så mange mennesker kan ha deltatt på steinbryt‐ningsekspedisjoner. Og her kommer vi til et av de viktigste resultatene av QuarryScapes, i alle fall når

det gjelder det gamle Egypt, hvor forskere inntil nå oftest har hevdet at steinbrytning var preget av store mengder mennes‐ker, ufaglærte, fengselsfugler og slaver. Ut fra de arkeologiske fun‐nene var det nok heller relativt små, godt organiserte og kvalifiserte, kanskje familierelaterte, grupper som sto for storparten av stein‐brytningen. Et ta‐lende eksempel er gipsbruddene i Umm es‐Sawan i Faiyum som ble brukt til tusenvis av små vaser for begravelser i Det

gamle riket. Her har arkeologene (Caton‐Thompson & Gardner og flere med dem) tidligere hevdet at et område med flere hundre "steinringer" representerte de enkle hyttene til steinarbeiderne. Men det er ikke fundamenter til hytter eller telt det dreier seg om, snarere om gropene i et steinbrudd(!) der man tok ut silifisert sandstein (kvartsitt) til kvernstein samtidig med gipsbrytningen. Steinbry‐terne huserte nok ikke her, men under de få, små overhengene ved bruddene der man var beskyttet mot sand og sol.

Et annet eksempel er den berømte, uferdige obelisken fra Det nye riket i Aswan. Den er 42 m.

Kefrens brudd vest for Abu Simbel består av 700 slike små uttaksområder. I forgrunnen en blokk som var ment for en statue av faraoen selv. Nå er bruddene truet av et av verdens største irrigasjonsprosjekter (Toshka-prosjektet).


9

lang, veier over 1100 tonn og er et av de største ob‐jekter som noensinne er forsøkt tatt ut av fast fjell. Den viktigste teorien om uttaket av denne og andre obelisker i Egypt er at langt over hundre fanger satt tett i tett og møysommelig "hugget" seg nedover med steinballer eller "pounders". Våre studier tyder nok heller på at arbeidet ble foretatt med en kom‐binasjon av fyrsetting og hamring med steinballer, noe som krevde langt færre, men kvalifiserte folk ‐ og som også var en vesentlig mer effektiv bryt‐ningsmetode: Var granitten svekket av ilden kunne den lett hamres bort med ballene. Funn av store mengder trekull i steinbruddet og diverse naturvi‐tenskapelige analyser bekrefter at bruk av ild sto sentralt ved brytning av hardstein i det gamle Egypt, ikke bare i Aswan, men også i flere andre brudd.

Til transport av store stein kan man ha hatt be‐hov for mange mennesker som dro objektene på sleder langs spesielle, brolagte veier eller over hard ørkengrunn. Men også her sniker tvilen seg inn, for man kunne jo, i alle fall i noen tilfeller, likegodt ha benyttet trekkdyr til slikt arbeide. For transport i den mye senere gresk‐romerske perioden (332 f.Kr. ‐ 395 e.Kr.) ble trekkdyr benyttet i stort monn når

stein ble transportert opp til 100 km på kjerrer fra de utilgjengelige steinbruddene i Østørkenen til Nildalen. Disse bruddene var store arbeidsplasser ‐ i Mons Claudianus bodde det på det meste 900 mennesker. Dette var en svært prestisjefylt, keiser‐lig operasjon og på et så isolert sted behøvde man masse folk til å forsyne steinbrytere, steinhuggere, soldater ‐ og trekkdyr.

Lange tradisjoner

De romerske bruddene i Østørkenen hadde etter alt å dømme ingen lang tradisjon i forkant av den storstilte brytningen ‐ verdien i bruddene lå for Rom i at de var utilgjengelige og dermed demonst‐rerte keiserens makt. Mange faraoniske brudd had‐de imidlertid lange tradisjoner. De store kvernsteinsbruddene (kvartsitt) i Aswan med sin 15.000 år gamle historie ble i Det nye riket tatt i bruk til små obelisker og en mengde skulpturer ‐ dette var i en tid da uttak av kvernstein og presti‐sjeobjekter gikk hånd i hånd. Kefrens steinbrudd (blålig gneis) langt sør i landet ble tatt i bruk til va‐ser og boller allerede i yngre steinalder og predy‐nastisk tid (ca. 5000‐3000 f.Kr.); det samme var tro‐

Adel Kelany fra kulturminnevernmyndighetene i Aswan studerer en av mange hundre groper i Umm es-Sawan i Faiyum. Tidligere mente man at de var rester etter 5000 år gamle hytter der arbeidsstokken til det nærliggende gipsbruddet huserte; nå vet vi at de er små brudd der kvernstein ble produsert!


10

lig tilfelle med basaltbruddene ved Widan el‐Faras i Faiyum, som i Det gamle riket ble brukt til fantas‐tiske gulv i pyramidenes tempelkonstruksjoner. Steinbrytning var med andre ord del av en lang tra‐disjon før faraonisk tid ‐ og dette har etter alt å dømme stor betydning for verdien og symbolikken man så i steinene: Den rødgule kvartsitten var sterkt knyttet til det gamle Egypts solsymbolikk; den svarte basalten til underverdenen, men først og fremst som symbol på kmt, "det svarte landet" og den fruktbarhet og "gjenfødelse" som de årlige oversvømmelsene med avsetning av mørk silt langs Nilens bredder medførte. Kefrenbruddets knallhar‐de, blå gneis kan ha hatt mange symbolske konno‐tasjoner, men var ganske sikkert viktig, omtrent som Mons Claudianus for Rom, fordi den kun fan‐tes på ett sted, hundrevis av kilometer unna hoved‐staden Memphis.

Samler man slike historier og tolkninger om tek‐nologi, sosial organisasjon og symbolikk kommer

man etter hvert frem til de gode argumentene for bevaring ‐ argumenter som kan forstås både av fag‐ og lekfolk. Andre argumenter kan være enda mer lett tilgjengelige, som f.eks. at basaltbruddene i Faiyum kan varte opp med 12 km hellelagt vei ‐ den eldste av sitt slag i verden. Sentralt er det imidlertid at steinbruddene og deres landskap bidrar med helt nye forståelser av livet i det gamle Egypt ‐ forståel‐ser som naturlig nok vil modifiseres og endres etter hvert som ny forskning skrider frem. Men blir bruddene borte, så kommer det naturligvis ingen nye historier ut av dem.

Bevaring i Egypt

I Norge og mange andre deler av verden erkjenner man at bevaring av hus, steder og landskap best gjøres med god forankring i lokalmiljøet. Dette er imidlertid knapt kommet på dagsordenen i Egypt. Som alle med erfaring i Egypt vet er kulturminne‐

Et av de mest spektakulære bruddene fra gamle Egypt: Forlatt blokk fra Det nye rike for en kolossalskulptur i Aswangranitt. Kanalene rundt blokken er trolig laget ved hjelp av fyrsetting og hugging med steinballer. Senere skulle blokken brekkes av med bjelker, heises opp, gjøres ferdig og fraktes langs en 2 km. lang kanal til Nilen og videre trolig til Luxor.


11

vernet (SCA) er et svært, byråkratisk apparat, rik‐tignok med mange regionale forgreininger, men bare i ytterst sjeldne tilfeller med aktiv deltakelse av lokalmiljøer. Det er SCA i Kairo med Zahi Ha‐wass i spissen som bestemmer.

Likevel har QuarryScapes, i form av samarbeidet med SCA og spesielt med den regionale forvalting‐en i Aswan bidratt til en større oppmerksomhet om verdiene av de gamle steinbruddslandskapene. All vår trasking i ørkenen har ført til produksjon av en rekke kart der både omfanget til de gamle stein‐bruddene og den moderne infrastrukturen er teg‐net inn. Kartleggingen har bl.a. ført til at planleg‐ging og første del av utbyggingen av en helt ny by, New Aswan City, ble endret for å ta hensyn til kul‐turminnene. Uten innsatsen hadde praktisk talt alt blitt rasert. Også Kefrens steinbrudd er blitt satt grundig på dagsordenen når det dreier seg om ut‐byggingsplaner.

Men det viktigste er at SCA bestemte seg for å opprette en helt ny avdeling der bevaring av gamle steinbrudd og gruver står i sentrum. Dette initiati‐vet kom spesielt fra en av SCA Aswans egyptiske steinbruddsildsjeler (Adel Kelany) som har jobbet sammen med oss i mange år ‐ og det ble støttet av Hawass. I første omgang har den nye avdelingen synfart det store området med gamle granittbrudd nær og delvis i Aswan sentrum og andre distrikter der moderne steinbrudds‐ og gruveindustri er svært aktiv. Faktisk har man klart å få deler av den mo‐derne industrien til å forstå at de ødelegger tradi‐sjonen de selv er en del av. Mange gamle brudd er blitt bevart ved at firmaer har blitt gitt nye konse‐sjoner i områder uten gamle steinbrudd. Quarry‐Scapes og SCA/EAIS har også i samarbeid laget et nasjonalt "atlas" over alle kjente steinbrudd i lan‐det. På bakgrunn av egen og andres forskning inne‐holder atlaset ikke bare informasjon om historie og legal status, men også om tilstand og trusler. Og i Faiyum er det gamle basaltbruddet inkludert i be‐strebelsene på å få et stort naturvernområde inn på UNESCOs verdensarvsliste.

Det blir den nye steinbruddsavdelingen til SCA

som må føre QuarryScapes arbeid videre. Vi og

andre kan hjelpe til ‐ og ellers håpe på at utvikling‐

en i Egypt går i en positiv retning, ikke bare for de

80 millioner innbyggerne, men også for de gamle

steinbruddslandskapene.

Etterord

Etter at denne artikkelen ble skrevet høsten 2010

vet vi alle hva som har skjedd i Egypt. Revolusjonen

kan få stor betydning for dagliglivet til millioner av

lidende mennesker ‐ og også for kulturminnever‐

net. La oss håpe at tyveri og vandalisme som fulgte

opprøret var preget av øyeblikkets gunst, og at

fremtidig større grad av medbestemmelse kan føre

til at lokalmiljøer trekkes direkte med i bevarings‐

prosjekter og får nyte godt av inntekter disse kan

gi. Utopi? Det vil i alle fall ta sin tid.

Per Storemyr driver nå sitt eget firma, Archaeology & Conser-vation Services, fra bopel i Sveits (www.per-storemyr.net), mens Tom Heldal, som var koordinator for QuarryScapes, for tiden er assisterende direktør ved Norges geologiske undersøkel-se (www.ngu.no). All informasjon om QuarryScapes er til-gjengelig på www.quarryscapes.no. Herfra kan man også laste ned rapporter fra prosjektet.

QuarryScapes har utarbeidet flere temakart for alle kjente gamle steinbrudd i Egypt. Her vises kartet over tilstanden til bruddene.


12

Bokomtale: Oldtidens Religioner, av Ingvild S. Gilhus og Einar Thomassen

Med «oldtidens religioner» menes egyptisk, mesopota‐misk, iransk (persisk), gresk og romersk religion (før og etter keisertiden). Boken ut‐gjør en viktig del av pensum i innføringsemnene «Midtøstens og Middelhavs‐områdets eldste religionshis‐torie» ved Universitetet i Bergen, samt «Fortidens reli‐gioner» ved NTNU.

Denne omtalen vil fokusere på kapitlene om egyptisk og me‐sopotamisk religion, ført i pennen av hen‐holdsvis Thomassen og Gilhus.

Oldtidens religioner er skrevet for stu‐denter og øvrig all‐mennhet, noe som er eksplisitt i forordet. Åpningskapittelet er med på å gi et sam‐menlignende pers‐pektiv på de religiøse tradisjonene som behandles under hvert sitt kapittel, ved å trekke parallel‐ler dem imellom. Etter innføringska‐pittelet følger tre kart av Middelhavs‐området fra hen‐holdsvis 1500 fvt, 500 fvt og 100 evt. Man kunne kanskje ønske seg kart over de ulike område‐ne som tilbehør til hvert kapit‐tel. Dette gjelder kanskje særlig Egypt, hvor geografien i seg selv illustrerer mye av forholdet mellom Øvre og Nedre Egypt – et forhold som gjennomsyrer

mye av landets religionspolitis‐ke historie.

Egypt

Et gjennomgående trekk ved boken er forfatternes evne til levende fortellerteknikk. Kapit‐telet om Egypt begynner med en narrativ fremstilling av Opet‐festivalen i Theben under Det

nye riket. Videre får man en kort og velkommen innføring i kildematerialet, selv om det plassmessig kun er snakk om en parentes. I et pedagogisk grep deles de egyptiske gudene inn i tre deler; byguder, kosmiske guder og spesialiserte guder.

Det er ikke mye som mangler

ved kapittelet: Tempelkult, kongedømme , livet etter dø‐den, Amarna‐tiden og vis‐domslitteraturen får generelt god behandling. Teksten kom‐mer stadig tilbake til ma’at, noe som i seg selv illustrerer konseptets plass i egyptisk reli‐gion.

Jeg har hovedsaklig to inn‐vendinger: Man kunne ønske

seg at kapittelet sa noe om kornets uvurderlige plass i det gammelegyptiske sam‐funnet. Dette ville vært med på å belyse det religi‐øse forholdet til Nilen, vanlige menneskers for‐hold til templene, samt «Myten om Isis og Osiris». Dette siste leder oss til min andre innvending: I gjenfortellingen av utela‐tes et vesentlig moment: Osiris’ fallos ‐ den fjorten‐de og en av de viktigste delene av Osiris’ parterte kropp, som Isis ikke finner og derfor skaper en prote‐se ved hvilken Horus blir unnfanget.

Dette er ikke først og fremst viktig fordi det handler om egypternes syn på seksualitet, eller til og med fruktbarhet. Det er viktig fordi det sier noe om Isis – hennes makt og

hennes rolle – og understreker at unnfangelsen av Horus er ene og alene Isis’ verk. Man behøver kanskje ikke momen‐tet med den magiske fallospro‐tesen for å illustrere dette po‐enget, men det skygger i alle fall ikke for det. Ikke minst står dette i forhold til Isis som kongens mor og tronens be‐

Pax forlag., 2010, ISBN 978‐82‐530‐3252‐8, 259 sider.


13

skytter – det kontinuerlige ele‐mentet som binder den gamle og den nye kongen sammen og dermed er et viktig maktlegiti‐merende mytisk element.

De ulike (spesielt kosmogo‐niske) mytene fremstilles som mye mer helhetlige enn det er grunnlag for å hevde at de er. Dette kunne ha styrket tekstens akademiske profil, men siden det ville medført vesentlig komplisering av teksten, er det kanskje bedre egnet for litt vi‐derekomne. Det blir et spørs‐mål om målgruppe.

Mesopotamia

Kapittelet om mesopotamisk religion har også en fengslende innledning. Hva passer vel bed‐re enn Gilgamesj‐eposets innle‐dende hyllest til fortellingens hovedperson – Uruks mytiske heltekonge? Eposet får også litt videre oppmerksomhet, uten at det gis forslag til tolkningsram‐mer. Videre får man innblikk i de mest sentrale temaene: Bystater, de viktigste gudene (hvor Isjtar og Marduk fremhe‐ves) og ulike typer overmennes‐kelige makter, divinasjon, samt det vi kan betrakte som «vår» arv fra mesopotamisk religion.

Kapittelet innebærer et inter‐essant pedagogisk grep: Religi‐on her , tilknyttet familien; reli‐gion der, tilknyttet offentlig re‐ligionsutøvelse – og religion hvor som helst, som oppsum‐merer all religionsutøvelse som faller utenfor de to foregående kategoriene. Det positive ved dette er at det legger opp til refleksjon. Man kunne ønske seg at man også la opp til re‐fleksjon rundt forholdet mel‐lom Egypt og Mesopotamia, da

de to rikene sannsynligvis har hatt en del kontakt – på godt og vondt. Kontakt mellom bokens omtalte religionspolitiske og kulturelle størrelser har fått større oppmerksomhet i kapit‐lene om romersk religion. På den annen side er ikke dette vesentlig for bokens tematikk slik den legges opp i innled‐ningen.

Til slutt i kapittelet får man illustrasjoner av de omliggende områdenes religiøse tradisjoner. Selv om disse er kortfattede og kanskje går noe på bekostning av Mesopotamia plassmessig, styrker de kapittelet generelt, og leder leseren i en tankeret‐ning som innebærer paralleller religionene imellom.

Gjennom hele boken akkom‐pagneres teksten med flotte bilder og utdrag fra hymner. Dette er med på å levendegjøre religionene, selv om bildeutval‐get noen ganger virker litt vil‐kårlig.

Helt til slutt, i kapittelet «Hva lever videre etter oldtidens reli‐gioner?» finner vi en oppford‐ring til leseren om å se på old‐tidsreligionenes betydning i vår tid. Slik det innledende kapitte‐let trakk paralleller mellom reli‐gionene da, peker det avslut‐tende kapittelet på paralleller som trekkes mellom religion da og religion nå. Slike kapitler er nok vanlige i bøker om oldtids‐kulturer, men her fungerer det spesielt godt fordi (!) det er svært kortfattet. Dette er en fordel fordi det lar oldtidsreligi‐onenes tilhøre oldtiden, mens nyskapningene får være net‐topp det – nyskapninger.

Som kollokvieledere ved

«Midtøstens og Middelhavområ‐dets eldste religionshistorie» i Bergen denne våren, har Åshild S. F. Thorsen og jeg gjentatte ganger bedt studentene om tilbakemel‐ding på pensumlitteraturen, og kanskje særlig denne boken. Sva‐ret er nesten alltid det samme: Stoffet er tilgjengelig og teksten inspirerende, men de kunne kan‐skje tenkt seg litt større detaljrik‐het. Dette siste behøver ikke å påpeke noen svakhet. Et ønske om større detaljrikhet tolker jeg først og fremst som tegn på en interessens gnist. Hva mer kan man vel be om?

Jane Skjoldli


14

Søndag 14. november 2010 arrangerte Bergen Museum og Norsk Egyptolo‐gisk selskap Egyptisk dag på De kul‐turhistorske samlinger. Dagen kunne by på innholdsrike foredrag som "Graven og det evige liv" av Pål Stei‐ner, "Mumienytt" av Kari K. Kristoffer‐sen og "Mat i det gamle Egypt" av Jane Skjoldli. Det ble også servert kulinaris‐ke opplevelser fra Egypt og omegn. Kulturhistorisk Museum i Oslo har i flere år latt publikum ta del i mumifi‐seringen av en høne. Nå fikk også Ber‐gens befolkning muligheten til å lære mer om mumifiseringsprosessen, fore‐stillingene og ritualene rundt forbere‐delser til det evige liv. Vidar Edland, Jane Skjoldli og Lisa Olivia Vanvikaas ledet publikum gjennom mumifise‐ringsprosjektet som startet, allerede 40 dager tidligere under Forsknings‐dagene 2010, da hønen og dens innvol‐ler ble begravd i salt. Hønen ble mu‐mifisert og til slutt lagt i en liten mu‐miekiste basert på en av museets egne mumiekister. Arrangementet var svært vellykket med gode besøkstall. Det er ønsker om å ha et lignende arrangement til høsten. Litt lærdom har vi hentet ut fra mumifiseringsprosjektet. 40 dager begravet i grovsalt er ikke lang nok tid til å tørke ut en høne.

Egyptisk dag ved

Bergen Museum

Eli Kristine Økland Hausken


15

Hermes Trismegistos: Gresk-egyptiske visdomstekster

Hermes Trismegistos er den hellenistiske synkretiseringen av den egyptiske Thot med grekernes

Hermes. Trismegistos, ”den tre ganger største”, tilsvarer Thot’s egyptiske epitet wr wr wr på gresk, og er belagt i kildene så tidlig som i det andre århundret f.v.t. I den ptolemeiske epoken var det hoved‐saklig såkalte tekniske Hermetika som sirkulerte, det vil si tekster som omhandlet temaer som magi, divinasjon, alkymi, urtekunnskap, og fremfor alt: Astrologi. Siden grekerne anså Egypt for å være sivi‐lisasjonens vugge, og man antok at det som er eldst er best, oppnådde hermetiske skrifter betraktelig anseelse, selv om mange av ideene som ble sirkulert faktisk var lånt fra greske eller mesopotamiske kilder. Egyptiske prester oppfattet tidlig verdien av å være på god fot med sine makedonske herskere, og ved å bidra på den religiøse arena fikk de opprettholdt mange av sine urgamle privilegier.

Først i romersk keisertid begynte såkalte teoretiske eller filosofiske Hermetika å dukke opp, teks‐ter som søkte å gi innsikt i menneskets, verdens, og guds natur. Av sin samtid ble disse tekstene an‐sett å gjengi urgammel egyptisk visdom, en oppfatning som var allmenn helt til 1600‐tallet, da det ble påpekt at språket og tekstenes innhold svarte til mange av de filosofiske forestillingene som sirkulerte i romersk keisertid. Det er i dag konsensus om at dateringen av tekstene må legges til år 100‐300 evt., og det er heller ingen tvil om at gjelden til platonisme og stoisisme er betraktelig, men i hvilken grad det dras veksel på egyptiske kilder er fortsatt omdiskutert. Den kjente nyplatonikeren Iamblikhos på‐sto at Hermes’ bøker var oversatt av egyptiske prester som var opplært i gresk filosofi, og det er i alle fall mulig å se ekko av Det nye rikets Amun‐teologi i den hermetiske læren om den skjulte øverste gud.

I min tekstutgave i Verdens hellige skrifter har jeg fokusert på de såkalte filosofiske Hermetika. Inkludert er hele Corpus Hermeticum, den latinske Asclepius, den koptiske Diskursen om den åttende og den niende fra Nag Hammadi biblioteket, og to hermetiske tekster fra Johannes av Stobis antologi. I tillegg har jeg tatt med to trylleformularer fra Papyri graecae magicae, et drømmeorakel på ostraka fra år 168‐164 fvt., innledningen til den pseudo‐manethonske Sothis’ bok, samt den berømte Smaragdtav‐len, en tekst opprinnelig skrevet på arabisk rundt år 800. Christian H. Bull

Av Christian H. Bull, Verdens hellige skrifter, Bokklubbene 2010.


16

Her sees donasjonen av Isistempelet som et resultat av euergetisme, hvor byggherren ønsket å oppnå presti-

sje som velgjører. Personer som gir gaver i en offentlig kontekst ønsker å fremheve seg gjennom gavene og

høste ære som frembringes gjennom dem. Euergetisme ble ofte benyttet av befolkningen i byer, hvor det

var forventet at de rike skulle yte av sin formue for å lette felles offentlige utgifter (Veyne 1990:10; Rein-

Isistempelet i den romerske kolonien Pompeii ble ødelagt av et jordskjelv i 62 e.Kr. og ble deretter

restaurert slik bygningsinnskriften forteller. Tempelet ble bygget av Nigidius Popidius i sin sønn Nigi‐

dius Popidius Celsinus’ navn, som da var seks år gammel. Videre kan vi lese at tempelet ble restaurert

etter å ha kollapset under jordskjelvet i Pompeii og at sønnen som takk for denne gaven ble tatt opp i

byrådet (CIL 10.846). Isistempelet bidrar til å øke vår forståelse av dynamikken i den romerske koloni‐

ens politikk og Isiskultens betydning i Pompeii.

Av Kristian Reinfjord

Maleri av isistempelet i Pompeii av Fausto Niccolini († 1886) and Felice Niccolini († 1886). Publisert i Le case e i monumenti di Pompei (4 vols.; 1854-1896)

Nigidius Popidius’ egyptiske gave

Euergetisme og Isistempel i Pompeii


17

fjord 2008). Tradisjonen måtte ikke brytes, da det

ville føre til tap av ære, som var den viktigste kapi-

tal i Romerriket. Utleggene ble brukt til underhold-

ning i arenaer, banketter eller bygging av offentlige

byggverk (opera publica). Motivasjonen bak vel-

gjørenheten er det sentrale her. Euergetisme skiller

seg fra det romerske liberalitas som er et videre

begrep som betegner alle tilfeller av velgjørenhet

(Veyne 1990:10). Isistempelet sees her som en

gave til samfunnet hvor giveren ønsket noe tilbake,

som han i dette tilfellet fikk, i følge innskriften, i

form av en plass for sønnen i byrådet.

Gaveinstitusjoner sto sterkt i antikkens romerske

samfunn (Veyne 1990:5), og forekommer av ulik

art, mellom mennesker eller fra mennesker til et

fellesskap slik som motivasjonen bak euergetismen

i Pompeii her tolkes. Byen ble stilt skyldig overfor

gavegivende enkeltmennesker som ønsket å klatre

på den sosiale rangstigen. På denne måten utnyttes

gaveinstitusjonen av de enkelte til å stille andre

skyldige overfor seg, slik at de kan høste ønskede

gjenytelser. Motivasjonen bak byggingen av

Isistempelet i Pompeii tolkes her som et ønske om

å sette samfunnet i gjeldsforhold til seg for å få en

motgave i form av et sosialt avansement eller for å

akkumulere ære for familien. Romerne så på det å

gjengjelde en gave som svært viktig, da dette ble

knyttet til æresbegrepet. Hvis en romer unngikk å

svare med en ”motgave” ville dette føre til tap av

dignitas, noe som ville være et stort nederlag i et

samfunn hvor æren var den viktigste kapital. ”Å la

være å gi vil medføre risiko for å bryte etikett – i

det minste for aristokrater – og for å tape

rang” (Mauss 1995:81). I så måte ville Pompeiis

byråd og fellesskap settes i ekstremt dårlig lys om

ikke Pompidius-familien fikk en motgave for

Isistempelet.

Isistempelets arkitektur og dekor

Popidius’ gave, Isistempelet i Pompeii, ligger i Via

del Tempio di Iside nordøst for Theatrum Maius,

rett bak Jupiter Meilichiostempelet, med en øst-vest

vendt hovedakse (Fig. 2). Bygningen er frontal og

hevet over bakken av et podium. Opp til inngangen

leder en trapp på åtte trinn, med to små kvadratiske

altere på hver side (Fig. 3). Alteret i sør tolkes som

hovedalter fordi det her ble funnet bein og aske et-

ter brannoffer (Overbeck 1884:108). Forromet

(pronaos) og hovedrommet (cella) er like dype,

mens cellaen er smalere, da pronaosen har to sym-

metriske skulpturnisjer med buede dekorerte åp-

ninger stikkende ut på hver side, som skiller

Isistempelet distinkt fra tradisjonelle romerske

templer. Rammene rundt nisjene er dekorert med

flate korintiske søyleimitasjoner. På fasaden er det

fire søyler (tetrastyl), hvor avstanden mellom søy-

Fig. 2. Byplan over Pompeii inndelt i ni regiones. Isistempelet i sin urbane kontekst liggende vegg i vegg med Theatrum Maius (det store teateret), med sin omsluttene portico, altere og presteboliger. (Richardson 1988:281)


18

lene i midten er størst for å markere inngangen. På

hver av pronaosens sider er det en kannelert søyle

med attisk base. Inne i cellabygningen finnes et po-

dium som strekker seg langs hele bakveggen hvor

det på toppen står to baser for kultbilder. Under ut-

gravningen fant man bare en hånd av marmor

(Overbeck 1884:107). I tillegg var der to forkullede

kister med utstyr til bruk i tempelet, blant annet et

gudebilde i bronse. På cellaens indre sydvegg fin-

nes en dør som leder til utsiden via en trapp med

syv trinn ned til bakkenivå. På baksiden, midt på

cellaens yttervegg finnes en nisje med bue over,

hvor det har stått en marmorstatue av Bacchus le-

kende med en panter, med innskrift som forteller at

N. Popidius Ampliatus pater gav Bacusstatuen til

tempelet for egne penger (CIL 10.847).

Isistempelet ligger inne i et peristyl, som også inn-

går i monumentet. Peristylet består av syv søyler på

vestre side og åtte på sør og nordsiden. Foran, på

østsiden, er det utelatt en søyle på midten for å ska-

pe åpning. Søylene er av pusset teglstein, og fram-

står derfor kannelerte. Over inngangen er arkitra-

ven hevet, for å fremheve et maleri i portikoen som

forestiller Harpocrates’ tilbedning. Peristylet tilhø-

rer den doriske orden og er dekorert med rosetter

under echinusene. Innimellom søylene finnes det

seks usymmetrisk plasserte statuebaser med dedi-

kasjoner. Av disse er to plassert på fremre side mot

øst, to på sydsiden, en bak i vest og en på nordre

side. Den åpne plassen mellom tempelbygningen

og peristylet er dekket av tuffheller. Flere innskrif-

ter finnes i forbindelse med Isistempelet i sammen-

heng med enkeltdedikasjoner inne på tempelområ-

det. På vestsiden av sørveggen sto en herme til

skuespilleren C. Norbanus Sorex, med innskrift

som forteller at denne ble gitt ham av byrådet. Like

ved hermen ble det under utgravningene funnet en

forgylt og malt Venusstatue i marmor, 77 cm høy.

Utenfor nordveggen sto det en Isisstatue 109 cm

høy, også denne malt og forgylt, med innskrift som

forteller at den var gitt av den frigitte slaven Caeci-

lius Phoebus etter krav fra byrådet (CIL 10.849).

I tilegg til peristylet og selve tempelbygningen be-

står monumentet av fire separate deler. Den første,

purgatorium, ligger inne i det åpne området mel-

lom tempelet og peristylet, i det sørøstre hjørnet.

Fig. 3. Frontalfoto av selve Isistempelet med sin avvikende form i forhold til de

tradisjonelle romerske templer. (Eschebach 1978:24)


19

Dette er et lite bygg med fire høye vegger uten tak.

Veggene mot nord og sør er prydet med triangulære

pedimenter på toppen, mens de øvrige veggene i

øst og vest er dekorert med antefikser langs toppen.

På nordveggen er det også en dør med bue over,

som fører inn til en liten trapp som videre fører ned

i vestlig retning til et lite firkantet kammer under

bakkenivå, som tolkes som en tank for Nilvann

(Richardson 1988:284). Bak tempelet ligger to sto-

re haller. Den nordligste, ekklesiasterion er den

største og er rek-

tangulær og har

fem vide åpning-

er med buer

over. Ved den

nordligste av

inngangene fant

man under ut-

gravningene res-

ter etter en sta-

tue. Det var et

marmorhode

med hårbånd, to

hender, hvorav

den høyre holdt

en oljeskrape

(sistrum) i bronse, samt rester etter føttene

(Overbeck 1884:107). Sør-hallen som er mindre og

er tolket som et sacrarium. Formen er irregulær og

veggene er bygget sammen med Theatrum Maius’

bakre del. I kompleksets østre ende lengst mot sør

ligger en gruppe på fem små rom som omfatter et

kjøkken og trapper som tidligere har ført opp til

ikke bevarte etasjer, kjent som Isisprestenes boliger

(Richardson 1988:284).

Isistempelet var rikt dekorert med veggmalerier

utført i fjerde stil (62 – 79 e.Kr.), som samsvarer

med bygningens datering til Neros tid (Jf. Hoff-

mann 1993). Den store rektangulære hallen i nord

på baksiden av selve tempelbygningen var dekorert

med store egyptiske landskapsscener. Alle de øvri-

ge scenene relateres også til Isiskulten. Oftest frem-

stilles scener fra myten om Io, hvorav en av de

mest kjente er Io ved

Canopus i tempelets

ekklasiasterion (Fig.

4). Bildet fremstiller

Io i det hun stiger i

land ved Canopus-

tempelet hvor hun

ønskes velkommen av

Isis, tempelets hers-

kerinne. Her finnes

også fresker som viser

tilbedelsen av Osiris’

mumie i sin mennes-

keformede sarkofag

med Fønix flygende

over. Bildene er deko-

rert med forskjellige dyr som sfinkser, delfiner,

gryfoner og sjømonstre som alle stammer fra egyp-

tisk mytologi. Sacrariet var også dekorert med sto-

re figurer med samme ikonografiske innhold. I alt

forekommer 26 separate felter med veggmaleri på

Isistempelet. All ikonografi er relatert til kulten og

omfatter hellige scriber, astrologer, prester og

prestinner, spondophorae og lyncnophorae. I for-

Fig. 4. Freske i fjerde stil, Ios ankomst til Canopus i Egypt med mottagelse av Isis. (www.theoi.com)


20

hold til de andre samtidige templene i Pompeii var

Isistempelet overdådig dekorert. Malte vegger og

mosaikk symboliserte luksus for romerne (Wallace-

Hadrill 1994:149). Videre er luksus noe som sym-

boliserer rikdom, så de som hadde råd til å dekorere

vegger, enten det var i sine private villaer eller i

forbindelse med offentlig arkitektur, ønsket å ut-

trykke sin rikdom og affeksjon til det dekorerte.

Ved å dekorere med maling på stukk oppnådde

man en stor effekt raskt og som var billigere enn

skulptur. Isistempelet fremsto som en kostelig gave

til samfunnet som fordret en tilsvarende motgave.

Politiske premisser for å donere et Isistempel

De politiske institusjonene i Pompeii dannet ram-

mene for byens politiske maktspill, hvor donatoren

av Isistempelet spilte på tradisjonelle romerske ver-

dier motivert i jakten på ære. Han måtte samtidig

følge de politiske retningslinjer, som også la til ret-

te for å høste ære i form av gaver til det offentlige.

Da de romerske koloniene ble grunnlagt fikk de sitt

eget interne styre. I Pompeiis tilfelle skjedde dette i

80 f.Kr., da Sulla grunnla sin veterankoloni der,

som skulle vare i 159 år: Colonia Cornelia Veneria

Pompeianorum. Romas politiske forhold til koloni-

byene var passive, noe som førte til at disse var au-

tonome i så måte, da hovedstaden ikke hadde noe

system for administrativ kontroll over kolonibyene

(D’Arms 1988:51). Byene ble styrt av egne råd

som i Pompeii ble kalt ordo decurionum (Castrén

1975:55). Ordoene var senat i miniatyr og besto i

de fleste tilfeller av 100 innvalgte decuriones

(magistrater) og man regner med at Pompeii hadde

80 eller 100 slike. Selv om de romerske veteranene

grunnla nytt styre i Pompeii, beholdt de allerede

eksisterende borgerne sin politiske innflytelse og

stemmerett (Laurence 1994:23). Disse ble nå ro-

merske borgere med samme status under loven som

veteranene (Zanker 1998:62).

Det politiske systemet var slik at borgerne måtte

”jobbe seg oppover” ved først å tjenestegjøre som

aedil før de kunne avansere og velges til duoviri.

For å bli duovir måtte kandidatene stille til valg

(lectio senatus) og man ble valgt for ett år av gang-

en. Duoviri iure dicundo quinquennales avgjorde

hvem som var verdige til å stille som kandidater

(Castrén 1975:56; Keppie 1991:53). Hvem som

stilte til valg ble offentliggjort i god tid før valget

ved oppslag (Mouritsen 1988:29). Alle i byen viss-

te derfor hvem som stilte til valg og var oppmerk-

somme på hva disse foretok seg av offentlig pro-

movering for å vinne velgernes gunst. Opptak i Or-

doen eller å bli valgt til duovir ble sett på som en av

de største ærer en pompeiianer kunne oppnå. Å bli

tatt opp var forbeholdt et lite antall borgere og det

var en rekke regler som styrte opptaket. Frigivne

slaver som Popidius eller kvinner var ikke velkom-

ne, noe som forklarer hvorfor han donerete tempe-

let i sønnens navn.

Etablering og forekomst av Isiskult i Romerri-

ket

Spredningen av den egyptiske religionen til den

gresk-romerske verden begynte i 332 f.Kr., da

Alexander den Store erobret Egypt (Witt 1971:48).

Isiskulten spredte seg ved hjelp av prester og han-

delsmenn til den greske verden og etablerte seg der.


21

Isis banet seg frem i Italia og til Roma først og

fremst som fruktbarhetsgudinne. Egypt var hoved-

kilden til korn for den romerske befolkning, og

identifiseringen av Ceres med Isis ble vanlig (Witt

1971:70). Det var havnebyene, Pireus i Hellas og

Ostia i Italia, som først fikk møte Isiskulten, da det

var der handel foregikk, kontakten mellom de uli-

ke kulturene var størst og tidligst ute (Witt

1971:71). Isis var også sjømennenes gudinne og

garanterte at handelen ble fruktbar. Isiskulten

manglet røtter i den romerske kulturkrets og appel-

lerte derfor først og fremst til de rotløse som identi-

fiserte seg med Isis. Dette ser ut til å komme til ut-

trykk blant de ny-rike handelsmennene og frigivne

slaver slik som tilfellet var

ved donasjon av Isistempe-

let i Pompeii. Frigivne

sammenlignet seg kanskje

med Isis fordi de begge var

nyankomne i de øvre sjikt

av det romerske pantheon.

Identifisert med Demeter

og andre guder ble Isis

gjort mer tilgjengelig i det

romerske samfunnet. Alli-

anser med Osiris og Diony-

sos gjorde Isis til en sam-

mensatt gud som alle så

kvaliteter hos. Hun var hel-

ler ikke så klart definert til

enkelte egenskaper som de

andre romerske gudene og

var derfor mer tilgjengelig.

Isis appellerte til forskjelli-

ge mennesker av ulike årsaker og med forskjellig

bakgrunn. Kulten ble ikke innført i den gresk-

romerske verden for å utkonkurrere de andre gude-

ne, men ble en tilleggsgud for spesielt interesserte.

Da Isiskulten lot seg innføre som et nytt fenomen,

så vidt vi kjenner uten komplikasjoner, var det på

grunn av antikkens hedenske polyteisme som tillot

allianser mellom de rene italiske gudene og guder

fra Egypt og Midtøsten (Witt 1971:72).

Varierende populæritet hos Isis sees i Roma. I 43

f.Kr. erklærte Det andre triumvirat at det skulle

bygges et tempel til Isis og Serapis i hovedstaden.

15 år senere forbød Oktavian alle egyptiske hellig-

Fig. 5. Isisprest Loreius Tiburtinus’ hage med kunstig Nilkanal og Sacellum. Her ble også flere faraostatuer og egyptis-

ke guddommer funnet. (Eschebach 1978:174)


22

dommer innenfor det sentrale området i Roma, po-

merium (Witt 1971:223), kanskje på grunn av at

Marcus Antonius trykket Isis til sitt bryst, da Cleo-

patra så på seg selv som en reinkarnasjon av Isis og

var på Antonius’ side. Oktavian dyrket de ”rene”

romerske gudene som var et motstykke til Isis og

forbød derfor kulten. Til tross for forbudene fortsat-

te Isiskulten å bre seg i Roma, og etter syv år satt

Augustus ut et nytt forbud mot de egyptiske religio-

nene som kontinuerlig hadde vært praktisert i Ro-

mas forsteder og kolonier. Kulten fortsatte å eks-

pandere og etablerte seg under Claudius også i aris-

tokratiet og i keiserfamilien (Turcan 1996:90). Vik-

tige mennesker i keiser Neros (37 – 68 e.Kr.) om-

Fig. 6. Freske fra Herculaneum (1.ah). Isiskult. Viser ritualer for tilbedelse, eller innvielse i Isiskulten. (Wikimedia Commons)


23

gangkrets var opptatt av Isis. Neros mentor, den

stoiske Caeremon var kjenner av hieroglyfer og

osirisk teologi (Turcan 1996:90). Også hans astro-

log Balbillus var opptatt av Nil-kultene. Seneca

hyller Nero i sin De Clementia som ”hans sol i øst”

med fraser som refererer til faraoiske hymner

(Turcan 1996:90). Alle disse mennene påvirket kei-

seren til å anerkjenne Isis som en guddom på lik

linje med de andre romerske gudene, ettersom han

kom i kontakt med mytologien daglig og tillot sin

nære omgangskrets å sysle med den. Isiskulten var

godt etablert i Romas øvre samfunnsjikt da N. Po-

pidius bygde sitt Isistempel i Pompeii. Det grunn-

leggende universelle ved de nye egyptiske gudene

som ble importert til Romerriket, var at kultene

nådde frem til alle samfunnslag. Konsensus i Isis-

forskningen er at Isistilhengerne tilhørte en slags

demi-monde bestående av samfunnets lavere klas-

ser slik som prostituerte, utlendinger, utstøtte eller i

dette tilfelle mennesker som ønsket å klatre på den

sosiale stigen, slik N. Popidius og sønnen ønsket.

Hvorfor Isistempel? - Isiskulten i Pompeii

I Pompeii finnes en rekke eksempler på at Isis sto

sterkt i byen. Dette kan vi se i en rekke veggdeko-

rasjoner og funn av annet utstyr knyttet til kulten. I

alt forekommer 71 tilfeller av scener relatert til

Isiskulten i Pompeii uttrykt i veggmaleri (Tinh

1964:123-153). Disse er jevnt spredd utover byen

med størst konsentrasjonen på selve Isistempelet.

Blant annet i Labyrintens hus finnes nautiske sce-

ner hvor Isis slik som Afrodite hersker over både

land og sjø. I Discurifamiliens hus viser eieren, den

rike kjøpmannen P. Nigidius Vaccula sin takknem-

melighet til Isis gjennom å reise et alter til henne i

hagen. I Casa di Cornelis Teges finnes Isis både i

protyron og i tricliniet, Casa di Loreio Tiburtino

har Isisprester i sacellum, Casa del Cenario har

egyptiske scener i tricliniumet. Mysterievillaens

tablinum har egyptiserende fremstillinger. Egypti-

serende scener forekommer også i Pompeiis Ma-

chellum og i Lyrespillerens hus. Felles for fremstil-

lingene av Isis og ikonografi relatert til henne, er at

de forekommer i fornemme hus hvor de er sentralt

plassert. I tillegg finnes en rekke artefakter som

assosieres med Isiskulten. Tinh (1964) gjør rede for

disse i katalog: kat. nr. 72-116 omfatter statuer,

byster og statuetter i marmor, bronse eller kera-

mikk. Av disse er ni funnet i sammenheng med

Isistempelet. Også løsfunn som sistra (20 stk.), reli-

effer, vaser og utstyr i forbindelse med kulten fin-

nes (Kat. nr. 117-146). Innskrifter som vedrører

Isiskulten i Pompeii er 20 stykker.

Pompeianske hager, som ser ut til å være av de tid-

ligste i Italia var ofte dekorert med Isis-scener

(Roullet 1972:45). Her var vegger og statuer bemalt

med fresker for å gjøre rommene større. Mytologis-

ke landskap var spesielt populære og av egyptolo-

giserende elementer finnes nilscener og Isisrepre-

sentasjoner. Et godt eksempel er hagen i Casa dei

Cubiculi Floreali hvor egyptiske statuer og utstyr til

bruk i kulten i en portico. Men det mest kjente ek-

sempelet er hagen i huset til Isispresten Loreius Ti-

burtinus (Fig. 5). Utgravninger i hans hager har på-

vist ni faraostatuer og epyptiske guddommer sam-

men med en statue av en ibis kjempende med en

slange. Huset innholdt også et sacellum til Isis, og


24

en lang euripus-kanal som hagen var anlagt rundt.

Slike kunstige elvenr i hus var kjent allerede på Ci-

ceros tid hvor han sammen sine venner plede å le

av slike ”Euripus” og ”Niler” innbygd i hager (Cic.

De legibus II, 1,2). En slik form for egyptiserende

dekor finnes også i husene (Casa di Guiseppe II, Casa di

Dioscuri, Casa delle Amazoni, Casa d’Orfeo, Casa di Lakoonte

og Mysterievillaen).

Avsluttende kommentar

Motivasjon for å bygge et Isistempel i sønnens

navn kan ha vært at Popidius som frigiven ikke

kunne få en politisk stilling selv. Det var viktig at

slektens ettermæle ble bevart for ettertiden så søn-

nen ble promovert. Å bygge et Isistemple ser ut til

å ha vært motivert ut av gudinnens mytologiske

innhold i romersk kult, og stilling i Pompeii. Det

viktige her er at Isiskulten også ser ut til å knytte

seg til de lavere samfunnsklasser. Kultens tilhenge-

re kunne være frigitte slaver eller handelsmenn,

ikke bare mennesker i de øvre samfunnssjikt. ”Som

frelser kunne hun [Isis] apellere, ikke bare til den

rike borger som hadde skapt sin formue innen

skipsfart, men også til mannen av lav byrd og det

forsmådde slave” (Witt 1971:84). Isis var i høy

grad også guddommen til de laverestilte i samfun-

net som ønsket å klatre på den sosiale rangstigen.

Som det fremgår av kildene og Isiskultens posisjon

i Pompeii, ved at denne sto høyt i kurs blant de ri-

kere lag i byen, tyder det på at Popidius ønsket å

appellere til disse. Den rike befolkning kunne godt

tenkes å være ny-rike slik som Popidius selv, og

samtidig ha et sete i Ordoen. Disse assosierte seg

kanskje med ham og satte pris på en slik gest som

byggingen av et Isistempel var i en by hvor Isiskul-

ten var sterkt utbredt.

Kristian Reinfjord er master i klassisk arkeologi fra Uni-

versitetet i Oslo, med avhandling om offentlig arkitektur i Pompeii. For tiden arbeider han som konsulent ved Insti-tutt for arkeologi, konservering og historie, UiO, men har jobbet en del med arkeologisk feltarbeid. Samtidig holder han på med Nasjonalmuseets antikksamling av keramikk som også har noen egyptiske gjenstander. Reinfjord er også med på å lede utgravninger i Tegea Hellas, et samarbeids-prosjekt mellom UiO og Det noske institutt i Athen.

Statue av Isis fra Farnese-samlingen i Napoli. 2ah. (Bilde fra fra Flickr).


25

Litteratur Castrén, Paavo

1975 Ordo Populusque Pompeianus – Policy and Society in Roman Pompeii. Acta Instituti Romani Finlandiae vol. 8. Bardi Editore, Roma

Corpus Inscriptionum Latinarum, Consilia et auctoritate, Academiae litteraturum regiae, Borossicae, volum decimi pars prior (x, 1) D’ Arms, John H 1988 Pompeii and Rome in the Augustan Age and Beyond: The Eminemce of the Gens Holconia. Pompeiana Classica in Honor of Wilhelmina F. Jashemski vol. 1: Pompeiana. Red. Robert I Curtis, pubistert av Aristide D. Caratzas, New York, s. 51‐68 Eschebach, Hans 1978 Pompeji. Erlebte antike Welt. Seemann Buch‐ und Kunstverlag, Leipzig Hoffmann, Peter 1993 Der Isis‐tempel in Pompeij. Charibdis bnd. 7, Hamburg Keppie, Lawrence 1991 Understanding Roman Inscriptions. The Hopkins University Press, Baltimore Laurence, Ray 1994 Pompeii: Space and Society. Routledge, London Maus, Marcell

1995[1923] Gaven – Utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn. Oversatt av Thomas Hylland Eriksen, Cappelens upopulære skrifter, Cappelen akademisk forlag as

Montalcini 1990‐2003 Pompei Pitture e Mosaici vol VII, VIII og X. Presidente Rita Levi‐Montalcini, Instituto della Enciclopedia Italiana, fodata da Giovanni Treccani, Roma

Mouritsen, Henrik 1988 Elections, Magistrates and Muncipal Élite –Studies in Pompeian Epigrapy. Analecta Romana Instituti Danici –Suplementum XV, L’Erma di Bretschneider, Roma

Overbeck, Johannes 1884 Pompeij in seinen Gebäuden, Alterthürmen und Kunstwerken. Verlag von Wilhelm Engelmann, Leipzig

Reinfjord, Kristian 2008 Privat bygging i offentlig kontekst. Euergetisme i Pompeii mellom republikk og keisertid. Upublisert masteravhandling, Universitetet i Oslo, Oslo Richardson, L 1988 Pompeii – an Architetectural History. The John Hopkins University Press, Baltimore og London Roullet, Anne 1972 The Egyptian and Egyptianizing Monuments of Imperial Rome. Brill, Leiden Tran Tam Tinh, V

1964 Le Culte D’Isis a Pompèi. Ouvrage publiè avec le concuors du Centre National de la Recherche Scientifique, Èditions E. De Boccard, Paris

Turcan, Robert 1996 The Cults of the Roman Empire. Oversatt av Antonia Nevill, Blackwell publishers, Oxford

Veyne, Paul 1990 [1976] Bread and Circuses – Historical sosiology and political pluralism, oversatt av Brian Pearce med intro‐duksjon av Oswyn Murray, Penguin Books, publisert av Penguin Group

Wallace‐Hadrill, A 1994 Houses and Society in Pompeii and Herculaneum. Princeton University Press, New Jersey

Witt, R. E. 1971 Isis in the Greaeco‐Roman World. Thames and Hudson, London Zanker, Paul

1998 Pompeii – Public and Private Life. Oversatt av Deborah Lucas Schneider, Harvard University Press


26

NES-Bulletin Volum 2 vår 2011

Hvem er vi? Norsk Egyptologisk Selskap er en ideell forening som skal fremme kunnskap om det gamle Egypt og de tilgren-sende oldtidssivilisasjoner. Selskapet er landsdekkende, og er tilknyttet fagmiljøene og de egyptiske samlingene her i Norge. Som medlem i NES får du fordeler som gratis inngang på klubbkvelder og redusert pris på andre arrangementer. Du får også medlemsbladet NES-Bulletin. Bli medlem via vår nettside eller ved ett av våre ar-

rangementer for kr. 100 i året (kr. 50 for studenter)

Vil du bli medlem?

Logg inn på nettside www. norskegyptologiskselskap.weebly.com

Der finner du påmeldingsskjema og annen informasjon.

NES-Styret 2011

Leder, Reinert Skumsnes

Nestleder, Vidar Edland

Sekretær og informasjonsansvarlig, Synnøve Thue

Kasserer, Pål Steiner

1. Vara, Lisa Vanvikaas

2. Vara, Olav Magne Voll

Kontakt: [email protected]

Redaktører for dette nummeret av NES-Bulletin er Synnøve Thue og Pål Steiner

Kontakt / bidrag: [email protected]

Deadline for neste nummer av NES Bulletin er 1. september

www.norskegyptologiskselskap.weebly.com

www.egyptologi.no

http://www.facebook.com/group.php?gid=58864762174

nes-bulletin vol. 2 vår 2011

Documents