∙ 21Norsk Ukeblad nr. 52/15

Møte med mennesker

Det blir jul likevelEn annerledes høytid

På julaften skal det være sånn som det alltid har vært. Men før eller senere skjer det noe i livet som gjør at tradisjoner endres. Les hvordan Åse (58), Anne-Cath (45)

og Anne-Britt (59) taklet en ny måte å feire på. Tekst: Heidi Eljarbø Foto: Kristin Svorte og privat

Hvis ingenting forandret seg,

ville vi ikke hatt sommerfugler

Ukjent

Åses første jul

hos datteren

Anne-Caths første jul

uten mamma

Anne-Britts første jul på jobb

∙22 Norsk Ukeblad nr. 52/15

Anne-Britts første jul på jobb

Det var en lettelse å gi stafettpinnen videre,

synes Åse Danielsen(58). Det viktigste for henne og fami-lien i julen, er at de kan være sammen.

Tradisjoner sitter dypt og godt hos Åse. Oppveksten i den lille nordlandsbygda Gil-deskål i havgapet sør for Bodø ga henne en forankring i mat-kultur, gamle skikker og tje-nester. Spesielt i juletiden. Da hun fikk sin egen familie, førte hun noen av disse tradisjonene videre. Men i fjor skulle hun for første gang feire jul hos dat-teren Anne (32) og mannen hennes, Etor Krasniqi. (32). Da hadde de fått to barn.

– Det var dårlig plass i lei-ligheten min i Moss, forklarer Åse. Men Anne og mannen hadde kjøpt seg et hus i nærhe-ten og ville invitere til julefei-ring der.

Barndommen– Ka æ vokste opp med? Åse har ikke mistet nordlandsdia-lekten etter mange år sørpå.

– Det jeg har hatt som tradi-sjon fra jeg var liten, var gjerne syv slag julebakst. Minst. Det var flatbrød, pepperkaker, goro, kakemann, sandkaker, smultringer og kvernkaker. Kvernkakene var laget av en deig som ble kjørt i en kjøtt-kvern og presset gjennom en plate med spalter i forskjellige mønster. Og så var det tjukk-lefse. Bakingen gledet jeg meg alltid til å være med på.

Åse koser seg med å fortelle om gode minner fra barndom-men og får et nostalgisk ut-trykk i øynene.

– På lille julaften var det risengrynsgrøt, og en bolle ble satt ut til nissen. På julaften serverte mor mølje og deretter ble det fiskemåltid med lute-fisk, torsk eller kveite.

Åse har siden tatt med seg både mølje med hjemmebakt flatbrød, lutefisk og kveite inn i julefeiringen. Som voksen med egen familie startet hun sine egne tradisjoner.

– Jeg fikk smaken på pinne-kjøtt og ribbe. Rettene har fått

en dag hver i julen. Pepperka-ker baker jeg uansett, selv om «gluntan» har blitt store. Da dufter det godt i hele huset.

En ny vriDet var uvant for Åse ikke å stelle i stand til egen jul, men hun gledet seg likevel.

– Selv om det var en let-telse, var det litt rart også. Men jeg føler meg allikevel ikke gammel, sier hun.

– Tradisjonene med julema-ten har Anne tatt med seg. Alle tre dagene, forteller hun og smiler fornøyd.

– Jeg tok ikke med noe på julaften. Maten lagde vi der, og jeg hjalp til.

– Det var så deilig ikke å stå på sitt eget kjøkken. Oppvask og opprydning lurte ikke i bakgrunnen. Jeg var en side-støttespiller, og det var kjem-pekoselig.

Minst mulig styr, mest mulig kos. Det er Åses opp-skrift på en perfekt jul. Hun lekte med barnebarna og ga dem mye oppmerksom-

Min første jul hos datteren minhet. Men hvordan følte hun egentlig? Var det et nederlag ikke å være matronen som ordnet for alle etter så mange år?

Åse svarer uten å måtte tenke seg om:

– Det var mye bedre for småjentene å kunne legge seg i egne senger og ikke bli pakket inn i en kald bil utpå kvelden.

Nå blir dette fast tradisjon i familien Danielsen. Julen i år vil bli feiret som i fjor hos dat-teren, Anne. Ni personer blir de rundt bordet. Åse ser at det viktigste er å være sammen.

Resten av familien er enig i dette. Anne gleder seg til dagene familien skal feire sammen.

– Selv om vi ikke bor under samme tak lenger, må alle juledagene feires i god tradi-sjon. Jeg føler ikke at jeg har tatt over mammas tradisjoner, vi har bare flyttet dem hjem til meg. Det ville aldri vært riktig jul om vi ikke gjorde det på hennes måte, bemerker Anne.

Det er befriende at neste generasjon

har overtatt.

– Man må innse at forand-ringene kommer, sier Åse klokt.

– Og det kan være positivt. Man må se mulighetene i stedet for å grave seg ned.

Åse er helt rolig og avslappet og bare gleder seg til jul.

– Det er befriende at neste generasjon har overtatt, sier hun.

Å ha familien rundt seg når man sørger, er viktig.

Spesielt i juletiden. Anne-Cath (45) har opplevd at det kan bringe familiemedlem-mene nærmere hverandre.

– Vi pleide å feire jul sammen, mamma og jeg, for-teller Anne-Cath Nessø.

– Hun bodde i Trondheim, jeg på Steinkjer.

Moren, Anne Brit Grøn-nesby, var opptatt av å ha god helse. Hun spiste sunt og trente både dans og svøm-ming. På tirsdager gikk hun alltid tur med venninnene sine. På grunn av senskader fra barnepolio, hadde hun ofte store smerter. Moren dro sommeren 2014 til Spania med gode venner i håp om at varmen ville lindre smertene. Der døde hun brått og uven-tet etter en kraftig hjerneblød-ning.

Anne-Cath og hennes to eldre brødre støttet seg til hverandre i månedene etter det.

–Vi fikk et sterkere samhold i den tiden, sier Anne-Cath.

Så kom desember og forbe-redelsene til julefeiringen.

Nærhet i familienJulen kommer uansett hva som har skjedd i løpet av året. Og godt er det. Morens død og begravelse i juni hadde vært vanskelig, nå skulle julen uten henne bli neste korsvei.

Anne-Cath åpnet sitt hjem for faren, den ene broren og to nevøer. Selv om hun og broren ikke hadde feiret jul sammen på mange år, ble det en anledning til å være sammen som familie, og føle nærhet til hverandre.

– Vi hadde behov for å være sammen, allikevel grudde jeg meg veldig, sier Anne-Cath.

– Jeg hadde lyttet til Silje Nergaards sang, «The Very First Christmas Without You» mange ganger, og tenkte at dette kunne bli vanskelig.

Sangen handler om at man ønsker å våkne opp etter at julen er over. Det var slik hun følte seg.

– Da vi skålte med julegløg-gen kl. 17.00, sto vi stille og sa ingenting. Vi konstaterte at mamma var blant oss al-likevel, og sendte en liten skål

til henne, raskt for at jeg ikke skulle begynne å gråte. Ønsket vårt var at hun skulle være med oss og vite at vi tenkte på henne.

Anne-Caths bror hadde tatt med en spesiell gave til henne denne kvelden. Det var en collage han hadde laget med bilder fra morens liv. Selv om tårene kom, var det også en god følelse for dem begge å minnes alt moren hadde vært med på og hva hun hadde betydd for dem.

– Det å ha familie rundt seg i slike stunder, er uvurder-lig. Det å bryte opp gamle tradisjoner for å finne trøst i hverandre, har vært bra for oss, sier Anne-Cath.

Selv synes hun det er viktig med mye humor.

– Det har vært viktig for å bryte de alvorlige og til tider tunge forventningene til julen. Derfor lager jeg noe jeg kaller «tullegaver», og bruker mer tid på dem enn på de ordinære gavene. Det gir balanse.

Anne-Cath har et håp om at de kan skape noen nye tradisjoner fremover. En ny generasjon vokser jo opp i familien.

– Min bror har overtatt jobben med å være samlings-punktet for familien i Trond-heim nå, sier hun. Den rollen hadde mamma før. Samtidig vil Anne-Cath videreføre fa-milieverdiene og tradisjonene som moren og mormoren ga dem.

– Vi samles som søsken med partnere og barn, og spiser

julekoldtbord sammen – i mange timer, sier hun.

De vil bevare det som er godt og fortsette å holde sammen.

Min første jul uten mamma

Åses råd1. Husk at du er invitert til «deres» jul. Respekter at den yngre generasjonen nå starter nå sine egne

juletradisjoner. Vær fleksi-bel og tilpass deg. Nyt

din nye rolle.2. Hjelp til med barna så husfolket får konsentrere

seg om å få de siste detaljene på plass.

3. Tilby å hjelpe til med maten, evt. ta med noe.

4. Tilby å ta en del av inn-kjøpene. Julemat er dyrt.

Anne-Caths råd

1. Tenk over hvilke tradi-sjoner du ønsker å ta med

videre. 2. Bli enige om hvem som overtar stafettpinnen og

vær åpne for nye ideer og innspill. Kanskje skal dere bryte helt og starte med

noe nytt?3. Ønsker du å reise bort, gjør du det. Hovedsaken er at du gjør det som er

bra for deg og dine.4. Vær åpen om følelse-ne. Fortell dem rundt deg at du har det vanskelig, og

la tårene få komme. 5. Ikke vær redd for å

snakke om den døde. Fint at dere kan minnes ved-kommende med glede.6. Gjør hyggelige ting. Ta deg tid til å gjøre det

du liker i stedet for å stresse rundt. Du har mer å gå på hvis energinivået

er i balanse.  7. Vær sammen! Har du

familie – inviter! Glem støv i krokene, bak heller noe dere kan kose dere med. Kanskje kan du invitere

inn noen utenfor familien også?

BARNEBARN: Åse (t.v.) synes at det er koselig å feire jul hos datte-ren Anne (t.h.) og svigersønnen. Nå har hun god tid til å leke med barne-barna, Ella Sofie (2) og Anea (4).

SAVNER MAMMA: Anne-Cath med bilde av moren, Anne Brit Grønnesby, som gikk bort sommeren 2014.

23∙Norsk Ukeblad nr. 52/15

V

V

∙24 Norsk Ukeblad nr. 52/15

Det å glemme seg selv i tje-neste for andre gjør Anne-

Britt Kristiansen (59) glad og fornøyd. Den første julaften med beboerne på sykehjem-met, og ikke hjemme hos sin egen familie, ble en spesiell opplevelse.

Noe av det beste Anne-Britt vet, er arbeidet sitt med de eldre på Våler sykehjem i Øst-fold. Men hvordan ville det bli å feire julaften der, og ikke med familien?

– Vi er en liten familie. Min mann og jeg er begge enebarn, og vi har bare én sønn. Julen har vi pleid å feire hjemme hos min mor og far, forteller Anne-Britt.

Men denne spesielle julen ble annerledes for den lille familien. Faren til Anne-Britt gikk bort i løpet av 2013, og da julen nærmet seg, lurte de på hvordan den ville bli uten ham. De bestemte seg for å feire julen hjemme hos seg selv, sammen med moren.

Men det gikk ikke helt som planlagt. Sykehjemmet der Anne-Britt hadde jobbet som pleiemedarbeider, trengte henne på julaften. For første gang skulle hun være borte fra den lille familien sin når kirke-klokkene ringte julen inn.

Gruppelederen på avdelin-gen prøvde å finne en løsning, men visste at det var best for de eldre med en fast og kjær pleiemedarbeider på selveste julaften.

– Jeg skjønner godt at det er vondt for deg, spesielt denne julen. Men du må tenke på at mange blir glade når du kommer, sa gruppelederen medfølende til Anne-Britt.

Hjemme holdt de råd for å finne ut hvordan de kunne gjøre det beste ut av situasjo-

nen. De visste at Anne-Britt ikke ville være hjemme fra sy-kehjemmet før klokken 22.30. Sønnen, Svein Arild (33), hadde en plan.

– Vi feirer som vi pleier på lille julaften. Vi spiser den tra-disjonelle julemiddagen med ribbe, skinkestek og surkål. På selve julaften venter vi til du kommer hjem, og så åpner vi gavene da, foreslo han.

Selv om Bing Crosby hvert år synger om at han ønsker seg hvit jul, så laver det ikke alltid ned når julen kommer. Julaften var mild og uten snø. Anne-Britt kjørte hjemmefra til sykehjemmet og lurte på hvordan kvelden skulle bli. Hun tenkte på de tre som var hjemme, og bekymret seg mest for dem. Det var litt trist der alene i bilen, og hun følte at de trengte henne hjemme.

Til glede for andreKlokken 15.00 begynte hun vakten sin, og ble fort opptatt av å gjøre det hyggelig for be-boerne på sykehjemmet. Anne-Britt er en som virkelig trives med de eldre.

– Jeg fikk ikke mye tid å tenke på dem som var hjemme. De pårørende kom på besøk tidligere på dagen på julaften, så vi hadde kvelden med dem. Vi serverte kaffe og kaker. Noen fikk sin etterlengtede likør. Vi sang julesanger, og så fikk alle beboerne åpne en gave hver, resten ble lagt på rom-mene deres.

Hun begynner å le. – Og så hadde vi julenisse.

Han var polsk og kunne ikke snakke norsk. Han hadde med seg en tolk. Det ble mye moro av det.

Etter endt vakt klokken 22.00, kjørte Anne-Britt hjem.

Min første jul på jobbI alle hus hun kjørte forbi, lyste det av juletrelys og varme i vinduene. Det var koselig å se.

– Da jeg kom inn av døren hjemme, var alt forberedt, sier hun.

– Svein Arilds karamell-pudding og annet godt sto klart til servering, og jeg kunne slappe av med familien min. Juleforberedelsene hadde vært preget av vemodige følel-ser og tanker. Likevel ble julen på sykehjemmet en fin stund.

– Jeg er så glad i alle der, sier Anne-Britt og ler hjertelig.

– Hele livet har jeg vært glad i dem som er godt voksne. Jeg håper at jeg kan glede dem. Når jeg drar hjem fra jobb, tenker jeg: «Har de hatt det bra i dag? Har jeg vært til hjelp for dem?»

Anne-Britt ser at forandrin-ger kan være lærerikt.

– Det er sånn livet er, sier hun med en tåre i øyekroken.

– Som moren min sier, kan man ikke bare sette seg til. Livet går videre, og man må være glad i alle gode minner.

Anne-Britts råd

1. Hvis du må jobbe i julen, planlegg med fa-milien hvordan dere kan tilrettelegge tiden dere

får sammen.2. Fordel oppgavene.

La familiemedlemmene være med på å forbere-

de mat og stelle i stand til julefeiringen.3. Finn løsninger på

hvordan dere kan ivare-ta juletradisjoner, som for eksempel å spise

julemat på lille julaften og vente med pakkeåp-ning til man er hjemme

fra jobb.4. Vær positiv. Selv om du ikke er hjemme på julaften, kan du bringe

glede til andre.

Jeg fikk ikke mye tid til å tenke på dem som var hjemme.

V

∙ 25Norsk Ukeblad nr. 52/15

GLAD I DE ELDRE: Anne-Britt har et spesielt lag med de eldre, og lar dem føle hvor verdifulle de er. Her med Sigrun Olsen (94).

– Mange ser frem til høytiden, men for noen kan julen bli vanskelig, sier Luuk Westerhof (bildet), familieterapeut og gjesteforeleser ved Høgskolen i Østfold.

– Julen i seg selv blir ikke annerledes. Budskapet og de fleste seremoniene knyttet til den, er de samme fra år til år. Det som kan gjøre at julen oppleves anner-ledes enn før, er at mennesker og deres livsomstendighet har endret seg. For noen blir endringene de gjennomgår smerte-fulle og vanskelige å håndtere, mens de for andre fører til vekst og utvikling.

– Julebudskapet er uforanderlig, sier familieterapeuten.

– Men hvordan julen oppleves og feires, finnes det ingen fasit på. Det er i fellesskapet at man bedre kan forstå hvordan man skal feire julen.

Når en familie har opplevd et dødsfall, kan det være lurt å snakke sammen og bli enige om hvordan man i fellesskap kan tenke seg å feire jul. Det er ikke høytiden i seg selv som repre-senterer det vanskeli-ge, men hvordan man håndterer høytiden i fellesskap, mener Westerhof.

– Endring kan føre til vekst

25∙Norsk Ukeblad nr. 52/15