E I N A R M A S E N G

1905 OG 1940

EN LEKSJON

I MAKTPOLITIKK

OSLO 1953

FORLAGT AV JOHAN GRUNDT TANUM

SATT OG TRYKT I J. PETLITZ BOKTRYKKERI ( R O L F

RANNEM)

P A P I R FRA DRAMMEN PAPER M IL L S A/S,

DRAMMEN

BUNDET I M. F R E D R I K S E N & SØNNS

BOKBINDERI, OSLO

195375

F O R O R D

Med «leksjon i maktpolitikk» menes den leksjon som de

store stater selv gir oss, når de fra tid til annen åpner sine arkiver og

utgir aktsamlinger og offisielle redegjørelser for viktigere avsnitt av

sin utenrikspolitikk. Også de mindre stater utgir undertiden hvitbøker

og lignende. Norge har dog hittil vært svært forsiktig med det, for de

viktigste avsnitts vedkommende.

Denne bok er ellers et forsøk på å vise linjen som går fra

1905 til 1940 og deretter. Tråden i det historiske forløp er fattet et par

årtier før 1905 og er søkt fulgt fram til dagens store spørsmål for

Norge og hele Norden: basespørsmålet.

I en utenrikspolitisk utvikling som dekker % århundre er det,

selvsagt, alene de springende punkter som har kunnet omtales.

Oslo, mai 1953.

INNHOLD: Kapitel I. Da unionen løsnet 9

-- II. Den omveltning i de store makters forhold til

hverandre som muliggjorde unionsoppløsningen ... 34

-- III. Den Michelsenske utenrikspolitikken og 7. juni... 54

-- IV. Betydningen av 7. juni for Norges senere utenriks-

politiske kurs 81

-- V. Blokadepolitikken - den viktigste ytre-politiske

faktoren for Norge i vårt århundre 119

-- VI. Da bukken ble satt til å passe havresekken 142

-- VII. Kan en mindre stat som har erklært seg nøytral ha

en subsidiær politikk? 173

-- VIII. 1807 og 1940. En sammenstilling 190

-- IX. Vestens operasjon mot Norden 1939—40 210

-- X. Tysklands foretagende mot Norden 1939—40 223

-- XI. Kan et lite land stå utenfor en storkrig? 239

Noen alminnelige bemerkninger om litteratur og materiale be-

nyttet under arbeidet 267

KAPITEL I

Da Unionen løsnet.

I den striden mellom den personlige kongemakten og

stor-mannsklassen, som så lenge hadde vært et hovedtrekk i Sveriges

historie, hadde Karl XV straks etter midten av 1800-tallet bukket

under for aristokratiet. De statsmannsevner som denne kongen hadde

hatt å sette inn, hadde stått i et sådant misforhold til den høyt--

flyvende karakter av hans politiske planer at de drevne adelige

byråkrater som var hans motstandere, helt hadde kunnet sette ham i

bet.

Den personlige kongemakten skulle imidlertid få en come

back under etterfølgeren Oscar II (tiltrådt 1872), og det, eien-

dommelig nok, som følge av den modernisering av folke-

representasjonen, som hadde funnet sted i Karl XVs siste tid.

Av det nye 2. kammers 190 mandater fikk bøndene ca. 130.

Der sammensmiddes hurtig et klassebevisst bondeparti, den første

demokratiske partidannelsen i Sverige. Den bitterhet som hadde

grodd hos bøndene gjennom århundrer over de byrder de hadde hatt å

trekkes med, fikk nå utløp. Med hensyn til grunnskatter,

militærutskrivning, skyssplikt og veivedlikehold hadde godseier

jorden vært begunstiget fremfor bonde-jorden, ennskjønt

kongemakten, i dens sterke perioder, hadde lykkes å f å i stand noen

utjevning.

Det begynte således i Sverige en virkelig klassekamp for

økonomisk og sosial omlegging av landet, på en tid da det norske

bonde-venstre ennå hadde bare et alment, liberalt program. Mens det

i Norge var menn fra den gamle frisinnede kretsen fra århundrets

midte, altså borgerlige, liberale ele-

9

menter som ledet bøndene, ville det svenske landtmannapartiet ikke

vite noe av de frisinnede. I den nye svenske riksdagen fantes der

ingen resonnans for disses lyrisk fargede veltalenhet, for det

idéprogram på grunnlag av mer eller mindre romantiske

nasjonalitetsbestrebelser som hadde utgjort grunnstammen i deres

system. I Sveriges riksdag konsentrertes blikket på bøndenes og

overklassens motstridende materielle interesser.

Så lenge en i Sverige ikke hadde behøvet å regne med noe

demokrati med politisk makt, hadde stormannsklassens

makt-bestrebelser gått ut på å forringe den personlige kongemakten.

Når nå en bondestand med temmelig aggressive klassekrav rykket

fram, måtte overklassen gjøre front mot den, og den innså snart at

den derved kunne ha nytte av kongemakten.

Aristokratiet hadde så meget mer behov herfor som det,

utenrikspolitisk sett, var blitt ikke så lite kompromittert i den tid det

under Karl XV hadde hatt makten. Det hadde riktignok sperret veien

for de frisinnede og Bernadottenes antityske og antirussiske politiske

program. Men det var dog, under presset av folkestemningen, blitt

dratt så vidt meget inn på den linjen, at det etter 1870, da Tyskland

og Russland, tilsynelatende fast forenet, sto som de triumferende,

ikke nyttet meget for den gamle regjerende kretsen å legge skylden

på kongehusets medlemmer personlig. De to landmaktene la for

dagen en tydelig uvilje mot Sverige, og den svenske riksdagen lot det

gå ut over det gamle regimes menn, dvs. spissene innen det adelige

byråkratiet.

Da Oscar II etter sin tiltreden resolutt la om den utenriks-

politiske kursen, ble regjeringsklikken overfor ham stående i en helt

annen stilling enn overfor forgjengeren. Overfor denne hadde

regjeringen kjent seg som den der representerte en klokere og

sunnere politikk. Overfor etterfølgeren med den nye kursen kjente

den seg belastet av egne tidligere synder. Regjeringen hadde kunnet

spille trumf overfor Karl XV og de liberale som han samarbeidet

med, fordi den hadde alt det i landet som ellers betydde noe politisk,

bak seg. Slik som den indrepolitiske stillingen var blitt på den nye

riksdagen, måtte den være glad, om den hadde kongemakten med seg

i den klassekamp som den så seg tvunget til å oppta. Et pågående

demo-

10

krati som det før ikke hadde vært noe tilsvarende til, hadde

forholdsvis plutselig skapt en helt ny konstellasjon av de politiske

faktorer i landet.

I den situasjon hvori de Forenede Riker var kommet etter de

foregående 25 års utenrikspolitikk, ble det en hovedoppgave å bringe

i orden deres forsvar, ikke minst Sveriges, som på grunn av landets

fastholden ved foreldede forestillinger, var skrøpelig. Det skulle i

Sverige nå ta tyve år med tallrike mislykkede forhandlinger mellom

partiene, innen oppgaven så noenlunde lykkedes. Bøndene fant alltid

den forlangte øvelses-tiden i en ny vernepliktsarmé for drøy i forhold

til det som ble tilbudt dem av lettelser i bondebyrdene. De

overveiende adelige byråkrater som i denne tiden innehadde

statsrådsstillingene, fikk kjenne sin politiske impotens. Det skulle

ikke styrke deres autoritet overfor den personlige kongen og hans

krets.

Oscar II kunne ved oppsetningen av sitt regjeringspersonale

velge og vrake som han ville. Mens Karl XV hadde måttet bøye seg

for diktat av et regjeringskollegium som han, tross sin

forfatningsmessige rett, ikke hadde politisk makt til å bytte ut med

menn etter sitt ønske, kunne Oscar II, etter behag, utvelge

medlemmene av regjeringene. Ministeriet kom nå ikke lenger til å

danne noen enhet. Det var ikke statsministeren som valgte sine

medarbeidere, men Kongen som utsa sine rådgivere, hvorav

statsministeren var en. Statsrådspostene var egentlig ikke politiske

tillitsposter. De var topp-punkter i embetsmanns-karriéren. Den

politiske tillit som utkrevdes var kongens. Dermed var dog ikke sagt,

at kongen ikke tok noe hensyn til riksdagen. Hensynet til denne

medvirket ved mange statsråd-demisjoner og -utnevnelser.

På lignende måte som overklassen under de forandrede for-

hold, hadde fått et behov for å støtte seg til kongemakten, ble det for

denne naturlig å støtte seg til aristokratiet. Bernadottene hadde ikke

nå, som under Karl XV, noe utenrikspolitisk program, som kolliderte

med dettes ideer og interesser. Det politiske program som

kongemakten nå hadde — å styrke landet, navnlig militært — var

sympatisk for det byråkrati som bar oppe statstanken og for de store

eiendomsbesittere. Det var bøndene som manglet interessen for det

og som ville

11

akseptere alene det minst mulige mot et maksimum av økonomiske

fordeler for seg. Forsvarets reorganisasjon måtte gjennomføres ved å

overvinne motstanden fra folkets trege masse. Dynastiet kom naturlig

til å støtte seg til overklassesamfunnet mot bondesamfunnet. De

borgerlige liberale fra 1850-årene og 1860-årene hadde vært folk,

som en kunne presentere i en salong, som med hensyn til opplysning

og dannelse kunne tevle med aristokratiet. Bøndene var en

underklasse som nedenfra søkte å snu opp ned på det gamle

samfunnet.

I Oscar II's tid hadde de priviligerte samfunnslag en kjensle

av at det begynte å trekke opp til en storm som skulle skake den

gamle sosiale ordningen, og at bøndenes reisning var den første

etappen i en omveltning. Derav det bondehat hos overklassen som

forfatterne fra den tiden skildrer, og den avsky som den priviligerte

klassen kjente for de enkelte aristokrater som gjorde felles sak med

bøndene. Demokrati, forsvarsulyst og samfunnsoppløsning var for

Oscar II tidens sykdom, som måtte bekjempes. Han så da de

konservative samfunnselementer som den personlige kongemaktens

naturlige medkjempere. Han fant derved i det Tyskland som han

lærte å kjenne ved sine familieforbindelser, den formel og det system

som han trengte: Forbundet mellom tronen, byråkratiet og represen-

tantene for det store jordbruk og storindustrien. Det var så meget

naturligere at han rettet blikket mot dette land, som det — etter

forgjengerens politiske nederlag — var nødvendig å søke en

forståelse med stormakten i syd. «Såkerligen har det ganska tidigt

stått klart for honom, at den yttre politikens om-orientering borde

kunna få inrikspolitiska återverkningar, som i hog grad gynnade hans

syften,» skriver en svensk forsker som har hatt adgang til nytt

materiale (Folke Lindberg). Kongedømmets makttilvekst fremsto

som et naturlig biprodukt av tysk-orienteringen. En tysk rapportør

som talte inngående med kongen skrev: «Det lar seg ikke bestride at

kongen, som er en klok mann, betrakter den politiske heldning mot

Tyskland som et støttende moment for sin indre politikk.»

I Norge finner vi en lignende utvikling: Forsoning og sam-

arbeid mellom kongemakten og embetsaristokratiet. Da Fr.

Stang i 1861 var blitt kalt til regjeringen, var dette et verk av

Bernadottenes motstandere, særlig de i Sverige. Dynastiet hadde da

motvilje mot ham. Det fryktet at han, som embetsaristokratiets

representant ville opptre som eneherskeren overfor den Bernadottske

kongemakt.

Snart fikk Stang imidlertid, som vi vet, også Stortinget mot

seg. Men han, så lenge Stortinget i likhet med regjeringen, kunne

brukes som støtte for overklassens maktstilling i landet, hadde vært

meget sterkt for et samarbeid med Tinget, la han nå snart an på å

isolere statsrådene fra dettes innflytelse. Under den svære pågang

som embetsaristokratiet snart ble utsatt for fra Johan Sverdrups nye

partidannelse (fra 1870), kjente det snart i høy grad behov for

kongemaktens støtte. Stang slo an nye toner, talte om

nødvendigheten av sammenslutning mellom kongen og statsrådet,

om betydningen av de kongelige prerogativer. Han begynte å

interessere seg for å styrke «kronen», ment som fellesskapet av den

personlige kongen og hans innen aristokratiet utvalgte råd, mot det f

rem veltende demokratiet. «Herre Gud, la oss dog lære å stå

sammen,» skrev han. Det varte ikke lenge før den kjensle av

gjensidig solidaritet mellom den personlige kongemakten og

overklassen, som vi har sett oppstå i Sverige, fikk overhånd også på

vestsiden av Kjølen. Det at Stang sto som en klippe imponerte Oscar

II ikke så lite. Det var slike medarbeidere han nå hadde bruk for. I

mangelen av et 1. kammer i Norge ble regjeringen der et slags

overhus.

Også i Danmark var 1870- og 1880-årene konservatismens

tid, preget av forbundet mellom kongemakt og byråkrati pluss

godseiere, selv om Christian IX ikke hadde sådanne personlige

egenskaper som gjorde Oscar II til en ledende personlighet i de to

andre nordiske riker. Norden er ufrihetens hjem, det var våre to

«store», Bjørnson og Ibsen, enig om i 1879. Til en dansk venn skrev

Bjørnson noen ord som karakteriserer stillingen i Norden på denne

tid: Åpenbart har kongenes misjon vært den å beskytte de små mot de

store. Denne misjon er endt. Utviklingen har ført til forbundet

mellom kongen og de store. Hvorfor? Fordi begge nå har nok med å

verge sine privilegier, sitt fødte overtak, rikdommens, den fremmede

dan-

12 13

neises. Kongedømmet er i dag en assuransekasse for to å tre stender

(etter forholdene i de forskjellige land), stikk mot sin misjon av

«Guds nåde». Denne uttalelsen gir et fingerpek om hva kongemakten

hadde betydd for Bjørnson i den foregående perioden, i liberalismens

og skandinavismens tidsalder.

Kampen i Norge mellom den nye kombinasjonen og demo-

kratiet, representert av Sverdrups bonde-venstre, tilspisset seg etter

hvert. For å verge sitt privilegiesamfunn skjøt Stang kongemakten

fremfor seg. Denne som de frisinnede, for ikke så lenge siden, hadde

søkt støtte hos mot det gamle styrende lag i landet, ble nå, for

venstre, trollet som det gjaldt å felle. Når kongen i denne striden,

viste seg å være så hård å vinne på, forklarte demokratiet seg dette

ved at han kunne regne med å ha Sverige, det større landet, bak seg.

En kan, i venstres kamp nå skjelne tre stadier:

På det første var embetsaristokratiet motstanderen: Kongen

var i hendene på en bande som satte ham opp mot folket og dets

representanter.

På det annet stadium ble kongemakten motstanderen: Ingen

må tro noen Bernadotte, skriver Bjørnson. Du er en for stor beundrer

av dem, sier han endog til Sårs. Det absolutte veto, de kongelige

diktamina og alt det personlige regimente ble brennemerket fra

landsende til landsende.

På det tredje stadium ble unionen fienden. «Det er klart for et

barn at var kongen ikke konge i Sverige, så våget han ikke dette høye

spillet! Unionen, sa venstre, bruktes til å binde Norges indre

frihetsutvikling, til å støtte opp under overklassens stilling i Norge.

Jo sterkere union, dess sterkere kongemakt og, under kongemaktens

beskyttelse, dess sterkere byråkrati og standsprivilegier. Kjenslen

som vaktes av at vi, i vårt indre stell, ble regjert fra Sverige, ble den

drivende kraften da unionen løsnet i sinnene. Den hadde større del

heri enn ubehaget som en del av folket kjente ved at foreningen ikke

ga likestilling for Norge.

Da folkestyret i 1880-årene hadde hatt sitt gjennombrudd,

ble det kravet om Norges enerådighet over sine utenrikske

anliggender som preget vår unionspolitikk. Men dette skulle aldri

kommet så sterkt som det gjorde, om ikke den bitterhet

hadde vært, som var blitt opparbeidet i den tiden den indre

maktfordelingskampen hadde rast.

En og annen gang fremholdt Bjørnson under

forfatnings-kampen, at om kongen stilte seg i spissen for folkeviljen,

da ville han atter bli konge i Norge, — at kongen ved å godta det

parlamentariske system, ville kunne sikre seg nordmennenes

unionsvennlighet. Dette var dog alene reminiscenser fra Karl X Vs

tid, da Bjørnson hadde sett med stor sympati hen til Ber-nadottene og

ofte henstilt at de — om ikke annet for sin egen posisjons skyld —

måtte kaste det Stangske åk av seg og gå folket i møte. Sentrum

måtte ta makten, hadde han dengang (på Karl XVs tid) skrevet. Med

sentrum hadde han da ment den frisinnede gruppen som sto i en

mellomstilling mellom embetsaristokratiet og det av J. Sverdrup ved

samarbeide med Jaabæk omkring 1870 skapte partiet.

Nå — i forfatningskampens tid (1880-årene) — var konge-

dømmet blitt en assuransekasse for overklassen og unionen et

maskingevær som man truet demokratiet Norge med!

I slutten av 1880-årene utskiltes der, som vi vet, innen

Sverdrups parti en venstre, «renere» fløy som fant parti-sjefen for

lunken. Under kampen mot den gamle sjefen kunne de radikale ikke

finne noe bedre våpen enn Bjørnsons unionsløsnings-program. Det

var det slagordet som fenget best.

Alt dette hadde sitt utspring i den ulykkelige begivenheten

før jul 1861, da Fr. Stang, animert av sitt ønske om makten, lot seg

bruke av svenskene*) så disse fikk gjort det av med den norske

regjeringen (Birch-Reichenwald—Ketil Motzfeldt) som da hadde tatt

opp arbeidet for Norges likestilling i unionen (Statholderspørsmålet

osv.). Hadde denne regjeringen som var under utvikling til en

frisinnet eller sentrums-regjering fått fortsatt sitt arbeid, ville den, i

tidens løp blitt møtt med et radikalere program på den indre politikks

område. Det parlamentariske styre ville uten større smerte blitt

adoptert og

*) Regjeringen de Geer spekulerte, under sin rent indre svenske

politikk, i svensk nasjonalisme. For alle staters ytre politikk har

indrepolitiske hensyn, i sin alminnelighet, langt større betydning, enn

folk flest er oppmerksom på. Det gjelder både små og store stater.

14

15

utviklingen mot folkestyre ville gått sin gang. En ville ha fått en

mildere overgang fra det gamle samfunnet til det nye. Det ville

visselig blitt indrepolitiske motsetninger; men disse ville ikke blitt av

den hårdnakkede art, at den regjerende partigruppe hadde behøvet å

klamre seg til kongemakten, og aller minst ville en frisinnet eller en

sentrumsregjering, med programmet Norges likestilling i unionen,

hatt noen tendens til å bruke den svenske kongen mot sine mer

demokratiske eller radikale motstandere. Så meget mindre som

bondevenstre i sosial henseende slett ikke var noe radikalt. En kan gå

ut fra at en stor del av stortings-bøndene ville ha sluttet seg til

sentrumsregjeringen. En sådan norsk regjering ville hatt prestisjen

som fulgte av at den gikk i bresjen for Norges fulle likestilling.

Om ulykken således hadde sitt utspring i 1861, var det i den

påfølgende langvarige kampperioden dog mange anledninger, da det

hadde kunnet vært bøtt på ulykken. I den første tiden var det Fr. Stang

som hindret dette. Senere kanskje mest kongen. I den svenske

folkerepresentasjonens forhandlinger deltok de svenske statsråder.

Hadde kongen i 1872 eller 1874 eller endog så sent som i 1880

akseptert samme ordning i Norge, ville utviklingen antatt en normal

karakter. Den agitasjon, hvis slagord vi har gjengitt, hadde da ennå

ikke fått pisket opp stemningen så sterkt. Venstres ledende menn som

i grunnen alle var av den liberale typen, ikke så svært ulik

Birch-Reichenwald, ville ha tatt opp tråden fra hans tid.

Etter riksrettsdommen var dette for sent. Den Sverdrupske

regjering som nå av et oppriktig hjerte tok opp likestillingspolitikken,

ble snart forkjetret. Nå dudde ikke annet enn eget norsk utenriksstyre!

Allerede omkring 1880 hadde Bjørnson i et brev skrevet at den dag

kommer da vi vil ha vårt eget diplomatiske ansvar. «Der er ikke

fjerneste tvil derom», skriver han. Men det var først i de følgende

kampår under striden om maktfordelingen innen Norge selv at tanken

etter hvert ble modnet og arbeidet inn i folkebevisstheten. «For Eder

(svenskene) er Foreningen en trygghet,» skriver han til en svenske,

«thi I er de større. For oss er den, sålenge vi eier en felles konge av

det troløse Bernadotte-hus, en idelig fare og kamp.» «Det store er

endelig utrettet, at det norske folk begynner å skille mellem kongen og

svenskene og ønsker den første fanden i vold og de

sidste til evige venner . Nordmennene har lært, at den

svenske kongen for oss er en bestandig fare.» De vil derfor ha

foreningen i form av et helt frivillig forbund, altså ingen unionskonge.

Foreningen med Sverige måtte få en ny form for overhodet å kunne

bestå. Så lenge man hadde en felles konge i foreningen, var denne for

nordmennene, mer eller mindre, et helvete, som visstnok hadde væpnet

våre krefter til motstand, men som aldri kunne gjøres om til et

himmerike! En annen versjon: Min evige mening er at forbindelsen

med Sverige er kjær. Kongehusets politikk var derimot slangen

i paradiset!

Det syn som nå lansertes var altså, at et forbund, en allianse var

ikke alene tilstrekkelig, men bedre. Da de to folk hadde felles interesser

utad og ingen årsak til kjegl med hverandre, så snart slangen var

fjernet, ville et sådant forbund bli av vang art! Det ville vise seg å være

10 ganger sterkere enn unionen! Jeg er så sikker på at det går bedre, når

ingen konge er mellomledd og blander seg i det, og altså folkene intet

annet mellomledd har enn aktelsen for hverandre! (1882). Noe annet

ytre anliggende enn det finske gas der ikke som tilhørte alene det ene

av landene, og i det står vi last og brast med Eder (svenskene) enten

samarbeidet mellom oss har den ene eller den annen form! Felles

opptreden utad, hvor våre felles interesser trues, er en selvfølge! Bestå

måtte samarbeidet, det var for naturlig og nyttig til å foruroliges eller

ødelegges av en renkefull kongeslekt!

I det norske venstres øyne ble det Tyskland, som Oscar II så

hen til med så stor sympati, snart trelldommens land. I 1870-årene

hadde de frisinnede i Norden vært nokså meget stemt for at vi holdt

sammen med Tyskland mot slaverne. Deres beveggrunn hertil hadde

for en stor del vært at ved samhold med tyskerne skulle vi kunne oppnå

det danske Slesvigs gjenforening med Danmark og Norden. Da dette

omkring 1880 hadde vist seg fåfengt, begynte man i Norge å se med

mer forståelse på Russlands stilling overfor sentralmaktene. Disses

16 2 - 1905 og

1940.

17

strev for å vinne kontrollen over de slaviske Balkan-landene ble ikke

sett på med noen sympati. Hva angår Russlands nord-flanke begynte

de frisinnede og venstrekretsene å rive seg løs fra Krimkrig-tidens

forestillinger. Finnland ville jo ikke bort fra Russland! Det ville alene

ha en selvstendig stilling i foreningen med Russland. Altså for

Finnlands skyld behøvet en ikke å avsky moskoviten! For øvrig: Var

det noen rimelighet i å stenge Russland ute fra havet? I å reise

folkehat mellom de nordgermanske folk og slaverne, som nå søkte å

samle seg til et stort verdensfolk? (Panslavismen.) Skulle vi med i en

rasekrig?

Ville vi ikke være med i noe slikt vanvittig eventyr, skriver

Bjørnson, så måtte vi reise en folkemening mot det. Her er planer i

gang om å dra oss inn i en anti-russisk blokk. De må tilintetgjøres!

Diplomatene får ikke bestemme over folkene. Disse skal bestemme

over seg selv! Mot en rase (slaverne) som aldri har gjort oss ondt, og

med hvis egen kamp vi har stor medfølelse, — nei på slikt eventyr

innlater vi oss ikke!

På en tid, da kong Oscar II gikk mer og mer inn på tysk side, skriver

Bjørnson: Har I svensker ikke sikret Eder selv for å slepes inn i en

rase-krig, så brister Foreningen på dette! (1884).

Norge ville ikke trekkes inn i en stormaktsallianse! For å

gardere seg derimot måtte det ha sin egen utenrikspolitikk!

Oscar II mente, som svenskene i sin alminnelighet har gjort siden

Poltava at Russland var fienden. Samtidig holdt han ikke Russlands

motpol England for å utgjøre en tilstrekkelig beskyttelse for det

Norden, som hadde landgrense til Russland. Det trengtes også en

landmakt! England selv hadde under 1800-tallet vist at det behøvet

de tyske landmakter til å holde Russland i sjakk, på dettes sydfront.

Tysklands innflytelse under oppgjøret mellom «bjørnen» og

«hvalen» på Berliner-kongressen i 1878 hadde gjort sterkt inntrykk

på den opplyste opinion i hele Europa.

Det var således både ytre politiske og indrepolitiske tanker

som brakte Oscar II til å se det stammebeslektede Tyskland som den

viktigste sikkerhet for de skandinaviske land. Det tyske keiserdømme

i Europas midte under Bismarcks ledelse sto for

ham som en garanti for Europas fred og samtidig som den pålidelige

representanten for de monarkiske og konservative prinsipper. Det var

der han fant Europas ballast.

Dette preget i temmelig sterk grad Oscar II's utenrikspolitikk.

Når Tyskland, under den herskende motsetning mellom England og

Russland, fant en viss politikk å være stemmende med sine interesser,

innstillet Norges og Sveriges utenrikspolitikk seg som regel deretter.

Fra midten av 1880-årene kom Tyskland i et stadig klarere

motsetningsforhold til Russland, og Oscar II kom derved, helt

naturlig til å se vår sikkerhet i et intimt forhold mellom Tyskland og

England. I 1888 talte kongen med premierminister Salisbury om

betydningen av Luleå—Ofotenbanen og dens tilknytning til det

russiske jernbanenettet. Han forsøkte å få den engelske statsmann til å

se at de av kongen fryktede russiske planer kunne være en fare for

England. — Som vi vet, hadde det så ofte vært England, som hadde

søkt å skremme oss med dem, for å oppflamme oss i anti-russisk

retning. — Kongen gikk nå så langt at han fremholdt det ønskelige i

at engelske krigsskip oftere besøkte skandinaviske havner.

Salisbury så på denne tiden Tyskland som en støtte for England mot

Frankrike og Russland. Det var på den samme tiden at den engelske

sendemann i Stockholm fremholdt overfor Foreign Office at den

norsk—svenske unions bibehold lå i Englands interesse. Han var redd

for at Norge, etter en uttreden av unionen, skulle bli et lett bytte for

Russland.

Da keiser Wilhelm II i 1896 sendte sitt impulsive telegram til

Boernes fører Kriiger, skrev Oscar II: Ledsen år jag over varje okad

«koldgrad» mellan de två stater vilka, så lange de sammanhålla,

utgjora stålet i den motforbundskedja som jag tror nodvendig — ja,

nodvendigare nu an någonsinn, mot den slaviska rasens ekspansiva

och den romanska rasens dissol-venta kraftforening til vår europeiska

historiskt vunna kulturs undergang.» — Under boerkrigen inntok

Oscar II en klart engelskvennlig holdning. Ved et besøk i London år

1900 vant han engelskmennenes hjerter ved sin åpent uttrykte

sympati for England under kampen, — stikk i strid med det svenske

utenriksdepartements ønske og mot tendensen i den norske og

18

19

svenske pressen. — Tyskland inntok, som bekjent under Boerkrigen,

tross keisertelegrammet til Kriiger, en klar vennskapelig holdning

overfor England i motsetning til hva Frankrike—Russland gjorde. —

I februar 1901 rapporterte den tyske sendemann i Stockholm at

kongen overfor ham hadde uttalt sin glede over de tysk—engelske

tilnærmelser «fordi han betraktet et nært forhold mellom Tyskland og

England som en naturlig motvekt mot russiske ekspansjonsønsker

mot den skandinaviske halvøy». I fortsettelse av tidligere forsøk

derpå forhandledes det før og straks etter århundreskiftet mellom

London og Berlin om en fullstendig allianse.

Det var ikke sjelden på denne tiden at det svenske

uten-riksstyre dvs. praktisk talt kongen, uttalte overfor den engelske

sendemann i Stockholm at det betraktet det nære vennskap mellom

England og Tyskland som den beste sikkerhet for Norge og Sverige.

Når tysk og engelsk presse ble bitre mot hverandre om forholdsvis

små ting i tiden om 1890 og årene deretter, ytret Oscar II stor

engstelse for at det skulle oppstå politiske komplikasjoner mellom de

to makter. Den engelske sendemann beroliget ham da med at slike

avisartikler betydde lite mot «the solid reasons of common interest

which recommend friend-ship between Gt. Britain and Germany.»

Oscar II's tyskvenn-lighet var kombinert med en engelsk-orientering.

«What would become of us — small constitutional countries, who

have fol-lowed in the footsteps of England, if any disaster happened

to her,» sa han til den engelske sendemann.

Det var i begynnelsen av 1890-årene at venstre i Norge, etter

å ha skallet av Sverdrup, hadde tatt opp Bjørnsons og Sårs'

programpost: eget norsk utenriksstyre. Kong Oscar II måtte betrakte

dette som praktisk talt ensbetydende med unionens oppløsning. Med

det syn som han hadde på Russlands hensikter overfor Norden og på

stormaktenes forhold til hverandre måtte han gå ut fra at av de tre

stormakter, for hvem Norden hadde størst interesse, næret to av dem,

England og Tyskland, et bestemt ønske om å opprettholde den

norsk— svenske unionen, ut fra den tanken at en sprengning av

unionen skulle kunne gi Russland muligheter til maktutvidelse. Da

kongen så en stor fare så vel i Frankrike som i Russland, måtte den

allianse som kom i stand mellom disse to makter (1892) — nettopp

på den tid det nye aktivistiske unions-programmet trådte inn i den

praktiske politikk vest for Kjølen — alarmere ham meget. En kan

forstå at han under disse omstendigheter vendte seg til makter som

han mente hadde interesse for unionens beståen for å få deres bistand

dertil. Det som lå nærmest for hånden var å få dem til å påvirke nord-

mennene, — åpne disses øyne for det farlige ved

unionsspreng-ningen, for den svake politiske stilling som Norge, etter

en sådan, ville få.

16. juni 1892 sa den engelske minister i Stockholm under et

besøk i Christiania til Steen som da var norsk statsminister:

«Opprettholdelsen av unionen mellom Sverige og Norge er en viktig

sak for Europa, og jeg ville være glad for å høre av Deres eksellense,

at ingen farer truet dens fortsatte beståen under det nåværende

dynasti.» Ministeren sa i samme forbindelse også at når et særskilt

norsk konsulatvesen skulle arbeide ved siden av en felles

representasjon, ville dette føre til uendelige praktiske vanskeligheter.

— Steen svarte at han personlig betraktet unionens opprettholdelse

som absolutt ønskelig for Norge og at han selv fant det viktig (was

most anxius to) å sikre dens beståen under den nåværende konge og

kongelige familie.

Den engelske minister skriver i sin rapport til Salisbury at*

Høyre i Norge tror at Russland—Frankrike oppmuntret Venstre, og at

Høyre håper på iallfall moralsk hjelp fra Tysklands side for

unionskongen til å opprettholde unionen, mens Venstre ikke så med

noen glede på Oscars vennskap med Tyskland.

Ministeren uttaler i sin rapport at han fant det nødvendig like

overfor Steen å understreke: «Vi (Storbritannia) er av den mening at

atskillelsen av de to kongedømmer eller enhver ting som ville gjøre

forbindelsen mellom dem svakere, ville være en ulykke som kunne ha

alvorlige følger i tilfelle en krig brøt ut i Europa.» Det er tydelig av

den diplomatiske korrespondanse som er kjent at dette var nettopp det

som Salisbury mente.

20

21

Det er vel sannsynlig at Englands innvirkning har hatt sin del

i at Stortinget i juli 1892 gikk med på, inntil videre å utsette

konsulatsaken.

I mars 1893 henviste Oscar II overfor den britiske sende-

mann til den store fare for Europas fred og lykke som det ville være,

om den union av de to skandinaviske riker skulle briste, som var ute

av stand til å angripe noen fremmed makt, men fullt i stand til å

opprettholde en fullkommen nøytralitet i en europeisk konflikt, så

lenge de var forenet. Han tilføyet at han hadde brukt de samme

uttrykk overfor andre makters ministre; hermed mente han utvilsomt

spesielt den tyske minister. Den engelske minister svarte kongen at

han var forvisset om at det regjeringsskifte som nettopp hadde funnet

sted i England, hvorved Salisbury var etterfulgt av Gladstone, ikke

gjorde noen som helst endring i Storbritannias ønske om at unionen

måtte opprettholdes og trives. Hennes Majestets regjerings mest

levende ønske var den lykkelige opprettholdelse av et parthaverskap,

som hadde medført så meget godt for Norden så vel som andre siden

1814.

Ministeren innrapporterte samtidig at Stortingets voldsomhet

hadde hatt den virkning å forene svensker av alle retninger. Skulle

det bli nødvendig for den svenske regjering å be om Riksdagens

støtte for endog en fysisk aksjon overfor Norge, ville den være

temmelig sikker på en stor majoritet derfor.

Det som unionskongen strevet for var for det første at de to

makter, hvis støtte overfor Russland han regnet med, skulle

overbevise nordmennene om at deres separasjonspolitikk var uklok.

Dernest at disse makter, i tilfelle av et norsk brudd skulle intervenere

overfor Norge for å bringe det til fornuft eller, iallfall, stille seg

sympatisk til en mulig aksjon fra unions-kongedømmets side mot

separatismen, ved hjelp av unions-vennlige norske og svenske

krefter.

Hva det første ønske angikk, er det helt klart, at England var

rede til å etterkomme det. I et memorandum satt opp i Foreign Office

i mars 1893 henvises det til de, etter engelsk mening, betraktelige

innrømmelser som Sverige, inspirert spesielt av utenriksminister

Lewenhaupt, gjorde overfor Norge i begynnelse av 1890-årene. Men

— sies det — «ingen av disse

har formådd å tilfredsstille Norge eller å få det til å avstå fra dets

drøm om en uavhengighet (independence) som nesten med sikkerhet

må komme til å vise seg skjebnesvanger for det som nasjon».

Det er tydelig at Storbritannias maktpolitikk på denne tiden

drev det til å opprettholde samarbeidet på den skandinaviske halvøy.

Det kan nevnes, sies det i memorandumet, at noen av de

ytterliggående norske politikere i sin animositet mot Sverige ikke har

veket tilbake for å gjøre seg til talsmenn for et arrangement ved

hvilket Russland skulle oppnå å bruke en isfri havn i Nord-Norge.

Hva det annet ønske angikk var England, iallfall under

Gladstones regime meget mer tilbakeholdent. Oscar II sa i mai 1893

til den britiske sendemann at hvis Stortinget gjorde det umulig for

kongen å regjere i Norge, var det dets og ikke hans skyld, om

ekstraordinære forholdsregler måtte tas for å redde unionen.

Sendemannen sa hertil, at det ikke syntes ham klokt, slik som

situasjonen ennå var, å tenke på ekstra-legale forholdsregler. Han

ville håpe at det norske Venstres voldsomme ferd mer var et tegn på

svakhet enn på styrke. England ville dypt beklage, om konflikten

skulle gå over til en væpnet strid. Det ville bli bare Russland som

fikk glede av det.

Disse uttalelser av sendemannen er inspirert av Gladstone

selv som hadde instruert ham om, at han skulle la falle noen vennlige

ord om at han trodde hans regjering hadde et alvorlig ønske om at

enhver politikk som gikk i retning av militær tvang mot Norge ble

meget omhyggelig overveiet fra juridisk så vel som fra politisk

synspunkt.

Gladstone etterfulgtes allerede i 1894 av Rosebery som ikke hadde

hans personlige interesse for Norge.

Venstres politikk i Norge skildrer den engelske sendemann i

1894 således: Det revolusjonære (!) partiet driver på, og vil ha en

egen norsk utenriksminister med en særskilt norsk

politikk, selv om den skulle være helt motsatt Sveriges .

Det er naturlig at det diskuteres i Sverige, hvilke skritt skulle tas, om

Stortinget forsøkte å erklære Norge for selvstendig.

Det synes temmelig klart, at England ikke ville opptre aktivt

22

23

til støtte for unionskongen. Det så også ugjerne noe militært påtrykk

fra dennes side. Men skulle noe sådant komme, ville det — etter det

inntrykk en får av de tilgjengelige dokumenter — forholde seg

nøytralt, — kanskje tilby sine tjenester som megler. Det skulle

antagelig ha rådført seg med Tyskland.

Den engelske sendemannen mente, at Venstre i Norge be-

traktet de europeiske makter som indifferente m. h. t. unionens

opprettholdelse, dessuten som interessent i at der ikke oppsto noen

fiendtligheter. Det lot til at Venstre stolte på at Europa ville forhindre

en maktanvendelse fra unionskongens side, — om nødvendig, ved en

intervensjon. Da en norsk statsmann «som var i den posisjon at han

visste hva der foregikk,» spurte den engelske sendemann hva

England ville gjøre hvis krig mellom de to land ble overhengende,

svarte sendemannen at England ikke tenkte seg muligheten av noe

slikt, da hans legasjon alltid hadde rapportert at den stolte på at

Venstre i Norge aldri ville drive sin sak så vidt, at der trengtes noen

avvergelse med makt. — Den norske politiker hadde erkjent at der

var mange innen Venstrepartiet som ikke bifalt den voldsomme

aksjon som noen av dets ledere drev, men han var redd for at

partidisiplinen ville hindre dem fra å gjøre sin innflytelse gjeldende.

Nordmennene er, skrev sendemannen hjem, meget nervøse i

anledning av russernes interesse for landets nordlige deler; men enda

synes de ikke å tenke på at en åpen strid med Sverige ville gi

Russland en anledning til å ta opp meget ubehagelige grensespørsmål

deroppe — nøyaktig det samme som Hagerup fremholdt i 1905.

Sendemannen fant dog en viss beroligelse i det faktum at så lenge

Venstres kamp gjaldt den indre maktfordelingen i landet hadde det i

Stortinget hatt en overvekt over den andre parten av ca. 50 stemmer;

mens det etterat det hadde besluttet å arbeide for et program, som

måtte bringe en strid med Sverige, hadde sett denne majoritet

skrumpe inn til 4 stemmer.

Når en minnes hvordan England i 1890-årene sto til de to

allierte makter Russland og Frankrike, er det fullkommen forståelig

at Oscar II under sine bestrebelser for unionens bevarelse som

forutsetning for et motstandsdyktig Norden, mente

å kunne regne med så vel England som Tyskland. Edward Grey har

karakterisert Englands stilling 1892—95 således:

«Det var mellom Storbritannia og Frankrike eller Russland

en stadig friksjon som ved den minste foranledning utviklet seg til

tvist og fiendskap. Grunn-bølgen av uvilje (the ground swell of

ill-will) la seg aldri. Britiske interesser støtte sammen med Frankrikes

og Russlands i mange deler av verden, og når interesser kolliderer er

en atmosfære av uvilje alltid farlig. Den svarteste mistanke trives i

den, som usunne vekster under en lav himmel i skummel luft.» — En

kan nesten tro at en leser om det nåværende forhold mellom de

angelsaksiske makter og Sovjet-Samveldet.

Det var på denne tiden at Russland begynte å få kontrollen

over Mandsjuria og fotfeste i Port Arthur. Det truet alvorlig Englands

ledende stilling i Det fjerne Østen. Den engelske pressen ville vite,

hvordan regjeringen tenkte å stoppe Russland. For å klare opp denne

situasjonen og den likeså spente i den Nære Orient fremkom den

britiske regjering allerede i 1895 og i 1898 med vidtgående forslag

overfor Tyskland om et nøye politisk samarbeid.

Det falt ikke i det engelske diplomatiets smak at svenskene i

sin alminnelighet hang fast ved deres fra århundrers politiske

samarbeid nedarvede forkjærlighet for Frankrike og hadde lite til

overs for Tyskland. Den engelske sendemannen fremholder for

Foreign Office sommeren 1895 at «Tyskland kunne være, og ville

sannsynligvis også være, en meget mektig beskytter i tilfelle av

trouble med deres ( svenskenes) store østlige nabo som de har en

stadig frykt for».

Tysklands holdning til det nordiske spørsmål i 1890-årene

var meget Jik Englands. Etter unionskongens ønsker lot det

nordmennene forstå at Norges politiske eksistens var sikret bare så

lenge det ble i unionen. Tysklands motsetning til Russland bestemte

denne holdningen på lignende måte som Englands motsetning til

Russland bestemte øyrikets politikk. De trodde begge at

unionsoppløsningen var et russisk ønske. I april 1892, altså kort før

den engelske minister talte med Steen, hadde den tyske gjort det. Da

Steen spurte ham hvordan de

24

25

europeiske maktene så på Norges strev, svarte han at de stater som

ønsket fredens bevarelse og Norges velferd, oppriktig ønsket at status

quo i Skandinavia ble opprettholdt. Den tyske sendemann fant det

også upraktisk å ha et konsulatvesen uavhengig av det felles

diplomatiet.

Sommeren 1892 ble Tysklands holdning innen Auswärtiges

Amt definert slik: Da vi tror å kunne regne med velvillig nøytralitet

fra den norsk—svenske unionen, vil enhver svekkelse av denne være

skadelig. Men Tyskland vil ikke foreta noen aktiv innblanding.

Påvirkningen av nordmennene må ikke gjøres på en sådan måte at

deres nasjonalfølelse såres. Tyske opptegnelser om unionskongens

konferanser i Tyskland*) synes å vise at han i 1892 hadde tenkt på

militærbesettelse av de større norske byer med norske pålitelig

tropper, om Stortinget ikke hadde firet. Den norsk-svenske minister i

Madrid Fritz Wedel Jarlsberg virket i 1892—93 etter Oscar II's

oppdrag og i samarbeid med tyske og engelske diplomater for å få

Venstre i Norge fra den egne utenriksminister.

Det tyske diplomatiet så med noen skepsis på unionskongens

muligheter til å tvinge nordmennene med makt. Noen inngripen fra

tysk side til støtte for det unionstro Sverige under en eventuell

kraftprøve med Norge, sådan som Oscar II, iallfall til sine tider, synes

å ha tenkt seg, var det tyske utenriksstyre ikke villig til. Lenger enn til

å gi Sverige frie hender og diplomatisk støtte ville det ikke gå, skjønt

keiseren personlig, somme tider viste seg interessert derfor.

Hadde unionskonflikten på denne tiden utviklet seg slik at

Russland hadde grepet inn, ville det ha utløst en europeisk krig.

Wilhelm II skal i begynnelsen av 1895 ha drøftet spørsmålet om

russisk ervervelse av en isfri havn i Norge med Salisbury som da

skulle avløse Rosebery som førsteminister. Begge skal ha ment at det

ikke kunne tolereres. Alt tyder imidlertid på at Russland ikke skulle

ha gått til noen aggresjon mot Norge.

Den svenske riksdags såkalte «Hemmelige utskott» ga 25. mars 1895

kongen og den svenske regjeringen fullmakt til militær inngripen i

Norge for å stoppe en skjebnesvanger anti-

*) Uten å foreta noen sammenligning kan en tenke på Quislings

hemmelige konferanser i Tyskland i 1939.

unionell revolusjon der og få i stand en tilfredsstillende fore-ningsakt.

Oscar II uttrykte overfor Riksdagen tillit til at Sveriges folk ville tre

fram som redderen av Nordens fremtid. Utskottet stillet alene det

vilkår, at alle fredelige midler først forgjeves var blitt prøvet og at det

hadde vist seg at de norske maktmidler som unionskongen rådet over,

var utilstrekkelige.

7. juni 1895 ga det norske Stortinget etter. Kort før hadde

Oscar II bedt Wilhelm II besøke seg, og i juli kom keiseren. Det viste

seg da at det pågikk en drakamp om unionskongen mellom kronprins

Gustav og dronning Sofia. Kronprinsen ville nå, etter de tyske

referater, fremkalle et brudd og et tvangsoppgjør med Norge for å få

en mer holdbar union. Dronning Sofia mente derimot at når det

norske Venstre hadde slått til retrett, burde det arbeides på en

forsoning; kongen burde akseptere en koalisjonsregjering.

Keiseren bedømte stillingen i Norden slik at noe annet

middel til å bevare unionen enn et oppgjør under tvang fantes det

ikke. — Det skulle jo også vise seg at nordmennene drev sin sak

gjennom. Den engelske sendemann i Stockholm skrev litt senere, da

Hagerups første regjering sto foran sin dannelse og de øyeblikkelige

utsikter således tegnet noenlunde lyse: «Nordmennene er et så stridig

folk, så besluttet på å oppnå sin fulle uavhengighet, at det neppe er

noe håp, om at en konflikt mellom de to folk til slutt kan bli unngått.»

Om svenskenes innstilling skriver han: «Møter er blitt holdt over hele

landet og med noen unntagelser har det vært enstemmighet for at

regjeringen må være fast i sin holdning overfor

broder-kongedøm-met.»

De to stormakter har således bedømt stillingen på vår halvøy

ens og noenlunde riktig.

Mens England fant at det var størst fare (fra Russland) ved å

la det gå til brudd, støttet den tyske keiser kronprinsens syn. Han

søkte, sa han, å føre nærmere sammen de germanske folk (heri

innbefattet han på dette tidspunkt det engelske). Herved utgjorde

Sverige og Norge en faktor. Det germanske Norden dannet den

venstre flanken for Tyskland (keiseren gikk altså da ut fra at

Tysklands front vendte mot øst). Jevnfør Bjørnsons ord i et tidligere

tidsavsnitt: «I Goterfolkets

26 27

kampe den nordre fløy vi tok.» — Keiserens råd var: Hold fast ved

unionen om så behøves med våpenmakt! Norges konge må tre tilbake

for unionskongen!

Oscar II var vaklende. Han fremholdt det som den engelske

sendemann hadde sagt ham, — at en åpen strid i Skandinavia var

farlig. Den var kanskje det som Russland ønsket for å få påskudd til å

gripe inn. Men så sa Oscar II også: Unionen slapper jag aldrig uten

strid på liv och död, så lange jag får svenskarne med mig! Og så

stillet han keiseren det spørsmål: Om Russland under en eventuell

krigstilstand mellom de to unionsrikene skulle ville blande seg inn i

tvisten og hjelpe Norge, kan da Tysklands ikke blott moralske støtte,

men også materielle hjelp påregnes? Noe bindende tilsagn herom i

form av en avtale fikk Oscar II ikke, åpenbart av den grunn at

keiserens rådgivere var mot at Tyskland skulle gjøre noe som vakte

ondt blod i Russland. Den balansepolitikk mellom de andre makter

som Auswärtiges Amt førte krevet forsiktighet, — at det ikke

utfordret noen av dem. Umulig er det heller ikke at Wilhelm II,

personlig, allerede på denne tid, kan ha hatt i tankene en helt ny

gruppering av maktene, nemlig det tysk— russiske samarbeid som

han senere skulle ta opp arbeidet for. Han svarte derfor Oscar II at

Russland vet at det finner Tyskland på sin vei, om det griper etter

Norge, selv om ingen avtale finnes mellom Tyskland og Sverige. Og

Russland ville også støte på Englands motstand. «In fast gleicher

Lage wie wir be-findet sich England.» På Tysklands og Englands

naturlige bundsforvandtskap kunne den svenske politikken for

unionens bevarelse bygge.

Dette var i slutten av september 1895. 7. oktober utnevntes

Hagerups koalisjonsregjering. Dronningen viste seg således å ha

større makt over kongen enn kronprinsen.

Løvland nevner i et brev 8. mars 1895 et rykte i Oslo om at

kongen søkte å få stormaktene, også England, til å øve press på

Norge, altså motvirke den da sterke separatistiske stemningen. Det

kan være sant, mente han. Men «Russland går neppe ærender for

Sverige. Og Englands regjering visstnok like så lite.» Løvland var på

den tiden kun mangelfullt orientert om maktenes forhold til

hverandre.

11. mars skriver han: «Går svenskene på, da må kongen ha

ervervet samtykke av stormaktene og føle seg sikker for Russ

land. Mulig hans vennskap med den tyske keiser hjelper ham

til å få frie hender mot Norge.»

De norske selvstendighetsmenn har likesom unionskongen på

et tidlig tidspunkt tenkt på dette: hvorledes stiller stormaktene seg?

Allerede i midten av 1880-årene skrev Bjørson at Norge trygt kunne

ordne sitt hus, for nettopp da var de store makter sterkt opptatt av

andre for dem større spørsmål. Hele Europa sto i halvspenn med

geværet og ventet på hverandre. Kongen ville ikke få noen hjelp av

dem!

Når Venstre i 1890-årene i sin alminnelighet har gått ut fra,

at de store stater ville komme til å forhindre en maktanvendelse ved

hjelp av svenske krefter, så har det nok gjort seg skyldig i en

feilbedømmelse. Russland ville vel hatt interesse av å stoppe en

«eksekusjon» i Norge. Men de to andre interesserte stormaktene så

med største mistro på Russland. På hold i Sverige som var mot en

tvangspolitikk overfor Norge ble det i 1895 foreslått at man skulle

spørre den russiske regjeringen om den medga eksekusjon. Mer enn

til en temmelig platonisk megling eller formidling ville det fra

maktenes side neppe kommet.

Da det i slutten av 1890-årene på ny ble spent mellom Norge

og unionsmonarkiet, kom alternativet tvangsoppgjør atter fram.

Oscar II var rede til i nødsfall å ta kampen. Det var ham imidlertid

meget om å gjøre for det tilfelle, å ha Europas dvs. særlig Tysklands

og Englands sympati. Spesielt var det viktig for ham å kunne stole på

Tysklands pålitelige vennskap. Han regnet også på at om Tyskland

ville gi dette tilkjenne overfor nordmennene ville det gjøre betydelig

inntrykk på dem. Han skrev i 1898 til sin minister i Berlin at den til-

bakeholdenhet som Tyskland viste med hensyn til å la Norge vite at

det sto på unionskongens side, bidro i høy grad til at nordmennene

satte nesen i været, og ba ham provosere den nye leder av Tysklands

utenrikspolitikk Bülow til å ta mer energisk stilling. Men

Auswärtiges Amt som stadig drev sin balansekunst, ville ikke

eksponere seg for meget overfor noen av de andre store makter;

lenger enn til å påvirke nordmennene til unionstroskap fant det det

ikke opportunt å gå.

28 29

Imidlertid drev den spenningen som var oppstått straks før

århundreskiftet, over. Flaggsaken som det da vesentlig gjaldt, var

ikke stor nok til å ta et tvangsoppgjør på. I 1899 ble Lang-heim

utenriksminister. Han ville, likesom Lewenhaupt før 1895, berolige

nordmennene ved å gi dem partielle innrømmelser og foreslo snart

konsulatforhandlinger på vennskapelig grunnlag.

Oscar II ville i 1890-årene knytte De Forenede Riker til de

makter, som han regnet som en germansk gruppe, mot den

slavisk—romanske. Kongen så heri et middel til å motvirke

oppløsningen av unionen.

En slik blokkpolitikk, motivert for en ikke liten del i

unions-politiske hensyn, måtte stille seg meget usympatisk for det

norske Venstre. Det protesterte mot blokkpolitikken og proklamerte

nøytralitetspolitikken. Det krevet at stormaktsriva-liseringen ble sett

fra begge sider. Det kunne sies noe til gunst også for Russlands sak!

Bjørnson vek ikke tilbake for å skrive i den russiske pressen, så vel

som i den engelske, at Norge valgte den nøytrale linjen.

Som følge av erfaringene under Napoleons-perioden hadde

de nordiske riker tidlig på 1800-tallet tatt opp denne utenrikspolitiske

linjen. Fra 1800-tallets midte hadde de igjen forlatt den. Under det

trykk som de hadde kjent fra Øst hadde Sverige og Norge først søkt

støtte hos Vestmaktene og deretter hos det nye midtens rike i Europa.

Ved slutten av århundret vendte de nordiske land atter tilbake til

nøytralitetspolitikken — i en kjensle av at under enhver annen

politikk ble de utnyttet av den ene eller den andre blokken for dennes

egoistiske formål og i en kjensle av at det var en risikabel sak å stille

seg i et fiendtlig forhold til noen av dem. Danmark gjorde først denne

tilbakegangen, så Norge og til slutt Sverige. Når den falt så lett og

naturlig, kan det ha spilt en rolle at byråkratiet i Sverige og Norge

hadde betraktet Oscar I's og Karl XVs utenrikspolitikk som

eventyrlig og heller ikke hatt meget til overs for Oscar IIs

tysk-orientering. I denne konges tid var imidlertid, som vi har sett,

det byråkratiske apparat trukket så sterkt inn under kongens

innflytelse at Sveriges og Norges tilbakegang

til nøytralitetspolitikken ikke kunne skje mot kongens vilje. Det ble

ikke spørsmål om noen ny utenrikspolitikk før det i Oscar II's siste

regjeringstid oppsto en ny konstellasjon mellom de store makter.

Omkring år 1900 var dette ennå ikke skjedd.

Da militærmakten hadde vært kongens og aristokratenes

venn, måtte det demokratiske gjennombruddet i Norden henimot

århundreskiftet ledsages av uvilje mot militærvesenet og mot

militærutgiftene. Kaserneliv og langvarig soldatopplæring var noe

som hørte den gamle tid til! Idealet ble folkevæpningen. Systemet

skulle være «en skjønn i fedrelandskjærlighet oppvarmende

våpenøvelse» ute i distriktene. Man tok opp tradisjonene fra det

bondeinfanteri og folkevern som hadde eksistert for 3—4 århundrer

siden. Pasifismen ble en viktig artikkel i den nye trosbekjennelse,

ennskjønt enkelte av de demokratiske svenske ledere, som Emil Key

og fremfor alt Adolf Hedin innså at i en ekte nøytralitetspolitikk var

det solide nøytralitetsfor-svaret det essensielle punktet. I sin

alminnelighet holdt man ikke ut fra hverandre den pasifistiske

politikken og nøytralitetspolitikken.*)

I så henseende kom Danmark til å øve stor innflytelse på de

to andre nordiske land. De konservative kretser som fikk makten i

Danmark etter nederlaget i 1864 hadde en kjensle av at en omlegging

av Danmarks politikk var uunngåelig. Danmark kunne ikke eksistere

uten å vise noen hensyntagen til Tyskland. Mens Danmarks

forsvarssystem inntil da helt hadde hatt front mot syd, la de

konservative regjeringer etter 1864 hovedtyngden av forsvaret på

Sjælland, for at denne viktige strategiske posisjonen under alle

omstendigheter kunne holdes. Likesom det napoleonske Frankrike

hadde oppmuntret Danmark til å gjøre Sjælland til landets faste borg.

gjorde det Bis-marckske Tyskland det, for at England ikke skulle

kunne legge hånden på den viktige posisjonen mellom Nordsjøen og

Østersjøen.

Den energi med hvilken de dansk konservative drev sin

militærpolitikk igjennom, førte til en skarp forfatningsstrid.

*) Så sent som etter den siste verdenskrigen kunne den store gransk-

ningskommisjonen i Norge ikke holde disse to slags politikk klart ut fra

hverandre.

30 31

Også i Danmark kom indrepolitiske momenter til å innvirke på

politikken utad. Venstre i Danmark (bondepartiet) ble, under kampen

mot de regjerende høyregrupper, dratt inn på en antimilitaristisk

linje. Heri inntrådte det en endring først etter århundreskiftet, da

partiet ble spaltet, ved at dets radikale fløy skilte seg ut som et eget

parti. I det gamle venstre under Neer-gaards og I. C. Christensens

ledelse vant den naturlige kjenslen overhånd, at skal et land ikke bli

helt viljeløst i stormaktenes hender, må det ha et forsvar som vil

kjempe.

Det radikale parti hvori Peter Munch fikk stor innflytelse,

bekjente seg derimot til det syn at mot et alvorlig ment angrep fra syd

hadde Danmark ikke krefter til å ta opp et virkelig forsvar, at heller

ingen annen stormakt ville være i stand til å beskytte den største del

av Danmark mot et sådant angrep, at landets forsvar derfor burde

innrettes som et vaktvern. Dette var en ren pasifistisk politikk, og den

ble i Danmark meget av en f olkesak.

Allerede i den tiden da hele det danske Venstre var overveiende

pasifistisk, var denne folkerørslen blitt forplantet til Norge og

Sverige, til tross for at de naturlige forhold og dermed

forsvarsbetingelsene i disse land var helt andre enn i Danmark.

Det norske Venstres unionspolitikk etter bruddet med Johan

Sverdrup gikk ut fra den forestillingen at et land som ville være

nøytralt under stormaktenes rivalisering, bare behøvde å erklære

dette. Det var for å få gjort det at Norge måtte ha eget utenriksstyre.

Så lenge Norge hadde utenriks-styre sammen med det tysk-orienterte

Sverige, kunne det ikke, på en utvetydig måte, få proklamert sin

nøytralitet. Vår eneste fiende var der inne! Det var ingen annen vi

behøvde å forsvare oss imot!

I anledning av denne fiende ble det i Norge lagt inn et lite

mellomspill av militarisme. Den alminnelige dragningen i retning av

avrustning ble avbrudt for en tid av hensyn til Sverige.

På bunnen av folkesjelen var det dog fredsidéen som var den

sterke. Det skulle vise seg, så fort 1905-krisen og den 1.

verdenskrigen var overstått, at forsvarssaken av folket atter ble

betraktet som en Høyre-sak. Da het det atter: Det var på freden og det

fredelige kulturarbeid at Norge måtte innrette

sitt arbeid. Der hadde det sin ære og sin fremtid.*) Ja, endog i 1905

sa Ullmann: Når vi nå har oppløsningen i orden, så går vi til kamp

mot militarismen. Og selv en konservativ mann som Ebbe Hertzberg

sa i maistemningen 1905 til Schønning: Som republikk kunne Norge

antagelig ha gode sjanser for å oppnå en stedsevarende nøytralitet!

Når smålandene omkring århundreskiftet regnet med å kunne

ligge trygt mellom stormaktene, bare de selv ville, og når de

økonomiske fordeler ved en større enhet falt bort ved Sveriges

hensynsløse oppsigelse av mellomriksloven i 1897, var det ikke lett

for nordmennene å se noen fordel ved den norsk—svenske unionen.

Den Bobrikoffske politikken i Finnland i de nærmeste år

etter 1900 ble en vekker for et øyeblikk. Men det ble bare en

kortvarig episode. Da Russland i 1904 viste seg militært svakt og de

norsk—svenske forhandlinger som var begynt under inntrykket av

faren fra Øst ble avbrutt ved «lydrikepunk-tene», var det

psykologiske øyeblikket for Venstres nasjonale sak inne. Nå gikk det

opp for det norske Høyre at unions-kongedømmet ikke var noen

holdbar støtte for det, at dets vedhengen ved unionen svekket Høyres

stilling som forkjemper for de konservative interesser. Det ble redd

for å bli feiet vekk ved de neste valg, og ble hurtig nesten like så ivrig

som Venstre for å få Norge ut av unionen. Da Sverige ville beholde

Norge der, ble den felles monarks, unionskongens stilling uholdbar.

Norge holdt ham for å være svensk konge. Sverige fant at han

opptrådte for meget som norsk konge. Da begge landene hadde fått

parlamentarisk styre-system, kunne de, hver fra sin side, sette kongen

i bet ved å la ham stå uten regjering.

*) «Midt i en jerntid som ikkun tror den makt som våpnene

vinner. Du ligger rolig du høye Nord i åndens sollys og

skinner.»

Jonas Lie.

32

3 - 1905 og

1940.

33

KAPITEL II

Den omveltning i de store makters forhold til

hverandre som muliggjorde

unionsoppløsningen.

Hvorfor unions-kongen i 1905 ikke kom til å gjøre noe større

for å mestre situasjonen, og hvorfor han ikke gjorde mer for å bruke

det unionsvennlige lands makt mot det unionsfiendtlige land,

berodde for en vesentlig del på en stor omveltning i forholdet mellom

stormaktene som hadde funnet sted like før 1905.

Det europeiske system, hvori den skandinaviske unionen ble

regnet som et langt fra uviktig ledd, hadde i de ca. 25 første år av

Oscar H's regjeringstid vært så greitt: Mot Russland, mer eller

mindre sekundert av Frankrike, sto England. I en mellomstilling

befant Tyskland seg. — Etter hvert oppsto det mellom dette og

Russland et spent forhold, slik at St. Petersburg og Paris henimot

slutten av 1800-tallet ble alvorlig redd for at det nye store riket i

Europas midte skulle gå med England, og det var innen dette også en

innflytelsesrik krets som arbeidet for en sådan gruppering.

Den Bismarckske balansekunst hadde imidlertid hos tys-

kerne vunnet en sådan prestisje, at det var vanskelig å bringe riket til

å slutte seg helt til noen annen av de ledende makter. Det var noen få

som mente at dette var nødvendig, om ikke Tyskland skulle komme

ut for en stor ulykke. Blant dem ingen mindre enn den nye keiser

Wilhelm II. Denne som historien antagelig vil komme til å bedømme

noe annerledes enn opinionen har gjort etter sammenbruddet i 1918,

mente at Tyskland måtte skaffe seg en stor makt som alliert, og at

dette burde

være Russland. Det var så langt fra riktig det som Bismarck ved sitt

fall i 1891 søkte å få den tyske almenhet til å tro, at han måtte gå

fordi han holdt fast ved den såkalte reassuranse-avtale med Russland,

ved hvilken Bismarck hadde sikret seg mot at tråden til St. Petersburg

ble helt avklippet. Keiseren ville ikke alene fornye denne avtalen; han

ville oppgi balanse-politikken og bygge rikets politikk på vennskap

med Russland. Kansleren falt på sin for konservative indre politikk.

Det som keiseren siktet på var en f astlandsblokk av Frank-

rike, Tyskland og Russland. Et sådant kontinentalt forbund stemte

godt med tidligere tids langvarige russisk—tyske samarbeid, og det lå

også i fransk tradisjon fra Ludvig XIVs*) og Napoleon Fs tid.

Frankrike ville omkring århundreskiftet 1900 gjerne se rasert den mur

av gjensidig mistro som lenge hadde stått mellom de to land ved

Rhinen. Det fremkom også nå med sensasjonelle forslag, etter hvilke

den franske finans skulle muliggjøre en mot Englands interesser rettet

russisk— tysk—fransk jernbanebygging og økonomisk penetrasjon i

Midt-Østen.

I årene etter århundreskiftet var det i Russland to utenriks-

politiske retninger:

Tsaren og de konservative kretser om ham betraktet stadig

motsetningen til det med Japan samarbeidende England som den

hovedsakelige. Denne kretsen var nå, fremfor alt, opptatt av Asia,

hvor stridens eple var Mandsjuria og Korea. Den tenkte, på denne

tiden, ikke noe større på Balkan. Det fjerne Østen var for den alt.

Forbitrelsen mot England over at dette finansierte Japans militære

utfoldelse, over at det hjalp til med å bringe den japanske flåten på

høyden og over at det — som man trodde — avholdt Frankrike fra å

bistå, noe større, sin allierte Russland i Asia, var hos Tsaren stor. Han

var tilbøyelig til å regne på Tyskland i den asiatiske politikken.

En annen krets bestående av liberalt og vest-europeisk be-

tonede, var stemt for sammen med Frankrike å søke tilknytning til

London. Denne delen av byråkratiet og sosieteten ble behersket av

den tyskfiendtlighet som hadde slått igjennom i Russland i

1870-årene i forbindelse med tyrkerkrigen dengang

*) I hans tid ble det riktignok kun planer.

34 35

og den for Russland så lite lykkelige Berliner-kongressen i 1878.

Denne mentalitet hadde nå fått nesten 30-årig tradisjon og næredes av

sådanne kretser i Paris' finans- og parlamentariske verden som

fremdeles var anti-tyske, og dernest av det slaviske folkeinstinkts

trang til samling av alle slaver. Det som hindret den vest-slaviske

folkegruppen fra å komme med her, var Donau-monarkiet og det

innnen dette dominerende tyske og madjariske aristokratiske element

som man i St. Petersburg antok hadde den tyske keiser i ryggen.

Motsetningen til denne og til Tyskland berodde meget på at den

liberale retningen i Russland, der betraktet liberale reformer som

nødvendige for å forminske utilfredsheten innen riket, trodde at

tsarens uvillighet hertil skyldtes Wilhelm II. Dette var riktignok ikke

tilfelle. Keiseren henviste tvert imot overfor tsaren til sin egen sosiale

reformpolitikk, den som hadde forårsaket hans brudd med Bismarck.

Til den vest-vendte, panslavisk innstilte retningen i Russland

hørte utenriksministeren Lamsdorff og hans etterfølger Isvol-sky

samt ingen mindre enn landets betydeligste statsmann Witte. Han så

med uvilje på de tyske staters Orient-politikk, og på ethvert forsøk fra

andre makters side på, i deres interesse, å få Tyrkia med i den

moderne utviklingen. Han fikk stoppet planene om en felles

jernbanebygging av kontinentalmaktene i retning av India.

Hadde Wilhelm II vært sterk nok til å overvinne den

Bismarckske tradisjonen og gjennomføre sin russiske alliansepolitikk

måtte han ha gjort panslavismen de nødvendige konsesjoner, gjort de

ofre overfor Russland som hadde vært nødvendige.

Den Bismarckske tradisjonen stilte seg hindrende i veien

også for et forbund av Tyskland med England. De i 1890-årene gang

på gang opptatte engelsk—tyske forhandlinger, siste gang fremdrevet

med sterk interesse av Neville Chamberlains far Joseph Chamberlain,

strandet sluttelig straks etter århundreskiftet, så vidt man kan se,

hovedsakelig, på Auswärtiges Amt, som feilaktig trodde at Tysklands

stilling var så sterk, at det fortsatt ville bli fridd til av så vel England

som den fransk— russiske blokken.

Chamberlain hadde på forhånd sagt til tyskerne, at om

forhandlingene brast, ville England gå til den andre siden.

Englands politiske historie, etter Spanias fall som stormakt,

hadde vært preget først av dets motsetning til Frankrike, så av dets

motsetning så vel til Russland som til Frankrike. I slutten av

1800-tallet begynte dertil en ny rival, Tyskland, å inngi England uro.

England innså nå at det måtte ha et forbund med en eller to makter

med sterke arméer. Men hvilken eller hvilke? Betegnende for

hårdnakketheten av Englands arvefiende-forhold til Frankrike er det,

at det først vendte seg til Russland, som avviste det, idet det ikke

trodde på oppriktigheten av dets tilbud. Deretter vendte England seg

på nytt til Tyskland. Det kjente nå hårdt de finansielle byrder etter

den nylig avsluttede Boerkrigen. Dets militære ledelse var

diskreditert. Dets regjering uten riktig autoritet.

Da det ikke ble noe med Tyskland gikk det engelske diplo-

matiet til Frankrike som det vant (1904) ved å innrømme det

Marokko. Frankrike hadde på denne tiden, etter Dreyfuss-krisen, en

desorganisert armé og trengte i høy grad en kraft-tilvekst, da dets

allierte Russland var opptatt med sin asiatiske ekspansjon. Delcassé

gikk snart inn for Ententen med samme iver, hvormed han, kort før,

hadde arbeidet for en mot England rettet Continental League.

Wilhelm II var en av de meget få tyskere som hadde skjønt at

Frankrike kanskje ville komme inn på den veien og at, i så fall,

Russland måtte gå enten med sin franske allierte og derved over på

den engelske siden eller med Tyskland. I siste tilfelle ville Frankrike

ikke våge å stå alene på fastlandet overfor de to store folkerike

landmaktene, men være tvunget til å søke tilslutning til dem. Således

ville da den kontinentale blokken, som det i 1901 hadde vært tilløp

til, men som det tyske diplomatiet da ikke ville betale prisen for,

allikevel kunne oppnåes! Det var kun to muligheter: Enten en

overveldende engelsk—fransk—russisk kombinasjon som, før eller

senere, ville trykke Tyskland til jorden. Eller en

russisk—tysk—fransk kombinasjon, som før eller senere ville berøve

England dets lederstilling i verden.

36 37

Wilhelm II hadde allerede tidlig festet seg ved Østersjøen,

som et område hvor Tyskland og Russland hadde felles interesser

overfor sjømakten. Østersjøen hadde for sjømakten alltid vært en

approach for å komme landmaktene til livs. En enighet her skulle

kunne føre de to landmaktene sammen i det politiske forbundet

keiseren ønsket. Hans sjanser til å lykkes i dette ble styrket, da

England i 1902 i sitt behov for en kraftig hjelpe-stat sluttet en allianse

med Japan. Dette ble nå i stand til å ta opp kampen med Russland om

Korea. Russland fikk således to fronter: mot en sjømakt i vest og mot

en sjømakt i øst. Spørsmålet om en ryggdekning for Russland i vest,

altså i Østersjøområdet, under oppgjøret i Østen ble aktuelt.

Allerede på den tiden da det ble forhandlet mellom London

og Berlin om et forbund hadde Wilhelm II latt Russland vite, at det

ville beskytte dets rygg, om det i Asia gikk til en så vidtgående

politikk at det ble innviklet i krig. Dette hadde hatt til følge at

Tysklands østgrense ble lettet noe for trykket av de russisk^

hærmasser og at Russland, etter å ha satt seg i besittelse av Port

Arthur, tok en forholdsvis stor del av sin flåte bort fra Østersjøen og

her således virkelig prisga seg selv til Tyskland.

Keiser Wilhelm II betraktet stengningen av Østersjøen som et

livsspørsmål for Tyskland. Han skrev i et alene for rikskansleren

bestemt memorandum, at det betydde en fordobling av Tysklands

kraft i en krig, om dette kunne støtte seg på Danmark. England aktet å

ombringe Tyskland med et par kølle-slag: und dass ist ohne

Dånemark leicht!

En stor del av den engelske pressen og av det engelske

diplomatiet trodde at det var inngått en avtale mellom Russland og

Tyskland, at Russland hadde fått sin ryggdekning i vest. I den

angelsaksiske pressen ble det berettet at Russland hadde lovet

Tyskland den kinesiske provins Petchili som lønn for medvirkningen

ved stengningen av Østersjøen.

I mars 1903 fremkastet keiser Wilhelm II overfor den rus-

siske sendemann tanken om et forbund av de «nordiske» riker:

Danmark, Sverige, Norge, Russland og Tyskland «til beskyttelse av

Østersjøen». Sendemannen sa i forbindelse med dette anliggende: Jeg

kan si, mellom oss, Deres Majestet, at denne

Delcassé har en baktanke. Han vil arrangere seg med England på vår

bekostning. Bak vår rygg! Situasjonen minner meg om den som var i

begynnelsen av året 1854 før Krim-krigen!

Samtalen fant sted i anledning av at keiser Wilhelm nettopp

da skulle besøke København. Det er mulig at han har fremsatt sin

tanke der.

Ved en sammenkomst mellom keiser Wilhelm II og tsaren

høsten 1903, et par måneder før den russisk—japanske krigs

begynnelse, brakte tsaren Østers jø-inngangene og Danmarks stilling

på tale. Han var herved i tradisjonen fra Catharina II som hadde hatt i

tankene å gjøre Danmark til en slags russisk «admiralstat». Keiser

Wilhelm II sa at Danmark ikke ville kunne hindre at en stormakt som

ville Russland til livs passerte inn. Dertil sa tsaren: Det har Nelson

gjort allerede for hundre år siden, og britene eller amerikanerne vil

sikkert gjøre det samme på nytt. Hvis danskene ikke kan sørge for

ukrenkeligheten av deres farvann — hva de faktisk ikke kan — må

de bemyndige oss to som befinner oss i fare på grunn av denne

tingenes tilstand, til å gjøre det for dem, så at vi kan hindre enhver

fiende fra å komme inn i belter og sund, idet vi baserer oss på de

danske fort og København, og ikke behøver å vente til angriperen har

nådd den åpne Østersjø og satt seg i besittelse av København og alle

fartsledd til Østersjøen.» Det må minnes, at Russland på denne tiden

hadde en marine som langt fra var uanseelig. Tsaren mente, ifølge

Bülows notat, at saken burde diskuteres med den danske kongen

personlig. Det ble også gjort. Keiseren skriver om sin samtale med

kongen til tsaren bl. a.: «Han (Christian IX) erkjente åpent umulig-

heten for Danmark av å forsvare nøytraliteten mot en overlegen

sjømakt, eller å verge de danske farvann mot overveldende flåter.

Han holder den foreslåtte løsning, at Russland og Tyskland skulle

tilby å garantere Danmarks nøytralitet for å være akseptabel og sa at

en vekt var blitt løftet fra hans bryst.»

Tsaren svarte med et brev, hvori han uttrykte sin høyeste

glede og ba om at det tyske utenriksstyre skulle utarbeide utkast til en

avtale og forelegge det for Russland og Danmark. Stillingen i

Øst-Asia ble nå skjerpet fra dag til dag.

Men det tyske diplomatiet som ennå levde i

balansepolitikkens

38

39

tankeganger, var alt annet enn stemt for at det tyske riket, som det

trodde sterkt og uangripelig, skulle uten nødvendighet binde seg til å

forsvare de russiske Østersjøhavner, som var det russiske rikets mest

sårbare del, og således påta seg en stor krigsrisiko. Auswärtiges Amt

fremholdt overfor keiseren, at ikke alene ville England bli ute av seg,

men USA — som fremdeles, tross Englands begynnende

tilnærmelser til Frankrike, fastholdt programmet sammenhold av alle

teutoniske makter mot de romanske og slaviske — ville også bli

støtt. Den tyske sendemann i Washington innberettet, at der mente

man, at Russland ville ha en stor krig. I USA's øyne var Russland en

nasjon uten ære, hvis løfter intet verd hadde. Jødeforfølgelsene i

Russland hadde gjort et sterkt inntrykk på den amerikanske

opinionen.

Auswärtiges Amt fikk beveget keiseren til å skrive til tsaren

at det ville være det beste om tsaren selv skrev til den danske kongen,

«at om forslagene skal være akseptable for oss, må de i første rekke

være det for ham (den danske kongen) og at vi (tsaren og keiseren)

derfor vil be ham la oss høre hans ideer angående nøytralitets-saken

så utførlig som mulig». Auswärtiges Amts mening med denne

manøvren var at hele saken skulle falle bort, uten at Russland kunne

gjøre Tyskland den ringeste bebreidelse derfor. En kunne gå ut fra at

den russiske utenriksminister ikke delte tsarens interesse for saken.

Denne beregning slo også til. Russland synes ikke å ha henvendt seg

til Danmark.

Under krigen mot Japan fulgte keiser Wilhelm II en nesten

ostentativ støttepolitikk for Russland. I denne forbindelse kom

Dardaneller-spørsmålet opp. Russland hadde i Svartehavet foruten

den regulære flåten en såkalt frivillig flåte. Den siste passerte ut

gjennom stredene uten armering, men ble senere delvis innrettet som

hjelpekryssere. Den engelske regjering som var vår for Englands

stilling på havet, nedla i St. Petersburg en energisk protest og

erklærte at om den regulære flåten også løp ut av stredene, ville den

betrakte det som krigsårsak. Den tone som den engelske pressen,

som så Englands vei til India truet, samtidig anslo, opphisset på det

sterkeste russernes nasjonalkjensle; de russiske hjelpekrysseres

bedrifter fremkalte en tummel av begeistring hos dem. De begynte å

tale om å marsjere mot India.

Den tyske keiser stillet seg helt annerledes enn England. Han

oppfordret tsaren til å la den regulære Svartehavsflåten gå ut av

stredene til Øst-Asia, hvor den trengtes, og han ga endog råd om

måten på hvilken tyrkerne skulle kunne overraskes. Av alle

stormakter var Tyskland faktisk, på denne tiden, den eneste som var

villig til å la Russland sette seg ut over de ennå bestående

restriksjoner for Russland fra Krimkrigens tid. Dette forhindret

riktignok ikke den panslaviske retningen i Russland fra stadig å

utpeke Tyskland som den som la seg på tverke for Russlands

berettigede aspirasjoner i Balkan-omådet og den nære Østen. — Det

ble ikke til noe med den regulære russiske Svartehavs-flåtes utreise.

Da den russiske Østersjø-flåten ble sendt til Øst-Asia, ble

Russlands sjøfront ved Østersjøen ennå mer henvist til den beskyttelse

som Tyskland kunne gi den. På russernes utreise inntraff den bekjente

Doggerbank-affære, som brakte stemningen i England til å flamme

opp. Kort etter telegraferte tsaren til keiser Wilhelm: «Jeg har ikke ord

nok til å uttrykke min indignasjon over Englands fremgangsmåte. Det

er på høy tid å få satt en stopper for dette. Det eneste middel ville,

som Du sier, være at Tyskland, Russland og Frankrike straks blir

enige om et arrangement for å sette en stopper for engelsk— japansk

arroganse og uforskammethet. Skulle Du kunne utforme slik en avtale

og la meg få den? Så snart den var akseptert av oss, ville Frakrike

være nødt til å slutte seg til sin allierte (Russland). Denne

kombinasjon har ofte vært i mine tanker. Den ville bety fred og ro for

verden.» Utkast til avtale om felles forsvar ble også sendt til tsaren

som etter å ha konferert med sin utenriksminister skrev til keiser

Wilhelm II: «Den dagen vi undertegner denne avtalen, vil et stort

resultat være nådd! De tre land vil kunne kjenne ro og trygghet for at

ingen annen skal våge å true dem.» Det var stipulert at når avtalen var

inngått, skulle Russland gjøre det nødvendige for å få Frankrike til å

slutte seg til den.

Auswärtiges Amt hadde nå sluttet seg til keiserens politikk.

Bülow skrev begeistret til keiseren: Hadde man i Paris og

40 41

London den ringeste anelse om avtalen, så ville man gjøre alt for

ennå i siste øyeblikk å få avverget det tysk—russiske forbund!

Men det var nettopp det som ble gjort. London og Paris var

blitt høyst nervøse ved den tilnærmelsen mellom St. Petersburg og

Berlin, som den russisk—japanske krig hadde avfødt, og ved den

popularitet som den tyske keiser nå nød i Russlands hovedstad.

Den engelsk—franske Ententen var nettopp kommet i stand.

Som en konsekvens av den foretok England den bekjente om-

gruppering av sin flåte, slik at det i Nordsjøen kunne stille mot

Tyskland en tredobbelt overmakt av slagskip. Den storartede

oppbygging av britiske Nordsjø-baser begynte, og det het alminnelig

at England fikk slå til, mens det ennå var klart overlegent. «Tiden

arbeider ikke for oss!» En ivrig pågåer, Sir John Fisher, var kommet i

spissen for flåten. Hans idé var uten hensyn til Danmarks nøytralitet

å forsere Østers jø-inngangen, ødelegge den tyske flåten i dens

havner og landsette tropper på Tysklands nordkyst.

For England ville det imidlertid ikke være så meget vunnet

ved ententen med Frankrike, om Tyskland vant Russland, og dermed

skapte en kombinasjon som Frankrike vanskelig kunne stille seg

fiendtlig til. Russland var en faktor som en ikke kunne la gå over på

motsiden. London og Paris innså at en nå ikke kunne utfordre

Russland. Oppbrusningen navnlig i de engelske havnebyer ble hurtig

dempet. England gjorde ingen vanskeligheter med de Cardiff-kull

som den russiske admiral brukte underveis. Paris satte sine

forbindelser i St. Petersburg i sving. Ambassaderåden ved den

engelske ambassade der så på denne tiden at de fleste russiske aviser

sto i fransk sold. Og en dag fikk keiseren et telegram fra tsaren hvori

denne sier at forinnen han undertegner traktaten, må han vise fransk-

mennene den! I Berlin gikk man ut fra at dette berodde på at

Russland var avhengig av de franske lån. Finansanliggendene spilte

nå, som alltid en stor rolle. Først bruktes engelske finans-midler til

Japan til å stoppe Russlands ekspansjon i Asia. Så bruktes franske

finansmidler til å hindre at Russland gikk sammen med Tyskland og

til å dra Russland inn i den engelsk—

franske kombinasjonen. — For å hindre at dette siste skjedde, altså

for ikke å drive tsaren i armene på England og for å holde muligheten

åpen for senere å komme til enighet med Russland, spilte man i

Berlin den elskverdige og forståelsesfulle. Keiseren skrev til tsaren:

«Hvis Du finner det nødvendig eventuelt å gjøre Frankrike kjent med

våre forhandlinger, før-enn vi er nådd til et arrangement, da er det

bedre for alle parter å fortsette den nåværende tilstand av gjensidig

uavhengighet og spontant understøtte hverandres politikk, så vidt som

utviklingen vil tillate det. Jeg er sikker på at vårt håp om å kunne

være nyttige for hverandre kan realiseres ikke bare under krigen, men

også under fredsforhandlingene.» Til den tyske sendemann i St.

Petersburg ble det skrevet: Det eneste riktige er at vi overlater til den

russiske regjering spontant og helt av seg selv å overveie hvorvidt og

når det vil ligge i Russlands interesse å fremkomme med forslag om

en tilnærmelse til Tyskland.

Den russiske Østersjø-flåten gikk etter en langvarig og

vanskelig reise til grunne i stredet utenfor Koreas sydspiss en ukes tid

før 7. juni 1905. Russland søkte fred. Staten ble truet av indre

uroligheter. Tsaren var over all måte bitter på England. Han var

lykkelig, da Wilhelm II, etter i juli 1905 å ha konferert med den

skandinaviske unions-kongen og -kronprinsen i Gefle, søkte et møte

med ham i den finske skjærgården og foreslo ham en tysk—russisk

avtale noenlunde etter samme linje som den som var fulgt høsten

1904.

Dette var på et tidspunkt, da en innflytelsesrik militær retning

i Tyskland ville benytte situasjonen, da Russland intet kunne gjøre for

å bistå Frankrike,*) til å slå dette land til jorden og til å rykke fram til

Kanal-havnene og sette skrekk i England. Den engelske

flåte-aktivismen fikk sitt motstykke i en tysk armé-aktivisme. Denne

var imidlertid ikke keiserens politikk. Hans mål var en

russisk—tysk—fransk gruppering. Han ville at Frankrike skulle

vinnes ved en felles russisk— tysk vennskapelig påvirkning.

Den i juli undertegnede tysk—russiske avtalen skulle av

*) Tsaren skriver i et brev at % av arméen og alle jernbanetropper var i

Mandsjuria.

42 43

Russland meddeles Frankrike for at dette skulle slutte seg til den.

Men Frankrike ville ikke vite av den, og den liberale, panslaviske

retningen i St. Petersburg som ville opphøre med aktiviteten i Asia

for at Russland kunne legge sin makt i vektskålen i Europa—Balkan,

Østersjøen og Åland — var bestemt mot avtalen. Tsaren skrev derfor,

etter et par måneders forløp, til keiseren at om Frankrike nektet

absolutt å tiltre, måtte avtalen gis et tillegg så den ikke kolliderte med

Russlands forpliktelser overfor Frankrike. Da dette land nå sto i et

nært vennskapsforhold til England, ville et sådant tillegg være det

samme som en annulering av traktaten.

Drakampen om Russland ble til slutt vunnet av England. Og

dermed kom England — i stedet for å gå inn i en germansk— engelsk

blokk mot en slavisk—romansk, som det ved århundreskiftet så ut til

— til å slutte seg til den slavisk—romanske mot sentralmaktene.

Helt å forstå dette at England klarte å dra Russland til seg,

kan en alene, når en minnes Berliner-kongressen i 1878, på hvilken

russernes aksjon for å vinne kontrollen over de tyrkiske streder ble

stoppet av England under Bismarcks medvirkning. Det russiske

byråkratiet hadde aldri tilgitt at Tyskland — som hadde hatt så stor

nytte av tilknytningen til Russland så vel i Napoleonstiden som under

gjennomførelsen av det tyske enhetsverket — ved denne anledningen

lot seg bruke mot sin gamle venn. Bismarck skal senere også ha sagt

at han ved denne anledning drev politikk som et herredstyremedlem.

Alle senere tysk—russiske avtaler, også reassuranse-traktaten av

1887 var fåfenge forsøk på å mure igjen den svære sprekken som var

oppstått i det gamle forhold. Witte som fikk i stand freden med Japan,

skriver i sine erindringer: «I tredve år har vi bygget jernbaner for en

krig i vest, og vi har ikke spart noen anstrengelser på denne kanten.

Og så kom krigen i det Fjerne Østen!»

Dertil kom det russiske aristokratis naturlige forkjærlighet for

franskmennene, og dets dragning mot Paris og dens glans. Dette

moment hadde i Napoleons-perioden vært viktig. Til tross for den

russiske stormannsklasses meget substantielle eksportinteresser på

det engelske marked den gang som senere,

hadde den hatt meget mindre affinitet til den engelske

gentle-man-typen. Men Berlin var for de russiske stormenn alene en

gjennomgangsstasjon. Den langvarige politiske forbindelsen mellom

Russland og Tyskland skyldes det politiske styre (tsarene var omtrent

helt av tysk blod) og var diktert av politiske

hensiktsmessighetshensyn: nødvendigheten av å dra de tyske stater

bort fra den tradisjonelle engelske innflytelse som de var under.

Tsar Nicholaus IIs tysk-orienterte politikk støtte innen det

russiske byråkratiet på en inngrodd mistro. Det mente at tyskerne

hadde oppmuntret til den tyrker-krig som førte til Russlands nederlag

på Berliner-kongressen og likeså til den russiske ekspansjon i det

fjerne Østen — alt i den hensikt å svekke Russland. Krigen i Østen

var upopulær. Det var meget lettere å vinne de slaviske folks

forståelse for Russlands «historiske misjon» på nærmere hold, i

Sydøst-Europa.

På denne tiden satte i Mellom- og Nord-Europa den store

bevegelsen inn for landbruksbeskyttelse for å redde det tradisjonelle

jordbruket her mot billig korn fra gunstigere stilte egner i verden. I

1904 ble det mellom Tyskland og Russland truffet en avtale hvoretter

det førstnevnte land skulle kunne etablere korntoll, men allikevel få

gunstige innførselsvilkår i Russland for sin industri. I en tid da det

ikke kjentes andre midler til regulering av utenrikshandelen enn toll,

måtte en beskyttelse mot oversjøisk korn også ramme det russiske.

Dette kunne ikke annet enn sette ondt blod hos den innflytelsesrike

godseierklassen i Russland, og gjorde et sterkt inntrykk på

finansministeren Witte. Eksportvanskeligheter for Russlands

hovedeksportartikkel korn innvirket på betalingsbalansen og brakte

Russland i sterkere behov av utenlandsk finans-støtte på en tid da f

inansieringsvanskelighetene i samband med krigen var store. Witte

var avhengig av datidens store finansmakt Frankrike. Det var en feil

av Wilhelm II at han av trykket fra de tyske agrarer lot seg formå til å

gjennomtrumfe handels-traktaten med Russland midt under dettes

krig.

Vi må imidlertid ikke glemme at Napoleon I heller ikke etter

1807 hadde villet betale den prisen som var nødvendig for

44

45

et varigere samarbeid med Russland, og at Hitler heller ikke ville

betale den i 1940—41.

Det må regnes Wilhelm II, som maktpolitiker, til gode at han

ville gjennomføre sin kombinasjon med Russland på et tidspunkt, da

den hadde gode utsikter til å realiseres dvs. mens

Russland—Frankrike ennå sto skarpt mot England. Tyskernes

tenkning dominertes dog da av den sterke ånd i Fried-richsruhe.

Den engelske sendemannen i Paris sa omkring 1905: «Berlin

synes å ha Napoleonske tendenser. England vil møte dem på den

samme måten som på Napoleon I's tid.» Det var, ikke minst,

politikken overfor småstatene han hadde i tankene.

Vi har hermed lært å kjenne det internasjonale klima, i

hvilket den norsk—svenske unions oppløsningsprosess kunne

fullføres. Vi har kjent hvor helt annerledes det var blitt etter

århundreskiftet, enn en tidligere lenge hadde vært vant til.

Mens England hadde stått som motmakten mot Østen, som

den makt som småstatene i nord kunne regne på å finne på Ruslands

vei, om det skulle ville forsøke seg på noe, ble England nå nødt til å

legge an på å vinne Russland.

Selv om det gjorde meget for å oppnå dette, kunne England

på ingen måte være sikker på at det ikke fikk å møte den kombinerte

tysk—russiske makten. For England kunne dette innebære en

strategisk revolusjon.

Mot de landmakter som hadde kontrollert Østersjøen og som

gjerne hadde villet beherske passasjen mellom denne og det store

hav, hadde sjømakten oftere kunnet føre støt av vidtrekkende

betydning. Ble nå sådanne aksjoner fra engelsk side umuliggjort,

ville allerede dette være alvorlig. Men ble de to landmaktene ved

Østersjøen, som etter år 1900, tilsammen måtte beregnes snart å råde

over anseelige mariner, istand til fra Østersjø-utgangen å støte ut i

Nordsjøen, ville situasjonen fra den franske marines glanstid, da

Englands sjøherredømme i verden ofte hang i en tynn tråd, være

vendt tilbake.

Ja, Tyskland, som var den av de to store stater ved Øster-

sjøen, som befant seg nærmest dennes port, ville — etter det

flåteprogram det hadde besluttet straks før år 1900 — alene med sine

egne krefter kunne skape en situasjon som England lenge ikke hadde

behøvd å regne med.

Nå som i Napoleonstiden ble det spørsmål om å nyttiggjøre

seg småstatene, om å fange dem inn.

Øst-monarkene talte seg imellom om at når de var blitt enige,

så ville en rekke småstater gravitere mot deres blokk. De tenkte seg

endog at denne skulle kunne utvikles til et konti-nental-européisk

toll-forbund, en «Zollverein» og det ble i det samband endog brukt

uttrykket «en modernisert kontinental-sperring».

For å sprenge kombinasjonen mellom Russland og det

Frankrike som i 1807 behersket den tyske Østersjøkysten var

England den gang gått til sine aksjoner i Norden, ved hvilke det

behendig tumlet med de enkelte nordiske stater.

Etter Napoleonstidens avslutning var de nordiske farvann og kyster

trådt noe tilbake i strategisk betydning, sammenlignet med de østlige

middelhavstrakter. Men fra det 20. århundres begynnelse var vår trakt

i nord atter i relativt stigende betydning. Den Pommerske kysten var

for Englands nye hovedmotstander, Tyskland, mer sårbar, enn den

Finske Viken hadde vært det for Russland. Med kampmidlenes ut-

vikling skulle Nordens råstoffer bli en hovedfaktor i striden mellom

sjømakten og den nye ledende landmakten Tyskland, hvis svake

punkt var nettopp råstoff knappheten.

Grunnlaget for Oscar II's unionsbevarende politikk var

dermed røket. Så lenge England sto mot Russland—Frankrike og,

herved, befant seg i noenlunde god forståelse med Tyskland, kunne

Norges og Sveriges konge regne med at to av de tre større maktene

som omga Norden, Tyskland og England, var interessert i den

skandinaviske unions opprettholdelse, som et ledd i deres

«motforbundskjede» (mot Russland). Unionen ble da for kongen et

ledd i den store germanske grupperingen mot Østen. — Men når

England søkte vennskap med Frankrike og dettes allierte Russland,

og sjømaktens tradisjonelle motsetning til den store Østmakten

således ble mildnet, samtidig som England så sin store fiende i

Tyskland, ble disse to sistnevnte makters interesser vis å vis Norden

helt kontrære.

46

47

I stedet for den tidligere solidariske interesse m. h. t. Norden, begynte

de nå snart her å motarbeide hverandre på det mest intense.

Englands diplomati hadde god rede på Oscar II's innstilling

overfor Tyskland. Det måtte regne med at de land han regjerte kunne

bli hjelpestater for Tyskland. Ja, vestmakt-diplo-matiet trodde også at

Tyskland ville kunne dra til seg Danmark, altså få i stand en hel

nordisk gruppe i tysk ledebånd. Mens to av de tre store, England og

Tyskland, før begge hadde vært redd for at den tredje, Russland, ville

dra nytte av en splittelse innen Norden, kunne det nå ikke være annet

enn velkomment for England at det Bernadottske Norden deltes opp

og ble opptatt med indre splid. Det kunne derved bli til så meget

mindre nytte for Tyskland. Den situasjon vendte tilbake, som hadde

bestått i tidligere perioder, at England hadde interesse av økonomisk

og politisk fotfeste ikke bare ved Østers jøinngangen og inne i

Østersjøen, men også på den Skandinaviske halvøys vestdel.

Da Tysklands sterke flåtehavner lå i Slesvig-Holsten, dels på

vestsiden ved Elbens utløp, dels på østsiden i Kielerbukten og her på

kort avstand fra de danske belter og sund, fikk farvannene syd for

den norske Sørlandskysten en meget stor interesse for den engelske

flåteledelsen. Engelske dokumenter som er blitt offentliggjort viser

hvilken sterk vekt England la på Østersjøinngangene og på de norske

havner ved Skagerak og Kattegat. Hvis Østersjø-maktene foretok seg

noe ved Sundene, ville England ikke betenke seg på å sette seg i

besittelse av støttepunkter nordenfor så nær Sundene som mulig, som

utgangspunkter enten for en forsering av Sundene eller for en

tilkorkning av dem. De nærmest beliggende støttepunkter som

Gøteborg og andre svenske vestkysthavner måtte antas å bli

hårdnakket forsvart, og likeså de norske Sørlands- og

Østlands-havner, så lenge de ble dekket av unionslandenes

fellesforsvar. Det ville være lettere å komme til rette med et Norge

som var sprengt ut av fellesskapet. Forhandlingene om vår

integritets-traktat godtgjorde at England la vekt på å kunne bruke

norske kystområder. Det ville ikke garantere Norges nøytralitet, men

alene dets integritet.

Det at den internasjonale situasjonen som var gunstig for den

norsk—svenske unionens bevarelse, ikke mer fantes, fikk

unionskongedømmet en kjenning av allerede i begynnelsen av 1903.

Kronprins Gustav som nå skjønte at de av Lagerheim igangsatte

forhandlinger om en ordning med eget norsk konsulatvesen ikke ville

føre fram, forhørte seg, likesom unionskongen hadde gjort ved

atskillige tidligere leiligheter, om der kunne regnes med Tysklands

politiske støtte om det kom til en svensk—norsk konflikt.

Den tyske utenriksledelses tanker herom finnes i interne

tyske dokumenter, som nå er kjent: Skulle Tyskland gi den

skandinaviske unionskongen løfte om hjelp i noen form, ville dette

sikkert bringe Tyskland i et skarpt motsetningsforhold til Russland.

Tyskland måtte være forsiktig i Norden, da Russland var vår for

andre stormakters opptreden her; det var særlig redd for at

Østersjø-passasjen skulle bli sperret for det selv.*) Det var visselig,

fortsatte Auswärtiges Amt, ikke utelukket at en samvirken mellom

Tyskland og England kunne komme i stand i de nordiske

anliggender, men man måtte regne med at England ville holde seg

tilbake. Med makt kunne ikke den skandinaviske unions fortsatte

eksistens sikres, uten på grunnlag av tysk—engelsk samvirken. Men

en sådan ville neppe bli til noen fordel for Tyskland.

Disse overveielser er en refleks av situasjonen mellom

maktene: Forbundsforhandlingene mellom England og Tyskland var

definitivt brutt. Tyskland sto isolert mellom Østen og Vesten. Det

tyske diplomatiet så ikke annen utvei enn å lavere forsiktig mellom

de andre. — Keiseren personlig hadde lyst til å gå sammen med

Russland på basis av de to store Østersjømakters felles interesser her

overfor den store sjø-makten; men han hadde ennå ikke gjort seg fri

fra yrkes-diplomatenes innflytelse. Den tradisjonelle mistroen til

Russland spilte en rolle også hos ham.

Keiserens ennå usikre orientering på denne tiden er tydelig:

På den ene siden ønsker han at unionen skal holde sammen, nærmest

med henblikk på Russland; på den andre siden skriver han: Jeg vil

ikke hindre Russland fra å sette

*) Russland var på dette tidspunkt en betydelig sjømakt.

48 4- 1905 og

1940.

49

seg fast i Norge. Det ville være en herlig trusel mot England! En

tysk—russisk samvirken i de skandinaviske anliggender skulle kunne

være fordelaktig for oss begge!

Konsekvensen av Tysklands uklarhet med seg selv, av dets

ulyst på dette tidspunkt til aktiv innsats i noen retning ble det svaret

som ble gitt til den skandinaviske unionskonge: at nordmennene fikk

innrømmet eget konsulatvesen, i nødsfall uten vilkår og

motprestasjoner; Sverige ville derved vinne en frist, under hvilken en

for unionen gunstigere konstellasjon eventuelt kunne vokse fram —

altså Lagerheims politikk. Et brev fra denne fra februar 1903 viser at

den svenske utenriksministeren nå hadde en kjensle av at blant

stormaktene kunne Norge kanskje også finne en venn. «Det funnes

alltid en van att åtaga sig Norges sak mot ett lämpligt vederlag

måhända!»

Kronprins Gustav sa i mars 1903, etter å ha fått det tyske

svaret, til den tyske sendemannen, etter dennes referat: Jeg er

fremdeles fast overbevist om at Norges løsgjøring fra Unionen kun

kan hindres ved en resolutt, eventuelt av våpenmakt støttet svensk

holdning. Han la til at han fant det vanskelig å danne seg en bestemt

oppfatning om Sveriges muligheter til, alene, ikke bare å erobre en

del av Norge, men å tvinge det til fred. Han skulle dog, om

situasjonen krevde det, kjenne som sin plikt med ettertrykk å forklare

situasjonen for det svenske folket og vekke det til bevissthet om at

dets fremtid lå i dets egne hender. For handling krevdes den svenske

riksdagens og hele nasjonens samtykke.

En av de kommentarer som etter 7. juni kunne leses i den

utenlandske pressen, var: Den er en følge av Russlands nederlag! En

kan se Englands finger i spillet!

Det er også riktig at om Russland i årene etter 1900 hadde triumfert i

sin verdenspolitikk, i stedet for å ligge under for det ved Englands

hjelp opprustede Japan, skulle der ha oppstått en konstellasjon i

verden, hvorunder en oppløsning av den skandinaviske unionen var

lite tenkelig.

Enten skulle Russland, som følge av den økende motsetnin-

gen til England gått sammen med Tyskland i en fastlands-blokk.

Eller skulle Russland blitt stående som den store Øst-

makten mot et England som hadde dratt Tyskland til seg; hadde

England trengt Tyskland, skulle det i sitt imperium hatt muligheter

nok til å gjøre det de konsesjoner, som var nødvendige for å vinne

det.

I det første av disse to tenkte tilfelle, ville den russisk—

tyske fastlandsblokken hatt interesse av et samlet Norden, således at

sjømakten ikke fikk muligheten til å vinne fotfeste der. I det siste

tilfelle ville den engelsk—tyske blokken ønsket at Norge og Sverige

forble stående sammen, for å gi halvøya den størst mulige

motstandskraft mot Østmakten, dvs. den situasjon som besto til

omkring 1903, ville ha forlenget seg.

Den store innvirkning som Russlands situasjon nødvendigvis

må ha på vår halvøys forhold, vil herved være klar.

Den maktfylde, som Russland hadde gitt oss et så sterkt

inntrykk av i de første år etter 1900, før det led sine store motganger,

hadde virket ganske sterkt på de norske unions-motstanderes syn.

Bjørnson gjorde nå en svingning mot pangermanismen som han

mente som et forbund av germaner, inklusive England, mot Østen.

Han førtes altså av den utenrikspolitiske situasjonen inn på Oscar II's

linje: Forbund av Skandinavia med Tyskland—England — den

anti-russisiske linjen hos kongen, som han før hadde angrepet. Selv

da de allianseforhandlinger som på denne tiden førtes mellom Tysk-

land og England, løp ut i sanden, og den engelske opinion mot

Tyskland fikk en meget skarp karakter, fastholdt Bjørnson denne

ideen om nødvendigheten av samhold ikke bare mellom alle nasjoner

av germansk avstamning (altså innbefattende England), men også

mellom de to land på den skandinaviske halvøy. Dette var en utvidet

skandinavisme og sto i forbindelse med hans ivrig forfektede

skandinavisme før 1864 og også med hans såkalte «nye signaler»

etter 1864, da han hadde gjort seg til talsmann for germansk

samarbeide. En fikk i 1903—04 se Bjørnson ved siden av Hagerup

mot Blehr. «Eget kunsulatvesen og egen utenriksminister er ikke

værd ufred i Norden.»

Bruddet i allianseforhandlingene mellom England og Tysk-

land var et stort vendepunkt. Ved de forandringer i den internasjonale

situasjonen som inntrådte etter dette, altså i tiden

50

51

1903—05, var der ikke lenger muligheter for noen stor sam-

menslutning av alle folk av germansk rot. Og det forhold som i

manges øyne hadde gjort en sådan sammenslutning så viktig, —

nemlig Russlands truende stilling — var forsvunnet ved dette rikes

nederlag overfor Englands allierte Japan.

Etter sin svekkelse var Russland nødt til å søke tilknytning

enten til Vestmaktene og deres finanskraft eller til det på dette

tidspunkt så sterke Tyskland. Begge to fridde også til Russland.

Spørsmålet var bare: Hvilken av de to retninger som fantes i

Russland, den vestvendte eller den tysk-orienterte, skulle få

overtaket.

Denne situasjonen ga Norden en beskyttelse overfor Russ-

land. For kom den engelsk-vennlige klikken i St. Petersburg til

styret, ville den ikke ødelegge muligheten for et samarbeide med

sjømakten ved å foreta seg noe mot den skandinaviske halvøy. Og

hvis den tysk-orienterte kretsen kom til styret, kunne den ikke

forstyrre maktbalansen ved et inngrep mot Norden, hvis velvillige

samarbeid Tyskland søkte.

Det som karakteriserte den internasjonale situasjonen som-

meren 1905, var den sterke motsetningen mellom England og

Tyskland. En kunne vente at England ville se med velvilje på et

skisma mellom de to land på den skandinaviske halvøy. Fra russisk

side kunne faren for en ensidig inngripen eller besettelse av land

tilhørende Norden regnes som fjernet. Men hvis samarbeidet mellom

keiseren og tsaren skulle være perfekt, hva en hos oss ikke kunne

vite noe om, kunne en vente en viss motstand fra deres side mot

skismaet. Det var da særlig keiserens holdning det ble spørsmål om.

Men å se unionen opprettholdt ved et samarbeid mellom de to store

Øster-sjømakter Russland og Tyskland, var intet sympatisk perspek-

tiv hverken for for Bernadottene eller for de politiske kretser i

Sverige.

Våre aksjonsmenn i 1905 var godt orientert om Vestens

innstilling. Holdningen i Berlin, hvor deres forbindelser var mindre

gode, synes de før 7. juni å ha hatt liten rede på. En kan forstå at

Michelsen ble glad da han snart etter keiserens møte med Oscar II og

kronprinsen i en svensk havn 13. juli fikk spesiell beskjed fra Berlin

om at av dette møte kunne

Norge kun vente seg gode resultater. Dette stemte for så vidt også,

fordi de nordiske fyrstene ikke hadde vært noe stemt for å følge

keiserens henstilling å sette hårdt mot hårdt overfor Norge.

Mens faren fra Russland, som i lange tider hadde spilt så stor

rolle, faktisk aldri ble aktuell, ble faren fra England og Tyskland —

på grunn av kampforholdet mellom disse to makter — snart høyst

aktuell for Norden. Om den russiske faren hadde vært en oppfordring

til Norge og Sverige om å holde sammen, var den nye faren for

Norden, den fra de to så vitale sjømaktene ved Nordsjøen, en enda

langt større oppfordring til dem om i endrektighet å føre en felles

nordisk utenrikspolitikk.

Den omkastning som nettopp hadde funnet sted, muliggjorde

den unionsoppløsning som sterke indre krefter dro i retning av. Men

den stilte også det bydende krav at løsningen ble foretatt således at et

fremtidig samarbeid mellom dem ble tilrettelagt.

52

KAPITEL III

Den Michelsenske utenrikspolitikken

og 7. juni.

Vi har i forrige kapitel sett at under den nye grupperingen av

stormaktene, som var oppstått i årene før 1905, hadde de nordiske

stater fått stor betydning for dem. Hva Danmark angår, mente så vel

England som landmaktene ved Østersjøen at det var i ferd med å

trekkes inn i den tyske sfæren. Der var grunn til å tro, sa Wilhelm II

til den tyske sendemann i København, at Danmark selv etter hvert

ville finne at dets interesser under en stormaktskonflikt henviste det

til vår og, eventuelt, Russlands side. I et brevutkast til tsaren skrev

Wilhelm II: Da vi (Russland og Tyskland) aldri ville la døren til

Østersjøen falle i motstanderens hender i tilfelle av en krig, er disse

menn (der tenkes på den danske utenriksminister og andre danske

ledere) forberedt på en felles okkupasjon fra vår side, under

forutsetning av en garanti for at deres territorium ble uforminsket og

for at deres uavhengighet (independence) forble uantastet.

Dette syn var heller ikke så helt feilaktig. Og Vestmaktene

var ikke ukjente med de tendenser som fantes i Danmark. Deres

presse talte ofte om en dansk—tysk forståelse om Øster-sjøens

lukning. England ville ikke finne seg i Sundets og Beltenes

stengning, ble det ofte erklært av engelske diplomater.

Men for dette spørsmål hadde også Sverige stor betydning.

Det skulle vise seg da den 1. verdenskrig kom og danskene, så vidt

det sto i deres makt, sperret adgangen til Østersjøen for engelske

flåter, at det ganske meget ble spørsmål om hva Sverige ville gjøre,

om det på sin side av Sundet ville medvirke

til Østersjøens lukning, slik som Tyskland ønsket, eller om det ville

betrakte Sundet som internasjonalt farvann som burde holdes åpent.

— Den engelske regjeringen måtte omkring 1905 være forberedt på

svensk velvilje overfor Tyskland.

Fritz Wedel Jarlsberg, der omkring 1905 spilte en rolle som

minner noe om den som Herman Wedel Jarlsberg spilte hundre år

tidligere, fremholdt at i en europeisk krig hadde Norge andre

interesser enn Sverige. For Sverige var det naturlig å holde seg til

landmakten Tyskland; for Norge var det likeså naturlig å holde seg til

sjømakten i vest. — Denne forestilling om de to lands ulike interesse

i forhold til stormaktene i tiden omkring 1905 stemte like lite som

den tilsvarende, temmelig alminnelige forestillingen omkring 1807,

at Danmark ble dratt mot landmakten Frankrike, mens Norges

interesse trakk det til sjømakten England. Vår fellesregjering var

forut for katastrofen i 1807 bestemt på, i tvingende tilfelle, å gå med

England. Ulykken var at man hadde ikke satt statens kjerne-område,

Sjælland, i forsvarsstand. Sjømakten kunne derfor, ved et coup de

main, lett sette seg i besittelse av dette område. Dette skjedde under

så ydmykende omstendigheter for vår regjering og våre folk, at

tvillingrikene simpelthen ble skjøvet over i landmaktens armer.

Oscar II, som nøye fulgte den internasjonale utviklingen, har

i tiden 1904—05 forstått at den solidariske interessen av de to store

germanske makter*) for bibehold av den norsk— svenske unionen

var opphørt. Kongen var heller ikke blind for den forverrelse i

Tysklands stilling som var inntrådt ved Englands sensasjonelle

forståelse med Frankrike. Oscar II, som stadig hadde øyet åpent for

det som skilte Tyskland og Russland ad, så nå Tyskland omgitt av tre

mektige fiender: England, Frankrike og Russland, Han var ikke

romantiker som forgjengeren Karl XV på sin vis var. Kronprins

Gustav var det ennå mindre. Det var for dem ikke lenger noen natur-

lig idé å stille seg solidarisk med det mellom to fronter inneklemte

Tyskland. De var ikke til sinns å sette sin eksistens på det tyske

kortet. De fant det best med sine riker å stå

*) Det var på denne tiden alminnelig å regne britene som en ger-

mansk nasjon.

54 55

utenfor den nye kamppregede situasjonen som var oppstått i Europa.

Der var i 1905 ingen ulikhet i interesser mellom Sverige og Norge.

— På dette tidspunkt kan en si at Sverige hadde svinget tilbake til

nøytraliteten; hovedforutsetningen for en felles utenrikspolitikk av de

to land var således for hånden.

Mellom 1905 og 1914 fant det sted visse endringer i situa-

sjonen, hvorom nærmere senere. Kong Gustavs holdning da den 1.

verdenskrigen brøt ut, må karakteriseres som nøytral, antagelig mer

nøytral enn den daværende svenske regjerings.

I de diplomatiske kretser hos Vestmaktene hvor Wedel

Jarlsberg hadde sin gang, ikke minst i Paris, holdt den oppfatningen

seg at Sverige i en europeisk krig ville slutte seg til Tyskland. Helt til

langt ut i den 1. verdenskrigen mente man dette.

Nordmenn som omkring 1905 var av samme mening, vendte

seg med styrke mot vest. Det var naturlig at de her møtte velvilje hos

et vest-diplomati som så Norge som det eneste nordiske land som det

kunne bygge på.

Når der innen det som ble regnet for den vestlige

(anti-moskovitiske) verden, ikke lenger fantes noen effektiv

stor-maktsgruppe (England + Tyskland) som så sin interesse i å

opprettholde unionen, måtte dette innvirke på Unionskongens og

kronprinsens syn på muligheten av å bevare unionen. Slik som den

internasjonale situasjon utviklet seg, hadde de ikke lyst til å bygge på

Tysklands støtte alene for å bibeholde unionen, og enda mindre på et

tysk—russisk samarbeid, som nå var en av de tenkelige

konstellasjoner.

Fra sommeren 1904 var det tallrike tegn til at særlig

kronprinsen interesserte seg lite for å holde på unionen og hadde

forsonet seg med å se den oppløst, med en egen Berna-dotteregent i

Norge.

Det var også naturlig at da det forsøk på en svensk—norsk

forståelse, som ble gjort i 1903—04, ikke førte fram, ble det innen

Sveriges politiske kretser for øvrig mange som fant det best å la

unionen løses uten noe «bråk». Betegnende er det at en mann som

Bostrøm etter 7. juni ville ha riksakten opphevet «uten krangel».

Flere av de europeiske hovedsteder har relativt tidlig regnet

med en unionsoppløsning. Allerede i 1890-årene brakte «The Times»

muligheten på bane. Da unions-kongen i 1901 ble tvunget til å

foreslå bygd grensefestninger som skulle sette det ene unionslandet i

stand til å føre en politikk som det andre unionslandet holdt for å

være en brytning av unionen, måtte utenlandske iakttagere se

hvorhen det bar. Hagerups tale i 1903 om at venstres linje kunne føre

til at kongen ble uten regjering i Norge, og at stortinget så måtte

innsette en regjering, var meget opplysende. — Oscar II skal allerede

lenge før 7. juni ha begynt å sette opp avskjedsproklamasjoner til det

norske folk. Da kongen i juni 1904 sa til Michelsen: Den som

oppløser unionen, ham skyter jeg, fortalte Michelsen det til Schøning

«med latterdøren på vid vegg».

I et brev til Michelsen av 5. juni 1905 skriver Wedel Jarls-

berg: Jeg har lenge sett at det som nå skjer måtte komme og har jeg

benyttet alle leiligheter til for Europas statsmenn å klargjøre

situasjonen. — Han nevner særlig at han har talt med de engelske

sendemenn i Portugal og Spania. — Norge vil, sier han, bli

skueplassen for Englands og Tysklands sjalusi. Etter min oppfatning

sier han videre, er det ingen tvil om at det er England vi må holde oss

til.

Wedel Jarlsberg hevdet, at prins Carl av Danmark var den

kandidat som lettest kunne skaffe Norge Vestmaktenes støtte i

samband med oppløsningen. Allerede våren 1905 hadde han drøftet

dette med engelske sendemenn, som utvilsomt innberettet det til den

engelske regjering og konge. I mai 1905 skal innflytelsesrike

politikere i London ha sagt til Nansen at Norge hurtigst burde

innsette en provisorisk regjering. Alle dører i England sto åpne for

Nansen, har en engelsk statsmann sagt. Det var kanskje mer for

Norge enn for den store mann de åpnet. Nansen med sin popularitet i

Norge kunne trekke dette med seg. Det engelske diplomatiet har etter

all sannsynlighet på et forholdsvis tidlig tidspunkt begynt å legge

sine planer. Det har sett den sjanse som bød seg til å få innflytelse på

utviklingen innen det nordiske området. Tanken på et norsk—engelsk

fyrstefellesskap ble i London sett på med det største behag, og det er

et spørsmål om man ikke der var

56 57

så ivrig for det, at man gjorde løfter som det siden viste seg vanskelig

for den engelske regjering å innfri. Nansens noe dunkle tale under de

mange forhandlinger etter unionsbruddet, om Englands forpliktelser

overfor oss kan tyde på det. Interessant er det også det som Wedel

Jarlsberg skriver til den engelske sendemann i København i

begynnelsen av august 1905, da Norge følte et behov for engelsk

støtte: Vi har gjort alt vi kan for å fortjene Englands velvilje og vi

håper oppriktig og tror at det kan være i Englands interesse å være en

venn som Norge kan se hen til nå og i framtiden.

Den 25. mai 1905 omtales prins Carl av Danmarks kandi-

datur av den russiske sendemann i København i hans rapporter. Ved

Øresund utfoldet England nettopp på denne tiden en stor aktivitet for

å holde keiseren og tsaren i sjakk. 2. juni sa Michelsen til Hagerup at

han straks ville ha valg på ny konge foretatt. Hagerup fremholdt at

innen det ble tatt et definitivt brudd, burde Stortinget henvende seg til

kong Oscar og anmode ham om å yte sin medvirkning til unionens

fredelige oppløsning. Hvis Bernadottene ikke frivillig ga avkall, sa

Hagerup, ville Norge sannsynligvis ikke finne en villig tronkandidat

innen noen av de europeiske fyrstehus, aller minst innen det danske

kongehus, på hvilket man syntes nærmest å tenke. — I ukene før 7.

juni var prins Carl av Danmarks kandidatur blitt diskutert i de

ledende politiske kretser i Kristiania. Og da Wedel Jarlsberg noen

dager etter 7. juni ankom til Kristiania, fortalte han til Michelsen at

flere engelske ambassadører, uten foranledning fra hans side, hadde

talt med ham om prins Carl som en passende norsk konge.

Det har ikke vært vanskelig for de norske ledere å forstå, at

en oppløsning av unionen ville bli sett på med velvilje hos de nå

forbundne vestmakter, særlig i England. Den store betydningen av å

få denne makts hjelp ved oppgjøret med Sverige har stått levende for

dem. Prins Carl, Edward VII's svigersønn, var midlet dertil. Han ble

Norges første skritt i utenrikspolitikken. Ja, han ble det løsrivende

Norges utenrikspolitiske linje. Noe lett skritt å ta, var dette ikke for

regjeringen. Tilbudet til danskeprinsen, skriver Schøning i sin

dagbok da det på et senere tidspunkt ble kjent at det var gjort,

vekker på mange hold (republikanske) sterk indignasjon. Det ansees

for brudd på tro og lover, regjeringen har overskredet sin

kompentanse (like overfor Stortinget). — Regjeringen har åpenbart

funnet at når unionen skulle løses ved den ene parts overhugning av

båndet, forutsatte dette at Norge hadde en stormakts-tilknytning.

Blant de ting som gjorde unionsoppløsningen sympatisk i

Englands øyne, var det, at den kunne nyttes i dets strev for å vinne

Russland. Når dette på sin nordflanke fikk et svekket Norden og et

Sverige, mindre nyttig enn tidligere for Tyskland, ville Russlands

stilling lettes og dets behov for å stille seg imøtekommende overfor

Tyskland minskes. I samband dermed kunne traktatforholdene for det

nordiske området revideres. Den gamle novembertraktaten fra den i

russernes øyne forhatte Krimkombinasjonens tid var sluttet med

Sverige og Norge forenet. Når disse skiltes, kunne det hevdes at

denne mot Russland sluttede garantitraktaten dermed var falt bort.

Russland og dets allierte Frankrike ville ikke ta avstand fra denne

fortolkningen. Det måtte antas at disse to makter ville sette pris på en

ny ordning, hvorved Russland ble tatt med på like linje med

Vestmaktene som garant for den nye situasjonen i Norden. For alle

tre makter ville det være en fordel at man erholdt også Tysklands

garanti for den.

Samtidig la England an på å påvirke Sverige til å gå med på

unionsoppløsningen ved å stille dette land i utsikt en effektiv garanti

mot stormaktskrenkelser, bedre enn den gamle novembertraktaten,

som på grunn av forandringene i statenes forhold til hverandre ikke

lenger passet til situasjonen. Så Sverige behøvet, tross den svekkelse

det mente å lide, ikke være redd for Russland!

Det var en gammel tanke hos Bernadottene, at hvis Unionen

brast, måtte Sverige ha garanti eller støtte av stormakter. Oscar II

nevnte dette for den engelske sendemann allerede i samband med

unionskonflikten i 1893. Det ble innberettet til Foreign Office, som

således var oppmerksom på at garanti-behovet hos Sverige var et

moment som kunne benyttes til å få Sverige medgjørlig.

58

59

Den 18. mai 1905 har kronprins Gustav hatt en samtale med

den engelske sendemannen om oppløsningen, som han da regnet

med. Derunder ble spørsmålet om hvilke garantier Sverige, etter

oppløsningen, skulle kunne få for sin beståen, brakt på bane. Den 23.

i samme måned har den engelske utenriksminister hatt oppe til

overveielse i London Novembertrak-taten og garantispørsmålet, som

åpenbart har vært betraktet som viktig for lettelsen av skilsmissen.

Kronprinsen fikk i slutten av mai fra den engelske utenriksminister

også en skriftlig forsikring om at England med all kraft ville motsette

seg ethvert forsøk fra en fremmed makts side på sette seg i besittelse

av en havn på Norges kyst. Det er av interesse at Ber-nadottene har

hatt interesse derfor på et tidspunkt da de regnet med to av hverandre

helt uavhengige stater på halvøya.

Den 3. juni var Kronprinsen i Berlin for å drøfte garanti-

spørsmålet med Bülow.

Det skulle vise seg senere, da den svenske opinionen var blitt

vekket ved det sjokk som den fikk ved unionsoppløsningen, at

Sverige ikke ville ha noen stormaktsgaranti for seg. Men omkring 7.

juni tenkte Bernadottene ikke slik.

Av de eventuelle støttemakter som vårt kongehus gjennom

lenger tid hadde satt sitt håp til, var England partner i den gamle

novembertraktaten. Kronprinsens tanker var derfor først gått til

London. Men en fikk prøve å få også Berlin med. Her fikk han

bekreftet, hva han vel allerede tidligere har skjønt, at på grunn av den

omkastning i de store makters forhold til hverandre som hadde funnet

sted siden de tysk—engelske allianseforhandlinger hadde mislyktes,

var Tyskland ikke lenger stort å regne med som støttemakt overfor

Russland. Allerede i begynnelsen av 1903 var dette blitt temmelig

åpenbart (se foregående kapitel). Bülow sa nå like ut til kronprinsen

at Tyskland ikke hadde noen vital interesse av om Russland

bemektiget seg en havn i Norden.

Kronprinsens reise gikk nå snart til London hvor han møtte et

smidigere diplomati. Her hvor man — likesom i Tyskland — søkte

Russlands vennskap, voktet man seg vel for å gi kronprinsen det

inntrykk at han banket forgjeves på døren for å få beskyttelse mot

Østen. Man erklærte seg tvertimot villig

til å gi sådan. Men Sverige måtte ikke komplisere situasjonen i

Europa ved å gjøre vanskeligheter med skilsmissen med Norge.

Sverige måtte påskynde avgjørelsen, således at alt hurtig kunne

komme i orden.

Kronprinsens sonderinger i Berlin og London bibrakte ham

således to motiver for en hurtig fredelig avvikling. For det første ville

en sådan redusere risikoen for internasjonale komplikasjoner for

Norden. For det annet ville en sikre seg velvilje hos England, som

alene var den makt som en nå kunne regne med for en garantiordning

for det svekkede Sverige.

Den oppfatning angående krisens løsning som kronprinsen

således tilegnet seg, kom snart til å stå i strid med den svenske

riksdags syn.

7. juni fremkalte i Sverige en reaksjon som gjorde det umulig

å oppheve riksakten uten videre. Den svenske regjering og riksdag ble

enig om at regjeringen bare skulle gis fullmakt til å forhandle med

representanter for Norge om vilkårene for en eventuell oppløsning.

Dette telegrafertes fra Stockholm til kronprinsen i London. Det passet

slik at den norske og svenske arveprinsen nettopp skulle gifte seg inn

i det engelske kongehuset. — Den 15. juni sender nå kronprinsen fra

London ikke mindre enn fire telegrammer til Stockholm, hvilke viser

hva press han var under fra den engelske konges og regjerings side.

1. telegram: Etter samtaler med mange ledende menn ber jeg

innstendig om at ingen vilkår stilles for unionens oppløsning, men at

forslag fremsettes for riksdagen om riks-aktens treden ut av kraft

snarest mulig. Vi risikerer ellers å tape Europas sympatier som vi nå

har.

2. telegram: Engelske utenriksminister sa meg allerede i går,

at England inntil videre ikke erkjenner norsk regjering, men ikke

lenge kan nekte å avhandie løpende saker med den norske regjering.

Søk å innvirke på riksdagen for min mening.

3. telegram: Meddel kongen og statsrådet, at jeg meget

bestemt fastholder mitt syn.

4. telegram: Kongen (den engelske) og Balfour

(premier-ministeren) fremholder under samtale i aften absolutt best

og verdigst ikke utsette den uunngåelige avgjørelse. Ytterligere

argument mot utsettelsen er at Russland kan bli den

60 61

første makt, som erkjenner norske regjering, således vinne norsk

takknemlighet og gjøre umulig avsluttelse av garanti-traktat, som

egentlig sikter på forsvar mot Russland.

Denne henspillen fra engelsk side på Sveriges behov for

sikkerhet overfor Russland, viser hvor viktig det var for England å få

Sverige til å føye seg, og at det brukte alle tenkelige argumenter for å

oppnå dette. Nordmennenes takknemlighet overfor Russland for en

snarlig anerkjennelse kunne åpenbart ikke svekke deres ønske om en

garantitraktat, som jo skulle gi sikkerhet overfor flere hold, bl. a.

overfor Sverige. Vi vet, som allerede nevnt, at England ville medta

Russland blant den nye garantitraktatens garanter på like fot med de

andre stormakter og overhodet gi garantitraktaten for Norge en

generell karakter. Russland gjorde heller ingen vanskeligheter med å

garantere hverken Norges nøytralitet eller dets integritet, mens

England kun ville garantere den sistnevnte. Det som Russland,

likesom også England, var imot, var en nordisk nøytralitetsblokk.

Maktene ville ikke ha noen nordisk politikk. Men nordmennenes

større eller mindre takknemlighet overfor Russland spilte her ingen

rolle. — Når det gjaldt ikke Norges, men Sveriges fremtidige

sikkerhet, og det var jo den som kronprinsen og Sverige mest hadde

for øyet, kunne nordmennene ikke ha noen innflytelse på hvilke

garantier stormaktene ville gi. Dette anliggende lå utenfor den norske

integritetstraktaten, som det på denne tid allerede var begynt å tales

om.

De samme synsmåter som Norges og Sveriges kronprins med

så stor energi fremholdt i sine telegrammer til Stockholm, ga Norges

og Sveriges sendemann i London Bildt offentlig uttrykk for i en

artikkel i Times den 19. juni 1905. (Alt i juni 1904 hadde Wedel

Jarlsberg fortalt i Kristiania at Bildt i et brev til Oscar II hadde

foreslått rikenes deling mellom hans sønner.) Det var da ikke så

underlig at den engelske utenriksministeren nå sa til den russiske

sendemann at det ville være vanskelig for ham ikke å gi «a respectful

hearing» til det som en norsk utsending måtte ha å si. Hverken St.

Petersburg, Berlin eller Wien ville motta norske delegerte.

Det press som England ved denne anledning la på Sverige,

bør ses i sambad med hovedlinjen i sjømaktens politikk overfor

Norden. I 1814 og straks forut derfor la England press på Norge for

at det skulle akseptere unionen. Men samtidig la det den gang press

på Sverige for å få dette til å gå med på at Norge ble stillet ved siden

av det som et fritt og selvstendig rike, forenet med Sverige alene ved

en felles konge. Forklaringen til denne politikken var denne: Hvis

Sveriges ønske om å styrke seg ved en sammenslutning av de to land

på vår halvøy var blitt umuliggjort, ville Bernadottes rolle i Norden

vært utspilt, og en kunne da imøtesett en tre-lands-union under en

nordisk fyrste. Da en sådan enhet i Norden ville være det

ufordelaktigste sett fra Englands synspunkt, foretrakk det det mindre

onde: en norsk—svensk union, men så lite fast som mulig.

I mellomtiden hadde situasjonen mellom maktene til sine

tider vært slik at England gjerne så en fast forening mellom Norge og

Sverige. Men under den situasjonen mellom maktene som var skapt i

de siste år før 7. juni, tok England opp den hovedlinjen som det

hadde fulgt overfor Norden siden den store Elizabeths tid: å holde

Norden splittet i flere mindre stater som var mer eller mindre usams

med hverandre. Dette var den naturlige politikken for den store

sjømakten overfor et råstoffområde som det nordeuropeiske, som

ikke alene hadde strategiske råstoffer som den ledende sjømakten var

avhengig av, men også en sjøfarende befolkning, som kunne satt det i

stand til å ta opp tevlingen med det store øyriket i vest. Det kunne

være farlig for dette om råstofflandene ble i stand til selv fullt ut å

utnytte sin monopolstilling.

Den rivalisering som spesielt i annen halvdel av 1800-tallet

ble så skarp mellom England og Russland, endret situasjonen, for så

vidt som det nå ble fordelaktigst for sjømakten å ha en

motstandsdyktig skandinavisk gruppe mot Russland. Risikoen som

en slik gruppe innebar for England, var ikke så stor. For med

dampkraften og jernskipene var de nordiske råstoffene ikke så viktige

som før, og England hadde dessuten ved det napoleonske Frankrikes

nedkjemping erholdt en maritim overlegenhet som det før ikke hadde

hatt.

I 1890-årene hadde den internasjonale situasjon derfor

62

63

vært slik at det større land innen den skandinaviske unionen kunne la

de norske venstrelederne føle sin makt.

Med Tysklands overtagelse av Frankrikes tidligere rolle som

Englands motspiller, vendte situasjonen seg. Den nye ledende

landmakten kunne dra seg til Sverige og de andre nordiske landene,

som Frankrike hadde kunnet gjøre det. Og også råstoffspørsmålet

kom nå atter i forgrunnen. Masse-hærene la beslag på de kjempende

makters ressurser og på råstoffer av enhver art i en grad som ingen

før hadde tenkt seg. Blokadevåpenet fikk en betydning som det aldri

før hadde hatt. Nordens råstoffer og Nordens beliggenhet, geografisk,

slik at den vanskeliggjorde sjømaktens blokade av den store

landmakten, ble momenter av første orden for de stores uten-

rikspolitikk. For å hindre en for seg farlig utvikling var England atter

henvist til overfor Norden å føre en splittelses-politikk. I denne

rammen må året 1905 ses.

Oscar II telegraferte til kronprins Gustav at han var fortvilet

over hans telegrammer. En ubetinget, umiddelbar anerkjennelse av

unionsoppløsningen var umulig på grunn av den rådende

folkemeningen i Sverige. — Da kronprinsen kom hjem, uttalte han til

svenske politikere at han var redd for at riksdagen skulle bringe i fare

de resultater som han hadde oppnådd ved sine forberedende

forhandlinger om en garantiordning for Sverige, og at det eneste

kloke nå var straks å gå med på unionsoppløsningen uten hensyn til

svensk kjensle-politikk. Til den engelske sendemannen sa

kronprinsen: Dessverre var det syn som han hadde fremholdt fra

begynnelsen av (unionens umiddelbare opphevelse) ikke blitt

adoptert, og hans egen posisjon var nå meget vanskelig. Følelsen av

indignasjon i Sverige hadde en tid vært så sterk at det ikke ville ha

vært trygt for det regjerende kongehus, som måtte tenke på sin

posisjon, om det hadde stillet seg i direkte motsetning til den

overveiende folkemening.

Allerede 9. juni hadde Michelsen fått telegrafisk beskjed fra

Wedel Jarlsberg at han til Kristiania ville bringe viktige meddelelser

om Englands og Frankrikes stilling til oss. Hva han hadde å meddele,

sa han i telegrammet, hadde langtrekkende betydning. — Wedel

Jarlsberg hadde av Englands og

64

Frankrikes representanter fått vite at Norge — hvorledes enn mulige

offentlige uttalelser av England og Frankrike måtte formes — ikke

behøvde å være bange for at hverken England eller Frankrike skulle ta

parti mot Norge. Vi måtte blott være forsiktige i vår opptreden og ikke

forlange noe som kunne kompromittere disse makter.

I midten av juni reiste Wedel Jarlsberg i regjeringens opp-*

drag ut for å gjennomføre «sin plan». Russlands diplomati tok mot

ham med åpne armer. I London hvortil han ankom straks etterat

kronprins Gustav var reist hjem derfra, var mottagelsen om mulig

enda hjerteligere. Den sto i skarpeste kontrast til den mottagelse som

Christian Fredriks utsendinger i 1814 hadde fått der, og likeså til den

holdning som den engelske regjering hadde lagt for dagen så sent som

i 1890-årene, da den ikke la noe skjul på det ubehag som voldtes den

ved tanken på at Norge og Sverige skulle ha hver sin utenrikspolitikk.

— Selv den lite sentimentale diplomaten Wedel Jarlsberg ble rørt over

den forståelse og hjelpsomhet han møtte hos alle i Englands

hovedstad. Men det er vel så, skriver han, at felles interesser skaper

felles venner.

Stillingen i Stockholm karakteriseres på dette tidspunkt

(straks etter midten av juni) av Wedel Jarlsberg som farlig.

Betegnende er det hva Løvland sa til ham: Svenskene må gjerne

skjelle og smelle, når blott fakta respekteres og fred erholdes. Men

følgene for de to lands fremtidige utenrikspolitikk? Det spørsmål ble

overskygget av øyeblikkets fare.

Når Norge skulle løse unionen, kunne det tenkes vanskelig-

heter fra to hold: fra stormaktene og fra Sverige. Pessimisten Hagerup

så faren fra begge disse hold, og han sa: Vårt land er ikke for

øyeblikket således stillet hverken økonomisk, finansielt eller militært,

at vi kan ta en krise uten å sette vår selvstendighet på spill.

Hagerup tenkte seg at stormaktene dels ville kunne legge

hindringer i veien for oppløsningen, dels ville kunne benytte

anledningen til å sette seg fast i Norge og innrette seg der på vår

bekostning. Også Benjamin Vogt var redd for at et brudd ville

medføre internasjonale vanskeligheter.

5-1905 og 1940. 65

Skulle Sverige sette seg til motverge, ville dette etter

pessimistenes oppfatning øke faren for stormaktsinngrep av en eller

annen slags, til Norges skade.

Optimisten Michelsen som var bedre underrettet, fikk rett hva

stormaktene angår. Russland hadde mistet en stor del av sin

handlefrihet. Med det labile forhold som besto mellom *de viktigste

maktene, og Russlands styrende krets spaltet i to leire, hvorav den ene

søkte Englands og den andre Tysklands vennskap, kunne Russland

ikke gå til noen aksjon. Hadde den sistnevnte russiske retningen- fått

overtaket, kunne de samarbeidende stater Tyskland og Russland

bestemt seg for å hindre unionsoppløsningen, men det var den andre

retningen som seiret. Michelsen hadde fått sine tropper til å tro at der

ingen vanskeligheter ville bli med de utenlandske makters erkjennelse

av den nye tingenes tilstand i Norge, og hans optimisme på dette

punkt ble ikke gjort til skamme. De utenlandske makter søkte å

overvinne Sveriges motstand.

Det var hos dette land vanskeligheten lå. Aksjonsmennene hadde også

hva det angår vært tillitsfulle. Schøning som nå var trådt ut av

regjeringen, men sto den nær, noterer at svenskene har innkalt det

såkalte Hemmelige Utskott til 15. juli. Men det imponerer ham ikke;

han slutter notatet slik: «Vår styrke består just deri, å komme når alt er

forbi,» synger vakten i «Røverne».

Det viste seg at dette ikke var noen realistisk bedømmelse.

«Vilkårene» var ikke hyggelige, til tross for at det som kronprinsen

fortalte fra London antagelig i noen grad har avdempet dem.

Begge land rettet nå sitt blikk mot stormaktene.

Berna-dotte-kandidaturen og prins Carl av Danmarks kandidatur ble

trekk i spillet for å vinne sympati og støtte. Hovedhensikten med det

Bernadotte-tilbud som Michelsen gjorde var å gi Europa et inntrykk

av norsk måtehold og hensyntagen. I Sverige vakte det imidlertid

raseri. Man stilte seg her skeptisk til oppriktigheten i tilbudet. Den

svenske regjeringen hadde allerede før 7. juni fått rede på den norske

planen med prins Carl av Danmark og på norske følinger som var

foretatt med sikte derpå. Michelsen og Løvland gikk ut fra at et

Bernadotte-tilbud

fremsatt etterat eller samtidig med at Norge overhugget knuten, ville

bli avslått. Og dette var en riktig beregning. Det skal være Michelsens

ord, at han gjorde tilbudet for å vinne fyrstenes fagforening. — Under

sin Europa-reise i juni måned gjorde Wedel Jarlsberg sitt ytterste for

å gi det inntrykk, at den norske regjerings Bernadotte-tilbud var

alvorlig ment.

Var Hagerups råd til Michelsen i dagene før 7. juni — at

regjeringen skulle vedbli å fungere som en kongelig regjering som

hadde demisjonert, mens kongen overveiet en anmodning fra

Stortinget til ham om å medvirke til en fredelig oppløsning — blitt

fulgt, er det tenkelig at en Bernadotte var blitt konge i Norge. For

Hagerup var det en viktig sak dette, at et tilbud fremsatt etterat

Stortinget hadde anmodet regjeringen om å regjere i dettes, navn,

måtte bli oppfattet som en krigserklæring både overfor kongen og

Sverige. Uten virkelig kjennskap til regjeringens diplomati, vedblir

han lenge etter 7. juni med å beklage at Michelsen, som han skrev i

dagboken, la an på å drepe Bernadotte-kandidaturen.

Når den engelske kongen Edward VII ikke lenge etter 7. juni

anbefalte kong Oscar å godta Bernadotte-tilbudet, har dette vel heller

virket i motsatt retning, da svenskene var tilbøyelige til å se

norsk—engelsk samarbeid i meget av det som da passerte.

Tilbudet fra Norge til prins Carl av Danmark var blitt

fremsatt under den uttrykkelige forutsetning at han overtok ledelsen

av unionsavviklingen og derved vant sin plass i Norden. Våre ledere

holdt det for viktig å ha en regent å sette opp mot Sverige under

forhandlingene.

Under kampen i Norge høsten 1905 for og imot republikken,

åpenbarte Michelsen at prins Carl om sommeren hadde vært villig til

å komme straks, men forholdenes makt hindret ham.

Ved riksdagsbeslutningen av 27. juli satte svenskene seg på

at det ikke kunne være spørsmål om noen konge i Norge, før unionen

var blitt oppløst ved overenskomst mellom de to land, og i den

sammenheng reiste «vilkårene» seg som en truende hindring. Det var

ikke godt å vite om noen fredelig overenskomst kunne komme i

stand. Ikke alene i Kristiania, men også i London begynte man å bli

urolig. I Kristiania

66 67

var det krefter som ville skride til kongevalg straks, innen Sverige

var gått med på unionens oppløsning.

Kronprins Gustav gikk nå, for å få alt i lås, den engelske

utenrikspolitikken temmelig langt i møte. Straks etter riksdagens

beslutning har han overfor den engelske sendemann uttalt, at når den

folkeavstemning som skulle skje i Norge, var foretatt, burde man

snarest se å få en avvikling i for-sonlighetens ånd ved hjelp av et

eller annet kompromiss, og det selv i det tilfelle at Stortinget skulle

foregripe den avvik-lingsgangen som den svenske riksdagen hadde

oppstilt. Dette kronprinsens standpunkt ble gjort bekjent for Wedel

Jarlsberg i København og førte til at denne i forbindelse med den der-

værende engelske sendemannen i begynnelsen av august fremkom

med visse forslag, som den engelske regjeringen viderega til den

svenske. Den svenske sendemannen i København hadde en mistanke

om at forslagets paternitet «var å søke i den engelske legasjonen eller

kanskje rent av i London». I virkeligheten førte forslagets

opprinnelse tilbake til den svenske kronprinsen hvis innstilling

riktignok for en stor del var blitt inngitt ham av den engelske

regjeringen. Da denne brakte forslaget til den svenske regjeringen,

viste det seg at denne holdt fast ved riksdagens standpunkt. Den ga

endog den svenske sendemannen i København en reprimande for at

han ikke straks hadde avvist forslaget, men gitt seg inn på en

diskusjon av det.

England oppga ikke hermed sine anstrengelser for ved ut-

nyttelse av kronprins Gustavs kompromissinnstilling å få skapt en

situasjon, som foregrep den av den svenske riksdagen adopterte

metoden for en ordning i Norden. Wedel Jarlsberg trykket kraftig på

England, idet han minnet om det Norge hadde gjort «to merit the

kindness of England». Den engelske utenriksministeren fremholdt

overfor den svenske utsendingen i London at det måtte ligge i alle

interesserte parters interesse å finne en form, således at prins Carl av

Danmark provisorisk kunne tre fram som norsk kongsemne; og den

11. august telegraferte den engelske kongen — som på et tidlig

tidspunkt, med stor iver hadde hevdet at prisen skulle reise til Norge,

hvilke hindringer der enn stilte seg i veien derfor — til prins Carl:

Jeg råder deg til straks å reise til Norge og delta i forhandlingene

mellom dette land og Sverige. — Etter henstilling av

premierministeren og utenriksministeren skrev Edward VII derpå den

13. august til kronprins Gustav at den norske regjering hadde

fremholdt at forhandlingene med Sverige vanskelig kunne lede til

noe tilfredsstillende resultat, om det ikke ble tillatt prins Carl å overta

en ledende rolle i dem. Kongen henstilte at Sverige provisorisk

erkjente prins Carl som tronfølger. Da dette brev den 16. august ble

overlevert til kronprinsen, fremla denne det straks i en

regjeringskonferanse. Kronprinsen synes på dette tidspunkt å ha vært

på glid mot den populære oppfatningen i Sverige. To dager etter gikk

det av regjeringen godtagne svar til Edward VII: Den enstemmige

meningen i Sverige var at kandidatspørsmålet ikke kunne ordnes, før

unionen faktisk var blitt oppløst ved overenskomst mellom de to

land.

Om den svingningen i kongehusets innstilling som fant sted i

løpet av sommeren sier et notat av 6. september*) av justisministeren

: Kong Oscars stemning innebar således, i det minste for stunden, et

bestemt omslag fra den fredelige han tidligere hadde inntatt, til en

desidert krigersk. Kronprinsen gjennomgikk en tilsvarende utvikling.

Justisministeren skriver den 19. september, da Karlstadforliket var i

orden: Nå da det er for sent, er kongen villig til å gripe til våpen, og

kronprinsen står på samme standpunkt.

England som måtte akte seg for å skyve Sverige i armene på

Tyskland, avholdt i august 1905 Norge fra et fait accompli i form av

umiddelbart kongevalg. Wedel Jarlsberg uttalte at det ikke var

umulig at Sverige gikk til krig, om prins Carl med prinsesse Maud

ble valgt til Norge.

Hovedsaken for Norge på dette tidspunkt, da forhandlingene

med Sverige foresto, var at England ville tre i mellom, om de skulle

briste. De norske ledere søkte å stimulere England og appellere til

«Norges gode venn».

23. august sa Løvland til Hagerup at han hadde hatt an-

ledning til å bli bekjent med at den engelske regjering to

*) Det var dagen før forhandlingene ble avbrudt, for at delegasjonene

kunne sette seg i forbindelse med sine regjeringer.

68 69

ganger hadde gjort energiske forestillinger i Stockholm mot

mobilisering.

Den ledende kretsen i vårt land tenkte seg nok allerede nå at

Norges fremtidige kurs måtte holdes nær opp til Englands. Særlig for

utenlandsnæringens menn falt det naturlig å tenke så. I den tiden det

norske høyre hadde vært unions-vennlig, hadde forretningsfolk på få

unntagelser nær vært høyremenn, shippingfolkene ikke minst

utpreget. Da høyrepartiet i Norge av indre parti-taktiske grunner ga

opp å kjempe for unionen, skjedde omslaget særlig utpreget innen

sådanne kommersielle kretser som hadde utenlands-forretninger vest-

over og ute i verden. Det var i den tiden at den vestvendte opinionen

begynte å oppstå som ble tydelig under den 1. verdenskrigen, og som

slo gjennom i 1930-årene.

Hva foretok nå Tyskland seg i anledning av at Vestmaktene

således som vi har sett, tok unionsoppløsningen i sine hender?

Hadde Tyskland i juni hatt i orden det samarbeid med Russland som

det søkte, kunne de to store Østersjøstatene ha gjort noe for å holde

unionen sammen som en overfor Vestens sjømakt relativt

motstandsdyktig gruppe.

Men på Bernadottene virket tysk-russisk samarbeid, som den

tyske utenriksledelsen nå ikke la noe større skjul på at den tilstrebte,

skremmende. Intet under at kronprins Gustav så hen til England og at

han omkring 7. juni kom så sterkt under engelsk innflytelse og under

Londons formaninger til hurtig å avfinne seg med det som skjedde i

Norge.

I juni 1905, straks etter Russlands store nederlag i

Tsu-shimastredet, visste ingen hva det skulle bli til med Russland.

Bülow skrev i et internt tysk dokument: Tyskland bør forsøke å

opprette de best mulige forbindelser med de skandinaviske land, søke

å vinne sympatier hos dem alle tre, søke å komme alle tre stadig

nærmere. Det tyske diplomatiet valgte på et tidlig tidspunkt den

politikken å vise seg imøtekommende overfor Norge for ikke å bidra

til å skyve det over til England.

I sitt møte med Oscar II og Gustav i en svensk havn 13. juli

skal keiseren ifølge svenske oppgaver ha sagt det samme som

ved tidligere anledninger — at Sverige burde holde fast ved unionen

om så behøvdes med våpenmakt. Men han kunne ikke nå som før

gjøre dette under henvisning til faren fra Østen. Han kunne ikke som

han før hadde gjort, erklære seg rede til å gjøre front mot Russland og

slett ikke, som tidligere, i samband med England. Tvert imot måtte nå

en samling støttet av Tyskland få front mot England.

Keiseren har neppe med noe ettertrykk henstilt om en

kraftfull politikk overfor Norge. Han har hurtig skjønt at

Bernadottene ikke ville motsette seg oppløsningen.

Det bekymret ikke lite den tyske utenriksledelsen at England

skulle få innflytelse og fotfeste i Norden, og i det øyemed spekulere i

dettes splittelse. Keiseren la i Gavle ikke skjul på sin frykt for at om

prins Carl av Danmark ble konge i Norge, ville den engelske

innflytelsen i Norden bli for stor. Ifølge et tysk notat skal dette ikke

ha gjort noen virkning på Bernadottene. Oscar II skal ha uttalt at

nordmennene aldri skulle tillate sitt kongehus å binde seg til noen

stormakt. Den svenske utenriksminister (Gyldenstolpe) skal ha sagt at

Norge ikke kom til å få noen utenrikspolitikk. Keiseren har etter

møtet i et telegram til Bülow sagt: Der hersket hos svenskene full-

kommen likegyldighet for Norges skjebne; man syntes allerede å

regne sikkert med den danske kandidatur. Med den engelske

svigersønn på den norske trone er sannsynligheten av at England

legger sin hånd på Norge rykket meget i forgrunnen. I denne situasjon

synes det meg i første linje viktig å oppnå et nærmere forhold til

Danmark.

Det er tydelig at de Bernadottske fyrstene har forholdt seg

temmelig reservert under sitt møte med keiseren den 13. juli.

Auswärtiges Amt ville ikke gjøre sitt til å skyve nordmennene i

Englands armer og lot spre ut i Norge meddelelser som folk der forsto

slik, at keiseren hadde presset på for at Sverige skulle godkjenne

oppløsningen snarest.

Men Bülow skrev: Det skulle ikke skade om de norske stats-

menn allerede fra begynnelsen får klart for seg at de risikerer det

gode forhold til Tyskland, om de lar seg lede alt for langt inn på

engelsk farvann.

Noen dager etter fyrstemøtet på den svenske kysten trådte

70 71

i Stockholm det Hemmelige Utskottet sammen i en sterk nasjo-

nalistisk stemning. For å dempe den har England på denne tid —

etter hva en kan forstå — i Stockholm ført det motsatte språk av

keiserens: Ingen maktanvendelse overfor Norge!

Wilhelm II seilte fra Gavle over i den finske skjærgård hvor

hans anstrengelser for å få gjenopprettet det vennskapelige forhold til

Russland som Bismarcks balanse-politikk hadde forstyrret, virkelig

syntes å skulle krones med hell. Tsaren kjente seg, etter hva han skal

ha sagt, i samme stilling som Preussen etter Jena og Tilsit. Preussen

var den gang blitt oppreist ved Russlands hjelp. Nå kom Tyskland og

ville bistå med å bringe Russland på fote. Den 3. juni hadde keiser

Wilhelm II som på denne tid sto i et godt forhold til USA's president

Theodore Roosevelt, fått tsaren til å henvende seg til denne for

innledning av fredsforhandlinger med Japan. Disse var nå kommet i

gang, og tsaren ventet seg god hjelp av Roosevelt. Den 6. juni hadde

den franske regjering latt den nå sterkt engelsk-vennlige Delcassé

falle, og det syntes en tid som Frankrike ville samarbeide med

Tyskland. Sikkert er det at keiseren fant tsaren i en slik stemning at

det ikke falt vanskelig å få ham til å se på det nordiske problem på en

måte som stemte med den tyske politikks hensikter, nemlig samhold i

Norden i tysk-russisk interesse, og ikke på den måten som hadde

vært den tradisjonelle russiske (svekkelse av Norden).

Inntil 1718 hadde den russiske politikken sett Sverige som en

stat sterk nok alene til å ramme Russland alvorlig. I tiden

1718—1814 hadde den sett på Sverige som en stat, sterk nok til,

sammen med andre makter hvormed Sverige i denne tiden flere

ganger hadde alliert seg, å ramme Russland på en farlig måte.

Russland hadde derfor knyttet til seg Danmark—Norge, altså

arbeidet på Nordens splittelse. I tiden 1814—1848 hadde Russland

sett på Sverige—Norge som en kombinasjon som, sammen med et

russisk-vennlig Danmark, dannet en garanti for at Norden ikke ble

dratt inn i vestmaktenes sfære. Russland så på denne tiden med

mistenksomhet på de vestvendte tendenser som det trodde fantes i

Norge. Da Carl Johans etterfølgere gled over på Vestmaktenes side,

skjedde det atter en omkastning. Russernes politikk gikk nå ut på å

svekke Sve-

rige, på å beholde og utnytte den russiske innflytelse i Danmark og

på å motarbeide alle enhetsbestrebelser i Norden, enten de nå gikk ut

på en nøyere forening av Norge og Sverige eller på en tre-lands

union. Det at Tyskland fra ca. 1875 av ble sett på som en motstander

av Russland, endret ikke dette lands syn på Norden. En nordisk

gruppe kunne utnyttes mot Russland likeså vel av Tyskland som av

England.

Tysklands politikk omkring 1905 gikk ut på å stimulere

Russlands motsetning til England og få det med i en Continental

League. Som et ledd i denne politikk henviste Tysklands repre-

sentanter til Englands interesse av gjennom nordisk farvann og ved

hjelp av nordiske støttepunkter å komme Russland til livs. Det

henvistes til faren ved at Norge kunne bli oppdelt, og til nytten for de

to øst-monarker av et så vidt mulig konsolidert og fra vest av

uantastet Norden, — selvfølgelig mer eller mindre, under

øst-monarkenes kontroll.

De foreliggende tyske referater om forhandlingene mellom

monarkene er utvilsomt farget, som så å si alle referater av politiske

samtaler. Uten å ta for godt alt som står i dem kan vi imidlertid gå ut

fra at de med hensyn til tsarens syn på prins Carl av Danmark som

konge i Norge er noenlunde riktige, at det i tsarens øyne betydde

fremtidig overveiende engelsk innflytelse i Norge, og at man derfor

burde arbeide for et annet kongsemne. Enn videre at tsaren kjente en

uro for at engelsk støttepunkt i Norge kunne gjøre Russlands havner

på Murmanskkysten verdiløse. Men især at han var bekymret for

Østersjøinngangen, for at England ved å besette f. eks. Kristiansand

kunne «stenge oss alle inne i Østersjøen». Det er også lite tvilsomt at

han er kommet tilbake til sin tidligere tanke, at man fikk overveie om

ikke Russland og Tyskland kunne garantere Danmarks integritet,

foråt man kunne være sikker på at de to store Østersjømaktene i

krigstid kunne føre forsvaret av Østersjøen foran Beltene. Keiseren

lovet tsaren at han skulle bringe spørsmålet på bane i København

noen dager senere.

Auswärtiges Amt frarådet imidlertid. Det hadde fått be-

retning om at den danske regjering, etterat spørsmålet for halvannet

års tid siden hadde vært oppe mellom de to keiserne

72

73

og den danske kongen — hadde forhørt seg i London om hvor lang

tid det ville ta for en engelsk flåte å nå de danske farvann.

Auswärtiges Amt oppfattet dette som et vink fra den danske regjering

til den engelske.

En engelsk flåte ble i juli—august sendt inn i Østersjøen for

å la Tyskland føle Englands sjømilitære overlegenhet og la Russland

forstå at det etter sine nederlag mer enn noensinne måtte regne med

Englands makt.

2. august telegraferte Wilhelm II til tsaren at han ikke hadde

funnet å burde utføre det oppdrag tsaren hadde gitt ham; Christian IX

og hans krets var nervøse ved vestmakt-pressens skriverier. Danmark

var, sa keiseren, under alle omstendigheter på glid over mot oss.

Auswärtiges Amt la stor vekt på at keiseren i København ikke sa noe

som tydet på at Tyskland søkte å dra Danmark nærmere til seg.*)

Forat England ikke skulle få den fyrste som keiseren kalte

dets svigersønn på Norges trone, anstrengte Tyskland seg i juni—juli

meget for å få kongehuset til å akseptere Berna-dotte-kandidaturen

som kunne gi håp om et enig, mot England relativt motstandsdyktig

Skandinavia. Men forgjeves. I København fant keiseren, som han sa i

sitt telegram til tsaren, alt arrangert av engelskmennene for Carl av

Danmark til Norge, så det intet var å gjøre dermed.

I den siste delen av august og under

Karlstad-forhandlin-gene, som begynte ved dennes utgang, holdt

England seg ganske meget tilbake. Den engelske sendemann i

Stockholm opptrådte svenskvennlig og uttalte seg forståelsesfullt om

det svenske standpunkt i grensefestnings-striden. Det engelske

diplomatiet ville ikke støte fra seg det største av de nordiske land,

Sverige. Oscar II var på dette tidspunkt blitt krigersk og meget

oppbrakt på den engelske sendemannen.

England fant det hensiktsmessig å overlate til Russland

*) Den tyske minister har i København skildret for keiseren Dan-

marks innstilling således: Danmark innser mer og mer

nødvendigheten av å stille seg vennlig til oss. Det er fortrolig med

den tanke at det, i tilfelle av en krigersk stormaktskonflikt, under

trykket av en douce violence, må gå inn på vår side.

og dets allierte Frankrike å gjøre démarcher i Stockholm. Det franske

diplomatiet sto nå i intim kontakt med det engelske og satte seg som

mål i det norske spørsmålet å koordinere Russlands politikk med

Englands.

Da England samtidig søkte å få Sverige til å føye seg ved å love —

for dette tilfelle — en garanti for Sverige mot Russland, kunne det

engelske diplomatiet på to måter gjøre seg nytte av Russland.

Parallelt hermed, la England an på å vinne Russland for sin almene

politikk ved å stille i utsikt november-traktatens avløsning med en for

Russland betydelig mer sympatisk ordning.

Under Karlstad-forhandlingenes første periode hadde partene stått

temmelig skarpt mot hverandre i festnings-spørs-målet. De norske

forhandlere hadde uttalt at Kongsvinger iallfall var det helt umulig å

oppgi. De svenske krevet alle fire festningsgrupper sløyfet.

Festningene var, fremholdt de, først anlagt etter at unionsstriden

hadde tilspisset seg; det ga dem deres særpreg. Svenskene, sa

Michelsen i Stortinget etterpå, hadde et helt arsenal av litteratur og

erklæringer (norske), som pekte på festningenes aggressive karakter.

Under forhandlingspausen (7.—13. september) ble situasjonen derfor

på begge sider betraktet som kritisk. Den norske delegasjonen hadde

det inntrykk at svenskene sto enige om sløyfning av alle festningene.

Det var dog i virkeligheten ikke tilfellet. Av den svenske regjerings

11 medlemmer holdt de 6 på at alle festninger skulle sløyfes, 5 på at

Sverige fikk slippe på Kongsvinger. Blant de 5 var

utenriksminsteren, som under forhandlingspausen pekte på at ved

krigersk påtrykk fra Sveriges side ville England ikke forbli passivt.

Dette moment var svenskene kjenslig for. Utenlandsk innblanding

betraktet de som høyst ubehagelig og i sine konsekvenser farlig. —

Det var en pinlig overraskelse for de fleste svensker at maktene stillet

seg som de gjorde. De hadde regnet med at etter brytningen ville

tvisten under en eller annen form bli trukket inn for det europeiske

forum, og at Norge herved ville komme til kort. — Justisministeren

Berg, som tilhørte majoriteten, var av den oppfatning, da menings-

forskjellen innen regjeringen var blitt konstatert, at den kom-

74

75

promissløse politikken fordret en svensk nasjonal samling som

åpenbart ikke fantes; Kongsvinger-kravet fikk derfor falle. For dette

ble det således en majoritet på 6 mot 5. Alle var dog enig om at de

skulle prøve å få Kongsvinger sløyfet.

«The Times» hadde allerede straks etter 7. juni skrevet at

spørsmålet om unionen kunne løses alene med begge parters

samtykke, ikke var annet enn et rent akademisk spørsmål. Praktisk

talt var dens gjensidige karakter opphørt i samme øyeblikk som den

ene av partene var fast besluttet på å løse den. Den annen part hadde

da kun å akseptere situasjonen, hvis han ikke ville gjøre et

meningsløst forsøk på å opprettholde forholdet ved voldsmakt, —

altså det samme som kronprins Gustav da mente.

I forhandlingspausen skrev «The Times» nå: Vi kan ikke stå

som likegyldige tilskuere til voldsoppgjør av det nordiske spørsmål.

Hvis saken, som det nå synes, når et kritisk stadium, og hvis Sverige

intet hensyn tar til den mening vi har gjort gjeldende med hensyn til

voldgift, da stoler vi på at den britiske regjering iallfall på en

umiskjennelig måte gjør sin innflytelse gjeldende til fordel for

moderasjonen og freden. «Globe» skrev: Der er ingen tid å spille. En

antydning fra britisk side at de svenske krav om festningene er

urimelige, ville kunne medføre en fredelig løsning innen 48 timer. Vi

vil svikte vår plikt som verdens største sjømakt, om vi ikke

umuliggjør en væpnet konflikt ved den norske grense.

På den første forhandlingsdag etter pausen 13. september,

kom den russiske démarchen; dagen før, 12. september, hadde den

franske funnet sted. Begge land fant, ifølge det svenske referat, at de

«kunne icke annat ann högeligen ogilla» de svenske fordringer

overfor Norge. Den 14. september ga de svenske forhandlere

tilkjenne at de kunne gi noe etter, og dette fastholdt de til tross for at

kronprinsen og de i Stockholm gjenværende medlemmer av

regjeringen i et telegram til forhandlerne ga uttrykk for sin uro

derover, og over at forhandlingene trakk i langdrag. Den 15. på

kvelden så Michelsen situasjonen noe lysere og den 16. september på

kvelden tegnet det til enighet. Svenskene gikk også motstrebende

med på det norske krav om at den nøytrale sonen skulle være full-

76

stendig fredlyst, så den ikke kunne benyttes til militære operasjoner.

Den 15. september var det til de svenske forhandlere innløpet

følgende telegram fra den svenske sendemann i London, Bildt:

Sir T. Sanderson sier meg engelske regjering er oppriktig

anxieux at negociations Karlstad må få lykkelig slutt. Engelske

regjering er overbevist om en attitude généreux av svenske regjering

skulle bifalles av Europa og heve Sverige i alles aktelse. Lord

Landsdowne (utenriksministeren) har avholdt seg fra å sende

engelske minister i Stockholm spesielle instruksjoner i dette moment

critique, ti han ønsker unnvike ethvert skinn av mangel på tillit til

den svenske regjerings klokhet og moderasjon. Jeg (Bildt) tilråder

gjøre alt mulig for at negociations ikke må strande, ti ellers er en

engelsk intervensjon i noen form å forutse, og Englands sympati

skulle ikke være for oss. —

Altså: Det engelske diplomatiet holdt seg tilbake. Men i det

øyeblikk avgjørelsen i Karlstad skulle falle, fant det å måtte si sitt

ord.

Det kan ikke være tvil om at stormaktene bidro til å få den

skandinaviske unionen oppløst. Til den ene siden lot de forstå, at om

Sverige gikk til fiendtligheter, måtte det regne med intervensjon. Til

den andre siden beveget de Norge til ettergivenhet ved å betegne

vilkårene som akseptable og ikke innebærende noen ydmykelse. For

å oppnå norsk ettergivenhet har maktene overfor Norge lagt skjul på

det press de øvet på Sverige. Den norske delegasjon har i

forhandlingspausen hatt den oppfatningen at brast forhandlingene, så

var krigen sannsynligvis der; den norske regjering var rede til å gi

opp festningene. I stortingsmøtet, hvori Karlstad-fredsslutningen ble

vedtatt, sa Michelsen, at om Sverige hadde stilt urimelige fordringer,

hadde maktene vært villige til å ta seg av saken.

Tanken på å vinne en stormakts velvilje og bistand overfor

Sverige har spilt en viktig rolle under Norges aksjon i 1905. England

møtte dette norske strevet så langt som det var mulig, når det ikke

helt skulle støte Sverige, hva det hadde viktige grunner til ikke å

gjøre.

77

Også under de forhandlinger som ble åpnet som følge av

unionsoppløsningen, om garantiavtaler for de nordiske land, måtte

England manøvrere med stor smidighet mellom de kryssende

interesser. Norge ønsket garanti overfor Sverige, men England hadde

bruk også for Sverige. I denne situasjonen liksom ved selve

oppløsningen kunne det engelske diplomatiet utnytte det russiske

kortet.

Den tysk-fiendtlige retning i St. Petersburg, som viste seg å

være sterkere enn tsaren, fastholdt den tradisjonelle russiske

politikken å svekke Sverige. Foreign office møtte Russland i denne

bestrebelsen, men klarte å gjøre det på en sådan måte at det vant

Sverige og det nettopp ved å benytte seg av Russlands trykk mot det,

Den nye russiske Entente-vennlige utenriksministeren, Isvolsky, så en

oppgave i å befeste Russlands stilling i Østersjøen, nærmest mot

Tyskland, men på lang sikt også mot de makter som kunne ville

trenge inn i Østersjøen. Det konkrete spørsmål det dreiet seg om, var

å gjenvinne for Russland retten til å befeste Ålandsøyene. Isvolsky

mente å kunne utnytte det at England nå fridde til Russland, til å få

bort dette servitutt fra Russlands nederlagstid i midten av 1800-tallet.

Det engelske diplomatiet var ham imidlertid overlegent. Så

vel England som Frankrike mistenkte ham for bak deres rygg å føre

forhandlinger med Tyskland i Østersjø-spørsmålet, og således

forholdt det seg også. I Berlin hadde man ennå ikke tapt håpet om å

dra til seg Russland. Østers jø-spørsmålet var den gunstige

fellesplattformen, og tyskerne gikk derfor her russerne lengst mulig i

møte. Dette søkte Isvolsky å utnytte overfor Sverige, idet han for

dette pekte på at Tyskland intet gjorde for å støtte Sverige overfor

Russlands Ålands-krav. Men England forsto å gjøre mer ut av dette

momentet. Overfor Sverige trådte England fram som den der i

motsetning til Tyskland sto ved Sveriges side når det ble truet, og det

oppnådde hermed å vinne Sveriges velvilje for seg. Tyskland mistet, i

det samband, ikke så lite av sin gamle goodwill i Sverige, uten derfor

å vinne Russland som av det engelsk—franske diplomatiet litt etter

litt ble dratt over i den engelsk—franske Entente — det til tross for at

Isvolsky ikke kom noen vei hverken med Ålands-spørsmålet eller

med Bosporus-spørsmålet, som

78

han også hadde ment å kunne løse ved sin vest-orienterte politikk. Da

det kom til stykket, støtte han i begge spørsmål på Foreign office's

veto; men dette arbeidet så dyktig at St. Petersburgs uvilje i

anledning disse nederlag ikke vendte seg mot England, men mot

Tyskland; det hensynsløse østerrikske diplomatiet ødela riktignok

under Balkan-spillet meget for Berlin. — England var i

virkeligheten mer imot å slippe Russland fram til Bosporus enn

Tyskland var det. Men den pan-slavistiske retningen som var

kommet til makten i Russland etter dettes nederlag i Asia, var — ved

en sterk tradisjon — fiendtlig innstillet mot de tyske makter.

De interessante garantiforhandlinger for Norden førtes til

ende på en for England meget tilfredsstillende måte. Det engelske

diplomatiets arbeid i denne, for den videre utvikling av forholdet

mellom maktene så avgjørende perioden, hører til de vakreste blad i

dets fengslende historie.

Med så liten behendighet behandlet Centralmaktene nå

fremover Balkan-spørsmålene, at russernes interesse for den

sørslaviske folkegruppen stadig ble stimulert, til den 1. ver-

denskrigen gikk løs.

I denne krigen arbeidet Churchill og admiralitetet ivrig med

sin plan om at den engelske flåten skulle forsere Østersjøinn-gangen

og landsette en russisk hær på den pommerske kysten.

Den 2. verdenskrigen og utviklingen etter denne har vist at

inngangen til Østersjøen er og blir et nøkkelpunkt av første orden.

Sovjetsamveldet som. under Atlantpakt-ordningen ser med store

betenkeligheter på Vestmaktenes fly-virksomhet i Østersjøen og på

deres militære samarbeid med Danmark ved Sundet har i de seneste

årene hatt oppe det gamle spørsmålet om Østersj øens stengning.

Ifølge telegrammer til den danske pressen har det i engelske

admiralitetskretser vært uttalt: Sveriges deltagelse i det

nordatlantiske flåtesamarbeid vil sikre Vestmaktenes adgang til

Østersjøen. Svensk forståelse vil gjøre det mulig å tiltvinge seg

denne adgang, mens man uten svensk bistand i en eller annen form,

neppe vil være i stand hertil.

Hvorledes ville den internasjonale situasjonen stillet seg, om

Karlstad-forhandlingene var blitt brutt?

Det at Russland i 1905 ikke var aksjonsdyktig ville da ha

79

virket til skade for Norge. Det for det nordiske fellesskapet

interesserte Tyskland ville ha dominert hele Østersjøområdet, ja,

vært den europeiske situasjons herre. Ententen var på denne tiden på

ingen måte rede til noen krig. Frankrike befant seg, militært, i en

bølgedal. I England var de militære reformer som ble gjennomført

før 1914, ikke påbegynt. Den engelske flåten var overmektig. Men

den ville neppe ha kunnet gjøre om igjen det kupet den gjorde i 1807.

Dette lyktes, for en stor del, takket være det at England hadde

Sverige med seg. England hadde på forhånd kunnet oppmagasinere

krefter nær Østersjøinngangen på det svenske Riigen og i det svenske

Pommern. For sjømaktens motstander, Frankrike, var dengang

Holsten og Slesvig lukket. — Nå i 1905 var det landmakten

Tyskland som disponerte områdene like sør for Østersjøinngangen.

Ved Kongeåen sto det nær Lillebelt. Det inntok en så langt

gunstigere utgangsstilling enn dets forgjenger, Frankrike, hadde hatt

hundre år tidligere, at det etter all sannsynlighet ville ha vunnet

kappløpet om passasjen mellom Danmark og Sverige. Så meget mer

som det, i det tenkte tilfellet, ville hatt Sverige med seg. Med

herredømmet over Sundet ville tyskerne, slik som de hadde gjort i

Middelalderen, kunne ha bestemt utviklingen på den skandinaviske

halvøy og i hele Norden. — Så vidt ugunstig som gruppen

England—Frankrike—Russland sto i 1905 ville det, i tilfelle av et

svensk angrep på Norge, neppe kommet til noen storkrig, om den

tyske ledelsen ikke ønsket en sådan. Det gjorde den tyske keiser

ikke. Det er forståelig at England under Karlstad-forhandlingene ikke

ville garantere Norge mot svensk angrep. Men det la i vektskålen sin

politiske innflytelse. Englands trumfkort på denne tiden var dets

fremragende diplomati. Dette avverget en krig på et for unionen

ugunstig tidspunkt og brakte hjem en politisk seier for sin

maktgruppe under Marokko-forhandlingene i 1906 og de følgende

år. Det klarte i september 1905 og deretter å gjennomføre en nordisk

politikk, som flertallet i Sverige betraktet som en ulykke for Norden

og allikevel å vinne Sveriges vennskap og dra dette bort fra det

Tyskland som delte Sveriges syn på ønskeligheten av unionens

bibehold.

KAPITEL IV

Betydningen av 7. juni for Norges senere

utenrikspolitiske kurs.

I.

Hvilket billede hadde det norske folket og dets ledere i 1905

av den utenrikspolitiske situasjonen og av Norges stilling mellom

stormaktene?

Dertil kan svares: Folket hadde intet inntrykk av at stor-

maktenes rivalisering gjaldt ikke minst Norden og utgjorde en stor

fare for den. Og denne blåøyethet er forklarlig. Krimkrigen i midten

av 1800-tallet var visselig ikke glemt, men det var ikke noe større

kjent at Norge og Sverige den gang hadde vært brikker i sjømaktens

spill mot Russland. I det halve århundre som siden var hengått, var

det kriser mellom stormaktene gang på gang, men de gled så vidt

snart over at opinionen i Norge ikke la noe større merke til dem. —

En hadde også sett at da engelske firmaer, som omkring 1890 holdt

på å få herredømmet over malmområdene i svensk Norrland og

jernbanen fra dem til Narvik, kom i vanskeligheter, hadde sjømakten

ikke foretatt seg noe for å støtte dem. Både malmområdene og

transportveien til havet gled ut av engelske hender.

Etter århundreskiftet ble særlig engelsk politikks interesse

for de nordiske land snart levende. Men dette ble kun lagt merke til

av noen få. Almenheten visste at stormaktene kive-des om Egypt, om

Afghanistan og om Balkan, ja, sogar om Øst-Asia; men ikke at det

nå også gjaldt Norden.

Det eneste utenrikspolitiske forhold som forut for 1905 vakte

noen oppmerksomhet innen den norske almenhet, var

80

6 - 1905 og

1940.

81

det trykk som en i noen år hadde kjent fra russisk side, særlig i

Finnland.

Som følge av russifiseringspolitikken i Finnland etter år-

hundreskiftet var der i 1902—1903 i begge landene på den

skandinaviske halvøy kommet en kjensle av, at de nok burde stå

sammen. Det samarbeid om en løsning av konsulatsaken, som kom i

stand etter svensk initiativ og som venstreregjeringen Blehr gikk inn

for, var bygget på gjensidig ettergivenhet, med den utenrikspolitiske

situasjon som bakgrunn.

Men dette samarbeid måtte ryke, på grunn av den indre splid

mellom to tendenser som lå innesluttet i samarbeids-politikken.

På den ene siden ville begge landene, like overfor den fare

som man mente fantes, vise oppriktig imøtekommenhet. Derfor gikk

nordmennene nå med på tanken om et særskilt norsk konsulatvesen

opprettet ved likelydende lover som ikke ensidig kunne forandres,

idet det større spørsmål om uten-riksstyrets ordning inntil videre ble

lagt på is. Og derfor gikk svenskene med på egne norske konsuler

uten samtidig befes-telse av det felles utenriksstyre med ansvar for

begge land; en kombinasjon av disse to ting hadde vært deres

standpunkt i den nærmest foregående tiden.

På den andre siden ville Sverige og mange i Norge at de

skandinaviske land, i betraktning av de ytre farer som truet dem,

skulle stå helt sammen utad, altså føre en enhetlig skandinavisk

utenrikspolitikk. Ut fra dette grunnsyn ble det viktig at det planlagte

norske konsulatvesens forhold til den eksisterende felles

diplomatiske representasjon ble regulert på en omhyggelig måte,

således at det ikke ble friksjoner mellom dem, men samarbeidet

mellom dem tvert imot ble sikret. I motsatt fall ville det lett oppstå

forviklinger mellom de to forenede riker, det som disse nå ærlig ville

beflitte seg på å unngå. Dette prinsipp ble åpent erkjent av den

norske venstreregjeringen. Tanken om de likelydende

reguleringslover skal endog ha hatt sitt utspring hos denne regjerings

statsminister i Stockholm, Quam. Regjeringen gikk med på at de

felles diplomatiske organer skulle kunne rette, ikke bare forespørsler,

men også ordrer til de norske konsuler.

Spørsmålet om samarbeidet mellom fellesinstitusjonen og

den helt norske konsulatinstitusjon fikk en særlig betydnig på grunn

av den utvikling som hadde funnet sted innen alle lands

utenrikstjeneste i den nærmest foregående tiden.

Den gamle oppdeling av utenriksrepresentasjonene i to

atskilte tjenestegrener, diplomati og konsulatvesen, stemte ikke

lenger med tidens fordringer som gikk i retning av en

enhets-representasjon, hvori de økonomiske anliggender ble varetatt

i nøye samband med de politiske. Særskilt konsulatvesen var saklig

sett noe som gikk mot utviklingen. Det lå derfor forholdsvis nær for

svensker å tenke at eget norsk konsulatvesen var en underfundig

måte å skaffe Norge en hel, selvstendig utenriksrepresentasjon, og

således i grunnen stridende med forutsetningene for det opptatte

samar» beid.

Allerede tidlig i 1800-tallet var spørsmålet om egne norske

konsuler kommet opp, og Sverige lot ikke da til å ha så meget imot

det. Men den gang var overalt diplomati og konsulatvesen omtrent

helt skilte tjenestegrener. Nå gikk de mer eller mindre over i

hinannen, og eget konsulatvesen for det ene unionsland ville nå få en

helt annen betydning enn før.

Nettopp fordi svenskene var på vakt mot at det norske

konsulatvesen ble en sprengkile for unionen og for den felles

utenrikspolitikk, ble de tilbøyelige til å søke å få regulerings-

bestemmelsene slik at konsulene ble så vidt mulig underordnet

fellesrepresentasjonen. Men overfor dette måtte nordmennene

fastholde at det skulle være et eget norsk konsulatvesen. I de ganske

tallrike land hvor rikene ikke hadde noen legasjon, ville et norsk

konsulat faktisk komme til å virke som en diplomatisk

representasjon. Dette var svenskene naturlig nok redde for og ville

derfor at i slike land skulle fellesskapet i konsulatvesen bibeholdes.

De holdt dertil på at de norske konsulene ikke måtte tre i forbindelse

med fremmede lands sentralmyndigheter, at dette skulle være

forbeholdt de felles diplomatiske representanter. For Norges higen

mot å få noe for seg selv, måtte disse svenske synsmåter virke stø-

tende.

82

83

Konsulatforhandlingenes oppgave var m. a. o. umulig — som

Jacob Schøning noterer i sin dagbok allerede i mai 1904, et halvt år

før Boströms «lydrikepunkter» ble kjent. Schøning skriver videre:

Det at det hele er en kunstig bygning som i praksis vil ramle sammen,

er ordningens største fortrin, for så får vi den større utskiftning:

unionens oppløsning. Etter hvert vant innen Venstre det syn

utbredelse at konsu-latsaken kun var et middel til å oppnå det videre

mål.

Det må også ha vært Løvlands tanke, når han 20. januar 1905

skrev: Får ikke det norske styret full trygd for at det norske

konsulatvesen skal være helt fritt og uavhengig både av den svenske

utenriksminister og av de felles diplomatiske sendemenn, som står

under den samme utenriksminister og ikke under norsk styremakt, så

må det nå ha en ende! Konsulatvesenet måtte være norsk fra topp til

rot!

Sigurd Ibsen som har skrevet at reguleringen av forholdet

mellom institusjoner som på en gang skulle være selvstendige og

samvirkende, var en veritabel eggedans (sirkelens kvadratur, kalte

Schøning det), har antagelig ment at forsøket med

konsulatforhandlingene ville gi en klarhet som måtte føre til unionens

oppløsning.

Det var en nokså alminnelig oppfatning i Norge i 1905, at når

Boström kastet «lydrikepunktene» inn i forhandlingene og derved

ødela disse, var sammenhengen den at Russlands nederlag i Østen

brakte panikken i Sverige i anledning av russifiseringen i Finnland til

å legge seg. Denne oppfatningen er ikke riktig.

Konsulatforhandlingene brast på grunn av de motstridende tendenser

som lå innesluttet i forhandlingsopp-gaven.* Dertil spilte svensk

indre-politikk inn. Det stemmer derfor heller ikke det som er blitt

hevdet at om regjeringen Blehr hadde fått fortsette og ikke var blitt

erstattet av samlingsregjeringen Hagerup, ville Blehr med sin store

forhand-

* Med de forhandlinger om militært samarbeid, som ble opptatt

mellom de nordiske land i 1948, forholdt det seg på en noe lignende

måte. Når Sveriges tanke var å skape en nordisk gruppe som sto på

egne ben, og når Norge ville skape en nordisk gruppe som gikk inn

som ledd i Vestblokken, var det lett å skjønne, hvordan disse

forhandlinger ville ende.

lingskunst ha fått i stand et eget norsk konsulatvesen, hvorved

unionen ville blitt sementert — til Norges skade.

Russlands nederlag har derimot i Michelsens øyne skapt en situasjon

som oppfordret til handling.

I den største del av 1800-tallet hadde det vært Norges poli-

tikk å vinne likestillethet i en union som ble betraktet som nyttig for

landet. I foregående kapitler er det vist hvorledes unionen mot slutten

av 1800-tallet løsnet i sinnene — dels i samband med den heftige

kampen om den indre maktfordelingen i landet, dels som følge av

Venstres iver for at vårt land skulle føre en fredelig nøytralitets- og

voldgiftspolitikk og fri seg fra Oscar II's blokk-politikk i

konservatismens tegn. Likestillethet var nå ikke lenger nok. Det

krevdes utskiftning av alt fellesskap, enerådighet!

Den motstandspolitikk fra det større unionslands side som de

norske aksjoner fremkalte, hadde tidens makter dvs. den

internasjonale situasjonen, for seg. Men det var å forutse at de

stemninger i Norge som var en naturlig følge av den svenske

motstanden og av svenskenes temmelig brutale sjakktrekk:

Mellomrikslovenes oppsigelse, ville få kraftig praktisk utslag, så

snart det ble en for Norge gunstigere internasjonal situasjon. Og det

ble det i tiden like før 1905.

Det er forståelig at de av tradisjon unionsvennlige kretser i

Norge var de seneste til å merke forandringen i verden. Hagerup

fremholdt at hvis Stortinget innsatte en provisorisk regjering og

dermed brøt unionen, ville russerne sette seg fast i Nord-Norge for å

vareta sine rettigheter like overfor et land, som ikke hadde noen av

maktene anerkjent regjering. Dette ville være så meget mer alvorlig

som vi ikke kunne være sikre på den finnmarkske befolknings egen

støtte, idet den russiske politikk hadde lagt an på å forespeile den

fordelene med en tilslutning til Russland. Til dette skal Pre-bensen,

ifølge Hagerups dagbok, ha sagt: «Russland ville ha en teoretisk

mulighet til å forsvare en intervensjon på den anførte måte; stillingen

der oppe var meget vanskelig!»

Overfor Hagerups tale om Russland som den største ytre

84

85

fare ved en oppløsning, fremholdt Michelsen 2. februar 1905, at det

daværende tidspunkt måtte være gunstig. Men Hagerup ville ikke

erkjenne det. Russlands motganger i Østen ville ikke hindre det fra å

sende 3—4 panserskip til Finnmark eller fra overhodet å forfølge sin

skandinaviske politikk. Han trodde at når dets vei mot øst ble lukket,

ville det heller bli skjøvet mot vesten. Hagerup var engstelig for at en

russisk intervensjon ville trekke også England og Tyskland til Norge,

og at det over våre hoder ville bli disponert over vårt land.

En får det inntrykk av Hagerups dagbok at denne meget

kunnskapsrike statsmann så den internasjonale situasjonen som det

ganske lenge hadde vært alminnelig å se den og som den også

fremdeles ble sett av de fleste i Sverige: som preget av Russlands

motsetning til Tyskland/England. Den russiske faren for

Nordskandinavia — lenge et hovedpoeng i Englands propaganda —

var blitt utgangspunktet for enhver betraktning av den ytre situasjon.

Men fra England ventet Hagerup seg nå ingen hjelp om

Norge skulle bryte med Sverige. I Stortingets spesialkomité uttalte

han 28. februar 1905: Særlig vil det som er skjedd i disse dager innen

kongehuset (arveprinsens forlovelse i London), sikkert berøve oss

ethvert håp om å få noen støtte fra England under en aksjon som i

første rekke vil rette sin brodd mot en med det engelske kongehus

besvogret regent. Straks før 7. juni sa han til Michelsen, at om

Bernadottene ikke frivillig ga avkall på Norge, ville dette

sannsynligvis ikke innen noen av de europeiske fyrstehus finne en

villig tronkandidat, I Stortinget uttalte han sin frykt for at vi skulle bli

stående internasjonalt ganske isolert. Den 20. august skriver han i

dagboken: «Umiddelbart før prins Gustav Adolfs bryllup i London

skulle den engelske kongen ha tatt det løfte av kronprinsen (Gustav)

at han skulle hindre krig mellom Norge og Sverige. Dette vil forklare

at kronprinsen og i det hele kongehuset så ivrig har virket for fred.

Måskje kan man si, at alene det nevnte bryllup har hindret krigen.»

Og under 23. august: «Man kan således visstnok med sannhet si at

det skyldes prins Gustav Adolfs bryllup at krigerske foranstaltninger,

ja vel

endog krigerske forviklinger ble unngått. «Aksjonen» har vært fulgt

av et enestående, på forhånd aldeles uberegnelig held.»

Hagerup har ikke forstått Michelsens diplomati, som jo også

lenge var et i høy grad «hemmelig diplomati».

Av aksjonens menn er det også få som har erkjent at en ny

gruppering av stormaktene hadde gitt oppløsningen av unionen nye

sjanser. I likhet med Hagerup, ser de faren fra Russland. Som

situasjonens springende punkt fester de seg ved dynastienes

beregninger. Ved å velge en dansk prins gift med den engelske

konges datter vil man knytte England til seg og bli grommere enn

Sverige som en gang bare får kong Edwards brordatter til dronning.

Etter republikaneren Schønings syn er Michelsens tilbud til prins

Carl av Danmark en smøring av den engelske kongefamilien.

Michelsen, som hadde Nansen og andre som rapportører, og

Sigurd Ibsen, som selv kjente de større makters forhold, var praktisk

talt de eneste som så hva den internasjonale situasjonen innebar.

Begge fant at Hagerup så feil, når han så sterkt fryktet Russland. Han

ble hånet for at han ville dra rusisske panserskip fra Port Arthur til

Finnmark.

Allerede 31. januar 1905 gikk Nansen til Hagerup, som da

ennå var statsminister, og fremholdt at tingene straks burde settes på

spissen. 11. februar fremholdt Michelsen overfor statsminister

Hagerup at Norge nå var bedre situert til å ta en selvstendighetskamp

enn det ville bli i en overskuelig fremtid. Det var et stort ansvar ved

ikke å benytte den be-søkelsens tid som det nå hadde. Herved kan

han ikke ha tenkt på den økonomiske situasjon som bedømtes som

alt annet enn glimrende, heller ikke på den militære, som det skulle

vise seg at han ikke hadde noen tillit til; han må ha tenkt på den

diplomatiske eller ytre-politiske konjunkturen.

Om Michelsen således har sett at den nye situasjonen mel-

lom maktene ga en mulighet som før ikke eksisterte, til å løse

forbindelsen mellom de skandinaviske folk, har han og hans betrodde

rådgivere ikke med samme klarhet sett at denne situasjonen også

innebar en forøket fare for de nordiske land, at den derfor bydende

krevet at de to folk skiltes på en sådan

86 87

måte at det fremtidige samarbeid mellom dem ble best mulig

tilrettelagt.

Det nye internasjonale klima lettet en utbrytning av unionen.

Men den lettet også en fredelig oppløsning av den ved forhandling.

Denne siden av saken så ikke Michelsen. Det gjorde derimot Sigurd

Ibsen. Han kunne derfor møtes med Hagerup, som ville en slik

fredelig løsning, fordi han fra før av og fremdeles var gjennomtrengt

av den følelsen at de to folk måtte føre en felles utenrikspolitikk. Ut

fra sitt almene syn bedømte Hagerup det nordiske problem riktigere

enn Michelsen.

Vi blir nødt til å regne Ibsen og Hagerup som større stats-

menn enn Michelsen.

Michelsen har søkt å overtale Ibsen til å være med på

aksjonslinjen. Han nektet det bestemt, og han uttalte seg til sine

regjeringskolleger med bitende spott om aksjonsmen-nene: «Det var

bare det å merke ved aksjonen, at Norge var et land på 2VA mill.

innbyggere med underlegne militære krefter og underlegne finanser;

det var blott overlegent i tallet av sine fallitter.» En må tilskrive det

Ibsens erkjennelse av den internasjonale utviklings nye store farer for

de nordiske folk, når han i 1904—05 tapte troen på sin egen

skapning fra tidligere år, den egne utenriksminister. Det gikk aldri

med ham, sa han til sine kolleger i statsrådsavdelingen, så ham måtte

vi hoppe over! Enten felles utenriksminister eller vennskapelig

skilsmisse! Ibsen kom etter hvert på en særdeles vennskapelig fot

med utenriksminister Lagerheim. Denne spiste hos Ibsen en fast dag

i uken, forteller Schøning.

Lagerheim, som fikk satt forhandlingene om konsulatsaken i

gang og søkte å holde dem ved like så lenge som mulig, var en

erfaren diplomat. Han var sikkert ikke blind for at forhandlingenes

oppgave var uløselig. Hans plan har antagelig vært å søke — ved

forhandlinger om de svevende spørsmål — å holde unionen sammen

så lenge, at de store utenrikspolitiske farer for Norden som da dro

opp og som han fra sin tid som minister i Berlin utvilsomt så, var

blitt mer alminnelig kjent for de to folk, idet han beregnet at det da

ville oppstå en solidere samkjensle mellom dem.

Overfor de norske statsmenn som, mens konsulatforhand-

88

lingene ennå lovet et resultat, ville ha dette forelagt nasjonal-

forsamlingene så fort som mulig, fremholdt Lagerheim, at det sikkert

ville gagne saken hvis den kom for riksdagen først i 1906; ti etter

hans bestemte mening ville valgene i 1905 skaffe en mer

imøtekommende og liberal riksdag enn den eksisterende.

Forhåpentlig er dette Lagerheims oppriktige mening, skriver

Schøning. En meget klok mann er han utvilsomt, føyer han til. —

Ibsen har fremholdt at Lagerheim, som ved sin tiltredelse hadde

funnet et helt svensk utenriks-vesen, hadde anstrengt seg ærlig for å

gjøre det til en i beste forstand unionell institusjon.

Aksjonsmannen Schøning mente da Boström i desember

1904 hadde fremkalt Lagerheims fall, at om denne hadde kunnet

hevde sine synsmåter innen den svenske regjeringen, ville dette ha

forplumret situasjonen mellom rikene og holdt liv i unionsdyrkelsen i

Norge. Til gagn for Norge, men til skade for unionen er han drevet

ut!

Det er kanskje ikke for dristig å påstå, at hadde unionen holdt

en 5—6 år lengre, så våre folk hadde fått øynene opp for den nye

stilling av stormaktene til hverandre og for hva denne innebar for

dem selv, særlig den store Marokko-krisen i 1911, ville unionen ikke

blitt oppløst. Unionstvisten berodde for en stor del på at det i Sverige

var et innflytelsesrikt høyre-parti i Riksdagens første kammer, som

den svenske regjering, på grunn av forfatningens art, alltid måtte ta

meget hensyn til, og hvis synspunkter avvek sterkt fra dem som rådet

i Norge. Men nettopp omkring 1905 hadde det nye liberale parti i

Sverige sitt gjennombrudd. Dette førte til at nye synsmåter ble

bestemmende i svensk politikk. Det er på ingen måte usannsynlig at

samarbeidet mellom de to land innen unionen, etter dette, ville ha fått

en annen karakter enn under de Boströmske ministerier i tiden før

1905. Den måten på hvilken unionen ble brutt, ga for en tid Høyre i

Sverige sjanser som det egentlig ikke skulle hatt.

De svenske liberale så vel som Lagerheim så, kan en si,

større på saken enn Boström og hans meningsfeller. Disse siste hadde

rett i sitt syn på konsulatspørsmålet, men de skjønte ikke hvor langt

utviklingen var kommet i Norge og

89

heller ikke hva den nye konstellasjonen mellom stormaktene innebar.

De liberale sa: La nordmennene få sine konsuler, så holder unionen

sammen inntil videre. Kommer tid, kommer råd!

I det ulykkelige virvar som unionsstridene fremstiller, fester

en seg, på svensk side, ved tre menn som, tilsammen, angir en linje:

Lewenhaupt i første halvdel av 1890-årene, Lagerheim i de første

årene etter århundrets slutt, kronprins Gustav i 1905. Denne siste

viste, tross påvirkningen fra dronningen, en sunn nøktern sans, som

skulle bekrefte seg ved utbruddet av den 1. verdenskrigen og i

samband med det fåfengte arbeid under denne for å ene de nordiske

land og derved vinne større uavhengighet for dem av de store

makter.

II.

I begynnelsen av året 1905 ble skismaet innen regjeringen

Hagerup klart: Michelsen ville øyeblikkelig ensidig aksjon. De to

statsministrene Hagerup og Ibsen ville forhandling med Sverige om

en oppløsning av unionen. De har visstnok — likesom Lagerheim —

på et tidspunkt ønsket forhandlinger med sikte på en felles

utenriksminister, men har innsett at Norge ikke kunne formås dertil.

De gikk derfor inn for en opphevelse av riksakten og for et

norsk—svensk samarbeid i frie former, for en skandinavisme i lutret

skikkelse, som Ibsen sa.

Statsministrene mente, etter det som de hørte fra Sverige, at

nordmennene ikke måtte tvinge svenskene til å oppløse unionen, for

det ville, om det lykkedes, føde hat og bitterhet for lange tider. Det

måtte finnes et forsonende fremtidsperspektiv! En ensidig

overhugging av knuten ville i Sverige bli betraktet som en fiendtlig

handling. Motstand ville bli en nasjonal æressak. Allerede i februar

1905 var den nasjonale kjenslen i Sverige sterkt oppjaget. I mars

skrev en konservativ, men måteholden svensk politiker til Hagerup:

Jag forutser även hår de besinningsfulla komma att stämplas som

forrädare.

Hagerup uttalte i Stortingets spesialkomité at adopterte vi

aksjonslinjen, satte vi vår selvstendighet på spill. I beste

tilfelle ville forholdet mellom de to folk for lang fremtid bli forgiftet.

Kløften mellom dem ville bli sterkt utvidet. Et sådant samarbeid

mellom de to folk som var en vesentlig betingelse for begges trygghet

og fremgang, ville bli umuliggjort. Ibsen hevdet det samme.

Aksjonsmennene mente at en forhandling om unionens opp-

løsning var en lang og vesentlig demonstrativ linje, uten realpolitisk

verd. Den ville bli en ørkenvandring. Øyeblikket krevde handling!

Herimot hevdet Hagerup og Ibsen at svenskene allerede var

langt på vei forberedt for en fredelig oppløsning av unionen. Mot den

moralske vekt av en enstemmig norsk folkevilje ville den ikke kunne

stå! Det var overveiende sannsynlig at deres linje ville føre til en

løsning! De to statsministre visste herom mer enn andre. Til Ibsen

skal kronprinsen ha sagt: «Når der mellom to nasjoner ikke er

samstemmighet om å ville leve videre i innbyrdes forening, kan ingen

makt i verden hindre at de skilles». En fremstående svensk politiker

som sto Hagerup nær, hadde skrevet til ham: Min over-tygelse år att

man vål garna slåppte unionen på hederligt vis, men aldrig låter sig

tvingas. Detta år som du vet, min mening och jag skulle illa bedoma

svensk lynne om det icke bleve den almånna. — En norsk observatør

som nøye kjente Sverige, mente at dette ikke ville ta risikoen å

forkaste et fra norske synspunkter avfattet forslag til en ny ordning,

når den kun ga garanti for at rikenes utenrikspolitikk ble drevet i

fellesskap.

Også aksjonsmannen Schøning, som oppholdt seg i Stock-

holm som medlem av statsrådsavdelingen, festet seg ved svenske

uttalelser, som viste at den strie fastholden av unionen der inne var et

tilbakelagt stadium. Det svenske Høyre ville heller la unionen ryke

enn gjøre noen innrømmelser overfor nordmennenes mening. Biskop

Billing: Heller vennskap uten union enn fiendskap innen unionen! De

som ubetinget holdt på unionen, var alene en del av de eldre fra

skandinavismens tid samt en del liberale som hadde tatt opp de

skandinaviske tradisjoner i håp om det norske demokratis innflytelse

på svenske sinn. Disse var til gjengjeld villige til nær sagt enhver inn-

rømmelse innen foreningen. De henviste til at sammenslutning

90

91

atter var tidens politikk, og at de nordiske folks uavhengighet i

lengden ikke kunne bevares uten en forbindelse mellom dem. Ethvert

arrangement som sikret en fullt enhetlig utenrikspolitikk, fikk en gå

med på!

Det er ikke uten interesse en leser hva den engelske sende-

mann i Stockholm innrapporterte allerede i 1893, — at det svenske

næringslivs menn var av den mening at unionen var dømt og ikke

kunne holdes i live mer enn noen år.*)

Norske statsmenn, for hvem det fremtidige samarbeid sto

som noe ytterst maktpåliggende, måtte ha et rimelig håp om at en

overgang til samarbeid i frie former kunne gjennomføres på fredelig

vis.

Men like naturlig var det at de stormakter som betraktet

Sverige med mistro, helst så en brytning på halvøya, slik at Sveriges

krefter mer eller mindre ble opptatt av motsetningen til Norge, og

slik at de to stater kom til å føre hver sin politikk.

Ibsen har i 1906 bebreidet Hagerup at han ikke i 1905 med

tilstrekkelig kraft gikk inn for deres felles linje, som i virkeligheten

hele samlingsregjeringen straks etter nyåret 1905 sto enig om.

Hagerup har overfor denne bebreidelsen fremholdt at så lenge han

var statsminister, var han avskåret fra å tre fram og kjempe for sitt

program; hans partigruppe i Stortinget ønsket, da

konsulatforhandlingene var strandet, å stake ut partiets linje uten

påtrykk av regjeringen. Partigruppen handlet, skrev Hagerup, etter

det prinsipp: Du er vår leder; derfor får du følge oss! Og da det fra 8.

mars 1905 var blitt en ny regjering med «aksjonen» som program,

kjente han seg av loyalitethensyn avskåret fra å ta opp kampen fra

sitt og Ibsens program. I sin dagbok noterer Hagerup den 8. mars:

«Det er mulig at denne trang (i Spesialkomité og Storting) til å

besvare det svenske forhandlingsstandpunkt med en øyeblikkelig

«aksjon» kunne være blitt tilfredsstillet ved en fremgangslinje som

den av Ibsen og meg anbefalte, hvis partiet i tide under en energisk

ledelse var blitt søkt holdt sammen om et sådant program.» I

virkeligheten, skriver han et annet sted, sto. så vel de viktigere

høyreorganer som alle betydeligere menn innen partiet opprinnelig

på Ibsens og mitt standpunkt.

*) Dette gir noen forklaring til mellomrikslovens oppsigelse.

Det er nå etterpå ikke så vanskelig å se at så snart de to

statsministre merket den sterke uvilje som «lydrikepunktene»

fremkalte i landet — dvs. ved juletider 1904 — burde de ha latt

regjeringen tre tilbake, for på den måten å skaffe seg frihet til å

arbeide for sin løsning, på et tidspunkt, da landet, dvs. dets politiske

verden, ennå ikke definitivt hadde valgt linje.

Men Hagerup mente på det tidspunkt at han burde holde seg

passiv til velgerne fikk uttalt seg ved nye valg. Til Michelsen skrev

han like før jul bl. a.: «Jeg mener derfor, at vi må bli stående på vår

post, inntil enten kongen avskjediger oss eller Stortinget fatter noen

beslutning, som vi finner uakseptabel. Oppgir vi stillingen før, er jeg

bange historien vil bedømme det som en feig flukt fra vårt ansvar og

vår plikt.»

Ibsen har, ifølge Schønings dagbok, uttalt at han befant seg

ille i Hagerups selskap, at Hagerup gikk i hans klær, at det mellom

dem var en dyp forskjell, for han ville handle, men Hagerup bare

forhandle. Ibsen sa også 23. februar til Hagerup, ifølge dennes notat:

Man må ikke bibringe stortingsmennene inntrykket av at regjeringen

bare er full av betenkeligheter uten å ville noe positivt! Mens

Hagerup i regjeringens avskjedsansøkning av 1. mars forutsatte enda

et forsøk på en ordning innen unionen førenn de to land opptok

forhandlinger om dens oppløsing, ville Ibsen ikke ha noe slikt forsøk

eller forspill.

Så sent som i februar var det i virkeligheten ikke mer å gjøre

for de to statsministre. Tingen var den at disse nådde fram til å se sitt

eget program i klarere konturer først da aksjons-stemningen var

steget til storm. Det var da for sent. På et tidspunkt da de ennå hadde

kunnet gjøre noe for sin linje, var denne ennå ikke modnet slik hos

dem at de var klar til handling. De tenkte da at ved å temporisere

skulle de beholde ledelsen av utviklingen. Hagerup tenkte på

danskenes villedede nasjonalisme i 1864 og så det som en historisk

misjon å motarbeide sjåvinismen. Men denne rev ledelsen ut av stats-

ministerens hender.

Den rev så å si alle som sto oppe i det politiske liv med seg.

Det gjelder også Michelsen, som i januar ennå var på

statsministrenes linje. I februar begynner han å dras mot

92 93

aksjonstanken. Men 16. februar sier Ibsen at Michelsens standpunkt

skifter fra dag til dag. Snart blir dog skillet mellom hans og Ibsens syn

markert. 8. mars 1905 skriver Hagerup : Michelsen er — med sitt

sterkt impresjonistiske naturell - blitt påvirket dels av den ham

utestående presse, dels av stemningen, særlig i hans hjemstavn. —

Det er dog også mulig at en viss tilbøyelighet til å la seg pirre av

spennende politiske situasjoner og, som det er blitt sagt, til å betrakte

politikken som en sport har medvirket til den rolle han har spilt.

Etter 7. juni skriver Schøning: Michelsen er øyeblikkets

mann; sist av alt befatter han seg med de lange linjer. — Han har

ingen idealitet over seg. (Det er republikaneren Schøning som

skriver.) Han er den smarte mann og han er forretningsmann; derfor

løste han unionen på handelsmaner.

Dette vil antagelig også bli ettertidens dom. Michelsen var

handlingens mann på den måten som en foretagsom forretningsmann

er det. Han slår til, når han mener den store sjansen er der, selv om

han vet at også risikoen er betydelig. Går det, så går det! Den

Østasiatiske krigen har vakt den spekulative ånd hos ham. I sin

private forretning skal han ha utnyttet den til en dristig spekulasjon,

som innbrakte ham en formue.

Stemningen som oppsto den gang dro også Høyre med seg.

Det er underlig, skriver Schøning hos Høyre å høre alle de

forbannelser, som dets gamle kullsviertro til unionen nå er omsatt til.

Som om det aldri har tenkt og talt annerledes om unionen enn at den

er «den pakt vi nå forpestes i». Hagerup er blitt dets Priigelknabe.

Hagerup skriver allerede 15. februar: På basis av denne stemning vil

der imperativt bli krevet enighet i Storting og regjering; og de der

bryter denne enighet, vil bli lyst i rikets akt.

Og 19. mars: Jeg tror at det under tidsomstendigheter som de

nåværende for en statsmann i min stilling skal større mot til å gå mot

strømmen enn å la seg bære av denne fram til en øyeblikkelig,

overveldende folkegunst. En russisk pressesensur kunne ikke virke

kraftigere til å kneble og terrorisere den offentlige diskusjon enn den

herskende folkeopinions trykk gjør det. — Man er åpenbart engstelig

for at der skal være

94

noen som står utenfor aksjonen og ansvaret for dens følger og som

kan berøve aksjonens tilhengere den beroligende følelse at alle

nordmenn står solidariske i va-banquepolitikken. Jeg har ennå ikke

truffet noen hvis mening om politiske spørsmål besitter noen vekt for

meg, der ikke deler mitt syn på aksjonen.

Folket, har en av aksjonens menn skrevet, var som et stemt

piano. Når en slo på strengene så sang hele verket. Men Hagerup og

Schøning nevner en del vitnesbyrd om tenkemåten hos bøndene, som

kan tyde på at aksjonen ikke hadde så sterk tilslutning innen folkets

brede lag, at den heller var satt i scene av de øvre lag. Hadde det vært

avstemning før 7. juni, ville det ikke vært så flusst med ja'ene, sa en

staut Opplands-bonde til Schøning. Avisene med deres ensidige og

fargede fremstillinger, særlig av utlandets oppfatning, dempet etter

Hagerups inntrykk den utbredte bekymring, som i virkeligheten

fantes. Blant embetsmenn og intellektuelle, som hadde bibeholdt

tradisjonen fra skandinavismen, var uroen stor; de holdt det

organiserte samarbeid mellom Norge og Sverige for å være

nødvendig for begge lands beståen som selvstendige riker; de ville at

det hele norske folk skulle bli hørt, innen båndet ble sprengt. Hele

landet talte om Christopher Bruuns protest; han var en mann, hvis

åndelige innsats i det 19. århundres Norge, kunne settes ved siden av

Bjørnsons.

Hagerup og Ibsen mente at massen av folket var mobilisert

ved sjåvinistiske slagord som at besøkelsens time var over Norden

og lignende.

De svenske liberales fører Staaff har skrevet at 7. juni kom

helt overraskende for Sverige. Man hadde trodd at en

sanksjonsnektelse muligens ville dra etter seg en av Stortinget innsatt

provisorisk regjering, men heller ikke mer; så ville forhandlingene

være begynt om en ny forening eller om oppløsning.

Da situasjonen i Karlstad ble forelagt for Stortinget 11.

september i forhandlingspausen, sa Michelsen at alle svensker hadde

følt 7. juni som en ydmykelse. Like overfor dette skulle festningenes

sløyfning være en oppreisning. Hele Sverige sto enig derom. De

liberale like meget som de andre. — Nå gikk,

95

som vi vet, i virkeligheten de liberale det norske standpunkt noe i

møte. Men det kan neppe være tvil om at rent kjenslemessig ble de

liberale i Sverige tatt sterkest av 7. juni.

Rent lammende — skriver Hagerup — virket den norske

forsvarsministers likefremme uttalelse i Stortinget 11. september

under forhandlingspausen i Karlstad at han anså krig sikker om

nordmennene ikke ga etter, og at vi da vanskelig ville ha noen utsikt

til å forsvare oss.

I denne situasjonen var det ikke få av aksjonsmennene som

lot Hagerup forstå, at hans linje hadde vært den rette. Formannen i

Noregs Ungdomslag skrev etter Karlstad-opp-gjøret til ham: Min

vyrdnad hev De no vunne. Og fleire vil med kvart takka for at De

gjorde Dykkar skyldnad og åtvara imot denne syrgjelege

aksjonspolitikken. (17. mai, det eneste blad som stilte seg mot

Karlstad, ble forbudt utdelt.) Selv hadde Hagerup allerede 14 dager

etter 7. juni skrevet i sin dagbok: Jeg ville ha foretrukket å beholde

unionen med alle dens ufullkommenheter, som tiden vel ville ha

avhjulpet, fremfor å se den brutt på den måte som skjedde. —

Schøning som før 7. juni ikke hadde trodd på noen bitter følelse i

lengden mellom de to folk, og som hadde hatt nokså små tanker om

Hagerup, fikk nå en meget stor respekt for ham.

Ibsen kunne triumfere. Han hadde skrevet til Michelsen og

Berner og besvoret dem å avslå de svenske vilkår som helt uverdig

for en fri nasjon. 11. september sa han til Schøning at han aldri hadde

fryktet faren utenfra, hverken fra Sverige eller Europa, men faren

innenfra, fra sine landsmenns mangel på mot og styrke og

utholdenhet. Den linje som var fulgt, hadde han advart mot. Men en

gang valgt måtte den selvfølgelig gås uten slingring. Atter fastslo han

sin linje som hadde vært å oppsi riksakten og, hvis Sverige etter en

forhandling ikke hadde gått med på oppløsning, da ta bruddet.

Våren 1906 skrev Ibsen offentlig at ville de skandinaviske

land unngå å bli interessesfære for de rivaliserende makter, ville de

hindre at der oppsto et nordisk Balkan-spørsmål, måtte de slutte seg

sammen om en felles utenrikspolitikk. Alene et forbund mellom dem

kunne trygge stabiliteten i Nord-Europa. Virkelige allianser, skrev

han, kan kun inngås mel-

lom likemenn. Hvor den ene part er ulike mektigere enn den andre,

blir forholdet et mer eller mindre maskert protektorat.

Ibsens tidligere kollega, Benjamin Vogt, kjente seg så støtt ved

artikkelen at han skrev til en felles kollega av dem, at på Ibsen kunne

man ikke legge den alminnelige gentleman-måle-stokk.

«Morgenbladet» hadde forut skrevet: «En særlig og varm takkebønn

vil stige for seieren i Karlstad over nedarvede hedenske

moralbegreper . . . den vil i fremtiden bli bokført som kanskje den

største av de seire, som Norge har vunnet i det nådens år 1905.»

Hagerup som ennå ut over høsten 1905 ikke hadde oppgitt

håpet om en Bernadotte-konge, hadde i sin dagbok den 11. oktober

1905 uttrykt frykt for den engelske preponderants som kunne bli en

følge av at vi fikk en konge som var gift med en engelsk prinsesse. I

Stortinget, skrev han, deles denne oppfatning av mange, også innen

Venstre. Særlig av Venstres bønder har flere (f. eks. Enge fra

Kristians amt og Bryggesaa fra Lister og Mandals amt) fremhevet

lignende synsmåter for meg. Samme dag hadde han skrevet til den

svenske utenriksminister, som var hans venn, at han var fylt med dyp

sorg over den måte hvorpå de to broderfolk har måttet skilles, og han

ba ham anvende sin innflytelse for at en Bernadotte kunne komme på

Norges trone, da det ville være et virksomt middel til å knytte de to

land sammen. Jeg forstår ikke, skrev han, hvorledes det kan være i

svensk interesse at Norges trone tilfaller en dansk prins, hvis

forbindelse med det engelske kongehus lett vil kunne gjøre engelsk

innflytelse til en faktor i norsk utenrikspolitikk. Utenriksministeren

(Wachtmeister) avviste med noen høflige ord henvendelsen, mens

Lagerheim på sommeren ennå hadde betegnet

Bernadotte-kandidaturen som en virkelig statsmannstanke.

Det lar seg tenke at med en norsk konge av

Bernadotte-familien kunne det blitt et mer effektivt skandinavisk

samarbeid under den 1. verdenskrigen, og at arbeidet i 1930-årene for

å få i stand et skandinavisk militært samarbeid kunne ha ført til et

resultat; i så tilfelle ville stormaktene avstått fra å forberede og

gjennomføre sin aksjoner mot Norge i 1940. — Men om en

Bernadotte-konge i Norge virkelig ville

96 7-1905 og

1940.

97

ha brakt et bedre samarbeid i Norden, vet vi intet om. Tross alt var

det Bernadottske kongehuset i unionstiden ikke upopulært ut over

landet i Norge. Bernadottene skulle nok gjerne sett en av sine der,

men de våget ikke på grunn av den sterke anti-norske stemningen i

Sverige.

De to kandidaturer symboliserte to slags politikk. Valget

mellom dem ble tatt da de som ville forlate unionshuset, på

forsommeren 1905 bestemte seg til å hoppe ut av vinduet i stedet for

å gå ned av trappen og til å søke en stormakts bistand til avvergelse

av de ulykker som dermed kunne være forbundet.

Allerede før Karlstad hadde Schøning i sin dagbok skrevet:

Den linje som blev valgt i vinter, burde ikke vært valgt. Hagerup får

rett! Og på årets siste dag skrev Schøning: Jeg spør meg selv atter og

atter: Hadde det kanskje allikevel, slik som det gikk etter 7. juni, vært

klokere å gå Ibsens linje? På høsten hadde han i en Kristiania-avis

tatt avstand fra Michelsens politikk. Et av byens ledende organer

hadde da forbauset seg over at «der utenfor asylene gis husly for så

abnorme foreteelser».

III

Den fraksjon i Stortinget som fant det for ydmykende å bøye

seg for Sverige, tok opp den Ibsen-Hagerupske tanken som gikk

tilbake til Bjørnsons fremkast i 1880-årene: Det fulle, solidariske

samvirke av to frie folk. Fraksjonen uttalte 11. september at den som

et alternativ til festningenes demolering bød Sverige et

forsvarsforbund og en forandring i den norske grunnloven, således at

Norges stridskrefter uten begrensning kunne medvirke til halvøyas

forsvar, hvor det trengtes.

Men dette var — som stemningen var blitt — ikke praktisk

politikk.

Stortingets flertall pekte imidlertid fremover. Berner uttalte

11. september 1905 at når unionen var løst, måtte vi søke et

fellesskap mellom alle tre nordiske land, til vern om deres frihet og

selvstendighet, et nøytralitetsforbund. På denne tiden var det å stå

fritt i forhold til de store makter ennå

en populær idé i Norge. Så nøye var det å erklære seg nøytral

forbundet med venstresynet i vårt land, at Løvland — tross den

velvilje som England hadde vist Norge i samband med

unionsoppløsningen -— ikke lenge etter denne begynte et strev for et

nordisk nøytralitetsforbund rettet ikke minst mot de tilbøyeligheter

han mente England hadde til å ville bruke nordisk territorium i en

krig. I Norges politikk ble nå en tid den skandinaviske idé og

nøytralitetsidéen kombinert.

Da Norge i 1906 tok opp forhandlinger med stormaktene om

å få anerkjent sin nøytralitet, fikk det vite hva det før ikke hadde

visst, at Norden var kommet i en farefull mellomstilling mellom

England og Tyskland. Det at Norden var blitt så å si et internasjonalt

brennpunkt måtte gjøre våre forhandlinger ytterst vanskelige, og de

ble ikke lettet ved den komplikasjonen, at Ruslands stilling mellom

de to antagonistene ikke var helt klar. For å få Russland trukket over

på sin side måtte England i visse henseende gå dette i møte — noe

som måtte gå ut over Norden.

England gikk ut fra at der var en forståelse mellom Tyskland

og Danmark om Østersj øens stengning. De engelske

ma-rinemyndigheter la stor vekt på under en krig å komme inn i

Østersjøen med landgangstropper mot Tysklands sårbare nordkyst,

og mente de hadde midler som satte dem i stand til å rydde en

eventuell sperring og bryte seg inn i Østersjøen; men da måtte de ha

baser i Sør-Norge for sine operasjoner mot Beltene. Tyskerne måtte

forhindres fra å besette de danske øyene på begge sider av Belter og

Sund.

England ville derfor ikke anerkjenne Norges nøytralitet og

heller ikke Danmarks; ti en nøytralisering av de danske øyer med

farledene som gikk forbi dem eller mellom dem, kunne bli en

folkerettslig hindring for passering i krigstilfelle. Tyskland ville

heller ikke noen anerkjennelse av Danmarks nøytralitet. Ti det kunne

bli nødt til å okkupere visse danske kyststrøk for å stenge

engelskmennene ute fra Østersjøen. De ville nødig bli belastet med

det odium å bryte en nylig inngått anerkjennelse av Danmarks

nøytralitet.

England og dets allierte Frankrike skulle nok gjerne ha sett

Sverige erklært nøytralt, for de var redde for at dette i en krig

98 99

ville ta parti for Tyskland. Men en nøytralisering av Sverige alene,

uten en nøytralisering av de to andre skandinaviske land var lite å

tenke på. Dessuten var Sverige redd for å bli trukket inn i

stormaktspolitikken ved en anerkjennelse fra maktenes side av dets

nøytralitet. Derfor kunne England når det avslo Norges nøytralitet, si

at det nok kunne ha gått med på den, om samtlige nordiske land ble

nøytralisert; det visste at dette var noe som ikke kunne skje.

Løvlands «Skandinaviske klausul» at Norges nøytrale stilling

ikke skulle være til hinder for at det sluttet forsvarsforbund med de

andre skandinaviske land for felles forsvar av samtliges nøytralitet»,

ville ingen av maktene ha. England ville ikke ha noen «Northern

League» hvori Sverige, som antokes å være tysk-orientert, ville få

ledelsen. England fryktet på denne tiden meget at Norden skulle

trekkes mot Central-maktene. Enda mindre ville Russland noe

nordisk forbund. Dets nye utenriksminister Isvolsky var

Entente-venn, med den beregning å utnytte dette vennskapet til å

vinne fordeler for Russland. Hans mål ble å forsterke dettes posisjon

i Østersjøen, nærmest med henblikk på Tyskland, samt i samband

dermed å svekke Sverige. Russland hadde i 1905 ikke lagt noe skjul

på at det ønsket å fjerne Norge fra Sverige. — Av de store makter var

Tyskland den som hadde minst mot den «skandinaviske klausul»;

men det likte heller ikke noe nøytralitetsforbund i Norden, da det

arbeidet på å få de nordiske land, iallfall de to av dem som lå ved

Østersjøen, til å gravitere mot Sentral-Europa.

Den norske regjering burde, da den så maktenes beregninger,

latt hele nøytraliserings- og garantispørsmålet falle. Sverige lot forstå

at det ville ta det ille opp om Norge trådte i et traktatforhold til

stormaktene uten en skandinavisk klausul. Det som det gjaldt om, sa

Sverige, var at halvøyas to land uten alle erklæringer og garantier var

enige om å hevde sin nøytralitet. Holdt de sammen herom, kanskje i

forening med Danmark, så var de temmelig trygge. Det var ønskelig

at ingen av de to land på halvøya gikk sin egen vei i forholdet til de

omgivende stormakter. Norge burde ikke nå slutte noen slags

særavtale om nøytralitet og dermed sammenhengende spørs-

mål. M. a. o. de nordiske land måtte ta nøytralitets-spørsmålet i sin

egen hånd og ordne det i fellesskap. Det var en farlig vei å arrangere

seg med stormakts-anerkjennelse eller -garanti!

Dette synspunkt skulle Sverige snart få høve til å under-

streke, da Isvolsky grep leiligheten til å reise Ålandsspørsmålet. Det

truet med å oppstå en russisk festning like utenfor Stockholms

skjærgård.

Den norske regjeringen ville imidlertid ikke gi slipp hverken

på stormaktsanerkjennelsen av dets nøytralitet eller

stor-maktsgarantien for dets integritet. Den fastholdt sitt forslag om

disse to ting til tross for at den la den «skandinaviske klausul» falle.

Ulykken var at regjeringen høsten 1905 hadde søkt overfor de

misfornøyde i Norge å dekke over sitt nederlag i Karlstad ved å si:

Men vi har fått den nøytrale sonen! Den er bedre enn festningene!

Og den skulle vi få stormaktsgaranti på! Da svenskene la for dagen

misnøye med Norges stormaktsforhandlinger, så regjeringen heri en

ytterligere grunn til å fastholde ønsket om stormaktsgarantien. Og

den mente å behøve sikring ikke alene for integriteten, men også for

nøytraliteten, for den skjønte at denne sto i fare i tilfelle av

stor-maktskrig.

Nå ble Englands motstand igjen aktuell. Etter megen vri-ing

på ordene kom det fram at det ville ikke anerkjenne noen nøytralitet

for Norge, selv om den skandinaviske klausul ble strøket. Norge ble

således nødt til å la hele nøytralitetsaner-kjennelsen falle, og la den

ønskede avtalen bli, kort og godt, en garanti for Norges integritet.

Den åpenlyse uvilje som Sverige nå la for dagen ved at Norge fikk

sin nøytrale sone garantert av stormaktene, satte den norske regjering

seg ut over. Men England krympet seg. Det prøvde to utveier: Først

den å få Norge til å frafalle enhver garanti for integriteten; denne

skulle således alene erkjennes av maktene. Så den utvei å få Norge til

å gå med på at Sverige sammen med stormaktene deltok i garantien

for Norges integritet. Den norske regjering ville ikke gå med hverken

på det ene eller det andre av disse to forslag. Om det første av dem

— at enhver garanti skulle bortfalle, foreligger det i Foreign Office et

notat sålydende: Vi sa nordmennene, da de valgte konge (prins Carl

av Dan-

100 101

mark) at vi skulle stille oss velvillig til en integritetstraktat. («The

Norwegians were told, when they chose a King (prins Carl av

Danmark) that we should look favourably on an inte-grity treaty.»)

Om det siste av forslagene, at Sverige skulle delta i en garanti, finnes

følgende notat: Jeg mener at nordmennene burde bringes til å

akseptere den . . . men vi kan ikke av hensyn til dynastiet bruke det

trykk som trenges. (I think that they (the Norwegians) ought to be

made to accept it . . . but we, for dynastic reasons, are unable to

apply the pressure required.)

Nansen, som hadde vært i kontakt med de ledende i London

siden våren 1905, ble ikke lite skuffet ved Englands politikk, som

den litt etter litt åpenbarte seg for ham. Men han hadde et tak på dem

der, fra 1905. Det var den gang ikke bare Norge som søkte og hadde

interesse av samarbeidet mellom Kristiania og London. England

hadde også hatt en interesse av det. Det så en fordel for seg i å få

dratt Norge bort fra Sverige og selv få innflytelse på dets

anliggender. Det hadde i den forbindelse forpliktet seg overfor Norge

på en måte som nå ga Nansen argumenter så vidt tungtveiende at de

ikke kunne neglisjeres.

Integritetstraktaten ble oppnådd senhøstes 1907 av Løvland,

som hadde slitt meget for å få et resultat. De norske diplomater som

hadde hatt mest med saken å gjøre, skulle gjerne sett at den ble stillet

i bero. Men regjeringen fant for sin prestisjes skyld og av hensyn til

stillingen overfor Sverige at det ikke kunne gjøres.

Det var ingen lett oppgave som på denne tiden forelå for det

engelske diplomatiet i det nord- og østeuropeiske området. Når det

dro til seg Norge i forbindelse med at det hjalp dette med å komme

løs fra Sverige, måtte det pådra seg uvilje fra dette land. Herved ble

oppnåelsen av et annet britisk mål vanskeliggjort: Å forebygge at

Sverige i en krig sluttet seg til Tyskland. Det gjaldt å oppnå en

svensk, så vidt mulig velvillig, nøytralitet overfor den ententen i

hvilken England nå ville ha Russland inn som en tredjemann ved

siden av seg og Frankrike. Men de styrende i Russland var nettopp

nå innstillet på fremstøt i vestlig retning, dels i Østersjøen, for å

gjenvinne

den fulle suverenitet over Ålandsøyene, dels i Svartehavet for å

styrke Russlands posisjon og gjenvinne rettigheter m. h. t.

utpasseringen. Reisningen av Ålandsspørsmålet alarmerte i høy grad

Stockholm. I Svartehavs-spørsmålet lyktes det virkelig den russiske

utenriksminister å få i stand en hestehandel*) med

Østerrike—Ungarn, som inntil nå alltid hadde satt seg imot

Russlands krav m. h. t. Dardanellene, slik at det mot bra vederlag for

seg, aksepterte de russiske ønskemål. — Hvorledes skulle England,

som så det som nødvendig å vinne Russland og som derfor hadde et

behov for å stille seg konsiliant overfor diplomatene i St. Petersburg,

klare denne floken? Sin Orient-posisjon ved de Tyrkiske streder, som

dekket hele Englands stilling i Midt-Østen, kunne det ikke under

noen omstendighet svekke. De tyske makter, som det ofte hadde hatt

nytte av overfor Russlands ekspansjon mot Middelhavet, kunne det

ikke nå bruke direkte; det var nettopp for å kunne møte

Sentralmaktene med tilstrekkelige krefter at England laget en

maktgruppe, hvori Russland skulle innta en viktig plass.

Floken klartes på følgende måte. Under den siste delen av det

norsk—svenske oppgjøret og under Norges garanti-for-handlinger

med stormaktene, viste England overfor Sverige all den forsiktighet

som det kunne. Det var nødt til å gi garantien for Norge, men

lykkedes å overvinne inntrykket av dette i Sverige og her endog å

vinne sympati, ved at det motsatte seg Russlands Ålands-ønsker.

Stockholmerne, som ikke kjente Edward VII's iver for å få sendt

prins Carl av Danmark til Norge forinnen Unionen var avviklet, ble

vunnet ved Kongens elsk-verdighet da han besøkte Stockholm,

etterat Østers jøspørs-målet var ordnet på en for Sverige i alle fall

foreløpig gunstig måte. — Russland blir vunnet ved innrømmelser i

Persia og Sentral-Asia. I de høyst kinkige Ålands- og

Svartehavs-spørsmålene kunne det engelske diplomatiet dra nytte av

de feil som den russiske utenriksminister hadde begått ved at

*Ideen som lå til grunn derfor var ikke uten ræson, nemlig å gi

Donaumonarkiet større innflytelse ved Donau og Russland større

innflytelse ved Svartehavet altså jenke sammen de to stormakters

interesser. Men den søktes realisert ved renkefulle og hasardiøse

metoder.

102 103

han i begge disse spørsmål bak vestmaktenes rygg hadde drevet

forhandlinger med tyskerne og østerrikerne. Da de sistnevnte på en

temmelig skrupelløs måte utnyttet det tak som de hadde fått på

Isvolsky, kom denne personlig i en pinlig stilling. Reaksjonen i det

nå panslavistisk innstillede St. Petersburg overfor det østerrikske

diplomatiet ble så sterk at Tyskland ble nødt til, for å dekke

Østerrike—Ungarn, å avgi en erklæring om at det stillet seg på dets

side. Det var da ikke så vanskelig å få den oppbrakte stemning i

Russland til å vende seg mot Sentralmaktene. — Mot hva en kunne

ha ventet seg, ble resultatet at Russland ble dratt nærmere til Vest-

maktene, og at Sveriges tyskvennlighet ble holdt innen visse grenser.

Isvolsky måtte gå, men han tok hevn over de tyske makter. Da krigen

etter et iherdig arbeid fra hans side kom, skal han sa sagt: Dette er

min krig! Cest ma guerre å moi!

Hva Norden angår, ble resultatet et nederlag for nøytrali-

tetspolitikken, og for den skandinaviske idé. Ondt ble gjort verre på

østsiden av Kjølen. Det brakte mange hos oss til enda mer å se hen til

stormakten i vest, — noe som etter hvert kunne utnyttes av denne.

Norge ble løst ut av sin naturlige sammenheng og skjøvet mot

Atlant-makten.

Løvland skal senere (1914) til svenskene ha sagt at Norges

garantitraktat etter 1905 var kommet i stand for å hindre England fra

å ta en norsk fjord; dette var noe som lå fjernt fra svenske interesser;

de to land på halvøya behøvet derfor ikke å se ublidt til hverandre for

denne traktatens skyld! — Denne uttalelsen gir et helt uriktig

inntrykk av det som virkelig skjedde. Den Michelsen—Løvlandske

regjering ville ha stormaktsgaranti overfor en mulig svensk revansje.

Denne garanti kunne alene England eller den Entente-gruppen som

England fikk i stand, gjøre effektiv. Ti den andre makt-gruppen, den

tyske, hadde intet imot en ny samling av den skandinaviske halvøy;

den ønsket den tvertimot. Stormakts-garantien hadde den virkning at

Norge og Sverige skiltes ytterligere fra hverandre og at Norge ble

henvist til det eneste alternativ som fantes til den skandinaviske

politikken, å søke beskyttelse hos vesten mot de farer som dro opp

for det på

grunn av verdens deling i to kampblokker. Garantitraktaten av

november 1907 var i realiteten en Vestmaktgaranti.

Hvorvidt det skulle bli England eller Tyskland som under en krig

besatte baseområder i Norge berodde på maktforholdet mellom dem;

det fra Sverige isolerte Norge ville ha mindre muligheter til å avvise

sådanne tiltak enn det med Sverige forenede skulle hatt. Det ville

også være vanskelig å skyte på den makt, som hadde gitt Norge den

garanti som det ønsket for sin eksistens som alene stående stat. Intet

under at det i Norge begynte å heves røster for at vi fikk lite på

England. —

Vårt naboland i sør, Danmark, ble dradd mot Tyskland. Vårt

naboland i øst, det nå alene stående Sverige, ble slitt mellom to

tendenser: å forskanse seg i en væpnet nøytralitet eller å søke

tilknytning til Tyskland.

Dette var den stilling hvori Norden ble latt etter at dets

forhandlinger med stormaktene i 1906—08 var avsluttet.

En kunne ha tenkt seg at Englands vegring ved å erkjenne

Norges nøytralitet og dets holdning i det hele under de vanskelige

forhandlinger ville ha åpnet de ledende nordmenns øyne for faren

ved å bli gjort til verktøy for stormaktene.

Stormaktsgarantien for Norges beskyttelsessone mot Sverige

var det klare uttrykk for Norges valg av utenrikspolitisk linje.

Løvland hadde 28. oktober 1905, altså straks etter Karlstad

uttalt: «Oppgaven må være å holde oss utenfor deltagelse i de

kombinasjoner og allianser som kan dra oss inn i krigs-eventyr med

noen av de europeiske krigerstater.» Også senere sa Løvland ikke så

sjelden at Norge måtte holde seg utenfor kombinasjoner som kunne

bli risikable.

Men dette program lot seg ikke gjennomføre. Det onde som

var skjedd i Karlstad, bestemte retningen. Sveriges holdning under

det siste avsnittet av Norges traktatforhandlinger og i tiden etter

traktatens undertegning drepte Løvlands skandinaviske tendenser.

Han så i denne holdningen ikke annet enn Sveriges gamle

overhøyhetslyster. Å se Norge regulere sitt forhold til stormakter

uten Sveriges inngripen og ledelse, det har opprørt Sveriges

formynderfølelse, skrev han vinteren 1908. Men Norge fikk ikke nå

venne svenskene til ettergivenhet, hvor det gjaldt Norges interesser

og verdighet!

104 105

Pressen på begge sider av kjølen ble høyst amper: Østenfra

fikk vi høre at vi var «Englands vasall», «stormaktenes klient,» osv.

Etter 7. juni hadde det for svenskene frembudt seg to veier:

enten å tvinge Norge med våpen til å gå inn i en holdbar union, eller

å skilles uten vanskeligheter. Sverige valgte en mellomvei, som måtte

føre til ulykker, nemlig å stille vilkår for unionsoppløsningen av en

sådan art at de måtte ydmyke Norge og skyve det bort fra samband

med Norden. Årsaken til denne Sveriges politikk er lett å se: Der var

på denne tiden en stor indre splid i landet. Det liberale partiet var

sterkt nok til å hindre krigen. Det konservative var sterkt nok til å

hindre et friksjonsfritt oppgjør. Derfor ble det en mellomvei som ikke

tilfredsstillet noen. I årene etter 1905 oppsto i Sverige en slags Don

Quichottisk stemning for en ny skandinavisk hel-statspolitikk. Denne

stemningen holdt såret blødende. «Tapet av Norge» kjentes som det

ikke kunne overvinnes. Den «oppreisning» Sverige hadde fått i

Karlstad kjentes utilfredsstil-ende. Det ga seg utslag i utfall mot

nordmennene. En av Hagerups gode venner i Sverige skrev: Den

uppfattningen har trangt djupt att norrmånnen som nation åro ett

oråttfårdigt slakte och den går icke bort kanske under generationer.»

Da enkelte norske, som for øvrig ikke var representative for

opinionen i Norge, fremholdt at den inngåtte traktaten ikke burde

stenge veien for felles skandinavisk forsvar, at Norge ikke ville svikte

når felles fare truet, fikk de skarpt svar fra svensk side: Alt det som

nå inntreffer hadde vi tidligere forutsagt: At en oppløsning av det ytre

fellesskap ville føre til at den ene part fikk interesser på ett hold og

den annen på et annet hold, og at dette ville lede til forskjellige

beregninger og kombinasjoner som ikke kunne føre til annet enn

nordisk splittelse og svakhet. Norge hadde bak Sveriges rygg søkt

Stormaktenes hjelp mot Sverige! Om Russland tok Nord-Norge til

Tromsø, ville Sveriges stilling ikke påvirkes synderlig derav. En

allianse mellom Norge og Sverige ville bli betraktet som rettet mot

Russland, og Sverige ville ikke gjøre noe som kunne fornærme

Russland. Norges og Sveriges interesser er altfor forskjellige til at en

militær samvirken lar

seg realisere. Hverken sammen med Norge eller med Danmark kunne

Sverige knytte sin skjebne! (1908).

Slik forherdet det svenske Høyre som innehadde regjerings-

makten under den største delen av perioden 1907—1914, seg overfor

Norge. Det talte mot Sveriges klare interesser, som det i

virkeligheten var seg selv bevisst.

Det konservative Sverige ble i tiden 1907—14 formanet av

ledende tyske statsmenn til å samarbeide med Norge for at dette ikke

skulle bli dradd vestover. Men atmosfæren på vår halvøy var for

ugunstig til at denne påvirkningen kunne nytte.

De aktivistiske kretsene i Sverige, som i samband med den 1.

verdenskrigen, skulle se Finnlands frigjøring fra Russland og nære

tilslutning til Sverige som dettes historiske misjon, stilte seg i tiden

før krigen meget kritisk til enhver tendens til orientering i retning av

Norge og Danmark.

Under de Svalbard-forhandlingene som fant sted før den 1.

verdenskrigen svarte Norge med sin forherdelse. I samband med

unionsoppløsningen hadde så vel England som Russland av lett

gjennomskuelige grunner animert Norge til å sikre Svalbard for seg.

Norge hadde nå ingen lyst til å søke Sval-bard-spørsmålet løst i

fellesskap av Norge og Sverige, slik som det siste landet ønsket.

Norge så kun sine spesielle interesser. En fikk ikke venne svenskene

til ettergivenhet hvor det gjaldt Norges interesser og verdighet!

Det er betegnende hva det tyske utenriksdepartement ved en

anledning skrev til sin sendemann i London: Det er utelukket at

Norge og Sverige vil stå ved siden av og sammen med hverandre i en

ny mellomfolkelig avtale.

IV.

Venstrepartiene i Sverige var blitt tatt sterkest av 7. juni.

Men de hadde forhindret at uakseptable vilkår ble fastholdt i

Karlstad. Og så snart den opprørte stemningen som reistes ved de

nordiske lands forhandlinger med maktene 1906—08 tillot det, søkte

de ved hjelp av det Nordiske Interparlamen-tariske Forbundet å få

knyttet trådene til nabolandene. De

106 107

tok opp arbeidet for: Nordisk nøytralitetsforbund, anerkjennelse av

en «skandinavisk klausul» om de nordiske lands rett til felles forsvar

av deres nøytralitet, og opprettelse av et sådant forsvar. Den

venstreregjering som tiltrådte i 1911 stillet seg sympatisk til dette

program. — Sigurd Ibsen uttalte i 1913 herom: Jeg er overbevist om

at en relativ trygghet vil kunne oppnåes derved at de nordiske riker i

fellesskap erklærer seg prinsipielt nøytrale i alle de stridigheter som

oppstår utenfor deres områder. — Han var også så djerv at han våren

1914, under inntrykket av den kommende krigen, holdt foredrag om

en ny norsk-svensk union. Av danskene var venstrelederne J. C.

Christensen og Neergaard for nytt samarbeid, den radikale,

pasifistiske P. Munch mot. Christensen hadde sommeren 1905

foreslått for Michelsens utsending at Norge skulle ta den danske

kronprins til konge. Han har klarere enn noen annen dansk politiker

sett hvordan det isolerte Danmark på denne tiden ble dradd inn i

Tysklands maktområde og fryktet for at Norge på samme måten

skulle dras inn i Englands.

Det svenske Venstres skandinaviske strev før og under den 1.

verdenskrigen ble gjort til intet fra to hold: Fra det norske Venstre og

fra det svenske Høyre.

Løvland og Gunnar Knudsen kjente seg riktignok lettet ved å

høre nye toner fra Sverige. Til Erik Palmstierna (radikal og senere

sosialdemokrat) fortalte Løvland i 1913 under dyp bevegelse at han

straks før 7. juni hadde talt med den da syke svenske

venstrehøvdingen Adolf Hedin, som hadde omfavnet ham, grått og

sagt: De blir den siste norske statsminister i Stockholm! Jeg som hele

mitt liv har arbeidet for skandinavismen, gråter over dette; dog kan

kanskje nordboerne lettere finne hverandre når de er tre frie folk! —

Men bitterheten og mistroen mot Sverige innen det norske

Venstre som høsten 1905 hadde måttet tale til gunst for

Karlstadoverenskomsten, satt for dypt. De eneste norske som kjente

seg frigjort nok til å annamme den nye samarbeids-tanken, var de

som ikke hadde del i ansvaret fra den gang. Konow H sa endog i

Sverige, riktignok ved et godt bord, at hadde han tidligere kjent

stillingen i dette land, skulle hans

Skarnes-linje ikke blitt til, og heller ikke hans krav på krig høsten

1905.

Straks før krigens utbrudd 1914 fortsattes samarbeids-sakens

drøftelse på et møte i Kristiania. Bortsett fra Konow H som var

meget ivrig for et forbund, var nordmennene, særlig Løvland og

statsminister Knudsen, reserverte. Det svenske høyre var mot.

Den svenske utenriksminister sa, da krigen var begynt, at

grensen mellom England og Tyskland kunne gå over Kjølen* ; derfor

var en norsk—svensk nøytralitetserklæring nødvendig; danskene

behøvdes ikke tas med i erklæringen. — Det synes som om

utenriksministeren (Knut Wallenberg), tross det svenske Høyres og

statsminister Hammarskjölds ulyst, skal ha fått i stand et slags tilbud

til Norge om et forsvarssamarbeid. Det ble avvist av Norge. Da

Løvland i november 1914 ble spurt av en svensk venstreleder om en

tale han holdt i Venstreforeningen i Kristiania mot «samrøre», sa han

at han kunne akseptere konferanser mellom de to lands militære

staber om et felles forsvar av Nordskandina-via; ellers burde der ikke

være noen organisert samvirken. — Nordmennenes frykt for samrøre

brakte dem i 1916 til å forkaste et forslag om et fast nordisk

interparlamentarisk sekretariat — et slags «nordisk råd», som det

svenske venstre la megen vekt på. Det var fra dets side ment å skulle

bli en ryggrad for enhetsstrevet i Norden.

Forklaringen til alt dette var bl. a. at der i Sverige var en tysk

aktivisme og i Norge en Entente-aktivisme, — riktignok ikke meget

utbredt, men innflytelsesrik. Disse krefter slet landene fra hverandre.

Norge ble dradd mot Atlanteren. Det vender ryggen mot øst, som en

samarbeidsivrig svenske skrev, og ser vestover havet! Sverige fant at

Norge sviktet

*) Under krigen ble det en gang av Sverige gjort en henven-

delse til Romania som av dette ble oppfattet som et forslag til

overlegning om en aksjon mot Russland, altså mot Ententen.

Romania spurte da Sverige om dette under alle omstendigheter kunne

regne med at Norge og Danmark ville bevare nøytralitet (overfor

Sverige). Dette viser hvordan man i det europeiske diplomati var

tilbøyelig til å se Kjølen som en skillelinje mellom de to blokkene.

108 109

viktige prinsipper, som de nøytrale pliktet i fellesskap å hevde.

Dette nye skisma i Norden skyldtes en faktor som ble — kan

en si — den store opplevelsen for generasjonen omkring 1914—20:

Den moderne blokaden.

Blokaden av tilførslene til et land gjaldt i tidligere tid alene

visse rent spesielle strategiske råvarer som fantes bare i noen enkelte

land, navnlig dem som engelskmennene kalte «naval stores». En

kornblokade slik som England hadde satt i verk mot Norge i

1813—14 for å tvinge det sammen med Sverige, var en meget sjelden

foranstaltning. De store blokadeoperasjoner under den napoleonske

kampperioden siktet fra begge sider på å hindre motstanderen fra å få

solgt sine eksportvarer og derved erverve valuta til å føre krig utenfor

hjemlandet. Blokaden var da et finansielt kampmiddel. Det rettet seg

ikke mot den alminnelige befolknings levevilkår.

Opplysningsfilosofien i de kontinentale land på 1700-tallet og dens

etterfølger liberalismen på 1800-tallet hadde lykkes å innarbeide den

humane tankegangen at selve folkene skulle kunne leve sitt liv, om

de organiserte militære krefter ble engasjert i en strid. I begynnelsen

av 1900-tallet hadde dette syn fått sitt uttrykk i en internasjonal

avtale, den såkalte London-deklarasjonen, som de engelske

konservative dog hadde forhindret den engelske regjering fra formelt

å slutte seg til.

Imens hadde det funnet sted en utvikling som gikk i en helt

annen retning og som almenheten ikke hadde sett konsekvensen av:

Den industrielle masseproduksjonen, masse>-hærene med deres

enorme utstyr og forbruk, som i krig måtte legge beslag på

befolkningens arbeidskraft til fortrengsel av produksjonen for det

sivile behov. Alle krigførende måtte få et skrikende behov for

tilførsler utenfra. Da krigen som kom i 1914, snart viste at rent

militært ville ingen av motstanderne få bukt med den andre, ble det

avgjørende kampmidlet å ramme produksjonskraften, dvs. selve den

alminnelige befolkningen hos motstanderen, hindre alle tilførsler til

denne så vel som til motstanderens hær og flåte.

London-deklarasjonens humane system ble feiet vekk.

Vårt århundres blokadekrig er — likesom bombingen av

sivilbefolkningen og andre metoder for massakreringen av denne —

uttrykk for den brutalisering av menneskets mentalitet og den

kjensleløshet, som er biprodukter av den moderne industrialismen.

England fikk på grunn av sin eksepsjonelt gunstige be-

liggenhet foran den mellomeuropeiske kysten et tak på situasjonen

som ingen i smålandene på forhånd hadde tenkt seg muligheten av.

Det ville være feilaktig herav å dra den slutningen at

engelskmennene er slettere i sin politiske moral og hensynsløsere i

sitt maktstrev enn andre nasjoner. Om disse hadde vært i samme

situasjon, ville de forholdt seg omtrent på samme måten.

Menneskenaturen er omtrent den samme i øst og vest.

De nøytrale land ble overrumplet av den i 1914 utbrudte

krigs totalitære karakter, av den overordentlige brutalisering av

kampmetodene som den brakte. Deres opinion vegret seg lenge ved å

akseptere den. Den hadde vanskelig for å forsone seg med at noe som

hadde vært regnet for kulturens største landvinning så plutselig skulle

gå tapt.

Helt uselvisk var dette ubehag hos de nøytrale ikke. For

blokademakten måtte helt naturlig søke å dra inn i blokade-området

sådanne nøytrale land som grenset til den blokerte motstanderen eller

hvorfra denne kunne få tilførsler.

Og ikke nok med det. Mens alle krigførende før alltid hadde

hatt en motvilje mot å skaffe seg flere fiender enn nødvendig, kunne

det for blokademakten nå være fordelaktig å ha til fiende nøytrale

land som grenset opp til den blokerte motstanderen. Når et slikt land

ble innviklet i krig, ble dets produksjonskraft beslaglagt for denne og

kunne ikke lenger være til nytte for motstanderen. M. a. o. nøytrale

land var kommet i en mer farefull stilling enn en før hadde behøvet å

regne med.

For Sverige fantes det en ytterligere grunn til å se med

kritikk, for ikke å si uvilje på den blokerende sjømakten.

110 111

Mens en på 1800-tallet hadde vennet seg til å se Vestmaktene som en

beskyttelse mot Østen, fikk en nå se det sørgespill at England og

Tyskland som så lenge hadde samarbeidet, og på 1800-tallet ofte mot

moskoviten, rev hverandre i stykker, og som en utbredt svensk

opinion mente, bare til Asias vinning. Hvordan kunne England, uten

hensyn til kultur og sivilisasjon benytte Russland for sin

maktpolitikk! Også Venstre i Sverige var redd for at Russland skulle

trenge frem til Oder og at slaverne skulle få overmakten i Europa, —

det samme som Vesten for tiden frykter så sterkt.

Det hadde ikke hjulpet meget at England i 1908 hadde

stagget Russlands festningsplaner på Åland, øygruppen like utenfor

Sveriges hovedstad. Russland hadde på ingen måte oppgitt dem. Da

krigen kom, satte det i gang arbeidene der. Samtidig førtes der i

Finnland en klar undertrykkelsespolitikk; det var ikke lenge mellom

hver gang det til Stockholm kom finske patrioter, som bad Sverige gå

inn for dem. — Svenskene hadde i 1908 vært redde for tysk—russisk

samarbeid. Det hadde minsket tyskernes goodwill i Sverige ikke lite,

til fordel for England. Men det hadde senere vist seg, tydelig for alle,

at Russland og England gikk sammen. Og det var Russlands ag-

gressive panslavistiske politikk ved Balkan og Donau som utløste

den store krigen. Denne viste at Tyskland hadde det største besvær

med å holde den russiske lavinen tilbake. I Londons gater frembød

skarer av de vakreste damer russiske knapphullsflagg.

Fra omkring 1912 arbeidet det seg i Sverige fram en retning

for tilknytning til Tyskland. Sveriges interesser pekte ut Tyskland

sone «den enda vännen». Da krigen begynte oppsto det en stemning

som ikke ueffent er blitt betegnet som «retts-aktivisme».

Rettsinstinktet i folket reagerte mot det voldsomme brudd som den

moderne blokadepolitikken innebar. Det at denne førte til at svenske

firmaer traff avtaler med de fremmede legasjoner, ble betraktet som

en alvorlig trusel mot Sveriges selvstendighet. Dertil virket frykten

for og hatet til Russland. — Denne retningen omfattet også mange av

Venstre, folk som i sin alminnelighet var vestorientert. Erik

Palm-stierna skriver således i sin dagbok for 4. august 1914: Våre

112

«fornufts-sympatier» må, av hensyn til faren fra Russland, være for

Tyskland. —

I Norge så vel som i Danmark bedømte utenriksministerne

blokadepolitikken omtrent på samme måte som deres svenske

kollega gjorde det. Statsminister Knudsen likeså. Men Norge lå langt

sterkere enn Sverige under inntrykket av Englands makt.

Da den totalitære krigen gjorde sitt inntog i historien, så folk

den enorme politiske betydningen av et fenomen, som de før hadde

betraktet alene fra økonomisk synsvinkel: De forskjellige lands

spesialisering på særskilte produksjons- og virk-somhetsgrener, den

internasjonale økonomiske sammenfilt-ringen som i løpet av et

århundre hadde gitt verdensøkonomien et helt nytt preg. Nå begynte

folk å forstå at denne internasjonale arbeidsdelingen, med sterkt

utviklede uten-landsnæringer og dekning fra utenlandske kilder av en

meget stor del av folkenes behov, hadde gitt de store sjø- og

finans-stater en enorm, tidligere ukjent makt over småstatene, som

var blitt økonomiske «complements» til de store. Småstatene begynte

nå å få en anelse om at denne utviklingen som var drevet fram under

slagordet: Maksimal effekt av de eksisterende produksjonsfaktorer,

også for en stor del hadde hatt rent pekuniære og politiske motiver.

Takket være den økonomiske avhengighet hos de små, som således

var oppstått, kunne blokadepolitikken sette gjennom nesten hva den

ville overfor små land med overutviklede utenlandsnæringer.

Det var imidlertid ikke alle småstater som var like svake.

Sverige med sin mer allsidige produksjon og med sin relativt

begrensede virksomhet på havet, var betydelig mer motstandsdyktig

enn Norge med sitt sterkt ensidig utviklede næringsliv.

Ved omlegninger av produksjonen og planmessig varebytte

og behovsdekning skulle Nordens befolkning kunnet forsynes på en

tilfredsstillende måte under krigen. Men verden ble på denne tid ennå

i det store og hele behersket av liberalismens ideer. En slik

planøkonomi var opinionen i Norden på ingen måte forberedt på.

Danskene var innstillet på å fortsette sin import av formidler og sin

eksport av foredlede land-mannsvarer, nordmennene på å seile og

fange og selge trefor-

8 - 1905 og 1940. 113

edlingsprodukter og malmer, slik som de var vant til. Noe

interskandinavisk varebytte av større betydning kom det ikke til

under krigen.

På grunn av sin økonomisk sterkere stilling kunne Sverige

føre en selvstendigere og mer energisk handelspolitikk. Det utnyttet

således den omstendighet at det var transittland for trafikken

vestenfra, ikke alene til Tyskland, men også til Blo-kademaktenes

allierte Russland, — til å skaffe seg selv atskillig import vestenfra.

Det gjorde endog fordring på at når det slapp fram en viss transitt til

Russland, skulle det kunne transitere en liknende varemengde til

Tyskland. Men på den måte blir jo vår blokade av Tyskland

nøytralisert! sa engelskmennene.

Danmark, og især Norge var i langt større utstrekning enn

Sverige nødt til å bøye seg. Intet gir prestisje og propa-gandakraft,

som makten. Det føltes etter hvert ikke som så ydmykende å bøye

seg for den Ententen som så sterkt fremhevet at den kjempet for

sivilisasjonens sak.

Fra Norge gikk påvirkningen til de svenske

venstrepoli-tikere. Christian Lange er her i Stockholm, noterer Erik

Palm-stierna i sin dagbok 19. februar 1916. Hans meddelelse om

oppfatningen i norske regjeringskretser bekrefter hva vi tidligere har

erfart, om den uro, med hvilken man i Norge følger vår politikk.

Skylden til at Malmø-politikken*) har rent ui i sanden, legges helt og

holdent på den Hammarskjöldske regjeringen. — 1. september 1916:

Nordmennene er fryktelig redde for ethvert «samrore». Danmark og

Norge finner Hammarskjöld å være en ulykke. 13. oktober 1916: Fått

brev fra Castberg som etter sin reise til Paris og London er meget

bekymret over Hammarskjölds forbliven ved regjeringsmakten. Han

betrakter ham som en fare for hele Norden, da de internordiske

ministermøter får smak av ham i Ententens øyne. Castberg

*) Hentyder til «Kongemøtet» i Malmø i desember 1914. Det

svenske Venstre hadde jublet over dette. «Siden Karl XVs dager er

ikke en så bemerkelsesverdig handling blitt utført.» Høyre hadde

vært surt. Møtet ga blokademakten som var mistenksom mot alt

skandinavisk samarbeid, inntrykk av at der var langt mer derav, enn

det i virkeligheten var.

synes å mene, noterer Palmstierna, at den som ikke har ofret sitt blod

for den «felles saken», ikke har noe å si til om, når freden skal

gjøres.

Denne påvirkningen var ikke uten virkning på de svenske

venstrepartiene som under den første halvdelen av krigen var

temmelig sterkt under inntrykket av blokadens hensynsløshet. Da

Palmstierna i november 1915 reiste til Kristiania, London og Paris,

skrev han i dagboken at han hadde hilst på den engelske sendemann i

Norge Findlay, som han kaller «lord Cro-mer.» Han betraktes som

den som styrer landet, noterer han, «en overdrivelse med atskillig

sannhet, ti handelslivet kontrolleres av engelskmennene som om

Norge var en dominion.» — Etter tilbakekomsten til Sverige fra

denne reisen endres tonen i dagboken ikke så rent lite:

Hammarskjöld har bundet oss til en teoretisk linje som kan bli

skjebnesvanger for hele vår fremtid! Ved sin doktrinære innstilling

river Hammarskjöld opp sambandet med Norge og Danmark og

skaper en urolig atmosfære omkring Sveriges regjering.

Når Ententen hadde medgang i krigen, så venstrepartiene

tydeligere uklokheten i den retning som Hammarskjöld hadde gitt

Sveriges politikk. For oss (venstrepartiene), noterer Palmstierna, blir

det en oppgave å ordne det slik at Sverige ikke ved fredsslutningen

står som det slagne Tysklands nærmeste venn og dras med i dets

vanskeligheter, men forblir fritt. En til beste for England graduert

innretning av vår nøytralitetspolitikk er det beste for Sverige! Fra

London hører han at den svenske sendemannen der er blitt kjed av å

være «paraply» for Hammarskjöld, som kunne la Sverige dø, bare

det skjedde for den siste levningen av folkeretten. — Venstrepartiene

mistenkte regjeringskretsen for å ville provosere tvister med

Ententen for å tvinge Sveriges politikk inn under tyskhetens tegn. Da

det i Sverige etter hvert ble mangel på melk, sukker osv. og prisene

steg, speidet opposisjonspartiene etter det psykologiske øyeblikket,

da den Hammarskjöldske regjeringen kunne veltes. Men, sier

Palmstierna, det er jo kongen som velger statsrådene, og det finnes

nok av håndfaste karer omkring Kongen, som kan mobiliseres mot

riksdagen!

114 115

Den mot Ententen opphissede opinionen skulle støtte et slikt tiltak!

Venstrepartiene var alt annet enn konsolidert.

Ved krigens utbrudd hadde det vært tegn til en bred samling i

landet. Staaf og Branting som i månedene før krigen hadde stått

meget skarpt mot den Hammarskjbldske opprust-ningspolitikk, ga da

etter. Men de store spørsmål, som krigen reiste, fremkalte snart en

indre kamp og «hets» som etter hvert fullstendig utartet. Det var i

forbindelse hermed at det gamle overklase-Sverige skulle komme til

etter krigen å måtte vike plassen for demokratiets Sverige. Dette

søkte, som naturlig var, under kampen, kraft hos nordmennene, som

for ikke så lenge siden hadde reist seg mot det gamle herskende lag i

sitt land, og som nå stadig klarere tok plass ved siden av de makter,

hvis blokadepolitikk Hammarskjölds og Lindmans Sverige betraktet

som en undertrykkelse.

I denne strid kvaltes alt edelmod, noterer Palmstierna; kun

dårlige motiver ble lett fram. Den såkalte «Frihetstiden» fra

1700-tallets Sverige gjenoppsto. For sine venner erkjente Branting:

«Jeg er Entente-politiker.» Et svensk parti fikk sine ideer i Ententens

legasjoner, et annet parti fikk dem hos tyskerne. Fra begge sider

foregikk det klappjakt, på henholdsvis Entente-aktivister og

tysk-aktivister. — De radikale kretsene var på ingen måte i sin helhet

alltid på Ententens side. En rekke av deres beste penner var

tysk-aktivister, vesentlig på grunn av Finnland og Åland. Finnenes

«nye aksjonslinje» beruset mange svensker, særlig når tyskerne

hadde stor fremgang på Østfronten. Men det taltes jo ofte også om

separatfred mellom Tyskland og Russland, og da svinget stemningen

til fordel for Ententen. Mange kjente seg dratt mot to hold. Så sent

som henimot slutten av 1916 advarte Palmstierna blokade-makten

mot å spenne buen til bristningsgrensen. Svenskene ville slutte opp

som én mann mot rettskrenkelse! Venstre festet seg ikke lite ved det

at Ententen stillet seg så kjølig til de nordiske ministermøtene. Denne

maktgruppen, skrives det i dagboken høsten 1916, som beruser seg i

følelsen av at ideelle mål signer dens våpen, forstår stadig mindre at

nøytralitet hos andre nasjoner har sin berettigelse.

Flertallet innen venstrepartiene i Sverige var ikke ytter-

lighetsmenn. Flertallet gikk ikke lenger på sin kant enn til

nøytralitetens fastholdelse, selv om den tenktes noe graduert til fordel

for Vesten. Men også for denne politikken hadde Venstre bruk for

støtte i nabolandene. Det krevet alltid, overfor høyreregjeringene,

nær samvirken med de øvrige skandinaviske regjeringer. Det så heri

et middel til å hindre at Sverige ble drevet bort fra sin stilling som

uavhengig stat mellom Russland og England, mellom Østen og

Vesten. Men Ven-stre-partiene hadde i virkeligheten ikke noe videre

mot til å danne regjering; derfor var de redde for å stille krav til

regjeringen, som kunne smake av ultimatum. — Mange mente å se

Hammar skjold bak presseartikler som advarte mot å demonstrere

altfor meget vennskapet med Norge.

Var det i Sverige i tide blitt dannet en regjering på Venstres

program, som også, vest for Kjølen, var Gunnar Kund-sens og Ihlens

program (disse var på ingen måte Entente-aktivister), ville dette ha

kunnet konsolidere den skandinaviske halvøy på nøytralitetslinjen.

Men i Sverige hadde de konservative krefter makten like til

senhøstes 1917, til et tidspunkt da krigen begynte å nærme seg sin

slutt. Da ble regjeringen Edén-Hellner dannet av liberale som sto

ikke så svært langt fra Høyre. Branting ble tatt inn, men ble betraktet

som farlig for Sveriges utenrikspolitikk; han gikk av allerede i

begynnelsen av 1918.*)

De forhandlinger med Ententen, som var den nye regjerings

egentlige oppgave, om tilførsler til forbedring av svenskenes nå noe

knappe spiseseddel, kom ikke større i gang før ut på det nye året.

Den svenske regjeringen førte disse forhandlinger praktisk talt helt

uavhengig av de øvrige skandinaviske regjeringer. Den kunne på

grunn av Sveriges faste holdning under krigen, oppnå en avtale som

skilte seg temmelig sterkt ut fra den som Norges omtrent samtidig

oppnådde. Den krevet og fikk adgang til fortsatt å levere relativt

meget mer til Tyskland, og Sveriges ytelser til England ble relativt

langt mindre enn Norges.

Dette trakk ikke Sverige i retning av skandinavisk sam-

arbeid.

*) Gjennom byråkratiet bibeholdt Høyre meget av sin

innflytelse.

116 117

Når kampen innen Sverige var så livlig, og dens utgang

under den største delen av krigstiden så usikker, og det svenske

Venstre la så vidt stor vekt på å få støtte i Norge, og det regjerende

Høyre på å isolere Sverige fra påvirkning derfra — kunne det fra før

vanskelige forhold mellom de to riker ikke undergå noen virkelig

bedring under krigen, tross de liberales og Gustav Vs gode vilje.

Hvor har Malmø-politikken og den nye skandinavismen tatt veien?

spurte Palmstierna. Han klaget over at Sverige ble isolert fra Norge.

Etter at unionsbåndet var sprengt, hadde Norge to muligheter

: Enten å søke tilknytning hos sine granner, eller å søke den hos en

stormakt, som ikke kunne være noen annen enn sjømakten i Vesten.

Den 1. verdenskrigs blokadepolitikk kom i det kritiske øyeblikket og

avgjorde saken. I kapitel V er det redegjort nærmere for de

skandinaviske lands handelspolitikk under krigen.

KAPITEL V

Blokadepolitikken — den viktigste ytre

politiske faktoren for Norge i vårt århundrede.

I

Kong Gustavs initiativ til kongemøtet i Malmø noen måneder

etter at den 1. verdenskrigen var begynt, tør en kanskje se som en

gjenopptagelse av den holdning han hadde inntatt i de 2—3 første

måneder etter 7. juni. — Det er ofte blitt sagt at de tre land med dette

møte viste utlandet at det nå atter var enighet mellom de nordiske

land, og at dette ytterligere ble gjort klart ved de skandinaviske

ministermøter, som begynte i 1916.

Men for de to makter vi under krigen daglig hadde å gjøre

med — England og Tyskland — var det umulig å skjule at de tre land

fremdeles hver for seg kjempet sin egen kamp, og at noen enhet i

deres utenriks- og forsvarspolitikk ikke fantes.

Om Sverige i denne krigen lå forholdsvis trygt, fordi ingen av partene

hadde noen interesse av å krenke det, var dette ikke tilfelle hverken

med Danmark eller med Norge.

Var den engelske planen om en offensiv inn i Østersjøen ikke

falt bort på grunn av det som hendte på andre krigsteatre, men satt i

verk, ville hverken Sverige eller Norge ha støttet Danmarks

nøytralitetsforsvar. — Og hadde flåtemaktene ved Nordsjøen

forgrepet seg på norsk kystområde, ville svenskene ikke ha møtt opp

til dets forsvar sammen med nordmennene.

Skagerak-slaget viste hvor usikkert utfallet av den tysk—

engelske sjømilitære tevlingen var. Slaget brakte store over-

118 119

raskelser. Visse konstruksjonsfeil ved de engelske skip og visse

artilleristiske fortrinn hos de tyske brakte i kort tid til bunns en rekke

prektige engelske slagenheter. Hadde de to flåter fått ny kampkontakt

neste dag, kunne slike momenter ha gitt overvekten til tyskerne. I

sjøkrig vil tilfeldigheter alltid spille stor rolle, likeså tekniske

momenter, som av utenforstående er lite påaktet. Visse finesser ved

det optiske utstyr av sikteappa-ratene eller ved granatenes tennrør var

utvilsomt av betydning for de tyske skips skytning, og slike ting kan

på sjøen bringe vendingen i et slag.

Vi kan vel være nokså sikre på at etter en sådan vending ville

et område på den norske kyst snart blitt søkt besatt. Tyskerne ville da

ikke veket tilbake for noe, som kunne ha muliggjort større aktivitet i

deres sjøkrigsførsel og åpnet dem adgang til Atlanteren.

Når tyskerne holdt seg så vidt tilbake med sin kampflåte som de

gjorde, og når de sjanser som de enkelte ganger hadde, ikke resulterte

i videregående offensive foretagender, når vi således unngikk, ved

sådanne, å bli trukket inn i krigen, var dette et hell — intet annet.

Det at det norsk—svenske fellesforsvaret bortfalt ved

unionsoppløsningen, svekket oss overfor begge de makter som

kjempet om herredømmet i Nordsjøen. Hadde fellesskapet i

for-svarshenseende bestått, ville det ha kommet Norge til gode at

begge krigførende så ugjerne så at Sverige kom inn i krigen på

motpartens side.

Når en fra det militære område vender seg til det handels-

politiske og økonomiske, støter en på den viktige kjensgjerningen,

som vi har pekt på allerede i IV kapitel, at hvert av de nordiske land

siden det industrielle gjennombruddet omkring det siste

århundreskiftet hadde lagt så sterk vekt på sine uten-landsnæringer,

til relativ fortrengsel for hjemmemarkeds-næringene. En forholdsvis

stor del av hvert nordisk folks behov ble tilfredsstillet ved at ydelser

til utlandet ble omvekslet med behovsvarer derfra. En del av denne

vareutvekslingen var interskandinavisk; i den utstrekning de nordiske

folks behov ble dekket herved, fantes det således en selvstendig

behovs-

dekning uavhengig av utenforstående økonomiske stormakter. Men

den nordiske selvforsynings område var etterhånden forminsket

(allerede før år 1900 hadde den norsk—svenske mel-lomriksordning

opphørt), mens vår vareutveksling med de store industri- og

finansmakter var øket.

Situasjonen var altså den, at hvert av de nordiske land i høy

grad avsatte sine produkter og tjenesteytelser på verdensmarkedet, og

i samme grad fylte sine behov derfra.

Den krigførende part som behersket havene, hadde heri et

maktmiddel til overfor de nordiske land å oppnå for det første deres

medvirkning til den blokade av Tyskland som sjømakten fant så

viktig, for det annet deres overlatelse til sjømakten av nordisk

tonnasje og nordiske produkter som vestmaktene ville ha, og det til

relativt billige priser.

Hensikten med Vestens blokadepolitikk var å avskjære til-

førselen til Tyskland, og ikke til de nordiske land. Disse be-høvet

ikke å lide noen mangel, om de lot sjømakten få sin vilje, dvs. om de

gikk med på to vilkår: for det første å gi garantier for at de varer de

fikk vestenfra forble innen landet, for det annet å innskrenke, om

ikke helt å stoppe, sine egne produkter og ytelser til Sentralmaktene,

og levere Vestmaktene det de ønsket av tonnasje og varer, til priser

som de godtok.

Det at de nordiske land herved led pekuniær overlast, var

ikke avgjørende i en krigstid så alvorlig som den daværende. Det

som disse land fryktet, var

1) at de fra tysk side skulle bli utsatt for represalier og

overfall. Krigens utfall var uvisst; Tyskland kunne en dag få

handlefrihet overfor oss.

2) at de, fra Vestmaktenes side, skulle bli underkastet et

kontroll-system som innebar en beskjæring av deres selvstendighet

og suverenitet.

Disse bekymringer for de håndgripelige ulykker som truet de

nordiske land, var hos deres styrende klasser nøye forenet med visse

bekymringer av ideell eller, kan en kanskje si, av moralsk art. Det

gjaldt her forestillinger som hadde et par århundrers hevd:

Var det riktig av en stat, som hadde det store privilegium å

stå utenfor en krig, å gjøre en utpreget forskjell mellom de

120 121

to krigførende?*) Var dette forenelig med dens plikt? Særlig den

svenske statsminister Hammarskjöld mente at det nøytrale land kunne

ikke tjene som skueplass for økonomiske operasjoner siktende på å

bryte motstanderens motstandskraft. Han protesterte mot den

behandling som den engelske regjeringen underkastet nøytrale land

for hårdere å ramme motstanderen, og mente at Sverige måtte nekte

sin medvirkning til denne sjø-maktens politikk.

Dernest var det den forestillingen at en nøytral stat ikke —

selv om den skulle se en fordel i det — kunne svikte visse almene

prinsipper som var blitt de siviliserte staters fellesarv, og etter hvilke

nasjonene satt inne med en umistelig rett til å benytte det «frie hav»

og ha samkvem med andre nasjoner. Dette var en forestilling som

gikk tilbake til 1700-tallets naturrett og som hadde fått sin prestisje

ved langvarig propaganda og ved utallige kamper i frihetens tegn.

Hammarskjöld så en oppgave i å hevde disse prinsipper ikke blott for

Sveriges skyld, men i alle staters, også de krigførendes interesse. Og

det måtte gjøre dette, selv om det skulle koste oppofrelser! Det var

ikke for å være velvillig mot Tyskland**) at han førte den politikk

som han gjorde, men for å opprettholde prinsipper, som sivilisasjonen

ikke kunne fornekte!

Da blokaden var en kampmetode som siktet på å berøve den

sivile befolkningen dens levegrunnlag, kjentes det som det var

humanitetens og kulturens sak som sto på spill.

Det har i Sverige riktignok også vært hevdet en annen oppfatning :

Når det på det handelspolitiske område ble en så sterk spen-

ning mellom Sverige og sjømakten, så skyldtes ikke dette —

*) Blant de mange foranstaltninger som de nordiske land

måtte ta under krigen, ble det selvsagt også sådanne som var partiske

for Tyskland. Særlig var det tilfellet i Sverige, i noen grad vel også i

Danmark, kanskje minst i Norge. Allikevel betraktet de nordiske

statsmenn deres medvirkning i etablering av Englands store blokade

mot motstanderen som noe særskilt, som noe som ga deros hele

politikk et ofte pinlig følt preg av ensidighet.

**) Det er også erkjent av hans motstandere at Hammarskjöld

på ingen måte var til sinns å gå i tysk ledebånd; og de to svenske

regjeringer som etterfulgte hans regjering under krigen enda mindre.

som regjeringen og almenheten trodde — Englands overgrep og

Sveriges mot disse rettede hevdelse av folkerettslige rettigheter.

Motsetningen som oppsto, hadde sin årsak i den tysk-Vennlige

opinionen i Sverige som fremtvang hensyntagen til Tysklands

interesser. Hadde det ikke vært dette moment, skulle Sverige ha ført

en realistisk politikk, diktert av hensynet til landets materielle

forsyning! Den svenske nøytraliteten ble en for Tyskland velvillig,

altså mer eller mindre partisk, nøytralitet og måtte for

Entente-maktene fremstille seg som suspekt.

Med den sterke selvfølelse som var det sentrale draget i

Hammarskjölds personlighet, tildelte han seg selv den ærefulle rollen

å være folkerettens redningsmann, har en svensk historiker skrevet.

Om en trekker sammenlikning med et land som var avgjort

Entente-vennlig, som Norge, vil en kanskje se klarere i denne striden

mellom de to svenske oppfatningene.

Det er liten tvil om at de i Norge som hadde ansvaret for

landets handelspolitikk, kjente Vestens blokadepolitikk som farlig og

pinlig av flere grunner:

Den medførte betydelige økonomiske vanskeligheter, iallfall

for stat og kommuner, og for eksportørene til Tyskland.

Den kunne lett ført til tyske desperate skritt av uberegnelige

konsekvenser for oss; blokaden foranlediget som bekjent den tyske

ubåtkrigen, mot hvilken vi ikke hadde noe middel til å forsvare oss.

Den medførte et kontrollsystem som undertiden kjentes som

uutholdelig.

Den tvang oss til en politikk som føltes uforenelig med den

upartiskhet som de brede lag instinktmessig kjenner som en «fair»

holdning selv om de ikke bryr seg noe større med sivilisasjonens

umistelige prinsipper.

Om alt dette var det i Norge ikke noen større uenighet. Helt

annerledes i Sverige, hvor partipolitikken kom til å spille inn: Mot

Høyres tysk-vennlighet protesterte Venstre med Entente-vennlighet.

Derav kom den motsetningen i synet på handelspolitikken, som det

ikke var noen foranledning til i Norge, hvor det ikke fantes noen

tyskvennlighet med politisk innflytelse. Mens Sverige som følge av

de her nevnte indre motsetninger

122 123

hadde tre regjeringer under den 1. verdenskrigen, sto i Norge

Venstre-reg jer ingen urokket under hele perioden.

Men den spartes ikke for konflikter med blokademakten.

Ihlen kjente dem som høyst ubehagelige. Han ble betegnet som pro

german, ikke fordi han var det, men fordi blokademakten hadde

interesse av å svekke ham i hans landsmenns øyne. De danske ledere

la for dagen en nesten forbløffende for-handlingsdyktighet. Men

deres syn på blokadepolitikken var omtrent som de andre

skandinavers.

En ytterligere klarhet i den svenske kontroversen vil vi få,

når vi minnes hvor skarpt Norges ansvarlige ledere under den første

delen av den 2. verdenskrigen, da landet var blitt enda mer

vest-orientert enn under den 1. krigen, reagerte på sjømaktens

blokadepolitikk:

8. september 1939 opplyste utenriksministeren i Stortingets

utenrikskomité at den engelske regjering hadde fremsatt forslag til en

handelsavtale. «Det var sagt tydeleg frå at dette var med tanke på å

leggja økonomisk trykk på Tyskland.» Han selv hadde sagt: «Det

kunde ikkje vera noko som den norske regjeringa eller ein nøytral

stat kunde ha noko med å leggja trykk på Tyskland, men at vi på vår

side hadde sett oss fyre at vi vilde halda uppe ein normal handel til

alle sider so vidt råd var.» Hambro at at det engelske krav «jo i

realiteten er uhørt å by noen selvstendig stat». 16. september

insisterte England på så fort som råd var å få en avtale om norsk

tonnasje til engelsk bruk. Kunne der ikke fort komme i stand en slik

avtale, måtte den engelske regjeringen bruke den makt den hadde til

å stanse kullutførselen til Norge. Mowinckel, som var skipsreder, sa

at Englands krav «er jo ganske forferdende krav overfor et nøytralt

land.» Det ble i komiteen endog antydet at når England før krigen

hadde så å si tvunget Norge til å kjøpe kull av det og bundet det til å

ta 70 % av sin kullinnførsel fra England, var dette gjort for å ha et

maktmiddel overfor det.*)

Ved årsskiftet 1939—1940 sa utenriksministeren om han-

*) Herved hindredes vår utvikling til selvhjulpenhet på

jernbane-driftens område, elektrifiseringen.

delsforhandlingene med England: «Eg må seia at ho (England) gjekk

ikkje fram på heidersmanns vis mot Nor eg i denne saka.»*)

II

Da det er Vestmaktene, som har hatt overtaket i den psyko-

logiske krigsføringen, som i 1900-tallets kampperiode har fått en så

fremskutt plass, har den nordiske offentlige opinionen ikke hatt lett

for å fatte rekkevidden av den dyptgripende revolusjon som den

moderne blokadepolitikken i virkeligheten er. I IV kapitel er det pekt

på dette vendepunktet i vår klodes utvikling. På dette sted i

fremstillingen vil det kanskje være nyttig med enda noen ord å

klargjøre dets konsekvenser.

Etter renessansen hadde et antall store makter gjennom fire

århundrer ført en tevlingsstrid, hvorunder de hadde delt verden

mellom seg. Til enhver tid hadde det vært to makter som kjempet om

lederstillingen. Men de andre kom dem så vidt nær i makt at de, ved

å gå enten til den ene eller til den annen av hovedkonkurrentene,

dannet en balanserende faktor, som gjorde det mulig at en slags

likevekt ble gjenopprettet, når balansen ved store avgjørelser var gått

tapt.

Striden var i disse århundrer ført med militære midler. Men

finansieringen av disse var det store spørsmålet, slik at en kan si at

det i realiteten hadde vært en finans- og handelskamp. For

finansmidlene ble innvunnet ved handel. De produkter det ble

handlet med, ble for en ikke liten del innvunnet ved militær

maktutfoldelse. Det var derfor et samspill av militære, finansielle og

kommersielle operasjoner.

Det var et hårdt system. Men det hadde vært mulig for

verden å bestå og endog gjøre betydelige fremskritt. 1700-tallets og

1800-tallets humanisme hadde trukket opp visse grenser for

kampmetodene således at den brutalitet og de ødeleggelser som

kamp naturlig fører med seg, ikke hadde hatt fritt løp.

Da den første storkrigen på 1900-tallet begynte, tenkte en

*) Det syn de norske lederne hadde på blokadepolitikken hindret dem

ikke fra i mellomkrigstiden og etter den 2. verdenskrig begynnelse å

innstille sin politikk på sjømakten. Ut av de tilsynelatende sterke ord

taler der en resignasjon.

124 125

seg at den også skulle føres etter denne normen. Men da de franske og

russiske hærer, i stedet for etter planen å trenge inn i Tyskland og der

diktere freden, av tyske hærer ble tvunget tilbake på fransk og russisk

område, hvor frontene stabilisertes, forsto de allierte makter, at de

ikke kunne fremtvinge en avgjørelse med den konvensjonelle

kampmetoden. De så seg derfor om etter en ny.

Den økonomiske utviklingen i de foregående generasjoner

hadde på dette tidspunkt skapt et antall overbefolkede industri-stater

avhengige av import fra verdens råstoffland. Dermed hadde

blokadevåpenet, som tidligere ikke hadde kunnet avgjøre noen

storkrig, fått en ny karakter. Til den parten som kontrollerte

verdenskommunikasjonene bød det seg fram som det krigsavgj

ørende våpen som denne parten nettopp trengte, — og den tok det i

anvendelse.

Den grep så meget begjærligere etter det nye våpen, som

tapene under de fåfengte forsøk på å oppnå en avgjørelse med den

konvensjonelle, rent militære metoden steg til millioner. Det var

fortvilelsen, smerten og hatet som drev på da den nye krigsmetoden

ble til. Og den brakte, hos begge parter, disse krefter til det

herredømme som etter hvert har satt verden i en slags kronisk

panikk-tilstand.

Det betydde ikke meget at ledelsen for de små nasjoner som

sto utenfor den 1. verdenskrigen, protesterte i humanitetens navn mot

den nye måten å føre krig på. De nordiske utenrikspolitiske ledere,

som Hammarskjöld, Ihlen og Scavenius, tenkte vel kanskje mest på

det som lå dem nærmest, deres egne lands velvære. Dog hadde deres

mostand mot blokadepolitikken en dypere grunn. Propagandaen og de

seirende makters prestisje har utvisket det av vår generasjons

bevissthet. Men historien kommer til å minnes det.

Krigsguden kunne nå ramme selve folkene som tidligere

hadde vært beskyttet av hærenes frontlinjer. Den direkte metoden var

så meget enklere enn den gammeldagse indirekte metoden, ved

hvilken en under store tap måtte bryte fiendens mot-standsvilje for så

først å kunne trykke på de politiske organer og det folk som sto bak

disse.

Bombardementet av den sivile befolkningen sluttet seg,

under den 2. krigen, som det logiske supplement til avsnøringen av

befolkningens livsnødvendige forsyning.

Med dette store tidsskifte falt alle hemninger vekk. Den

underjordiske krigen med dens snikskytten, bandittvesen,

re-pressalier og tortur, som lenge hadde vært holdt borte fra krigene

som illegale metoder, ble det tredje elementet i vårt århundres strid.

Denne utvikling kom plutselig på de uinnvidde. Men den

hadde vært forberedt i stillhet gjennom mer enn en generasjon. Det

«moderne gjennombrudd» i siste fjerdepart av 1800-tallet, som alle vi

eldre hadde vært så stolte av, hadde forberedt den nye tiden.

Undergravningen av den gamle etikk, som så mange store forkynnere

og tenkere hadde bygget opp, industrialismens kaldhamrede

mentalitet og den uhemmede individualismen og konkurranse-ånden

og meget annet hadde skapt en atmosfære som gjorde det naturlig for

de politiske ledere ikke å vrake noen kampmetode, bare den var

effektiv.

Om den nye økonomiske situasjonen som viktige lands

befolkning befant seg i, ga krigslederne muligheter til å ramme selve

folkene, og til å ramme dem særlig hårdt fordi den nye teknikk ga

dem før ukjente midler i hendene til avsperring av vareførselen så vel

som til ødeleggelser bak motstandernes frontlinjer, så hadde ikke

lederne behøvet å utnytte disse muligheter. I stedet for å sette alt inn

på å slå motparten til jorden kunne lederne ha stillet seg den

oppgaven å stabilisere det likevekt-system som fantes ved

1900-tallets begynnelse. Ved bibehold av dette system kunne de

gamle kulturstater ha bestått noenlunde uantastet. De kunne da ha

anvendt de midler som kulturen hadde gitt dem i hende til litt etter litt

å heve de underutviklede stater. Krigen som begynte i 1914, kunne

vært avsluttet med en negociated peace slik som de tidligere

storkriger ble avsluttet i den tiden statsmennene ennå så at en krig

måtte føres på en slik måte at den kunne muliggjøre en fred av noen

varighet.

Den nye mentaliteten har krevet unconditional surrender.

Den har medført eksplosjoner av fanatisme innen noen av de største

nasjoner og innen de fleste av de underutviklede folk. Den har i tider

da de rent militære våpen har hvilt, iallfall mel-

126 127

lom de store, ført til den kalde krigen, til de mest radikale øko-

nomiske sperringer og systematisk psykologisk warf are siktende på

folkereisninger innenfor motpartens grenser, til en permanent tilstand

som har mer likhet med krig enn med fred. De etterblevne folkeslag

venter kun på det øyeblikk, da de er blitt tilstrekkelig opplært, til å

falle over kulturnasjonene med de metoder som disse selv har

introdusert i den siste menneskealder. De vil nå bli anvendt, bare

enda brutalere, mot dem selv.

Ikke minst tragisk fremstår for vårt blikk sjømaktens egne

ledere. Lloyd George så forholdsvis snart at den 1. krigen måtte

avsluttes med måtehold. Men de ånder som han selv hadde reist,

kunne han ikke trolle bort igjen. Neville Chamberlain, Samuel Hoare,

Halifax og andre av de mer tradisjonsbundne engelske ledere så at det

burde komme i stand en forsoning og utjevning innen den del av

verden, som de betraktet som den avgjørende — Vest- og

Mellom-Europa. Av de fire største stater her hadde England sitt

verdensrike og dermed forutsetningen for et bytte av egne

industriprodukter med råstoff -landenes mat- og råmaterial-

produksjon. Frankrike hadde ved siden av sine kolonier sitt rike,

underbefolkede hjemmeområde. Problemet ble det å skaffe det

overbefolkede Italia områder i Afrika og det overbefolkede Tyskland

muligheter til bytte av industriprodukter mot råmaterialer fra Donau-

og Balkan-området organisert på grunnlag av en politisk preferanse

for Tyskland innen dette området. Denne planen betydde en slags

gjenopprettelse av Donau-monarkiet, som det engelske diplomatiet

hadde betraktet som et nødvendig politisk arrangement under

størstedelen av 1800-tallet.

Et arrangement som det her antydede ville ha tilfredsstillet

Russland like lite som Donau-monarkiet hadde gjort det. Men

Russland trengte etter revolusjonen og ennå i 1930-årene fred. Dets

befolkningsutvikling og økonomiske fremskritt ville etter noen tid ha

nødvendiggjort nye arrangementer. Men imens ville tid være blitt

vunnet, og Tyskland inklusive Donau-om-rådet, som omkring 1930

oppviste foruroligende økonomiske og sosiale forhold, kunne imens

vært stabilisert.

Den retningen som ved hjelp av en ordning som her nevnt,

ville spare verden for den nye krigføringen og de vidtrekkende

ulykkestilstander som den måtte føre med seg, ble som vi vet, slått

ut. Tross engelske politikeres anstrengelser sluttet den 1. krigen med

en fred, som den tyske opinion ikke kunne slå seg til ro med.

Nasjonalsosialismen feiet brutalt vekk det tyske demokratiet, som

ikke hadde formådd å oppnå en revisjon av freden. Det tyske

demokratiet oppflammet det engelske og det nordiske mot det

«gjenreiste» Tyskland. Det lyktes den nye ånds menn å få England til

å se «Munchen»-politikken som en ydmykelse for seg. Churchills

retning vendte seg til Russland, som imidlertid ikke hadde noen fidus

til England og som gikk sammen med Tyskland. Den 2. storkrigen

ble uunngåelig. Den nye krigføringen feiret triumfer enda større enn

under den 1. krigen. Stillingen i øyeblikket preges av en

big-busi-ness-politikk fra den del av verden som ligger relativt

beskyttet mot Østens maktmidler. Denne politikk er helt naturlig

krassere enn det langt sterkere utsatte Vest-Europa ønsker den. Østen

som regner med at tiden arbeider for den, søker å møte USA's

metode med smidighet. Men situasjonen kan ikke karakteriseres

annerledes enn som høyst farlig.

III

Det var under den 1. verdenskrigen en maktpåliggende sak

for samtlige nordiske land å verge seg mot sjømaktens

blokade-politikk. Allikevel var de ikke i stand til i dette å føre en

felles eller samlet politikk.

Den kanskje alvorligste saken for Norge både den gang og

for ettertiden var kontrollsystemet. Den inntrengen som skjedde av de

krigførendes organer på våre enemerker og i våre indre anliggender,

føltes av alle tenkende som et pinlig inngrep i landets suverenitet,

som vel ingen hadde tenkt seg muligheten av å skulle oppleve, som

en beskjær else av vår selvstendighet, langt alvorligere en den som vi

noen gang kjempet med Sverige om.

Blokaden ble, som den varme Entente-venn Wilhelm

Keilhau har uttrykt det, båret inn over våre grenser og fikk sine for-

reste linjer etablert midt mellom våre forretningsmenn.

128 9 - 1905 og

1940.

129

Dette opphørte visselig nokså snart etter krigen. Men denne

opplevelsen satte sine merker.

Når en ser at landets evne ikke rekker til å skaffe borgerne

den nødtørftigste beskyttelse, når en ser at det ikke lykkes landet å

prestere et organ som kan stå skjermende mellom de pågående makter

utenfra og de enkelte borgere — firmaenes bransjeorganisasjoner var

for svake hertil — når forretningsmenn som ønsker å drive en legitim

forretning, ser at de ikke har noen annen utvei enn å gi seg over til

enten den ene eller den annen utenlandske makt, åpne sine bøker, ta

imot hvilke instruksjoner og avgjørelser som helst uten å knurre, når

en ser landets næringsdrivende stand delt i to leire, tilhørende hver sin

av de krigførende, — da begynner noen hver å revidere sine

oppfatninger om ett og annet.

Det er uomtvistelig at de andre nøytrale land kjempet hårdere

på dette punkt. I Holland og Danmark fikk regjeringene opprettet

landssentraler, i formen private, men under regjeringenes beskyttelse

og i realiteten offisielle, til sentral behandling av de innenlandske

firmaers mellomværender med de krigførende. Selv om disse

landssentraler også måtte finne seg i mangt og meget, og var nødt til å

føre en meget elastisk politikk, sto de dog til en viss grad som et

bolverk mellom det innenlandske næringsliv og de utenlandske

makter. I kraft av sin sentrale stilling og sine regjeringers

ryggdekning kunne de regulere innholdet av garantierklæringene,

overhodet våre borgeres forpliktelser overfor utlandet, på en mer

tilfredsstillende måte enn det kunne skje der hvor sentrale

institusjoner manglet.

Da Norge i 1915 lot seg drive inn på bransje-avtalenes vei,

dvs. avtaler mellom de enkelte bransjer og blokademakten, hvortil

kom tallrike individuelle firma-avtaler — betydde dette et alvorlig

nederlag for landet.

Også Sverige søktes av blokademakten brakt inn på denne

veien. Men regjeringen møtte det med kategorisk avslag. Den

motarbeidet også energisk direkte forbindelser mellom svenske

firmaer og de utenlandske myndigheter. Et fullstendig offisielt

sentralorgan, Statens Handelskommisjon, kontrollerte de næ-

ringsdrivendes transaksjoner med utlandet. Enhver garanti-

erklæring som ikke var godkjent av den, var ugyldig. En sådan

sentral kunne ikke snues rundt fingrene, som det kunne skje med

småorganisasjoner av firmaer. Det var nok mange i Sverige den gang

som var leie for at det kom inn til landet så lite varer. Men for

ettertiden fremstiller det seg ikke som så alvorlig, at en den gang

måtte se å finne ny utveier og klare seg med det en hadde.

Hva svartelistene angikk, holdt Sverige på det at de endelige

svenske varemottageres navn ikke skulle oppgis av den sentrale

svenske organisasjon; denne skulle med sin garanti dekke importen.

Da Sverige mot slutten av krigen så seg nødt til å fire i dette

anliggende, oppnådde det at det på listen bare skulle oppføres firmaer

som hadde gitt de allierte myndigheter villedende oppgaver eller

omgått svenske eksportforbud.

Det garanti- og kontrollsystemet hvori hele

blokadepolitikken fikk sitt substantielle uttrykk, kom som vi vet, litt

etter litt på oss. Til en begynnelse i forholdsvis uskyldige former. De

krigførende lot da selv nesten til å skamme seg over sine fordringer.

Gradvis ble erklæringene innholdsrikere. Denne

inn-snøringsprosessen var så overordentlig farlig, fordi den var

snikende. Da Norge i 1915 lot den sentrale handelsavtale det da

kunne ha fått, gå fra seg, var det ikke klar over den om-slyngning

som landet undergikk. Alle forsøk senere i Norge på å få

garanti-systemet over på en bedre basis mislykkedes.

Denne sak ble den sentrale i vår krigshandelspolitikk også av

den grunn at garantiforpliktelsene litt etter litt berøvet Norge

herredømmet over dets egen produksjon, og overhodet en betraktelig

del av dets handlefrihet. Et eksempel: Erklæringer for smøreolje etter

bransjeavtalen for denne varegruppen hindret statsbanenes

lokomotiver fra å gå på Kornsjølinjeii! Eksportprodukter, ved hvis

fremstilling det var brukt bare ubetydelig av en artikkel dekket av

garanti overfor Vesten, var hjemfallen til å selges til en eneste kjøper,

Vesten, og ble betalt deretter.

Det gjaldt den gang for nøytrale land å kunne råde over

produktene av sitt arbeid. Ved mange produkter kunne arbeidet spille

en så overveiende rolle at det fremstillet seg som urimelig at landet

ikke skulle kunne disponere over produktet, selv om

130 131

råvaren skrev seg fra en krigførende, og enda naturligere var den frie

disposisjonsrett, når det til fremstillingen var anvendt en mindre

driftsfornødenhet utenfra, representerende en minimal del av

produktets verdi. De nøytrale land søkte å forhandle seg til visse,

noenlunde rimelige regler for å sikre seg rådigheten over sine

produkter. De land som forhandlet ved sin regjering eller ved en

sentral institusjon nær forbundet med regjeringen, kunne oppnå

atskillig. Derimot viste det seg at bransjeorganisasjoner så å si intet

kunne oppnå. — Sverige ville for produk-sjonsfornødenheter

importert fra nøytrale oversjøiske land ikke anerkjenne noen

innskrenkning i rådigheten over de dermed fremstilte varer.

Den innfiltrede karakter av de spørsmål som hang sammen

med kontrollordningen, var en av årsakene til at den norske regjering

her fikk utrettet så lite. Da man våknet, var man allerede bundet, og

når man skulle prøve å rive seg løs, måtte man alltid spørre: Kan det

nytte? Mange av de bånd som bandt, kunne man ikke se. Det var en

gang på tale å få en lov svarende til den svenske «krigshandelslov».

Men gi den tilbakevirkende kraft kunne man ikke, og man hadde ikke

en sådan oversikt over de allerede inngåtte forpliktelser at man kunne

vite hva en slik lov kunne nytte. En fabrikk kunne f. eks. av en enkelt

driftsfornødenhet, som visselig kun utgjorde et lite element i dens

virksomhet, men som den iallfall måtte ha, kanskje ha forsynt seg for

lang tid fremover med vidtgående «produkt-

klausul».

Hvilken nytte for seg blokade-makten så i grunnsetningen: del

og hersk,fikk vi ofte erfare. Etter den store import-avtalen med de

angelsaksiske makter som ble inngått i 1918 etter at 'USA var gått inn

i krigen, skulle hele Norges import dekkes av den norske stats garanti.

Staten opprettet også et antall sentraler for denne ordnings

gjennomførelse. Men allikevel ville -England ikke gi slipp på

bransjeavtalene og den kontrollen over vårt lands næringsliv som det

hadde fått ved hjelp av dem. Disse avtalene var under forhandlingene

om den store avtalen blitt ;oppsagt fra alliert side for å sette press på

Norge. Nå ble de ikke alene gjenopplivet; det ble fremtvunget nye; da

våpenstillstanden ble sluttet, ble det arbeidet med flere bransje-

korporasjoner for istandbringelse av stadig nye slike avtaler.

Det meste av den handelspolitiske elendighet under den 1.

verdenskrigen og en god del av den finansielle jammer etter

den, har sitt utspring i den spesielle måten, på hvilken kontroll-

og garantivesenet ble ordnet.

Det ville vært underlig om et nederlag som vi led på dette

kapitale punkt, skulle blitt uten innvirkning på nasjonens men-talitet.

I hele hæren så enhver at Kongens bue var for veik; Opplevelsen

pekte fremover mot den nasjonale ynk i 1930-årene, da Norge

vanskjøttet sitt forsvar og stolte på at England skulle klare ertene for

det, med den følge at landet ble ført inn i stormaktenes krig og fikk et

nytt skisma med Sverige, for så å bli trukket helt inn i den ene

maktblokken.

IV

Det er utvilsomt at det større Sverige med sin rikere uten-

rikspolitiske erfaring og større motstandskraft kunne verge seg bedre

enn mindre nøytrale land. Herav tør en vel kunne dra den slutningen

at hadde Norden holdt sammen, ville vi overfor blokadepolitikken

ikke ha lidt et så pinlig nederlag. — Det danske systemet, som hadde

atskillig likhet med det hollandske, var en mellomvei mellom det

norske, som knapt åpnet rom for noen virkelig sentral ledelse, og det

svenske som oppviste en forholdsvis høy grad av sentralisering og

kanskje hadde et vel doktrinært preg. Ensartede systemer noenlunde

som det danske i de tre land, samarbeidende med hverandre, ville gitt

oss en helt annen holdning.

Et hovedpunkt i Sveriges politikk overfor bldkaden var at det

brukte egne varer og tjenester (f. eks. frakttjenester) som hadde verdi

for Vesten, til å skaffe seg varer fra denne, på slike vilkår som det

selv syntes det kunne akseptere. Dette var den såkalte positive

utvekslings- eller kompensasjonspolitikken. I tillegg hertil kom de

negative ytelser som det ga Vesten ved at det forpliktet seg til ikke å

gi de og de ytelser til Tyskland. Dette var den negative

kompensasjonspolitikken.

132 133

Blant de positive ytelser som Sverige ga, var

gjennom-førselstillatelser for varer mellom de Vest-allierte og

Russland. Det holdtes et regnskap for denne trafikk, liknende

kompensa-sjons-regnskapet for Sveriges vareutveksling med Vesten.

I Norge kom den negative kompensasj"onspolitikken snart i

gang. Således fikk landet tilførsler til fiskeribedriften osv. fra vest,

mot å forplikte seg til å unndra Tyskland bestemte mengder av

fiskevarer produsert i Norge. Den såkalte leide-brevsavtale med

Tyskland er et eksempel på den samme politikk anvendt til den andre

kanten. Ved denne avtalen forpliktet man seg på norsk side til å

unndra Vestmaktene visse deler av den norske tonnasjen.

I Norge fremholdt bl. a. professor Skeie, som var medlem av

provianteringskommisjonen at våre utvekslingsaktiver burde

anvendes positivt slik som Sverige gjorde; på den måten ville vi

kunne sikre vår vareforsyning på rimelige vilkår, altså unngå de

sterke bindinger som oppsto ved det nettopp skildrede

ga-ranti-systemet, slik det etterhånden ble utviklet.

Våre motspillere kviet seg heller ikke for å sette inn sine

utvekslingsmidler, så de fikk mest mulig ut av dem. De sa: Norge

skal få det og det kvantum kobber, om vi får det og det kvantum kis.

Norge skal få det og det kvantum kull, om vi får den og den mengde

tonnasje; kulltilførselen gjorde de avhengig av at bransjeavtaler kom i

stand etter deres konsept.

Spørsmålet om Norge skulle oppta den positive

kompensa-sjonspolitikken, ble et av de store prinsippspørsmål hos

oss under krigen. I ett tilfelle ble det gjort; mot tonnasje fikk vi kull.

Men ellers gikk våre positive ytelser til Vestmaktene betingelsesløst.

Hver gang det var spørsmål om at Norge skulle gjøre sine

prestasjoner avhengig av motytelser, ble tanken oppgitt av den norske

regjering — etter kortere eller lengre betenkning. Motivene herfor var

flere:

Regjeringen synes å ha næret en frykt for at hvis Norge viste

noe initiativ på dette område, hvis Norge tok opp de krig-førendes

eget prinsipp, ville dette bli oppfattet som en for-mastelighet, som

kunne komme landet dyrt å stå. Man gikk ut fra, syntes det, at særlig

Vestmaktene betraktet det som en

selvfølge, at de fikk de produkter fra Norge som de hadde bruk for, at

det ville bli sett på som en slags frekkhet om man på norsk side satte

betingelser herfor. Til en viss grad intimiderte de krigførende Norge,

og man kan forstå at den norske regjering, — så få militære

maktmidler den forføyet over, og så usikkert som alt fortonet seg, —

ble hemmet av en viss nervøsitet i denne forbindelse.

Imidlertid funksjonerte Sveriges kompensasjonspolitikk,

uten at de krigførende, så vidt vites, noen gang antydet krigs-trusler.

Det til tross for at det Hammarskjöldske Sverige hadde ord på seg for

særlig steilhet mot Vestmaktenes handelspolitikk, og til tross for at

Sverige i sin kompensasjonspolitikk ikke minst benyttet seg av sin

stilling som transittland mellom Vestmaktene og Russland. Dette var

noe som den norske regjering var bange for, da det syntes å være et

nokså sterkt skritt av småstater å utnytte sin militær-geografiske

posisjon overfor de store krigførende makter. De nordiske land sto

her i en ubehagelig stilling mellom barken og veden. Den svenske

regjering hadde imidlertid nerver til å utnytte dette moment, skjønt

det var å friste faren for nøytralitetskrenkelser. Dette moment bidro

vel sitt til å inngi den norske regjering mistro til

kompensasjonspolitikken.

Det spilte heller ikke liten rolle at den norske ledelse for sent

fikk forståelsen av, hva landet i virkeligheten hadde av aktiver, av

verdi for Vestmaktene. Man visste jo at våre skip var verdifulle. Men

skipsfartsnæringen er mer enn noen annen individualistisk innstilt,

ikke minst i Norge. Skipene var spredt for alle vinder og deres

engasjementer, timecharterkontrakter osv. som bandt dem fremover,

var et så uoversiktlig emne, at få visste hva tonnasjen kunne utgjøres

til. Det var Englands initiativ som her brakte oss den klarhet, som vi

på et tidlig tidspunkt skulle ha skaffet oss selv, og da de andre tvang

oss til å gjøre en handel med vår flåte, brakte vi ikke det ut av denne

som vi burde. — Av vår vareproduksjon visste man nok at enkelte

artikler var verdifulle, ikke bare for tyskerne; men man var ikke vant

til at Norge hadde noe å bety i den internasjonale handel. Man tenkte

at for Ententemaktene, som hadde hele den store verden åpen, ville

de norske varemengder

134 135

ikke bety stort. Man var ikke klar over den spesielle karakter av disse

og over krigssituasjonens spesielle krav. Der manglet innsikt og mest

av alt mot. Der manglet en tilstrekkelig frigjort personlighet. Fremfor

alt var det nødvendig for anlegget av vår handelspolitikk å ha et

sammenfattende blikk for alle Norges ytelser, ti det var totaliteten av

dem, som ga landet en ut-vekslingsmasse som det selv ikke visste at

det eide.

Det var en omstendighet av nokså stor viktighet for Norges

krigshandelspolitikk at nettopp en del av de norske firmaer som

leverte verdifulle ytelser, kontrollertes av utenlandsk kapital og

innflytelse, og at personer knyttet til sådanne firmaer og avhengige av

sådan innflytelse innehadde betydningsfulle posisjoner i Norge.

Av forretningsmenn, som sto foretagender med viktige

kompensasjonsobjekter nær, var det ikke så sjelden å høre fremholdt

at det de hadde å yte hadde liten verdi for de krigførende — disse

hadde allikevel så nok av varen — og at de norske bedrifter var

bundet på en sådan måte at Norge i virkeligheten ikke hadde noe

herredømme over produksjonen. Det er naturlig at disse uttalte seg

så; ti det var først totaliteten av våre aktiver som ga oss en posisjon,

og der var hos oss praktisk talt ikke bransjemenn som hadde oversikt

over det hele. — Imidlertid lot det seg ikke unngå at vi under krigens

senere stadier, da alt ble satt mer på spissen, måtte mønstre våre

aktiver, og under forberedelsen av Amerika-overens-komsten kom

kompensasjonsprinsippet temmelig meget fram. Men da var det

allerede gått for langt. Ved mangfoldige særavtaler var våre ytelser

allerede bundet og lagt beslag på, således at en positiv

handelspolitikk knapt nok mer lot seg oppta. Hva vi under

forhandlingene da vesentlig hadde igjen å by, var negative ytelser.

Spørsmålet: kompensasjonspolitikk eller ikke, rommet ikke

alene den spesielle sak, om Norge, likesom Sverige, skulle føre

overfor de krigførende en formelig kompensasjonsavreg-ning.

Spørsmålet var i virkeligheten ensbetydende med det, om Norge

skulle føre en positiv politikk på grunnlag av sine handelspolitiske

midler, eller om det skulle overlate de krigførende initiativet og

innskrenke seg til, etter som fordringene

fra det annet hold fremkom, å føre en uthalende og passivt

avvergende politikk, uten innsetning av egne virkemidler. Stort sett

valgte Norge den siste linje. Dette skrev seg ikke fra noen mangel på

levende nasjonal vilje hos våre ledende menn. Det kan heller ikke

være delte meninger om at Ihlen var en sjelden dyktig mann.

Situasjonen var for stor for et landsstyre som hadde vært helt

selvstendig i knapt 10 år, og som siden dets opprettelse for hundre år

siden, hva utenrikspolitikken angikk, hadde beveget seg på ett eneste

spor, det statsrettslige forhold til Sverige.

Den daværende norske statsminister, Gunnar Knudsen, har

uttalt at den unødige hardhet med hvilken de engelske myndigheter

for fram mot Norge, fortjente en meget sterk karakteristikk. Men en

offensiv kan alene stanses av en motoffensiv, av initiativ fra

motpartens side. Vi har ikke rett til å rette noen bebreidelser mot den

engelske blokadepolitikken overfor Norge. Bebreidelser har vi kun å

rette mot oss selv, fordi vi ikke alltid gjennomskuet våre motspillere,

og fordi vi ikke brukte de handelspolitiske midler vi hadde. Norge

var i den heldige situasjon å forføye over varer og ytelser som Vesten

trengte for sin krigsførsel. Våre nitrater, svovelmaterialer og

smelteverksprodukter samt vår tonnasje utgjorde en så vidt stor andel

av det som sto til Vestens rådighet, at de langt fra var noen quantité

négligeable. Vi sto egentlig bedre enn Sverige; dettes landbruksvarer,

treforedlingsprodukter og jernmalm, var viktige for Tyskland, men

ikke så meget for Vesten.

Vår administrasjon var ikke i stand til å utnytte de kort vi

hadde. Ikke alene det at vi sjelden eller aldri formådde å møte den

annen parts initiativ med eget initiativ eller en selvstendig plan, og at

vi derfor, alt i alt, var hjemfalne til nederlag. Men i rent teknisk

henseende, under forhandlinger og ved istandbringelse og redigering

av avtaler var vi vår motpart underlegen.

Vårt store kompensasjonsobjekt, vår handelsflåte, ble knapt

nok utnyttet handelspolitisk. Inntil våren 1917 var der, uten noen

motytelser å tale om, overlatt til Ententen 1 million bruttotonn. På

denne tid begynte den tyske motblokade i farvannene om

Storbritannia. Det gjaldt for England i den kritiske tiden

136 137

som nå kom, for enhver pris å opprettholde skipsfarten til Stor-

britannia.

Det kastet i vektskålen sine kull. Gikk Norge med på en av

England foreslått ordning med disponering av engelsk tonnasje og

norsk tonnasje allerede i alliert tjeneste på en viss måte (det dreiet seg

om ombytning av trader) samt på overlatelse til alliert tjeneste av en

ytterligere betraktelig norsk tonnasje, som inntil da hadde vært i helt

nøytral fart, skulle Norge få kull. Ellers ikke.

Norge kunne hertil ha sagt at de norske varemengder som

gikk til Ententen, allerede var fullt vederlag for Englands

kull-leveranser som for øvrig for en stor del anvendtes til fremstilling

nettopp av disse varemengder. — Det som Norge særlig måtte tenke

på i denne tid, da USA trådte inn i krigen og enda større

forsyningsvanskeligheter kunne ventes, var å betinge seg en viss

tilførsel vestenfra av levnetsmidler og andre nødvendighetsartikler,

uten helt å stoppe eksporten til Tyskland, noe som det var redd for å

gjøre.

Ved trusel om å beslaglegge norske skip tiltvang England seg

imidlertid den begjærte tonnasjen. Når unntas ca. 400 000 brutto-tonn

som Norge måtte forplikte seg overfor Tyskland til ikke å la komme

Ententen til gode, fikk England nesten hele den norske handelsflåten

som da var på omtrent 2 millioner bruttotonn. Til gjennomførelse av

ordningen måtte den norske regjering få i stand en lov som forbød

norske skip å legge opp eller forbli opplagt. Og dette skjedde uten at

Norge fikk annet løfte av England enn at det «skulle medvirke til at

USA tillot Norge vedblivende å motta det kvantum av tilførsler som

til-iredsstillet Norges eget behov, overensstemmende med de vilkår

som den britiske regjering hadde stillet for dennes import». Denne

ubestemte formulering var ingen hjelp for oss.

Det er opplysende å legge ved siden av hverandre de to

handelsavtaler som Sverige og Norge fikk med Vesten som resultat

av de langvarige forhandlingene etterat USA var blitt krigsdeltager.

Begge land skulle få en noenlunde bra forsyning vestenfra. Men

vilkårene herfor var meget forskjellige. Sverige fikk av sine viktigste

produkter adgang til å utføre til Tyskland 314 million tonn jernmalm

og 250 000 tonn cellulose og papir.

Det som Ententen skulle få av begge varegrupper var betydelig

mindre. For dette kvantum forpliktet Ententen seg til å betale priser

som var bra. Norge fikk adgang til å utføre til Tyskland mindre enn

10 % av sin elektrokjemiske industris produkter og av sine

gruveprodukter. Den til Tyskland tillatte eksport av fiskevarer var

mindre enn 15 % av den normale totaleksport. Av norske

treforedlingsprodukter skulle praktisk talt intet gå til Tyskland.

Sverige måtte gå med på å oppgi navn på de svenske importører av

varepartier vestenfra, men svartelistesystemet ble ordnet på en

rimelig måte. Im-portsystemet skulle som før organiseres av Statens

Handels-kommisjon. Norge måtte gå med på at det kontrollsystem

som de engelske myndigheter hadde bygget opp i vårt land, skulle bli

stående. Sin kontrolladgang over det norske næringsliv ville England

ikke slippe. — Sveriges viktigste middel under forhandlingene var en

forholdsvis liten tonnasje på 400 000 tonn dødvekt*) (inkl. 100 000

tonn d.w. som tidligere var befraktet til England), hvorav det slapp til

200 00 tonn for fart i de av tyskerne erklærte sperreområdene og 200

00 tonn for alliert fart utenfor disse områder.

Det ga Sverige en posisjon at Ententen så nødig så det gå inn

i krigen. Forskjellige skritt som Sverige foretok i krigens løp og som

er nevnt i kap. VII gjorde den nervøs for det. Særlig Russland ønsket

for enhver pris at Sverige ble utenfor. Den russiske regjering var

utrettelig i å oppfordre den engelske regjering til ettergivenhet mot

Sverige i handelspolitiske spørsmål, skriver en svensk forsker som

har sett arkivene (Torsten Gihl).

Det var så langt fra at Norge ble tatt hensyn til fordi det var

så Entente-vennlig; det var det motsatte som var tilfellet. Det

dokumentertes på en drastisk måte, hvor lite Norge var blitt.

Hadde de to land på vår halvøy stått i godt samarbeid, som så

mange ønsket det i årtiene før 1905 og i det året, skulle de ha trukket

Danmark nærmere inn til seg. Alle tre lands innsikt, erfaring og

posisjon skulle ha kommet hvert av dem til gode.

*) 1 dødvekt tonn er betydelig mindre enn 1 bruttotonn.

138 139

En ensartet kompensasjonspolitikk i de tre land, under stadig

samarbeid og gjensidig støtte, ville ha gitt resultater og en helt annen

holdning av Norden under krigen enn den som verden fikk se. Den

skulle hos våre folk ført til en mentalitet som kunne sikret

samarbeidet mellom dem i mellomkrigsperioden. Vårt næringsliv

skulle ha fått en annen innstilling Den tendensen til ikke å regne noe

med nabolandene — den tilbøyeligheten til å betrakte eget lands

næringsliv som et tillegg eller anneks til de store makters økonomi

som så lett oppsto ved at ethvert av landene hadde innrettet sitt

næringsliv så sterkt med henblikk på salg til og kjøp fra

verdensmarkedet — skulle ha veket for et delvis nytt syn. Norden

skulle atter blitt en realitet.

Intet viser tydeligere hvor dårlig det sto med enighets-tanken

i Norden enn det at det intet av betydning ble gjort for å utvide den

inter-skandinaviske vareutvekslingen. Innen hvert enkelt land kunne

varebyttet og behovstilfredsstillelsen økes ved at varer som normalt

importertes, ble erstattet med produkter som ellers bruktes til andre

formål. Men langt mer kunne oppnås i denne retningen, innen det

større, nordiske området. Den utvidelsen av den nordiske

selvforsynings-sektor, som derved skulle kunne oppnås, ville ha gjort

disse land betydelig mindre avhengige av tilførsler fra de

krigførende. At de nordiske lands samlede dyrkede areal og andre

naturressurser var tilstrekkelig til å føre 12 millioner mennesker

gjennom en krigsperiode av en enda større varighet, enn den vi fikk,

forutsatt at de foretok den nødvendige tilpasning, er utvilsomt. Men

bare det at det i tide var blitt organisert et inter-skandinavisk

varebytte, ville ha betydd meget. I stedet avtok varebyttet mellom de

tre land under krigen fra år til år. Det skyldtes for ikke liten del de

krigsførendes handelspolitikk. De store makter har aldri med noen

glede sett på samarbeid mellom små stater. Da det på privat initiativ

ble begynt undersøkelser om muligheten av et større skandinavisk

varebytte, var det for sent; de tallrike avtaler med deres mange

forpliktelser hadde på det tidspunkt berøvet landene, især Norge og

Danmark, rådigheten over deres produkter. Først i slutten av

juni 1918 kom det til en virkelig beslutning av de tre regjeringer om å

samarbeide økonomisk.

Hammarskjöld, som hadde deltatt i Karlstad, hadde en kjølig

innstilling til nabostatene. Den ble ikke mindre kjølig ved at

nordmennene, ved noen anledninger da det var spørsmål om en felles

nordisk aksjon mot de krigførendes politikk overfor de nøytrales

handel, fant det svenske og undertiden også det danske standpunktet

for stritt av hensyn til England. Etter et av de nordiske møtene het det

i protokollen at ved diskusjonen om åtgjerder i anledning av de

krigførendes krenkninger konstatertes der at visse vanskeligheter

fantes for en fellesopptreden på grunn av ulikheten i de tre rikers

vilkår.

I 1917 ville den danske kongen ha et møte i Kristiania av de

tre monarker. Kong Gustav sluttet seg til denne tanken som

realisertes i november 1917. På gallamiddagen på det slott hvor han

før hadde residert som Norges regent, uttalte kong Gustav: Jeg skulle

ikke være ærlig hverken mot meg selv eller mot historien, om jeg sa

at det som hendte i 1905 har kunnet glemmes. Brytningen av

Foreningen tilføyet enighetstanken et dypt sår, til hvis legning jeg fra

min side sterkt ønsker å bidra. Det er derfor, Deres Majestet, at jeg i

dag har innfunnet meg her for å si Deres Majestet og den tidligere

unions-broder: La oss skape en ny forening, ikke av det gamle slaget,

men en forståelsens og en hjertets forening, hvis livskraft jeg håper

skal være av en mer bestående natur enn den tidligere. Det første

vilkåret herfor er at vi, særlig under de nåværende vanskelige

utenrikspolitiske forhold, står trofast ved hverandres side for å verne

og opprettholde den strenge og upartiske nøytralitet, som de tre

nordiske riker har proklamert under den nåværende verdenskrig. —

Dette vakte ikke liten oppmerksomhet utenfor Norden.

Entente-landene trodde det skulle bli alvor med de nøytrale staters

samarbeid, som de så på med megen mistro og uvilje.

Deres frykt viste seg ugrunnet, hva den aktuelle situasjon

angikk. Hva fremtiden angikk fattet de nordiske land imidlertid i

1918 en beslutning som kunne bety noe for fremtiden: å undersøke

mulighetene for gjennomføringen av økonomisk samarbeid etter

krigen.

140 141

KAPITEL VI

Da bukken ble satt til å passe havresekken.

I

Slik som den 1. verdenskrigen forløp for Norge, handels-

politisk, føltes den som et nederlag. Vi fikk kjenne hvor små vi var.

Denne kjenslen hang i til den neste storkrigen, da våre ledere igjen

bitterlig fikk beklage seg over at blokademakten viste det

engelskvennlige Norge en særlig hårdhendthet: Slike krav som til

Norge reiste ikke den engelske regjeringen til Sverige eller Danmark!

Og hva ga Sverige England sammenliknet med hva vi ga det?

Dette at England allerede under den 1. verdenskrigen så

tydelig hadde vist at det ventet at Norge så å si stillet seg til dets

disposisjon som en slags hjelpestat, ja, at det regnet dette som en

selvfølge, frembrakte riktignok hos noen nordmenn en reaksjon som

ikke var gunstig for blokademakten. Var det derfor den hadde lettet

unionsoppløsningen i 1905? Og det en løsning som ikke alene

opphevet unionen, men fremkalte et skisma mellom de to nasjonene

på halvøya. Var det maktpolitisk beregning som lå under dette? Hos

disse nordmenn steg atter den gamle tanken fram om samarbeid. Mon

tro det ikke var bedre for et land som Norge å utgjøre sammen med

beslektede land en enhet som til en viss grad kunne stå på egne ben

enn å la seg innsmøre i stormaktspolitikkens nett? De to norske

lederne Gunnar Knudsen og Ihlen som under den 1. krigen tappert

hadde kjempet i den brenning av særinteresser, vinne-lyst og

stormaktsinnflytelser som slo opp om dem, gikk med interesse inn for

det arbeid for utvidet økonomisk samarbeid som ble satt i gang etter

krigen.

Da den 1. verdenskrigen i 1918 hadde nærmet seg slutten,

hadde den såkalte Nansen-kommisjonen så å si tatt ledelsen ut av

regjeringens hender for å få en avtale med U.S.A. som var langt

ringere enn den som Sverige fikk samtidig. Det var da ikke så

underlig at Gunnar Knudsen og Ihlen tok opp den tråden som var

blitt klippet over høsten 1905, — tanken om det solidariske samvirke

av to frie folk. De hadde ikke sluppet nøytralitetssynet. Regjeringens

forsvarsminister Holtfodt ble da, og så lenge han levet ledet av dette

synet. Et utvidet økonomisk samarbeid kunne sette Norden i stand til

også politisk å stå mer på egne ben.

Da det henimot krigens slutning, i Sverige var blitt dannet en

regjering som, mer enn de to høyreregjeringene i krigstiden, gikk inn

for den upartiske nøytralitet, kunne det synes som tiden var kommet

for de tanker som det svenske venstre hadde arbeidet for innen det

Nordiske Interparlamentariske Forbundet. Dette hadde under hele

krigen holdt fram tanken om samarbeid i Norden, når den sluttet.

De interesser som gikk i annen retning, viste seg imidlertid å

være de sterkeste.

De nordiske ministermøtene under krigen hadde Ententen

kommentert kjølig. Når krigen nå var sluttet med den lærdom at

blokaden var det avgjørende kampmiddelet, kunne en ikke vente at

sjømaktene skulle se med velvilje på noe som hindret dette

kampmiddels virkning, nemlig selvstendige nøytrale land. Når de var

små og isolerte, kunne de bøyes under blo-kademaktens vilje. Men

en relativt uavhengig nøytral stats-gruppe liggende nettopp der hvor

den var mest sjenerende for blokaden av landmaktene, nemlig ved

Nord- og Østersjøen, måtte fra Vestens synspunkt fremstille seg som

helt uakseptabelt. Det har alltid vært så at når en krig er blitt vunnet

ved en metode, regner lederne med at denne vil bli den avgjørende

også i den neste. De militære har aldri hatt tilstrekkelig fantasi til å

tenke seg noe annet. Den propaganda-for-melen at verdenskrigen

skulle bli den siste krigen, var de erfarne nok til ikke å tro på.

Motarbeidelsen fra Vestmaktenes side av planene om en

samvirken mellom de nordiske nøytrale kunne ikke skje åpent;

142 143

om den ble gjennomskuet, ville den selvsagt mislykkes.*) En del av de

nøytrale lands opinion måtte erobres, og ved dens arbeid måtte slaget

vinnes.

Helt utelukket er det ikke at Ententen i 1918 hadde gitt

Sverige en så gunstig handelsavtale, fordi den ville stimulere de

krefter i det land som ikke ville ha noe med de andre skandinaviske

land å gjøre. Da den svenske forhandlingsleder i desember 1918 kom

over til London, skrev han hjem at Sveriges utsikter m. h.t. avtalen var

særskilt ugunstige, bl. a. på grunn av Hammar skjolds diplomatiske

uhøflighet. Men forhandlingsresultatet ble godt. — Det kunne for

sjømaktene være nyttig at det største nordiske land, uten hvilket en

nordisk politikk ikke kunne bli noe av, gjorde den erfaring at det sto

seg på å forhandle alene.

Noe av det som den skandinavisk innstillede kretsen i det

Nordiske Interparlamentariske Forbundet hadde vært mest interessert

for, var den felles varetagelse av de nøytrales interesser ved krigens

slutt. Denne kretsen tenkte seg en nøytral konferanse til behandling av

folkeretts- og fredsspørsmålene. Heri lå det en viss tendens til å søke å

føre verden tilbake til den humane ånd som hadde besjelet en så stor

del av den opplyste almenhet, før krigsguden i 1914 var blitt sluppet

løs.

De makter som hadde vunnet krigen ved skrupelløse

blo-kademetoder, kunne ikke ha megen interesse for disse bestre-

belser. Da de nordiske stater etter den liberale svenske regjerings

dannelse i slutten av 1917, satte spørsmålet på sitt program, og i 1918

oppnevnte sakkyndige for i samarbeid med de nordiske

interparlamentariske grupper å bearbeide det, skulle ikke dette gjøre de

seirende stormakter mer stemt for det skandinaviske samarbeidet.

Vestmaktenes prestisje i dette øyeblikk og den makt de hadde

lagt for dagen overfor Norge under krigen, var egnet til å virke sterkt

på opinionen i vårt land. Den Entente-akti-

*) Den kjente danske industrimann og politiker Alex. Foss som

under og etter krigen hadde fått innblikk bak kulissen, sa engang:

Strevet for nordisk samvirke betraktes av England som et slags opprør.

visme som hadde vært kjennbar i Norge under den siste delen av

krigen, ble forsterket etter denne.

På lignende måte som England etter de store styrkeprøvene

med Frankrike hadde satt alt inn på å overbevise verden om at det var

frihetens sak som det hadde reddet, mot tyranniet, brukte det nå den

moderne psykologiske krigførings alle midler for å få de utenfor

striden stående stater til å se Øyriket som forkjemperen for

sivilisasjonen. Ved hjelp av Folkeforbundet dro Vestmaktene det

demokrati som nå i Vest- og Nordeuropa overalt brøt gjennom, til

seg. Ikke minst la de an på å vinne de små nasjoners brede opinion.

Det var ikke lett for denne å se de overstatlige organisasjoner som det

de var, instrumenter for maktpolitikken.

Vårt næringslivs orientering vestover ga Vestmaktenes

politiske arbeid overfor Norden en verdifull støtte. Våre for-

retningsfolk hadde under krigen måttet få et sterkt inntrykk av

Vestens makt og økonomiske ressurser. En kan forstå at deres blikk

og planer nå gikk den veien. Ut på verdensmarkedet! —

Om Staten ved løsningen av sine oppgaver under krigen i

viktige hensender var kommet til kort, hadde våre forretningsmenn,

særlig innen utenlandsnæringene, greidd sin oppgave: å tjene penger.

Deres synspunkt at våre skip og fabrikker måtte gjøres

inntektsgivende, hadde hevdet seg. Krigskonjunkturen var blitt

utnyttet. Utenlandsnæringens menn gikk inn i 1920-årene med en

prestisje som brakte dem over deflasjonens kalamiteter og

velbeholdne inn i den nye krigskonkjunktur, som begynte, da

Tyskland i 1934 beredte seg til å bryte Versailles-fredens bånd og

lenker.

Den innretning av Norges næringsliv som en hadde kunnet

iaktta allerede omkring århundreskiftet som følge av våre spesielle

naturherligheters økede betydning og verd, og vår skipsfarts

utvikling, hadde vist sine politiske virkninger allerede i 1905. Det var

ikke bare et tilfelle, det lå også en tanke eller en pekepinn i det at 7.

juni-reg jer ingens sjef var en skipsreder fra Vestlandet, at en av

Østlandets ledende redere sto ved hans side i regjeringen, og at

formannen i Stortingets spesialkomité hørte hjemme i et

skipsredermiljø på Sørlandet.

144 10 - 1905 og

1940.

145

Den sistnevnte lot seg tross sitt åpne syn for nødvendigheten av en

samlet skandinavisk utenrikspolitikk, dra over på Michelsens linje.

Da skipsfartens utøvere er vant til å ta sjansen og ofte ikke

viker tilbake for hasardiøse transaksjoner, var det heller ikke

unaturlig at rederne i 1905 tenderte mot den løsningsmetoden som

valgtes: De så en konjunktur som kunne utnyttes; en hasard var

dermed forbundet, men det fikk stå til!

Etter unionsoppløsningen ble begge de skandinaviske land,

hver for seg mindre selvhjulpne enn de hadde vært da de på

1800-tallet dannet en større økonomisk enhet, og de la også nå, hver

for seg, enda større vekt enn før på oppbyggingen av

utenlandsnæringene. For Norge ble denne tendensen så utpreget, at

det måtte dra Norge ytterligere ut av sambandet med Norden og

henimot Vestens økonomiske stormakter.

Under hele den rustnings- og kampperioden som verden har

befunnet seg i siden omkring 1905, og den konjunkturen som den har

medført for våre råvareressurser og utenlands-næringer, har disse

menn beholdt sin innflytelse og evne til mer eller mindre å lede

utviklingen.

Mer nordisk samarbeid betydde at mer produksjonsfaktorer

ble lagt på fremstilling av varer for et relativt mindre marked og

særlig varer for direkte forbruk. Det var naturlig at

utenlandsnæringenes menn da alltid pekte på verdensmarkedet og på

våre spesialbransjers muligheter der. Eksportnæringenes representant

i den norske delegasjonen for forhandling om et utvidet økonomisk

samarbeid i Norden var dog interessert for denne saken.

Dette arbeid ble torpedert av de kretser i Norge som ble dratt

mot Vesten og som begynte å få smak for en allianse med denne.

Deres slagord: «Intet samrør», fikk en god klang i norske ører på et

tidspunkt da de dirigerende stormakter i Genéve søkte å inngi

småstatene der den forestillingen at i Folkeforbundet var en stemme

en stemme, og at deres røst her betydde meget mer enn medlemskap i

regionale avtaler som småstater innbyrdes kunne slutte.

Regjeringen Blehr—Ræstads tilbakedragning av den norske

delegasjon til de nordiske økonomiske samarbeidsforhandlinger

var et motstykke til, og også et svar på Sveriges oppsigelse i 1897 av

den økonomiske mellomriksordningen.

Otto Blehr hadde på grunn av sine samarbeidsforhandlinger

med Lagerheim i årene før 1905 vært satt utenfor det politiske liv i en

lang periode. Da han i 1920-årene atter trådte inn i det, var det ikke å

vente at han skulle ha noen glede av den slags forhandlinger. Han la i

stedet sin elsk på Genéve. Hans utenriksminister, Ræstad, hadde

under krigen vært den første som offentlig reiste spørsmålet om

nøytralitetspolitikken egentlig lenger passet for Norge.

Den omgrupperingen av stormaktene som hadde funnet sted

straks Ræstads generasjon var blitt voksen, var innledningen til en av

de største kampperioder som verden har sett. At 7. juni kom på den

tid, var ingen tilfeldighet. Den bestemte Norges plass i kreftenes

oppstilling for den store dysten. Det som hendte omkring 7. juni

bestemte Norges kurs fram til i dag.

I 1920-årene begynte de menn som ved unionsoppløsningen

hørte til de litt eldre årsklassene og som da ennå hadde sett

nødvendigheten, men også vanskeligheten ved, for det nye Norge å

føre en politikk så det unngikk å bli drabantstat — å gå bort eller

miste sin innflytelse. En ny krets av intellektuelle vokste opp, for

hvem nøytraliteten ikke var noen hjertesak.

Det klare, kompromissløse syn på nøytralitetsproblemet som

menn som Sigurd Ibsen, Løvland, Irgens, Ihlen og Holt-fodt hadde

hatt, behersket ikke lenger våre ledere. Dette kunne selvsagt ikke

skjules for den makt i Vest som med interesse fulgte vår utvikling.

Dette var det skjebnesvangre som har dradd alt det andre etter seg.

II

Norges tydelige anti-nordiske innstilling i begynnelsen av

1920-årene virket på Sverige. Mens den svenske trontalen i 1919

uttalte håpet om at det nordiske samarbeid skulle fortsette etter

krigen, og trontalene i 1920-21 også nevnte samar-beidspolitikken,

berørtes dette spørsmål overhodet ikke i trontalene de følgende år. De

borgerlige partier tok på sine pro-

146 147

grammer i årene 1919-21 opp et punkt om nytten av samarbeid i

Norden, men lot det i årene deretter falle bort. Det siste offisielle

skandinaviske ministermøte fant sted høsten 1920. Deretter forekom

ingen slike møter før ut i 1930-årene.

Denne avkjøling hindret ikke at private sammenslutninger

arrangerte et stort antall nordiske møter, om hvilke en svensk forsker,

som har gitt en utmerket oversikt over utenriksdebatten i Sverige i

mellomkrigsperioden, har sagt at de fremstillet en viss konvensjonell

skandinavisme, en omkring sam-hørighetstanken kretsende retorikk.

(Herbert Tingsten.)

Da den danske høyreleder Christmas Møller i en

riksdags-debatt i 1929 uttalte seg for interskandinaviske

forhandlinger om forsvarsspørsmålet, vant han liten gjenklang. Av de

store svenske aviser var det i 1920-årene alene Göteborgs

Handels-tidning som holdt tanken om et nordisk forbund levende.

Den kritiserte gang på gang den svenske regjerings uvilje mot å ta

initiativ i denne saken. Kulturskandinavismen, sa den, var velment,

men dens verdi var begrenset. Hjalp vi, ved behov, til med å stenge

Sundet eller å forsvare forhugningen ved Systerbäck (Finnlands

grense til Russland), så forsvarte vi dermed også oss selv! — Norges

og Danmarks tvist om Grønland styrket den separatistiske ånd.

Svenske militære kretser så i 1920-årene, som alltid, østover.

Sverige hadde etter deres mening ikke noen vesentlige interesser

felles med Danmark og Norge. Det taltes i de kretser om danskenes

egoisme og om det norske ansiktet, som vendte mot vest. Men om

Finnland ble erobret av Russland, risikerte Sverige angrep. Sveriges

politiske verden hadde imidlertid på denne tiden liten sympati for

Finnlands utenrikspolitikk som ble stadig sterkere preget av den

såkalte «ektfinske» rørslen. Denne vant i Finnland sterk støtte innen

agrar- og samlingspartiene og delvis innen sosialdemokratiet. Den

dro Finnland mot en samarbeidspolitikk med de Baltiske land på øst-

siden av Østersjøen. Å kjøre Sverige fast ved den finske uten-

rikspolitikks mulige konsekvenser ville være med åpne øyner å

utsette vårt land for farer som vi kan unngå, om vi følger vår

tradisjonelle politikk, skrev den svenske Social-Demokraten. Et

svensk—finsk fellesskap ville på den ene siden styrke den

allerede sterke finske sjåvinismen, på den andre siden øke Russlands

mistro mot både Sverige og Finnland. Undén skrev at en stormakt

som England kunne betrakte det som klok forsvarspolitikk å gå til

krig for å hindre Tyskland fra å rykke fram til kysten av Belgia; men

skulle et land som Sverige søke å stanse et aggressivt Russland ved

Finnlands grense, ville dette være nært beslektet med den idé å begå

selvmord av frykt for døden.

Tingsten sammenfatter den svenske debatten i 1920-årene

om det nordiske samarbeidet derhen, at det var en slags konkurranse

mellom strevet for en samvirken med alene Norge og Danmark og

strevet for en samvirken med Finnland. Der hvor det var en sterkere

kjensle for Norge og Danmark, var det som regel kjølig innstilling

overfor Finnland, og omvendt. Venstre og særlig sosialdemokratene

graviterte mer mot Norge og Danmark, høyre mer mot Finnland. Den

svenske radikalismen har, sier han treffende, i lange tider mottatt

impulser fra nabolandene i vest og sør; for mange innen det svenske

Høyre har Finnland fra gammelt av fremstått som den nasjonale

politikks symbol. I Norge og Danmark hadde demokratiet allerede

for noen tid siden brutt gjennom, og der hadde nedrust-ningstanken

lenge vært populær. Den finske staten kunne betraktes som

bolsjevismens overvinner og forsvarsviljens fremste representant i

Norden, men også som et arbeiderfiendtlig regime. Danmarks

hevdelse av sin stilling overfor Tyskland, og Norges orientering i

retning av England vakte hos venstrepartiene i Sverige ikke så liten

sympati.

Overfor de store makter og det av dem opprettede Folke-

forbund sto den svenske opinionen temmelig samlet.

Vestgruppen hadde i krigen vist seg å være situasjonens

herre, dels fordi den behersket adkomstlinjene til de største rå

vareområdene, dels fordi den ennå kunne hevde sin prestisje overfor

de fleste folk innen den asiatiske og afrikanske verden.

I stedet for å bruke sin makt til å befeste den likevekten

mellom store og små stater som hadde vært å finne før krigen, med

de jenkninger som det var behov for, hadde vestgruppen ved hjelp av

sin nye krigføring fremtvunget en ve-

148 149

sentlig ny politisk status i Europa og skapt en omfattende inter-

nasjonal sammenslutning for å befeste denne status og gi den

legitimitetens preg.

De utenforstående tidligere nøytrale stater, hadde lettere for å

gjennomskue uklokheten ved denne politikk, enn de nasjonene som

hadde sett millioner av sine beste sønner dø. Men de tidligere

nøytrale folk hadde ikke alle et like uhildet blikk, og de hadde heller

ikke alle like stor politisk erfaring. I denne henseende måtte der være

en viss forskjell mellom Sverige og Norge.

I Sverige oppsto det alminnelig misnøye med at de nøytrale

statene ikke fikk delta i forbundspaktens utarbeidelse, med at

Forbundet ble gjort til en slags garant for den uholdbare

Versaillesfreden, med at de beseirede stater ble utelukket fra

Forbundet, enn videre med den sterke stormaktsinnfly-telse i

forbundsrådet, med den utilfredsstillende ordningen av den judisielle

proseduren osv. Forbundet ble i Sverige betegnet som en

maktkombinasjon i frihetens, likestillethetens og broderskapets

forkledning. Det var vesentlig håpet om at det utilfredsstillende

forbundet noenlunde snart skulle utvikles til en virkelig freds- og

rettsorganisasjon, som fikk Sverige til å melde seg inn.

Hovedpunktet i Sveriges stilling til Forbundet i 1920-årene

var at Forbundet måtte gå inn for å få Versailles-ordningen omdannet

til en på rettens prinsip bygget ordning. En viss almen sympati for

den tyske motstanden og de tyske revisjonskravene ble et vesentlig

drag i svensk opinion. Under medvirkning av svenske

sosialdemokrater fordømte Internasjonalen i en rekke resolusjoner de

seirende makters diktat. De økonomiske sanksjoner i Forbundspakten

ble betraktet som en eventuell fortsettelse av den krigsmetoden med

hvilken Vestblokken hadde vunnet krigen; medvirkning i sådan me-

tode stred mot det svenske folks følelse for rett og humanitet! I den

største delen av den svenske pressen ble det alminnelig å fremstille

særlig Frankrikes politikk som tåpelig eller endog forbrytersk. Denne

politikken måtte føre til en nasjonalistisk reaksjon i Tyskland og

dermed til en ny krig. En gang vil Tyskland komme til å bryte seg ut

av sin celle og

150

det med den vanvittiges fryktelige kraft, skrev Social-Demo-kraten.

Det felles håpet om at fornuften skulle seire, fikk partiene til

å enes om loyalt arbeid av Sverige innen Forbundet. Høyre som for

ikke lenge siden hadde oppfattet demokratiets frembrudd i Sverige

som en fare for kulturen og den sosiale ordningen, godtok på denne

tiden i det store og hele de gjennomførte indre reformer i Sverige.

Det viste seg etter hvert å arbeide ganske bra sammen med det

sosialdemokrati som nå hadde stillet sosialiseringsspørsmålet på

fremtiden, og som så det parlamentarisk-demokratiske regime som

hovedsaken. — Partiene til venstre var tilbøyelige til i krigene og

konfliktene å se noe tilfeldig, noe som egentlig berodde på mang-

lende innsikt. De holdt fast ved troen på interessenes naturlige

harmoni. Denne optimisme deltes ikke av Høyre, som så statene som

naturlig konkurrerende enheter, som måtte kjempe for å hevde seg.

1920-årenes erfaringer viste den siste oppfatningens rik-

tighet. Det meget fortjenestfulle arbeid som Sverige nedla i Genéve

for å få utformet bestemmelser om en behadling av mellomfolkelige

tvister ved upartisk voldgift og på grunnlag av alminnelige

rettsprinsipper førte ikke fram. De makter som så Forbundet som en

forsvarsorganisasjon for den ved krigen fremtvungne ordning, la hele

vekten på å gjøre forbundet til et internasjonalt politi, som kunne

utføre makt-aksjoner når det behøvdes. Sverige var blant de

medlemmer som mest energisk og systematisk motsatte seg denne

tendensen. Rettstanken, sa Branting, måtte fremstå som Forbundets

eneste rettesnor. Rådet måtte unngå ethvert skinn av i noe spørsmål å

være et talerør for den ene eller den andre makt-gruppen! Alle tvister

burde løses ved voldgift eller fredelig oppgjør, etter visse normer,

ikke ved krig eller maktspråk! Om rettsprinsippene ble tillempet, slik

at rettferdigheten skjedde fyldest, så ville det ikke lenger oppstå noen

sterke motsetninger mellom statene. Om en sådan ordning ble

oppnådd, hadde Sverige intet imot garantier for gjensidig

maktbistand. Men i en således ordnet verden skulle slik bistand ikke

behøves. Nedrustningen ble derfor et hovedkrav.

151

Forslaget om den såkalte Genéveprotokoll som falt i midten

av 1920-årene, var det store forsøket på å få i stand, som Branting

uttrykte det, en Magna Charta for verdens fred, på å få retten til å tre i

våpnenes sted. «Vil man gå til roten av problemet, da gjelder det

åpent og ærlig oppgjør mellom de stater som kjenner seg å stå i

motsetningsforhold til hverandre» !

Motstanden mot innmeldelse i Folkeforbundet hadde i

Sverige vært forholdsvis sterk. I den svenske Folkerepresentasjon

hadde 238 stemt for og 114 mot, i den norske 100 for og 20 mot; i

Danmark ble beslutningen enstemmig; men et stort antall medlemmer

nedla sine stemmer. Sverige hadde imidlertid stillet seg positivt til

forbundet og hadde i tillit til det foretatt en betydelig nedrustning.

Som ventelig var, ble omkring 1930 reaksjonen sterkest i

Sverige og det ikke minst i de kretser her som hadde hatt størst

forventninger, de borgerlig liberale. De begynte nå så smått å gå over

til Høyres kritiske innstilling. Folkeforbundet ledes, sa «Dagens

Nyheter» i en typisk leder på denne tid, av stormaktene. Som rettens

beskytter har det gjort fiasko i flere viktige tilfelle: — Vilna, Korfu,

Ruhr! Dog hadde det sin betydning at det førte statsmenn sammen fra

alle verdens hjørner! Göteborgs Handelstidning erkjente likeledes

Folkeforbundets prinsipielle verdi, men var høyst ironisk mot det:

Den som vil nyte medborgerlig tillit i dette land, må tro på Folkenes

Forbund. Han får ikke se skeptisk på dets virksomhet. Vil han fram,

må han ha en massiv tro! Da skal han med patos fremholde at vi i

tillit til Forbundet kan og bør avruste. Han skal finne andektige

lyttere! — Selv innen sosialdemokratiet begynte frafallet. Det var et

medlem av dette partiet som allerede i 1931 vakte mosjon i riksdagen

om utredning av spørsmålet om Sveriges befrielse fra

sanksjonsforpliktelsene. Disse medførte risiko for Sveriges

inndragning i krig, samtidig som de kunne antas å være uvirksomme

ved konflikter, hvori stormaktsinteresser var engasjert! —

Det hadde i Sverige stadig vært en viss motsetning mellom to

mål: Revisjon av freden og bevarelse av Folkeforbundet; partiene på

høyre-siden var tilbøyelige til å velge den

første linjen, partiene på venstre-siden den andre, men med

minskende energi etter som tiden gikk. Medlemstallet i Den Svenske

Foreningen for Nasjonenes Forbund var i 1925: 335, i 1932: 150.

Sammenlign disse beskjedne tall med den tilsvarende engelske

forenings medlemstall 800 000 i slutten av 1920-årene!

På denne tiden kommer den økonomiske verdenskrisen som

etter hvert brakte nasjonalsosialistene til styret i Tyskland. Straks

etter midten av 1930-årene begynte man i Sverige å skjønne at den

nye katastrofen som mange hadde spådd, var i anmarsj.

Dermed inntrer en interessant vending i Sveriges innstilling

til Forbundet og særlig til den gjensidige militær-støttes prinsipp.

Hittil hadde den svenske opinionen vendt seg fiendtlig mot de stater

som med makt opprettholdt en, som den mente, urettferdig ordning i

verden. Nå vendte den seg fiendtlig mot de stater som med makt ville

forandre denne ordningen. Logisk lar de to innstillinger seg forsvare:

Urettferdige internasjonale tilstander skulle beriktiges, men alene ved

fredelig kjennelse eller fredelig formidling! Mens sanksjonssystemet

hadde vært fordømt når det forutsattes anvendt mot dem som ønsket

rimelige forandringer, ble det hilst med tilfredsstillelse, når det nå ble

spørsmål om å holde dem i tømme som ville ta seg selv til rette. —

Da Italia gikk til krig i Etiopia og sanksjoner ble besluttet i Genéve,

ble den sanksjons-vennlige retningen i Sverige helt dominerende. Nå

skulle det for første gangen vise seg at Nasjonenes Forbund kunne

betvinge en fredsbrytende stormakt! Dermed var grunnen lagt for

rettens herredømme i verden! Utenriksministeren i den

sosialdemokratiske regjeringen, Sandler, uttalte at medlemsstatenes

mobilisering «til kollektiv handling for å få mellomfolkelig

rettsordning respektert, det var en vinning som ikke fikk måles med

dagens små målestokker! Herved hadde verden unngått å drive ut i

almen utrygghet»! Veien for menneskeheten ligger nå klar, skrev en

av de store aviser. Høyre og Bondeforbundet sluttet seg til

regjeringen.

Høyre hadde etter Hitlers overtagelse av styret i Tyskland

holdt klart fast ved de demokratiske metoder, selv om det

152 153

undertiden, før sanksjonspolitikken ble aktuell, hadde latt skinne

gjennom en viss sympati for Tysklands kamp for likestilling.

Regjeringen, som satt i den kritiske perioden i siste halvdel av

1930-årene, møtte ikke noen egentlig opposisjon fra de større partier

utenfor regjeringen.

Det var av sine egne folk regjeringen ble presset. Mens denne

ville at man skulle nøye seg med å stoppe den freds-brytende staten,

ønsket en stor del av partiet at sanksjonene skulle ta knekken på den

fascistiske politikken og diktatur-systemet i sin helhet; gang på gang

rettet de sosialdemokratiske organer oppfordringer til den italienske

arbeiderklassen om å gjøre opprør. Da den såkalte Hoare-Laval'ske

forliknings-planen, ble fremlagt, ble den mottatt med voldsom

indignasjon. Denne planen, som var typisk for stormaktenes vanlige

interessepolitikk, hadde til hensikt å bevare Italia for Vest-blokken og

dermed styrke denne like overfor den fredsbryter som var farligere

enn Mussolini, nemlig Hitler. Men den doktrinære innstilling som

behersket en stor del av den svenske opinionen på denne tiden, ville

ikke vite av den slags interessepolitikk, eller av at forbundet ble gjort

til instrument for maktpolitikken.

Da det våren 1936 ble klart at de ledende makter i forbundet

ikke ville gjennomføre sanksjonene med full kraft, og at Italia ville

triumfere, førte skuffelsene til et nytt omslag i den svenske opinionen:

Forbundet hadde nå vist sin uduelig-het! Særlig ble kritikken rettet

mot England, hvis ledere erklærte at fredens bevarelse måtte settes

høyere enn forbunds-paktens bestemmelser. Stormaktene ble anklaget

for det som var skjedd; kun en og annen gang pektes det på de små

staters uvilje til å påta seg militære sanksjonsforpliktelser.

De borgerlige partier fremholdt at Sverige ikke alene skulle kreve

handlefrihet med hensyn til deltagelse i sanksjoner, men helt avvise

tanken på å medvirke i dem, altså tilbakegang til nøytralitetslinjen.

Gjorde Sverige fordring alene på handlefrihet, ville dette være det

samme som intet utenrikspolitisk program å ha. Det som var

inntruffet, hadde vist at en økonomisk blokade kunne få samme følger

som en militær aksjon, ved at den blokerte staten betraktet blokaden

som en krigs-

handling. Alt måtte nå settes inn på å trygge landets egen sikkerhet.

Forsvaret måtte styrkes, og samvirken med andre nordiske stater

tilveiebringes!

Det skulle imidlertid vare to hele år, eller til våren 1938,

innen den svenske regjeringen tok skrittet helt ut og erklærte seg ute

av stand til å medvirke ved sanksjoner, altså stillet seg på det

standpunkt å søke, under alle forhold, å stå utenfor en stormaktskrig

som ikke berørte Norden.

Saken var at det ute i regjeringspartiet var en sterk motvilje

mot helt å ta avstand fra sanksjonsprisippet. Under en krig mellom

Folkeforbundets stormakter og det nasjonalsosialistiske Tyskland

burde ikke Sverige nekte å kjempe for den gode sak. Det vi må streve

etter, skrev Social-Demokraten ennå så sent som i november 1937, er

ikke å manøvrere oss ut av Folkeforbundet, men å gjøre vårt beste

for å bidra til i solidaritet med andre folk, å gjengi den internasjonale

organisasjonen dens handlekraft og myndighet! Det taltes innen disse

kretser stadig om kollektiv sikkerhet, om samhold mellom de

demokratiske og fredselskende nasjoner, om å gjøre forskjell mellom

angripere og angrepne. Ubestridelig var det at det kunne komme

situasjoner da en nøytralitet ikke ble forsvarlig for et frihets- og

kulturfolk som det svenske! Den senere sosialdemokratiske

forsvarsminister Vougt krev endog i sitt blad at virkelig svensk

nøytralitet var umulig å gjennomføre i en konflikt, hvori Tyskland

var part. Tyskland behøvde den svenske malmen, og dets

motstandere måtte hindre at dette behov ble tilfredsstillet. Sverige

måtte disponere sine stridskrefter først og fremst til forsvar mot den

stat som således ble blokert og som kunne kjenne behov for å bryte

blokaden. Men henblikk på Russlands tilknytning på denne tiden til

Folkeforbundet uttalte Vougt noe som man neppe skulle ha ventet i

Sverige — at man ikke kunne komme fra at de små folk nå levet

under beskyttelse av Sovjets bajonetter.

Utenriksminster Sandler var på grunn av stillingen innen sitt

parti nødt til å forme de ganske tallrike utenrikspolitiske innlegg han

gjorde i 1936—38 slik, at de kunne tas til inntekt så vel for

nøytraliteten som for den kollektive sikkerheten. Først 4. april 1938

tok han tydelig avstand fra den tanken at

154 155

det svenske sosialdemokrati i noen situasjon skulle samarbeide med

folkeforbundsmaktene mot Tyskland. Fra dette tidspunkt ble tonen i

partiets presse endret. Nøytralitetslinjen var slått

gjennom.

Når partiene til venstre, som hadde avsky for nasjonal-

sosialismen, etter megen indre motstand til slutt valgte nøytralitet i

tilfelle av en kamp, som for dem gjaldt om nasjonalsosialismen eller

den demokratiske humanismen skulle vinne overtaket i Europa, har

den betraktningen vel vært viktigst at de små staters militære innsats

ikke kunne bli avgjørende. Hvorfor da ofre seg? Dessuten den

betraktningen at ut av en krig i våre dager kan man ikke redde noen

ideelle verdier. Ut av en sådan katastrofe kan det alene komme hat og

nye motsetninger. Men noe som også spillet en rolle, var en sunn

kjensle av at stormaktene i forbundet heller ikke representerte så høye

idealer. Russland med sitt diktatur kastet en skygge over det angivelig

demokratiske fellesskapet. Sannsynligvis var man heller ikke i sitt

innerste så sikker på at den nasjonalsosialistiske retnings seier skulle

føre til helt ødeleggende resultater. Avgjørende var til syvende og sist

den kjensle man hadde av at det var umulig å få svenskene, som ikke

direkte ble truet av noen, til å gripe til våpen for å møte farer som

tross alt var uvisse og lå i fremtiden.

Da den svenske utenriksminster i april 1938 etter megen

usikkerhet stillet seg på nøytralitetslinjen, uttalte han seg også for

første gang med noenlunde klarhet for forsvarsmessig samarbeid med

de andre nordiske land: Nordens samlingslinje var den felles streven

for ikke å dras inn i krig! Det gjaldt å få i stand en til militære

anstalter utvidet nøytralitetsberedskap!

III

Med det bilde vi nå har av mellomkrigstidens svenske

politikk, vil vi ikke ha vanskelig for å se i hvilke henseender de andre

nordiske lands innstilling, og da særlig Norges, skilte seg fra

Sveriges.

På grunn av sin orientering mot den store sjømakten som var

førstemann innen den internasjonale organisasjonen, så

Norge fra første stund av hen til dette med større tillit og velvilje enn

Sverige kunne gjøre. Versailles-avtalen ble kritisert også i Norge.

Men opinionen kunne ikke der, som i Sverige, betrakte

Folkeforbundets verdi som avhengig av om det lyktes det å få

Versailles-ordningen helt og holdent omdannet. I Norge fant

Vestmaktene en gunstigere jordbunn for sin propaganda: At den av

Folkeforbundet garanterte ordning i verden var den som rett og

rettferdighet tilsa, og at forsøk på å omstøte den var voldsverk! De

fant i Norge villigere ører, når de fremstilte seg som fredens og

sivilisasjonens voktere, som de små nasjoners eneste beskyttelse i

verden. Det var naturlig at Norge hadde større tillit til Folkeforbundet

som fredsgaranti enn Sverige, hvor det var temmelig alminnelig å se

forbundet som en maktorganisasjon på gammel imperialistisk basis

til sikring av seierens frukter for den som hadde skapt

organisasjonen.

Da det etter noen tid viste seg at fredsgarantiens betydning

var langt mindre enn ventet, var de svenske lederne snarere til å

vende tilbake til det egne nasjonale grunnlaget, snarere til å vende

internasjonalismen ryggen enn de norske.

Det svenske Høyre kunne — takket være at det i 1920-årene

så hurtig aksepterte det demokratisk-parlamentariske systemet — i

hele mellomkrigstiden beholde en relativ stor politisk innflytelse.

Ikke så sjelden kunne Høyre i utenrikspolitiske spørsmål trekke

venstrelederne over til sine standpunkter og endog sette dem i stand

til å få massen av deres partier med seg.

I de første 25 år etter unionsoppløsningen hadde det i Sverige

vært partiene til venstre som hadde ivret eller iallfall arbeidet for å

gjennoppta samarbeidet med Norge og den nordiske politikken. —

De hadde ikke lykkes dermed. Først da den internasjonalismen som

Folkeforbundet legemliggjorde, begynte å svekkes, ble det i Sverige

gehør å vinne for sam-arbeidstanken. Og det var nå Høyre som tok

den opp.

Internasjonalismens system og Nordismens system fremstilte

seg i mellomkrigstiden som en slags alternativer. Av de svenske

politiske partiene kom Høyre til å representere den mest utpregede

nordiske orienteringen. (Noe tilsvarende fikk en ikke se i Norge.)

156 157

Under det siste 10-året før utbruddet av den 2. verdenskrigen

vant Høyres oppfatning i dette spørsmålet i stadig høyere grad

tilslutning innen andre partier. Den kom etter hvert til å prege

regjeringspolitikk og regjeringserklæringer. Den svenske

utenriksministers viktige tale den 4. april 1938 innebar, sier Tingsten, i

virkeligheten en ny formulering av synspunkter som i en årrekke var

blitt fremført i autoritative innlegg fra Høyrehold.

For Høyre sto samarbeidet i Norden, i høyere grad enn for de

andre partier, som en slags erstatning for Folkeforbundet. Stadig mer

bestemt ble det fremholdt at den nordiske blokken burde utgjøre en fra

Forbundet skilt og av dette helt uavhengig enhet. Innen visse kretser

var propagandaen for Norden på samme tid en slags propaganda mot

Folkeforbundet. Innen partiene til venstre var man derimot tilbøyelig

til i det nordiske fellesskapet å se et komplement eller et utfyllende

tillegg til Folkeforbundet.

I de nordiske lands stilling til Folkeforbundet kan en skjelne

tre perioder: Den første går til henimot midten av 1930-årene, da

Folkeforbundet støter sammen med de revi-sjonsbegjærlige stater. Den

annen periode dannes av kampen mot disse. Den tredje omfatter tiden

fra forbundets nederlag (1936) til den 2. verdenskrigs utbrudd.

Den første perioden var for Norge temmelig problemløs. Vår

opinion holdt forbundet for å være en lovende organisasjon. Den

hadde sine ufullkommenheter. Men den kunne forbedres. Noe angrep

truet oss ikke. Forsvaret kunne reduseres. Det eneste land i Norden,

som i denne tiden la noen interesse for dagen for politisk fellesskap,

var Finnland som kjente seg utrygg overfor Russland. Men i Finnland

hadde den nordiske orienteringen å konkurrere med en mer

nasjonalistisk og aktivistisk tendens som gikk ut på tilslutning til

Tyskland.

I denne første perioden, som dekker den største del av mel-

lomkrigstiden, hadde alle land, også de nordiske, å kjempe med store

økonomiske vanskeligheter. Den konvensjon mellom Norge,

Danmark, Sverige, Belgia, Holland og Luxemburg (senere også

Finnland) som ble avsluttet i Oslo i 1932, den såkalte

Oslo-konvensjonen, er betegnende for den måten hvorpå

Norge søkte å lette sin stilling. De deltagende stater forpliktet seg, så

vel i forhold til andre land som innbyrdes, til å virke for forbedring

av vilkårene for handelsomsetningen. Dette tiltak siktet således på å

intensivere den internasjonale arbeidsdelingen i sin alminnelighet,

ikke på å søke å danne en høyere mer uavhengig økonomisk enhet av

mindre land, som hittil hver for seg hadde hatt et uforholdsmessig

stort varebytte med enkelte store industri- og finansstater.

Oslo-konvensjonens tendens gikk mot den nordiske

samarbeidstanken. — Det initiativ som i 1934 ble tatt av Sverige og

hvorved de nordiske land oppnevnte delegasjoner med oppgave å

fremme det økonomiske samarbeid i Norden, gjaldt alene

vareomsetningen under rådende toll- og lignende forhold. Spørsmålet

om innbyrdes lettelser med sikte på en beriktigelse av de nordiske

lands økonomiske struktur for at de kunne oppnå en større samlet

selvforsyning, ble ikke tatt opp. De overlegninger som noe senere

fant sted om ekstraordinært varebytte under en eventuell ny krig, var

ikke nådd ut over et forberedende stadium, da den 2. verdenskrig

kom.

De handelspolitiske tiltak som ble gjort i Norden i

1930-årene, siktet ikke på at våre land skulle slå inn på nye veier, slik

som tanken hadde vært med de undersøkelser som ble besluttet av de

nordiske regjeringer på slutten av den 1. verdenskrigen.

Da Folkeforbundets gjensidige bistands-system skulle stå sin

prøve i den kritiske perioden i midten av 1930-årene, kunne en ha

ventet at Norge med helt hjerte, og ivrigere enn de andre nordiske

land, hadde gått inn for sanksjonene. Men denne demokratiets

solidariske kamp mot fredsbryteren vakte ikke den brennende hug i

det norske folket som i det svenske. — Annerledes ville det antagelig

vært om England hadde proklamert den Hellige Krig og navnlig

deltatt i oljesanksjonene, hvor det kunne hatt en innflytelse også på

den andre angelsaksiske stormaktens holdning. Norge hadde da, tross

sine skipsfartsinteresser, måttet delta i disse sanksjoner. Nå be-høvet

det ikke gjøre det, — fordi Vestmaktene fant den riktigste politikk å

være å søke å skille Italia fra Tyskland. Da England sviktet

solidaritetsprinsippet, gjorde Norge det også.

158 159

Dets skipsfartsinteresser rangerte det også ved denne anledning ved

siden av England.

Sverige ble således — eiendommelig nok — det av de nor-

diske land hvor kampen kom til å stå om en burde la det solidariske

bistandssystemet falle. Det holdt her hårdt innen soli-

daritetsprinsippet, som i sin alminnelighet lenge hadde ligget den

brede arbeiderklassen i blodet, ble oppgitt; det holdt hårdt innen den

svenske regjeringen kunne få trukket konsekvensene av de store

folkeforbundsmedlemmers opptreden og erklære Sverige nøytralt. Da

det var kommet derhen, gjorde hverken Norge eller Danmark noen

vanskeligheter ved å følge. Det syntes ikke som det kostet menn som

Mowinckel og Koht så stor overvinnelse. For dem var det lokkende at

deres land kunne stå utenfor den krigen som de fryktet, og de trodde i

denne tiden, likesom Sandler i Sverige og P. Munch i Danmark, at de

skulle kunne bli utenfor. Menn som Christian Lange og Hambro som

lenge hadde vært talsmenn for Norge i Genéve, hadde på ingen måte

lyst til å slippe solidaritets-syste-met; men de ble trukket med.

To dager etter Sandlers tale av 4. april 1938 erklærte de fire i

Oslo forsamlede nordiske utenriksministre at de nordiske land ville

holde seg fjernt fra de maktgrupper som skaptes i Europa, og ville

gjøre alt som sto i deres makt for ikke å bli dratt inn i en krig mellom

disse grupper.

Nå — i den siste av mellomkrigstidens tre perioder — trengte

spørsmålet om det nordiske samarbeidet seg fram. Det hadde ikke

vært aktuelt så lenge Norge, Danmark og Sverige sto ved siden av

hverandre som likestillede parallelt handlende medlemmer av den

internasjonale organisasjonen, hos hvem de regnet mer eller mindre

på trygghet. Selv om de overfor denne organisasjonen hadde jenket

seg sammen til nøyaktig ensartet politikk — noe som de ikke gjorde

— ville ikke dette ha vært noe egentlig nordisk samarbeid; ti det som

i Genéve hadde betydning, var forholdet mellom det enkelte medlem

og helheten, ikke forholdet mellom de enkelte medlemmer innbyrdes.

Men når de nordiske land tok avstand fra de store

folke-forbundsstater og dermed fra det internasjonale systemet,

kunne de ikke komme utenom dette spørsmålet: skulle de stå hver for

seg eller skulle de stå sammen?

I tiden 1936—38 da det var usikkert hvordan det svenske folket

definitivt skulle stille seg, kunne Sandler like så lite tale tydelig om

nordisk samarbeid som om frafall fra eller fastholden ved det store

bistandssystemet, for det dreiet seg her om to sider av samme

spørsmål. Nordens styrke lå i den samlede motstanden fra hver for

seg væpnede land, ble det ofte sagt. Men om denne motstanden

skulle gjøres av hvert land separat for seg, eller om den skulle

samordnes, slik at alle hjalp til hvor som helst innen Norden det

trengtes, ble aldri klart. Det ble overdekket av uttalelser om at

Nordens felles mål under en stormaktskonflikt var å verge sin egen

selvbestemmelsesrett til den politikk som kunne holde samtlige

Nordens land utenfor en krig, og liknende flertydige formler. En

mann som Undén hadde i denne tiden talt klart mot forsvarsforbund.

Da Folkeforbundets sikkerhetssystem var oppgitt, fortsattes i

Sverige debatten om det nordiske forsvarsfellesskapet. Den ble

preget av en alminnelig positiv, prinsipiell velvillig holdning til

fellesskapet. Den tvil lå imidlertid under, om et nordisk forbund

kunne bære oppe et kollektivt sikkerhetssystem for sine medlemmer,

om det ikke ville vise seg å være en romantikk, som det hadde vært

på 1800-tallet. Det var dem som var redd for at Norden ved en krig

skulle splittes på tre forskjellige linjer. I Danmark hadde Stauning i

1937 — riktignok til forferdelse for en meget stor del av hans

landsmenn — erklært at et nordisk forsvarsforbund var en utopi. Å

sysle alvorlig med den tanken ville skape farer og ikke sikkerhet.

Norge ble betraktet som mer avvisende enn Danmark. En kan da ikke

undre seg over at den svenske statsminister i begynnelsen av 1939 i

forsiktige formuleringer tok avstand fra for-svarsforbundstanken.

Den var ennå ikke modnet hos våre folk, sa han. På annet kompetent

hold pektes det på at et nordisk forsvarsforbund krevet et gjensidig

fullt kjennskap til landenes utenrikspolitikk; dertil var disse ennå

ikke beredt. Men det store flertall av uttalelser i Sverige gikk ut på at

om ideen til et fullt forsvarsforbund ennå ikke var moden, burde et

160 11 - 1905 og

1940.

161

felles nordisk forsvar etableres når et av landene ble utsatt for angrep.

Sverige ville da ikke på forhånd være forpliktet til å unnsette et

nordisk land, som lot seg lokke inn i en stormaktskonflikt. Der pektes

på tre nordiske strategiske områder for hvilke et spesielt felles forsvar

var viktig: Nordskandinavia, Øresund og Ålandsøyene.

Tanken om å få i stand partielle felles-nordiske

forsvars-ordninger for bestemte strategiske områder møtte en viss

motstand når det gjaldt Åland, da en del svensker fryktet for at

Finnland på grunn av sine tyske tendenser kunne trekke Sverige bort

fra nøytraliteten. Sådan frykt bortfalt hva Norge angikk når det gjaldt

områder på Skandinavias vestdel.

Interessen i Sverige for et felles svensk—finsk forsvar av

Åland og dermed for et svensk—finsk forsvarsfellesskap til vern for

de to østligste nordiske lands fred, var så sterk at full enighet derom

mellom de to land uten større vanskelighet oppnåddes i 1938. Sverige

overvant den skepsis, som det under mellomkrigsperioden hadde hatt

overfor Finnland, og gjorde en virkelig stor innsats for å dra dette

land over til den nordiske orienteringen.

For oss var det Nordskandinavia som var det utsatte, ja, det

skjebnesvangre området.

Av den interessante sammenstilling som Tingsten har gjort av

svenske politikeres og organers uttalelser, får en det bestemte

inntrykk at det alene var Norges negative innstilling som hindret at

det før den 2. verdenskrigen brøt ut, kunne realiseres en til

Ålands-planen svarende felles norsk—svensk forsvarsordning for

Nordskandinavia eller kanskje endog en norsk—svensk—finsk

ordning. Om den var blitt innskrenket til alene Norge og Sverige ville

den sikkert ikke blitt møtt med innsigelse fra Sovjetunionen, da denne

var meget interessert i at stormakter ikke fikk fotfeste i Nord-Norge.

Norges negativitet i 1938—39 berodde i første linje på at det ikke

kjente seg truet av noe angrep. I øst lå Sverige og Finnland for å ta

imot. Tyskland i sør kunne ikke ha noen interesse av å trekke Norden

inn i en krig, — hva der var en korekt bedømmelse. Fra vest, endelig,

kunne det ikke tenkes noen aksjon mot Norge!

Optimismen hva Vesten angår, kan nå synes underlig, Under

en stor krig som nylig var gjennomkjempet, var det blitt introdusert

en ny krigføring som hadde vist seg avgjørende En rikholdig

militærlitteratur hadde senere forkynt at den i forsterket form ville bli

fremtidens krigføring. En måtte derfor i en ny krig, fra sjømaktens

side vente seg blokade-operasjoner av militær karakter mot dens

motstanders forsyningskilder i Norden, overhodet energiske

foretagender mot landmaktenes nordflanke.

Når Vestmaktene — tross dette — ved hjelp av sitt Folke-

forbund og dets ideologi hadde fått de små nasjoner til å gå ut fra at

fra Vestens side kunne intet ondt ventes, og at det var disse makter

som var de små nasjoners beskyttere, så var dette en propagandaens

triumf. — Også Sveriges politiske ledelse hadde ligget under for

denne. Blant politikernes mange argumenter for ikke å bygge på

Folkeforbundet hørte en aldri det mest nærliggende: Om

hovedmedlemmene av Forbundet, Vestmaktene, av strategiske

grunner skulle foreta aksjoner mot Norden, var det utenkelig at

Forbundet kunne brukes mot dem!

Sveriges blikk dras mot øst. For Nordskandinavia sås

Russland som aggressøren. Åland la to ganger under mellom-

krigstiden, først omkring 1920 og så straks før den 2. verdenskrigen,

beslag på det svenske folks sterke oppmerksomhet. Men under denne

krigen spilte Åland hverken for Russland eller for Tyskland noen

større rolle. For dem begge, var det den Finske Viken og dennes

nord- og sørside som hadde betydning.

Sveriges oppmerksomhet ble ved Finnlands krig 1939—40

trukket enda mer østover. Men så snart Sverige merket at den

aktuelle faren mot den norsk—svenske halvøya kom fra vest,

erklærte det uten nølen at det ville forsvare seg også mot den siden

med alle midler.

Da den norske regjeringen, etterat den 2. verdenskrigen var

kommet i gang, begynte å kjenne seg truet og å tenke på beskyttelse

og forsvar, regnet den på å erholde dette hos sjø-makten, — hos den

stormakten, som for sin krigføring hadde bruk for å krenke Norge!

Det ble med andre ord bukken som ble satt til å passe havresekken.

Av partiene i Norge var det bare det ubetydelige partiet

162 163

under Quislings ledelse som ville, med Norges og Nordens egne

midler, holde landet utenfor krigen dvs. sette opp og bruke alle

tilgjengelige forsvarsmidler for å holde ute av landet begge

krigførende parter. Med en sådan forsvarspolitikk, som Sverige for

sin del betraktet som den selvfølgelige, måtte Tyskland betraktes som

potentiell fiende, men Vestmaktene måtte også betraktes som

sådanne, ja, erkjennelsen derav var det viktigste, fordi det var disse

makter som av strategiske grunner trengte å sette seg i besittelse av

norsk område.

Et av de spørsmål som en stiller seg, når en tenker tilbake på

den tiden er dette:

Om Quisling hadde latt være å stifte noe parti, altså holdt seg

unna den indrepolitikken, som gjorde ham upopulær, og anvendt sine

evner på å vinne tilhengere for sitt rent utenriks-og forsvarspolitiske

nøytralitetsprogram, ville han da ha kunnet trekke Norge inn på den

samme politikken som Sverige? Sannsynlig er det ikke at han kunne

ha vendt den strømmen som førte Norge mot krigen. De krefter som

dro Norge og Sverige fra hverandre, var for sterke. Det var

særinteresser oppstått ved en ensidig utvikling av det enkelte nordiske

land i retning av makter ute i verden.

IV

Tross den økonomiske krisen omkring 1930 fikk

utenlands-næringene i mellomkrigstiden en enda større betydning enn

før. Jordbruket ble askeladden. Prosessen foregikk på den måten at de

spesielt kapitalistisk organiserte næringers inntekter ble drevet opp

sterkere enn bygdenæringenes, slik at disse drenertes for

produksjonsfaktorer. Denne prosess i retning av å gjøre Norge til et

«complementary» land, som det het, til et tillegg til de

stor-kapitalistiske lands økonomi, og den økonomiske og finansielle

«penetrasjon» eller infiltrering som derav fulgte, gjorde landet stadig

mer avhengig av havets herskerinne og knyttet det til denne. Mens det

tidligere hørtes bare en og annen røst for at Norge på grunn av sin

handelsflåte måtte gå med England, om det ble tvunget inn i en krig,

ble denne oppfatningen nå mer alminnelig. I begynnelsn av

30-årene var vår handelsflåte nådd opp i 6 mill. tonn d. w., hvorav 5

mill. tonn i fart. Det var da dem som begynte å bli betenkelige ved

denne ensidighet i vårt næringsliv. I en plan som ble utarbeidet fra

arbeiderpartihold, ble 5V2 mill. tonn antydet som en rimelig grense.

Men rederne økte år etter år tonnasjen, så den ble 7,2 mill. tonn d. w.,

da den 2. verdenskrig brøt ut. Dertil kom at redernes innflytelse i

landet var relativt større enn den andel av nasjonalinntekten som

deres næring representerte. Vi var med pund- og dollarlenker bundet

til Atlant-maktene.

Ekspansjonen av flåten har som vi vet senere fortsatt slik at

den for øyeblikket (midten av 1953) er betydelig større enn i 1939.

Den mest typiske hjemmemarkedsnæringen jordbruket, er i samme

tid gått relativt tilbake. Siden 1945 har det tapt omkring 50 000

arbeidere. Den skipsbygning som nå foregår for Norge, finner sted til

byggepriser som står i sterkt misforhold til fraktmarkedet for tiden;

den sluker en uforholdsmessig del av landets løpende valutainntekter.

At Norge ad denne utviklingslinjen, som det så å si skjebnebestemt

drives fremad på, ikke øker sin politiske uavhengighet, vil enhver

forstå.

Men allerede i mellomkrigsperioden trakk handelsflåten

Norge bort fra dets tidligere uavhengige nøytrale linje, omtrent på

samme måten som koloni-besittelsen har gjort enkelte andre mindre

stater avhengig av stormakter. Et anskuelig bilde av hvordan det gikk

til at Portugal i sin tid ble bundet til England, får vi hos en engelsk

historiker som ganske tørt sier: Vi hadde den faktiske makt over

Portugals kolonier. Det skulle derfor ikke så sterke trusler til for å få

Portugal til å orientere seg i retning mot oss.

På samme tiden — dvs. i mellomkrigstiden — satte den

Monsen'ske antimilitarisme inn for full fres. Om en stormakt satte

seg i besittelse av støttepunkter i Norge, skulle det ikke gjøres

motstand. Dette sto i god samklang med det syn, som fremtredende

menn ikke lenger la synderlig skjul på, at vi måtte ikke stelle oss slik

at vi kom i krig med England. Det begynte å gå til ende med vår

tradisjonelle nøytralitetspoli-

164 165

tikk, som krevde forsvar, og det på samme måten mot begge

krigførende.

Den Ræstad'ske anti-nordiskhet og den Monsen'ske pasifisme

var viktige utviklingstrin mot den situasjonen som vi omsider befant

oss i i 1940.

De erfaringer om blokadepolitikken som Norge hadde høstet

i den 1. verdenskrigen, ble glemt hurtigere enn ønskelig kunne være.

Det var dog nordmenn på hvem de hadde gjort så sterkt inntrykk, at

de mente, at landet i en ny krig måtte opphøre med de krigsfarligste

økonomiske forbindelser med de krigførende og hjelpe seg mer med

sine egne ressurser.

I mellomkrigstiden savnet en ikke orienteringer og advarsler

fra Norges utenrikske representanter. Det ble pekt sterkt på de

nordiske råstoffer, især på jenmalmen, og advart mot i en ny krig å

drive det samme balansespillet med våre produkter til de krigførende

som i den 1. verdenskrigen. Vi måtte omstille oss fra tankegangen fra

denne krig, da vi var oppsatt på å gjøre business. Vi fikk gi avkall på

å levere strategiske råstoffer til de krigførende. Det var ikke noe offer

som var for stort, om det kunne holde landet utenfor en ny krig. Om

dette standpunkt ble gitt til kjenne før krigen var begynt, ville begge

parter vite at motparten ikke kunne styrke seg på de nøytrales

ressurser. Og de ville da også planlegge på det grunnlag, at de selv

ikke kunne gjøre dette. Tyskland måtte også handle således, om den

skandinaviske halvøy satte seg i god forsvarsstand. Besette

Skandinavia for råstoffenes skyld var noe som Tyskland ikke kunne

tenke på. Mangelen på skandinavisk fellesforsvar var situasjonens

springende punkt og store ulykke. Den militære svakheten gjorde

Norge redd for å stoppe vareførsel til Tyskland.

En nøytralitetspolitikk som den nettopp angitte forutsatte

samarbeid med Sverige. Den store malmkilden var på den svenske

siden. Om Norge hadde avstått fra eksport til Tyskland av sine

strategiske råstoffer, ville det ikke derved ha eliminert faren som truet

det fra blokadepolitikken. Norge måtte forsvare seg, fordi de svenske

malmrikdommene lå som en mektig magnet, som dro blokademakten

mot Norges kyster. Om det således kan sies at Norge ble dradd inn

for Sveriges

skyld, så er ikke dermed Norges politikk frikjent. For begge land

fulgte den samme praksis: å balansere mellom de krigførende ved å

yte dem varer og tjenester av mer eller mindre krigsviktig art.

Anklagen gjelder det at Norge — overrensstem-mende med den

innstilling det etter hvert var drevet inn på — lukket øynene for det

elementære forhold at vår halvøy utgjør en enhet forsyningsmessig,

blokademessig og forsvarsmessig. Hadde lederne sett dette og den

situasjon som blokaden hadde brakt halvøya i, måtte de ha drøftet

situasjonen for å finne en utvei til å avverge den truende ulykken.

Åpningen av arkivene kan modifisere det syn som her er

fremsatt. Men en vet så meget om tankegangen den gang at det er

lite sannsynlig.

De samme betenkeligheter som ovenfor nevnt mot i en ny

krig å yte de krigførende krigsviktig hjelp ble fremsatt offentlig.

Noen fortjeneste ved å ha sett faren ved den var det for øvrig

ikke. For sjømakten la i mellomkrigstiden ikke minste skjul på at det

i blokaden ville bli gjort helt arbeid i en ny krig, og ikke et halvt som

i den forrige.

Det kan ikke være noen tvil om at svenskene var oppmerk-

somme på spørsmålet og hadde det oppe til overveielse. Østen

Undén, som da ikke var medlem av regjeringen, var i et foredrag 9.

mars 1939 som ble lagt merke til, inne på saken.

Men Sverige hadde en del midler til å forsvare seg, og det

viste seg også å kunne unngå krigsulykken. Det var Norge som var

det mest utsatte landet, av den enkle grunn at det lå på den siden av

halvøya som vendte mot blokademakten, og at det hadde så svakt

eget forsvar.

Hvorfor ble det aktet så lite på de tegn og advarsler, som

ramte selve kjernen i vårt utenrikske problem?

Var det fordi vår økonomi var blitt så beroende av

uten-landsnæringens avsetning at vi måtte fortsette med den? Eller

var det fordi forretningsfolks pekuniære interesser var så mektige at

de dominerte den politiske ledelsen? Eller var det truselen fra

Tyskland som tvang de skandinaviske land til fortsatt å levere til det

de strategiske råstoffene?

Den 29. mars 1940, dagen etter det historiske møtet i det

166 167

øverste krigsråd i London som besluttet å sette i gang aksjonen mot

Norge med sikte på de svenske malmgruvene som endelig mål, talte

Churchill i radio: «Det faktum at mange av Europas småstater

terroriseres ved nazi-vold og brutalitet til å forsyne Tyskland med

materialene til dets krig, kan påføre hele verden en forlenget prøvelse

med umåtelige følger i mange land. Vi har den største medfølelse

med disse fortapte land (these forlorn countries), og vi forstår deres

farer og deres synspunkter; men det ville ikke være riktig eller

stemme med almen interesse, at deres svakhet skulle gi aggressøren

styrke og få menneskehetens lidelsesbeger til å flomme over.»

Den oppfatning at det var tysk terror som gjorde at Sverige

leverte Tyskland jernmalm — som var det avgjørende blo-kadeobj

ektet for Vestmaktene hva Norden angikk, — bestyrkes ikke av de

offentliggjorte forhandlinger mellom Sverige og Tyskland. Tyskerne

visste også at om de rykket inn i Sverige, ville gruvene bli ødelagt så

grundig at Tyskland ville gå tapt av malmen.

Avgjørende var imidlertid den handelspolitikk som de

skandinaviske land besluttet seg til på forhånd for tilfelle av en krig.

Om Sverige hadde sagt greitt fra at Tyskland under en krig like så lite

som England ville få malm og andre spesielt krigsviktige materialer

og den skandinaviske halvøys forsvar var blitt organisert som et

felles svensk—norsk forsvar, ville Tyskland ha måttet planlegge sin

forsyning på annen måte. Det ville ikke blitt spørsmål om noe

inngrep mot malmen fra Vestmaktene, og Norden ville ha vært spart

for umåtelige ulykker.

Den ulykksalige forestilling om utenlands-næringens ab-

solutte nødvendighet hadde stor makt ikke alene over forret-

ningsmennene i Norden, men også over dens politiske ledere. Det at

vi under den 50-årige kampperioden etter 1905 ikke så sjelden har

fått fantastiske priser for våre spesielle varer og ytelser har hatt stor

psykologisk betydning.

En skal ikke legge skylden på folket. For dette hadde sikkert

tatt de ofre som en reduksjon av importen og en nordisk

selvhjelppolitikk hadde medført. Noen hel stopp av varebyttet med

verden utenfor Norden hadde det for øvrig

ikke behøvet å bli. England hadde sikkert lagt beslag på en del av vår

tonnasje og ville antagelig ha betalt derfor. Å stille den frivillig til

rådighet kunne vi ikke ha gjort under en nøytralitetspolitikk som her

tenkt.

Det som gjorde at de norske lederne var ute av stand til å

forstå stillingen, var ikke alene krigskonjunkturens ubevisste makt

over dem, men også det at de var blitt hengende fast i tankeganger

som ikke lenger stemte med tiden. De tenkte i begrepene fra den

liberale tid. Men denne var slutt. Verden var atter kommet tilbake til

de nakne maktmetoder som stort sett hadde rådd siden

middelalderens enhetsrike gikk til ende.

For det første var våre ledere ikke klar over at krigføringen

hadde forandret seg, slik at råstoff-strategien hadde fått en

dominerende rolle og at dermed blokadepolitikken i vestmaktenes

øyne hadde fått en sådan betydning at alle hensyn fikk vike for den.

For det annet hadde de ikke kunnet løsgjøre seg fra visse

rettssynspunkter som hadde hatt noen innflytelse på den praktiske

politikk i en begrenset periode, men som ikke betydde stort i den

harde tid vi nå var kommet inn i. Våre ledere førte sin politikk etter

spilleregler som ikke lenger var gjeldende. Her lå den farligste

synkvervingen. — Koht, som var en kulturpersonlighet av rang,

kunne tross sin stigende uro ved blo-kademaktens tiltak, ikke bryte

seg ut av trollkretsen av sine en gang for alle ervervede forestillinger.

Den juridiske norm som var satt opp for en nøytral stats

plikter (konvensjonene av 1907), forbød ikke en nøytral stat å

eksportere sine produkter til krigførende. Her kom altså den gamle

motsetningen mellom jus og politikk. En kunne ventet at Koht, som

ikke var jurist, men historiker, skulle ha sett helt politisk på

spørsmålet. Men det var det han ikke gjorde. «Fylgjer vi

konvensjonane frå 1907, sa han, så er vi usårlege mot alle klager. I

det minste kan ingen med rette klaga på oss.» Han satte noen lit til

dette.

Det var bare en liten del av malmstrømmen fra Norden til

Tyskland, som kunne stoppes på vestsiden av halvøya. Storparten

gikk fra østsiden. Blokadeledelsen innså snart at strømmen måtte

stoppes ved kilden. I os måtte å stemmes. Blokade-

168 169

makten måtte på en eller annen måte legge sin hånd på gruvene. Den

norske ledelsen så ikke rekkevidden av dette. Koht anstrengte seg

vinteren 1940 for å få malmtransporten mest mulig skjøvet fra Narvik

over på Østersjøhavnene. Om denne bygdepolitikk, som så bort fra at

halvøya blokademessig sett var en enhet, hadde ført til at ingen malm

gikk ut over Narvik, at alt ble sendt over Østersjøen, ville dette ikke

ha hjulpet oss. I vintermånedene 1940 var transportene over Narvik til

Tyskland faktisk meget ubetydelige i forhold til det månedskvan-tum

Norrlandsmalm som Sverige, regnet over hele året, sendte til

Tyskland. At Vestmaktene siktet ikke bare på transportene, men på de

områder, hvorfra malmen kom, hadde utenrikske representanter gjort

oppmerksom på.

Kun under én forutsetning hadde Norge noen sjanse til å

komme helskinnet fra en situasjon som den der fantes vinteren

1939—40, da det fra Skandinavia gikk store mengder av krigsviktige

varer til et krigførende Tyskland: At det satte seg i god forsvarsstand

til begge kanter og samvirket militært med Sverige. Men det var for

våre ledere intet som var mer usympatisk enn dette.

Utenriksledelsen gikk ut fra at likesom blokaden i den 1.

verdenskrigen hadde foregått på sjøen, ville den gjøre det nå. — Men

forholdene var nå annerledes. Den gangen betydde Sverige så meget

for balansen mellom de krigførende, og mer etter som utmattelsen hos

de kjempende parter steg—at de ikke turde røre ved det. — Nå gjorde

Vestmaktene seg, på grunn av Sveriges deltagelse for Finnland, håp

om at Sverige ikke skulle sette hårdt mot hårdt ovenfor dem. I den 1.

krigen var det russer-frykten som fikk Sverige til å helle mot

Tyskland. Nå da Russland ble regnet å stå sammen med Tyskland

skulle det være sjanse til å dra Sverige over på den engelske siden.

Den norske utenriksledelsen regnet med at blokade-mak-tens

fordringer overfor oss til slutt ville fremkalle en tysk aksjon mot

Norge og således dra Norge inn i krigen, men den regnet ikke med at

denne aksjon ville bli alvorligere enn at sjømakten kunne avverge den

— altså også beskytte oss. — Et så vidtgående blokadeforetagende

fra Vesten som å utruste en stor landgangsoperasjon til Norge for

gjennom dette å ramme

170

de Norrlandske gruve-områdene eller overfor Sverige tiltvinge seg

kontrollen over dem — tenkte seg våre ledere ikke muligheten av. De

hadde i mellomkrigstiden hatt andre ting å tenke på enn å studere den

1. verdenskrigen og ta konsekvensene av den.

Nå kommer vi til spørsmålet om det siste ansvar: Skyldtes

blindheten hos de ledende at de ubevisst var under forretnings-

standens — utenlandsnæringenes — innflytelse? Under den psykiske

makt av det pekuniære synspunkt at hvordan tidene enn er, så skal det

tjenes penger? Var det politikerne som dominerte forretningsstanden?

Eller var det forretningsstanden som dominerte politikerne?

Leserne vil selv kanskje være best i stand til å svare på dette

spørsmål.

Når vi i dag tenker på utviklingen siden 1905, går våre tanker

tilbake til den argumentasjon som Bjørnson og Sårs forut derfor

hadde brukt for å få bukt med den sterke unions-vennlighet som inntil

deres tid ubestridelig hadde rådet i Norge:

Når hvert av landene fikk sin egen utenrikspolitikk ville de

komme til å arbeide meget bedre sammen utad, enn de kunne gjøre så

lenge de var lenket sammen — en litt forandret versjon av den frase

med hvilken Karl Johan etter 1814 søkte å møte svenskenes kritikk

over at nordmennene hadde fått så stor selvstendighet, over at det

ikke var blitt smidd sammen en virkelig enhet på halvøya.

Særlig ville en kunne regne med, sa Bjørnson og Sårs, at det frie

Norge ville gå inn for det felles forsvar med større iver enn det i

unionen bundne Norge med dets lydrikemerker. Et Norge med

selvstendighetens æresfølelse ville bli til langt større hjelp for

Sverige! Vi nordmenn er, skrev Sigurd Ibsen, ved å hevde vår

selvstendighet, så langt fra separatister at vi tvertom baner veien for

en fremtidens sammenslutning!

I Stortingets beslutning og adresse til kong Oscar av 7. juni

sies det derfor: Den dag, da Norge kårer sin egen konge til å bestige

Norges gamle trone, vil innlede en æra av trofast

171

sammenhold i Norden til vern om de nordiske folks frihet og

selvtendighet. Dette var ikke høflighetsfraser overfor Sverige. Det

var uttrykk for en bona fide tankegang som var inngitt folket av dem

som hadde drevet fram unionsoppløsningen.

Norges uvillighet i mellomkrigstiden til et samarbeid med

Sverige, av virkelig reell art, også i forsvarshenseende, var en

hovedårsak til at Norge kom inn i krigsulykken. Linjen går fremover

fra 1905 til 1921, da Regjeringen Blehr veltet den Gunnar

Knudsen—Ihlen'ske samarbeidspolitikk, videre til 1940, da vår

regjering av den engelske ble rykket over til den ene krigførendes

hovedkvarter i London, og til 1949 da vi gikk inn i det av U.S.A

ledede atlantiske militærsystemet.

Bjørnson og Sars hadde også som hovedargument hatt at

Norge kunne ikke fortsette med felles utenrikspolitikk med Sverige,

da det i dette land var mektige krefter som ville dra begge land inn i

en alliansepolitikk, inn på en eventyrpolitikk. Det var for farlig for et

lite land!

Nå har hvert land sin utenrikspolitikk. Og Norge er gått inn i

en stormaktsallianse, som vil kunne bringe farer ikke alene over

Norge, men også over Sverige, og over Danmark.

KAPITEL VII

Kan en mindre stat som har erklært seg

nøytral ha en subsidiær politikk?

Da vi skilte lag med Sverige, var oppløpet til den 1. verdens-

krigen begynt. Stormakten i sør, Tyskland, ville ha Norden samlet

som en gruppe som den regnet som velvillig innstilt mot seg.

Stormakten i vest, England, ville ha Norden oppløst.

Tyskland fryktet et engelsk fremstøt med flåte og

landset-ningstropper mot Østersjøen og ønsket å ha en trygghet for at

de to stater ved inngangen ikke føyet seg etter sjømaktens ønsker

eller samarbeidet med den mot Tyskland. Dette land så helst at

Danmark, hvis geografiske situasjon gjorde det til den viktigste av de

to Sund-statene, selv skulle være i stand til å holde engelskmennene

unna. Men da det kunne tenkes at Danmark ikke klarte dette, og at

Tyskland kunne finne det nødvendig å gjøre sikkerhetstiltak som

berørte Danmarks nøytralitet, var det meget om å gjøre for Tyskland

å få tilsagn om at Danmark heller ikke i dette tilfelle ville stille seg

ved sjømaktens side.

Den tyske generalstabssjef sa til den danske statsministers

utsending: Tillater De England å benytte Deres territorium eller yter

De kun en fingert og utilstrekkelig motstand, ja, så er det min

overbevisning at Danmarks siste time er slått. Men for øvrig: Vi vil

ikke bryte Deres nøytralitet. Kan De holde Dem englenderne fra

livet, så kan De kanskje bli utenfor det hele; men det må vi forlange.

Danmark traff aldri noen avtale med Tyskland om saken.

Men i den tiden I. C. Christensen var landets ledende mann, ble der

brakt til Tysklands kunnskap uttalelser fra hans og uten-riksmisterens

side, som ga Tyskland en viss rett til å gå ut fra,

172 173

at Danmark ville innrette seg overensstemmende med Tysklands

ønsker. Innflytelsesrike danske menn var av den oppfatningen at

landet lå innenfor Tysklands maktområde, og måtte føre en politikk

deretter — tross 1864. Danmark tok snart også, ved innretningen av

sitt forsvar konsekvensen herav, ennskjønt Christensens partifelle

Neergård arbeidet ivrig og ikke uten resultat for at Sjællands

befestninger skulle anordnes således at de hadde front til begge sider.

Den danske spesielle utsending uttalte et par år etter 1905 til

den tyske generalstabssjef: Hos alle ansvarlige danske statsmenn

gjorde den overbevisning seg nå sterkt gjeldende, at Danmark under

ingen omstendigheter burde stå ved siden av Tysklands motstandere

og at dersom opprettholdelsen av Danmarks nøytralitet måtte vise seg

umulig under en engelsk—tysk krig, ville vi gå med Tyskland. (Den

alminnelige danske opinion var, som bekjent, annerledes innstillet.)

De øvrige medlemmer av den danske regjering og de andre

partigrupper ble ikke underrettet om de førte underhånds-samtaler.

Men da Danmark i august 1914 sto foran det tenkte tilfelle, — da

Tyskland anmodet Danmark om å minesperre Sund og Belt for å

hindre en engelsk forsering, handlet den da sittende regjering, den

radikale, uten å kjenne til den tidligere regjeringssjefs

tilkjennegivelser til Tyskland, i deres ånd. Den la, til Tysklands

tilfredshet, sperringen, som en antok ville være England imot, etter

den holdning som denne makt i den foregående tid hadde inntatt til

spørsmålet om Østersjøens sperring.*) Passasjen ble riktignok

samtidig gjort utjenlig som en utfallsport for den tyske flåten.

I. C. Christensen som i 1914 fremdeles sto i det politiske liv,

behøvet ikke å røpe hva han i sin regjeringstid hadde foretatt. Det

kom fram først etter krigen, og ble da en av de største politiske

sensasjoner som Danmark har hatt.

Den danske regjering avga ved krigens begynnelse i 1914 en

erklæring noe forsiktigere formet enn den som I. C. Chri-

*) Denne foranstaltningen stred med de nordiske

nøytralitetsregler som også Danmark hadde vært med på å utferdige

en tid før krigen begynte. Men det var Danmarks rett å modifisere

reglene, om det fant det nødvendig.

stensens spesielle utsending hadde gitt. Danmark ville ikke, sa

regjeringen, i noe tilfelle slutte seg til Tysklands motstandere. —

Dette rommet to muligheter: Hvis Tyskland gjorde sikkerhetstiltak til

nytte for seg på dansk territorium, kunne Danmark enten forholde seg

passivt eller yte et nøytralitetsf orsvar, men således at det ikke gikk

inn som deltager i krigen på Englands side som dettes allierte. Dette

siste poeng ble helt klargjort: Selv krigerske begivenheter på dansk

område ville ikke bringe Danmark til å oppgi nøytraliteten. — Det

betydde at ingen begivenhet kunne gjøre Danmark til parthaver i

krigen.

Østersjø-spørsmålet hadde i årene mellom 1905 og den 1.

verdenskrigen vært blant dem som interesserte England, Tyskland og

Russland mest.*) Selv etterat Vestmaktene i 1907 var kommet til det

arrangement med Russland som ble grunnlaget for de tre stormakters

våpenbroderskap i den 1. verdenskrigen, mistenkte det engelske

diplomatiet, så vel som det franske, Russland for bak deres rygg å

føre forhandlinger med Tyskland om en lukning av Østersjøen, — og

det gjorde det også. Det var i denne forbindelse at

understatssekretæren i Foreign Office 5. februar 1908 skrev til sin

venn, den britiske sendemann i St. Petersburg: Om

Østersjø-inngangen forblir åpen i krigstid, så er det alt vi ønsker.

Hvis Tyskland søker å stenge den, vil vi betrakte oss som absolutt fri

til å gjøre hva vi vil og endog til å ignorere Norges integritet, i det

tilfelle vi skulle behøve en basis på den norske kysten. Av disse

grunner er avtalene om Nord- og Østersjøen neppe verd det papir de

vil bli skrevet på, da vi vet at Tyskland har gjort forberedelser til å gå

inn i Danmark i tilfelle av krig med oss.

Under forhandlingene om de nevnte avtaler hevdet Foreign

Office at Danmark var forpliktet til å holde sine Sund og Belter åpne.

Ti Danmark hadde aldri fått noen rett til å stenge dem, i motsetning

til Tyrkia som ved traktavslutningen etter Krimkrigen hadde fått en

rett til å lukke sine streder. Det var riktignok den kjedelige ting at

England i 1854 ved Krimkrigens begynnelse hadde anmodet

Danmark om å lukke Øre-

*) Da de allierte etter den 2. verdenskrigen tok det tyske

utenriksdepartements arkiver, fant de et rikholdig dossier med den

betegnende titel: «Die Neutralitåt Dånemarks und der Schutz der

Ostsee».

174 175

sund for den russiske flåten. Men Danmark hadde heldigvis da nektet

å gjøre dette, under henvisning til at Danmark ville være nøytralt. Av

notater i Foreign Office fra årene etter 1905 fremgår det, at om

Danmark skulle finne på å lukke for England, ville dette gripe inn.

Mellom 1908 og 1914 ble situasjonen en del forandret på

grunn av den tyske marines vekst og Kieierkanalens tilkomst. Da

danskene ved utbruddet av 1. verdenskrig foretok sin sperring gjorde

engelskmennene gode miner til slett spill. De grep ikke inn straks.

Men gikk i gang med forberedelser til å forsere inngangen til

Østersjøen. Denne aksjon ble innstillet som følge av begivenhetene på

Russlands sørfront (Gallipoli).

Da den 1. verdenskrigen begynte, ga den svenske utenriks-

minister 3. august (det var dagen før England trådte inn i krigen) til

den engelske sendemann følgende uttalelse: Om England ikke begynte

krig, var han overbevist om at Sveriges nøytralitet skulle kunne

bibeholdes; om England begynte krig, fryktet utenriksministeren at

ytterst alvorlige omstendigheter kunne inntre, som skulle tvinge

Sverige til å velge den ene eller den andre siden, og det var hans

personlige mening at det i betraktning av den alminnelige opinions

holdning skulle bli umulig for Sverige å kjempe på samme side som

Russland. Samtidig mobiliserte Sverige.

Entente-maktene som holdt Sverige for å være temmelig

meget på Tysklands side, måtte nå frykte for at Sverige godvillig

kunne oppgi sin nøytralitet til fordel for Tyskland.

Det var spesielt situasjonen ved Sveriges sørlige kyster som

var ømtålig. Sverige var tilbøyelig til å se spørsmålet om stengning av

passasjen inn i Østersjøen på en annen måte enn Danmark. For

Sverige ville den medføre en ulempe som ikke kom i betraktning for

Danmark. Den ville vanskeliggjøre forbindelsen, så vel for svenske

orlogsfartøyer som for svenske handelsfartøyer, mellom svenske

havner på vestkysten og det øvrige Sverige, overhodet det sjøverts

samkvem mellom de to hav som beskyllet landets kyster. Det hadde

derfor vært et populært syn i Sverige, at Sundet burde lates åpent i

overensstemmelse med det prinsipp at det burde være fri gjennomfart

gjennom sund som forbandt to frie hav. Sverige var således ved

krigens begynnelse lite lysten på å imøtekomme Tysklands ønske om

å medvirke til Sundpassasjens lukning, ved foranstaltninger på sitt

territorialvann. Den svenske regjeringen var i sin alminnelighet heller

ikke noen venn av skandinavisk felles opptreden.

Men skulle tyskerne, for å gardere sin stilling i Østersjøen,

foreta seg noe som kom til å berøre svensk territorium, måtte

Entente-maktene være forberedt på at Sverige ikke ville verge seg

herimot. Da det var en nokså alminnelig forestilling i landet at dette

ikke kunne bli utenfor krigen, men egentlig bare hadde å velge side,

ville en handling utenfra kunne bli oppfattet som en force majeure,

som fremtvang krigsdeltagelse. Selve statsministeren Hammarskjöld

ventet at russerne med et kup satte seg i besittelse av Boden festning.

Tyskland ble av en stor del av den svenske opinion betraktet som

landets naturlige venn for avvergelse av «faren fra Østen». Selv

innen liberale svenske kretser var det et nokså alminnelig syn at en

måtte ikke gjøre samme motstand mot et tysk som mot et russisk

nøytralitetsbrudd.

Om Tyskland foretok noe, måtte dette altså formodes å dra

Sverige inn i krigen, ikke mot Tyskland, men mot de Allierte makter.

4. august erklærte imidlertid kong Gustav til den russiske

sendemann at Sverige ønsket å opprettholde fredelige og venn-

skapelige forbindelser med Russland, og at Sverige ikke var bundet

av noen forpliktelser til å bryte med nøytraliteten, som den svenske

regjeringen, så vidt det kom an på den, var fast besluttet på å

opprettholde. — Denne erklæring sto i overensstemmelse med en

forsikring som kongen allerede flere dager før hadde avgitt til den

tyske keiser, at Sverige i en tysk—russisk krig under ingen

omstendigheter skulle stå på Tysklands fienders side; en lengre

gående forpliktelse overfor Tyskland kunne han på denne tid ikke

påta seg. Dette var omtrent det samme som Danmark på den samme

tiden erklærte overfor Tyskland, og innebar således ikke mer enn det

at Sverige, for tilfelle av at dets territorium ble berørt ved noen slags

aksjon (også tysk), ikke skulle bli parthaver i krigen på de alliertes

side.

176 12 - 1905 og

1940.

177

Men stillingen syntes farlig. Den 4. august gikk England inn i

krigen. Sverige ble betraktet som Tysklands presumptive allierte. En

preventiv krig mot Sverige var blitt en mulighet. Den russiske

Østersjøflaten belaget seg i virkeligheten også på et angrep på den

svenske.

Det som det nå var viktig å få fram, var en erklæring fra tysk

side om at det ikke ville forgripe seg på Sverige og, selvsagt, en

sådan holdning fra tysk side at Entente-maktene kunne vente at

Tyskland ville respektere Sveriges ønske om å være utenfor krigen.

Tyskland erklærte også i en note at det ville respektere Sveriges

nøytralitet, så lenge denne ikke ble krenket av motparten og så lenge

Sverige ikke foretok noe fiendtlig skritt mot Tyskland, men inntok en

mot Tyskland velvillig nøytralitet. —

Vestmaktene ville nødig avse noe av sine militære krefter

mot Sverige og inntok en avventende holdning.

Den svenske regjerings opptreden i dette tilfelle er av en

svensk forsker blitt kalt en lek med ilden. For et lite land som ligger

mellom store kjempende, å erklære seg nøytralt, men allikevel si eller

vise at force majeure utenfra kan drive det til å gå med, og da på en

viss side som den holder for å være «den rette» — altså antyde en

subsidiær politikk — er i sin alminnelighet også langt fra å være

ufarlig.

Men farens størrelse beror på de spesielle omstendigheter i

hvert enkelt tilfelle.

Vår tanke går uvilkårlig til Norge vinteren 1939—40, da vårt

land av Tyskland bedømtes å stå på motstanderens side og av det

mistenktes for ikke å ville forsvare seg noe større mot et

vestmaktinngrep, men la seg av et sådant dra inn i krigen mot

Tyskland.

De to tilfelle er selvsagt i mange henseender forskjellige. Den

krigførende part, som Norge ble antatt å ville føye seg for, England,

ventet lenge med å ta standpunkt til Norges nøytralitet. Det ga først 3

uker etter krigens begynnelse og da visstnok etter purring fra norsk

side, tilsagn om å respektere vår nøytralitet, mens den part som var

engstelig for vår holdning, Tyskland, allerede dagen etter

krigsutbruddet hadde erklært å ville respektere vår nøytralitet. —

Men viktigere var

de reelle forhold: I 1914 og senere kunne ikke Entente-maktene ved

noen preventiv aksjon mot svensk kyst hindre den tyske marinen fra

å ta sine forholdsregler i Sundet, eventuelt på svensk territorium.

Særlig Russland hadde liten lyst på å foreta noe som kunne dra

Sverige inn i krigen; dets overledelse stoppet den operasjonen den

russiske Østers jøf låten ved krigens utbrudd hadde innledet for å

lamslå den svenske flåten. — Ententen søkte ved beroligende midler

å få Sverige til å holde seg stille. Den avfant seg under krigen med

atskillig som Sverige foretok seg til gunst for tyske interesser.

Sentralmaktene holdt en sammenhengende front fra den Persiske

bukt til Østersjøen. Skulle denne fronten bli utstrakt i nord til

Nordishavet, ville det på ingen måte ha tjent Ententens interesser. —

Hadde Russland vist seg sterkere under krigen, er det ikke godt å vite

hva det, over nordisk område, ville ha foretatt seg for å kunne rekke

sine forbundne hånden. Men som stillingen var, tenkte det ikke på

det.

Den avvergende makten, som i 1914 var England, kjente så-

ledes ikke noen oppfordring til en aksjon av preventiv art. Tyskland

hadde ingen muligheter til å bruke svensk land eller territorium for å

komme England til livs.

Helt annerledes var forholdene i Norge i 1939—40. Animert

som sjømakten var av sin «historiske» strategi, så den det som

krigsav-gjørende å omfatte Tyskland fra nord og avskjære det fra

dets forsyningskilder i Skandinavia. Dette var for Tyskland en så

alvorlig sak at det måtte søke å avverge det. En preventiv aksjon var

visstnok et vanskelig foretagende. Men ved hjelp av sitt sterke

flyvåpen gjorde Tyskland seg håp om å klare det. De norske

stridskrefter betydde for Tyskland ikke noe nevneverdig tilskudd til

motstanderens kraft; Sveriges oppslutning på Tysklands side hadde

Entente-maktene i 1914 betraktet som en ikke uvesentlig militær

styrkelse for deres motstander.

I Norges situasjon vinteren før 9. april var det høyst dristig å

antyde en til nøytralitetspolitikken subsidiær politikk, slik som den

norske utenriksminster gjorde det, f. eks. i et møte i Stortingets

utvidede utenrikskomité 22. desember 1939: «Um då spursmålet

melder seg at vi likevel kjem i den tvangssituasjonen at vi so å segja

blir drivne inn i krigen, då er det klart

178 179

at vi må vita kva side vi vil stå på. Då får vi ikkje taka altfor

sentimentale umsyn, då får vi tenk ja på dei vilkåra vi lever i og kven

det tenar oss best å vera i lag med, det er heilt klart.»

Men når innstillingen i Sverige i 1914 var en sådan at Tysk-

land kunne ha dratt det inn i krigen på sin side, må en spørre seg: Hva

var grunnen til at det ikke gjorde det?

Om risikoen for preventiv aksjon fra engelsk side til fore-

byggelse av tyske nøytralitetskrenkelser var liten, kunne risikoen for

en tysk aggresjon i det øyemed å få Sverige som med-kjemper mot

Russland synes å være stor. Finnene ville i tilfelle øyeblikkelig ha

reist seg. For Russland ville nettopp den situasjonen være oppstått

som Aleksander I fryktet så sterkt i 1812 — at svenskene og finnene

kunne gå mot St. Petersburg og bringe den russiske hæren mellom to

motstandere, en fra Østpreussen og en fra den Finske Vikens bunn.

Tyskland ville effektivt ha kunnet bistå svenskene og finnene ved den

Finske Viken med flåte og teknisk utstyr — noe som Napoleon I ikke

hadde det i sin makt i 1812. — Russland gjorde også, så lenge det

deltok i den 1. verdenskrigen, alt for å hindre at Sverige ble dratt inn i

den og var meget redd for situasjonen i Finnland.

Når Tyskland ikke slo inn på en sådan strategi som her nevnt,

ligger vel forklaringen mest i det forhold som er pekt på i forrige

kapitel — at det for en krigførende i nåtidens massekamper, spesielt

for en krigførende part som er under blokadepress, er ytterst viktig å

ha fredelige forbindelser med land, hvis produksjonskraft ikke er lagt

beslag på ved egen krigsdeltagelse. Var Sverige blitt krigsdeltager,

kunne det blitt smått med de viktige tilførsler av svensk-produserte

varer som Tyskland erholdt under krigen.

Men heri skulle det ligget et motiv for England til å provosere

Sveriges inntreden i krigen. Det var Sverige også flere ganger under

krigen engstelig for, og atskillige militære forholdsregler ble tatt for

det tilfelle. Den engelske regjeringen hadde to hensyn å veie mot

hverandre. På den ene siden fordelen av å unndra Tyskland den

svenske produksjonskraften og av å kunne blokere Sverige

fullstendig; på den andre siden: ulempene ved å bringe Russland i en

så betrengt militær

stilling at det gikk til separatfred med Tyskland, noe som det oftere

var spørsmål om. Sikkert er det at Russland under denne krigen

oftere oppfordret sine vestallierte til å vise forsiktighet og måtehold

overfor Sverige.

Hva Østersjø-inngangen angår, var det ingen nødvendighet

for Tyskland å krenke svensk landterritorium. Skulle sjø-makten

trenge inn i Østersjøen, måtte det skje gjennom Store Belt. Men for

dette sto Danmark. Øresundet mellom Danmark og Sverige kunne

ikke passeres av de større skip. Når Sverige ved krigens begynnelse

var lite villig til å sperre sin del av passasjen gjennom Sundet, ville

det vesentlig ha betydning for engelske ubåters inntrengen. Tyskerne

kunne selv, bl. a. med minefelter, utenfor svensk territorialfarvann,

legge atskillige hindringer i veien for dem. Da det viste seg at de

engelske ubåtene allikevel kom inn og endog sammen med russiske

opererte fra Ålands-øyene, ble tyskerne senere under krigen mer

energiske overfor Sverige, og for å unngå konflikt føyet dette seg da,

og stoppet den såkalte Kogrunnsrennen, ennskjønt dette neppe stemte

med en upartisk nøytralitet.

Sjømaktens blokadevåpen var i den 1. verdenskrigen sterkt

nok til å bringe den seiren — tross blokadens ufullkommenheter. Da

den 2. verdenskrigen kom, ble det for Vestmaktene et hovedpunkt på

grunnlag av de forrige gang innhøstede erfaringer, å etablere en

fullstendig blokade, særlig med hensyn til malm og olje.

I den 1. verdenskrigen fant ikke England å kunne foreta noe

mot Sveriges jernmalm. Det var ennå visse hemninger som ikke var

overvunnet, og klarhet over blokadens betydning kom først

etterhånden. Blokademakten anvendte visselig sine handelspolitiske

maktmidler til å minske eksportmengden til Tyskland, men like til

krigens slutt mottok dette årlig 4 å 5 millioner tonn svensk jernmalm.

Noe tiltak fra Tysklands side mot Sverige for å avverge militær

vestmakt-aksjon mot dets råvarekilder var derfor under denne krigen

ikke påkrevet. Tyskland hadde ikke under hele krigen så vidt en kan

se, noen tanke på aksjon mot Sverige. Ennskjønt det oftere ble påstått

på forskjellig svensk hold, viste Tysklands regjering ingen iver for å

få Sverige inn på sin side. Noen nevneverdig

180 181

fare for preventiv krig fra Ententens side kunne det da heller

ikke bli.

På grunn av denne relative trygghet fra begge sider kunne

Sverige føre en handelspolitikk, som nordmennene fant desperat, og

danskene undertiden farlig, og det svenske Høyre som sto for denne

politikken kunne beholde sin ledende stilling til langt inn i det fjerde

krigsåret.

Sverige kunne også gjøre noe som nå fremstår som en

overvurdering av dets evne: Det kunne sette noe inn på å motvirke

krigens utvidelse. Som allerede nevnt, sa Sverige 3. august til England,

at om England gikk inn i den krigen som allerede var brutt ut mellom

Russland og Tyskland, kunne dette føre til at Sverige kom inn i den på

den motsatte siden. For et nøytralt land var dette en temmelig

understreket subsidiær politikk. Den katastrofen som man en tid hadde

fryktet, at de to maktene ved Nordsjøen som begge var så viktige for

Norden, England og Tyskland, skulle brake i hop, virket så

skremmende på den svenske statsledelsen at den fant å måtte gjøre sitt

for å hindre den. Da det senere (forsommeren 1915) truet med Italias

og Romanias inntreden i krigen, foretok Sverige lignende skritt med

den begrunnelse at situasjonen for de gjenbli-vende nøytrale land ville

forverres og at Tyskland ville bli ivrigere for å samle alle tenkelige

krefter i kampen for germams-men. Det ble først trodd at dette var

alene en kongelig utenrikspolitikk. Men den svenske regjeringen hadde

drøftet den og tatt ansvaret for den.

I London, Paris og Oslo korset man seg over at Sverige kunne

føre en så pro german politikk og gjøre henvendelser som måtte

oppfattes som krigstrusler mot Ententen. Denne kunne ikke vite hvor

meget det lå i dem. Likeså opprørtes det svenske Venstre, skjønt det

erkjente riktigheten av at det betydde en alvorlig fare for Sverige at nye

stater gikk med i krigen. Utenriksministeren (Wallenberg) sa til en av

venstrelederne at han ville komme til å handle på samme måten om

noen ny stat — han nevnte Holland, Norge, Danmark — skulle vise

seg tilbøyelig til å gå inn i krigen.

I London synes man ikke alene å ha truffet visse forberedelser

for det tilfelle at Sverige skulle gå inn i krigen, men også

å ha overveiet det spørsmål hva som nå ville være gunstigst for

Ententen: Enten at Sverige fortsatt ble utenfor krigen, eller at det ble

motstander. Kanskje skyldes det Russland at London ble stående på

den mening som inntil da hadde rådet. Edward Grey hørte meget på

Russland. Den svenske militær-attasjé i London fikk, da disse

begivenheter fant sted, meddelelse fra en venn i War office at

England hadde planer om en landstigning i Skandinavia — hvor

kunne han dog ikke få vite.

Det at Sverige under denne krigen viste seg i stand til å gå

inn med den besluttsomhet for de nøytrales prinsipper og interesser,

som det gjorde, bidro utvilsomt meget til at det i Sverige ved den 2.

verdenskrigs utbrudd var en så langt sterkere nøytralitetsvilje enn i

Norge.

I denne nye krigen var situasjonen langt farligere enn i den

første, vesentlig på grunn av blokadens langt radikalere art.

England og Tyskland hadde nå på en måte byttet roller. Det

var nå ikke fra Tysklands side, men fra Vestmaktenes side at Sverige

kunne vente militær krenkelse, og den var av en langt alvorligere art

enn det var spørsmål om fra tysk side under den 1. verdenskrigen. —

Det Tyskland som en vestmakt-aksjon mot Sveriges malmområder

ville gå ut over, var fast besluttet på å gripe inn. Derav Sveriges iver

for å overbevise Tyskland om at det ville møte en vestmaktaksjon

med den mest besluttsomme motstand. I denne situasjonen ville en

svensk antydning om en subsidiær politikk vært livsfarlig. Og

svenskene la heller ikke skjul på at de holdt Norges politikk med et

subsidiært standpunkt for å være ulykkesbringende for oss.

I februar 1940 sa den svenske utenriksminister (Gunther) i en

tale: «Hvis Sveriges nøytralitet krenkes av en stormakt — f. eks.

Tyskland — er det ikke Tysklands angrep på Sverige som er

avgjørende etter britisk synspunkt, men det er Sveriges mangel på

evne eller vilje til å avverge nøytralitetskrenkelsen, Derigjennom

opphører Sverige å være noytral i forholdet til Storbritannia, og

følgelig opphører Storbritannia å betrakte Sverige som et nøytralt

land.»

182 183

Den norske utenriksministers reaksjon på denne uttalelsen

viste tydelig nok at han tok den til seg. Det som Gunther hadde ment å

si, var at de skandinaviske land, og ikke minst Norge, måtte akte seg

for å antyde en manglende vilje til å avverge den krenkelsen av

Nord-Skandinavias nøytralitet som en da fryktet på grunn av Englands

energiske blokadepolitikk med henblikk på malmområdene der. —

Den svenske utenriksminister hadde iallfall delvis — for å bruke et av

Vinjes uttrykk — slått på skækene, men ment merra.

I et tilbakeblikk i februar 1947 sa den nåværende svenske

utenriksminster: Når det hevdes at en nøytral stat burde hatt en

subsidiær politikk å falle tilbake på, om nøytralitetspolitikken

mislyktes, høres dette, ved første inntrykk, rimelig. Men

nøytralitetspolitikkens dilemma er at en kunngjøring av en slik

subsidiær linje undergraver nøytralitetspolitikken. Anta, f. eks., at den

svenske regjering erklærte seg nøytral men samtidig ga til kjenne for

det svenske folk at om vi ble angrepet, ville Sverige gå i krig på de

alliertes side. Vi skulle da allerede under krigens tidligere avsnitt

direkte ha provosert begge de stridende til å gå til angrep på oss.

Hadde vi gitt til kjenne den hensikt under ingen omstendigheter å

komme i krig med de allierte, skulle Hitler sikkert ikke ha ventet med

å gå inn i Sverige.

I Norge hadde ikke regjeringen «gitt til kjenne» for folket, at

om vi ble invadert, ville vi gå med de allierte. Men så meget var sagt

av fremskutte menn, at England visste så noenlunde hva det kunne

regne med. Den 18. februar 1940 uttalte Englands representant under

et besøk i vårt utenriksdepartement at fremtredende norske

privatmenn overfor den britiske legasjon endog var fremkommet med

oppfordring til å gripe inn på norsk territorium.

Også en jevnføring mellom Danmarks politikk i 1914, da det

imøtekom Tysklands ønske om å få farledene ved dets kyster sperret,

og Norges politikk i 1940 har sin interesse.

Det daværende danske regjeringsparti, det Radikale, har som

vi vet, hevdet at Danmark ikke gjorde annet enn å gjennomføre sin

erklærte nøytralitetspolitikk.

Var passasjene latt åpne, og flåter utenfra var trengt inn i

Østersjøen, måtte disse for gjennomføringen av sin operasjon ha

benyttet områder på dansk land som støttepunkter. Det var derfor

nødvendig å sperre passasjen.

Om vi slutter oss til den motsatte oppfatningen at forholds-

regelen innebar en avvikelse fra nøytraliteten, må vi være opp-

merksomme på ulikhetene mellom Danmarks situasjon i 1914 og

Norges i 1940: Da Danmark føyet seg etter Tyskland, foretok det en

handling som styrket Tyskland defensivt, men la hindringer i veien

for offensive tiltak fra dets side. De viktigste passasjer ble sperret

også for den tyske flåten; den kunne hverken benytte dem som

utfallsporter eller som retrettlinjer etter operasjoner foretatt i

Skagerak og Nordsjøen. — Den sterke slagflåten som Tyskland

hadde under den 1. verdenskrigen, kunne det vanskelig utnytte på

grunn av dens utilfredsstillende basering inne i hjørnet av den vinkel

som dannes av den jyske vestkyst og den tyske nordsjøkyst. Den

tyske overledelsen kom derved til å føre en lite aktiv sjøkrigsførsel.

Den gjorde intet for å skaffe flåten en større operasjonsfrihet —

hverken ved besettelser av baseområder på den norske kysten eller

ved offensiv utnyttelse av Storebelt. Under krigens eneste store

sjøslag (Skagerak-slaget) kom kampen mellom hoved-massen av

flåtene ikke riktig i gang, idet mørket kom på, og neste dag fant de

hverandre ikke. Det berodde nok på at tyskerne var usikre, fordi

forbindelsen med deres baser var så prekær.

Det som Vestmaktene i 1940 ville foreta mot Norge, og som

det var viktig for dem at Norge ikke motsatte seg — hverken alene

eller sammen med Sverige — var en klar offensiv aksjon. Om Norge

overfor den ikke verget sitt territorium, var dette noe som måtte

fremkalle en tysk motaksjon mot Norge. I 1914 aksepterte England

Danmarks opptreden, fordi det foretrakk at dette la sperringen

fremfor at Tyskland la den. Det regnet med eventuelt å kunne

sprenge den. Danmark behøvet i 1914 ikke frykte noe preventivt

tiltak fra den part som kunne tenkes å bli skadelidende. Edward VII

hadde noen tid før meddelt Danmark at det ikke måtte regne med

aktiv hjelp fra England så hurtig at en tysk besettelse av Danmark

184 185

kunne forhindres; utsendelse av den engelske flåten til dansk farvann,

er en farlig sak, sa han, og kan ikke ventes, i hvert fall ikke i krigens

første fase. — Dette oppfattet de danske myndigheter som en

godkjennelse fra engelsk side av at Danmark gjorde det som var

nødvendig for å unngå en tysk besettelse, som for Englands

krigføring ville bety en større ulempe, i tilfelle det skulle bestemme

seg til å søke å trenge inn i Østersjøen; dette var for øvrig noe som

danskene ikke trodde på muligheten av. Og det skjedde jo heller ikke.

Danmark ble utenfor den 1. verdenskrigen.

Da den svenske regjering i januar 1939, altså straks før den 2.

verdenskrigen, ble enig med den finske om felles befestning av

Ålandsøyene — den såkalte Stockholms-planen — satte Russland

seg imot, idet det gikk ut fra at det ene av de land, som samarbeidet

om denne planen, nemlig Finnland, var mer eller mindre fiendtlig

innstillet til Russland og velvillig innstillet overfor Tyskland som da

ennå ikke hadde sluttet samarbeidsavtalen, «Ribbentroppavtalen»,

med Russland av august 1939. Det var derfor, mente Russland, et

skritt vekk fra nøytralitetspolitikken av Sverige, når dette tok opp

militært samarbeid med Finnland om Åland, som var et for den tyske

sjø-strategi viktig område. Den svenske regjering trakk 2. juni 1939

tilbake den proposisjon til riksdagen om bifall av planen, som den en

måned tidligere hadde fremsatt.

Den 18. juni uttalte Undén, som på det tidspunkt dog ikke var

medlem av regjeringen, at planen utgjorde en avvikelse fra den

absolutte nøytralitetspolitikk. — Slik som de interesserte stater på

den tid oppfattet situasjonen, kan denne karakteristikk være

forståelig. Men utenriksminister Sandler hadde under hele sitt arbeid

med saken understreket at øyenes befestning var nødvendig for en

gjennomførelse av en felles svensk—finsk nøytralitetspolitikk.

Når en utenfor en strid stående stat tar forholdsregler hvorved

den ikke har til hensikt hverken formelt eller reelt å være partisk for

noen av partene, så er denne politikk fra vedkommende stats

synspunkt nøytral. Det hindrer naturlig-

vis ikke at en krigførende part bedømmer den å være unøytral.

Bedømmelsen av politiske handlinger vil alltid være subjektiv.

Den svenske regjering var også etter sin tilbakedragning av

proposisjonen stemt for, tross Sovjetunionens innsigelse, å sette

planen ut i livet.

Ribbentropp-avtalen skapte imidlertid en ny situasjon. Et

viktig motiv i Sverige for Stockholmsplanen hadde vært at under en

storkonflikt kunne en vente et tysk—russisk kappløp om Åland.

Dette motiv falt nå bort. Det var ikke usannsynlig at de to store

Østersjø-maktene ville la Åland ligge i fred. Fra Sveriges side ble

intet foretatt.

En spør seg: Hvis det svensk—finske forsvarsfellesskapet

var kommet i stand i begynnelsen av 1939, hvordan ville så Nordens

stilling vært, da Sovjetunionen ut på høsten 1939, etter å ha fått av

Tyskland en forholdsvis vidtgående handlefrihet i Østersjøområdet,

tok opp forhandlinger med statene omkring den Finske Viken?

Disse forhandlinger hadde, som det skal redegjøres for i kap.

XI, allerede pågått noen tid. Etter verdenskrigens utbrudd var det

Russlands hensikt å føre dem til ende, men på en sådan måte at riket

ikke ble innviklet i militære operasjoner. Den russiske regjering innså

at sådanne lett kunne føre til at unionen kom med i storkrigen, som

den ønsket å være utenfor. Den hadde tenkt at det heller ikke overfor

Finnland skulle bli nødvendig å bruke militære maktmidler.

Hadde det svensk—finske forsvarsfellesskapet på forhånd

vært en fullbrakt kjensgjerning, ville det mellom Sovjetunionen og de

interesserte nordiske statene utvilsomt være kommet til en ordning

ved forhandlinger. Det var Russland bekjent at det i Sverige, i langt

større grad enn i Finnland, var krefter som var på vakt mot Tyskland,

og Sverige ville i tilfelle også ha virket modererende på Finnland,

således at en ordning som den som Mannerheim og Paasikivi fant

akseptabel (se kap. XI) var blitt realisert.

I dette tilfelle ville Vestmaktenes tiltak mot

Nord-Skandi-navia etter all sannsynlighet uteblitt, og Norden skulle

sluppet å bli dratt inn i krigen. For det var Sveriges medkjensle med

Finnland, og Sveriges uvilje mot det med Tyskland så å si

186 187

allierte Russland, som brakte det engelske diplomatiet til å tro at

Sverige ikke ville gjøre noen alvorligere motstand mot et tiltak fra

Vestens side for forhindring av malmutførselen fra Sverige til

Tyskland. Hadde Finnland vært intakt og forsvarsmessig

sammenlenket med et klart nøytralt Sverige, hadde Vestmaktene

måttet stille sine blokadeplaner mot den nordiske malm og sitt

foretagende mot Norden overhodet i bero.

En kan tenke seg at England, senere, da det — likesom under

den 1. verdenskrigen — var blitt alliert med Russland ville ha satt i

verk operasjonen mot Skandinavia. Men Russland ville sikkert, like

så bestemt som i den 1. krigen, ha satt seg imot den. Samarbeidet

mellom Sovjetunionen og dens vest-allierte var, som vi vet, langt

mindre godt enn tsarstyrets under den 1. krigen. Unionen hadde under

den 2. verdenskrigen en sterk motvilje mot vestmaktbesettelsen av

Nord-Norge.

Sandlers idé i 1938 og 1939 å tilveiebringe et

forsvarsfelles-skap av iallfall to nordiske land var en statsmanns idé.

Den gikk ut fra det sunne syn at ethvert konsolideringstiltak i Norden,

styrker dennes utsikter til å bli utenfor en konflikt mellom de store

makter.

Den Sandlerske politikken innbyr til sammenligning med

Scavenius og Munchs politikk ved den 1. verdenskrigs utbrudd: å

sperre Danmarks Sund og Belt. I begge tilfelle hadde de nordiske

statsmenn alene det mål å hindre at deres land ble inndratt i krig. Det

var derfor de ville sikre, militært, visse av sine områder, som

krigførende kunne ville søke å bruke for deres krigføring. I begge

tilfelle fikk foranstaltningene i manges øyne en tvilsom nøytral

karakter, fordi en makt (England forut for den 1. krigen og Russland

forut for den 2. krigen) betegnet dem som unøytrale.

Den norske regjerings avvikelse fra nøytraliteten i 1940 var

av en annen art. Det dreiet seg her ikke om noen

forsvars-foranstaltning, men om det motsatte, om unnlatelse av

forsvars-foranstaltninger, om å la landet åpent for inngrep av den ene

krigførende. Nettopp fordi vi ikke under noen som helst omstendighet

ville komme i krig med den ene stormaktsparten, kom vi i krig. Det at

landet ville innskrenke seg til protester og eventuell «symbolsk»

motstand, kunne, på grunn av de

mange opplysningsmuligheter som begge krigførende hadde i

Norden, ikke skjules for dem, iallfall ikke for England.

Dette var en langt farligere politikk enn den danske i 1914

og den svenske i 1938—39. I ingen av disse tilfelle var det noen

sterkere krigsrisiko. Det ble i ingen av disse tilfelle av det nøytrale

landet ført noen egentlig subsidiær politikk, selv om det innen

landene selv (Danmark i 1914 og Sverige i 1938—39) var

partigrupper eller fraksjoner som betegnet den førte politikken som

unøytral.

Moralen av det her fortalte er denne: En mindre stat som

ønsker å være nøytral, begår en lettsindighet om den antyder en

subsidiær politikk. Den krigførende stormakten som den

på-lissom-nøytrale staten kan ventes å ville føye seg for, vil da fristes

til å krenke denne, om den mener at dette er til nytte for dens

krigføring. Og dette kan føre til en preventiv aksjon fra den

skadelidende stormakten, om denne bedømmer skaden som alvorlig

for seg. Hvis den eventuelle skadelidende nødig vil ha den

«nøytrale» til motstander blir dennes risiko mindre. Den nøytrales

risiko vil avhenge av omstendighetene i det individuelle tilfelle, da

stormaktenes reaksjoner vil bero på styrkegraden av deres interesser i

den ene eller den andre retningen.

En politikk som føres av en mindre stat utelukkende i dennes

nøytralitetsforsvars interesse, kan bli betegnet som unøytral av en

stormakt som mener at den er gunstigere for motparten enn for den

selv. Også en sådan politikk er belastet med en krigsrisiko, som må

veies forinnen politikken velges. Men den er ingen subsidiær politikk

som trer i stedet for en annen, «ekte» nøytralitetspolitikk. Subsidiær

politikk kan en med rette tale om kun i de tilfelle da den prinsipale

politikken ikke er ment å skulle gjennomføres med alle de midler

som staten rår over.

188 189

KAPITEL VIII

1807 - 1940

I Nordisk Tidskrift, 1952, hf. 1—2 har professor Koht, som

var Norges utenriksminister i 1940, sammenholdt dette år med 1807.

Han finner det karakteristiske ved de to historiske forløp å være at så

vel i 1940 som 1807 voktet begge krigførende på at de nøytrale ikke

ble til hjelp for den andre parten. Bare mistanken herom var nok til å

bringe dem til å gripe inn. Under de omstendigheter var et angrep på

oss nærmest uunngåelig. Det hele var et spørsmål om hvem som kom

først.

Etter dette skulle det ikke være så meget å utsette på den

Nygaardsvold—Kohfske utenrikspolitikken. — De to krig-førendes

opptreden overfor oss måtte bedømmes noenlunde likt. — Den

slutning ligger også nær, at noen alliansefri politikk for Norden heller

ikke nå for tiden har noen sjanse.

Det som faktisk hendte i 1807, ligger noenlunde klart. Lit-

teraturhenvisninger sløyfes derfor.

Ved inngangen til 1800-tallet sto striden mellom sjømakten

England og den ledende landmakten, Frankrike. Som en tredjemann

opptrådte Russland, som ved Katharina H's forbløffende

utenrikspolitikk på 1700-tallet hadde reist seg som den tredje

«store».

England blokerte Frankrike fra sjøen, og dette svarte med å

blokere England fra landsiden. Et viktig mål for deres

sper-rings-politikk var å hindre motstanderen fra å få de for dens flåte

så viktige nordeuropeiske strategiske råvarene tre, jern, tjære, hamp

osv. De nordiske statene, inklusive Russland, som den gang ble

regnet til dem, ble derfor viktige. Øresund ble det springende punktet.

En kunne tenke seg at den nordeuropeiske gruppen, i strevet

for å få avsatt sine råvarer, ville hatt helning mot England, den største

konsumenten av disse varer. Men så ble det ikke. Det var av største

betydning for oss at England ikke ble enekjøper av våre ytelser, slik

at det selv kunne bestemme hva det ville betale for dem. England

hadde en hard praksis for å hindre at noe av disse varer nådde

Frankrike. — I siste halvdel av 1700-tallet ble Danmark—Norge

dradd inn i en, mer eller mindre under Russlands ledelse stående,

gruppe av temmelig anti-engelsk karakter.

Det er sagt om Andreas Peter Bernstorff at han hadde et klart

blikk for hvor dypt Dannmark—Norge stakk, hvilke stormer det

kunne utholde, og når det måtte minske seil og gå i havn. Det var

imidlertid hans politiske system — det nordiske forbund gruppert om

Russland eller med Russland som ryggstø — som brakte det

dansk—norske statsskipet ut i den store stormen, på en tid da han

selv ikke lenger sto for styret.

Nelson skrev etter en av de første engelske aksjonene mot

Østersjøinngangen: «Jeg anså det nordiske Forbund for å være lik et

tre, hvorav Russland var stammen og Sverige og Danmark grenene.

Hvis jeg kunne få tak på stammen og hugge den ned, ville grenene

naturligvis falle. Det var min hensikt å forsøke å ødelegge den

russiske flåten.»

Men når England skulle ramme hovedmannen innen

nord-gruppen, kunne det ikke la den norsk—danske flåten ligge

intakt bak den i Østersjøen inntrengende engelske flåten.

Selv om Danmark—Norge ingen disputt hadde hatt med

England om konvoi-spørsmålet eller noe annet hovedspørsmål i

Englands blokadepolitikk, ja, selv om vi i år 1800 hadde latt være å

slutte oss til det da gjenopprettede væpnede forbundet av

nord-landene, ville situasjonen for oss, vis å vis England, ha vært den

samme. Det var nødvendig, sa Nelson, å stenge den norsk—danske

flåten inne og putte nøkkelen i lommen.

Regjeringen i København hadde, da 1800-tallet gikk inn,

valget mellom bare to veier: enten å tilkalle engelskmennene og

sammen med dem vende seg mot sine granner og dermed også

konsentrere hele sin eksport og skipsfart innen Englands

190 191

maktområde, eller å sette seg i forsvarsstand ved Sund og Belt og

sørge for at de andre Østersjø-statene ga den sådan bistand som

trengtes for å holde engelskmennene stangen. Også om den første

veien var blitt valgt, måtte England hatt visse garantier; det måtte hatt

nøkkelen eller kanskje vår flåte; for det visstet at det var krefter som

dro Danmark—Norge henimot de andre statene i nord.

Men en flåtemakt med de tradisjoner som vår den gang hadde,

stryker ikke så lett flagget. Vår regjering var meget øm for flaggets

ære.

Stort sett holdt Danmark—Norge følge med nabostatene. Men

— det gjorde ikke det som var nødvendig for å møte det slag som

måtte komme. Det ble hindret i det av sin engelsk-vennlighet.

Mens Vest-og Sør-Tyskland, Belgia og Holland, Sveits og

Nord-Italia var temmelig mottagelige for det demokratiske

likhetssystemet, som franskmennene på denne tiden overalt brakte

med seg, og fant en tilknytning til Frankrike naturlig, var uviljen mot

den franske radikalismen lenger østpå og nordpå i Europa sterk. I de

mer rene jordbruksland her var godseierstanden relativt urokket. De

tyske deler av det dansk— norske monarki var klart anti-franske og

derfor pro-engelske. Og Danmark—Norge styrtes på den tiden av en

krets av menn som ble mer eller mindre behersket av tyske ideer og

kjensler. De avskydde usurpatoren Bonaparte og ønsket hans under-

gang.

Det dansk—norske utenriksstyret hadde valget mellom to

slags politikk. Det prøvde det umulige: å forene dem.

En flåte kunne den gang seile på havet, uten at noen andre visste om

den førenn den var ved angrepsmålet. Da seil-krigsskipene krevet et

overordentlig stort mannskap, som vesentlig måtte tas fra

handelsflåten, ble større utrustninger ikke foretatt, uten at det var noe

særlig som sto på. — Det var således ønskevilkår for en angriper,

forutsatt at han kunne treffe sine forberedelser ubemerket. For det

første ble den angrepne selv tatt med sine skip liggende avrigget og

ubemannet. Dernest kunne forbundsfellene ikke komme den angrepne

til hjelp, uten etter en lang forberedelsestid. I Øster-

sjøen var isforholdene en faktor. Tidlig på våren kunne de nordiske

stater ikke forene sine flåter. Russland ville derfor at samtlige stater i

det nordiske forbundet skulle ha sine orlogsflåter basert ved Sundet.

Men dette ville vår regjering, av hensyn til England, ikke gå med på.

Vår regjering hadde heller intet ønske om å gå til en steng-

ning av Østersjøen — det som Russland og Frankrike ofte var ivrig

for. Når vår regjering ikke sto fremmed for tanken, var det alene for

med denne truende muligheten å formå England til måtehold overfor

vår handel. — Det er intet nytt at medlemmene av en «pakt» har

divergerende hensikter, og at de mindre av dem dras med på noe som

de i grunnen slett ikke vil.

Den engelske regjering ble aldri trett av å mane oss til å

konsentrere vår forsvarskraft på den Holstenske grensen mot

franskmennene. London ønsket ikke noe av England uberoende

kraftsentrum på Sjælland.

Vår regjering gjennomskuet ikke dette. Den var ikke, mentalt,

forberedt på en attakk fra vest. Hvor ulykkesvars-lende ting der enn

spurtes derfra, ble vårt styre ved med å håpe det som det ønsket, at

stridsspørsmålene kunne bli ordnet i minnelighet. Den holdt det for

viktig ikke å støte engelskmennene for hodet. Denne

illusjonspolitikken sammen med Englands press avholdt vår regjering

fra å sette Sjælland med sin flåte i forsvarsstand.

Den svenske regjering tilbød seg å bygge batterier ved

Hålsingborg for å bistå med å sperre Sundet mot et angrep på

København. Vår regjering avslo et slikt kombinert dansk—

norsk—svensk kystforsvar, til tross for at kanonene i Helsingør ikke

rakk over til den svenske siden — fordi den visste at London var så

sterkt imot alt nordisk samarbeid over Sundet.

Fra britisk side ble det gjort tre fremstøt mot vår nøkkel-

posisjon ved Østersjøinngangen: I 1800, i 1801 og i 1807.

I 1800 ble det i instruksjonen for den utsendte admiralen sagt

at England var redd for sin handel i Østersjøen. Skulle det bekrefte

seg, skulle admiralen destroy their (Danmark—Nor-

192 13- 1905 og

1940.

193

ges) naval resources, navnlig vår flåtes basis, og ta eller ødelegge vår

flåte. — Denne var ikke, da engelskmennene seilte opp, i

funksjonsdyktig stand og våre forbundsfeller nådde ikke fram. Vi ble

tvunget til å gi oss i det da særlig omstridte konvoi-spørsmålet.

Engelskmennene seilte hjem i den troen at de hadde skremt oss til å

oppgi samarbeidet med de andre nord-statene.

Vår regjering vedble med samarbeidet. Men den tok ikke de

nødvendige forsvarsforanstaltninger.

I 1801 hadde den engelske aksjonen til mål å tvinge oss til

klart å skille lag med de andre land i nord. Var det nødvendig for å

oppnå målet, fikk byen København ikke spares. Alt som fantes av

flåte-fornødenheter ved vår basis skulle føres til England.

Vi ble på ny overrasket med uutrustet flåte. Det lyktes kun å

få en del uoppriggede såkalte defensjonsskip ut på reden, bemannet

med uøvede, i all hast leiede eller frivillige folk. Resultatet ble at vi

måtte forplikte oss til å la vår flåte forbli liggende innestengt og

uutrustet. Den engelske admiralen fikk nøkkelen. Hadde den svenske

flåten rukket fram, hva den søkte å gjøre, og forenet seg med våre

defensjonsskip, ville angrepet ha kunnet avslås.

Da den engelske flåten skulle foreta den samme operasjonen i

Karlskrona, for etterpå å gå mot de russiske baser i Reval og

Kronstadt, som under alle omstendigheter skulle ødelegges, sammen

med de derværende flåter, kom det en meddelelse fra tsaren om at han

ville forhandle med England, om den engelske flåten opphørte med

fiendtlighetene. Tsaren skjønte det bar galt i vei. Helt over hodene på

den dansk— norske og den svenske regjering ga han nå etter på

viktige prinsipper, som forbundet hadde satt seg til mål å hevde.

Vår regjering reagerte på dette med å sende sin utenriks-

minister til London for å tilby Danmark—Norges tilslutning til

England. Den tenkte seg at London nå, som ved forskjellige tidligere

leiligheter, kunne ønske å dra oss bort fra Russland! Dette skritt ble en

fiasko, av den grunn at begge de to store, så vel England som

Frankrike, nå fridde til Russland. England ville ikke støte Russland

ved å knytte til seg det viktige

landet ved Østersjøinngangen, som så lenge hadde vært Russlands

venn.

Også Sverige ble støtt. Det erklærte seg villig til å slutte seg

til Frankrikes politiske system. For å sette Sverige i stand til med

kraft å slutte opp om Frankrikes krigshandels-politikk overfor

England, burde Frankrike medvirke til Norges forening med Sverige!

Herved ville det skapes en skandinavisk stormakt som ved sitt

samarbeid med Frankrike ville muliggjøre dettes hegemoni i Europa!

Det ble tilbudt Frankrike å bygge krigsskip i Karlskrona, hvor det var

krigsviktige materialer i overflod.

Dette svenske skrittet mislyktes av samme grunn som det

nettopp nevnte dansk—norske i London. Napoleon så de muligheter

som Russland, den nye sterke stormakten i nord, bød, også til å

skaffe Frankrike de krigsviktige råstoffene fra Russland fram til

Frankrike ad Svartehavet og Middelhavet, den mot England best

beskyttede transportveien.

Sverige gikk da til England. — Da det hadde vist seg at

Russland, tross sin ettergivenhet overfor England i 1801, ikke slapp

sin for England høyst sjenerende politikk på havet, og i denne

politikken møttes med Frankrike, var det av stor viktighet for

England å få et fotfeste i Nord-Europa. Og Sverige hadde en stor

eksporthavn som ikke var avhengig av passasjen forbi Sjælland,

nemlig Göteborg. I 1803 oppnådde Sverige tilslutning til England. —

Krigen mellom dette landet og Frankrike var brutt ut på nytt etter

Amiens-fredens avbrytelse. Sverige ble etter hvert trukket helt inn i

sjømakt-blokken. Den svenske kongen mente at som krigførende

makt i en seirende blokk skulle Sverige få ordnet spørsmålet Norge.

Sjømakten hadde nå også bruk for Danmark. Når kampen

pågikk i Mellom-Europa mellom Frankrike og England og dettes

kontinentale hjelpestater, lå Danmark i venstre flanke av de mot øst

fremtrengende franske arméer. De danske øyene lå nettopp på den

rette plassen som et basisområde hvor Frankrikes motstandere kunne

oppmagasinere militær kraft for i rette øyeblikk, på kort hold, å kaste

den inn mot franskmennenes forbindelser med hjemlandet. Også

Danmark— Norge — ble det sagt — måtte gjøre sitt for å verne

Europa

194 195

mot det 19. århundres Belsebub, Napoleon. Det ble stillet i utsikt en

utvidelse av sitt territorium.

Vår regjering skulle nok også gått med, hvis den hadde trodd

at maktene skulle kunne beskytte dens område mot Frankrike. Hadde

Preussen i 1805 villet delta i den såkalte 3. koalisjon, var vi kommet

med i denne, der som bekjent ble knust ved Austerlitz. Vår

sendemann hadde fått fullmakt til å undertegne under den

forutsetning. Men Preussen holdt seg i 1805 ennå tilbake.

Den dansk—norske regjeringen var således i årene etter 1801

meget villig til å slutte seg klart til den fransk-fiendtlige leiren. I disse

årene hadde vår handel og sjøfart en rekke gunstige år. Det var en tids

avmatning i de stores økonomiske kamp.

Da Napoleon etter sine seirer i 1805 og 1806 kontrollerte en

betydelig større del av fastlandets kyster enn før, kunne han sette i

gang en skjerpet blokade av sjømakten fra landsiden av. Og da den

russiske tsaren, som i 1805 egentlig mot sin vilje var blitt trukket inn

i den engelske allianseblokken, som skulle lide så store nederlag, nå

atter kom inn på den gamle linjen fra Katharina IIs og Pauls tid, som

gikk mot Englands interesser, begynte situasjonen for Dam

ark—Norge å ligne den som hadde vært i årene 1800 og 1801.

Allerede før Aleksander I møttes med Napoleon i Til sit

hadde han den tanken at de andre stater i nord, Danmark— Norge og

Sverige—Finnland, skulle slutte seg til de store land-maktene i

kampen for «havets frihet». Derved ville det, mente han, dannes en

sjømakt som ikke alene var i stand til å forsvare Østersjøen, men som

også ville kunne tvinge England til å akseptere liberale prinsipper for

vareførselen på sjøen.

I forgrunnen av den store politikken trådte nå atter the

Northern Confederacy og, som den engelske sendemann sa: «The

Danish fleet was the principal means which the Northern Nations (i

disse innbefattet han Russland) possessed and the capture of it

weakened most materially the Northern Confederacy.»

Den dansk—norske regjering voktet i 1806—07 med et

skarpt øye sin landgrense i Holsten, hvortil de franske arméer nå

rykket fram. Den hadde tatt opphold i monarkiets tyske del så langt

sør som mulig, i Kiel, i et fransk-fiendtlig og følgelig engelskvennlig

miljø. Den erklærte gang på gang i London at den ville ikke lukke

sine havner for engelskmennene. Overskred franskmennene grensen,

ville der øyeblikkelig bli skutt; Danmark—Norge ville stille seg på

Englands side! Om de til fastlandet hørende deler av monarkiet ikke

skulle kunne holdes, ville regjeringen og hæren trekke seg over til

øyene. Den regnet med, sa den, at den med sin flåte i Storebelt og

med Englands og Sveriges bistand, kunne holde Sjælland. Regje-

ringen ga altså grei beskjed om at om den ble tvunget ut av

nøytraliteten, ville den velge den engelske siden.

I London var regjeringen imidlertid redd for at når Russland

sluttet seg til det franske systemet, ville det trekke med seg

Danmark—Norge. England hadde etter krisen ved Øresund i 1801 da

Danmark—Norge hadde villet slutte seg til det, skjøvet

Danmark—Norge tilbake i Russlands armer og måtte derfor nå, i

1807, regne med at Danmark—Norge var avhengig av Russland.

Skulle det kunne rives fra dette, kunne det etter den engelske

regjerings oppfatning skje alene ved en radikal inngripen. England

ville nå ha Danmark—Norge over til seg som en hjelpestat, som det

fullstendig kunne dirigere. De «Havets stolte Svaner» som var den

dansk—norske stats bærende kraft, kunne derfor ikke forbli til dens

frie disposisjon. England måtte ta dem i sin varetekt.

Med skjerpingen i den økonomiske krigføringen var de rå-

stoff eksporterende lands disputt med England blitt gjenopplivet og

dermed også i København, til en viss grad, ånden fra de

nordeuropeiske forbunds tid. Den engelske sendemannen rapporterte

at Danmark—Norges holdning ville bestemmes av Russland, og den

engelske regjeringen oppfattet dette land som en fiende, så snart den

hørte at de to keiserne var kommet på speaking terms. Det som

engelskmennene var mest spente på, da de i august 1807 fremsatte sitt

ultimatum overfor vår regjering, var dette om København skulle få

russisk hjelp.

Hvorvidt den engelske regjeringen bedømte den dansk—

norske riktig, vet vi ikke. Men visst er det at København-regje-

196 197

ringen betraktet ikke alene med skrekk, men også med respekt,

samarbeidet mellom Russland og Frankrike. «Dette mektige, for ikke

å si monstruøse forbund» fryktet den, «ville bestemme Europas

skjebne».

Som bekjent ville opposisjonen i det engelske Parlamentet

hatt en aksjon av mildere art enn den som ble satt i verk.

Danmark—Norge burde, under tvangen av den engelske flåten, vært

formådd til å slutte forbund med England, slik at Danmark—Norge

med sin egen flåte hadde deltatt på Englands side, og de to stater i

fellesskap hadde holdt Østers jø-inngangen. Vår regjering ønsket

også, da engelskmennene seilte opp, en akseptabel form for

samarbeid. Det var utleveringen av flåten, som forhåndsbetingelse for

ethvert samarbeid, som den ikke kunne akseptere.

En kan imidlertid ikke klandre den engelske regjeringen for

dens metode. Englands landstyrker var begrensede. Hadde vår

regjering, etterat en engelsk—dansk—norsk allianse var inngått, fått

tid på seg til å samle sine ressurser på Sjælland, og fått frihet til å

disponere sin flåte, spesielt i vintertiden da de engelske krigsskip på

grunn av isforholdene vanskelig kunne ferdes noe større i danske

farvann, ville det ha vært iallfall en betydelig risiko for at

Danmark—Norge, under russisk—fransk press, hadde svinget over til

Englands motstandere. Var derimot vår flåtebasis ribbet og ødelagt og

flåten bortført, spilte det forholdsvis liten rolle hva Danmark—Norge

gjorde eller ikke gjorde. Det ville da stå engelske så vel krigs-som

handelsskip fritt for å ferdes i Østersjøen, når det passet dem. Det var

for England hovedsaken.

For Danmark—Norge var det ingen patentløsning av dets

to-frontproblem å gå inn i storkrigen på den «rette» siden, like så lite

som for Sverige. Dette hadde i 1803 gått inn på den siden. Det dro

etter seg svære ulykker.

England slo til på Sjælland så hurtig at vår regjering ikke kom

seg til å ta de skritt som situasjonen etter Tilsit gjorde nødvendig.

Krisen i juli-august 1807 fant Danmark—Norge like så uforberedt

som krisene i 1800 og 1801. Den del av hæren som var kampberedt,

sto i Holsten. Vår flåte lå avtaklet, slik at det trengtes 6 uker for å få

den i funksjonsdyktig stand.

Vår regjering var i 1807 i den stilling at den måtte holde vakt til to

kanter: Den fryktet Frankrike og var på Englands side mot dette. Men

på samme tid hadde den viktige menings-interesser som gikk mot

Englands politikk.

Regjeringen oppgave var derfor å ordne seg slik at den kunne

forsvare seg ikke alene mot Frankrike (og overfor press fra Russland),

men også mot England.

Den posisjon fra hvilken en slik dobbelt vakt kunne holdes,

var Sjælland. Øya ved Østersjøinngangen var den avgjørende

strategiske sentralstillingen.

Stillet overfor denne to-frontoppgaven hadde vår regjering

disponert sine militære ressurser så feilaktig som vel mulig.

De styrker som den holdt i Holsten, kunne ikke hindret

Frankrike fra å besette den jyske halvøya og Fyn. — Hadde

regjeringen derimot samlet sine militære krefter på Sjælland, og holdt

de festningsverker som beskyttet vår flåtebasis der, i god stand, samt

sørget for et rimelig beredskap for den store flåten, ville denne

sentrale delen av staten, så vel som Norge, vært uangripelig for

franskmennene.

Dermed ville det dansk—norske spørsmålet for England

kommet i et nytt lys. På den ene siden ville England fått en sikkerhet

for at vi kunne møte et fransk angrep med effektiv motstand. Den

retning i England som fant et overfallslignende engelsk angrep på

Sjælland for krasst, som mente at noen muligheter for at Frankrike så

raskt kunne stenge Østersjøinngangen og sette seg i besittelse av vår

flåte ved dens basis, var det i virkeligheten ikke, — den ville ha fått

overtaket. — På den andre siden ville det, overfor en sådan

dansk—norsk forsvarsdisponering som nevnt, vært meget vanskelig,

for ikke å si umulig, å gjennomføre en engelsk overrumpling.

Det at Sjælland så lett kunne overrumples, var for England en

fristelse. Napoleon sa til vår utsending: Hvis I hadde hatt Eders

tropper på Sjælland i stedet for i Holsten, ville I ha frelst Eders flåte.

Og hvad ville I vel kunne utrette med Eders 20—30 000 mann mot

min armé i åpen mark i Holsten?

Et Danmark—Norge som hadde holdt fast i sin hånd

«vakt-skipet» Sjælland, skulle ha brakt England til å henvende seg

198 199

til oss, omtrent som parlamentsopposisjonen ville. Vi ville da uten

videre kommet med på den rette siden. Og om vår regjering hadde

funnet å burde forbli alliansefri, ville en slik politikk ikke vært uten

sjanser. For ingen av motstanderne hadde lyst til å skyve den staten

som behersket Østersjøinngangen i armene på den andre.

En alliansefri politikk ville selvsagt ha vært lettere å gjen-

nomføre, om begge de nordiske stater hadde vært sammen om den.

Historien om 1807 har også sitt skandinaviske poeng:

Noe som i høy grad lettet England angrepet på Sjælland, var

at det, takket være sin allianse med Sverige, hadde kunnet

opp-magasinere i svensk Pommern store styrker, bl. a. tyske tropper,

som det plutselig kunne kaste i land på Sjælland. Det lettet også

Englands operasjon, at det kunne støtte seg til Sør-Sveriges kyst. Hvis

ikke England hadde kunnet råde over Sverige som basis mot

Danmark—Norge, ville det etter all sannsynlighet ha henvendt seg til

vår regjering på en mindre krenkende måte. — 11940 var det Norge

som Sjømakten skulle bruke som basis mot Sverige.

Englands motiv til å få oss til å disponere som skjedd, var at

det ville ha mulighet for selv å gripe inn ved Sundet. Det ønsket ikke

der å ha en stat som kunne være i stand til å nytte stillingen også mot

England. En stat som har en slik av naturen skapt sentral posisjon

som Danmark—Norge da hadde, og en slagdyktig flåte kan, så vel til

den ene som til den andre siden si: Hold deg unna, ellers slutter jeg

meg, med den trumf jeg rår over, til den andre parten! Trang, Viking,

ej for når, skrev Tegner, omtrent på denne tiden, vendt mot England.

«Hva regjeringen i London hadde krevet som Danmark— Norges

første plikt, at det skulle være forsvarsløst overfor den selv, var blitt

til virkelighet», skriver historikeren Edv. Holm.

— Selv da den danske hæren i Holsten ble forminsket en del i 1806

for ikke å utfordre Frankrike etter Jena-slaget, fant vår regjering av

hensyn til England ikke å burde sende mannskapene over til

garnisonsstedene på Sjælland. — England gjorde innsigelse mot den

minste utbedring av festningsverkene omkring flåtebasisen og mot

enhver antydning til utrustning av den der liggende flåten.

Det som våre ledere i 1807 falt på, var deres ideologiske inn-

stilling til gunst for det mot «tyrannen» kjempende England. Herved

kom de til å stole på at Sjællands forsvarsløse tilstand ville gi

England sikkerhet for Danmark—Norges politikk.

Etterat vi har gjenkalt i minnet begivenhetene ved

1800-tallets inngang, vil vi lett kunne se likhetene og ulikhetene mel-

lom den gang og 1940.

Den gang ville Frankrike, og til visse tider også Russland,

trekke Danmark—Norge inn i sin blokk og bruke oss mot mot-

standeren. England ville forebygge dette. Hadde England vært trygg

på at vi ville og kunne verget oss mot landmaktenes press, navnlig

holdt Østers jøinngangen og flåten vår fast i vår egen hånd, og ikke

latt oss dra inn i samarbeid med Russland, ville England i 1807 latt

oss i fred. For da ville det hatt det som det behøvde—adgang til

Østersjøen når det bare ikke krenket Danmark — altså fri bane for

sine operasjoner mot landmaktenes flanke og åpen transportvei til

England fra Nordens råstoffkilder. — Der blir således en vesentlig

forskjell mellom de to motstanderne den gang. Landmakten var, hva

vår stat angikk, i hovedsaken den aggressive. For den var det ikke

nok at England lot Danmark i fred. Den måtte selv ha kontrollen over

Østers jøinngangen. Sjømakten var i 1807, hva vår stat angikk, i

hovedsaken, den avvergende.

I 1940 ville Vestmaktene, for å gjennomføre sin krig, vinne

makten over nordisk område. Hva Tysklands hensikter angår, ville

det være urimelig å si at støttepunkter på den norske kysten ikke var

ønskelig for det. Av den slags kan en aldri få for meget. Men på

grunn av Englands sterke overlegenhet på havet den gang, kunne

støttepunkter oppe ved Norskehavets kyster, uten landforbindelse

med hjemlandets ressurser, kun være lite nyttige; det var mot

Kanalkysten Tyskland trengte på, for å vinne virkelig verdifulle

sådanne. Baser i Norge kunne ikke veie noe mot de store fordeler

Tyskland hadde av at den skandinaviske halvøy forble utenfor krigen.

— Den aggressive parten, hva Norden angikk, var således

Vestmaktene. Disse hadde ikke noe preventivt motiv; de mente tvert

imot at det var til nytte for dem, at landmakten krenket Norge, at

Tyskland ble foranlediget til å avse kraft til Norden og bre sine res-

200 201

surser ut i de periferiske områdene der. De regnet med her å være

overlegne. — Tyskland var, hva Norden angikk, den avvergende

parten.

Når en gjør det preventive motivet til den alminnelige for-

klaringen til begivenhetene i 1807 og i 1940, at det for begge partene i

disse to epoker bare gjaldt å være den første, så de kunne forebygge et

fryktet tiltak av motparten, vil leseren miste poenget, nemlig at det i

begge epoker kun var den ene av dem som hadde alene preventivt

motiv.

Vender vi oss så til det lille landet, vil vi finne en skarp

kontrast mellom dets opptreden i 1807 og i 1940.

I 1807 så vår regjering det som sin oppgave å holde staten

utenfor krigen, og den handlet etter det. Overfor begge motstanderne

la den tydelig for dagen at den ville forsvare seg mot den franske

blokken. Mot denne, på statens sørgrense, hadde den sin f elthær

konsentrert. Når den ikke hadde sikret militært den enda langt

viktigere sentrale posisjonen Sjælland og holdt flåten her slagferdig,

hvilket ville ha gjort det umulig for land-maktene å overvelde oss,

berodde det på at England hadde forhindret det, — av hensyn til egne

planer som det skjulte for vår regjering. England gjorde seg herved til

nytte vår engelsk-vennlige innstilling. — Vår regjering la ved sine

disposisjoner for dagen sin tillit til England og sin vilje til å stå

sammen med det. Men nettopp ved dette kunne England overrumple

den.

Også i 1940 så vår regjering det som sin oppgave å holde

landet utenfor krigen. Men — den lot samtidig forstå at vi ikke under

noen omstendigheter måtte komme i krig med England. Mot

nøytralitetsbrudd fra England måtte vi ikke gjøre væpnet motstand.

(Se bl. a. professor Arne Ording i «Norges Krig» I.) — Det var to ledd

i den norske regjerings program. Men det siste var således beskaffent

at det måtte tilintetgjøre det første, det primære leddet.

Den norske regjering kan ikke i 1940 ha hatt noen tro på at

landet kunne holdes utenfor krigen. Den sto under et sterkt inntrykk på

den ene siden av Vestmaktenes aggressive hensikter, på den annen

side av Tysklands besluttsomhet til å gripe inn, om Norge føyet seg

for motparten. Våre ledere var inn-

siktsfulle menn, som må ha innsett at en antydning fra vår side om

ikke å ville gjøre væpnet motstand mot vest måtte trekke over landet

aksjoner så vel fra den kanten som fra den andre kanten.

Det kan ha bidratt til å dra lederne inn på deres politikk at de

syslet med tanken på 1807. Det års historie ble tatt som et bevis på at

i en storkrig var det ikke til å unngå at vi ble trukket inn. Det som det

gjaldt om, var å velge rett side. I 1914 har vi ikke noe vitnesbyrd om

at våre ledere på en lignende måte var besatt av minnet om 1807. I

årene før 1940 var det kommet til et ideologisk moment: Om vi i

1807 var kommet på tyrannens side, burde vi nå denne gangen sørge

for å komme på den andre siden! Risikoen ved dette taksertes ikke så

høyt. England hersket, som i 1807, over bølgene. Sørget vi for å være

på dets side, kunne Tyskland neppe ramme oss annet enn i den

sørligste delen av landet. Her virket den forestillingen, som hadde

vært vanlig når storkrig truet i senere tid, at stormakter kunne komme

til å besette visse avsnitt av vår kyst, altså rent lokalt. At tyske

styrker skulle kunne møte sjømaktens i det strategisk avgjørende

avsnittet, Nord-Norge, og at tyskerne skulle kunne klare det som var

forutsetningene derfor, nemlig å vinne kontrollen over hele den

sønnenforliggende delen av Norge — det tenkte vi oss ikke, like så

lite som de engelske ledere gjorde det.

Blir det lagt effektive hindringer i veien for en krigførende

parts aggresjon, behøver den andre parten ikke foreta noen

avvergende aksjon.

Det passet ytterst dårlig for den tyske ledelsen at den våren

1940 måtte foreta en operasjon i Norden og til denne avse krefter

som den nettopp da høylig tiltrengte annetsteds. Det som fremtvang

den tyske aksjonen, var sjømaktens historiske overlegenhet og

handlefrihet i de periferiske områdene — i nord som i sør. (Se bl. a.

T. H. Hinsley: Hitler's strategy. Cambridge 1951.)

Norge (og Sverige) hadde imidlertid hatt det i sin makt, ved

forsvarsforberedelser og klare erklæringer, å bringe England til å

avstå fra tiltak i Skandinavia.

202 203

Av hensyn til sine begrensede landkrefter har England alltid,

når det var spørsmål om en operasjon, måttet overveie nøye om det

«lønnet seg» å avse de for dens gjennomførelse nødvendige styrker,

dvs. om det var forsvarlig av hensyn til krigens behov som helhet.

Men fremfor alt måtte England ta politiske hensyn. Forsvaret

av de små nasjoner hadde på 1800-tallet vært en så viktig bestanddel

av Englands politikk at det måtte bruke diplomatiske midler når det

skulle trekke småland med seg: argumenter, propaganda, økonomisk

og politisk press, men ikke det åpne, voldelige angrep som i 1807. Det

ville våren 1940 ha vært ugjørlig for England å lande i Norge om det

hadde vært klar over at det måtte bryte seg fram med makt, på samme

måten som det visste at det måtte ha gjort det f. eks. i Sveits. Den

anseelige retningen i England, som fryktet det da nøytrale USA's

reaksjon, og som var redd for å skyve Russland sammen med

Tyskland, ville ha fått overtaket.

Hadde Norge brukt sin situasjons muligheter, kunne det ha

reddet seg.

Det poeng å velge rett side, ikke å velge som i 1807, besatte i

begynnelsen av den siste krigen våre politikere i den grad at de så bort

fra det som var det egentlige poenget omkring 1807: At

Danmark—Norge kunne ha unngått katastrofen om det hadde utnyttet

den nøkkelstilling, som dets viktige strategiske situasjon og dets

maritime ressurser ga det. Det sto i en sterk mellomstilling mellom de

stridende. — I begge epokene hindret ideologiske og kjenslemessige

momenter vår regjering fra å føre en rasjonell sikkerhetspolitikk.

11807 og i 1940 lå Danmark og Norge like forsvarsløse. Men

sammenhengen dermed er i de to tilfellene meget forskjellig:

I 1807 ønsket den avvergende parten, England, ikke at vi skulle

være i forsvarsstand. Den aggressive parten, Frankrike, var

- hva som kan synes like så merkelig — mer interessert der

for. Napoleon regnet antagelig med at Russland ville formå

Danmark—Norge til å slutte seg til landmaktene, så Frank

rike ikke behøvde å avse krefter til et foretagende mot Sjæl

land.

I 1940 la den avvergende parten, Tyskland, helt naturlig,

fra først av interesse for dagen for at vi skulle være i stand til å verge

vår nøytralitet. Når vi ikke det gjorde, og de tyske aksjonsplaner

derfor tok form, bortfalt naturligvis denne interessen.

Hva vår egen stilling til vernet angår, hadde vår regjering i

1807 ingen tanke på å gjøre seg selv forsvarsløs. Dens forsett var

tvert imot å forsvare seg mot Frankrike sammen med England. Etter

dettes ønske og anvisninger hadde den lagt an sitt forsvar.

I 1940 var det vi selv som hadde gjort oss forsvarsløse ved å

unnlate å mobilisere. — Om den parten som vi ikke ville komme i

krig med, nemlig England, skulle lande i Norge først, og vår hær —

nøytralitetsvernet kallet — hadde stått på full feltfot, ordnet i sine

regulære enheter og forband, og konsentrert på de strategiske

punktene, hvordan ville det ha sett ut? Hos hærens ledere var den

tradisjonelle nøytralitetspolitikken fast forankret. På alle trin,

gjennom krigsskoler, høyskole, generalstab osv. var det blitt betraktet

som en forutsetning for forsvarsvesenet i Norge at ingen fremmed

makt skulle være i tvil om at den som overskred Norges grense,

uansett hvem han var, ville møte motstand. Hærens befal var

forholdsvis lite berørt av den pro-engelske aktivismen i 1930-årene.

I 1807 kom den avvergende parten, England, fram til an-

grepsmålet en god stund før den andre parten hadde tenkt på å sette

seg i bevegelse. Derfor kunne opposisjonen i England hevde at det

var slett ingen overhengende fare som kunne berettige til et plutselig

og krast tiltak. Det var tanken på vår flåte, som Admiralitetet under

hele Napoleonsperioden hadde hatt på hjernen, som satte regjeringen

i panikk. Men denne flåten var sommeren 1807 ikke truet. Den

engelske kritikken da og senere har også henvist til at det som de to

keisere etter Tilsit først skulle foreta seg, var å formå England til en

fred. Hvis det ikke gikk, og kun da, skulle de tvinge

Danmark—Norge inn i sin blokk. Deres tvangsinngrep mot Norden

var således betinget.

Den oppfatning som Tyskland gjorde seg vinteren 1940 at

Vesten forberedte en operasjon mot Nord-Skandinavia, berodde på

mer enn mistanker. Da provokasjonsmomentet spilte

204 205

en ikke liten rolle for Vesten, lot den en del av forberedelsene foregå

for nesten åpen scene. Pressen i London la endog for dagen sin

tilfredshet med den uro og angst som var oppstått i Berlin, fordi en

forutså en engelsk aksjon i Norden, som Tyskland ikke hadde

muligheter til å avbøte! Det var således ønskevilkår for den

avvergende partens etterretningsvesen, mens London i 1807 visste

meget lite om hva de to keiserne ville gjøre, og handlet mest etter

intuisjon.

I 1940 kunne den aggressive parten lett kommet før den

avvergende. I vår tids krigføring følger slag og motslag hverandre

raskt. Undertiden kan det siste komme før det første. Det er ikke det

avgjørende. Det avgjørende er partenes motiver.

Når vi til slutt ser på vår regjerings politikk da katastrofen

inntraff, vil vi finne at den i begge tilfellene sluttet forbund med den

parten som hadde villet dra oss inn i krigen for å utnytte oss. Ikke

noen av gangene gikk vi med den som ville avverge det.

I 1807 var dette resultat omtrent gitt. En nåtidsbetrakter kan

se Englands fremferd den gang i sammenheng med den konflikten

som i mer enn et halvt århundre hadde bestått mellom den store

sjømakten og de nordiske råstofflandene, og således til en viss grad

forstå den. Men samtiden i Danmark— Norge så ikke så langt tilbake.

Det at det engelske angrepet hadde lykkes så godt, nettopp på grunn

av vår lojalitet overfor England og vår partitagen for dette i tiden

nærmest før 1807, opprørte almenheten i den grad at en kamp på

Englands side, på dettes vilkår, kjentes umulig. Likeså en nøytral

dansk— norsk politikk. Det skulle også vært nær sagt umulig å fått

Frankrike, med den makt som det hadde på fastlandet, til å respektere

den.

En lignende vanskelighet var det i 1940. — Av de tre alter-

nativer som gas, var en samgåen med Tyskland utelukket. Det var jo

heller ikke for vår skyld at Tyskland ville avverge den engelske

aksjonen. — Men også en kamp ved Englands side stillet seg

vanskelig. Da vår hær ikke var mobilisert, kunne vi lite utrette

militært utenfor Nord-Norge. Og Tysk-

land erklærte ikke å ville antaste kongeriket Norges integritet og

politiske uavhengighet nå eller i fremtiden. I denne situasjonen

oppnevnte Stortinget en delegasjon for å forhandle og treffe avtale

om «en fredelig ordning av militærinvasjonen». Hadde Tyskland nå

ikke hatt noe krav m. h. t. det norske styres sammensetning, skulle

Norge passivt avfunnet seg med okkupasjonen, som Danmark gjorde.

Men ville det på havet så dominerende England ha respektert

dette? 14. april 1940 uttalte den norske utenriksminister: Om vi fra

norsk side kunne gå med på en ordning med en konstitusjonell

regjering og forlik med tyskerne, ville «tilhøvet til England bli så

farlig for oss, at det av den grunn synest mest umogeleg å la Noreg

koma i slikt samarbeid med Tyskland». Som vi vet, erklærte England

ikke Danmark krig. Det hadde helt fra før den 1. verdenskrigs tid gitt

Danmark en slags frihet til best mulig å ordne seg med Tyskland.

Danmark hadde jo ingen grav mellom seg og tigeren! England kunne

ikke hjelpe det! Norge derimot betraktet England som liggende

innenfor sitt maktområde. Ved en krigserklæring fra dets side ville

vår handels- og fangstflåte vært tapt.

Den norske regjering gled snart inn i krigen på Englands side.

Den politiske linjen som vår regjering valgte i 1807, løp den

store engelsk—franske kampperioden ut. Den linjen med sjømakten

som vår regjering valgte i slutten av 1930-årene, løper fremdeles.

Vårt århundres kampperiode, hvis hoveddeltagere er angel-

sakserne og russerne, er ennå ikke avsluttet.

Den rollen som tyskerne — den «tredje faktoren» — har spilt

i denne perioden, er viktig: Skulle deres innsats mest svekke Vesten?

Eller skulle den mest svekke Østen? Men tyskerne kunne ikke vunnet

noen av verdenskrigene uten som alliert enten med Vest eller med

Øst, og etter den eventuelle seiren måtte Tyskland innen den

triumferende kombinasjonen ha nøyet seg med en annen plass. Det er

et synsbedrag, når en har sett Tyskland som den ene av de to største.

Hvis et sammen med Vestmaktene seirende Russland i 1918 hadde

satt opp fredsbetingelsene, ville motsetningen mellom Østen og

206 207

Vesten etter all sannsynlighet snart blitt like stor som den er i dag;

Donau-området ville under panslavismens press antagelig allerede da

ha sluttet seg til Russland. Innsiktsfulle folk innen Vesten så i slutten

av 1930-årene endog en seier over Tyskland som en ulykke, fordi

Russland, i så tilfelle, ville komme til å rage opp som en koloss, langt

farligere enn Tyskland hadde vært (se den franske ambassadør

Coulondres bok: De Stalin å Hitler).

Den egentlige tevlingsstriden har stått mellom Vesten og

Østen, helt siden Russland i 1904 kom i kamp med Englands allierte

Japan, selv om Russland, på grunn av den tyske faktorens

innvirkning, på grunn av det ofte meget kompliserte trekant-spillet,

har fått kjempe som Vestens våpenfelle. Det engelske diplomatiet har

ofte forstått å utnytte den kontrast som finnes mellom germanernes

og slavernes tenkning og lynne.

I denne sammenhengen må vi sette inn den norske politikken

som fremkalte 9. april og det som senere logisk har fulgt. Danmark

og Norge er brakt inn i et kampforhold farligere enn det de kom i i

1807. Nå som i Napoleons-perioden er den skandinaviske løsningen

av Nordens sikkerhetsproblem blitt eliminert.

Av det vi etter hvert har erfart om tankene innen vår

regjeringskrets, vet vi at Nygaardsvold i 1940 advarte mot de

pro-engelske ivrere. Vestens foretagende mot Skandinavia ville

forene Russland med Tyskland, sa han. Kjent er nå også Kohts,

Trygve Lies og Ljungbergs uttalelser om hvor pinlig de følte det, at

Vesten siktet på å angripe Sverige, og at vi medvirket til å gi dette

angrepet fremgang. Ledernes uttalelser om at det var Vesten som

ville dra Norge inn i krigen, og at Tyskland hadde interesse av at

Norge ble utenfor, er likeledes blitt gjort kjent.

Når den regjerende kretsen tenkte slik, hva måtte de norske

kretser kjenne som så nordisk samarbeid som en nødvendighet, om

Norden skulle ha noen fremtid? For ikke å tale om dem, hos hvem

den germanske samkjenslen — for ikke så lenge siden forkynt av

våre første åndelige førere — ennå var en levende kraft? Eller dem

som så et forbund mellom Tysk-

land og den store Østmakten som den største ulykken av alle? Det

var ingen annen enn Hitler som forpurret det.

Det norske folket ble slitt i stykker i tre grupper: Den

pro-engelske, den pro-tyske og den pro-russiske. Hatets mørke

makter trengte inn i de tusen hjem. Ikke så sjelden sto bror mot bror

og sønn mot far. Det var den første ulykken som kom. Den andre

ulykken var at Norge og Sverige ble revet fra hverandre for annen

gang i vårt århundre. Den tredje at vi er dratt inn i den nye krigen før

den er begynt, som kampterreng for to med fantastiske våpen

utrustede maktblokker.

Slike ulykker medførte ikke vårt valg i 1807 av den «gale»

siden. Nordmennene og danskene sto begge loyalt sammen om sitt

felles lovlige styre og dettes politikk. Noen «Quisling-retning»

kjenner vi ikke hos oss fra den tiden, om vi ikke skal betegne som en

sådan det pro-engelske brukseierpatriciatet på det norske Østlandet,

som ville ha «eget utenriksstyre», og som siktet på å løse Norge ut av

monarkiet. Men folket fulgte det ikke. Det sto trofast ved sitt

tradisjonelle styre og tok de savn og trengsler som fulgte, inntil

maktspråk utenfra skilte rikene ad.

208 14 1905 OG

1940

209

KAPITEL IX

Vestens operasjon mot Norden 1939—40.

Det betydningsfulle ved T. K. Derrys bok om felttoget i

Norge i 1940 er at det offisielle England enda en gang, og med full

klarhet, peker på den «historiske» strategi som sjø-makten har fulgt i

sin kamp med landmaktene: å utnytte sin økonomiske overlegenhet

og sin verdifulle bevegelsesfrihet på havet til operasjoner i de

periferiske områdene i landmaktenes flanker. Dit har England kastet

sine ekspedisjonskorps og derved: 1) vunnet hjelpestater, som ellers

ville holdt seg utenfor kampen, 2) lagt hånden på råstoffkilder som

motstanderen dro seg til nytte, 3) tvunget denne til avvergende

operasjoner som har ført til store tap for ham og til fastbinding av en

uforholdsmessig del av hans krefter; alene truselen om tiltak av

sjømakten mot områder i landmaktens flanker bandt store deler av

dennes krefter.

Derrys bok er en virkningsfull illustrasjon til den lære som

de engelske statsmenn så ofte har forkynt, at det sterkeste våpen som

England besitter, er avskjæringen av motstanderens tilførsler, også

fra nøytrale land. Når England forsøker å ta hensyn til de nøytrales

interesser, betyr det, som Chamber-lain sa 4. april 1940, at England i

en viss utstrekning forhindres i sine blokade-operasjoner.

The Ministry of Economic Warfare var i 1940 overbevist om

at hvis Tyskland ble berøvet sin malmtilførsel, ville det ikke kunne

føre krig ut over 12 måneder. I 1938 hadde Tyskland, etter engelsk

beregning, importert 22 mill. tonn jernmalm. Siden krigen begynte,

hadde blokaden stoppet 91/? mill.

tonn årlig import. Det gjaldt nå å stoppe de 10 mill. tonn som

Tyskland beregnedes årlig å få fra Sverige. 10 % av den svenske

malmen til Tyskland utskipedes over Narvik. 90 % direkte fra

svenske havner. Hvor meget vesen det fra engelsk side enn ble gjort

av de 10 %, som skipedes sørover i den norske leden, var det dog de

90 % som det for London var om å gjøre å stanse. Da det var liten

utsikt til å trenge inn i Østersjøen, måtte malmstrømmen bindes ved

kilden. Derry legger ikke noe skjul på at målet var svensk Norrland.

Han har dermed gitt de små land interessante muligheter til å

stille de store staters planer og tanker, slik som de } virkeligheten har

vært, opp mot det diplomati og de politiske manøvrer som de

utfolder når de skal sette disse planer i verk.

Vestmaktene gjorde våren 1940 to forsøk to get a footing in

Scandinavia og navnlig i Sverige, som ledd i deres krigføring mot

Tyskland, — første gang i mars, annen gang i april.

Den første gangen ville de utnytte de beleilige omstendigr

heter da finnene kjempet mot russerne. Vestens beslutning fattedes i

Supreme War Council 5. februar 1940.

2. mars overleverte den engelske minister til den svenske

utenriksminster en note, hvori det sies, at da finnene nå er i høyeste

nød, ville Vestmaktene sende et korps til deres hjelp. Det måtte

passere over Nord-Norge og Nord-Sverige. For å beskytte Sverige

ville Vestmaktene yte en utstrakt militær assistanse.

Generalstabsoverlegninger og forhandlinger mellom regjeringene om

samarbeid mot Tyskland ble foreslått.

I et notat har den svenske utenriksminister skrevet: «Ved den

samtale som utspant seg om denne noten, erklærte jeg ikke å kunne

akseptere å diskutere den ut fra synspunktet: hjelp til Finnland. Jeg sa

at den måtte betraktes ut fra synspunktet: Storbritannias

krigsforetagende mot Tyskland og Russland og

dets interesse av å forhindre Tysklands råvareforsyning».

«På mitt innkast at det forekom mange som mente at man på britisk

og fransk hold snarere foretok intervensjon i Norden i hensikt å

forlegge striden dit, uttalte Mr. Mallet (den eng. mi-

210 211

nister) at en sådan oppfatning var unfair. Jeg bekreftet imidlertid at

dette var en almen oppfatning her i landet.»

Samme dag mottok den svenske kongen et håndbrev fra

Daladier, hvori meddeltes at Frankrike var klar til å sende over

Narvik 50 000 mann. Det var et ledd i en almen angrepsplan mot

Sovjet, som skulle settes inn, deis gjennom Finnland, dels mot

Kaukasus.

3. mars sa generalsekretæren i det franske utenriksdeparte-

ment til den svenske minister at den franske regjerings opptreden

diktertes av folkets oppriktige ønske å bevare Finnlands

uavhengighet. — Samme dag meddelte det svenske utenriks-

departement den engelske minister Sveriges avslag på

gjennom-marsj-begjæringen. I et notat skriver den svenske utenriks-

ministeren: «Mr. Mallet (den engelske minister) tok svaret meget

unådig og erklærte: I will forward this reply to my Government who

will be extremely disappointed. You abandon the Finns to their fate.»

Vestens presse gikk etter dette i gang med å stille Sverige «i

skottgluggan for icke att saga vid skampålen». Leon Blum mente at

ekspedisjonskorpset måtte sendes, selv om Sverige og Norge ikke ga

tillatelse. 12. mars spurte Labour i Parlamentet den engelske

statsminister om England var beredt til å krenke de skandinaviske

lands nøytralitet. Spørsmålet fikk intet svar. — Samme dag sa

Daladier i Kamret, at Sverige hadde truet med å rive opp

jernbaneskinnene fra Narvik for å hindre Vestens tropper fra å

komme Finnland til hjelp. Men i Sverige var der, sa han, sterke

meningsbrytninger; det kunne bli mulig å iverksette gjennommarsjen

med hjelp av modige svenske arbeidere! — 11. eller 12. mars

anmodet den engelske minister på ny om gjennomfartstillatelse, men

fikk til svar at Sverige fremdeles måtte svare bestemt nei, da følgen

ville bli at Norden ble. dratt inn i storkrigen med ulykkelige

konsekvenser for hele Norden. Den påfølgende natten ble den

finsk—russiske freden kjent.

Derry skriver nå i sin bok: «The Allies for their part, while

sincere in protesting their desire to save Finland, certainly had other

objects in view to which they gave less publicity.» Videre skriver

han: «De manøvrer som de allierte brukte for

å få finnene til å be dem om hjelp, var nettopp av den slags knep som

tyskerne var snare til å få teften av.»

«Den plan som ble godkjent 5. februar,» skriver Derry,

«forutsatte to eller flere allierte brigader*) på den finske fronten, men

la hovedvekten annetsteds.» De store krefter som i alt forutsattes

anvendt — 100 000 engelskmenn og 50 000 franskmenn — skulle

over Narvik og over Trondheim gå til Sverige. Norge sønnenfor

Trondheim tenktes holdt med små styrker, vesentlig et par bataljoner

i Bergen.

150 000 mann er, for denne perioden av krigen, store tall,

skriver Derry; men ikke for store, om de engelske stabsjefer hadde

rett i det som de sa, at planen var vår «første og beste sjanse til å

tilrive oss initiativet og forkorte krigen».

Stabssjefene diskuterte det som talte for og imot tanken om

uten videre å kaste tropper i land i Norge i håp om at nordmennene

ville avfinne seg dermed. Men ikke førenn på ettermiddagen den 12.

mars approberte regjeringen instruksjonene til de militære sjefer

along these lines — and even then the execution of our plans still

presupposed some degree of acquiescence, at least, on the part of the

Norwegian and Swedish Governments.

Derry sier ikke mer, men et fransk referat som ble kjent

allerede i 1940, forteller at Churchill på et møte den 8. mars i

Krigskabinettet hadde uttalt frykt for at den norske holdning kunne

hindre hjelpen til Finnland, navnlig ved den første landstigningen i

Narvik. De allierte burde derfor, mente han, fra første øyeblikk vise

sin makt ved Narvik — ikke foreta noen egentlig landing med vold,

men demonstrere sin makt for å unngå å gjøre bruk av den. Churchill

tenkte seg sendt til Narvik en eskadre på en krysser og noen

destroyere, som hurtig skulle kaste i land en bataljon som en

forberedelse for ankomsten av den første større troppetransporten.

I sitt møte 9. mars i War Office uttalte

planleggings-komiteen for det skandinaviske foretagende at

Narvik-land-setningen uten større vanskelighet burde kunne skje som

Churchill hadde tenkt seg den.

*) Engelske brigader svarer omtrent til regimenter etter

kontinentale og nordiske begrep hittil.

212 213

Selv reiste Churchill 11. mars til Paris for i siste øyeblikk å

hindre den finsk—russiske freden. Sammen med Daladier erklærte

han overfor den finske sendemann at om Finnland var enig, ville

Vestens foretagende øyeblikkelig bli satt i verk; Norge og Sverige

ville ikke mer bli spurt, bare underrettet.

Da landsetningen planlagt for mars aldri ble av, takket være

den finsk—russiske fredsslutningen, var det ingen grunn for de

engelske leder til å komme tilbake til dette punkt. Men Chamberlain

sa i sin erklæring i Parlamentet 2. mai 1940 at Tyskland kunne i

mars, om Narvik-foretagendet var gått i lås, ha angrepet Trondheim

og andre havner i det vestlige Norge. Vestmaktstyrker ble derfor, sa

han, gjort klare for å okkupere disse stedene. Men lederne av dem

hadde fått instrukser om å iverksette okkupasjonen bare i et av

følgende to tilfelle: Enten at de ble oppfordret til det av den norske

regjering, eller at Norges nøytralitet allerede var blitt krenket. — Han

nevnte ikke hovedpunktet Narvik.

Etter finnenes kapitulasjon, skriver Derry, måtte de allierte

overveie, hvorledes de nå i stedet skulle legge fram sitt generelle

argument, — at den norske fortolkning av de nøytrales rettigheter ga

Tyskland en urimelig fordel —, på en slik måte at amerikansk og

annen nøytral opinion ble stemt gunstig for Vestmaktene, i tilfelle av

et tiltak fra deres side.*)

Det annet tiltak for å trenge inn i Sverige ble besluttet i siste

del av mars måned. Planen som nå var uttenkt, var denne:

Okkupasjonsakten skulle innledes med et forspill av mer uskyldig art

(Churchill: minor and innocent): Minelegging av den norske leden, så

at de tyske malmskipene ble tvunget ut av det norske sjøterritorium.

En gikk ut fra at tyskerne ville svare på dette med en eller annen

motaksjon mot Norge, f. eks. fremstøt mot et par havner i det sørlige

Norge, som var den

*) After the Finnish surrender the Allies had to consider

instead how to present their general argument, to the effect that the

Norwegian interpretation of neutral rights conferred an unreasonable

advantage upon Germany, in such a way as to conciliate American

and other neutral opinion, (s. 22.)

eneste delen av landet som tyskerne antokes å kunne nå. Når disse

foretok et slikt skritt, kunne den norske opinion regnes å ville se med

tilfredshet at England kom til hjelp. (s. 15: This (laying of minefields)

in turn, it was supposed, might be fol-lowed by German

counter-action against Norwegian territory, and this, by the

acceptance by Norway of an Allied occupation of Narvik and the

three southem ports). Til gjennomføring av denne okkupasjonen

utstedtes der i de første dager av april seilingsordrer for i alt 3

engelske brigader med en del spesial-våpen. Forsterkninger skulle,

etter behov, følge. Narvik som var hovedsaken, skulle — ved hjelp av

18 000 mann franske tropper — bygges ut til en solid basis. Den

nærmeste oppgaven her oppe var besettelsen av jernbanen fram til den

svenske grensen; men tanken var, som det sto i instruksjonene at om-

stendighetene skulle føye seg slik at troppene kunne overskride denne

og besette jerngruvene og viktigere sentra i Nord-Sverige «as the

champions of Sweden against aggression, actual or hypothetical».

Derry legger intet skjul på at planen med provoseringen av

tyskerne var utarbeidet, fordi Vestmaktenes strategi tiltrengte some

justification in the eyes of the world og at det, fremfor alt, var the

American attention de måtte ta hensyn til. USA var den gang nøytralt

og sto sterkt på de nøytrales rettigheter.

Denne 2. planen for innrykningen i Sverige illustrerer et

hoveddrag i det engelske diplomatis arbeid: Dets ulyst til å støte den

almene opinionen, dets aldri avslappende omhu for å få tingene lagt

til rette, slik at England fremstår som championen for det rette og det

gode i verden, især som beskytteren av de svake, som den stat som de

små nasjoner med trygghet kan se hen til. På denne oppgaven skjerpet

det engelske diplomatiet sine evner. Det var så meget mer nødvendig

som Englands strategi var av den art at den lett måtte kollidere med

smålandenes interesser. Når England allikevel så ofte kunne vinne

dem og også utnytte dem for sine formål, skyldtes det meget dets

økonomiske makt, og dets herredømme over smålandenes tilførsler,

men dog kanskje mest dets smidighet, dets evne til å utnytte alle

sjanser, til å finne utveier av alle situasjoner, kort sagt: dets politiske

begavelse. — Hadde det ikke

214 215

utenpå sin hårde panserkledning hatt et så mykt og vennlig utseende

gevandt, skulle England aldri oppnådd sine enestående politiske

resultater.

Den nye planen hadde imidlertid et par delikate punkter:

Å legge miner på et nøytralt lands sjøterritorium var ikke etter de

folkerettslige lærebøker. For å få opinionen til å akseptere denne

åtgjerd, ble det i pressen og på annen måte fremhevet det urimelige i

at fienden som tilsidesatte de internasjonale rettsregler når dette

passet ham, vant gehør hos de nøytrale for at disse regler skulle

iakttas på det nøyeste, når det var til nytte for ham og til skade for

Vestmaktene. Disse som for en stor del kjempet for de mindre staters

regning, kunne ikke nå lenger la seg binde av de «tekniske»

rettsregler. De holdt seg nå for berettiget til ikke lenger å respektere

det norske territorialfarvanns privilegium av nøytralitet. Folkeretten

hadde alltid anerkjent at når krigførende systematisk brukte illegale

metoder, hadde motstanderen rett til å ta «appropriate action».

Protestene fra de nøytrale mot engelsk tilsidesettelse av de

«tekniske» regler skyldtes ikke noen virkelig kjensle for disse reglers

hellighet (da de jo ikke ble iakttatt fra den andre siden), men frykten

for konsekvensene! Ved en sterkere utnyttelse av Vestens

blokadevåpen kunne krigen føres til en snar slutt og hundretusener av

menneskeliv spares!

Denne vel turnerte argumentering fikk overfor Norge og

Sverige uttrykk i de kjente noter av 5. april og i forskjellige

meddelelser de følgende dager. Opinionen i USA som den særlig

siktet på, var også tenkt å skulle beskjeftiges på en særlig måte på

den tid mineleggingen i Norge fant sted, nemlig med en annen

minerings-aksjon: Nedslipning av flodminer i Rhinen for å stoppe

trafikken der. Vi trodde, skriver Derry, at denne aksjons nyhet og

dristighet kunne bortlede USA's oppmerksomhet fra the possible

illegality of our intended action off the Norwegian coast.

6. april erklærte Englands representanter i Oslo og Stock-

holm at den britiske regjering ikke hadde til hensikt å landsette

tropper i Skandinavia, hvis ikke tyskerne tvang den til det ved selv å

foreta aksjon.

Mineleggingen fant planmessig sted 8. april uten fore-

gående varsel. Den engelske ambassade i Oslo har riktignok etter

krigen erklært at de allierte samtidig med sin note til den norske

regjering av 5. april kunngjorde mineleggingen. Men Derry bekrefter

nå det som vi alltid har trodd, at noen previous warning om den

skulle ikke gis til den norske regjering.

Vestens foretagende ble den 9. april krysset av Tysklands

foretagende. Allikevel har det stor politisk interesse det som Derry

skriver om hvorledes hovedakten i Vestens foretagende var tenkt satt

i verk. Det mest delikate punkt i Londons plan var atter dette:

Hvorledes Vest-troppenes okkupasjon av de norske havnene skulle

innledes.

Landgangsekspedisjonene skulle «take immediate advantage

of the somewhat vaguely defined moment when» — som det het i

instruksjonene — «the Germans set foot on Norwegian soil, or there

is clear evidence that they intend to do so».

For Vestens okkupasjonstropper var det åpenbart viktig å

komme i land før tyskerne. Om troppene til Stavanger og Bergen,

sier Derry, at de skulle sendes med så hurtige skip (kryssere) at det

var rimelig grunn til å anta at de kunne komme en tysk landgang på

disse steder i forkjøpet.

Med andre ord: Det var for Vestens ekspedisjon en tydelig

fristelse til å følge instruksjonens ord (å gå i land når der var clear

evidence that the Germans intended to do so), slik at de selv ble

første mann i vedkommende norske avsnitt.

Men planens poeng var nettopp dette at Norges goodwill

skulle vinnes av Vestmaktene ved en forutgående tysk aksjon mot

Norge. Denne tyske krenkelsen kunne vanskelig få noen virkning på

Norge, førenn den var et faktum, og var blitt kjent av folk og

regjering.

Det er naturlig nok at Derry har vanskelig for å gi oss et klart

bilde av hvordan den engelske ledelsen egentlig hadde tenkt seg

forløpet.

Et sted (s. 233) skriver han: «Alle våre planer var stort sett

basert på den antagelsen at vi skulle gjøre det første trekk.» Et annet

sted (s. 236): «Tyskerne slo til der hvor vi lenge hadde overveiet å slå

til.» Han fremhever også (s. 21) hvilken fordel tyskerne hadde deri at

de ikke skydde å gjøre «the first step». Det var vanskelig å overlate

dem denne fordelen. Men

216 217

England ville ikke, sier han, tiltvinge seg adgang til Norge like

overfor positiv motstand av regjering og folk.

Vestmaktenes okkupasjon av norsk område skulle etter

planen skje ved flere suksessive landganger, og disse skulle, etter

Derrys redegjørelse, kun finne sted if evidence of a suitably

(tilsvarende) hostile German reaction to the mine-laying were

available immediately.

Det avgjørende for spørsmålet om hvilken av partene etter

den engelske planen skulle ta the first step, er imidlertid hvordan de

første engelske landgangsstyrkene, fortroppene, ville forholdt seg. Og

det er, etter det som Derry skriver, tydelig at det var ikke den

engelske ledelses mening at disse skulle vente med å sette foten på

land, til en fikk se hva virkning på Norge den tyske aksjonen fikk. På

s. 22 skriver han at der den 6. april var truffet spesielle arrangements

mellom den engelske regjeringen og stabssjefene for å unngå enhver

tøven i siste minutt; ekspedisjonen hadde fått bemyndigelse to sail at

once when the moment came, fordi tyskerne kunne komme foran oss

i Stavanger eller i et kappløp med oss om Bergen eller endog om

Trondheim. Det regnedes med sporadic, temporary resistance from

misguided Norwegians. De britiske landgangsoperasjoner skulle,

skriver han s. 24 nederst, være betinget av Englands evne til ved

diplomatisk press i sentrum og lokal formidling å unngå alvorlig og

aktiv motstand av nordmennene. In point of f act there would have

been token resistance and consequent delays.*)

*) I en norsk lagmannsrettssak, har kommandør Hovdenak

ifølge pressereferat forklart at 8. april om kvelden kom der melding

om at engelske styrker var underveis for å møte tyske. Senere kom

der engelsk melding om at tyske stridskrefter var underveis med

norske havner som mål. 9. april kl. 1,30 kom melding om at de

norske sjøforsvarsdistrikter kunne vente britiske styrker. På grunnlag

av dette trakk den norske admiral tilbake en tidligere gitt ordre om å

legge ut miner i Oslo-fjorden. Det var på dette tidspunktet, sa

kommandøren, ingen avtale mellom England og Norge; meldingen

fra Komm. Admiral om kontraordren om den norske minelegging ble

oppfattet som en underretning til distriktssjefene, om at

engelskmennene, fra norsk synspunkt sett, var ute i fredelig hensikt,

— en underretning som en ikke kunne få fram på annen måte. — Den

omhyggelig utarbeidede engelske plan har, å dømme etter dette, tatt

sikte på å komme i samarbeid med de norske militære myndigheter,

så

Diskusjonen hos Derry om hvem som først ville satt foten på

norsk grunn, i tilfelle av at den engelske planen var gått etter

beregning, har imidlertid ingen avgjørende betydning for vurderingen

av Englands politikk.

Det er fullkommen klart at Vestmaktene, som et ledd i deres

krigføring ville bemektige seg deler av den skandinaviske halvøy;

Englands plan var stort sett basert på det at England skulle være den

første til å okkupere Norge; ingen annen tenktes å ha makten til å

forhindre det. Det var sjømakt-tradisjon «to strike the first blow».

Men for å lette den politiske siden ved denne operasjonen ble

der arrangert et forspill, idet tyskerne provosertes til å foreta en

aksjon, som man mente, i verdens øyne, skulle berettige (warrant)

okkupasjonen, men være utilstrekkelig til å forhindre den (Derry s. 24

øverst). Derfor Churchills triumf -rop kort etter 9. april: Hvor

lykkelig var ikke denne tyske aksjonen for England! Og det var

England som hadde provosert den, sa han stolt.

Sammenhengen blir spesielt tydelig når en tenker på det at til

å ta seg av de tyske krefter som antokes å bli satt inn mot noen

kystavsnitt i Sør-Norge, skulle Vestmaktene anvende bare en liten del

av sitt ekspedisjonskorps mot Norge. Hovedparten av dette skulle gå

til Nord-Norge, hvor vi, skriver Derry, ikke et øyeblikk trodde at vi

skulle møte tyskerne.

Foråt dette karakteristiske trekk ved foretagendet ikke skulle

virke for påfallende i de skandinaviske folks øyne ble det i

Vestmaktenes noter til disse av 5. april talt en hel del om Finnland —

om de skandinaviske lands hindring nylig av en effektiv hjelp for

finnene, om nye angrepsfarer mot disse fra landmaktenes side, om

Vestmaktenes faste vilje til å hjelpe dem — på tross av Norge og

Sverige; videre om Sovjets planer mot Nord-Norge. Også ved dette

tilfellet skulle henvisningen til russisk aggressivitet overvinne

Nordens motvilje mot å bli dradd inn av Vesten. Samarbeid av de

skandinaviske land med

snart tyske stridskrefter mot norske farvann meldtes, således at

engelskmennene kunne «take the first step» uten å risikere væpnet

norsk motstand.

218 219

Tyskland til vern om nordisk land ville — sto det i notene — bli

betraktet som rettet mot Vestmaktene.

Det er belysende for den tillit som England har inngitt de

små nasjoner at dette språk ikke ble forstått av dem den 5. april og de

følgende dagene.

Og den setningen som var rosinen i pølsen, that the Allies

give notice that they reserve the right to take such measures as they

may think neeessary to prevent Germany from obtai-ning Norway's

and Sweden's resources — denne setningen gjorde heller ikke noe

inntrykk på adressatene. Den svenske minister i London skrev hjem:

«Noten torde icke utgöra inn-åtgärder i notens anda for närvaranda ej

planeras från de allie-rades sida, utan vara beräknat bl. a. på att

tilfredsställa opinionen i det egna landet.» — Det svenske

utenriksdepartementet skrev: «Tillgängliga upplysningar tyda på, att

några konkreta åtgärder i notens anda for närvaranda ej planeras från

de allie-rades sida.» — Den norske minister i Londons første

inntrykk var at notens punkter om Nord-Skandinavia var uten aktuell

betydning og at punktet om de alliertes rett til å ta de åtgjerder som

de fant nødvendige for å hindre Tyskland fra å få Nordens råstoffer,

heller ikke inneholdt noe som nødvendigvis gjorde stillingen mer

akutt enn før.

Denne reaksjonen fra våre representanters side minner om en

lignende mentalitet umiddelbart før det engelske angrep på den

norsk—danske flåtebasisen på Sjælland i 1807.

Da «dagen» kom på en helt annen måte enn Vesten hadde

tenkt seg, tilpasset det franske og det engelske diplomatiet seg hurtig

til situasjonen. Den franske statsministeren skrev straks til den

svenske statsminister at Frankrike ville gjøre alt for Sveriges

uavhengighet og uberørthet, og at en særskilt delegasjon øyeblikkelig

ville bli sendt til Stockholm. Allerede 9. april rettet den engelske

sendemann en forespørsel til den svenske utenriksminister om

Sverige ikke tenkte på å komme Norge til hjelp enten ved å erklære

Tyskland krig eller ved å sende tropper over den norske grensen for å

kjempe mot tyskerne. — I et notat oppsatt i det svenske

utenriksdepartement samme dag, sies det lakonisk:

«Utenriksministeren besvarte begge spørsmål benektende».

Et par dager etter (12. april) meddelte den franske delegerte

som nå allerede var ankommet til Stockholm at Vestmaktene aktet

med sterke krefter å foreta en landgang i Nord-Norge; den delegerte

ønsket i en energisk tone at Sverige skulle bistå dem. Han fikk det

svar at Sverige ville holde seg nøytralt og med våpen møte ethvert

forsøk på å trenge inn på svensk område, hva enten det ble gjort fra

den ene eller den annen parts side. Da den franske delegerte ønsket å

få vite noe om hvordan Sverige ville disponere sitt forsvar, fikk han

intet svar herpå. Han sa da, ifølge det svenske notat om samtalen,

temmelig mislynt at her kom han og ga tillitsfullt opplysninger om

Vestens planer, men fikk selv ingenting høre. Etter delegasjonens

tilbakekomst til Paris ble det derfra fremholdt overfor den svenske

regjering at Frankrike fant Sveriges forsvarskrefter fordelt i altfor

små forband langs kystene; forsiktigheten krevet i stedet massive

troppekonsentrasjoner til forsvar av kystene, men et stykke

tilbaketrukket fra disse. — Sverige hadde på denne tiden i

Norrbotten, altså i malm-området, en styrke på 100 000 mann, i vel

sammensveisede forband, mens der i den sørlige delen av landet, var

relativt få tropper. Oppfatningen på initiert holdt var åpenbart at den

fremste faren som truet Sverige, gjaldt malmområdene og for-

bindelsen dit vestenfra. De svenske myndigheter trodde ikke den

gang på noe angrep på Sverige fra tysk side. De avga som bekjent de

mest kategoriske erklæringer om at de ville verne landets nøytralitet

mot angrep på Nord-Sverige fra vest.

Den 2. mai ga Chamberlain i Parlamentet en erklæring, hvori

han bl. a. sa: «For omkring en måned siden ble det besluttet å holde

visse små styrker klare for å okkupere de vestnorske havnene på kort

varsel, ifall Tyskland skulle angripe Sør-Norge. Det vil således være

klart at enhver påtenkt aksjon fra vår side på norsk område var

betinget av tidligere krenkelse av Norges nøytralitet fra Tysklands

side.»

Med utgangspunkt i denne erklæringen har den britiske

ambassade i Oslo etter krigen sendt ut følgende erklæring: «Det er

ingen sannhet i den påstand som nylig er fremkommet om at en

britisk invasjonsstyrke var på vei til Norge den 9. april eller

tidligere.» Rent formelt kan dette ha sin riktighet,

220 221

da det igangsatte invasjonsmaskineri straks før 9. april var gått i stå

på grunn av at de krigsskip som skulle transportere fortroppene,

plutselig ble beordret til annen tjeneste, — en ordre som nå beklages

fra engelsk side, Men reelt sett er den engelske ambassades

erklæring, etter det som nå er opplyst, uriktig. Invasjonen var satt i

gang ved seilingsordrer utstedt i dagene 4.—7. april, og i denne

invasjonen var Narvik-landingen hovedsaken.

Det er imidlertid fullt naturlig at den engelske statsminister

den 2. mai 1940 ikke omtalte denne hovedsaken. Det gjaldt på denne

tiden å få Sverige, som var målet for den nå under full utvikling

værende engelsk—franske ho vedekspedis jonen mot Nord-Norge, til

å vende sine våpen mot Tyskland.

Man kunne spørre seg, sa Chamberlain mot slutten av sin

erklæring den 2. mai 1940, hvorledes det hadde vært mulig at

Tyskland — tross de alliertes forholdsregler for å besette norske

vestkysthavner til beskyttelse mot tysk angrep — lyktes å

forekomme de allierte. Svaret var enkelt: Det var ved et lenge

planlagt omsorgsfullt utarbeidet bedrageri mot et intet ondt anende

og nesten ubevæpnet folk.

Derrys bok sprer verdifullt lys over Englands metode i krig-

føring og diplomati. Avgjørende for bedømmelsen av de krigførende

parters foretagender mot Norden i 1940 er imidlertid jevnføringen av

de motivene som, på de to sider, lå til grunn for foretagendene. For å

kunne foreta en sådan jevnføring er det nødvendig å gi et overblikk

også over utviklingen av Tysklands foretagende mot Norden. Dette

har Derry knapt nok gjort noe forsøk på. Hans bok er, hva angår

Tysklands aksjon i Norden, langt mindre tilfredsstillende enn andre

britiske historieskriveres arbeider om den siste krigen.

KAPITEL X

Tysklands foretagende mot Norden 1939—40.

Engelskmennene er i verdens øyne sjøfarernasjonen. Men de

med engelskmennene beslektede folk rundt om Nordsjø-bassenget

står dem ikke etter som sjømenn. Det som har gitt England fortrinnet

fremfor dem, er øyrikets gunstige strategiske posisjon. Handelen

følger som kjent krigsflagget. — Da tyskerne hadde sin storhetstid

som sjømakt i middelalderen og opp til midten av 1500-tallet, hadde

engelskmennene ennå ikke riktig oppdaget havet. Men da Holland

etterfulgte Hansaen som den ledende sjømakten, begynte England

snart å ta opp tevlingen. Når engelskmennene så i den siste halvdel

av 1600-tallet, kunne ta luven fra hollenderne, var det ikke fordi de

hadde bedre sjømenn og admiraler og skip enn dem, men fordi de lå

så gunstig til geografisk at de kunne vanskeliggjøre hollendernes

adgang til osean-handelsrutene. Hollenderne ble hindret i å f å hjem

rikdommene fra deres veldige oversjøiske besittelser, og de ble

hindret fra å gripe inn på Atlanterhavet mot engelskmennenes

osean-trafikk. I krysser- og kaperkrigen mot motstanderens handel,

hvilken svarte til våre dagers ubåt-krig, lå hollenderne — i sitt

innelukkede søndre hjørne av Nords jø-bassenget — under, og dette

avgjorde utfallet av den store engelsk—hollandske militære

styrkeprøven på havet som pågikk i nesten et halvt århundre.

I vårt århundre har tyskerne, vis å vis engelskmennene, vært

handikappet på lignende måte. Fra sin «døde vinkel» mellom Jylland

og Friesland har den tyske flåten ikke hatt noen manøverfrihet. Den

engelske flåten har geografisk hatt en

222 223

sterk fordel. I den 1. verdenskrigen opprettet engelskmennene en

sperring av Nordsjøens søndre utløp ved Dover—Calais og en

sperring ved dens nordre utløp mellom Shetland og Norge; den

sistnevnte sperringen skulle Norge hjelpe til å gjøre fullt effektiv. Så

vel for undervannsbåter som for overvannsfartøy ble Nordsjøen etter

hvert en lukket dam, som tyskerne knapt kunne komme ut av.

Ved et blikk på kartet vil enhver forstå hva dette betydde for

utfallet av den første store kampen i vårt århundre. Inneklemt som

Tyskland ligger mellom østmakten Russland, Alpene og Frankrike,

har det en for svak råstoffbasis til å bære en kamps byrde noen lengre

tid, medmindre det kan bryte seg ut vestover havet. Blokaden

knekket det i 1918.

I den 2. verdenskrigen hadde Tyskland fått et politisk sam-

arbeid med Russland og i samband dermed en viss tilførsel av mat og

råstoffer. Men Hitler var full av mistro mot Russland og regnet ikke

med dets fortsatte velvilje, med mindre Tyskland viste seg sterk nok

til å overmanne Vesten.

De tyske sjømilitære ledere var helt besatt av problemet fra

den 1. verdenskrigen: Hvorledes skulle de bryte seg ut av Nordsjøens

fangenskap? Hvorledes skulle de skaffe seg adgang til verdenshavet?

Med overvanns-fartøyer var det nå ikke mulig, slik som det

hadde kunnet tenkes under den første krigen, da Tyskland i visse

perioder hadde omtrent like mange capital ships som England. Da

den andre krigen brøt ut i 1939, hadde Tyskland bare to gamle

slagskip, to slagkryssere, tre såkalte lomme-slag-skip og åtte lettere

kryssere — en helt ubetydelig styrke sammenholdt med Englands.

De to flåter var som 1 til 10. Den tyske sjøkrigsledelsen hadde villet

bygge opp en overvanns-flåte. Men Hitler — som inntil vinteren

1938—39 håpet at Tysklands førerstilling i den sørøstlige delen av

Mellom-Europa (Donau- og Balkanområdet) skulle kunne oppnåes i

samarbeid med et England, som foretrakk tyskerne ved Donau

fremfor russerne, — hadde ikke brydd seg om hva de tyske admiraler

ønsket. Han hadde i 1935 sluttet den kjente flåteavtalen med

England, etter hvilken den tyske flåten ikke skulle være større enn ca.

1/3 av den engelske. Den begrensede byggetillatelsen

for Tyskland som herved oppnaddes, hadde Hitler i årene 1935—39

ikke på langt nær utnyttet. Det vitner om atskillig overfladiskhet, når

Derry anfører den tyske admiral Wege-ners bok av 1929 om den 1.

verdenskrigens sjøstrategi som bevis for at Tyskland i 1939 ville

utflankere Englands gunstige strategiske sperrestilling i nord ved

besettelse av den norske kyst, for derfra å operere mot Atlanterhavet.

Wegeners ideer i den retning bygget på forutsetninger som ikke var

forhånden i 1939.

Enda mer vil det kanskje overraske almenheten at der heller

ikke med hensyn til ubåter, som i den 1. krigen hadde vært den

alvorligste trusel mot England, fra tysk side var gjort noen

forberedelser for en effektiv krigsførsel. Tyskland hadde i 1939 bare

26 ubåter skikket til atlantiske operasjoner. Når en tar hensyn til

nødvendig hviletid og utreise- og hjemreisetid, behøves der tre båter

foråt der alltid skal være én i virksomhet. Tyskland var altså høsten

1939 i stand til å holde alene 8—9 ubåter på Englands handelsruter.

Raeder hadde forlangt 300 båter foråt der til enhver tid kunne være

minst 90 i Atlanteren. Etter det byggeprogram som Hitler hadde gått

med på og som var i kraft da den siste krigen begynte, ville

nybyggingen knapt strekke til å erstatte de beregnede tap, altså ikke

medføre noen økning av ubåtenes antall.

Da det vinteren 1938—39 viste seg at England ikke fulgte

Chamberlains politikk — å la Tyskland forsterke seg til å bli en

anselig motmakt mot Østen, — men i stedet adopterte Churchills

politikk, kunne ikke Hitler gå i gang med noen maritim opprustning.

En sådan ville ikke gitt Tyskland noen sjømakt førenn etter mange år.

Hitler mente at Tysklands forsyningssituasjon snart ville bli

prekær, at Tyskland måtte skaffes mer livsrom, og at den elan som

drev de tyske folk fremad etter dets revolusjon i 1930-årene, måtte

utnyttes, innen den svant hen. Han mente også at i en rekke

henseender arbeidet tiden for Tysklands motstandere. Det måtte altså

handles snart.

Det diplomatiske spillet skjøv også på, navnlig Englands

garantitraktat våren 1939 med Polen, hvorved dette land så å si fikk

ledelsen av utviklingen i sine hender; dernest Russ-

224 15 - 1905 og

1940.

225

lands følere straks etterpå for å komme til en forståelse med Tyskland

og derved styrke dette.

Kort sagt: Hitler ville, på tross av Tysklands sterke sjø-

militære underlegenhet, ha en snarlig avgjørelse med Eng-

land—Frankrike. Han hadde i sine tanker følgende muligheter:

1) Når Tyskland var dekket til den russiske siden, ville

Vestmaktene ikke kunne bistå Polen. Dette ville derfor snart

kapitulere; og maktesløse som England—Frankrike derved måtte føle

seg, skulle de kunne være stemt for forhandlinger og for en

negociated peace.

2) Om dette slo feil, skulle Tyskland ha det i sin makt å

overvelde Frankrike, berøve England dets fotfeste i det kontinentale

Vest-Europa og skaffe seg selv en militær basis mot England vest for

Calais—Dover; denne situasjonen skulle kunne muliggjøre

fredsforhandlinger med England.

3) Glippet denne sjansen, ville det være mulig fra basene vest

for Calais og i Biscaya-bukta å føre en så effektiv krig mot Englands

innfartsveier fra Atlanteren ved hjelp av det overlegne tyske fly og en

ved forsert bygging istandbrakt undervannsflåte, at England etter

noen tids forløp ville finne det å være den beste poltikken å enes med

Tyskland, når dette intet fordret som rokket ved Englands

verdensposisjon.

De ledende kretser innen Tysklands hær og flåte betraktet

oppkomlingen Hitler som en fusentast. De kunne ikke følge hans

ideer. Under inntrykket av det som — tross Tysklands uhyre innsats i

den 1. verdenskrigen — den gang var mislykkes for det, var de mot

en ny tapbringende vestfront-krig. De fryktet et nytt Verdun. De

trodde ikke det ville lykkes å nå fram til Kanalen og Frankrikes

vestkyst. De regnet også denne gangen med en stengt Nordsjø.

For å komme ut av trollsirkelen i rommet mellom England—

Shetland—Norges vestkyst rettet iallfall en del av marine-lederne sitt

blikk mot den makt, som i denne krigen, i motsetning til i den forrige,

ville samarbeide med Tyskland, nemlig Russland. Dette lands

nordkyst på Kola fortsatte sørover i den norske kysten. De tyske

flatekrefter var nå for svake til å forsere seg ut mellom Shetland og

Stad. Skulle Tyskland gjøre seg uavhengig av denne sperringen, altså

skaffe seg et

brukbart utgangspunkt for operasjoner på havene med en

undervannsflåte, måtte det samarbeide med Russland. Straks krigen

begynte, fikk Tyskland anledning til å benytte en basis på russisk

område øst for Varangerf jorden, ved Polarnope, og hadde atskillig

nytte av den. Raeder og Donitz var interessert for at det

tysk—russiske samarbeid skulle utvides forbi Finnmarkskysten og

sørover, like til Trondheim. De tenkte seg Troms tildelt russerne og

at Tyskland skulle få kjøpt et antall ubåter av Russland og få

anledning til å bygge sådanne der så vel som i Italia.

Raeder hadde i sin kjente konferanse med Hitler 10. oktober

1939 kun for øye selve kysten i Norge og støttepunkter på denne. Der

forutsattes ikke noen tysk kontroll av selve landet. Da vi vet at

Raeder fant det umulig for tyske overvannsfartøyer å hevde seg

overfor de engelske sjøkrefter utenfor den norske kysten, må han ha

tenkt seg forbindelsen mellom de påtenkte tyske støttepunktene i

Norge og Tyskland — den såkalte «Nach-schuz» — opprettholdt

vesentlig via Russland, altså over Kvite-havet og Leninkanalen.

Den 10. oktober 1939 da Raeder skjønte at Tysklands forslag

etter Polens kapitulasjon om fredsforhandlinger med England ville bli

tilbakevist, foreslo han, at ubåtbyggeprogrammet, med henblikk på

mulighetene ved et samarbeid med Russland, skulle utvides til å gi 20

å 30 ubåter pr. måned, selv om det skulle skje til fortrengsel for

hærens og flyets behov.

Hitler ville imidlertid ikke ha noe videregående makkerskap

med Russland. Det var også mange i Tyskland som på denne tiden

tenkte seg at Russland ville benytte seg av de muligheter som det

hadde fått til å skaffe seg fast fot i Narvik. Hitler avviste i det hele

tatt sjøkrigsledelsens program for krigsførselen. Forslaget om de

norske baser, sa han at han ville tenke på. Men han ofret det ikke

noen oppmerksomhet før i midten av desember. Raeders forslag om

større byggeprogram for ubåt-flåten ble avvist, likeså hans forslag om

at ubåtene skulle kunne senke fiendtlige handelsskip uten varsel.

Den 9. oktober, altså dagen før Raeders nettopp nevnte kon-

feranse med ham, hadde Hitler selv formulert sitt program for

226 227

den videre krigføringen i det kjente memorandum som gikk alene til

sjefene for de tre grener av krigsmakten. I dette viktige dokument sies

det:

Ved Polens kapitulasjon var det blitt mulig for Tyskland, som

så lenge hadde vært uoppnåelig: At det kunne samle hele sin kraft på

en eneste front, vestfronten. Men noe vennskap av lengre varighet

med Russland kunne det ikke regnes med. Heller ikke samarbeidet

med Italia og med Japan kunne ventes å bli ved så lenge, om ikke

Tyskland snart kunne oppvise avgjørende resultater i krigen. USA var

en meget usikker faktor. Tiden arbeidet ikke for Tyskland, men mot

det. Det gjaldt også dets forhold til Belgia og Holland. Hvis ikke

Tyskland besatte disse land, ville Vestmaktene komme til å gjøre det,

eller tvinge Belgia og Holland til å samvirke med seg. Hitler så i det

hele store farer for Tyskland ved en lang krig. England ble stadig

kraftigere.

En enda større fare ved en lang krig var Tysklands begrensede

mat- og råvareforsyning. Og den aller største at Ruhrproduksjonen —

forutsetningen for Tysklands motstandskraft — var så utsatt for

angrep. Ruhr var Tysklands Achilles-hæl. Hovedproblemet her var

luftangrepene, og jo lenger krigen varte, jo vanskeligere ville det bli å

bevare Tysklands luftover-legenhet, spesielt om Belgia og Holland ble

okkupert av Vestmaktene. Ruhr kan ikke erstattes, sier Hitler. Men da

denne vår svakhet er like godt kjent av England og Frankrike som av

oss selv, vil Vestens krigsførsel streve etter å ramme dette mål, koste

hva det koste vil. Ja, jo mindre England og Frankrike kan håpe å

ødelegge de tyske væpnede styrker i virkelige slag, jo mer vil de søke

å skape betingelsen for en langt uttrukken utmattelses- og

tilintetgjørelseskrig, jo mer sikkert blir det at de vil gjøre en slutt på

den belgisk—hollandske nøytraliteten.

Både Belgia og Holland, sier han, ønsker å opprettholde sin

nøytralitet, men er ute av stand til å motstå et lengere press fra

Englands og Frankrikes side. Bevarelsen av deres kolonier,

opprettholdelsen av deres handel og dermed sikringen av deres indre

økonomi, ja, av deres liv, avhenger helt og holdent av Englands og

Frankrikes vilje. Derfor er begge land i sine beslutninger avhengig av

Vesten. Hvis England og Frankrike

lover seg et lykkelig resultat til prisen av Belgias nøytralitet, er de

når som helst i stand til å anvende det nødvendige press. De behøver

ikke åpent angripe disse land. Uten å pådra seg det odium å bryte

nøytraliteten kan de tvinge Belgia og Holland til å oppgi sin

nøytralitet. Som et motiv derfor i den øvrige verdens øyne er det

tilstrekkelig å skildre faren for et tysk nøytralitetsbrudd og gjøre full

propagandaeffekt av dette, så at Belgia og Holland betrakter seg som

truet og ber om engelsk— fransk hjelp.

Sannsynligheten, ja, vissheten av et slikt engelsk—fransk

tiltak forsterkes ved den uomtvistelige kjensgjerningen at fra Vestens

synspunkt ville Tysklands kontroll av det belgisk— hollandske

området være en av de få faktorer som ville være til noen hjelp for

Tyskland i en lang krig.

Så lenge et nøytralt Belgia og et nøytralt Holland ligger som

en beskyttelses-sone foran Ruhr, er luftangrep mot dette området

ennå temmelig vanskelig og artilleribeskyting umulig. Men hvis den

belgisk—hollandske nøytralitet opphører, ville sørvest-Ruhr kunne

beskyttes med superkanoner og Diissel-dorf endog med vanlig

langtrekkende artilleri.

Tysklands militære midler overfor England, sier Hitler

videre, er flyvåpenet og ubåtene. Tysklands mangel på

over-vannsfartøyer kan det ikke rettes på når en krig først er begynt.

Ubåtene kan, hensynsløst brukt, bli et overordentlig våpen mot

England. Det tyske ubåtvåpens svakhet ligger i dets hjemmebasers

store avstand fra operasjonsområdet, i den meget store fare som er

forbundet med båtenes reiser til og fra dette område, og i truselen fra

engelsk—fransk side mot deres hjemmebaser. Opprettelsen av

ubåtbaser utenfor det ugunstig beliggende hjemme-området ville bety

en enorm forøkelse av våpenets effektivitet. — Flyet er ikke i stand

til å utføre virksomme operasjoner mot Englands industrisentrer og

dets sørlige og sørvestlige havner, som er spesielt viktige i krigstid,

så lenge det er tvunget til å operere fra vår smale tyske Nordsjø-kyst,

som ligger langt tilbaketrukket fra England. (Det må erindres at

bombeflyene den gang hadde en meget kort aksjonsradius.) Hvis det

belgisk—hollandske område skulle komme i Vestens hender, ville

det fiendtlige fly være i stand til å bombe

228 229

Tysklands industrielle hjerte, det behøvde ikke å fly mer enn 1/6 av

den distanse som de tyske bombere måtte tilbakelegge for å nå viktige

mål hos Vestmaktene. Men hvis vi kunne bruke Holland og Belgia

eller området vestenfor Calais som utgangspunkt for våre fly og våre

ubåter og vår minelegging av Englands kyster, så ville England uten

tvil kunne tildeles et dødelig slag, selv om det selv forsøkte de

sterkeste mothugg. En slik forkortelse av flydistansen ville bli spesielt

viktig p.g.a. vår bensinknapphet. Med mindre bensinbeholdning ville

flyene kunne medføre mer bomber, og de ville kunne gjøre flere turer

pr. dag. — Alt dette er grunner for Vestmaktene til å sikre seg

Holland, Belgia, på samme tid som det tvinger oss til å komme dem i

forkjøpet.

Hitler nevner deretter Tysklands spesielle slagvåpen: kom-

binasjonen av tanks og stupfly, enn videre dets overlegne

anti-tankskyts og antiluftskyts, og ikke å forglemme, den enestående

gode ånd som fantes hos de tyske tropper. Tyskland har i dag en

overlegenhet som det aldri noen gang har hatt! De kommende

måneder, sa han, vil ikke gi oss noen vesentlig større offensiv kraft,

men de vil gi motstanderne meget større defensiv kraft, spesielt p.g.a.

Englands forberedelser. Hitler kommer således fram til det resultat at

nå er tiden til å slå til. Der er ingen tid å spille.

Den plan som Hitler utviklet i dette memorandum og i taler

og direktiver i samband dermed var: Ved en fremrykning gjennom

Holland og Belgia skulle en så stor del som mulig av Frankrikes armé

gjøres kampudyktig og England tvinges til å forlate fastlandet, således

at den franske Kanal- og Atlanterhavskysten kom i tysk besittelse og

dermed det nødvendige ut-gangsområde nåddes for å formå England

til et settlement.

Den 1. verdenskrigen, sa han, hadde vist nødvendigheten av

denne strategi. Ved en omfattende svingning den gang av den tyske

hærs høyre fløy langs Kanalkysten, skulle slutten på den krigen blitt

en annen!

Når den tyske hæren, som han bestemt trodde, var kommet

fram til den franske kysten, behøvde Tysklands industriproduksjon

ikke lenger flyte i de store land-bataljers bunnløse svelg. Den kunne

da omlegges til å styrke flåten og flyet for krigen

mot England. Tiden ville da ikke mer være på Englands side. Når

England ikke mer kunne opprettholde kampen på fastlandet, behøvde

ikke Tyskland lenger å blø seg til døde til lands.

I et direktiv av 9. oktober, samme dag som memorandumet

utgikk, sas hensikten å være å vinne en basis som bød gode utsikter

for en luft-og sjøkrigsførsel mot England samt å skaffe full

beskyttelse for det umistelige Ruhrdistriktet.

Hele Hitlers oppmerksomhet høsten og vinteren viedes gjen-

nomførelsen av denne hans plan — så fort som mulig. Den var i hans

øyne the decisive war-winning method. Etter hvert overbeviste han

seg selv om at planen ville føre til krigens slutt. England ville, mente

han, la snakke med seg, om angrepet på Frankrike kom snart nok og

var tilstrekkelig overveldende.

Han avviste samtlige de forslag fra flåteledelsen som siktet

på allerede straks å ta opp kampen med England: Forslaget om den

såkalte «beleiring av Storbritannia», forslaget om den økte

ubåt-byggingen, forslaget om å skaffe ubåtbaser i Norge. Alt dette

ville bety prioritet for sjøkrigen og beslagleggelse av stridsmidler og

produksjon som trengtes for angrepet på Vestfronten. Først måtte

utgangsposisjonen her i vest vinnes. Deretter skulle sjø- og flykrigen

og minekrigen mot Englands til-førseler og vitale sentrer komme, —

ført fra vestbasene og ikke fra Norge eller Nord-Russland som var

langt mindre egnet derfor. Fra den franske kysten ville ubåtene ha

den viktigste engelske osean-ruten mot Bristol — og St.

Georges-kanalene like utenfor sin stuedør.

Det var den 6. oktober 1939 at Tyskland foreslo England

forhandlinger om en fred, som få dager etterpå ble avvist. I tiden fra

nå av til midten av desember kjenner vi et betydelig antall direktiver

o. lign. fra Hitler; men ikke i en eneste av dem er baser på den norske

kysten nevnt. Det var ved Bretagne’s og Biscaya's kyster han ville ha

dem, ikke bare fordi de her lå nærmere ubåtenes operasjonsområder,

men også fordi basene her ville stå i lett forbindelse med det

vesttyske industriområde. Slik som Raeder hadde lagt fram saken,

forutsatte oppnåelsen og driften av baser i Norge et visst samarbeid

med russerne, noe som bød Hitler meget imot.

230 231

I sitt memorandum av 9. oktober beroliget han dem som var

utålmodige etter å begynne sjø- og luftkrigen mot England med, at

når de vestlige utgangsområdene var nådd, ville kampen for å bryte

den britiske motstands viljen med kraft kunne opptas. Før kunne det

ikke gjøres. Hitler argumenterer på flere steder tydelig mot sine indre

motstandere, mot dem hvis tanker gikk i banene fra den forrige

krigen. Han sier at han vil slå ned all opposisjon fra deres side.

Vest-offensiven skulle begynt i november, men kunne ikke

da settes i verk p.g.a dårlig vær, som hindret masseinnsatsen av fly,

en faktor som ble betraktet som avgjørende for den valgte

krigsmetoden på Vestfronten. Derpå kom der utsettelse på utsettelse

p.g.a. været.

Hitler ble nå engstelig for at motstanderen kunne finne på en

aksjon, — at han ved en offensiv fra sin side kunne tilrive seg

initiativet og oppnå en suksess på et annet operasjonsteater, således at

den plan som han satte alt inn på, ble opp-veiet eller svekket i sin

virkning på den militære helhetssituasjonen

Allerede noen uker etter krigens begynnelse 1. september

1939 hadde den tyske flåtes etterretningsvesen meldt at England

hadde til hensikt å skaffe seg baser i Norge, bl. a. Narvik. Den tyske

flåteledelsen hadde god kjennskap til Englands syn på Nordens

betydning, når det gjaldt å komme Tyskland til livs. Churchills, John

Fishers, Lloyd Georges bøker, de diplomatiske aktsamlingene og

meget annet materiale hadde gitt full og oppsiktsvekkende

opplysning herom, likeså om årsaken til at de planlagte foretagender i

Norden i den 1. krigen ikke var kommet til utførelse, særlig den

konflikt som etter Gallipoli-affæren oppsto mellom den ledende

admiralen Fisher og den engelske regjeringen.

Da Raeder 10. oktober 1939 fremholdt for Hitler den positive

fordelen for Tyskland ved besettelsen av deler av den norske kysten:

At Tyskland ville få utfallsporter til Nord-Atlanteren, hadde han, i

spissen av sin P. M. om spørsmålet pekt på de motiver som tvang

Tyskland til å hindre engelskmennene fra å

skaffe seg fotfeste i Norden: Disse ville derved beherske

Øster-sjøinngangen, flankere Tysklands operasjoner mot England og

øve trykk på Sverige; de ville lettere kunne istandbringe sin

minesperring av Nordsj øens nordre utløp på høyde med

Shet-landsøyene.

Når en ser bort fra ubåtflåtens ledelse, som fra sitt synspunkt

helt naturlig var for å besette baser i Norge, var den høyere tyske

flåteledelsen gjennomgående av den oppfatning at et nøytralt Norge

var så fordelaktig for Tyskland at besettelse av baser ikke lønnet seg.

Det var kun en overhengende fare for engelsk aksjon mot Norge som

kunne berettige til et sådant skritt.

Men Hitler var ikke i høstmånedene så engstelig for denne

saken; han regnet på dette tidspukt med å kunne sette i verk sin

offensivplan, før Vestmaktene ble ferdig med de nødvendige

forberedelser for deres offensiv.

Raeder har allerede ved denne anledning pekt på vanske-

lighetene ved en tysk aksjon i Norge. Tyskland hadde små sjø-

stridskrefter, og operasjonene ville bli kostbare for det. Jo lenger nord

i Norge, jo vanskeligere ville det bli for tyske over-vannsfartøyer å

holde sjøen overfor de tallrike engelske orlogs-menn. Navnlig var

Narvikproblemet svært. Tyskland kunne miste hele sin flåte. Var det

heldig, måtte det regne med å miste tredjeparten. — Dette var en helt

korrekt bedømmelse. De største tapene ble også i Nord, og heroppe

kunne engelskmennene etter forgodtbefinnende sette i land tropper.

Disse momenter kan ha virket på Hitler.

Da hans offensiv nå måtte utsettes fra måned til måned,

oppsto en ny situasjon.

I midten av desember 1939 ble det i tyske yrkesmilitære

kretser alminnelig hevdet at krigen ville tapes for Tyskland om de

allierte gjorde landgang på den skandinaviske halvøy. Sverige ville

komme fullstendig under Englands innflytelse, og Tyskland ville bli

berøvet sin tilførsel av svensk malm. Krigen ville bli ført inn i

Østersjøen, slik som admiral Fisher hadde ivret for under den 1.

verdenskrigen; han hadde betraktet et angrep her som krigsavgj

ørende. At Churchill hadde god lyst på Østersjøen, var alminnelig

kjent. De tyske marine-

232 233

autoriteter pekte på at i et slikt tilfelle ville den tyske flåtes krigføring

mot England bli helt lammet. Tysklands sårbarhet for luftangrep ville

sterkt økes.

Raeder henviste også nå til at den engelske flåten, etter en

lykkelig gjennomført tysk besettelse av norske havner, fremdeles ville

være herre utenfor Norges nordligere kyster. Men det var helt

utelukket, mente han, at Norge fikk falle i Englands hender! Og nå

innså også Hitler fullt ut dette. Det var blitt klart for ham at

Vestmaktene kunne, ved en aksjon i Norden over Narvik for å

avskjære malmtilførselen til Tyskland og lenger sørpå i Skandinavia

for å føre krigen inn i Østersjøen, overtrumfe hans egen vest-offensiv.

Men han var så sterkt av den oppfatning at det beste for

Tyskland var et Norden stående utenfor krigen, at han ikke ville

bestemme noe om en preventiv aksjon der. Han så at en sådan ville

kreve stor innsats og bringe store tap, og derved svekke

vest-offensiven. Han ville, så sant det var mulig, unngå det nordiske

foretagendet.

Den siste ordren fra Hitler for et øyeblikkelig angrep på

Frankrike ble utstedt 13. januar 1940. Det skulle starte 20. januar. Da

de klimatiske forhold umuliggjorde dette, og vinteren tegnet til å bli

hard, kom Hitler til den overbevisningen at foretagendet mot Norden

måtte tas med som et nødvendig onde. Den første egentlige

foranstaltning for dette foretagende kom 27. januar, da det ble satt opp

en planleggingsstab.

Hitler var ennå uviss om Frankrike-foretagendet eller

Norge-foretagendet skulle tas først. Ble det Frankrike, kunne

Norge-aksjonen bli unødvendig.

Altmark-affæren i midten av februar som gjorde et voldsomt

inntrykk, og de innstrømmende meddelelser om at Vestmaktene nå, i

samband med kampen i Finnland, hadde fått den lenge ønskede

leiligheten til å sende et ekspedisjonskorps til Norden, fikk Hitler til

med kraft å gå inn for Norge-foretagendet. I en viktig konferanse på

høyeste plan som fant sted 23. februar hevdet Raeder det syn at det

fordelaktigste for Tyskland var et nøytralt Norge, men engelsk

okkupasjon av dette måtte forhindres, da den ville bety at krigen ble

ført inn i Østersjøen. 1. mars utstedte Hitler en ordre hvori det heter:

Die Entwicklung der Lage in Skandinavien erfordert es, alle

Vorbereitungen dafür zu treffen, um mit Teilkräften der Wehrmacht

Dänemark und Norwegen zu besetzen. Hierdurch soll englischen

Übergriffen nach Skandinavien und der Ostsee vorgebeugt, unsere

Erzbasis in Schweden gesichert und für Kriegsmarine und Luftwaffe

die Ausgangsstellung gegen England geweitert werden.

Hovedmotivet angis her å være det forebyggende. Den

engelske historiker F. H. Hinsley ved Cambridge-universitetet, som

har forfattet en meget god oversikt over Hitlers strategi (1951),

skriver også: Norge-foretagendets chief object was to prevent British

encroachment in Scandinavia and the Baltic. - - - This point provides

the reason for his (Hitlers) interest in Norway and explains why he

had reconciled the Norwegian plan with his major objective (the

attack on France). Apart from the obvious defensive need to forestall

an Allied occupation of Norway, he was anxious to prevent any

move which would deprive the planned defeat of France of its

intended finality.

Når det i ordren av 1. mars som siste moment blant motivene

nevnes at Danmark og Norge vil være en utvidelse av de tyske

våpens utgangsstilling mot England, kan dette ha vært gjort for å

gjøre planen mer smakelig for de tyske militære kretser som stillet

seg kritisk til den, fordi den stred mot alle prinsipper for

sjøkrigføring, og som så flere minus enn fordeler ved den. Eller det

kan være gjort for å villede dem som hadde mistanker om at Hitler

ville søke den egentlige ut-gangsstillingen mot England i

Vest-Europa.

Ordren legger en særlig vekt på at de styrker som skal avses

for Norden, må være så små som mulig. Ordren gikk ennå kun ut på

at forberedelser skulle treffes. Hitler forbeholdt seg selv å ha tilsyn

med foreberedelsene.

Men 3. mars treffer han beslutning om at Norge-aksjonen

skal gå foran Vest-offensiven og dermed ble det.

En konferanse på høyeste plan den 9. mars domineres helt av

overbevisningen om at Vestmaktenes aksjon var en besluttet sak, og

at det tyske preventive foretagende måtte påskyndes. De rent

militære motiver for en tysk inngripen i Norden var

234 235

nå blitt de overveiende. Den tyske vestoffensiven ville gjøre de

franske, belgiske og luxemburgske malmforekomstene tilgjengelige

for den tyske jernindustri. For å lette besettelsen av de nordligere

norske havner, ble det overveiet å besette disse fra «Basis Nord» øst

for Varangerf jorden, altså å foreta en kraftoppladning på

Murmanskkysten på forhånd, i likhet med den kraftoppladning som

England foretok i svensk Pommern for dets angrep på Sjælland i

1807.

Etter Finnland-krigens slutt ble Raeders betenkeligheter ved

det uortodokse ved Norge-planen sterkere. Men den 26. mars

aksepterte han den, under trykket av Hitlers impuls. Hans final

forecast was, skriver Derry, that Britain was likely to strike first at

Germany's trade in neutral waters in hope of a German reaction

which would occasion a British landing (in Norway). Den plan som

ble besluttet i London den 28. mars hadde man således i Berlin vær

av allerede to døgn før! Leka-sjer fra de innviede vestmaktkretser må

ha forekommet. Rae-der fant det best å handle raskt, bl. a. av den

grunn at nettene snart begynte å bli kortere.

Et begrep om det forbløffende kjennskap som de tyske

militære myndigheter i slutten av mars 1940 hadde til de beslutninger

som omtrent samtidig ble fattet i London, får en i de rapporter fra den

svenske marineattasjeen i Berlin, som Sverige har offentliggjort,

navnlig om hans samtaler med de tyske marinestabssjefer 28. mars og

2. april (den siste dag ble de tyske seilingsordrene utstedt).

England har ikke så sjelden kunnet vinne avgjørende seire

ved den underretning som dets fortrinlige intelligence service har

kunnet skaffe det. Denne gangen var det England selv som hadde

opplyst motparten. Det var så trygg på at dets makt til sjøs skulle

hindre motparten fra å krysse dets planer, at det brukte disse til å

provosere ham til — som det trodde — fåfenge tiltak.

Da Tyskland skulle foreta to krevende aksjoner omtrent

samtidig, ble vinteren 1940 enhver tysk industriproduksjon i andre

militære øyemed utelukket. Tross marinemyndighetenes klager var

ubåtbyggeprogrammet ikke større i juni 1940 enn det hadde vært ved

krigens begynnelse, og arbeidet lå etter

programmet. I løpet av det første krigsår ble det fullført 35

Atlantgående ubåter, mens 28 gikk tapt til sjøs. Alt ble kastet av i det

nærmeste krav: at England ble berøvet sin basis på Kontinentet. Når

det var gjort, skulle prioriteten gis til flåte og fly!

Raeder oppnådde heller ikke noe med sine forestillinger om

at det tyske fly skulle bistå marinen i kampen mot Englands tilførsler.

Hans anstrengelser for å få farvannene omkring Storbritannia erklært

for forbudt sone, innenfor hvilke de nøytrale skip kunne angripes

uten varsel, ble avvist. Allerede da England den 27. november 1939,

som en represalie mot Tysk-lannds bruk av magnetiske miner, hadde

utvidet sin blokade fra å omfatte alene tysk import til å omfatte også

tysk eksport, hadde Raeder ivret for tysk represalie i form av en for

alle flagg forbudt sone omkring Storbritannia. Men Hitler hadde

bestemt at alt sådant fikk vente til vestoffensiven var utført.

I likhet med England var Tyskland engstelig for det nøytrale

USA's reaksjon. Angrep på nøytral shipping ble av Hitler kun

godkjent innen den av USA selv erklærte sone, hvori amerikanske

skip var forbudt å seile, og hvor der således ikke kunne oppstå noen

incidents med USA.

Tysklands suksess i mai og juni i Vest-Europa fikk virk-

ninger som Hitler hadde beregnet. De tyske ubåtene forlot sine

hjemmebaser ved Nordsjø-kysten og i Østersjøen og opererte fra

baser i Biscaya. Deres effektivitet ble nesten fordoblet på grunn av de

korte reiser og utvidelsen langt ut i Atlanteren av deres effektive

virksomhetsområde. Den tyske okkupasjonen av Kanalhavnene og

særlig overføringen av det tyske flyvåpen til nye fremskutte baser

førte også til stor økning av de engelske skipstap. Den engelske

skipsfarten sønnenfor Irland måtte opphøre. Tilførslene til England

måtte dirigeres til de nordligste britiske havner. Rutene ble lenger og

tonnasjen dårligere utnyttet. Den engelske flåtes eskortekrefter ble

alvorlig redusert under operasjonene i Norge og evakueringen fra

Dunkirk. Den franske flåtes eskortekrefter ble helt eliminert. I slaget

om Englands handelsruter viste månedene juni, juli,

236 237

august 1940 større tap enn de foregående 9 måneder tilsammen.

Englands posisjon ble alt i alt sterkt forverret.

Tyskland fikk nå, overfor England, den gunstige utgangs-

posisjonen som Frankrike hadde hatt i de par århundrer under hvilke

det flere ganger var nær ved å fortrenge England fra førsteplassen på

sjøen.

Hinsley skriver: The invasion of Norway was a defensive

move to forestall the danger — the real danger — of a British

occupation. The defeat of France, apart from the positive gains which

resulted, drove Great Britain from the Continent, with all the

consequences that that implied for German defence, economy and

freedom of manoeuvre. Hitlers strategy upp to the fall of France was

eminently successful, skriver han et annet sted. His calculation that

Great Britain might give in, if it did not prove accurate, was not

unreasonable.

KAPITEL XI

Kan et lite land stå utenfor en storkrig?

I.

Det som Tyskland oppnådde med sitt foretagende mot

Norden i den siste verdenskrigen, var at sjømaktens historiske

strategi: å komme landmaktene til livs i deres flanke — ble hindret.

Norden ble gjort utjenlig som utgangspunkt for operasjoner mot

Østersjøen. Der ble ingen militær trusel mot Tyskland fra nord. Og

noe som den gang av lederne på begge sider ble tillagt nesten enda

større vekt: Det lyktes ikke sjø-makten å bryte handelssamkvemmet

mellom Tyskland og Sverige, — den store malmleverandøren.

Det tyske foretagende mot Norden var en vidtgående stra-

tegisk flankedekning: i ly av den kunne Hitler utføre den

vest-offensiv, som han regnet for så avgjørende at han i eksalterte

øyeblikk mente den ville føre til den største seier i verdenshistorien.

Fra den samlede krigsførsels synspunkt ville det selvsagt ha

vært enda fordelaktigere for Tyskland om Norden hadde forsvart seg

selv, således at Tyskland ikke hadde behøvet å ta av sin kraft til det.

Men fra og med «Altmark»-affæren i midten av februar 1940 hadde

den tyske ledelsen ingen tro på at Norge ville verge sin nøytralitet.

Det som Tyskland oppnådde med sin flankedekkende opera-

sjon i Norden, var alene en negativ vinning: At Vesten ikke vant de

fordeler for seg som den siktet på.

Og denne flankedekningen ble meget dyr. Tanken på de

uunngåelige omkostninger ved den trykket på forhånd så vel Hitler

som de yrkes-militære kretsene.

Det viste seg også at Tyskland ble, praktisk talt, ute av

238 239

stand til å sette inn noen sjøstridskrefter i operasjonene i mai og juni

ved Kanalkysten, hvor de ville hatt stor betydning. Churchill har

senere sterkt fremhevet dette at Tysklands flåte ble spolert i Norge.

Dette innvirket ugunstig på invasjons-mulighetene (av England)

høsten 1940 — langt mer enn tyskernes besittelse av norskekysten

lettet en sådan invasjon. Derry sier i sin bok at de tyske baser i Norge

som flankerte de Britiske øyer, forøket faren for invasjon av England.

Men det er ingen tegn til at disse tyske baser spilte noen rolle for den

omfattende diskusjonen av sjansene for en invasjon av England

høsten 1940.

Derrys bemerkninger om at de tyske basene i Norge svekket

Englands kontroll av de nordlige tilgagene til Atlanteren, er heller

ikke treffende; et land som hadde tapt så meget av den lille

overvannsflåten det hadde, kunne ikke gjøre noe på verdenshavene

uten med ubåter og fly. «Bismarck»s tur i Atlanteren straks den var

ferdigbygget i mai 1941, var ikke annet enn et forvovent husarritt. De

tyske baser i Norge som fikk noen virkelig betydning, var de som

hjalp Tyskland til å sjenere Vestens fart på Nordrussland. Men på

denne saken tenkte den tyske ledelsen ikke våren 1940.

En kanskje enda alvorligere omkostning ved Tysklands

Norgesforetagende var det at så store tyske krefter ble bundet der for

krigens varighet. Den splittelse av landmaktens krefter som

sjømakten kan framkalle ved sine omfattende operasjoner i de

periferiske områdene i landmaktens flanker, eller ved sine muligheter

til å foreta sådanne, har i alle store kriger vært et viktig moment.

Propagandaen fikk oss til å tro at tyskerne hadde fordel av å være her

under krigen. Det var England som hadde fordelen av det. På dette

punkt viste sjø-maktens «historiske» strategi seg virksom.

Raeder skal ha arbeidet for en fredsslutning med Norge,

således at Tyskland skulle begrense seg til her å opprettholde en del

militære støttepunkter langs kysten, men overlate nordmennene

resten av landet. De tyske kretser som motarbeidet alle bestrebelser i

denne retning, jevnfør forkastelsen fra tysk side av

«riksråds-ordningen», arbeidet til fordel for Tysklands motstandere.

Den iver som okkupasjonen av Norge fremkalte hos nord-

mennene til å hjelpe England på sjøen, spesielt innen handelsflåten,

måtte, fra tysk synspunkt, også regnes som en langt fra uvesentlig

omkostning ved det tyske foretagendet mot Norden.

Forat en krigførende stat skulle gå til et så våget og med

allehånde alvorlige ulemper så belastet foretagende som den tyske

ekspedisjonen til Norge i 1940, måtte den ha tvingende grunner.

Den «krigsvinnende» operasjonen mot Vest som den tyske

overledelsen vinteren og våren 1940 var i ferd med å sette i gang, og

som den satte hele sin lit til, truedes med å bli spolert av et initiativ

fra motstanderens side på et annet krigsteater. En avvergende

flankedekning her nord var noe som den tyske ledelsen ikke kunne

komme utenom, hvor ondt det enn gjorde den å detachere hertil

krefter, som burde vært anvendt på vestforetagendet.

Vestens omfatningsforetagende i nord innbrakte den en

gevinst, selv om den ikke ble så stor som tilsiktet.

På tross av den rekke av engelske og franske verker som i de

senere årene har gitt sann opplysning om de krigførende stormakters

motiver, er den i 1940 skapte legenden om 9. april ennå levende.

En så kyndig mann som general Lindbåck-Larsen har i

Aftenposten for 7. januar 1953 skrevet: «Det som de (tyskerne) var

ute etter var herredømmet over den norske vestkysten til bruk for sin

Atlanterhavsstrategi, sikkerhet mot at Sør-Norge skulle bli basis for

de vestallierte, og kvelertak på Sverige».

Historikeren Magne Skodvin har i det siste fastholdt den

oppfatning at det tyske foretagende i nord var et offensivt tiltak. Det

var ikke bare gjort for å hindre de alliertes aksjon i nord.

Når forestillinger som dokumenter og offisielle redegjørelser

har gjort uholdbare, kan holde seg så hårdnakket, må det ha

sammenheng med tidens alminnelige innstilling.

Som vi vet, er fra begynnelsen av 1930-årene den troen blitt

søkt innarbeidet i folket at et lite land ikke kan stå utenfor

240 16 - 1905 og

1940.

241

en verdenskonflikt. Men hvis det var så at Tysklands angrep på

Norden i 1940 kunne ha vært unngått om vi hadde holdt

engelskmennene unna, ville denne troen ikke kunne opprettholdes ;

for det kan ikke være noen tvil om at Norge og Sverige kunne ha

umuliggjort vestmaktaksjonen mot Norden, om de hadde gitt grei

beskjed om at de ville møte den med sine forenede krefter. Altså må

Tysklands foretagende mot Norden ha et selvstendig aggressivt

motiv!

I 1914 hadde vårt lands ledelse en bestemt tro på at landet

skulle kunne holdes utenfor den krigen som begynte, og den førte en

politikk deretter.

I 1940 hadde de regjerende ikke lenger noen virkelig tro på

at landet kunne holdes utenfor krigen. Deres tanker gikk tilbake til

1807 — den siste gangen Norge kom inn i ufred; de tok det års

historie som et bevis på at i en storkrig var det ikke til å unngå at vi

ble trukket inn. Det som det gjaldt, var å velge den rette siden! —

Også den Quislingske kretsen i Norge var overbevist om at de

skandinaviske land ikke, som i den 1. verdenskrigen, kunne bli

stående utenfor konflikten; de ville bli dratt inn.

Dette nye synet på nøytralitetens mulighet var, for en del, et

resultat av den verdenspolitiske utviklingen i 1930-årene, av den

store ideologiske spaltningen som forberedte den nye verdenskrigen.

Etter den var nøytraliteten noe forkastelig noe — hva enten man så

fienden i Tyskland eller i Russland eller i det kapitalistiske Vesten.

Det var denne livsoppfatningen, kan en kalle den — at en måtte være

med, og på den rette siden — som brakte så mange, og det av de

bestemmende i landet, til å mene at på samme måten som vi i

Napoleons tid uunngåelig var blitt trukket inn, ville vi i Hitlers tid

likeså uunngåelig bli det. Årsakssammenhengen var ikke den

omvendte. Det var ikke ved en realistisk analyse av stillingen før

1807 og før 1939 at lederne var blitt brakt til den overbevisningen at

en alliansefri politikk ved de to anledningene var håpløs.

Den maktblokken vi i samband med den siste krigen ble

trukket inn i, har nå etterpå hatt interesse av å beholde oss. Til støtte

herfor opprettholdt den lenge den forestillingen at Tyskland i 1940

gikk til angrep på Norge for å bruke det for

sin krigføring. Da Sovjetunionen nå hadde inntatt Tysklands plass,

var det ikke å tenke på for Norge å bli utenfor en ny storkrig!

Fremkomsten av diplomatiske og militære aktstykker i de

senere årene, i forbindelse med det studiet av den store strategien

som denne krigen har gitt impulsen til, begynner imidlertid nå å gjøre

det vanskeligere å opprettholde den troen at det er en umulighet for et

lite land å stå utenfor en storkonflikt.

Når en av de stors kjempende har en front hvor den i

hovedsaken har alene den interesse at motstanderen ikke får fotfeste

for sine operasjoner, vil den naturlig ønske at her liggende nøytrale

land ikke slipper motstanderen til og selv påtar seg denne

forsvarsoppgaven. Enhver makt, selv den største, er underkastet

krigens første lov: at kreftene anvendes der hvor de kan gi positive

resultater, at de ikke avledes derfra til operasjonsteatre, hvor der

alene er det negative å vinne, at motstanderen holdes unna.

I det samband er det av interesse å merke seg kontrasten

mellom den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 og den i forbindelse

dermed stående okkupasjonen av Belgia straks etterpå: I den

førstnevnte var det preventive motivet så helt overveiende, at en

knapt kan tale om motiv i retning av å vinne positive fordeler, selv

om de innen en enkelt forsvarsgren, marinen, ikke var helt

fraværende. I Belgia og Holland var det positive eller aggressive

målet for Tysklands strategi — å oppnå en tysk kontroll over

kyststrekningene mot England og Biscaya — overveiende. Ennskjønt

Tyskland — etter det som var kjent om særlig de franske bestrebelser

både før 1914 og ved begynnelsen av den nye verdenskrigen for å

vinne Belgia som basis for operasjoner mot Tysklands sårbare

nordvestfront — også måtte tenke på den ting å forekomme

motstanderen.

Men om Tyskland hadde hatt en sikkerhet for at Vestmaktene

ville la Belgia og Holland uantastet, ville Tyskland sannsynligvis

allikevel ha krenket og gjort bruk av disse mellom de store

krigførende liggende strategisk viktige småland. Når den belgiske

regjeringen i de siste årene før den 2. verdenskrigen med så stor iver

holdt på en alliansefri politikk,

242 243

var det kanskje mest av den grunn at alene denne politikken kunne

holde det belgiske folket sammen. Alliansepolitikken skulle ha satt

den nasjonale enhet overstyr.

Betraktet fra fransk side stillet situasjonen m. h. t. Belgia seg

omtrent på samme måten, som sett fra tysk side: Der var samtidig en

positiv og en negativ målsetting: vinne et viktig militært område for

egen hær og hindre motstanderen fra å vinne et sådant for sin.

Vestmaktene hadde større betenkeligheter enn Tyskland ved å

utfordre den nøytrale opinionen i verden. Jevnfør deres omhu for å

gjennomføre aggresjonen mot den skandinaviske halvøy på en sådan

måte at særlig det nøytrale U.S.A's opinion ikke ble for såret. En kan

dog ikke avvise som urealistisk det syn som Hitler ga uttrykk for i

sitt memorandum av 9. oktober 1939: At tiden ikke arbeidet for

Tyskland; under presset særlig av den franske opinionen, ville

Vestmaktene, etter som tiden gikk og de engelske rustninger skred

fremad, overvinne sine betenkeligheter og sette det nødvendige press

på Belgia, slik at de kunne rykke Ruhr-området inn på livet.

Flere århundrers historie har vist at de såkalte Low

Countries, navnlig det nåværende Belgia, ikke har kunnet stå utenfor

en krig som føres i Vest- og Mellom-Europa.

Men en kan ikke, ut fra Belgias situasjon, dømme om

Norges og Sveriges; disse land ligger, geografisk, helt annerledes.

Det karakteristiske ved the Low Countries's strategiske

stilling helt fra 1500-tallet av har vært at begge motstanderne i de

store europeiske krigene, både sjømakten og landmakten, har hatt så

vel en offensiv som en defensiv interesse av dem. England har hatt

bruk for dem som en fremskutt bastion for forsvaret av de Britiske

øyer, men også som et brohode for operasjonene på Kontinentet mot

landmakten. Denne har hatt bruk for the Low Countries til dekning

for sine sårbareste områder (det gjaldt i tidligere århundrer

Frankrike, like så meget som Tyskland i vårt århundre), men også

som et springbrett for å komme over til øyriket eller for å øve press

på dette.

Det karakteristiske for den gruppe av mindre land hvortil

Norge hører, og som danner den eurasiske landmassens

nord-vestfront mot Atlanteren, er dette: I motsetning til hva tilfellet

har vært med the Low Countries, har disse land i Norden for

sjømaken ikke hatt noen nevneverdig defensiv betydning; for når

landmaktene ville England til livs, søkte de til Kanalkysten sør for de

Britiske øyene; derimot hadde den nordeuropeiske landgruppen

betydelig offensiv interesse for sjømakten under dennes «historiske»

omfattende strategi mot landmaktene. — For disse siste hadde den

nordeuropeiske landgruppen vesentlig defensiv betydning; de ønsket

disse land liggende som nøytrale, så de utgjorde en dekning mot

operasjoner fra sjømaktens side — og et av krigene uberørt område

hvorfra landmaktene kunne erholde forsyninger. Sjømakten hadde en

sterk interesse av å avskjære motstanderen fra disse forsyninger, og

dessuten i eldre tid av selv å legge beslag på dem for sin egen bruk.

I denne ulike interesse som den nordeuropeiske

statsgrup-pen frembød for de store rivaler, — at den for den ene krig-

førende parten hadde vesentlig alene defensiv betydning — lå dens

sjanse til å være utenfor. Når den verget seg mot sjømakten, kunne

den regne med å bli latt uantastet av landmakten.

Det har riktignok ikke i alle kampperioder vært så. I 1807

ville landmakten vinne kontroll over inngangen til Østersjøen for å

holde sjømakten England ute av den. Men dette var ikke bare i

defensivt øyemed. Det var et ledd i Kontinentalsperringen,*) som var

landmaktens kampmetode mot England; dessuten var det diktert av

ønsket om å få de den gang viktige nordiske orlogsflåter innrangert

på landmaktens side. England hadde således et preventivt motiv for

sitt angrep på Sjælland i 1807. Men det hadde også som subsidiær

hensikt**) å beholde denne øy som en basis for operasjoner i

Østersjø-området. Det var således, fra begge sider, blandede

*) Sperringen av Englands salg til Mellom-, Nord- og

Østeu-ropa, og sperringen av Englands import herfra av strategiske

råvarer, tre, jern osv.

**) På grunn av omstendigheter som inntraff lot denne hen-

sikten seg ikke virkeliggjøre.

244 245

preventiver og aggressive motiver, i likhet med hva tilfellet

gjennomgående har vært i the Low Countries.

Siden den tid er imidlertid store forandringer inntrådt i de

nordiske lands stilling:

Deres råstoffer, tre, trekullsjern, hamp, tjære osv., som var så

viktig for sjømaktens seilskipsflåter, har mistet sin strategiske

betydning. Landmakten kan ikke rette noe slag mot sjømakten ved å

stoppe disse tilførsler til den.

Blokadevåpenet som i eldre tid hovedsakelig rettet seg mot

motstanderens eksport, for å hindre ham i å vinne finans-midler til

hans krigføring, retter seg nå mot motstanderens import. Det er nå så

langt fra at landmakten vil hindre sjømakten i å selge sine varer til

landmaktenes land, at den tvert imot vil ha mest mulig av tilførsler.

Landmakten kan heller ikke nå vinne noen nevneverdig

styrke ved å trekke de nordiske krigsflåter inn på sin side mot

sjømakten.

Den gruppe av mindre land som Norge tilhører kan derfor nå

for landmakten ikke tjene som noen offensiv faktor mot sjømakten.

Det er en feiltagelse å tro at russiske flybaser i Norge vil ligge

USA nevneverdig nærmere enn russernes nåværende baser.

For ubåtkrigen mot sjømaktenes transporter på havet kan Russland

bruke sin nordkyst øst for Finnmark. Denne kysten som lenge var å

betrakte nesten som et nordisk appendiks, er i det siste tatt

systematisk i bruk av Russland, økonomisk og militært.

Skal landmakten kunne ramme sjømakten på noen avgjørende

måte, må den imidlertid søke til andre fronter. Hitler søkte til den

engelske kanalen og Biscaya. Sovjetunionen vil, i sin helt globale

krigføring, i tilfelle søke til fronter, som ligger enda lenger borte fra

oss.

For sjømaktens krigføring mot landmakten derimot har vår

landgruppe fremdeles sin interesse i offensiv henseende. Dens

historiske strategi har i kampperioden etter år 1900 hatt sterk

oppmerksomhet rettet mot Norden, så vel når Tyskland var

motstanderen som når Russland var det.

Sjømaktens planlagte operasjon mot Norden under den 1.

246

verdenskrigen hadde det positive mål å komme landmakten til livs

fra nord. Når den ikke kom til utførelse, berodde det på uforutsette

begivenheter på andre krigsteatre.

Vestmaktenes tiltak mot Norden i 1939—40 hadde et klart

positivt mål: De ville som et ledd i deres krigføring mot Tyskland

bemektige seg deler av den skandinaviske halvøy. De søkte derved

selvsagt å hindre motstanderen fra å foreta noe som kunne

vanskeliggjøre eller komme på tvers for deres eget forehavende. Men

de hadde ikke noe selvstendig preventivt motiv; de regnet ikke med

at Tyskland skulle være i stand til å besette Norge og ad den vei

vinne noen militær fordel av betydning overfor Vesten; de søkte

endog å provosere tysk tiltak mot Norge.

Også i den nåværende situasjon er Norden fra sjømaktenes

synspunkt en offensiv faktor. For at deres strategiske bombefly skal

kunne rette drepende slag mot det indre av Sovjetunionen bør det

helst støttes av en jet jager eskorte, som på grunn av sin begrensede

rekkevidde kan ha god nytte av fremskutte baser i Norge og

Danmark.

Når vi nå har fått omtrent full rede på hvorledes det gikk til

at Norge kom med i den siste krigen, har dette ikke bare historisk

interesse. Det har den største praktiske betydning at vi nå vet hva vi i

1949 ennå ikke kunne være så helt klar over, at slik som de

skandinaviske land ligger til, har de for landmakten, i det store og

hele,'alene defensiv interesse. Kan de klare å ligge uberørt av

sjømaktens foretagender skulle de ha gode sjanser til å være utenfor

en krig mellom de store.

Propagandaen har tumlet en god del med vår historie. Tre

skjebneår i denne: 1807 da vi ble dratt inn i krigen om Frankrike,

1940 da vi ble dratt inn i krigen om Tyskland, og 1949 da vi ble dratt

inn i den væpnede vest-øst-rival-iseringen, har vært kombinert på en

måte som har tjent bestemte interesser.

De historiske legender som i tidenes løp har vært skapt av

politiske grunner, er talløse. Noen av dem har figurert i de historiske

lærebøker gjennom århundrer og gjort sin virkning fra slekt til slekt.

247

Det falske bilde som har vært gitt av forhistorien til 9. april har ikke

liten skyld i at Norge nå er kommet i en så betrengt situasjon.

II.

Om Østersjøen har de tre store makter England, Russland og

Tyskland gjennom tidene drevet et karakteristisk tre-kant-spill. Når

Tyskland ingen betydning hadde som flåte-makt, så Russland alltid

med uro hen til Vestens sjømakter og det samarbeidet ofte med de

mindre Østersjøstatene for å holde Vesten utenfor Sund og Belt. —

Når Tyskland var sjø-makt, var truselen fra vest mot Østersjøen

mindre kjennbar for Russland; Tyskland kunne da på effektiv måte

møte Vestens flåter ved inngangen. For Russland ble den tyske flåten

nå truselen. Tysklands geografiske posisjon mellom de to andre

maktene satte det i stand til å bekjempe Vesten, men også i stand til å

foreta en konsentrasjon mot Russland, særlig i moderne tid etter

Kiel-kanalens bygging.

Tyskland søkte, når det sto i kamp med Russland, å komme

dette til livs i dets nordflanke, særlig i den Finske Viken, men også

mellom denne og Kvitesj øen — altså å anvende den typiske

sjømaktstrategien mot landmakten Russland.

Det kunne riktignok også hende at tyske og russiske be-

strebelser forenet seg for å holde Vesten ute av Østersjøen. Det var en

konstellasjon som England høyst ugjerne så, og som det satte meget

inn på å forebygge. Dets maritime press i Østersjøen søktes rettet så

mot den ene, så mot den andre av de to store landmaktene, og ofte

søktes de mindre Østersjøstatene utnyttet for sjømaktene.

Et eksempel: Da det i 1885 var spent mellom England og

Russland, meddelte den russiske regjering Sverige, at den ville

komme til å besette Gotland, om Sverige ikke på en utvetydig måte

underrettet England om, at dettes flåte ikke ville bli tillatt å benytte

havnen Färösund under operasjoner i Østersjøen. Den svenske

regjering ga da den engelske en sådan meddelelse.

Når vi minnes Østersj øens historie, kan vi ikke undre oss

over at Finnland lenge har vært en viktig faktor i Russlands

defensive system. Hva enten det var Vestmaktene eller Tyskland som

var dets motstander, så Russland på Finnland som et

beskyttelsesområde for seg.

På 1800-tallet hadde Englands flåter ofte truet den Finske

Viken. Og da Tysklands moderne krigsflåte oppsto omkring 1900,

fikk Russland kloss inn på seg en makt som, når den ønsket det,

kunne kaste hærer i land sør eller nord for denne Viken. Bobrikoffs

russifiseringspolitikk i Finnland i årene etter århundreskiftet må ses

på denne bakgrunn. Likeså den nye russifiseringsperiode som kom

da Russland kjente at krigen med Tyskland*) nærmet seg.

I samband med den 1. verdenskrigen kom det til

sjøopera-sjoner og landsettinger så vel på nordsiden som på sørsiden

av den Finske Viken og, i tilknytning dermed, ble Finnland løsgjort

fra Russland. Under intervensjonskrigen mot Sovjetunionen presset

engelskmennene på i den Finske Viken og benyttet herunder finsk

territorium. Da Tyskland samtidig ble slått helt ut som sjømakt, ble

det nå en tid de kapitalistiske Vestmaktene, som Sovjetunionen

tenkte seg kunne ville bruke de mindre Østersjøland som

oppmarsjområder mot det kommunistiske Østen.

I slutten av 1930-årene forandret situasjonen seg atter. Om

den nybyggede tyske flåten ikke var noe å komme med på

verdenshavene, kunne den iallfall spille mester i Østersjøen. På

denne tiden hadde Russland overvunnet den svak-hetstilstand det var

blitt brakt i på den 1. verdenskrigens tid. Det var ikke unaturlig at

Sovjetunionen begynte å tenke på sikkerhetsforanstaltninger, og at

den i den forbindelse søkte å gjenvinne periferiske områder som var

gått tapt under dens svakhetsperiode.

Om vi ser på hva der senere er hendt med Finnland, vil vi,

kanskje med noen forbauselse, finne at Russlands krav har vært

preget av et visst måtehold.

Da den internasjonale situasjonen under Hitlers ledelse av

Tyskland ble tilspisset, ønsket Sovjetunionen visse garan-

*) Den 1. verdenskrigen.

248 249

tier for at Finnland ikke støttet makter som kom i krig med

Sovjetunionen. I august 1938 fremsatte også Finnland forslag om en

finsk—russisk avtale inneholdende en forsikring om at Finnlands

nøytralitet skulle opprettholdes og at ingen stormakt skulle bli tillatt

å få fotfeste på finsk jord i den hensikt å ramme Sovjetunionen.

Denne ønsket imidlertid noe mer. Den ville ha støttepunkter på finsk

område og foreslo i 1938 for den finske øya Hogland i den Finske

Viken en ordning som minner om Russlands forslag til Norge senere

om Svalbard. Finnland skulle befeste øya; men planleggingen av

arbeidet skulle foregå i samarbeid med Sovjetregjeringen. Og skulle

ikke Finnland makte forsvaret av øya, var russerne rede til å påta seg

oppgaven.

Sovjetunionen fremholdt at ble et angrep ført gjennom den

Finske Viken, var Leningrads sikkerhet avhengig av at øyene der

kunne disponeres av Russland til dens forsvar.

Noe forslag om grenseregulering på det Karelske neset kom

russerne ikke med på dette tidspunkt. Her gikk Finnlands grense, nær

Leningrad. Da Finnland i 1809 var blitt forenet med Russland, var

Viborg len, som da siden midten av 1700-tallet hadde vært løsrevet

fra Finnland, atter blitt lagt til dette, og Viborg lens østgrense gikk

ikke langt fra den store russiske byen. Mange hadde dengang ment at

grensen gikk for nær St. Petersburg.

Det har sin interesse å nevne at da en svensk

venstre-politiker under den 1. verdenskrigen sa til Edward Grey at

det finske folks undertrykkelse skapte uro i Sverige, svarte den

engelske utenriksminister: Ja, men Russland har en vanskelig stilling.

Finnland grenser like til St. Petersburg. Tenk om vi skulle ha en

fremmed nasjon bosatt i Kensington!

Finnland kunne i 1938—39 ikke gå med på de russiske for-

slag, som ville være et skår i landets suverenitet. Men Manner-heim

som da var alene militær sjef i landet, var for at Finnland på en eller

annen måte burde gå russerne i møte. Han mente at konsolideringen

av Finnlands forhold til Sovjetunionen var en betingelse for

Finnlands samarbeid med det øvrige Norden, og sådant samarbeid

var etter hans syn nødvendig for Finnlands fremtid.

I 1938 hadde Finnland og Sverige ført forhandlinger om til sikring av

de to lands nøytralitet å opprette et felles forsvar av Ålands-øyene,

og i januar 1939 ble den såkalte Stock-holmsplanen herom

preliminært vedtatt av de to land.

Mannerheims politikk var at Finnland, gjennom innrøm-

melser på de punkter som Sovjetunionen hadde reist, skulle få

dennes godkjennelse av Stockholmsplanen, som det første skritt til et

nordisk forsvars-fellesskap. På denne tiden — vinteren 1939 — da

Sovjets forhold til Vestmaktene var alt annet enn godt, og da Sovjet

ennå ikke hadde oppnådd noen forståelse med Tyskland, var de

nordiske lands utsikter til å vinne Sovjet for en sådan politikk

forholdsvis gode.

Mannerheim ville endog for å oppnå det store målet tilby

Sovjetunionen å flytte grenselinjen nærmest Leningrad noen mil mot

vest for å imøtekomme Russlands sikkerhetsbehov. Tsar-regjeringen

hadde i tiden før den 1. verdenskrigen ønsket at en del grensebygder

nærmest St. Petersburg skulle fraskilles det daværende

storfyrstendømme Finnland. Under fredsforhandlingene i Dorpat i

1920 etter Finnlands atskillelse fra Russland hadde spørsmålet om en

grenseregulering på det Karelske Nesset og om øyene i den Finske

Viken spilt en stor rolle. Russernes krav var da blitt avvist.

De finske myndigheter tenkte imidlertid i 1938—39 at en

regjering, som våget å komme med forslag om innrømmelser til

russerne, straks ville bli styrtet. De innså ikke at et land, gjennom

innrømmelser, kan forsterke sin stilling.

Den russiske forhandler som i mars 1939 var kommet til

Helsingfors, fikk reise hjem tomhendt. Russlands motstand

umuliggjorde snart Stockholmsplanen. Allerede i midten av april

1939 begynte den russiske tilnærmelse til Tyskland som førte til den

tysk-russiske pakten i august. Ved denne ga Hitler — som Napoleon

hadde gjort i Tilsit i 1807 — iallfall til en viss grad Russland frie

hender mot Finnland.

Samtidig med samtalene med Tyskland hadde Russland

sommeren 1940 forhandlet med Vestmaktene for å få dem med på at

i tilfelle Randstatene ble utsatt for sterkt tysk trykk eller tysk angrep,

skulle Russland kunne rykke inn i disse stater, selv om de ikke

ønsket det. Finnland skulle visstnok stille

250 251

Åland, Hangø og øyene i den Finske Viken til den tenkte rus-

sisk—engelsk—franske alliansens, dvs. til Russlands, forføyning.

Men Russland synes ikke å ha ført disse forhandlingene med Vesten

for alvor.

Høsten 1939 kunne Russland fremsette sine ønskemål over-

for Finnland med større kraft. Dog frafalt russerne i løpet av de

forhandlinger som nå begynte, sitt først fremsatte forslag om

bas-område på Hangø, de ville nøye seg med én øygruppe utenfor

den finske kysten østenfor Hangø. Angående Åland fremsattes det

ingen fordringer. Mannerheim og enkelte andre fremstående finner,

som kjente det nye Russland, var for et kompromiss på grunnlag av

det siste russiske forslaget, men Finnlands politiske ledelse gikk ikke

med derpå; «vinterkrigen» begynte.

Denne krigs slutt i midten av mars 1940 etterlot hele Norden

i en høyst kritisk situasjon.*) Sovjetunionen hadde avbrutt sin

fremmarsj mot Helsingfors for ikke å bli dratt inn i den pågående

storkrigen. Den fryktet fremdeles vestangrep mot den

Fenno—skandiske kalotten hvis uantastede stilling den var vår for.

Finnlands, Sveriges og Norges anti-russiske og pro-engelske

innstilling på denne tiden falt ikke i Russlands smak. Finnland, på sin

side, kjente seg påtvunget en hard og urettferdig fred.

(Moskva-freden.) Det vilkår i freden som påla Finnland å bygge den

såkalte Sallajernbane i retning mot Uleåborg ble av finnene oppfattet

som særlig truende: Russland sikret seg en operasjonslinje som skar

Finnland av på midten og innesluttet hele den sydlige delen av landet

i en sekk. —

Da Vestens foretagende mot Nordskandinavia var blitt avvist

sommeren 1940, kom den tyske okkupasjonen av Nord— Norge i

stedet for den av russerne fryktede engelsk—franske; tyskerne nådde

fram til Nord—Finnlands landgrense.

Etter Tysklands store seier over Vestmaktene i 1940 ble mistroen

mellom det Hitlerske Tyskland og Sovjetunionen etter hvert

kjennbar; den tradisjonelle tysk—russiske rivaliseringen ved Donau

og på Balkan blusset opp. Finnland kom derved

*) Var «vinterkrigen» i Finnland unngått, ville Vestmaktenes

foretagende mot Norden neppe blitt noe av. Se kap. VII foran.

mellom barken og veden, pa den samme måten som før den

tysk—russiske samarbeidsperioden tok til. Finnene som ikke lenger

kunne vente noen støtte fra Vestmaktene, kjente det i september

1940 som en stor lettelse, da den såkalte finsk— tyske transittavtale

kom i stand. Tyskerne fikk den ordnet for å kunne sende forsyninger

etc. gjennom Østersjøen til Nord—Norge, over finsk territorium;

men finnene, som på denne tiden ventet en russisk gjennopptagelse

av operasjonene mot Finnland, så avtalen som en slags garanti fra

tysk side mot en sådan katastrofe.

I slutten av oktober 1940 meddelte den svenske regjering

Finnland at den var rede til å drøfte ikke bare et forsvarsforbund,

men også et statsforbund mellom Sverige og Finnland, under

forutsetning av at Finnland ikke planla noen revansje-krig. 25.

oktober avga den finske regjeringen den erklæringen at landet ikke

omgikkes med noen angrepsplaner, og at Finnland stadig var villig til

å forhandle på basis av Moskva-fredens grenser.

Slik som situasjonen den gang var, kunne et svensk—finsk

samarbeid ikke gjennomføres. Tanken var blitt møtt med bestemt

motstand av Russland, siden «vinterkrigen» sluttet. I desember 1940

motsatte Sovjetunionen seg, to ganger, kategorisk og i truende form

det påtenkte forbundet.

I november 1940 hadde der som kjent vært forhandlinger i

Berlin mellom Molotov og Hitler. Denne hadde da nokså tydelig vist

at han ikke ville gå med på noen russisk kontroll over Finnland. Men

finnene fikk ikke vite noe om disse forhandlinger før i mai 1941, på

et tidspunkt da Tyskland og Russland nesten hadde fullendt sin

oppmarsj mot hverandre.

Situasjonen i dette øyeblikk minnet meget om den som

hadde vært sommeren 1812, da Napoleon rykket mot Moskva.

Hadde Russland da måttet avdele betydelige krefter mot det av

Bernadotte ledede Sverige, som gjerne ville gjenvinne det nylig tapte

Finnland, ville striden antagelig tatt en annen vending enn den

gjorde. For Alexander ble det en hovedsak å vinne Bernadotte. —

Russland hadde sommeren 1941 all grunn til å konsentrere hele sin

kraft mot den tyske offensiven. En kunne ha ventet at den

omtenksomme Stalin, som synes å ha

252 253

hatt megen respekt for finnene, skulle ha søkt å unngå den skjerping i

forholdet mellom Finnland og Russland som inntrådte vinteren og

våren 1941. Når de russiske ledere på denne tiden behandlet det

finske problemet på den måten som de gjorde, må det tas som et tegn

på at de regnet med at tyskerne så så store fordeler for seg i

samarbeidet med Russland at de ikke ville gå til krig med dette.

Stalin traff riktignok alle forberedelser også for en sådan eventualitet.

Med all sin klokhet synes han dog ikke helt å ha forstått en mann

med Hitlers psyke. Han har regnet med ham som en maktpolitiker av

den vanlige typen.

Var vinterkrigen blitt unngått — hva den kunne ha vært —

ville Finnland også kunne ha bevart sin fred under den tysk—

russiske krigen. Det kan ikke være noen tvil om at de finske lederne

— menn som Paasikivi, Ryti og Mannerheim — hadde et oppriktig

ønske om at Finnland ikke skulle bli blandet inn i den. Men det sto

ikke i deres makt. Finnene kjente seg truet av Russland. Tysklands

prestisje var i juni 1941 overveldende. I den første krigen hadde

finnene kjempet en fortvilet kamp alene. Nå var Tyskland ivrig for et

våpenbrorskap. Russland regnet, da krigen med Tyskland var et

faktum, med å se finnene på tyskernes side og begynte angrepet på

Finnland.

Det er av viktighet å merke seg at den finske ledelsen be-

traktet den kampen som den nå førte, som Finnlands separate

forsvarskrig mot Russland. Tyskland anstrengte seg atskillig for å få

finnene til å delta i angrep på Leningrad og på Mur-manskbanen,

altså delta i Tysklands krig. Finnland gikk ikke med på sådant; det

innskrenket seg til en forsvarskrig for sine grensetrakter. — Norge

hadde da dets krig for nøytraliteten var endt i juni 1940, stått foran

det samme spørsmålet: Skulle de stridskrefter som det hadde i behold

og de som det kunne organisere og opplære, vies alene frigjøringen

av Norge, eller skulle de gå inn i Vestens militære system og kjempe

med for Vestens krigsmål i sin alminnelighet, altså gå inn som en

parthaver i en storkrig med maktpolitiske mål? Spørsmålet var av

stor prinsipiell betydning, særlig i betraktning av den rolle som de to

krigførende hadde spilt ved Norges inndragning i krigen.

254

III.

Den måten, på hvilken freden i 1944 kom i stand mellom

Sovjetunionen og Finnland, og på hvilken forholdet mellom disse to

stater har utviklet seg siden, viser at om Sovjetunionen fører en

ekspansjonspolitikk på én front, er det ikke dermed sagt at den fører

en sådan på alle fronter.

Sovjets utenrikspolitikk beveger seg, i temmelig høy grad, i

tradisjonelle baner. I over 200 år har Russlands politikk siktet på å

vinne kontrollen over passasjen mellom Middelhavet og Svartehavet

og områdene deromkring. Men det har i denne tiden ikke foretatt

noen aksjon mot den Skandinaviske halvøy. Den store Katarina og

hennes sønn Paul og sønnesønn Alexander I, som er de som etter

Peter den Store har gitt hovedretningen av Russlands politikk, var i

det store og hele innstilt på å samarbeide med Norden, for å ha denne

på sin side mot de vesteuropeiske maktene; de kunne utnytte den ene

nordiske stat mot den annen og undertiden opptre tyrannisk; men de

la ikke an på å undertvinge dem. Finnland har stått i en særstilling,

fordi det danner nordsiden av den viken som fører inn mot St.

Petersburg, senere Leningrad. Men det kan med gode grunner

hevdes, at Finnlands løsgjøring fra Sverige og forening med Rusland

i 1809 mer skyldtes finsk separatisme og Napoleons storpolitiske

kombinasjoner enn det russiske styres ønsker.

I det siste hundreår har Russland deltatt i fem større kriger.

De fire av dem gjaldt Orienten og spesielt inngangen til Svartehavet,

den femte gjaldt Øst—Asia. Ingen av dem gjaldt den skandinaviske

halvøy, og Russland foretok ikke under noen av disse krigene noe

som tydet på at det ville angripe den.

Men det hindret ikke at særlig Sverige så å si alltid fryktet

russisk angrep.

Grunlaget til denne russerskrekken ble lagt av den veltalende

propaganda mot «tyranner og slaver» på 1700-tallet, da Sverige søkte

å gjenvinne sin posisjon i den østlige delen av Østersjøen. Den er

blitt stimulert og utnyttet av sjømaktene, som under sin politikk

omkring 1700 for å bryte den nordiske stormakten hadde gjort seg

nytte av Russland, men som så snart

255

begynte å kjenne seg sjenert av den nye stormakten i nord.

Herjingene i tidens løp på Sveriges østkyst kunne ikke være uten

virkning. Det er neppe noen av dem som i de siste par hundre år har

hatt våre folks ører — likefra Kjellgren og Tegner til Arnulf

Øverland — som ikke har vært inne på emnet. «Vagn op, thi de

kommer, de kommer fra øst» skrev Wergeland, «ti tusinde vel eller

flere. Men bag dem er sjøer med bevr ende kyst, og nordmænd her

foran dem ere». «Fån-rik Ståls Sågner» har virket, skjønt Runeberg

der ikke omtalte russerne med uvilje.»

I Sverige, og likeså i Norge, var det i 1890-årene og fram til

1905, for omtrent alle, et aksiom at om Norge ble løsrevet fra

Sverige, ville Russland gå til aksjon mot Nord-Norge.

Unionskongens krets spilte med ikke liten behendighet på

russerfrykten. Et moment som virket sterkt, var de finske patrioters

iver for å skremme opp Sverige med Russland. Et tredje moment var

de svenske forsvarsvenners behov for et argument i den langvarige

kampen mot Landtmannapartiets «tråskhet» i hærordningsspørsmålet.

I Sverige dukket ideen om «arvefienden» alltid opp, når det var

spørsmålet om forsvarets ordning. — I Danmark som har søkt å dra

nytte av Russland på en helt annen måte, finnes ikke den i de to andre

land så vanlige forestillinger.

Forut for den 1. verdenskrigen var det i Sverige en utbredt tro

at Sverige ikke kunne unngå å bli dradd inn i en stormakts-krig.

Faren var selvsagt Russland, som hadde en naturbe-stemt dragning

mot havn ved Atlanteren! Russifiseringspoli-tikken i Finnland og

formodet eller virkelig russisk spionasje holdt på denne tiden

svenskene i ånde. En svensk publisist rammet oppfatningen når han

skrev at Sverige var av Russland «inrutat som et slaktdjur». På

ledende hold i Sverige mente man at når krigen kom, ville Russland

med kup søke å bemektige seg Sveriges nøkkelpunkter.

En svensk forsker som har sett arkivene (T. Gihl), har nylig

skrevet at i virkeligheten finnes det ingen som helst grunn til å anta at

det i Russland forelå noen hensikt å angripe Sverige i årene før den 1.

verdenskrig, og formodentlig heller ikke tidligere under hele perioden

1809—1914. Derimot viser ar-

256

kivene at det i årene før denne krigen var en uro i Russland for at

Sverige skulle rykke mot det under en tysk—russisk krig. Den

russiske generalstab har i et memorandum av 1. mars 1914 uttalt:

«Selv om Sverige like til nå unnviker å slutte en allianse med

Tyskland, må man dog regne med muligheten av at det kan komme

til å opptre mot Russland. Derpå tyder den uvennskapelige holdning

det i den senere tid har lagt i dagen overfor oss.» På samme hold ble

separatistiske tendenser i Finnland betraktet som en trusel mot den

russiske hovedstads sikkerhet.

Da Tyskland ønsket om ikke nettopp Sveriges deltagelse i en

krig med Russland, så iallfall en meget velvillig nøytralitet fra svensk

side, var det naturlig at Berlin søkte å øke angsten i Sverige for faren

fra Østen. Sven Hedin og andre tyskven-ner hjalp kraftig til hermed.

Under den 1. verdenskrigen var Sverige, etter det som

arkivene viser, ikke noensinne truet av Russland; den aksjon som den

russiske Østersjøflaten ville gå i gang med i de første dagene av

krigen ble stoppet av overledelsen.

Under den første delen av den 2. verdenskrigen kjente

Russland seg omtrent like meget truet som Tyskland ved Vestens

planer og foretagender mot Nordskandinavia. Senere ble det

Tysklands okkupasjon av Danmark og Norge som sjenerte det.

Russlands interesse i denne krigen var — likesom Tysklands — at

Norden ble utenfor den. Det erkjennes også åpent på svensk hold, at

truselen mot Skandinavias fred ikke kom fra landmaktene, men fra

sjømaktene.

Det svenske forslaget overfor Norge og Danmark i 1948

—49 om et felles nordisk forsvar av et nøytralt Norden, med front

mot begge kanter, hvilte på erfaringene fra de to storkrigene i vårt

århundre og fra tidligere kriger.

I en tredje storkrig vil landmaktens interesse, hva Norden

angår, være omtrent som under de to vi har opplevet. De strategiske

grunnforhold har ikke forandret seg. De trekker nå, enda sterkere enn

før, Russlands eventuelle offensive innsats henimot Persiske Viken

— Suez — Nordafrika. At Vestblok-ken, i den psykologiske

krigførings tidsalder, overfor oss understreker at det er vi som er

særskilt truet, er naturlig.

257

17 - 1905 og 1940.

U.S.A. kan være i sin gode rett, når det over hele verden vil

bekjempe det sosialistiske samfunnssystem som Sovjetunionen

representerer. Men for oss gjelder det å være klar over at i denne

kampen vil U.S.A. benytte alle midler som den psykologiske

krigføringen rår over, til å trekke store og små stater inn i sin leir.

Har vi ikke øynene oppe for dette, vil vi være ute av stand til å føre

en realistisk sikkerhetspolitikk.

Når England, som den ledende sjø- og finansmakten, ved

flere anledninger i vår historie har søkt å dra Norden inn i sine

kriger, og når det også har vært læremester for andre i den politikken

å utnytte den ene nordiske stat mot den andre, så har ikke dette vært

fordi England har stilt seg mindre edle mål enn andre stormakter. Det

har vært fordi de geogra-fisk-strategiske forhold har ligget slik at det

har vært henvist til denne politikken. På lignende måte stiller det seg

nå for U.S.A.

I den tiden Tysklands flåte rådet i Østersjøen, måtte Russ-

land legge stor vekt på at Finnland holdt en utenrikspolitisk kurs, slik

at Russland kunne stole på det. Finnland burde, mente russerne, stille

seg forståelsesfullt til de sikkerhetstiltak som Russland fant

nødvendig for seg. Det burde ikke være mulig å bringe Finnland til å

gå inn på den makts side som måtte ville trenge fram mot områdene

omkring og nord for den Finske Viken.

Disse sikkerhetstiltak kunne ikke være sympatiske for fin-

nene; de gjaldt grensereguleringer og forføyningsretten over øyer

tilhørende finsk territorium. Men kravene var ikke større enn at

Finnlands fremste statsmenn fant de burde aksepteres. De øyene

russerne ville bruke, hadde for finnene ikke noen stor betydning,

skjønt det selvfølgelig var et onde å få fremmed støttepunkt så nær

egen kyst.

En må tenke på en noe lignende sikkerhetspolitikk fra

Tysklands side overfor Danmark og Sverige forut for den 1.

verdenskrigen med henblikk på Østersjøinngangen. Vi har i VII

kapitel redegjort derfor og for Danmarks og Sveriges politikk overfor

de krigførende ved den anledning.

Også Norges stilling mellom landmakten og sjømakten

under den første delen av den 2. verdenskrigen kan tjene til

belysning av Finnlands situasjon. Tyskland var redd for sjø-

maktsaksjon mot sin nordflanke og søkte allerede i september

1939 med iver å få sikkerhet for at Norge ville verge sin nøy

tralitet, også mot Vesten. Tyskland fordret ikke garantier av

noen slags, men lot tydelig forstå at det ville skride til hand

ling, om Norge ikke forsvarte seg mot inngrep fra den andre

krigførende parten.

Da den tyske landgangen ble foretatt, søkte Tyskland å få

den norske regjeringen til å se denne som en nødvendig

sik-ringsåtgjerd fra tysk side, og til å godta den som en av sjømakten

fremtvunget preventiv aksjon. Den hadde ikke, sa Tyskland, til mål å

minske Norges integritet eller selvstendighet i fremtiden. Tyskland

gjorde imidlertid det diplomatiske feilgrep å fordre en bestemt

tysk-orientert (riktignok også for tysk—engelsk samarbeid ivrig)

nordmann som regjeringssjef. Da dette måtte oppfattes som et

inngrep i Norges selvstendighet, strandet forhandlingene om en

fredelig ordning av den tyske militær invasjonen. — Det som brakte

Norge til så siden å stille seg militært sammen med den stat, som for

sin krigføring ville foreta en aggresjon mot vårt land, var den inn-

flytelse og makt som England hadde over norske intereser og norsk

tankegang. Jfr. særlig IV, V og VI kapitel foran.

Finnene var ved den 2. verdenskrigs begynnelse enda

skarpere innstilt overfor Russland enn den danske opinion hadde

vært innstilt overfor Tyskland før den 1. verdenskrigen. Også

skarpere enn nordmennene var innstilt overfor Tyskland i

begynnelsen av den 2. verdenskrigen. Samtidig trodde finnene ikke,

da de finsk-russiske forhandlinger i Moskva ble brutt i november

1939, at Russland ville gå til aksjon, skjønt deres beste

Russlandskjennere varslet derom. Derav kom det som senere fulgte.

Finnlands stilling mellom landmakten og sjømakten er nå

ikke helt den samme som den var i den tiden Tyskland var Russlands

motstander. Vestens sjømakter er lenger borte enn Tyskland var. Og

ved Nordishavet finnes det nå ingen finsk kyst hvor de kan gå i land.

For Russlands sikkerhet i nord er det Sjælland som er blitt det

springende punktet.

258 259

Opinionen i Norden har i etterkrigstiden sett Sovjetunionens

stilling til de nordiske land i lys av dens politikk overfor landene på

dens sørligere fronter. Men vi bør ikke se bort fra forskjellen i sosiale

og rasemessige forhold. Overfor Nord-europa virker ikke den

panslavismen som har vært en så sterk drivkraft til å samle Donau-

og Balkanland med Russland. Den som har sett Donau- og

Balkanlandene, og kjenner disses sosiale forhold, har vanskelig for å

delta i den panikk som har grepet den vestlige verden, etterat disse

land ved den siste krigs slutning sluttet seg til russernes sosiale

system.

Det var ved det såkalte kup i 1948 i Tsjekkoslovakia intet

som skilte det ut fra den politikk som alle stormaktene har praktisert i

de siste århundrer.

Når det gjelder Sovjetunionens politikk overfor oss her i

nord, kan vi ikke lukke øynene for det faktum at Russland hverken i

den 1. storkrigen i vårt århundre eller i den 2. har truet den

skandinaviske halvøy med noe angrep, at det tvert-imot under den 1.

krigen oppfordret Vestmaktene til måtehold i deres politikk overfor

Sverige og i den 2. krigen oppfordret Tyskland til det samme, og at

det i den 2. krigen prinsipielt ønsket Nordskandinavia liggende

uantastet av stormakter. Det har kun vært i de perioder, da Russland

har vært alliert med Vestmaktene, at det har ønsket kontroll for seg

eller sine vestallierte over nordskandinavisk kyst, av hensyn til sine

tilførsler fra Vesten.

Når en har dette i minne, kan en meget vel forstå at Sov-

jetunionen etter den siste storkrigen har vært relativt måteholden

overfor Finnland, — mer måteholden enn de fleste ventet, da denne

krigen sluttet med at Sovjetunionen sto som den ubestridte herre i

Østersjøområdet.

Noen riktig nøytral stilling har Finnland riktignok ikke kun-

net opprettholde; det har måttet slutte en støttepakt med Sovjet-

unionen — et arrangement noenlunde som det som Unionen fikk i

stand med Persia etter den 1. verdenskrigen. Men bare hvis Finnland

trenger hjelp, skal russiske styrker komme det til unnsetning, og det

er ikke russerne alene som skal avgjøre om en sådan situasjon er

oppstått. Regjeringene i Helsingfors og Moskva skal avgjøre det i

fellesskap.

I 1951 sa statsminister Kekkonen: «Vi kommer til å forsvare

oss mot ethvert angrep som blir rettet mot oss eller mot

Sovjetunionen, dersom Finnland blir utnyttet for et angrep mot øst.»

Det må vel forstås således, at om det blir en krig mellom de store,

uten at Finnland eller noen av landene på den skandinaviske halvøy

blir søkt benyttet som oppmarsjområde mot Østen, har Finnland

ingen forpliktelse til å la russiske stridskrefter rykke inn i landet. Det

skulle da stå utenfor krigen.

Men om Finnland ikke kjenner seg truet av noe angrep, kan

det selvfølgelig tenkes at Sovjetunionen allikevel ikke er trygg for at

motparten vil la være å foreta noe offensivt mot den

Fenno—skandiske kalotten for å komme Unionen til livs, og at den

derfor insisterer på at russiske styrker, som en

forsiktighetsforanstaltning, skal fremskytes til Finnland. En slik

fremskytning ville skaffe Sovjetunionen en bedre ut-gangsstilling for

en eventuell «preventiv» aksjon mot Nord-Norge.

La oss, som en parallell, se på vårt eget lands stilling, når der

oppstår krig i andre deler av verden, og den norske regjering ikke

kjenner seg truet av noe angrep fra russisk side. I det tilfelle har

Norge, etter det nå gjeldende regime, rett til å bestemme at

vestmaktstyrker ikke skal plaseres på norsk område.

Norge skulle således, iallfall teoretisk, ha en noe uavhengig-

ere stilling overfor Atlantblokken enn Finnland har overfor

Sovjetblokken.

Så helt urimelig er dette heller ikke. For veststridskrefter i

Norge ville med dette som utgangspunkt, kunne foreta visse

offensive aksjoner mot Sovjetunionen, med større effekt enn fra

Vestens eget område. Mens Sovjet-stridskrefter i Finnland derfra

ikke ville kunne foreta noe mot de angelsaksiske land som de ikke

like godt kunne foreta fra eget område.

En vil herav se hvorledes den geografiske plaseringen av

forskjellige land bestemmer deres militærpolitiske stilling.

Nord-Norges og Finnlands stilling frembyr stor likhet. Fra Vest vil

de neppe antastes, uten at angrepet har til formål å ramme

Sovjetunionen. Fra dennes side vil Norge, i den nå

260 261

herskende stilling i verden, neppe antastes uten som en forebyggende

aksjon. Det hindrer naturligvis ikke at der kan oppstå en slik

situasjon i verden, at Østen finner det klokest en gang for alle å sikre

seg herredømmet over den Fenno—skan-diske kalotten. I så fall vil

Nord—Norge og Finnland være i samme stilling. Den historiske

erfaring har ikke vist at Sovjetunionen har hatt noen tendens dertil.

Dens ekspansjon har siktet på andre mål og gjør det også i den

nåværende verdenssituasjonen. »

Finnland har for Sovjetunionen offensiv betydning overfor

Sverige og Nord-Norge. Men kan hele den skandinaviske halvøy

vedbli som et utenfor de stores krig liggende fredlyst område, har

Finnland i den nåværende situasjonen i verden for Sovjetunionen

alene betydning som et beskyttelsesbelte.

Vi kan vel alle være enige om, at kunne de tre stater som har

del i den Fenno-skandiske kalotten konstitueres som et fullkomment

nøytralt buffertområde med felles forsvar, så effektivt som det kunne

settes opp av Norge, Sverige og Finnland tilsammen, ville det bety en

betraktelig sikkerhet og en verdifull konsolidering for

Nord—Europa.

Det nå eksisterende traktatforholdet mellom Finnland og

Sovjetunionen ville da kunne legges på den basis som Finnland

foreslo overfor Sovjetunionen i 1938: At Finnland ikke skulle inngå i

allianser rettet mot Russland eller tillate andre stormakter å få

fotfeste i Finnland. Noen stor forandring fra det nå eksisterende

traktatforhold ville dette ikke bety. For skulle Finnland trues alvorlig

av et angrep vestenfra, er det gitt at russiske tropper ville komme til å

rykke inn i landet, hvordan enn avtalen mellom dem lyder. På

lignende måte: Skulle det true alvorlig med større oppmarsj av

vest-strids-krefter i Nord—Norge måtte vi regne med russisk innryk-

ning der.

Poenget er å gjøre enhver aksjon fra vest usannsynlig ved en

klar presisering fra vår side av at vi ikke åpner landet for fremmede

stidskrefter, uten ved angrep eller trusel om angrep på vårt land, altså

ved en politikk som den vi burde ha fulgt i 1940.

Til tross for Norges tilslutning til A-pakten, er det, så vidt

vites, ikke kommet noe russisk krav til Finnland om en nærmere

forsvarsmessig sammenslutning med Sovjetunionen. Derimot har

verdenspressen brakt rykter om at Russland ønsker en

kompensasjonshandel med Finnland, således at det nåværende

Nord—Finnland inngår i Russland, mot at tilsvarende russiske

områder lenger sørpå overlates til Finnland. Også under tidligere

finsk—russiske forhandlinger har russerne undertiden foreslått bytte

av territorier. Når det dreier seg om områder som er meget tynt

befolket, eller hvor der på de to sider av den eksisterende grensen bor

beslektede befolkninger, kan sådanne arrangementer tenkes

gjennomført forholdsvis lett.

Som ofte påpekt har det sin store betydning for Finnland og

dermed for hele Norden at Sverige er alliansefri og uten amerikanske

baser. Likeså at Norge ikke åpner landet for Vestens stridskrefter, så

lenge det ikke er angrepet eller utsatt for trusler om angrep av

Sovjetunionen.

Skulle ryktene om makeskifte medføre riktighet, må det tas

som et tegn på at Sovjetunionen tviler på at Norge kan gjennomføre

sin linje i basespørsmålet.

Det vil herav sees hvorledes Norge, Sverige og Finnland

som deler mellom seg den Fenno—skandiske kalotten, henger

sammen. Deres felles ønske er å stå utenfor en ny storkrig og ikke å

la seg dra inn i den, om den går løs et annet sted i verden, f. eks. i

Midt—Østen. Det er altså den gamle nøytralitetspolitikk som en,

med eller mot sin vilje, må søke å følge. Kek-konens bekjente

uttalelser om det ønskelige i at Norden ble nøytralt i en ny krig, kan

også tyde på at Sovjetregjeringen ikke nå fastholder sin motstand

mot et nordisk forsvarsfelles-skap inklusive Finnland med

nøytraliteten som mål, — at Sovjetunionen ser et sådant fellesskap

som en dekning for Finnland og dermed for seg selv. Med den «nye»

kursen i Sovjetunionen kan det tenkes at denne stiller seg enda

velvilligere til et slikt nordisk forsvarsfellesskap enn da Kekkonen

uttalte seg.

Oppbyggingen av U.S.A.-baser rundt de eurasiske

land-maktene (en har i verdenspressen sett en oppgave om at

U.S.A.'s flyvåpen nå skal ha militære plasert og i tjeneste i

262 263

29 land) stimulerer helt naturlig Sovjets anstrengelser for å styrke seg

defensivt på visse fronter og offensivt på andre — et naturlig prinsipp

for alle store stater.

Det store spørsmålet for oss er om Russlands nordvestfront er

en defensiv eller en offensiv front. Det kan kun besvares ved en

analyse av den strategiske situasjon, på bakgrunn av de historiske

erfaringer.

Norge skulle, om det tyder disse erfaringene rett, ha sjanser

til å stå utenfor en ny verdenskonflikt.

Men et lite land som er besluttet på å gjøre sitt ytterste for å

bevare sin fred, må på forhånd klargjøre sin stilling ved erklæringer,

som ikke tillater noen tvil om dets virkelige hensikter.

Et land som ligger mellom store motstandere og hvor disses

aggressive og preventive hensikter krysses, vil dog — hvor klokt det

enn legger an sin politikk — alltid ha en prekær stilling. Den

preventive parten vil alltid spørre seg: Vil det nøytrale landet stå fast

ved sin vilje til å være utenfor striden? Denne parten vil alltid være

redd for å komme for sent? Som den tyske marinestabsjef 28. mars

1940 sa til den svenske marineattache: Ingen vil gjøre innbruddet

først hos tredjemann, men ingen vil heller komme for sent!

Englands oppfatning i 1807 at Frankrike og Russland ville

foreta noe mot Danmark—Norge, spesielt mot Sjælland og den der

liggende norsk—danske flåten, var ikke grunnet på kjensgjerninger;

den var alene en slutning ut fra den alminnelige situasjonen etter

keisermøtet i Tilsit. Forskningen har senere kunnet konstatere at

landmaktene ikke hadde tenkt på så snart å sette seg i bevegelse mot

Sjælland. I Tilsit var det avtalt at landmaktene skulle søke å formå

England til fred før de foretok noe annet.

Et lignende løst grunnlag har Tyskland i vår tid hatt for sin

oppfatning at Vestmaktene ville bringe Belgias og Hollands

nøytralitet til opphør. Den var i det vesentlige en slutning ut fra den

alminnelige økonomiske og strategiske situasjonen og den kunnskap

som fantes om Vestens militære planer og bestrebelser.

264

Tysklands oppfatning i 1940 at Vestmaktene sto i begrep

med en aggresjon mot den skandinaviske halvøy, var underbygget på

en helt annen solid måte, — av den grunn at Vestmaktenes knusende

overlegenhet til sjøs ga dem den troen at motstanderen ikke kunne

hindre deres foretagende. De diskuterte det nesten åpent.

Dette var et unntagelsestilfelle. Som oftest vil en være

usikker med hensyn til motstanderens hensikter. Og når alt står på

spill, er lederne tilbøyelige til å ta drastiske forholdsregler (som i

1807).

Hvis det ikke blir noen forandring i det som Norge har

fastslått i sin noteveksling med Sovjetunionen høsten 1951, skal

Norge, om der oppstår en krig mellom U.S.A. og Sovjetunionen,

ikke la sitt territorium bruke som utgangsområde for militære

handlinger mot Sovjetunionen, med mindre der skjer et angrep av

denne mot Norge eller det foreligger kjensgjerninger som innebærer

trusel om sådant angrep.

En konsolidering av Norges forhold til Sovjetunionen burde

på grunnlag herav ikke være umulig.

Det standpunkt som Norge inntar med hensyn til besettelse

ved fremmede tropper av baser i Norge, skulle ut fra Russlands

sikkerhets-synspunkt, i realiteten innebære omtrent det samme som

det den finske regjering før utbruddet av den 2. verdenskrigen ville

fastslå overfor Sovjetreg jer ingen — at Finnland ikke ville tillate at

en fremmed stormakt fikk fotfeste i Finnland for angrepshandlinger

mot Sovjetunionen (se Manner heims Minnen II s. 76).

En ser imidlertid at aviser og forfattere ikke sjelden angir

Norges særstilling innen A-pakten å være den, at det ikke vil åpne

baser for fremmede stridskrefter i fredstid. Denne formulering kan gi

rom for den fortolkning, at så snart der utbryter en krig mellom de

store, skal sådanne baser kunne etableres, uansett hvor den utbrutte

krigen foregår. Sveriges ambassadør i Washington uttalte nylig at om

en storkrig skulle bryte ut, skulle Sverige utvilsomt med en gang bli

omgitt av land (pluralis) inndratt i krigen.

Det ville være bra om unøyaktige uttrykksmåter og feil-

tolkninger ikke fikk lov til å bre seg.

265

Mannerheim har i slutten av 1940-årene i et tilbakeblikk pekt

på den overordentlige betydning det hadde å overvinne den

splittelsen innen det finske folk som oppsto i den opprørte tiden da

Finnland skiltes fra Russland etter den 1. verdenskrigen; dernest på

nødvendigheten av skandinavisk forsvarssamarbeid som middel til å

overbevise Russland om Finnlands vilje til nøytralitet under de stores

kamp. Han mente at om et sådant samarbeid hadde vært realisert og

rimelige innrømmelser var gjort for å minske Sovjetunionens

mistenksomhet og imøtekomme dets defensive behov i Østersjøen,

ville Finnlands to kriger med Russland vært unngått. Sovjetunionen

var i 1940, sier han, ikke i prinsippet motstander hverken av Finn-

lands skandinaviske orientering eller av Stockholmsplanen, etter hva

Russlands representant i Stockholm, Kollontay, hadde bekreftet.

Mannerheim peker på at med et nordisk forsvarsfellesskap

ville Norge ikke blitt dratt inn i krigen i 1940. Dermed ville

utgangsstillingen for den videre utviklingen i Norden blitt en helt

annen. Finnlands krig med Russland 1941—44 ville da sannsynligvis

ikke kommet i stand. Ansvaret, sier han, for de ulykker for Norden

som begynte i slutten av 1930-årene, og hvis slutt vi ennå ikke har

sett, faller tungt på dem som sto i veien for et nordisk samarbeid.

Tvedrakt innen egne rekker hugger skarpere enn fremmed sverd og

indre splid åpner døren for inngrep utenfra!

Disse refleksjoner har på flere måter adresse til oss i vår nåværende

situasjon.

Noen alminnelige bemerkninger om litteratur

og materiale benyttet under arbeidet.

Etter den 1. verdenskrigen ble der offentliggjort diplomatiske

aktstykker i en utstrekning som verden inntil da ennå aldri hadde sett

etter noen kampperiode. Hos to av hoveddel-tagerne, Tyskland og

Russland var der kommet helt nye politiske regimer; opinionen som

mente at nå fikk det komme fram hva de gamle makthaverne hadde

forsyndet og hvilket ansvar de hadde for de ulykker som var overgått

folkene. Vestmaktenes ledere, som hadde fått sine folk til å tro at de

ingen skyld hadde, kunne vanskelig motsette seg de krav som kom

fra den kant om full oppklaring av årsakene til den store katastrofen;

demokratiene hadde reist kravet om «åpent» diplomati.

I de bindsterke publikasjoner som ble utgitt om Englands,

Tysklands, Frankrikes og Russlands førkrigspolitikk, fikk verden et

overordentlig rikt og høyst opplysende materiale om de store makters

politikk fra 1870-årene fram til den 1. verdenskrigen. Som et

verdifullt supplement dertil kom de ledende statsmens memoarer. I

England Greys, Lloyd George', Churchills, John Fishers og mange

andre framskutte statsmenns. Dertil levnetsbeskrivelser over sådanne

forfattet av nærstående, bl. a. over Edward VII. En fikk tsarens og

Wilhelm IIs korrespondanse, Bülows, Tirpitz', Isvolskys og Poincarés

erindringer — for bare å nevne noen av hovedmennene. Også em-

betsmennene i de ledende utenriksdepartementer åpenbarte en del av

de forhandlinger de hadde være med på, og offentliggjorde

privatbrever og antegnelser, således Sir Charles Har-

266 267

dinge fra Foreign Office og Michael Taube fra det tsaristiske

utenriksdepartement. En oppregning av de tørre titler på bare det

viktigste av disse publikasjoner ville gi en liten bok.

Av det som det hermed spredtes lys over, var det viktigste for

de nordiske land vel den merkelige omkastning i de store makters

forhold til hverandre, som fant sted i årene etter siste århundreskifte,

og den spesielle interesse som Nordens farvann, kyster og råstoffer,

som følge derav, fikk for de to maktblokker som oppsto — en

interesse langt sterkere enn den som Norden hadde frembudt for den

store politikken under de to—tre foregående slektledd.

På bakgrunn av de opplysninger som nå forelå, kom den

norsk—svenske unionens oppløsning til å stå vesentlig annerledes

enn før. Mens vi norske hadde gått ut fra at vi hadde «tatt saken i vår

egen hånd» og dermed truffet en ordning som alle utenfor vår halvøy

hadde å innrette seg etter, ble det nå klart at det som hendte i 1905, i

temmelig stor utstrekning bestemtes av internasjonale faktorer og

forhold. Den Michel-senske utenrikspolitikk hadde hatt sine grunner

til å skjule seg for nordmennene, som mente at det var de selv som

skulle velge mellom kongedømme og republikk. De store staters

aktpubli-kas joner fortalte nå — f ør enn det viktigste av det norske

materialet var blitt gjort kjent — en god del om det utenrikspolitiske

spillet som var blitt ført omkring unionsoppløsningen.

Om den nye krigføringsmetoden som var slått gjennom i

storkrigen og som de nordiske land hadde fått så sterk føling med —

altså om blokaden, råstoffene, forsørgelsesproblemene og

nøkkelposisjonene, som gjorde det mulig for sjømaktene å adoptere

denne krigføringen — utkom der i mellomkrigstiden en overordentlig

rik litteratur, navnlig på engelsk og fransk. Denne diskusjonen gikk

tilbake på de bekjente verker, som allerede før århundreskiftet var

blitt utgitt i London av den amerikanske sjøstrateg capt. Mahan om

The influence of sea-power upon history. Det var dennes teorier som

hadde fått sin utfoldelse. Noe unaturlig var dette ikke; for det var den

moderne industrialismen som skapte forutsetningene for den nye

krigføringen rettet mot motstanderens levegrunnlag, og

industrialismen fikk i U.S.A. sin mest utpregede utformning.

Karakteristisk nok var det også en amerikaner, S. B. Fay,

som i mellomkrigstiden ble banebrytende for en realistisk be-

dømmelse av de europeiske stormaktene, med sitt kjente arbeid: The

Origin of the War.

For folk i Norden ble imidlertid, under mellomkrigsperioden,

alt dette i det store og hele en lukket bok.

Folkeforbunds-pakten innebar en godkjennelse av

diktat-freden etter den 1. verdenskrig, og folkeforbundsideologien

måtte derfor bygge på forestillingen om den beseirede parts eneskyld

og om Vestmaktene som fredens makter, som ikke hadde annet mål

enn å beskytte den mellomfolkelige rettsorden og følgelig de mindre

stater, også de i Norden. At disse makter skulle ha brukt små land for

sin maktpolitikk, var noe som en vanskelig kunne tenke seg.

Det var langt behageligere å la seg innvugge av denne vakre

ideologi enn å pløye seg gjennom aktstykker.

Det var kun en og annen nordisk diplomat og militær som

innlot seg på dette, og som derfor kunne se det trykk som Norden

hadde vært gjenstand for under den 1. krigen i sammenheng med

Ententens dannelse etter århundreskiftet, som en motgruppe mot

sentralmaktgruppen.

Når den militære og blokademessige krigføringen sås som en

konsekvens av den omkring 1905 skapte konstellasjonen, var det

ikke vanskelig å innse at det alene var et hell som gjorde at Norden

unngikk å bli trukket, også militært, inn i den 1. krigen. Sjømaktens

interesse av å komme landmakten til livs i dens nordre flanke var så

åpenbar at en ikke kunne regne med at dette hell ville repetere seg i

den nye krig, som Versailles-freden lett ville kunne trekke etter seg.

De meget få nordiske politikere — en kan sikkert telle dem

på en hånds fingre — som ved hjelp av det verdifulle

opplys-ningsmateriale, som fantes tilgjengelig for alle, hadde gjort

seg opp et realistisk bilde av Nordens situasjon, ble helt døyvet av

folkeforbundsideologien og de dirigerende forbundsmedlemmers vel

beregnede propaganda. I samband med den 1. krigen var den

moderne psykologiske krigføringen blitt utformet på vitenskapelig

basis. Vi her oppe var et lett bytte for den. Det var likefrem

uhyggelig å se hvor hurtig man — under

268 269

innflytelse av den — glemte blokadeerfaringene og den strategiske

situasjonen som bevirket at Norden ble trukket inn i blokaden. De

redegjørelser for blokaden som ble forfattet for Norge av Keilhau, for

Sverige av K. Bergendal og for Danmark av E. Cohn vant ingen

større interesse hos almenheten, som mente at en nå fikk være ferdig

med den elendigheten; heller ikke en analyse som ble foretatt i tre

artikler i «Samtiden» (1928) av «Aasmund» (Einar Maseng). Både

Mowinckel og Koht hadde i 1930 blokaden i sine tanker; men de

tenkte at den i en ny krig ville arte seg omtrent som den var utformet

under det siste krigsåret, 1918, — at den altså ville innskrenke seg til

operasjoner på sjøen. At den i en ny krig ville ta formen også av

militære operasjoner til lands eller fra luften for å ramme råvarekilder

tilhørende nøytrale land, m. a. o. formen av aggresjoner mot nøytrale

lands territorium, tenkte de seg knapt muligheten av.

Sverige hadde i mellomkrigstiden en fyldigere og mer

militært betonet utenrikspolitisk debatt enn Norge. Over denne debatt

har Herbert Tingsten gitt en utmerket oversikt i sin bok: Svensk

utrikesdebatt mellan vårldskrigen. Men i Sverige så vel som i

Finnland fordunklet den nedarvede rus-serfrykten synet. Under den

1. krig hadde Russland ikke alene vært ivrig for at Sverige skulle bli

utenfor krigen, men hadde også påvirket England til måtehold

overfor Norden. Allikevel kunne de nordiske ledere intet gehør

vinne, som mente at Russland, likesom landmaktene overhodet — i

motsetning til sjø-maktene — så på Norden vesentlig ut fra sitt

sikkerhetssyns-punkt, og at man derfor, ved å gjøre for oss relativt

mindre innrømmelser egnet til å tilfredsstille dette, kunne oppnå et

overfor nordisk nøytralitet og forsvarsfellesskap velvillig Russland.

Den utenrikspolitisk interesserte svenske opinion så faren for

landet i de store landmaktene i Østersjøen; for de fleste var fienden

Russland; for særdeles mange var den Tyskland. Forestillingen om et

kappløp mellom disse om Ålandsøyene, som under den 2. krigen

skulle vise seg ikke å ha noen betydning, likefrem hypnotiserte den

svenske almenheten. At der var noen fare fra Vesten, tenkte ingen

seg, like lite som noen gjorde det i Norge, ja, kanskje enda mindre, ti

her var det virkelig en

håndfull mennesker, på hvem krigserfaringene ikke hadde vært helt

spilt.

I stedet for å drøfte hva som behøvdes av forsvar for å holde

Norden utenfor en ny krig, konsentrertes diskusjonen i de nordiske

land, særlig i Norge og Danmark, lenge på spørsmålet om hvilken

plikt en nøytral stat hadde til å holde forsvar. Folkerettslærde som

den norske regjering benyttet som konsulenter, doserte at det i så

henseende klarte seg med et vaktvern som kunne føre noe som ble

kalt etikette-forsvar. Vaktvernet ble lenge de største partiers

prinsipielle standpunkt. —- Da forsvarsinstinktet mot slutten av

1930-årene begynte å røre seg innen disse partier, rettedes det helt

mot den tyske ideologien. Dette trengte de nøkterne strategiske

synspunkter om mulig enda mer i bakgrunnen. Statenes

parlamentariske trykksaker fra 1930-årene er en verdifull

opplysningskilde.

Det ble en oppvåknen for den norske og den svenske uten-

riksledelsen, da det i desember 1939 gikk opp for dem at sjø-maktene

ville drive de skandinaviske land ut av deres nøytralitet og inn i den

nye storkrigen. Se Scharffenbergs «Norske Aktstykker» og den

svenske Kvitboken «Forspelet». Men de nordiske lederes oppfatning

av situasjonen forvirredes nå ikke lite derav at Finnland, på grunn av

et ulykkestilfelle, får en kalle det, var blitt innviklet i krig med

Russland. Til tross for at Mannerheim og Paasikivi fant å kunne

akseptere det siste, reduserte russiske forslaget, som av

Sovjetunionen ble betegnet som et minimum for sikringen av dens

posisjon i den Finske Viken, og ved hvilket så vel Åland som

Hangoavsnittet ville vært reddet, fant Helsingfors å måtte avvise det,

— mer eller mindre av indrepolitiske grunner. Den finsk—russiske

krigen kunne utnyttes av Vesten til å lede Nordens oppmerksomhet

vekk fra risikoen for Vest-tiltak mot Norden, ja, til å forberede

stemningen i Norden, så den kunne finne seg i sådanne tiltak uten alt

for megen motstand. Vestmaktene fant nå veltalende uttrykk for den

skandinaviske fellesskaps interesser.

En av de ulykkelige følger av den finske «vinterkrigen», var

at Russland nå satte seg bestemt mot et nordisk forsvarsfellesskap.

Men da krigen var endt 3—4 uker før 9. april, og truselen om et

vest-tiltak fremdeles var der, skulle det intet

270 271

hinder ha vært for en begrenset norsk—svensk forsvarsavtale for

Nord-Skandinavia. En sådan skulle, i 11. time, ha kunnet sikret

Norden mot å bli inndratt i krigen. På dette tidspunkt var de norske

lederne imidlertid kommet til det at Norge neppe ville kunne holdes

utenfor krigen, og at hovedsaken da var å komme inn på den siden, fra

hvilken de regnet med å få effektiv beskyttelse.

I det samband henviste den norske utenriksministeren til 1807

da vi var kommet på den «gale» siden, på grunn av at vår regjering,

som han mente, ikke hadde valgt i tide. Denne interessante parallell er

behandlet i nærværende boks VIII kapitel. De lesere som måtte ha

interesse av å se på materialet, henvises, for den norsk—danske

parten, til Edvard Holms, Erik Møllers og Linvalds skrifter, for den

engelske parten til Hansard's Parliamentary Debates, historikeren

Holland Roses skrifter, The Cambridge History of British Foreign

Policy og diverse levnetsbeskrivelser over engelske ledere, navnlig

Canning.

Den norske debatten i 1930-årene er hittil lite omhandlet av

dem som sysler med historie. Professor Skeie skal i sine senere år ha

befattet seg meget med den. Men dette har ennå ikke fått noe litterært

utslag. De omfattende forsvarsdisku-sjoner som resulterte i den

såkalte «hærordning av 1933» frembyr meget stor interesse. Se

således Stort. Med. 23/1930, hvori bl. a. finnes betenkninger av de to

siste store forkjemperne for et av stormaktene så vidt mulig

uavhengig, nøytralt Norge eller — iallfall hva Holtfodt*) angår —

nøytralt Norden. Videre Innst.il. 11 / 1932 og den definisjon

Stortingsdebatten gir om saken.

Debattene i Stortinget om landets forsvars- og utenriks-

politikk fra 1933 fram til 1940 hvilke, i parentes bemerket, var

betydelig interessantere enn de etter den siste krigen forekommende

utenrikspolitiske debattene, bør sammenholdes med de tilsvarende

drøftelser i den svenske Riksdagen. Her kom «hær-ordningen av

1936» i stand ved samvirken mellom de borgerlige partier under

motstand fra sosialdemokratene. Men i realiteten var disse også for at

Sverige skulle ruste for å hindre at

*) Den andre var Gjelsvik.

landet ble dratt inn i den truende krigen. I Sverige likesom i Norge,

var Høyre det parti som virket mest energisk for forsvaret; det

kritiserte ofte sosialdemokratene i regjeringen for blindhet for

situasjonens krav. Det som slår en sterkest i Norge, er hvor

overordentlig vanskelig Nygaardsvold og Mowinckel hadde for å

rive seg løs fra sin pasifistiske ideologi. Særlig den sistes ansvar er

stort. Hadde han, som også var for Norges nøytralitet, sett

nøytralitetens politikk uten påvirkning av mellomkrigsideologien,

ville de borgerlige partier, sammen med forsvarsvennene innen

Arbeiderpartiet, kunnet satt igjennom et tilfredsstillende

krigsberedskap, slik som det opp-nåddes i Sverige.

Den svenske debatten intensivertes i slutten av 1930-årene

og omfatter et stort antall uttalelser i riksdagen, navnlig

remissdebattene 1937—40 og enda flere uttalelser i foredrag, radio,

mindre skrifter og brosjyrer samt tidsskriftartikler. Et bekvemt

overblikk —også over—Ålandsspørsmålet — gir Ting-stens bok.

Høyst interessant diplomatisk materiale finnes i den av det svenske

utenriksdepartement etter den 2. krigs slutt ut-givne og allerede

nevnte kvitboken: «Forspelet», som anbefales sterkt til studium:

På finsk side henvises navnlig til Mannerheims og Tanners

erindringer og til Finnlands «blå-hvita» bøker. Gunthers arbeid som

svensk utenriksminister har ennå ikke funnet den vurdering som det

fortjener.

Det danske materiale angående «Forspillet» utmerker seg

ved stor fullstendighet. Således finnes der i den danske parla-

mentariske undersøkelseskommisjons beretning stenografiske

referater av eksaminasjonen av P. Munch som hadde den danske

utenrikspolitikks alle tråder i sin hånd, samt av de militære lederne.

Da en hadde begynt å skjønne at krigen 1914—18 ikke var

noen avsluttet styrkeprøve, men heller det første avsnittet av en

langvarig tevling, som visse makter søkte å dra også Norden inn i,

hadde dette oppe hos oss, som overalt ellers, stimulert studiet av den

nærmest forutgående perioden. I tiden 1870— 1914 måtte utspringet

ligge til de store tildragelser som en opp-

272 18 - 1905 og

1940.

273

levet. Folk våknet opp for betydningen av at diplomatiske akter i så

stor utstrekning var blitt gjort tilgjengelige. — Aage Friis' og andre

danske historikeres store arbeid for å rede ut det som hendte i de

dager da Oscar II og Christian IX var konger i Norden, vil være

endel kjent også i Norge. Derimot kan det kanskje være nyttig å

gjøre den norske lesekretsen oppmerksom på det store

forskningsarbeid som er utført i de par siste årtier i Sverige av menn

som Karl Hildebrand, Folke Lindberg, Torsten Gihl, E. Thermænius,

Heckscher, far og sønn, Arvid Hessler, Torsten Petré, Gustav

Hellstrom, Hirsch-feld, Brusewitz, Wåhlstrand, Einar Hedin m. fl.

Takket være dette arbeid har vi fått et korrektere og langt mer

nyansert bilde av de skandinaviske lands politikk i årtiene før 1914,

enn den den Sårs—Kohfske historieoppfatningen hadde kunnet gi

oss. Navnlig har vi kunnet bedre se Nordens samspill med de store

makter og den så viktige sammenfletningen av den indre politikken i

våre land med den ytre. I den forbindelse kan nevnes den

norsk-amerikanske historiker Knaplunds utgave av innberetninger

fra de engelske sendemenn i Stockholm i 1880-og 1890-årene. Ellers

er det, etter utgivelsen av Kohts standardverk om Joh. Sverdrup

forholdvis få norske bidrag til dette tidsroms historie. Jens Arup

Seips overordentlig fengslende analyse av det norske

embetsaristokratis siste dager står i en stilling for seg.

Med forventning imøteser en nå Lindbergs arbeid:

«Skan-dinavien i utenrikspolitikken i årene 1905—08,» likeså det ar-

beid av Worm-Muller om 1905, hvorved han har kunnet benytte

praktisk talt alt det materiale som finnes om emnet. Det kjennskap til

unionsoppløsningen vi har erholdt ved Sig. Ibsens, Wedel Jarlsbergs,

Blehrs, Hagerups, Schønings, Løvlands m. fl.'s skrifter og papirer

samt ved de ganske tallrike dagbøker, antegnelser osv. som belyser

oppløsningsprosessens første stadier under siste tredjedel av

1800-tallet, har riktignok allerede satt oss i stand til å se

sammenhengen.

Når 4. del av bind III av Den Svenska utrikespolitikens His-

toria, omfattende tiden 1872—1914, i sin tid utkommer, vil

almenheten erholde et oversiktsverk til største hjelp for forståelsen

av vårt århundre.

Med åpningen av statens arkivskatter gikk Danmark i

spissen, idet det allerede omkring 1920 offentliggjorde viktige

aktstykker om Danmarks utenrikspolitikk i tiden 1903—14. I det

siste har Sverige tatt ledelsen med sine allerede utgivne kvitbøker

samt med den nettopp nevnte «Svenska utrikespolitikens historia»

som nylig er begynt å utgis. Bind IV, omfattende 1914—19, av

Torsten Gihl foreligger allerede. Bind V omhandlende 1919—39,

som forfattes av den fremstående Uppsalaprofessor Erik Lonnroth,

vil forhåpentlig snart følge. Bind III for tiden 1792—1914 vil

antagelig kreve lenger tid.

Mens det var partipolitikken som fremtvang Danmarks

liberalitet omkring 1920, har partipolitikken i Norge vært en hindring

for våre arkivers åpning. Av hensyn til det partis prestisje som har

ledet landet i årene før og etter 1940, var det nødvendig å

opprettholde legenden om det skamløse tyske overfallet, så lenge

krigens vånder ennå behersket folkets følelses- og tankeliv. Først når

det var gått så lang tid, at etterkrigstidens problemer hadde trengt ut

av folkets bevissthet krigstidens ulykker, således at det ikke lenger

var dem, men helt nye spørsmål som bestemte velgerfolkets

innstilling — først da var det rådelig å la folk beskjeftige seg med

forspillet til 9. april.

Den norske «Undersøkelseskommisjonen av 1945» brakte en

del verdifullt materiale, navnlig historikerne Bergsgårds og Sverre

Steens utredninger. Den førstnevntes arbeid er såvidt vites, den

eneste utenrikspolitiske oversikt hittil, ved hvilken norske

sendemenns innberetninger er blitt benyttet. Om det ved utgivelsen

ble lite lest, vil det ha blivende verd. Det kan en derimot ikke si om

kommisjonens betenkning angående sammenhengen med Norges

inndragning i krigen og ansvaret derfor. Den ble, ennå før trykket var

tørket, spolert av Churchills og Reynauds bøker; den førstnevnte

hadde allerede straks etter 9. april triumfert over at det var lykkes

England å få provosert tyskerne til å gå til Norge. Allikevel kunne vi

hos oss holde den dyrebare legenden ved live i den tid som trengtes,

takket være den borgerlige presses loyalitet. I mange år var det ingen

annen enn overlege Scharffenberg som offentlig om-

274 275

talte publikasjoner som kunne skade legenden, ennskjønt det

forekom nok av sådanne.

Det opplysningsmateriale vi har fått etter den 2. storkrigen,

er enda mer ubegrenset enn mellomkrigstidens. Mens utgivelsen den

gang ble foretatt av arkivenes rette eiermenn, som til en viss grad

kunne frisere publikasjonene, er den nå foretatt av motstanderne.

Først hadde tyskerne strømmet ut over mange fremmede land og blitt

i stand til å offentliggjøre meget av disses arkivmateriale. Så

strømmet de andre inn i Tyskland og ble i stand til å offentliggjøre

store mengder av der funne materialer. Aktstykkene er blitt

ammunisjon i den psykologiske krigføringen, eller den kalde krigen.

Vesten og Østen har begge brukt dem for å søke å godtgjøre for

verden at motstanderen*) har ført den mest hensynsløse

maktpolitikk. Men de har også spillet en rolle for den indre

politikken. For Rey-naud f. eks. var det om å gjøre å vise at han

hadde sett klarere enn Daladier, Gamelin og Weygand. Churchill

hadde det menneskelige ønske å vise at han hadde vært smartere enn

Cham-berlain og Halifax. Når slike hensyn kom inn, spilte det liten

rolle om man ødela legender som smålandenes statsmenn trengte for

sin politikk, om man avkledte seg i småstaters øyne. Noen politisk

ulempe derved var det egentlig ikke. I London f. eks. hadde man

gjennom et par generasjoner sett Nordens fire stater, som alle hadde

en og samme interesse, gnis mot hverandre, ute av stand til å forene

deres krefter for å holde stormaktene unna. Intet under at man regnet

med, hvordan det enn gikk, å kunne ha Norge til sin forføyning. Når

levestandarden var blitt nær sagt livets hele innhold, kunne en alltid,

når det dreiet seg om et så vidt fåtallig folk, ved hjelp av noen

smuler fra den rikes (dollar-landets) bord vinne den goodwill som

trengtes.

Når det under krigen opparbeidede folkehatet skulle til-

fredsstilles, måtte også dette medføre vidtgående avkledninger. I

forbindelse med Niirnbergprosessen er det lagt fram enormt med

materiale, som er belastende ikke bare for den ene krigførende

parten. Det som karakteriserer den første tiden etter en krig er

massenes hysteri og de «seirende» lederes overmot;

*) dvs. deres nåværende motstander.

det varer riktignok ikke lenge før disse oppdager at ingen har seiret,

at alle har tapt. Nå har aktørene i prosessen innsett at den var en

dumhet. — Imidlertid vil vi kunne ha særdeles stor nytte av det store

antall akter som gir sann opplysning om de krigførendes stilling til

Norden og om de nordiske statsmenns reaksjoner derpå. Disse akter

spillet en rolle under Quislingprosessen. Så vidt forstås, kan der

ventes publikasjoner som vil interessere særlig den norske almenhet.

Det som er utkommet alene i Vesten av aktsamlinger, av

memorarer, av levnetsbeskrivelser og av redegjørelser for for-

skjellige avsnitt av den siste storkrigs forhistorie og forløp, er

tilstrekkelig til å fylle store biblioteker. Skulle noe av det særskilt

fremheves, måtte det være de store engelske og amerikanske serier

omfattende dokumenter, fremlagt i forbindelse med

Niirnbergprosessen, og de nå pågående angelsaksiske publikasjoner

av egne og tyske dokumenter vedrørende krigens forhistorie. Endog

det britiske Admiralitetet som alltid har holdt sine indre anliggender

innenfor et jernteppe, har nå løftet en del på dette. Jfr. Assmanns og

Derrys bøker og kapitel IX i nærværende bok.

For å få et grunnlag for studiet av dette materiale anbefaler

det seg å se i de to store standardverker The Cambridge History of

British Foreign Policy og The Cambridge History of the British

Empire, som utkom allerede i mellomkrigsperioden. Dertil i det

franske standardverket «Peuples et civilisa-tions» og Driaults og

Sorels verker om Frankrikes politikk under revolusjonen og

Napoleon.*) Det er først ved det lange perspektivet at en kan se den

store linjen i sjømaktenes og landmaktenes politikk og strategi

overfor de mindre kystlandene og forskjellen mellom dem. Av helt

ny litteratur som viser de store makters metoder overfor bl. a.

landene i Nord-Europa eller spesielt overfor disse, skal det pekes på

de engelske forfatterne: Liddell Hart, J. F. C. Fuller, A. H. Burne,

Cyril Falls, Hinsley, Derry, Consett samt pseudonymet T 124. De

suppleres av franske forfattere som Sayous, Georges Valois,

*) Kanskje også i Heidelberg-professoren Wolfgang

Windelbands oversiktsverk: «Die Auswärtige Politik der Grossmåchte

in der Neu-zeit».

276 277

P. C. Vincennes, Paul Reynaud og Jacques Mordal. Tyske verker

herom er og begynt å bli tallrike. Men samtiden torde ennå ikke være

moden for å tillegge disse noen større vekt.

De norske samlinger som Stortinget og Scharffenberg har

utgitt, fortjener en stor lesekrets. De kvitbøker det norske

utenriksdepartementet har utgitt, hovedsakelig om vårt forhold til

Sverige, gir nyttig opplysning i spesielle emner men gir lite om de

sentrale spørsmål for Norge og Sverige. Departementet sammen med

andre norske institusjoner forbereder nå, så vidt forstås, et større

antall oversikter og akt-publika-sjoner om spesielle emner, i første

rekke om Altmark-saken. Dette må hilses med glede. Men det som er

aller mest nødvendig, er dog en samlet utgave av alle aktstykker som

har interesse for Norges utenrikspolitikk i hele perioden 1905—40.

Det er de autentiske dokumenter vedrørende denne politikken som

man bør la få tale. Det vi trenger, er en publikasjon omtrent som den

i 1920-årene i England utgivne British Docu-ments on the origin of

the war, som i mange henseender var mønsterverdig. Oversikter i

artikkel- eller avhandlingsform gir forfatterne et for stort spillerom

ved avgjørelsen av hva som skal tas med, og hva som ikke skal tas

med.

Til denne bok er det i ubetydelig utstrekning benyttet utrykt

materiale, om forfatteren enn, på grunn av sitt tidligere arbeid,

kjenner en god del av dette. Dels fordi det viktigste på nåværende

stadium er å vinne overblikket, å se den lange linjen. Herfor rekker

det trykte materialet. Dels fordi bruken av arkivene er underkastet

visse begrensninger. De forfattere som sysler med Den Svenska

Utrikespolitikens Historia synes å ha vært tidlig ute og erholdt en

viss preferanse, så lenge deres arbeid pågår, hvilket det intet er å si

på.

De luker, unøyaktigheter og misoppfatninger som måtte

finnes i denne bok vil det senere etter eventuelle arkivstu-dier kunne

rådes bot på.

RETTELSER:

s. 12: 12. linje nedenfra: et viktig komma er uteglemt

foran ordet «stormakten».

s. 80: 8. linje nedenfra: siste ord på linjen skal være

«Ententen» i stedet for «Unionen».

s. 177: 8. linje nedenfra skal det stå: «hadde avgitt til den

tyske keiser».

s. 267: 5. linje ovenfra skal det stå: «opinionen der

mente».

s. 272: 9. linje nedenfra skal det stå: «og den definitive

stortingsdebatten om saken».

278