m2 #5 2011

NR 5 2011 – LØSSALG KR. 40,-

MISJONSMAGASINET

Jeg hører ikke

etter før du bryr

deg om meg

JESUS ELSKER DEG!JESUS ELSKER DEG!

B-POSTABONNEMENT

TEMA: Den store samtalen

LEDER

INNHOLD

04 Er dette Norges største misjonær?

22Ble frelst fordi kame-raten tok de samta-

lene om Gud.

24Håkon Skaug synes det er mindre viktig

ar kristne trives i kirkens hans.

14 Iranske Ungdommer kan oppdage Jesus

gjennom 3D-briller.

20 Nå har mannen i gata blitt den mest

effektive sjelevinneren.

Ballen suste i en flott bue, rett til lagspil-ler. Det var enkelt for landslagsspilleren å prikke ballen inn der den hører hjemme, øverst i krysset, bak keeper, rett i mål. Vi leder… Vi vinner… Norge vant!

Kommunikasjon kan være spen-nende. Det er moro hver gang hele Norge slår… hvem som helst. Norge har aldri tapt en eneste fotballkamp. Det er det landslaget som gjør. Ikke Vi. Vi vinner, vi. Når vi vinner. Landslaget er heldige som får være med.

Virkeligheten oppleves og tolkes subjektivt av oss alle. Derfor kan kom-munikasjon i seg selv være utfordrende. Det handler ikke bare om å levere et bud-skap. Det handler minst like mye om rett timing og om godt samarbeid. Når man har noe å si, er det for eksempel greit å vente til mottaker er klar til å lytte. Monologer kan av og til være en meget

nyttig og interessant form å formidle et budskap på. Ønsker vi å vinne et venn-skap, blir bruk av kun monologer over tid, litt merkelig. Hjerter vinnes gjennom dialog. Derfor må en god samtale, enten det er på tomannshånd eller gjennom massemedia, alltid la motparten eller lytteren få rikelig med muligheter til å gi respons på en eller flere måter. I vårt oppdrag med å bringe evangeliet ut til en hel verden, kommer vi ikke utenom dette i form av et godt oppfølgingsarbeid.

Allikevel er ikke dialog og kommunika-sjon nok i seg selv. Jeg har mer enn en gang latt meg begeistre over en medarbeider som en gang sa: «Her hos oss er vi totalt avhengig av Den Hellige Ånd. I oss selv er det ikke rare greiene vi får gjort». Det var i grunn godt sagt.

Jan NestvoldDaglig leder IBRA

Hjerter vinnes i dialog

«Det moderne mennesket trenger tid til å bygge tillit»

EvighetspratenDu trenger ikke være karismatisk evangelist for å dele evangeliet med mennesker rundt deg. I 2011 fungerer samtalen og de gode relasjonene vel så godt som evangelie-formidler som evangeliseringsplakatene på gatehjørnet eller den store vekkelseskam-panjen.

Det moderne mennesker trenger tid til å bygge tillit, bli trygge og ha gode relasjo-ner for å ta sjansen på å gi seg til noe nytt.

Det utfordrer oss. For vi er ofte vant til å overlate sjelevinningen til de store vek-kelsesforkynnerne, til pastoren og søndagens kveldsmøte, eller til Alpha-kurset. Nå er det vi som fotfolk som trengs. Hverdagsmennesker som befinner seg på skoler, jobber, t-baner, i nabolag og i barselgrupper. Jesu disipler som er villig til å bygge en ny rela-sjon, stille opp for naboen eller bli med på dugnadslaget i fotballklubben. I disse dager trenger evangeliet føtter å gå på gjennom noen som kjøper en kake og en blomsterkvast, for å dele sorgen med noen som sørger. Noen som er villig til å bruke tid på å etablere og holde ved like et venn-skap.

Statsminister Jens Stoltenberg pekte i sin offisielle minnetale på de små hverdagsoppmunt-ringene, som en nybakt kake eller en kaffekopp, som en nøkkel til å hjelpe mennesker videre etter sorgen 22. juli forårsaket i så mange norske hjem. Samme nøkkel åpner dører til mennesker som er på åndelig leit, og som ikke finner vei inn til kirker og vekkelseskampanjer, men som rett og slett trenger noen å snakke med om det.

Den altoverskyggende drømmen KS, PYM og IBRA har for M2 er at magasinet skal inspirere hver enkelt leser til å dele evangeliet med mennesker rundt seg. Måtene å gjøre dette på er utallige. Det er imidlertid viktig å skaffe seg kunnskap om på hvilken måte man i 2011 skaper de beste møteplassene for å kommunisere evangeliet. Det gjør vi i dette nummeret, ved å rette fokus på dialogen som et effektivt evangeliseringsred-skap i vår tid. Les og bli inspirert til å legge til rette for evighetspraten med mennesker rundt deg.

2 M2 – oktober 2011

Misjon har aldri vært et enkeltmanns-foretak. Den er i sin natur relasjonell. Misjonens mål er fellesskap mellom Gud og mennesker, og oppdraget lykkes i den grad Guds barn står sammen om å gjen-nomføre det. Gud har kalt oss til å være misjonspartnere.

De første disiplene ble sendt ut to og to. De gikk sammen, de stod sammen i tjenesten, de delte gleden over gode resul-tater og støttet hverandre når det røynet på. Som misjonspartnere visste de at de stod i en større sammenheng og var helt avhengig av andre medarbeidere.

Evangeliet har nådd langt, men det er fremdeles milliarder som enda ikke har hørt om Jesus Kristus. Som hans globale kirke har vi alle muligheter til å fullføre oppdraget i løpet av noen få tiår. Står vi sammen i visjon, i oppdrag og gjennomføring, vil seieren bli større enn vi har kunnet drømme om. Nett-opp derfor ser vi på de andre kirkesamfun-nene som misjonspartnere. De er ikke våre konkurrenter, de er våre medarbeidere.

I mange av de landene vi har drevet misjon, er nasjonale kirker i full gang med å bringe evangeliet videre. De sender misjonæ-rer til nye folkegrupper og nye områder. De sender også misjonærer til Europa. De er ikke våre konkurrenter, verken ute eller her hjemme. De ønsker å være våre misjonspart-nere i en sekularisert verdensdel. De ber oss om å gå sammen med dem når de går til unådde folkegrupper. De drømmer om å få være våre misjonspartnere i likeverd, i ekte samarbeid og med felles mål. Medarbeidere som arbeider sammen, uten å bli hindret av ulik etnisk bakgrunn, forskjellig kultur, ulik kjønn, alder eller status. Jeg tror Jesus drømmer om det samme..

Bjørn BjørnøGeneralsekretær PYM

MISJONSBILDET

Misjonsmagasinet M2 utgis av KS Publikasjoner AS i sam-arbeid med stiftelsen IBRA

Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon (PYM).

Ansvarlig redaktør:Anne Gustavsen [email protected] Utviklingsredaktør:David André Østby [email protected] Bilagsredaktør:Rakel E. Berntzen [email protected]:Øyvind B. Edvardsen, [email protected], layout og bildebehandling:David André Erichsen [email protected]

For abonnement eller andre henvendelser kontakt:KS Publikasjoner AS Adr: Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo Epost: [email protected] Tlf: 22 75 75 75PYM Adr: Boks 6647 St. Olavs plass, 0129 Oslo Epost: [email protected] Tlf: 47 45 45 54IBRA Media Norge Adr: Postboks 4, 8651 Mosjøen Epost: [email protected] Tlf: 41 33 49 47

Som tiåring jobbet David Livingstone 12 timer om dagen som bomull-spinner i den skotske byen Blantyre. Faren var søndagsskolelærer, og som reisende te-selger delte han ut kristne traktater på dørene. Unge David fikk en sterk appetitt på teologisk littera-tur, ble tent av antislaverisaken og reiste til Afrika i 1840. Like mye som han var misjonær, var han oppdager og han er mest kjent for sine lange reiser til det indre Afrika. Sitatet «Dr. Livingstone, I presume?» skriver seg fra da oppdageren Henry Morton Stanley etter lang tids leting traff på Livingstone i 1871 i Ujiji ved Tanga-nyikasjøen. Stanley klarte ikke å overtale ham til å reise med ham hjem til Storbritannia, og Livings-tone døde to år etter. Lokalbefolknin-gen begravde hans hjerte i Afrika, mens hans øvrige jordiske levninger ble bragt til England.

Anne GustavsenAnsvarlig redaktør

Vi er ikke konkurrenter

Anne GustavsenAnsvarlig redaktør

M2 – oktober 2011 3

Lisa Børud (15) sitter på den grønne gressbakken utenfor Sarons Dals stevnehall. Hun er kledd i hvitt fra topp til tå. Til og med

håret er skinnende og lyst. Rundt henne sirkler ungjenter. De stirrer på Lisa med stjerner i øynene, som om hun var en hvit brud og de bare lengtet etter å skinne som henne en dag.

Ei ung jente av den modige sorten kommer bort og ber pent om å få auto-grafen. Hun har alle CD-ene. Alle åtte. Jenta blir stående igjen et øyeblikk, som om hun venter på noe mer, men så skjønner hun at Lisa er opptatt, og sky-ter fart tilbake til venneflokken sin med et signert ark i den ene hånden, og en penn hun aldri kan miste i den andre.

Lisa Børud virker vant til opp-merksomheten. Ikke nonsjalant, men avslappet. Hun har tross alt vokst opp med autografer siden hun kunne skrive navnet sitt. Den første skiva spilte hun inn da hun var fem.

Ti år etter har hun gitt ut åtte CDer og én DVD, og de er solgt i over 100 000 eksemplarer. Overalt hvor hun kommer, trekker hun fulle hus.

– Jeg er bare ei vanlig jente, som lever et vanlig liv. Det er i alle fall slik jeg opplever det. Hjemme i venneflokken er jeg bare Lisa.

– Men å skrive autografer kan neppe kalles vanlig?

– Jo, å skrive autografer er vanlig for meg, sier hun.

På sin måte – Er du Norges største misjonær?

– Jeg vet ikke om jeg er Norges største. Jeg føler meg ikke engang som en misjonær, men jeg er kanskje det? Jeg deler i alle fall en misjonærs oppdrag, sier hun.

Mi-sjo-nær. Ordet klinger nesten for voksent for Lisa. Det første hun tenker på er Afrika og Aril Edvardsen og de.

Hver sommer de siste fem årene har hun sittet her i benkeradene og hørt om store korstog og fattige gatebarn på senteret til Dina-stiftelsen. Sørlandskirken i Arendal, som Lisa Børud er en del av, har samlet inn penger til jentene i Kongo i flere år. Historiene om lemlestede jente-kropper rørte Lisa så mye at hun insis-terte på at pappa Thomas og bestefar Arnold skrev en sang om Dina-stiftelsen til den nye skiva hennes. Senere har hun møtt Dina, da hun spilte inn en musikk-video på senteret.

– Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen. Det høres ut som en klisjé, men det er ikke mindre sant for det. Jeg ble nesten litt flau på nordmenns vegne da jeg besøkte dem. De har så lite, men virker mye mer takknemlige enn nord-menn. Og de deler gjerne av det lille de har, sier hun.

Hun mener nordmenn har godt av å la seg berøre, ikke bare felle noen tårer, men kjenne på nok urettferdighet og ondskap til at de åpner lommebøkene sine.

– Jeg tror vi alle har godt av å utsette oss selv for hvordan andre mennesker lever og gjøre noe for å hjelpe. Alle kan gi noe. Det er det Dina-sangen handler om. Jeg bruker det jeg er flink til for å moti-vere andre til å gi, sier hun.

Nok ei jente kommer for å få auto-grafen. Hun har hentet et ark i camping-vognen. OK. Det får bli siste autografen for i dag.

FansHvis man googler Lisa Børud får man 71 900 treff. Mange av dem er youtube-klipp der fans hyller Lisa. Der har andre jenter kommentert side opp og side ned. «Lisa, you are so pretty.» «Så flink du er». Ei jente blogger kun om «Lisa Børud – Norges største barnestjerne». Jevnlig mottar hun fanbrev i posten, hovedsake-lig fra jenter i alderen fire til 18 år.

– Foreldrene dine beskriver deg som en

stille og rolig jente. Hvordan takler du all oppmerksomheten?

– Oppmerksomheten har gjort meg bevisst på at jeg er et forbilde, enten jeg føler for det eller ikke. Å være et forbilde er først og fremst en mulighet for meg til å formidle noe fra Gud. Jeg ønsker at folk skal forstå at å tro på Jesus ikke handler om å følge bud og regler. Troen er innled-ningen til et personlig vennskap med Ham som har skapt oss og elsker oss som vi er. Og kanskje tar noen i mot dette budskapet bedre fra meg enn om det kommer fra den typiske misjonæren, sier Lisa.

Eget valgHun spilte inn den første skiva si i en alder av fem år. Pappa Thomas var pro-dusent, mamma Elin terpet på tekstene sammen med henne og studioet var i samme hus som de bodde. Hvis hun syn-tes opptakene tok litt lang tid, gikk hun bare ut å lekte, for så å komme inn igjen. I begynnelsen hadde ikke Lisa så mange konserter, men deltok på diverse arran-gementer med noen få sanger. Hennes debut var for øvrig å synge for 3000 midt på torget i Sarpsborg.

– Opplever du at du har hatt et valg? – Foreldrene mine hadde aldri lagt

opp til dette hvis ikke de så hvor mye jeg elsker det. Jeg liker å synge og opptre og har alltid gjort det, sier Lisa.

– Har du noen gang slitt med motiva-sjonen?

– Jeg skal innrømme at det finnes dager hvor jeg ikke har så lyst til å synge, men det er ikke annerledes enn for sko-learbeid eller dans, som jeg også driver med. Når jeg tenker på at det er mange som har gledet seg til å høre meg, og at jeg kan formidle noe fra Gud, forandrer perspektivet seg, sier Lisa, som bedyrer at hun aldri har vært nervøs.

– Nervøs? Jeg? Nei, det blir jeg ikke, sier jenta som har vokst opp på en scene. Også det er vanlig for Lisa.

Med over 100 000 solgte plater er Lisa Børud (15) kanskje Norges største misjonær. Tekst og foto: Rakel E. Berntzen

Barnemisjonæren

«Oppmerk-somheten har gjort meg bevisst på at jeg er et forbilde, enten jeg føler for det eller ikke.»

PROFILEN


NORGES STØRSTE BARNESTJERNE. Lisa Børud (15) ser på seg selv en helt alminnelig jente som skriver autografer og har solgt over 100 000 CD-er.


Erfaringer som misjonærer har delt med oss bekrefter det faglit-teraturen sier: «å flytte hjem igjen kan være vanskeligere enn

de er forberedt på.»I juli i år kom misjonær David Bye

hjem til arbeidsledighet i Norge. I Niger hadde han stort lederansvar på flere felt.

– Vi har hatt ferie siden vi kom hjem, og har ikke tenkt så mye på verken Niger eller overgangen til Norge, men nå er hverdagen her og vi befinner oss litt i ingenmannsland. Det var ikke akkurat vanskelig å få dagene til å gå i Niger. Nå kjenner vi litt på tomhet, forklarer Bye.

SentraliseringEtter to og et halvt år utenlands er det mye som er annerledes for familien på fire. Ulike roller, ulikt fokus og ulik levestandard hører også med til det omvendte kultursjokket. Ingrid og David Bye opplevde seg godt forberedt på utreisen, men kunne tenke seg et bedre støtteapparat i etterkant.

– Vi har hatt noen samtaler med ledere i både PYM og utsendermenighe-ten vår. Det var veldig fint, men dersom vi kunne foreslå noe, var det et mer omfattende hjelpeapparat.

– Som hva da?– I dag tenker jeg at mye av ansvaret

for oppfølging ligger hos utsendermenig-heten, og da kan det variere veldig hva slags hjelp folk får. En del rutiner bør bli sentralisert hos PYM, gjerne i samar-beid med utsendermenighet, slik at alle

misjonærer blir sikret noenlunde lik og tilstrekkelig mottakelse.

Høy prioritetBjørn Bjørnø, generalsekretær i PYM, ser absolutt behovet for en bredere og mer overordnet oppfølging.

– Vi har jobbet lenge med å forbedre oppfølgingen av misjonærer. Derfor har vi nedsatt et utvalg som blant annet ser på ansvarsfordelingen mellom PYM-kontoret og utsendermenighet.

I en nettverksbasert bevegelse er PYM-kontoret avhengig av et godt sam-spill med utsendermenighet.

– Menighetene må gi oss det nød-vendige mandat for å kunne følge opp på en tilfredsstillende måte. En god ord-ning for oppfølging avhenger også av at pinsebevegelsens menigheter gir oss det økonomiske handlingsrommet vi tren-ger. Å komme fram til gode ordninger har høy prioritet for oss, sier Bjørnø.

Tar det seriøstNorsk Luthers Misjonssamband (NLM) arrangerer et hjemkomstkurs for mis-jonærer annenhver sommer. I sommer samlet de rundt 50 voksne og like mange barn over fire dager, der barna følger et eget program. Gjennom opplegget Livstreet, som de eldste barna gjennom-går, fokuserer de blant annet på røtter, identitet og tilhørighet.

Fra tilbakemeldingene å dømme, er dette noe utsendingene opplever som verdifullt.

– De har gitt generelt uttrykk for at det betyr mye å komme sammen med andre i samme situasjon. Et av barna uttrykte: «De andre barna er også sånne som oss», forteller Elin Sæverås, ansvar-lig for kursene.

Hun mener at «hjemkomst» ikke all-tid er et treffende uttrykk. For noen opp-leves livet de har hatt ute som hjemme, mens Norge er litt fremmed.

– Årene ute oppleves kanskje mer som en livsepoke enn som noen få år, fordi de har satt dype spor. Dette gjelder særlig barna, sier hun.

Et annerledes Norge– Hvordan vil du beskrive situasjonen som hjemvendte misjonærer befinner seg i?

– Hjelp, vi er hjemme

«Menig-hetene må gi oss det nødven-dige man-dat for å kunne følge opp på en tilfreds-stillende måte»

Mange misjonærer opplever det største sjokket når de kommer hjem.Tekst: Rakel E. Berntzen – Foto: Privat, NLM

MISJON


bare ett av oppfølgingstiltakene til NLM. De har også rutine på at alle utsendinger skal ha en «debrief»-samtale med land-ansvarlig på hovedkontoret. Ved spesielle behov tilbyr de også støtte til samtaler hos profesjonelle ressurspersoner, even-tuelt også opphold på Institutt for sjele-sorg eller lignende tilbud, nokså likt det tilbudet PYM har.

Ansvar for oppfølgingenSæverås mener det blir feil å legge alt ansvar for oppfølging over på organisa-sjoner som NLM eller PYM.

– Jeg vil si at ansvaret hviler både hos organisasjonen og hos utsendingen. Det kan jo dukke opp ting hos utsendin-gen som trer klarere fram etter en tid

i Norge – og særlig da er vi avhengige av at de selv tar initiativ – slik at vi sammen kan se om dette er noe som relaterer seg til oppholdet i utlandet og som vi som organisasjon skal følge opp, sier hun.

– Hvilken rolle mener du utsender- menigheten bør spille?

– Menighetens rolle er først og fremst å ta godt i mot hjemvendte og bidra til at barna glir inn. De bør ikke behandles som noe «sært» og spesielt skjørt, men som personer som trenger fellesskap, sier Sæverås.

Hun gjør oppmerksom på at å føle seg hjemme i Norge kan ta lang tid. Ett til to år. Noen ganger mer.

– Jeg snakker av erfaring, sier hun.

– Ved oppbrudd og overgang reiser man fra den status, plass og rolle man har opparbeidet seg i et annet land. Tilbake i Norge igjen blir man mer anonym, på godt og vondt, sier hun.

Misjonærer har allerede dannet seg et bilde av hvordan det kommer til å bli å komme hjem.

– Det er lett å glemme at Norge ikke har stått stille mens man var utenlands – og alle personene man hadde relasjon til da en dro ut, også har vært gjennom endringer, sier Sæverås.

Kurset for hjemvende misjonærer er

– Hjelp, vi er hjemme

Elin Sæverås

«Å komme fram til gode ordninger har høy prioritet»

INGEMANNSLAND. Ingrid og David Bye, med barna Hanna og Kristian, kom tilbake fra Niger i Vest-Afrika i juni i år. Tilbakekomsten har vært en stor omveltning.

M2 – juli 2011 7

Stadig nye migrantmenigheter etableres i Norge. Mange av dem ønsker kontakt med pinsebeve-gelsen eller andre kirkefellesskap.

De norske pinsemenigheters ytremisjon (PYM) inviterer til nettverksbygging og tilbyr tilhørighet.

– Vi ser at stadig flere som ikke er etnisk norske er aktive i menigheter og kristne grupperinger i Norge, sier Bjørn Bjørnø, generalsekretær i PYM.

– Mange er ressurssterke kristne menighetsfellesskap som ønsker tilhørig-het i allerede etablerte kirkenettverk i Norge. Andre trenger hjelp til å registre-res eller integreres.

Det var Lederrådet for Pinse-bevegelsen som ba PYM om å opprette Migrantutvalget, som skal jobbe for å utarbeide et tilbud for ikke-etniske kristne i Norge. Arbeidet blir gjort i samarbeid med DAWN Norge, KIA og Flerkulturelt Kirkelig Nettverk i Norges Kristne Råd.

NettverkGjennom arbeidet med Migrantut-valget ønsker de å bygge nettverk seg imellom.

– Vi vet at mange av de etniske og internasjonale menighetene allerede har en pinsekarismatisk identitet, men at

de ikke alltid finner seg til rette i tradi-sjonelle norske pinsemenigheter. For dem kan det oppleves som at de har mer til felles med andre migrantmenigheter eller etniske grupperinger. Vi ønsker å legge til rette for slike nettverk.

– Har dere oversikt over hvor mange etniske eller internasjonale menigheter som finnes?

– Nei, det er dette som blir utvalgets første jobb. Vi vet at bare i Oslo-området finnes det vel 90 ulike migrantkirker eller fellesskap, alt fra små cellegrup-per eller husgrupper til veletablerte og registrerte menigheter. Det er trolig flere ikke-etniske nordmenn som går til

Samler etniske menigheter

ETNISITET

Det er trolig flere ikke-etniske nordmenn som møter til gudstjeneste i Oslo enn nordmenn. Pinsebevegelsen vil tilby et nettverk for disse og migrantmenigheter over hele landet.

Tekst: Anne Lise Søvde og Rakel E. Berntzen Foto: PYM

«Bare i Oslo finnes over 90 migrant-kirker»

FRA FEM KONTINENTER. Migrantutvalget består av Pavel Novik, Bjørn Bjørnø, Samuel Torres, Abel Mebrathu og Emmanuel Siraj. Sammen skal de jobbe mot å tilby nettverk og tilhørighet for migrantmenigheter i Norge.

SAMDRIFT. Når den eritreiske menigheten i Filadelfia Oslo samles til gudstjeneste, deltar barna deres på Filadelfias søndagsskole.


Abel må innrømme at det til nå også har vært vanskelig å bli kjent med nord-menn. Selv med gudstjenester i samme lokale som en norsk menighet, har gapet mellom dem vært stort.

Må bygge broer– Vi kjenner ikke hverandre, og vi har ikke hatt tilgang til å komme nærmere nordmenn. De gangene vi har omgått hverandre har vi ikke hatt noen ekte kommunikasjon. Derfor trenger vi å bygge broer, sier han.

Mebratu har stor tro på at nettopp migrantutvalget kan bidra til å bygge slike broer.

telagte fasiliteter, men de velger Filadel-fias kirkebygg for barnas del.

– Vi har gudstjeneste samtidig med Filadelfia, slik at barna våre kan gå på deres barnemøter og bli kjent med etniske nordmenn, sier han.

Selv om den eritreiske menigheten har et uttalt mål om bli integrert, ser han det som en nesten umulig oppgave for mange av medlemmene.

– I tillegg til språklige barrierer, er våre kulturer så forskjellige. Min genera-sjon holder fast ved sin kulturelle iden-titet, men våre barn er mer norske enn eritreiske. For dem er det helt nødvendig å bli kjent med kristne nordmenn.

gudstjeneste i Oslo på en søndag enn nordmenn, sier Bjørnø.

Det er disse menighetene som opple-ver sterkest vekst i Norge.

IntegreringBortsett fra Bjørn Bjørnø består Migrantutvalget av menighetsledere med bakgrunn fra fire ulike kontinenter. Samtlige av dem mener det bør være et mål at migranter integreres mest mulig.

En av dem er Abel Nebratu, pastor i den eritreiske menigheten i Filadelfia Oslo. For dem hadde det vært enklere å samles i et annet lokale med bedre tilret-

Bildetekst:

Fra fem kontinenter. Migrantutval-get består av Pavel Novik, Bjørn Bjørnø, Samuel Torres, Abel Mebrathu og Emma-nuel Siraj. Sammen skal de jobbe mot å tilby nettverk og tilhørighet for migrant-menigheter i Norge.

«I tillegg til språklige barrierer, er våre kulturer så forskjellige»

SAMDRIFT. Når den eritreiske menigheten i Filadelfia Oslo samles til gudstjeneste, deltar barna deres på Filadelfias søndagsskole.


For en tid siden ble jeg kontaktet av en tverrkirkelig organisasjon med spørsmål om jeg kunne tenke meg å søke på en leder-

stilling hos dem. Henvendelsen utløste tankevirksomhet: Hva var Guds vilje og vei? Skulle jeg bli på post eller skifte stol? På vei hjem fra Gardermoen opplevde jeg at Gud stilte meg et åpent spørsmål: Hva er viktig i livet ditt? Dette spørsmålet har jeg tenkt mye på.

Spa-generasjonenFor en tid tilbake utfordret jeg min foreldregenerasjon (de som nå er 55 – 70 år) på deres prioriteringer gjennom en artikkel i Vårt Land. Jeg kalte dem ”Spa-generasjonen”, og mente at mange innen denne generasjonen er blitt fanget

av ønsket om sosial komfort, søken etter opplevelser og velvære. Denne genera-sjonen teppelegger norske skoger med hytter, noe som indikerer at mange har det godt. Til tross for god helse og god økonomi tror jeg mange troende i denne aldersgruppen ilegger menighetsbygging og misjonsarbeid mindre vekt enn min besteforeldregenerasjon (de som nå er 70+).

BekymringJeg er vesentlig mer bekymret for meg selv og min egen generasjon. Jeg tilhø-rer den såkalte ”dessertgenerasjonen” som ikke har vokst opp med minner fra andre verdenskrig og opplevelsen av å skulle bygge opp Norge etter krigen. Jeg har vokst opp foran TV-skjermen med

mulighet for lørdagsgodteri flere dager i uken, og er nå statistisk sett godt utdan-net og godt i gang med villa, Volvo, vov-vov og mere til. Mange av oss er i ferd med å legge oss vel til rette på en gedigen sosial continentalmadrass. Parallelt står kirker, bedehus og kristne organisasjoner ovenfor en rekke utfordringer som både har med lederskap og lære å gjøre - men også hvordan vi som tror på Gud priori-terer smått og stort mandag til fredag.

Det er lett å tro på evigheten, men likevel la kortsiktighet prege mine prio-riteringer. Tilbake til spørsmålet jeg tror Gud stilte meg en vårdag: Hva er viktig i livet ditt?

Hvordan forvalter jeg meg og mitt?I lys av at jeg er utdannet økonom og

i mange år har hatt lederoppgaver med økonomiansvar, er jeg vant til å tenke på forvaltning: Hvordan bruker jeg ressur-sene jeg har til rådighet? Kan jeg øke inn-tektene? Kan jeg redusere kostnadene? Bruker jeg ressursene på en god måte?

Som mennesker har vi alle to ulike parametere vi forvalter: Tid og penger.

TidJeg ønsker å være en skapende og flink arbeidskar. Jeg ønsker å være en opp-merksom ektefelle og tilstedeværende

UTFORDRINGEN

Hva er viktig i livet?Øystein Samnøen utfordrer spa- generasjonen og dessertgenerasjonene, men aller mest seg selv.

OM ØYSTEIN SAMNØEN:Øystein Samnøen (37) er utdannet dramapedagog og markedsøko-nom, og jobber til daglig som leder for organisasjo-nen Barnevakten. Øystein er bosatt utenfor Hamar, og er engasjert i Hamar frikirke som eldstebror og leder for søndags-skolen. Han er også medlem i Hamar Taek-wondo klubb.

Hvert eneste kristne hjem i Norge bør ha jesusfoku-sert lesestoff lett tilgjengelig. Vi i Korsets Seier tror at Norge kan forandres ved at enkeltmennesker forandres innenfra og ut gjennom å bli preget av Guds tanker. Det vil si at forandringen av samfunnet starter i hjertene på oss som tror. Holdninger, fokus og livene vi lever må reflektere Jesus. Når ikke bare ordene våre men også livene våre preges av Jesus vil forandringen skje. Dette er vårt mål i Korsets Seier. Nå kan du prøve avisen gratis i 4 uker. Bli inspirert du også!

Anne Gustavsen, ansvarlig redaktør i Korsets seier

Det finnes viktige ting

Navn.......................................................................................................................................................................................

Adresse..................................................................................................................................................................................

Postnr./sted..........................................................................................................................................................................

Tlf..............................................................................................................................................................................................

E-post.....................................................................................................................................................................................

KORSETS SEIER

Ja takk, jeg vil gjerne motta Korsets Seier gratis i fire uker

M2.3

KS Publikasjoner AS

Svarsending 3031

0092 Oslo

Fyll ut kupongen og få KS tilsendt gratis i fire uker.

A-POSTA

BONN

EMEN

T

Jesu gjenkomst er ik

ke noe vi skal fry

kte. Bibelen ber oss heller

om å se fram mot Je

su andre komme med forventning. Side 6

Frykter teologisk

overstyring av

forkynnere

Aktuelt side 24 og 25

Sommerens

stevner og

konferanser

Festivalfo

kus side 15–22

Stian vil være

kristen på sin

egen måte

Innsikt side 8 og 9

UKE 21 | 2011 |

ÅRGANG 108

Korsets S

eier

Tittel 2

Veske-designer

og misjonær

Snart fylles butikker i O

slo med Anne Louises

vesker. I Kenya har 250 kvinner få

tt jobb.

Side 4 og 5

A-POSTABON

NEMENT

Tittel 2

Et tankeløst øyeblikk, og plutselig får hele verden del

i det du kanskje ikke er like stolt av i det neste. Side 6

Finn Henrik Friis

Larsen er amerikaner

på norsk

Samtalen s 4 og 5

Møt tre personer

som har blitt

helbredet

Innsikt s 8 og 9

Lisa og Knut

kjempet med

kallet

Livet 12 og 13

UKE 14 | 2011 | ÅRGANG 108

Korsets Seier

På to hjul for Jesus

Morten Dramstad, Harald Vatne og Jon Inge Hanger

elsker eksos og Jesus. I år fyller Holy Riders 30 år.

Midten

A-POSTABONNEMENT

Vi tror at overgitte kristne har potensial til å skape en ny kultur, i stedet for å kopiere party- og alkoholvanene i andre miljøer. Side 6

Per-Morten Nilsen fikk «overdose» av pastorjobben.

Innsikt side 8 og 9

Hvor er de mange hattene vi forlangte at kvinnene skulle ha på seg?

Innspill side 6 og 7

Bli med på Alpha-kurs i Norges sikreste fengsel.

Midten

UKE 22 | 2011 | ÅRGANG 108

Korsets Seier

Tittel 2

Lyden av hjerteslag

Lokale ungdomsmiljøer slåran tonen for kristen musikk.

Side 12 og 13

M2.5


pappa. Jeg ønsker å være aktiv i menig-hetsarbeid. Jeg trives med å trene og merker at kroppen trenger det mer enn før etter møtet med cellegift og strålebe-handling. Jeg har mange gode ønsker og ambisjoner, men opplever som mange med meg at tiden ikke strekker til for å realisere alle ønskene på alle banene. Dermed må jeg prioritere, det vil si å aktivt gi rom for noe og avstå for annet. I hvilken grad lar jeg gudstroen min påvirke prioriteringene i liv og hverdag?

PengerDa jeg var fjorten år, leste jeg selv om tiende-prinsippet i Bibelen og begynte å praktisere dette. Jeg tror Gud elsker glade givere, og er samtidig selektiv på hva jeg gir til. Jeg gir ikke for å få, men fordi jeg har fått. Jeg valgte å gi ti pro-sent av min brutto lønn som tenåring og gjør det samme den dag i dag. Ved å gi penger kan man forebygge egoisme, og jeg tror Gud har lagt et velsignelsesprin-sipp over det å dele klingende mynt. Som kristne må vi våge å snakke om økonomi.

For to år siden var jeg ferdigbehand-let for lymfekreft og hudkreft. Det ble en reise som fremmet mange tanker om hva og hvem som er viktig, både i dette livet og inn i evigheten jeg tror på. Når dødens

skygger lurer i legemets bakgård, bevisst-gjøres man på livets vesentligheter. Samtidig trenger jeg hele tiden å minnes på hva jeg lærte på ferden, og minne meg selv på hva jeg virkelig mener er viktig. Jeg tror at jeg en dag skal stå med min skaper og se gjennom livet jeg levde. Jeg takker Gud for nåden og ønsker samtidig å leve med bevissthet på livet jeg lever på jorda. Dersom jeg lever et liv som i hovedsak handler om meg og mitt, vil jeg kunne dø som en fattig sjel. Det blir ingen lommer på likskjorta.

Millioner av barn og voksne trenger vår hjelp.

Vær med å redde liv!GI EN GAVE PA KONTO:

5005 06 89465Merk gaven ”Afrikas horn”

Sultkatastrofen Afrikas horn

Tlf 22 44 93 50 www.starofhope.noEn nordisk bistandsorganisasjon


– DIN MEDIEMISJONÆR

… at Gud sendte sin egen sønn til jorden for å betalte prisen for all synd alle mennesker til alle tider har begått, eller kommer til å begå. Derfor vil ethvert menneske som tror på dette ikke gå fortapt, men få evig liv!

Besøk oss på www.ibra.no

Vi sender de beste nyhetene...

INNSAMLINGSAKSJONEN


Det var den amerikanske misjo-næren Phillip Jim Elliot som først sa disse ordene. Han ble drept da han forsøkte å evange-

lisere Waodani-folket i Ecuador i 1956.Iranske Ali Abed kan med hånden på

hjertet si det samme:– Etter at Herren la en brann ned i

hjertet mitt, finnes det ingenting i hele verden som tilfredsstiller meg mer enn å tjene Herren. Den freden som fyller hjertet når jeg er lydig mot ham overgår alt annet, sier han.

VanskeligereDette er mer enn bare ord for Abed. Ex-muslimen opplevde et sterkt kall til å nå sine landsmenn da han leste Bibelen som nyfrelst, men å følge kallet er ikke bare enkelt:

– Det er mange religiøse ledere i Midtøsten som vil stoppe oss. Vi har personlig opplevd å bli truet på grunn av det vi gjør, sier han.

Særlig etter at president Mahmoud Ahmadinejad kom til makten i 2010 har forfølgelsen av kristne tatt av i Iran.

– Situasjonen har ikke vært så ille siden Iran ble opprettet som muslimsk republikk for tretti år siden, forklarer Abed.

Til nå har 200 kristne blitt arrestert etter at myndighetene stormet hjem-mene deres. De fleste er løslatt mot kausjon, og venter på at rettsakene mot dem skal starte.

– Myndighetene gjennomførte raid i flere av våre byer samtidig. Lederne våre sitter fortsatt fengslet, forklarer Abed.

I tillegg til forfølgelse lider befolk-ningen som følge av økonomiske ned-gangstider.

«Han er ingen tosk som gir det han ikke kan beholde for å få det han ikke kan tape» Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: Hope of Persia Ministries

– Depresjon er vanlig blant iranere i alle aldere. Rusavhengighet og prostitu-sjon er problemer som oppstår i kjølvan-net av dette, forklarer Abed.

Støtte utenfraMidt oppi dette er opplevelsen av å stå sammen med kristne i andre land viktig for Abed.

– Vi trenger at troende er med og ber og støtter oss. Vi har prosjekter som av økonomiske grunner er satt på vent. Disse kan potensielt bli veldig effektive verktøy for å nå mennesker med evange-liet, sier han.

Blant annet ønsker de å fullføre to animasjonsserier for barn- og ungdom, som M2 innsamlingsaksjon går til denne gangen.

– Det betyr utrolig mye at IBRA Media og den norske avisen deres vil bidra til å realisere denne programserien. Det varmer.

Tilbake til startSelv om Midtøsten er et av de vanskelig-ste områdene å jobbe i, opplever Abed at mennesker søker frelse.

– Midt i forfølgelsen søker mennes-ker Gud. Jeg tror at for hvert menneske som står åpent fram med sin frelse, finnes det mange som er redd for å gjøre det samme, sier han.

Det er ikke få iranere som tar kon-takt med dem etter å ha sett satellitt-programmene deres, som sendes på to ulike kanaler.

– Vi har blitt det kristne kontakt-punktet for troende og søkende i Iran, sier han.

Bare de to siste ukene fikk de lede ti

muslimer til frelse. Syv av disse kom fra Iran, tre fra Afghanistan.

– Jeg hørte fra en som tok i mot Jesus forrige uke. Han hadde vært avhengig av piller for å sove helt siden tenårene. Den natten han ble frelst sov han som en baby. Han fortalte meg – gjennom tårer – at han aldri hadde opplevd fred før.

En annen mann i sekstiårene ringte for å fortelle om en drøm han hadde hatt om Jesus. En kvinne spurte om de kunne hjelpe henne med å skaffe en bibel og komme i kontakt med andre kristne. Hun kjente ingen andre som delte troen hennes.

Abed tror de bare har sett begyn-nelsen av det Gud vil gjøre blant hans landsmenn.

– Gud startet alt i Midtøsten, og som Bibelens profetier sier, skal alt slutte her også.

Han håper nordmenn vil være med på denne innhøstningen.

HOPE OF PERSIA MINISTRIES (HPM)n «Non-profit» organisasjon som ble oppret-tet i USA for å nå muslimer, særlig iranere, med evangeliet.

n Organisasjonen produserer kristne TV-programmer på farsi, som snakkes av 140 millioner mennesker i Iran, Afghanistan og Aserbaijan.

n HPM driver evangelisering og oppfølging blant persere utenfor Midt-Østen, og har så langt etablert arbeid i både Hellas og Tyskland.

n M2s innsamlingsaksjon går denne gangen til to animasjonsserier for barn og ungdom, som Hope of Persia Ministries produserer.

«Vi trenger at troende er med og ber og støtter oss. Vi har prosjek-ter som av øko-nomiske grunner er satt på vent»


Se vedlagte giro

INNSAMLINGSAKSJONEN

Nå kan du være med og gi evan-geliet til iranske ungdommer, sier daglig leder Jan Nestvold.

«Navide Asemani» er farsi og betyr himmelske gode nyheter. Det er også navnet på den kristne programse-rien som M2s innsamlingsaksjon går til denne gangen.

Programmene henvender seg til persisktalende ungdommer i Iran, Afgha-nistan og Tadsjikistan. Og de som ser for seg en stiv mann som sitter og snakker inn i et TV-kamera, må se to ganger.

Denne programserien er av siste 3D-teknologi, med animasjon og science fiction i full HD-kvalitet. Noe ringere fungerer ikke disse landene, skal vi tro Jan Nestvold, daglig leder i IBRA Media Norge.

– I disse landene er de veldig opptatt av det siste nye. Særlig ungdommer stil-ler høye krav til kvalitet. I Iran er anima-sjonsserier veldig populære, og derfor har vi valgt å satse på denne kommuni-kasjonsformen for å nå den unge genera-sjonen med evangeliet, sier han.

Science fictionHandlingen er dramatisk og utspinner seg i fjern fremtid – i en tid hvor men-nesker har glemt Bibelen. Vi følger en familie, som gjennom eventyr og farer oppdager sannheten, slik vi kjenner den fra Guds ord.

– Historien er så dramatisk og vel fremført at den fanger seernes oppmerk-somhet. Samtidig er den så sammenvevd at evangeliet åpenbares parallelt med prosessene som karakterene går gjen-nom, sier Nestvold.

Det er Hope of Persia, IBRA Medias samarbeidspartner i Iran, som produse-rer programseriene. Deres mål er å skape et redskap for å nå landets moderne ungdommer.

– Vi ønsker å introdusere Jesus

Kristus til tenåringer som ikke kjen-ner ham, og oppmuntre dem til å ha et personlig forhold med Gud. I Iran er TV det best tilgjengelige og tryggeste mediet å formidle dette gjennom, sier Ali Abed, grunnlegger og leder for misjonsorgani-sasjonen.

Serien retter seg mot 9-16-åringer i de persisktalende landene Iran, Afg-hanistan og Tajikistan. Hvert program varer 15 minutter og koster rundt 12 000 kroner å produsere.

E-fellesskapKonseptet vil også omfatte oppfølgings-arbeid av ungdommer som tar kontakt via internett. På sikt ønsker de å skape et e-fellesskap.

– Vi vil også spinne videre på serien og skape kristne bøker basert på still-bilder og historier fra serien. I tillegg ønsker vi å oversette programmene og bøkene til arabisk og engelsk, sier Abed.

Foruten ungdomsserien vil innsam-lingsaksjonen også støtte produksjonen av et program for 2-7 åringer på farsi. For å holde oppmerksomheten til denne aldersgruppen består hvert program av fem deler. Maryam og hånddukken Jeghelee er programmets verter. De lanserer ukens tema, som følges opp i en fargerik animasjonsserie, denne gangen i 2D-format. Her følger vi ei lita jente, bro-ren og foreldrene hennes, som gjennom humoristiske eksempler fra hverdagen, relaterer til tema. Bibelhistorier, sang og teater vil bli fremført av en kombinasjon av virkelige og animerte mennesker.

– Vi har med oss høyt skolerte og kreative medarbeidere. Denne formen for kvalitets-TV kommer garantert til å fenge de unge, sier Ali Abed.

Ved å støtte innsamlingsaksjonen i M2 kan du gi evangeliet til farsitalende barn og ungdommer i Iran, Afghanistan og Tadsjikistan gjennom disse TV-seri-

ene. I disse landene er hovedvekten av befolkningen unge – det vil si at pro-gramseriene kan nå rundt 140 millioner mennesker med evangeliet.

Evangeliet i 3DEvangeliet i 3DNAVIDE ASEMANIn 3D-animasjonsserie som formidler evangeliet gjennom dramatiske historier som utspiller seg i fremtiden.

n Retter seg mot 9-16-åringer i de persisktalende landene Iran, Afghanistan og Tajikistan. Hvert program vil koste rundt 12 000 kroner å produsere, og det vil bli 26 programmer á 15 minutter.

«MAJALEH SHADEE» n Programserie for 2-7 åringer på farsi. Hvert program består av fem deler, deriblant en animasjonsserie. Serien består av totalt 52 halvtimes programmer. Hvert program koster 16 000 kroner å produsere.

n Det er Hope of Persia, IBRA Medias samarbeidspartner i Iran som produserer programseriene.

IBRA Media vil finansiere animasjonsfilm i 3D for farsitalende ungdommer.

Tekst: Rakel E. Berntzen Illustrasjonsfoto: Shutterstock


Se vedlagte giro

INNSAMLINGSAKSJONEN

Mr. IBRA Norge er en tilsynela-tende vanlig familiefar, bosatt i Mosjøen i Nordland, men det finnes knapt noen Mosjø-

væring som reiser så mye som han.– Hvor mange

reisedager har du egentlig i året?

– Hm. Det er jeg faktisk litt usikker på. Kommer an på hvilket år du spør. I år ser det egentlig ikke så ille ut. Jeg har fått ekstra hjelp i år til noen av reisene. Det er godt å være litt mer hjemme.

– Hva er det som driver deg?– Hvis vi virkelig tror at Guds Ord er

sannhet, ja, da er også evangeliet om Jesus sant. Da er det sant at alle mennesker er uendelig høyt elsket. Da kan vi med sikker-het vite at Jesus døde i vårt sted, for at vi skulle få tilgivelse når vi tror på ham. Det er akkurat dette, at Han elsker oss alle, like virkelig og intenst som han selv har sagt, som er min drivkraft.

– Hvorfor begynte du å jobbe i IBRA?

– Tja. Hvordan skal jeg svare på det? Jeg hadde egentlig først tenkt å takke nei til stillingen, men etter litt tid i bønn forstod jeg at jeg heller måtte droppe mine andre planer. Nå har jeg vært her her i seks år, og jeg må si at jeg har latt meg inspirere av dette arbeidet som Lewi Petrus en gang startet. Nå har stafettpin-nen gått videre til medarbeidere i omlag hundre land. Jeg får bare mer og mer tro på dette arbeidet. Det er ikke få mennes-ker som har valgt å tro, etter å ha hørt evangeliet om Jesus Kristus på radio, TV eller via internett. Det fungerer virkelig.

– Hvordan da?– Det finnes en kraft i evangeliet.

Når et menneske får høre evangeliet, blir han eller hun satt på valg. Dette valget handler ikke om hva vi kan tro, men hva vi vil tro. For dem som vil tro, finnes det en kraft. Det er Guds egen kraft, og den er gitt til frelse, kun for den som tror, akkurat slik det står i Romerne 1:16.

– Hvorfor har du så stor tro på media som virkemiddel?

– Media er ikke noe spesielt i seg selv. Ikke IBRA heller for den sakens skyld. Men Ordet. Guds eget Ord. Det er

kraftig og levende. Det trenger igjennom følelsesliv og tanker og når mennesker lengst inne i hjerterota. Ordet mister ikke sin kraft, selv om det sendes gjen-nom media til millioner av mennesker på en og samme tid. Media er kun et redskap, men samtidig kanskje et av de viktigste og mest effektive redskapene vi kan bruke for å nå mange mennes-ker med Guds Ord. Samtidig er bruk av media meget effektivt i land der myndig-hetene prøver å hindre innbyggerne i å tro på Gud. Når Ordet først går ut, og vi følger opp med et målrettet oppfølgings-arbeid, der mennesker blir tatt hånd om på en ordentlig måte, da blir mediearbei-det et svært nyttig innhøstningsredskap.

– Hvorfor har dere valgt å støtte Hope of Persias barne- og ungdomsprogrammer?

– Vi har arbeidet tett sammen med «Hope of Persia» i mange år allerede. Dette er flotte mennesker som vet hva de vil. De har gitt sine liv for at andre mennesker skal få oppleve det samme som de selv har opplevd, Guds endeløse kjærlighet og godhet. Samtidig er det en perfekt timing for Iran akkurat nå. Ifølge en ganske fersk undersøkelse er folket i Iran blant de som er absolutt mest positive til evangeliet i hele Midtøsten akkurat nå. Mange men-nesker har kommet til tro på Gud. De blir fylt av Guds Ånd og Guds Ord, og flere vil høre. Vi kan ikke la denne flotte mulighe-ten gå fra oss. Alle mennesker som vil, må få muligheten til å høre om det Jesus gjorde for oss på korset. Vi må fortelle det. Og vi må kommunisere dette på en måte som treffer folk hjemme. Satellitt-TV er et medium som fungerer kjempebra i Iran.

– Bare gode grunner

«For dem som vil tro, finnes det en kraft. Det er Guds egen kraft, og den er gitt til frelse, kun for den som tror»

– Du har kanskje allerede gjort ditt valg. Men vi må ikke glemme de som ennå ikke har kunnet velge Jesus, utfordrer Jan Nestvold, daglig leder i IBRA Media Norge.Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: IBRA Media Norge

Daglig leder i IBRA Media Norge


Se vedlagte giro

folk fra tettstedet Harlo, og deltar på samlingene ved reha-biliteringssenteret, noe som har skapt en liten forsamling på stedet.

– I tillegg vil det nye senteret benyttes til ungdomsleirene våre, fortsetter Kari.

– Flere ganger i året samles mellom 30 og 50 ungdommer fra steder rundt byen Sortavala til leir, og hver gang opp-lever vi at noen tar imot Jesus.

Lave kostnaderDet er gutta på senteret som gjør mes-teparten av gjenoppbyggingsarbeidet. Arbeidstrening gir beboerne mulighet til å lære seg et fag, samtidig som det redu-

Misjonær Kari Myre

I januar 2011 skrev M2 om rehabi-literingssenteret i Harlo, Russland som brant ned til grunnen. Siden da har norske givere samlet inn rundt

270 000 kroner til oppbygging av et nytt senter. Nå er grunnmuren allerede lagt.

– Når senteret er ferdig ønsker vi å hjelpe hundrevis av russere ut av rusen, sier misjonær Kari Myre. Hun legger ikke skjul på at alkohol er ett av Russlands stør-ste sosiale problemer som berører nesten alle familier på en eller annen måte.

Takknemlige arbeidereSergei, Sergei og Pasho er takknemlige for plassen ved rehabiliteringssenteret i Harlo, og unner sine venner med ruspro-blemer den samme muligheten til rehabi-litering som de selv har fått.

Det nye senteret får 20 beboerplas-ser og en egen møtesal. Allerede kommer

serer kostnadene til gjenoppbyggingen. På sikt ønsker de seg et eget snekker-verksted hvor de kan utdanne faglærte snekkere. Selve rehabiliteringsprogram-met varer vanligvis i seks måneder, med mulighet for korttidsbibelskole i etter-kant. Mellom 50 og 60 prosent av dem som fullfører holder seg rusfrie.

– Det er mange flere som trenger hjelp til rusrehabilitering. Derfor er det så viktig at vi får bygget opp senteret så raskt som mulig, forteller Kari.

!Det er fremdeles behov for gaver, og pengene som kommer inn brukes fortløpende til innkjøp av materialer og utstyr. Konto 3000

16 85380 hos PYM kan fremdeles benyttes når gaven merkes: «En alkoholfri pappa».

Takket være innsamlingsaksjonen i M2 får russiske rusmisbrukere nå hjelp til rehabilitering.Tekst: Anne Lise Søvde Foto: PYM

BYGGING. Sergei, Sergei og Pasho er fornøyde med dagens innsats som snart kan gi 20 nye alkoholikere hjelp til et rusfritt liv.

«Det er mange flere som tren-ger hjelp til rusrehabi-litering»

Rehabsenteret tar form


Se vedlagte giro

VANN

I 1996 fant PYM-misjonærer en vannkilde under tomten de hadde kjøpt for å bygge et senter for gate-barn i Maputo, Mosambik. I dag

selges vannet til ambassader, bedrifter og organisasjoner i byen. Inntektene går rett til gatebarnsenteret som så langt har hjulpet over 500 barn til en ny start.

Agua de Eden er navnet på vannkil-den som hvert år bidrar med godt over 700.000 norske kroner til å hjelpe gate-barn i Maputo. Pengene går inn i Centro Juvenil de Ingrid Chawner, som er det portugisiske navnet på gatebarnsenteret som ble bygd opp i utkanten av Maputo for over 15 år siden.

MaktkampEdgar Antonio Arouca har jobbet på sen-teret siden oppstarten. De siste ti årene har han vært direktør. Han forteller at Agua de Eden stort sett har brakt velsig-nelse med seg.

– Hundrevis av barn har fått hjelp,

og i dag bidrar vanninntektene sterkt til at senteret kan fortsette sitt viktige arbeid, sier han.

På den andre siden har vannet og pengene det har ført med seg også skapt utfordringer.

– Der det finnes en velsignelse vil djevelen alltid forsøke å gjøre velsignel-sen om til en forbannelse. Vannet vårt er som penger. I utgangspunktet er det en Guds velsignelse som skal tjene til det gode. Men som med penger kan det bli misbrukt, legge grunnlaget for sjalusi og maktkamp, sier han.

Ny sjanseEdgar ber Gud om visdom.

– Vi trenger Guds visdom og kraft slik at vi kan finne den riktige veien videre. En vei som sørger for at Agua de Eden fortsetter å være en velsignelse, som også i framtiden kan gi gatebarna i Maputo en ny start og en bedre framtid, sier Edgar.

Senteret han leder har 36 plasser som fylles av gategutter som er motivert for en ny start. På senteret får de et nytt, men midlertid, hjem. Her får de også skolegang, psykososial oppfølging, næringsrik mat og åndelig opplæring og oppfølging. Etter å ha bodd på senteret i ett til to år er målet at de tidligere gate-guttene skal reintegreres i sine opprinne-lige familier.

– Vi lykkes dessverre ikke med alle barna som er her, men for veldig mange av barna våre blir livene deres drastisk forbe-dret. I tillegg til de fysiske forbedringene får barna åpnet sine indre øyne. For første gang i sine liv ser de håp, sier Edgar.

Mange av dem får gjennom opp-

Vannfunn redder gatebarnDa PYM-misjonærer fant en vann-kilde under tomten de hadde kjøpt for å bygge et senter for gatebarn, kunne de hjelpe enda flere barn.Tekst og foto: Andreas Viumdal

«Vann- funnet sørger for at Agua de Eden fortsetter å være en velsig-nelse»

AGUA DE EDEN. Edgar Antonio Arouca (t.h.) jobber på gatebarnssenteret i Maputo, Mosambik. Han ber om at vannet de har funnet skal bli til velsignelse for gatebarna i Maputo i fremtiden.


holdet på senteret ny motivasjon til å kjempe for et bedre liv.

– De tar ansvar for seg selv og gjen-nom det er de med på å bygge sin egen fremtid og leve sine egne drømmer, forklarer han.

Gir hjelpen videreI dag er seks av senterets tidligere gate-gutter ansatt for å hjelpe nye barn. I tillegg kommer mange av de reintegrerte guttene hver dag tilbake til senteret for å jobbe som frivillige. Som takk for hjelpen får de litt økonomisk støtte, i tillegg til verdifull arbeidserfaring.

En av guttene heter Antonio Jose Momade. I dag er han 15 år og bor

sammen med sin mor. Før bodde han på gata.

– Det var et vanskelig liv. Jeg hadde ingen sko og bare ødelagte klær. Maten vi spiste fant vi i søpla på restauranter, forteller han.

Gjennom et team med sosialarbei-dere kom han i kontakt med senteret, og ikke lenge etter flyttet han inn. Nå takker han senteret for at livet hans har blitt slik det er i dag.

– Jeg er veldig glad for at jeg fikk denne sjansen. Uten senteret hadde jeg sikkert vært på gata fortsatt. Nå har jeg fått en utdannelse og et håp for framtiden. I tillegg har jeg lært meg å respektere og omgås andre mennesker, sier Antonio.

NYTT HÅPn Norsk pinsemisjon startet arbeidet Nytt Håp blant gatebarn i Mosambik i 1990 med hjelp fra Lars og Fredvår Blystad. I samarbeid med to pinsekirker i Maputo bygget de et senter for gategutter i 1995.

n I 2007 startet senteret i Maputo vannbedrift som sikrer driften. Senteret er derfor nå økono-misk selvbærende.

n Senteret har plass til 36 gutter. Gjennom årene har nærmere 300 barn fått hjelp.

n HIV og AIDS er svært utbredt i Mosambik og mange av guttene kommer fra hjem hvor en av foreldrene er smittet. Målet er reintegrering hos slektninger i løpet av to år.

n Et lignende arbeid er også startet i byen Chi-moio i samarbeid med Centro Aberto Mensa-geiros de Deus.

n Nå bygges også et bibelskolesenter i Maputo, hvis mål er å trene evangelister til å forkynne blant unådde muslimer nord i landet.

«Uten senteret hadde jeg sikkert vært på gata fortsatt»


TEMA: DEN STORE SAMTALEN

Samtale er en kunst. Det er noe vi må lære oss, enten vi

er ektefolk, foreldre, venner eller kol-legaer. Derfor har mennesker gjen-nom tidene dyrket talekunsten, eller monologen – i vår sammenheng best kjent som prekenen eller proklamasjonen.

Monologen vs. dialogen«Talekunstner» Egil Svardahl, som også lever av gode samtaler gjennom sin jobb som TV-pastor for TV2, mener mono-logen har utspilt sin rolle for de fleste mennesker i de fleste sammenhenger. Ordet monolog ligner for mye på mono-pol - kanskje fordi det også har vært det.

– Jeg har vokst opp i en enhets-kultur, hvor vi som et kristen folk eier sannheten. Det er ikke lenger slik at når kongen taler, lytter alle. Eller når bisko-pen sier noe, så adlyder alle. Før talte folk i kraft av den autoritet de fikk gjennom

sin posisjon. Det funker ikke lenger.Svartdahl husker godt den tiden

elevene satt riktig vei i klasserommet og læreren stod foran. De siste to generasjo-nene er, ifølge Svartdahl, vant til en helt annen kommunikasjonsform.

– I dag er Norge annerledes. Mono-polet er brutt. Vi lever ikke lenger i en enhetskultur. Norge er et flerkulturelt land med flere religioner. Mange blir urolige av det, og vet ikke hvordan de skal forholde seg til det offentlige rom, men hvis vi noen gang må engasjere oss i den store trossamtalen er det nå, sier Svartdahl.

Barack ObamaDet finnes likevel eksempler på at mono-logen riktignok ikke er helt død, og at den fungerer som et supplement til den ledende samtalen. President Barack Obamas valgtale, eller vår egen stats-ministers tale etter tragedien 22. juli, er eksempler fra nyere tid på at monologen fortsatt kan bevege folkemasser.

Svardahl nevner at Jesus gikk ikke bare fra synagoge til synagoge, eller fra skråning til skråning og holdt taler.

– Noen av de store tingene han har sagt, sa han i samtaler med enkeltmen-nesker eller mindre grupper. Apostelen Paulus praktiserte også det samme. På Areopagos la han monologen til side til fordel for dialogen, sier han.

Samtalens kunstI en stadig mer glokal verden, der dialog og interaktivitet tar over for enveiskom-munikasjon, forventer mennesker å ta del i samtalen. De kan kommunisere med politikere og kjendiser gjennom deres blogger, og de kan kommentere nesten enhver nyhetssak som postes på nett. Time Magazine hadde tidligere i år denne forsiden: «Persons of the year: YOU. You control your international age.»

Når mennesker ikke lenger automatisk har autoritet i kraft av sine posisjoner, fungerer det dårlig å invitere noen med til gudstjenesten for at stortaleren av en pastor skal overbevise vedkommende.

– Siden monologen funker så dårlig for veldig mange mennesker, er vi nødt til å flytte kommunikasjonen av evange-liet til andre arenaer. Jeg tenker at i dag må vi som kristne i større og større grad lære oss samtalens kunst. Vi lever i en tid hvor du og jeg har større forutsetning for å forkynne evangeliet enn pastorer og forkynnere.

Dette innebærer at hver enkelt kris-ten er bevisst sin egen tro og ansvaret for å formidle den. Ofte har kristne forveks-let samtalen med debatten, når de skal dele troen sin med andre. Egil Svartdahl

DEN GODE SAMTALEN – EGIL SVARDAHLS FEM RÅD:n Gi rom n Vær tilstede n Lytt aktivt n Vis respekt n Vær tydelig

Monologens dødI det nye Norge har folk flest større forutsetning for å forkynne evangeliet enn pastorer og forkynnere.Tekst: Rakel E. Berntzen Illustrasjon: Shutterstock

Egil Svartdahl

«Dere som har ører å høre med, hør. Til og med Jesus sa det»


poengterer at det er milevid avstand mel-lom de to.

– Det er veldig stor forskjell på debatt og samtale. Debattanter sitter og klekker ut sine motargumenter mens andre snak-ker. De lytter ikke. Samtale er basert på respekt og tilstedeværelse, sier han.

ErfaringWikipedia forklarer at «dialogen er karakterisert ved at man i utgangspunk-tet har en prinsipiell vilje til å la seg påvirke av hva motparten sier og la seg forandre av det motparten sier.»

– I samtalen trenger man bøttevis med toleranse, men da er det lett å bli utydelig, og utydelighet gir dårlige samtaler. Hvis vi møter hverandre med respekt og våger å være tydelige, da tren-ger man toleransen, og da blir samtalen spennende, sier Svartdahl.

For å bli god på samtaler, må man

bli god til å lytte. Som TV-pastor er det ikke få ganger at Svartdahl har opplevd at de han intervjuer forteller noe de aldri har delt med andre - og det på TV. Med kamerafolk og regissør i rommet, inne-bærer dette at han har måttet kompen-sere for distraksjoner ved å lytte intenst, til den grad at mennesker glemme det som er rundt og kommer i kontakt med det som finnes på innsiden.

– Vi tenker gjerne at den som snak-ker er den aktive parten i en samtale, mens det kanskje er den som lytter. «Dere som har ører å høre med, hør». Til og med Jesus sa det.

Svartdahl minner oss om at kristne også kan lytte oppover eller innover, for å oppdage om Gud vil noe i situasjonen.

– Det kan virke vanskelig, men det er bare en liten nøkkel som skal til for å åpne en stor dør, sier han.



Det var en gang midt på nittital-let at de møttes for første gang. Andreas og Andreas. Kristen-Andreas og Ateist-Andreas. De

hadde endt opp i samme videregående klasse, og man skulle kanskje tro at deres forskjellige standpunkt ville føre til bitre diskusjoner og uløselige krangler, eller kanskje bare unngåelse.

I stedet ble det starten på et venn-skap og en reise der de to tenåringene sammen forsøkte å finne ut av svarene på livets store spørsmål.

– Jeg opplevde ganske raskt Andreas som en interessant person, med mye personlighet og sterke meninger. Og jeg var selv i en fase hvor det begynte å bli spennende å drive med litt kvasifilosofi, ler Andreas Kvernflaten.

Frustrerende16 år har gått siden deres første skoledag på videregående skole. Andreas Hegertun og Andreas Kvernflaten sitter på Wayne’s Coffee i Oslo med hver sin kaffekopp i hånda. Latteren sitter løst.

De har kjent hverandre over halve livet nå, og mye har forandret seg. Begge er gift, begge har barn, og de er ikke len-ger Ateist-Andreas og Kristen-Andreas. Litt fordi de uansett ikke er så opptatt av å sette merkelapper på hverandre. Og litt fordi Ateist-Andreas til slutt valgte å tro på Gud.

Selv om det krevde lang tid. Og lang dialog.

– Jeg var kjempefrustrert. Jeg skjønte ikke at noen på min alder kunne tro på noe sånt. Det var noe bestefor-eldre drev på med fordi de hadde det vondt under krigen, forteller Kvernflaten åpenhjertig, mens Hegertun ler høyt.

Men det var noe som vekket interes-sen hans likevel. For Kristen-Andreas var ikke helt sånn som de andre kristne han hadde møtt.

– Andreas var den første kristne jeg møtte som trigget nysgjerrigheten hos meg. Han sto for ting jeg syntes var helt på trynet. Men det var en troverdighet i det, ikke bare en tankeløs indoktrinering.

Nye perspektiverSamtalene var dermed uunngåelige. Det hadde ikke gått mange dagene på ny skole før argumentene for og imot haglet; både i klasserommet, i friminut-tene og på fritiden.

Men det var aldri krangling.– I veldig mange relasjoner hvor

agendaen kan være at noen skal se hvem Jesus er, kan det ligge en tone av kontroll eller et ønske om å forandre. I stedet for dialog, får du diskusjoner der man søker makt over premissene og konklusjonene, mener Kvernflaten.

Han mener det var den felles und-ringen og utforskningen de to delte, som var grunnlaget for vennskapet og som til slutt førte ham til en tro.

– Andreas har den egenskapen at han er villig til å lytte til nye perspektiver

og se ting fra en annen vinkel. Uten den egenskapen ville samtalen vært helt uin-teressant. Ingen er interessert i å møte noen som bare vil forandre på en.

SannhetOgså Andreas – Hegertun, altså – lærte mye av samtalene de to imellom. Han tror kristne, i relasjoner med andre men-nesker, trenger å slippe «frykten» for det ukjente.

– Jeg unner alle, spesielt kanskje i de årene når troen modnes, å ha en god venn som stiller spørsmål. Det tvinger en til å gjøre troen til sin egen, mener han.

– Ingen kristne mennesker kan frykte sannhet. Dersom det jeg tror på er sant, vil jeg finne enda mer sannhet jo mer jeg graver og leter etter den. Og hvis

Søkte sannheten sammenAndreas Hegertun og Andreas Kvernflaten møttes som kristen og ateist. Sammen la de ut på en reise mot sannheten.Tekst og foto: William Fuglset

«Jeg unner alle, spesi-elt kanskje i de årene når troen modnes, å ha en god venn som stiller spørsmål»

MIMRER. Andreas Kvernflaten (t.v.) og Andreas Hegertun (t.h.) er begge takknemlige for vennskapet de utviklet på nittitallet.


det ikke er sant, vil det være en fordel for meg å finne ut av det. Jeg ønsker jo ikke å bli lurt, sier Hegertun.

AnledningDe to skolekameratene fortsatte samtalene sine gjennom hele videregående. Til slutt måtte Andreas Kvernflaten revurdere sin tro på at det ikke fantes noen Gud.

– Jeg husker jeg satt og tenkte «nå blir jeg snart kristen». Jeg måtte snart ta konsekvensen av det som skjedde inni meg, sier han.

Og da han ble med kameraten til Filadelfia, Oslo en dag etter skolen og ble bedt for, fikk han en opplevelse av å møte Gud. Det gjorde at valget om å tro ble enklere å ta.

– For det er ikke lett å bare finne en

anledning til å kalle seg kristen. Hvordan skal man ta det valget? spør han.

– Av og til tenker vi at det bare skal dialog til for at noen blir kristne, mens andre tenker at det bare handler om kraft og karismatiske opplevelser. Andreas’ historie har lært meg at det ligger en lang reise bak det punktet når noen bestemmer seg for å være kristne, skyter Hegertun inn.

SpesieltMange år senere synes Andreas Hegertun det fortsatt er interessant å snakke om den eksistensielle reisen sammen med kamera-ten. Ikke fordi det ikke skjer nye ting blant kristne i Norge, men fordi tilfellet med Andreas på mange måter var spesielt.

– I motsetning til hva mange kristne

tenker, er jo halvparten av Norges befolkning kristne. Men det er ganske få av de virkelige ateistene som konverterer og blir kristne. Det gjør denne historien mer spesiell.

Kvernflaten selv mener at dialogen de to hadde var selve grunnlaget for en stabil tro.

– Prosessen med vennskap, dialog og utforskning oss imellom ga meg en anledning til å stå som et helt menneske i de valgene jeg tok. Det lå alltid gode dri-vere bak, og det har hjulpet meg veldig i trosreisen senere, mener han.

– Det har vært viktig for meg at drivkraften bak valget aldri var frykt eller dårlig samvittighet, men heller undring og de gode oppdagelsene av hvem Han er.

«Det lig-ger en lang reise bak det punktet når noen bestem-mer seg for å være kristne»

MIMRER. Andreas Kvernflaten (t.v.) og Andreas Hegertun (t.h.) er begge takknemlige for vennskapet de utviklet på nittitallet.



På utestedet Memphis på Grü-nerløkka demper støynivået seg når Jon Schau gjør sin entré på scenen.

Noen ølglass står tomme på bor-dene, langt flere venter fortsatt på å bli drukket opp av kveldens klientell som nå ler høylydt av Schaus vitser om egne erfaringer.

Komikeren, som har hatt flere nær-døden-opplevelser og ble erklært død to ganger i 2004, er invitert til å holde stand-up når menigheten Mosaic holder sin første åpne samling etter en lengre periode som et rent småfellesskap.

Dette er kirke i Norge i dag.

Trenger ikke kristne – Han skulle ha stand-up. Men han har hatt sine åndelige opplevelser, så han endte opp med å prate i en time om det, forteller pastor Håkon Skaug i Mosaic.

Han synes oppstarten på Memphis var en glimrende måte å snakke om tro med mennesker på. Ikke alle var enig med ham.

– Det var flere kristne der, som gikk. De visste at vi var en kirke, og mente at dette ikke hørte noe sted hjemme.

Det synes Håkon Skaug er helt greit. Han ønsker nemlig at Mosaic skal ha en kultur der mennesker som ikke er kristne skal føle seg hjemme, og der vek-sten består av ikke-kristne mennesker som blir kjent med Gud – ikke kristne som hopper over til det «nyeste, hippeste og kuleste».

– Vi trenger ikke flere kristne i Mosaic, sier han.

Trygghet Det er et typisk sitat fra Håkon Skaug. Han går rett på, legger ingenting i mellom. Han ønsker å lede en kirke der dialogen mel-lom troende og ikke-troende er slik at alle forstår hva som blir sagt. Derfor er han skeptisk til å kalle seg «pastor», selv om det er akkurat det han er.

– Det er jo en tittel mest for oss kristne, det også, sier han.

Kirken han er med å bygge er for-holdsvis liten, med en fast kjerne på om lag 35 personer. De samles hjemme hos hverandre; annenhver uke gjennom det som ligner tradisjonelle gudstjenester, og annenhver uke gjennom husgrupper.

Og ordet «dialog» er et viktig stikk-ord for Mosaic.

– Jeg vil ikke lage noe glansbilde av hvem vi er. Men i går ble jeg snakkende med en jente, som hadde vært gjennom et spørsmål i livet sitt i forhold til tro. Et spørsmål som gjorde at hun måtte revurdere om hun kunne tro på Gud eller ikke. Og hun sa hun var utrolig glad for at hun følte seg så trygg at hun kunne stille det spørsmålet i husgruppene uten at hun fikk en smekk på fingeren, fortel-ler Skaug.

Hillsong er nittitallet Og det er slik han ønsker at Mosaic skal være, en kirke der fellesskapet og samta-lene både fører til og styrker troen.

– Selve navnet «mosaikk» er en kunstform der mange små biter, gjerne ødelagte biter, settes sammen til et stort bilde. Jeg tror det er sånn vi er. At men-nesker som har gått litt «i stykker» møter Gud, og at han setter oss sammen i et stort bilde, forklarer han og fortsetter.

– Det krever at man har en multikul-tur, der folk kan være den man er med det man har. Det tror jeg krever en del dialog. Jeg håper og ber om at vi aldri blir en homogen masse.

Og Skaug tror at dette er en god måte å drive kirke på, ved å bygge bit for bit. Ved å ha et flatt hierarki, og ved at hvert enkelt medlem i kirken er klar over sin egen betydning. Han mener den største trusselen mot kirken i Norge i dag er kristne som henger igjen i det Gud gjorde i går.

– Det er en del nordmenn som opplevde Hillsong på 1990-tallet, og som

Den nye kirkenMosaic vil gå nye veier for at mennesker skal få møte Gud. Hillsong er nemlig «litt nittitallet».


ofte henger igjen i det, mener han, med et lurt smil om munnen.

Ikke riktig plattform Det han imidlertid er klar over, er at denne måten å bygge kirke på ikke er den raskeste. Likevel har Mosaic et klart mål om å bli flere – «det er ikke vits i å drive kirke om mine ikke-troende venner ikke får et møte med Gud», som Skaug sier.

– Men det må vel bli vanskeligere å holde på de gode samtalene når dere blir flere?

– Absolutt. Men så har vi moderkir-ken vår, som også heter Mosaic og ligger i Los Angeles. Du kan si hva du vil om amerikanere, men de har fått til noe som er veldig multikulturelt. Resultatet er at kreativiteten flyter, og de har fått til noe av det. Vi snakker om flere tusen men-nesker som går i Mosaic i Los Angeles, svarer Skaug.

– Er det fare for at det blir for mye dia-log, og for lite kraft, tegn og under i kirken?

– Jeg tror ikke vår offentlige platt-form er stedet for kraft, tegn og under. Men det betyr ikke at jeg ikke tror på det. Vi ber for syke og tror på Den Hel-lige Ånds kraft. Men Paulus er veldig klar på det. Han snakker om tungetale, og at hvis folk ikke skjønner hva vi sier er det bare babling som vi like gjerne kan holde opp med.

Lettere På Memphis er Jon Schau ferdig med sitt sceneshow. Utestedet, som i starten var jevnt fordelt mellom kristne og ikke-kristne, er nå befolket av en ikke-troende majoritet. Men på bordene rundt omkring handler praten om Gud og tro.

– Når folk kommer i den settingen, som ikke er en kristen greie som de har fått presentert, er det mye lettere å snakke om Gud og sitt forhold til tro, sier Skaug.

– Og de ikke-kristne som var der er jo vennene våre. Når du får en sånn samtale i et vennskap, er det mye lettere at det blir flere samtaler, konstaterer han.

PASTOR. Håkon Skaug er ikke så opptatt av hvordan kristne trives i Mosaic. Det viktigste er at mennesker som ikke er kristne skal føle seg hjemme.


Verdens ende nås med ett tastetrykk, mens mottakeren formes i nære omgivelser.Tekst: Anne Lise Søvde Illustrasjon: Shutterstock

Informasjon flyter uavbrutt. Gjen-nom internasjonale medier har nordmenn og sørkoreanere tilgang til de samme nyhetene og bildene,

og ofte i samme øyeblikk som de faktisk skjer. Resultatet av denne globaliserings-prosessen er at vi bruker samme tekno-logi som de gjør i Australia, og lytter til samme musikk som i Brazil. Den enorme informasjons-hastigheten gjør proklama-sjon av evangeliet på nett og gjennom massemedia til tidenes mest effektive kanaler, hvor hundre tusenvis av men-nesker kan nås over svært kort tid.

GlokaliseringDen norske professoren i sosialantro-pologi Thomas Hylland Eriksen mener allikevel menneskene formes i nære omgivelser:

– Identitet formes allikevel lokalt. Ulike etniske grupper og urbefolkninger lærer seg for eksempel å kjempe for egne rettigheter gjennom global påvirkning ved å vise til kulturarv, felles skikker og undertrykkelseshistorie, sier han.

Denne spenningen mellom glo-baliseirng og lokal forankring har gitt utgangspunkt for en ny utvikling, gloka-lisering.

Wikipedia, som jo også er et globalt medium, definerer det slik: «Glokali-sering er sammensatt av globalisering og lokalisering. Begrepet uttrykker at globalisering ikke er en enveisprosess og ikke fungerer så ensrettende som en kan få inntrykk av. Glokalisering spiller på hvordan kulturell, økonomisk og politisk globalisering nedfeller seg i lokale for-hold. Dermed tar lokal kultur opp i seg internasjonal kultur, samtidig som den beholder eget særpreg».

FlerdimensjonaltLars Dahle, rektor ved den kristne medi-ehøyskolen Gimlekollen, forklarer hvor-dan også kristen misjon har blitt glokal:

– Misjon drives av lokalt forankrede fellesskap av brennende kristne, som virkeliggjør den globale kirkes oppdrag i lokale og globale nettverk og med et globalt siktemål. Derfor er kristen misjon glokal.

Han mener mediemisjon nå går inn i en ny, og kanskje mer krevende fase:

– Tidligere har evangelisk misjon ofte vært preget av enveis-tenkning i sitt medi-earbeid, ikke minst når det gjelder inter-nasjonalt radio- og fjernsynsarbeid. Vi går nå inn i en mediefase som vil være preget

av kombinasjonen av ulike medier. Dette gjelder både det å kombinere tradisjo-nelle, gamle og nye medier – og kombi-nasjonen av lokale, regionale og globale medier. Dessuten vil dialog, interaktivi-tet og lokal medvirkning stå sentralt i alt mediearbeid fremover.

Dahle mener samtidig det er svært viktig at internasjonale evangeliserende medietiltak er lokalt forankret.

– Dette gjelder både i forhold til byg-ging av lokale nettverk, følsomhet overfor lokale kulturelle forhold og tilrettelegging for lokal tilegnelse og bearbeidelse av medi-ebudskapene. Vi ser nå en rekke tegn på positiv endring på disse områdene.

SpenningsfeltetDahle mener det både er meningsfylt og krevende å jobbe glokalt med misjon. Det innebærer at vi kombinerer åpenhet for globale impulser og nettverk med en klar lokal tilhørighet og forankring. Det innebærer også at vi kombinerer det globale perspektivet med den lokale bearbeidelsen.

– Ny medieteknologi tilrettelegger for slike muligheter, med aktiv bruk av sosiale medier som blogger, Facebook og Twitter sammen med de mer tradisjo-nelle mediene, sier Dahle.

– Hva skjer lokalt og hva skjer globalt innenfor misjon og evangelisering?

– Som kristne er vi kalt til å leve våre liv i de lokale kristne fellesskapene. Disse er de viktigste basene for utsendelse til misjon og for utrustning til evangelise-ring. Dette skjer som regel med det lokale arbeidet som horisont. Samtidig har kristen misjon alltid en global dimen-sjon, både i forhold til å nå ut til alle folkeslag og i forhold til universet som helhet. Misjonens Herre er jo også Uni-versets Herre, avslutter han.

Når misjon blir glokalt

Lars Dahle



Ett klikk så er du der. Utenfor døra til den virtuelle kirken awb-home.me. Klikk på dørklokka og de slipper deg inn.

Skal du vri om nøkkelen må du ha brukernavn og passord. Der oppe er møtesalen, hvor pastorer taler «live» 24 timer i døgnet. Her finnes møteverter og cellegrupper. Hvis du henvender deg til møteverten med et spørsmål, kan du være så heldig at han gir det videre til taleren, som svarer deg der og da.

Men for nybegynnere, de som bare kommer inn ved å ringe på dørklokka, er det nok å gjøre seg kjent med i første-etasjen. Det oppleves som å komme inn i et arabisk hjem, med gjestmilde store sofagrupper, blomsterbilder på veggene og mye plysj.

Guidet turJan Nestvold, daglig leder i IBRA Norge, guider oss gjennom første etasje, rom for rom. Han fikk selv den samme turen da

nettstedet enda var på tegnebrettet. Den gangen stod han i bresjen for en innsam-lingsaksjon for at kirken kunne bli en realitet. I dag kan så mange som 10 000 kirkegjengere være pålogget samtidig.

– Denne kirken kan tilby alt en moderne kirke tilbyr. Her i første etasjen kan du gå fram rom til rom. Du kan chatte med en annen kristen ved å trykke på kaf-fekoppen i dagligstuen. Du kan låne bøker i biblioteket. I TV-stuen kan du se kristne programmer eller Jesusfilmen på 100 språk. Du kan sette en CD i spilleren for å lytte til kristen musikk eller undervisning. Og da har jeg ikke begynt på medierom-met, forklarer han ivrig.

– Du sier denne kirken kan tilby alt, men den kan jo ikke tilby ekte og åpent fel-lesskap?

– Jo, det kan den. Denne kirken døper mennesker ukentlig.

– Hæ?– Du skjønner at for å få brukernavn

og passord må du oppgi din virkelige

Denne virtuelle nettkirken kan tilby alt som en vanlig kirke kan tilby, til og med dåp i vann.Tekst: Rakel E. Berntzen Foto: IBRA og Shutterstock

Her samles titusener

identitet. Denne informasjonen er selv-følgelig kryptert med hensyn til medlem-menes sikkerhet, men ingen slipper inn der før de først er godkjent av en levende oppfølgingsmedarbeider. Og derfra kan man utvikle virkelige vennskap med virkelige mennesker i nærheten av der man bor.

Døgnet rundtÅ drive denne kirken 24 timer i døgnet med denne kvaliteten, krever et stort og velorganisert nettverk. «Pastorene» og «møtevertene» sitter i forskjellige arabisktalende land og kobler mennesker med hverandre, både over nett og i den virkelige verden. Disse menneskene skal være inne med sitt eget liv som innsats:

– Hele tiden gjøres det avtaler om å møte mennesker ansikt til ansikt, og de kan aldri vite hvem disse menneskene er. For brukerne er sikkerheten stor, ettersom de ikke kan se hverandres virkelige identi-tet, med mindre de kjenner igjen bruker-

«Du kan gå på kirkens bibelskole og ta videre studier. Som jeg sa, den har alt en moderne kirke kan tilby»


navn og epostadresse. Hvis noen ringer på døra som man ikke vil blottlegge seg for, kan man bare logge seg ut og legge ned skjermen, forklarer Nestvold.

– Kjenner du til at infiltratører har kommet seg innenfor?

– Vi har sett noen få eksempler på folk som utgir seg for å være noe annet enn de er. Hvorvidt det gjelder denne kirken er jeg usikker på, men vi har gode rutiner for å sikre at infiltratører ikke får tilgang til det de ikke skal ha tilgang til, men man kan aldri garantere 100 prosent.

TusenvisNår så mange som 10 000 mennesker kan være pålogget på en gudstjeneste samtidig, og gudstjenestene pågår 24 timer i døgnet, sier det seg selv at denne kirken er enorm. Mange av disse menneskene anser den som sin hjem-memenighet, fordi det ikke finnes noen levende i menighet i hjemlandet, i alle fall ikke i nærheten.

– For de fleste av disse mennes-kene finnes det ikke noe alternativ. Kirken er rett og slett livreddende, sier Nestvold.

I Norge tar vi tilgangen til kristent fellesskap som en selvfølge. I andre land kan enkelte savne fellesskapet så mye at de er villig til å ta risiko for å oppleve det. I disse forsøkene har en del blitt arres-tert, torturert og drept, sier Jan.

– Kirken må da ha noen ulemper?Jan vrir hjernen.– Kirken setter et skille mellom de

som har råd til pc og internett og de uten tilgang til dette. De er den eneste ulem-pen jeg kan komme på i full fart.

I tillegg foregår alt på arabisk, men språklige begrensninger finnes det også i fysiske menigheter.

– Her kan de utveksle meninger og utvikle vennskap som slår ut i det virke-lige liv. Du kan gå på kirkens bibelskole og ta videre studier. Som jeg sa, den har alt en moderne kirke kan tilby.

HERMON FORLAG

Alle våre 600 titler finner du på www.hermon.no,mange av dem også hos din kristne bokhandler

Ordretelefon 63 80 30 99

70 emner som belyser ulike sider av bønn.

«Jeg påstår at denne boken er blant de mest verdifulle som er kommet om bønn.»– Oddvar Tegnander

«Boken er en gullgruve for vårt bønneliv.»– Emanuel Minos

Kr. 198,- pocket

En oppbyggelsesbok med unike betraktninger som vil bli til oppbyggelse, inspirasjon og hjelp for mange. Boken handler om livet og taler til livet. Det er vanskelig å unngå å bli berørt av budskapet! En ypperlig gavebok.

Kr. 228,- pocket

NYHET!

NYHET!


n Gjennom langsiktige prosjekter hjelper PYM bistand familier i Kenya, Mosambik, Niger, Somaliland og Uganda.n Vi satser på utdanning, kvinner, antiomskjæring, mikrofinans, alfabetisering og forebyggende hiv og aids-arbeid.n Konto: 3000.17.00770 – merk gaven «Egenandel Afrika»n Hver krone blir til ti kroner gjennom NORAD-støttede prosjekter.n Bli med på tidenes løft for Afrika!

Når hver generasjon teller

som treffer«Hvem er du? Hva gjør du? Hva betyr du? Det gir god design svar på. God design spisser ditt budskap.»David André Erichsen grafisk designer

Telefon: (+47) 970 35 284 Epost: [email protected] Nettside: www.daesign.no

Idé,

teks

t og

grafi

sk d

esig

n: D

avid

And

ré E

richs

en, D

aesi

gn A

S

Fot

o: A

nne-

Kar

i Myr

vik


PÅ NETT MISJONSDINGSEN

Splitter pınneDersom du reiser til Øst-Asia, kan det være en fordel å vite hvordan du hånd-terer spisepinner. Pinnene er en vanlig forekomst i blant annet Kina, Japan, Korea, Vietnam og Thailand. Pinnene brukes ved alle måltider der maten er i fast form, og erstatter vår gaffel og kniv ettersom maten ofte serveres i biter. Pinnene kommer opprinnelig fra Kina og er over tre tusen år gamle.

På 80-tallet var det veldig inn med oppslagstavler i kork. Man hadde de gjerne hengende midt i et blikkfang og ofte på kjøk-

kenveggen. Der var det bilder av kjente og kjære, kort, hilsener og huskelapper om hverandre. Som tusener av andre nordmenn gikk også jeg til innkjøp av en slik, og i mange år hadde jeg et kari-katurutklipp av en misjonær hengende midt på denne tavlen. Han så ut som en hippilignende særdeles sleip type med langt hår og kors. Han hadde en bibel i den ene hånden og brød i den andre, og jeg simpelthen elsket denne spottende fremstillingen av misjon og misjonærer. Lite viste jeg da at bare noen år senere skulle jeg selv bli en kristen, og enda «verre», jobbe med det som jeg tidligere hadde foraktet.

Ja, livet kan ta mange interessante vendinger. Men helt på bærtur var jeg dog ikke med denne karikaturen! 15 år senere er jeg i Sibir på oppdrag for PYM og skal skrive om ketfolket som har mistet sin lille landsby i en vanvittig isflom, og som nå skal få all mulig hjelp fra russiske mis-jonærer i samarbeid med svensk og norsk misjon. Foran meg på elvebredden står en rasende og sørpe full keter og veiver med pekefingeren faretruende nær min nese-tipp. Han har ett spørsmål: - Hvorfor i alle dager gjør dere dette for oss, er det fordi dere senere skal få oss til å tro på den sven-ske guden deres?

Jeg ble først ganske målløs – fra små

barn og fulle folk skal man visstnok få høre sannheten, men heldigvis var ikke dette min sannhet. Jeg svarte ham som sant var, at det han kalte den svenske guden og som jeg trodde var skaper av himmel og jord, at denne Gud er kjærlighet. Og at han elsker alle mennesker. Jeg sa at denne Gud gjør noe med hjertene til mennesker som blir kjent med ham, at vi elsker fordi Han har elsket oss først. Vi var i deres lille landsby fordi Gud var så ubegripelig glad i dem.

Dette likte han å høre og etter en lengre tenkepause og møysommelig gran-sking strekker han hånden frem for å hilse, akkurat så alvorlig og høytidlig som bare fulle menn kan gjøre det. Og jeg, jeg forsi-kret ham om at vi kom til å fortsette å gjenoppbygge landsbyen, om han ville tro på denne guden eller ikke.

Eva Olsvold Sundar

Ungdoms-arbeid på nettUngdomsarbeid.no er et møtepunkt på nett for alle ungdomsledere i ulike kristne sammenhenger. Her får du faglig input, refleksjoner, ressurser og anmel-delser. Ungdomsarbeid.no drives av Det Teologiske Menighetsfakultet og en rekke kristne barne- og ungdomsorgani-sasjoner.

Kristent preikPå www.preik.tv finner du mini-prekener på tre minutter. Det er ulike personer i Indremisjonskretsene som har lagt ut talene. De henvender seg til unge mennes-ker og snakker om å ta troen på alvor.

Dialog om troNettsiden www.emmausnett.no skal være et møtested for mennesker på vandring og et sted for religionsmøter. ”I Emmaus håper vi det finnes en radikal åpenhet i kirkerommets forgård, en retning framover mot den inviterende Kristus og mulighet for et stille nærvær i meditasjonskapellet,” opplyser nettsiden for arbeidet, som ledes av Emmausprest Anne Anita Lillebø i regi av Areopagos (www.areopagos.org) – en organisasjon som i 70 år har vært opptatt av religions-møtet i Øst-Asia, og som gjennom Emmausarbeidet har gått inn i møtet mellom kirken, alternativ religiøsitet og andre religioner i Norge.

PÅ TAMPEN

Om karikatur, misjon og kjærlighet

VISSTE DU AT

n Ordene «misjon» og «misjo-nær» står ikke i Bibelen.n Så mye som 100 millioner kristne blir forfulgt for sin tro akkurat nå. I landene Nord-Korea, Iran og Saudi Arabia oppleves forfølgelsen verst.n En nyere studie fremlagt av Vatikanet viser at 75 av 100 mennesker som blir drept på grunn av sin tro er kristne.


M2 er et misjonsmagasin som utgis av KS publikasjoner AS i samarbeid med stiftelsen IBRA Media Norge og foreningen De Norske Pinsemenigheters Ytremisjon. PUBLIKASJONER

Hva har du på hjertet? Si det i M2! For annonsering, kontakt markedsansvarlig Øyvind Bruun Edvardsen – [email protected]

Returadresse: KS Publikasjoner AS, Postboks 1180 Sentrum, 0107 Oslo

Gra

fisk

Des

ign:

Dav

id A

ndré

Eri

chse

n - w

ww

.dae

sign

.noM2 ser på misjon fra flere sider. Misjon er ikke menn og kvinner med tropehjelm og lendeklede.

Misjon er en livsstil. Og den er grenseløs. Vi kan alle ta nye skritt for våre medmennesker.

Følg Jesus i dine egne sko

Se side 16, eller

vedlagte giro

m2 #5 2011

Documents