2016

Wenche Råbu Nilsen og

Latif Ahmadi

Litt bortenforRoman

© Forlagshuset i Vestfold as / LYST Forlag 2016

ISBN 978-82-93349-36-5

Trykk: ScandBook, SverigePapir: 80 g FSC mul-print Cream 1.8Omslagsdesign og sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell DesignOmslagsgrunnlag: © Iakov Kalinin, Arkady Mazor, slavapolo, llaszlo, Sabphoto / ShutterstockSatt med Adobe Garamond 10,5/15

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndverksloven eller inngåtte avtaler om kopiering.

Tilunge, redde mennesker som i håp om

noe bedre enn det de har,

reiser ut på en ubeskrivelig vond og vanskelig reise.

7

En redd mor.

Pakistan

Det er natt i Pakistan. De eneste lydene i mørket, er litt metallskram-mel fra katter og løshunder på evig leting etter mat. Fremdeles ingen stemmer, om litt vil gatene fylles av mennesker.

Sammen med eldstedatteren, de fire sønnene og minstejenta kom Fateme over fjellene fra Afghanistan to, tre måneder tidligere

Dagene kommer og forsvinner, årstider skifter, hodet til Fateme er hele tiden milevis unna. På leting. Taket og veggene beskytter den lille familien mot storm og uvær. Men trygge er de ikke. Menn med tørklekledde hoder kjører rundt med geværer, lusker bak hvert et hjørne. Når som helst kan man risikere å få en geværmunning rettet mot panna. Taliban er treffsikre og dreper uten skrupler. Den siste tiden har det blitt verre. Stadig oftere sprenges gater og torg. Kjente og ukjente blir drept og såret. Sorg og frykt følger hverandre.

Denne natten, som kun er opplyst av månen, bråvåkner Fateme og setter seg opp med et rykk. Hun lytter. Lyden som vekket henne forsvinner før hun forstår hvor den kommer fra.

Hva var det? Et skrik? Det var helt sikkert et skrik som vekket meg. Et hult og sårt skrik. Ikke noe annet. Så levende og nært. Det må ha vært like i nærheten.

8

Hun flytter blikket raskt rundt i rommet. Det er mørkt, men hun kan ane skygger av vanndunken, vaskefatet, grytene og de få andre tingene familien har klart å skaffe seg. Blikket søker i mørket. Ingen bevegelser.

Ungene? Er de her?Fateme famler etter de små byltene, sammenkrøllet under tep-

pene sine på gulvet. Ikke langt fra henne selv.De puster jevnt. Heldigvis sover de alle fire. Men skriket? Hvor kom det fra? Det var så smertefullt. Så fullt av

savn og lengsel. Hvem skrek?Det er stille igjen nå. Selv kattene og de herreløse hundene, står

nok og lytter med vaktsomme blikk. I tillegg til den duse månen, skinner tusenvis av stjerner på himmelen. Som om mørket er et teppe med tusen små hull som slipper lyset fra himmelen gjennom.

Skriket har etterlatt seg en enorm stillhet. En tom stillhet. Og spørsmål. Kalde, klamme fingertupper famler nervøst over ansiktet. Hjertet dundrer.

Var det mitt eget skrik jeg hørte? Hun kjenner tårene komme og lar dem trille. I mørket kan hun

gråte. Da er det ingen som ser. Savnet som sitter igjen i veggene, er hennes eget. Det er som om lengselen røsker tak i noe langt inni sje-len hennes og vrir rundt. Skal de vonde drømmene aldri ta slutt? Nes-ten hver natt river de henne ut av søvnen.

Bilder flyr over netthinnen hennes. Hun vil ikke se. Det er for vondt. Men de lar henne ikke slippe, presser seg bare på og ruller som en film.

Fateme slår teppet rundt seg. De pakistanske høstnettene er kjø-lige, og hun hutrer under den fuktige nattkjolen. Hun kan ikke stå for opp å skifte. De andre våkner så lett. Hvis Latifa hører henne nå, vil hun også stå opp. Hvis hun først har slått opp øynene, er det ingen

9

måte å få henne til å sovne igjen på. Men Latifa trenger mer hvile. Fateme også. Dagen vil bli lang hvis de må stå opp nå.

Så stille som mulig, legger hun seg tilbake. Prøver å sovne. Men det går ikke. Bildene flimrer hele tiden. Som en evigvarende skrekk-film, med henne og barna i hovedrollene. Samme hvor hun snur seg, kommer bildene igjen og igjen. Hun presser øynene hardt sammen, forsøker å tenke på noe hyggelig, noe fra barndommen, eller noe morsomt barna har sagt da de var små. Men marerittene sprenger seg gjennom de skjøre veggene av trygghet hun forsøker å bygge. Gode tanker ligger igjen som knust glass på bakken etter et rakettangrep.

Det er eldstesønnen, Latif, hun gråter for. Han forsvant i mørket, i folkevrimmelen. Jeg strakk ut armene, men

kunne ikke nå ham. Jeg ropte, men han kunne ikke høre meg. Jeg løp, men sterke hender holdt meg tilbake. Sinte stemmer kommanderte oss andre i en annen retning.

Hvorfor?Hvordan kunne de?Dette er spørsmål hun ikke får svar på. Tusen ganger, har hun

spurt, og aldri fått svar. Hvert minutt, savner hun Latif. Hele tiden er han i hennes tan-

ker. Om nettene blir alt levende igjen. Hun opplever de samme mare-rittene gang på gang. Gammel redsel vekkes. Vonde drømmer trek-ker henne med opp langs fjellkanten i Afghanistan, og kaster henne inn i folkevrimmelen. Folk jages rundt i mørket, som en saueflokk. Igjen og igjen skjer det. Håpløsheten legger seg over henne som tett tåke. Frykten slår ned i henne som lyn.

Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne han bli revet fra meg på den måten?Kan noe verre skje et menneske? En mor? Jeg tror ikke det. Plutse-

lig sto jeg igjen uten ham. Han forsvant i mørket. Min eldste gutt, både

10

flink og selvstendig, men likevel så liten. Bare tolv år. Han trenger frem-deles trøst og klapp på skuldra. Han trenger fremdeles moren sin. Hvem skal passe på ham nå?

Det eneste jeg har igjen av min kjære sønn, er minnene. Min flinke, gode gutt.

Hvor ble det av ham? Hvor tok de ham?Hvor er han nå?Den natta han forsvant treffer henne som et rakettangrep, natt

etter natt. På dagen også. Alltid det samme. Fateme forsøker å gjen-kalle alle detaljer i tankene sine. Igjen og igjen går hun gjennom den skjebnesvangre natten i tankene sine. Prøver å finne svar. Skjulte for-klaringer på hvordan det grusomme kunne skje.

Vi har kommet ned fra fjellet, betalt den skitne hunden av en men-neskesmugler. Den drittsekken, som med noen harde ord og en håndbe-vegelse i nattemørket, ruinerte mitt liv. Tok fra meg Latif. Min trygg-het og min hjelper.

Vi står der i vrimmelen, redde og slitne. Kroppene verker etter en halv dag i en trang bil. Sjåføren hadde tatt seg godt betalt for turen. Han opp-bevarte pengene i en liten bag som hang over skuldra. De skitne klærne og det ustelte håret vitnet om mange dager hjemmefra. Den store magen fortalte at han spiste mer enn den vanlige mannen i gata. Bilnøkkelen bar han rundt halsen i en hyssing. Den hule lyden av metall mot metall smalt i ørene våre. Stengte oss inne.

Barna tørstet, og vi var tomme for vann. Vi kunne ikke stanse heller. Bare en gang på alle de timene stoppet vi. Guttene var likevel flinke. De var lettet over å komme seg unna kuchiene, som stormet ned fra fjellene og begynte å drepe. Uten mål og mening. De sa det var deres jord. Det sto på papirer, sa de. På dokumenter. Vi kunne ikke lese disse papirene deres, men vi visste at jorda var vår. Familiene våre hadde bodd der i

11

generasjoner. Alle var redde for at de skulle ta oss. Noen av mannfolkene hvisket at det var kuchier som hadde drept mannen min.

Hun slår teppet enda tettere rundt seg, saumfarer minnene for detaljer. Lyder, lukter, følelser.

Latifa stakkars, hun forsto ingenting. Hun gråt og gråt. Jeg kunne ikke få trøstet henne. Hun kastet seg bakover og vred seg unna. Sjåføren bannet og skrek at jeg måtte roe henne. Jeg prøvde, men uten hell. Gut-tene strøk henne over håret, tørket tårer og lagde morsomme grimaser. De ville få henne til å le, men alt var vanskelig når det var så trangt. Til slutt sovnet hun av utmattelse.

Bilen kastet seg fram og tilbake på fjellveien. Jeg var ikke vant til biler, ante ikke at de kunne kjøre så fort. Hele tiden var jeg redd for at den sinte sjåføren skulle føre oss rett i døden. De smale veiene svingte ned-over fjellveggen. Bilen klamret seg fast på den tørre grusen og lagde skra-pelyder i hver sving. Lyden av grus som ble forskjøvet av bildekk i høy hastighet, sendte hjertet mitt opp i halsen. Jeg presset øynene igjen, for å slippe synet av kanten som var altfor nærme, og det endeløse dypet uten-for. Det var dit ned vi ville havne hvis sjåføren bommet med en halvme-ter. En liten feilsving ville være nok.

Jeg bad til høyere makter.La sjåføren senke farta. Vær så snill. Hjelp oss, Khoda.Ikke la oss havne rett i døden, bare noen timer hjemmefra. Med Khodas hjelp, kom vi oss ned fra fjellet.Sjåføren jagde oss ut av bilen og pekte mot en stor flokk med mennes-

ker. Ryggen verket etter et langt liv med hardt arbeid, seks svangerskap og alle disse timene i den trange bilen. Lille Latifa våknet igjen og klam-ret seg til meg. Hun sperret øynene opp. Underleppa begynte å skjelve, og hun flyttet blikket fra den ene til den andre. Størknede tårer på røde kinn var omgitt av en bustete hårmanke. De korte krøllene i det mør-

12

kebrune håret sto til alle kanter. Øynene var store og blanke. Snart ville det komme nye tårer. Nye skrik. Vi var redde alle sammen. Visste ikke helt hva som var meningen. Vi var kalde, sultne og tørste.

Guttene var flinke. De bar tingene våre og hjalp både meg og hver-andre. Latif først, de andre etter.

– Kom, sa han. – Det er denne veien. Vi skal vente der borte.Han var alltid så flink til å finne ut av det. Så voksen for alderen, så

selvstendig. Fra den dagen faren døde, måtte han som den eldste gutten ta over et stort ansvar. Han klarte det fint. Han ble voksen over natta, jobbet enda hardere enn før, passet enda bedre på søsknene.

– Boro, boro! brølte smugleren. – Kom dere bort til de andre. Fort!Fateme gransker hendelsene. Var det noe de kunne gjort anner-

ledes? Hver gang kommer hun fram til det samme. De var overlatt i andres hender, de var under andres kontroll. Der de sto i mørket hadde de ingen fri vilje. Det at hun mistet Latif, var det ingenting hun kunne gjøre for å forhindre. Hun hulker stille og kryper sammen under det store, grå teppet sitt. Dagen er enda ikke våken. Det er fremdeles tid til å tenke uavbrutt. Lete etter svar.

Hun ser for seg folkemengden i mørket. Mange familiegrupper og mange enslige menn. Det må ha vært over femti. Kanskje seksti. Luk-ter og lyder står fremdeles klart for henne. Frykten er ikke langt unna.

Hun visste godt hva de enslige mennene skulle. Over til Iran for å jobbe. Være borte fra familien i månedsvis, forhåpentligvis komme hele hjem, med litt mer penger enn reisen kostet. Hun visste at de måtte betale seg både inn i Iran og ut igjen. Det var enorme sum-mer, rett i lommene på smuglerne. Ulvene, som hennes mann alltid kalte dem. Som han hatet dem!

Hvorfor fortalte han meg ikke mer?

13

Jeg husker nesten ikke at han fortalte noe fra turene sine. Ingenting som kunne få meg til å forestille meg noe av dette.

Den bratte, farlige veien, den sinte sjåføren, og nå denne enorme menneskemassen som ble kommandert rundt i mørket som en saueflokk. Han sa ikke noe om dette. Men jeg så hatet i øynene hans, hver gang det var snakk om ulvene.

Vi sto tett sammen. Skremte. Spente. Jeg hørte stemmer i mørket. Noen i flokken fortalte villig vekk. Skrøt av sine heltedåder. Ville vise seg. Jeg la merke til en ganske ung mann, bare noen meter unna. Jeg kunne ikke se ham, bare ane konturene av ham, der han sto mellom andre menn og sparket i grusen. Dialekten fortalte meg at han kom fra en landsby et stykke unna. Han hørtes nervøs ut. Kameratene maste, men han ville helst ikke fortelle, heller fortrenge. Nervøs latter og tynne sko, mot tørt og hardt underlag. Kameratene bannet og bad ham slutte å sparke opp støv. De ville heller høre om den gangen det nesten gikk galt. Halve set-ninger ble lurt fram. Om en tidligere grenseovergang, stokkeslag over den unge ryggen, skader påført for livet.

– Jævler! Skulle vært banket selv! De bare slo og slo med store stokker. Veldig vondt! Ryggen, nakken, overalt!Kom ikke løs! Blod!Ingen spurte hvorfor folk reiste igjen, når det var så farlig. Livet var

hardt for oss alle. Ingen kunne skrape fram nok mat til en stor fami-lie fra den tørre, skrinne jorda i fjellkanten i Afghanistan. Noen gan-ger trengte vi mer enn mat. Ting vi ikke kunne lage selv. Medisiner, gry-ter, husdyr, mat.

Det var mange fedre som måtte reise for å jobbe. Like mange familier som måtte vente hjemme, klare seg selv så lenge. Be til Khoda og håpe at

14

mannen kom trygt hjem, med akkurat nok penger til at familien kunne overleve de neste månedene.

Stemmene i mørket fortalte om farlige arbeidsplasser, usikrede høy-der, dårlige boforhold. De snakket om skader på grunn av hastverk og arbeidspress. Sinte arbeidsgivere, forskjellsbehandling. De kjente alle noen som var blitt drept eller hardt skadet, på grensa eller i arbeidsu-lykker. De håpte alle sammen at de ville klare seg denne gangen. Insha Allah! Hvis Gud vil.

Stemmene surret som insekter rundt oss. Noen som brummende hum-ler, andre som sinte veps. Det ene minnet etter det andre ble trukket fram i lyset. Mannfolkene ville overgå hverandre med historier. Jeg ønsket ikke at barna mine skulle bli skremt. Jeg ville holde for ørene deres. Men hen-dene mine var ikke mange nok. Dessuten måtte jeg bære lille Latifa. Hun ville bare være hos meg. Det stakk som kniver i korsryggen, og smertene ilte helt ned til knærne. Jeg ønsket at en av guttene kunne ta over litt. Latif prøvde mange ganger. De andre også. Men hun ville ikke slippe taket. Vi ville ikke at hun skulle skrike igjen. Måtte være stille. Hvis jeg holdt henne helt rolig, helt inntil kroppen min, ville hun kanskje sovne. Det var det jeg håpet. Armene verket.

Det var da det skjedde. En av smuglerne brøytet seg fram i folkemeng-den og sendte hensynsløst folk i ulike retninger. Dyttet, sparket, komman-derte. Uten hensyn til familieforhold. Uten å tenke på at en liten gutt trenger sin familie og at en mor trenger sin sønn. De yngre guttene og lille Latifa trenger sin bror. De som forbilde, og hun som beskytter. Uten å høre ropene, uten å se tårene. De bare skilte ham fra oss. Skjøv ham bortover. Han skulle mot høyre og vi mot venstre.

Hver natt våkner Fateme av sitt eget skrik. Noen ganger sitter det fast i halsen, og noen ganger slipper det ut. Hver gang er det ham hun roper på. Latif. Sønnen hun mistet i folkemengden og aldri fikk se igjen.

15

Hvorfor må en mor miste sin sønn? Hvordan kan en gutt klare seg alene? Klarer han seg alene?Kreftene hennes har blitt spist opp av sorgen. Livet i Pakistan er

farlig. Bomber smeller, Taliban skremmer og kontrollerer. Fatemes folk blir hatet, drept. Ingen vil vite av dem.

Går de ut, risikerer de livet, men de må ha mat. Hun må sende Hussein og Hassan ut for å tjene penger. Nok til å overleve. De er modige gutter, men hun vet de er redde. De gjør det av plikt.

Fateme lar blikket vandre over de sovende barna sine. Når hun ser de små kroppene, tett i tett under teppene sine, er hun glad for at de har klart seg så langt. Det er med hjertet i halsen hun sender dem ut i de farlige gatene for å tjene penger, og det er med stor lettelse hun tar dem imot når de kommer hjem. Når de første solstrålene skin-ner inn vinduet, skal hun stå opp og lage mat, så de får litt i magen før arbeidsdagen starter. Men foreløpig ligger hun og tenker. På livet.

Selv om Fateme har jobbet hele sitt liv for å bidra, kan hun ikke det her. Her er det ingen jord de kan dyrke i, ingen frukter de kan tørke. De har ingen sauer de kan melke eller følge opp i fjellet, vokte for ulver. Ingen ull, ingenting å lage ost og yoghurt av. Her er det annerledes, kanskje enda farligere enn stedene de har forlatt.

Livet som hazara og shiamuslim er sårbart. De mongolske trek-kene gjør dem lett gjenkjennelige og møter de Taliban, kan de risi-kere å få et gevær mot panna. Drept. Forsøkt utryddet.

De må være forsiktige. Holde seg skjult. Fateme ber Khoda om hjelp til å overleve. Hver dag hun sender guttene sine ut i de farlige gatene, ber hun Ham om å passe på dem.

Vær snill, Khoda!Ikke la meg miste flere. Latif er borte. Hvor er han?

16

La meg beholde de andre. Jeg trenger dem, og de trenger meg.Det er bare på grunn av de andre barna at jeg holder meg oppe. Jeg

må være her for dem. Jeg er deres mamma også. Jeg må være sterk for dem. Vi må støtte hverandre.

Khoda – gi meg min sønn tilbake!Håpet begynner å svinne. Jeg har vært sterk lenge. Håpet lenge. Bedt

lenge.Kan han virkelig ha overlevd denne fryktelige verden vi har havnet i?I det minste ber jeg deg Khoda om at du er med ham hvor han enn er.

17

Latif

Den dagen Latif ble født, 2500 meter over havet, i det afghanske høylandet, blåste høstvindene med seg nysnø fra fjelltoppene og hvisket folk i øret at vinteren nærmet seg. Den unge moren hans hadde båret vann til dyrene og vasket klær i det iskalde fjellvan-net tidligere samme dag. To år tidligere, omtrent på samme tid av året, fikk hun en datter. Denne gangen velsignet Khoda henne med en sønn.

De neste fem årene ble det født tre gutter til under samme tak. Latif ble storebror. Storesøster passet og stelte dem alle like omsorgs-fullt. For å få endene til å strekke til, og alle munnene til å mettes, måtte moren jobbe dagen lang. Fra tunet kunne barna se henne. Alltid hardt arbeidende. Hun hakket i jorda rundt grønnsakene, bar tunge bøtter med vann opp bratte skråninger og helte vannet over grønn-saker og oppi dyretrau.

– Hvor er Nænæ? spurte de minste. Hvor er mamma? – Nænæ gjeter sauer, trøstet storesøster.– Nænæ passer kyrene.– Nænæ melker.– Nænæ koker yoghurt.– Nænæ lager ost.

18

Moren bar tungt på de smale skuldrene, men ingen hørte henne klage. Alene bar hun også store deler av Latifs oppvekst, ansvaret for at den lille familien skulle overleve det harde klimaet.

Fra Latif var liten forsto han at hans mor jobbet like hardt som mannfolkene. Både Latif og søsknene lærte raskt å ta del i arbeidet. Dagene var fulle av tunge tak for dem alle, bare på den måten kunne de overleve.

Latif var ikke mer enn en drøy meter da han første gang diltet nedover skråningen mot elva sammen med moren for å hente vann. Bøtta virket så stor den gangen. Det kalde vannet skvulpet over kan-ten og traff magen og lårene. Innen han var framme, var bøtta halv-tom. Klærne var våte og vinden kald. Det var ingen vits i å skifte før resten av jobben var gjort. Siden skulle både han og søsknene bære mye vann.

Slik Latif husker det, var faren nesten aldri hjemme. Han var borte i månedsvis, noen ganger i et par år. Både han, og flere av de andre mannfolkene, reiste til Iran for å jobbe. Familiene trengte mer enn de kunne skrape ut av den skrinne fjelljorda for å overleve. Det var hardt å klare seg uten farens sterke arbeidsnever, men de var alle vant med at det var sånn det måtte være.

Hver kveld etter kveldsmat, var det leggetid. Den som står tidlig opp, må tidlig i seng. Etter en lang arbeidsdag var alle slitne. Ryg-gene og beina verket. Det var godt å legge seg på det store teppet moren rullet ut for dem om kvelden. Der lå de tett i tett med hver sitt teppe over seg.

– Kom Nænæ, kom mamma. Fortell oss hvordan det går med geitekillingene.

– Fortell om bælaa, om trollet.– Fortell om jentene som løp fra de farlige mennene. De som hop-

19

pet utfor. Døde de, Nænæ? Gjorde de det? Du har aldri sagt hvor-dan det gikk.

– Kom Nænæ! Hva skal du fortelle i dag?Moren fortalte alltid bare litt og litt. Yeki yeki. Resten måtte de

vente på.Den rolige stemmen hennes, blandet med den jevne pusten fra

søsknene, dysset Latif i søvn hver kveld.– I kveld skal jeg fortelle dere om Buz e chini. Hun tørket hendene

på handkleet over vasken og trakk sjalet tettere rundt skuldrene, før hun satt seg.

Barna elsket denne gamle Hazarafortellingen om den stolte og modige geita. Buz e chini. En kinesisk geit.

– Dette skjedde for lenge, lenge siden, før noen hadde begynt å dyrke marka. Det var på toppen av verden. Ved enden av Kuh e Baba, fedre-nes fjell. Det var ved de store Buddhastatuene i Bamiyan. Det var grønt og frodig der og det rant friskt, kaldt vann i elva. Under skyggen til unge trær, under den blå, klare himmelen, bodde hun. Hun var Buz e chini og dette var hennes hjemland, landet til hennes forfedre. Her bodde hun med sine tre vakre barn.

Buz e chini var en meget stolt geit, og man kunne høre de skarpe klovene hennes gi gjenlyd langt, langt unna. Hun hadde to vakre horn, og øyne som strålende perler. Ørene hennes var formet som suppeskjeer.

Hun spiste av gresset fra Kuh e Gazag. Melken hennes var bedre enn honning, den var søtere enn sukker. Hennes barn var vakrere enn alle andre. Algag var en nydelig jente. Chulgag var hvitere enn snø. Bulgag hadde en nydelig krone.

Rundt i de samme fjellene som Buz e chini levde, bodde det også en farlig ulv.

En dag kom det en ape bort til Buz e chini. Apen beundret de små fine geitekillingene som spratt rundt.

20

– Du er heldig som har så nydelige og lydige barn, sa apen. – Man må passe seg nå om dagen. Man kan ikke stole på noen. Bare

man ser en annen vei, kan ens barn få «det onde øyet» på seg. Pass godt på barna dine. Man kan ikke stole på noen!

Buz e chini passet godt på barna sine. Hun lekte med dem og stelte dem og ga dem melk. Da hun skulle opp i fjellene og beite, lukket hun dem inne i hulen der de bodde. Hun advarte barna, slik apen hadde advart henne.

– Dere må ikke åpne for noen andre enn meg, sa hun. – Hvordan kan vi vite at det er deg, når vi ikke kan se deg? spurte

den ene ungen. – Å, dere vil høre at det er meg, sa Buz e chini. – Bare jeg roper på dere med deres navn. Hussein og Hassan irriterte seg alltid over hvor uforsiktige geite-

killingene var. Til tross for advarslene åpnet de likevel. Hver eneste gang Fateme kom til dette punktet i eventyret, visste hun at guttene ville begynne å klage. De ville komme med ulike forslag til hva gei-tekillingene heller kunne ha gjort. Som regel endte det også med at de kranglet om hvem av dem, Hassan eller Hussein, som hadde mest teppe eller mest plass.

De andre barna hysjet på guttene, de var lei av forslagene og små-kranglingen. Fateme forsøkte å roe dem.

– Ligg fint nå, gutter, så skal vi høre hvordan det går. De roet seg som regel fort.

– Hør her, gutter.Det ingen av dem visste, var at den slemme ulven lusket rundt dørene

og hørte alt sammen. Han planla å komme tilbake straks Buz e chini hadde gått opp i fjellene for å beite.

– Vi skal høre på deg, mamma, sa den ene lille geitekillingen og luk-ket døra etter moren sin.

21

Det gikk ikke lang tid før ulven var på døra hos geitekillingene. Han ropte på dem ved deres navn, slik han hadde hørt moren gjøre.

– Nei du er ikke vår mor, sa de. – Hun har en mye lysere og vakrere stemme.– Klart jeg er moren deres! Hører dere ikke at jeg roper deres navn.

Bare jeg kan det! Ungene hørte det, og de ble usikre. – Men stemmen da? Den er ikke din! sa den ene. – Dette er stemmen til deres mor. Den ble bare litt grov etter at jeg

drakk av det kalde vannet i elva, på vei ned fra fjellet. Nå må dere åpne for meg, før jeg faller død om!

De små geitekillingene kikket på hverandre. – Jeg åpner! sa den ene.I det samme døren gikk opp, bykset ulven fram og slukte to av killin-

gene i et jafs. Chulgag smatt ned i et hull som var for lite til at den far-lige ulven kunne komme etter.

Ulven prøvde å lokke og lure lille Chulgag opp av hullet. Men det gikk ikke.

Da Buz e chini kom hjem og fikk se at døren var åpen, skjønte hun at noe var galt. Hun ropte og Chulgag kom fram og fortalte hva som hadde skjedd.

Buz e chini var en stolt, uredd og besluttsom geit fra enden av for-fedrenes fjell, Kuh e Baba. Hun gikk straks ut for å finne de to barna hun hadde mistet. Klovene hennes ga gjenlyd i fjellene. Alle kunne høre hvem som kom.

Ulven lå og ynket seg etter det store måltidet. Først nektet han men når ikke det nyttet, prøvde han å bagatellisere det hele.

Buz e chini sto på sitt. Hun skulle ha barna sine tilbake. De avtalte en kamp neste dag. Den som vant, skulle få barna.

22

Både ulven og Buz e chini forberedte seg til neste dag. Det var en vik-tig kamp. Mye sto på spill.

Buz e chini bestemte seg for å få spisset hornene. Hun bakte en kake av sin beste melk, og gikk til bjørnen for at han skulle spisse hornene hennes. Han tok imot kaka, snuste inn den gode lukta og gjorde en grundig jobb.

Ulven gikk til bjørnen for å få kvesset tennene. Men han tok ikke med seg annet enn gammelt markspist kjøtt, så i stedet for å kvesse ten-nene, byttet han dem ut med noen gamle og dårlige.

Latif lyttet til søsknenes pust. Han kunne høre at de minste hadde sovnet. Bare han og storesøster lå våkne lenge nok til å høre hvordan Buz e chuni til slutt klarte å vinne barna sine tilbake. De dårlige ten-nene ødela for ulven og alt endte bra.

Moren fortalte alltid etter hukommelsen. Bøker var det ikke mange av i den lille fjellbygda. Fortellerkunsten, derimot sto høyt og Fate-mes knippe med fortellinger var rikt. Allerede som liten lærte hun seg å trollbinde lytteren. Med en barneflokk på seks å legge om kvel-dene, kom eventyrene godt med.

Det var alltid litt arbeid igjen til Fateme etter at barna var lagt. Ei gryte å skrubbe, sokker å stoppe eller ei bukse å lappe i det spar-somme lyset fra oljelampa.

Neste morgen i grålysningen, sto de alle sammen opp. Livet endret seg brått den dagen det kom melding om at fami-

liefaren var død. Familien kunne ikke bli igjen på den lille gården i fjellene alene. Det ble for farlig.

***

Latif sover under en annen himmel nå. Teppet hans er rått og fuktig. Det er ingen Nænæ der til å rulle ut et teppe til å sove på, og ingen eventyr å sovne etter. Pusten han hører fra kroppene rundt seg, tilhø-

23

rer ikke brødrene. Det er pusten til store, farlige typer som slettes ikke vil ham godt. Han har vendt kroppen til å være på vakt. Alltid klar til å sprette opp. Guttene han sover sammen med på den tynne pap-plata i Roma, kan når som helst ta ham i sin makt og gjøre ting han ikke vil. Derfor må han ikke sove. Bare hvile litt, hele tiden passe på.

24

Flytur.

Hanna

Hanna vrir seg av kjedsomhet. Trykket tett sammen mellom moren og lillebroren, er det knapt plass til å puste. Er de ikke snart framme? Hun ser på klokka. Det er over to timer til flyet skal lande på Fiu-micino flyplass. Derfra er det tre og en halv time med taxi inn til Roma sentrum.

I strikklomma på stolryggen foran henne, ligger et glanset reise-magasin. Det er jo bare kjedelig fyllstoff i disse reklamemagasinene, men hun blar likevel litt i det, om ikke annet for å få tiden til å gå. Øynene hennes faller på en skildring fra Roma. Hun leser seg ned-over siden.

«Romas gater vrimler av liv. Vårsola varmer ørlite grann i de tidlige morgentimene. Fastboende med velstelte negler, vokset hår og moteriktige dresser, skynder seg til arbeid og skole. De gjør et raskt stopp på en kafé de passerer, stiller seg opp ved disken, kikker på klokka, vurderer om de skal sette seg på en av de høye barkrakkene, eller be om å få kaffen i pappkrus og croissanten rett i handa. Det viktigste er å få noe i magen før jobb.

Barn leveres i bybarnehager og foreldrene er trygge på at deres kjære små holdes innendørs i regnvær. Skolebarn går til skolen med nystrøkne uniformer og kommer hjem like skinnende rene som da de dro.

25

Damer har gjerne nylakkerte negler, oppsatt hår og sko med høye hæler. Tynne hæler som noen ganger setter seg fast mellom brosteinene. Menn med hårvoks og stussede barter går i dyre dresser, bærer stresskof-fert av ekte skinn og klokker i gull.

Turistene som hele året strømmer til denne vakre byen og villig drar sine Visakort både i den flotte hotellresepsjonen, i designerbutikker og på byens mange attraksjoner, og sover helst i myke, silkekledde senger. De står først opp et par timer senere, går glipp av slakteren som jager bort gate-katter fra søppeldunken utenfor slakterbutikken, mens han mister både nøkkelen og brillene ut av brystlomma, og ned på bakken. De får hel-ler ikke med seg bakerens assistent som kommer løpende med forkleet i handa og bare nesten rekker fram i tide. Før turistene i det hele tatt rek-ker å trekke ut i gatene, har de gamle italienske bestemødrene parkert de hjemmemalte syklene på hushjørnet. Med nystekte baguetter i handa, går de inn på kjøkkenet for å stelle seg frokost.

Paraplyselgerne selger paraplyer for en billig penge. Det står en på hvert gatehjørne. Kvaliteten tenkes det ikke på, for ødelagte paraplyer kan kastes, ved neste regnskyll, kan en ny kjøpes inn.

Her er varer i alle kvaliteter. I butikker, kiosker, på fortau og torg. Alt fra lysende helikoptre i billig plast for en euro stykket, til rådyre mer-kevarer og kunstverk. Tegnere med kullstifter og blyanter i skinnpunger har stilt ut tidligere kunstverk og sitter ved staffeliet og venter på at turis-ter skal bite på. Stoppe opp, vurdere akkurat deres bilder til å være gode nok. De må sitte modell selv, eller levere inn bilder. For en ekstra euro, får du med en pappsylinder til å rulle inn kunstverket i. På små sam-menleggbare trekrakker sitter gatekunstnerne på rekke og rad. Bare de flinkeste tiltrekker seg kunder.

Langs vegger og murer, på en presenning rett på gata, sitter taggere. De lager lekre fargerike bilder ved å spraye og dekke til, akkurat på rik-

26

tig plass og i riktig rekkefølge. Bildene de tryller fram vise både fossefall og trekroner, steilende hester og katter i måneskinn.

Ekte malerier, så vel som kopier, går unna som varmt hvetebrød. Langbord på byens torv fylles med bilder i flere høyder. Langs bakken og i kasser på bakken ved siden av. Ledige hylleplass, fylles raskt opp av nye varer. Fra kassa eller langs bakken. Selgeren vurderer hva han lettest kan få solgt. På nabobord finnes små og litt større kopier av byens sever-digheter. I ulike kvaliteter og til varierende priser.

Byens herreløse katter strekker seg i vårsola, vel vitende om at neste måltid blir servert. Små skåler med mat og vann fylles opp av tobeinte venner. Rottene får leve i fred.»

Hanna kvekker til i det meldingen om at personalet vil komme rundt med forfriskninger siger ut av høyttalerne rett over hodet hen-nes. Hun skal ikke ha noe, og leser videre.

«Restaurantene tilbyr de lekreste retter og bordene fylles med gjester. Lukten av oregano og rosmarin, stekte tomater og løk, bærer med seg løf-ter om den deiligste mat. Servitørene balanserer mellom bordene og sjar-merer gjestene i håp om litt ekstra driks. Gjestene bestiller det de ønsker og drikker vin av høye glass mens de venter. Utendørs under varmeappa-rater og innendørs i varmen fra den store pizzaovnen. Stettglassene fyl-les, igjen og igjen. Bilder sendes via sosiale medier, for beundrende blikk og flest mulig «likes.»

Bartendere legger sin ære i å servere et utall ulike kaffevarianter med tilstrekkelig mengde skum, og folk betaler villig vekk for å kunne helle den varme drikken nedover sine godt vante ganer. Kaker, pizzastykker, desserter og middagsretter går samme vei. Smak går foran pris.

Brosjyrer og reklameskilt lokker turister til attraksjoner. Kofferter fyl-les med suvenirer, ferieminner samles og deles. Pengene sitter løst. Livet leves, og nytes.»

Vil du lese resten?

«Litt bortenfor» bestilles der du vanligvis kjøper bøker, eller direkte fra forlaget på

www.forlagshusetivestfold.no