ÅRBOK 2008

LEVANGER HISTORIELAG

Skriftstyre:Sidsel Wohlen

Sveinung HavikPål Kulås

Solveig OtloAsbjørn Tingstad

TRYKT HOS INNHERRED GRAFISK AS 2008

Forside: Innherredsferja II. Tegning av Solveig Otlo.

ISSN 0803-1975

Forord

Skriftstyret vil gjerne minnes Jakob Aune, som døde tidligere i år. Han varen av årbokas trofaste bidragsytere, særlig etter at han ble pensjonist. Artiklenehans inneholdt ofte egne minner om hans forlengst avdøde naboer iHalsangrenda; hverdagsmennesker og slitere fra små kår; arbeidsomme og nøy-somme. En slik artikkel leverte han også til årets bok.

Mange innbyggere i Levanger vil også huske Jakob Aune som lærer påHegle, Røstad og Halsan skoler. En lun og varm pedagog, med stor fortel-lerglede.

Vi vil savne ham.

Årets bok skiller seg vel ikke nevneverdig ut fra rekken av årbøker de sisteårene. Det måtte da være at tilfeldighetene har ført til at vi har flere lange artik-ler i år enn foregående utgaver. Så får de som liker litt mer omfattende stoff,hygge seg med å fordype seg i disse. Og så håper vi at andre, som helst vil haflest korte manus, likevel finner nok å glede seg over.

Mangfoldet finnes i alle fall - fra seriøse minner om kirkestrid og storbran-ner, forlis og drukning, via dagbøker fra fjerne himmelstrøk, historier om skole,vannverk og næringsvirksomhet, og til juleleker, karikaturer, flyturer og finur-lige avisnotiser. Vi vil også tro at artikkelen om hoppbakkene i Levanger vilvekke mange minner.

Skriftstyret har startet en ny "serie" i år med tittelen "Fra fotoarkivet". Medmoderne fototeknikk kan bl.a. små amatørbilder blåses opp til sylskarpe god-biter, som fortjener en helside og en liten tekst. Disse vil leserne finne spredtutover i boka. For senere årbøker: Kontakt oss gjerne om dere har bilder somkanskje kan ha allmenn interesse.

Gledelig nok ser vi at noen fra yngre generasjoner leverer manus til boka.Det er på tide at vi får en solid ettervekst i forfatterstallen i tillegg til de godeog trofaste medspillerene vi allerede har. Takk til dem alle!

Skriftstyret

4

Innhold

Andreas Lunnan Hoppbakkene i Levanger . . . . . . . . . . . . . . . . .side 7Ketil Vidar Iversen Ingen Wirkola akkurat . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 23Frits Wahlstrøm Den solide bedriften på Havna . . . . . . . . . . . .side 25Frits Wahlstrøm Tegneren Karl Arne Sandnes . . . . . . . . . . . . . .side 35Agathe Wibe Kantate for Levanger by . . . . . . . . . . . . . . . . .side 48Jakob Aune Han Aksel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 54August Grav Kyrkjestriden på Ytterøy på slutten

av 1800-tallet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 57Rune Langfjæran 50 år med Innherredsferja A/S . . . . . . . . . . . .side 68"Amtstina" "Et frækt overfald med røveri i byens gader" .side 85Knut Krogstad Levangselva - ei sørgeleg hending frå 1895 . .side 89Eivind Voldseth Et forlis under første verdenskrig . . . . . . . . . .side 93Arne Røstad Småflytur over Innherred i 1983 . . . . . . . . . . .side 97Birgith Fjørkenstad Betraktninger omkring ei gammel kokebok . .side 102Knut Vodal Andreas Vodahls dagbok fra 1914 . . . . . . . . . .side 110Sveinung Havik Levanger Buekorps - uniformerte gutter med

fane, tregevær og trommer . . . . . . . . . . . . . . .side 123Odd M. Tingstad Levanger i verdenslitteraturen . . . . . . . . . . . . .side 137Åshild Wesche Selmer Karen Oline Bjerken - bondekone med

lederegenskaper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 141Sigrun Okkenhaug Juleleikar og andre inne- og uteleiker . . . . . . .side 151Terje Carlsen Da Spanskesyken herjet i Skogn . . . . . . . . . . .side 155Toralf Granaune Helseheimen som skulle bygges i Børsåsen . .side 159Nina Kolstad, Johan Austeen ogJon-Otto Leifseth Turistforeningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 165Jørann Tingstad Finne skole - et viktig holdepunkt i

et grendesamfunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 173Emil Mård Vaadal Eliasson

Bruene i Levanger by. Del 1: Brusvebrua . . . .side 189Erling Furunes Gamle kontrakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 199

5

Bjørnhild Bremer og Pål Kulås To store branner i Markabygda . . . . . . . . . . . .side 205Guri Marjane Sivertsen Haugan

Magnhild Okkenhaug (1908-2008) . . . . . . . . .side 211Per Anker Johansen En dramatisk svømmetur på Lopphavet . . . . .side 219Jarle Kregnes Levanger Vannverk gjennom tidene . . . . . . . .side 225Sidsel Wohlen "Oppvisninger i huslig økonomi" . . . . . . . . . .side 234Levanger Historielag Årsmelding 2007 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 238

Samling av lokallitteratur . . . . . . . . . . . . . . . .side 239Medarbeiderliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .side 240

6

Andreas Lunnan:

Hoppbakkene i Levanger

Gjennom det siste drøye sekel har godt og vel hundre hoppbakker fristet ungelevangsbygger til vinterlige svev. Ikke alle arenaer har framstått like attraktiveog fullkomne i formen, men de har invitert til skileik, sosial trivsel – og auto-matisk fysisk fostring. Pluss spredte beinbrudd. Og hjernerystelser. For ikke åsnakke om skibrekk. Men slikt er omkostninger som ikke er til å kommeunna…

I 2008 er bare ett eneste hoppanlegg i stabil bruk: Torsbustaden med sinefem bakker av forskjellig størrelse. Et fåtall andre bakker prepareres ved høve,hvis snøen kommer og det finnes folk i nærheten som orker å gripe i en spadeog måke opp et hopp. Ellers er hoppaktiviteten i Levanger historie. Til og meden ganske godt skjult historie, etter som de aller fleste skibakkene for lengster gjengrodd og usynliggjort. Noen få bakketraséer finnes rett nok på beitemarkder kratt og lauvskog ennå ikke har fått fotfeste. Her kan det være mulig åopparbeide en liten arena. Vel å merke hvis noen orker å gjøre det. Kanskje fin-nes det ingen som å bryr seg om å hoppe, heller? Men alle de hundre Levanger-bakkene kan smykke seg med at de i sin tid har utført sin misjon: Vært til gledeog adspredelse for tusenvis av sprelske ungdommer som så seg råd for en for-lokkende luftferd.

Et kjapt tilbakeblikk på skibakkehistorien i Levanger forteller oss at det varganske jevnt fordelt med hoppbakker i de forskjellige bygdelagene. Topografienla grunnlag for ymse praktiske løsninger, uten nevneverdig krav til utbygging,mens det andre steder ble investert i snekring av fartsbruer og diverse kosme-tiske forbedringer av tilløp og unnarenn.

Prepareringen var det stort sett utøverne som besørget. Ved store snøfallkunne dette bli nokså tidkrevende, og det var kanskje ikke så mye krefter igjeni kroppen når bakken endelig var hoppklar. Men heldigvis var som regel ikkestilkarakterer avgjørende ved slike anledninger.

Behandlingen av øvrige praktiske problemer kunne her og der medføre endel hodebry. Ikke alle grunneiere var glade for at ynglingene fjernet deler avgjerdene i utmarka, ved siden av å rydde traséene for trær og buskas. Men somregel lot saken seg ordne i minnelighet. Praktiske vansker oppstod gjerne der

7

hopperne før, under eller etter luftferden måtte krysse veg. Det fortelles om utset-ting av vaktpost for å varsle om kryssende trafikk…!

Hoppbakken synes å ha vært en svært så samlende ungdomsarena på vårekanter. Ved mange skoler fantes det en skråning der det var mulig å lufte segfor den som måtte føle for den slags i friminuttet. De fleste av guttene slengteseg utfor, om ikke annet enn av sosiale grunner. Det var jo grenser for hvorpysete man kunne være. Og så var det jo jenter i bakken. Noen av dem var for-resten dristige nok til å prøve hoppet.

De beste utøverne varallerede på 1880-talletivrige etter å konkurrere.Antall hopprenn variertenok i stor grad etter snøfor-holdene – det kunne værelitt ymse med vinternedbø-ren også i de såkalte gamle,gode. Men avisene fortellerom skoleskirenn, klubb-renn, bygdarenn og krets-renn. Særlig populær varhoppsporten på 1950/60-tal-let. Da var det ikke uvanligmed deltakerlister med oppmot 300 navn i guttebak-kene. Som for eksempelBinabakken på Ronglan,Reinåsbakken i Åsen, Kloai Markabygda, Fabritius iFrol, Torsbustaden i Skogn– og Støpshaugen påNesset. Men så dabbet detav. Hoppski falt ut avutstyrslista. Skole fem dageri uka var ikke lett å kombi-nere med hopping i denmørke årstid, innendørs-idretten rev til seg utøverne,voksende krav til bakkestandard og lysforhold begrenset fasilitetene, og –utstyret måtte være i orden. Her nyttet det ikke å stille med turski lenger….

I dag er det stort sett bare bakkenavnene som eksisterer – hos dem som harlevd lengst. Noen steder kan man ennå finne de sørgelige rester etter et stillas,

8

Morten Molden var en av dem som drev med hop-ping og deltok over alt i mange år.

et hopp – kanskje også en utgammel klopp over elva som rant over sletta. Oglangt inne i kråskapet i stua ligger det kanskje en 60-grams teskje med bildeav en hoppski inngravert på skaftet. Bestefar hadde visst fullklaff under etklubbrenn på 1930-tallet…..

Fra 1866…Ifølge arkivene i Skogn IL foregikk det første store skirenn i Innherred ved

Skjefte i Steinkjer i midten av mars i 1866. Det var et samarbeid mellom skyt-terlagene i Sparbu og Skogn, og ifølge referat i Oslo-avisa Morgenbladet den19. mars var det en handelsfullmektig ved navn Halvorsen fra Trondheim somvant. Konkurransen strakk seg over ca. 400 alen med unnabakke der flere hoppsannsynligvis var innlagt. Årene etter ble det holdt premieskirenn i Skogn, detførste som er beskrevet skjedde i en passelig bratt og lang bakke ved Mellom-Eggen i 1875. Start og mål var lagt til toppen av bakken. Først måtte deltakernekjøre fortest mulig nedover, der det var innlagt både kunstige og naturligehopp, delvis ganske høye sådanne. Vel nede på flata gjaldt det å ta seg snarestmulig opp til toppen der klokka gikk… Skytterlaget arrangerte.

Hinderhoppene kunne være opp til tre meter høye, og stod gjerne i en tverr-bakke 8-10 meter fra flata. Det er grunn til å tro at svevene her stort sett haddestor underholdningsverdi.

Det første ordinære hopprenn i Levanger-området skal ha skjedd i mars1891, der ble det konkurrert om en pokal oppsatt av kong Oscar II. Dette varførste gang det ble hoppet uten stav, og datidens Wirkola – Gustav Bye fraTrondheim – strakk seg til eventyrlige 33 meter.

Dessverre vites ikke hvilken bakke det ble konkurrert i, men skal vi tro defakta som foreligger gjennom internasjonale statistikker, måtte Byes hopp havært verdens lengste, i sin tid. Samme mann er nemlig registrert med V-rekordpå 30 meter i Blyberget i Trondheim året før. Først i 1900 kom verdensrekor-den på 33,5 meter, da ved Olaf Tandberg i Solbergbakken i Bærum. Kanskjeer meter forvekslet med alen i statistikkene? Lange svev – i forhold til utsty-ret - var det i alle fall.

Første hoppbakke ved Levanger sentrum ble etablert i skråningene ned fraGeite, der det første registrerte renn ble holdt i 1892. Årene etterpå samletungdommen seg ofte ved Rypkleppen i Skjøtingen, angivelig på grunn av snø-mangel i bygda. Det var skilaget SVERRE og Levanger landsogn skilaupar-lag (forløperen til Frol IL) som tok seg av arrangementene.

De store bakkeneVed hundreårsskiftet tok løytnant Fabritius fatt i skisporten i Levanger, og

fikk en skiarena oppkalt etter seg, Fabritiusbakken. Også Ulvebakken, som låved plassen Klivlebakken, ble aktivt benyttet ved disse tider. Hver vinter ble

9

10

Tin

gsta

dbak

ken.

det arrangert mange renn, delvis med stort publikumsframmøte. Diskusjonenom stil og lengde dukket opp, og det ble fra sentralt hold poengtert at løperneburde legge mer vekt på en ”smuk holdning og korrekt skiføring end paa langehop”. En av datidens dyktigste skiløpere, doktor Cato Aall, skrev i det sven-ske skiforbundets årbok at hopplengden rett nok har sin betydning, etter somden ”ægger løberen til djervhed og mod, men lange hop maa ikke efterstræbespaa bekostning av sikkerhed og stilfuldhed. Hoppe langt kan den største klo-drian av en skiløber, naar han blot har gode ski”, fastslo veteranen Aall.

Det var stor interesse for skisport i Levanger ut over i det nye hundreåret,og det fortelles om mange renn hver vinter. I Gjemblebakken på Nesset ble detbygd stillas i 1909, i 1911 arrangertes stiftsrenn i Bjørklundbakken (vedLian/Rolien i Frol) med deltakere fra Orkdal i sør til Beitstad i nord. Femti hop-pere, lengste stående hopp 31 meter. Dessuten 2-3 skibrekk, står det i refera-tene.

Ertsåsbakken kom i 1912 – der ble det hoppet bortimot 40 meter etter flyt-ting østover på eiendommen. Tingstadbakken ble åpnet med landsrenn 22.februar 1931, i nærvær av ca. 1.500 tilskuere. Tannlege Bjarne Tangerud varførste hopper, og landet på 35 meter. Senere på vinteren satte John Saur bak-kerekord med 49 meter. I 1948 ble det bygget fartsbru, Tor Kaspersen senior

11

Bjarne Tangerud i Tingstadbakken 1931.

falt på 51,5 meter i 1951, og i januar1963 satte Torgeir Brandtzæg ende-lig bakkerekord med 53 meter.

I Skogn ble Torsbustaden tatt ibruk i mars i 1921 – Karl Aunehoppet lengst med sine 28 meter.Det var særdeles vanskelige snø-forhold, ved siden av at bakkepro-filen med svært bratt unnarenn ogtverr ”dolp” satte løperne på alvor-lige prøver. Nordre TrondhjemsAmtstidende forteller at en avløperne ”kom ned på 8-meteren,men sprat op og fik et nyt nedslagpå 23-meteren.”

I 1924 hoppet Arnulf Vestrumog Bjarne Røstad 36,5 underGrønnrennet, i 1948 måtte PerKjønstad overende etter nedslag på49 meter. I 1963 satte ”friskusenfra Ogndal”, Torgeir Brandtzægbakkerekord, også her med 53meter. Noen år senere falt ToralfEngan på 53,5 meter. I 1966 komden norske hoppeliten på besøk,sammen med et publikum på ca.2.000. Bjørn Wirkola vant.

Senere er anlegget i Torsbustaden bygget ut til i dag å omfatte fem for-skjellige bakker av ymse størrelse. Av de hundre bakkene som omtales i denneartikkelen er det i dag faktisk bare Torsbustaden som holder mål for offisiellehoppkonkurranser innenfor Levangers grenser.

Røstadvikbakken like sør for Hoklingen i Åsen var den største av bakkenei distriktet. Bakkerekorden skal lyde på 64 meter, og det var leksværingenØyvind Hovstein som noterte seg for den, under KM i 1954. Røstadvika blebygd tidlig på 1930-tallet, og ble mye brukt i regional sammenheng. Blantannet snakkes det om et storrenn rundt 1950 da flere kjente hoppere medArnfinn Bergmann i spissen var å finne på startlista. Fra naturens side bøddenne bakken på et svært langt unnarenn, men på grunn av for dårlig tilløp, vardet umulig å få stor nok fart til å tøye seg så langt som bakken var god for. Detble hoppet her til ca. 1960. I dag skal man være godt lokalkjent for å peke utbakketraséen.

12

Per Kjønstad er kanskje den som har jobbetmest til fordel for hoppsporten i Levanger.For denne innsatsen fikk han Levangerkommunes kulturpris i 2001. På bildet hol-der han fram noen eksemplarer av en typiskhopp-premie fra gamle dager, nemlig sølv-skeia.

Det samme gjelder for de fleste fordums hoppbakker i Levanger.Gjengroingen har endret kulturlandskapet, dyrking og arealdisponering tilboligformål har slettet de gamle skispor.

Under innsamlingen av fakta omkring hoppbakkene i Levanger er det for-talt om mye dramatikk. Prepareringen kunne det rimeligvis vært så som såmed – iveren etter å ”komme på lufta” var større enn arbeidslysten med tråk-king og spadesvinging, og dermed kunne landingene by på uoverkommeligeproblemer. Vi samler inntrykkene i en kommentar fra stevnets lege, distrikts-lege Andreas Berg Nilsen, etter et hopprenn i Volbakken ved Tømmerås i Åseni 1930-årene, der bare ett eneste stående hopp ble levert: – Dette gikk jo bra!Det ble jo ikke over hundre prosent fall…!!

Bakkene som lever i Levangsbyggens minne

Registreringen av hoppbakker i Levanger er gjort ut fra opplysninger somer innsendt på bakgrunn av oppfordringer gjennom Levanger-Avisa. En del avbakkenes aktive funksjonsperiode ligger såpass langt tilbake i tid, at ingennålevende personer har sett dem i bruk. Lista kan ikke leses som om den varet vitenskapelig dokument – det tas forbehold når det gjelder en del detaljer ibeskrivelsene. Det foreligger nemlig svært lite skriftlig materiale på dette områ-det. Våre hjemmelsmenn har stort sett gått tilbake på ”husken”, med alle de farerfor manglende presisjon som dette innebærer. Noen bakker ble kanskje så litebrukt at de ikke burde vært nevnt i det hele tatt.

Enkelte bakker hadde flere navn – det er derfor mulig at samme bakke eromtalt flere ganger på lista. Mange bakker er trolig ikke blitt med, da de ikkeer nevnt av dem som har henvendt seg med opplysninger. For en del av bak-kene er det antydet størrelse, ut fra de lengste svevene våre bidragsytere menerå huske.

Her er oversikten, ordnet bygdevis:

MARKABYGDA:Almlibakken – ved AlmlitjønnaJensenbakken – ved Haugen. Arena for bl.a. kretsrenn. Fartsbru. Ca. 20

meter.Johannesbakken ved Stormoan. Mye brukt bakke. Arnfinn Friberg har bak-

kerekorden på 24 meter.Kloa – ”hovedbakken” i Markabygda, lå der det er boligfelt i dag. Bygd på

1930-tallet, og senere forbedret bl.a. ved støtte fra tippemidler. Svært myebrukt til kretsrenn, bl.a. markerte Torgeir Brandtzæg seg som guttehopper herførst i 1950-årene. Bakkerekorden på 34 meter har Sveinung Aarnseth.

13

Maritbakken – liten bakke ved Myrskogen, John Sandberg hadde bakkere-korden på 25 meter.

Movassbakken – også kalt Berghalla. Ved Movatnet. I bruk til først på 1980-tallet.

Nordengetbakken – ved Friberg. Anlagt på 1930-tallet. Usedvanlig brattunnarenn.

Persløkka – ved Nyborg. Bygd av unggutter i løpet av ei julehelg tidlig på1950-tallet. Naturlig trasé, med bratt og vanskelig ovarenn. Brukt i en tiårs-periode. Maks. hopplengde på ca. 27 meter.

Skogabakken – i nærheten av Venset, mellom Synnestjønna og Vensettjønna.Fartsbru, ca. 30 meter. Anlagt av arbeideridrettslaget HAUK siste halvdel av1930-åra. Ikke i bruk etter krigen.

RONGLAN:Binabakken – like ved jernbaneundergangen sør for Ronglan stasjon. Svært

mye brukt. Mange renn med stor deltakelse. Blant andre skal både BjørnWirkola og Torgeir Brandtzæg ha deltatt der. Vel 30 meter.

Bulibakken – ved Bulia. Brukt bl.a. ved skjoldrenn for Tuv og Ekne skoler.Holtesbakken – i Holtesreina. 30-35 meter. Mye brukt i mellomkrigsåra.Høybubakken - ved Gotaas. 20-25 meter. Skoleskirenn. Brukt opp mot

1970-åra.

14

Nordengetbakken i Markabygda på slutten av 1930-tallet. Foto: Adolf Jensen

Kongsdalsbakken – ved Nerenget. Ca. 25 meter.Leirabakken – mellom Leira og Veie lille (Litjenget), ved dagens E6-trasé

mellom Ronglan og Skogn. Ca. 25 meter. Skoleskirenn.Rugsvekollen – bygd av Ronglan IL på 1960-tallet. K-punkt på 48 meter.

Mye brukt fram mot 1980-tallet, da stillaset ble ubrukelig. Bakkerekord: HroarStjernen 54 meter. Det ble også bygd en 20-metersbakke der.

Tuvsreina – ved Tuvsgården, der E6 nå er lagt. 15-20 meter.Våttåkollen – bygd på 1940-tallet. Ofte brukt til kretsrenn. Arnfinn Granli

fra Nessegutten hadde bakkerekorden på 39,5 meter.

LEVANGER:Fabritius – svært mye brukt arena nedenfor Geite, oppkalt etter løytnant

Fabritius. Stillas, flomlys allerede i 1940. Nytt lysanlegg i 1947. Bakkerekordenhadde Tor Kaspersen senior med 36,5 meter. To mindre bakker i samme lia. Ibruk fram til området ble lagt ut til boligtomter og leikeplass.

Kirkhaugen – flere bakker av ymse størrelse like ved Røstad off. skole.Fartsbru. Ca. 15 meter.

Klivlebakken – gammelt anlegg i Ulve-området. Svært mye brukt, ikkeminst rundt hundreårsskiftet. En telefonlinje på tvers av unnarennet var et fare-moment… Vanskelig profil – i et renn i februar 1907 klarte ingen å levere stå-ende hopp i begge omgangene. Senere ble bakken utbygd for å tåle hopp oppmot 25 meter. Ut av bruk da Fabritiusbakken kom i stand.

Lersetbakken.Skivebakken – ”leikebakke” i elveskråningen ved Dalhaugen mellom Halsan

og Levanger sentrum.Støpshaugen – anlagt 1958 ved stor dugnadsinnsats og offentlige tilskudd.

Mye brukt en kort periode. Over 250 deltakere i distriktsrenn februar 1958.Bakkerekorden hadde Knut Steneng med 34 meter. Mindre bakke ved siden av.Brukt fram til 1970.

Torvetbakken – trolig den minste i dette registeret, skråningen langs pavil-jongen mellom Kirkegata og Torvet med hopplengder på 2-3 meter. Sværtmye brukt av de aller yngste i sin tid. De tøffeste krysset Kirkegata med hek-tisk stavbruk for å oppnå størst mulig tilløpsfart. Dramatikkrekord oppnåddeMorten Lund som på samme dag brakk to ski ved å kjøre inn i samme bilhjulpå torvet….

NESSET:Bambergen – ved nåværende Bamberg arbeidskirke. 15-20 meter. Anlagt på

1950-tallet, mye brukt en drøy tiårsperiode. Bergvinsbakken (ODIN-kollen) – stillas. 20-25 meter. Anlagt etter krigen.

Odin Vist ildsjel bak bygginga. Brukt i en tiårsperiode.

15

Gjemblesfjellet – bygd av IL Sverre i 1908. Stillas. Store renn, bl.a. stifts-renn 1911 og 1913, brukt inn i 1960-tallet.

Hallemen (Ørsleiebakken) – vis-a-vis Breidablikktunet. 24-25 meter. Utlagttil boligtomter rundt 1960.

Kinnbakken (Henningbakken) – i Støpslia, bakkesletta der Prix-butikken lig-ger i dag. Ca. 20 meter.

Knutarkollen – Kjønstadmarka. Brukt kort periode fra slutten av 1950-tal-let.

Nordbakkan – ved Vist/Nordbergvinan. To bakker i bredd. Svært mye benyt-tet under krigen. Litj-nordan (15-20 meter) og Stor-nordan ca. 25-30 meter.Bygdevegen kryssa sletta på storbakken.

Pipen – ved Pipstuggu, kleiva ned mot Nesheim skole, 12-15 meter.Segtnanbakken – mot nåværende Gjemble skole, arr. bl.a. skoleskirenn, 12-

15 meter, lite brukt.Kjeldereina/Veskebakken – fra Kleivstua og ned til Veske-gården. 15-20

meter, brukt til skoleskirenn.

SKOGN:Arnstadbakken – på Byahaugan. Mye benyttet fra 1930-årene og utpå 1960-

tallet. Ca. 20 m.Bergshalla – ved Gryte/Bergsmo. Stillas på 1970-tallet. Forsøk med primi-

tivt flomlys med billykter og strøm fra bilbatteri. Ca. 23 meter. Ikke i bruk desenere årene.

Brennesbakken – ved Brenne, 20-25 meter. I delvis bruk til midten av 1960-åra.

Finnkollen – ved Hojemstjønna, ca. 25 m, skolebakken i Finne-kretsen,anlagt på 1950-tallet, mye brukt en tjueårsperiode.

Fostadbakken – ved Skille, ca. 25 meter, fram til 1970-åra.Holbergsbakken – flere bakketraséer på sørvestsida av Holåsen ned mot

Holbe’ran.Holkollen – nordøstsia av Holåsen, ned mot boligområdet. Bygd på 1940-

tallet, mye brukt til opp mot 1970. Vel 30 meter. – En av de tøffeste bakkenejeg opplevde som guttehopper, forteller Torgeir Brandtzæg. – Unnarennet varså bratt, og vi snakket om denne bakken hver gang vi reiste med toget forbiSkogn. Traséen muliggjør hopping i mindre målestokk også i dag.

Korphalla – sørøst for Holan østre. Bakken anlagt ca. 1908. Brukt fram tilandre verdenskrig.

Lynanbakken – i halla mot Lello.Marykollen – på sørøstsida av Holåsen, ved Moslett. Brukt på 1930-tallet.

12-18 meter. Oppkalt etter Mary Berg som åpna bakken.Mønsterhaugbakken – sør for ovennevnte bakke. Her ble hoppa siden 1906

16

og fram til 1950-tallet. Mye brukt, også ved konkurranser. Vanskelig, svingeteovarenn som gikk gjennom ei gjerdegrind. Svært bratt unnarenn. Sørvendt –opp til 30-meters hopp.

Olabakken – oppkalt etter Ola Rennan, mellom Høyslo og Rennan. JohannesLeinsvang lengst med 28 meter, bakken i bruk til ca. 1970.

Rypkleppen – område på vest-Skjøtingen der det ble laget bakker undersnøfattige vintre på slutten av 1890-tallet.

Sandbergsbakken – mye brukt bakke i Sandbergshaugen. Stillas – ca. 25meter, flomlys. Brukt fram til de første 1980-årene.

Stavloberget – i trøa ned mot Vestgård, 17-18 meter. Brukt til midten av1950-tallet.

Synnesbakken – trolig den eldste bakken som er registrert i Skogn. VedPurkaunet ved Finneselva. Brukt bl.a. ved skoleskirenn. Ca. 25 meter. Nedlagtda Finnkollen ble anlagt.

Torsbustaden – Skogn idrettslags hovedbakke fra 1921. Hoppet på gam-melbakken var bygd over en tømmerveg. Anlegget stadig utbygd. Omfatter idag fem bakker, med K-punkt på henholdsvis 10, 17, 25, 45 og 63 meter. Ereneste permanente hoppanlegg i Levanger kommune, og holdes vedlike av ild-sjeler i Skogn IL med veteranene Per Kjønstad, Jan Skevik, Trond Hustad ogArne Flovik i spissen. Lengste hopp i gammelbakken: Torgeir Brandtzæg 53

17

Torsbustaden. Foto: Roger M. Svendsen, LA

meter i 1963. K-43-bakken ble forbedret i 1982, bl.a. med stålkonstruksjonerfra den nedlagte bakken i Staupshaugen. I 1988/89 ble storbakken utbygd.Roar Berget, Leksvik, er innehaver av bakkerekorden med 71,5 meter, mensTor Magne Johansen fra Alta har hoppet lengst i den nest største bakken, 49,5meter. Torsbustaden har status som hoppsenter for regionen.

Tårndalsbakken – ved Jordal, sørøst for Nossum. Anlagt av en guttegjeng iområdet i slutten av 1950-tallet. De sørget selv for hogging og planering av tra-séen, og bygde en bakke som ble benyttet gjennom en liten tiårsperiode. Ca.40 meter. Planer om en annen og større bakke 3-400 meter lenger sør ble aldriiverksatt.

ÅSEN:Dullumsbakken – sørøst for Dullum, ca. 25 meter. Svært bratt unnarenn.

Anlagt rundt 1960.Fossumbakken/Reitbakken – i Fossing-trøa, ca. 20 meter.Følkesbakken – ved Følkes-gårdene, ca. 25 meter. Ofte brukt i konkurranse.

Tilløp gjennom bergkløft, bekk på tvers av sletta.Gautskalet – ved Litj-Husby.Grennebakken – ved revgården ved Midti-Grenni, 12-15 meter.Jålåtrøa – ved Fossingan.Krikja – sør for Ner-Følke, ca. 10 meter.Ragnarbakken – like nord for Reithaug skole, bygd av Ragnar Husby ca.

1951. Åpningsrenn i lys fra petromaxer. Kunstig oppbygd kul, hovedsakelig avhalm. Lite brukt.

Reinåsbakken – mye brukt bakke m/stillas, like i nærheten av Solhaug skole.35-40 meter. Flere kretsrenn arrangert der.

Reitbakken – i Fossingtrøa, nord for gammelmeieriet, ca. 20 meter.Røsdalsbakken – i Røsdalen, ca. 15 meter, brukt bl.a. ved skoleskirenn.Røstadvika – i sin tid største bakken i Levanger, bakkerekord ved Øyv.

Hovstein fra Leksvik på 64 meter ved KM i 1955. Mindre bakke på ca. 35meter. Arnfinn Bergmann deltok i renn i Røstadvika ca. 1950.

Sakshaugbakken – i skråningen opp fra Taura, oppom ÅsenfjordSamvirkelag. Bygd av Arvid Sakshaug. Ca. 20 meter.

Støabakken – på vestsida av Hammervatnet, med isen som slette. Brukt på1930-tallet. Lengste hopp: Sigurd Olsen (37,5 m/fall).

Vedulsbakken – nord for Vedul. Ca. 20 meter.Volbakken (Volåsen v/Tømmeråsen) Arbeideridrettslaget ”Støa”s bakke,

ca. 40 meter. Kjent for bratt unnarenn.Vordalsbakken – to bakker i bredd, én knapt 30 meter og én noe mindre.

Sørøst for Vordal. Mest brukt i mellomkrgsåra. Den største ble ryddet og brukten kort periode på 1950-tallet.

18

FROL:Aunbakken – noen hundre meter ovenfor Halsan skole. Mye brukt i sam-

band med skolen. Ca. 20 meter. Etter hvert erstattet av Nybakken vest for sko-leanlegget.

Bekkengbakken.Bjørklundbakken – mellom Lian østre og Rolien i Okkenhaug. Mye brukt

i første halvdel av 1900-tallet. Stiftsrenn i 1911, med deltakere fra store delerav Trøndelag. Treningsarena for Lian-karene som var fremragende skiløpere(Olav Lian med to kongepokaler i NM, 1933 og 1935). Bakkerekorden haddeIngvar Kløvjan med 49,5 meter.

Borisbakken (ved Rendum, nå er området benyttet som boligfelt) – sværtmye brukt til skoleskirenn. 20-25 meter. Bygd på 1960-tallet. Stillas.

Børsbakken – ved Storborg øvre. Gjort i stand av ungdommene i grenda ietterkrigsårene. I bruk fram mot 1960-tallet. Ca. 20 meter.

Døssibakken ved Salthammer, ned mot Rinnan stasjon. Hopp på ca. 40meter. Bygd på slutten av 1940-tallet. Stillas. Planert med gravemaskin. Populærtreningsbakke, mange renn arrangert der. Brukt inn på 1980-tallet. Mindrebakke med bratt ovarenn like i nærheten.

Ertsåsbakken – flere bakketraséer ved Ertsåsen. Brukt særlig i mellom-krigsårene, spesielt på snøfattige vintre. Ny bakketrasé ble anlagt etter en tid.Lengste hopp: 52 meter ved Petter Lein. Det ble bygd dommertribune, men enplanlagt publikumstribune ble aldri satt opp. Brukt til ca. 1950.

Foldenbakken – ”leikebakke” på ca. 10 meter, ved av Røstad øvre. Størrebakke like ved, ca. 20 meter. Svært mye brukt etter etableringen ca. 1950 og ien tiårsperiode framover. Stillas impulsivt bygd av guttene i grenda, medmaterialer som grunneier Petter Folden utvilsomt hadde anskaffa til andre for-mål.

Geitsete – ved Skjerve i Leveråskammen. Mye brukt til gutteskirenn, sær-lig like etter at bakken var utbygd i 1950-årene. Bl.a. skal Torgeir Brandtzægha deltatt der flere ganger midt på 1950-tallet. En av de få bakker med egetklubbhus, men dette ble dårlig vedlikeholdt og fikk kort levetid. Den kjente ski-treneren Eivind Bjørnhaug hadde flere instruksjonsrunder i denne bakken.

Hulderåsen mellom Jamtkneppet og Rinnbustaden – bygd i samarbeidmellom idrettslagene Frol og Sverre ca. 1951. Lite brukt, men det ble hoppetopp mot 55 meter der.

Høgsete – nord for Leveråsen. Grodde igjen i etterkrigsårene, men ble ryd-det på 1970-tallet. Et par-tre år ble det holdt kretsrenn med stor deltakelse,men så ble det slutt på bruken.

Karlbakken (v/Strømstad).Kleivabakken – på eiendommen Kleiva mellom Salthammer og Haugskott.

Naturlig tilløp. 20-25 meter. Sørvendt, og dermed delvis i underskudd på snø.

19

Munkebybustadbakken – like ved seterhusene på Munkebybustaden. Her blearrangert renn hver påske i mellomkrigsårene. Olav Lian brukte denne natur-bakken til instruksjon for yngre hoppere.

Nordhalla ved Heir – sør for grasfabrikken. E6 krysser sletta nå. Brukt framtil 1960-tallet.

Nybakken (Halsan skole) – like nedenfor skolen. Arena for mange skole-skirenn. Ca. 25 meter. Brukt fram til 1970-tallet.

Ollakollen – to forskjellig bakker, ved Olden-gården i Rinngrenda. Ca. 20meter.

Oppi Halleran – ved Reistad. Her ble bl.a. arrangert skoleskirenn. Hoppetvar ei maurtue!!

Reistadaunbakken – anlagt av godtemplarungdomslaget i Levanger tidlig på1940-tallet, ved hytta som laget anskaffet seg i nærheten av Reistadaunet.Fartsbru. Brukt i en liten tjueårsperiode. Ca. 30 meter.

Roknebakken – mye brukt på 1940/50-tallet. Ca. 20 meter.Russland (nedom Rinnan) – to bakker. Bygd på 1950-tallet, planert med

gravemaskin, noe som var sjeldent på den tid. Ca. 20 meter. Bakken fikk nav-net på grunn av at den lå i et ”kaldhøl” (jfr. Sibir som navn på andre kjøligeområder…).

Sandstadbakken – vest for Hegle skole. Ca. 10 meter.Sellelibakken – nedenfor gården. Langt ovarenn, naturbakke. Tatt i bruk i

1930-40-åra. Ca. 15 meter.Slåtsvebakken – ved gården Slåtsve. Bygget av ungdommer i Munkeby-

grenda ca. 1930. Svært mye brukt, bl.a. ved skjoldrenn og 4H-renn, og ellerssom samlingspunkt, særlig i helgene. Gjestfriheten hos Slåtsve-familien varen sentral faktor for trivselen som var knyttet til denne arenaen. Bakkerekordenlød på drøyt 25 meter.

Smørsete – i nærheten av Kløvjan. Uvanlig langt og flatt ovarenn, kort ogbratt unnarenn. Stillas. Skjoldrenn. Kommentar fra en av datidens hoppere: – Skulle vi få god nok fart, måtte vi huke oss godt sammen – og da var vi såsliten i kne og lårmuskler når vi nådde hoppet, at vi knapt hadde ork til å satseskikkelig…

Sørreina – nedenfor Stor-Tingstad. Brukt i skolesammenheng. 18-20 meter.Tingstadbakken – ved Tingstadgruva. Største bakken i Frol. Mange store

arrangementer, bl.a. landsrenn i 1931, 1933, 1953 og 1956. Ny fartsbru 1948.Forskjellige opplysninger om bakkerekorden. Noen sier Torgeir Brandtzæglandet på 53 meter i 1963, mens andre mener Sverre Stallvik har lengstehop-pet på 52 meter først på 1950-tallet.

Tomtvatnet (v/Granavollen) – brukt bl.a. ved skjoldrenn. Populær arena forpåsketuristene i området i etterkrigsårene, ca. 20 meter.

Vollanbakken (Kjønstadbakken) – brukt bl.a. ved skjoldrenn gjennom flere

20

generasjoner. Også kveldshopprenn med lys fra petromaxer. Bakkerekord 29meter. Nye Vollanbakken – 300-400 meter unna den gamle, i bruk mot sluttenav 1940-tallet. Bakkerekord 31 meter.

Østborgbakken – like nord for gården Østborg. Anlagt av Peter Stavrumetter omfattende trefall under storm i 1938. Naturbakke. Ca. 25 meter.

EKNE:Fjøsbakken (oppom yrkesskolen) – 17-18 meter.Grønvoldbakken – mellom Grønvold og Kjølen, benyttet bl.a. ved skole-

skirenn.Hansenbakken – ved Falstad-skolen Arr. mange kretsrenn her. Hopp på

over 40 meter.Helgebakken - ved Dalen, mye brukt 1940-60-åra. Bl.a. hadde søndags-

skolen renn der.Idarbakken – ovenfor Øver-Falstad, stillas i sin tid, flomlys. Mye brukt fram

til 1970-tallet, bl.a. til KM-renn. Ca. 35 meter.Vangbakken – utom Vestrum. Brukt bl.a. ved skjoldrenn.

YTTERØY:Barstadbakken – naturbakke ved Ner-Barstad. Unnarenn over vegen. 10-12

meter.

21

Erstadbakken – Ytterøy Foto: Erling Daae Forberg

Bakke mellom Berg og Vandsvika. Mye brukt av framhaldsskoleelevene.Bergslia – skolebakken, naturbakke.Erstadbakken – ved Erstad nedre. Arena for mange renn i årenes løp.

Opprustet på tidlig 1990-tall. Tre bakke-enheter med flomlys. Erling Skaufelhadde bakkerekorden på gammelarenaen med 42 meter. I den nye er det hop-pet ca. 40 meter. En av de meget få bakkene i kommunen som fremdeles er ibruk.

Falstadbakken – en av øyas mest benyttede bakker, hopp på 15-17 meter. Litafartsbru. Her kan hoppes den dag i dag.

Fredheimbakken – liten bakke på beitet ved Fredheim.Haluttubakken (Halletunbakken) – ved vegen inn til Tangen. Bygd av Erling

Skaufel og Jorulf Henning først på 1950-tallet. Fartsbru og to permanentehopp. Rolf Kjølsvik hadde bakkerekorden på ca. 27 meter. Bakken ikke i bruksiden slutten av 1960-tallet.

Kjølsvikbakken – bygd av Johs. Kjølsvik med venner på 1950-tallet. Brattnaturbakke med lite stillas. 28-30 meter, Ikke i bruk lenger.

Laugsandbakkene – flere hopptraséer, kretsrenn på 1950-tallet. Osv. Ødegårdhadde bakkeredkord på drøyt 30 meter.

Liabakken – trolig den eldste bakken på Ytterøy, lå ved skogsvegen Falstad-Grindteigen. Svært bratt. Ut av bruk ca. 1950.

Nåvikbakken – naturbakke på Nesset.Skjervesbakken – mellom Haugen og Setet. 14-15 meter.

Kilder:Bøkene ”IL Sverre 1886-1986” og ”Skogn IL 100 år”. Cappelens leksikon (1986).Lars Forbergs registrering av hoppbakker på Ytterøy. Tilsendt materiale fra lokalkjente skiinteresserte, pluss samtaler med over hundre godtvoksne levangsbygger.

22

Ketil Vidar Iversen:

Ingen Wirkola akkurat

IL «Sverre» skulle arrangere klubbmesterskap i hopp for bla a gutter 10-11år i Fabritsiusbakken oppunder Gjeiteshøgda i 1958, og jeg hadde svært lysttil å delta. Problemet var bare at jeg manglet hoppski. Og å delta på langrenn-ski slo jeg fort fra meg. Det ville bare virke tåpelig og gi grobunn for erting frakameratgjengen, og dessuten hadde jeg jo ambisjoner. Skulle jeg delta var detfor å «komme på pallen» eller i hverfall bli «topp 10» som de sier i dag. Å spørremor som var eneforsørger for to gutter om nye ski, var det bare å glemme, sågode råd var dyre som det heter. Det fantes nemlig en utvei, men torde jegspørre? Bror Bjørn som var 4 år eldre, hadde nemlig hoppski og skulle ikkedelta. Riktignok var både ski og sko i største laget, men hvis jeg brukte to parraggsokker samt såler, og snøret skoene skikkelig, ville det gå bra, og litt eks-tra tyngde på skiene ville gi god fart i ova'rennet. Etter litt akkedering og lov-nad om ekstra snømåking var avtalen i boks og forberedelsene til rennet kunnestarte. Med tre lag «Politur» lagt på med fille heime på kjøkkenbordet hosmor, gav jeg meg i vei oppover mot bakken med store forventninger. Hele 18gutter var påmeldt i min klasse og ambisjonene steg. Jeg skulle i allefall slå jyp-lingene som var ett år yngre enn meg. Hadde visst ikke hørt om ordtaket omat hovmod står for fall. At det i ettertid skulle vise seg at ordtaket slo til i dob-bel forstand, forsto nok ikke en ambisiøs 11-åring.

Forventningene var til å ta og føle på da vi hadde fått på oss startnummerog begynte å rusle opp til start for 1. omgang. En etter en satte de utfor, og såvar det min tur. Jeg tok skikkelig «rennafart» og huket meg godt ned. Jeg mer-ket at det ekstra laget med «Politur» hadde gjort susen, for farten var upåkla-gelig fram mot hoppkanten. Med all den energi og vilje en 11-åring kan mobli-sere tok jeg sats og sparket fra med all min styrke. Det gikk et gisp nedover unna-rennet. Noen tilløp til fliring hørtes også, men de fleste begynte å lure på hvor-dan dette ville ende. Ut fra hoppkanten kom et par hoppski med sko på, og overdem flakset to hender og to føtter i løse luften og landet på ca 17 meter.

Satsen var så bra at jeg desverre hadde hoppet ut av skoene da jeg forlot hopp-kanten. Ragger og såler til tross – skoene var nok et par nummer for store.Kast i kast bars det ned gjennom unnarennet mens bannskapen lyste rundt en

23

mektig irritert og ambisiøs klubbmesterskap-deltager. Oppe ved hoppkanten stohan som eide skiene og bivånet det hele. Ved siden av sto Olav Gilberg, lærerved byskolen. Han var nok i bakken for å se at guttene fra Levanger skoleskulle slå sine jevnaldrende fra Hegle skole. Sikkert rystet av språkbruken tilsiste hopper spurte han hvem det var som hadde slikt et ordforråd, og fikk tilsvar fra min kjødelige bror: «Nei, æ kjenn' itj'n». Aldri har vel han skjemtes slikav bror sin. I alle fall torde han ikke å fortelle om slektsbånda mellom utøverog tilskuer.

Men det hører med til historia at etter at jeg hadde børstet av meg snøen ogden største skuffelsen, stilte jeg opp i 2. omgang, landet med begge ski påbeina og fikk en 12. plass i klubbmesterskapet. Det hører også med til histo-ria at premien jeg fikk, har jeg ennå. Det er en 40 grams sølvskje formet somei ski og med NSF’s merke i «overgangen» mellom skaft og blad.

24

Frits Wahlstrøm:

Den solide bedriften på Havna

I løpet av en drøy 40-års periode hørte Hilderen fabrikker på Havna med blantflere industribedrifter som ga arbeid til mange av innbyggerne i Levanger.Bedriften ble etablert i 1940, og produksjonen av bygningsplater, kalt Hilderen-plater, kom i gang året etter. Senere fikk bedriften flere bein å stå på, og da blemange sysselsatt med å lage betongelementer. Hilderen-platene ble sterkt etter-spurt i gjenoppbyggelsesårene etter krigen. Behovet for de populære platenekjente nesten ingen grenser. I enkelte tider av året måtte bedriften kjøre dobleskift for å dekke den økende etterspørselen.

Min far, Birger Wahlstrøm, født 1917, ble ansatt i fabrikken på Havna nes-ten fra starten sommeren 1941. Her jobbet han til 1976. Fram til ut på sytti-årene fremsto fabrikken som en solid og sikker arbeidsplass. Men nye tider ganye produkter som det viste seg vanskelig å konkurrere med. Etter noen øko-nomisk dårlige år ble fabrikken nedlagt i første halvdel av 1980-årene.

Med tog og båtI mine guttedager gikk vi annenhver dag på skolen. På dager hvor vi hadde

skolefri, hendte det jeg dro ned på Havna for å se på karene som jobbet påfabrikken. I dag ville nok en 10-12-åring på grunn av sikkerhetsbestemmelserblitt kjeppjaget hjem hvis han hadde gått inn i produksjonshallen på en fabrikkmed støyende og farlige maskiner for å se pappaen på jobb. Ikke slik dengang. Det var artig å oppleve produksjonen og prate med pappa og arbeidska-meratene som slet seg gjennom dagene.

For et slit var det utvilsomt å jobbe på Hilderen Fabrikker. I dag ville neppeArbeidstilsynet ha godkjent en slik fabrikk. Produksjonshallen var uisolert,full av sementstøv, kald og trekkfull. Straks platene var tørre, ble de tatt ut avde tunge treformene og klippet for overflødig treull. Så ble de fraktet direkteut til båtene som lå ved kai, eller lastet inn på togvognene som sto klare uten-for fabrikkbrakkene.

Stor etterspørselDen gang gikk det sidespor fra Levanger stasjon til Havna. Det hopet seg

aldri opp med plater på fabrikklageret i de årene. Nesten daglig kunne man skue

25

26

Arb

eids

stok

ken

på H

ilder

en F

abri

kker

fot

ogra

fert

i a

ugus

t 19

47.

Sitte

nde

fra

vens

tre:

Pet

ter

Elv

ebak

k, L

ars

Sem

b, P

aul

Dah

l,Jo

hann

es S

ands

tad,

Aug

ust L

und,

Joh

an R

osen

lund

, Ein

ar T

ings

tad,

Otte

Skj

ei, J

ohan

Næ

ssan

, Sæ

mun

d A

nder

sen

og O

dd D

ahl.

And

re r

ekke

: K

arl L

und,

Gus

tav

Ber

ntse

n, H

aral

d H

agen

, Mar

gido

Jen

sen,

Nor

man

n E

lveb

akk,

Odd

var

Hoj

em, J

ørge

n F

ager

li,O

dd L

angå

s, O

dd M

oan,

Egi

l Eri

ksen

, Tor

alf

Ren

den,

Sve

rre

Joha

nsen

og

Arn

e L

angn

es.

Tred

je r

ekke

: Kår

e E

lveb

akk,

Sve

in G

ranå

s, K

åre

Col

lett,

Alf

Ber

g, J

ohan

nes

Sørh

olt,

Ola

f Nye

nget

, Her

man

Sør

holt,

Tor

stei

n Tu

seth

,H

elge

Ren

dum

, Arn

old

Joha

nsen

, Lar

s D

ybda

hl, M

artin

Knu

dsen

, Bir

ger W

ahls

trøm

, Håk

on L

ello

og

Kar

l Arn

e Sa

ndne

s.

Foto

: In

gval

d G

rove

n

NSBs skiftetraktor eller et damplokomotiv på havnesporet for å hente de full-lastede vognene med plater. Mye av transporten gikk nordover til Troms ogFinnmark, der etterspørselen etter Hilderen-plater økte for hvert år etter krigen.

Hilderen-platene ble ikke bare produsert for det innenlandske marked, menble også eksportert, blant annet til England.

Klager hørte neppe bedriftsledelsen mye til, selv om arbeidet både var tungtog usunt. De fleste satte pris på å ha fast arbeid, og det ble også sagt at løn-ningene på Rieber lå høyere enn hos de andre industribedriftene i byen. Og såslapp de ansatte innskrenkninger og arbeidsledighet. Ordretilgangen gjorde atproduksjonen gikk jevnt hele året, og gjerne med doble skift til enkelte tider.Det ga ekstra kroner i den knitrende lønningsposen som ble mottatt hver fre-dag ved arbeidstidens slutt.

- Jeg jobber på Rieber, sa gjerne de ansatte i Hilderen Fabrikker. Uttalelsenkrever en forklaring.

Jakt på idéerNavnet Rieber kommer av familiebedriften hvor Fritz Rieber var konsern-

sjef da fabrikken i Levanger ble planlagt i slutten av 1930-årene. Rieber &Søn A/S er et familieeid industri- og handelskonsern i Bergen. Selskapet blestiftet så langt tilbake som i 1839 av Fritz Riebers bestefar, Paul Gottlieb.Selskapet het i mange år P.G. Rieber & Søn A/S.

Konsernet består av flere selskaper. Gjennom den lange bedriftshistorien harselskapet solgt byggevarer, kraftfor, såvarer og kunstgjødsel. Mest kjent blantRieber-selskapene er næringsmiddelselskapet Toro, som er Nordens størsteprodusent av tørre næringsmidler som supper, sauser, stuinger, buljongpro-dukter og annet.

Fritz Rieber fremsto som en sterk og fargerik personlighet, og han engasjerteseg i konsernets virksomhet helt til sin død i 1978. Men også annet sam-funnsnyttig arbeid opptok den dyktige bergenseren. Han satte spor etter seg vedå utarbeide den såkalte Rieber-planen for Bergensbanens forkortelse. Den førtetil at Ulrikentunnelen ble bygget og tatt i bruk i 1964.

Fritz Rieber og mange av hans folk i konsernets ledelse drev en konstant idé-jakt etter nye produkter i de harde og vanskelige 30-årene med stor arbeidsle-dighet. Etter en reise til våre naboland og Tyskland, ble det startet planleggingav et nytt produkt hvor hovedkomponentene besto av treull og sement.

Konsernet hadde egen eiendom på Hilleren i Laksevåg ved Bergen, og herble den første fabrikken bygget. Navnet ble ”Hilderen-platen”, som var i over-enstemmelse med den lokale uttalen av stedsnavnet. Mye tydet på at marke-det ville bli stort, og ganske raskt planla bedriften å bygge en ny fabrikk, ogda helst i et annet salgsområde. Valget falt på Levanger etter hard konkurransemed Mosjøen, Steinkjer og Namsos.

27

Ideelt på LevangerEtter befaringen til de fire byene ble det rapportert til Rieber-konsernet at

man i Levanger fant en kommune hvor ny virksomhet var meget velkommen,hvor det kunne stilles en stor fabrikktomt til disposisjon på meget rimeligebetingelser i et utfyllingsområde ved havna, og at det også fantes en mann sombåde var kvalifisert for og villig til å starte opp og lede en platefabrikk lik denpå Laksevåg.

Mannen som man mente ville fylle de betingelser en slik stilling krevde, hetJohan Rosenlund, en vaskekte levangsbygg. Han var utdannet tømmermåler etterå ha tatt eksamen ved Skogskolen på Steinkjer. Som ung mann arbeidetRosenlund i flere år i skolene i Nordmarka for godseier Løvenskjold. En tid job-bet han også som reservepoliti i hjembyen.

Også et annet poeng talte til fordel for Levanger-alternativet, nemlig rime-lig avstand til skogene som kunne levere slipetømmer til treullproduksjonen –og dessuten folk som var villige til å påta seg leveransen.

Det var mange bedrifter, både gamle og nye, som ekspanderte i slutten av1930-årene. Optimismen var økende - tross sabelraslingen på Kontinentet.Selv om det ikke var mye penger blant folk, hadde Rieber & Co tro på frem-tiden. Selskapet valgte å bygge fabrikken på den meget gunstig beliggendetomta i Levanger, med direkte adkomst til sjøen og med gode utvidelsesmu-ligheter. Produksjonen kom så smått i gang i 1939-40, men startet for alvor i1941.

28

Hilderen Fabrikker lå meget gunstig plassert med lett adkomst for båter. Bildet ertatt omkring 1950.

Foto: Bjerkan

Harde år under krigenDe mest ekspansive årene i konsernets historie var perioden 1945-50, da

salgsvolumet ble tredoblet. Gjenreisningsperioden etter 1945 satte sine dypespor, og semtentvareproduksjonen i Levanger og ved tvillingfabrikken påLaksevåg fikk store dimensjoner.

Den første femårsperioden etter oppstarten i Levanger ble derimot ingen suk-sess, verken for sysselsettingen eller økonomien. Okkupasjonsmakten gjordestore innhugg i den norske sementproduksjonen til bygging av sine festnings-verk langs kysten og i landet for øvrig. Under slike forhold var det ikke stortde private grossistene fikk til videreformidling for sivile behov. Boligbyggingengikk nesten i null, og til reparasjon av krigsskadde bygninger ble det vanske-lig å skaffe materialer. Men de ansatte fikk beholde sine jobber, tross de van-skelige forholdene.

Det hendte at fabrikken i Levanger ble pålagt å produsere plater for de tyskebyggherrene. Johan Rosenlund, som var håndplukket av Rieber-ledelsen fra star-ten, viste seg som en dynamisk og kreativ leder. Han fikk loset bedriftengjennom de vanskelige årene. Når de tyske bestillingene forelå, fikk han sam-men med sine nærmeste medarbeidere utarbeidet romslige overslag for sement-forbruket, slik at det ble mulig å produsere betydelige varekvanta av ”over-skuddet” til beste for det sivile markedet under krigen.

29

Slik så det ut på Havna omkring 1950. I dag er området betydelig utvidet.Foto: Bjerkan

30

Fest

mid

dag

på H

åndv

erke

ren

i Lev

ange

r fo

r ar

beid

erne

med

ekt

efel

ler

29. o

ktob

er 1

954

i for

bind

else

med

Rie

ber-

kons

erne

ts 1

15-

års

jubi

leum

. Vi k

jenn

er ig

jen

Kar

l Rie

berg

som

num

mer

to fr

a ve

nstr

e, L

eif K

nuts

en i

forg

runn

en m

idt p

å, o

g H

åkon

Hoj

em h

elt

til h

øyre

.Fo

to:

Bje

rkan

Fra akkord til timelønnSteinar Eidem, i dag 73 år gammel, tidligere skogsarbeider, arbeidet på

Rieber fra 1963 og nesten til nedleggelsen i begynnelsen av 1980-årene. Hanvar høyt respektert blant de ansatte, noe som medførte at han fungerte somhovedtilltsvalgt i mange år.

- En god arbeidsplass, men et blodslit, er Eidems karakteristikk av sin tid-ligere arbeidsplass. Han beskriver arbeidsmiljøet som godt i de årene han vir-ket. Bedriften hadde en stabil og solid arbeidsstokk, der mange hadde værtmed helt siden starten i 1940. Flere jobbet i fabrikken fram til pensjonsalder.Omkring 70 mann arbeidet i de forskjellige virksomhetene i Eidems tid.

Et godt og synlig resultat oppnådde Eidem som hovedtillitsmann, da ledelsenog de ansatte i 1965 ble enige om å gjøre slutt på det harde og stressendeakkordarbeidet og gå over til timelønn. Arbeidsdagene for de ansatte, hvormange den gang hadde passert 50-års alderen, ble lettere etter denne beslut-ningen.

Samme året ble ny platefabrikk med moderne maskiner tatt i bruk.Tvillingfabrikken i Laksevåg ble deretter nedlagt og all produksjon av Hilderen-platen lagt til Levanger. Det medførte flere nye arbeidsplasser på Havna.

Steinar Eidem overtok tillitsmannsjobben etter Karl Arne Sandnes, somhadde vært fagforeningsleder i mange år. Industriarbeideren og tillitsmannenSandnes var en stor og sterk mann som egnet seg godt for tungt, fysisk arbeid.Men han hadde også andre egenskaper som gjorde at han satte spor etter seg ihjembyen. Se egen artikkel om dette.

31

Oversikten viser at Rieber-konsernet sto på mange bein. Slik så bedriften ut i 1970.

JuletrefesterJuletrefestene står for oss ”Rieber-barna” som et rikt minne i oppvekstårene.

På 50-års konfirmanttreff i Levanger i 2007 traff jeg flere av dem som opplevdedisse festene i etterkrigsårene, og hva annet begynte vi å snakke om på kon-firmantsamlingen enn de årvisse juletrefestene for ansatte med familier!

Vi gledet oss hele høsten. Når den store dagen kom, gikk alle i flokk og følgetil Håndverkeren i Jernbanegaten, der festen ble holdt i den store salen i andreetasje. De som var tidligst ute fikk den mest populære plassen, nemlig i kar-nappet på hjørnet ut mot gatekrysset. Hjemme hos oss skulle fire unger stel-les og ordnes, og vi somlet vi så mye at vi som oftest inntok plassene bakersti salen. Men moro var det lell.

Fra Trondheim kom disponent Hans Heiberg Andersen og kastet glans overfesten. Vi ungene hørte ikke så mye på hva han sa, men de voksne satte sik-kert pris på hans rosende ord til arbeidere og funksjonærer. Festen fortsatte medgod stemning, ypperlig servering, julenisse med innholdsrike gotteriposer, ogrause julegaver som selvsagt var av det nyttige slaget.

IndustrikonsernJohan Rosenlund påtok seg store utfordringer, og han opplevde både gode

og vanskelige år gjennom de 27 årene han ledet fabrikken i Levanger. Han

32

Riebers juletrefest i 1949. Her er mange kjente. Den store gutten med bukseseler ifremste rekke er Gunnar Langås. Den lille gutten til venstre for Gunnar er ArneWahlstrøm. Til høyre med matrosdress lett gjenkjennelig er Jan Knudsen.

Foto: Bjerkan

medvirket til at Rieber-konsernet i sta-dig sterkere grad etter krigen gikk fra åvære en handelsbedrift til å utvikle segtil et industrikonsern.

Rosenlund døde bare 59 år gammel.Journalist Ole Alstad i Arbeider-Avisabeskrev i sine minneord Rosenlundsom en ualminnelig stødig og sikkermann, beskjeden og bramfri i all sinferd. Han var ivrig ”Sverre”-patriot, ogvar glad i fjellet og friluftslivet. Det varda også i fjellet han tilbragte sine sistetimer. Han sovnet inn etter et hjerteat-tak under et opphold på hytta i 1966.

Hugo Leseth fra Trondheim overtoksom fabrikksjef etter hans bortgang.

Ved siden av platefabrikken ogbetongfabrikken på Havna bleBernhard Jensen A/S en del av kon-sernet Rieber & Søn. Denne bedriftenhadde tilhold i en av bryggene vedSundet og hadde et stort utvalg i byg-gevarer.

33

Bestyrer Johan Rosenlund ledetHilderen Fabrikker gjennom gode ogvanskelige tider i 27 år.

Foto utlånt av Eva Rosenlund Kvam

Ansatte som har jobbet i 25 år på Rieber. Fra venstre Karl Riberg, Harald Hagen,Karl Arne Sandnes, Marius Woldseth og Erling Aar.

Foto: Ukjent

Kilder:Bok utlånt av Eva Rosenlund Kvam: Rieber & Søn A/S, Historien om en bedrift 1984. Sveinung Havik: Om Karl Arne Sandnes i historielagets årbok 2003.

34

Konsernsjef Fritz Rieber, i midten, besøkte fabrikken i Levanger i 1951. De øvrigepå bildet er fra venstre kontorsjef Toralf Renden, fabrikkbestyrer Johan Rosenlund,disponent Hans Heiberg Andersen fra Trondheim og en mann som het Berntsen.

Foto utlånt av Eva Rosenlund Kvam

Frits Wahlstrøm:

Tegneren Karl Arne Sandnes

Uten å bruke for store ord kan man trygt karakterisere Levangermannen ogindustriarbeideren Karl Arne Sandnes som en lokal multikunstner. En skri-vende person helt fra unge år. Utallige er de visetekster, prologer og limerickssom er kommet fra hans hånd. Når mange av hans arbeidskamerater på HilderenFabrikker på Havna lå og hvilte etter en hard arbeidsdag, satte Sandnes seg tilskrivebordet og lot sine kreative evner få utløp.

Han er omtalt i historielagets årbøker tidligere, og da i første rekke somskribent. At Sandnesogså kunne fremvise enlevende strek med tusjeller blyant, er kanskjeikke så godt kjent blantbyens borgere. Hanskolleger på fabrikkenble gjerne ”offer” forhans evne til å tegne. Ispiserommet på Rieberfikk de seg en god latternår Karl Arne sendterundt sine strektegningersom han hadde festet tilpapiret ved kjøkkenbor-det i sene kveldstimer.

Det fulgte myehumor med hans karika-turtegninger av dem hanjobbet sammen med –gjerne ledsaget av entreffende kommentar.Tegningene ble ikkesjelden gjengitt i til-knytning til sanger som

35

Jorunn og Karl A. Sandnes. Foto: Erling Sommervoll

den samme Karl Arne forfattet til jubileer og festlige anledninger i bedriften. Sandnes var en rolig og sympatisk person som var meget godt likt, både blant

arbeidskameratene og fabrikkledelsen. Ikke så underlig at han år etter år blegjenvalgt som tillitsmann. Han kolleger satte pris på å jobbe sammen med enperson som ikke bare var en dyktig arbeidskar, men som også hadde evner utover det vanlige blant industriarbeidere.

Her er et knippe karkaturtegninger som Karl Arne Sandnes laget av sinearbeidskamerater på Rieber-fabrikken, som han trofast tjente i flere tiår. Flereav karene jobbet på fabrikken helt fra de første årene etter starten i 1941.

Jeg skal ikke begi meg ut på å tolke tekstene som følger hver tegning. Jeggjør likevel et unntak når det gjelder min far, Birger Wahlstrøm, fordi denhandler om en litt morsom tildragelse som også etter hvert ble kjent blantkameratene på fabrikken.

Pappas svigerfar og min morfar, Petter Rønning, var stasjonsmester påSkogn stasjon. Under krigen bodde vi i Holsandlia. Pappa påtok seg jobben som”grindgutt” for å tjene noen ekstra kroner før han syklet på jobb om morgenen.Jobben besto i å åpne og lukke jernbanegrinda ved stasjonen for et tidlig mor-gentog. En gang forsov han seg og toget braste gjennom grinda så flisene føyk.Jeg vet ikke om han ble ”avsatt”, men hendelsen var i alle fall nok til at hanikke lenger ønsket å ha denne jobben.

Kilder:Sveinung Havik: Levanger Historielags årbok 2003. Om Karl Arne Sandnes.Karikaturtegninger som familien har gitt til Levanger historielag.Min far, Birger Wahlstrøm, kollega med Karl Arne Sandnes i mange år.

36

37

Ein

ar T

ings

tad

og O

ddbj

ørn

Bra

gsta

d

38

Gus

tav

Ber

ntse

n og

Lar

s Se

mb

39

Han

s H

eibe

rg A

nder

sen

og O

tte S

kjei

40

Håk

on H

ojem

og

Jørg

en F

ager

li

41

Kar

l Rib

erg

og O

laf W

isth

42

Lar

s D

ybda

hl o

g Jo

han

Ros

enlu

nd

43

Ola

f N

yeng

et/O

dd M

oan

og K

arl A

rne

Sand

nes

(sel

vpor

tret

t)

44

Sam

uel A

ar o

g A

ugus

t Lun

d

45

Toro

lf R

ende

n og

Lei

f K

nuts

en

46

Nils

Arn

old

Røs

tad

og B

irge

r Wah

lstr

øm

47

Tors

tein

Tus

eth

og J

ohn

Næ

ssan

48

Agathe Wibe:

Mandag 18. mai 1936 var det solskinn over Levanger i dobbel forstand. Innei Levanger kirke ble denne kantaten fremført for første gang, og Amtstina skri-ver: ”Kantaten er som før meddelt skrevet av fru Agathe Wibee (datter avavdøde bakermester P.G. Strømsøe her i Levanger). Musikken er komponert avPaul Okkenhaug, Frol. Medvirkende ved fremførelse var jubileumskoret som eropprettet i den anledning, Levanger orkesterforening, dirigent overlærer Th.Brekke, og som solist gjestet frk. Ingrid Vasseljen, Strinda. (...) Man får håpeat det senere i sommer blir anledning til å få høre denne festlige kantate fram-ført igjen.”

Om den ble fremført flere ganger dette året er usikkert, men sikkert er detat kantaten har hatt flere fremførelser, bl.a. i 1993 ved åpningen av Festiviteten.Den 26. oktober i jubileumsåret 2008 ble kirka igjen fylt av forventningsfullelevangsbygg.

49

(De innklamrede partier er ikke satt i musikk)

Lifang'r - livets fjord - så våre fedredig engang døpte, fagre barndomsby.Og kunde noget navn vel høve bedreden lune plett i lave fjelles ly?Hvor seiret livet efter vinterdvalenen vårdag slik som langs din blide fjord?Hvor steg vel lerkesang mot himmelsalenså tidlig over nattefrossen jord?

[Hvor fantes årets første anemoner?Jo - "over sundet", hvor de skinnet blåttomkapp med gull fra "nøklebåndets" kronerfør skogen hadde vårens farve fått.Hvor tonet påskemorgen klokkeklangenså seierrik langs fjord og over vang?Hvor lød så livsensfrisk vel maidagssangensom når den gjennom dine gater klang?]

Og dine lyse sommernetters charmestår for vårt minne som et vakkert dikt.Det var som solfallsgløden all sin varmeog skjønnhet over byen ødslet rikt,mens heggens hvite sne langs sundet skinnetog fylte gaten med sin sterke duft.Og aldri nogen gang oss går av minnede blå syreners sky mot gyllen luft.

Og ikke tendtes høstens første stjernemed større glans enn over dine hjem.Så skinnet ikke snefjell i det fjernesom Verrans hvite rand bak fjordens brem.To strålende og stolte hellebarderom byen holdt en trofast vintervakt:mot Skjøtingens og Skallens høie varderblev utferdslengslens vide veier lagt.

50

Altsolo:

Sekler ni er svunnetsiden første gangennavnet ditt blev funnetnevnt i heltesangen

over IslandsskaldenGunlaug - Ormens tunge -som i holmgang fallenlot sitt liv, det unge

[mens Lifang'rs prestersiste hjelp ham skjenkte.Siden de hans legemned ved kirken senkte.]

Fredens gjerning vieter ditt første minne.Og om saga tietkan vi siden finne

at for fredens virkedine grender høvet.Gjennom Olavs kirkestille dåd blev øvet.

Munkeby oss minnermed sitt klosters rester.Fortids ro vi finnerhvergang vi dem gjester.

("Jamtskreia")

Samme veien som Arnljot drogmed Olavs to menn på skienog oppe på Kjølen avskjed tok, pekende nedover lienmot lyset fra Norges "tusinde hjem"- samme veien drog siden fremjemtlandske karavaner:sledernes lange baner.

51

To ganger årlig man ferden såstile mot Trondhjemsfjorden.Der - beleilig for handelen låLifang'r - kjøpstad i vorden.Byttehandel der foregikk,sekler igjennem fulgtes den skikk,som engang hevdevunnenla til kjøbstaden grunnen.

Reciterende a l t s o l o med k o r:

Strenge kården unge kjøpstad ventet.Skjebne hårdden gang på gang innhentet.Luers flomtre ganger den omspente,hus og helligdomtil ruinhop vendte.Men av asken steghver en gang pånymed alt større pregvåre fedres by.

[Nu ligger den her ved sundet- vakker som aldri før,mens hundrede år er runneti medgangs - som motgangs bør.Hvad venter den vel herefter?Et lykkelig varsel det er:her er alltid "spirende krefter"ti ungdommens livsfriske hærsetter på byen sitt stempel.Og mistet den jemternes togså fikk den et lærdommens tempel,som verdier til kjøpstaden drog.]

Orkestersolo: Ved sundet (barcarole).

52

Slekter skifter,sekler svinner.Tiden nyeformer finner.

Kun naturenblir den samme,slår om altden gamle ramme.

Altsolo:

Ennu smilerlivfullt fjorden.Tusen blomsterdekker jorden.

Samme fjelleholder vakt.Lund og lihar samme drakt.

Elven synger samme sangslik den gjennemsekler klang.

Kor:

Men i byenmot oss brusermotordur - ogbiler suser.

Svunne tiders karavaneravløst er avstatens baner.

Fossens krefterbastet, bundet,byen nye felt har vunnet.

Må de vokse!Må vår byhevde stoltsitt kjøpstadsry!

Herren hegnehus og hytter:Sel er stadenHan beskytter!

53

54

Jakob Aune:

Han Aksel

Han Aksel var ein av nabokallane eg hugsar frå eg var gutungen, ved sidaav han Paul og han Johan. Aksel Hansen Stubbe var ein liten, snedig kar. Raski vendinga og rask i replikken. Det måtte skje noko rundt han heile tida.

Kona Henriette Pauline Vahlberg vart kalla Jette. Ho var meir roleg og avba-lansert, så ho roa han ned. Dei budde på Stubbe som nok hadde vori ein gan-ske stor husmannsplass. Arne Vestrum fortel at i 1718 tok svenskane høy ogmatvarer av husmann Peder Stubbe for 7 riksdalar og 48 skilling. Mye pengari dei dagar. Når Stubbe vart kjøpt frå garden Matberg er uvisst. Seinare vart einannan husmannsplass, Steinlia, kjøpt attåt så i mine gutedagar var Stubbeomlag 60 mål. Med hardt arbeid og noko attåtnæring kunne ein familie leve braav dette.

Aksel og Henriette (Jette) Stubbe.

Men det var Aksel. Når han sto i med arbeid så sveitten rann, kunne han bli"svirin". Da måtte han ha ei ause vatn. Han vaska gjerne på seg litt i ansiktetòg. Ein gong i skuronna dreiv han og Jette på og skar byggåker. Eg var nys-gjerrig og såg på. Reiskapen var slåmaskin med handavleggarapparat. Jettekjørte med Brunen for maskina. Aksel sat på og løfta brettet. Når det var noktil eit band, senka han det ned og la av. Slik kunne det ligge att mange dungarsom måtte bindast til band. Når dei batt saman slike band, vart det kalla: "Åbett etter maskina". No vart det slik at Aksel tykte Jette kjørte for nær "sjølet"(kornstråa som sto i åkeren). Da vart det ståande igjen ei stripe som maskin-kniven ikkje fekk kutta. Aksel skjente litt på henne og sa: "Eg er sikker på atJakob kan kjøre like godt". "Ja, du får kjøre du da, Jakob", sa Jette. Og eg varvillig. Det var spennande å kjøre for meg. Vi hadde ikkje hest heime. Aksel vistemeg korleis eg skulle halde i taumane og kjøre høveleg nær sjølet. Eg var hel-dig. Aksel var fornøgd med kjøringa. Eg fekk jobb resten av onna og kontantbetaling i neven, 25 øre. Det var mi første lønning. Det var ein kry sjuåring somkom heim og viste mor pengane.

Aksel var ein kar som nytta alt. Han var nede vad Halsangardane og slojernbaneskråningane med ljå og kjørte heim graset til dyrefor. Han tok vare påbrukte sko og la dei i ei tønne ute i gangen. I ledige stunder lappa han skorneså dei kunne brukast vidare. Ein gong eg kom dit, hadde han lappa ein bek-saumsko. Halvsola den og sett bøter på overleret. No hadde han velta tønna ogleitte etter den andre. Eg veit ikkje om han fann den. Etter slaktinga om haus-ten for han ikring og kjøpte skinn som han selde på martnan i Levanger. Hantente vel nokre kroner kanskje.

Om vintrane når isen la seg på Langåsdammen, ein halv meter tjukk ellermeir, var del tid for issaging. Aksel og eit par andre karar saga ut isblokker omlag60 x 60 cm. Desse blokkene vart kjørt ned til Mo eller meieriet, eller andre somtrong avkjøling av varer. Isblokkene vart lagra i tjukke lag av sagflis. Da varadei til langt utover sommaren. Ja, slik var det før kjølemaskinan kom. Utstyrtil issaging finst enda på Stubbe.

Elles var seinhaust-, vinter- og vårarbeid å fara opp i Halvardåsen, kanskjeopp i Skjøtingsida og hente "furugaidd" (gamle tørre furutre). Desse var det myetjære i. Når føret så vart lagleg, kjørte han denne veden heim. Når våren kom,hadde han arbeid med å sage stokkane med grindsag opp i vedkubbar og sidanklyve dei opp til småved og legge til tørk. Etter våronna i "håballen" som vartida mellom våronna og slåttonna, brente han tjæramil. Tjæramila var slik:Han grov ut ei "trakt" i ein bakkeskråning. Trakta dekte han med never og lagaså eit hol nedst i trakta. Under holet gjekk ei renne som skrådde ned til ein tre-dall som tjæra kunne renne ned i. Så stabla han veden i ein rund haug oppi trakta.Det kunne vera fleire famner. Til slutt dekte han haugen med jordtorv og tentepå. Tjæremila måtte passast dag og natt. Det måtte ikkje brenne hol i torva.

55

Veden måtte berre gløde. Varmen dreiv tjæra ut. Den rann ned gjennom holetog ned i renna og ut i koppen.

Tjæra vart brukt til mye. Den vart smurt på sår som dyra kunne få. Mest vartden brukt til impregnering av båtar, tretakrenner, spontak og tømmervegger. Skoog hesteselar vart smurt inn med ei blanding av tjære og tran. Skorne heldt segtette og mjuke. Skosmurningsgryta vart sett på vedkomfyren rett som det var.Skiene vart smurt inn med tjære og varma over bålet, da vart det god gli på tre-skia. Mange ville ha tjæra, så det vart ein ekstraskilling på Aksel etter mye arbeidmed tjærebrenninga.

Aksel treivst godt i fjellet. Ein gong fekk eit par av barnebarna hans og egvera med han på bærtur. Det bar opp i Bjønnhihaugen ved utforløypa iTorsbustaden. Da viste han oss bjørnehiet som hadde vori der. Vi gutane kraupinn i hiet. Vi var sikre på at det lukta bjørn, enda det var 30-40 år sidan det haddevori bjørn der. Lange molteturar vart det kvar sommar, heilt til sør for Hårskallenbar det stundom. Ein gong hadde han gjort skikkeleg god fangst, bortimot 50kg. Det var ein kraftprestasjon å bera dette heim frå Reinsjøtraktene. Det satnok i kroppen lenge etter.

Aksel var ein kar som nytta resursane i nærmiljøet, og levde av det.Sommaren 1939 dreiv Aksel og "flidde" opp stubbar etter nydyrking iBrannåsen. Han rodde i ein liten båt over Langåsdammen. Kanskje hadde hanvorte "svirin" på turen. I kvart fall fann dei båten tom. Aksel fann dei nokre dagarseinare. Ein trist og alt for tidleg slutt på eit langt og aktivt liv.

56

August Grav:

Kyrkjestriden på Ytterøy på slutten av 1800-tallet

Bangsund desember 1948Når ein kjem noko opp i åra, vil tankane meir enn før venda attende til

barne- og ungdomsåra. Det ein opplevde i den tid, har festa seg slik at det ven-teleg ikkje let seg viskar ut heilt. Slik er det vel med oss alle. Det er helst i ein-same stunder at desse fortidsfilmane kjem rullande med sine skiftsame bilete.Hos meg er det oftast filmen frå kyrkja i heimbygda (Ytterøy) som tek meg mestog alltid saman med ord og tone frå det kjende verset:

”Det står der hvor elvene rinne,og skogen er skyggende sval,min barndoms det kjæreste minne,vår kirke i hjembygdens dal.”

Om ikkje ”elvene rinne og skogen er skyggende sval” der mi barndomskyrkjestod, så er det like vel eit kjært minne som ber med seg sundagsstille og ro ogvarmar meg om hjarterøtene den dag i dag. Sumt kan vel ha bleikna litt, menlikevel er eg glad for at eg har det i minnekransen min. Noko anna bilete hareg ikkje av kyrkja og kan ikkje få det heller, da ho vart nedrivi for over 60 årsidan, og ei ny har komi istaden.

Når eg sit i kyrkja i den bygda der eg no bur og ser dei mange tome ben-kane som grin i mot meg dei fleste preikesundagane og så tenkjer på frammøteti mi barndomskyrkje, da vert det ein stor skilnad. Den tid hadde folk greie påkyrkjevegen, og gjekk han òg om veret kunne vera nok så ufysleg mang eingong, for til kyrkja måtte dei så sant det var råd å koma fram.

Jau, eg ser gamle-kyrkja for meg slik ho var både utanpå og inni. Eg tyk-kjer høyra klangen av dei gamle klokkene som kalla oss inn til Guds hus, ogorgelet og songen fyl meg framleis. Eg hugsar presten Hofflund og særlegpresten Larssen som var der så mange år, gamleklokkar Vorum, den rolege ogstøe mannen med den gode songrøysta, og så dei mange som fylte huset, bådekjende og ukjende.

57

Eg er takksam mot foreldra mine som let meg vera med til kyrkja frå eg vartså pass stor at eg kunne sitja roleg og ikkje uroa korkje dei eller andre. Sjølsagtgreidde eg ikkje å fylgja med i det presten sa eller vera med i songen, for endakunne eg ikkje lesa så pass at eg makta det, men eg fekk ein god vane i megog lærde meg til å ha vyrdnad for det som var høgt og heilagt. Ein kan no seiakva ein vil om vanar, men ein god vane er ei stor gåve å få med seg ut i livet.Eg tykkjer synd i dei mange born som veks opp no utan å få slike barneminnemed seg. Foreldra går sjeldan eller aldri til Guds hus eller andre stader derGuds ord vert forkynt, og da seier resten seg sjølv. For eit ansvar dei har!

Gamle-kyrkja var ei vanleg trekyrkje, ikkje så reint lita heller. Men noko stas-leg var ho ikkje korkje utanpå eller innvendig. Kor gamal ho var, veit eg ikkje,men alderen hadde teke på henne, så det var tale om å byggja ei ny, men dettok tid før det vart sett i verk. I den tid var det skikk og bruk at kvar gard betaltefor å ha faste plassar i kyrkja, i allfall for ein del av dei. Heimen min hadde rometsitt på attarste benken på galleriet eller lemmen som vi brukte å seia. Det var3 benker eller stolar på kvar side av midtgangen, og da dei attarste benkene varhøgre enn dei framanfor, så var det godt utsyn fram i kyrkja. Men det var trongtmange gonger, for det var fleire gardar om denne stolen, og når det vart fortrongt, måtte gjerne nokre yngre karar sitja i den vesle troppa framfor stol-døra. Vi ungane lika slett ikkje å sitja der, for orgelet stengde for utsynet.Tenarar og husmenn som høyrde gardane til, var ikkje med på galleriet, menhadde plassane sine nede i kyrkja, for det var halde for litt hævare å vera på lem-men, og da så …….. Det var såleis vori litt rangsskildnad på Ytterøy òg i gamledagar. Eg vonar at slikt har komi bort no. Men kven veit! I kyrkja kom i allfalldenne skilnaden bort da ny-kyrkja vart teke i bruk, - til alt hell.

Om vinteren fekk ikkje vi ungane vera med til kyrkja, for det var ikkjeomnar i gamle-kyrkja. Vaksne folk greidde det nok på ein måte, for det var litt`yl (?) av alle som var tilstades. Men eg høyrde at dei klaga seg sume gongerat det hadde vori kaldt.

Eg tykte det var gildt å vera med til kyrkja, for der var det litt å sjå på forein småkar som eg. Først var det den utkrota altartavla, og så preikestolen meddei 4 evangelistane utskorne i kvar sitt felt. Over preikestolen var det ein bal-dakin eller himmel. Ellest var det ikkje så mykje stas heller. På nordre lang-veggen i kyrkjeskipet attmed korveggen var det ein innbygd hengjestol som sty-raren for kisverket, engelskmannen Trelease med huslyd, hadde rom i. På nor-dre sida av koret var det ein eigen stol for prestefolka og på motsette sida einliknande for klokkaren og andre som kunne sleppa inn der. Det var ikkje num-mertavlar i kyrkja, men klokkaren hadde ei svartmåla tretavle med fot under.For kvar ny salme som skulle syngjast, sette han eit nytt nummer med kvite talpå tavla og tok henne inn att når salma var sungi. Orgelet var gamalt og utanfotpedalar. Organisten var òg noko til års, ein sjøllærd mann. Det tok tid å

58

koma gjennom lange salmar, for han spela overlag seint, men likevel var detsume – særleg kvinner – som hang attom og ikkje greidde å fylgja med.

I ny-kjerka vart det innsett nytt orgel, ny altartavle, døypefont og preikestol.Det gamle vart samla saman og havt oppå lemmen i tårnet. Der var det i mangeår og for meir og meir ille, da både ungar og andre romsterte med det, inntilbror min som dreiv litt med treskjæring, spurde ein av medhjelparane om deiikkje ville selja det rasket som låg oppå tårnlemmen, ikkje orgelet, men det andresom var der. Medhjelparen svara ikkje noko særleg på dette, men han komventeleg til å tenkja på om dette på tårnlemmen kanskje kunne ha noko verdettersom bror min ville kjøpa det. Dette gjorde sitt til at dei som hadde med kyr-kja å gjera vende seg til arkitekt Tverdahl i Trondheim og bad han koma inn-over og sjå på det gamle innbuet på tårnlemmen. Han kom. Da han hadde settpå sakene, spurde han kvad ei tenkte på når dei let slike verdfulle ting liggjader og forfarast. Han ville råda dei til å få dei opp-pussa og sett på plass i kyr-kja i staden for det nye dei hadde sett inn der. Dei høyrde etter han, og no erdei gamle ting sett på plass att i kyrkja der dei burde ha vori straks ny-kjerkavar ferdig, berre baldakinen over preikestolen vantar, kva årsaka er, veit egikkje. Men eg som har sett desse ting i gamle-kyrkja, tykkjer at dei høvde betreder enn i den nye. Om det er stilen i ny-kyrkja som er orsak til dette, kan egikkje uttala meg om. Men at det er gildt at desse gamle ting vart teke vare på,er visst. Det var ei tid at det gamle ting vart vraka og kasta på skraphaugen, ogalt nytt – kor smaklaust det var – skulle setjast i høgsætet. Folk hadde fått detvrangsynet at det som var gamalt skulle vekk både frå heimen og frå kyrkja,og takk skal arkitekt Tverdahl ha for at han rettleidde ytterøyningane slik somhan gjorde. Og om det så var min eigen bror som spurde om å få kjøpa ”ras-ket” på tårnlemmen, så vil eg likevel nemna det her, at hadde han ikkje gjortdet, så kanskje desse ting hadde ligge der den dag i dag.

Ja, kyrkja var gamal. Innbu kan vølast og vara i fleire mannsaldrar, menhus som er utsett for ver og vind, må nok gi rom for andre når dei ikkje dugerlenger. Gamle ytterøy-kyrkja måtte òg gjera det. Ei ny måtte reisast, men detgjekk ikkje av seg utan strid, mykje strid òg. Dette skal eg no fortelja litt omslik som eg kan minnast det, men berre i stutte drag.

- - -Det hadde lenge vori tale om at Ytterøy-kyrkja tok til å verte gamal og skral

så ei ny måtte kome i staden. Men slike storbygg vert nok ikkje sett i verksame året som tanken vert fostra. Det tek oftast fleire år før arbeidet kan takatil. Slik var det på Ytterøy òg. I mellomtida kom det krav frå den vestre delenav bygda om at ei ny kyrkje måtte byggjast på ein høveleg stad midt i bygdaog ikkje på same staden som den gamle stod. Det var ikkje rett at den vestreog største delen av bygda skulle ha lenger kyrkjeveg enn den øystre når tilhøvafor flytting låg så vel til rette som på Ytterøy. Flytta ein kyrkja, kunne ein òg

59

få ein mykje betre kyrkjegard enn han som no var, der gravarane måtte stå ogausa opp vatn frå gravene til likfylgja kom. Ein annan ting var òg komen til:Ei gamal kone hadde lova å gi 3000 kr til kyrkjebygginga dersom kyrkja vartflytta midt i bygda innan 10 år frå den tid pengane var lova. Vert ikkje detgjort, skulle pengane gå til arvingane. Og 3000 kr var ingen liten sum i den tid.

Det gjekk ikkje godt å venta lenger med kyrkjebygginga, så eit vedtak omdette måtte til snart. Men denne førebuingstida vart ei stridstid mellom dei 2delar av bygda. Det gode samværet som hadde vori, tok til å rakna så ytterbyggerog innerbygger lite tålde kvarandre, og ikkje så få knubbord var bruka fråbegge fylkingar. Ved heradstyrevalet om hausten var kyrkjespørsmålet den vik-tigaste posten på programmet. Den tida var det ikkje politisk val som no, menfleirtalsval, og begge delar av bygda kappast om å få fram sine menn. Utfalletvart at innerbygda fekk 2/3 av representantane, ytterbygda berre 1/3. Grunnentil dette var at kisverket som var i innerbygda, enda hadde ein stor arbeidsstokkog dertil mange funksjonærar, og mange av desse hadde gjort seg røysteføre.Ytterbygda var da som no ei vanleg bondebygd med nok så jamnt folketal.

No braut striden ut for ålvor, særleg frå ytterbyggene si side. Presten somellest var ein godt likt mann, tok parti med innerbyggene. Det burde han ven-teleg ikkje ha gjort, men stelt seg nøytral. I kyrkja vart det den reine komedie.Det var skikk og bruk at fadrane ofra ved kvar barnedåp, men no streika ytter-byggene. Når det var barnedåp frå begge delar av bygda, ofra fadrane frå inner-bygda, medan dei frå ytterbygda gjorde heilt om og gjekk attende til plassanesine utan å ofra. Høgtidsdagane var det alltid ofring til prest, klokkar og orga-nist, for desse offerpengane var ein del av løna deira. Etter ofringa kom pres-ten i kordøra og takka ” for det mig av menigheden bragte høitidsoffer”. Menetter at ytterbyggene slutta med ofringa, heitte det berre ”Jeg takker hjerte-ligst for det meg bragte høitidsoffer”. Ordet ”menigheden” kunne ikkje brukastlenger. No var ikkje ytterbyggene så dumme at dei trudde ein slik offerstreikkunne gjera sitt til å løysa kyrkjespursmålet, men dei tykte at presten kunne sjåkorleis dei mislika den måten han stette seg på i denne striden.

Kyrkjespørsmålet vart førehavt både i heradstyret og i ”menighetsmøte”, ogbegge stader sigra innerbyggene. Det var såleis ikkje lenger å koma da beggedesse instansane hadde sagt frå kvar kyrkja skulle stå. Striden kunne godt havorti avblåsi. Men det meinte ikkje ytterbyggene. Dei valde ein ny taktikk,nemleg å melda seg ut av statskyrkja, så kunne innerbyggene byggja kyrkjaåleine og setja ho kvar dei ville, det vart i allfall ikkje billigare for dei. Dei vartsamde om ein dag dei skulle til presten og melda seg ut or kyrkja. Det kom nokodott på han at det var så mange som kom, men han gjorde det dei bad om.

Det som var hendt vart spreidd utover gjennom aviser og på annan måte, fortelefon var det ikkje i den tid, i allfall ikkje på Ytterøy. Det kom både metodistarog andre som tenkte å gjera god fangst i det opprørde vatnet, men dei måtte fara

60

frå øya like snau som dei kom. Dei utmelde hadde ikkje tenkt at bygda skullebli eit sektsamfunn. Der i mot var det tale om å skipa ei luthers frikyrkje. Detmeinte dei fremste av dei utmelde var det beste slik tilhøva var no. Men andreville ikkje vera med på det, da utmeldinga av kyrkja for deira del berre var meintsom ein demonstrasjon – sjølve statskyrkja hadde dei ikkje noko i mot – og dadet ikkje var von om å koma lenger, hadde dei gjort det som kunne gjerast. Istaden for å vera med i ei frikyrkje, ville dei heller gå attende til statskyrkja igjen.

Gjennom skulane – det var i den tid 3 skulekrinsar i bygda og ein skule fordei borna som høyrde kisverket til – vart det kunngjort at dei som tenkte å skrivaseg til konfirmasjonsundervisninga det året (1888), måtte møta hos prestenein fastsett dag. Frå Røvikskulen der eg høyrde til, var det berre 5 born somskulle skriva seg inn, og mellom desse var eg òg. Presten sa at han kunne skrivameg inn, men det var ikkje sikkert han kunne konfirmera meg da foreldra mineikkje stod i statskyrkja lenger. Dette fortalde eg da eg kom heim, og da vart morog far einige om å fara til presten og melda seg inn i kyrkja att, for noko fri-kyrkje ville dei ikkje vera med i, og så ville dei med dette hindra at det vart nokokluss med konfirmasjonen min. Den som vart glad, var eg. Det vart etterkvartfleire som melde seg inn i kyrkja igjen, men mange vart òg ståande utanfor, ogdei vart samde om å skipa ei frikyrkje.

Røre og snakk vart det ei tid og litt avisskriving òg. Dei som skipa frikyr-kja greidde ut kvifor dei gjorde det. Mellom anna skreiv dei at det var ei sam-vitssak for dei å gjera slik som dei gjorde. Men ein gjer kanskje rettast i å ikkjeleggja for mykje i dette med samvitssaka, for dei som no skipa frikyrkja, haddevori mellom dei vissaste kyrkjegjengarane før kyrkjestriden tok til. Å nei,hadde kyrkja vorti flytta midt i bygda, så hadde det venteleg ikkje vorti nokofrikyrkje den gongen, og kanskje ikkje seinare heller.

Den 16. september var det konfirmasjon, den siste som vart haldi i gamle-kyrkja. Våren etter tok dei til å byggja den nye kyrkja. Ho vart sett eit stykkenordaust for den gamle på ein stad dei kallar Finnberget. Det er fortalt at dettenamnet har komi av det at ein finn skal ha teke livet av seg der, men om detteer sanninga, veit eg ikkje.

Hadde bygginga av kyrkja vorti utsett eit par år, hadde ho venteleg vorti flyttamidt i bygda, for i desse åra vart kisverket nedlagt da det ikkje var lønsamt ådriva det lenger. Dei som hadde vori bundi til verket, reiste da bort til andre sta-der der det var arbeid å få, og såleis minka folketalet i den delen av øya noksåmykje.

Her kunne eg ha slutta skrivinga om kyrkjestriden, men eg må koma mednokre ord til slutt likevel.

For utanbygds folk kan det sjå nokså rart ut at det på den ellest så fredelegeYtterøy kunne bli slik ein opprivande strid om denne kyrkje-flyttinga. Øya erda berre på lag 5 fjerding lang, omtrent 14 – 15 km, og det er no ikkje nokon

61

veg å tala om. Men for ytterøyningar steller det seg ansleis. Dei som har voksiopp og bur der, tykkjer dette er ein lang veg. Eg er sjølv ytterøyning, og før egflytta frå bygda, tykte eg at kyrkjevegen var fælande lang, og enda verre var detnår vi skulle til handelsmannen, for dit var det nestan ei gammel mil. Dersomkyrkja hadde vorti flytta midt i bygda, ville dei frå vestre delen fått pålag 1,5km stuttare kyrkjeveg og dei frå den andre kanten det same i tillegg til sin veg.Denne vegstubben synest vera lite å bitast om anten dei fekk han i tillegg ellersom frådrag, men vi veit no kor lite det skal til mang ein gong før folk vertusamde. No var det som før sagt ikkje berre veglengda dei var usamde om, menogså den uheldige kyrkjegarden. Til dette kom og dei 3000 kr. Som ville ha voritil stor hjelp. Men ein må nok ha lov til å seia at denne striden var ein mørk flekki Ytterøya sin soga. Som utflytta ytterøying ser eg det på ein annan måte ennom eg hadde vorti buande på øya.

No har det vorti fred for lenge sidan så ytterbygger og innerbygger ikkje serskeivt på kvarandre om ikkje kyrkja kom midt i bygda, for tida lækjer alle sår,heiter det. Men like vel kan det liggje nokre småe gneistrar og ulme i under-grunnen, så dersom eit lite vinddrag finn vegen til dei, kan dei slå ut i loge førein veit ordet av. Det er fortalt meg at i presten Janke sin tid kom det eit skrivfrå han til Ytterøy heradstyre om at den nye kyrkja var så trekkfull og kald atdet måtte ei omvøling til med det første. I brevet vart det peika på det sommåtte gjerast, og det villa koste mange pengar. Da var det ein medlem avheradstyret som sa: ”Skal det kostast på kyrkja alt det som er påpeika i detteskrivet, så vil eg gjera framlegg om at vi heller riv ho ned og flyttar ho dit hoburde stå”. Jau, det ulma nok likevel noko i undergrunnen, så kyrkjestriden varikkje berre på overflata.

______________

I samband med dette vil eg taka med litt om frikyrkja som nok var ei fruktav kyrkjestriden, jamvel om sume vil ha det til at ho var ei frukt av den vek-kinga som hadde gått og delvis enda gjekk overbygda.

Eg har før nemnt at fleire av dei som melde seg ut or statskyrkja, melde seginn att, og at resten av dei utmelde skipa ei luthersk frikyrkje. For det førstehadde dei ingen forstandar, men ordna med kyrkjelyden sjølv. Til samlingsromhadde dei ei stor stove på Røvik austre hos Henrik A. Sandstad. Han var lik-som førstemann i det nyskipa samfunnet. Denne stova var før brukt til skule-rom, men da skulen for nokre år sidan var flytta til den andre Røvik-garden(Utistu dei kalla), stod stova for det meste ubrukt. Berre no og da vart ho brukttil møterom for oppbyggingsmøte ved tilreisande emissærar som stort set buddehos Henrik Sandstad. Men no måtte det litt omvøling til når stova skulle bru-

62

kast til frikyrkjerom, m.a. måtte det lagast betre benker å sitja på. Ein bonde,Per Trygstad, som var hag til å arbeida både med tre og jarn og dertil hadde godtvit på korleis dei ymse ting skulle lagast, vart send til Levanger til å sjå på ogtaka maksel (?) av benkene i bedehuset der. Det utkastet han gjorde, vart god-teke, og no fekk samlingsrommet gode benker.

Men no var det å få tak i ein høveleg forstandar. Dei kunne vel ha funni einbrukbar mann av sine eigne, men venteleg var det ingen som ville take på segdet vervet etter som dei såg seg om etter ein utafor kyrkjelyden. Mellom deiemissærane som reiste i bygda var det ein svenske, Andreas Nilsson. Det varein mann i 50 åra tenkjer eg, ein god talar sa folk og godt likt. Han hadde medmellomrom reist mykje i bygda, så dei meinte å kjenna han såpass godt at deivåga seg til å spørja han om han ville bli forstandar for frikyrkja. Da han sa segviljug til å gå inn i samfunnet deira, valde dei han til forstandar. Han var somsagt ein god talar, men det måtte no litt meire til skulle han fylla romet. Hanmåtte i det minste kunne skriva det som trongst, og representere kyrkja måttehan òg greia. Men med skrivekunsta hans stod det no meir enn skralt til, sliksom det oftast gjorde med mange av dei svenskar som kom hit til landet i dentid. Skulegonga der borte var det venteleg så som så med for mange, og ein avdesse mange var nok også Andreas Nilsson. Dei fremste i frikyrkja skjøna ati dette stykke måtte dei vera han til hjelp. Difor kjøpte dei Sandbergs for-skriftar – dei same som vart bruka i ålmogeskulen i den tid – så han kunne takatil med skriveøvingar. Men venteleg vart det berre så som så med skriveøvingahans så langt fram i åra som han var komen. Da han også måtte representerakyrkja, måtte han utstyrast litt betre – serleg i det ytre. No var han venteleg min-dre sterk i pengevegen, han som hadde fari som emissær for eige rekning, diforkavera nokre av frikyrkjemennene for han, så han kunne taka opp eit banklåntil utstyr, 800 kr er det fortalt. Dette lånet måtte kaveringsmennene sidan betalaattende til banken, og det var no inga sak for dei å gjera, så godt som dei sat idet.

I førstninga heldt Nilsson oppbygggingsmøte også hos dei som ikkje var medi frikyrkja, men etter kvart slutta han med det og heldt seg sidan berre til sineeigne. Før han dro seg innom grensa for godt, heldt han oppbyggingsmøte i hei-men min ein sundagsføremiddag. Etter møtet skulle han vera att og få mid-dagsmat før han for vidare. I stova hekk det ein stor spegel midt i mot inn-gangsdøra. Nilsson gjekk att og fram på golvet og la ut om desse kleine stats-kyrkjeprestane, steinrigsprestar og matprestar kalla han deim. Vi gutunganeansa vel på at han la vegen slik at han på retur fekk sjå seg i spegelen kor finhan var i den nye blådressen sin og med det kvit-gule kragetørkledet som hanhadde kanta kragebrystet med. Da Nilsson hadde fari sin veg, hugsar eg at farsa: ”Den mannen har eg ikkje noko tiltru til.”

Som før sagt slutta Nilsson å halda møte hos dei som ikkje høyrde til fri-

63

kyrkja der han vart forstandar. Men i den tid han for omkring, vart han bort-skjemd og forguda av alt for mange, jamval av dei ein ikkje skulle vente detav, og slikt er ikkje utan fåre for ein veik natur.

Etterkvart tok det til å gå slike leie gysjer om Nilsson. Sume feste lit til detsom vart fortalt, andre ikkje. Det var da som no at mykje av det som vert for-talt mann og mann i mellom ikkje alltid er så sætande. Men sume sa det rykikkje av ein brann i oska utan det har vori varme i han. Nok om det: gysjeneheld seg.

Ein dag fekk eg heime sjå ein båt som kom over frå Skognlandet og stemdebeint mot Sandsøra, og det var ikkje så rart, for det hende no ofte det, men fråLaberget var det meire sjeldan. Oftast kom slike robåtar frå Falstadberget ellerfrå Vestrumsholmen. ”Eg undrast på kven det er som kjem denne leia?” samor, og meir vart det ikkje sagt om det. Ein halvtime pålag etter at båtengøymde seg under landet, kom det to kvinner inn i kjøkenet og spurte etter vegendit forstandar Nilsson budde, dei tala svensk. Vegen fekk dei greie på. ”Kvarer no de frå?” spurte mor. ”Vi er frå Markabygda i Skogn”, svara den eldste,og eg er kona hans Nilsson, og ho ” – idet ho peika på den andre – ”ho er dot-tera vår.” ”Da må de sette dykk ned og kvile litt, så skal de få mat og kaffe førde går lenger, for da har de fari langt i dag”, sa mor. Og det vart dei glad for.Mor tykte så vondt om desse kvinnene, tynne og bleike var dei, og godt kleddevar dei ikkje heller.

Etterpå tala dei om dette heime, og dei tykte det var så rart at det aldri haddevori på tale folk i mellom at Nilsson hadde kone og barn i Markabygda ikkjelenger unna enn det var. Det var liksom dei gysjene som gjekk om Nilsson toktil å få ny næring av di desse kvinnene kom. – Om dei råka Nilsson, veit eg ikkje,for han kunne no vera i Mosvika òg han, da det var nokre der òg som høyrdefrikyrkja til. Men det kan ein no skjøne at han brydde seg mindre om dei hanhadde i Markabygda, og dei sat der borte i fattigdom og hadde lite og inkje åhjelpa seg med medan han sjølv sat i ”Gosen” både på Ytterøy og Mosvik, fordet veit eg no at han fekk av det beste som dei ymse heimane hadde å gi han.

Ein sundag utpå sumaren – altså i 1889 – var det tillyst til oppbyggingsmøtei Brusveskulen midt i bygda. Denne sumaren var vi kyrkjelause, og prestenLassen var der av og til og hadde bibellesnad der. Men denne dagen var det emis-sær J. A. Sandstad – far til presten Rosenius Sandstad – som tala. Han reistefor Indremisjonen og budde på Langaunan i Mosvik. Sandstad var ein dugandetalar som folk gjerne ville høyra. Både skulestova og gangen var fullsett medfolk, ja oppgjennom trappa sat det òg mange. Da møtet var slutt, bad Sandstadfolk venta litt, for han hadde noko han ville meddele dei før dei gjekk. Det varnoko om frikyrkjeforstandar Nilsson han ville koma med. Ikkje det at hanhadde nokon særs hug til det, men han tykte det var hans plikt å seia ifrå dethan visste om denne mannen som det gjekk så mange gysjer om. Dei som

64

ikkje brydde seg om å høyra det, kunne berre gå. Nokre få gjekk, og mellomdesse var det ein vyrd bondekona. I det same ho gjekk, sa ho halvhøgt: ” Æ hiikj` høyrd noko om dyderne hans, så bryr æ mæ ikj` om å høyr noko om lyd-erne hans heller.” Eg hugsar ikkje stort av det Sandstad sa, men det gjekk utpå at Nilsson hadde skeia ut seksuelt.

Ein talar om å sette ein kjepp i eit kvaksbol, men det gjorde Sandstad dendagen. For ei røre det vart! Dei som sette Nilsson svært høgt og såg opp til hansom ein halvgud, dei vart sint for ein slik skamlaus ferd av Sandstad. Det varlygn, sa dei. Andre tykte det var til pass både til Nilsson og dei som haddeteke han til forstandar. Men dei meir tenksame tok det med ro og sa at einmåtte ikkje velte skulda på frikyrkja for det som forstandaren deira hadde mis-fara seg i. Det var best å taka det med tol til så lenge. Nilsson sjølv preika medeld og svovel mot han som hadde komi med slik skamlaus lygn i mot seg, ogdei som var samde med Sandstad, fekk av same slaget. Han syntest sjå satanalle stader mellom husa til dei som var i mot han.

Det var rimeleg at frikyrkja kom i ei knipe for dette, og prøvde i det stilleå koma til botnen i denne røra. Men Nilsson slo berre på stortromma og påstodat alt han var skulda for var svart lygn. Men da kom cand. teol. Marius Giverholtfrikyrkja til hjelp. Han hadde ei ”menighet” i Betania i Trondheim, og i sumar-feriane hadde han i nokre år med heile huslyden budd i vestre Røvik. Hanheldt ofte oppbyggingsmøte, og folk gjekk mannjamnt og høyrde han, for hanvar ein gild talar. Han tok til å hjelpa frikyrkja med å greia opp i den røra somvar ikring Nilsson, og det lukkast òg. Nilsson måtte til slutt vedgå at Sandstadhadde sagt sant, og at han var saka. Ei tid lenger utpå sumaren var det møte hosHenrik Sandstad ein sundags ettermiddag, og da veret var godt, hadde detsamla seg så mykje folk at frikyrkjerommet ikkje kunne røme alle. Giverholtvar talar. Nilsson var der òg. Etter talen stod han fram og tilstod si synd, menda var han ikkje den stramme karen han før hadde vøri.

Etter dette kunne han sjølsagt ikkje vera forstandar lenger. Han vart avsettog reiste frå Ytterøya, det vart sagt at han fór attende til Sverike.

Det som var hendt, vart eit hardt slag for frikyrkja, jamvel om dei som varmed der ikkje hadde noko skuld i at forstandaren deira for på ville vegar. Deteinaste ein kan leggja dei til last var at dei burde ha gjevi seg litt betre tid førdei sette mannen i ein slik tillitspost, så kloke og skjønsame menn som sumeav dei var. Av illrøynsle valde dei ein av sine eigne til ny forstandar, nemlegOla Sandstad, ein son av Henrik Sandstad. Han var lærar i Mosvik, ein grei ogdugande mann. Sidan har forstandarane høyrt til denne ætta til no.

Ein annan ting vart òg frikyrkja utsett for, det vart usemje mellom med-lemmene. Grunnen til det har eg ikkje fått heilt greie på, og da vil eg ikkje takamed noko om det her. Nok om det: frikyrkja delte seg i to flokkar. Den flok-ken som Ola Sandstad var forstandar for, hadde møta sine der eg før har nemnt

65

og var stort set ei familiekyrkje, og er verksam den dag i dag. Den andre flok-ken hadde møta sine i vestre Røvik for det første. Nokon fast forstandar trureg ikkje dei hadde. Det var Giverholt som var deira hjelpesmann når han varpå Ytterøy. Det var han som hjelpte dei til å få opp bedehuset Emmæus. Nokrebønder som stod i statskyrkja, gav òg litt tømmer til huset. Dette gjorde dei såtalarar som ikkje høyrde frikyrkja til, kunne få tala i huset, for i den tid varEmmæus det einaste bedehuset i bygda. Men den største hjelpa fekk dei nokfrå Trondheim, noko Giverholt ordna med. Emmæus står på vestre Røvik singrunn, er bygd av tømmer og er eit romsleg og solid hus med skifertak. Derhadde den fråskilde delen møta sine, og dit gjekk også statskyrkjefolk, særlegnår Giverholt tala. Men etterkvart slutta han å vera på Ytterøy, og da sjukdomog død tok bort fleire av medlemmene, løyste ”menigheita” seg opp av segsjølv.

Det var to kvinner som hadde gjeve ikkje så lite til huset. Dei vart sett til åha tilsyn med huset, og til dei måtte dei som ville leige huset anten til opp-byggingsmøte eller basarar vende seg. No er det lenge sidan desse kvinnenedøydde, og kven det er som no ordnar med huset, kjenner eg ikkje til. Men detveit eg at den frikyrkja som no er, tok til å halde møta sine på Emmæus for fleireår sidan, da dei i øystre Røvik fekk bruk for den stova som dei før bruka til åha møta sine i. Om dei har kjøpt huset, eller korleis det er med eigedomsret-ten til det, har eg ikkje greie på.

Dette er i stutte drag det eg tenkte å skriva om kyrkjestriden slik eg hugsardet. Men etter nærare 60 år kan vel noko ha gått i gløymeboka. Like vel trureg at det eg har skrivi er slik det har gått for seg.

66

67

Slåt

tonn

på

Tin

gsta

d sø

ndre

ca

1892

. And

reas

Bas

tian

Pette

rsen

kjø

pte

Tin

gsta

d i 1

865

av E

rik

And

reas

Sør

ense

n fo

r 75

00 s

pd.

Her

er

han

omgi

tt av

fam

iliem

edle

mm

er o

g ar

beid

sfol

k i

slåt

tonn

a. F

ra v

enst

re:

Ukj

ent,

Håg

en T

ings

tad,

Pet

er J

onas

sen

Thi

ngst

ad, J

uliu

s B

ernh

ard

Aag

ard,

Joh

an P

ette

rsen

, Mar

tin P

eder

Rok

ne, b

akst

ekon

e K

rist

iann

a H

egge

, Mal

i Eid

em, A

ndre

asB

astia

n Pe

tters

en,

Nik

olin

e Pe

ders

en,

Ger

d R

okne

, B

erit

Skar

peng

et,

Ger

dard

ine

Pette

rsen

, A

nna

Hal

sana

unet

, K

rist

ine

Hal

sana

unet

, Hel

ga G

odin

, ukj

ent,

Sofi

e ??

.

Fra

foto

arki

vet

Rune Langfjæran:

50 år med Innherredsferja A/S

I 1958 kom ferjeselskapet Innherredsferja A/S i drift, med tverrfjordforbin-delsen mellom Verran, Mosvik, Ytterøy og Levanger. I dag har ikke lenger sel-skapet ansvaret for noe ferjesamband. I den forbindelse dukket tanken om enjubileumsmarkering opp, i første omgang hos Ytterøyutvalget.

De opprettet en jubileumskomité, bestående av Solfrid Laugsand Nøst, leder(repr. Ytterøyutvalget), Ola Stene (rådmann Levanger kommune), Hans Hov (tid-ligere disponent i Innherredsferja A/S), Staal Elnan (Statens Vegvesen), KjellVandsvik (repr. styret i Innherredsferja A/S), Ole Tronstad (ordfører Inderøy kom-mune) og Carl Ivar von Køppen (ordfører Mosvik kommune).

Jubileumskomiteen ønsket å lage en beretning om historien til InnherredsferjaA/S. Det eksisterte allerede en beretning om de første 25 år, fra 1957-82, for-fattet av daværende styreformann Reidar Pettersen. Pettersens familie har vel-villig stilt denne beretningen til disposisjon.

Forberedelsene til etablering av ferjeselskapetI januar 1955 begynte arbeidet med å finne en løsning for tverrfjordforbin-

delsen Levanger-Ytterøy-Mosvik. Daværende formann i Levanger Handels-stands Forening, Arthur Selvig, tok initiativet til et fellesmøte i Levanger, meddeltakelse fra formannskapene i Levanger, Ytterøy, Frol, Skogn, Mosvik,Leksvik, Frosta og Åsen. I protokollen fra Handelsstandsforeningens møte bledet gitt uttrykk for at handelsstanden anså det som svært viktig å få til en bed-ring av fjordtrafikken.

Hovedtemaet i samarbeidsmøtet, som ble avviklet allerede 9. februar 1955,var særlig spørsmålet om økonomisk støtte og konsesjon for å få i gang ferje-trafikk fra Framverran, Mosvik og Leksvik, via Ytterøy til Levanger. Et viktigpoeng for å samle støtte var at det på dette tidspunktet verken var vegsambandmellom Leksvik og Mosvik eller mellom Mosvik og Framverran.

Innledningsforedraget, som ble holdt av bakermester Strømsøe, la blantannet vekt på at Levanger hadde like stor interesse som Ytterøy ogMosvik/Leksvik av å få en tilfredsstillende forbindelse på tvers av fjorden.Transporten av motorkjøretøyer ble framholdt som særdeles viktig.

68

Samlet interesseDiskusjonen i møtet viste en samlet interesse for tverrfjordforbindelse, og

da spesielt muligheten for en bilferje. Det ble nedsatt en trafikknemnd for åutrede saken nærmere. Nemnda fikk blant annet som mandat å be InnherredsAktie Dampskibsselskap om ikke å gå til innkjøp av ny båt for tverrfjordfor-bindelsen til Levanger, før nemnda hadde kommet med sin utredning.

Trafikknemnda, med formann K. Landfald i spissen, kastet ikke bort tida,men var allerede 12. februar 1955 i fullt arbeid. Det var klart at det ville bli enakseptabel vegforbindelse mellom Leksvik-Mosvik i løpet av en femårsperi-ode, men at det ville ta noe lengre tid før vegen mellom Venneshamn og Mosvikble ferdig. Nemnda konkluderte derfor med at ferjesambandet Venneshamn-Kjerringvik-Vangshylla-Ytterøy-Levanger ville dekke behovet for tverrfjord-forbindelse.

Diskusjonen rundt valg av båttype var stor. Mange mente til å begynne medat tradisjonelle ruteskip var den beste løsningen, men avdelingsingeniørBjørnstad hadde en klar oppfatning om at man måtte satse på ferjer. Etter hvertarbeidet også trafikknemnda ut fra dette ville være mest rasjonelt.

Lobbyvirksomhet og garantierTrafikknemnda ble invitert til å besiktige den daværende Lofotferja i

Trondheim, som var levert fra Moen & Sønns Båtbyggeri i Risør. Nemnda varetterpå enige om at ei slik ferje ville tilfredsstille tverrfjordtrafikken på alle måter.Den var sertifisert for 100 personer, og kunne frakte én stor buss, to store las-tebiler og 4-5 personbiler. Prisen for den 25 m lange og 7 m breie ferja var450.000 kr. For å komme videre i arbeidet, var det nødvendig med statligegarantier for lån og et eventuelt driftsunderskudd. Dette viste seg å være sværtvanskelig.

Det ble derfor nødvendig å få lokal kapital på banen. Kommunene tegnetaksjer etter det som i ettertid er kalt ”høflig anmodning” fra trafikknemnda.Samtidig begynte tida å bli knapp. Ferjeleiene ville være ferdigstilt før jul i 1957,og man håpet naturligvis å få ferja i drift umiddelbart.

I trafikknemndas møte 9. april 1957, erklærte kommunene Inderøy, Mosvik,Verran, Ytterøy og Levanger at de ville garantere for 2/10 av driftsunderskud-det, der Levanger alene skulle dekke 50 % av dette. Kommunene forutsatte imid-lertid at garantien over tid skulle overtas av fylket.

Oppstarten10. mai 1957 møttes ikke mindre enn 36 menn til konstituerende møte for

å stifte et selskap med det foreløpige navnet Tverrfjordruta A/S. I møtet ble detavgjort at navnet for framtida skulle være Innherredsferja A/S og at forret-ningskontoret skulle være i Levanger. Aksjekapitalen ble satt til 144.000 kr, for-

69

delt på 288 aksjer a kr. 500. Av dette tegnet Nord-Trøndelag Fylke 100 aksjer,og de enkelte daværende kommunene følgende aksjer:

- Frol kommune, 6 aksjer- Skogn kommune, 10 aksjer- Inderøy kommune, 10 aksjer- Ytterøy kommune, 14 aksjer- Mosvik kommune, 10 aksjer- Verran kommune, 20 aksjer- Levanger kommune, 20 aksjer

Det første ordinære styremøte i Innherredsferja A/S ble avholdt 20. mai1957. Det var ennå ni måneder før ferja skulle komme i full drift, men myemåtte avklares.

Styret bestemte seg for at den første ferja skulle få navnet Innherredsferja.Videre kom de fram til at det var nødvendig med en bemanning på tre: ferje-fører, maskinist og matros/billettør. Til sammen 71 personer søkte på dissestillingene ved utlysningen. Det viste seg imidlertid raskt at det ble nødvendigå ansette to personer til; 2. maskinist og en ekstra matros/billettør.

Det nytilsatte mannskapet reiste ned til Risør for å hente den flunkende nyeferja like før jul i 1957. Normal tidsbruk opp til Levanger var beregnet tilomkring 60 timer, men uheldigvis blåste det opp til et fryktelig uvær langskysten, slik at turen totalt tok 9 døgn.

I god tid før ferja ble satt i rute, dro styremedlemmer, aksjonærer, fylkes-administrasjonen og bankforbindelser på en presentasjonstur rundt til ferje-leiene.

70

Det første ferjeleiet i Levanger. (Utlånt av Levanger Museum – fotograf Renbjør)

Utdrag av ferjetakster og ruter fra 1958:Ferjetakster (i kr)Sone 1 Sone 2 Sone 3

Personer, voksne 1.00 2.50 3.50Barn, 3-15 år 0.50 1.25 1.75Sykkel, sparkstøtting 0.50 1.00 1.00Motorsykkel med fører 3.00 5.50 7.00Motorsykkel med sidevogn 4.00 7.50 9.00Person-, varebil, traktor, med fører, t.o.m. 1000 kg. 5.00 10.00 14.00

” over 1000 kg. 6.00 12.00 16.00

Sone 1: Venneshamn-Vangshylla, Kjerringvik-Vangshylla, Kjerringvik-Venneshamn

Sone 2: Hokstad-Levanger, Hokstad-Vangshylla, Hokstad-Kjerringvik,Hokstad-Venneshamn.

Sone 3: Vangshylla-Levanger, Kjerringvik-Levanger, Venneshamn-Levanger

Alle hverdager:Fra Kjerringvik 6.40” Vangshylla 6.50 13.05 19.40 6)” Kjerringvik 7.05 13.20 19.55” Vangshylla 13.35” Venneshamn 7.30 14.00 20.20” Kjerringvik 7.50 20.40” Vangshylla 8.05 1) 14.25 20.55” Kjerringvik 14.40 21.10” Vangshylla 14.55 4)” Hokstad 9.00 15.50

Til Levanger 9.40 2) 16.30 5)Fra Levanger 11.20 2) 18.00 5)” Hokstad 12.05 18.40” Vangshylla 13.05 3) 19.40

1. februar 1958 var B/F Innherredsferja i gang med fjordkryssinga, menetter bare fem dagers drift, fikk det unge rederiet sitt første motorhavari:”Onsdag ettermiddag da ferja skulle gå fra Vangshylla ble det en kraftig smelli motoren og den sto i sju steiner. Det viste seg at bunnpanna var revnet ogmotorblokka sprengt”. Det må ha vært en tung dag for både styre, mannskapog passasjerer å oppleve dette så raskt etter oppstaren. En liten motorbåt blesatt inn for å opprettholde en slags drift, og etter en ukes tid var ferja igjen åse på fjorden.

71

De første månedene skjeddedet ofte at ferja ikke kom inn tilferjeleiet på Levanger når det varfjære sjø. Allerede dagen etterden første ordinære ruteturenmeldte Trønder-Avisa følgende:”Innherredsferja må ha flo sjøfor å anløpe Levanger”.Mudderpram og kabelskrapemåtte til, og gjentatte gangermåtte ferja gå til Innherredskaiafor å slippe av passasjerene,mens bilene måtte vente på floa.

Seint i februar hadde Trønder-Avisa denne kommentaren: ”Detlater til at det stadig oppstårvanskeligheter med å avvikle fer-getrafikken med Innherredsferga,og de reisende begynner småttom senn å helle til den oppfat-ning at alt neppe kan være velgjennomtenkt før planene blesatt ut i livet. Blant annet harman stadig kluss med fergeleieti Levanger. Brua har ved fjæresjø vist seg å være i kortestelaget. Vinkelen blir for stor nården felles ned, og lørdag måtteen bil fra Ytterøy tas opp med

talje etter at den hadde fått ødelagt ekshaustrøret ved kjøring over landgangen.Videre klager de reisende over at dørene til WC ikke lar seg lukke opp når

ferga er fullsatt med biler, og det er tross alt ikke så sjelden. Et forhold som manskjønner kan være kritisk nok til sine tider”.

I full drift: 1958-64Til tross for startvansker ble det raskt klart at det hadde vært et høyst reelt

behov for ferjeforbindelsene. Styret gjorde sitt beste for å tilpasse rutene til bru-kernes behov. Det viste seg at bemanningen var for knapp, og nok en matrosble ansatt.

Personbiltrafikken økte sterkt. I den aller første årsberetningen legges detfram tall for det første driftsåret, som viser at det ble fraktet 9411 kjøretøyer,

72

Alfred Jønvik. Den første ekspeditør på Ytterøyferjeleie. Alfred var alltid blid og smilende oghadde et godt ord til de reisende.

derav omkring 4000 personbiler. Omtrent 40 000 passasjerer benyttet seg avtverrfjordforbindelsen det første året. Årsberetningen viser også at trafikken bleavviklet svært tilfredsstillende, med unntak av startvanskene i februar. Bare fireganger måtte ferja gjøre vendereis til Levanger, uten å gå på land på Hokstad.

I 1960 var 5725 personbiler med ferja, men året etter var det hele 9374 bilersom krysset fjorden. En økning på hele 63% på ett år!

73

Innherredsferja.

En bukett sentrale personer i oppstarten: F. v. styreformann K. Landfald, kapteinHjalmar Skauge, styremedlemmene: Toralf Aalberg, Th. Stavrum, Trygve Aaring ogEinar Karlsen.

Det kan også nevnes at det i årene 1959-61 ble gjennomført missekonkur-ranse ombord på Innherredsferja. Tre damer fikk smykke seg med tittelen MissInnherredsferja – to fra Trondheim og ei fra Mosvik.

Ny ferje: Innherredsferja IIØkonomisk var også de to første driftsårene svært positive, og med sterk

økning i personbiltrafikk kom spørsmålet om ei ny ferje snart på dagsordenen.Vegforbindelsen mellom Mosvik og Leksvik/Vanvikan var snart fullført, noesom ville bety et større press på ferjetrafikken fra Kjerringvik til Innherred. ISkarnsundet hadde man i helgene allerede opplevd å ha lange bilkøer som pådet meste måtte vente flere timer på ferja. For å holde rutene over fjorden tilLevanger, ble det ikke tid til å kjøre mange ekstraturer. Det hadde derfor blittnødvendig å leie suppleringsferje for å få til en forsvarlig avvikling av trafik-ken.

Våren 1960 tok styret saken opp til vurdering. Ny og større ferje ville betyen nytegning av aksjer på ca. 120.000 kr. Dette løste seg, og Ulstein Mek.Verksted fikk oppdraget med å bygge den nye ferja, som fikk navnetInnherredsferja II. Nyferja var 27 m lang og 8,4 m bred, og kostet 1 062 000kr.

Innherredsferja II ble satt i rute 1. august 1962, men det var imidlertid engod del som var svært skeptiske til utvidelse med ny ferje. Det var mange dys-tre spådommer om følgene av slik økonomisk løssluppenhet. I avisspaltenefra den tida kommer det fram at en del mente det var helt unødvendig med nyferje, og at behovene for kommunikasjon over fjorden allerede var dekket. Detvar i all hovedsak sentrumsnære beboere som ga uttrykk for dette.

Alle ferjeleiene måtte forøvrig utbedres og forsterkes i forbindelse medanskaffelsen av ei ny og større ferje.

Slutt på tverrfjordforbindelsenSamtidig med planlegging av ny ferje, ble det også en diskusjon om hvor-

vidt det var nødvendig med tverrfjordforbindelse. Vegsjefen i fylket mente atden ene ferja skulle betjene Venneshamn-Kjerringvik-Vangshylla, mens denandre tok seg av sambandet Ytterøy-Levanger. Dette ville bety et klart tilbake-skritt for de som reiste fra Mosvik og Framverran. Bussruten fra Vangshylla varet betydelig dårligere tilbud enn ferja til Levanger. Vegsjefen ga seg i førsteomgang, og tverrfjordforbindelsen ble opprettholdt inntil videre.

I 1963 ble spørsmålet igjen tatt opp igjen av vegmyndighetene.Generalforsamlingen i ferjeselskapet ba om bistand fra fylket for å få opprett-holdt tverrfjordforbindelsen, og mente at sambandet helt klart fremdeles varberettiget. Det endte imidlertid med at tverrfjordforbindelsen ble innstilt fra 1.juni 1964. Fra denne datoen fikk også ferjene status som riksvegsamband.

74

To ferjesamband: 1964-1981Etter at tverrfjordforbindelsen var lagt ned, var det Innherredsferja som

betjente trafikken i Skarnsundet og Venneshamn. Det viste seg raskt at denhadde for liten kapasitet, men det var først i 1969 at det ble ny ferje iSkarnsundet. Den var av samme størrelse som Innherredsferja II.

Den nye tid pressetseg fram, og i 1970søkte styret vegmyn-dighetene om tillatelsetil å installere TV-appa-rater om bord i salong-ene på ferjene. Dette eret godt eksempel påhvordan relativt småinvesteringer måttegodkjennes på høyestehold før de kunne reali-seres. Søknaden bleriktignok innvilget,under forutsetning avat apparatene bleavskrevet på driftsbud-sjettet over to år.

Samme år varunderskuddet på 1,1millioner kroner. Dettevar noenlunde jevnt fordelt mellom Levanger-Hokstad og Kjerringvik-Vangshylla. Trafikken økte hele tida. I 1971 reiste 29 busser med Hokstadferja,mot 685 i Skarnsundet. Til sammen reiste nesten 195 000 personer med fer-jene, fordelt på knapt 120 000 mellom Mosvik og Inderøy, og 75 000 til og fraYtterøya.

Etter mye om og men ble mobiltelefonanlegg tatt i bruk i januar 1972. Åretetter opplevde brukerne at oljekrisen også gjorde seg utslag i innskrenkningerpå ferjerutene. Dette skjedde etter pålegg fra vegmyndighetene. Dette vartehelt til 1. mars 1974. Til tross for dette var det et gledens år for mosbyggene:den siste kveldsferja, med avgang 23.15 fra Kjerringvik og 23.30 fra Vangshylla,kom på plass, og ble beholdt helt fram til Skarnsundbrua kom 18 år seinere.

Arbeid for ny Ytterøy-ferjeI generalforsamlingen i 1974 kom spørsmålet om ny ferje for Ytterøysam-

bandet opp. Styret kom fram til at en helt ny ferje, med plass til 22 personbi-

75

Uryddig parkering. Hokstad 2. pinsedag 1968.(Foto: Johannes Hovd)

ler, ville koste ca. 5 millioner kroner. Vegmyndighetene ba i første omgangom at det ble satset på en eldre ferje, men styret var ikke fornøyd med dette sva-ret. Arbeidet for å få ei helt ny ferje tok lang tid, og det var ikke før i juli 1979at ferjeselskapet kunne offentliggjøre at Innherredsferja II ville bli avløst åretetter. Den nye ferja kostet ganske nøyaktig 10,5 millioner kroner, og haddeplass til 30 personbiler. Dessuten var dette selskapets første pendelferje, medpropeller i begge ender.

RøykingTobakkrøyking var fram til midten av 70-tallet sett på som en menneskerett,

og kunne således bedrives de aller fleste steder. Johannes Hovd fra Ytterøygikk på biologilinja ved Levanger Lærerskole på denne tida, og minnes at detble røyka så mye i salongen at en knapt kunne se passasjerene som satt på denandre sida. Skolebarna fra Ytterøy ble naturligvis også ufrivillig utsatt for dette.På ferjeselskapets generalforsamling foreslo Hovd at salongen ble gjort røyk-fri, uten å få noen positiv respons, snarere tvert i mot. Det ble imidlertid sør-get for bedre vifteanlegg i salongen, og myndighetene kom etter hvert også medpålegg om egne røykfrie soner. Styret løste til slutt dette ved å forby all røy-king i salongene fra 1975.

I 1976 førte reformer i arbeidslivet til at arbeidstiden ble redusert. Dettegjorde at selskapet måtte ansette 8 nye personer.

Omsider nytt ferjeleie i LevangerDet nye ferjeleiet i Levanger ble tatt i bruk 1. juli 1976. Dagen etter kunne

Trønder-Avisa melde at Statens Vegvesen også hadde blinket ut hvor det nyeferjeleiet på Ytterøya skulle ligge. Manglene ved ferjeleiene på Levanger ogHokstad hadde vært en gjenganger i årsberetningene, og kapteinene påpektestadig faremomenter ved ferjeleiet på Hokstad. Det største problemet var at vin-den ofte kom på tvers av ferjeleiet, og ferja ble derfor liggende og rulle når denlå ved kai.

Det tok omsider tid å oppnå enighet om plassering, og det var ikke før i 1978at det ble endelig bestemt at ferjeleiet fortsatt skulle ligge på Hokstad. Fra daav tok det 3 år til det sto ferdig, til stor glede for både mannskap og passasje-rer.

Styret forsøkte i det hele tatt på alle måter å tale brukernes sak overfor veg-myndighetene, men ofte uten å vinne gehør. I årsberetningen for 1976 får vivite følgende, i forbindelse med at Samferdselsdepartementet har pålagt øktetakster: ”Fra styrets side er det overfor Vegdirektoratet pekt på de konsekven-ser denne økning innebærer for lokalsamfunnene. Styrets henvendelse avfødte

76

ingen positiv reaksjon. I samband med denne sak søkte styret om utvidelse i rute-frekvensen, uten at dette gav positive reaksjoner”. Vegdirektoratet var nokutvilsomt en tung materie å arbeide med.

Nye ferjer: 1982-1991Til stor jubel kunne ytterøyningene ta imot ei splitter ny ferje, bygd i

Hommelvik, i februar 1981. Den ble døpt Ytterøy. Også jomfruturen medYtterøy ble gjennomført i svært dårlig vær, uten at det i følge Trønder-Avisa varnoe problem: ”Selv i kuling og snøfokk, gikk turen til Trondheim og kai vedLadehammeren uten særlig dramatikk. Det eneste var at flagglina til de mangevimpler som pyntet ferja på jomfruturen viklet seg inn i antenna til radaren, slikat denne stoppet et øyeblikk. Med full fart, merket passasjerene svært lite til uvæ-ret utenfor.”

Den ble riktignok ikke satt inn i rute med en gang, i og med at det nye fer-jeleiet på Hokstad ikke var ferdig ennå. Styret hadde imidlertid fått myndig-hetenes godkjenning for å beholde Innherredsferja II som reserveferje, slik atdet fra nå av var svært begrenset avbruddstid hvis en ferje fikk motortrøbbel.

Ny gammelferje i SkarnsundetLike etter at ytterøyningene hadde fått nyferja, vedtok styret å henvende

seg til vegmyndighetene om å anskaffe ny ferje også i Skarnsundet, med plass

77

Ytterøy.

til 30 personbiler. Selskapet fikk tilbud om en pendelferje fra Bergen, bygd i1969, med kapasitet på 24 personbiler, noe som ble akseptert. Den ”nye” ferjafikk navnet Mosvik.

Dette førte til at Innherredsferja A/S hadde hele fire ferjer i drift mot slut-ten av 1982. Innherredsferja II ble brukt som reserveferje og en del mindre opp-drag. Skarnsund var hovedferje i Skarnsundet fram til 9. desember, og ble etterdette bortleid til Namsos Trafikkselskap. Samtidig ble Mosvik ble innsatt somhovedferje i Skarnsundet, mens Ytterøy var hovedferja på sambandet Hokstad-Levanger.

Til tross for at Mosvik var en mer moderne ferje enn Skarnsund, viste detseg raskt at den ikke klarte å ta unna for den stadig økende biltrafikken. I løpetav 1986 måtte nesten 3 000 personbiler stå igjen og vente på ny tur iSkarnsundet, mens tilsvarende tall for Ytterøysambandet var bare 47 biler, tiltross for at personbiltrafikken også hadde en betydelig økning her.

Ny Skarnsund-ferjeLike før jul i 1987 ble det skrevet kontrakt på ny ferje for Skarnsundet, for

en pris på knapt 27 millioner kroner. Nyferja fikk navnet Skarnsund II, og varav samme størrelse som Ytterøy-ferja, med plass til 30 personbiler. Dermedhadde Innherredsferja A/S igjen ansvaret for bare tre ferjer.

Trafikkøkningen var fortsatt betydelig. 15 000 flere passasjerer reiste strek-ningen Kjerringvik-Vangshylla i 1989 i forhold til året før. Tilsvarende tall forLevanger-Hokstad var en økning på 3 500. Til sammen 8 000 flere biler benyt-tet ferjene dette året. Til tross for det, var det langt færre biler som måtte ventepå ny ferje i Skarnsundet i forhold til året før. Nyanskaffelsen viste dermed atden hadde vært høyst nødvendig.

Rammetilskudd1990 var det første året med rammetilskudd til ferjeselskapet. Det innebar

at Innherredsferja A/S fikk et fast beløp til driften. Det betydde også at selskapetdermed ble ansvarlig for eventuelle framtidige underskudd, men et driftsover-skudd ville på samme måte tilfalle selskapet.

Det var for lengst klart at Skarnsundbrua ville erstatte ferjesambandetKjerringvik-Vangshylla. Ferjeselskapet hadde hele tida hatt en positiv holdningtil at brua skulle bli arvtaker til ferjesambandet. En positiv følge av brua villedessuten bli at Ytterøy-sambandet ville bli alene om å disponere reserveferja.

Skarnsundbrua ble ferdig tidligere enn planlagt, slik at Innherredsferja A/Sallerede 19. desember 1991 ble redusert til ett ferjesamband. I ferjesambandetssiste år fraktet ferja 267 894 personer, 108 482 personbiler, 13 878 lastebiler,840 busser og 312 motorsykler over Skarnsundet. En epoke i ferjeselskapetshistorie var over.

78

Mot årtusenskiftet: 1992-1999Mye hadde forandret seg i løpet av kort tid for ferjeselskapet. Ordningen med

rammetilskudd ga daglig leder og styre et helt annet ansvar enn tidligere.Dessuten hadde de bare ett ferjesamband å drifte. Dette hadde imidlertid værtforberedt i lang tid. Det første driftsåret etter at Skarnsundbrua sto ferdig, visteet driftsoverskudd på 264 000 kr. Økonomisk hadde altså tapet av et ferje-samband ikke noen betydning. Innherredsferja II fra 1962 var fremdeles reser-veferje, men årsberetningene forteller om stor driftssikkerhet.

Uro rundt aksjeneGeneralforsamlingen i 1992 måtte utsettes på grunn av ferjestreik(!), slik at

aksjonærene fra Ytterøy ikke kunne møte. Levanger kommune var nå, i tilleggtil Nord-Trøndelag Fylkeskommune med 170 aksjer, eneste offentlige aksje-eier, med 80 aksjer. Nå ønsket kommunen å selge disse aksjene til FosenTrafikklag. Styret henstilte sterkt til Levanger kommune om å beholde aksjene,og erklærte at de ønsket ro omkring aksjemassen: ”Dersom Levanger kom-mune likevel velger å selge deler av sin aksjepost, forutsetter styret at aksjeneblir solgt til interessenter som har brukerinteresse i selskapet”.

Året etter vedtok likevel kommunen å selge aksjene sine til Fosen Trafikklag,som hadde lagt inn et bud på 700 kr pr. aksje. Styret tok igjen kontakt med kom-muneadministrasjonen, og ba om at saken ble vurdert på nytt. Dette førte fram,og kommunen beholdt aksjene sine fram til 2001.

Sommeren 1994 fikk begge ferjene motortrøbbel, slik at havnebåten i Verdalmåtte settes i trafikk. Dette året var det stor byggeaktivitet på Ytterøya, noe somgjorde at personbiltrafikken fikk en økning på over 4% i forhold til året før.

Det ble også satt i gang et 12 måneders prøveprosjekt med nattur til Ytterøy,én natt til søndag pr. måned, med avgang fra Levanger kl. 01.30. Styret forut-satte at Vegkontoret i Nord-Trøndelag garanterte for underskuddet, slik at detkunne brukes vanlig billettpris.

Ytterøy begynte etter hvert å dra på åra, og i 1995 dukket for første gang søk-nad om ny ferje opp på styrets sakskart. Alternativt ble det søkt om oppgrade-ring av begge ferjene. Omtrent samtidig startet også arbeidet med å utrede nyttferjeleie på Levanger.

I mars 1996 stanset Ytterøy-ferja på grunn av streik. Norsk Sjømannsforbund,Norsk Sjøoffisersforbund og Det Norske Maskinistforbund gjennomførte enlandsomfattende politisk streik i tre timer, noe som førte til at to turer ble inn-stilt. Gjennom årene har det vært mange ferjestreiker, men Ytterøyferja blesjelden tatt ut i streik, noe som blant annet hadde sammenheng med at det varhelt avgjørende med faste avganger for Trønderkylling for å unngå nedslaktingav dyr.

79

ÅpningstideneDet viktigste målet for brukerne var utvidet åpningstid for ferja. Styret og

kommuneadministrasjonen arbeidet sammen for å få til en sårt tiltrengt ruteut-videlse. I møte med vegsjefen høsten 1997 gjorde rådmann og styreleder OlaStene det klart at ferjesambandet hadde en åpningstid på 15,56 timer pr. døgn,mens statens målsetting var 17 timer. Vegsjefen viste imidlertid til de økono-miske rammene, og beklaget at man ikke hadde nådd målet. Dette var ogsåbegrunnelsen for at søknaden heller ikke ble imøtekommet de kommendeårene.

Økonomiske bekymringerRegnskapet for 1997 viste røde tall, og styret var bekymret for den økono-

miske utvikling. Utvidelse av aksjekapitalen ble diskutert, men det ble avvistsom uaktuelt på det daværende tidspunkt.

Dette året ble det for første gang drøftet muligheter for samarbeid medFosen Trafikklag. Foreløpig ønsket bare styret samarbeid om felles reserveferje,noe som gjorde at B/F Austråt fra Fosen Trafikklag ble innleid under verkste-dopphold for Ytterøy.

1999 ble det første året at styret ikke betalte ut aksjeutbytte, i og med at detdette året var et lite underskudd. Underskuddet skyldtes i hovedsak store ved-likeholdskostnader på Ytterøy. Styret fastholdt at målet var et utvidet rutetil-bud, men innså at de økonomiske rammene gjorde at dette neppe var mulig.

80

Ny kai og servicebygg.

Samarbeid med Fosen Trafikklag: 2000-2007Ny ferje og servicebygg

År 2000 startet med flere store saker for ferjeselskapet. Den første var søk-nad om, og arbeid fram mot et nybygg på ferjekaia i Levanger. Den andre storesaken var behovet for ny ferje. I tillegg til en jevn trafikkøkning til ferieperlenYtterøy, stilte næringslivet stadig med større biler, som rett og slett ble forstore for den etter hvert gamle ferja.

Søknad om ny ferje ble avslått fra vegmyndighetene, men styret ba dispo-nenten og styrelederen om å ”jobbe videre med saken på høyt nivå iVegdirektoratet. Det er viktig å få Vegdirektorartet til å presisere mulighetenfor et positivt tilsagn i 2001/2002”. Det samme gjaldt mulige ruteutvidelser.

Vegdirektoratet svarte med å foreslå kjøp av brukt ferje. Det ble etter hvertenighet om å kjøpe B/F Torghatten fra Torghatten Trafikkselskap. Ferja, somskulle få navnet Ytterøy II, var bygd i 1987, og kostet til sammen 19,2 millio-ner kroner, medregnet oppgraderinger og tekniske forbedringer. Den haddetre salonger, hvorav en på båtdekket, og var betydelig større enn Ytterøy; 56m lang og med plass til 40 personbiler.

Samarbeid med Fosen TrafikklagSamarbeidsavtale med Fosen Trafikklag om reserveferje ble inngått høsten

samme år. Avtalen tok utgangspunkt i at Innherredsferja A/S fortsatt skulle eieYtterøy, men at den skulle være felles reserveferje og ligge i beredskap påLevanger. Samtidig var det en del av avtalen at den nye hovedferja kunne leiesut ved planlagte driftsavbrudd i sambandet Brekstad-Valset. Dette skulle senerevise seg å være svært lite heldig, sett fra ytterøyningenes side.

Styret i ferjeselskapet var også skeptisk til at Fosen Trafikklag skulle fåanledning til å kjøpe seg opp i Innherredsferja A/S, men aksepterte likevel eneierandel på inntil 30%. Høsten 2002 solgte således den største aksjeeieren,Nord-Trøndelag Fylkeskommune, 110 aksjer til Fosen Trafikklag.

Til stor jubel ble nyferja døpt av Fanny Gausen på Hokstad 9. november2002. Men Ytterøy II fikk en tung start. Allerede to dager etter at den ble satti drift, måtte skipperen styre ferja på grunn, for å unngå kollisjon med ferje-leiet på havna på Levanger. Det tekniske manøvreringssystemet sviktet, menverken biler eller passasjerer ble skadet. Gamle Ytterøy måtte vikariere, noe denogså måtte allerede et par måneder seinere, da det oppsto problemer med pro-pellene på nyferja.

Fra 1. januar 2003 ble Levanger-Ytterøy, som ett av seks ferjesamband,med på et prøveprosjekt. Hensikten var å forenkle statens regulativ for ferje-satser. Det innebar at personer uten bil reiste gratis, mens det ble dyrere for pend-lerne. Bedre rabatt for storbrukerne var også en av fordelene. Resultatene bleen stor økning i persontrafikken, men en viss nedgang i personbiltrafikken. På

81

enkelte sommeravganger i 2003 var det over 200 passasjerer som ventet påferja, og ved flere anledninger måtte opptil 50 passasjerer vente på ny ferje, fordimaksimum antall passasjerer på Ytterøy II var grundig oversteget.

Dette prøveprosjektet ble dessverre avsluttet i 2006.

Nykaia på LevangerDen nye ferjekaia på Levanger, inkludert nytt servicebygg, sto ferdig våren

2003. Ny og forlenget ferjelem gjorde at trailere og tunge kjøretøy fra nå avslapp problemer ved stor fjære. Oppstillingsplassene for biler ble også for-lenget, i tillegg til at det endelig ble atskilte gang- og kjørefelt. Servicebyggetrommet kontorer, venterom og toaletter. En egen sykkel- og gangsti, i tilleggtil beplantning på området, skapte en helt annen atmosfære for den som skulleta ferja til Ytterøy.

En kampsak for ytterøyningene, med Ytterøyutvalget i spissen, har i mangeår vært opprusting av ferjeleiet på Hokstad. I 2003 ble både Levanger kommuneog ferjeselskapet utfordret på å gjøre det mer trivelig for de reisende på ferje-leiet, som en naturlig følge av utbyggingen på havna på Levanger.Argumentasjonen var først og fremst at Ytterøy i stadig større grad hadde blittet turistmål, og at ferjeleiet i periode framsto som et ”pressområde”.

Den korte ferjelemmen på Hokstad var stadig en utfordring for de mangevogntogene til og fra øya. 9. februar 2004 ble det ekstra dramatisk for to vogn-tog som skulle kjøre av ferja på fjære sjø. Det var bratt opp fra ferja, og da detførste vogntoget kjørte av dekket, krenget ferja over til den ene siden, og detandre vogntoget fikk problemer. Hjulene spant, og ferja krenget gradvis meretter hvert som vogntoget skled sidelengs. Heldigvis befant det seg en hjullasteri nærheten, som strødde sand på ferjelemmen, slik at vogntoget klarte å kommeseg på land. Dette var en såpass dramatisk opplevelse for passasjerene ombordat flere ytterøyninger ringte Trønder-Avisa og uttrykte sin bekymring. Debenyttet samtidig sjansen til å si fra om at de var misfornøyde med at dengamle reserveferja ble brukt for ofte.

Samarbeidsavtalen med Fosen Trafikklag om reserveferje fra 2001 var iutgangspunktet positiv for Ytterøy. Gamle Ytterøy lå i Levanger hele året.Dermed ville det bli svært kort driftsstans, hvis nyferja skulle få problemer. Menavtalen betydde også at Ytterøy II måtte sendes bort, hvis Fosen Trafikklaghadde behov for reserveferje på Brekstad. Dette skjedde flere ganger, til storirritasjon for ytterøyningene. Gammelferja var og ble en reserveløsning, etterhvert som de vente seg til nyferja.

I 2004 bestemte Statens Vegvesen at alle riksvegferjesamband skulle leggesut på anbud. Ytterøysambandet og Innherredsferja A/S hadde bare én båt, ogvar svært sårbare overfor de store konkurrentene på Vestlandet.

82

Utvidet samarbeid med Fosen Innherredsferja A/S hadde konsesjon for sambandet ut 2006, men etter den

tid ville det være anbudsvinneren som fikk den nye kontrakten. Styret innså atdet var nødvendig å inngå et utvidet samarbeid med Fosen Trafikklag. Selskapetstre største eiere var fremdeles Nord-Trøndelag Fylkeskommune, Levangerkommune og Fosen Trafikklag, som nå hadde 25% av aksjekapitalen.

Anbudsutlysingen av Ytterøysambandet førte naturligvis til stor diskusjonom framtida både blant passasjerer og ansatte. I anbudskravene var det spesi-fisert at ruta de kommende åtte årene skulle drives med samme kvalitet som tid-ligere, både når det gjaldt antall turer og avganger og døgnkontinuerlig bered-skap. Det var derfor de ansatte som hadde mest å frykte hvis et helt annet sel-skap kom inn med egne ferjer og eget mannskap.

EierskifteFra starten av hadde eierne av Innherredsferja A/S hatt langsiktige og ide-

ologiske hensikter med sitt eierskap. Eierne hadde knapt stilt krav om avkast-ning på kapitalen, men i stedet vært opptatt av nøktern drift og et gradvis bedretilbud til trafikantene.

De årene selskapet hadde hatt overskudd, ble det utbetalt et beskjedentaksjeutbytte. Ingen av eierne hadde heller krevd endringer med hensyn tildenne praksisen. I januar 2005 var fremdeles selskapet eid av i alt 101 aksjo-nærer, men 66 % av aksjene var eid av 4 storaksjonærer.

Styret innså at tap av konsesjonen vil bety at selskapet ville bukke under.De gikk derfor inn for en sterkt utvidet samarbeidsavtale med Fosen Trafikklag,som i realiteten betydde at Innherredsferja A/S ble underlagt Fosen Trafikklag.Av styreprotokoller og selskapets strategidokumenter kommer det klart framat styret så dette som den eneste mulighet for å sikre både arbeidsplassene ogeiernes verdier.

Som en del av denne prosessen solgte Levanger kommune og Nord-Trøndelag Fylkeskommune sine aksjer, pålydende kr 500, til Fosen Trafikklag,for en pris av kr 6000 pr aksje.

I etterkant av disse transaksjonene, ble det arrangert et stort møte på Ytterøya,der så godt som alle småaksjonærene møtte. Styret, sammen med ledelsen iFosen Trafikklag, orienterte om situasjonen og strategien framover. Aksjonærenefikk tilsvarende tilbud som kommunen og fylkeskommunen, med muligheterfor å få aksjer i Fosen Trafikklag eller Torghatten Trafikkselskap som alterna-tiv til kontant betaling.

Samarbeidsavtalen innebar også at Fosen Trafikklag skulle overta all gjeld,19,7 millioner kroner, i selskapet. Sammen med 570 aksjer til en verdi av 6000kr, innebar dette at Innherredsferja A/S var verdsatt til 23,1 millioner kroner.

83

Tapte anbudetAv 94 aksjonærer aksepterte omkring 70 tilbudet om å selge, og over litt tid

solgte nesten alle aksjene sine. Målet for Fosen Trafikklag var å sitte med over90 % av aksjene, noe de dermed hadde klart. Det var derfor et stort tilbakeslagda det viste seg at det var vestlandsrederiene HSD og Stavangerske, med sel-skapet Nor-Ferjer, som vant anbudsrunden for strekningene Levanger-Ytterøyog Valset-Brekstad. Det ble umiddelbart satt i gang bygging av to helt nye fer-jer til disse sambandene.

Fram til 1. januar 2007 drev Innherredsferja A/S fremdeles ferjesambandet.I løpet av 2006 ble ferjene lagt ut for salg, i likhet med servicebygget på havnai Levanger kai. Ytterøy II gikk for siste gang til kai på Levanger havn nyttårs-aften 2006, og ble etterpå solgt til et ferjesamband i Alta. Reserveferja er ennåikke solgt, og ferjeselskapet er derfor ennå ikke formelt nedlagt.

Den nybygde Ytterøyningen, med plass til 38 biler og 190 passasjerer, frak-ter folk og kjøretøyer fra og til Ytterøy som tidligere. Men for InnherredsferjaA/S er det slutt. Femti år i distrikts-Norges tjeneste er over.

84

"Amtstina":

"Et frækt overfald med røveri i byens gader"

Avisnotiser om kriminelle tilstander

"Amtstina" for 100 år siden er interessant lesning hvis en har tålmodighet.Vinteren 1908 var byens borgere oppskaket over en stygg hendelse, som ble detstore samtaleemnet i mange uker. Som vi skal se, fikk saken etter ett par måne-der en uventet løsning. Et leserbrev i sakens anledning bringer frem andrespennende nyheter om de kriminelle tilstander i byen, og påpeker faren med åanlegge lange barter for dem som er ute på gale veier.

NTA 28.1.1908Overfald og røveri i Sjøgaden

En ca. 16-aarig ungdom paa Værdalsbrugets kontor hersteds havde igaar-aftes været paa postkontoret for at hente et bankobrev paa vel 80 kr. Paa til-bageveien er han af en eller anden bleven tildelt etpar slag i baghovedet, saahan blev liggende besvimet i gaden (paa hjørnet af Sjøgaden og Tordenskjoldsgade). Her blev han om en stund opdaget af folk, som fik bragt ham ind i nær-meste hus, fremdeles bevidstløs, og senere til sit hjem, ligesom der selvfølge-lig straks blev hentet læge. Da man tog ham op fra gaden viste det sig, atbanko-konvolutten laa tæt indtil ham, men aabnet og pengene udtaget.

Efterat den overfaldne i nogen tid var pleiet af lægen, fik han sin bevidsthedtilbage og kunde huske at han havde faat slagene bagfra, men havde ingenmening om, hvem der var overfaldsmanden.

Et saa frækt overfald med røveri i byens gader er enestaaende hos os. Oguhørt dristig var det ogsaa paa denne tid af dagen (i 5-6-tiden om eftermidda-gen).

Man faar haabe, at det lykkes at knibe den lumske forbryder, saa han faarsin velfortjente straf.

85

31.1.1908Overfaldet

Tildragelsen mandag eftermiddag med overfaldet paa Værdalsbrugets kon-torbud og røveri af bankobrevets indhold har selvfølgelig været et stadigt sam-taleemne i disse dager. Tirsdag aften arresterede politiet en middelaldrendeugift person, der er mandskab paa Trondhjemsjægten "Dorthea", som har hen-ligget hersteds en 14 dagers tid. Retslig forundersøgelse har været afholdt fraonsdag eftermiddag indtil igaaraftes til afgjørelse af spørgsmaalet om, hvorvidtder skulde afsiges fængslingskjendelse over den mistænkte. Noget referat af defremkomne forklaringer er der ikke adgang til at meddele. Forhøret lededes afhr. sorenskriver Bøe.

Resultatet af forhøret var, at administrator efter det oplyste ikke fandt til-strækkelig grund til at holde mistænkte i fængslig forvaring, hvorfor han igaar-aftes blev løsladt.

4.2.1908Indsendt

Den uhørt stygge overfaldshistorie i Levanger har, som rimeligt, bragt sin-dene i bevægelse og tanken paa foranstaltninger til mulig forebyggelse af gjen-tagelse, der godt kan tænkes, om ogsaa det ønskelige skulde ske, at gjer-ningsmanden blev opdaget. Saadan skulde da være, naar ikke samfundso-

86

Nordre del av Sjøgata ca. 1910. Foto: Sverre Bjerkan

plysningen har mere virkning paa individet, end at en slig til rovmord grænd-sende daad kan udøves i byens gader, at skaffe disse anden oplysning, der vir-kelig vilde virke til mere betryggelse. I den gade, hvor overfaldet skede, er derjo ogsaa meget dunkelt. Skaf derfor mere og tidsmæssig lys i gaderne, dette visersig nødvendigt.

Hellerikke paa landeveien viser det sig, man er personlig sikker i disse dage.En pige, der forleden - det var endog igaaraftes, - havde været et ærinde iLevanger, blev paa hjemveien herfra forfulgt af et meget paatrængende mand-folk, der uagtet hendes stadige afvisning af altfor intime tilnærmelser, tilslutbenyttede sig af magt og paa et noget ensomt sted paa off. landevei - det varendog paa selveste kongeveien - fik hende kastet overende i sneen, fra hvilkenmindre behagelige situation hun dog udfriede sig ved resolut at rive i hanslange røde barter saa kraftigt, at han med et brøl af smerte slap hende og vendteom til byen igjen, hvorunder han dog "tog paa" en anden kvinde, der imidler-tid slap fra ham ved at give ham tilkjende hvem han var og henvise ham til etandet paavist og bedre kjendt og bekvemt forum for sine ønskers opfyldelse.Mandfolket, der er fra Levanger og kjendt, vil forhaabentlig af vedkommendeblive anmeldt til øvrigheden for udøvet legemsfornærmelse og forstyrrelse afveifreden.

31/1 08. S.

20.3.1908"Overfaldet"

paa Værdalsbrugets kontorbud i Sjøgaden sidstleden er nu opklaret, idetvedkommende gut har tilstaaet, at det var ham selv, som tog pengene ud af bre-vet og derefter la sig ned i sneen og anstillede sig bevidstløs.

Den egentlige foranledningen til denne tilstaaelse er hidkaldelsen af tanke-læseren Emil Knudsen. Efterat han i forrige uge var sat ind i sagen havde hanetpar konferancer med vedkommende kontorbud, som af Knudsens udtalelserskjønte, at denne vilde aabenbare hemmeligheden, hvorfor han fandt det raa-deligt straks at bekjende sin brøde.

Under det optagne forhør over en mistænkt nogle dage efter "overfaldet",forklarede den "overfaldne", at han først var hjemme og drak kaffe, deretter hen-tede han bankobrevet, gik saa atter hjem for at finde noget heftplaster, var i denanledning oppe paa sit værelse, begav sig derefter atter til postkontoret for atsøge efter en tabt hanske, og gik saa Sjøgaden nedover mod Værdalsbruget, idetdet var under denne ensomme vandring, at han var bleven slaat bagfra i hodetog frarøvet brevet, som han bar i haanden.

Hans forklaring dengang var altsaa bare en opdigtelse, forresten megetromantisk udspekuleret og forsaavidt ogsaa behændig udført, som det lykke-

87

des ham at bibringe de folk, som fandt ham og bragte ham i hus, indtrykket afat han var omtrent bevidstløs.

Under et igaar afholdt retsmøde afgav sigtede en uforbeholden tilstaaelse om,at han aabnede pengebrevet og udtog pengene (84 kroner), da han var oppe paasit værelse. Pengene havde han efterhaanden forbrugt med undtagelse af 20 kro-ner, som bestjaalne har erholdt tilbage.

****

Emil Knudsen (1872-1956) var en kjent person i Trøndelag. Han var opp-rinnelig fra Steinkjer, men flyttet som voksen til Trondheim. Knudsen var kjentsom tankeleser og synsk, og ble mye brukt til å finne savnede personer og ting.I NTA den 8.9.1908 står en notis om at Emil Knudsen fra Stenkjær påviste hvori fjellet en savnet bøling befant seg. Knudsen livnærte seg gjennom store delerav livet ved hjelp av disse spesielle evnene, holdt forestillinger og seanser, ogbodde i flere år i Danmark. I Trondheim var det "Hjorten" som var scene forforestillingene. Han ga ut en bok i 1935: "Beretninger og optegnelser fra mittliv og mine reiser".

Kilder:Nordre Trondhjems Amtstidende 1908www.trondheim.no (vedr. Emil Knudsen)

88

Knut Krogstad:

Levangselva – ei sørgeleg hending frå 1895

Vi som voks opp ved elva midt i det forrige hundreåret, 1950-talet, fekk klareformaninger om at elva kunne representere fare, særlig vinter, haust og vår dausikker is og flom i høgste grad var risikofaktorer. Etter hvert som vi lærte åsvømme i +/- 10-årsalderen, var vel ikke bading på sommers tid den største trus-sel frå elva. Men også før svømmedyktigheten var på plass, rak vi langs elva,alltid fleire i lag fordelt på ulike aldre, om våren på leiting etter fuglereir, oglengre utover året på fiske- eller bade-turer alt etter vertilhøva. Det hendte nokat unge fiskere den gang landet en del laksyngel som ikke ble utslept igjen. Dettevar rekreasjon og kunnskapssanking for unger i førskolealder og ”den andredagen” som skoleelev. Skola var firdelt på Halsan den gången og oppmøte varberre annakvar dag.

Elva hadde også enda den gang betydning i det daglige, praktiske liv. Denvar vannkilde til husholdningsbruk ( klesvask osb.), drikkevatn for husdyr, kjø-lemedium for melk, og sikkert også brukt i andre sammenhenger. Tidligererepresenterte den transportenergi og transportvei for tømmer, energi til sagbrukog møllebruk og en, for mange, viktig matkilde, sommers tid med laksoppgang.Først på 1900-tallet ble vannenergien gjort om til elektrisitet i kraftverka til Frolog Levanger kommuner.

Barn og unge hadde nok atskillig mindre fritid når ein kjem ned på 1800-talet. Den gongen var dei med i arbeidet, og da ofte som gjetarar. Det gjaldt sær-leg husmannsunger. Slik var det og med Anna Antonsdatter i 1895. Hun var dagjetarjente på Ner-Tængsta hos Johannes Pettersen Næss. Den 8. juli den som-meren druknet Anna i Levangselva under gjeting av buskapen.

89

Denne sørgelige tildragelsen ble også referert og kommentert i ”Amtstina”:

Kopi fra ”Amtstina” 12. juli 1895

Druknet jæterpigePaa gaarden nedre Thingstad i Lev.landsogn forsvandt mandag en 8 a 9 aargammel pige. Tirsdag aften gjenfandteshun som lig i elven. Hun skulde passekjørene, og saa havde de gaat overelven. Pigen, der var advaret mod atvade over elven, havde nok alligeveldristet sig over for at jage kreaturenetilbage, men hun har vel gaaet over paaet sted, hvor strømmen rev hende over-ende, og saa fandt hun sin død justunder sin tjenestes iver.

Dette er ei historie som vart fortalt heime når vi var små, og den gjorde eitsterkt inntrykk. Årsak til at akkurat dennehistoria vart fortalt var nok at min oldefarPeter Andreas Jonassen, som var husmannunder Ner-Tængsta, deltok under leitingaetter jenta, og det vart han som til slutt fanthenne i Leirhølen (se kartutsnitt). Leirhølenvar den gang lengre øst enn i dag. Endringaskyldes et leirras som stengte hølen slik denvar, og en ny Leirhøl tok form. Dette rasetgikk i februar i 1932.

Brannhaken som Peter Andreas brukte isokninga etter den druknede jenta fantes påTengstad vestre lille (Tængstavald) da vivaks opp, men er ikke å finne i dag.

90

Tegning av en brannhake. Laget isamarbeid med Petter Krogstad.

Hvem var Anna, hva vet vi om hennes bakgrunn og hvorfor var hun gjeter-jente på Ner-Tængstad i 1895?

Anna var født på Langaasvald i Skogns Markabygd, 12. mai 1887, hjem-medøpt af Kone Sørenanna Langaas med Otter Langaas og Barnets Modersom vitner. Hjemmedåps stadfestelse i Alstadhaug kirke, 10. juli 1887.Foreldrene var Husmd. Anton Marius Mortinussen og Anna JensineJohannesdtr., viet i Alstadhaug, 4. februar 1885. Anna var deres andre barn. Hunvar nok som husmannsunger flest i den tida vant til å arbeide, ta et tak for fel-lesskapet. I 1874 var hun 7 år og fikk da sannsynligvis anledning til skole-gang. Kanskje skulle hun begynne sin skolegang i det nyoppførte skolehuseti Hæsjaunet (1885)?

Familien flyttet ofte, slik husmannsfamilier den gang ofte måtte. Da JohnGerhard ble født, 25. september 1885, var Anton inderst på Rustgaardsval.

91

Kartutsnitt som viser hvordan Levangselva gikk ved Leirhølen før februar 1932.Ellers er noen lokale namn påført sammen med noen eiendomsgrenser.

Anton og Anna Jensine fikk seks barn til: Olaf, født 5. april 1892, Halsanvaldunder Øster-Hæsjan hvor Anton nå er husmann, Marius, født 5. april 1894,Myr i Skatval sogn, Nedre Stjørdal pg, hvor Anton er gårdsarbeider, Adolf, født25. mai 1896, Bjerkanmo, Værnes sogn, Nedre Stjørdal pg, hvor Anton nå erveiarbeider, Agnes, født 12. november 1897, Nossumval, Skogn, Anne Jensinevar født på Nossumval. De tre siste barna er også født på Nossumval: Olga, født9. januar 1899, Alf, født 2. september 1901 og Paul, født 7. november 1905. I1900 er familien oppført på Bakken i Skogn og Anton er arbeidsformann påjernbanen.

Dette viser at Annas barndom var preget av en familiesituasjon der det varliten stabilitet hva bopæl angår. Familien flyttet annethvert år fra 1885 til1897/1898 da dette stabliseres. Vi ser også i denne familiens situasjon at hus-mannsstillingen opphører, og hovedinntekta hentes fra lønna arbeid.Mulighetene for godt lønna arbeid økte særlig de åra jernbanen ble ført framgjennom søndre del av amtet.

I 1892 er familien på Halsanval, og der blir Olaf, som nevnt ovenfor, født,og Anton er nevnt som husmann. Kone Ragnhild Halsanval og Pige HelgaEriksdtr. Godin er vitner når Husmands Kone Karen Godin står for hjemme-dåp av Olaf, 14. mars 1892. Erik Godin var husmann på Halsanvald, senere frå-delt som Austli, frå 1868 da han og familien kom flyttende frå Ramsjö,Helsingland i Sverige. Erik døde på sykehuset 11. mars 1895 og var vel ikkearbeidsfør i 1892 heller. Det er nok derfor Anton er oppført som husmann detteåret. Ragnhild var husmannskone i Halsgjeilen i 1865 og er vel fortsatt der i1892.

Hvorfor var Anna gjeterjente på Ner-Tængsta i 1895? Et helt sikkert svar på dette spørsmålet får vi kanskje aldri, men vi kan fore-

stille oss følgende: Det blir for lite å leve av for familien på denne plassen, hus-mann er ikke framtidas stilling, vi er inne i siste halvdel av det tiåret da de flesteav husmennene forsvant, ble selveiere eller tok lønnet arbeid. Anton får segarbeid på Skatval. Kanskje er ryktet om jernbanebygging, og dermed arbeid søri amtet, en utløsende faktor? Eldste sønn er 7 år i 1892 og skal begynne på skoledenne høsten. Vi kan se for oss at begge de eldste barna blir igjen når foreldreneog Olaf drar til Skatval, trolig i 1893. Anna skal jo også begynne på skolen i1895. Disse to barna blir igjen som gjetere, Anna på Ner-Tængsta, den nærmestegården og John Gerhard kanskje på Øster-Hæsjan?

Tragedien inntreffer 8. juli 1895 og det er vel ikke mulig å forestille seg hvor-dan det måtte være for foreldrene i Stjørdalen, i en ellers strevsom hverdag, åfå dødsbudskapet frå Ner-Tængstad.

92

Eivind Voldseth:

Et forlis under første verdenskrig

Frakteskipet ”Svein Jarl” som tilhørte Nordenfjeldske Dampskibsselskab,ble torpedert i Nordsjøen den 9. juni 1915. Blant de omkomne var min onkel,Haakon Marius Martinsen.

Haakons far var Martin Aasmyr fra Frosta. Martin omkom under Lofotfisketden 5. mars 1897.

Min bestemor, Haakons mor, ble sittende igjen med fire unger og ventetden femte. Da hun også mistet heimen sin, ble dette en helt håpløs situasjonfor bestemor, og ungene ble plassert på gårder omkring på Frosta. Folketellingai 1900 viser at Haakon da var kommet til gården Storsveet der han vokste opp.

Bestemor giftet seg igjen i 1908. Jeg vet ikke når de flyttet til Levanger, menfra 1913 til 1919 var bestemor og hennes mann, Henrik Andreassen Finsvik,eiere av Jernbanegata 33 i Levanger der også min mor og min onkel Haakonbodde. Fra 1919 til 1932 var de eiere av Kirkegata 61 (Lullaugården). Haakonfikk til jul i 1914 en hilsen sendt til Jernbanegata 33 fra sin søster Margrete iAmerika. Denne julen så antakelig min mor denne broren sin for siste gang.Han var da 19 år gammel.

Haakon mønstret på som lettmatros på ”Svein Jarl”, som fraktet kull fraWarkworth, nord for Newcastle, til Nordenfjeldske Dampskibsselskabs kull-lager i Kirkenes. Dampskipet hadde siden nyttår gått i slik frakt to ganger imåneden og var nå fullastet på vei nordover.

Et kvarter før midnatt onsdag den 9. juni 1915 møtte fartøyet sin skjebne.Det hadde da vært i sjøen i ca. et halvt døgn. En voldsom eksplosjon førte tilat 12 mann omkom. Kapteinen, annenstyrmannen og tre matroser berget livetetter å ha ligget i sjøen hele natten.

Det ble holdt sjøforklaring for det norske generalkonsulatet i Rotterdamden 17. juni der kaptein Randers framla sin rapport om hendelsesforløpet. Nysjørett ble satt i Trondhjem den 30. juni.

Kapteinens rapport ble krevd framlagt, og kapteinen kom også med en til-leggsforklaring.

Vitneforklaringene til annenstyrmann Einar Toralf Johannesen, matrosTeodor Albert Tobiassen og matros Albert French, støttet kapteinens rapport ogforklaring på alle punkter. Den femte overlevende, lettmatros Johannes Johnsen

93

Nyborg, lå framdeles på sykehus i Rotterdam og kunne ikke framstilles til sjø-forklaring.

75 kvartmil nordøst for Longstone fyr på Englandskysten ble det observerten ubåt på møtende kurs. Nasjonalitetsmerker ble ikke observert. Den komopp på lasteskipets babord side og fortsatte å dreie 90 grader styrbord slik atden i en avstand på 50-100 meter befant seg med akterenden tvers av skipetsbro. På dette tidspunkt skjedde det en voldsom eksplosjon ombord på frakte-skipet. Vitnene hadde ikke observert noen torpedo i sjøen, men var samstemtei at eksplosjonen var forårsaket av en torpedo fra ubåten.

Skipets mannskap gjorde forsøk på å sette ut livbåt på babord side, menskipet kantret og sank og tok livbåt og mannskap med seg. Det ble hevdet atskipet sank i løpet av 30 sekunder.

Matros Teodor Albert Tobiassen lå og sov og ble vekket av braket. Hankom seg opp på dekk, men ble umiddelbart slått overbord av sjøen som slo overdampskipet, og han ble med dragsuget da skipet gikk ned. Han kom opp igjenog etter noen minutter oppdaget han en travalje, en arbeidsbåt, som hadde lig-get på forskipet til reparasjon. Han fikk snudd denne og fikk lenset den meden balje som kom flytende. Utpå morgenen klarte han å plukke opp annen-styrmannen, Einar Toralf Johannesen, som kom drivende på en planke. Straksetter hørte de nødrop, og med et par bordender, som de fikk sparket løs, roddede i retning av lyden. Etter et kvarters tid fant de kapteinen, Kristian AugustRanders, som klamret seg fast til en stor landgang. Noen andre var ikke å se.

Kl. 5 om morgenen den 10. juni ble de plukket opp av en hollandsk fiske-kutter ”Willem” hjemmehørende i Scheveningen, Holland. Skipper på kutte-ren var Cornelius Keul. Ved halv sjutida ble det fra fiskekutteren hørt nødrop.

En båt ble satt på vannet og enda to mann ble funnet og tatt opp. Dissehadde berget seg gjennom natten ved å klamre seg til en leider. De to var matro-sene Albert French og Johannes Johnsen Nyborg. To andre av besetningen, enmatros og en fyrbøter hadde også holdt fast i leideren, men døde i løpet av nat-ten av utmattelse og kulde. Den hollandske kutteren fortsatte å lete hele dennedagen og fram til fredag morgen før den forlot området, men det var ikke flereå finne.

Jeg siterer fra kapteinens rapport :”Fredag den 11te satte saa kutteren seil styrende S.W.over indover mot kys-

ten for mulig aa træffe et forbigaaende fartøi, men forgjæves. Da skipperen avfrygt for miner ikke turde gaa nærmere kysten, vendte man og satte kursenS.O.over, men hverken lørdag eller søndag opdagedes noget fartøi. Da vindeni løpet av søndagen sprang om til nord, satte fiskeren kursen for Scheveningen.

Ankom utenfor Scheveningen kl. 6 em mandag den 14de juni, men kunnepaa grund av lavvande ikke komme ind før kl. 4 fm. den 15de juni.”

94

Rederiet mottok telegram om torpe-deringen onsdag den 16. juni, en ukeetter at den skjedde, og dagen etter haddeTrondhjems Adresseavis førsteside-oppslag om udåden. Denne gjengis inextenso.

Det er senere kommet fram at ubåtenvar Den keiserlige tyske marines U-19.

Norge var et nøytralt land under før-ste verdenskrig. ”Svein Jarl” var tydeligmerket med navn og nasjonalitet midtpå sidene og med vertikale flaggstriperforut og akter på sidene, og det var ingentvil om tilhørighet. Alle lanterner var iorden og tent. Senkingen var et rent over-grep.

Av tyske opptegnelser framgår det atU-19 senket 56 skip, totalt 97662 tonnunder første verdenskrig.

Svein Jarl var det første norske skipsom ble senket der menneskeliv gikktapt. Et annet norsk skip var blitt senketden 15. mars samme år. NordenfjeldskeDampskibsselskab mistet i 1916 fire skiptil, men uten at menneskeliv gikk tapt. I1917 mistet selskapet enda seks skip ogsju menn mistet livet. En av disse varpassasjer på en av båtene. En minneplakett med navnene til de omkomne vartidligere å finne i selskapets ekspedisjonslokaler i Kjøpmannsgaten i Trondheim.

Media reagerte med forferdelse og sinne over det som skjedde våren 1915og over manglende reaksjon fra norske myndigheter.

Morgenavisen skriver den 18. juni følgende:” Mens vore sjøfolk går den lurende død i møte, mens vort flag krænkes og

nationens fartøier skytes i sænk uten varsel, diskuterer stortinget med iverspørsmaalet om hvorvidt vort sprog er norsk og spørsmaalet om at sløife sal-mesang og bøn i folkeskolen. Om det som fyller alles sind med harme og urotales intet. De som leder vor politik har intet ord at si. Der finnes situationerhvor det ikke er pressen som bør føre an, men hvor et lands regjering bør taledet første og avgjørende ord…”

95

Det må nevnes at rederiet på et senere tidspunkt mottok erstatning fra dentyske stat for tap av skip og last, og erstatninger ble også utbetalt til de pårø-rende til de som var omkommet.

96

Fotografiet av Svein Jarl er kopiert fra rederiets 100-års jubileumsbok i 1957.Dette bildet er nok tatt før krigen. Vi ser ingen flaggstriper på skutesiden, noe vit-nene sier at det var ved torpederingen. Skipet var levert fra verftet i april 1909, sådet er ikke så mange årene å gjøre på for tidfesting av dette bildet..Vi ser en robåt som kanskje tilhører skipet og som kan være på vei ut med noen avmannskapet. Denne robåten kan i så fall være den arbeidsbåten, travaljen, somgjorde det mulig for noen av dem å berge livet. Dette blir jo bare spekulasjoner, mentanken er fascinerende.

Arne Røstad:

Småflytur over Innherred i 1983

Paul Øyum (f. 1915, d. 1999), var ein av våre naboar medan vi budde hosgammeltante Anna Hofstad på Bruborg. Han var lektor i realfag ved Levangervideregåande skule, men hadde òg ein interessant hobby ved sida av. Hanhadde teki flysertifikat for småfly, som til vanleg vart leigd ut til Rinnleiret små-flyplass frå Værnes. Underskrivne var òg interessert i fly og flymotorar, og eghadde m.a. teke eit brevkurs på 8 brev om "Flyets teknikk" tidlegare. Naturlegnok kom eg i prat med Paul om min interesse for småfly.

Våren 1983 vart vi einige om at eg, bror Torgeir og sonen hans, Odd Terje,skulle få bli med på ein flytur. Både Torgeir og Odd Terje var interesserte i foto-grafering og erfarne fjellfolk med Frol- og Verdalsfjella som spesialområde, såturen måtte gå austover. Datoen vart fastsett til sundag 5. juni.

Dagen starta nesten skyfri, men med eit lett vinddrag frå aust. Det innleigdeflyet frå Værnes sto klart for opplasting og med full bensintank da vi møtte Paulpå Rinnleiret. I eit lite 2-etasjes hus i skogkanten vart vi med Paul opp i topp-etasjen for å bestemme rute og opplegg for turen. Vi fekk stabla oss inn i flyet;Odd Terje og Torgeir i stolane bak og underteikna ved sidan av Paul framme.Alle fire vart fastspende, og saman med Paul og med instrumentene framfor oss,kjende eg meg trygg i den vesle cockpiten. Eg gav Paul enkle vink om kor viskulle flyge, men han hadde nok vori fleire gonger over landskapet.

Vi tre passasjerane tenkte på far og farfar Asmund, som hadde fylgd oss tilfots mange gonger i det terrenget som vi no flaug 200-300 meter over. Det barover Rinnbustaden og Hårskallen, og forbi Vulusjøen mot Verdalsgrønningenog Hermannssnasa, som med sine 1035 meter over havet var ein massiv, vak-ker og kjend topp for oss alle. "Herlege utsyn med hildrande makt, derHårskallen enno held vardevakt", skreiv mor og farmor Tordis i songen "Bygdami". Vi gjekk 2-3 runder over Grønningen, i von om å koma overHermannssnasa, men fallvinden frå aust vart for sterk. Paul valde å gå overHaugsvollen mot Glunkvollen, over Forra og litt oppi den vakre og delvis snø-dekte Kliningen på sørsida av Fersoset. Så bar det mot Oset, og der vart vioppmerksame på ei tynn røykstrime. Kanskje frå eit kaffebål? Ei tid seinare traffeg Arvid Fjesme, ein ivrig skog- og fjellmann, som ofte hadde fiskestong og

97

kaffekjel med seg til fjells og i Verdalsbruket sine skogar. Eg fortalde om fly-turen, og då kunne han stadfeste at det var kaffebålet hans vi hadde sett.

No bar det vidare mot aust og nord, og snart var vi rett over den vakreKråksjøen og seinare Nybyggtjønna, begge gode fiskevatn. Like etter flaug virett over hytta mi "Innsbruk", ikkje langt frå Innsvatnet. Far Asmund var einivrig kar til garn- og oterfiske. Eg hugsar vi tok ein bra stor aure på garn nettdå russarane var "uvørne" med utslipp fra Tsjernobyl. Eg fekk målt radioakti-viteten i fisken, og det var tydeleg at den hadde vori utsett for stråling. Men vikunne både røyke og ete han etterpå, vart det sagt.

Vi gjorde eit par runder utover skjæra langs vatnet, men Paul var nøye medå ikkje koma for nær svenskegrensa. Dei mange hyttene synte seg godt i ter-renget på denne årstida.

Tida gjekk fort, og i samråd med Paul flygar la vi no kursen vestover. VedSul tok vi ein sving mot Kverndalen, der Torgeir hadde hytte. 3-4 sauer gjekkframføre hytta, men vi meinte det var heller lite mat å finne så tidleg på året.Det vart og nokre runder over vegsvingane i Vaterholmen før vi fylgde Inna ogVerdalselva fram til Stiklestad.

I amfiet var det ein flott oppmarsj av damer i vakre drakter; det var delta-karar på kretsturnstemnet som synte seg fram. Snart var vi over Brannan-områ-det, der alle flagg var oppe til ære for turnstemnet.

Då vi kom attende mot Rinnleiret, bad eg Paul om å leggje siste del av rutaom Skånes Skanse, som ei ekstra oppleving før vi gjekk inn for landing. OddTerje fekk m.a. teke eit panoramabilete av området før vi snudde og tok sjø-vegen over til landingsplassen på Rinnleiret. Vinden hadde nok auka på nokofrå aust i den timen vi hadde vori oppe, slik at landinga "ved hjelp av austa-vinden" vart litt i hardaste laget for passasjerane. Men Paul hadde kontroll.

Ein utbytterik og trivelig tur med Paul Øyum ved spaken.

98

99

Fersoset sett fra Glunkvola – Fersvola.

Kart med flyruta inntegnet.

100

Stiklestad.

Mot St. Olavs bru og Sul.

101

Skån

es.

Birgith Fjørkenstad:

Betraktninger omkring ei gammelkokebok

Helt sea je var lita har je hatt et lite hæfte, "Kogebog for smaa Børn", somje fækk ta grandtanta mi, som hette Helga. Hu hadde fått hæfte ta tanta si,Maria Ækern. Fysst for få år sea såg je bak på hæftet. Der stod det J Larsen,Levanger Bog- Papir & Kortevareforretning. Artig var det å få sjå bilde somhænn Sveinung Havik sendte meg ta denni forrætningen som låg i Håkon-gata. Detti hæftet har sikkert a Maria kjøft her. Hæftet innehøld oppskrifter påblænt ænna sændkaker, butterdeig og æpletærte.

Helene Marie Ekren f 1858husbestyrinne på Røstad skole og "grandgrandtanta mi".

A Maria Ækærn voks opp på Østre Toten. Hu miste far sin da a var to år.Mor hennes gifte seg på nytt to år seinere mæ en som hadde miste æktefellensåmmå året som hu sjøl. Dærmæ fækk a Maria mæste ta sin oppvækst på engard helt nemmæ Mjøsstrænda, 3-4 km frå der je er i frå. A Maria fækk fireyngre syskjen. Yngste ta dom, a Lina, var oldemora mi, og hu vart gardkjær-ring på den gard'n je kjæm i frå. Marias fem år eldre bror utvændre tæll Amerkada 'n var 30.

'N far kom godt hau at'n som smågutt fækk vara mæ å hente a "tante Maria"(grandtanta si) mæ hæst på Skreia stasjon. Da kom hu frå Levanger og haddemæ seg små glas mæ ørsmå drops i forskjellige farjer. Størels på dropsa var somgråerter. Slikt fæntes itte herover, sa'n far. Dætta var noe som var gromt å få.

Da je fløtte tæll Levanger fækk je høre heme at det var på Røstad skole iLevanger a "tante Maria" arbe. Det var nok nesten som ei Amerkareise å drafrå Opplænd tæll Nord-Trøndelag den gongen.

Bilde frå hagan på Røstad skole stod på trøkk i Levangeravisa en gong for-eldra minne var på besøk ått oss. Begge såg at det var a Maria som stod medblommebuketten på dæ bildet. Je tok seinere kontakt mæ hænn Alf Taraldsen.Hænn beskreiv a Maria slik: Svært dyktig og flink og viste stort ansvar.

102

Sine siste år levde a Maria i Oslo. 'N far og ei ta tanten minne mente at hudøe en gong på 1930-talet.

Hos oss står det et gammalt hjørneskåp ætter a Maria. Je er fjerde eiernætter dæ vi veit. Skåpet er i følje a Gunhild Sundal måle mæ okseblod ta enverdaling, Ole Haldorsen Berg.

Dottera vår bær såmmå navnet som systera hennes Maria. Ringen er slutte'.

Skulle det vara noen som kjæm hau a Maria Ekren hæll som veit noe om a,så vil je gjenne høre fra vedkommende.

103

104

105

106

107

108

109

Knut Vodal:

Andreas Vodahls dagbok fra 1914Reisedagbok fra New York til Chile

Etter 5 år i New York, og senere 5 år ulike steder i Canada, fikk AndreasVodahl arbeid ved Chile Exploration Co. i New York. Etter 1 år der, fikk hantilbud om å reise til Chile, der selskapet holdt på å bygge en fabrikk til frem-stilling av kobber i Chuquicamata.

Han reiste med båt fra New York, gjennom Karibien, Panama og langs vest-kysten av Sør-Amerika, ned til Antofagasta. Derfra måtte han reise med tog tilChuquicamata.

Han var flink til å sendebrev og postkort fra de for-skjellige steder de var innom,og ut fra dem kan en se at hanopplevde mye. Bl.a. skrev hanfra Jamaica: ”Vi ankom hitigaar aftes og var iland en tur.Byen har ca 60000 indbyggere,og næsten alle negre. Duskulde ha set de morsomme,svarte politimænd, de var til atle av! Huserne tar sig pent utmed høie palmer indimellem.”Han har også tatt bilder avbanantrær på Jamaica.

Billetten fra New York tilAntofagasta kostet $ 266.73,men han fikk den dekt av sel-skapet. Han skriver: ”En her-ligere tur har jeg aldri havt. Vireiser 1ste klasse paa denfineste baat som gaar fra NewYork til disse farvand. Vi rei-

110

Andreas Vodahl 1914.

ser to sammen i en rommeligkahytt, eller nærmest et værelse.Paa denne baaten er kosten ikkeindbefattet i billetten, men vi skri-ver bare under regningen, saabetaler kompaniet for det. Det ervanskelig at spise middag underen halvanden daler, saa du vil for-staa at baaten ikke er for fattig-folk!”

Det er tydelig at Chuquicamataikke er ”verdens navle”, for i etbrev skriver han: ”at høre hvor-dan 17. mai blev feiret i Norge erganske trist, men det er vel nogetman maa finde sig i naar mannedsætter sig i et saa avsides lig-gende sted som Chuquicamata.Folk kommer og gaar noksaameget. Mange blir misfornøideog reiser, og andre blir opsagt. Jegtror jeg staar meg noksaa godtmed cheferne hernede.”

Mars 1914Lørdag 21de. Reiser sammen med Hermansen på s/s ”Calamares” av United

Senit Co. Fra Sultan ldt. New York. Vi har stateroom no. 29 sammen. Det erførsteklasses i enhver henseende. Klart veir, men litt koldt. Går fra bryggen i12 1/2 tiden, og snart forsvinner skyskraperne i horisonten, og vi begir os paavor lange reise sydover til Chile.

Søndag 22de. Vi kommer paa høiden med Kap. Hotteras og faar her lidtstorm, formodentlig siste paa reisen, endnu er det surt og koldt, saa vindfrak-ken kommer godt med.

Vi har nu fundet ut at der foruten os to er 5 stykker til som skal forestaa arbei-det med vandledning og 4 tømmermænd: Kenney, Smith, Lambertson ogRelder. Vi har saaledes fælles interesser og blir gode venner.

Mandag 23de. Nu begynder vi at mærke et mildere klima, og kan færdesomkring uten vinterfrak.

111

Kart over Chuquicamata.

Tirsdag 24de. Vi er nu heltoppe i sommervarmen og dettykke undertøi maa kastes forat gi plads for det lette. Idagens løp passerer vi øeneSan Salvador, som kan seessom en svak, lav stripe. Senerepaa dagen sees ogsaa andresmaa øer, men ingen bebyg-gelse. Vandet er hernede ual-mindelig vakkert blaat.

Onsdag 25de. En stund førmiddag meldes der at land erisigte, og vi ser nu Jamaicashøie fjelde foran os. Nogle avdisse naar op til en høide av7000 fot. Det hele viser segskogbedækket. I 12 tiden varvi inde ved Port Antonio, et avde vigtigste steder for bana-nexporten. Det er et henrivendevakkert sted, med et stort turisthotell. Endel gik her iland formed automobil at ta over landtil Kingston.

Vi laa her etpar timer oggaar saa videre langs med landsom stiger steilt op fra kysten. Her og der sees en bebyggelse. Vi svinger rundtden østligste pynt, og kommer i 7 tiden til Kingston. Efter at ha spist aftengaar vi saa iland og beser staden.

Torsdag 26de. Efter frokost gaar vi atter iland og blir snart omsværmet avnegergutter som gjerne vil assistere en på alle måter og er vanskelige at bli kvitfør de har faat en drikkeskilling. Gaar man ind i en butikk følger de efter ellerblir staaende utenfor, og ber man dem dra dit pepperen gror, saa smiler de baremed hele ansiktet. Vi expederte her vore breve og kjøpte kinin paa posthusetfor at være forberedt i troperne. Her var det varmt og tørt. Vi tok snart endroske og kjørte for at opsøke Backers svigerinde. Hun var imidlertid reist frabyen og vi fortsatte saa til Hope Garden, en 6-7 eng. mil utenfor byen. Her varalle tropiske planter at se. Paa tilbaketuren passerte vi guvernørens hus, som

112

Staaende paa min egen skygge 12.12.14.

vor kusk viste os med meget respekt. Alt var her tørt og solbrændt. Det enestesom syntes trives var kaktusen, som dannet gjærder rundt hver faldefærdigenegerhytte og jeg maatte tænke paa de exemplare av kaktuser som man harhjemme i stuerne, og den forakt disse fattige negrene vilde set paa dem med.

Vi kjørte saa til Myrtle Bank Hotel, det eneste 1ste klasses i byen, og haddeendel forfriskninger. Senere gjorde vi endel indkjøp bl.a. en tynd tropedragt somvi tængte vilde komme godt med. Kl 5 gaar vi fra kaien og sætter kursen sydmod Calon.

Fredag 27de. Gaar over det karibiske hav og har utmerket veir. Sværmerav flyvefisk er det eneste liv at se.

Lørdag 28de. Kl. 8 var vi i Calon og slap iland efter at være tat i øiesyn avkanalsonens doktor. Her møter vi en landsmand Nicholas Berg som var agentfor Compania Sud Americansde Vapores. Han ordnet medvore billetter fra Panama tilAutofagasta. Træffer ogsaaTollef Mønnische som invitereros til at spise aften hos sig.

Vi reiser op til Gatun kl. 11,og efter at ha spist lunch paaCommision Hotell beser vikanalen og sluserne. Reiser saaatter ned til Calon og tar indpaa hotell Washington, hvor enfrist styrt smaker aldeles stor-artet efter at ha gaat omkring ivarmen. Her bor ogsaa Berg ogsammen kjører vi saa ut tilCristobal, hvor vi tilbringeraftenen hos Mønnisches.

Søndag 29de. Reiser kl 11atter op til Gatun. Spiser mid-dag der oppe og reiser derfrakl 1.30 med sightseeing færgetil Pedro Miquel lock. Turenover Gatun lake var ganskeinteressant, og særlig da viomsider kom til Culebra Cut.

113

Paa fodtur i Anderne 14de juni 1914.

Ved Cucharacha var den vanlige utglidning og vi kom saavidt gjennem en smalrende.

Fra Pedro Miquels locks tog vi tog til Panama City og reiser straks ut tilBalboa, og gaar om bord i ”Huasco”. Spiser om bord i skipet og tar saa atteriland. For at opsøge Carl Mønnische. Det var meget uryddig langs kaiene, menved hjælp av en neger vognmand fandt vi omsider hovedveien ind til Panama,og kom ogsaa efter en stund over en sporvogn, som tok os ind til byen. Efterendel søken traf vi ogsaa paa Mønnisches, hvor aftenen blev tilbragt.

Mandag 30te. Ser os idag om i Panama. Reiser med ”Huasco” kl 5 em. Deter ingen særlig hurtiggaaende baat, kun 12 mil. Vi har fint veir og næsten ingensjøgang. Lidt fuktig er det, men ikke særlig varmt.

Tirsdag 31te. Udmerket veir, lidet sjøgang.

April 1914Onsdag 1ste. Idag passerede vi ækvator kl 2.40 em. Vi kan se land hele tiden.

Om kvelden ser vi et fyr paa styrbordsiden i 9-10 tiden om kvelden.

Torsdag 2den. Gaar hele tiden langs land. Høie fjelde i baggrunden.Ankommer til Payta kl 7 em, men for mørkt til at se noget. Her kommer fuldtav sælgere av panamahatter. Vi avgaar igjen kl 9. Her er helt kjølig om kvel-den.

114

SS Calamares, fra N.Y. til Panama.

Fredag 3die. Finveir og stadig kjøligere. Kan se fugleflokke og land.Ankommer til Eten kl. 12 middag og laster massevis av sukker. Hundrevis avfiskende pelikaner og maaser. Gaar herfra kl. 6 em, og ankommer til Pacasmayakl. 9.30 samme kveld.

Lørdag 4de. Avgaar fra Pacasmaya kl. 10 am. Er ca 3 miles fra land. Seraltid Anderne i bakgrunden, ogsaa fuglebjerge. Ankommer til Salaverry kl. 5pm. Bare fjelde og sandstrand, laster sukker.

Søndag 5te. Avgik fra Salaverry 11.45 am., hele tiden langs stranden.

Mandag 6te. Kommer til Callao 10 am. Ror iland ved 12-tiden og tar spor-vogn op til Lima ca 20 min. tur. Tar ind paa Hotell Mawry. 3 soles døgnet forværelse. Lima er ganske interessant by paa ca 150.000 indb. Vi faar her frem-kaldt en del film i Calle Union. Peneste parti omkr. Plazaen med katedralen.Kafé Estrasburg.

Tirsdag 7de april. Idag beser vi byen og gaar ut til den zoologiske have,som ligger pent til. Middag spiser vi paa kafé Berlin. Vi gaar ogsaa op på høi-derne bak byen og fotograferer. I 5-tiden om kvelden reiser vi atter nedover tilCallao og ror ombord.

Onsdag 8. april. Idag blev vi omsværmet av tusenvis av sjøfugle som hol-der et svare leven. Vi gaar ikke iland idag. Ved 5-tiden om kvelden forlater vihavnen og sætter kursen sydover.

115

Avreisen fra New York.

Torsdag 9de. Idag er det lidt høi sjø og surt.

Fredag 10de. Kl. 11 1/2 am. ankommer vi til Mollendo, og lar os ro iland.Havnen her er den værste som tænkes kan, ingen beskyttelse mot havet, og manblir fra baaten heist op i en stol fra en kran. Stedet er ogsaa ødeleggende tørtog stekende sol. Gaar kl. 4 pm., tar vest naa.

Lørdag 11te. Ankom til Arica, Chile i 6-7 tiden om morgenen, og her kom-mer Chileansk doktor om bord. Pent lite sted, tæt fra Peru. Fæstning like ved.Gaar derfra kl. 6 1/2 om kvelden.

116

Banantrær på Jamaica.

Port Antonio, Jamaica.

Søndag 12te. Kommer til Iquique tidlig morgen. Her ligger mange seil-skipe, derav flere norske og laster salpeter. Gaar igjen kl. 11 am.

Mandag 13de. Ankommer til Antofagasta ved 7-tiden om morgenen, ogtræffer snart en mand fra Duncan Fox & Co. som er kommet utover med motor-baat. Fik komme iland med han. Byen gjør et meget trist og skittent indtrykkmed ingen brolægning i gaterne.

Vi finder hotell ”Londres” og spiser frukost, og forfærdes over en regningpaa $ 10,00 for 2!!! Rigtignok var det pesos.

Vore kufferter kommer uten viderværdigheter op til hotel ”Franses Iuglen”kl. 4.40 om kvelden reiser vi med tren, ”Nocturno” og faar bra sovepladse.

Tirsdag 14de. Vaakner op paa ”pampaen”, og kommer til Calama kl 7 1/2morgen. Her maa vi skifte tog og kommer ind i lokaltoget til Chuquicamata.Dette er stappende fuldt av arbeidere, og vi faar knapt sitteplads. Kommer etstykke utenfor Calama faar vi øie paa fabrikken oppe mellem fjeldene, og des-uten mot Bolivia de imponerende fjelde San Pedro og San Paulo. Ved SanSalvador forlater vort tog hovedlinjen og puster opover bakken motChuquicamata, hvortil vi kommer kl. 9, og kjører saa op til kontoret og blir pre-sentert for Mr. Helman og Chief engeneer Mr. Gilman.

Det blaaser en vældig storm, og hele Chuquicamata staar i en røksky.

117

Huasco, fra Panama til Valparaiso, Chile 1914.

118

Krigsskib paa havnen i Iquiqui, Chile.

Chile Exploration Co, Chuquicamata.

119

Udsigt fra kontoret, Chuquicamata.

Andesfjellene mot Bolivia.

120

Vulkan i Andesfjellene.

Udsigt fra mit vindu, Chuquicamata.

121

Boligbrakkene i Chuquicamata.

Fra svovelminene i Ollaque, 5000 moh.

122

Lamaer som bærer svovel fra minen.

Jernbanen fra svovelminen.

Sveinung Havik:

Levanger Buekorps – uniformerte gutter med fane, tregevær og trommer

Buekorps forbindes først og fremst med Bergen, og ideenhar trolig bakgrunn i 1800-tallets borgerbevæpning, den tidsheimevern. Det var særlig i siste halvdel av 1800-tallet at detble stiftet buekorps der. Det eldste kan føre sine aner tilbake til1853, men etter hvert ble buekorpsbevegelsen spredt til minst25 andre byer og tettsteder i Norge. Foruten Ålesund ogTrondheim hadde også Levanger by eget buekorps i noen år. ISteinkjer var det hele to buekorps fordelt på Nordsia og Sørsidaav byen. Norges eneste Buekorpsmuseum ligger naturligvis iBergen, og med stor hjelp derfra har jeg fått både bilder ogopplysninger om denne spesielle guttekulturens historie.Levanger Buekorps ble stiftet den 12. mai i 1901 på ”fotbold-pladsen” med 20 medlemmer. I all hovedsak bygger denneberetningen på en fyldig protokoll, som i dag må betraktes som

et klenodium. Over 200 tettskrevne sider med detaljert historie om buekorpset,de som var med – kjente navn fra byens lokalhistorie – og sider ved lokal-samfunnet som umiddelbart virker friskt og nytt. De siste innførsler er fra april1909, og det kan virke som futten da har gått ut av organisasjonen. Kaptein O.Ertsaas hadde under vinte-ren drevet øvelser i skolensgymnastikklokaler medtanke på en tur til Stenkjær.Uvisst av hvilke årsaker gikkdette…”i vasken, da med-lemmer gjorde sig skyldigei flere diciplenere forse-elser”.

Så ble protokollen lig-gende nedstøvet et par gene-rasjoner før J. Rosenlund,

123

sønn av sistnevnte referent, overleverte den til ordfører Reidar Strømsøe…Så vidt jeg kan se er det ingen ”hemmeligheter” skjult mellom linjene, og

derfor har jeg også valgt å benytte meg fullt ut av denne kilden. Jeg velger åla protokollføreren tale, gjør kun et subjektivt utvalg og noen tilføyelser underveis…

Slik startet det hele..."Stifteren hr. Thorstein Strømsøe aabnede mødet. Efter aabningen fore-

toges valg paa Oficerer og underoficerer. Hr. T. Strømsøe var selvvalgt Chef.Til Løitnanter foresloges hr. Erling Fredriksen og hr. Karl Følling der enstem-mig blev valgt, ligeledes herr Oskar Schulstad og Reidar Strømsøe til serge-anter der enst. valgtes.

Johs. Johansen blev udnævnt til tambur og Aasmund Faarfang til fanebæ-rer. Efter valget blev de af Chefen forfattede love oplæst der efter en lidendebat vedtoges.

Korpsets befal blev altsaa:

Hr. Thorstein Strømsøe Chef„ Erling Fredriksen løitnant„ Karl Følling do.” Reidar Strømsøe sergeant” Oskar Schulstad do.„ Johs. Johansen tambur„ Aasmund Faarfang fanebærer

Bestyrelsen blev altsaa.Hr. Thorstein Strømsøe form.” Erling Fredriksen” Karl Følling

Korpset fik af Herman Bang som chef for det forhv. Buekorps overladt entromme til korpsets eiendom.

Som fane fik korpset laant en fane af Johs. Johansen inntil videre. Mødet blevda hævet der blev bekjændtgjort møde mandag den 13die Mai kl. 1/2 9 aftensamt forklaret hver hvilken uniform det skulde have som var sorte huer medrød dusk og vidt baand rundt for menig.”

Struktur og oppbyggingKorpsets formål var å ”styrke legeme og sjæl ved mandlige idrætter”, bygd

på militær eksersis og gymnastikk og med jevnlig utmarsjer, fester og lek. Det

124

var kun unge gutter som fikk være med her – fra 10 år og oppover til omkring20 – og opplæringen i lek med våpen, iført uniformer og drill skulle gjøre demmer modne for verneplikt. I tillegg har nok sport og kameraderi vært viktigeelement, akkurat som i speiderbevegelsen. Også lokalpatriotisme med vekt påidentitet og gruppetilhørighet. Buekorpset hadde sine mest aktive år fram til års-skiftet 1904/05, og spesielt var kaptein Johs. Johansen en meget sentral person.Han arbeidet bl.a som glassblåser og maler og deltok aktivt i byens kulturliv.I følge lokalavisa var han med i Levanger dramatiske klub og sang baryton iLevanger Mannsonglag. Han mente at det hadde vært litt for mange rampe-streker blant guttene, og at dette kunne være en mulig årsak til initiativet. Toav guttene i buekorpsets rekker hadde noen år tidligere satt byen i fyr og flamme(bybrann 1897), og nå ble det prøyserdisiplin i marsj og springmarsj. Etter atJohansen forlot byen en kortere periode på høsten i 1904, ble det vanskelig åholde det gående.

Det samme gjelder en annen sentral person, Thorstein A.T. Strømsøe, somsenere utvandret til Sør-Afrika. Han bodde hos sin onkel Peter Gustav og varbakersvenn. Både Johansen og Strømsøe fulgte med korpset i tykt og tynt, ogav og til kunne det vanke pengestøtte når det var smalhans.

Rekrutteringen var fra alle samfunnsklasser. Barn av embetsmenn ble herkanskje ikke så mange år før de reiste andre steder. Noen var skoleelever vedMiddelskolen, og oppholdt seg av den grunn her kun kort tid. Handelsborger-skapets gutter var også med. Sjøl om korpset eksisterte kun få år, så tyder alli-kevel mye på at det kunne ha vært et buekorps tidligere på 1800-tallet i byen.Like etter generalforsamlingens første møte kom sjefen for ”de forhv. Buekorps”med en tromme som nå ble korpsets eiendom.

Etter hvert ble guttene utstyrt med uniform og korpset fikk sin egen fane.Det ble innkjøpt tregevær og dermed kunne angrep settes i gang rundt byensnærområder.

Det var hyppige øvelser – protokollen omfatter ca. 80 stk, faktisk flereganger om uken. Utmarsjer og defilering under 17. mai både i barne- og bor-gertoget. Uansett vær og vind; dette var nok tøffe gutter som småpikene kik-ket langt etter. Stiftelsesdagen ble alltid markert, og ofte kunne en av offise-rene holde en liten tale til guttene. Foreldrene sørget for underholdning på fes-tene og spesielt var julefesten et stort høydepunkt for guttene. Det ble holdt festfor de yngste om formiddagen, mens gamlekarene og offiserene hadde sinesammenkomster på kvelden. Gjerne med punch og sigar.

§8Enhver ordentlig gut, der har fyldt 10 aar, kan

blive medlem af korpset

125

Buekorpsbevegelsen var tydeligvis ikke populær til å begynne med her ibyen, og det ble snakket om at dette gikk på bekostning av lekselesing. Bådelærere ved Borgerskolen og byens borgere rynket på nesen av denne nye akti-viteten.

Under paraden en dag ble dette braktpå bane av sjefen, oberst Johansen: ”Deter ikke alle i byen vår som liker buekorp-set. Det sies at det går ut over leksene.Hvis korpset skal bestå må alle gutter væreansvarlige for sine lekser, og helst bli flin-kere på skolen.” Den satt! De fleste avguttene fikk bedre karakterer neste måned,og stemningen for korpset ble etter dettetotalt forandret. Under god ledelse førerdette til at fedrene nå sterkt ønsker søn-nene opptatt i korpset. Her gikk de gra-dene; de yngste var menige, men kunneavansere til fanebærer, tambur (trommes-lager), sykkelordonans, hornblåsere, pele-tongsjef eller sjef med adjutant. Guttenevalgte sine ledere og hvert år ble det fore-tatt demokratiske valg. Gradvis ble posi-sjonene besatt og i løpet av første året varhornblåsere og tamburer på plass. De toførste var Ola Nilsen populært kalt OlaPopp, og den andre var Sigurd Johansen.Når disse guttene blåste i signalhornet,...”da ljomet det i åsene, og mor og far,søster og bror kom ut for å se sine håpefulle marsjere forbi.”

Sommer og buekorps hørte naturlig sammen, men det ble også holdt øvelserpå vintertid. Sesongen startet på våren etter at Markedet var avsluttet og vartefram til skolen sluttet. Da var det skolefri, og man kunne glemme samlingsdagerog utmarsjer som ofte var lagt til søndager.

Uanmeldte innkallinger og påfølgende drilling må sikkert ha vært en prø-velse for guttene. Hensikten var naturlig nok å kunne framstå som en godtorganisert gruppe og all øvelse skulle vises fram på vårens store fest 17. mai,under de årlige festtilstelninger eller årets høydepunkt som kunne være enutflukt. Søndag 3. juli i 1904 var en slik dag. Denne dagen var det utflukt tilTrondheim, og guttene skulle reise med toget. Noen kanskje for alle førstegang. Målet var Ekserserplassen, dvs. Trondheims Katedralskole, hvor opp-visning i drill og eksersis sto på programmet. Buekorpset besto av et musikk-

126

korps på 14 gutter, 2 signalhorn og 2 tamburer, oberst og flere offiserer. Det for-telles at avreisen ble litt spesiell. Det skulle vise seg at flaggbæreren, AugustKoren, hadde forsovet seg. Toget skulle gå kl. 8 presis, men på oppfordring holdtstasjonsmester Øvergaard toget tilbake noen minutter. Dette var nok til atKoren jr., som kom løpende i full fart mot toget, da det passerte godsstasjonen... ”hopper over grinda som en elg, togføreren bremser opp og August entrertoget og blir dagens helt”. Korpslua hadde han dratt godt ned på hodet, og alledistinksjonene hadde han lykkeligvis i jakkelomma. ”Tilfeldigvis var det en konesom hadde nål og tråd, så alt ble tråklet på plass” før gutta kom til byen.

En utmarsj til Verdalen”Veiret var som forige gang lit regn til at begynde med og verre blev der. Ca.

30 deltog. Hr. Obersten var frav(ærende). Vi marcherede herfra kl. 9. Vi havdeikke med fanen denne gang og da vi kom uden for byen kom en menig spring-ende hvilken vi modtog med presenter gevær. Hos dette medlem var ialfald inter-essen tilstede og vi march’d da videre i udrykte roder forbi Rindenleret. Regnenblev saa fæl at vi maadte tage ind hos en mand der i nærheden. Vi hvilede i 10minuter. Derefter march’d vi videre og vi tog af ved snaapveien de kalder. Dersendte vi korp. Rosenlund for at varskoe at vi kom. Han fungerede som cyke-lordonants. Vi kom da i nærheden af øren hvor Rosenlund kom med melding.Vi stillede da op i fuld orden og marcherede igjennem staden til Hotell St.Olaf, hvor vertinden (Liva Karlgaard) stod i døren og tog imod os. Der blev dakomandert holdt, hvorefter vi marcherede ind. Denne gangen var det ogsaailagt ovnerne for os. De samme værelser blev benyttet som sidst. Vagter blevudkom(mandert) ved dørene. Vi fik da lit telivs og det smagte ogsaa megetfortræffelig efter marchen. Det var meget hyggelig der. Vertinden vilde gjernehave en liste over de besøgende saaledes ogsaa over os. Det blev da paategneten liste af alle med en tak fra korpset for den venlige modtagelse paa denne ogforrige gang korpset var der. Hr. kaptein Strømsøe læste et stykke som hedteBarneraavet der var meget interessant. Derefter talede sekløtn. Johansen nogleord. At korpset var kommet sig meget godt baade i den ene og den andre ret-ning og henstillende til medlemmerne at besvare følgende: ”hvade er det vimangler” der besvaredes af hr tropchef Egil Sten med ”daarligt opmøde” ogdet er det visselig ogsaa somme ganger. Johansen instruerede ogsaa medlem-merne lit hvorledes de skulde forholde sig. Derefter foretog Johansen en lidenopvisning med skoleafdelingen der præsterede meget gode øvelser hvilket deandre medlemmer tilkjendegav sin hyldest med haandklap. Der skulde da spi-ses middag hvor hr kapteinen og begge løitnanterne og en del andre medlem-mer deltog ca. 18 stk. Middagen var kjødkager med blaabærgrød. Det smagtegodt. Hr. Obersten skaal udbragtes ved Johansen. Næsten hele dagen spistes

127

og røgtes cigaretter og cigarer, men der tilodes ikke at røge paa gaden hvilketikke passerede for smaa gutter.

Efter at vi havde gaaet og moret os en stund udover eftermid(dagen) begyndtevi at gjøre os færdig til hjemtur. Det var bestemt at reise kl. 1/2 4. Tambureneblaast præsis 1/2 4 hvorefter der blev opstildt i tropper og afleverede til kom.ser-gent Günther. Han leverede da igjen til sekondløitn Johansen der afleverede tilkapteinen. Johansen udbragte et leve for Hotell St. Olaf og dets indehaverunder presenter gevær samt takkede for dagen. Vi marcherede da afgaarde.Det regnede men hva gjorde det. Det var intet speciell at mærke før vi kom til

Rindenleret. Vi marcherede da et geled. Davi var midt for ekserpladsen viftede Oficerneder til os. Vi stansede da og raabte 3 x 3hurra for Rindenleret. Oficererne viftedeenda og vi viftede da med gevær og sabler.Samesteds udbragtes et leve for BirgerAagaard da han den dag havde staaet et aari korpset. Vi marcherede da direkte til Røstad

hvor vi hvilede. Derefter direkte til Levanger. Vi tog opstilling ved broen, mar-cherede derefter ned paa torvet hvor vi afsluttede. Kapteinen takkede for dagen.Slut.”

En skikkelig øvelse.

§11Under øvelserne plikter en soldat:

1. At vise ubetinget lydighed mod sine overordnede.2. Aldrig at træde ud af geled uden tilladelse af sin befalende,…3. At gjøre honnør, eller hvis gevær bæres at trække dette an, naar han til-

tales af eller taler til en overordnet.4. Aldrig at spise og drikke og røge tobak, men altid iagttage orden og

sømmelighed.5. Passerer en menig et befal (eller omvendt), stiller han sig i front mod

samme og gjør honnør; ligger eller sidder han, reiser han sig; staarhan bortvendt, vender han sig om; bærer han en ting i begge hænder,indtager han givagtstilling og vender hovedet raskt mod befalet. Dettegjælder ogsaa udenfor øvelserne, hvis en eller begge er i uniform.

6. Ovenstaaende regler gjælder ogsaa for befalet – ligeoverfor deres over-ordnede.

128

”Kapteinen havde inddelt kompaniet i to dele. Det ene kompani som var for-svarere, skulde samles paa torvet kl. 1/2 9 med Premierløitnan Støre som Fører.Støre havde forfald og i hans sted blev Sek.løit. Schei komanderet til de for-svarerne i Støres sted. Der mødte op 15 stykke. Forsvarerne marscherede omRøstad, Søgstad og Tynes. Her blev 2 mand sat i gjen for at bringe melding omnaar fienden kom. Resten 13 mand fortsatte til Borgsaasen og satte sig i for-svarsstilling. Siden marschere vi til Østborg. Efter 1/2 times venten kom dermelding fra patruljen paa Tynes at fienden var paa øvre Rokne.

Angriperne mødtes paa skolepladsen 20 minutter efter det første partisavmars under komando av kaptein Johansen. (Faaed klad fra visesekreter OleSchei).

Da vi kom til korsveien blev der udsendt en patrulje bestaaende af 3 mand.Patruljen marscherede videre og kom snart til Tynes. Der opdagede patruljenfienden. Vi marscherede igjenem nogle myrer og kom til Sæther hvor der blevudsendt en speider. Speideren kom tilbage og meldte at han ingenting havdeseet. Da vi kom til Rokne blev fienden opdaget ved Østborg. Det blev koman-deret at vi skulde give dem en salve og forsøge at komme paa nærmere hold.Efter komande forlod vi Rokne og marsherede mod Østborg. Men det blev enbesynderlig march. Vi maatte nedover en bakke som var brat til at gaa derformaatte vi rulle os. Efter en 10 minutters marsch kom vi til en haug tet vedØstborg. Der blev der taget stilling.

Imiller tid havde forsvarerne holt godt øie med fienden helt i fra Roknehvor de først blev seet.

Angriberne begynte me at give en volsom ild mod forsvarerne. Men ildenblev ikke besvart,

Angriperne begynte da en storm over en stor slette. Da brød forsvarerne udi en voldsom ild; efter at Kapteinen havde lidt et stort nederlag blev der avblest.

Efter en kort vile stund blev der marcheret tilbage til byen og avsluttede vedTorvet.”

En fest hørte også med

§15Fester og udmarscher bestemmes af bestyrelsen og arrangeres af en af

samme valgt komité.

”Festen aabnedes kl. 6 i Lev. festsal. Salen var pyntet og paa hver side afScenen stod der 1 juletræ med lys. I salen var der smaaborde med hvide ser-vietter og blomster paa hvert bord. Blant de tilstedeværende kan nævnes som

129

efter indbydelse af Chefen var reist hid Herr Thorstein Strømsøe korpsets stif-ter og forhenværende Chef. Programmet lød saaledes:

1) Musik af Lev. Hornmusikforening2) Festtale af cand. Theol Rognerud3) Opvisning af 20 af korpsets medl.

a) linjegymnastikkb) geværeksersits m.m.

4) Beværtning med Chokolade5) Musikk ved fanej. Kjell Koren med akomp. af Fru Foged Steen6) Oplæsning af Herr. Vetle Vislie

Lev. Hornmusikk spillede en marsch. Derefter gikk teppet op og prm. løit-nant Støre med 20 kjække mand stod paa Scenen og sang en for anledningendigtet Velkomsthilsen af Herr Redaktør Oluf Bergmann. Dette satte ligesom bue-korpsstemningen over festen og festen fik et livligere præg. Lev. Hornmusikkspillede da et nummer under meget aplaus. Festen var besøgt til fuldt hus.Støre kom da frem med sine mænd og begyndte opvisning i geværeksersissom efter afslutningen afgik med fremkaldelse og jubel. Herr Cand. Theol PerRognerud holdt derefter festtalen, som modtoges med stormende bifall. Der varda opvisning i Linjegymnastikk. Her fik gutterne saa meget aplaus og frem-kaldelse, at Chefen anmodede om at gjenoptage den samme opvisning, ogogsaa denne sluttede med en stormende jubel. Hva som gjorde denne storebegeistring kan en let forstaa, for at se 20 smaagutter i pen uniform udføre ensaa punktlig og preæcis uniform, det er ikke hver dag i Levanger at se. Kort efteropvisningen serveredes Chokolade. Hvorefter Herr. Vetle Vislie holdt oplæs-ning under meget bifall. Gutterne gjorde da en pyramide med geværer. Paatoppen stod hornblæseren og blæste gaa – paa – marsch. Derefter spilledemusikken en marsch. Og saa beværtede Herr fanejunker Kjell Koren medakomp. af Fru Foegd Steen et par nummer der modtoges med bifall. Chefen tak-kede for dagen og alle som var paa festen, hvorefter festen sluttede kl. 11 aften.Herr Sec.løitant Günther var fraværende grundet julebesøg hos sine forældre.Günther viste dog den elskværdighed at være til festen var ordnet og reistehjem 1ste juledag. Paa festen uddeltes 3 medaljer af Chefen; den store sølv-medalje fik korporal Anders Rosenlund, sølvmedalje korp. Alfred Bang oglille sølvmedalje korps. Sverre Hofstad. Festens overskud 2 kr.”

”Vi ere en Nation vi med, vi Smaa, en Alen lange...””Der blev foretaget eksersits og rodeudlysning til 17 mai. Kapteinen min-

nede om at alle maatte møde i paradeuniform den 17 mai kl. 6 morgen paa foot-

130

ballpladsen; thi vi skulde da blive fotograferet. Slut kl. 8. 31 medlemmer, altbefal.

Kl. 6 morgen opmødte der 41 medlemmer, hvoriblandt alt befal. Der blevopstillet og Herr fotograf Wiig tog et billede af hele korpset. Derpaa opstilledede medlemmer, som skulde blive med i opvisningen i Festsalen om aftenen, sigop med sweeterser og nationalfarvede belter og under ledelse af premløitnan-ten blev de fotograferede under ”knærne bøi”. Derpaa blev der komandertopstilling igjen og korpset gikk en runde gjennem byen under trommeslagenog trompetblaasen. Her blev afsluttet kl. 3/4 7 paa footboldpladsen, hvor Chefenmindede om at enhver maatte møde op kl 11 for at blive med i barnetoget kl1/2 12. (41 medl, alt befal)

Kl. 11 form. Opmødte der 35 mdl. Støre permission ligeledes Johansen ogkorpset stod derfor under Günthers ledelse. Vi marscherede ned paa torvethvor vi tog teten i barnetoget. Toget satte sig i bevægelse. Det gikk ifra torvetog til Sygehuset og tilbage til torvet igjen, hvor der holdtes en tale af brodertil bestyrer Grue paa Røstad Aandsvageskole. Paa veien til Sygehuset og tor-vet igjen raabte Buekorpset 3 x 3 hurra! Framvor Chef, kaptein JohannesJohansens bosted, vor løitnant Støres og vor fanejunker Korens. Efter talenvar der sækkesprang, kapsprang, trillebørkjøring og klatring og en hel del afBuekorpsets medlemmer var med og vandt præmier. Vi marscherede op tilfootballpladsen hvor sec. Løitnanten, efter at have mindet om at alle de, som

131

skulde blive med i opvisningen om kvelden, maatte møde op ved Festivitetssalenkl 3/4 8, afsluttede kl. 1.

Præcis kl 3/4 8 var alle de opmødt, som skulde være med i opvisningen omkvelden. De havde blaa- og hvidrandede trøier paa og havde nationalfarvedebelter om livet. De stillede op og marscherede ned til Christiansen, hvor musik-ken skulde forsamles, og følge efter dem til Festivitetssalen. Vi marscheredeopover til salen og gikk ind og efterat Hornmusikken havde spillet et paarMarscher, gikk teppet op, og Støre stod med 20 mand paa linjen og udførte enudmerket Linjegymnastikk; efter afslutningen fik han stor aplaus, saa hanmaatte fremkaldes mange gange med sine kjække gutter. Derefter spilledemusikken en marsch. Nu stod Støre igjen på scenen med sine gutter og udførteen udmerket geværeksersits. Efter udførelsen var aplausen endeløs og han blevfremkaldt mange gang. Tilslut kom Kavallerieoberst Fougner op paa Scenentil os og sagde: ’Den største ros skal I have gutter fordi i stod stille.Geværeksersitsen kan gjøres paa mange maader, men den gjorde I ogsaa udmer-ket godt.’ Efterpaa blev der musikk og dans helt til kl. 1.”

Noen år seinere er korpset i krise og sekretær Ausen skriver: ”Buekorpsethar hidtil ikke været sammenkaldt. Fanen er hos ”Fanejunkeren”, trommene hos”Tamburerne”, hornene hos ”Hornblæserne” & geværer og bajonetter hos deMenige. Alt dette skulde efter Lovens paragraf 17 overleveres til LevangerBy’s Magistrat til opbevaring, indtil et nyt, eller det ”Det Gamle Gode LevangerBuekorps” gjenoptog sin virksomhed. Det sidste tilfælde vilde være det hel-digste og hyggeligste, thi mange af byens Borgere spørger om hvor det er ble-vet af ”Lev. Buekorps.”

Nye gjenopplivingstiltak prøves, men buekorpsbevegelsens korte men aktiveperiode i Levanger varte kun i åtte år.

Befals- og bestyrelsesmedlemmer; en kort biografiAusen, Henrik- f. 1889 og sønn av fabrikkeier og disponent for potetesmelfabr. Rich. AusenBang, Alfred- f. 1888 på Verdalsøren og sønn av Telegrafbestyrer og Hotelvert Fridrek J.Bang og Hotelvertinde Jenny KarolineBang, Herman- Hermand, f. 1882 på Verdalsøren. Smedlærling. Ditto.Bang, Karl- Karel, f. 1886 på Verdalsøren. Ditto.Bergmann, Sigurd- f. 1890 i Kristiania og sønn av Bogtrykker og Redaktør Oluf Marius Bergmanog Pauline

132

Bratsberg, Einar- f. 1890 og sønn av Kjøbmand B.M. Bratsberg og AgnesCappelen, Johan- f. 1889 i Skogn skolegutt og sønn av Overlæge ved Amtssygehuset JohanChristian Severin og Kathariana MargreteDahl, SverreFalkenberg, Karl- Carl Fredrik, f. 1889 i Klæbu og sønn av seminarbestyrer Christian OttoMagnus Falkenberg og Fredrikke LoviseFleicher, JensForfang, Aasmund- f. 1885 i Klæbu og sønn av Seminarlærer, bestyrer af privat forberedelseskursusfor seminaret Anders Forfang og PaulineForfang, Helge- f. 1887 i Klæbu og sønn av ditto.Fredriksen, Erling

Følling, Karl- Karl Matson f. 1886sønn av Garvermesterog Direktør PeterBerntsen Følling ogIngeborg Marta. (Hansfar tok initiativ somordfører til at kjøpsta-den i 1884 startet for-handlinger med bruks-eier Hans S. Jelstrupom kjøp av bygrun-nen, og to år senerekom de til enighet omen kjøpesum på 65.000 kroner. Det vargodt politisk hånd-verk!)

Günther, MeinhardtHofstad, Sverre- f. 1889 og sønn avBagermester SverreHofstad og Johansine

133

Stramme offiserer foran buekorpsets fane. Til venstrestår Reidar Strømsøe (1887-1967), som var bykom-munens siste ordfører.

Jakobsen, Konrad- f. 1886 fabrikkarbeider og sønn av Kirketjener Johan M. Jakobsen ogMargrethe Johansen, Johannes- Johs. f. 1885 oppgitt yrke som Glasmager og sønn av Malermester JohannesJohansen og OlavaKoren, August - f. 1891 og broder Kjell Stubb f. 1887 begge Fitje i Sogn og Fjordane og sønnav Telegrafbestyrer Paul Koren og Lovise. Discip. Lev. MiddelskoleLynum, Harald- f. 1891 i Skogn og sønn av Økonom ved Sygehuset Nils Christian Lynum ogMarthineNilsen, Arnold- Arnold Severin f. 1890 i Skogn og sønn av Sygepleier ved Indherreds Sygeh.Hans Severin Nilsen og Sygepleierske i epedemiafdelingen GunhildNilsen, Ole- Ole Kristian f. 1892 i Skogn og sønn av ditto.Nilsen, Sigurd- Gustav Sigurd f. 1886 i Skogn og sønn av ditto.Rosenlund, Anders- f. 1889 i Hevne og sønn av Politibetjent Elias Nebb Rosenlund og Ida NicolineBrogRosenlund, Walentin- f. 1892 i Trondhjem og sønn av ditto. (Ordfører i Levanger by)Rønning, Gunnar- f. 1882 i Skogn BagerlærlingSchei, Ole- Ole Johs. f. 1887 og sønn av Vognmand Arnt Odin og Hansine JohannaSchulstad, Oskar- Oscar Emanuel f. 1886 i Bodø. Sønn av Agent Nekolai Bernhard Nilsen ogBritta KristineSteen, Egil- f. 1890 skolegutt og sønn av Overretssagfører og Bankchef Claus HenrikSteen og Musiklærerinde Fredrikke Charlotte Julie OttilieSteen, Ingvald- f. 1889 i Bodø ditto. Baker hos I.O. EriksenStrømsøe, Reidar- f. 1887 i byen, sønn av Bager og Conditor Peter Gustav Strømsøe og AnnaEmilie. (Senere ordfører og forf. av ”Levanger bys historie”)Strømsøe, Thorstein- Thorstein Andreas Tangen Læregut (Bager) f. 1883 i Vaagsøen (Selje) i Sogn

134

og Fjordane og d. 1958 i Johannesburg, TransvaalStøre, Henry- Jonas Henry f. 1888 i Skogn skoleelev og sønn av Agent Revisor fhv.Samlagsbestyrer Paul Edvard Støre og Inger ElisabethTiller, Petter- Petter Andreas, f. 1888, sønn av Snedkermester Olaus Tiller og PerolineMathildeAagaard, Birger- Emanuel Birger f. 1891 i Vadsø og sønn av Apotheker Emanuel BergitonAagaard og Elisabeth

Medlemsliste pr. 7. nov. 1908

Noter til protokollen:1) Utmarsj søndag 11. aug. 1902, s. 84.2) 29de Øvelse. Manøvre; søndag 14. mars 1903, s.122.3) Fest 3. juledag 1903, s. 210.4) 58te Øvelse. Mandag 15. mai 1904, s. 218.5) Onsdag 17. mai 1904, s.219.6) Folketelling 1900.7) Medlemsliste etter siste avholdte generalforsamling 7. nov. 1908, s. 424.

Kilder: • Forhandlingsprotokol for Levanger Buekorps. Gave fra Cecilie Strømsøe Johansen.

Oppbevares i Privatarkivet ved Levanger Bibliotek.• Levanger-Avisa; 8. jan 1964 og 16. mai 2002.• Love for Levanger buekorps.• www.buekorps.museum.no• Takk til Ottar Røssing og Jon Steinar Munkeby.

135

1) Johan Eggen2) Sigurd Johansen3) Sigvald Thynes4) Lars Larsen5) Brynjulf Moe6) Andreas Moe7) Nils Hansen8) Birger Nilsen9) Daniel Karlgaard10) Ottar Anzjøn

11) Odd Karlsen12) Bjarne Munkerøstad13) Birger Leiknes14) Trygve Leiknes15) Bernhard Aagaard16) Harry Kristiansen17) Olav Karlgaard18) Oluf Eggen19) Karsten Eggen20) Harald Wiig

21) Kristian Weie22) Olav Peus23) Reidar Kristiansen24) Eilert Johansen25) Ingvald Johansen26) Ottar Ertsaas27) Konrad Leiknes28) August Koren29) Valentin Rosenlund

136

Lev

ange

r B

ueko

rps.

Ukj

ent f

otog

raf,

gav

e fr

a A

nne

Gre

the

Hes

s Ver

nli t

il B

ueko

rpsm

usee

t i B

erge

n.

Odd M. Tingstad:

Levanger i verdenslitteraturen

I romanen Landstrykere fra 1927 lar Knut Hamsun to nordnorske eventy-rere, August og Edevart, gjøre sitt inntog i Levanger, til Levanger marked itida rundt 1870. Hamsun, med Nobelprisen i litteratur i 1920, var på dettetidspunkt den virkelig store norske dikteren, arvtaker etter Bjørnson og tiljub-let over hele Europa – England unntatt. Dermed blir Levanger også arena forverdenslitteratur; Hamsuns bøker forelå på dette tidspunkt på syvogtyve språk,blant annet esperanto og hebraisk. Robert Ferguson opplyser i biografien”Gåten Knut Hamsun” at amerikanske forfattere som Ernest Hemingway ogSherwood Anderson leste alt de kunne få tak i av Hamsun.

August er anføreren av de to, for tiden skreppehandler, men verdensmannetter å ha seilet på de syv hav og med åtte nøkler til like mange skattkister i India.Han er ingen ond person, men Robert Ferguson karakteriserer ham slik:”Auguster en drømmer, en løgner, en sjarmør og en sjarlatan med gulltenner”. For åholde seg til vår tids tale – ikke en man ville kjøpt bruktbil av. Til Levangerbringer han med seg et sortiment kostbarheter fra Russland og Baltikum, neppeervervet på lovlig vis, og nå skal de omsettes med stor fortjeneste. Hans kame-rat Edevart er invitert med nærmest som selskapsmann og læregutt, en i utgangs-punktet uskyldig sjel som lar seg imponere og også forføre av sitt tvetydige for-bilde, slik at han til slutt blir ”mindre og mindre nøieregnende med sine tan-ker, ord og gjerninger”.

August har store forventninger til forretningene i Levanger: ”Da de kom frem til Levanger stængte August døren til deres værelse i det

lille hotel og stillet sig midt på gulvet. Nu er den timen kommet at jeg skal visedig noget for dine menneskelige øine! sa han og var som en profet. Da han åpnetkassen viste den sig virkelig å inneholde værdisaker, der var guld, sølv, og ste-ner.”

Der finnes også ”…keiserinden av Ruslands lommeur, hvert hjul er av guldog det går i femti rubis!” For ikke å snakke om en russisk prinsesses brudes-lør, av silke og med innvevete gulltråder. Måtte ikke dette være noe å kommetil Levanger marked med?

Selv for lærlingen Edevart er Levanger lite eksotisk. ”Levanger marked var

137

ikke noget. Edevart hadde snart sett alt”. Men så treffer han en gammel kjen-ning, ”urjøden Papst”, som kler opp gutten i ny frakk med store lommer ogsetter ham i sving med å selge klokker for seg. Og Edevart lærer og lykkes –en stakket stund. For klokkene stopper og tåler heller ikke kritiske blikk ver-ken fra stedets urmaker eller mistenksomme kunder. Edevart blir forfulgt ogutskjelt, truet med juling og utpekt på gaten som den som selger tambaksur forsølvur (tambak: messing av gull-lignende utseende). Det ender med at han måholde seg innendørs: ”Han hadde en følelse av at han helst ikke måtte vise sigformeget ute og bli gjenkjendt og kanskje forfulgt en gang til…”

August spiller på alle strenger i sin handelsvirksomhet:”August var også her russer og talte merkelige ord og falbydde smykker på

en mere sky måte. Blant hans publikum var også kvinder, også mænd, menkanske mest kvinder. Han lot til å få handelen til å gå, han var nokså opfind-som trods sit hjelpeløse sprog. Edevart hørte ham si om en fingerring at denhadde troldgaver og at et par øredobber var fundet i et jordskjælv, men denne

138

“Vil du ha det, så ta det, du”

spænden med blå stener hadde engang ståt i en martyrkrone. Fantasi haddehan, og om noen lo og ristet på hodet undskyldte andre ham med at han kunneikke norsk bedre”. Og faktisk fikk han solgt prinsessens brudeslør – til apote-kerens frue.

På hotellet om kvelden er han likevel langt fra tilfreds med dagen:”…hans uttalelser var bitre: Det var ikke priser å få, du kan forlange aldri

så meget til å begynde med så må du slå av til marg og ben! Hvad var det forslags folk her? Værdølinger hele hurven, de undså seg ikke for å gjøre skam-bud. Levanger! vrængte han, har du sat din fot i verre rakkerhull?” ”Nei harjeg solgt keiserinnens lommeur! Hva tror du jeg vilde få for det her i denne byg-debyen!”

August var nå i virkelig dårlig humør: ”Her var han kommet til Levangerkjøpstad med dens fem hundrede innbyggere og aktet å drive utstrakt handelmed smykker og juveler, men blev skuffet …………..Om morgningen talte hanalle sine klenodier over og værdsatte dem på slump etter Levangerpriser ogmumlet blyge små tal.”

Men så snur det seg igjen for August, slik som det så ofte gjør – den ene ellerden andre vei: Han begynte å gå inn i husa og fikk faktisk solgt et par småtingtil gullsmeden på stedet. Hos apotekerfruen fikk han igjen fullt tilslag; hunkjøpte keiserinnens gullur! ”..hun vilde ikke tro at uret hadde tilhørt keiserin-den av Russland, men jeg gjorde korsets tegn foran øinene mine, og da bad hunapotekeren ind. Ja, sa apotekeren, vil du ha det så ta det, du!”

Levanger-besøket kulminerer i en for August pinlig og opprivende episode.På slump går han inn i et stort hus som viser seg å være skolen, treffer besty-reren og forteller at han er russer og har noe han vil selge. Bestyreren blir vel-villig interessert; han lærte litt russisk mens han var skolebestyrer i Hammerfest!”Og så begynte han å snakke russisk til mig. Der var fan ute! Jeg nikket og smilteog gjorde korsets tegn, men han spurte visst om noget som han vilde ha svarpå, og jeg sa hoperpomere et par ganger og gjorde noen krokete ord efterpå.Det forsto han ikke og ristet på hodet. Nu hadde jeg naturligvis revolveren, menå skyte en mand bare fordi han kunde russisk det hadde jeg ikke hjerte til….”

Dermed stryker August på dør og i fullt firsprang tar han seg tilbake tilhotellet, engstelig for å bli anmeldt og ergerlig på seg selv for å utgitt seg fornettopp russer: ”Men feilen var den ting at jeg ikke heller var malayer eller sia-meser, for jeg kan være alle ting”. Oppholdet på Levanger er slutt, de kommerseg tilbake til Trondheim og August er igjen lysere til sinns. ”Det hadde hanogså årsak til å være, hans lommebok var god og tyk, han hadde ikke gjort nogendårlig markedsfærd”.

139

I Trondheim skilles de to kameratene og vandrer på ulike veier. Senere iboken treffes de tilfeldigvis på en gård på Frosta, hvor August har fått arbeid.Og om de hadde blandede erfaringer fra Levanger, så var det ikke noe bedrepå Frosta. ”De hærmet efter ham for hans nordlandssprog og rettet det – disseungdommer fra et Trøndelagen med Norges fæleste dialekt: E de itj gruseli åhøyr!” Og så er de atter på vandring, etter at det økonomiske oppgjøret medhusbonden er ved å bli avgjort på tørre never.

Men hvorfor valgte Hamsun Levanger som arena? Levanger marked veidetungt i norske markedstradisjoner. Faktisk var stedet med på listen over viktigemarkedsplasser i Norden allerede i Norges første almanakk (som også var denførste boken som ble trykt i Norge), utgitt av dansken Tyge Nielsen i Christianiai 1643. På et marked kunne de to, mesteren og læregutten, utfolde seg, ikke barei alle gråsoner mellom ærlig handel og regulært bedrag, men også i de abso-lutte ytterpunkter. Men hvorfor Levanger? Det har det ingen hensikt å speku-lere i. En dikter er en dikter. Det gjelder ikke minst Knut Hamsun.

Landstrykere er første bind i trilogien om August, og blir av mange betrak-tet som det beste. Boka ble meget godt mottatt, både av kritikerne og publikum.Fra lanseringen 1. oktober 1927 og fram til jul ble den trykt i åtte opplag ogtil sammen 30 000 eksemplarer. I 1936 var den kommet i et opplag på 73 000i Tyskland. Også de to neste bindene, August og Men livet lever, ble godtatt avbåde kritikere og publikum.

140

Åshild Wesche Selmer:

Karen Oline Bjerken – bondekone medlederegenskaper!

En sosialt engasjert kvinne i nærmiljøetEn markant kvinne på Nesset fra 1920-tallet til langt inn i 1960-åra var

Karen Oline Bjerken, født Alfnes (1886-1970). Som ung jente gikk Karenomkring og vasket på gårdene på Nesset. Hun giftet seg i 1910 med bondeKarl Bjerken (1876-1970), som dreiv Lillemarken, søndre Veske, gnr 13, bnr3-4 fra 1905 til 1954. Familien hadde ei gammel lita stuelån som var dårlig ved-likeholdt. Gården ble etter hvert bygd opp med ny trønderlån, og seinere bleuthuset påbygd i vinkel, slik det står i dag. Trønderlåna på Lillemarken varstor og flott med kjøkken tvers over låna, spisskammers på enden og loftstrappopp til rommelige loftsrom. Stuene lå på rekke og rad innover bygningen sliktrønderlåner er konstruert. Det var staselig på Lillemarken når de hadde sel-skapelighet, med mye god mat og fin oppdekning1.

Historier fra folk som kom i kontakt med Karen, viser en stor kvinne somhadde mye å gi, men som også var myndig og streng, og torde å si i fra når detgjaldt. Karen var et arbeidsmenneske. Det var ikke uvanlig å se Karen på trak-tor eller med hest på åkeren. Hun var aktiv med i alt arbeid ute og inne, og sattehøye krav til flid og orden. Karl og Karen dreiv gården i om lag 50 år. Da vardet et veldrevet gårdsbruk på 130 da dyrka jord og om lag 60 da skog.

Karen var datter av Nils Alfnes (1850-1919), som var enkemann 3 gangerog gift 4 ganger:

1. kone, Petrine Jørgine Høye (1851-1878). Barn; Kirsten Kristine (1873-1953)2, Sigrid3, Ingebrigt (1878-1921)4.

2. kone, Ingeborg Okkenhaug (1855-1881), døde på barselseng med førstebarn.

141

1 Maria Veske, nabo med Lillemarken fra 1940-1992.2 Gift med Andreas Lorås (1874-1915).3 Gift Nesgård.4 Gift med Ludvikke Pauline Furunes (1887-1970), fra Bjugn.

3. kone, Oline Gotaas (1859-1886). Barn; Ingeborg5, Karen Oline6.4. kone, Anna Pauline Bjørgum (1859-1954) fra Ekne. Barn; Kari7, Nils jr.,

Arne, Alf, Birgitte, Hjørdis.

Lillemarken, Veske søndre gnr 13, bnr 3-4I 1801 bodde bygselmann Peder Toresen Axnes (1758) fra Verdal, og kona

Elen Arntsdotter (1766) sammen med datteren Martha (1799), på Lillemarken.Andre på gården var tjenerne Arnt Nielssøn (1792) og Sigrid Pedersdotter(1771), inderst og dagarbeider Jacob Pederssøn (1799). Sistnevnte var sønn avSigrid Pedersdotter.

I 1802 var det ny bygselmann, Ole Jensen på gården. Han var gift medBereth Pedersdotter (1772-1854). De hadde ingen barn, og i 1835 var Berethenke. Tjenestefolka var Peder Olsen (1795-1862), dreng, og Bereth Olsdotter(1805-1893) som var taus på gården. Bereth Pedersdotter Jensen var leilendingpå gården også i 1845 og hadde de samme tjenestefolka. Men i mellomtidahadde hun fått en datter, Oline Pedersdotter (1836-1923). Hun var datter av ung-kar Peder Olsen, Lillemarken. I 1853 kjøpte Bereth Pedersdotter gården for 250spd, skyldsatt til 1 daler 1 ort 15 s. Året etter døde hun. Før hun døde haddeBereth Pedersdotter satt opp testamente. Etter det skulle Bereth Olsdotter overtaalt det Bereth Pedersdotter etterlot seg. Bereth Olsdotter var datter av OlePedersen Nossumvald.

Bereth Olsdotter arva gården etter matmor si i 1854. Hun ble gift i 1857 medElisæus Pedersen Lynum (1821-1903). Han var sønn av Peder Pedersen Sør-Lynum. Før han kjøpte Veskje og Lillemarken var Elisæus gårdbruker påLynum nordre sammen med broren Ole. Elisæus fikk skjøte på Lillemarken i1869 for 850 spd.

Lillemarken ble i 1890 solgt på auksjon til Arnt Schei for 9000 kroner.Schei overtok gården og skrev kårkontrakt med Elisæus og Bereth. Han solgtegården til Karl Bjerken, skjøte ble underskrevet 16. mai 19058.

Jektskipper Kristian BjerkenKarl Bjerken var sønn av jektskipper Kristian Nilsen Bjerken (1844-1902).

Mor til Karl, Hanna Eliasdotter Bjerken (1845-1917) var datter av Elias OlsenFrivold i Frol. Han var husmann under Ulve. Kristian Bjerken kom fra Bjerkenvestre, gnr 20, brn 1-3, ved Alstadhaug i Skogn. Kristian hadde båt på Levangerog segla bl.a. stein til Levanger lærerskole da bygningen ble satt opp9. Det ble

142

5 Gift Solberg ved Nossum.6 Gift med Karl Bjerken (1876-1970).7 Gift med Johan Kjønstad.8 Torfinn Veske og Einar Nergård, innsamlet materiale til Nesset historie.9 Borgny Hjelde, Levanger, oldebarn til Kristian Bjerken.

langt å gå til båten, og desolgte heimen Bjerken, ogflyttet til Lillemarken påNesset.

Kristian og Hannahadde 6 barn. Fire avbarna reiste til Amerikasom unge; Ingvald (1879)reiste først, Elling, Neliusog Marius dro etter. IAmerika kjøpte de segjord, stiftet familier ogbosatte seg. SøsterenDina (1874) flyttet etterkonfirmasjonen tilTrondheim og arbeidet påSkjetlein Landbruksskolei hele sitt yrkesaktive liv.I sine eldre år kom huntilbake til Nesset ogbodde siste leveårene påBreidablikk aldersheim.Karl Hermann (1876),som yngstemann i søs-kenflokken, overtok går-den Lillemarken.

Gården var som en ser,kjøpt i navnet til sønnenKarl Hermann. FarenKristian var da 56 år oghadde vel nok arbeid somjektskipper. Han kom da heller ikke til å leve lenge etter dette. Natt til 1. jule-dag 1902 rauk det opp til en overhendig vestastorm. Kristian fikk melding omat jekta hans, som lå til anker utenfor Østviklandet10, holdt på og dreiv. Det varda fare for at båten kunne drive inn mot Røstadlandet og forlise. Kristian selvog de to sønnene Karl og Ingvald la i veg for å prøve å berge jekta. De dro utmed robåt og skulle ro opp mot vinden med et varpanker fra jekta, for på denmåten å få jekta nærmere Østviklandet. Ungguttene rodde og Kristian stod i bak-skotten og skulle lempe ankeret ut i sjøen. Trolig var ankeret i tyngste laget for

143

Hanna og Kristian Bjerken med barnebarnet HeleneBjerken ca. 1892. Helene var datter av Nelius Bjerkensom reiste til Amerika før Helene var født. Helene blegift med Gustav Marius Hjelde fra Vuku. De bosatteseg på Levanger.

10 På Nernesset nedenfor forretningen Bunnpris i dag.

Kristian, det haka seg fast i båtripa, og båten kvelva. Guttene kunne svømmeog holdt seg ved båten, og slik berga de. Faren så de ikke mer til, han var ikkesvømmedyktig. Ut på forsommeren fant Martin Skauge ham drivende i sjøenutenfor Østvik. Han fikk ham til lands og dro straks til Lillemarken og varslaom det tragiske funnet11.

Moster Karen og barnaSelv om Karl og Karen ikke hadde egne barn, var det likevel ofte barn å se

på gården. Marie Sand var mor til Helene Bjerken. Faren var Nelius Bjerkensom dro til Amerika før Helene var født, og kom aldri tilbake. Marie flyttet tilTrondheim da Helene var 11 år, fikk seg jobb der og giftet seg. Helene ville helstvære på Lillemarken hos besteforeldrene. Der hadde hun også en katt og andredyr hun var glad i. Helene Bjerken vokste opp på Lillemarken. Etter konfir-masjonen fikk hun huspost hos frøknene Vold på Levanger som hadde pensjonatog leide ut noen rom. Helene giftet seg med Gustav Marius Hjelde fra Vuku.Han jobbet på Verdalsbruket. De hadde to barn; Harald (1913) og Borgny(1919). Borgny Hjelde arbeidet hos Renbjør i 30 år, kopierte og fremkalte bil-der. Hun har tatt vare på verdifulle bilder som forteller sin historie om livet påLillemarken.

Mange unger tilbragte mye tid i barndommen på Lillemarken. De fikk hjelpetil på gården og var i kontakt med dyr og gårdsdrift. Moster Karen var navnetalle barna i familien brukte om Karen Bjerken12.

Karl og Karen var en gang i 1914-15 på besøk i heimen til Kirsten (halv-søster til Karen) og mannen Andreas Lorås, som bodde i heimen Nordberglike ved Kalkovnen på Nesset. Yngstesønnen til Kirsten og Andreas, Olaf (2-3 år), hadde lyst til å være med moster og onkel på hest og vogn opp tilLillemarken. Etter den turen ble Olaf værende hos Karl og Karen så lenge delevde. Han ble deres pleiesønn og overtok gården Lillemarken i 1954, og dreivden i 19 år.

Olaf Lorås (1909-1975) giftet seg med Karoline Jonsdatter Hagen fra Nesset.Karoline var datter av Kristofa (1881-1944) og Jon Hagen som bodde vedAlstadhaug og hadde barna Karoline (1911-1975), Einar (1913-1967), Harald(1915-1999), og Elna (1916-2001)13.

Streng og myndig husmorÅ være bondekone før i tiden var som å lede en bedrift. De hadde tjeneste-

folk som skulle administreres og det var mye å ta vare på. Karen var en streng

144

11 Fortalt av Odin Wist til Torfinn Veske.12 Kirsten Lorås Knutsen, fortalt til Åshild Wesche Selmer, 2003.13 Gift Eide.

dame som visste hvor-dan hun ville ha det. PåLillemarken hadde desommerfjøs i lia motEidsbotn, ikke langt fraNesheim skole. Derbeitet kyrne, og de kjørtedit med hest og vogn forå melke og bringe melkatil gårds. I sommerfjøsetvar Karen med på mel-king og fjøsstell. Ellersvar det hushjelpen somstod for dette arbeidetsammen med Karl.Mange kom for å kjøpemelk på gården. Hvislokket var satt på mel-kespannet når noen komfor å hente melk i som-merfjøset, var det ikkemulig å få melk der. Damåtte de gå etter vognafor å få melk heime pågården. Arbeidet varstrengt og ryddig14.

For unge tjenestefolkkunne nok Karen virkebåde myndig og kre-vende. Solveig Krogstad tjente hos Karen Bjerken fra hun var 15 til 17 år. I til-legg til arbeidet i fjøset vasket hun inne i huset, og hjalp til med forefallentarbeid, som klesvask, stopping etc. Som tjenestejente hadde Solveig fri hvertredje søndag, etter at oppvasken og alt matstell var ryddet etter middagen.Det kunne være harde dager for en 15 til 16-åring. Solveig husker en episodehvor hun stoppet på veien, for å snakke med en forbipasserende som hun kjente.Da hun kom tilbake til gården kom Karen og sa; ”Når en arbeider så skal enarbeide. En kan snakke når en har fri”. Solveig Krogstad fikk etter hvert arbeidepå Avholdskaféen på Levanger. Problemet var at da hun skulle si opp påLillemarken, torde hun ikke å fortelle til Karen at hun hadde fått en annen

145

Dina Bjerken, søster til Karl, på Lillemarken. Husetvar gammelt og i dårlig stand.

14 Solveig Krogstad Alstad, Levanger. Hun var hushjelp på Lillemarken fra 1939-1941.

jobb. Hun fortalte det først til Karl mens de satt og melket. Men oppsigelsenble ikke nådig tatt imot av husmor Karen.

Karl og Karen i samfunnslivet på NessetKarl og Karen var aktivt med i samfunnslivet på bygda og i kommunen. Karl

var medlem av kommunestyret en tid, og Karen var med i styret iSanitetsforeningen. Sanitetskvinnene i Skogn og på Nesset var de første somkom med idéen om å få gamlehjem/aldersheim i Skogn kommune i 191715.Karen var med i styret for gamlehjemmet Breidablikk på Nesset i over 40 år.Hun var formann i Sanitetsforeningen i mange år på 1920/30-40 åra. En tid varhun også aktivt med i styret for Misjonsforeningen.

Karen var en romslig og godhjertet kvinne som hjalp mange som trengte hjelppå Nesset. Jorunn Gjemble sa det slik; ”Karen forstod seg på fattigfolk”. Hunvisste alltid hvem som trengte hjelp, og det er mange historier om hvordanhun grep inn når hjelp trengtes. I de harde 30-åra hadde Sanitetsforeningen utde-ling av mat og klær til trengende sambygdinger. I en tid med smittsomme syk-dommer og epidemier var det stort behov for melk og sengeklær til enkelte fami-lier. Klærne ble oppbevart på Bamberg og noe lagret på Gjemle Lille.Sanitetsforeningen delte også ut penger til jul til de som hadde lite å kjøpe for.

146

Lillemarken slik det framstod med Karl og Karen som eiere.

15 Levanger historielag, årbok 2007; ”Gamlehjemmet på Nesset”, Åshild Wesche Selmer.

Da det brøt ut ny verdenskrig i 1940, var det en tid lasarett på Staup. Da varSanitetsforeningen en viktig del av bygdas helsestell. Maria Veske overtok for-mannsvervet etter Karen Bjerken (ca 1950). Det var greit å overta etter Karen,ikke noe rot der i gården. Karen var svært hjelpsom med å gi gode råd til sinetterfølger.

Sanitetsforeningen stod for forebyggende helsetjeneste ved at de bl.a. delteut tran til skolebarn og tannbørster. På Gjemble hos Kristian og Jorunn startetSanitetsforeningen spebarnskontroll like etter krigen. Kristian Gjemble for-paktet på den tid gården, hans far Karl Gjemble eide fremdeles Gjemle Lille.

Fra tidligere tider ble Sanitetsforeningen sett på som ”fattighjelp” for deverst stilte i bygda. Jorunn Gjemble fortalte en historie som gjenspeiler noe avdenne holdningen. Som takk for at Sanitetsforeningen fikk ha spebarnskontrolli huset, fikk Karl Gjemble en plante til jul. Jorunn ble bedt av svigerfaren omå takke formann Maria Veske for blomsten, men hun måtte ikke si det høyt! Dakunne jo noen høre at han fikk gave fra Sanitetsforeningen. Underforstått vardet å få gave fra Sanitetsforeningen sett på som fattighjelp16.

Kvinne med meningers motMange historier forteller om Karen som en kvinne med sterke meninger og

meningers mot. En historie er da hun skulle på barselbesøk til en nær slektning.

147

Dina og Helene Bjerken under slåttonn. Bergljot Jenssen på vogna.

16 Jorunn Gjemble og Maria Veske i samtale med Åshild Wesche Selmer, 2004.

Da de kom dit viste detseg at den nybakte mor ogbarnet var på besøk hos enannen slektning på engård på Nesset. Det likteKaren dårlig. Å dra utmed barn før de var døptsømmet seg ikke, mentemoster Karen. Dermeddro de heim igjen, ogKaren satte aldri sine beinpå den gården etter dette.

Karen var ikke redd forå si i fra. Til nabokonensom ofte var på farta saKaren en dag de møttes;”Må du på byen hverdag!” Hun syntes vel hel-ler naboen burde væremer heime og ta seg avdet som skulle gjøres der.

Folk på gårdene påNesset var flinke til åhjelpe hverandre, et synligbevis for det var melkela-get. Karl Bjerken, HansStøp, Magne Wesche,Sverre Bamberg, KarlGjemble og MartinWesche hadde melkelagsammen. De skiftet om å kjøre melka fra gårdene til meieriet. Når det var sel-skap ble ofte melkelaget buden. En gang laget var på besøk hos en av naboene,og gikk heim fra selskapet, sa Karen; ”Han kunne nu ha spandert en dram.Han må nå tenk på karan!” Karen visste å verdsette mannfolkene.

Lillemarken selges utI 1906 kjøpte Bernhard Jenssen som eide naboeiendommen Kleivstuen, en

del jord av Lillemarken. Grunnen var at de ikke ville ha naboer nært inntil sineiendom. Karl og Karen Bjerken og senere Olaf Lorås leide jorda tilbake fraKleivstuen, for å ha den som utmark, mot at de brøytet veien om vinteren forfamilien Jenssen. Utmarka er i dag en del av Sørkleiva boligfelt.

148

Karl og Karen gifter seg i 1910.

Karl Bjerken og Olaf Lorås arbeidet i mange år med å dyrke opp haugeneog utmarka rundt gården. Spesielt rundt eiendommen Sand som ble solgt tilAnton Græsli i 1953, og ned mot Nesheim. Dette ble tidligere brukt som beite,og det var bergnabber og mange steinhauger. Etter hvert ble jorda åker, nepe-åker, gras og korn.

Olaf og Karoline Lorås bygde seg kårhus i utkanten av gården(Kleivstuveien) i 1972. Omtrent samtidig startet byggingen av hus i et liteboligfelt i Kleivstuveien.

I forbindelse med makeskifte av Staupsmarka (i dag Arboretet) overtok NilsStøp 30 mål jord fra Lillemarken. Elling Balhald kjøpte husene og ca 5 mål jordi 1975 av Levanger kommune. Resten av jorda på Lillemarken eies i dag avLevanger kommune.

149

Karl og Karen på gårdsveien med Lillemark i bakgrunn.

150

Kir

kega

ten

1932

. Pos

tkor

tet m

ed d

ette

kje

nte

Lev

ange

rmot

ivet

duk

ket o

pp p

å en

net

tauk

sjon

i 20

07. P

rise

n st

eg r

askt

til o

ver

100

kron

er!

Kor

tet e

r m

erke

t "16

60. E

nere

t J.H

. Küe

nhol

dt A

.S."

Fra

foto

arki

vet

Sigrun Okkenhaug:

Juleleiker og andre inne- og uteleiker

Skrevet på 1930-talletDet er vel ingen gang vi landsfolk leiker så mykje med borna våre som

netop nu i juletia. Da er vi med og går rundt juletreet, da er vi med og gårmarsj og leiker alle dei mange “sittende leikar”, som vi elles i året har både litetid og lite høve til å vera med på.

Når borna samles til fest i jula, så blir det gjerne først å gå rundt juletreet eistund og synge alle dei gamle julesangane. Og ingen gong er det vel så trive-leg å synge saman som netop i jula - ingen gong tindrer barneaugo slik, somnår borna tar saman i ring og går rundt juletreet. Da vil vi vaksne gjerne veramed og da er vi born saman med borna våre.

Når dei vanlege julesangane er sunge tar vi til med leiken. Den som da førstgår av stabelen er gjerne den gamle kjente “Så går vi rundt om en enebær-busk”. Denne leiken er venteleg kjend heile landet over. Eg har i alle fall ikkjemøtt nokon som ikkje kunde den.

“Vil du vite hvordan bonden, vil du vite hvordan bonden han havren sin sår”– er òg ein almindelig og kjent sangleik innover Innherred. Den minner om ågå om en enebærbusk, for så vidt som kvart vers har sitt spesielle arbeid. Vi ermed bonden når han sår, når han skjer, når han staurer og kjører inn kornet, ognår han trøsker det. Og til slutt tar vi oss ein kvil saman med bonden.

Ein liknande leik er “Så går vi over sjø og land” – ein klapper da i hendene,hoster eller hopper etter det landet ein høyrer heime i. Den leiken er òg kjendover dei fleste strøk av landet.

Ein annan sangleik som blir leika mykje her innover er “Dei tri spellemennfrå Trøndelag”. Da tar borna sammen i ring, og dei tri spellemennene går inni ringen og ser seg ut kvar sin make. Alle syng “Her kjem tri glade spellemennalt ifrå Trøndelag, dei kan spela vi o li o li o ley, dei kan spela basviol og fløyt.”Dei tri spellemennene tar da kvar sin make og dansar rundt med – og dessemakerne er spellemenn neste gong.

“Tornerose” er ein leik som dei mindre borna er glade i å leika. Ei lita gjenteblir da vald til Tornerose – ei anna skal vera heksa og ein liten gut er prinsen.Heksa og prinsen er utanfor ringen og Tornerose inne i ringen. Det andre ver-set fortel om da den vonde heks kom inn – ho rører da ved Tornerose som set

151

seg med hodet i hendene og søv i hundre år. Hekken – alle borna i ringen – veks,men så kjem den vakre prins derinn og Tornerose vaknar. “Da gleder alle hjer-ter sig,” syng borna og dansar omkring dei to i ringen. Songen følgjer sjølv-sagt heile tida stemninga i orda – lys eller mørk – vemodig og til slutt strålandeglad når Tornerose har vakna.

Ein annan leik som både store og små er glad i, er “Tomtegubben”. Ein ertomtegubbe – og heile ringen av born syng med. Tomtegubben neier – etter ordai sangen – framfor ein i ringen, denne heng så med tomtegubben og neier forden neste igjen – til heile ringen danser med tomtegubben.

“Grebba” er òg ein leik som er mykje brukt ved julefestane innover her –når store og små går rundt juletreet. Da tar dei saman parvis og går marsj –Grebba går åleine inne i ringen og passer på om ho ikkje kan kapre seg ein makenår dei andre skifter. Dei syng i marsjtakt: Er du Grebba du – er du Grebba du– er du Grebba Grebba du? der skifter dei – og då gjeld det om for Grebba åtrenge seg inn. Den som da blir utan make er grebbe neste gong. Sangen skalsjølvsagt helst vera spottande – for det er ingen stas med å vera grebbe.

Vi har andre leikar som det ikkje følgjer sang med – men som borna erglade i å leike når dei møtes i eit lag eller til eit møte. Ein av dei som da oftestblir leika og som gjerne først blir foreslege er å fri på narri. Borna deler seg ito parti – eit parti er ute, dei andre inne. Dei som er ute skal så fri til dei inne– det vil seie ein om senn kjem inn og bukker til den dei trur dei har fått.Bukker dei rett, får dei sette seg, tar dei feil blir dei vist ut igjen. Denne leikener vel òg kjend over heile landet.

Ein annan leik som kanskje ikkje er så godt kjend utanfor Innherred, er einsom vi ikkje har noko namn på, men som vel elles er ein variant av ordsprå-kleiken (der nokre born forestiller eller spiller eit ordspråk, som dei andreborna skal gjette kva er). Borna deler seg her òg i to flokkar. Ein flokk er ute,dei andre inne. Dei som er inne, skal så forestille eit eller anna. Eit herreds-styremøte t.d., eller ei kvinneforening, Kongens inntog ein eller annan stad, einbrann eller ei storhending dei har lese om. Når den andre flokken kjem inn, skaldei første spille det dei skal forestille. Og dei andre skal gjette kva dei er.Denne leiken er særleg større born glad i å leike. Her får borna bruka sin natur-lege evne til å ape etter, og dei er med kvar på sin måte og spele med i eit litespellstykke.

I ein annan variasjon tå denne leiken skal berre ein gå ut. Dei som er inne,skal så bestemme kva denne eine skal vera. Doktor, lensmann, jordmor, presteller landstrykar, som fer på tigging eller med småhandel. Når han kjem inn,blir han så motteke som den han skal vera, og skal gjette seg til kven han skalforestille å vera. Den som oppfører seg slik eller seier noko, så han gjetter rett,skal så vera ute neste gang.

Uteleikar vil vel ofte ta karakter av natur og miljø der borna veks opp. I sjø-

152

distrikt vil vel båtan’, fiskerlivet og sjølivet i det heile sette sitt preg på leiken.Der det er bergmannsdrift og taugbaner, vil gruvan’ og banan’ ofte gå igjen iborna sin leik òg.

Elles vil det vel gjerne vera med fellesleikar ute som det er med dei inne –dei vil gå igjen i forskjellige variasjonar heile landet over. Så snart snøen kjemvekk om våren, bynne gjernest smågjentene å hoppe “paris” – og gutane kasteknapp. Det med å kaste knapp er visst kome bort meir nu i seinare år. Man såhar vi ballkastinga og ballslåing og ballspell i utruleg mange variasjonar. Deter langball og kørgball og først og fremst fotball sjølvsagt – og det er balltu-rer i lange baner. Det er mest like sikkert vårtegn når ballane syng omkring ilufta eller mot veggen – som når småfuglane bynne på med sangen sin igjen.Seinare på våren – når det blir tørar på leikplassan’ kanskje – er det òg andreleikar som løyser av parishoppinga og ball-leikane. Då leikar dei tredjemanni vinden – då slår dei på ringen og da vil enkling ha make. Ein uteleik som vartleika mykje i min barndom og som eg trur heng igjen enda, var å spøtt kul. “Tvibrent” er den òg kaldt somme stader – men innover Innherred heiter det å spøttkul. Ein skal stå – dei andre gjøymer seg innan den som står har telt til tjue, trettieller femti, etter som dei blir einige til. Den som står skal så leite opp dei andreog seie tvi for Hans eller tvi for Marit før dei vinner å koma borttil og seie “Tvifor meg”.

Alt dette er leikar som borna får røre seg med. Dei gir høveleg mosjon, deier med og skaper glede. Og både mosjonen og den trygge gleda som følgjermed leiken er noko som borna treng, dersom dei skal ha vilkor for å vekseopp til gode arbeidshuga menneske.

153

154

Et i

dylli

sk R

enbj

ørbi

lde

fra

Nes

set,

anta

gelig

fra

1930

-tal

let.

Vi s

tår

i Nor

dsiv

eien

og

ser

mot

Sta

upsh

auge

n. S

måb

ruke

t til

vens

tre

hete

r H

elgh

eim

, som

i m

ange

år

ble

drev

et a

v en

kar

ved

nav

n Sv

endg

ård.

De

to v

illae

ne ti

l høy

re s

tår

ennå

, den

ned

erst

e ba

r na

v-ne

t Nor

dsta

d. Y

tters

t til

høyr

e sk

imte

s lit

t av

ett a

v hu

sa p

å sm

åbru

ket G

rave

m.

Fra

foto

arki

vet

Terje Carlsen:

Da Spanskesyken herjet i Skogn

Omkring 15000 mennesker døde av Spanskesyken i Norge i 1918/1919. Pågården Stavern i Skogn døde Thale Jørgine Stavern og hennes to sønner i løpetav en uke.

Nelly Stavern er 11 år denne bitende kalde, sjette desemberdagen i 1918.Feberen herjer med henne. Men hun må se. På skjelvende ben går hun mot ruten.Hjertet hamrer i det spinkle brystet. Med de bleke neglene skraper hun løs enliten trekant i den isete vindusruten. Ute på tunet står kistene til hennes mor ogde eldre brødrene Olav og Johan. Hun svaier et øyeblikk, men tar seg snart innigjen. Ganske svakt kan hun høre det synges med vaklende stemmer: “Nærmeredeg min Gud”. Hun kan se selv sterke menn tyr til tårene. Hun svelger og kno-kene på hendene blir hvite da hun strammer grepet om vindusposten for ikkeå falle overende. Alt er så uvirkelig. Liksom i en ond drøm. Bare for dagersiden hadde de alle vært friske og raske. Men så hadde feberen og den tungepusten rent dem i senk. En fredag i slutten av november får hennes bror, skyss-karen til lensmann Salberg i Skogn, 20 år gamle Paul Stavern, beskjed av enalvorlig lensmann om å ta fri.

– Nå tror jeg du skal se hjem Paul. Det står ikke så bra til på Stavern, sierSalberg med ru stemme.

Stor dødelighet i SkognDet fantes ikke botemiddel mot Spanskesyken, da de første tilfellene i

Kristiania ble beskrevet i juni 1918. Det var bare å folde hendene og håpe pådet beste. 14 dager etter rapportene om influensa i Kristiania 15. juni, bryterinfluensaen ut epidemisk. Rundt 15000 mennesker døde av Spanskesyken iNorge i løpet av det nærmeste året. På verdensbasis døde mellom 50 og 100millioner av den alvorlige, pandemiske influensasykdommen, altså 5-10 gangerflere dødsofre enn den 5 år lange verdenskrigen. Navnet Spanskesyken fikk syk-dommen 28. mai 1918, da telegrambyrået Reuters første gang omtalte et influ-ensautbrudd, og det nettopp i Spania. I alt døde 41 mennesker i Skogn ogAasen herred av Spanskesyken i 1918. I 1919 døde enda 13 mennesker. IVerdal, Levanger og Skogn var skoler og telegrafer i perioder stengt på grunnav sykdommen. Dødeligheten i Levangerdistriktet var høyere enn lands-

155

gjennomsnittet. Spesieltvar dødeligheten storblant barn og ungevoksne. Menn haddestørre dødelighet ennkvinner. Hvorfor dettemønsteret trer frem, ernoe uklart. Men barnhadde kan hende ikkeervervet den sammemodningen av immun-systemet som middelal-drende, og var dervedmer utsatt for et alvorli-gere forløp av sykdom-men.

Sosialt skjev sykdomInntil nylig har man

trodd at Spanskesykenrent tilfeldig plukket utsine ofre. Men i følgedr. polit. Svenn-ErikMamelund rammet syk-dommen sosialt skjevt.Folk fra arbeiderklassenvar i mye større gradrammet enn de somhadde bedre råd. Detskyldtes formodentlig dårligere boforhold og ernæring enn det som er nød-vendig for å opprettholde et normalt immunforsvar. I Statistisk Sentralbyrås leve-kårsundersøkelse fra 1918 heter det: “Mange av barna får tydeligvis for lite ogfor dårlig mat; de kommer på skolen sultne eller halvmette uten skolemat, sør-lig om fredagene og lørdagene.“

– I tillegg var arbeidsfolk og den fattige bondebefolkningen oftere ennbedrestilte disponert for spanskesyke og brå død gjennom andre klassespesi-fikke sykdommer som tuberkulose. Sammenliknet med landsgjennomsnittet(SMR = 100) hadde Skogn en statistisk signifikant (5% nivå) overdødelighetpå 61% i 1918, dvs. at SMR = 160,6, forteller Mamelund. Dette er en ingenubetydelig overdødelighet. Det er også grunn til å tro at dødeligheten kan havært større enn den som er registrert, men at legemangel og følgende under-

156

Nelly Stavern.

diagnostisering gjorde at sykdomstilfeller ikke ble statistikkført. En opphetetpolemikk i Nordre Trondhjems Amtstidende om legedekningen i Skogn kan tydepå det. En anonym innsender beskylder dr. Berg-Nilsen for ikke å ville dekkeskogningens behov for legetilsyn under epidemien. Berg-Nilsen hadde sittkontor i Åsen.

Ingen store avisoverskrifterDet underlige er likevel at så dramatisk sykdom og død ikke skapte første-

sideoppslag, selv ikke i lokalavisene. I fylkets eldste avis, Nordre TrondhjemsAmtstidende, var meldinger om død og fordervelse i kjølvannet av “Spanska”stort sett formidlet som enspalters notiser, innimellom brutt opp av noen lengreharanger fra stadsfysikus om hva som virket og ikke virket mot sykdommen.Først og fremst var det krigen og revolusjonen i Russland som skapte de storeoverskriftene i Amtstina. Man var vel så fornøyd med død og elendighet på dentiden at man ikke ønsketå bli minnet om det i tideog utide. Barnedødelig-het var svært vanlig.Bagatellmessige infek-sjoner, som en verke-finger, kunne ta livet aven voksen mann i løpetav få døgn. Svært mangekvinner døde i barselfe-ber. Mens de fleste i dagdør etter lengre tids kro-nisk sykdom, døde manden gang først og fremsten brå og uventet død.Dessuten var Europa iferd med å bli omtegnet.I Russland hadde tsarNikolaj II måtte bøtemed livet for Lenins nyearbeidersosial isme.Kulakkene likeså. I etlike turbulent Tysklandvendte soldater medamputerte ben og armerhjem for å nyte godt avden lovede jordrefor-

157

Per, Nelly, Sverre, Anna og Paul.

men. Da som nå er folks hverdagserfaringer mindre viktige for journalisteneenn de store og spektakulære hendelsene.

BegravelsenPå kirkegården står en gruppe menn og kvinner og luter ved graven på kir-

kens sydlige side. Et hvitt lys skinner gjennom en glippe i den grove himme-len over Alstadhaug kirke. Selv sogneprest Frette som kaster det siste stykkejord på kistene til Thale Jørgine Stavern og sønnene Olav og Johan, er tykk istemmen. Tårene renner nedover kinnene til naboer og venner. Det er bare treuker til jul, og en mor og hennes to sønner er revet bort fra barneflokken påStavern, som alt 11 år før mistet sin far. 11-årige Nelly ligger feberhet i skuv-sengen på kammerset på Stavern. Kinnene er røde og hovne av gråt og feber.Hun mister stadig hår fra hodet. Med høyre hånd stryker hun en hånd overansiktet. – Mor kommer aldri tilbake til oss, tenker hun. – Aldri. Og hun grå-ter stille videre, en tåreløs, taus gråt.

“Disse barns følelser og tilstand ved dette sidste farvel til mor og brødre larseg ikke tænkes, ei heller beskrives” skriver signaturen B i en meddelelse fraSkogn til Nordre Trondhjems Amtstidende den 7. desember 1918.

158

Toralf Granaune:

Helseheimen som skulle bygges iBørsåsen

I begynnelsen på forrige århundre og fram til andre verdenskrig var det ensykdom som var mer fryktet enn noen annen; tuberkulose. Det ble derfor bygdhelseheimer for tuberkuløse rundt omkring i landet. Dette var heimer hvor desyke kunne få behandling og bli friske. Dette var også tilfelle i vårt fylke, somallerede i 1930 hadde flere helseheimer. I 1930 besluttet imidlertid fylkes-tinget i Nord-Trøndelag å garantere for driften av en ny helseheim med ca. 50senger. I første omgang ble det sagt at den måtte ligge i nærheten av Innherredsykehus og da helst i en av nabokommunene til Levanger by; Frol eller Skogn.Dette igangsatte livlige diskusjoner i så vel avisene som i de styrende organer.Etter hvert utkrystalliserte det seg noen aktuelle steder for tomt. Eide i Skognog to tomter i Børsåsen i Frol var de stedene som først kom på tale. Tomta påEide ble etter en befaring avvist som alternativ av medisinaldirektøren. Dermedstod man igjen med de to tomtene i Børsåsen. Den ene tilhørende gården tilJohannes Bye, og den andre tilhørte Julius Bye. Den førstnevnte var førstevalgethele tida.

I fylkestinget 11/6 1931 fikk man et vedtak: Av de disponible midler fra A.S. Vinmonopolet for 1929, -30 og 1930-31

avsettes til ny helseheim for fylket 100.000 kr.Året etter kom et nytt vedtak: 1. Fylkestinget godkjenner de framlagte planer for bygging av en helse-

heim i Storborgsåsen i Frol.2. Fylkesutvalget bemyndiges til å foreta de nødvendige disp. for ervervelse

av tomt m.v. og til å sette i gang arbeidet med helseheimens oppførelseså snart de fornødne midler er skaffet til veie.

Debatten i fylkestinget dette året inneholdt kraftige innlegg fra ordførererundt Steinkjer som gjerne så at helseheimen ble lagt til deres distrikt.Sammensetningen av fylkestinget hadde nok innvirkning på utfallet av dennesaken. Fylkestinget bestod av ordførerne fra de 46 landkommunene. Levangerbys ordfører var derfor ikke med, og Frol kommune kunne derfor ikke få støttefra det holdet.

159

Det var ett stort problem med tomtene i Børsåsen, vanntilførselen var van-skelig. Det ble tatt kontakt med kommuneingeniør Ystgård i Strinda kom-mune, og han mente etter å ha foretatt diverse undersøkelser, at det var vannnok i åsen til en helseheim dersom en utnyttet de vannreservene som fantes.Dette er det ingen som kan stadfeste, men Søren Olaus Bye husker fra sinbarndom at det var heller vanskelig med vann på de to gårdene som var aktu-elle og da særlig om sommeren.

Frol kommune satte vel heller ikke sin lit til Ystgård, for de gjorde etterhvert avtale med Levanger by om å ta vann derfra. De måtte da legge en 2” led-ning fra Røstad skole. Dersom det skulle legges større ledning, måtte det søkestil departementet, da Røstad skole var statseid.

Fylkeslege Angell var en varm talsmann for Børsåsen, og han og davæ-rende formann i fylkets medisinalnevnd, ordfører Stavrum fra Skogn, bad over-lege Johannesen ved Innherred sykehus om hjelp til å tilrettelegge for“Borgsåsprosjektet.” I den forbindelse kan nevnes at da Frol sanitetsforeninghadde sitt 25 - års jubileum 20/11 1931, var overlege Johannesen forhindret fraå møte da han var på foredragsreise for helseheimssaken.

Det som nå dukket opp som problem, var at både Steinkjer og Verdal meldtesin interesse for helseheimen. Fylkeslegen var fremdeles ihuga tilhenger avBørsåsen og skrev til ordføreren i Frol datert 21/9 1932: Som muligens detærede formannskap bekjent har det i flere måneder pågåt en sterk agitasjon forå forpurre det påtenkte sted i Borgsåsen for Helseheimen ved at det frembysandre tomter, hvor anlegget vil bli billigere. Således tilbyr Steinkjer by fri tomt,fritt vann til husvegg i ubegrenset mengde og muligens fri kloak. Og JohnLeklem, Verdal, tilbyr å gi 10 mål av sin eiendom Leklem på et sted med kortavstand fra en påtenkt vannledning til Verdalsøra. Alle sådanne gunstige til-bud forøker Komiteens arbeide og forværrer dens holdning likeoverforBorgsåsen…

Videre i brevet går det tydelig fram at fylkeslegen foretrakk helseheimen bygdi Børsåsen. Han anmodet bl.a. Frol kommune om å utføre arbeid med vann-ledning gratis. Neste brev til kommunen var også optimistisk. Her skisserteAngell hvordan det kunne anlegges en siksakvei mot toppen av Børsåsen så ogsåtuberkulosepasienter kunne greie å gå den.

I januar 1933 fant Frol kommune ut at det ikke ville føre til noen utlegg forkommunen å anlegge vei og kloakk til helseheimen. Tomtekjøpet skulle ogsågå i orden. Forutsetningen for dette var at det ble brukt arbeidere som alleredehadde understøttelse fra fattigvesenet. Dessuten hadde Frol sanitetsforeningbevilget 5000 kr til dette. Kostnadsoverslaget var som følger: Tomt 1500 kr –kloakk 1000 kr – veganlegg 4000 kr. Til sammen altså 6000 kr. Av dette dek-ket Frol sanitetsforening 5000 kr, fattigvesenet 1000 kr og de siste 500 krskulle tas fra kommunens vei og vedlikeholdsbudsjett. Sanitetsforeningene i dis-

160

triktet viste tidlig stor interesse for prosjektet, og samlet i perioden 1930-34 innen betydelig mengde utstyr til den framtidige helseheimen. Frol sanitetsforeningmed sin formann Sigrun Okkenhaug var også meget aktiv i stedsvalget, noe somfremgår i flere brev mellom henne og ordfører Karl Okkenhaug.

Men det skulle ikke gå helt knirkefritt. Man oppdaget nemlig at det var enheftelse på tomta hos Johs Bye. Et selskap som kalte seg “Storborg kalkbrudd”hadde rett til å drive kalkbrudd på eiendommen, og det måtte en god del kor-respondanse til for å bringe på det rene at det var en grosserer Røstad i Mosssom satt på rettighetene. Det går fram at Røstad i kjøpekontrakter av 1907 og1913 hadde rettigheter til å ta ut kalkstein på gården Storborg i Frol. Den 20/41914 er samtlige av disse rettighetene transportert fra Røstad til A/S Storborgkalkbrudd. Det viste seg etter hvert at Røstad var død, og enken ConstanseRøstad ble tilskrevet om saken. Det kom ganske raskt et svar, men det klargjordeikke saken nevneverdig.

Etter hvert ser det ut til at denne saken ble ryddet av veien, men nye mot-bakker skulle vise seg å være like om hjørnet.

I Nordre Trondhjems Amtstidende står en liten notis den 17/6 - 1933.Overskrifta er: Medicinalnevnden innstiller på Verdal - tomten.

Under forhandlingene i fylkestinget dette året var stadig Børsåsen nevntsom den desidert beste tomta, men at vannspørsmålet gjorde stedsvalget van-skelig. Innstillingen fra Helseheimskomiteen ble derfor: 1. Tomten på Leklemi Verdal. Borgsåstomten kommer deretter som nr. 2 og Steinkjertomten som nr.3 ----.

Det ble framlagt budsjett for de tre alternativene. Der ble det sett på hvor myeden enkelte kommune selv var villig til å yte.

1. Frol og Levanger by. Naturalytelser: 17000 kr.2. Steinkjer: 21500 kr.3. Verdal: 33000 kr.Jeg mener dette ikke gir et riktig bilde av forholdene. I Frols oppsett er ikke

vannet som Levanger by garanterte gratis i 99 år, tatt med, mens det i de andreto oppsettene er regnet 17000 for fritt vann!

Senere under forhandlingene, etter at stedsvalget var avgjort og tomta iVerdal valgt, holdt ordfører Karl Okkenhaug et langt innlegg. Han angrepmedisinalnemnda som han mente ikke hadde gjort jobben sin skikkelig ogikke lagt alle kort på bordet når det gjaldt stedsvalget for helseheimen. Dethan tonte ned var at det stadig hvilte en klausul om kalkutvinning på tomta hosJohs Bye. Han sa senere i innlegget: --- Så er det vass- spørsmålet som medi-sinalnemnda står så hardt på ikkje er løyst på tilfredsstillende måte i Borgsåsen.Men Levanger by har da bode til å levera vatn i 99 år, og departementet harsamtykt i at det vert tilkobla ein 2 1/2” leidning frå leidninga til Røstad skule.Om dette er nok til å sikra heimen med vatn, skal eg ikkje uttala meg om. Men

161

162

Det

akt

uelle

om

råde

t av

Bør

såse

n i

dag,

set

t fr

a sø

rves

t. H

else

heim

stom

tene

lå

slik

: to

mt

1 ho

s Jo

hs.

Bye

, til

ven

stre

for

alle

huse

ne m

idt i

bild

et o

g to

mt 2

hos

Jul

ius

Bye

, ret

t ned

enfo

r hu

set ø

vers

t til

høyr

e.

rørleggjar Lund i Trondheim som er autoritet på dette omkvervet, har uttalaat det skulde vera forsvarlig. Det same meiner fylkesmannen. Det har òg voreslått på at vatnet frå Levanger skulde vera ureint, og medisinaldirektøren harforeslege kloranlegg for å rensa det. Eg veit at Levanger by har hatt vatn frådette anlegget, eg trur det er om lag 50 år, og så vidt eg veit har ikke vatnetvore årsak til nokon sjukdom. Helsestoda på Levanger har vore jamt god. Detsame vassverket leverer og vatn til Innherad sjukehus. Og når vatnet er bra noktil eit sjukehus, skulde ein tru det og måtte vera bra nok til ein helseheim.Vidare er det mykje vatn i og omkring sjølve åsen, men om det er nok, veit egikkje. Men godt vatn er det i kvart fall. Det er frå Frol si side gjort henvendingartil heradsingeniør Ystgård i Strinda, som ikkje har so lite røynsle i slike spørs-mål, om å få ei fråsegn om vass-spørsmålet. Etter den fråsegna han har gjeve,er det nok vatn til Helseheimen i og omkring Borgsåsen. Han har vore derinne. Han har gått ein heil dag og trampa i og omkring åsen. ------ Senere i inn-legget gikk Okkenhaug hardt ut mot medisinaldirektøren som hadde kommetmed en utgreiing om tomtespørsmålet: ”--- Særlig vekt må legges på at Verdalkommune og befolkningen her stillet sig overmåte generøst likeoverfor detteforetagende ved sine tilbud såfremt Leklem velges.----- Et anlegg i Borgsåsenvil falle atskillig dyrere fordi tomten skal betales, og fordi der fra de interes-serte kommuners side, ikke tilnærmelsesvis er gitt slike tilbud til lettelse av såvel anleggs- som driftskostnader som fra Verdals side. Noen begunstigelseutover fritt vann fra Levanger i 50 år og kloakk fra Julius Byes tomt forelig-ger ikke."

Okkenhaug imøtegikk dette og gav tilkjenne at det var stilt 15 dekar tomttil rådighet hos Johs Bye, legging og vedlikehold av veg, anlegg av kloakk ogelektrisk installasjonsarbeide. Levanger by hadde dessuten tilbudt gratis vanni 99 år og graving av ei grøft til en 2400 m lang vannledning. Senere i innleg-get sa han: --- Eg meiner at det viktugaste omsynet må vera til dei sjuke, til deisom skal hjelpas, og da må ein vel i fyrste rekkja leggja vekt på at heimen liggpå ein lun og vakker stad. Dinæst at det er lett å koma til, med jarnveg, bil ogbåt. Skal ein sjå på alt dette, meiner eg Borgsåsen må koma i fyrste rekkje.Vakkert er det oppi åsen der. Det er eit fint utsyn, der er skog, og der er sjø.Det er høve til å spasera på idylliske vegar og høve til ro. Det er stor skog der.Ja, medisinaldirektøren opplyser at det er stor skog på Leklem og. Det må blietter som ein ser det da. Mitt inntrykk er at det nærmast er ei kutrø, der det fordet meste er asp og nokon annan lauvskog. Eg trur ikkje eg la merke til at einkunde sjå grantre - utan i bakgrunnen. Borgsåsen kan såleis etter mitt syn gjeden mest ideelle tomt.---

Ordfører Okkenhaug avsluttet sitt innlegg slik: --- framlegg til vedtak: “Den nye helseheimen oppføres på en av tomtene i Borgsåsen i Frol efter

fylkesutvalges nærmere bestemmelse.”

163

Utfra protokollene var det bare ordførerne i Skogn og Malm som tok ordetetter Okkenhaug, og begge disse gikk sterkt i mot Frol-ordføreren.

Ordfører Stavrum fra Skogn som også var leder for medisinalnemnda, imø-tegikk Okkenhaug og tilbakeviste flere av hans påstander. Han framholdt bla.at på Leklem ville det være rent vann med 30 meters trykk. Stavrum trakkogså fram heftelsen som hvilte på tomta i Børsåsen.

Ordfører Landsem fra Malm sa seg enig med Stavrum selv om han gjerneskulle sett Helseheimen bygd ved Steinkjer! Men også han gikk inn for Leklemsom tomtevalg.

Det ble da også den endelige utgangen på tomtediskusjonen, og i 1935/36ble Innherreds helseheim bygget på Leklem i Verdal. Den fungerte som hel-seheim for tuberkuløse til 1961. Den ble da ombygd til sykeheim der det blelagt vekt på rehabilitering av pasienter, som i hovedsak kom fra Innherredsykehus. Som sykeheim fungerte den til 1988. Bygningene huser i dag InnherredBo- og aktivitetssenter forkortet til IBAS.

Kilder:Verdal Historielags skrifter 30. Årbok 2002.Nord -Trøndelag fylkestings forhandlinger 1930 - 34. Dagfinn Sakshaug: Nord - Trøndelag Fylkeskommune. Diverse brev og papirer fra Frol kommunes arkiv 1932 -36.Klipp fra Nordre Trondhjems Amtstidende 1932 - 33.Intervju med Søren Olaus Bye, 85 år og sønn av Julius Bye.

164

Nina Kolstad, Johan Austeen og Jon-Otto Leifseth:

Turistforeningen

DNTs historieDen Norske Turistforening ble opprettet i 1868 og er

i år 140 år! DNTs stifter, Thomas Heftye sa: "Lad ossgjøre det let og billigt, at riktig mange kan komme ogse, hva der er stort og vakkert i vort land”. I alle år harHeftyes ønske vært en rettesnor for foreningen.

Fjellet har alltid vært en velbrukt og rik ressurs for det norske folk. Fjelletsom næringsvei har tusenårige tradisjoner for folket i fjellbygdene våre. Meni begynnelsen av forrige århundre våknet en ny nasjonal bevissthet, og detoppstod et behov for å bli kjent med landet på en ny måte. Høsten 1866 komen del interesserte menn - senere kjent som DNTs stiftere - sammen og ble enigeom å danne en forening etter mønster av de utenlandske alpeforeninger, menmed norsk særpreg.Den 21. januar 1868var Den NorskeTuristforening et fak-tum.

1800-tallets DNT-medlemmer var i allhovedsak menn somtilhørte det øverstesjikt av samfunnetinnen vitenskap,kunst og kulturliv.Det var de somhadde råd og tid til ådra til fjells. Men fra1920-årene fikk for-eningen tilslutningogså fra andre lag avbefolkningen. For å gjøre atkomsten kortere og billigere for de nye medlem-mene, rettet man igjen oppmerksomheten mot de østlandske skoger, hvor DNT

165

i årene som fulgte merket kilometervis med løyper. Oppføring av koiene iRingeriksåsene i 1930- og 40-årene var ledd i arbeidet for å gjøre det enklereog billigere for Oslofolk å komme ut i naturen i helgene. Men fjellet var, oghar siden vært, DNTs hovedvirkefelt.

Helt siden stiftelsen har foreningens mål vært å la arbeidet komme hele fol-ket til gode.

Den Norske Turistforening er Norges største friluftsorganisasjon og haromtrent 215 000 medlemmer fordelt på 55 lokale medlemsforeninger overhele landet. Organisasjonen eier og driver mer enn 450 hytter og har til sam-men 20 000 km merkede sommerløyper, og kvister 7000 km vinterløyper.Grunnlaget for DNT er den omfattende dugnadsvirksomheten, og det leggesned flere hundre tusen dugnadstimer hver år.

Nord-Trøndelag TuristforeningDen 30. november 1972 ble Nord-Trøndelag Turistforening stiftet. Den fikk

straks 23 medlemmer og årskontingenten var kr 30,-. Det ble ingen enkel start.Organisert friluftsliv med merka løyper og turisthytter var et noe ukjent begrepi fylket, og ble møtt med mye skepsis fra flere hold. En må berømme de som

166

Holden fjellgård.

tross motgang jobbetvidere for å få for-eningen opp og stå medløyper og hytter. Det varvel mange som fortjenerå nevnes i denne sam-menheng, men turistsjefPer A. Baardvik, BjørnLund, Ivar Hjulstad ogNils Chr. Hagen var sen-trale i dette pionerarbei-det. Bjørn Lund var forøvrig foreningens førsteformann.

Et tettere samarbeidmed Trondheim Turist-forening ( TT ) og til-knytning til Den NorskeTuristforening ( DNT )ga verdifull medvind, ogløypenett og hytterkunne planlegges ogrealiseres. Målet var joden gang som nå å giturfolk av alle katego-rier gode overnattingsmuligheter og sikre merkede leier å følge. En stiftelsekalt ”Turistruten Schultshytta- Trondheimsfjorden” overdro i 1987 Kvitfjellhyttatil NTT og Prestøyhytta til TT. Denne hytta ble siden overdratt til NTT, og dabegynte det å bli fart i hyttebyggingen. Skjækerdalshytta kom opp i 1990 ogSetertjønnhytta i 1994. Etter at NTT hadde leid Holden fjellgård fra StatensSkoger fra 1988, ble den kontrakten sagt opp i 1994, men vi fikk beholdeBekkstuggu på samme plass. Den er nå pusset opp og restaurert og er et finttilbud som en selvbetjent hytte. Ferslia selvbetjeningshytte ved Feren ble bygdi 1996. Før det hadde NTT overnattingsavtale med Sulåmoen. Det betyr at vimed overkommelige dagsmarsjer kan gå fra hytte til hytte etter merka leierfra TT`s løypenett i Sylane og helt til Setertjønnhytta ved Skjækra i Nord -Trøndelag. Foreningen jobber med en forlengelse av ei merka lei overSkjækerfjella via Gaundalen til vår selvbetjente hytte Bekkstuggu ved Holderen.Herfra er det merka sti langs Grønningen til veien ved Ismenningen.

For å skape de beste forhold for våre medlemmer ble Nord-TrøndelagTuristforening delt i tre turlag. Det var Skarven Turlag som omfatter Stjørdal

167

168

Hermannssnasa.

Kanotur på Forra.

og Frosta, Innherred Turlag som dekker området fra Åsen til nord for Steinkjer,og endelig Namdalen Turlag (Natur) som omfatter resten av fylket opp tilNordland grense.

Fra 1983 har vår virksomhet blitt koordinert gjennom et sekretariat somhar hatt varierende omfang og lokalitet. I dag ligger vårt kontor i Stjørdal medNina Kolstad i 80% stilling.

Fra 1990 har NTT gitt ut sitt eget blad Fjellvandring som kommer ut toganger i året med nyttig informasjon til våre medlemmer om planlagte turer,reportasjer og annet aktuelt stoff for friluftsfolk. Bladet og turprogrammene leg-ges også ut på nettsida vår www.nt-tur.no

Vi ser også klart viktigheten av at barn og unge lærer å bli glade i frilufts-liv og natur, og ”Barnas Turlag” har stor aktivitet både i Steinkjer, Stjørdal ogNamdalen. Det jobbes også aktivt med å øke deltakelsen i vår ungdomsgruppeNTT Ung.

I NTT er vi i dag nesten 3000 medlemmer og det er plass til mange flere.Vi er ikke i tvil om at godt tilrettelagt friluftsliv med turer, merka leier, trive-lige hytter og aktiviteter rundt dette, er med på å øke interessen og bruken avden fantastiske naturen vi har her i fylket og vårt land for øvrig. Vi ønsker fleremed oss. Gode tilbakemeldinger fra et trivelig miljø gir oss tro på at vi skal fåtil det. Alle blir rett og slett glade av frisk luft og mosjon.

169

Skitur Vulusjøen – Skogn Grønningen.

Dagturer i nærmiljøet rundt LevangerHermannssnasa er blitt et populært turmål og hadde over 100 deltakere i 2007

på den rundt 8 timer lange turen som Johan Austeen og Hans Kongsvik har ledeti mange år. Vi trenger heller ikke alltid å dra langt til fjells. Arboretet på Staupsamlet mellom 20 og 30 botanisk interesserte i slutten av mai da rhododendroenblomstret på sitt mest fargerike. Initiativtakeren og grunnleggeren av arbore-tet, Jon Ramstad, orienterte før rundturen som ble avsluttet med kaffe fra svart-kjel i gapahuken.

Botaniseringsturer til Hårskallen under ledelse av den kunnskapsrike bota-nikeren Svein Gunnar Raaen fra Verdal, har stått på programmet i mange år. Iår gikk turen til Tromsdalen hvor vi vandret blant fargerike orkideer sommarisko eller i mengder av liljekonvall. Du trenger ikke alltid å bruke apost-lenes hester heller. Sykkelturer rundt Ytterøya eller som i år Hoklingen rundt,kan være et brukbart alternativ for en helgetur med familien.

For de som foretrekker hendene for å komme seg fram, er kanoturer påForra et godt forslag, ikke minst for spreke ungdommer.

Det er arti å oppsøke stadig nye turmål. Setervandring i Markabygda ble iår arrangert for syvende gang. Opp til 50 har deltatt på disse turene rundt til

170

Sykkeltur på Ytterøya.

de mange setervollene, med Pål Kulås og Agnar Fostad som dyktige kjent-menn. Skituren fra Vulusjøen til Skogn Grønningen trekker også en rekke ungedeltakere. De voksne setter nok dessuten pris på den gode rømgrauten somalltid avslutter turene i Markabygda.

Vi må heller ikke glemme tilbudet fra Kjellrunn Skjerve om måneskinns-tur til Skjøtingstua i februar, selv om været kan legge kjelker i veien. Et nyttog populært turmål er NTTs hytte Fjellhov på Frosta, med avstikkere opp tilLitlheia og Storheia hvor vi kan se store deler av Trondheimfjorden og fjelleneinnover mot svenskegrensa. Er sikten klar kan en faktisk se helt inn iTrollheimen!

Som tidligere ansatte på ”Tangen” har Johan Austeen og Jon-Otto Leifsethsom turledere i en årrekke hatt et nært og godt samarbeid med ”Koffer itj?” vedNorske Skog Skogn.

Pål Kulås hadde i mange år planer om å gå en tur i grenselosenes fotsporslik hans far gikk mange ganger under krigen. Jorunn Hallan og Jon-Otto del-tok i planleggingen av den første turen i 2006 og engasjerte turlagets lederGunnar Johansen som turleder. Tredagersturen ble gjennomført i strålendesommervær. Gå tilbake til årboka for 2007 og les Påls beretning om bak-grunnen og gjennomføringen av turen.

Vi mangler et ”Barnas Turlag” i Levanger og Verdal. Et godt samkommu-neprosjekt for naturglade førskolelærere? Ta kontakt med Kjellrunn eller Jorunn.

TT (Trondhjems Turistforening) har lenge hatt aktive seniorgrupper sommøtes regelmessig for planlegging og gjennomføring av kortere og litt lengrefellesturer. Dette burde vi kunne få til på Levanger også. Interesserte kan ta kon-takt med Johan eller Jon-Otto.

Gode turvaner gir god helse – kom deg ut!

171

172

Byg

ging

en a

v "1

942-

fløy

a" p

å In

nher

red

Syke

hus.

Bild

et e

r ta

tt i 1

940.

Fra

foto

arki

vet

Jørann Tingstad:

Finne skole – et viktig holdepunkt i et grendesamfunn

Artikkelen bygger på et dokument som ble skrevet ferdig vinteren 2006/07;”Skolen i Finne 1860 – 2000”. Det kan lånes fra bibliotekets lokalavdeling.

Intensjonen var å fortelle litt om innhold og viktige hendinger ved Finne skolei de første årene og til skolen ble nedlagt våren 2000. Da mistet den veslegrenda Finne i Skogn øvre sitt samlingspunkt. For barna som soknet til denneskolen fikk det kanskje ikke så stor betydning, men for grendesamfunnet ble detet sterkt oppbrudd. Det ble derfor interessant å se litt på historien til fastsko-len i Finne. En historie som på mange vis er felles for små bygder som har opp-levd det samme før og etter kommunesammenslåingene på 1960-tallet.

De tok saken i egne henderVi går fram til 1850. Da var Skogn herred inndelt i fem distrikter. Alle dis-

triktene, eller kretsene, hadde nå fast skole, bortsett fra 4. distrikt, det vil si Finneskolekrets. Nå var innbyggerne i Finne lei av å vente, og de krevde en fastskole. Saken ble tatt opp i Skolekommisjonen første gang i 1858, og det bleanbefalt at kretsen skulle få fast skole eller to faste rodestuer. Peder Olaus Byleide bort rom til østre rode og Peder Hojem leide ut rom til vestre rode.

Men folk langs Movatnet var ikke fornøyde. De mente at skoleveien blefor lang for barna. Etter et kretsmøte som soknepresten tok initiativ til i 1859ble det bestemt at Hans Støre fra Øvre Finne skulle skaffe rom til fastskolenog kost og losji til læreren i fem år framover.

Hvor lenge fastskolen holdt til på Øver-Finne er noe uklart, men etter noenår ble den flyttet til Nedre Hojem, og i flere dokumenter blir skolen benevntsom Hojem skole.

Skolestua på Hojem står ennå på gården Hojem nedre. Bygningen ble opp-ført på tunet på Hojem øvre. Og dette var det opprinnelige tunet. Når bygningenble oppført vet vi ikke. Men da gården ble delt i 1841, ble huset flyttet ned tildet nye gårdstunet der det ble brukt til stuelån.

173

Huset er bygd av tømmer og er i to etasjer, i første etasje er der gang, kjøk-ken og stue. I andre etasje er det tre soverom. I øvre enden av huset var det bygdtil et uthus. Nå er denne delen brukt som garasje. Stua som ble brukt som sko-lestue fra starten av 1860-årene og fram til 1872 er på ca 29 kvadratmeter. Treav veggene er panelte, men den fjerde veggen viser det laftede tømret somhuset ble bygd av. At det ble trangt om plassen er lett å forstå. Det samlede elev-tallet var for eks. 86 elever i 1863/64 (Antagelig delt i tre klasser). I skolestuastår ennå en av de gamle pultene. Her er også et skrin som ble brukt av lære-ren. Det er ca 50 cm langt og 25 cm bredt med plass til lærerens skrivesakerog bøker. Det er enkelt dekorert på lokket, inni er det todelt med flere smårom trukket med et vakkert mønstret stoff. Dette var nok et praktstykke da detble tatt i bruk, kanskje så langt tilbake som i 1830-årene.

Bygging av fastskole i FinneVi har kommet fram til året 1863. I den gamle skolekommisjonsprotokol-

len for dette året finner vi at Nils By tilbyr sognet 20 mål skolejord og oppfø-ring av skolehus for 800-900 spesiedaler. Vi vet ikke hvorfor saken ikke blebehandlet videre i kommisjonen, kanskje det ikke var plass på årets budsjett?I 1869 ble saken tatt opp på nytt. Bonzak Gotaas og P. Hojem skal undersøkeom en kan få kjøpt 20 mål jord til bygging av skolen. Men trolig var det storuenighet i kretsen om hvor skolen skulle bygges.

174

Finne skole med hagejorda til lærer Bjøraas. Bildet er trolig tatt på 1920-tallet.

Endelig i 1869 ble det fortgang i saken. Det ble bestemt at skolen skulle byg-ges på Finne. Utgiftene til byggingen skulle ikke overstige 950 spesiedaler. Nåvar det viktig å få planen godkjent av amtsformannsskapet. Det ville da væremulig å bli ferdig med bygging av skolehus med lærerbolig, uthusbygning ogstabbur i løpet av 1872. Nå gikk alt glatt! Husene stod ferdige i oktober 1872og kostet i alt 1014 sp.d. Amtet dekket halvparten av byggesummen.

Glimt fra skolens innhold fra 1860 til 1892

Men hva lærte elevene på skolen i denne perioden? Litt av svaret kan vi finnei den gamle skolekista som stod på Finne skole fram til skolen ble nedlagtvåren 2000. I skolekista finner vi ”Læsebok for Folkeskolen og Folkehjemmet.Utgitt efter offentlig Foranstaltning. Første skoletrinn 1863”. Denne bokaskulle i tillegg til å gi eleven leseferdighet, også gi kunnskaper i de nye fagenesom skoleloven fra 1860 innførte, bl.a. naturfag, geografi og historie. Prinsippetboka var bygget over fra det nære og kjente, hjemmet, videre til fedrelandet ogtil slutt ut i verden. Et prinsipp som gjelder den dag i dag.

Den første læreren som tok i bruk boka var Peter Larsen Hofstad. Han varfødt på Huus i Stjørdalen i 1837. Kona hans het Jonetta, hun var datter avPeder Hojem. Han var utdannet lærer fra Klæbu seminar, og i 1859 ble han til-satt som lærer i Finne der han virket som lærer i 12 år. Han ble syk og døde i1875 og er gravlagt på Lånke kirkegård.

Tidsbolken fra 1872 til 1889Christian Ertsås hadde vært andrelærer på Skjerve skole da han ble tilsatt

som vikar for Hofstad 2. september 1872. Han ble fast tilsatt i 1874, og var lærerpå Finne fram til 1889. Han var født i 1846, og 19 år gammel var han ferdigutdannet lærer fra Klæbu seminar. I årene fram til 1852 var han lærer påYtterøya og Skjerve. Så kom han til Finne og ble gift med Jonetta Lello, dat-ter til Elling og Serianna Lello. Sammen flyttet de inn i den nye skolen.

I skolebygget var det husrom for læreren og hans familie og et klasserom.Dessuten var det et lite stabbur og et uthus. Til skolen hørte det også med ca20 mål jord. Denne jorda kunne læreren dyrke, og fø ei ku eller to og noen sauer.Her hadde han også muligheter til å dyrke poteter og grønnsaker. Dette ble etnødvendig tilskudd til den lave lønna.

Elevene ble delt inn i tre klasser, 12 ukers skole for de to øverste klasseneog 6 uker for småskolen. Vi vet lite om skolens innhold i disse årene, men sko-leloven fra 1860 var fremdeles gjeldende. I skolekista finner vi ei tynn, lita bok;”ABC med Billeder til Skrivelæseundervisningen” utgitt 1872. Boka bærerpreg av flittig bruk, her er kryss for lekser, skriblerier og tegninger på innsi-

175

den av permene, en hane pryder tittelbladet. Dette kan kanskje ha vært en avde bøkene skolen måtte kjøpe inn for å låne ut til ”et fattig Barn”. Elevenefikk ikke gratis bøker på skolen før i 1911. Ikke alle hadde råd til å kjøpebøker, derfor gikk nok mange på omgang mellom elevene, og noen fikk altsålåne på skolen.

Opplæring i skytingSkolekommisjonen behandlet en uvanlig sak i 1887: ”Indtrøndelag og

Namdalens Folkevæpningssamlag” søkte om tilskudd til innkjøp av to salong-rifler til bruk i skolene i Skogn. Samlaget ville gi kr 10 til hver rifle, riflene kos-tet kr 20 kontant. Det ble vedtatt at Markabygda skulle få en rifle. Dette haddenok direkte sammenheng med at lærer Hofstad sjøl var ivrig jeger.

Innledning til en ny epoke; 1890 til 1920

Den nye skolelovenDet hadde i årene fram til 1890 dukket opp flere privatskoler for de kon-

disjonertes barn, særlig i byene. Strømninger i tiden var å slette ut det klasse-delte samfunnet. Den nye skoleloven skulle være et redskap for å få til dette.Loven sa at ” barn fra alle samfunnsklasser skulle gå på de samme skoler”.

Fellesundervisning skulle bryte ned sosiale fordommer og bane vei for endemokratisk samfunnsholdning. Den offentlige skolen skulle ikke lenger heteallmueskole, men folkeskole. På lengre sikt skulle det være likestilling mellomland og by. Det skulle være fastskole både for småskolen og for storskolen.

Fagkretsen ble utvidet med ferdighetsfag: Gymnastikk, sløyd, handarbeid,tegning og husstell. Administrasjonen ble også forandret: Skolekommisjonenble erstattet med skolestyrer. Skogn skolestyre ble stiftet 2. januar 1880.Skolestyret skulle ha ansvar for undervisningsplaner, lærebøker og tilsetting avlærere.

I hver skolekrets skulle det være ei tilsynsnemd som skulle velges av kret-sens innbyggere. I referatet fra det første møtet i tilsynsnemda i Finne finnervi at det var 78 stemmeberettigede til stede. De tre første medlemmene i dennenemnda var Peder Olaus Rossingaunet, Erik Lund og Kristoffer Alfsen.

Allerede en måned senere hadde nemnda fått en vanskelig sak. De skulleuttale seg om hvordan de så på en forlengelse av skoleåret slik at ikke skole-dagene ble så lange, og at det ikke ble så mange barn i hver klasse. Det ble holdtkretsmøte, men foreldrene gikk imot forslaget med den begrunnelse at barnatrengtes hjemme til gjeting og onnearbeid.

For første gang ble det foreslått at Finne krets skulle nedlegges og at nyekretsgrenser skulle opprettes. Grunnen var at elevtallet var høyt og skolen var

176

for liten. Dette forslaget gikk ikke igjennom. Men det ble vedtatt at det skulleopprettes 9 småskolekretser. Mange av disse klassene hadde tilhold i leidelokaler. I Finne skulle småskolen holde til på Finne øvre.

I skolestyremøte 13. august 1890, sak 4 ble dette vedtaket fattet: ”LærerErtsaas andragende om tillatelse om å benytte vicarius til 30 juni 1891 invil-ges, dog saaledes at lærer Bjøraas helst benyttes”. Bjøraas-perioden på Finneskole hadde begynt. Den skulle prege skolen i hele 77 år på en svært god måte!

Johan Gunnerius BjøråsJohan Gunnerius Bjørås ble født 9. august i Bjøråsstuggu i Frol. Almueskolen

gikk han på Halsaunet hos lærer Jon Jonsen. Han hadde gode evner og inter-esse for skolearbeidet, og etter konfirmasjonen fortsatte han på aftenskole, hanfikk også privatundervisning av lærer Jon Jonsen. I 1882 gikk han på”Fredrikshald sløydforrenings arbeidsskole”, og de to neste årene var han hus-flidslærer i Levanger. Men han ville ha lærerutdanning og begynte på Klæbuseminar hvor han var ferdig i 1887. Som vi ser hadde han en allsidig utdannelse.

Gunnerius Bjørås var musikalsk og hadde lært å spille orgel på lærerskolen.Han var organist i Markabygda kirka fra 1896 til 1918. I Alstadhaug kirkevikarierte han for Ertsaas i tida 1908 -1912, og han fikk fast organistpost fra1915. Lønna var 25 kr året i Markabygda og 100 kr i Alstadhaug. GunneriusBjørås deltok i svært mye av det som skjedde i kretsen. Han var med ved storefamiliehøytider, og hjalp til med å skrive brev, kontrakter, avtaler og attester.Om vinteren arrangerte han skirenn for skoleungene, langrenn for alle og hopp-renn for guttene. Han var flink til å få alle med.

Folk i kretsen husker spesielt hvor sprek han var. Det var få som kunneholde følge med han på fjellet, og en fottur til Levanger var for ingenting å regne.

Gunnerius og Bertine Bjørås kjøpte heimen Fagerstrand på Holan i 1927.Men Gunnerius døde alt i 1930 av tyfus som han fikk etter å ha drukket stil-lestående myrvann på en fjelltur. Folk i Finne kom til å huske ham med gledeog takknemmelighet!

Den første lærerinnen med fast ansettelse i FinneFra 1891 til 1900 ble det brukt kvinner til undervisning i småskolen, men

ingen av disse fikk fast ansettelse. Dette var Anne Martha Alstadhaug, AnneMartha Lorentsdatter By, Sofie Lorentsen og Bertine Bjørås.

I 1916 ble det søkt etter lærerinner for Finne og Markabygda. KristinaGangaas ble ansatt. Det første året (1916/17) hun arbeidet på Finne var små-skolen på Hojem. I Markabygda var det da nettopp bygd ny skolebygning medklasseværelser for småskolen og husrom for lærerinnen med ”lærerinnebe-kvemmeligheter”, så hun overtok lærerinneposten der med forbehold om å fåflytte tilbake til Finne. Og etter ett år kom hun tilbake. Nå var hun og småskolen

177

igjen i leide lokaler, først på Hojem og så på Finne øvre. Men hun undervisteogså i den nye skolen til 1923 og var lærerinne på Finne i 6 år.

Skikken med at lærerinnene skulle være klasseforstandere bare i småsko-len, holdt seg fram til 1970-årene, og undertegnede var den første kvinneligeklasseforstanderen i storskolen ved Finne skole.

Noen saker fra Tilsynsnemndas protokoll fra 1891 til århundreskiftet

Legemlig straffAv et referat fra kretsmøte 10. april 1892 ser vi at legemlig straff ble tatt opp.

Hvorfor saken ble tatt opp vet vi ikke, men det er trolig at skolestyret ville haretningslinjer for denne straffemåten. Det kan også være spesielle forhold vedskolen som gjorde at saken ble tatt opp. Vedtaket ble slik: ”Med 35 mot 13 stem-mer besluttedes: Legemlig straff blir at anvende når omstendighetene krever det.Med legemlig straf er ment ris, tilføyet paa et sted hvor barnet ikke kan faa menderaf. Naar saadan straf skal tildeles, skal de børns foreldre eller foresatte til-kaldes”.

Skoleavslutning – innføring av karakterbøkerPå kretsmøte 16. februar ble spørsmålet om årsprøve (muntlig prøve med

ekstern eksaminator) tatt opp. Forsamlingen ble enige om at årsprøvene ikkega noe sikkert bilde av hva barna hadde lært på skolen. Det ble derfor foreslåttat læreren sammen med tilsynsutvalget skulle gi barna karakterer i hvert fag”i en liden bog som er indrettet dertil” (karakterbok).

Det ble dessuten bestemt at hvert skoleår skulle avsluttes med en festligsammenkomst og ”gjøres i det hele taget så hyggelig som muligt”. Men: lære-ren og presten skulle gjennomgå litt religion med eleven, og skriftlige arbei-der og karakterbøker skulle framlegges slik at alle kunne se hvor eleven sto!Johanna Lello (født 1914) forteller om en mor som ikke var helt fornøyd medsin sønns resultater. Etter å ha sett arbeidet sa hun: ”Berre bok gjer ingen mannklok!”

SkoleskirennEn av bygdas store begivenheter var skoleskirennet. De voksne som hadde

anledning møtte opp på skolen den dagen rennet gikk. De hjalp til med å gåopp løyper, lage hopp, skaffe premier og ta tid på deltakerne.

Mye av æren for dette skal Gunnerius Bjørås ha; han var jo selv en ivrig ski-løper. Han skriver at skoleskirennene startet i 1890-årene, det første tidfestestil 1895. Vi har hans beskrivelse av skoleskirennet i 1916 og tar med litt av refe-ratet:

178

”Sidste avholdte skirenn søndag 23. januar 1916 var besøkt av ca. 80 men-nesker; ældre mend og kvinder, ungdommer og barn…Veiret og føret var min-dre bra. Vind med enkelte snedriver, og om aftenen i 7-tiden da skoleung-dommene skulle reise hjem, var det riktig stygt sneslafs. Løpen for lengstelangrend gikk fra skolen, om Kjesbu, Augdalsli, Valdhaug, Stavern, over nedreog øvre Finne og til Finne skole. Den antages for ca. 4,5 km.” Jentene gikk enkortere løype på ca. 3 km. Startkontingenten var 40 øre.

BasarenEn annen sak som gikk igjen på tilsynsnemndas møter var hvordan skolen

skulle skaffe læremidler til ”mer indgaaende undervisning i de forskjelligefagene”. Det var lite å få fra det offentlige, men som vi senere skal se tok inn-byggerne i kretsen saken i sin egen hånd. Kvinnene strikket og sydde, og detble laget fine gjenstander som ble loddet ut på årlige basarer. Den første basa-ren ble holdt 28. desember 1901. Basaren ble en årlig begivenhet til hygge foralle i bygda og til stor hjelp for skolen. Finnesbyggene har gjennom årene værtsvært rause når skolen har bedt om hjelp både med penger og dugnadsarbeid.

For disse pengene ble det etter hvert kjøpt inn utstyr til ”anskuelsesunder-visning”. Et eksempel er den gamle ”sol-jord-måne”-modellen med sola i sen-trum, der en kunne plassere en lampe eller et stearinlys. Lyset i klasserommetble slukket og gardinene trukket for. Så dreide læreren på ei lita sveiv, jordabegynte å bevege seg rundt sola, og månen fikk fin fart rundt jorda! Spennendeog lærerikt – og litt skummelt!

De utstoppede fuglene og smådyra ble beundret og sammenlignet med delevende sortene utenfor vinduet! Andre læremidler som ble tatt i bruk i denneperioden var plansjene, særlig i kristendom og naturfag.

Etter 1900

UnionsoppløsningEn stor begivenhet var unionsoppløsningen i 1905. Vi vet ikke om den ble

markert på skolen, men skolens innhold bar preg av at den unge nasjonenhadde behov for å skape holdninger blant innbyggerne som skulle få hverenkelt til å kjenne at de hørte sammen i et stort fellesskap; det norske. For å fåtil dette måtte det bygges nasjonale holdninger allerede i skolen.

Den nye skoleloven fra 1892 viser at det ble lagt stor vekt på dette bådegjennom lærerutdanningen og gjennom lærebøker ved stoffutvalg. Størst betyd-ning fikk kanskje Nordahl Rolfsens lesebøker som ble benyttet langt opp i1950-årene.

179

MålstridenEn viktig sak i nasjonsbyggingen var striden om hvilket skriftspråk som

skulle brukes. Spørsmålet om elevene skulle bruke landsmål eller riksmål bletatt opp i skolekommisjonen i 1885. Det ble da vedtatt at de to målformeneskulle likestilles. I 1898 ble saken tatt opp igjen på kretsmøte, da ble det bestemtat elevene selv kunne bestemme hvilken målform de kunne bruke. Saken bleigjen tatt i 1919. På dette møtet redegjorde folkehøgskolestyrer Martin Sivertsenfor de nye reglene for nynorsk og ”dansk-norsk”, og han var nok en sterk for-kjemper for nynorsk. Ved avstemningen ble resultatet 30 for riksmål og 15 fornynorsk.

Planting av skogFylkesskogmesteren ville gi planter til de skolene som ville lære elevene

skogplanting. Slike dager ble arrangert på Finne rundt om på de forskjellige går-dene fra 1901. Dette var en dag som elevene så fram til. De fikk bl.a. serve-ring på den gården som hadde planting.

Ny skolebygning 1922Det ble mer og mer klart at kretsen trengte en ny skolebygning. Midt i jula,

29. desember, i 1917 ble det holdt kretsmøte hvor det ble reist krav om ny sko-lebygning. ”Beslutning: Kretsmøtet vil paa det bestemteste fremholde nød-vendigheten av at bygning av Finne skole utføres efter alternativ I (Markabygdenskole) Forsaavidt dette vil kunne ske er kredsen villig til at yde frivilligt størrearbeide med frembringelse av materialer til bygningen efter vedlagt arbeids-bestemmelse. Enst.” Mange meldte seg på lista. 35 mann kunne stille med hestog utføre til sammen 67 dagsverk, 23 mann kunne stille som hjelpemannska-per og utføre 42 dagsverk; denne lista ble sendt til herredsstyret.

Det ble nedsatt en byggekomité i 1917. Grunnmuren ble lagt høsten 1919,men arbeidet med bygging kom ikke i gang før 1920. Byggekomitéen bestodda av Karl Brenne, formann, Paul Lynås og H. Finne. Ansvarlig for grunnmu-ren var Andreas Arnstad. Skolehuset og nytt uthus var tegnet av byggmester OleAndresen etter hans tegninger av Markabygda skole. I skolens 1. etasje vardet to store klasserom og leilighet til læreren og hans familie, i 2. etasje var detkombinert sløyd og gymnastikksal og leilighet for lærerinnen.

Den nye skolebygningen og uthuset kom på kr. 72 573,87. Materialene tilskolen ble saget på Brenne Sagbruk og Finne Dampsag, grus ble fraktet fraHynne og Hotterøya. Det ble gravd ny brønn og lagt ny vassledning. Den nyeskolen fikk også elektrisk lys i 1922. Kommunen leide 300 watt til klasse-rommene, og til privat bruk for læreren ble det leid inn 400 watt.

Mye ble forandret til det bedre da nyskolen ble tatt i bruk. Det ble bestemtat handarbeids- og sløydtimene skulle slås sammen, slik at det ble en hel uke

180

sløyd og handarbeid i løpet av skoleåret. Den gamle skolebygningen ble revet,solgt og flyttet til Sandberg, hvor den i en kort periode ble brukt til lokale forframhaldsskolen.

Finne skole 1921-1940 – sett med elevenes øyneHøsten 1921 stod et klasserom ferdig slik at småskolen kunne flytte inn. En

av elevene som begynte i 1. klasse var Johanne Margrete Lello, født 1914.Hun forteller dette:

”Jeg hadde nettopp mistet mor om sommeren, hun hadde vært syk sidenspanskesyka herjet i 1918. Jeg gledet meg til å begynne på skolen, men gruetfordi hun ikke var med. Lærerinna vår het Kristine Gangås, hun var veldigsnill. Vi kom til skolen tidlig om morgenen, da fikk vi gå inn og sette oss vedovnen. Det var Ingeborg Litjmarka som tente opp, og hun vasket også klasse-rommene. Vi satt sammen to og to. Vi hadde blekkhus og penn oppe på pult-plata.

Vi startet dagen med å reise oss og hilse på læreren, og så leste vi Fadervårog sang.

Vi måtte reise oss og stå ved pulten når vi ble hørt i leksa. Dersom det varnoen som ikke kunne leksa, måtte de stå på gangen og få leksa om igjen.Andre time var det rekning, tredje time var det lesing og skriving. Etter mat-friminuttet hadde vi litt forskjellig: Historie, naturfag og noen ganger hadde vitegning i tre timer – det likte jeg godt. Når vi hadde gymnastikk var vi ute, omvinteren stod vi ved pulten og gjorde øvelser. I friminuttene lekte vi ”Slå påringen” og ”Jeger og hund” – det var morsomt for da var både gutter og jen-ter med. ”Hunden” skulle fange de andre.

Vi gikk på skolen annenhver dag. I storskolen hadde vi Gunnerius Bjørås.I den tida var det bare to lærere. Læreren hadde de to storskoleklassene, og lærer-inna hadde de to småskoleklassene.

Fra skoletida mi husker jeg særlig godt en skoletur til Trondheim. LærerBjørås hadde leid en lastebil der vi skulle sitte på lasteplanet. Ei mor sendte medet ullteppe som vi skulle ha over oss, og det var bra, for vi fikk motorstopp ogdet tok lang tid før vi var framme. To jenter fra Trondheim var bortsatt i Finne,de gikk i klassen og var med på turen. Bjørås hadde varslet mor deres, og hunkom og fikk møte jentene sine da vi spiste maten vår i Trondheim. Det var fintgjort av læreren, syntes vi. Noe annet vi satte pris på var skogplanting – det varfint å få være ute en hel dag!

17. mai var en stor dag! Vi gikk i tog rundt om i grenda. En gang husker jegat vi gikk til Bolstad. Der fikk vi sjokolade (kakao), boller og ”råstokk”. Ellersvar det morsomt med skirenn, basarer og juletrefest.

Det var bispevisitas på skolen da jeg gikk siste året, det var biskop Størensom kom sammen med presten Finsås.

181

Så var skoletida slutt. Jeg sto til konfirmasjon i svart fløyelskjole - senereble det vanlig med kvite konfirmasjonskjoler. Jeg gikk på aftenskole året etterat jeg ble konfirmert.” (Johanna Lello, intervjuet mars 2007)

Nye lærereMargit Blekastad overtok posten etter Kristine Gangås. Hun underviste

fram til 1931, og så fulgte Anna Loe Isdal, ansatt fra 1932. Hun var lærer påFinne i 43 år – fram til 1975. I perioden fram til 1940 var det flere lærere somarbeidet som vikarer, men Margit Blekastad, Eivind Bjørås og Anna Loe Isdalskapte skolemiljøet som også de siste årene preget skolen.

Margit Blekastad var fra Gudbrandsdalen, og kom til Finne i 1924. Hun vilsærlig bli husket fordi hun opprettet skolebibliotek i 1927. Hun samlet innpenger gjennom utlodning og søknader om tilskudd gjennom tilsynsutvalget.Hun fikk også et statstilskudd på 40 kroner og en gave fra Skogn mållag på 20kroner. Nå hadde hun penger til å kjøpe inn de første 22 bøkene til skolebok-samlingen. Boksamlingen ble etter hvert ganske stor takket være sjenerøsegaver fra foreldrene i Finne i form av overskudd på årlige basarer og tilstelninger.

Eivind Bjørås ble født i lærerboligen på Finne skole i 1898. Han var sønnav Gunnerius Bjørås og Bertine Nilsdatter Vinje. Han vokste opp på Finne ogbestemte seg tidlig for å bli lærer slik som sin far.

I arbeidet sitt på Finne var han kjent for å være en ordensmann. Han etter-lot seg utallige notatbøker, der han forteller om alt som skjedde på skolen,smått og stort. Det finnes også sirlig førte lister over utlevert skolemateriell ogforedrag og beskrivelser av forholdene under krigen. I et intervju fra 1994forteller Ingrid Brenne, som begynte på Finne skole i 1927: “Jeg tror jeg kansi at vi hadde en streng skolelærer, som de fleste av oss var litt redde for. Vardet en time han kom inn og begynte å gå fram og tilbake foran pultrekkene, vis-ste vi at det ville komme en eksplosjon, det være seg berettiget eller uberetti-get. Det gikk hardt utover pekestokken enkelte ganger, så den måtte nok for-nyes i løpet av skoleåret.”

Det ble holdt stor fest til ære for ham da han gikk av som lærer i 1966. Hanfikk overrakt en gave samlet inn fra samtlige heimer i kretsen. Bjørås flyttet utfra lærerboligen og ned til Skogn sentrum, der han hadde kjøpt seg et trivelighus. Der bodde han til han døde 87 år gammel. ”Bjørås-perioden” hadde tattslutt, men folk i Finne vil minnes den med takknemlighet og glede!

Anna Loe ble født i 1906 og bodde mesteparten av sitt liv i Finne. Hun gikkpå Levanger lærerskole og ble ferdig lærer i 1927. På lærerskolen traff hun lærer-student Isdal fra Bergen, de giftet seg og flyttet til Finne i 1932. Anna var lærerpå Finne i 43 år. Anna underviste alltid i småskolen, med unntak av undervis-ning i håndarbeid i storskolen. Hun var meget systematisk og grundig i sinundervisning og var svært godt likt i skolekretsen.

182

Kretsens innbyggere tok ansvar når det trengtesBåde privat og kommunal økonomi var skral i mellomkrigstida, særlig i

30-åra. Mye av det skolen hadde bruk for måtte skaffes av kretsens egne inn-byggere. Noen av de sakene som stadig går igjen i tilsynsnemndas protokoller pengeinnsamling.

Vi skal ta med noen av de sakene som kretsen selv skaffet til veie, enten veddugnadsinnsats, utlodning eller basar. G. Bjørås, som var meget musikalsk ogi tillegg flink med hendene sine, bygde sitt eget orgel(!). Han hadde både utgif-ter og mye arbeid med det, og i 1925 kunne han tenke seg å selge det til sko-len for 140 kroner. Dette ble tatt opp av tilsynsnemnda, som gjerne ville beholdedet i skolen. Det ble derfor holdt fest på skolen med ”opplesnad, fyredrag,song og musikk og kaffe”. Folk kom og ga penger, og det ble nok penger tilorgelkjøp – ja, enda ble det litt til overs også. Orgelet er nå i privat eie hos JoridBerre, G. Bjørås’ barnebarn.

Elevene ville så gjerne ha en fane til 17. mai-toget. Ragnvald Johansen tokpå seg å male fanen. Den ble veldig fin, med bilde av skolen på den ene sidenog en lubben engel på denandre siden. Men fanen varennå ikke finansiert, så sko-len måtte låne penger avFinne Fattigpleieforening(senere Helselaget). 17. mai1925 var den flotte fanen fer-dig. Den ble brukt fram til1998! Fanen har følgendetekst på forsiden: ”Finneskole 17. mai 1925” (sam-men med bilde av skolebyg-ningen”. På baksiden: ”Gudsigne vårt dyre fedreland”(med bilde av en svevendeengel med fakkel i hånden).

Skolen hadde fått påleggfra skolestyret om at allemåtte ut i friminuttene. Daskulle vinduene åpnes slik atdet ble frisk luft i rommene.På svarte vinteren var det oftekaldt for elevene å være ute,og Bjørås innså derfor at detmåtte bygges et uværsskur.

183

Det ble vedtatt å bygge skur ved hjelp av gaver og dugnadsinnsats fra folk igrenda; det tok tid, men i 1933 var skuret ferdig.

Krigsårene 1940-45Selv om landet var okkupert, måtte hverdagen gå sin gang med undervis-

ning etter den nye planen fra 1936. Men toppledelsen i Nasjonal Samling toketter hvert over styringa av skolen: Skolestyret måtte gå av, og i stedet skulledet være en formann og to rådgivere. De ble utpekt ovenfra og altså ikke demo-kratisk valgt. Det ble opprettet en nazistisk lærerorganisasjon, NorgesLærersamband. I et skriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet 16. mars1942 ble det stilt krav om at alle lærere skulle skrive under på at de ville stå idenne organisasjonen. De lærerne som ikke ville skrive under, kom til å mistelønn, stilling og lærerbolig. Alle lærerne i Skogn nektet å skrive under, også lærerEivind Bjørås og Anna Loe Isdal.

I det skjulte hjalp Bjørås folk som rømte fra Falstad. Datteren hans, JoridBerre, minnes den stadige redselen for at faren skulle bli arrestert. Sekken stopakket og klar. I de kritiske dagene under lærerprotesten i 1942 regnet han medå måtte slutte på en dags varsel. Mange lærere ble satt i fengsel eller konsen-trasjonsleir. Men Bjørås var blant de heldige som ikke ble tatt. Han skriver: ”Einfager sommarkveld i 1946 var det lærarmøte hos Folkvord på Ekne. Dahla-marka var ikke langt unna. Dit gjekk møtelyden for det første. Ein ville sågjerne sjå gravstadane til nokre av dei som let livet i kampen for eit fritt Noreg”.

Tilsynsnemnda for skolen måtte også slutte. Siste møte i kretstilsynet bleholdt 15. desember 1940. Eneste sak på møtet var juletrefesten 5. juledag. Denskulle gå som vanlig, men ”Både born og vaksne tar med seg kvar sitt brød-merke for gyldig rasjoneringskort”.

Fredsvåren8. mai 1945 ble en gledens dag, også på Finne. De voksne hadde nok en

anelse om at tyskerne ville kapitulere, men for skolebarna var krigen blitt en”normal situasjon”, og denne dagen kom som en overraskelse. Pål Myhr og KariVenseth, født Nilsen, gikk i samme klasse og var 11 år. De forteller: ”Da vi kominn i klasserommet, kom Bjørås og fortalte at det var blitt fred i Norge. Han varrød i ansiktet, opphisset og glad. Skolen ble avlyst den dagen, og vi kunne gåhjem. Etter hvert kom flaggene opp rundt om i hele bygda. Sverre Hallan varute på veien – han hadde tatt på den soldatuniformen han hadde brukt underkampene i Narvik i 1940. Vi syntes det var en flott uniform!”

EtterkrigstidaEtterkrigstida var preget av nøysomhet og optimisme. Et eksempel er jule-

trefestene: Her skulle hvert barn få en liten pakke. 14. desember 1946 kan vi

184

lese fra referatet i tilsynsprotokollen: ”Barna får utdelt pakkar. I pakkane skaldet millom anna vere eit eple, dersom det vert råd å få tak i”. I årene fram til1952 ble dette eplet nevnt i alle referat; det var altså ingen hverdagskost medeple om vinteren. I 1965 kom nissen på juletrefesten i Finne for første gang.Fram mot 2000 ble det etter hvert flere nisser og større poser til barna.

Elevene kunne leike på plassen mellom skolebygningen, uthuset og stabburet,resten av skolejorda var oppdyrket. Etter hvert ble det et sterkt ønske om enstørre leikeplass/idrettsplass. Saken ble tatt opp i 1951, men først i 1954 gikkskolestyret inn for å bevilge 3000 kroner til dette. Hallvar Hallan ble leder forei gruppe som skulle planlegge og komme med kostnadsoverslag. Det ble ogsåbevilget penger til et høyt gjerde rundt plassen. Denne plassen kom til å betymye både for elevene ved skolen og for voksne som benyttet plassen til fot-ballkamper og trening. Hallvar Hallan var selvutnevnt vaktmester for plasseni 50 år. Når lærerne kom på skolen om morgenen var Hallvar i full gang medspade og rake nede på plassen!

Birger Rønning forteller dette om leik og idrett i slutten av 1950-årene: ”Påleikeplassen ble det sparket fotball hvert friminutt, så sant den ikke var dekketav snø. Lagene ble valgt av de beste spillerne. Som regel var det 7. mot 6.klassingene. Jentene fikk aldri være med, de hadde sine egne leiker. Men dethendte Bjørås tok oss med dit ned for å spille kanonball, og da var alle med.Rundt skolen var det fine bakker for skitrening, og vi laget hoppbakke og sla-låmløyper.

Den stor begivenheten var når vi hadde skolerenn mot Markabygda. Mendet må innrømmes at ”Marka” som oftest fikk med seg skjoldet hjem; de varnok flinkere på ski enn oss. Skjoldrennene gikk på omgang, og først på 1960-tallet kom også Tuv og Markabygda med. Når turen kom til Finne, var dethopp i Finnkollen og slalåm i Karihaugen. Friidrettstevlingene var på Remyra.Ellers var det hvert år skoleskirenn i området rundt skolen – og med premie-utdeling 17. mai”.

Kommunestyret vedtok å bygge ny skole, og høsten 1974 kunne kretsen tanyskolen i bruk. Skolebygget ble levert av Block Watne og byggeleder varJohn Eiternes. Det ble et svært utradisjonelt bygg både utvendig og innven-dig, og det var sterkt preget av pedagogisk nytenkning. Det en-etasjes byggetmed flatt tak lå godt i landskapet, men skilte seg sterkt ut fra den tradisjonellegamle byggestilen ellers i bygda. Innvendig var bygget delt i to fløyer.Hovedfløya inneholdt skolekjøkken, sløydsal, materialrom, 1. klasserom, lærer-rom og kontor, grupperom og storklasserom med plass til bibliotek og to klas-ser. Den andre fløya besto av gymnastikksal, scene og lagerrom. Kjelleren varbrukt til garderober og lagerrom. I årene som fulgte ble skolerommene noeforandret, bl.a. ble det bygd arbeidsrom for lærerne og et tilbygg med toalettog vaktmesterrom.

185

186

Skiaktivitet.

Uteaktivitet.

Odd Storaune, John Aage Nilsen, Margretha Aune og Anna Loe Isdal varde lærerne som fikk starte opp i nyskolen. Anna hadde bedt om et ekstra år, forhun hadde så lyst til å undervise i nyskolen, noe hun gjorde med glød og inter-esse til hun sluttet våren 1975.

Skolens tradisjoner fra år til årNår høsten kom var det tid for dagturer ut i skog og mark. Det varierte litt,

men Byasetra, Grønningen og Skallen var gode alternativer.I november kom grunnskoleuka, som gjerne hadde felles tema for hele lan-

det. Det var foreldrene som skulle stå for opplegget, men lærerne deltok selv-sagt også. Vi skal kort nevne grunnskoleuka 1992. Det ble bestemt at gamle byg-detradisjoner skulle vises fram, og så skulle elevene få prøve seg på disse.Temaene var ull, melk, baking og soplimebinding. Aktivitetene var spreddover hele uka, og skolen var åpen for alle. Elevene hadde stor glede av alt defikk oppleve som faktisk var nytt for dem.

Særlig satte de pris på de ”nye lærerne”. Jostein Nilsen hadde med seguklipte sauer og viste saueklipping. Laura Haga og Marte Strøm kardet ogspant ulla, og Ingrid Brenne lærte bort gammeldags toving av ull. Neste dagkom Leif Kjølsvik med 30 liter melk som han separerte. Sonja Wåde, GunlaugStøring og Sigrid Lynum kjernet smør og ystet både mysost og hvitost – herble det mye godt å smake på. Hos Arnfeldt Johansen, Kjell Brenne og IvarStrøm fikk elevene kurs i soplimebinding. Oddrun Myhr, Margit Rønning ogOlaug Hallan bakte flatbrød og lefser. Det var godsaker som falt i smak!

Så var det tid for juleforberedelser og juletrefest. Som på alle skoler bleadventstida markert med adventstradisjoner i alle klasser. Det ble bestemt at jule-trefesten skulle holdes noen dager før skolen sluttet til jul. Lærer KirstenOkkenhaug satte sammen en stemningsfull julekantate som ble brukt i alle år.Det var vakkert og virkningsfullt når alle elevene kledd i hvitt kom inn i gym-salen og begynte å synge.

Like før fastetiden begynte var det tid for karneval. 6. klassingene sto fororganisering, underholdning og premiering. Det ble danset og lekt, og alle varfine eller rare. En stor dag for både store og små!

På besteforeldredagen fikk elevene invitere besteforeldrene til skolen endag i mai hvert år. Etter hvert ble alle pensjonistene i kretsen bedt. 6. og 7. klasseserverte fine smørbrød og dekket bord i gymsalen. Ellers var alle med på åunderholde fra scenen. Gjestene kom igjen år etter år, og de satte stor pris påtilstelningene.

Skoleåret ble avsluttet med en fin fest – skoleavslutningen – for storskolenmed avgangsklassen i fokus. Småskolen hadde sin egen fest på dagtid. Så vardet sommer!

187

Ta den ring og la den vandre...Kommuneøkonomien på slutten av 80 og 90-årene var anstrengt. Politikerne

måtte finne områder der de kunne spare penger. Skolestrukturen ble tatt opptil diskusjon: Det var mange små skoler, kanskje noen av dem kunne legges nedog elevene overføres til større skoler som hadde kapasitet til å ta imot dem?

Våren 2000 ble det igjen vedtatt å legge ned skolene Solhaug og Finne, ogdette vedtaket ble stående på tross av iherdig innsats fra foreldre og politikere.Det er fristende å nevne noen av dem som brukte mye tid på forsøk på å reddeskolen, men her velger jeg å bruke det gamle ordtaket ”Ingen nevnt, ingenglemt”. Jeg gjør likevel ett unntak: Hallvar Hallan! Skolen var en viktig del avhele hans liv, og han ga aldri opp kampen for denne skolen.

Kilder:Skogns skolekommisjons protokoller fra 1870-1890Skogns skolestyres protokoller fra 1890 -1922Trøndelag historie, bind 3Skogn Historie IXa, Inge Volden: Finne skoleForhandlingsprotokoll for Skogns 4. skolekreds (Finne) 1890-1967Notater etter Johan Gunnerius Bjørås, utlånt av Jorid BerreNotater etter Eivind Berre, utlånt av Jorid BerreTrønder-Avisa”Skolen i Finne 1800-1994”, hefte samlet og redigert av John Aage Nilsen, KirstenOkkenhaug og Jørann Tingstad

Muntlige kilder:Johanna Margrete Lello, Ingrid Brenne, Kjell Brenne, Pål Myhr, Kari Venseth (fødtNilsen), Birger Rønning og Grete Dalheim.

188

Emil Mård Vaadal Eliasson:

Bruene i Levanger byDel 1: Brusvebrua

Når man kommer til Levanger, må man for å komme inn til selve byen påflere hold forsere ei bru. Ja, det er faktisk kun ved den søndre innfarten tilbyen, over Mojordene, at man gjør en landfast entré til den gamle markeds-plassen. Dette forårsakes av Levangerelvas rolige løp rundt byen på en side ogav Levangersundets strøm på den andre, som sammen utgjør en naturlig grensefor byen, liksom en vollgrav rundt kjøpstadens murer. Selv om Levanger ikkehar noen bymurer og følgelig heller ikke noen byporter, må man og har til alletider måttet overskride denne ”vollgraven” ved ei bru for å komme over.

Det er bruene som da først og fremst er byportene til Levanger. Det er velimidlertid få som vil hevde at disse byportene slik de i dag framstår er særligvakre. Akkurat det har de kanskje aldri vært heller, men det finnes en spennendehistorie bak dem alle.

Av de bruene som omgir byen, er ingen av noen særlig høy alder. Den eld-ste er jernbanebrua fra 1902. Ellers er de mest sentrale veibruene LevangerSundbru, Levanger Bru og Brusveet Bru fra henholdsvis 1970, 1955 og 1960.Men alle veibruene har det til felles at de har hatt forgjengere på samme sted(riktignok lå den gamle Sundbrua rett ut fra Grønns gate, mens den nåværendegår ut fra Sundgata). For å begynne ved begynnelsen, vil jeg først ta for megden eldste brua, eller rettere: Det eldste brustedet, nemlig ved Brusvebrua.

Den gamle VågsbruDen eldste sikre opplysningen om ei bru ved Brusveet, er også den første

omtalen av Brusveet, som da var en husmannsplass. Det er i sakefallslista tilherredsretten for året 1670 at vi får opplyst at Erik Kjølaas hadde overfalt hus-mannen ovenfor brua og slått i stykker inventaret hans.

Men Brusvebrua kan nok være mye eldre. Ikke bare er det sannsynlig ut frabeliggenheten i forhold til vei, vann og landheving, men i Soga om HaakonGamle nevnes flere ganger ei bru ved navnet Vågsbru. Det er ikke sikkert slåttfast hvor denne brua lå, men den har tydeligvis vært viktig strategisk sett, ogdet er ganske sikkert snakk om ei bru nord for Trondheim. Flere har vært inne

189

på at det kan dreie seg om Brusvebrua. Den kanskje mest opplagte grunnen tildette er at det er få andre steder i Innherred hvor det kunne ha vært bygd ei bruenn nettopp her ved Levanger. Elva er relativt smal, og viktigheten av Levangersom markedsplass og kirkested kan også ha spilt en rolle. Det må sies at detnesten ikke fantes veibruer i Trøndelag før innpå 1800-tallet, så når vi først kjen-ner til ei bru som eksisterte så tidlig som på 1600-tallet, er det svært nærlig-gende å tro at vi opererer med samme bru som i sagaen. Dessuten vet vi at all-mennveien har krysset elva på dette stedet siden 1434 og antakelig også lengefør det.

Men hva så med navnet? Navnet Vågsbru skulle jo kanskje indikere at detvar ei bru over en våg det var snakk om, mens vi kjenner Brusvebrua som eielvebru som krysser Levangerelva ganske langt opp fra utløpet. Svaret liggertrolig i landhevinga. Går vi tilbake til 1200-tallet og lar byen sakte synke nedi sundet, og samtidig graver vekk alle utfyllinger som er gjort de siste 200årene, vil vi ganske sikkert finne Levanger som ei smal landstripe som strek-ker seg fra Brusvebrua langs Brugata mot kirka og videre nedover Sjøgata motØvre Park. Området mellom denne sandøra og Bruborg utgjør en stor våg somsmalner inn mot elva som løper ut der brua ligger i dag. Sagaens omtale av dennebrua omfatter i første omgang et slag som skal ha stått ved og på brua i året 1215.Slaget ved Vågsbru var en så viktig hendelse at sommeren 1215 for ettertidenble kjent som ”vågsbrusommeren”. Utgangen av slaget, som sto mellom kongInge og hans menn og en hær av inntrønderske bønder er i sagaen beskrevetslik:

”Kong Inge var uforlikt med trønderne ettersom de holdt tilbake leidangenfor ham og likeså andre avgifter. Kongen kjempet med dem på Raumating*,slik som det er skrevet i sagaen hans. Sommeren etter at Haakon jarl** var død,drog kong Inge sør til Bjørgvin og tok under seg det riket som jarlen hadde råddfor. Kongen stevnet da til seg alle lendmennene sørfra landet og drog nordovertil Trondheimen med mye folk. Alle sveithøvdingene til birkebeinerne var damed kongen. Da kongen kom til Trondheimen, holdt han med hele denne hærenmot inntrønderne og møtte dem inne ved Vågsbru. Der gjorde de forlik. Dennesommeren ble siden kalt Vågsbrusommeren.”

*Raumatinget skal ha stått nær Levanger, kanskje på Tingstad i Frol.**Haakon jarl er her Haakon Galen (1179 – 1214), jarl av Hordaland.

Kongen ville altså tukte inntrønderne for at de ikke ville betale skatt tilham. Men det endte i et forlik som gav bøndene ganske store rettigheter.Dessuten var det også slik at inntrønderne i utgangspunktet mente seg besttjent med en birkebeiner som Inge til konge, og kong Inge selv hadde visstnokantakelser om at hans motstandere var de som egentlig sto bak bondeopprøret.

Uansett viser dette igjen at brua må ha vært et sentralt sted og et sted som

190

har hatt vesentlig strategisk betydning. Ikke bare var den så ut i fra det faktumat den trolig var den eneste brua i Trøndelag nord for Trondheim; ei bru allenordfra eller fra Jemtland måtte passere på vei sørover og som alle sørfra måttepassere på vei nordover. Men som det går fram av sagaen, og som jeg tidligerepåpekte, så var det godt mulig å legge skip helt opp til brua. Vågen har troligvært ei god havn, det får vi i alle fall inntrykk av når vi igjen møter brua isamme saga noen år senere.

Denne gangen er det kong Inges halvbror, hertug Skule som befinner seg”inne ved Vågsbru”.

Året er 1239, kong Inge er død og Haakon IVregjerer. Det er imidlertid ikke hertugen særlig for-nøyd med:

”Hertugen la skipene sine inne ved Vågsbru,og bøndene betalte ham mange penger, noen enmark gull, andre gav to og noen gav alt de eide.”

Grunnen til at hertugen lot kreve inn gull vedbrua, var behovet for å underholde den hæren hanhadde fylket mot kong Haakon. Hertug Skulehadde nemlig planer om å styrte kongen ved åinnta Nidaros med hærmakt, for så å la seg hylle som konge ved Gradene påBrattøra.

Scenariet er kjent fra Ibsens ”Kongsæmnerne”. Hertugen må ha valgt ålegge til ved Vågsbru fordi herren i Skeyna, Tore Geitung, da befant seg hos kongHaakon og slik ikke kunne hindre tronkreverens landgang ved Levanger. Deninntrønderske adelen støttet nemlig kong Haakon, og som en følge av dette bleTore senere drept av Skules menn i slaget ved Stadsbygd i 1240.

At vågen ved Brusvebrua var ei god havn, får vi også bekreftet av den lokaletradisjonen.

Navnet Hyllan er interessant i denne sammenhengen, da ”hyllan” er et gam-melt trøndersk ord for havn eller helst kaianlegg. Hyllan har på folkemunne over-levd som navn på veistumpen og bebyggelsen langs Gamle Kongevei fra bruaog opp til Schei-bakken, trass i at byen omdøpte området til Bruborg da Hyllansamt en del av jordene til Brusveet ble kjøpt til villabebyggelse i 1848. At manda valgte å kalle området nettopp Bruborg viser igjen viktigheten av dennebrua, men dette hører til en senere del av historien.

Kaia på Hyllan kan godt være den eldste havna vi kan finne spor av i områ-det rundt byen, siden den lå på solid fjell og ikke på ei sandør som byen er lagtpå. Dette blir allikevel kun spekulasjoner all den tid omtale av noen havn påHyllan ikke finnes i de skriftlige kildene og ei heller noen arkeologisk under-søkelse er foretatt.

191

Relieff fra hertugens epi-tafium i Nidarosdomen.

Tolloppkrevingen ved BrusvebruaDet ble ikke bygd nye veibruer i Trøndelag før utpå 1700-tallet (bortsett fra

bybruene i Trondheim), og man så tidlig muligheten for å utnytte et så viktigbrusted som Brusveet i økonomisk henseende. Det var fogden som gikk i bre-sjen for å få opprettet brutoll på stedet. Dette hang ikke bare sammen medmyndighetenes ønsker om økt innkomst i form av penger fra allmuen, menvar også et resultat av det prekære behovet for bedre vedlikehold av brua etterat Gamle Kongevei var utbygd til kjørevei på slutten av 1600-tallet (før dettevar veien bortover Hyllan mer en bred sti enn en vei, mens Brugata på bysidavar brulagt med ei kavlebru helt fra middelalderen). I datidas enevelde var detkun kongen som kunne utskrive toll på varer, veier, bruer, ferjer og annen sam-ferdsel. Allikevel tok daværende fogd til Stjør- og Verdal, Peder Arnet, segden frihet å kreve toll til Brusvebrua av alle skattepliktige i Frol uten majeste-tens samtykke. Første gang vi hører om denne halvveis illegale praksisen i kil-dene er i 1740; da skulle de skattepliktige i Levanger sogn svare 8 skillingårlig til brua.

Men å ha en slik ordning hvor man krevde toll av allmuen uten noen hjem-mel i papirer utsted av det offentlige, holdt ikke i lengden. Derfor sendte fog-den i 1750 i suskript til kongen en underdanig adresse hvor han ba kongen omå i reskript formalisere tolltaksten ved Brusveet.

Reskriptet ble utstedt 14. september 1753 i form av en ”Kongelig MayestætsBefaling til Fogeden udi Størdalen og Værdalen”, hvor det ble bestemt at denskattepliktige allmuen i Inderøy og Overhalla fogderier og i Verdal prestegjeldtil like med innbyggerne i Frol skulle betale brutoll. Taksten ble hevet til 12 skil-ling om året for levangsbyggen og frolingene, men kongen bedyret at alle inn-tektene skulle gå til bruas vedlikehold, så fogden fikk personlig ingen fordelav midlene. Når det gjaldt det øvrige tollområdet nord for Levanger, var det opptil fogden selv som skatteinnkrever å bestemme hvor mye hver enkelt skullebetale i Verdalen. Det eneste som var sikkert var at de til sammen skulle yte 16Rdl. Den gangen kunne man nemlig skattlegge folk svært forskjellig – ikke bareut i fra inntekten, men også stand og for den saks skyld fogdens eget forgodt-befinnende. I fogderiene nord for Verdalen hadde ikke Arnet noen myndighet,ettersom disse lå utenfor hans embetsområde, men reskriptet fra 1753 gav hamfullmakt til å kreve henholdsvis 16 Rdl. av fogden på Inderøyas innkomster og7,5 Rdl. av innkomstene til fogden i Overhalla. Dette krevde imidlertid at disseområdenes respektive fogder hevet skattene der slik at de kunne sende pengeri brutoll til Levanger.

Alt fra 1743 hadde fogden også krevd toll av alle som passerte brua, noe somgav særlig gunstige inntekter under Marsimartnan og Førjulsmartnan, da hor-der av jemter kom denne veien. Kongens reskript gav ingen rett til å fortsettemed dette, men da kongen utstedte en kontrabefaling 10. juni 1763, ble det klart

192

at ”enhver fra Jæmteland” skulle betale 2 sk. for passering av Brusvebrua,mens nordmenn ikke trengte betale mer enn en. Ellers ser det ut til at det kunvar ved passering nordfra det ble krevd slik toll. Denne tolloppkrevingen somforegikk på stedet var det ikke fogden som skulle stå for, men tollvesenet. Dengang var Levanger underlagt tollkammeret i Trondheim, og dette skulle sendeut en tollbetjent til Brusveet med jevne mellomrom. Til å begynne med nøydeman seg med å ha tollmyndighetene tilstede under markedene, men etter atman rundt 1770 fikk oppført ei lita tollstue i bakken ned mot Løvås-tomta,kunne tollbetjenten oppholde seg her hele året, - noe som sikkert ikke var barepopulært.

BruforpakterenKgl. Maj. Bef. av 10. 06. 1763 gav videre instrukser om hvordan vedlike-

holdet av brua skulle foregå i praksis. Det ble bestemt at ”Bemeldte BroesVedligeholdelse skal i 10 Aar ved Auction overlades den, som sig samme vilpaatage for det ringeste Bud.” Altså ville myndighetene legge vedlikehold-sansvaret over på en bruforpakter ved å auksjonere bort innkomstene av bru-tollen for 10 år av gangen, noe som ser ut til å ha fungert bra den første tiden.Dessuten pliktet ”enhver Mand, som sidder paa Levanger og dens Moe” åarbeide på dugnad på brua minst en gang om året.

Dette systemet varte ikke lenge, for i 1791 fikk plassen Brusveet kongeligprivilegium på retten til innkrevingen av tollen, slik at det var husmannen somtil enhver tid skulle være bruforpakter. De ordinære inntektene til vedlikehol-det beløp seg nå på i overkant av 40 Rdl. om året, etter at hele Inderøy fogderi

193

Brusve og Brusvebrua ca. 1890.

var fritatt for toll til Brusvebrua da Steinkjerbrua åpnet i 1770. Fra da av skulleselvsagt allmuen der inne betale til den brua heller enn til brua her på Levanger.Av en eller annen grunn skulle dog Overhalla fortsette å svare en fast årligbrutoll til Brusveet. Da fogden samme år fikk kongens løyve til å kreve bru-toll i hele fogderiet sør for brua, ble det ingen nevneverdig nedgang i inntek-tene til brua. Kongen hadde i alle sine beslutninger omkring tollen gjort det klartat all brutollen skulle gå til bruas vedlikehold alene, men det er klart at enbiinntekt på vel 40 Rdl. i 1790-åra må ha godt med til annet enn tømmer ogtjære når de kom i hendene på en fattig husmann. Det kom da også ganske tyde-lig til uttrykk da brua mot slutten av tiåret holdt på å rase ned i elva.

En del nødreparasjoner ble foretatt, men brua var stadig i elendig forfatningda lensmann Bardo Westrum i 1802, trolig på grunn av tollprivilegiet som låtil plassen, kjøpte Brusveet.

Allerede året etter fikk han embetsløyve på gården og kunne flytte lens-mannskontoret hit.

Han bygde da opp den stolte hovedbygningen som står der i dag, og som harhuset mange kjente personer og mange viktige begivenheter i Nord-Trøndelagshistorie. Lensmann Westrum tok også ansvar for bruas tilstand da han i 1808betalte Lars Jonsson Ulve 500 Rdl. for å rive ned den forfalne og farlige bruasamt å sette opp ei ny og bedre bru.

Bygginga av GammelbruaDen brua Ulve satte opp i 1808 er den som i dag huskes som den gamle

Brusvebrua; den som ble revet i 1959 og erstattet av den nåværende i 1960.Hvordan den brua som lå der før 1808 så ut vet vi dessverre ingenting om. Vivet heller ikke hvor mange bruer det er som har avløst hverandre ved Brusveet,men det er lite trolig at den brua man rev i 1808 var den samme som den kongInge dro over i 1215. Det eneste vi vet er at det dreide seg om ei trebru. Dennye brua var også ei trebru, men den fikk ordentlige bruføtter reist i tørrmurthugget naturstein, og med et sperreverk i tre skjult av vertikale bord, som opp-rinnelig var rødmalte. Oppe på brua ble det reist ordentlig rekkverk på beggesider (noe som var ganske sjeldent på den tida) og brua ble på alle måter ei finbru, - bygd etter den standard for veibruer som var fastsatt i veiloven av 1804.Den lignet dermed ganske mye på Gamle Bybro i Trondheim, riktignok uten”lykkeportalene”.

Kongenes triumfbueFor å opprettholde handelsforbindelse med Jemtland året rundt og ikke bare

under markedstidene på vinteren, var det nødvendig å få en god veiforbindelseover fjellet. Bygging av vei var satt i gang i 1825 og sto ferdig i 1835. KongCarl Johan tok initiativ til å bygge mellomriksveien som et ledd i å binde hans

194

forente riker tettere sammen. Derfor skulle veien også åpnes av kongen. CarlJohan red opp fra Stockholm til Sundsvall og derfra via Östersund mot Åre overSkalstugan ned til Verdalen, for så til slutt å ende opp på Levanger, hvor selvefeiringen av åpningen fant sted.

Til Levanger kom han den. 23. august 1835. Mer sagnomsust hendelse fin-nes vel knapt i Levangers historie enn kong Carl Johans besøk dette året, hvorhan hadde sitt standkvarter nettopp på Brusveet. Vi skal ikke her dvele videremed hva kongen gjorde og ikke gjorde da hanvar her, men ett er i alle fall sikkert; at handagen etter red over Brusvebrua til hyllest avbyens innbyggere. For kongens inntog i byenvar det reist en æresportal på brua. Den varbygget i tre og skulle være en miniatyr av tri-umfbuen i Paris.

Besøket her i byen var for øvrig trolig medpå å endre kongens holdning til saken som daverserte i Stortinget om hvorvidt Levangerskulle være kjøpstad eller ikke; den 18. mai1836 gav han som kjent byen sine kjøpstad-sprivilegier og bidro dermed til en rivendeutvikling for byen.

195

Da’n Kalle va på Levang – 1835. (Illustrasjon av Emil Eliasson)

Levanger bys grunnlegger, CarlJohan Bernadotte, konge avSverige og Norge 1818-1844.

På det tidspunktet ble det fortsatt krevd tollved brua. Men den nye brua krevde ikke detsamme vedlikeholdet som den gamle, samti-dig som daleren sto sterkere (tolltaksten bleimidlertid ikke forandret), så mye av inntek-tene gikk rett i lomma på lensmannen sombruforpakter.

Carl Johans besøk satte virkelig spor etterseg, både for byen og for brua, men han varikke den første kongen som red overLevangerelva i ”triumf”. Foruten kong Ingesnoe krigerske framferd i området på 1200-tal-let, vet vi at kong Carl I dro denne veien på sinferd til kroningen i Nidaros-domen i 1449. Denorske styresmaktene med erkebiskop AslakBolt i spissen hadde kalt den svenske riksforstanderen til den norske tronenunder det korte bruddet i Kalmaruni-onen i årene 1448 – 50. Også senere harkongene tatt veien om Levanger når de skulle vigsles til kronen i St. Olavshus. I 1860 var det igjen stor høgtid på Brusveet da Carl Johans sønnesønn CarlIV og hans dronning, Louise, gjestet Levanger under kroningsferden. Kongenholdt som sin farfar standkvarter ved den gamle brua vår, og begge majesteterble eskortert i åpen vogn over elva, og ble da de første kongelige som spistepå Backlund.

Den siste kongelige person som skullekomme til å passere den gamle brua var imid-lertid ikke en av våre egne kongelige, men denforhenværende dronningen av De To Siciliene,hertuginne Marie Sophie av Wittelsbach, somsommeren 1861, etter abdikasjonen (Krim-krigen hadde tvunget fram foreningen av Italia,som medførte Sicilienes innlemmelse i detnye riket), reiste gjennom hele Europa på enslags lystreise. Til Levanger kom hun etterinvitasjon fra amtmann Wessel, som stilteBrusveet til disposisjon for eks-dronningen.Ved denne anledningen ble det plantet en bjør-keallé oppover langs Brusve-bakken. Denne ersiden blitt fjernet.

196

Kong Carl I red overBrusvebrua i 1449.

H.N. Hertuginne Marie Sophie.

Nye tolltaksterI 1837, altså et år etter at Levanger ble kjøpstad, ble byen også tollstad.

Noe som innebar at byen fikk eget tollkammer med en tollmester og tilhø-rende tollbetjenter. Ved denne anledning ble det opprettet bytoll for passeringinn og ut av byen. Den gang var Brusvebrua eneste passasje inn til byen nord-og østfra, så her måtte man nå betale ytterligere toll. Taksten lød på 2 sk. pr.pers. så at en nordmann måtte betale 3 sk. ved passering, mens en jemte måtteut med vel 4 sk. Likeledes måtte enhver betale de påkrevde 2 sk. ved passeringav bybommen sør i byen, ved Soltingstua. Men alt fra den tid kjøpstaden varopprettet ble det nedlagt forbud om å reise inn og ut av byen etter kl. 23.00. Noesom ikke reduserte trafikken nevneverdig, da det bare var en og annen ”fraden kolde markebygd” som tok seg ned i sentrum på den tiden.

Det skulle imidlertid ikke vare lenge før det kom ei ny bru over elva, ogBrusvebrua mistet etter hvert sin betydning som stadens viktigste port. Etterden store bybrannen i 1846 pekte den nye Kirkegata seg ut som den naturligehovedgata, men Brugata – og Brusvebrua – fikk beholde sin posisjon somhovedferdselsåre inntil 1868. Riktignok ble Levanger Bru bygget allerede i1865, men det var først etter at man rev den gamle kirka tre år senere at pas-sasjen mellom den nye kirka og huset som sto på tomta til den nåværendeEriksengården, ble bred nok til at man kunne kjøre her.

Dagens bruEtter hvert fikk brua allikevel betydning for den bebyggelsen som kom opp

på Bruborg, og med tiden måtte den gamle brua vike for ei mer funksjonell bru.Den gamle brua var smal og lite egnet for nyere tiders bilbruk. Men når manførst skulle bygge ei ny bru på dette eldgamle brustedet, var det mange som

197

Tekniske tegninger av Gammelbrua opptatt rett før rivinga i 1959.

mente at man burde koste på seg å gjøre brua sin historie verdig ved å gi denen ekstra flott utforming eller i det minste å sette opp en minneplakett på den.Det siste ivret særlig Nils Hallan for. Men veivesenet var av en annen oppfat-ning og dessverre fikk brua det ganske kjedelige utseendet den har i dag. Bruasom står her i dag har årstallet 1960 risset inn i rekkverket; kanskje kunne man– om man legger godviljen til – utelatt det første sifferet?

For det kan knapt være tvil om at vi her har å gjøre med ei virkelig gammelbru. Kanskje like gammel som det ærverdige markedet som utgjorde selvegrunnlaget for byen vår (bare tanken på at brua over Fryssundet ved Östersundogså har en tusenårig historie kan vel underbygge dette!). Her ved Brusveet hardet passert uttallige personer opp igjennom årene. Alt fra husmenn til konger,forbønder og embetsmenn. To svenske hærtog har marsjert over den, hen-holdsvis i 1658 og i 1718. Men i dag er det ingenting som minner den forbi-passerende på dette. For de fleste synes brua i dag kun som en betongplatelagt over elva som har kommet såpass i skyggen av jernbanebrua at man knaptlegger merke til at det er ei elvebru der. Kanskje er det på tide å gi brua en vel-fortjent og lenge etterlengtet oppussing? Brusvebrua er ei bru levangsbyggenburde være stolte av. Historien er imponerende lang, men brua i seg selv er ing-enting å vise fram. Det skulle ikke være umulig å gjøre noe med det. Kanskjekunne det være en ide å dekke til dagens betongkonstruksjon med kopier av dengamle bruas rødmalte bord? Tegningene finnes nå i alle fall, og om ikke detteblir gjort burde en plakett som fortalte den viktige historien om Brusvebrua væreet minstekrav. Slik ville heller ikke fortellingene om Levangers eldste byportgjemmes bort i arkivene, men være til stede der de egentlig hører hjemme – påkong Inges Vågsbru, for kanskje å ønske folk velkommen til markedsplasseni nye tusen år.

Kilder:Bolt, Aslak. (1434) En fortegnelse over den nidarosiske erkestols gods. Nidaros.Hallan, Nils (1964) Ålmenn bygdesoge for Skogn, Frol og Levanger del II. Verdal:Skogn HistorieHallan, Nils (1959) Bru over Levangselva sidan mellomalderen (artikkel). Steinkjer:Trønderavisa.Strømsøe, Reidar Kjartan jr. (1967) Levanger bys historie. Verdal: Skogn Historie.Tordsson, Sturla (1265) Soga om Haakon Gamle. Bjørgvin.Bestenreider, Erika (2002) Sisi und ihre Geschwister. München.Ibsen, Henrik (1864) Kongsæmnerne. Christiania: Johan Dahl.Wiig, Kjell Arnljot (1998) Karl Johan – konge og eventyrer. Oslo: Schibsted.Schønning, Gerhard (1775) Rejse gjennem en Deel af Norge. København.Trapness, Albert Kjørboe (1924) Levanger – før jernbanens tid. Kristiania: Steenskeforlag.Samt en mengde offentlige dokumenter, for det meste fra bibliotekets lokalavdeling.

198

199

Erling Furunes:

Gamle kontrakter

Det ligger sikkert mange gamle kontrakter rundt om i hytter og hus. Dissekan fortelle historie, ”i mange farger og fasonger”. Jeg har her tre kontraktersom jeg kan tenke meg å dele med andre, disse sier en del om tider som svant.

Først en husmannskontrakt. Når det gjelder husmannsvesenet og husmannskontrakter kan det kanskje

være riktig også å ta med følgende:

«FOR PLADSEN SKAL HAN SLIDE

En Husmand udi Norge han har det ei saa godt. For Pladsen skal han slide om det gaar noksaa smaat. Ja 8 skilling Dagen om Vaaren han da faar, 6 naar det er Vinter, det kan du tro forslaar.”

Slik heter det i en vise som har blitt sunget på mang en husmannsplass.Visa ble spredt i store opplag som skillingstrykk.

En av husmannsvesenets siste bastioner var breibygdene på Hedemarken.I det vestlige Norge og i Trøndelag og Nord-Norge var husmannens hverdagnokså lik bondens. Både gårder og husmannsplasser, særlig på Vestlandet, varsmå, husmennene hadde vanligvis plassen på livstid, mens det ofte var på åre-mål på Hedemarken. Arbeidsplikten på gården var minimal, og bonden oghusmannen var ofte begge fiskere. I tillegg drev de sine små husmannsplasser.Heller ikke klasseskillet var så markert på Vestlandet, Trøndelag og i Nord-Norge som på breibygdene østafjells, og først og fremst på begge sider avMjøsa. Disse distriktsvise forskjellene gjorde nok også sitt til at mens Hedmarker blitt regnet som «det røde fylket», er Nord-Trøndelag heller blitt «den grønnebastion».

HusmannskontraktAt det ikke nødvendigvis bare var søtmelk i Trøndelag heller, forteller denne

husmannskontrakten fra min heimgård: Herved tillades det Ole Andreas Larsen Mellem-Hougan for sin og kones

Levetid at bruge den Under min eiende Gaard østre Hougan i SkognsPræstegjeld beliggende Husmandsplads Houg-Næsseth kaldet, bestaaende afomtrent 4 - fire - Mællinger for det meste udyrket Jord paa følgende vilkaar:

1. Opføre sig troe, skikkelig, høflig og lydig. 2. For Brugen af Pladsen Brug af Affald og de til Andet Brug uduelige

Træer, Kud og Moradser og Gjærdefang foruden Stør til Pladsens ind-hægning og dens vedligeholdelse samt Græsning i Gaardens Udmarkfør og efter Fjeldtiden til de Kreature han føder paa Pladsen. 2.deRødnings-aar er frie, siden betaler han aarlig 3 -tre- Spesiedaler, 2 – to-ort til Gardens Opsidder.

3. Han arbeider aarlig 8te Dage i Vaaraannen Mod 8te Skillings Dagløn,Slaataannen 8te Dage mod 12 Skillings Dagløn, Skuraannen 8 Mellingmod 12 Skilling pr. Melling. Pottedesarbeide 4 Dage med 8te SkillingsDagløn. Arbeids Pligten udføres med 4 Dage Ugentlig.

4. Intet af Pladsens Høi og Halmafling eller den fallende Giødsel at bort-føre eller bortføres men dyrker og forbedrer Jorden.

Østre Hougan den 8de Januar 1853Lorens Andreas Olsen.

Denne Bevillings Seddels indhold vedtager jeg i alle dens Ord og Puncterog forbinder mig herved til samme at efterleve under mit Fæstes Forbrydelse.

Til Vitterlighed Ole Johnsen Falstadberget Ole Andreas Larsen

m: p: P: Ole Olsen Haugsand.

Det er lagt en Mælling Dyrket Jord til plassen, for Arbeides vedkommende2 Dage i Vaaraannen, 2 Da- Slaat, 2 Mællen Skuraanden, 4 DagesPodesoptagning.

Denne husmannsplassen, Haugnesset, var bebygd som det står «i min ogkones levetid». Jeg vet ikke når disse døde, men de bodde ihvertfall der i 1900.Datter i Haugnesset, Gurruanna Haugan, var den første pedellen på Haugen for-samlingshus. Etter at hun også flyttet, ble husene fjernet og jorda gikk tilbaketil gården. Denne plassen lå like ved der heimen Notnesset ligger i dag.

200

201

VeianleggDet er gjennom tiden bygget utrolig mye vei i Norge, sikkert av forskjellige

kvaliteter. Det at kvaliteten kan være vekslende, viser også den nyere historie,når vi tenker på Romeriksporten og Hanekleivtunnelen. Kanskje var det andrekontrakter som lå til grunn for disse anleggene enn de vi ser her:

Udskriftaf Veiprotocollen over Opførelsen af Steenmuren fra Svartberg Broes søn-

dre Ende til Mjøsundvig Bro 1856.

Hvor da Det bestemtes at Steenmurens Længde bliver 22 Alen og 2 Alen bred og

Høiden afpasset efter Svartberg Bro og Mjøsundvig Bro, den maa doceres 2Tommer pr. fortløbende Alen og Veien opfyldes med Gruus saaat Veien bliverjevn og flad. Til dette Arbeide forfattes følgende

Overslag

For 3 1/2 Favn Steen 10 - 2 - 12For Arbeidet med Grusning 8 - - -

18 Spd. 2 ort 12 Sk.

I Forbindelse hermed blev det bestemt, at den under 27de SeptemberBortacorderede nordre Mjøsundvigs Bro skulde opraabes sammen medSteenmuren da dens høide skal svare til Broens Stenkar.

Conditioner a. Muren opføres paa det i dag betægnede Steed og maa være ferdig til

Besigtigelse inden Udgangen af September Maaned 1856, for densSoliditet og Uforanderlighed staaer Entreprenøren til Ansvar i 10 -ti- Aarfra Besigtigelsen at regne.

b. Naar Stenen er frembragt anmældes dette for Lensmannen til Besigtigelse. c. Entreprenøren maa rette sig efter den Inspectionshavende Ordination. d. Begaaes Fuskarbeide bliver samme at omgjøre for Entreprenørens

Regning. e. Entreprenøren betaler for Bekjentgjørelsen om denne Forretning 24 sk.

og for Udskriften af samme 20 sk.

202

Efter at Conditionerne vare oplæste paatoge Niels Mjøsund og ChristenLaurgaard sig at udføre dette Arbeide for 17 Spd. 4 ort, er sytten Spd. fire Ort.

Som Vidner C. LaurgaardIngebrigt Falstad. Christian Gevig Niels Mjøsund

Denne Acordforretning approberet af Lensmanden den 19de December1855.

C. Lynum

Besigtiget 2. September 1856. C. Lynum.

*****

Denne utskriften viser også til bygging av nordre Mjøsundvigs Bro. Når detgjelder dette anlegget, har vi følgende

Udskrift

af Veiprotocollen over Opførelsen af mellem - Mjøsund Bro 1856.

Hvor da:

Det bestemtes at Broens hele Længde kommer til at udgjøre 20 Alen, denbygges med 1 Alens Strømløb og med 2 Alens Landkar af Steen paa hver Side.Høiden fra Elvebunden til Overfladen af Broen 1 1/2 Alen. Paa den nordreSide qf Broens øvre Ende maa der opføres en 6 Alen lang Muur for at tvingeVandet til at passere Strømløbet. Den paa Broens søndre Side værende Bakkemaa Entreprenøren udgrave og dermed paafylde Broen, saa at den Stigning,der finder Steed nogenlunde jevnes og Veien kommer til at skraane jevnt opadfra Broens Overflade. Til dette Arbeide forfattedes følgende

Overslag:

For 4 Favne Steen med indbefattet Steenhyllerne over Strømløbet 12 Spd.Arbeidet med Grusning og Canalgraving 8 Spd.

20 Spd.

Conditioner:

l. Broen opføres paa det i dag betegnede Steed og maa være ferdig tilBesigtigelse inden August Maaneds Udgang 1856, for dens Soliditetog Uforanderlighed staar Entreprenøren til Ansvar i 10 -ti- Aar fraBesigtigelsen at regne.

2. Naar Steenen er frembragt Brostædet opgravet og rediggjort, anmæl-des dette for Lensmand til Besigtigelse.

3. Entreprenøren maa rette sig efter den inspectionshavendes Ordination,hvorhos han uden særskildt Godtgjørelse maa sørge for Resærvebromedens den nye bygges.

4. Det vordende Bud beroer paa Amtmandens Approbation. 5. Begaaes Fuskarbeide bliver samme at omgjøre for Entreprenørens

Regning. Anvendelse qf Kuppelsteen forbydes. 6. Entreprenøren betaler for Bekjentgjørelsen om denne Forretning 24 sk.

og for Udskriften af samme 20 sk.

Efter at de foreskrevne Betingelser vare oplæste paatog Christen Laurgaardog Niels Mjøsund sig at opføre omhandlede Bro for 134 Spesiedaler, 4 Ort og12 Skilling.

M. Normann M. Schjelstad C. Laurgaard Niels Mjøsund

Denne Acordsforretning approberet af Amtmanden den 19. December 1855(Sign. Amtmannen)

C. Laurgaard N Mjøsund

Mellom Mjøsund Bro

Besigtiget 2. September 1856 (Sign. amtmannen)

Med dette veianlegget kom en ny tid til de ytterste gårdene i Markabygdapå Ekne. Nå ble det vei langs Byavatnet. Tidligere var den vanlige kjøreveienfra Avdalen etter Hyllvegen og fram til Aunet. Denne veien er også omtalt i Års-skriftet fra 1983.

203

204

Håg

en K

ulås

dre

v i

fler

e år

sko

gsdr

ift

på S

torb

akke

n og

Vin

kjer

an f

or e

iere

n O

laf

Sjaa

stad

. Her

er

hest

er o

g ka

rer

på v

ei o

ver

Sjæ

lingm

yra

mot

Sto

rbak

kmar

ka e

n tid

lig v

inte

rmor

gen

i 194

3. F

oran

kjø

rer

Håg

en m

ed R

aua

sam

men

med

søn

nen

Jost

ein

som

er f

ire

år,

men

fik

k væ

re m

ed e

n da

g på

tøm

mer

kjør

ing.

Bak

føl

ger

"dre

ngen

" Jo

han

Tro

set

med

Grå

en.

Kon

ture

ne a

vH

årsk

alle

n da

nner

bak

grun

nen.

Fra

foto

arki

vet

205

Bjørnhild Bremer og Pål Kulås:

To store branner i Markabygda

Like etter krigsutbruddet i 1940, nærmere bestemt lørdag 25. mai, ble to går-der i Markabygda lagt i aske.

Det var gårdene Bjørklund og Hallem. Bjørklund tilhørte Einar Sørmo, sombodde der med familien; hustru Emma og åtte barn i alderen 12 til 25 år. Dennelå midt i sentrum av bygda. Der var det forholdsvis tettbygd med to butikker,post og telefonsentral. Sentralen var på gården Bjørklund og ble betjent avBorghild, eldste barn og eneste datter.

Den andre gården, Hallem, lå i luftlinje ca 200-300 meter fra sentrum, eie-ren var Hans Hallan, som bodde der sammen med sønnen Harald og ei tje-nestejente.

Tørke og sterk østavindDet var varmt vårvær og kraftig vind, og det var tørrere enn normalt. Mens

folkene var inne og åt middag, ble det oppdaget røyk rundt uthuset på Hallem.Harald var en ung gutt på 17 år, og han husker godt hvordan de straks prøvdeå redde ut dyrene, men det viste seg å være for sent, uthuset sto i brann.

Så de prøvde å berge mest mulig fra bolighuset, som de skjønte de heller ikkekunne redde.

Bygdefolk kom etter hvert til med det de hadde av utstyr for en slik situa-sjon. De hjalp til med å sløkke og redde ut det som var mulig. Det var ikke myede fikk ut, bare et skap og ellers noen andre møbler ble reddet ut.

En brannsprøyte som måtte betjenes av fire mann, var i bygda, to andre blehentet fra Håve og Nesset. Det sier seg selv at det med den tids biltransport ikkevar enkelt å skaffe slikt utstyr.

Bjørklund tar fyrSiden alle som kunne hjelpe til, var dratt til på Hallem, var det ingen som i

første omgang så at det også tok fyr i uthuset på Bjørklund. Borghild var alenehjemme, men hun passet sentralbordet og brannen startet på baksiden av uthu-set som hun ikke kunne se derfra. Erling, sønn nummer fem på Bjørklund, varsammen med en annen nabo i en garasje midt mellom de to gårdene for å henteen brannpumpe, og da oppdaget han at det også brant i heimen hans. Han

206

Denne familien mistet nestenalt de eide i brannen den 25.mai 1940. Her er foreldrene,Emma og Einar Sørmo sit-tende foran, bak fra venstreser vi Eivind, Bjørn, Olav,Jarle, Borghild, Odd, Erlingog Kåre. Dette bilde er tatt ijuli 1943 i forbindelse medEinars 50-årsdag. Det varsikkert ikke bare enkelt åskaffe seg nye klær etter å hamistet alt unntatt det de gikkog sto i. Her er de foran detnybygde huset etter brannen.

Markabygda sentrum etter at husene på Bjørklund ble bygd opp igjen der de gamlehusene sto. Husene hvor handelsmann Jon Skjetne drev butikk ligger til venstre,Handelsmann Hilmar O. Berget holdt til rett over veien for Bjørklund som her ernyoppbygd. Gården Hallem blir videre til høyre for kirken. Helt fremst ligger kirkestuasom familien Sørmo bodde i mens de bygget nye hus.

sprang inn og varslet Borghild, som fikk løsnet og jaget ut kyrne, mens han selvprøvde å slokke brannen i ytterveggen. Det virket først som han hadde lyktes,men det viste seg at flammer hadde kommet inn i veggen, og det blusset der-for fort opp igjen.

Vi kan vel bare tenke oss fortvilelsen da bygdefolket måtte innse at ogsådenne brannen var ute av kontroll.

Flere hus i sentrum var truet. En av de to butikkene tilhørte John Skjetne,der tok det faktisk fyr i taket flere ganger, men det lyktes å slukke det. Ogsåbutikken tvers over veien for Bjørklund var sterkt truet, varmen gjorde at vin-duene sprengtes. Det føk gnister overalt, men nå var folk på vakt for å ta detså snart de oppdaget nye tilløp.

Siden sentralbordet brant ned, mistet også bygda telefonforbindelsen. Detble så snart som mulig skaffet et midlertidig sentralbord som ble plassert hoskjøpmann Berget.

Store tapMidt i sjokket over at landet var blitt okkupert, kom dette som en ekstra stor

belastning. Begge gårdene mistet både hovedbygning, stabbur og uthus. Hallemmistet alle dyrene, mens Bjørklund fikk reddet ut seks kyr, en okse og tre sauer.Men de mistet også dyr; en gris, tre sauer og noen høner.

Vinterved, kornreserver og alt hva de hadde av klær og utstyr gikk med i entid da det skulle gå lang tid før varer kom i handelen igjen. Borghild mistautstyrskista si, men hun kunne i ettertid fortelle rørende historier om venn-inner som delte sitt med henne, det var både duker og sengetøy og det de måttetrenge til kvardags og fest.

207

Hallem etter oppbygginga.

Verst var det for unge Harald Hallan å miste en ung hest de nettopp haddeskaffet seg. Den hadde blant annet blitt brukt til å kjøre ved i hus, og nå gikkogså den med i flammene. På grunn av krigen, var det også et kornlager på går-den, flere gårdbrukere hadde lagret korn der som ekstra reserve. Dette brant ogsåopp.

I Nordre Trondhjems Amtstidenede kan vi i lese i tirsdagsavisa for den28.5.1940 :

”Mens gnistregnet sto utover bygden var det ikke videre hyggelig i de tru-ede strøk av Markabygda lørdag, men takket være et iherdig slukningsarbeide,lyktes det å begrense ilden til de to gårder. Et mellomliggende skogstykkebrente, ja det brente endog i åkerjorden. ”

Folk som opplevde dette forteller at de fant brent spon fra spontak helt nedi Finne, som ligger flere kilometer unna, på andre sida av Langåsmyrene.

Men heldigvis ble ingen drept eller skadet, det var nok det folket iMarkabygda var mest glade for i de følgende dagene.

Totalt ribbet for altHele familiene ble ribbet for alt, men for å vise hvor total katastrofe en slik

brann kan bli, vil vi fortelle litt om Kåre – nest eldste sønnen hos Sørmo. Hanvar født i 1917 og ferdig med førstegangstjenesten ved IR 13 før krigen.

5. januar 1940 var han blant de som ble innkalt til Steinkjer på nytt for å blisendt til Narvikområdet på nøytralitetsvakt. Så kom 9. april og Kåre deltok ikamphandlingene på Bjørnefjell. Etter kampene her kom mange av de norske

208

Harald bor nå påHolmegården på Skogn,men husker denne dagensvært godt selv om det ermer enn 68 år siden. Detvar på hans heimgård atbrannen startet, årsaken blealdri helt klarlagt. Detkunne være fra kvistbren-ning, eller fra aske som vartømt ut.

soldatene seg over til Sverige og ble internert der, blant disse var også Kåre. Ijuli 1940 gav svenskene de norske soldatene fri. Og etter at de på grensenhadde skrevet under på en erklæring om ikke å delta i noen som helst fiendt-lig eller krigersk handling mot Tyskland så lenge Norge var besatt, fikk de draheim.

Sommeren 1939 hadde Kåre kjøpt seg ny motorsykkel som sto pent parkerti uthuset heime da han dro til Steinkjer i januar. Heime var det flere yngre brø-dre som gikk og beundra sykkelen og fingra litt med denne ut over våren 1940.Kommunikasjonen nordover til Narvik var brutt sammen slik at ingen viste hvor-dan det hadde gått med ungguttene fra Trøndelag som hadde deltatt i krigs-handlingene der. Derfor sa faren Einar dette: ”Om han Kåre kjem igjen i liveså skal i alle fall ikke sykkelen hans vårrå ødelagt”. Så tok han sykkelen og trillahan inn og sleit han opp på loftsgangen slik at den skulle stå trygt uten at noenrørte den før Kåre var heime. Og dermed gikk også sykkelen opp i flammer den25. mai sammen med alt det andre i heimen.

Foreldra og søskena hadde også i starten bare det de sto og gikk i på brann-dagen, men hadde i løpet av forsommeren skaffet seg det mest nødvendige ogblitt vant til situasjonen. Men da Kåre kom heim hadde han ikke så pass somdet han sto og gikk i engang. For sivilklærne sine hadde han levert inn påSteinkjersannan under mobiliseringa i januar, og Steinkjer ble om våren totaltrasert av bombing. Så der var det ingen ting å hente. Motorsykkelen var gåttopp i flammer sammen med alt i heimen. Det han da sto igjen med var en vel-brukt uniform, som i følge erklæringen han skrev under på grensen, skulleleveres til politiet eller kommunale myndigheter på hjemstedet straks han komheim. Snakk om å måtte begynne på bar bakke.

Kilder:Nordre Trondhjems AmtstidenedeHarald HallanErling SørmoKåre Sørmo

209

210

I år

er

det 1

10 å

r si

den

Odi

n V

ist b

le f

ødt.

Her

er h

an i

godt

sel

skap

på

et m

øte.

På

navn

elap

pen

til k

aren

til h

øyre

stå

rde

t nem

lig "

fhv.

stat

smin

iste

r E

inar

Ger

hard

sen"

!

Foto

: E

rlin

g So

mm

ervo

ll

Fra

foto

arki

vet

211

Guri Marjane Sivertsen Haugan:

Magnhild Okkenhaug (1908-2008)

Magnhild Okkenhaug døde den 31. januar 2008, bare noen uker før hunville fylt 100 år. Hun hadde da vært enke i 32 år etter at mannen Paul døde såaltfor tidlig i en alder av 67 år.

Magnhilds pikenavn var Buran, hun var født på gården Buran Mellom den11. mars i 1908. Faren hetTeodor Andreas Buran ogmoren var Anna JensineOpdahl fra Steinkjer. De varfire søstre, og Magnhild varyngst i søskenflokken. Deneldste søsteren Sigrid dødeav tuberkulose bare et år etterat hun ble konfirmert. Dettegjorde et veldig inntrykk på 8år gamle Magnhild.

Magnhild var et roligbarn, muligens litt bortskjemtsiden hun var ”litjbane”.Faren kalte henne ”Tørven”,og alle sa hun lignet på ham.Hun var flink på skolen oglikte godt å lære.

Skoleveien var nesten 6kilometer, og om det var dår-lig vær, hendte det at farentok ut merra og kjørte dem etstykke på vei. Men ofte låhun også over hos besteven-ninna Ingrid på Segtnan.

Magnhild tok del i arbei-det på gården, og var ikkeden som kviet seg for å ta et

tak, og heller ikke for å ta utradisjonelle oppgaver. Allerede som 22-åring i1930 tok hun førerkort, og hadde som fast oppgave å kjøre melka fra Buran tilmeieriet i Levanger. Hun var sannsynligvis den første kvinne i området somhadde sertifikat. Magnhild hadde en drøm om å bli lærer, men det ble det aldrinoe av. Det var ikke mange forunt å ta videre utdanning. Men hun fikk gå etår på Bakketun Folkehøgskole.

Paul ble hun kjent med allerede som barn. De var like gamle og gikk isamme klasse. Magnhild syntes Paul var en snill, men veldig tenksom gutt i sko-leårene. Dessuten gikk han alltid heim i matpausen, og gikk så seint at de varsikre på at han ikke skulle rekke neste time. Det hendte de møttes senere også,sjøl om det var seks kilometer mellom Okkenhaug og Buran. Blant annet nårjentelaget Heimhug hadde møter på Okkenhaug Øvre. Da satte Paul seg tilpianoet og spilte Schumann.

De ble hemmelige kjærester, har Magnhild fortalt, for det var ofte sånn dengangen. Men i 1930 forlovet de seg, og bryllupet stod i Stiklestad kirke fem årsenere. Å ha bryllupet i Okkenhaug kapell, bare et steinkast unna gården, var

ikke aktuelt. Den gangenhadde ikke kirken etinstrument som kunne til-fredsstille Pauls musikal-ske ører. En god musi-kalsk ramme måtte detselvsagt være når hanskulle gifte seg med sinMagnhild.

Datteren Sigrid ble fødti 1936, og året etter komdet enda ei jente som fikknavnet Ragna.

I mai 1940 ble Eli født,og odelsgutten Fredrikkom i august 1941. Detvar fire barn på fem år! I1947 kom så barn num-mer fem, Håvard til ver-den.

I oktober 1938 overtokMagnhild og Paul gårdenetter hans foreldre Fredrikog Sigrun Okkenhaug.Det var ingen tradisjonell

212

gårdbrukerfamilie Magnhild hadde giftet seg inn i. Svigermor Sigrun var bar-nebokforfatter og en aktiv samfunnsdebattant. Hun brevvekslet med flere avsamtidens store navn. Hun døde plutselig i august 1939, bare noen måneder etterat de hadde flyttet fra Okkenhaug til Bakkehuset på Levanger. ”Det var somom ein heil vegg vart reve ut av heimen der”, skriver Magnhild i dagboka si.

Paul hadde gått musikkonservatoriet i Oslo, og avlagt høyere organisteksa-men på ett år. I 1939 tok han musikklærereksamen, og senere ble det kompo-niststudier. Hadde det vært i dag ville han nok valgt å bli musiker/komponistpå heltid, men den gangen var det ikke aktuelt å si fra seg gården. Han varglad i gården og gårdsdriften, men var alltid trukket mot musikken, og haddeet enormt behov for å oppsøke miljø som ga ham inspirasjon. Dermed ble detMagnhild som administrert gårdsdriften. Og heldigvis hadde Magnhild megetgode administrative evner, stor arbeidslyst, interesse for gårdsdriften og godthumør. Magnhild ble fort ”flirfull”. Den godt utviklede sansen for humor komnok godt med, for det ble mye arbeid.

De hadde selvsagt hjelp, både ute og inne. Men arbeidsfolk kom og dro, detvar ikke alltid lett å få tak i folk, og i perioder kunne de være uten fjøshjelp,eller kjøkkenhjelp. Så Magnhild hadde i tillegg til å være småbarnsmor, medhusarbeid og matlaging, i lange perioder også fjøset. I tillegg administrertehun det hele, lønnet arbeidsfolket, og måtte få det til å gå rundt økonomisk. Oftevar det mange til bords, og i onnene var det spesielt travelt. Og alle kom til hennehvis det var noe. En gang hun syntes det ble vel mye å tenke på, utbrøt hun:”Alt ska gjennom hauet mett! Om det så e ein koinnstaur!”

Men etter hver slåttonn hadde de slåttegrautfest med konkurranser og myemoro. Og midt oppi alt styret diktet Magnhild ny slåttesang om slåttefolket hvertår!

I tillegg til arbeidsfolka som kom og dro, bodde det også andre på gårdensom Magnhild hadde spesiell omsorg for. Tidligere ”kinopianistinne”, frøkenHalvorsen fra Trondheim, som hadde et alkoholproblem, hadde blitt tatt håndom av Sigrun Okkenhaug. Hun flyttet sammen med dem til Bakkehuset i 1939,men da Sigrun døde, kom hun tilbake til Okkenhaug og fikk bo der i mangeår. ”Ho prøvde å hjelpe til på sitt vis”, skriver Magnhild om henne.

Oskar Karlsen, en tidligere elev ved Røstad spesialskole, dukket opp pal-mesøndagen i 1943 og ba om å få sove i høyet. Han fikk en seng, og gikkallerede dagen etter inn i arbeidet på gården. Senere ble han også kirketjeneri Okkenhaug kapell. Han ble boende på Okkenhaug til han døde i 1967, 70 årgammel. Om ham har Magnhild samlet en hel bok med historier.

Under krigen var det i perioder mye folk på gården. Av og til var de 20 tilbords. Folk kom og dro. Da Levanger ble evakuert i aprildagene 1940, kom detflere familier flyttende og ble boende en stund. Magnhild var høygravid. Elikom til verden i slutten av mai 1940.

213

Våren 1941 fikk de spørsmål om å avgi tomt til en AT-leir. Arbeidstjenesten(AT) var en samfunnstjeneste hvor unge menn ble utskrevet for å bygge veier,demninger og andre anlegg. Leirer ble bygd over hele landet, og AT-tjenestenvar tildels nazifisert. Magnhild og Paul var ikke spesielt glade for å skulle haen AT-leir på gården, men etter å ha vært lagt under press en tid, ga de etter.De fikk også to bygningsarbeidere i kosten mens brakkene ble satt opp. Da denførste gruppen med AT-gutter kom i juni 1941, bodde 90 mann på storburet ien to måneders periode.

Sommeren 1942 kom mange bygutter for å hjelpe til på gården. Dette for åfå tilgang på skikkelig mat, og samtidig unngå utskriving til annet arbeide. Dehadde ti voksne menn i kosten i tillegg til resten av huslyden, og Magnhild blealeine på kjøkkenet da kjøkkenhjelpa sluttet i juli. Fredrik var knapt året. I til-legg ble hun sjuk og fikk gulsott, og da ble situasjonen ”prekær” som hun selvskriver. Heldigvis fikk hun midlertidig hjelp fra flere hold, og i august fikk deigjen på plass hjelp både på kjøkken og i fjøs. Og i september samme åretansatte de en gårdsbestyrer. ”Det fall ei tung bør av meg med det at han komog tok over ansvaret for gårdsstellet ute”, skriver Magnhild.

Ikke alle besøkende under krigen var offisielle. Kjente og ukjente som drevillegalt arbeid og var kurerer over til Sverige, fikk seng og mat når de kominnom for å hvile nattestid. Spesielt den siste krigsvinteren var det mye slik tra-fikk. Det må ha vært en nervepirrende periode for Magnhild og Paul.

Gården var i alle år preget av stor gjestfrihet. I 1933 hadde Paul blitt kjentmed Kvalstad-brødrene fra Namdalen. Elliot var bildende kunstner, og tvil-lingbroren Louis var lyriker, men malte også. De ble med til Okkenhaug påbesøk, og fikk sansen for det gamle tørkhuset som da stod til forfalls. De baom å få sette det i stand for å bruke det som atelier. Det fikk de lov til, og frada av ble ”Tørkhuset” selve Kunstnerstua. Dette var ennå mens Sigrun ogFredrik drev gården. Elliot døde dessverre alt i 1938. Men Louis bodde lengepå Masstuloftet, og malte og skrev i Tørkhuset.

Senere ble det også svært mange andre som kom til Okkenhaug og lot seginspirere i Tørkhuset. Selv hadde Paul behov for å reise ut for å få inspirasjon.Gårdens økonomi var ikke slik at det var lett å få til, men Magnhild forstod hvorviktig dette var for ham, selv om hun ofte slet for å få endene til å møtes.

Paul hadde en stor bekjentskapskrets, og ikke sjelden hadde han med seggjester hjem til Okkenhaug. Det var ofte skapende kunstnere som komponis-ter, musikere, operasangere, forfattere og bildende kunstnere. Mange komigjen og igjen, og ikke så sjelden ble de lengre enn de først hadde tenkt. Dissebesøkene var til stor inspirasjon også for Magnhild, men hun hadde alltid såmye å gjøre, at hun ikke greide å glede seg nok. ”Alltid var det så travelt, såeg sat med vondt samvit når vi hadde gjester”, skriver hun i dagboka.

Og av og til kunne det bli for mye også for Magnhild. I slutten av mai 1947

214

hadde Paul bedt heim trond-heimskoret ”Aarolilja” tilOkkenhaug på overnatting.De skulle sove i AT-leirensom da stod tom, men deskulle jo ha mat. Magnhildvar høygravid med Håvardog hadde bekkenløsning.Hun var så sliten at hun gikkpå loftet og gråt. Men nabo-koner trådte støttende til, såMagnhild fikk hjelp med de14 uventa gjestene.

Den mest kjente av gjes-tene på Okkenhaug er nokJakob Weidemann, somPaul hadde blitt kjent medpå Steinkjer. Da han vinte-ren 1946 hadde behov for åkomme seg vekk fra Oslofor å male til en utstillingsom han var invitert til åholde på Blomqvist, ringtehan til Paul og spurte omhan kunne bruke Tørkhuset.Han ble fra januar til mai, og utstillingen på Blomqvist det året ble hans storegjennombrudd. Weidemann skriver følgende i gjesteboka før han reiser fraOkkenhaug: ”Hjertelig takk Magnhild, for den enestående måte du har passetmeg på, og gjort det slik at jeg har følt det som mitt hjem. Bedre arbeidsfor-hold, og muligheter har jeg aldri hatt.” Weidemann kom ofte tilbake for å malei Tørkhuset, og han sendte blomster til Magnhild hver jul så lenge han levde.Han har selv sagt at hadde det ikke vært for Magnhild og Paul, hadde han aldriblitt den maleren han ble.

Magnhild var flink til å holde kontakt med familien, også alle i Paul sinfamilie. Hun var glad i å skrive brev. Paul hadde ni søsken, og ofte kom de hjempå sommerferier på Okkenhaug. Magnhild la vekt på at alle som var født pågården, skulle være velkommen heim med ektefeller og barn. Og de aller fleste,enten det var familie eller andre gjester, hjalp til når de var på besøk. Men ikkealle. Magnhild skriver om ei Oslo-jente som var på besøk i 5 uker sommeren1938: ”Ho gjorde ingen verdens ting, anna enn å sole seg og gå på hendene!”

Sommeren 1952 ble det avholdt stort slektstevne på gården, og for Magnhild

215

hadde det vært en spesielt travel sommer. Men i august kunne de for første gangta med seg alle fem barna og dra på ferietur. Bilturen nedover Vestlandet bleen flott opplevelse for hele familien.

I 1954 fikk Paul et stipend som gav ham mulighet for et opphold påSchäffergården i Danmark. Mye av musikken til Stiklestadspelet ble skrevetder. Magnhild hadde hatt en strevsom vinter med mange munner i matfatet, ogingen fast hjelp på kjøkkenet, så Paul ville hun skulle komme en tur tilKøbenhavn. Dette var ikke lett å få til, hverken økonomisk eller praktisk, mentil slutt kom hun seg av gårde, og fikk ei lita ukes ferie i København i begyn-nelsen av mai med mange gode opplevelser. Likevel var det godt å kommeheim til Okkenhaug igjen, syntes Magnhild.

Paul arbeidet på spreng for å få ferdig musikken til oppføringa av ”Føreslaget” den sommeren, og olsok 1954 var det premiere på Stiklestad. Etterforestillinga var mange av kunstnerne samlet på Okkenhaug til fest. Dagenetter kom det venner fra Schäffergården på besøk, og som alltid var Magnhildhele tiden budd til å ta i mot nye gjester.

Siden ble det nesten hvert år holdt fest på gården i forbindelse med olsok,der skuespillere, musikere og andre som var på Stiklestad i forbindelse med spe-let, ble bedt.

Alltid var det slåttonn og slåttegrautfest rett før eller rett etter. Det var ei tra-vel tid for Magnhild, og man kan lure på hvordan hun greide med alt.

Magnhild var en ivrig kirkegjenger, og det var ikke mange gudstjenestenei Okkenhaug kapell hun gikk glipp av selv om det var nok å gjøre også på søn-dager. En gang oppdaget hun midt i gudstjenesten at hun satt der med et godtbrukt forkle på. Hun hadde glemt å ta det av i farten. Hun ble skikkelig ”flir-full” der hun satt, og lo ofte av dette etterpå.

Vinteren 1962 kjente Magnhild at hun ikke maktet med gårdsdriften lengre,og de begynte å vurdere om de skulle forpakte bort gården ei tid. Det var envanskelig avgjørelse, men til slutt ble det bestemt. Gården ble forpaktet borti en 5-årsperiode. Fortsatt var det reparasjoner av hus og tømmerdrift i skogenå tenke på, men i april 1965 ble sønnen Fredrik eier av gården, og Magnhildsyntes nå hun fikk fantastisk god tid. I årene som kom hadde hun stor glede avsamvær med barn og barnebarn, og senere også oldebarn. Hun hadde 16 bar-nebarn og etterhvert 15 oldebarn. Hun fikk også mulighet til å reise mer.

Magnhild deltok også i mye organisasjonsarbeid. Hun satt i menighetsrå-det et par perioder, og var også medlem av skolestyret. Hun var aktiv iSanitetsforeningen og Sjømannsmisjonen. I tillegg var hun med i en studiering.Hun var et svært sosialt og romslig menneske, som var interessert i alle hunmøtte.

I 1975 ble Paul syk, og i april ble det påvist en svulst på hjernen. Det var etstort sjokk. Han ble operert i all hast, men det viste seg at sykdommen ikke var

216

mulig å helbrede. Det ble en svært vanskelig tid for alle, ikke minst forMagnhild. Paul ble bare dårligere og dårligere utover høsten, og den 30. novem-ber døde han. Sommeren etter orket ikke Magnhild å se Stiklestadspelet, detble for vondt. Men i 1977 var hun der igjen, og hun fikk med seg alle spel sålenge hun levde, kun med unntak av det siste i 2007, et halvt år før hun selvdøde.

Det er takket være Magnhild at Tørkhuset på gården står der som det gjør idag. I noen år etter at Paul døde stod det igjen til forfalls. Men Magnhildskjønte verdien av det. Dette lille huset som hadde vært et kulturelt kraftsen-ter måtte tas vare på. Her hadde det blitt skapt både bildende kunst, litteraturog musikk i mange år. Huset ble igjen satt i stand, og fylt med minner fra dengang det var et levende kunstnerisk miljø på gården. Magnhild selv var sistegang med på et arrangement der i forbindelse med Olsokdagene i 2007.

Hun var bevisst verdien av å ta vare på hverdagshistorien. I femti år skrevhun dagbok om livet på Okkenhaug Øvre, og har sammenfattet de viktigste hen-delser i det hun kalte ”Boka mi”. Senere, i en alder av 93 år, skrev hun ned barn-domsminner fra Buran, og minner fra skoletida. Hun tok også vare på brev ogminner fra tida Paul var i Danmark. En spesielt rik og inspirerende tid for Paul.

Det er ikke vanskelig å se at Paul var heldig i valg av sin livsledsager. Ikkebare bevarte de kjærligheten og respekten for hverandre i alle år, men Paulhadde ikke hatt mulighet til å skape det han gjorde uten Magnhild som tok

217

ansvaret for gårdsdriften. Hun skjønte dessuten at han måtte ut for å få inspi-rasjon, og godtok at han komponerte mens alle andre var travelt opptatt medgårdsarbeid. Hun var en enestående kvinne, og Paul visste det.

Magnhild bodde heime på Okkenhaug til hun var 98 år. Hun hadde hatt godhelse, men fikk problemer med synet de siste årene av sitt liv. I 2006 ble hunså pleietrengende at hun flyttet til sykeheimen på Breidablikk. Men hodet vardet ingenting i veien med, og hun beholdt sitt gode humør. Hun kunne bli ”flir-full” helt til det siste.

218

219

Per Anker Johansen:

En dramatisk svømmeturpå Lopphavet

I årsskriftet 1989 hadde Ole Alstad en artikkel om jakta ” Brødrene” ogdens omskiftelige og dramatiske liv. Han fortalte spesielt om den meget dra-matiske turen til Narvik med trelast i aprildagene 1940. Alstads ”etter-krigenkapittel ” har som overskrift ”Fredelig fraktfart – igjen ”. To søskenbarn iNordenborgslekta vet litt mer om denne perioden enn det Alstad skrev. Tidenvar ikke uten dramatiske episoder, men det har av forskjellige grunner blittsnakket lavt om disse. Nå er tiden kommet for å løfte noe av dette stoffet frami lyset.

Tore Eggen (20.04.36) og Torbjørn Wikdahl (10.08.38) hadde to onklersom i denne perioden drev båten ”M/S BRØDRENE”. Odd Nordenborg ble kalt

Torbjørn Wikdahl og Tore Eggen. Foto: Privat

skipper og Øyvind Nordenborg hadde et spesielt ansvar for maskinen. I prak-sis hadde de et felles ansvar etter at faren trakk seg ut av virksomheten. Sjølom man i perioder hadde noen faste avtaler om frakt var det mye arbeid medå skaffe oppdrag. Odd var den som hadde kontaktene med en megler i Vallersundfor å få frakteoppdrag.

Båten kunne laste 120 tonn og var ei ombygd jakt fra 1876. Den var det somkalles en ”plattgatter ” – den hadde altså tverr akterende og var av det mertrauste slaget. Tidlig i sitt liv hadde den gått som klippfisk-skute, og skrogetvar derfor gjennomsaltet og vanntett.

Akterut var det i ombyggingen satt på et ganske stort oppbygg med rorhus,bestikk-rom, lugarer, bysse og messe. Det var et smalt dekk rundt oppbyggetmed et eget rekkverk og trapp ned til hoved-dekket og videre til maskinrom-met.

Tore forteller:Jeg var ombord allerede i 1950, men da som turist. Jeg var for ung for

arbeid, men syntes det såg spennende ut. Det var 4 mann ombord til vanlig, ogde gikk 4 timersvakt med 2 mann på vakt og 2 som kvilte. Når det var lastingog lossing måtte alle ta et tak. Det var en lugar foran, men den ble egentlig ikkebrukt. Når båten gikk med trelast, var vi lastet ganske høgt over dekk. Vi sovog spiste i lugarer og messe akterut. Skulle du framover, måtte du klatre overmaterialene som var lastet opp der. I sjøgang var det risikabelt. Ytterst mot sjøen

220

Tore Eggen i moderne Olympiagenser modell 1952 med Olav Norberg i fanget. Rettbak Tore sitter søskenbarnet Torbjørn Wikdahl med broren Odd til h. (Privat foto)

låg det grov plank dekket av presenning. Midt etter dekket og i lasterommet lågfinere trematerialer - nøye stablet og dekket til.

Turen i 1950 gikk med trematerialer til Narvik. Jeg var 14 år og syntes detvar veldig spennende å se havna der. Det lå fremdeles flere skipsvrak etterkrigshandlingene i sjøen, og vi måtte svinge rundt rustne jernplater som kan-skje stammet fra NORGE eller EIDSVOLD.

De ble begge senket på Narvik havn i aprildagene 1940. Det ble et minnesom satte seg fast. Det samme gjorde en viktig nyhet som kom ut fra en litenradio om bord mens vi lå i Narvik: Nessegutten hadde slått Ranheim 1-0 i 1.runde i cupen og gått videre! Da sto jubelen i taket.

Noen av frakteoppdragene for M/S BRØDRENE foregikk inne iTrondheimsfjorden, men turene kunne gå helt til Berlevåg i nord og Bergen isør – ofte med trelast. De lange turene nordover gikk fra kaia på Trones viaBodø, Narvik eller Tromsø med trelast til gjenreisingen av Nord-Norge.Returlast var viktig, og her dukket det opp de forskjelligste ting. Fra slakterieti Harstad sendte eks-levangsbygg ”Litj-Olaf ” Jensen en gang ei last saltede hes-tehuder/skinn med M/S BRØDRENE. Dette var kostbare saker som skullebehandles deretter.

Det gikk ikke helt etter planen. En ”hiv” med huder glei på sjøen under las-ting i Harstad. Øyvind sendte i stor hast mannskapet i land for å kjøpe noenskikkelig store ”svensk-pilker. Etter et møysommelig ”fiske” kom utrolig nokalle de verdifulle hudene om bord igjen!

Ganske spesielt var også et oppdrag for sementfabrikken i Tysfjord. Herhentet de en gang sement som nettopp var kommet ut fra sementovnene.Sementen var altså meget varm i sekkene.

Vi hadde ikke mye trening med å bære sekk på ryggen, men det måtte vigjøre. ”Hiven” kom ned i lasterommet, og så skulle alle sekkene stuves nøyeut mot skutesida for å utnytte plassen. Vi var etter hvert ganske blaute av svette.Da vi gikk fra Kjøpsvik i god sommertemperatur, var skuta så varm at vi gikkmed alle luker og dører åpne. Likevel svettet vi!

Tore begynte som mannskap ombord i M/S BRØDRENE som 16-åring i1952. Han var litt lei av skolegang og ville se seg om i verden. Onklene var lære-mestere, særlig i det å stuve trelasten ombord slik at mest mulig ble med.Teknikken med å skrålaste ”hiven” slik at bord og planker gikk ned gjennomlukeåpningen, måtte læres, og det ble mange tunge tak nede i rommet før onk-lene var fornøyde med stablingen. Det skulle ikke være åpninger i lasten, ogskuta måtte lastes slik at den lå rett i sjøen. Tore lærte seg hvordan krana skullebehandles og trivdes godt om bord. Han var i god fysisk form og var kjent påLevanger som Richard Reinsborgs kompis i det å bade i Levangerelva omtrentfør isen hadde gått ved Laksberget. Han var mer enn vanlig god til å svømme.Det skulle komme til å berge livet hans.

221

På en august-tur i 1953 nord-over helt til Berlevåg med trelastfikk Torbjørn Wikdahl være medsom passasjer. Han var 15 år ognykonfirmert, mens Tore Eggenvar blitt 17.

Som vanlig lastet de materia-lene på Troneskaia og seilte nord-over mot Finnmark der folk fort-satt var opptatt med å bygge oppheimene sine etter krigen.

I Berlevåg skulle skuta snunesen heimover igjen, men førstmåtte de vente på at et uvær gaseg.

Torbjørn forteller: Vi lå inne påhavna, og jeg syntes at sjøen varganske rolig. Jeg fiska fra rekkaog fikk faktisk ei kveite på kroken.Jeg syntes at vi godt kunne begynne heimreisa. Onklene viste meg da at vi fak-tisk lå innenfor to forskjellige moloer. Utafor den ytterste gikk sjøen kvit, og viså utover det åpne storhavet der dønningene gikk kjempehøye.

Jeg skjønte at vi var i Finnmark!Da været løyet, ble kursen satt sørover. Sør for Hammerfest skulle jakta

over det beryktede havstykket Lopphavet som åpner seg mot selve storhavetutenfor. Her gikk de av en eller annen grunn langt utenfor den vanlige skips-leia. Båten som nå gikk i ballast var ganske rank i sjøen. Dønningene var store,men stemningen om bord var munter og god. Ombord var foruten Odd ogØyvind Nordenborg også Ingvald Bjørvik fra Ytterøya.

Tore kaller seg sjøl litt ”karåt”. Han klatra i rigg og mast på fritida og kunnegjøre en og annen ”farsk-strek” overfor de voksne. Onklene ga igjen medsamme mynt. Rorskaren Tore kunne få et stikk i baken med bestikkpassereneller andre troskyldige pek når det høvde seg slik.

Denne dagen var Tore akkurat ferdig med rorstørn og skulle ut i frivakt.Fast rutine var da at han skulle ned i maskinrommet for å olje motoren før hangikk av vakt.

I rorhuset overtok Ingvald roret. Nykonfirmert passasjer Torbjørn sto ogsåi styrhuset.

Begge de som sto i styrhuset var opptatt av de tunge dønningene, som gjordeat de bare nå og da så hurtigruta og et par fiskebåter der inne i skipsleia.

Mens han oljer motoren får Tore en idé:

222

Gutta boys på nedre Sunde 1953. Odd ogTorbjørn Wikdahl og Asbjørn og OlavNorberg.

Jeg tok ei ause med kaldvatn som jeg planla å slenge på onkel Øyvind somlå i bestikklugaren. Tanken var å utnytte hans forfjamselse - hoppe ned frarekkverket der oppe og forsvinne i ei lita dør fra hoved-dekk og ned til maskin-rommet før han rakk å ta igjen.

På føttene hadde jeg et par sko der hælkappene var trødd ned.Alt gikk først greit - kaldvatnet traff onkel - jeg stakk av, og skulle ta sats

oppå rekkverket for å hoppe ned. Så gikk alt galt - veldig galt.Om det var skuta som tok en ekstra overhaling i de store dønningene eller

om det var skoene som glei på rekkverket vet jeg ikke. Plutselig kjente jeg i allefall at jeg tok overbalanse og skjønte at jeg kom til å ramle overbord.

Når båten går for full maskin blir det et sug nedover og inn mot propellen,og jeg var redd for å bli dradd inn dit. Jeg husker at jeg tok kraftig sats og hop-pet så langt ut som jeg klarte. Så ble alt grønt, og det gikk utrolig lang tid førjeg klarte å komme til overflata.

Da jeg langt om lenge fikk hodet over vannet, kom det en kraftig brottsjø ogslo meg ned igjen uten at jeg hadde fått tatt inn særlig mye luft. Da ble jeg noklitt redd. Jeg hadde ikke rukket å rope da jeg gikk overbord, og havdønning-ene var så store at jeg så ikke tegn til båten. Jeg hadde mer enn nok med å holdehodet over vann, mens jeg krøkte tærne for å berge skoene!

Å svømme med dongeribukse, skjorte og sko er ganske tungt!Om bord hadde ingen sett at Tore hoppet på sjøen. Onkelen tror at han har

gjømt seg enten i maskinrom, lasterom eller lugarer og leiter både akterut ogforut. Imens går skuta for full fart forover og fjerner seg raskt fra han som lig-ger i sjøen.

Til slutt går den grufulle sannheten opp for mannskapet. Det blir ropt ”Mannover bord!” og slått stopp i maskinen. Skipper Odd blir tørnet fra frivakt og allesaumfarer horisonten med blikket. Skuta hiver kraftig på seg i havdønningeneog fra dypet av ei båre ser de bare himmelen.

Det er 15-åringen Torbjørn som blir dagens mann. Fra styrhuset ser hanplutselig på en bølgetopp langt unna ei rød skjorte og to armer som vifter!

Jeg ser ennå for meg mønsteret i den røde skjorta. Jeg fikk bare et kort liteglimt av Tore mens både han og skuta var på en bølgetopp samtidig. Etterpågikk det lenge før neste glimt, men jeg kunne peke ut retningen så noenlunde.Da var jeg ganske glad og følte meg litt betydningsfull. Hadde skjorta hatt enannen farge, er jeg ikke sikker på om jeg hadde sett den. Hvordan historienhadde endt da, skal vi kanskje ikke spekulere på.

Jakta ble snudd og man gikk i den retningen som Torbjørn hadde pekt ut.Tore forteller at da han først så skuta komme mot seg føyk det gnister fra skor-steinen. Den gikk nok minst med full fart!

Da skuta omsider var framme, meldte det seg nok et problem. I de store hav-dønningene og mens Tore måtte holde seg unna propellen som ga skuta litt sty-

223

ringsfart, var det ikke enkelt å få gutten ombord. Det ble besluttet å sette liv-båten på sjøen. Under dette arbeidet løsnet båten fra det ene opphenget og blehengende og dingle fra det andre. I dønningene ble livbåten slått mot skutesidaog fikk slått sund noen bord. Årer og tiljer fra livbåten falt i sjøen. Ei fanglinefra livbåten ble dradd inn i propellen og viklet seg rundt propellakslingen førman rakk å slå stopp i maskinen.

De kastet ut et livbelte til Tore. Han trengte det vel egentlig ikke, mentredde det på seg og klatret ombord ved hjelp av en stige som onklene holdtover ripa. I dønningene var dette ikke så enkelt som det høres ut!

Situasjonen er nå ganske innviklet. Tore står på dekket med de gamle sko-ene fortsatt på. Han er iskald etter opp mot en halvtime i Atlanterhavsvann. Hantakker søskenbarnet og svømmeferdighetene for at han fortsatt er i live. Hanfår av seg alle klærne og blir tullet inn i et teppe mens skipperen skjenker enkraftig dram. Etter hvert kommer varmen tilbake.

Skuta ligger med skadet livbåt, som henger i en davit og hiver voldsomt idønningene. Rundt propellakslingen har det kveilet seg ei lang fingertykk line.

Det kommer for en dag at det bare er Tore som kan svømme. Han melderseg frivillig og hopper igjen på sjøen - denne gangen uten klær og sko. Oppgavener å få en wire fra lastebommen under og rundt livbåten. Han dukker og får dettetil. Så heises livbåten opp med handmakt slik at vannet renner ut. Tore bergernoe løsgods fra livbåten og entrer så stigen, som holdes for ham for annengang, og får på seg tørre klær.

Motoren lar seg starte, men snora rundt propellakslingen gjør at de barekan gå meget sakte innover mot smulere farvann. De bruker 3-4 timer på dette.I ly bak en holme surrer Øyvind brødkniven til ei båtshake; Tore får med segmed en Petromax og klarer å fjerne tauverket rundt propellen. Livbåten blir repa-rert med finér og seilduk.

Turen sørover fortsatte så omtrent som normalt. Alle var en erfaring rikereog de to søskenbarna hadde fått et ekstra bånd mellom seg. De voksne skjøntealvoret og krevde at historien ikke skulle fortelles. Tore fikk ei klokke somekstra bonus, men har aldri klandret noen andre enn seg sjøl for det somskjedde.

Tilbake på realskolen på Levanger kunne han ikke dy seg for å levere en stilder sommerminnet 1953 var en tur nordover med M/S BRØDRENE. Stilbokavandret rundt til dem som ville lese beretningen og til slutt forsvant hele stil-boka!

De to søskenbarna har fortsatt god kontakt og er skjønt enige om at det varherlige dager ombord på skuta. Tore Eggen er glad for at han alltid har vært ibrukbar fysisk form og ivrer for at alle må lære seg å svømme - gjerne med klærpå. Kanskje har han et særlig bånd til søskenbarnet Torbjørn Wikdahl og likerskjorter med rød farge?

224

225

Jarle Kregnes:

Levanger Vannverk gjennom tidene

InnledningHistorielagets årbok gir ikke rom for ei fullstendig redegjørelse om kom-

munens samlede vannforsyning gjennom tidene. I artikkelen tar jeg derforsikte på en kortfatta gjennomgang av det som i utgangspunktet var forsyningatil selve byområdet, med de utvidelser som etter hvert ble naturlig til et fellesanlegg for mesteparten av strekningen Skogn-Rinnleiret med forgreninger sør-og vestover, dvs. dagens Levanger Vannverk.

Levangers første vannverkOpplysningene her og i neste kapittel er i hovedsak henta fra Reidar

Strømsøes bok ”Levanger by’s historie tidsrommet 1836-1918”.Da Levanger fikk kjøpstadrett i 1836 var det ingen organisert eller felles vann-

forsyning i byen. Før den tid hadde noen bygårder sine primitive brønner ibakgården eller i kjelleren. Men de fleste henta vann fra elva. Der foregikk nes-ten all klesvask (ikke minst i ”vaskarhølen”), sommer som vinter. Om sommerenheter det seg at elva var en ynda badeplass for byens gutter. I områdene langselva og tilløpene gikk husdyra på beite. Men vi var forskåna for kloakkutslipp,ettersom det ikke var innlagt vann i husene. Likevel, det sier seg selv at den hygi-eniske kvaliteten kunne være høyst variabel og til tider tvilsom.

Like etter at Levanger fikk bystatus (1836), ble det fart i spørsmålet omorganisering av et felles anlegg for levering av drikkevann med god kvalitet.Man festa seg da ved et oppkomme på Ulve vestre, ved foten av høyden oppmot Ulve øvre og Gjeite. Kilden ga sikkert og godt vann gjennom hele året, ogsåi år med tørke. Vannet kom fra nedbør som trengte ned i den massive morene-ryggen, og under morenen ble vannet fanga opp av et lag marin leire, dvs. tid-ligere havbunn med kalkavsetninger. Der det kom fram i dagen, var vannetklart og godt, men ga som grunnvannskilder flest et kalkholdig (”hardt”) vannsom ikke var så velegna til klesvask. Men med god drikkevannskvalitet ogmed kort avstand til byområdet var kilden utmerket.

I 1843 ble det ved oppkommet bygd en skikkelig samlekum, som ble for-synt med overbygg for å sikre kvaliteten. Overbygget står der den dag i dag.

Herfra ble det lagt rørledning ned til byområdet, rør av furustokker med borethull. Prøve av et slikt rør er oppbevart på Brusve.

Hvert enkelt rør hadde en lengde på ca. 2,5 m, med en hulldiameter på ca.62 mm (2 1/2”). Boring av slike rør var en møysommelig prosess. Det blebenyttet skålbor (slik som vi kjenner fra enkelte typer isbor), i fronten forsyntmed en lang spiss. Boringa skjedde for hånd. Spissen i front søkte seg fram etterminste motstands vei, dvs. langs margen i trestokken. Rørskjøtene ble utført vedå drive inn bøssinger av jern og trukket sammen med tømmerhaker. Slike rørhadde en utrolig holdbarhet fordi materialet ble gjennomtrukket av vann, ogdessuten lå mesteparten av ledningsstrekningen i fuktig leirgrunn eller myr.

Det var major Sejersted – mannen bak byens reguleringsplan – som sto forplanlegging og tilsyn med utførelsen. Hattemaker Dahl var med på å leggerørene, og bestyrte siden vannverket med tittel ”Vandinspektør”. Det er grunntil å merke seg at byen allerede fra starten av sørget for å ansette driftsansvar-lig personell.

Det er nedskrevet at dette med ledning til vannposter i byområdet var et såstort framskritt at det ikke var mange småbyer som kunne oppvise maken. I sinberetning for året 1843 skriver amtmannen dette:

”I Kjøbstaden er gjennom et Aktielån opptaget i 1840 med en Bekostningaf over 800 Spd., bleven anlagt en Vandledning der forsyner Kjøbstaden meddet fornødne Springvand.”

Fra Ulve ble ledningen ført ned til vannposter og vannkummer i byområ-det, der kvinnfolka henta vann. Her kunne de dessuten slå av en prat ”om desiste hendelser og skandaler”, i henhold til Strømsøe. Men også før den tidvar vannhenting (og da fra elva) å betrakte som ”kvinnfolkarbeid”.

Vi kjenner forøvrig flere illustrasjoner og beskrivelser av dette miljøet, medtitler som ”konene ved vannposten”. Knut Hamsun ga i 1920 til og med ut enhel roman med denne tittelen. Og da det første flyet fløy over Gardermoen, bledette skildra slik:

”En stor mørk fugl brummet over stedet. Mennene mistet snadden av mun-nen, og konene ved vannposten forstummet et øyeblikk.”

Oppkommet på Ulve var så rikelig og sikkert at det ga tilstrekkelig vann ogsåi tørrsomre og vannfattige vintre, og flere gårdsbruk i byens nærhet henta vanntil husdyra fra vannpostene.

Fordi vannposten alltid sto åpen, var en sikra at vannet ikke frøs i ledningen.Og når vannstampen ved vannposten var nesten full, ble den tømt til et laverenivå gjennom et sinnrikt hevertsystem med avløp til sjøkanten.

På grunn av den ypperlige drikkevannskvaliteten ble ledningen og vann-stenderne med vann fra Ulve opprettholdt gjennom lang tid etter at byen bygdeen større ledning fra Sørmarka og boligene fikk innlagt vann. Det var to vann-stendere i Sjøgata (ved Holbergs gt. og ved Sundgt.). Det skal også ha vært en

226

vannstender i nærheten av ”losjelokalet” (Holbergs gt./Haakon den godes gt.).Stampen ved vannstenderne fungerte også som vanningssteder for hester.

Både Hanne Holthe Munkeby og tidligere oppsynsmann ved vannverket, PerJardar Wold (f. 1940) husker godt at de av sine mødre ble sendt av gårde medspann for å hente godt drikkevann fra disse stenderne helt fram til på 1950-tal-let. Da ble ledningen brutt i forbindelse med skoleutbyggingen på Leira.

Vannforbruket stigerEtter hvert ble det anlagt stikkledninger og til og med innlagt vann til enkelte

gårder, i og for seg et stort hygienisk framskritt. Men med enklere tilgang påvann steg det daglige vannforbruk etter hvert fra noen få liter per person til detmangedobbelte. Dette var også en følge av kampanjer om økt renslighet for bed-ring av folkehygienen. Den rikelige kilden på Ulve ble derfor etter hvert for liten,og det måtte sørges for supplerende forsyning.

Jeg skal ikke her komme inn på den hygieniske bakside med rent vann inn= urent vann ut: hva skal vi gjøre med det og hvor skal vi gjøre av det?

Vannverk fra SørmarkaEtter bybrannen i desember 1877 ble det reist krav om en vannledning som

kunne gi skikkelig trykkvann til brannslokking (selv om en slik ledning kan-skje ikke ville endra omfanget av katastrofen). I første bystyremøte etter bran-nen ble det nedsatt en komite til å utrede hvordan man best og ”hurtigst muligkunne skape bedre Slukningsforhold”.

Komiteen engasjerte ingeniør Kaurin som sin tekniske rådgiver, og underhans ledelse ble det foreslått å bygge dam for samlebasseng i Kjølåsmarka(Nedre Sørmarksdam), og herfra 7” ledning av støpejern gjennom Momarkaog Moan ned til byen. Kostnaden ble beregnet til kr. 42.000,- , noe som var etsvimlende beløp den gang. Men allerede 6. februar 1878 vedtok bystyret åbygge vannverket, og i oktober ble det holdt ”generalprøve” av anlegget, meddemonstrasjon av anlegget ved å legge ut diverse brannslanger.

Om dette skriver Nordre Trondhjems Amtstidende (”Amtsti’na”) at”Vandstraalen gik over den øverste Spids paa det ualmindelig høie Kirketaarn.Torvet var fuldt af Tilskuere. I dag selvfølgelig almindelig Flagging i Byen ogi Aften vil det for privat Regning blive holdt en Sexa i Backlund Hotel.”

Samme dag hadde bystyret møte der vannverksstyret formelt overlevertevannverket til byen. Her skal vi merke oss at bystyret samtidig sørga for fag-lig drift av vannverket, ved å ansette brannmester som også hadde vannforsy-ning som ansvarsområde (herunder det gamle anlegget fra Ulve).

Byen var såre fornøyd med dette sitt vannverk. Etter at en brann i 1881 fikk

227

begrensa omfang, kan vi sitere fra ”Amtsti’na”: ”En heldigere Prøve paa etVandværks Effektivitet end Levangers ved denne Leilighed, kan intet Vandværki andre af Landets tidsmæssige Træbyer opvise.”

Ved den store bybrannen i 1897 ble det lagt ut så mange slanger at led-ningskapasiteten fra Sørmarka begrensa uttaket. I etterkant ble det derfor reistspørsmål om anskaffelse av dampdrevet sjøbrannsprøyte samt flere andre til-tak.

I 1899 gjorde vannverksstyret oppmerksom på at byens vannverk haddetapt mye av sin yteevne, og at situasjonen ville forverre seg med tiden.Bekymringen var spesielt knytta til behovet for slokkingsvann ved brann. Årsa-ken til kapasitetssvikten er ikke beskrevet, men ut fra de etterfølgende doku-menter ser det ut til at problemene ikke bare var knytta til selve ledningen,men også til magasinkapasiteten. (Her vil jeg innskyte at ledningen var av stø-pejern, med blyskjøter. Det er en kjent sak at slike blyskjøter av ulike årsakerhadde lett for å lekke ut vann, det fins kontrollerte eksempler på at bare 15-20% av vannet i slike ledninger kom fram til betemmelsesstedet. Jeg har en mis-tanke om at dette var årsaken til manglende transportevne såvel som magasin-kapasitet.)

Byingeniøren foreslo å supplere brannvannsforsyningen ved å legge avgre-ning med ledning opp til et nytt basseng på Vestgård, og vann fra dette bassengetskulle bare brukes ved brannslokking. Bystyret vedtok i 1900 å innhente anbudpå prosjektet, men de ville samtidig ha alternativt anbud på dobbelt hoved-ledning fra Sørmarka med anlegg av reservoar ovafor Halsan. Underveis isaksgangen ble det lansert ei rekke alternative løsninger som krevde sine utred-ninger. Et av forslagene gikk ut på å bygge supplerende vannverk fraMatbergtjønna. Dermed ble det fatta et flertall av vedtak som etter hvert gadiverse ”omkamper”. Men ”brannkassen”, som var en vesentlig bidragsyter, villebare godkjenne byingeniørens opprinnelige plan.

Utredningene medførte et stort merarbeid for byingeniøren. Ettersom hanvar ansatt i halv stilling (til og med uten stillingsinstruks), sendte han i etter-kant krav om tilleggsbetaling for merarbeidet med de alternative vurderingene.Også dette ga grunnlag for flere vedtak og ”omkamper” i bystyret.

Sluttresultatet ble bygging av bassenget på Vestgård og utvidelse av dam-kapasiteten i Sørmarka, i tråd med byingeniørens opprinnelige forslag.

Argumentene for Matbergtjønna var trolig hygienisk begrunnet. Her vardet ingen bebyggelse og minimalt med beiting i nedbørfeltet. MenMatbergtjønna ga små muligheter for magasinering og regulering. Det var nokderfor at ”brannkassen” satte foten ned for alternativet.

Dammene i Sørmarka var derimot sterkt utsatt for forurensing fra dyr sombeita helt inntil vannkanten for bassengene. For å sikre vannkvaliteten kjøptekommunen derfor eiendommen Sørmarka i sin helhet. Men også dette førte til

228

flere vedtak og omkamper i bystyret. Levangers folkevalgte bygger så visst pålange tradisjoner med hensyn til ”omkamper”!

Etter at disse tiltakene var gjennomført, hadde byen et vannverk som bestotil slutten av 1950-tallet. Men med stadig økende vannforbruk både til privateformål og næringsvirksomhet, og dessuten med et ledningsnett med mangelekkasjer (støpejernsrør med blyskjøter), ble det behov for utvidet kildekapa-sitet. Som nødløsning ble det i perioder gjennom flere år pumpa vann inn pånettet fra elva (ved Laksberget). Under spesielle forhold varte dette fram tilsåpass seint som i 1967.

Vannforsyning fra GåssjøenTida etter krigen viste at kapasiteten i Sørmarka var for liten, den 7” store

ledningen var utilstrekkelig, og vannkvaliteten var for dårlig. Dermed falt blik-ket på Gåssjøen. Den gamle dammen her, som var bygd for å øke magasinka-pasiteten til byens e.verk i Langåselva, ble forhøyet med 4 meter. Herfra bledet lagt fødeledning til Store Langfylltjønna, hvor det ble bygd inntaksdam for12” støpejernsledning forbi Torsbustaden og Masteråsen ned til Sørmarka. ISørmarka ble det bygd kloringsanlegg før vannet ble sluppet i den nedre dam-men, før inntaket på videreføring av 12” ledning.

Brannstyrets formann Arne Finsvik var gjennom mange år aktiv pådriver forprosjektet, sammen med Ole Skjerve. Byingeniør Egil Leithe var plan- og byg-geleder. Anlegget var i 1947 kalkulert til kr. 650.000,-, og ble i 1958 gjennom-ført uten overskridelse. Men da uten den foreslåtte veien opp til Gåssjøen.

Etter at anlegget var fullført ble det like etter overgangen til 1959 foretatten festlig overlevering heime hos vannverksstyrets formann Knut Hjelde (direk-tør ved Nestlé). Pressen var selvfølgelig invitert. Om dette finner vi i Levanger-Avisa for 19.01.1959 følgende ”strofe” fra avisas journalist og husdikterGunnar J. Gundersen:

Nytt vassverk.Det va vel nå te fest og stasog overhendig stort kalas

da vassverksstyret her i by’net ferdi vassverk overgate folket i Levanger sta’

og skrytt kverainner høgt i sky’nfer innsats kvær og ein har gjort

og fer at det ha gått så fort,og fer at dem for lite pæng

fekk arbe’ te å strekk så læng.Han Ola takka ’n Arne, og han Arne takka ’n Ola,

229

230

De gamle vannpostene var i bruk til først på 1950-tallet. Foto: Renbjør

og begge va dæm løkkele og skein som klare sola.og vatnet det e reint og godt,og trøkket det e rektig flott.

Sjøl frolingan har fått en skvetttå vatnet som e dett og mett.Vi har så godt et hjertelag

om det itj synes kvar ein dag,og av vår overflødighet

vi gir med god samvittighet.Skjønt ”gir” e kanskje myttji sagt.

Vi har jo sjølsagt en kontraktsom klart bestæmme at vi ska

betaling for kvar liter ha,og den kontrakten mein vi e

det beste styret laga te.

Nå ja, om vatnet var så reint og godt var det flere meninger, og flere avsykehusets leger beklaget seg i høye ordelag over dette. Hygienisk forsvarligvar det kanskje, etter tilsetting av klor. Men humusinnholdet var alt for høgt,så brunfargen var påfallende og lot seg ikke eliminere uten drastiske tiltak.Oppdemminga av Gåssjøen var vel også medvirkende til at vannet inneholdtutålelig store mengder myrslam. Drifta av kloranlegget kunne også være så somså og kunne tidvis være ute av drift i lange perioder. Bare få år seinere begyntekommunen å se seg om etter bedre kilder, noe som også tvang seg fram somfølge av økt bolig- og næringsutbygging.

Vannverk fra HoklingenRundt 1960 skjedde det to store saker som fikk enorme konsekvenser for hele

distriktet.

1. Ved den radikale og landsomfattende kommunesammenslutningen ibegynnelsen av 1960-tallet ble Levanger som bykommune strøket avkartet og innlemma som del i en større landkommune (Levanger-Skogn-Frol-Åsen og Ytterøy). Men kommunenavnet ble altså Levanger.

2. Skogeierne satsa på Skogn som sted for bygging av NordenfjelskeTreforedling A/S til produksjon av avispapir.

En av grunnene til at Skogn ble valgt til papirfabrikk, var at her var detrikelig tilgang til vann fra Hoklingen, der kvaliteten var så god at det ikke varbehov for rensing av vann til produksjonsformål. Som en del av samarbeidetmellom kommunen og bedriften ble det gjort vedtak om å løse vannforsy-

231

ningen i fellesskap, og med felles rådgiver (Ing. Chr. F. Grøner, senere Ødegaard& Grøner A/S).

Vannet tas ut fra Hoklingen på ca. 20 m dyp ved Elgseter. Etter grovsilinggår vannet herfra i tunnel fram til Lello, og videre i Ø 900 mm betongrør tilpapirfabrikken på Fiborgtangen. Midtveis mellom Lello og fabrikken, der led-ningen krysser Nordlandsbanen ved Nestgård, ble det bygd avgrening for kom-munens vannverk. Anlegget fra Hoklingen til Fiborgtangen er detaljert beskre-vet av Torbjørn Reisæter i Skogn Historie, bd. Ixa: Midt-Skogn.

Ved Nestgård ble det bygd kloranlegg for desinfeksjon av kommunens vann-behov, med hovedvannledning til Skogn sentrum og videre til Branes hvorledningen ble knytta til eksisterende ledning fra Gåssjøen. Det ble lagt asbest-sementrør med innvendig diameter 600, 500 og 400 mm, med avgreninger,pumpestasjoner og høydebassenger til forsyningsområder underveis. Da det blesatt trykk på de to minste dimensjonene, oppsto det tallrike brudd som kunnetilbakeføres til uvøren transport og mellomlagring før rørene kom til Levanger.

Kravene til større drikkevannsanlegg har i mange år vært at hygienisk kva-litet skulle sikres gjennom ”2 hygieniske barrierer”. Utgangspunktet var atklausulering av nedbørfeltet skulle utgjøre den første barrieren. Deretter skulledesinfisering med klor sikre den andre barrieren. Men kommunen kvidde segfor å gjennomføre klausuleringen av hensyn til næring og bosetting i nedbør-feltet. Gjennom bortinot 30 år levde kommunen på dispensasjon fra helse-myndighetenes krav om klausulering. Samtidig ble det fra vannverkets side, ogmed forståelse fra de lokale helsemyndigheter, påpekt at klausulering av etnedbørfelt aldri kan vurderes som ”effektiv hygienisk barriere”. Dessuten, van-net ville på grunn av humus fortsatt ha en brunfarge over hva som på sikt ansessom akseptabelt for godt drikkevann.

I mellomtiden ble det utviklet moderne filterteknologi (membranfilter) somkunne slå flere fluer i samme smekk. Et membranfilter ville fjerne både brun-fargen, parasitter, bakterier og virus i samme operasjon, en mer effektiv barri-ere kunne neppe tenkes. Og når humusinnholdet var eliminert, ville behovet forklor til den andre hygieniske barrieren bli langt mindre.

Kommunen valgte å satse på denne løsningen. Det var hensiktsmessig ålokalisere rensingen til Lello, med ny rentvannsledning til eksisterende ledningved Nestgård. Produksjonsmagasinet ble lagt inn i fjellet i Holåsen (”Byåsenhøydebasseng”), dvs. midt i et av de sentrale forsyningsområdene. Dette blegjennomført fra 1999 og sto driftsklart 1. mars 2001. Fra den tid har kommu-nen et utmerket drikkevann både med hensyn til smak, farge og hygienisk kva-litet.

Drift og vedlikeholdGjennom mange år var drift og vedlikehold heller tilfeldig. Det ble foretatt

232

tallrike utvidelser, som til dels var basert på lettvintløsninger. Det ble vanlig medpumping direkte på forsyningsledninger, mange ganger uten at pumpa varegnet til formålet. Pumpene kunne være plassert i regulære kummer uten sik-ring mot fukt og oversvømmelse. Vi kunne til og med finne pumper som ikkevar sikra mot frost. De driftsansvarlige møtte stadig problemer med å opprett-holde forsyningen til vannverkets kunder. Omsider ble det nødvendig med eiskikkelig opprydding i hele systemet.

I perioden fra 1970 har vannverket foretatt en systematisk fornying av gamleledninger. I begynnelsen var lekkasjer nærmest ukentlige foreteelser, støpe-jernsrør med blyskjøter holdt ikke mål. Mesteparten av disse ledningene er nåerstattet av andre materialer, i de seneste tiårene i hovedsak av PVC. Lekkasjerkan selvsagt forekomme, men er nå bortimot en sjeldenhet. Samtidig er bådeleveringsområdene og transportnettet utvidet.

I tilknytting til boligetablering i Momarka og bygging av høydebasseng iHøgberget ble det tvingende nødvendig med databasert overvåking. Vannverketsatset på et topp moderne anlegg for registrering av alle vitale data. Her regis-treres og styres alle driftsfunksjoner, og driftsforstyrrelser av betydning utlø-ser alarm til vakthavende. Dette anlegget dekker også kloakksektoren.

Private og ”halvoffentlige” vannverkI takt med økt behov for bedret forsyning til bebyggelse og husdyrhold ble

det gjennom årene gjennomført tiltak med private anlegg og andelslag, fra mereller mindre tilfeldige kilder. Uten å gå i detaljer kan vi i dag si at mangeanlegg var lite systematiske, både med hensyn til ledninger, kildevalg, vann-kvalitet og ryddige avtaleforhold. Det er nok dette siste som er bakgrunnen forsiste ledd i Gundersens ”strofe” nevnt foran: at ”den kontrakten mein vi e detbeste styret laga te”. Arne Finsvik var nemlig en utmerket formalist. Men kanhende hadde Gundersen kanskje også uten å si det direkte en baktanke om atkvaliteten som drikkevann tross alt ikke var noe å skrive heim om.

SluttordI dag kan vi si at Levanger vannverk leverer vann av høyeste kvalitet.

Vannkilden er rikelig, det er bygd tidsmessig behandlingsanlegg, og distribu-sjonsnettet er godt utbygd med ledninger, pumpestasjoner og høydebassenger.Drifta er sikra gjennom fastlagte rutiner for det daglige såvel som for reserve-forsyning og nødvannsløsninger. Og ikke minst gjennom høyt kvalifisert og sam-vittighetsfullt driftspersonell på alle nivå. Alle i systemet er innforstått med atde arbeider i Levangers største og viktigste næringsmiddelbedrift!

233

Sidsel Wohlen:

“Oppvisninger i huslig økonomi”først på 1900-tallet

I årboka for 2005 hadde Guri M. Sivertsen Haugan en artikkel om HenrietteSchønberg Erken, som bodde i Levanger fra 1905 til 1908. Hun var datidensIngrid Espelid Hovig, en spesialist og publikumsmagnet, viden kjent for sine"oppvisninger" lenge før hun kom hit til byen. Ved finlesning av NordreTrondhjems Amtstidende og Nordenfjelsk Tidende for årene etter 1905, finnervi noen notiser som kan kaste litt lys over den kjente damens gjøren og ladeni Levanger frem til ekteparet Erken flyttet fra byen, samt gi oss et innblikk i hvaoppvisningene gikk ut på.

HusholdningskursI følge avisene startet fru Erken et husholdningskurs vinteren 1906. Det

varte i fire måneder og ble holdt hjemme hos fruen på Støp. Undervisningenomfattet "almindelig og finere madlavning, bagning, anretning osv med demon-strationer". Kurset ble fulltegnet, og elevene kom fra forskjellige kanter avlandet, "ogsaa fra bygder i Indherred".

Men samtidig ville hun tydeligvis nå et større publikum mens hun bodde iTrøndelag.

OppvisningeneI februar 1906 hadde Nordenfjelsk Tidende en notis om at fru Schønberg

Erken skulle holde foredrag om huslig økonomi på Sund Høiskole. Og et pardager etter kom et fyldig referat fra møtet. Her får vi endelig greie på hva somforegikk.

Avisnotis NTid 2.3.06Fru Schønberg Erken paa Sund

Lørdag den 24de ds. var der et godt besøgt møde paa Sund folkehøiskole.Veiret var slettikke det bedste; men denne gang var det en kvinde, fru SchønbergErken nemlig, som vilde sige os et sandt og vigtigt ord, og trods vind og vondt

234

235

Veir indfandt man sig saamange, som skolesalen og detilstødende værelser kunderomme.

Fruens navn er selvfølgeligkjendt ogsaa heroppe, og manhar seet i aviserne om "demon-strationerne", der har væretholdt nede i Kristiania; idaghavde fruen været saa venligat lægge forestillingen, omman kan kalde den saa; hid. -Og virkelig var man spændt. -Der fremme, hvor foredrags-holderen skulde staa, var pan-der, gryter og alskens kjøk-kentøi opstillet. (Istedenforkomfur benyttedes 3 beatricer*.) Det hele virked noget usedvanligt før et fore-drags begyndelse.

Fruen kom imidlertid ind ifølge med 3 unge damer, hendes elever, og straksbegyndte det. Efter nogle korteforbemerkninger, dels til sineelever, dels til os, begyndte saafruen sit foredrag om "Husligøkonomi". Heri gav hun hus-mødrene, baade de, som er, ogde, som skal bli, mangt etberettiget "hip", fordi de oftelager enkelte, ja mange tingpaa en forkjært og lidet heldigmaade. Dette kan skyldes uvi-denhed; men ofte er det "atorke" d.v.s. bryderiet, det ogdet vil koste, man først spør-ger efter, og dette maatte ikkevære saa.

Enhver husmor maatte faaanledning til at tilegne sigkundskab; likeledes maattehun være dyktig, og da førstvil hun faa den magt, som hun

Annonse i NTA 3.9.1906

Beatrice - en slags primus, mye brukt først på1900-tallet.

har ret til. - Foredraget maatte af og til afbrydes, idet hun fortalte om og gavopskrifter paa de retter, som eleverne kogte og serverte for det lyttende ogskuende publikum. Særlig anerkjendelse fik deres seikager, grøntsagesuppenog fremfor alt de deilige nedlagte multer, som fruen havde med og lod ossmage paa. Adskilligt blev udrettet i den korte tid. Tilslut fremvistes rygendepoteter, der var "kogt i papir."

For kvinderne var det sikkert en sjelden interessant stund, men fruen lagdeogsaa husfædrene noget vesentligt paa sinde. Alle var visstnok enige om atFru Schønberg Erken med sin greie og tiltalende maade at tage det paa, harmeget mere at sige os - og hjertelig velkommen skal hun være, om hun snarteller senere vil gjentage besøget.

* Beatrice = primus (Red. anm.)

Flere foredragRyktene gikk om fruens foredrag, og utover våren ble det arrangert flere lig-

nende oppvisninger, bl.a. i Hegle og Ekne forsamlingshus. Alle godt besøkt ogmed fyldig dekning i avisene. På Hegle var det Levanger herredsledd av lands-kvinnestemmerettsforeningen som arrangerte, på Ekne var det ungdomslaget.Høsten 1906 holdt fru Erken nok et foredrag i Levanger; denne gang iGodtemplarlokalet til inntekt for Levanger Sanitetsforening. Og i november varhun i Trondheim og holdt flere oppvisninger. Det virker som om fruen både somfagperson og som den tids kjendis nådde mange med sitt budskap om fornuf-tig matstell og næringsmidlenes verdi. Alle tilstelningene ble rost opp i skyene.

Avisnotis NTid 13.6.06Fru Schønberg Erkens foredrag om huslig økonomi med opvisning i mad-

lavning nu sidste fredag i Hegle forsamlingslokale havde samlet ca. 150 inter-esserte kvinder og mænd. Fruen kan sine ting, det er sikkert, er klar i fremstillingog levende interesseret under udførelse. Hun eier en merkelig evne til at løftehøit op den sag hun arbeider for og forstaar at faa tilhørerne til at se stort paaen husmors gjerning, se samfundsmæssig - rent nationalt paa "huslig øko-nomi." Derfor fremsatte hun tanken om oprettelse av vandrekurser i faget meden lærerinde udstyret med flytbart kjøkken. Den tanke sendes videre og daisær til amtstinget, som nu er forsamlet her paa Levanger. Som tidligere læreri ungdomsskolen har jeg erfaring for, at undervisning i kjøkken- og husstelmere end noget andet fag anviser kvinden hennes naturlige plads i samfundet.Den tilfører ogsaa hjemmene praktisk kundskab, der omsat i øket sundhed ogarbeidsevne er av den allerstørste betydning for samfundet. Det var at haabe,at fruens arbeide i nævnte retning blev paaskjønnet og vandt gehør.

Levanger 9-6-06. O. T. Sorg i familien

236

237

At Henriette Schønberg Erken var en sterk kvinne, skjønner vi når vi leseri avisen at ekteparet Erken mistet en liten datter sommeren 1906. Likevel klartehun å holde sine avtaler og gjennomføre disse arrangementene utover høsten.Men i 1907 og 1908 finnes ingen annonser for oppvisninger. Likevel har hunnok arbeidet med sine hjertesaker på andre måter.

I oktober 1908 skriver Amtstina: "For husmødre

og huslige sysler er utkommet en ny bok av fru Henriette Schønberg Erken:Hjemmebakning og husmorvink m.m. I den masse opskrifter paa alleslagsbakning vil enhver husmor finde et rikelig utvalg til husholdnings- og sel-skapsbruk. Endvidere tillavning av forskjellige andre kaker, specielt i den vege-tariske matlavningskunst med mest mulig bruk av hvad planteriket gir, saale-des at man faar en sund, nærende og billig kost og uten at være ensformig.Endelig er medtat en samling husmorvink, som forfatteren har tilegnet sine ele-ver landet rundt."

Oberstløytnant Leonard Erken ble i oktober 1908 beordret til å "forrette somchef for Oplandske kavalerikorps' landværnskorps." Senere ble han utnevnt tiloberst og beordret som sjef for Oplandske Dragonregiment. Familien Erkenbosatte seg på Dystingbo gård utenfor Hamar, der fru Erken opprettet og dreven husholdningsskole og fortsatte sitt folkeopplysningsarbeid. Leonard Erkendøde i 1916 og Henriette Schønberg Erken i 1953.

Kilder:Nordre Trondhjems Amtstidende 1906-1908Nordenfjelsk Tidende 1906-1908

Årsmelding for Levanger Historielag2007

På årsmøtet 26.02.07 ble ingen leder for laget valgt. Ved konstituering av sty-ret ble derfor disse valgt: Leder: Aud Graadal, nestleder: Toralf Granaune, sekre-tær: Liv Kjønstad, kasserer: Kjell Auran ( med hjelp av Ola Indgaard ) og styre-medlemmer Johannes Vongraven, Aashild Bjørgum Øwre, Jon Steinar Munkeby,Nils Olav Krogstad og Paal J. Fostad. Av disse er Graadal, Kjønstad, Munkeby ogØwre på valg neste år.

Som revisorer ble valgt Sidsel Wohlen og Thor Falch, og som valgnemnd: OlaIndgaard, Jan Kåre Løveng og Inger Marie Haugan.

Turnemnda har bestått av Inger A. Munkeby, Sigrun Moe, Hugo Dahle og PaalJ. Fostad. Ledere for øvrige nemnder har vært: Sidsel Wohlen for Årboka, AudGraadal for Studie- og slektsnemnd, Nils Krogstad for lagets hjemmeside, JonSteinar Munkeby for Munkebygrendas lokalhistorie, Marit Svarva Henriksen forUtvandrerhistorie for Levanger, Karl Heinz-Cegla for Levangerelva i tekst og bil-der, Hogne Heir for Fotogruppa og Ola Indgaard for Registreringsnemnda. AashildB. Øwre har vært lagets representant i representantskapet for Levanger museum,mens Liv Kjønstad har vært vararepresentant.

Lagsstyret har hatt 7 styremøter: 20.3.07, 25.05.07, 21.06.07, 30.08.07, 08.11.07,31.01.08 og 26.02.08.

Laget var representert på marsimartnan -07 med salg av nye og gamle årbøkerpå Dampskipsbrygga. Nils O. Krogstad har representert laget i et møte på Levangerbibliotek hvor Jens Rønning fra Interkommunalt arkiv i Trøndelag (IKA) orienterteom arkivets tilbud. Paal J. Fostad har representert laget i et møte med Nord-Trøndelag fylke og Fortidsminneforeninga hvor tilgjengelighet og parkering vedHoltås helleristningsfelt ble tatt opp. Paal J. Fostad og Arild Pettersen represente-rer Levanger i en ansvarsgruppe tilknytta Pilegrimsleden.

Lagets hjemmeside er nå flyttet til kommunens server. Nils Olav Krogstad harjobba iherdig for å få dette til i løpet av året som har gått. Han orienterer kort omdette arbeidet på årsmøtet.

Ola Indgaard har sendt styret noen tanker omkring organisering av laget. Olaredegjør for dette på årsmøtet.

Rapport fra årets aktiviteter i turkomiteen, registreringsnemnda og situasjonenfor bygdeboknemnda blir lagt fram på årsmøtet

Det har ellers vært liten aktivitet i laget dette året. Dette skyldes at flere av sty-rets sentrale medlemmer har vært sykemeldt store deler av perioden

238

239

Samling av lokallitteraturEklo, Asbjørn D.K En historiebok om Levanger. B. III Levanger, 200850 år med Innherredsferja A/S Levanger, 2008Fenka. Huset i Tordenskjolds gate; ”Fenka” og Gamle

Brannstasjonen i Kirkegata 66 A og B Levanger, 2008Festskrift. Levanger 1836 – 1936. Festskrift i anledning

100 – årsjubileet 18. mai 1936 Levanger, 2004Flyum, Ola Rinnans testamente Oslo, 2007Indgaard, Sigrun Minneoppgåve for eldre i 1981 Flatåsen, 2007Kolaas, Terje Staupshaugen’s fuglearter 1989-1993 Levanger, 1993Levangermartnan gjennom tusen år Steinkjer, 2008Museumsarbeidet i Levanger kommune. Innhold, samhandling

og organisering Levanger, 2008Okkenhaug, Paul Eg veit ei lita gjente Oslo, 2005Okkenhaug, Paul Korsanger Oslo, 2008Okkenhaug, Paul Spelet om Heilag Olav Oslo, 2002Raud Vinter. DVD Levanger, 2007Rinnleiret naturreservat. Levanger og Verdal kommuner Steinkjer, 2007Skogn Historie Øvre Skogn. B. XII Skogn, 2007Stadnamn. Manuskript om gardsnamn i Skogn Levanger, 2004Storsul, Stein Kulturhus i forbindelse med Levanger

Fjordhotell. Foranalyse Levanger/Steinkjer2006

Tingstad, Jørann Skolen i Finne 1860-2000 Skogn, 2007Topografiske skildringer. Schongen, Frosten og Størdalen Levanger, 2003Wahlstrøm, Frits Hilsen fra Levanger. 160 postkort fra

bygd og by Årnes, 2007Ytterøy i dag. Bygda vår – hytter, hus og garder i bilder Steinkjer 2007

Levanger BibliotekLokalavdelingaTlf.: 74 05 29 00 – Faks.: 74 05 29 09 – E-post.: biblioteket@levanger.kommune.nohttp://www.levanger.folkebibl.no/lokalhistorie.htm

240

Medarbeiderliste

Jakob Aune f. 1924 i Levanger, død 2008Johan Austeen f. 1930 i Ytre Sandsvær, adr. Ronglan Bjørnhild Bremer f. 1946 i Markabygda, adr. LevangerTerje Carlsen f. 1955 i Levanger, adr. LevangerEmil Mård Vaadal Eliasson f. 1990 i Levanger, adr. LevangerBirgith Fjørkenstad f. 1960 i Østre Toten, adr. LevangerErling Furunes f. 1941 i Ekne, adr. GvarvToralf Granaune f. 1946 i Frol, adr. LevangerAugust Grav f. 1875 på Ytterøy, død 1953Guri Sivertsen Haugan f. 1960 i Levanger, adr. LevangerSveinung Havik f. 1947 i Snåsa, adr. LevangerKetil Vidar Iversen f. 1947 i Levanger, adr. LevangerPer Anker Johansen f. 1941 i Misvær, adr. LevangerNina Kolstad f. 1970 i Trondheim, adr. StjørdalJarle Kregnes f. 1932 i Heimdal, adr. LevangerKnut Krogstad f. 1947 i Frol, adr. StjørdalPål Kulås f. 1935 i Markabygda, adr. MarkabygdaRune Langfjæran f. 1964 i Mosvik, adr. MosvikJon-Otto Leifseth f. 1933 i Mosjøen, adr. SkognAndreas Lunnan f. 1940 i Åsen, adr. SkognSigrun Okkenhaug f. 1889 i Frol, død 1940Arne Røstad f. 1934 i Frol, adr. LevangerKarl A. Sandnes f. 1923 i Levanger, død 2002Åshild W. Selmer f. 1937 i Sør-Varanger, adr. LevangerJørann Tingstad f. 1940 i Smøla, adr. SkognOdd M. Tingstad f. 1939 i Fosnes, adr. SkognKnut Vodal f. 1949 i Ekne, adr. EkneEivind Voldseth f. 1934 i Levanger, adr. LevangerFrits Wahlstrøm f. 1943 i Skogn, adr. ÅrnesAgathe Wibe f. 1871 i Levanger, død 1955Sidsel Wohlen f. 1940 i Andebu, adr. Levanger