Jon Kvæstad

KILDENS VEIER

Stoffetlegender er

laget av

Da eventyreren David Livingstone satte seg fore å oppdage Nilens kilder, var han allerede en berømthet. Hvorvidt han noensinne lokaliserte selve utspringet skal være usagt. Som en rekke elver på det afrikanske kontinent forsvinner de gjerne i undergrunnen, for deretter å dukke opp igjen fra dypet av forkastninger eller milevis ute i det indiske hav. Flere av Tanzanias store floder gjør seg usynlige før de når landets grenser. Bores det derimot dypt nok i den eldgamle geologien støter man på nærmest ubegrensete skjulte reservoarer med vann under trykk, der kildene i beste fall er diffuse.

Slik har også kulturers historier, myter og legender tilflytt oss i umin-nelige tider gjennom tallrike funn av tause artefakter på omflakkende fami-liegruppers midlertidige bosteder. Materiale skjult for det blotte øye under restene av gamle møddinger. Deretter kom piktogrammene i form av billedriss og skrifttegn, forløperne til samfunn med gryende sivilisasjoner. Fellestrekkene var ofte flere enn ulikhetene. Derfor sies det at verdens rikholdige fortellertradisjoner er grunnlagt på bare syv historier. Alt annet er varianter av disse i litteraturens grenseoverskridende mangfold.

De eldste beretningene er ikke alltid sporbare. Ofte gjendiktet med utgangspunkt i kulturelle forestillinger og tilpasset den enkelte folkegruppes behov for en ønsket identitet, der historien gjerne overgår virkeligheten. Jødenes flukt fra faraoenes Egypt er et arketypisk eksempel på en ramme-fortelling, hvor Guds hånd kom dem til unnsetning ved at Rødehavet delte seg og forfølgerne druknet. Men vann var et tilbakevendende trekk i den mesopotamiske regionens folklore, der flomsvangre elver utgjorde et problem. Hva Noas beretning om verdens undergang så tydelig illustrerer.

Historiene var gjerne tilbakeskuende i sine muntlige overleveringer. Først da kileskriften ble allemannseie i dette området fikk innholdet strammere former. Spådommer fra profetenes side om hva fremtiden måtte ha i vente, summen av erfaring og intuisjon, åpnet for en mer sammensatt forståelse av virkeligheten. Siden alt tydeligvis hang sammen med alt ble det etter-prøvbare viktigere enn det oversanselige. Jules Vernes fantasier om en reise til Jordens indre var forut for sin tid. Men både denne og beretningen om kaptein Nemos undersjøiske bragder ga støtet til en æra av fremtidsvisjoner om hvordan verden kunne tenkes å arte seg i lys av blant annet vitenskapens erkjennelser samt oppfinnelsenes landevinninger.

Aldous Huxleys forestillinger om en vidunderlig ny verden er skjell-settende i så måte. Disse skal imidlertid ha vært inspirert av hans åndelige forgjenger, landsmannen H. G. Wells. Derifra er det et langt sprang i tid til amerikaneren Dave Eggers finurlige dystopi ‘Sirkelen’ En sydende tenke-tank for digitale tjenester så langt teknologien rekker, der menneskeheten på godt og vondt samles i et høystemt, omfavnende fellesskap. Alt er tilgjen-gelig, tilværelsen transparent. Å skjule er å snyte. Men her ligger også kimen til de grenseløse erfaringers suksess eller undergang.

Livingstone forlot denne verden med et spørsmål på leppene. Victoria-sjøen er nevnt som et mulig startpunkt for den blå og gule flodens lange reise. Men at fasiten til det obskure finnes gir den tydelig beskjed om.

Vann og visjoner.

Det synlige utløpet for Alnaelvens tilblivelse er vannet med samme navn. Også kalt Alnsjøen, eller Alunsjøen, med henvisning til den kjemisk svært sammensatte leirskiferen som utgjør storparten av omgivelsene. Deler av løpet går tidvis i rør før vannet igjen slippes fri, fosser ned i dalbunnen og slynger seg i store sløyfer gjennom Oslos østlige deler. Her flyter elven jevnt, nesten ubevegelig, langs det siste strekket før ravinen mot fjorden og blir en del av vannpeilet til den store forkastningen fra geologisk tid.

Den spredte bebyggelsen langs breddene i tidligere århundrer er det få spor etter. Noen gamle broer står fortsatt oppreist mens hustuftene er gjengrodde og forvitret. Trær som faller over dalbunnens elveløp blir for det meste liggende. Disse skal gi nye muligheter for tapte fiskestammer, kvalt av utslipp fra kloakk og industriavfall i moderne tid. Over platået er ørreten tilbake. Håpet må være at vannkvaliteten i hele elveløpet lar seg gjenopprette, slik den var i før kommersen brukte slukten til dumpeplass.

Alna-prosjektet startet i det små med større ambisjoner enn midler. Først i senere år har momentet fått omdreining. En vannpark kantet med spesial-hogde monumentale steinblokker, grove trebenker og utplantet dunkjevle danner et pust i bakken for turgjengere, før elven tar et dypdykk under en trafikkert hovedvei og slynger seg videre i rett vinkel mot bykjernen. Deretter kom turen til fossestupet ovenfor hvor løpet dannet et naturlig delta. Her tok landskapsarkitekter tak i omgivelsene og tillempet disse på naturens premisser. Under en av broene bygde man endatil et flott amfiteater, hvor temaet med tilpassete steinblokker ble videreført.

Enorm innsats over flere år begynte å gi synlige resultater. Også hva justeringer av vannløpet angikk, der dette gjennom tiår hadde gjort breddene mot bebyggelsen usikre. Hvorvidt habitatene til de ulike pelskledde, 10 i tallet, de 57 fugleartene og 370 påviste planteslagene er blitt påvirket i noen retning, gjenstår å se. Men oppslutningen fra byens befolkning er udisku-tabel. Hver høst arrangeres en vandring i lyset fra 4000 fakler langs den 15 kilometer lange traseen gjennom villmark og urbane strøk, med innslag av felespillende hulder, skrømt og andre naturvesener. Vannveiens mystikk i det flakkende skjæret etterlater ingen deltaker uberørt når man ved veis ende busses til knutepunktet for hjemreisen.

Friserte parkanlegg har sin sjarm. Men det levende livet, der naturen i hovedsak skjøtter seg selv, gir opplevelsen en uforliknelig egenverdi. At nytt liv spirer i fjorårets fotefar har ingen synlig mening når spirende planter er underlagt gartnerens strenge regime av tilmålt tid, berøvet fra å delta i årstidenes syklus. Økosystemer i form av monokulturer er fattigslige til sammenlikning med viltvoksende miljøers artsmangfold og dynamikk. Alna-prosjektets planleggere har tatt hensyn til dette, også med sideblikk på halsstarrige inntrengere. Men så lenge randsonens lauvrike trekroner skygger ut slike vil biotopen beholde sin egenart nærmest uforstyrret.

Hovmodets bakrus.

Kanonaden fra bekkeleiet overdøvet trommingen mot blikktaket. Han kom seg ut av sengen og gikk bort til vinduet der tunge regnskyer dimmet det gryende morgenlyset til nær null. Tross værmeldingens fagre løfter om lett oppholdsvær hadde bekken løpet av natten nokså uventet svulmet opp til en stri, skummende elv. De dumpe smellene kom fra digre kulesteiner som gnuret mot hverandre, drevet av vannmassene. I skråningen på motsatt side flommet grus og jord over veikanten mot sletten nedenunder. Høyere oppe sto en bil på skjeve, klar til å følge etter ned i avgrunnen.

Armageddon, var det første ordet som rant ham i hu. Det endelige slaget, der høyere makter hadde sluppet kreftene løs mot menneskekrypenes ubetenksomme inngrep i naturens orden. Men det var ikke første gang og kom heller ikke til å bli den siste. Heretter måtte man ta høyde for slike hendelser. Dimensjonere elveleiene etter forholdene, grave dem dypere og flytte steinmassene fra bunnen og opp i sidene. Stikkrenner under grusveier oppgraderes og fundamenteres bedre slik at disse ikke ble undergravet – listen var nærmest uendelig. Tiltakene ville få en høy prislapp, men vedlikeholdskostnadene i det lange løp bli vesentlig redusert.

Mannen, som i de regntunge morgentimene reflekterte over summen av unnlatelser, visste bare så altfor godt at tregheten i de ansvarlige etatene fikk kvernen til å male langsomt. Etter å ha lappet de verste skadene la døsen seg igjen over det politiske landskapet. Hundre millimeter nedbør på tre timer var ikke akkurat dagligdags kost, følgelig trengte man ikke overanstrenge seg. Observatøren til elendigheten var ikke blant oss lenger da en ny katastrofe rammet, denne gang under snøsmeltingen med tropisk varme og ditto regn. Store deler av dalføret lå under vann, men igjen lot man det skure.

Etter tre liknende kalamiteter ble det endelig fart på sakene. Grave-maskiner var i sving overalt. Masser flyttet på og store arealer ombygget etter alle kunstens regler. Bekkeløp ble utvidet og steinsatte mot erosjon. Også elvens deponier av grus og stein fra siste istids etterlatenskaper måtte til pers. Mer enn to års sammenhengende innsats ble bokført til værgudene måtte vite hvilke summer. Men det kostet å være kar i selskap med elemen-tene, hadde man dyrt fått erfare. Foruten at det aldri lønte seg å skjære ferd-selsårer på tvers av bratte skråninger uten fundamentering.

Som en sidegren til Kinas gule flod, hadde vårt tidsvitne bemerket tretten år tidligere da tonnevis med gjennombløt, leireblandet grus flommet ned i avgrunnen den grytidlige høstmorgenen. Det skjedde på sekunder uten forvarsel. Veigrøft og stikkrenner var allerede fylt til randen av gammelt skogsavfall fra flatehogst i et brattheng. Følgelig ble vannet tvunget til å lage sitt eget løp, to meter ned i de skjøre massene. Men bilen ble spart for vannets herjinger takket være eierens snarrådige innsats ved å legge en 6 m lang og 8 x 8 tommers bjelke inn under bunnpannen mot fast grunn i hver ende. Der hang den som et skammens monument over uforstand i tjenesten.

Vannets opphav?

Kl.09:14, 13. november 2014, – Philae har landet på kometen! For første gang i historien står en sonde fast forankret til en av solsystemets skitne snøballer og har bokstavelig talt oppfylt en av romforskernes våte drømmer. Jorden skal i sin tidligste ungdom ha vært bombardert av disse omstreifende brannslukkerne. Oseaner av vann er blitt dumpet over glødende steinmasser samt vulkanske askelag og derved lagt til rette for at liv kunne oppstå. Hvorvidt dette stemmer er et åpent spørsmål som sondens instrumen-ter neppe vil gi svar på. Men at disse himmellegemene er gamle nok til å si noe om rommets kjemiske sammensetning ved universets tilblivelse kan man muligens ha et berettiget håp om. I så fall en milepæl i seg selv.

Hydrogen er riktignok det vanligste grunnstoffet i verdensrommet, men hva med tangopartneren oksygen? Dette grunnstoffet burde kanskje ikke finnes der ute, men nå skal man ha påvist frie molekyler i Oriontåken. Uten denne nødvendige komponenten intet vann. Likevel er det nærmest ubegripelig at dette fluidet, som dekker storparten av klodens areal, i sin helhet skal ha kommet fra våre ellers nokså oksygenfattige omgivelser.

Cyanobakterier, også feilaktig kalt blågrønnalger men uten cellekjerne, skal visstnok være Jordens tidligste skapninger. I sin mest primitive form må disse allerede for 3,5 milliarder år ha nyttiggjort seg fukt til å danne kolonier. Et såkalt nålevende fossil, dolkehalen eller hesteskokrabben, er antatt å ha eksistert i minst 300 millioner år før dinosaurenes æra, og har passert denne grensen med god margin. Allerede på den tid må de store havområdene, eller tilblivelsen av slike, ha vært et faktum. Hvorvidt kometene kan skilte med en lenger forhistorie vil Philae kanskje gi en antydning om.

Rundt 60 prosent av kroppen vår består som kjent av vann. De første rimelig sikre sporene etter denne spesifikke væsken skal være rundt 3,8 milliarder år gamle. Mens kloden ennå var ung og aktiv må det opplagt ha lekket ut gasser fra dens indre. Deriblant trolig også vanndamp, som senere i livsløpet kondenserte på overflaten og ga støtet til de første primitive livsformene. Ville vi i det hele tatt ha eksistert om livets utvikling hadde stoppet ved de tidligste nokså uanselige mikrobene, som fortsatt er blant oss i en rekke varianter sammen med den ukuelige dolkehalen?

Cyanobakteriene livnærte seg av alt omsettelig materiale ved hjelp av fotosyntese fra solens synlige bølgelengder. Fikserte karbonet der dette fantes i diverse forbindelser til eget bruk, men lot oksygenet fare. Dette kan igjen ha bundet seg til hydrogen og startet det globale overrislingsanlegget som til sist gjorde kloden blå. Det våte element, der Stillehavet alene utgjør mer enn storparten av Jordens overflate, har et formidabelt volum med grøfter ned til mer enn 11 000 meters dyp. I en slik sammenheng må nedbøren fra omstreifende kometers snø og is nærmest ha vært for skurer å regne. Alene kan de neppe ha fylt de store havområdene til randen.

Hvordan liv kan oppstå fra dødt materiale er en uløst gåte. Men uten vann ville det ikke ha eksistert en høyerestående organisme med evne til å undres.

Livets dynamo.

Havet er alltid i bevegelse. Selv på vindstille dager vil svabergenes flomål fortelle en sjøfarende om tidevannet lokalt er stigende eller synkende. Mens døgnrytmens bevegelser inn og ut er en daglig foreteelse strømmer dyphavets usynlige vannmasser i én retning, drevet av et annet maskineri enn månens tiltrekningskraft alene. Disse enorme, vedvarende forflytningene av saltholdig, næringsrik væske fra polene mot ekvator er, for alle praktiske formål, rimelig godt kartlagt. Sammen har de en tempererende virkning på en klode som ellers ville ha vært ubeboelig for varmblodige vesener.

Den kalde strømmen langs Galapagos-øyene er ikke bare svært fiskerik, men utgjør også en klimamessig særegenhet verd å merke seg. På dagtid steker solen fra skyfri himmel mens nattetimenes kjøligere luftlag byr på skydannelser og regn. Det beste av to verdener for stedlige planter og dyreliv, vesentlig krypdyr som iguaner. En annen følge av de stabile forholdene er at grønnsaker kan produseres året rundt.

På sin vei mot nordatlantiske farvann drives Golfstrømmen i all hovedsak av vinder. Følger overflaten lik en mektig flod og berører alt den kommer i kontakt med, også ismassene ved endestasjonen nær Arktis. Her stuper den ned i dypet sammen med smeltevannet den selv har medvirket til. Fra forskerhold gikk det lenge forlydender om at dette brakkvannets lavere egenvekt trolig ville få motoren dens til å gå i stå med de følger dette måte medføre av negative klimaendringer for fastlandet i øst. Over tid ble disse spådommene imidlertid gjort til skamme. Målinger av energien i retursy-stemet viste at rundt tyve prosent av denne skyldtes Månens innflytelse. Mer enn nok til å utlikne vekttapet fra den reduserte saltholdigheten.

Jordens nettverk av slike arterier og vener er formidabelt. Det forgrener seg uhindret i nær sagt alle retninger. Frakter oksygen til marine organismers pusteorganer og lar migranter følge årstidenes skiftende tilgang på mat-ressurser hvor disse enn måtte befinne seg. Systemets bevegelsesenergi måles i Sverdrup, der 1 Sv tilsvarer en million kubikkmeter vann pr. sekund. På sitt mest intense kommer Golfstrømmen opp i en styrke på 40 Sv, tilsvarende 50 tusen ganger mer varme enn Norges totale energiforbruk.

Mens det sagnomsuste Galapagos-arkipelet har et anstrøk av paradiset havner Atlanterhavsryggens såkalte svarte skorsteiner i avdelingen for skrekkblandet fryd. Her lekker flytende lava fra undergrunnen opp i vann-massene og danner en bisarr bygningsstruktur som på et vis minner om korallrev. Gjennom indre rørganger strømmer gasser av ymse slag ut i vannmassene til glede for såkalte termofile bakterier som trives i tempera-turer mellom 45 og 122 grader Celsius, danner matteliknende kolonier og nyttiggjør seg omgivelsenes tilbud av de giftige substansene. I geologisk perspektiv regnes også disse blant klodens eldste urinnvånere, med et levesett ikke ulikt cyanobakterienes konsum av spaltbare mineraler. Hvor mange andre enn disse primitive hardhausene har klart å overleve på sparebluss gjennom milliarder av år i denne livets smeltedigel?

Vannets frimureri.

De store kalksteinsgrottene har ofte vært meislet ut av underjordiske elver og fossestryk med forbløffende resultater. Noen er smale og forholdsvis util-gjengelige, andre enorme katedralliknende saler med polerte vegger i et kal-sittliknende materiale. Et slikt system finnes i Postojna ved motorveien mel-lom Ljubljana i Slovenia og Trieste, der besøkende blant annet kan bivåne en salamander uten synsevne etter tusener av år i stummende mørke.

Men hovedattraksjonen er de eventyrlige dryppsteinsformasjonene som synes å bære selve takhvelvingen. I farten kan disse såkalte speleothemene minne om fargerike, forvokste istapper, med den forskjellen at enkelte har vokst fra basen og opp (stalagmitt) mens andre henger fra taket (stalaktitt). Fargen avgjøres av hvilke metallsalter som finnes i grunnforholdene over grotten og sildrer ned gjennom sprekkene til endestasjonen. Fort går det ikke når hver enkelt dråpe kun bærer med seg en mikroskopisk mengde oppløst kalkspatt. Skjønt naturen har oseaner av tid til rådighet for sitt virke.

Vannet hersker fra troposfærens regnskyer til de fjerneste avkroker i Jordens mantel. Det flyter uhemmet gjennom porøse lag og skaper livs-betingelser selv utenfor fotosyntesens rekkevidde. Men hva kan nærings-grunnlaget til den såkalte menneskefisken i Postojnagrottenes stupmørke dammer tenkes å være? Rekeliknende småkryp som nærer seg av ulikt organisk materiale så sant betingelsene er til stede? Siden denne salaman-deren er født uten anlegg for øyne må den på annet vis kunne sanse beve-gelser. Ellers ville arten ha vært fanget i en dødsfelle og for lengst etterlatt avtrykk i bunnslammet som nok et ukjent tapt amfibium.

Men underligere vesener finnes andre steder, fortrinnsvis i dyphavet der omstendighetene tilsier at liv ikke skulle kunne eksistere. Marianegropens 110 atmosfærers trykk ville på nanosekunder ha fått en vertebrat til implo-dere, mens det enorme trykket ikke synes å påvirke virvelløse skapningers oppførsel i særlig grad. Pigghuder, sjøpølser og fisk uten bærende skjellet har vært observert i dette ekstreme miljøet fra dertil egnete farkoster. Man mistenker også at døde kjempeblekkspruter, som fra tid til annen har drevet i land på omliggende strender, må ha tilpasset seg de enorme utfordringene i tilværelsens yttergrense av næringsmessige årsaker. Sammen med maneter, og muligens primitive haiarter med liknende kroppsstruktur, ville de i så fall ha et konkurransefattig miljø der kampen om føden nærmest er fraværende.

I dette endeløse mørket er kjemisk lys, biomluminescens, det eneste gangbare. Både som et lokkemiddel for å fange byttedyr eller tilkalle en make. Sånn sett er havet et univers i seg selv, med noen av de underligste og mest bisarre organismer evolusjonen har frembrakt. Men vannets evne til å bevare er også verd å nevne. Oksygenfattig mudder i myrer og elvemunnin-ger har knapt noen like hva naturlig preservering angår. Eldgamle artefakter er nesten uberørte av tiden når de avdekkes. Under massene ved Neretva-deltaet ligger en hel romersk garnisonsby bevart. Vannet bærer med andre ord også menneskets historie med seg fra vi satte vårt avtrykk på kloden.

Om å gå på vann.

Ikke solid, metertykk is, men bokstavelig talt trå vannet på overflatespen-ningens premisser. Vann er noe man synker i, skjønt ikke nødvendigvis for vannløperen. En langbeint tege der de to bakerste parene er dekket med vannavstøtende hår. Så lenge tjernet eller andre vannspeil i leveområdene deres ligger blanke som dansegulv, sprinter de elegant over disse på sine stankelbentynne lemmer. Forutsatt at hårene til enhver tid holdes rene.

Under den forføreriske overflaten lever en rovbille med den pussige betegnelsen vannkalv. Beveger seg raskt med symmetriske bevegelser ikke ulikt målsøkende torpedo. Skulle tegen kullseile i et vindkast og miste fotfestet blir den lett et bytte for vannkalvens skarpe klør. I alt vesentlig lever den av mygglaver, men takker ikke nei til variasjon i kosten. Det skjøre spenningsfeltets løvtynne hinne utgjør med andre ord den brutale forskjellen mellom å spise eller bli spist for denne sumpens Fred Astaire.

I menneskets tjeneste kan vannkalven faktisk være en forbundsfelle når det gjelder å bekjempe plagsomme insekter. Der åpne brønner er eneste vannkilde kommer vannkalven ikke rent sjelden med på lasset når bøttene bæres til hus. Slippes den tilbake i sitt rette element holdes svermene av stikkmygg i sjakk. Tegens avkom på larvestadiet er like effektive predatorer som foreldrene og går mer enn gjerne løs på et større bytte enn dem selv.

Som de fleste insekter med spesialisert livsførsel har både vannløperen og vannkalven en lang utviklingshistorie bak seg. Det står nok annerledes til på solsystemets drabanter der man i senere tid mener å ha påvist forekomster av vann. En av Jupiters måner, Europa, bærer med seg et hav av betydelig størrelse under en 30 kilometer tykk, granitthard iskappe mens undersiden visstnok består av bløtere sørpe forårsaket av oppvarming fra moderplanetens sterke tidevannskrefter. Molekylært oksygen skal også sonder ha registrert, en indikator på forekomst av vann. Uansett hvilken kjemisk suppe dette måtte bestå av vil byggesteiner for enkle mikrober muligens være til stede. Liv på vent var nok det beste man kunne si om forholdene der ute, så sant ikke materien hadde blitt beåndet med kritisk masse og gnisten tent i en molekylkjede som var i stand til å gjenskape seg selv gjennom deling, med alt hva et slikt kvantesprang innebærer.

I så måte var Jorden, med sin plassering i de ulike planetenes baner rundt solen, et hederlig unntak fra de gjengse reglene for beboelige kloder i vårt nære univers. Gjennom eonene som har passert siden dens spede tilblivelse og frem til i dag hadde den i pausene mellom istider gitt støtet til et utall livsformer til vanns, på land og i luften. Ulike tideverv med vekslende temperaturer har nok favoriserte enkelte organismer på bekostning av andre, men artsmangfoldets tilstedeværelse gjennom ulike epoker står skrevet i fossilt materiale. Her kan evolusjonens krumspring fra geologiens tre hovedperioder leses ved hjelp av vitenskapens briller. Men grunntekstens hemmeligheter ligger trolig forseglet under ubrutte lag av sedimenter.

Mutabelt bukkesprang.

Når kjøttvekten teller vil blåhvalen være havets ubestridte vinner. Med en kroppslengde rundt 30 meter veier den 150 tonn. Men så har ikke alltid vært tilfelle mener de som har søkt å finne hvor på pattedyrenes stamtre den hører hjemme. Fossile funn viser imidlertid at ursauens hodeskalle og hvalens har klare likhetstrekk. Men for et klovdyr å beherske oseanene til fulle er ikke gjort i en håndvending. Til gjengjeld kunne den benytte oppdriften til uhemmet å øke kroppsmassen uten fare for å kollapse, utvikle padlehale og omdanne forbena til balanseror. Hensiktsmessige tillempninger fra naturens overflødighetshorn, som alt liv har gjennomgått med vekslende utkomme.

Denne drastiske forvandlingen antas å ha skjedd da dinosaurenes æra var på hell. De største planteeterne hadde nådd sitt maksimum for hva skjellettet kunne bære på et himmellegeme der tyngdekraften er en begrensende faktor. De mindre flygeøglene var allerede inne i en gradvis metamorfose med luften som sitt rette element. Da katastrofen rammet og gjorde ende på de majestetiske krypdyrenes paradisiske beiteområder åpnet det seg nisjer for mindre pattedyr. Et av disse har altså blåhvalen muligens stammet fra, om teorien står til troende. I så fall kan man ikke annet enn å undres over evolusjonens iboende muligheter, slik Darwin gjorde da han grublet over hvordan menneskets syn var blitt til. Gradvis tilpasset eller fullt utviklet via et større sprang? Noe midt i mellom ville være et handikapp for sankere eller jegere som måtte utnytte dagslyset til skaffe seg nødvendig næring.

Med et spekklag som kunne være halvmeteren tykt var blåhvalen svært godt egnet til å tråle de antarktiske farvannene etter mengdene av kalorier som holdt kroppen behagelig temperert – det vesle rekeliknende krepsdyret krill, som finnes i overflod ved Sørishavets kyster. Men når en sau tok det store spranget fra klovdyr til sjøpattedyr, hvem kunne da tenkes å være menneskets opprinnelige forfedre? Aper, bortsett fra en japansk art som ikke synes å lide av vannskrekk, holder seg på det tørre i trærnes løvverk uten at naturen har ledet dem i andre retninger mens homo sapiens for lengst har kastet pelsen og stuper gladelig i vannet ved enhver anledning. Sånn sett slekter vi mer på lekne delfiner, også hva intelligens og læreevne angår. Boltrer oss i det våte element med største selvfølgelighet, uten å være i nærheten av deres strømlinjete manøvrer. Til gjengjeld er vi formet av det samme stjernestøvet, om enn betinget av og tilpasset forholdene.

Frosken er også en skapning vi lett kan speile oss i siden brystsvøm-mingen dens ikke skiller seg mye fra vår egen, der både lemmer, fingre og tær er i aksjon. At amfibiet har utviklet hud mellom sistnevnte viser at det er bedre tilpasset våtmarksområder enn generalisten mennesket trenger å være. Kanskje ubrutte generasjoner av konkurransesvømmere med tiden ville kunne ha fremtvunget denne egenskapen hvis nytteverdien hadde vært stor nok. Foreløpig ser det ut til å gå motsatt vei der tærnes betydning reduseres. Bort fra apenes griperedskaper og amfibiers evne til å trå vannet.

Kontinenters drift.

I en av Jordens tidlige faser var alle landmasser samlet i superkontinentet Pangæa, for deretter å sprekke opp i ulike partisjoner som igjen fordelte seg på klodens overflate. Skorpen består for alle praktiske formål av fjorten litosfæriske plater der alle er i kontinuerlig bevegelse. For bare få gene-rasjoner siden visste man lite om disse kreftenes spill. I geologiske miljøer gikk bølgene høyt om hvorvidt dette skyldtes bevegelser i mantelen eller fenomener av annen art. Tanken om at fastlandet hvilte på løsrevne plater som skled under hverandre, forrykket randsonenes posisjoner med undersjøiske jordskjelv og påfølgende vulkanisme i kjølvannet av forskyv-ningene, satt langt inne. Men siden motforestillingene gradvis smuldret opp ble platetektonikkens grunnprinsipper til sist vedtatt som en kjensgjerning. Samtidig fant man årsaken til at Himalaya-massivet fortsatte å stige. Fjellene ble simpelthen presset opp av fremdriftens underliggende krefter.

Jordskorpen er både formbar og stiv på til ulike tider. Derfor seiler kontinentene på sjøer av flytende magma i ulike retninger, alt etter hvor de befinner seg og når, omgitt av de store oseanene. Når spenninger utløses og forplanter seg gjennom vannlagene fører dette ofte til monsterbølger kalt tsunamier. Slike kan bevege seg over lange strekninger, men er knapt nok merkbare før de topper seg ved stigende havbunn. Til gjengjeld blir resultatene ofte katastrofale for befolkningen i nærliggende kystområder.

Vår egen planet skal, så vidt man kjenner til, være det eneste himmel-legemet der platetektonikken gjør seg gjeldende. Årsaken er at Jordens indre har holdt seg varmere lenger enn de øvrige der gammel vulkanisme synes å ha opphørt. Under våre føtter ved platenes grensesoner, på land så vel som i havbunnen, presses flytende magma opp gjennom disse sprekkene med de ringvirkningene dette gir. Hele systemet er i konstant bevegelse der kontinent samles i nye konstellasjoner for deretter å brytes opp igjen. Nord-Amerika og Europa er ikke lenger på kollisjonskurs, men driver for tiden fra hverandre. Gapet øker riktignok ikke mer enn med rundt et par centimeter i året. Likevel er dette en god illustrasjon på klodens termodynamiske oppførsel. Vi lever med andre ord på toppen av en trykk-koker som trenger å slippe ut litt damp under lokket så sant det virkelig røyner på.

Heldigvis er havområdene vår buffersone når aktivitetene foregår i dypet. Vannmassene fendrer av utblåsingen, kjøler gassene fra det indre og bidrar til at magmasprekkene lukker seg. Verre er det i landområder med unge, ustabile geologiske forhold der harde dypbergarter ennå ikke har fått plugget kanalene til svovelpølene nedenunder. Sovende vulkaner har det med å våkne, mens døde sådanne gradvis blir til pimpstein og grus. Vulkanske vintrer kan bokstavelig talt få det til å gå kaldt nedover ryggen. Når asken etter et større utbrudd driver med luftstrømmene og stenger solen ute over lengre tid får man nok en påminnelse om at Jordens kjerne ennå ikke har kvittet seg med tenårenes eruptive kalamiteter.

Øyer av plast.

Et sted i Stillehavet flyter arkipeler av nedbrutt plast, enkelte på størrelse med amerikanske delstater. Havstrømmene har ført dem hit fra store deler av verden, før de omsider strandet i en strømvirvel midt ute i intet. Den samlete massen av disse fremmedelementene volum og vekt er vanskelig å anslå med noen grad av sikkerhet, men at den utgjør en massiv trussel mot faunaen i området er hevet over enhver tvil. Fisk og fugl oppfatter den geleaktige sørpen av polymerer som mat, men ender med at fordøyelsen tettes og de fleste dør av sult. I mellomtiden går havstrømmene sin gang, slik at stadig mer av samme slag fyller opp denne kirkegården for langreist avfall.

Rundt fire hundre år regner man det tar før slike substanser nedbrytes. Hvis naturen hadde tatt hånd om problemet ved hjelp av bakterier tilsvarende oljespisende mikroorganismer ville halveringstiden vært kraftig redusert. Samtidig må mennesket atferd endres hva oseanene som dumpeplass angår. Et lyspunkt er at moderne kloakkrenseanlegg fanger opp feller ut det aller meste fra plastgranuler i tannkrem og kosmetisk produkter, så sant ikke rør tettes av ørepinner på vidvanke danner et gitter i toalettenes avløpsrør. Mye gjøres også i privat regi for å ta hånd om forsøplingen av strender.

Opphopingen av petrokjemisk avfall i havstrømmenes bakevjer hadde pågått i mange titalls år før klokkene begynte å ringe. Ute av øyne, ute av sinn synes å være menneskets mantra. Skadeverk i fjerne deler av et uendelig osean blir ikke påtrengende før noen oppdager sammenhengen og tar affære. Mange har gjort seg tanker om hvordan søppelbergene kan fjernes til en overkommelig pris før den evige aviator, pelikanen, trekker sitt siste sukk, eller havskillpadden mesker seg med hva den tror er lekre maneter og dør av forstoppelse. Mye av plasten er oppløst til ørsmå flak og blir dermed en trussel for både fiskestimer og bardehval som beiter i overflaten. Men siden mennesket står øverst i næringskjeden blir vi sittende igjen med regningen for vår grenseløse dårskap. Hvis ikke livet selv kommer oss til unnsetning.

Mikrobers evne til å bryte ned de fleste molekylkjeder kjenner tydeligvis heller ingen grenser. De nærer seg på alt tilgjengelig materiale og spesialiserer seg etter hvis tilfanget er stort nok. Siden plastpolymerene vi omgås med i hverdagen tilvirkes på basis av olje eller gass – og som ved rett behandling også kan omdannes til menneskeføde – er det ikke urimelig å tenke seg at oljekonsumerende bakterier har en nær slektning som foretrekker kraftigere kost, så sant denne er tilgjengelig. Og det er den til overmål i verdenshavene takket være vår skjødesløse opptreden. På åpne søppelfyllinger med tidligere tiders dumping av giftig spesialavfall har man til sin overraskelse funnet bakterier som tar for seg av dette og brutt de problematiske komponentene ned til ufarlige substanser. Skulle de etterlyste variantene i dette tilfellet glimre med sitt fravær vil genteknologien kunne klippe og lime for å skaffe seg den forbundsfellen man trenger. Så gjelder det om å lede disse til matfatet og rette opp alle feilene fra i går.

Vannets vesen.

Menneskeembryoet tilegner seg på et stadium anlegg for gjeller og hale. Disse atributtene utvikles imidlertid ikke til slike organer, men kan heller beskrives som en tapt konto i genbanken. Rester fra en forgangen væremåte i et større miljø enn livmorens omliggende fostervann indikerer.

Retarderte gener sier lite om hva vi engang var eller hvorfor vi oppga gjellene i favør av å puste med lunger. Frosken derimot gjør begge deler. Som rumpetroll i det våte element er avkommet utstyrt med gjeller, men bytter disse mot lungesekker så snart det likner foreldrene. Samtidig har det utviklet to par lemmer i bytte mot halen og kryper på land. En overgangsfase i amfibiets tilværelse som mennesket i uminnelige tider har lagt bak seg.

Befruktete egg er startpunktet for all reproduksjon fra insekter til reptiler, fugler, fisk og pattedyr. Virus derimot kan ikke formere sitt arvemateriale utenfor en levende celle. Dette reduserer dem til frie genpakker som trenger en mellomverts miljø for å spre seg. Tilsvarende i det digitale universet, der ubudne aggressive inntrengere bærer navnet sitt med rette.

Uten verdenshavenes store tilfang av organiske byggeblokker ville livets eltemaskin hatt trange kår. Kreasjonistene mener at alt skyldes en overordnet masterplan, i motsetning til evolusjonære tilfeldigheter der muligheter oppstår eller går til grunne, for deretter å prøve seg langs andre linjer. Atomer danner molekyler til grunnformer med ulik kompleksitet. Skulle enkelte av disse nå kritisk masse med reproduserende egenskaper oppstår enkle vegeterende mikroorganismer som enten forblir på et lavt nivå eller gir støtet til noe større. Uansett er vi på dette stadiet svarløse og uten fasit. Hvorom allting måtte være slutter aldri å undre oss over hvordan denne smeltedigelen kan produsere et slikt mangfold, der vi selv – kanskje ufortjent – har havnet øverst i næringskjeden, takket en uovertruffen hjernekapasitet og at vi faktisk har utviklet våre nedre ekstremiteter til å gå på to, foruten at de øvre er blitt finslipe til å håndtere både grove og avanserte redskaper.

Med utgangspunkt i lemmenes utforming og raske reaksjonsevne spådde naturvitenskapsmannen og science-fiction forfatteren Arthur C. Clarke visse amfibier og krypdyr av typen firfisler en stor fremtid. Siden begge behersker både vann og land har de trolig sine opphav i det våte. Frosk og salamandere er typiske eksempler på vekselvarme virveldyr som kan ha ført til våre forfedres tilblivelse med vann som katalysator. I det lange perspektivet er disse livsformene fortsatt unge og trolig fleksible nok til å kunne svare på dramatiske miljøendringer, uten måtte å dele skjebne med dinosaurene.

Menneskets utvikling av stor hjerne, som i parentes bemerket består av 80 prosent vann, har gjort oss til generalister med evne til reflektere. Ut-fordringer er ingen hindring hva evnen til å overleve angår. Skjønt det største fortrinnet i livets lotteri er å kunne lydlegge tanker presist og klokkeklart via strupehodet. Her har evolusjonen gitt oss et enestående pre i artsmangfoldet. Takk skjebnen for denne vellykkete mutasjonen, som i praksis er alle oppdagelsers, oppfinnelsers og kulturers mor. Hvor hadde vært uten?

Havets vesen.

Verdens største pattedyr feter seg opp på verdens minste rekeliknende krepsdyr, krill. Trives i alle verdenshav og reproduseres i astronomiske antall. Den antarktiske varianten antas å ha samlet biomasse på rundt åtti millioner tonn – større enn Jordens totale befolkning – som høstes av en rekke pelagiske predatorer, deriblant sel, pingviner og blekksprut. Men også mennesket tar for seg av denne enorme, viktige ressursen. Siden krillen lever av både dyre- og planteplankton dekker den behovet for viktige næringsemner som det gavmilde havet er så uendelig rikt på.

Bardehvalens fangstredskap er som skapt til formålet. Med vid åpen munnhule tråler den krillstimene, siler ut vannet gjennom børsteliknende utvekster i overkjeven og lar føden gli uhindret ned i magesekken. Hadde den imidlertid vært utstyrt med tenner ville saken stilt seg annerledes. Da kunne den ikke like uhemmet ha nyttiggjort seg disse mange milliardene av ørsmå individer nær bunnen av matkjeden, om i det hele tatt.

Fra tidenes morgen har oseanene vært dumpeplasser for skuringsmasser fra ulike bergarter mellom istidene. Et ukjent milliontall tonn fint slipestøv som inneholder mineraler, metaller og legeringer fra vulkansk aktivitet har samlet seg bunnen eller driver omkring med strømmene. Planktonet kan utnytte deler av disse sporstoffene på mikronivå og føre dem videre til andre organismer som vegeterer på denne rikholdige sammensetningen av bakterier, alger, flagellater og liknende, enten i form av næring eller ledd i næringskjeden. Kitinet i rekeskallet er en hornaktig støttesubstans som blir omfattet av stadig større interesse, ikke minst fra medisinsk hold som et mulig kampmiddel mot malariaparasitten. Men også med tanke på fremtidig kosttilskudd, sopphemmer, plantevernmiddel og vannrenser kan stoffet komme til nytte. Nå bør det også nevnes at alle leddyr med utvendig skall benytter seg av denne komponenten, deriblant insekter. Havets laboratorium er altså ikke alene om å ha enerett på vindundermidlet.

Gjenbruk i naturen kan defineres som den enes død, den andres brød. Livet selv har knesatt dette prinsippet med stort hell. Siden havets predatorer omsetter mer organisk føde enn landbaserte livsformer resirkuleres nærings-emnene mer effektivt i kjeden. Også avfall man anser for problematisk, som oljesøl i rom sjø. Ligger forholdene til rette med tempert vann, fralandsvind og tilsvarende strømninger vil bakterier ta seg av større utslipp fra bore-brønner på forbløffende kort tid. Der geologien gjennom tusener av år har lekket gass eller petroleum fra lommer i bunnsedimentene blir dette mat for lavtstående organismer, som igjen kommer til nytte høyere oppe i systemet, hva Norskehavets rikholdige spiskammer gir klar beskjed om.

Organiske byggeblokker er mange og sammensatte. Søtt, salt eller brakkvann deltar i dette sisyfosarbeidet gjennom utvasking og forening av nødvendige komponenter til artenes fordel. Livets rett er, og vil alltid forbli, balansen mellom arters undergang og eksistens i kampen for tilværelsen.

Havets ansikter.

Under Nordkalottens flytende isøde hersker vinterens evige mørke. Et passivt hav der mikroorganismer i beste fall har trange kår. Marinbiologene forutsatte at slik måtte være det være før omstendighetene ble grundigere undersøkt. Mangelen på sollys la tydeligvis liten demper på krillens aktivitet. Den formerte seg i kjent stil til nytte for regionens skalldyrelskere.

Ulike selarter ligger klare ved råker og pustehull for å følge i krillens kjølvann. Men også torsk og lodde står på menyen. Snødekte isflater er praktiske oppholdssteder for svømmende pattedyr å tilbringe tiden mellom måltidene. Korteste vei til matfatet, uten å måtte svi av for mange kalorier fra det isolerende spekklaget som holder kropptemperaturen noenlunde stabil. Luffene deres er dårligere egnet til slepe seg opp på forblåste klipper og ville nødvendigvis slått negativt ut i et allerede presset energiregnskap.

Det ligger i navnet at Arktis og Antarktis er hverandres motpoler, der posisjonene mot den livgivende Solen veksler med årstidene. Sjøisens utbre-delse er en viktig faktor for pelagisk sel, både når det gjelder tilgang på næring og fast underlag i forbindelse med fødsler. Blant klodens 32 arter har de fleste valgt ulike strategier for best å kunne overleve.

Men når havets ansikt ligger uttrykksløst under metertykk is i månedsvis av gangen, eller piskes til skum av vedvarende lavtrykk, vil innlært atferd være til liten nytte. Likevel er havet ingen troløs tjener. Det lover intet hva forutsigbarhet angår, men overlater brukerne til værgudenes luner. For varmblodige pattedyr ville det være til liten trøst at omstendighetene under iskappen er rimelig stabile. Det samme gjelder også for en av de få selbestandene som har tilpasset seg et liv i ferskvann, hvilket er tilfelle i Bajkalsjøen. Bunnfryse ville den nok ikke gjøre siden sjøen både er verdens største og dypeste. Til gjengjeld har den stedegne faunaen lenge vært plaget av store mengder giftige utslipp fra omliggende treforedlingsindustri.

Sykdommen selpest, som i alt vesentlig rammer den kystnære arten steinkobbe, fører til pustevansker og død hos svekkete individer. Viruset er kjent og smitter trolig via luftveier samt kroppssekreter av ulik art. Siden seler er sosiale dyr med høy grad av fysisk nærhet kan sykdommen slå ut større klynger enn hos andre flokkdyr der individene ikke alltid er like sammensveiste. Bakterielle infeksjoner på toppen av det hele forklarer den høye dødsraten når de sporadiske utbruddene antar epidemisk omfang.

Havet er ingen aktiv partner med hensyn til artsmangfoldets livsdyktig-het. Likevel tar man neppe for hardt i ved å hevde at miljøet i sum må være mindre belemret med dødelige sykdommer enn deler av landjordens. Virus, bakterier og parasitter går sjeldnere til angrep på levende vesener, men bidrar snarere til det motsatte. Renser vannmassene for skadelige kompo-nenter ved omdanning gjennom stoffskiftet, slik vår egen tarmflora på sitt beste opptrer. Havet er ikke bare livets vugge, men også den viktigste regulatoren av klodens klima. Selv ruller det ufortrødent videre mellom kystlinjene og speiler oven i sitt glatte eller rynkete likegyldighetens ansikt.

Vannets egenskaper.

I de aller fleste kjemiske forbindelser, særlig hva livsprosessene angår, er vann en nødvendig partner. Universalmidlet fremfor noe, hvor de fleste reaksjoner er uløselig tilknyttet dette flytende mediet. Molekylene er bestandige. Forbindelsen mellom hydrogen og oksygen lar seg normalt ikke skille uten tilførsel av større mengder energi. Hadde denne vært svakere ville vann kun ha eksistert i gassform og liv på Jorden ikke vært mulig. Under fotosyntesen med klorofyll som katalysator spaltes imidlertid vannets to bestanddeler i stort omfang. Men først når sukkermolekylene, energikilden til byggesteinene i planters vekst, er vel forvart.

Vann og vannforbindelser har mange navn, de fleste uleselige og i verste fall uforståelige. Kildevann, er noe man forbinder med renhet, har tatt med seg en rekke nyttige sporstoffer på sin langsommelige ferd gjennom istide-nes morenelag. Humusholdig drikkevann fra avrenning på overflatens nedbryting av høstens løvfall kan skape uro i fordøyelsens finstemte hierarki. Sjøvann er heller ikke egnet til konsum og dødelig for de fleste organismer. Pelagiske arter aller mest da disse ikke uten videre kan kvitte seg med saltet.

Det siste virker som en urimelig påstand siden havets myriader av ulike beboere også må opprettholde væskebalansen for å unngå en annen livstru-ende fare – dehydrering. Man skulle tro at naturen selv hadde gitt dem en håndsrekning i form av en avsaltingskjertel eller liknende, men den gang ei. Fisk får i seg vann gjennom føden samt via gjellene og lar overskuddet gå samme vei. Til dens fordel er kroppens saltinnhold lavere enn omgivelsenes. I ferskvann forholder det seg annerledes. Her opptar fisken mer væske enn den trenger og skiller, som oss, slaggstoffene ut gjennom urinen.

Artenes utvikling har mange særegenheter når det gjelder å skaffe seg føde og ly mot naturlige fiender. Lungefiskene er i en mellomstilling siden disse, som navnet antyder, både tar til seg oksygen fra luft, men også er utstyrte med gjeller. I brakkvannsområder kan de krabbe omkring under matsøk på åpne flater ved fjære sjø eller grave seg ned i savanners bunnslam når elver og vannhull tørker ut mellom regntidene.

Lungefiskene, som har en lang forhistorie, var spredd geografisk over store deler av kloden og har forandret seg lite gjennom geologiske epoker. Skjelettet består i alt vesentlig av bein og kvastfinnevarianten, fra devon-perioden for 415 til 360 millioner år siden, kan med sikkerhet utropes til opphavet for de tidligste landvirveldyrenes fotavtrykk på kloden. Den mest primitive formen, som holder til i enkelte australske elver i delstaten Queensland, er for tiden sterkt utrydningstruet, skjønt føyer seg pent inn i rekken av levende fossiler, på linje med den berømte afrikanske blåfisken.

Lenge før mennesket konstruerte sine første havgående fartøyer og valgte det ukjente for det kjente eksperimenterte vannets laboratorium med en rekke fremtidsrettete løsninger i artenes utvikling. Kvastfinnefiskens æra er unektelig på hell, men livet i sitt lønnkammer arbeider ufortrødent videre.