Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid,

Pilestredet,

Fakultet for helsefag

Kandidatnummer: 221

Eksamensnavn: SYBA3900

Dato: 10.03.2016

Klasse: 3 E

Kull: 2013

Antall ord: 10164

Kommunikasjon med pasienter

med schizofreni

Sykepleierens utfordringer i å skape en god relasjon

Våren 2016

Antall ord: 10164

”Vidunderlig er språket som skaper bro fra ett menneske til et annet menneske!”

-Odd-Inge Schröder

SAMMENDRAG

Problemstilling: ”Hvordan kan sykepleier gjennom kommunikasjon skape en god relasjon

med pasienter som har en schizofrenilidelse?”.

Bakgrunn: Hensikten med oppgaven var å finne ut hvordan sykepleier kan skape en god

relasjon ved bruk av sykepleiefaglig kommunikasjon med pasienter som har en

schizofrenilidelse, samt hvilke faktorer som hemmer og fremmer kommunikasjonen hos

denne pasientgruppen.

Metode: Metoden som ble brukt er et litteraturstudie basert på pensumlitteratur,

forskningsartikler og selvvalgt litteratur. Kildene har blitt vurdert etter relevans, troverdighet,

objektivitet, nøyaktighet og egenhet.

Resultater: Teori og forskning er samstemte om at god kommunikasjon for pasienten er

grunnsteinen i sykepleie-pasient-relasjonen, samt at sykepleieren balanserer nærhet og

avstand og er tydelig, tilgjengelig og støttende. Gode relasjoner med behandlingspersonalet

som sykepleieren er en stor del av, er avgjørende for behandlingsresultatet. En god relasjon

bestående av gjensidig forståelse og kommunikasjon er av stor betydning for pasientens evne

til å kunne etablere relasjoner med andre i sitt sosiale nettverk.

Innholdsfortegnelse

1.0 INNLEDNING 1

1.1 Bakgrunn for valg av tema. 2

1.2 Oppgavens hensikt og sykepleiefaglig relevans. 2

1.3 Oppbygning og avgrensing. 3

1.4 Problemstilling. 4

1.5 Definisjon av begreper. 4

Psykose. 4

Schizofreni. 4

Kommunikasjon. 4

Relasjon. 4

2.0 METODE 5

2.1 Hva er metode? 5

2.2 Litteraturstudie som metode. 5

2.3 Ulike kunnskapssyn. 5

2.4 Etiske aspekter. 6

2.5 Søkeprosessen. 6

2.6 Presentasjon av forskningsartikler med funn og kritikk. 8

Artikkel 1. 8

Artikkel 2. 9

Artikkel 3. 10

Artikkel 4. 11

2.7 Presentasjon av selvvalgt litteratur med kildekritikk. 12

3.0 TEORI 15

3.1 Joyce Travelbee. 15

3.2 Kommunikasjon. 16

3.3 Hva er en psykotisk tilstand? 17

3.4 Schizofreni. 18

3.5 Relasjon, nærhet og avstand. 19

3.6 Sykepleier-pasient-fellesskap. 20

5.0 DRØFTING 22

5.1 Gjensidig forståelse av situasjonen. 22

5.3 Å være tydelig, tilgjengelig og støttende. 26

5.4 Å bestemme samtalearena. 28

6.0 AVSLUTNING 30

1

1.0 INNLEDNING

Dagens, og ikke minst morgendagens helsevesen vil i økende grad stå overfor utfordringer

som ligger i det professor Peter Hjort kaller ”den 3. Bølge”. Hjort skriver at vi nå har taket på

infeksjonssykdommene, livsstilssykdommene er under kontroll, og nå kommer

samsykdommene, ”en sykdomsgruppe knyttet til medisinske tilstander som springer ut av

problemer i forholdet mellom mennesker, dvs. I samfunn og samliv” (Hjort, 2014, s. 64). I

begrepet samsykdommer ligger mye av det vi oppfatter som psykisk lidelse, lidelser som øker

i dagens samfunn, som gjør det vesentlig å sette søkelys på det også utenfor

spesialisthelsetjenesten, særlig når mellom 30 og 50 % av befolkningen vil få en psykisk

lidelse i løpet av livet (Folkehelseinstituttet, 2014).

Jeg har gjennom praksis og jobb opplevd kommunikasjon som en stor utfordring hos

pasientene. Det er som regel sykepleieren som er i daglig kontakt med pasienten og i tillegg er

en stor del av hans behandlingsopplegg. Dette belyser viktigheten av at en innehar gode evner

og kunnskap om kommunikasjon og at samtaler kan være krevende for begge parter

(Hummelvoll, 2012). Dette krever at teoretisk, praktisk, etisk kunnskap samt

erfaringskunnskap samvirker og gjennom ulike prosesser brukes til å løse oppgaver og

utfordringer, og til å handle adekvat i konkrete situasjoner (NSF, 2008). For å foreta viktige

valg på vegne av pasienten må en først være trygg på egne etiske holdninger og verdier og

slik bli bevisst på pasientens verdier (Slettebø, 2013). Slik vil en lettere kunne danne mål og

samarbeid sammen med pasienten, og dermed skape gode relasjoner. Dette krever

kontinuerlig faglig ajourhold, videreutvikling og kunnskapsbasert praksis.

Jeg tror at kommunikasjon og relasjonsbygging med pasienter med schizofrenilidelser er et

område med rom for forbedring og bevisstgjøring fordi kommunikasjon er individbasert, og

fordi en som nyutdannet sykepleier kanskje ikke innehar alle ferdigheter og kunnskaper som

kreves når en møter utfordrende kommunikative situasjoner, eksempelvis når pasienten er så

preget av negative symptomer som tilbaketrekning at det ikke er noen respons å få.

Pasientgruppen jeg har valgt er utsatt når det gjelder kommunikasjon og relasjon. De har

kanskje vært innom forskjellige instanser og avdelinger, opplevd å ikke bli trodd, de føler

kanskje tap av kontroll over eget liv og de har kanskje opplevd å ikke bli sett og hørt. De

fleste er også innlagt på § 3.3 ”vedtak om tvungent psykisk helsevern” (Psykisk

2

helsevernloven, 2015), noe som kan påvirke deres motivasjon for å søke bedring fordi de er i

en sårbar fase. Dette påvirker evnen til å etablere relasjoner hos andre, noe som har mye å si

for hvordan de takler livssituasjonen sin (Kristoffersen, Breievne & Nortvedt, 2011).

Å ha god kjennskap til hvordan psykosesymptomer opptrer er relevant for sykepleien en skal

utføre, fordi symptomene i seg selv kan gjøre det utfordrende å etablere en trygg relasjon for

pasientene. Å få pasienten til å stole på og åpne seg for sykepleieren er viktig for å skape

relasjoner (Hummelvoll, 2013). Siden pasientens opplevelse av psykisk sykdom er subjektiv

og kun kan kartlegges og settes ord på ved å kommunisere, blir gode ferdigheter i

kommunikasjon spesielt viktig i møte med denne pasientgruppa.

1.1 Bakgrunn for valg av tema.

Jeg ønsker å finne ut hvordan relasjoner med pasienter med schizofrenilidelser kan skapes

gjennom kommunikasjon, samt å bli bedre kjent med hvilke hensyn sykepleier bør ta i

kommunikasjon og relasjonsbygging med pasientgruppen, hva schizofreni og psykose

innebærer og hvilke kjennetegn lidelsen har. Schizofreni er den vanligste formen for psykose,

og det er en sykdom som ofte har lang behandlingstid med fare for tilbakefall (Snoek &

Engedal, 2013). Det totale antall schizofrene antas i Norge å være ca. 20.000 personer, eller

0,3% av befolkningen som til enhver tid har denne diagnosen (Malt, 2016). Symptomene gjør

det ofte vanskelig å fungere i relasjoner. Gode relasjoner med behandlingspersonalet som

sykepleiere er en stor del av, er avgjørende for behandlingsresultatet (Hummelvoll, 2012).

Sykepleiere kan møte denne pasientgruppa både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, og

det er viktig å ha kunnskap om hvilke tilnærmingsmetoder som kan være nyttige i møte med

pasienter med psykoselidelser.

1.2 Oppgavens hensikt og sykepleiefaglig relevans.

Hovedformålet med denne oppgaven er integrasjon av profesjonskunnskap og dokumentasjon

av vitenskapsbasert metode (HiOA, 2015). Samtidig vil jeg styrke min forståelse av hvordan

sykepleier kan bruke terapeutisk kommunikasjon for å etablere relasjoner med valgt

3

pasientgruppe. Mitt utgangspunkt er at sykepleieren bør ha en sterk faglig kompetanse for å

møte utfordringer knyttet til kommunikasjon og relasjonsbygging med denne pasientgruppen

(Ingeberg, Tallaksen & Eide, 2006). Sykepleieutøvelsen er kompleks og mangfoldig og må

derfor støtte seg på kunnskap hentet fra flere vitenskaper, som representerer forsknings- og

erfaringskunnskap. Dette er nødvendig for at en skal kunne arbeide kunnskapsbasert som

praktiserende sykepleier. Dette står nedfelt i ICNs Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere;

”Sykepleie skal bygge på forskning, erfaringsbasert kompetanse og brukerkunnskap, og

bidrar til at ny kunnskap anvendes i praksis” (NSF, 2011, 1.1). Slik vil oppgaven få frem

ulike utfordringer rundt temaet, og belyse viktige emner og forutsetninger som må til for å

etablere gode relasjoner og fremme god kommunikasjon til denne pasientgruppen.

1.3 Oppbygning og avgrensing.

Oppgaven er delt inn i tre deler; en metodedel med presentasjon av valg av metode,

søkeprosessen og funn, en teoridel bestående av redegjørelse av sentrale begreper, Joyce

Travelbees sykepleieteori, og en drøftingsdel hvor jeg drøfter forskningsfunnene mot teorien.

For å avgrense problemstillingen har jeg valgt at kommunikasjon er både verbal og non-

verbal, at dette er kommunikasjon som foregår i det daglige miljøet i avdelingen, og ikke i

psykoterapeutiske samtaler.

I forhold til psykose har jeg valgt schizofreni som diagnose, fordi det er den diagnosen jeg er

best kjent med og fordi schizofreni utgjør den største pasientgruppen med psykose ved norske

psykiatriske institusjoner (Malt, 2016). Valgt pasientgruppe er hovedsakelig unge gutter i

alderen 18-30 år. Det er den mest utsatte pasientgruppen (Malt, 2016).

Den valgte pasientgruppen er innlagt på institusjon hvor de fleste innleggelsene har vært

utført etter § 3.3 ”vedtak om tvungent psykisk helsevern” etter psykisk helsevernloven

(2015), kapittel 3 ”etablering av psykisk helsevern”.

Jeg ekskluderer behandlingsmetoder som medikamenter, tverrfaglig samarbeid,

pårørendegrupper og lignende og tar kun for meg sykepleiers kommunikasjon med

pasientgruppen.

4

1.4 Problemstilling.

På bakgrunn av det jeg har nevnt i de ovenstående delene har jeg formulert problemstillingen

slik: ”Hvordan kan sykepleier gjennom kommunikasjon skape en god relasjon med pasienter

som har en schizofrenilidelse?”.

1.5 Definisjon av begreper.

Jeg velger her å definere noen begreper jeg mener er sentrale på bakgrunn av

problemstillingen. Disse vil bli tatt opp igjen i teoridelen.

Psykose.

Ulrik Malt (2016) definerer psykose som en realitetsbrist som innebærer sviktende

dømmekraft, feiltolkning av sosiale signaler, sviktende kontaktevne og dårlig samspill med

andre mennesker, mens von Krogh (2009) definerer det som et fenomen og en tilstand knyttet

til forstyrrelser i kognitiv funksjon og ego-funksjon.

Schizofreni.

Schizofreni kjennetegnes ved assosiasjonsforstyrrelser, persepsjon, affektavflating, autisme

og uttalt handlingsambivalens, sammen eller hver for seg (Snoek & Engedal, 2013).

Kommunikasjon.

Utveksling av meningsfylte tegn mellom to eller flere parter. Kan bestå av ord, handlinger

eller en kombinasjon av disse, med et mål om at mottakeren skal forstå innholdet (Eide &

Eide, 2012, s. 17).

Relasjon.

I dagligtale brukes begrepet om forhold, kontakt eller forbindelse mellom mennesker (Eide &

Eide, 2012, s. 17). Her brukes begrepet om sykepleierens forhold til pasienter.

5

2.0 METODE

I dette kapitlet vil jeg innledningsvis presentere hva metode er, litteraturstudie som metode,

ulike kunnskapssyn, etiske aspekter og søkeprosessen inkludert funn med kildekritikk og

avslutningsvis presentere selvvalgt litteratur med kildekritikk.

2.1 Hva er metode?

En metode er en tilnærming til hvordan kunnskap kan fremskaffes eller etterprøves. Den

bestemte metode velges på bakgrunn av hvordan en mener at den vil gi gode data og belyse

det aktuelle spørsmålet på en god måte (Dalland, 2013). Metoden kan være både kvalitativ og

kvantitativ. Om en ønsker å fange opp meninger og opplevelser som ikke lar seg måles eller

tallfestes, bør en benytte den kvalitative metoden (Dalland, 2013). Den kvantitative metoden

tar sikte på å omformulere data til målbare enheter og statistikk og egner seg best om en for

eksempel ønsker å se nærmere på hvor stor prosentandel av befolkningen i Norge som har en

psykisk lidelse. For å svare på problemstillingen min har jeg innhentet kvalitative data fordi

jeg har vært ute etter pasientgruppens egne opplevelser og meninger.

2.2 Litteraturstudie som metode.

Jeg har brukt litteraturstudium som metode fordi det er et moment i oppgavebeskrivelsen

(HIOA, 2015). Ved å utføre et litteraturstudie benytter jeg eksisterende forskning og litteratur

om mitt valgte tema. Fordeler med litteraturstudium er at en får et teoretisk perspektiv rundt

temaet som gir en teoretisk grunnmur gjennom hele oppgaven. Litteraturstudiet tilføyer også

ny kunnskap fordi det finnes mye litteratur. En trenger heller ikke direkte tilgang på pasienter

eller andre respondenter når en har tilgang på litteratur. Ulempen ved å bruke litteraturstudie

som metode er at en må bruke litteratur som allerede finnes, og at en ikke alltid får egen

vinkling. Utfordringen med litteraturstudiet er å finne relevant forskning om tema og

relevante kilder, noe jeg vil nevne i kapittel 2.5.

2.3 Ulike kunnskapssyn.

Som helsepersonell er det like vesentlig å ha kunnskaper om menneskets fysiske aspekter,

som de psykiske aspektene. Vi vil ikke være i stand til å gjøre en forsvarlig jobb uten å inneha

6

denne kunnskapen. Dalland (2013) hevder at denne kunnskapen ikke er nok i seg selv for å

kunne møte pasienten som et helt menneske. I alle former for hjelperelasjoner er det å forstå

pasienten grunnleggende. En hjelpesøkende trenger handling for å bedre situasjonen sin. I det

naturvitenskapelige perspektivet kan en oppleve at menneskekroppen studeres som noe

mekanisk, hvor den syke tilstanden er fokuset og det ofte letes etter en sammenheng mellom

virkning og årsak. Dette synet på kunnskap kalles positivisme, og positivisme skal enten være

noe som skal kunne observeres, eller noe vi kan regne ut med logiske sanser (Dalland, 2013).

Hermeneutikk betyr fortolkningslære og er humanistisk orientert på en måte som vil forsøke å

forstå grunnbetingelsene for menneskelig eksistens gjennom handlinger, språk og livsytring.

Derfor er det viktig at vi som skal jobbe med mennesker vet at denne tilnærmingen er viktig.

Hermeneutikken vil forstå det som ligger bak, og ikke bare forklare (Dalland, 2013). Når

problemstillingen skal svares på er det tydelig at dette er ganske sammensatt som krever at en

innehar ferdigheter til å se hele mennesket. Derfor synes jeg at hermeneutikken er relevant

her.

2.4 Etiske aspekter.

I følge Dalland (2013) handler etiske overveielser om mer enn å følge regler. En må tenke

gjennom hvilke etiske utfordringer arbeidet kan føre med seg og hvordan en kan håndtere

disse. Ved å referere korrekt vil de akademiske verdiene som åpenhet, vitenskapelig

redelighet og kritisk diskusjon oppfylles. Av databaser har jeg brukt de som vi er kjent med

gjennom skolen for å finne forskningsartikler, og av annen litteratur har jeg sett på

pensumlitteratur og bøker skrevet av forfattere jeg har hørt om. Dette fordi jeg anser disse

som pålitelige og fordi de har høy relevans for oppgaven. Jeg har også de yrkesetiske

retningslinjene (NSF, 2011) som verdigrunnlag for oppgaven.

2.5 Søkeprosessen.

Min metodeprosess startet med en refleksjon rundt begreper som var relevante for min

problemstilling; psykiatri, kommunikasjon, relasjoner, sykepleiers rolle, psykose, schizofreni,

trygghet, mellommenneskelighet.

7

Artiklene og bøkene jeg har brukt er av den kvalitative tilnærmingsmetoden. Dette var et

bevisst valg slik at jeg fikk muligheten til å få mere pasientnære opplevelser rundt emnet, slik

at problemstillingen ble bedre belyst, samt at jeg ønsket å se på hvordan kommunikasjon og

relasjonsbygging preger pasienter med schizofrenilidelser. Jeg har følgelig ikke hatt mulighet

til å anvende all litteraturen like mye i oppgaven, men heller brukt det til å sette meg

grundigere inn i temaet. Av kvantitativ data har jeg funnet statistikk for å få en slags

”bakgrunnshistorie” i forhold til valg av tema. Jeg har også sett i referanselistene fra bøkene

og artiklene jeg har lest for å finne mest mulig primærkilder. Disse har jeg funnet i

Høgskolens e-bibliotek. Mine inklusjonskriterier for søk er at artiklene skal være av nyere

dato (ikke eldre enn 2006), de skal være peer reviewed og følge IMRAD-strukturen.

Det har vært av stor betydning å søke etter artikler av nyere dato for å få belyst den nyeste

forskningen på området. Dette har vært noe utfordrende å velge ut forskning da det er mange

publiserte artikler å velge mellom, men ikke alle er relevante og gyldige for valgt

problemstilling. I tillegg er de aller fleste publisert på engelsk som innebærer at de må

oversettes, og dette kan føre til unøyaktighet og upresise oversettelser. Jeg har etter beste evne

oversatt disse.

For å finne forskning og artikler har jeg benyttet meg av databasene Pubmed, Cinahl,

Sagepub og Svemed+. Jeg har også vært innom anerkjente tidsskrifter som Nursing Times,

Sykepleien Forskning og Psykop, samt nettsteder som Helsedirektoratet og

Folkehelseinstituttet. I Svemed+ fikk jeg oversatt søkeordene mine til MeSH-terms.

Søkeordene jeg har brukt er: ”schizophrenia”, ”psychosis/psychotic disorders”, ”nurse-

patient-relations”, ”terapeutic alliance” og ”communication”, som jeg plottet inn i et PICO-

skjema:

Norske ord MeSH

Population/problem Schizofreni Schizophrenia

Psychotic disorders

Intervention Kommunikasjon Communication

Communication methods

8

2.6 Presentasjon av forskningsartikler med funn og kritikk.

Jeg vil i presentasjonene nevne noen kildekritiske momenter som er av betydning. Jeg vil

presentere funn fortløpende og videre i drøftedelen. Jeg velger å bruke fire artikler for å kunne

bruke funnene aktivt gjennom drøftedelen. Artiklene skaper et godt grunnlag for diskusjon

ettersom de tar for seg både sykepleieperspektivet og pasientperspektivet.

Artikkel 1.

Artikkel 1 fant jeg i databasen Pubmed ved å følge PICO-skjemaet som beskrevet under. Jeg

finner artikkelen relevant fordi den er av nyere dato, fra Norge og den gir en annen vinkling

enn pasientperspektivet.

”Attuned understanding and psychotic suffering: A qualitative study of health-care

professionals` experiences in communcating and interacting with patients” er skrevet av Geir

Fagerjord Lorem og Marit Helene Hem i Tromsø i 2011. Studien ble utført for å undersøke

hvordan erfaringer med psykiske lidelser blir oppfattet av helsearbeidere, og hvordan innsikt

påvirker vurderingen av deres perspektiv og involvering. Manglende innsikt gir opphav til

Comparison Terapeutisk allianse Terapeutic alliance

Relations

Outcome Relasjon

Betryggelse

Nurse-patient-relations

P 1. Schizophrenia 2. Psychotic disorders

3. 1 OR 2 (13,403 treff)

I 4. Communication 5. Communication methods*in nursing

6. 4 OR 5 (37,074 treff)

C 7. Terapeutic alliance 8. Relations

9. 7 OR 8 (176,390 treff)

O 10. Nurse-patient-relations (19,463 treff)

Kombinert 11. 3 AND 6 AND 9 AND 10 (75 treff)

9

kommunikasjonsproblemer; hvis vi forventer at det personen sier og gjør ikke gir noen

mening, hvordan kan vi da etablere en relasjon basert på forståelse? Studien er basert på 11

dybdeintervjuer med psykisk helsearbeidere fra ulike institusjoner med ulik profesjonell

yrkesbakgrunn. Følgende temaer ble diskutert: mangel på innsikt, bevissthet om sykdom,

mestringsstrategier samt hvordan disse faktorene påvirker behandling, samarbeid og

deltakelse. Forskerne trekker frem at en skal vite at en ikke forstår, men at en skal forvente at

det er noe å forstå. Denne studien viser at det foreligger et mer nyansert bilde der en gruppe

helsearbeidere ser forbi den symptomatiske tolkningen av pasienten, og prøver å opprette et

forhold basert på forståelse av pasientens opplevelser og tanker om egen situasjon.

Artikkel 2.

Artikkel 2 er funnet ved å følge PICO-skjemaet som beskrevet under. Den er skrevet i Norge i

2007. Selv om den er nesten 10 år gammel finner jeg den relevant fordi den gir et

sammenlikningsgrunnlag til hva nyere forskning sier om kommunikasjon med psykotiske

pasienter.

”Effective communcation related to psychotic disorganised behaviour in adults with

intellectuell disability and autism” er skrevet av Trine L. Bakken, Dag E. Eilertsen, Nina Aa.

Smeby og Harald Martinsen i 2007. Studien omhandler voksne med psykotiske symptomer

som viser alvorlig grad av uorganisert atferd, noe som påvirker deres evne til å kommunisere

og utføre kjente oppgaver. Forskerne har også tatt med psykisk utviklingshemmede og

personer med autisme, noe jeg finner valid fordi det er visse likhetstrekk mellom autisme og

negative symptomer hos schizofrene. Målet med undersøkelsen var å undersøke om ett sett av

P 1. Schizophrenia 2. Psychotic disorders

3. 1 OR 2 (13,403 treff)

I 4. Communication 5. Communication methods*in nursing

6. 4 OR 5 (37,074 treff)

C 7. Terapeutic alliance 8. Relations

9. 7 OR 8 (176,390 treff)

O 10. Nurse-patient-relations (19,463 treff)

Kombinert 11. 1 AND 3 AND 7 (32 treff)

10

utvalgte ansattes kommunikasjonsferdigheter var effektivt knyttet til psykotisk atferd og

initiativtaking hos pasientene. Studien er en kvalitativ undersøkelse. 370 sekvenser av ansatte-

og pasientinteraksjoner ble analysert. 34 ansatte og 4 pasienter ble inkludert i utvalget.

Interaksjonene ble tatt opp på film i naturlige omgivelser. Funnene ble delt inn i følgende

kategorier; meningsfulle svar, meningsløse svar, emosjonell støtte, oppmerksomhet, å bli

delegert oppgaver/gjøremål.

I artikkelen viser resultatene at sannsynligheten for uorganisert atferd hos pasientene

reduseres betydelig og mengden av initiativ hos pasientene øker betraktelig når de ansatte

kommuniserer effektivt. Å bli gitt konkrete gjøremål virket mest effektivt ved uorganisert

atferd, mens emosjonell støtte fordret de fleste pasienters initiativtaking når det gjaldt

kommunikasjon. Effektene som er knyttet til atferd og initiativtaking virker å være koblet opp

mot og positivt påvirket av meningsfull kommunikasjon; pasientene blir mer samlet og de

handler mer organisert. Forskerne konkluderer med at kommunikasjonsferdigheter i bruk hos

pasienter med svekket intellekt kan forbedres og evalueres. Ansatte med mer erfaring

kommuniserer bedre og oftere enn de med mindre erfaring. Bakken et. al (2007) skriver

avsluttende at studien har et potensial for forbedring av rådgivning hos personale med mindre

erfaring og kunnskap om kommunikasjon til denne pasientgruppen.

Artikkel 3.

Artikkel 3 er funnet i Sagepub ved å kombinere søkeordene ”nurse-patient-relations”,

”psychosis” og ”understanding”. Studiens svakhet er at den er fra 2004, men den er for min

oppgave av høy relevans fordi den stiller spørsmål om hvordan en kan skape en relasjon med

mennesker i psykose. Ettersom den er fra 2004 vil den, som artikkel 2 gi et

sammenlikningsgrunnlag med nyere forskning og litteratur.

Forskningsartikkelen ”Et møte mellom to virkeligheter – hvordan erfarer den psykiatriske

sykepleier å skape en hjelpende relasjon med det psykotiske mennesket?” er skrevet av Randi

Tofthagen i 2004. Studien er litt for gammel i forhold til utvalgskriteriet, men jeg har valgt å

ha den med fordi den kan sammenliknes og ses opp mot litteratur som omhandler det samme.

Studiens hensikt er å synliggjøre hva det innebærer som sykepleieren å skape en hjelpende

relasjon med det psykotiske mennesket i. For å svare på problemstillingen ”hvordan erfarer

den psykiatriske sykepleier å skape en hjelpende relasjon med det psykotiske mennesket?” har

11

Tofthagen brukt følgende forskningsspørsmål: Hvordan beskrives det psykotiske mennesket i

et psykiatrisk sykepleieperspektiv? Hvordan beskrives konkrete erfaringer der det skapes en

hjelpende relasjon i forhold til det psykotiske mennesket? Hvordan fremstilles relasjonen i

forhold til det psykotiske mennesket sett i lys av faser i behandlingen? På hvilke måte antas

synet på hva som er en hjelpende relasjon å endres som følge av økende erfaring? Studien har

et utforskende kvalitativt design. 9 respondenter deltok, altså viser den en tendens og kan ikke

generaliseres fordi det, i følge Tofthagen (2004), i intervjustudier ofte er mellom 10 og 15

respondenter.

I artikkelen forteller sykepleierne at de bruker kortere tid på å skape en tillitsrelasjon da de har

en tidligere innleggelse å bygge på, noe pasientene også er enig i. Funnene tyder på at det

psykotiske mennesket bør legges inn på et tidligst mulig tidspunkt i sykdomsforløpet for å

forebygge at det i den akutte fasen får utvikle seg til en total psykotisk oppløsning.

Kontinuitet i relasjonen fremmer effektivitet i behandlingen. Det er viktig at sykepleieren ser

det psykotiske mennesket som en helhet, og at en forstår meningen bak pasientens atferd og

symptomer, engasjere seg i relasjonen og holde ut over tid for å fremme etableringen av en

trygg en-til-en-relasjon.

Artikkel 4.

Artikkel 4 er funnet i Sykepleien Fag ved å søke på ”kommunikasjon” og ”psykose”. Jeg har

valgt å bruke denne fagartikkelen fordi den er fra 2014, den er fagfellevurdert og den har et

interessant perspektiv ettersom utvalget tidligere hadde opplevd å være psykotiske. Ergo de

kunne i ”frisk” tilstand fortelle hva de var opptatte av som pasienter når det gjaldt

kommunikasjon med de ansatte, og hva som gjorde kommunikasjonen bedre eller dårligere.

Artikkelens svakhet er at den ikke er forskningsbasert, men basert på 50% teori og 50%

praksis.

”Tap av språk ved psykose” er skrevet av Nina Iren Måseidvåg og Jan Inge Sørbø i 2014. I

2010-2011 gjennomførte Måseidvåg en kvalitativ studie hos 6 voksne menn og kvinner som

alle var tidligere pasienter som hadde opplevd psykosetilstander. Artikkelen viser hvordan

språkevnen blir påvirket av blant annet opplevelsen av makthierarki og den personlige

relasjonen mellom pleier og pasient. Informantene hadde opplevd ulike former for splitting

mellom det de tenkte eller opplevde og det de var i stand til å si. Utvalget kom fra 5 ulike

12

kommuner. Det ble gjennomført intervjuer slik at observasjon av verbal og nonverbal

kommunikasjon ble observert samtidig. Etiske hensyn ble vektlagt ved at alle opplysninger

ble behandlet konfidensielt og anonymt. Tema rundt språkproblemer og psykisk lidelse var

gjennom intervjuguiden strukturert gjennom tre dimensjoner; forløpet av sykdomsperioden,

de romlige forholdene omkring erfaringene av språktap og i relasjonene til de ulike

hjelpepersonene. Intervjuet etterspurte hvordan kommunikasjonen fungerte i den første

samtalen, midtveis i behandlingen og i den siste viktige samtale med fagpersoner.

I artikkelen blir det trukket frem at noen pasienter holdt tilbake det de tenkte i samtale med

sykepleierne og behandlerne. De sterkeste og vondeste minnene kommer fra den første

samtalen som oftest handlet om tvangsinnleggelse, preget av uro, angst og manglende

trygghet. Språkvanskene manifesterer seg som et ”intenst misforhold mellom det språket som

er inni en og det som blir forstått av omgivelsene” (Måseidvåg & Sørbø, 2014, s. 45).

Behandlerne prøver å innhente opplysninger i her-og-nå-perspektiv, men pasientens

opplevelser er ikke her og nå. Videre i oppholdet opplevde flere av informantene at de hadde

etablert bedre kontakt og kommunikasjon. Kjemi og relasjon med de ansatte spilte en viktig

rolle. Resultatene viser også at rom og materialitet spiller en rolle.

2.7 Presentasjon av selvvalgt litteratur med kildekritikk.

Dalland (2012) beskriver kildekritikk som en metode for å fastslå om en kilde er sann. For å

fastslå det må en vurdere og karakterisere kildene en velger å benytte. Jeg har tilstrebet å

finne litteratur og artikler som er under 10 år gamle for å forsikre meg om at det er oppdatert.

Likevel har jeg valgt å ha med Liv Strands ”Fra kaos mot samling, mestring og helhet” fra

1990. Dette fordi boka blir referert til i nyere tidsskrift og bøker av pålitelige og anerkjente

forfattere som von Krogh, Ingeberg, Tallaksen og Eide, Vatne mfl. Den har vært nyttig å lese

fordi den fokuserer mest på sykepleie til pasienter i en dårlig psykotisk fase. Sammenliknet

med nyere bøker av samme art er det ikke mye som har forandret seg fra Strand skrev sin bok.

Jeg vurderer bøkene jeg har brukt av høy relevans. For å sette meg inn i schizofreni og

psykose har jeg brukt anerkjente fagbøker skrevet av Jan Kåre Hummelvoll, Jannike

Engelstad Snoek og Knut Engedal. Dette er bøker fra tidligere pensum skrevet av forfattere

med bredt forfatterskap innenfor faget. Hummelvolls ”Helt – ikke stykkevis og delt” fra 2012

13

er brukt for å få frem den psykiatriske tekningen om kommunikasjon som samspill og

samarbeid med psykotiske mennesker. Jeg har supplert presentasjonen rundt relasjonsbygging

med fagstoff i bøker som Berge og Repåls ”håndbok i kognitiv terapi” fra 2006, en bok som

er forankret i måten vi jobber på i klinikken. Selv om tittelen er litt motstridende i forhold til

hva jeg har brukt fra den, har det vært nyttig å få en mer helhetlig oversikt over hvordan

behandling av psykotiske mennesker gjøres i praksis. Snoek og Engedals ”Psykiatri:

kunnskap, forståelse og utfordringer” fra 2013 er brukt fordi den gir en oversiktlig innføring i

de ulike diagnosene og behandlingsforløpet.

Videre har jeg valgt å ha et sterkt fokus på det sykepleiefaglige kommunikative perspektivet i

møtet med det psykotiske og schizofrene mennesket. Det har vært relevant å bruke litteratur

av sykepleiefaglig karakter, deribant ”kommunikasjon i relasjoner” fra 2012 skrevet av Hilde

Eide og Tom Eide. Boken tar for seg kommunikasjon i sykepleie, og baserer seg på forskning.

Ettersom oppgaven handler om kommunikasjon har jeg supplert Eide & Eides forklaringer på

Travelbees teori. Dette fordi kommunikasjonen i begge bøkene utfyller hverandre på flere

måter.

”Mentale knagger – en innføring i psykisk helsearbeid” skrevet av Mette Holme Ingeberg,

Dag Willy Tallaksen og Børge Eide fra 2006 har jeg brukt på grunn av kapittel 10

”kommunikasjon og mestring”. Kapitlet omhandler språkets makt og betydning, likeverd og

ulik posisjon og gir en spennende innføring i hvordan kommunikasjonen bør være for hjelpe-

og omsorgsarbeidere. Jeg fant boka i avslutningsfasen av oppgaveskrivingen, og selv om den

er 10 år gammel synes jeg den er aktuell fordi den sier mye av det samme som nyere litteratur

gjør.

Joyce Travelbees teori er som nevnt grunnlaget for oppgaven. Jeg har brukt den norske

oversettelsen til hennes primærbok ”Interpersonal aspects of nursing”, som ble utgitt i 1966

for første gang. Oversettelsen jeg har brukt er oversatt av Kari Marie Thorbjørnsen.

Bloch Thorsen, Vaglum og Opjordsmoens bok ”Oss i mellom – om relasjonens betydning for

mental helse” skrevet i 2008 anser jeg som svært relevant for oppgaven. Den tar for seg

tilknytningsrelasjonens betydning for psykisk helse, relasjonens betydning for hjelpesøkende

atferd hos mennesker med tidlige psykosesymptomer og terapeutiske relasjoner og etikk. Den

har fokus på å få det syke mennesket friskt gjennom å oppnå relasjoner hos andre.

14

I tillegg til bøker har jeg benyttet kilder fra internett. På Store Medisinske Leksikons side har

jeg funnet stoff om schizofreni og psykose, og har ene og alene brukt denne kilden fordi Ulrik

Malt, avdelingsoverlege ved avdeling for nevropsykiatri og psykosomatisk medisin, er

fortfatter av artiklene og har bred fartstid innenfor psykiatrifeltet, både i utarbeiding av

kliniske og forskningsbaserte kriterier for klassifiseringssystemet ICD-10 og som

hovedforfatter av norske og internasjonale bøker og oppslagsverk. Andre internettkilder jeg

har brukt er Helsedirektoratets ”Utredning, behandling og oppfølging av personer med

psykoselidelser” fra 2013 , ICNs ”Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere” fra 2011 og

Høgskolens programplan og læringsutbytter for kull 2013. Samlet er disse valgt på grunn av

kildenes troverdighet og alle er av nyere dato.

15

3.0 TEORI

Her presenteres Joyce Travelbees sykepleieteori, redegjørelse for begrepene kommunikasjon,

psykose og schizofreni jeg begrepsavklarte i kapittel 1.5, samt begrepene relasjon, nærhet og

avstand og sykepleier-pasient-fellesskap. Dette vil, sammen med forskningsartiklene, danne

drøftingsgrunnlaget for oppgaven.

3.1 Joyce Travelbee.

Jeg har valgt Joyce Travelbees sykepleieteori fordi den handler om å se enkeltmennesket

gjennom et helhetlig menneskesyn og at hvert menneske er en unik person. Det er

nevneverdig at teorien ikke er forskningsbasert og at den er fra sent 60-tall, noe som jeg

finner kritikkverdig. Teorien må vurderes kritisk som all annen kunnskap i lys av nyere

kunnskapsbasering og forskning, men jeg vil bruke den som et sammenlikningsgrunnlag og

inkluderer den derfor.

Travelbee (1999) skriver at sykepleie er en mellommenneskelig prosess fordi det alltid dreier

seg om mennesker. Ved å se på sykepleien som en prosess vil det fremme dynamikken i

karakteren ved en hver sykepleiesituasjon. Å kunne identifisere og hente frem forandringer på

en omtenksom, innsiktsfull og målrettet måte er en sykepleieaktivitet (Travelbee, 1999).

Videre poengterer hun at ved å hjelpe det syke mennesket i å forebygge lidelse og mestre

helse vil sykepleieren etablere en relasjon til den syke som formidler at han blir forstått og at

han ikke er alene. Om en skal kunne hjelpe den syke er det vesentlig at sykepleieren setter seg

inn i hvordan pasienten opplever og oppfatter sin sykdom, og på denne måten se at det krever

dyp innsikt i det å være menneske, samt at sykepleieren blir kjent med pasienten som person.

Relasjonen mellom sykepleier og pasient er av stor betydning for å nå sykepleiens mål og

hensikt (Travelbee, 1999). Som profesjonell sykepleieutøver må en ha fagkunnskaper og evne

til å anvende kunnskap i praksis. En må ha evne til å bruke seg selv terapeutisk. Det krever at

en har god innsikt i det å være menneske, en må bevisst bruke sin personlighet for å bidra til

forandring hos syke mennesker. Travelbees teori har en helhetlig tilnærming til det unike

mennesket. Det er relevant i forhold til den hermeneutiske tilnærmingen beskrevet i

metodekapitlet. Teorien kan bidra til å gi oppgaven et sykepleieteoretisk perspektiv som vil

fremheve noen av elementene i oppgaven og som senere vil drøftes.

16

3.2 Kommunikasjon.

Begrepet ”kommunikasjon” stammer fra communicare, som på latin betyr å gjøre noe felles,

delaktiggjøre en annen i, ha forbindelse med (Eide & Eide, 2012). Når en er i et

kommunikasjonsforhold med en annen part står en i et gjensidig påvirknings- og

utvekslingsforhold til hverandre. Dette kan være at sykepleieren sier noe til pasienten, mens

pasienten responderer med kroppsspråk, mimikk eller ord. Selv om språket er menneskets

fremste kommunikasjonsmiddel, er det ikke selvsagt at språk og kommunikasjon har en tett

kobling. En kan kommunisere nonverbalt, en kommunikasjonsform som er en stor del av

måten vi kommuniserer på (Eide & Eide, 2012). Det være seg et blikk, bekreftende nikk, et

smil eller en skeptisk rynket panne. Gode nonverbale kommunikasjonsferdigheter er viktig i

arbeid med pasienter som har reduserte kognitive evner, fordi det nonverbale vil kunne ha

sterkere gjennomslag enn det verbale (Eide & Eide, 2012). En kan anta at kommunikasjon er

noe grunnleggende vi alle har i oss og som vi behersker godt. I følge Eide & Eide (2012) er

det rom for læring når det kommer til kommunikasjon, og at kommunikasjonsevner er noe

som alltids kan trenes opp og utvikles videre. Gode kommunikasjonsferdigheter er et middel

til å forstå den andre, til å få frem informasjon om den andre, og til å yte bedre omsorg (Eide

& Eide, 2012).

Kjernen i profesjonell kommunikasjon i helseyrkene er at den er faglig velfundert og til hjelp

for pasienten. Dette innebærer at en har evne til å anerkjenne den andre ved å lytte aktivt,

åpen og direkte (Eide & Eide, 2012). Dette er noe alle kan få til, men det må bevisstgjøres –

både alle kommunikasjonsferdigheter vi har til rådighet, hvordan vi selv kommuniserer og

hvordan de ulike ferdighetene kan virke på andre. Når en kommuniserer profesjonelt viser en

evne til å oppfatte samspillet mellom det verbale og det nonverbale. En kommuniserer også

profesjonelt om ens egne nonverbale tegn stemmer overens med det en sier. Den profesjonelle

kommunikasjon skal også være av hjelpende art, det vil si at kommunikasjonen er

anerkjennende, skaper trygghet og tillit, og formidler informasjon som bidrar til å løse

problemer og hjelpe pasienten til å mestre sine utfordringer så godt som mulig (Eide & Eide,

2012). Profesjonell, hjelpende kommunikasjon er pasientrettet – det er til syvende og sist

pasienten som kan avgjøre om kommunikasjon har vært god eller ikke.

17

3.3 Hva er en psykotisk tilstand?

En psykotisk tilstand kjennetegnes ved realitetsbrist, da gjennom forstyrrelse av tenkning,

persepsjon og affekt og innebærer at pasientens virkelighetsoppfatning er alvorlig forstyrret

(Snoek & Engedal, 2014). Utfordringen ligger i at den manglende realitetsinnsikten gjør at de

fleste psykotiske personer fungerer dårlig i samspill med andre mennesker. De kan ha

sviktende dømmekraft, feiltolkning av sosiale signaler og sviktende kontaktevne, noe jeg selv

har erfart i praksis. Dette gjør at behandling, rehabilitering og oppfølging krever betydelig tid

og ressurser. Som nevnt er pasientgruppen i denne oppgaven innlagt på tvungent psykisk

helsevern (Psykisk helsevernloven, 2015). Mange av disse innleggelsene har vært traumatiske

og opprivende opplevelser, både for pasient og pårørende, fordi de ikke har ønsket å

samarbeide om innleggelsen. De har dårlig innsikt, noe som påvirker deres evne til å se

behovet for hjelp. Dette vil påvirkes av lovverk; utgangspunktet og hovedregelen er at

helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke, jf. Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel

4 (2015). Unntaket er i øyeblikkelig hjelp-situasjoner eller i situasjoner der lovverket åpner

for tvang, altså i oppgavens pasientgruppe. Psykisk helsevernloven (2015) forutsetter at

frivillighet har vært forsøkt uten hell før tvang kan benyttes. Loven legger til rette for at det i

noen tilfeller er nødvendig å bruke tvang, blant annet hos pasienter med manglende

sykdomsinnsikt og evne til å forstå sitt eget beste (Helsedirektoratet, 2012).

Årsakene til psykoser og psykotiske symptomer vil variere fra person til person, men ved alle

psykoser er det en forbigående forstyrrelse av hjernens funksjon (Malt, 2016). Denne

forstyrrelsen kan skyldes arvelige forhold eller ervervet skade i fosterlivet eller under

fødselen, eller skade av hjernens funksjon i barne- eller voksen alder som ved organisk

betingede psykiske lidelser, stoff- og alkoholmisbruk (Malt, 2016). Psykososiale forhold har

vel så stor betydning som de biologiske forholdene for symptomenes utforming, grad av

funksjonssvikt og forløpet av psykosene. I denne oppgaven vil fokuset være schizofrenier,

men det finnes andre typer som paranoide psykoser, akutte og forbigående psykoser,

schizoaffektive psykoser og psykoser som ledd i bipolar lidelse (Snoek & Engedal, 2014).

Symptomer som hallusinasjoner, vrangforestillinger og forfølgelsesideer kan gjøre det

vanskelig for den psykotiske pasienten å samspille med andre mennesker, ofte fordi pasienten

er overbevist om at det han hallusinerer er sant og det er vanskelig å overbevise han om at det

ikke stemmer overens med virkeligheten. Manglende sykdomsinnsikt kan gjøre det

18

utfordrende, dog viktig å finne riktige teknikker på hvordan helsepersonell kan skape en

relasjon med denne pasientgruppen.

3.4 Schizofreni.

Schizofreni er den vanligste formen for psykose (Snoek & Engedal, 2014). Selve ordet

schizofreni stammer fra gresk og betyr ”fragmentert sinn”. En tok i bruk begrepet i 1911 for å

beskrive at pasienter som utvikler denne lidelsen, lider av en omfattende oppløsning av de

mentale prosessene. Begrepet er omdiskutert, men det er foreløpig en diagnose i de offisielle

diagnosesystemene, som International Classification of Diseases (ICD) (Helsedirektoratet,

2013). Schizofreni er et syndrom, en diagnose basert på en samling av tegn og symptomer og

ingen klart avgrenset sykdomstilstand. Rundt 1950 identifiserte Bleuer grunnstymptomene

ved denne lidelsen som assosiasjonsforstyrrelser, sansning og affektavflatning,

tilbaketrekning fra kontakt og uttalt handlingsambivalens samtidig som den intellektuelle

kapasiteten kan være bevart, og personen er ved klar bevissthet. Disse grunnsymptomene kan

opptre samtidig eller hver for seg (Snoek & Engedal, 2014). Forandringer i fronto-striatale-

temporale hjernedeler faller sammen med svikt i evnen til å bearbeide og forstå nyanser i

sosiale samspill (Malt, 2014). Dette medfører kontaktproblemer, tenkningsproblemer, sosiale

mestringssvikt, angst og depresjon. Ytre belastninger, vanskelige familieforhold eller bruk av

rusmidler kan også utløse lidelsen (Snoek & Engedal, 2014). Dette er en svært

kostnadskrevende sykdom som gjør at psykologisk behandling i ulike former og psykososiale

tiltak generelt er viktig både for å redusere faren for utvikling av schizofreni og i

behandlingen av sykdommen når den først har brutt ut. Dette for å begrense skadeomfanget

over tid, både fysisk og psykisk (Helsedirektoratet, 2013).

Menn viser tidligere funksjonssvikt enn kvinner, og de fleste blir syke før 30-årsalder (Snoek

& Engedal, 2014). Oppgaven tar sikte på unge menn i alderen 18-30 år, og disse går under

den hebefrene typen. Hebefren schizofreni er kjennetegnet av tydelig desorganisering både av

tenkning og atferd sammen med tydelige negative symptomer som affektavflating og apati.

Noen kan også ha vrangforestillinger eller hallusinasjoner, men dette er ikke karakteristiske

tegn ved denne formen (Helsedirektoratet, 2013). På grunn av tidlig sykdomsdebut og lite

behandlingsresponsive symptomer, er denne typen schizofreni ofte mer alvorlig enn de andre

undergruppene fordi de diffuse symptomene som tilbaketrekning, endring i døgnrytme og

19

annen avvikende atferd gjør at diagnosen blir stilt senere, gjerne måneder eller år, fordi de for

utenforstående kan oppfattes som latskap eller en ”ungdommelig protest” (Helsedirektoratet,

2013).

Som nevnt vil de hebefren schizofrene være preget av de negative symptomene i større grad

enn de positive. De positive symptomene er hallusinose og vrangforestillinger (Snoek &

Engedal, 2014). De kalles positive fordi de er utenfor hva de fleste opplever. De negative

symptomene er mer vanlige; manglende motivasjon, tap av interesser, konsentrasjonssvikt,

utmattelse, sparsom emosjonell kontakt med andre, mangel på spontanitet og ledighet i

samtale for å nevne noe. Når de negative symptomene er fremtredende vil dagliglivets

fungering hemmes (Hummelvoll, 2012).

3.5 Relasjon, nærhet og avstand.

Evnen til å skape en god relasjon er viktig i ethvert forhold til pasienter. I følge Eide & Eide

(2012) kan relasjonen være avgjørende for behandlingsresultatet. En viktig, og ofte

avgjørende faktor for å motivere for endring og utvikling er om en har evnen til å lytte, å

forstå den andre og til å skape god kontakt og allianse.

Å skape kontakt er utfordrende fordi pasienten kan være mistenksom, og fordi språket hans

kan være vanskelig å forstå. En må derfor i utgangspunktet akseptere at pasienten kan prøve

ut om sykepleieren er til å stole på, og om hun viser genuin interesse (Hummelvoll, 2012).

Det er viktig at sykepleieren etterstreber å ha en lyttende og anerkjennende holdning, og viser

empati og gjensidig tillit til pasienten. Denne profesjonelle holdningen preges av intuitiv

forståelse av forholdet mellom nærhet og avstand – den dynamiske relasjonen som

representerer kjernen i den profesjonelle holdning (Hummelvoll, 2012). Evnen til å vise

empati handler om å balansere ytterpunktene nærhet og avstand. Empati må ikke forveksles

med det å identifisere seg med pasienten, men heller å inneha evnen til å oppfatte og sette seg

inn i andre menneskers følelser og behov (Strand, 1990). Sensitivitet, empati, solid

fagkunnskap, at en er medmenneskelig, åpen og tilgjengelig, at en arbeider målrettet og

utholdende samtidig som en er fleksibel er gode holdninger i relasjonsbygging med

psykotiske pasienter.

20

Sykepleieren må tilstrebe følelsesnøytralitet i utøvelse av all hjelp, også kalt low expressed

emotions, LEE (von Krogh, 2009). Det innebærer aksept av lavt mestringsnivå, romslighet og

positive holdninger. Slik vil pasienten oppleve seg møtt og at sykepleieren er der for å hjelpe

og støtte ham. En må se pasientens behov for hjelp og støtte, og kan ses opp mot å balansere

nærhet og avstand. Det motsatte av LEE, high expressed emotions, HEE, omfatter

moralisering og manglende identifikasjon av pasientens behov for hjelp (von Krogh, 2009).

HEE kan ses som overinvolvering i pasientens liv, som betyr at det er en ubalansert nærhet og

avstand. Malt (2009) hevder at mye HEE kan føre til dårligere prognose hos schizofrene. Det

understreker viktigheten av å inneha den intuitive forståelsen av nærhet/avstandsforholdet.

Sykepleieren må ha et bevisst og tillitsfullt forhold til seg selv for at nærheten skal bli så god

som mulig (Strand, 1990). Nærheten kan bli for nær, eksempelvis når en identifiserer seg selv

med pasientens problemer eller tanker. Derfor er det viktig å balansere nærhet og avstand. En

må være såpass nær at det kan bygges tillit, men ikke så nær at relasjonens fokus ligger på

sykepleieren. Andre ganger kan pasienten behøve litt mer avstand og rom, men blir avstanden

for stor kan pasienten føle seg alene og forlatt (Strand, 1990). En god nærhet vil for pasienten

bidra med å føle seg verdifull og ønsket, og en god avstand kan hjelpe med å styrke

pasientens selvstendighet.

3.6 Sykepleier-pasient-fellesskap.

Et sykepleier-pasient-felleskap er et terapeutisk forhold som dannes mellom sykepleier og

pasient på bakgrunn av pasientens behov for hjelp og sykepleieren som tilbyr hjelpen

(Hummelvoll, 2012). Det kan være vanskelig å danne en slik relasjon til psykotiske pasienter

fordi den psykotiske pasienter i mange tilfeller vil teste ut sykepleierens tillit. Dette krever

tålmodighet fra sykepleieren. Ved å være lyttende og anerkjennende i forhold til pasientens

virkelighetsopplevelse samt vise at hun er til å stole på, kan sykepleieren legge et godt

fundament innen alliansebygging med pasienten (Hummelvoll, 2012). Et mål for oppholdet

på institusjonen må være å oppnå samarbeid med den psykotiske pasienten, og dette bør være

et grunnleggende fundament gjennom hele behandlingsprosessen. Røssberg (2008) skriver at

mange pasienter tar med seg slike relasjoner med seg i lang tid etter utskrivelse fra et

institusjonelt opphold og kan på en bedre måte hjelpes terapeutisk på grunn av disse positive

relasjonene.

21

Overføring og motoverføring er viktige prosesser i sykepleier-pasient-fellesskapet

(Hummelvoll, 2012). Motoverføring beskrives som følelser og væremåter, bevisste som

ubevisste, som pasienten vekker i en behandler. Motoverføring skilles fra overføring som

betegner det som vekkes hos pasienten av følelser og væremåter (Strand, 1990). Røssberg

(2008) hevder at uerkjente motoverføringsproblemer ofte ligger bak kommunikasjonssvikt og

mange klager i helsevesenet. Motoverføringsfenomenet krever derfor god selvinnsikt fra

sykepleierens side (Hummelvoll, 2012).

22

5.0 DRØFTING

Jeg vil her drøfte fire hovedfunn jeg fant gjennomgående i artiklene og i bøkene som er med

på å svare på problemstillingen ”Hvordan kan sykepleier gjennom kommunikasjon skape en

god relasjon med pasienter som har en schizofrenilidelse?”.

5.1 Gjensidig forståelse av situasjonen.

Strand (1990) siterer Cullberg (1986, s. 118); ”... det er alfa omega i all psykosebehandling at

en tidlig bestreber seg på å forstå det pasienten kommuniserer – eller ikke kommuniserer”. I

artikkelen til Lorem og Hem (2012) blir viktigheten av en samstemt forståelse, ”attuned

understanding”, altså evnen til å kunne sette seg inn i andres ståsted, belyst. Dette innebærer

at en viser følsomhet overfor ulike faktorer som påvirker en persons oppfatninger og

situasjon. (Cullberg, 1986, s. 204). Grunnlaget for forståelse ligger i dagligdagse aktiviteter

og emosjonell menneskelig kontakt. Når den verbale kommunikasjonen er tydelig svekket er

det den non-verbale kommunikasjonen som står igjen – som også er kjent som ekte personlig

kontakt (Lorem & Hem, 2012). Samtale samtidig med en aktivitet er ikke så påtrengende nær

som når en sitter og kun fører en samtale. Dette vil også være med på å styrke pasientens evne

til samhandling (Strand, 1990).

Hvorfor er det viktig å være bevisst på hvilken relasjonell kompetanse vi og pasienten har?

Vaglum (2008) hevder det er to hovedgrunner. Den ene er at noen typer relasjoner kan

disponere for, utløse eller vedlikeholde psykiatriske lidelser, og den andre er at all psykiatrisk

behandling forutsetter at en har en sykepleier-pasient-relasjon preget av tillit og samarbeid,

hvor pasienten føler seg forstått og er trygg på at sykepleieren kun har gode intensjoner.

Dersom pasienten føler at sykepleieren forstår han i en meningsfull relasjon, kan forløpet av

mange psykiske lidelser bedres (Vaglum, 2008). Etablering av relasjoner er med andre ord et

av de sterkeste virkemidlene vi har i psykiatrien.

Å se og forstå pasienten slik han er og ikke kun ha et symptomfokus kan til tider være

vanskelig. Når pasienten ikke klarer å formidle det budskapet han ønsker, kan det for

sykepleieren være vanskelig å hjelpe. Det pasienten sier kan være usammenhengende,

springende og sykepleieren kan føle at hun ikke vet hva hun skal si. I tillegg vil negative

symptomer som apati og tilbaketrukkenhet påvirke evnen til å forstå (Snoek & Engedal,

23

2014). Et tiltak her kan være å hjelpe pasienten med å sortere tankene hans gjennom å lytte,

dele egne erfaringer uten å bli for personlig, vise empati og slik få han til å åpne seg. Dette er

tiltak Eide & Eide (2012) også legger i å kommunisere profesjonelt. Sykepleieren kan stille

spørsmål som ”Har jeg forstått deg riktig nå?” for å tydeliggjøre og konkretisere pasientens

innhold, og reformulere det han sier. På denne måten får sykepleieren vist pasienten at hun

ønsker å forstå situasjonen og skape en gjensidig forståelse.

Likevel er mangel på forståelse en vanlig følelse for helsearbeidere, men den burde ses opp

mot at det kan oppmuntre til videre dialog. Tilstander knyttet til manglende sykdomsinnsikt,

pasientens meninger, perspektiver og emosjonelle uttrykk, blir ofte ansett for å være

problematisk i forhold til det kliniske bildet. Andre ganger vil disse faktorene bli tolket som

uttrykk for følelser og motstridende behov (Lorem & Hem, 2012). Gjensidig forståelse er

også en av Travelbees (2011) fem faser i modellen for utvikling av forholdet mellom

sykepleier og pasient, og er av betydning om sykepleiers profesjonelle holdning ovenfor

pasienten blir ivaretatt.

En av deltakerne i Lorem & Hems studie (2012) forteller; ”Pasientens atferd indikerte at

pasienten var redd. Han var mye på rommet sitt med låst dør. Jeg var klar over at noe som

pasienten opplevde var utenfor min forståelse. Jeg observerte en konflikt mellom

kroppsspråk, generell oppførsel og tale... Pasienten er veldig samlet og snakker logisk, mens

vår observasjon sier at hun er redd”. Selv om alle de ytre tegn viste at pasienten var veldig

redd, kommer pasienten aldri til det punktet hvor hun kunne bekrefte dette ved å gi en grunn,

ved å innrømme det eller ved å forklare hvorfor hun fryktet de ansatte (Lorem & Hem, 2012,

s. 118). Andre typiske situasjoner omfatter omstendigheter der personens handlinger eller ord

ikke helt gir mening eller stemmer overens. En sykepleier sa ”Jeg vet at noen ting har skjedd i

hans liv, men jeg får liksom ikke helt tak i det”. Sykepleieren var kjent med de faktiske

hendelsene som hadde skjedd, og hun innså at pasientens fortelling var koblet til dem; likevel

forstod hun ikke måten han tolket disse hendelsene fordi de ulike typene informasjon ikke var

sammenfallende (Lorem & Hem, 2012). Dette funnet synes jeg er et belysende eksempel på at

gjensidighet og forståelse kan være utfordrende å oppnå, særlig når det ytre og det indre ikke

samsvarer. Konsekvensen av vanskelig eller utfordrende kommunikasjon fra sykepleieren

eller at språket er vanskelig tilgjengelig for pasienten er flere. Pasienten kan oppleve å ikke

føle seg forstått, og har problem med å forstå andre korrekt. Dette vil igjen føre til at det

24

sosiale nettverket blir redusert, med fare for dårlig rehabilitering, jobbmuligheter og så normal

fungering som mulig.

Måseidvåg & Sørbø (2014) skriver at det problematiske er at ikke alle på behandlersiden ser

ut til å forstå den dramatikken pasientene opplever i den sterkt sårbare innleggingsfasen. Jeg

har sett at innleggingsfasen er en krevende fase for personalet óg; papirer skal fylles ut,

prosedyres skal følges, en skal trygge og orientere pasientene. Dette krever innsikt og

følsomhet fra personalet. I studien til Måseidvåg & Sørbø (2014) etterlyser pasientene dette.

Behandlerne forstår ikke budskapet fordi de er opptatte av et medisinsk perspektiv som er her-

og-nå-relatert, og avskriver det pasienten uttrykker som forvirring. Det å ikke bli forstått

skaper mer fortvilelse og mer angst hos pasientene. Behandlerne presenterer seg heller ikke på

noen personlig måte, hevder noen av informantene i Måseidvåg & Sørbøs studie (2014),

derfor blir pasientene primært opplevd som rollefigurer og ikke som personer. Dette synes jeg

viser at det er viktig at en ved hjelp av samtalepartene finner ord og nytt språk som kan gi

mening i det meningsløse pasientene opplever i en psykotisk krisefase.

Opplevelsen av gjensidig forståelse og kontakt, og slik etablere et menneske-til-menneske-

forhold er i følge Travelbee det overordnede målet for all sykepleie (Travelbee, 2011).

Opplevelsen er et resultat av fasene det innledende møtet, fremvekst av identiteter, empati og

sympati og oppstår når sykepleieren har vist forståelse og ønske om å hjelpe pasienten og at

hun faktisk hjelper ham. Med bakgrunn i Travelbees teori kan en si at sykepleieren i

interaksjon med den schizofrene pasienten, bør etterprøve å bli kjent med pasienten slik han

er. Videre bør sykepleieren vise empati ved å lytte og forstå hans tanker og følelser. Ut fra

Travelbees tenkning kan en si at pasienten utvikler en trygghet i forhold til sykepleieren.

5.2 Å balansere nærhet og avstand.

Å kunne finne en balanse mellom nærhet og avstand i relasjon til pasienten er essensielt om

en skal kunne få en tilnærming til pasienten. For noen kan det være utfordrende å skille

mellom pasientens følelser og egne følelser, og jeg har selv sett at hvis en jobber veldig tett

med den schizofrene over tid kan det gjøre det vanskeligere å distansere seg fra pasienten, og

en produserer lettere motoverføringer. Disse motoverføringene er det Hummelvoll (2012)

beskriver som en irrasjonell del av sykepleier-pasient-fellesskapet. Dette kan også skje hvis

25

en identifiserer seg selv med pasientens utfordringer og problemer, for eksempel hvis

pasienten og en selv har hatt en vanskelig barndom. Kunnskap om og forståelse for egen

motoverføring kan gi muligheter for en utvidet forståelse av pasienten og hans tanker. Som

sykepleier må en unngå å gå inn i foreldre- eller vennerollen. Selv om pasienten med sine

forventninger til en relasjonsbygging inviterer til å innta en slik rolle må en være bevisst i sin

egen rolle. En må også være bevisst på hvor mye støtte og nærhet pasienten trenger, og hvor

mye avstand og utfordring han kan tåle (Hummelvoll, 2012). Dette kan sees opp mot

sykepleiers profesjonelle holdning som er preget av en intuitiv forståelse av forholdet mellom

nærhet og avstand. En del psykotiske pasienter som er mest preget av de negative

symptomene kan oppleve det som invaderende om sykepleier eller annet helsepersonell

”alltid” skal søke kontakt. Sykepleier kan stille seg uforstående til at pasienten finner henne

invaderende fordi relasjonen eller kontakten ikke ville ha funnet sted om sykepleieren hadde

tatt initiativ til det. Her forutsetter det at sykepleieren har utviklet en rekke spesifikke evner

og ferdigheter, blant annet evnen til å oppfatte når noe bør sies og når det bør ties, når det er

best å vente og når en bør gå videre (Eide & Eide, 2012).

Relasjoner kan oppleves som smertefullt når en er psykotisk. Å skulle småprate om alt og

ingenting med pleieassistenter, sykepleiere, terapeuter og leger kan kjennes umulig. Det kan

resultere i at pasienten trekker seg tilbake for å slippe den vonde følelsen av å ikke strekke til.

Dette kan igjen føre til depresjon og nedstemthet og kan forverre den allerede dårlig

fungerende pasientens sykdomsbilde. Strand (1990, s. 66) skriver at ”den psykotiske, spesielt

den schizofrene, har et sterkt ønske om kontakt, samtidig som han frykter kontakt”. Dette gjør

det viktig at sykepleier aksepterer hva pasienten kjenner han klarer av nærhet, for eksempel å

ikke sitte ved siden av ham når han ikke klarer det. Likevel kan det være en fallgrøft at en

som sykepleier fjerner seg for mye fra pasienten, at en blir usikker eller redd for å gjøre det

vanskelig for pasienten ved å komme for nær (Hummelvoll, 2012). Å ikke komme for nær,

men samtidig være tilgjengelig for pasienten på hans premisser, synes jeg er et godt

utgangspunkt for en god relasjon. Dette kan ses opp mot hva en respondent i Måseidvåg &

Sørbøs artikkel (2014, s. 46) sa ”Det var vanskeligere å snakke med behandleren og legen.

Det var lenger avstand til de. Det var lettere å snakke med miljøterapeutene i avdelingen. Det

var bra, særlig når vi ble litt kjent”. Å bli innlagt på tvungent psykisk helsevern vil i de aller

fleste tilfeller føre til inngripen i pasientenes liv, og i svært mange tilfeller kan både pasienten

og pårørende føle at det begås overtramp i den private sfære. Som helsepersonell bør en i

26

slike situasjoner vise ydmykhet ovenfor at en beveger seg inn i pasientens private område og

hvilke grenser pasienten har i dette området. Dette krever bevissthet i forhold til roller, og

oppmerksomhet og god lytteevne for hva pasienten mener. Slik kan en unngå krenkelser, og

en kan bygge gode allianser som vil være verdifulle for å tilby god og nødvendig helsehjelp

på en forsvarlig, dog tillitsfull måte. For å opprette et sykepleier-pasient-fellesskap bør

egenskapene nevnt i kapittel 3.5 benyttes; sensitivitet, empati, medmenneskelighet, åpenhet

og tilgjengelighet, at en er målrettet, utholdende og fleksibel. Har en disse egenskapene på

plass kan en utøve omsorg ovenfor pasienten (Hummelvoll, 2012).

5.3 Å være tydelig, tilgjengelig og støttende.

Kommunikasjon mellom sykepleier og pasient foregår både når de samtaler og når de er

tause. Begge parter kommuniserer gjennom ord, holdning og atferd (Travelbee, 2011). Dette

gir anledning for at sykepleieren blir kjent med pasienten og at hans behov blir ivaretatt.

Kommunikasjon kan beskrives som en dynamisk kraft som kan brukes til enten å gi hjelp,

trekke andre mennesker nærmere, såre eller støte bort. Ved å se på kommunikasjon som en

dynamisk kraft kan en relatere det til hvordan sykepleieren kan styrke pasientens håp, fordi to

av flere viktige sykepleieoppgaver er å kommunisere og observere den syke. Sykepleieren bør

her være bevisst på pasientens mimikk, kroppsholdning og tanker. Med disse faktorene kan

sykepleieren sammen med pasienten hjelpe med å unngå håpløshet og opprettholde håp. En

kan gjøre dette ved å være tilstede psykisk og fysisk, samt være tilgjengelig og villig til å lytte

når den syke snakker om det han finner utfordrende (Travelbee, 2011).

I artikkelen til Bakken et. al (2007) er et uventet funn at effektiv kommunikasjon påvirker

pasientenes aktivitetsnivå, det vil si hvor ofte pasienten viser organisert atferd eller

initiativtaking. Dette er overraskende fordi schizofrene pasienter er kjent for å være passive på

grunn av de negative symptomene. Tydelig og effektfull kommunikasjon har særlig effekt på

pasientenes evne til å initiere, en ferdighet som regnes som særlig svekket hos denne

pasientgruppen (Bakken et. al, 2007). Kommunikasjonen er effektiv om den er meningsfull,

tydelig og støttende, og dette danner grunnlaget for en god relasjon. Flere av kildene jeg har

brukt i oppgaven peker som nevnt på at sykepleieren skal bidra til å skape trygghet og tillit

hos pasienten fra første møte (Hummelvoll, 2012, Eide & Eide, 2012, Måseidvåg & Sørbø,

27

2014, Tofthagen, 2004). Det er ikke bare lett å etablere en tillitsfull, kontinuerlig kontakt til

denne pasientgruppen. Av erfaring var jeg en gang dagkontakt for en psykotisk pasient som er

kjent på avdelingen, men ikke kjent for meg. Det endte med at han henvendte seg til et annet

personale som han kjente og hadde tillit mot. Dette ses i Tofthagens studie (2004) hvor hun

fant at kontinuiteter sentralt for å skape en god relasjon. Noen av pasientene har jo nettopp

som sitt grunnleggende problem at de har problemer med å danne relasjoner med andre

mennesker. Det mener jeg belyser viktigheten av å se pasientene bak diagnosen, og ikke tenke

at alle schizofrene er tilbaketrukne og tause. Selv om sykepleieren bidrar til trygghet og tillit

fra første møte, tar det med stor sannsynlighet litt tid før pasienten er helt trygg på

sykepleieren.

For oss som skal jobbe og samarbeide med psykotiske og schizofrene pasienter, kan det være

utfordrende å bli kjent med pasientens virkelighetsoppfatning. En del psykotiske pasienter

formidler lite gjennom ord fordi de er så preget av de negative symptomene, mens andre kan

ha et ordforråd og en uvant bruk av ord som kan gjøre det vanskelig for oss helsepersonell å

forstå dem. Å hjelpe pasienten til å tørre å bruke språket sitt og gjenopprette tilliten til andre

mennesker er en sentral oppgave i samarbeid med psykotiske og schizofrene pasienter.

Pasienten kan oppleve trygghet gjennom at han blir sett. Det kan ta tid å skape denne

tryggheten, derfor må en ha vilje til å skape dialog med den psykotiske (Tofthagen, 2004).

Noen ganger kan det virke som at de tilbaketrukne pasientene har møtt på mye uklar og

flertydig kommunikasjon, eller som Hummelvoll (2012, s. 349) forklarer det; ”tilliten til

ordene er borte”.

Om en tålmodig og interessert jobber seg frem til kontakt, kan en ta del i denne versjonen av

verden og slik få en felles forståelse av hva som blir formidlet (Hummelvoll, 2012).

Væremåten til den psykotiske pasienten vil gi et innblikk i hvordan han opplever seg selv og

omverdenen. Det være seg gjennom språk, holdninger og handlinger. Som nevnt er den

schizofrene pasienten ofte preget av ambivalens i stor grad. Dette går også utover hans evne

til å kommunisere og formidle tanker. Ambivalens i kommunikasjon ses hos pasienter som på

direkte spørsmål svarer med mange modifiseringer av svaret, og det er ofte et uttrykk for stor

usikkerhet. Ambivalens er i følge Hummelvoll (2012) en opplevelse av motstridende følelser

som opptrer samtidig i forhold til en person, et objekt, en handling eller en situasjon. Jeg har

sett at ambivalens kommer til syne om en gir pasienten flere valgmuligheter, når pasienten

skal veie én ting opp mot en annen eller lignende.

28

For noen pasienter kan det hjelpe å bevisstgjøre sin egen ambivalens. Ved å stille åpne

spørsmål, oppsummere samtalen, reflektere og vise empati kan sykepleieren hjelpe pasienten

å dempe ambivalensen og gjøre beslutningene lettere. På denne måten kommuniserer

sykepleieren effektivt. Et eksempel er en 23 år gammel pasient som i samtale med sykepleier

uttrykt et sterkt ønske om å få hjelp til å slutte å røyke. Han har røyket daglig fra 13 års alder.

Tidligere har primærkontakten hans uttrykt bekymring for at røykingen skal gå utover helsen

hans og ikke minst den allerede dårlige økonomien hans. Han har prøvd å slutte tidligere, men

har ikke fått det til. Sykepleieren antar at han vil motiveres til å slutte dersom han i større grad

blir oppmerksom på forskjellen mellom hva han ønsker og hva han faktisk gjør. Sykepleieren

spør han om hva han ønsker ved å oppnå ved å slutte og hvor mye det betyr for ham.

Sykepleieren ber han om å skrive ned alle grunnene han har for å slutte, både fordelene og

ulempene. Sykepleieren vil deretter forsøke å reflektere og forsterke forskjellen mellom hva

han sier han ønsker og hva han gjør i et forsøk på å skape motivasjon for endring.

5.4 Å bestemme samtalearena.

For pasienter med omfattende problemer kan det innledningsvis være vanskelig og direkte

truende å sitte i samtale over tid (Berge & Repål, 2006). Da kan det være et alternativ å la

pasienten bestemme arenaen for samtalene, eksempelvis om samtalen skal foregå i fellesstuen

i avdelingen eller på pasientens rom. Samtalene kan være av kort varighet, og innledningsvis

av mer støttende karakter. I tillegg kan det være nyttig å undersøke om pasienten har

oppfatninger som kan være skremmende eller hemmende for kontakten (Berge & Repål,

2006). Dette kommer også frem i Måseidsvåg og Sørbøs (2014) artikkel. De fleste pasientene

følte seg mest trygge om samtalene foregikk på sine egne rom enn på legekontoret. De følte

også at de snakket mye lettere nede i avdelingen med de andre pasientene og miljøarbeiderne.

Det romslige preget der understreker ikke på samme måte det ulike maktforholdet. De som

har makt til å diagnostisere, legge inn og skrive ut er samtidig de som har minst tid til

pasientene, kommer det frem i Måseidvåg & Sørbøs (2014) artikkel. Derfor opplever

pasientene seg fremmede når de er på kontoret til behandleren eller legen. De er også vare for

irettesettinger når de er i dette rommet. En informant fortalte at legen kjeftet på han fordi han

ikke hadde møtt til terapitimen sin. Den negative opplevelsen av dette ble forsterket fordi det

skjedde ved innleggelsen, på det rommet der pasienten kjenner seg mest avmektig, og i den

29

mest følsomme fasen. Informanten mente at dette kunne blitt tatt opp senere, gjerne nede i

avdelingen, hvor han opplevde at han ble tatt bedre imot (Måseidvåg & Sørbø, 2014).

Måseidvåg & Sørbøs (2014) funn sier at det ikke er uten sammenheng at rommet signaliserer

makt, særlig ved det første møtet med behandleren. Flere av deltakerne i studien opplevde

innkomstsamtalen som vanskelig fordi de ofte var knyttet til tvangsinnleggelse. Nå skulle de

”stilles til veggs” med den personen som hadde fattet tvangsvedtaket. Nå møtte de den

personen som kan avgjøre hvor lenge han skal være i institusjonen. Dette skapte angst, følelse

av kaos og tilbaketrekning (Måseidvåg & Sørbø, 2014), og det har sammenheng med

opplevelse av rommet. En av informantene reagerte ved å sette seg så langt vekk fra

behandleren som mulig, og sa ”Det hadde mye å si det og at jeg satt helt opp i kroken – det

var bevisst. Jeg følte meg litt mer trygg når jeg fikk sitte der liksom og prøve å gjemme meg

vekk mest mulig” (Måseidvåg & Sørbø, 2014, s. 46).

Valg av tid og sted er en viktig dimensjon ved kommunikasjon, hevder Eide & Eide (2012).

En kan for eksempel lage en regel om at pasientene ikke skal snakke om veldig personlige

ting under fellesmåltider, men at disse samtalene kan foregå med primær-, sekundær- eller

dagkontakt alene. Det er en klargjøring av at en ønsker et skille mellom formell, nødvendig

informasjonsutveksling og private samtaler på den ene siden, og tid til avkobling og

relasjonsbygging på den andre siden. Fellesmåltidene i avdelingen skal gi anledning til å være

et sted og en tid hvor vi kan være på bølgelengde med pasientene, uavhengig av posisjon og

stilling. Det er under fellesmåltidene vi kan prate om den kule filmen som gikk på TV igår,

hva slags bøker pasienter og personale leser for tiden, en spennende matoppskrift, om vær og

vind og løst og fast. Slik kommunikasjon bidrar til at vi blir bedre kjent med pasientene bak

diagnosene og på denne måten jobbe bedre sammen ved at en vet hva pasientene interesserer

seg for og ikke. Det er også en nødvendig avkobling synes jeg, både for personale og

pasienter, slik at oppholdet i institusjonen ikke blir for sykdomsfokusert og ”psykiatri-preget”.

30

6.0 AVSLUTNING

Hensikten med oppgaven var å finne ut hvordan sykepleier gjennom kommunikasjon kan

skape en god relasjon med pasienter som har en schizofrenilidelse. Jeg sitter igjen med en

forståelse av hvor viktig det er å skape en sykepleier-pasient-relasjon med den psykotisk

schizofrene pasienten. Det kan være krevende, både faglig og personlig, å være en god hjelper

for pasienter som opplever psykose. Selv om mange pasienter som behandles i institusjon for

kortere eller lengre tid ganske raskt bedres symptomatisk, blant annet på grunn av bruk av

psykofarmaka, er likevel utfallet av behandlingen i stor grad avhengig av miljøpersonalets

innsats. Psykiatrisk sykepleie til pasienter med schizofrenilidelser bør være preget av

likeverd, respekt, en ekte interesse for å søke etter å forstå det pasienten uttrykker gjennom

ord og handling, og ikke minst vilje til åpenhet gjennom kommunikasjon. Det er av stor

betydning for denne pasientgruppa som ofte har et svakt sosialt nettverk å etablere et

samarbeid som kan motvirke sosial tilbaketrekning, passivitet og lavt selvbilde. Et slikt

samarbeid basert på gjensidig forståelse og kommunikasjon er et virkemiddel for å få et

gunstig resultat av behandlingen. Studiene i oppgaven er samstemte om at god

kommunikasjon og dialog mellom pasienten og sykepleieren er av stor betydning for at gode

relasjoner skal kunne dannes.

31

REFERANSELISTE

Bakken, T. L., Eilertsen, D. E. & Martinsen, H. (2007). Effective Communication Related to

Psychotic Disorganised Behaviour in Adults with Intellectual Disability and Autism. Nordic

Journal of Nursing Research, 28(2.), 9-13. doi: 10.1177/010740830802800203

Berge, T., Repål, A., Ryum, T. & Samoilow, D. K. (2006). Behandlingsalliansen i kognitiv

terapi. I A. Repål (Red.), Håndbok i kognitiv terapi (s. 24-55). Oslo: Gyldendal Akademisk

Dalland, O. (2013). Metode og oppgaveskriving for studenter. Oslo: Gyldendal Akademisk

Eide, H. & Eide, T. (2012). Kommunikasjon i relasjoner: Samhandling, konfliktløsing, etikk

(2. Utg). Oslo: Gyldendal Akademisk

Engedal, K. & Snoek, E. J. (2013). Psykiatri – kunnskap, forståelse, utfordringer. Oslo:

Akribe Forlag

Folkehelseinstituttet. (2014). Psykisk helse hos voksne – Folkehelserapporten 2014.

Folkehelseinstituttet. Hentet fra http://www.fhi.no/artikler/?id=110542

Helsedirektoratet (2013). Utredning, behandling og oppfølging av personer med

psykoselidelser. (Nasjonale faglige retningslinjer IS-1957). Oslo: Helsedirektoratet

Helsedirektoratet (2012). Psykisk helsevernloven og psykisk helsevernforskriften med

kommentarer. Hentet fra https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/psykisk-helsevernloven-

og-psykisk-helsevernforskriften-med-kommentarer

Hjort, P. F. Om samsykdommer. I: Hjort, P.F. Helse for alle! Foredrag og artikler 1974-93.

Oslo: Statens institutt for folkehelse, 1994: 75-85. Hentet 28.01.2016 fra

www.nb.no/nbsok/nb/82ad36a6af2e3102864486c41d176961?index-2#0

Hummelvoll, J. K. (2012). Helt – ikke stykkevis og delt. (7. Utg.) Oslo: Gyldendal Akademisk

Høgskolen i Oslo og Akershus. (2015). Programplan for bachelorstudiet i sykepleie

Pilestredet kull 2013. Hentet 3.02.2016 fra www.hioa.no/Studier-og-

kurs/HF/Bachelor/Sykepleie-Pilestredet/Programplaner-for-tidligere-kull/Programplan-for-

bachelorstudiet-i-sykepleie-Pilestredet-kull-2013-oppdatert-2015

32

Ingeberg, M. H., Tallaksen, W. D. & Eide, B. (2006). Mentale knagger – en innføring i

psykisk helsearbeid. Oslo: Akribe Forlag

Kristoffersen, N. J., Breievne, G & Nortvedt (2011). Lidelse, mening og håp I N. J.

Kristoffersen, F. Nortvedt & E. A. Skaug (Red.) Grunnleggende sykepleie: Pasientfenomener

og livsutfordringer (2. Utg., Bind 3, s. 245-290). Oslo: Gyldendal Akademisk

Lorem, G. F. & Hem, M. H. (2012). Attuned understanding and psychotic suffering: a

qualitative study of health-care professionals’ experiences in communicating and interacting

with patients. International Journal of Mental Health Nursing, 21(2), 114-122. doi:

10.1111/j.1447-0349.2011.00773.x.

Malt, U. (2016). Psykose. Store medisinske leksikon. Hentet 01.02.2016 fra

https://sml.snl.no/psykose

Malt, U. (2016). Schizofreni. Store medisinske leksikon. Hentet 01.02.2016 fra

http://sml.no/schizofreni

Malt, U. (2009). Expressed emotions. Store medisinske leksikon. Hentet 26.02.2016 fra

https://sml.snl.no/Expressed_Emotion

Måseidvåg, N. I & Sørbø, J. I. (2014). Tap av språk ved psykose. Sykepleien Fag, 102(5):44-

47. doi: 10.4220/sykepleiens.2014.0043

Norsk Sykepleierforbund. (2011). Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. ICNs etiske

regler. Oslo: NSF

NSF. (2008). Sykepleie – et selvstendig og allsidig fag. Norsk Sykepleieforbund. Hentet fra

https://www.nsf.no/Content/135904/Sykepleie%202008.pdf

Pasient- og brukerrettighetsloven (2015). Lov om pasient- og brukerrettigheter. Hentet fra

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63

Psykisk helsevernloven (2015). Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.

Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62?q=psykisk%20helsevernloven

33

Røssberg, J. I. (2008). Relasjonen mellom pasienter og stab. Hva fremmer et gunstig

behandlingsresultat? I G.-R. B. Thorsen (Red.) Oss i mellom – om relasjonenes betydning for

mental helse (s. 133-147). Stavanger: Hertevig akademisk

Slettebø, Å. (2013). Sykepleie og etikk. (6. Utg.) Oslo: Gyldendal Akademisk

Strand, L. (1990). Fra kaos mot samling, mestring og helhet: psykiatrisk sykepleie til

psykotiske pasienter. Oslo: Kunnskapsforlaget

Travelbee, J. (1999). Mellommenneskelige forhold i sykepleie. Oslo: Universitetsforlaget.

Tofthagen, R (2004). Et møte mellom to virkeligheter. Hvordan erfarer den psykiatriske

sykepleier å skape en hjelpende relasjon med det psykotiske mennesket?. Vård i Norden,

24(2), 4-9. doi: 10.1177/010740830402400202

Vaglum, P. (2008). Må vi alltid bry oss om relasjonene i psykiatrisk arbeid? En introduksjon.

I G.-R. B. Thorsen (Red.) Oss i mellom – om relasjonenes betydning for mental helse (s. 13-

23). Stavanger: Hertevig akademisk

Von Krogh, G. (2009). Begreper i psykiatrisk sykepleie. (2. Utg.) Bergen: Fagbokforlaget

Selvvalgt litteratur ca. 760 sider.