Innst. 477 S(2012–2013)

Innstilling til Stortinget fra helse- og omsorgskomiteen

Meld. St. 29 (2012–2013)

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen ommorgendagens omsorg

Til Stortinget

SammendragInnledning

Meldingen har tre hovedsiktemål:

– Få kunnskap om, lete fram, mobilisere og ta ibruk samfunnets samlede omsorgsressurser pånye måter

– Utvikle nye omsorgsformer gjennom ny tekno-logi, ny kunnskap, nye faglige metoder og end-ringer av organisatoriske og fysiske rammer

– Støtte og styrke kommunenes forsknings-, inno-vasjons- og utviklingsarbeid på omsorgsfeltet

Meldingen ser på hvordan forholdet mellom ar-beid og omsorg kan organiseres mer framtidsrettet,og hvordan en kan ta vare på nære pårørende som på-tar seg krevende omsorgsoppgaver, enten det handlerom faglig støtte og veiledning, utbygging av dagak-tivitetstilbud eller mer omfattende avlastningstilbud.

Meldingen peker på de mulighetene som ligger iå:

– gjøre eksisterende boliger og omgivelser funk-sjons- og aldersvennlige gjennom universell ut-forming,

– ta i bruk ny velferdsteknologi som både kan gistørre trygghet, bedre mestringsevne og tilgangpå informasjon og veiledning,

– legge større vekt på mestring og hverdagsrehabi-litering.

Meldingen legger til grunn at kommunene fort-satt skal ha ansvaret for de kommunale helse- og om-sorgstjenestene, og at det ikke skal gjøres noen end-ringer i ansvarsdelingen mellom stat og kommune.Staten skal bidra til at det lokale og regionale forsk-nings-, innovasjons- og utviklingsarbeidet får goderammebetingelser. Meldingen legger opp til å vurde-re statlige virkemidler som kan styrke omsorgssekto-rens innovasjonsevne som en del av et helhetlig kom-munalt innovasjonsarbeid.

Det understrekes at framtidas tjenester må foku-sere på innovasjon og kompetanse. Regjeringen me-ner dette er et ledelsesansvar og anbefaler kommune-ne å ta innovasjon og kompetanse inn som egne temai planene for helse- og omsorgssektoren som del avdet helhetlige kommuneplanarbeidet.

Meldingen bygger i hovedsak på Hagen-utval-gets utredning (NOU 2011:11) og høringsuttalelsenesom kom i høringsrunden. Meldingen er ment å leggegrunnlaget for en framtidsrettet politikk for de kom-munale omsorgstjenestene ved å trekke opp perspek-tivene og bidra til arbeidet med utforming av nye løs-ninger for omsorgsfeltet fram mot de store demogra-fiske utfordringene omsorgssektoren står overfor i ti-årene fra 2025. I utformingen av en moderne pårø-rendepolitikk ses meldingen i sammenheng medbehandlingen av Kaasa-utvalget (NOU 2011:17).

I arbeidet med velferdsteknologi har departe-mentet fått utarbeidet en fagrapport om implemente-ring av velferdsteknologi i de kommunale helse- ogomsorgstjenestene fram mot 2030 (Helsedirektoratet2012), som også er benyttet som grunnlagsmaterialefor meldingen. Helsedirektoratet anbefaler her at detetableres en nasjonal satsing på velferdsteknologigjennom et Velferdsteknologisk innovasjonsprogram(2013–2020).

Det vises til at regjeringen og KS har inngått enavtale om utvikling av kvalitet i de kommunale

2 Innst. 477 S – 2012–2013

helse- og omsorgstjenestene 2012–2015. Her er par-tene blant annet enige om å bidra til nyskaping og ny-tenkning i den kommunale helse- og omsorgstjenes-ten med et særskilt fokus på mobilisering av medbor-geransvar og deltakelse, tidlig innsats, forebygging,rehabilitering og bruk av ny teknologi.

Helse- og omsorgsdepartementet skal etablere etforum for dialog mellom helse- og omsorgstjeneste-ne, akademia, næringslivet og profesjonsorganisa-sjonene. Forumet skal i 2013 gi innspill til og foreslåtiltak til en bred og samlet strategi for forskning oginnovasjon innenfor helse- og omsorgsfeltet,HelseOmsorg21.

Omsorgsplan 2020Omsorgsplan 2020 skal være en plan for å møte

både dagens behov og morgendagens utfordringer.Samtidig som dagens Omsorgsplan 2015 gjennomfø-res, starter arbeidet med å utvikle og innarbeide nyeog framtidsrettede løsninger. Arbeidet med iverkset-telse av tiltakene i planen knyttes til det administrati-ve apparat som er etablert i Helsedirektoratet, Hus-banken og regional statsforvaltning for gjennomfø-ringen av dagens omsorgsplan. Videre legges det opptil at de regionale sentre for omsorgsforskning styr-kes for å kunne bistå kommunene med følgeforsk-ning og gjøre dokumentasjon fra innovasjonspro-sjekter tilgjengelige for kommunene. De fylkesviseutviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenesterskal bidra til spredning og formidling. Samtidig inn-rettes virkemidlene som disponeres av sentrale forsk-nings- og innovasjonsinstitusjoner, slik at de frem-mer kommunenes innovasjonsevne på helse- og om-sorgsfeltet.

Det vil bli etablert et eget kompetansesenter somvil ha en pådriverfunksjon for hele kommunesekto-ren. InnoMed er etablert av Helsedirektoratet som etnasjonalt kompetansenettverk for behovsdrevet inno-vasjon i helsesektoren, og vil bli bygd ut slik at det itillegg til spesialisthelsetjenesten også kan dekke dekommunale helse- og omsorgstjenestene og ivaretainnovasjonsarbeidet på tvers av forvaltningsnivåenei helsetjenesten.

Innovasjonsprogrammet vil styrke det kommu-nale innovasjonsarbeidet på helse- og omsorgsfeltetlokalt:

– ved utprøving av nye løsninger (faglige metoder,teknologi, boformer, organisasjon mv.) i et sam-arbeid mellom kommune, forskning og nærings-livet eller ideelle virksomheter/frivillige,

– ved å sikre dokumentasjon og forskning somgrunnlag for spredning og implementering,

– ved å forbedre kunnskapsgrunnlaget for planleg-ging, utvikling og innovasjon gjennom relevanteprogrammer i Norges forskningsråd.

De fleste utviklingstrekk og framskrivninger ty-der på at morgendagens brukere blir flere enn før; devil være i alle aldersgrupper og ha et mer sammensattomsorgsbehov. De nærmeste årene er det sannsynlig-vis tallet på brukere i aldersgruppen 67–79 år som vilvokse, mens den sterke veksten i aldersgruppen over80 år først kommer om 10–15 år.

Det legges vekt på å mobilisere samfunnets sam-lede omsorgsressurser og se nærmere på oppgavefor-delingen mellom omsorgsaktørene. Det framholdesat det er viktig å utløse alle de ressurser som liggerhos brukerne selv, deres familie og sosiale nettverk, inærmiljøet og lokalsamfunnet, i ideelle virksomheterog næringslivet.

Blant tiltak som nevnes i en nasjonal strategi forfrivillig arbeid på helse- og omsorgsfeltet er:

– ytterligere satsing på opplæring av frivillighets-koordinatorer i regi av Verdighetssenteret i Ber-gen,

– utvikling av nettverks- og nærmiljøarbeid sommetode for å fremme frivillig innsats i om-sorgstjenestene og skape gode og fellesskaps-orienterte lokalsamfunn,

– bruk av arenaene for frivillighet i omsorgssekto-ren,

– en nasjonal sertifiseringsordning for livsgledesy-kehjem i regi av stiftelsen Livsglede for eldre,

– drive forskning og kunnskapsutvikling om frivil-lig arbeid på helse- og omsorgsfeltet.

Det legges vekt på ideelle tjenesteleverandørersom innovatører, samvirke som mulighet og samspillmed næringslivet.

Det pekes ut tre områder som noen av om-sorgstjenestenes viktigste utfordringer og mulig-heter:

– Aktiv omsorg– Hverdagsrehabilitering– Omsorg og død

Regjeringen ønsker å videreutvikle samarbeidetsom er etablert mellom kultursektoren og om-sorgstjenestene gjennom Den kulturelle spaserstok-ken, og som bidrar til gode kulturopplevelser i hver-dagen.

Regjeringen ønsker å videreutvikle satsingen pårehabilitering, aktivisering, mestring med personligemål og stimulering av kommunene til å forsøke ulikemodeller for tidlig innsats og hverdagsrehabilitering.

For å heve kvaliteten, kunnskapen og kompetan-sen innen lindrende behandling, vil regjeringen leggetil rette for økt involvering av pårørende og utviklingav et opplæringsprogram for ansatte i omsorgstjenes-

Innst. 477 S – 2012–2013 3

ten som skal gi grunnleggende kompetanse i lindren-de behandling.

For å bidra til faglig omstilling i omsorgstjenes-ten vil regjeringen ha fokus på følgende målsettinger:

– Heve det faglige kompetansenivået i omsorgstje-nestene, blant annet gjennom å øke andelen per-sonell med høgskoleutdanning og legge til rettefor internopplæring.

– Skape større faglig bredde, med flere faggrupperog økt vekt på tverrfaglig arbeid.

– Styrke omsorgstjenestenes eget kunnskaps-grunnlag gjennom forskning og kunnskapsspred-ning.

Regjeringen vil videreføre dagens tilskuddsord-ning i Husbanken til sykehjem og omsorgsboliger, ogutrede om kravene i ordningen kan tilpasses for å girom for utbygging av trygghetsboliger.

Regjeringen setter i gang et nasjonalt programfor utvikling og implementering av velferdsteknolo-gi, som skal bidra til at velferdsteknologi er en inte-grert del av tjenestetilbudet innen 2020.

Regjeringen vil utrede en ordning for forskning,utvikling og innovasjon, med sikte på utforming ogutprøving av nye modeller for framtidas institusjons-og bolig-løsninger.

Historie, utviklingstrekk og framtidDe offentlige omsorgstjenestene har en kort his-

torie, slik vi kjenner dem i dag. På førti år har dissetjenestene vokst fra vel 20 000 årsverk til mer enn120 000 årsverk. Fra i hovedsak å være eldreomsorg,er omsorgstjenesten i dag et tilbud til brukere i allealdersgrupper med et mangfold av diagnoser, funk-sjonsnedsettelser og tilstander.

I perioden fra 1965 til 1980 ble antall mottakereav hjemmesykepleie mer enn tredoblet fra 24 000 til75 000 mottakere. Mottakere av hjemmehjelp øktefra vel 13 000 i 1965 til vel 98 000 i samme periode.Tallet på mottakere av hjemmesykepleie og hjemme-hjelp fortsatte å vokse på 80-tallet, men i en laveretakt enn i det foregående tiåret. Hjemmetjenestenehar på 2000-tallet blitt mer og mer konsentrert omdem som har det største hjelpebehovet. Antall bebo-ere i institusjon økte fram til rundt 1990. Etter det harantallet beboere i ulike institusjoner gått ned, samti-dig som mottakere av hjemmetjenester og omsorgs-boliger har hatt betydelig vekst.

Ved utgangen av 2011 mottok i overkant av268 000 personer omsorgstjenester i en eller annenform. Nær fire av ti mottakere av pleie- og om-sorgstjenester er nå under pensjonsalder. Nesten allenye ressurser som er satt inn i sektoren de siste 20årene, har gått til å dekke tjenestebehov til det vok-sende antallet yngre brukergrupper. De største end-

ringene i de kommunale omsorgstjenestene de sistetiårene har først og fremst skjedd i hjemmetjeneste-ne. Retningen går fra institusjon til hjemmetjenesterog fra praktisk bistand til helsetjenester.

Antall utførte årsverk har økt fra vel 20 000 års-verk i 1971 til nesten 130 000 årsverk i 2011. Mensto tredeler av årsverkene i omsorgstjenestene varknyttet til institusjonsomsorg for 25 år siden, er ande-len årsverk nå størst i hjemmetjenestene.

Det er store variasjoner i hvordan kommunenehar organisert sine helse- og omsorgstjenester, i hvaslags boformer kommunene benytter til menneskermed behov for heldøgns tjenestetilbud. For hele lan-det er dekningsgraden 28 heldøgns omsorgsplasser iprosent av befolkningen 80 år og over, hvorav 18,5plasser er i sykehjem.

Hjemmetjenestene er blitt mer medisinsk rettetog prioriterer helse framfor sosiale tjenester. Utfasin-gen av aldershjemmene og utbyggingen av syke-hjemmene har samtidig bidratt til at medisinsk be-handling og sykepleie har fått en langt mer sentralplass også i institusjonsomsorgen.

Regjeringen ønsker å bidra til en bedre balansemellom behandling og forebygging og mellom pleieog habilitering/rehabilitering. Det framholdes atframtidens omsorgstjeneste må legge større vekt påaktiv omsorg og opptrening gjennom fysisk, sosialog kulturell aktivitet for å møte nye yngre bruker-grupper med behov for personlig assistanse og nyegenerasjoner eldre. Det vil kreve større faglig breddemed annen kompetansesammensetning og andre fag-lige tilnærminger og arbeidsmetoder enn i dag.

Det redegjøres i meldingen for Omsorgsplan2015 og for ulike planer og tiltak som har betydningfor denne.

Det orienteres om framskrivninger med hensyntil demografi, årsverksbehov og omsorgsbehov.

Antall personer over 67 år vil mer enn fordoblesfra 2000 til 2050. Antall personer 80 år og eldre kankomme til å øke fra 190 000 i 2000 til nesten 350 000i 2030 og nesten 570 000 i 2050. Helt fra 1950 hardet vært relativt høy vekst av antall eldre, særlig eldreover 80 år. De neste 15 år vil bli preget av mindrevekst og reduksjon. Deretter vil tallet på eldre over80 år gjennomgå en sterk vekst i perioden 2020–2035med opp til sju prosent årlig vekst.

Det er i dag om lag 70 000 personer med demensi Norge, og om lag 250 000 personer – både syke ogpårørende – er berørt av sykdommen. Om lag 10 000personer rammes årlig av demens. Fordi antall eldreover 75 år og spesielt de eldste over 80 år vil stige deneste tiårene, vil antallet personer med demens i Nor-ge kunne dobles til om lag 140 000 innen en periodepå 25–30 år.

I nær framtid vil det bli flere eldre med innvand-rerbakgrunn i Norge. Det understrekes at omsorgstje-

4 Innst. 477 S – 2012–2013

nestene må tilrettelegges på en måte som sikrer atdisse brukerne får gode og tilstrekkelige tjenester.

I 2000 var det 4,7 personer i yrkesaktiv alder pereldre, mens koeffisienten for aldersbæreevne reduse-res til 3,5 i 2030 og 2,9 i 2050.

Framskrivninger viser at antall årsverk i om-sorgssektoren kan øke med nærmere 50 prosent ellerom lag 60 000 årsverk fram til 2030 og mer enn for-dobles fram til 2050. Det understrekes at underdek-ning av helse- og sosialfagutdannet personell kombi-nert med økt rekrutteringsbehov vil medføre at det iperioden etter 2020 vil bli nødvendig å rekrutterebredere, etter personell med annen bakgrunn. Samti-dig viser dette nødvendigheten av å investere ekstra ivelferdsutdanningene i årene som kommer.

Hvordan sykelighet og funksjonsevne påvirkeromsorgsbehov blir drøftet.

Det uttales at i stedet for en økning av standardenpå tjenestetilbudet, bør de mulighetene den demogra-fisk sett stabile perioden fram til 2020 gir, først ogfremst benyttes til å forberede omsorgstjenestene påde framtidige omsorgsutfordringene. Større vekt påinnovasjon og utvikling, en faglig og bygningsmes-sig opprustning og omstilling av tjenestetilbudet, øktbruk av velferdsteknologi, økt realisering av samfun-nets omsorgsressurser vil forbedre ressursutnyttelsenog bidra til en bærekraftig omsorgstjeneste også iframtida.

Det påpekes at det vil være en stor utfordring iårene framover å bygge ut kapasiteten for det samle-de tilbudet av heldøgns omsorgsplasser i sykehjemog omsorgsboliger for å møte den sterke økningen ibehovet for omsorgstjenester som kommer om 10–15år.

I 2011 besto omsorgstjenestenes heldøgns om-sorgstilbud av om lag 63 000 heldøgns omsorgsplas-ser, fordelt på om lag 41 000 plasser i institusjon og22 000 beboere i boliger med heldøgns bemanning.Framskrivning viser at behovet for heldøgns om-sorgsplasser vil kunne øke med nesten 15 000 frammot 2030 og 45 000 fram mot 2050.

Gjennomsnittskostnaden for en heldøgns om-sorgsplass i sykehjem nærmer seg en million kroneri året. Det påpekes at det vil være en innovasjonsopp-gave for kommunene å prøve ut om en alternativbruk av et slikt beløp kan gi andre og bedre løsningerfor den enkelte.

Samfunnets omsorgsressurserDet understrekes at store omsorgsutfordringer i

tiårene som kommer vil kreve at en tar i bruk samfun-nets samlede omsorgsressurser på nye måter. Detframholdes at den største omsorgsressursen ofte lig-ger hos brukerne selv, og at aktivisering og hjelp tilselvhjelp kan bidra til kvalitativt bedre resultater forbrukerne og bedre utnyttelse av samfunnets samlede

ressurser. Regjeringen vil vektlegge aktivitet, del-takelse og mestring som sentrale elementer i utvik-lingen av framtidens helse- og omsorgstjenester.

Regjeringen vil i det videre arbeidet med Kom-petanseløftet 2015 ha økt fokus på mangfold og like-stilling og utvikle tiltak for å øke ansattes kunnskapom ulike kulturer, legge til rette for bedre språkopp-læring og bidra til økt rekruttering av ansatte med mi-noritetsbakgrunn.

Det pekes på at lærings- og mestringssentrenehar en viktig funksjon, og på den betydning som selv-hjelpsgrupper og likemannsarbeid har. Det skal vide-reutvikles verktøy for beslutningsstøtte for å hjelpepasienter og brukere til aktiv medbestemmelse.

Det vises til at regjeringen har sendt på høring etforslag om at personer med varig og stort behov forpraktisk bistand og opplæring skal få rett til å få sliketjenester organisert som brukerstyrt personlig assis-tanse (BPA), med samme brukerrettet tid som ved til-bud etter helse- og omsorgstjenesteloven om praktiskbistand og opplæring.

I arbeidet med utforming av framtidige helse- ogomsorgstjenester legger Helse- og omsorgsdeparte-mentet stor vekt på dialog og informasjonsutvekslingmed brukere av tjenestene. For å bidra til dette hardepartementet opprettet Kontaktforum for brukere avhelse- og omsorgstjenesten.

Det drøftes i meldingen hva det vil innebære atdet vokser fram en ny ressurssterk seniorgenerasjon.

Forskning anslår at det i dag utføres om lag100 000 årsverk i den uformelle og i all hovedsak fa-miliebaserte omsorgen. Denne innsatsen er fortsattnesten på størrelse med den offentlige omsorgstje-nesten, som utgjør om lag 130 000 årsverk.

Regjeringen vil utforme en politikk som skal bi-dra til at pårørende blir verdsatt og synliggjort, ogsom gir økt likestilling og mer fleksibilitet. Regjerin-gen legger fram et program for en aktiv og framtids-rettet pårørendepolitikk som:

– synliggjør, anerkjenner og støtter pårørende somstår i krevende omsorgsoppgaver,

– bedrer samspillet mellom den offentlige og denuformelle omsorgen, og styrker kvaliteten på detsamlede tjenestetilbudet,

– legger til rette for å opprettholde pårørendeom-sorgen på dagens nivå, og gjør det enklere å kom-binere yrkesaktivitet med omsorg for barn og un-ge, voksne og eldre med alvorlig sykdom, funk-sjonsnedsettelse eller psykiske og sosialeproblemer.

I første fase av programperioden legges det vektpå tiltak som støtter pårørende og styrker samspilletmellom helse- og omsorgstjenestene og pårørende:

Innst. 477 S – 2012–2013 5

– fleksible avlastningsordninger– pårørendestøtte, informasjon, opplæring og vei-

ledning – samspill og samarbeid – forbedring av omsorgslønnsordningen– forskning og utvikling

I neste fase av programmet utredes spørsmål omendringer i de økonomiske kompensasjonsordninge-ne og permisjonsbestemmelsene.

I 2011 utførte menn 11,6 prosent av alle årsverk ibrukerrettet pleie- og omsorgstjeneste. Det er en øk-ning på 1,3 prosent fra 2007 og på 0,3 prosent sam-menlignet med året før. Det framholdes at menn kan-skje representerer den største unyttede ressursen iomsorgstjenesten, og at det er urealistisk å tenke segat framtidens omfattende omsorgsoppgaver vil kun-ne løses uten at den mannlige halvpart av befolknin-gen i større grad lar seg rekruttere til helse- og om-sorgsyrkene og inntar omsorgsarenaen. Det vises tilat Trondheim kommune har gjort et av de mest vel-lykkede forsøk på å rekruttere menn til omsorgssek-toren. Regjeringen ønsker å bygge videre på erfarin-gene fra Trondheim kommune og gjøre Menn i helseog omsorg til et landsomfattende prosjekt, i førsteomgang som en del av Kompetanseløftet i Omsorgs-plan 2015. Samtidig inviteres kommuner, utdan-ningsinstitusjoner og organisasjoner til å sette rekrut-tering av menn høyt på sin dagsorden og komme oppmed tiltak som kan bidra til bedre kjønnsbalanse påarbeidsplassene i helse- og omsorgssektoren.

Målet for regjeringens frivillighetspolitikk er åstøtte aktivt opp under et levende sivilsamfunn oglegge til rette for deltakelse som faller utenfor orga-nisasjonslivet, gjennom å forbedre rammevilkårenefor frivillig sektor, ha økt fokus på lokal virksomhetog lavterskelaktivitet, oppmerksomhet på mangfoldog inkludering, og mer kunnskap og forskning. Re-gjeringen vil utvikle en nasjonal strategi for frivilligarbeid på helse- og omsorgsfeltet. Strategien skal fer-digutvikles og konkretiseres i dialog med kommune-sektoren og i samarbeid med Frivillighet Norge. Stra-tegien skal ta utgangspunkt i følgende elementer:

– mobilisering, organisering og koordinering– nettverksarbeid– arenaer for frivillighet– livsgledesykehjem– kunnskap og forskning

Regjeringens politikk for å styrke ideell sektorhar flere elementer. Ett element er avtaler for å styrkesamarbeidet mellom offentlig og ideell sektor, sliksom regjeringens samarbeidsavtale med ideell sektorom statlige helse- og sosialtjenester, og den videreoppfølgingen av samarbeidsavtalen som er inngått

mellom ideell sektor og KS. Et annet element er dejuridiske rammevilkårene for ideell sektor. Regjerin-gen ønsker å bidra til å snu utviklingen der ideelle ak-tørers andel av tjenesteytingen er synkende.

For regjeringen er samspillet med ideell sektorviktig i utviklingen av velferdsstaten. Regjeringenhar forventninger til ideelle aktørers innovative til-nærming til helse- og omsorgssektoren og ser dettesamarbeidet som én av flere muligheter til å mobili-sere frivillige og nærmiljøet.

Regjeringen er opptatt av å utnytte det handlings-rommet som EØS-regelverket i dag gir ved kjøp avtjenester fra ideelle aktører.

Det pekes i meldingen på de muligheter somsamvirkeforetak og sosiale entreprenørskap repre-senterer.

For å utnytte næringslivet som ressurs i helse- ogomsorgssektoren vil regjeringen legge til rette for enpolitikk som:

– utvikler nye tilbud i grenseflaten mellom om-sorgstjenesten og næringslivet,

– styrker omsorgssektorens rolle som en kompe-tent og krevende bestiller,

– utvikler omsorgstjenesten som eksportartikkel,– bidrar til utvikling av seniormarkedet.

Ressursorienterte arbeidsmetoder og faglig til-nærming

Det vises til at regjeringen har startet en omfat-tende utbygging av dagaktivitetstilbud for personermed demens. Regjeringen har et mål om å lovfestekommunenes plikt til å tilby dagtilbud til personermed demens når tilbudet er bygget videre ut.

Regjeringen ønsker å videreutvikle og styrkesamarbeidet som er etablert mellom kultursektorenog omsorgstjenestene gjennom Den kulturelle spa-serstokken. For å bidra til at metoder spres og i størregrad benyttes i behandling og pleie, skal det etablereset kompetansemiljø som kan ha ansvar for utviklingog spredning av miljøterapeutiske behandlingstiltak.Det foreslås at Levanger kommune blir tildelt ansva-ret for å være et nasjonalt kompetansesenter innenkultur, helse og omsorg i samarbeid med de forsk-nings- og kompetansenettverk som er etablert.

Regjeringen vil bidra til en faglig omstilling avden kommunale helse- og omsorgstjenesten gjennomsterkere vekt på rehabilitering, forebygging og tidliginnsats. Regjeringen har fra 2013 etablert en satsingpå hverdagsrehabilitering i norske kommuner. For-målet er å legge til rette for utvikling og utprøving avmodeller som er tilpasset omsorgstjenesten med hen-syn til ansvar, organisering og kompetansesammen-setning. Regjeringen vil anbefale alle landets kom-muner å vurdere ulike modeller og varianter av hver-dagsrehabilitering tilpasset egen kommune. Regje-

6 Innst. 477 S – 2012–2013

ringen tar sikte på å etablere en ytterligere satsingmed fokus på rehabilitering, aktivisering, mestringmed personlige mål, som skal stimulere kommunenetil å forsøke ulike modeller for tidlig innsats og hver-dagsrehabilitering. Satsingen skal følgeevalueres forå dokumentere effekter for brukerne og for kommu-nene. Erfaringene skal deretter spres videre til andrekommuner. Det understrekes at det er behov for vide-re kunnskapsformidling, veiledning og kompetanse-oppbygging i kommuner som vil innføre hverdagsre-habilitering og hverdagsmestring som arbeidsmetodeog tankesett.

Det framholdes at det er behov for økt kunnskapom god lindrende behandling og omsorg ved livetsslutt og for å styrke lindrende behandling og gi bedreomsorg til barn og deres pårørende ved livets slutt.

For å bidra til faglig omstilling i omsorgstjenes-ten vil regjeringen ha fokus på følgende målsettinger:

– heve det faglige nivået i omsorgstjenesten, blantannet gjennom å øke andelen personell med høg-skoleutdanning,

– skape større faglig bredde, med flere faggrupperog økt vekt på tverrfaglig arbeid,

– styrke omsorgstjenestenes eget kunnskapsgrunn-lag gjennom forskning og kunnskapsspredning.

Regjeringen vil prioritere utdanningstilbud medspesiell vekt på rehabilitering, habilitering, miljø-terapi, geriatri, gerontologi, palliasjon og demens.Satsingen vil i første omgang bli knyttet til de tiltaksom allerede ligger i Kompetanseløftet 2015. Regje-ringen ønsker i tillegg å heve kompetansen på inno-vasjon og utvikling og på innføring og bruk av vel-ferdsteknologi.

For å styrke kunnskapen og kompetansen innenlindrende behandling vil regjeringen utvikle et opp-læringsprogram for ansatte i omsorgstjenesten somskal gi grunnleggende kompetanse i lindrende be-handling. Målet er god omsorg og behandling av denenkelte og deres pårørende.

Regjeringen vil bidra til en faglig omstilling avden kommunale helse- og omsorgstjenesten gjennomblant annet en sterkere vektlegging av rehabilitering,forebygging og tidlig innsatts.

For å bidra til implementering av ny viten, nyeløsninger og nye innovasjoner ønsker regjeringen åbygge videre på infrastrukturen for fag- og kompe-tanseutvikling og forsterke omsorgstjenestens regio-nale forsknings- og utviklingsstruktur som en del avet helhetlig innovasjonsprogram.

Det framholdes at alle brukere med behov forlangvarige og koordinerte tjenester har krav på en in-dividuell plan. Resultatet av en individuell planpro-sess skal være at tjenestemottakeren får et individuelt

tilpasset tjenestetilbud som de selv har vært med på åutforme.

Det understrekes at sykehjemmene og andre de-ler av omsorgstjenestene bør bli mer åpne for et tet-tere samspill med pårørende, venner og andre frivil-lige.

Regjeringen har varslet at deltidsansatte skal fåen lovfestet rett til en stillingsandel som står i stilmed hvor mye de faktisk jobber. Regjeringen frem-mer flere lovforslag som skal bidra til at de som ønsk-er det, skal få arbeide mer.

Regjeringen er opptatt av å utvikle en om-sorgstjeneste med den nødvendige respekt for bruke-res privatliv og integritet. Regjeringen vil gå i dialogmed KS og de ansattes organisasjoner for å se på mu-lighetene for å utvikle modeller for omsorgstjenesterder brukeren så langt det er mulig bevarer kontrollenover eget liv.

Det understrekes at for å bidra til systematiskkvalitetsheving, faglig oppdatering og bygge opp ro-buste faglige miljøer, er det nødvendig med tettere ogbedre samhandling mellom de kommunale tjenesteneog spesialisthelsetjenestene. Helse- og omsorgsde-partementet vil utvikle en veileder om innholdet iveiledningsplikten som spesialisthelsetjenesten harfor å bidra til kunnskaps- og kompetanseutvikling ikommunene.

Boligressurser og omgivelserNorge universelt utformet 2025 er regjeringens

sektorovergripende handlingsplan for universell ut-forming og økt tilgjengelighet for perioden 2009–2013.

Regjeringen vil utrede hvordan velferdsteknolo-gi eventuelt kan integreres i framtidige byggtekniskekrav, og utvikle et indikatorsystem for å måle tilgjen-gelighet og universell utforming i bygninger, anleggog uteområder.

Regjeringen ønsker å bygge morgendagens løs-ninger på noen grunnleggende prinsipper:

– «Smått er godt». Små bofellesskap og avdelingeri stedet for tradisjonelle institusjonsløsninger.

– Et tydelig skille mellom boform og tjenestetil-bud, der tjenestetilbud og ressursinnsats knyttestil den enkeltes behov.

– Et tydelig skille mellom privat areal, fellesareal,offentlig areal og tjenesteareal i alle bygg medhelse- og omsorgsformål.

– Boligløsninger som er tilrettelagt for bruk av nyvelferdsteknologi og har alle nødvendige bo-funksjoner (bad, toalett, kjøkkenkrok, soveromog oppholdsrom) innenfor privatarealet, tilrette-lagt både for beboer og pårørende.

– En omsorgstjeneste med boformer og lokalersom er en integrert del av nærmiljøet i tettsteder

Innst. 477 S – 2012–2013 7

og bydeler, der de offentlige arealene deles medden øvrige befolkning.

Regjeringen vil utrede en ordning for å avsettemidler til forskning, utvikling og innovasjon medsikte på utforming og utprøving av nye modeller forframtidens institusjons- og boligløsninger.

Regjeringen vil sette i gang et utredningsarbeidom finansierings- og egenbetalingsordninger for uli-ke boformer. Formålet med utredningen er å legge tilrette for et rettferdig og forutsigbart betalingssystemfor brukerne og avklare ansvarsforhold mellom sta-ten og kommunesektoren.

Velferdsteknologi – en ny ressursDet framholdes at bruk av velferdsteknologi i de

kommunale helse- og omsorgstjenestene på flere må-ter åpner et mulighetsrom. Det gir mennesker mulig-het til å mestre eget liv og helse og bidrar til at flerekan bo lenger i eget hjem til tross for nedsatt funk-sjonsevne. Velferdsteknologi kan bidra til å forebyg-ge eller utsette institusjonsinnleggelse. Teknologisom skaper større trygghet hos brukeren, kan ogsåavlaste pårørende for unødvendig bekymring.

Det understrekes at teknologi aldri vil kunne er-statte menneskelig omsorg og fysisk nærhet.

Det skal etableres et nasjonalt program for utvik-ling og implementering av velferdsteknologi i helse-og omsorgstjenestene. Hovedmålet for programmeter at velferdsteknologi skal være en integrert del avtjenestetilbudet i omsorgstjenestene innen 2020. Pro-grammet skal medvirke til at det utvikles og innføresvelferdsteknologiske løsninger som styrker bruker-nes selvstendighet, egenmestring og sosiale deltakel-se, og skaper større trygghet for brukere og pårøren-de. I tråd med Samhandlingsreformen og Nasjonalhelse- og omsorgsplan skal programmet fremmeforebyggende arbeid, tidlig innsats og rehabilitering,og legge til rette for nye arbeids- og samarbeids-former mellom kommuner, brukere, pårørende, nær-miljøet, frivillige, spesialisthelsetjenesten ognæringslivet.

Økt bruk av velferdsteknologi i helse- og om-sorgstjenestene skal bidra til å:

– forbedre brukernes mulighet til å mestre egenhverdag

– øke brukernes og pårørendes trygghet, og avlastepårørende for bekymring

– øke brukernes og pårørendes deltakelse i bruker-nettverk og mulighet til å holde løpende kontaktmed hverandre og med hjelpeapparat

Helsedirektoratet vil få hovedansvaret for å gjen-nomføre teknologiprogrammet som en del av Om-sorgsplan 2020. Det forutsettes at Helsedirektoratet i

gjennomføringen av programmet samarbeider medInnoMed og det kompetansesenteret som skal etable-res som en del av den helhetlige kommunale innova-sjonsstrategien.

Programmet vil bestå av følgende innsatsområ-der:

– Etablering av åpne standarder for velferdstekno-logi

– Utvikling og utprøving av velferdsteknologiskeløsninger i kommunene

– Kunnskapsgenerering og spredning av velferds-teknologiske løsninger

– Utvikling av gode modeller for innføring og brukav velferdsteknologi

– Kompetanseheving

Innovasjon i omsorgsfeltetDet framholdes at innovasjonsarbeidet i om-

sorgssektoren bør skje som en del av en helhetliginnovasjonssatsing, der en finner løsninger i mellom-rommene mellom helse- og omsorgstjenestene og deøvrige kommunale sektorene, mellom kommunensom forvaltning og kommunen som lokalsamfunn,mellom kommuner og helseforetak, og mellom kom-muner, næringsliv, forsknings- og utdanningsmiljøer.

For å skape en bred arena for dialog mellom hel-se- og omsorgstjenestene, akademia, næringslivet ogprofesjonsforeningene vil Helse- og omsorgsdepar-tementet etablere et dialogforum, HelseOmsorg21.Målet er å skape en helhetlig tenkning rundt satsin-gen på helse- og omsorgskunnskap og teknologi.Forumet skal koble myndigheter, tjenestene, næ-ringslivet og forskningsmiljøer nærmere sammen, ogforeslå tiltak til utvikling av en bred og samlet strate-gi for forskning og innovasjon innenfor helse- ogomsorgsfeltet.

Morgendagens omsorg er et innovasjonsprogramsom tar sikte på å utforme nye løsninger for framti-dens omsorg, sammen med brukere, pårørende, kom-muner, ideelle organisasjoner, forskningsmiljøer ognæringslivet. Innovasjonsprogrammet skal bidra tilutvikling og innføring av velferdsteknologi, nye ar-beidsmetoder, nye organisasjonsløsninger og bofor-mer som er tilpasset morgendagen. Det forutsettes atprogrammet legger grunnlag for statlig og kommunalplanlegging på helse- og omsorgsområdet med sær-skilte virkemidler for perioden fram til 2020. Ensamlet innovasjonsordning skal støtte og stimulerekommunenes forsknings-, innovasjons- og utvik-lingsarbeid på helse- og omsorgsfeltet med følgendeelementer:

– forsterke den regionale forsknings- og utvik-lingsstrukturen for omsorgstjenesten,

8 Innst. 477 S – 2012–2013

– involvere etablerte innovasjons- og forsknings-institusjoner på nasjonalt nivå,

– styrke innsatsen for forsknings-, innovasjons- ogutviklingsarbeid i kommunene, og relevante pro-grammer i Norges forskningsråd.

Komiteens merknaderInnledning

Komi teen , med lemmene f r a Arbe ide r -p a r t i e t , H å k o n H a u g l i , A r e H e l s e t h ,Tove Karo l ine Knu t sen , Thor L i l l ehovde ,S o n j a M a n d t o g W e n c h e O l s e n , f r aF r e m s k r i t t s p a r t i e t , J o n J æ g e r G å s v a t n ,K a r i K j ø n a a s K j o s o g M o r t e n S t o r d a l e n ,f r a H ø y r e , l e d e r e n B e n t H ø i e , S o n j aI r e n e S j ø l i o g E r n a S o l b e r g , f r a S o s i a -l i s t i s k V e n s t r e p a r t i , A u d u n L y s b a k k e n ,f r a S e n t e r p a r t i e t , K j e r s t i T o p p e , o g f r aK r i s t e l i g F o l k e p a r t i , L i n e H e n r i e t t eH j e m d a l , mener at Meld. St. 29 (2012–2013) Mor-gendagens omsorg er svært viktig og må bli retnings-givende for utviklingen av omsorgstjenestene frem-over. K o m i t e e n mener at en sterk og velfungeren-de offentlig sektor er bærebjelken i velferdssamfun-net vårt. K o m i t e e n er like fullt enig i meldingensfokus på at en god velferdstjeneste er avhengig av atalle tar ansvar og deltar aktivt i fellesskapet. Alt kanikke overlates til offentlige ordninger og profesjonel-le fagutøvere alene. Aktivt medansvar – enten for-melt gjennom frivillige organisasjoner, brukerorga-nisasjoner eller uformelt gjennom familie og sosialtnettverk – bidrar til å skape tillit og solidaritet mel-lom generasjoner. K o m i t e e n mener dette er verdi-er som utvikling av fremtidens omsorgstjenester måbygge videre på.

K o m i t e e n vil påpeke at fremtidens om-sorgstjenester innebærer en videreutvikling av Sam-handlingsreformen, der intensjonene har vært å styr-ke helse- og omsorgstilbudet i kommunene med vektpå forebygging og tidlig innsats, bedre samhandlingog at behandling gis på lavest mulig nivå. K o m i t e -e n mener, i tråd med Samhandlingsreformen, at slikdesentralisering av omsorgstjenester bare kan bli vel-lykket dersom samfunnet også desentraliserer kom-petanse og fagfolk, og at kommunene økonomiskgjøres i stand til en slik satsing. K o m i t e e n vil ogsåunderstreke at fremtidens omsorgsløsninger må leg-ge til rette for bedre samhandling mellom fastlegeneog det kommunale omsorgstilbudet.

K o m i t e e n viser til at undersøkelser tyder på atbehovet for fysisk, sosial og kulturell aktivitet er dår-ligere ivaretatt i dagens tilbud enn grunnleggendeoppgaver som omsorg og pleie. K o m i t e e n menerdette viser nødvendigheten av å videreutvikle Sam-handlingsreformen i retning av mer aktiv omsorg,

forebygging og rehabilitering og ta i bruk ny tekno-logi og nye arbeidsmetoder inkludert bedre tilrette-legging for frivillige og pårørendes innsats.

K o m i t e e n s f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r aA r b e i d e r p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e -p a r t i , S e n t e r p a r t i e t o g K r i s t e l i g F o l k e -p a r t i , mener at det offentlige skal ha ansvar for ogdrifte pleie- og omsorgstjenestene til befolkningen,men at ideelle aktører og frivillig sektor vil væregode og viktige samarbeidspartnere også i framtiden.Gjennom en tydelig, offentlig modell kan samfunnetsikre at ressursene i sin helhet kommer pasienter ogbrukere til gode, at det skapes forutsigbarhet i tjenes-tetilbudet, og at ressursene fordeles rettferdig.

E t a n n e t f l e r t a l l , m e d l e m m e n e f r aA r b e i d e r p a r t i e t , S o s i a l i s t i s k V e n s t r e -p a r t i o g S e n t e r p a r t i e t , mener at erfaringenemed utstrakt kommersialisering av pleie- og om-sorgstjenestene viser at dette ikke gir bedre tjenester,og at tjenestene heller ikke kan utføres billigere utenat det går ut over lønns- og pensjonsvilkår for de an-satte. D e t t e f l e r t a l l e t vil spesielt peke på forsk-ning som er gjort i vårt naboland Sverige, som viserat stadig større og færre helsekonsern med adresse iskatteparadis driver den konkurranseutsatte delen avpleie- og omsorgsfeltet i landet. Dette bidrar til at be-tydelige beløp bringes ut av landet uten at de skatt-legges, noe som etter d e t t e f l e r t a l l e t s meninger svært uheldig.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t , H ø y r e o g K r i s t e l i g F o l -k e p a r t i hadde store forventinger til Meld. St. 29(2012–2013) Morgendagens Omsorg som ble lansert19. april. Denne ble det henvist til i flere av regje-ringspartienes kapitler i Innst. 11 S (2012–2013) tilstatsbudsjettet for 2013, og mange hadde sett frem tilat denne stortingsmeldingen skulle komme, men for-ventningene ble ikke innfridd.

D i s s e m e d l e m m e r tillater seg derfor å påpe-ke elementer de mener kan bli utfordrende i nettoppmorgendagens omsorg i denne forbindelse. Alleredei innledningen påpekes det i meldingen at dette er

«ment å være en mulighetsmelding for omsorgs-feltet. Den skal først og fremst gi helse- og om-sorgstjenestens brukere nye muligheter til å klare segselv bedre i hverdagen til tross for sykdom, proble-mer eller funksjonsnedsettelse.»

Etter d i s s e m e d l e m m e r s syn er meldingennærmest full av tips til hva kommunen, frivillige ognæringslivet kan bidra med solidarisk som medbor-gere, uten å komme med konkrete tiltak fra regjerin-gens side for hvordan denne skal løse utfordringene

Innst. 477 S – 2012–2013 9

som kommunene har fått i forbindelse med for ek-sempel Samhandlingsreformen.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t viser i forbindelse med at meldin-gen tar for seg «åtte prinsipper for en god om-sorgstjeneste», og at omsorgstjenesten bygger på ethelhetlig menneskesyn, til Fremskrittspartiets for-slag Dokument 8:155 S (2010–2011), jf. Innst. 196 S(2011–2012), om en fremtidsplan for å sikre en valg-fri og verdig eldreomsorg for alle, hvor regjerings-partiene gikk imot forslaget. Forslaget inneholdt 27punkter som gikk på å bedre eldreomsorgen. IInnst.196 S (2011–2012) hevder regjeringspartieneblant annet at stykkprisfinansiering kan skape unød-vendig byråkratisering og rigide diagnostiserings- ograpporteringssystemer, men har på disse årene medregjeringsmakt altså ikke fremmet et alternativ somvil kunne bidra til å styrke nettopp morgendagensomsorg for denne gruppen mennesker som ofte frem-står som både syke og sårbare. D i s s e m e d l e m -m e r etterspør helhetlig menneskesyn for den eldstegruppen syke og omsorgstrengende mennesker. Ut-fordringene vi vil møte i nær fremtid, som meldingeni liten grad nevner, er gruppen eldre med etnisk mi-noritetsbakgrunn som vil øke sterkt i årene som kom-mer. Flere eldre med ulik minoritetsbakgrunn vil habehov for helse- og omsorgstjenester, og det er behovfor ytterligere kompetanse hos helsepersonell for åkunne håndtere disse utfordringene. D i s s e m e d -l e m m e r registrerer at mulighetsmeldingen ikke tarfor seg hvordan man ser for seg at disse menneskeneskal møtes i omsorgstjenesten.

D i s s e m e d l e m m e r viser til at eldreomsor-gen har vært et meget sentralt tema i alle valgkamperi mer enn 30 år, både lokale og nasjonale. I den sam-me perioden har vi hatt vekslende regjeringer og uli-ke statsråder. På tross av dette er eldreomsorgen fort-satt gjenstand for stor debatt, grunnet meget betyde-lige utfordringer hva gjelder fremtidige behov, kvali-tet på omsorgen som gis, demografiske utfordringerog geografiske forskjeller. D i s s e m e d l e m m e rsynes det er et stort paradoks at verdens per capita ri-keste land har en jevn nyhetsdekning i mediene omstore problemer og elendighet i sitt eldreomsorgssys-tem. D i s s e m e d l e m m e r finner at situasjonen eren helt naturlig konsekvens av et sosialistisk systemsom rasjonerer eldreomsorgstilbudet basert på reeltsett rammebevilgninger, og da rammer som er forsmå og som fritt kan brukes til andre formål til for-trengsel for omsorg til pleietrengende eldre. Når detikke er automatikk i at det stilles midler til rådighet itakt med et voksende behov og en voksende eldrebe-folkning, må køer, ventelister og høyere terskler forhjelp bli resultatet.

D i s s e m e d l e m m e r forsøkte derfor på nytt åfremme flere forslag om de nødvendige systemend-ringer som etter d i s s e m e d l e m m e r s syn må tilfor å oppnå en verdig og valgfri eldreomsorg for alle.D i s s e m e d l e m m e r mener at eldre pleietrengen-de som lever i Norge, må tilbys trygghet og juridiskrett til behovsstyrte og valgfrie tjenester basert påbrukernes premisser.

Derfor foreslo d i s s e m e d l e m m e r en drastiskomlegging av prinsippet for finansieringen av eldre-omsorgen – fra hvilke midler som stilles til rådighettil at det skal være de pleietrengendes reelle behovfor tjenester som skal styre finansieringsomfanget ogbetalingssystemet.

Systemet som d i s s e m e d l e m m e r foreslo,var: Når en pleietrengende eldre person får godkjentav et myndighetsorgan et behov for hjemmehjelp,hjemmesykepleie, omsorgsbolig, sykehjemsplass el-ler andre tjenester, plikter staten å betale for slike tje-nester til den av myndighetene godkjente leverandørav tjenesten som den pleietrengende eldre, pårørendeeller verge selv velger, basert på et fastsatt system foregenandel og betalingssatser. I et slikt system vilpengene komme automatisk når et godkjent behovfor en tjeneste fremkommer, på samme måte som be-taling av sykepenger, arbeidsledighetstrygd, uføre-pensjon, alderspensjon, svangerskapspermisjon, til-deling av trygdebiler, medisiner på blå resept og di-verse andre ordninger hvor det er behovet som styrerhvor mye penger som blir brukt.

Eldreomsorgen i Norge har vært under kontinuer-lig debatt siden 1984, da lov om kommunehelsetje-nesten trådte i kraft, og en har kunnet registrere atkommunenes ansvar for omsorgsoppgavene har blittivaretatt svært forskjellig fra kommune til kommune.Vekslende regjeringer har lagt frem handlingsplanerog forslag til endringer, men situasjonen i eldreom-sorgen og kritikken mot det kommunale tilbudet harikke stilnet eller endret seg vesentlig. Økte bevilg-ninger til kommunene, som blir gjenstand for kom-munestyrers og kommuneadministrasjoners priorite-ringer, fører ofte ikke til tilstrekkelig satsing på eldre-omsorg.

Antallet eldre over 67 år har vært økende, og sær-lig antallet eldre over 80 år bidrar til et økende behovfor pleie- og omsorgstjenester.

Et hovedmål for eldreomsorgen har vært at eldreskal kunne bli i sine egne hjem så lenge det lar seggjøre ut fra helsetilstand og omsorgsbehov, og så len-ge den enkelte eldre selv føler seg trygg og ønsker åbli i eget hjem. Imidlertid har sykehjemsdekningenvært utilfredsstillende, og ventetidene har i mangekommuner vært lange. Kriteriene for å bli vurdertsom potensiell sykehjemsbruker har vært varierende,og i mange tilfeller er terskelen gjort meget høy slik

10 Innst. 477 S – 2012–2013

at enkelte kommuner har kunnet hevde å ha full sy-kehjemsdekning.

Frem til 1980 eksisterte det en statlig refusjons-ordning for institusjoner under sykehusloven hvorstaten, over trygdebudsjettet, refunderte institusjo-nens utgifter (75 prosent frem til 1977 og deretter 50prosent frem til 1980). Dette var en ordning som vir-ket meget positiv, og det kom automatisk mer pengernår behovet for tjenestene vokste. Således gikk utgif-tene opp i takt med behovet. Da grep Finansdeparte-mentets folk inn. Refusjonsordningen ble opphevet i1980 da det ble innført en rammefinansieringsord-ning for institusjonshelsetjenesten, slik at det ikkelenger var pasientenes behov som var utgangspunk-tet, men den av Finansdepartementet stilte økono-miske ramme.

Fra 1. januar 1989 fikk kommunene også adgangtil å kreve betaling for korttidsopphold ved syke-hjemmene. Frem til 1. januar 1995 var det imidlertidforskjellig finansiering av helsetjenester i alders- ogsykehjem. Forskjellen besto i at helsetjenester bledekket av folketrygden i aldershjem, men av den en-kelte kommune i sykehjem. Etter denne dato overtokkommunen ansvaret for helseutgiftene også i alders-hjem. Den omlegging som har skjedd de senere årenefor institusjonene ved at de finansieres dels av kom-munale skatteinntekter og dels av statlige ramme-overføringer gjennom inntektssystemet, og ikke somtidligere gjennom refusjonsordninger, bidrar til enmer ubunden prioritering og dimensjonering av uliketjenestetilbud i kommunene. Statlige myndigheterhar mindre mulighet til å øve innflytelse over kom-munale prioriteringer enn gjennom refusjonsordnin-ger. Statens virkemidler er i dag først og fremst brukav ulike øremerkede tilskuddsordninger (NOU1997:17).

I Dokument nr. 8:26 (1989–1990) la stortings-representant John I. Alvheim frem forslag om å bevil-ge 1 mrd. kroner for å bedre eldreomsorgen i kommu-nene. Flertallet, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstre-parti og Fremskrittspartiet, bidro i Innst. S. nr. 129(1989–1990) til Dokument nr. 8:26 (1989–1990) ogSt.prp. nr. 72 (1989–1990) til en økning i kommune-nes inntekter, forutsatt brukt til eldreomsorgstjenester,på et tilsvarende beløp. I 1994 fikk vi en aksjon, orga-nisert av eldre mennesker og pårørende til eldre pleie-trengende – Landsaksjonen for en bedre eldreomsorg– med formål å arbeide for en bedre eldreomsorg i helelandet og sikre eldre en verdig alderdom.

I forbindelse med behandlingen av trontaledebat-ten i 1996 vedtok Stortinget, etter et forslag fra stor-tingsrepresentant Carl I. Hagen (Fremskrittspartiet),å be regjeringen legge frem en stortingsmelding meden plan for full sykehjemsdekning basert på eneromfor dem som ønsket det. Dette ble fulgt opp i Bud-sjett-innst. S. nr. 11 (1996–1997) der Stortinget ba re-

gjeringen kostnadsberegne full sykehjemsdekningmed enerom innen år 2001. Dette var bakgrunnen forden handlingsplanen for eldreomsorgen som ble lagtfrem i St.meld. nr. 50 (1996–1997). Gjennom mangeår har tallrike rapporter fra offentlige etater, organi-sasjoner og fagpersonell pekt på mangler og under-dekning av behovet i eldreomsorgen.

I St.meld. nr. 50 (1996–1997) la Regjeringen Jag-land frem forslag til en 4-årig handlingsplan for ut-bygging av en helhetlig pleie- og omsorgskjede somskulle ivareta brukernes behov. Dette innebar styr-king av hjemmetjenestene, fortsatt satsing på om-sorgsboliger, flere plasser med heldøgns pleie og om-sorg og utbygging av ensengsrom for alle som ønsketdet. Planen var en oppfølging av det forslaget stor-tingsrepresentant Carl I. Hagen fremsatte under tron-taledebatten den 16. oktober 1996. Planen hadde enøkonomisk ramme på ca. 30 mrd. kroner i investe-rings- og driftstilskudd over flere år fra staten tilkommunene. Alle midler ble øremerket, og det bleført kontroll med at midlene skulle gå til institusjo-ner. I St.meld. nr. 34 (1999–2000) la regjeringen fremen evaluering av handlingsplanen for eldreomsorgenetter to år, som omhandlet erfaringene med planen sålangt, eventuelt behov for justeringer i forhold tilvedtatte måltall og innretning av virkemidler, samtforslag til tiltak etter at handlingsplanperioden utløp.Meldingen skisserte også et opplegg for hvordan be-hovene i pleie- og omsorgstjenestene i perioden2002–2007 kunne møtes. Det ble presisert at det harvært et mål å gi kommunene mulighet til å utformeog bygge ut et tjenestetilbud som er tilpasset lokaleforhold og behov. Derfor påla ikke staten kommune-ne spesielle organisatoriske løsninger eller tjeneste-modeller. Det ble imidlertid fremholdt at det var tatti bruk virkemidler som skulle sikre en sterk statligoppfølging og styring av innsatsen inn mot kommu-nesektoren i planperioden. I St.meld. nr. 31 (2001–2002) om avslutning av handlingsplanen for eldre-omsorgen ble det pekt på at det var regjeringens opp-fatning at kommunene hadde fulgt opp handlingspla-nen, og at resultatene var i godt samsvar med de mål-tall som ble lagt til grunn da handlingsplanen blevedtatt. Utbyggingen av boliger og sykehjemsplasserskulle fortsette som planlagt ut 2005. De øremerkededriftstilskuddene ble lagt inn i de ordinære statligeoverføringene til kommunene fra 2002. På investe-ringssiden ble handlingsplanen utvidet to ganger, slikat det også i 2002 ble gitt Husbanktilsagn om til-skudd til sykehjemsplasser og omsorgsboliger, selvom søknadsfristen gikk ut i 2001. Det forelå mangesøknader ved søknadsfristens utløp 1. oktober 2001.I St.meld. nr. 45 (2002–2003) om bedre kvalitet i dekommunale pleie- og omsorgstjenestene slo regjerin-gen fast at målet for pleie- og omsorgstjenestene ikommunene var at den enkelte skal sikres tjenester

Innst. 477 S – 2012–2013 11

av god kvalitet. Det skulle fokuseres på kvalitet,valgfrihet og individuell tilrettelegging av tjenestetil-budet. I Innst. S. nr. 163 (2003–2004) til St.meld. nr.45 (2003–2004) pekte en samlet komité på at detfortsatt ville være store utfordringer i norsk eldreom-sorg, og at det nå var tid for å sette fokus på kvalitetog sikre brukerne større innflytelse over hvordan tje-nestetilbudet utformes. Komiteen understreket ogsåat det fortsatt var behov for økt kapasitet innen pleie-og omsorgstjenestene. Antallet personale og dereskompetanse påvirker både kvaliteten og kapasiteten itjenestene. Det samme gjelder organiseringen av sty-ring og ledelse av pleie- og omsorgstjenestene. Ko-miteen la også vekt på at en helt nødvendig forutset-ning for at arbeidet med økt kvalitet i pleie- og om-sorgstjenestene skulle ha den ønskede effekt, var atnorske kommuner er i økonomisk stand til å ta dekostnadene som følger med. Handlingsplanen foreldreomsorgen varte i perioden 1998–2002 og førtetil en kraftig oppbygging av omsorgsboliger; mer enn30 000 nye omsorgsboliger og ca. 5 000 sykehjems-plasser ble bygget. Og i perioden 1998–2001 blepleie- og omsorgstjenesten tilført mer enn 12 000 nyeårsverk. Reformen ble imidlertid i det vesentlige enboligreform for eldre med et beskjedent omsorgsbe-hov. I de fleste omsorgsboligene finnes det ikkedøgnkontinuerlig tilsyn, og boligen er basert på atman skal søke kommunens sosialtjeneste om bistandpå samme måte som i eget tidligere hjem. For sværtmange er dette ikke en tilfredsstillende løsning.

Handlingsplanen for eldreomsorgen hadde enramme på ca. 30 000 mill. kroner. Handlingsplanenble en boligreform som i mange kommuner har bi-dratt til en oppgradering av omsorgsboligtilbudet, ogsom har ført til at mange eldre med beskjedne om-sorgsbehov har fått en bedre boligstandard, men oftemed høye kostnader for den enkelte.

Under valgkampen høsten 2005 var eldreomsor-gen nok en gang et stort tema, og dagens regjerings-partier lovet å ordne opp i de uverdige forholdene.Statsministerkandidat Jens Stoltenberg uttalte at hanikke ville gi et øre i skattelette før eldreomsorgenskinte.

Fremdeles har Norge store problemer i eldreom-sorgen.

Regjeringen har denne stortingsperioden lagtfrem forslag til Nasjonal helse- og omsorgsplan2011–2015, forslag til ny helse- og omsorgslov, samtforslag til ny folkehelselov. D i s s e m e d l e m m e rser ikke at disse forslagene er egnet til å gi en bedreeldreomsorg da vesentlige forutsetninger mangler.D i s s e m e d l e m m e r er tvert imot bekymret for atde grepene regjeringen legger opp til, vil kunne føretil at eldre, syke og pleietrengende kan bli tapere i detnye systemet, og at disse pasientene og brukerne ikke

vil få behandling på det nivå eller i det omfang de harbehov for.

Tall fra Statistisk sentralbyrå fra 2012 viser at deter et fallende antall institusjonsplasser for både syke-hjem og aldershjem. Mens vi i 2000 hadde 42 876slike plasser, er tallet for 2011 redusert til 39 833.Dette har skjedd samtidig med at det foreligger enmålsetting om flere institusjonsplasser til våre sva-keste eldre.

Samtidig som antallet institusjonsplasser visernedgang, øker befolkningen over 80 år. Mens det i2001 var 196 901 personer over 80 år i Norge, er tal-let for 2011 21 153 personer. Det er positivt at vi sta-dig blir eldre, men det er viktig at omsorgssektorenutvikles i takt med befolkningsutviklingen. For 2011viser tallene at det var 39 833 sykehjemsplasser. Der-som man skulle legge til grunn en dekningsgrad påsykehjemsplasser tilsvarende 25 prosent av eldreover 80 år, skulle antallet sykehjemsplasser være55 250 med dagens befolkningstall. Dette innebærerat vi nå mangler 15 750 sykehjemsplasser. Det un-derstrekes at disse tallene er det Helse- og omsorgs-departementet som selv har dokumentert.

Det er liten tvil om at den demografiske utviklin-gen medfører en rekke utfordringer og behov for løs-ninger. Det er etter d i s s e m e d l e m m e r s syn nød-vendig å foreta omfattende systemendringer for åimøtekomme fremtidens utfordringer knyttet til eldre-omsorgen.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t , H ø y r e o g K r i s t e l i g F o l -k e p a r t i viser til at en Fafo-rapport fra 2011 «Eldre-omsorg under press» helt klart viser at institusjons-omsorgen har blitt nedbygget de siste 20 årene, ogsærlig rammet har aldershjemmene blitt, noe som eren beklagelig utvikling. Hvis man ser på institusjons-dekning per 1 000 innbyggere over 80 år og eldre,har denne sunket fra 297 plasser i 1989 til 188 plasser2006.

Dette har vært søkt erstattet gjennom hjemmeba-sert omsorg og omsorgsboliger, noe som ikke sikrertilbudet til våre sykeste eldre. I denne sammenhen-gen er det viktig å understreke at for de hjemmeba-serte tjenestene har det vært en langt større økningfor yngre brukere av disse tjenestene enn for eldreover 80 år. Dette betyr at vridningen av ressurser mothjemmebaserte tjenester mer har vært en satsing påyngreomsorg enn det har vært på eldreomsorg.

D i s s e m e d l e m m e r mener det trengs et kraft-tak for å sikre et verdig omsorgstilbud til våre sykesteog mest omsorgstrengende eldre. Det må da byggesut sykehjemsplasser som står i forhold til befolk-ningsutviklingen, og det må bygges ut aldershjems-plasser (omsorg+) for å skape et verdig tilbud tileldre som ikke lenger føler det trygt å bo hjemme.

12 Innst. 477 S – 2012–2013

Det er samtidig behov for et kvalitetsløft i syke-hjemsomsorgen slik at den enkelte i større grad skalkunne få bestemme selv i egen hverdag, selv om manhar en sykehjemsplass.

Kommunenes satsing på utbygging av hjemme-baserte tjenester de siste årene har ikke vært en sat-sing på eldreomsorg da det har vært en stor økning avyngre brukere av tjenestene.

I Meld. St. 16 (2010–2011) Nasjonal helse- ogomsorgsplan (2011–2015) fremkommer det at nestenni av ti nye årsverk i perioden 2002–2007 har gått tilbrukere under 67 år som mottar hjemmebaserte tje-nester.

I en rapport fra NIBR «De nye hjemmetjenestene– langt mer enn eldreomsorg» fra august 2010 frem-kommer det blant annet at siden 1992 har hele netto-veksten i de hjemmebaserte tjenestene gått til bruke-re under 67 år. Antallet yngre brukere ble nesten tre-doblet fra 20 000 i 1989 til 55 000 i 2006. Fra 2007til 2009 har veksten blant yngre brukere vært størreenn tidligere. D i s s e m e d l e m m e r mener dette vi-ser at kommunenes prioritering av hjemmebasertetjenester ikke har kommet eldreomsorgen til gode.Den tilsvarende nedbyggingen av kapasiteten i insti-tusjonsomsorgen har rammet eldreomsorgen.

D i s s e m e d l e m m e r mener at økningen avyngre brukere av hjemmetjenester ikke skal gå på be-kostning av eldreomsorgen. Det må derfor, under da-gens system, øremerkes midler til eldreomsorg, ogdet må satses på utbygging av sykehjemsplasser medheldøgns pleie og omsorg.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t viser til at professor dr. med. PeterF. Hjort i Senior 4 – 2007 uttalte: «Fra en stoisk hold-ning til å bære sin skjebne hos tidligere generasjonerav eldre, har vi fått en mer krevende holdning: Fiksproblemet!» En slik utvikling vil kreve en bærekraf-tig økonomisk utvikling og utnyttelse av den totalefaglige kompetanse i landet. Dersom ikke den privatedelen av helsetilbudet blir brukt, vil vi få en økendetendens til oppdeling av tilbudet i en A- og B-gruppe,de som har anledning til – og velger – privat egenbe-talt helsehjelp, og de som må stå i kø for å få et of-fentlig tilbud.

Om fastlegetilbudet, slik det er organisert i dag,vil være i stand til å ta seg av fremtidens utfordringer,bør vurderes. Mye tyder på at mange fastleger har forlange pasientlister, og at akutthjelpen ikke tas alvor-lig nok.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t , H ø y r e o g K r i s t e l i g F o l -k e p a r t i mener at legedekningen i sykehjemmenemå organiseres slik at også pasienter i eldreomsorgenfår det nødvendige tilsyn av lege. Det er viktig at de

7,5 timer per uke som ligger i dagens avtaleverk medfastlegene, utnyttes av kommunene. Det er også be-hov for å vurdere ytterligere tiltak for å styrke lege-dekningen i sykehjemmene.

Forebyggende virksomhet er lønnsomt og harvært for lite vektlagt til nå. D i s s e m e d l e m m e rviser til forslag om å innføre en oppsøkende, fore-byggende tjeneste i kommunene.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t mener at behovet for stadig øken-de bemanning innen eldreomsorgen blir et av de storeproblemene. En omlegging av turnusordninger, merfleksibel arbeidstid og mindre stive holdninger hoshelsearbeidere er tiltak som må vurderes. I dag arbei-der altfor mange, særlig kvinner, i brøkstillinger ihelsevesenet. Her er det betydelig arbeidskapasitetsom ikke utnyttes.

Behovet for kompetanse og kvalifisert arbeids-kraft i pleie- og omsorgssektoren vil øke betydelig iårene som kommer. Allerede i dag har vi en stor an-del utenlandsk arbeidskraft og ufaglært arbeidskraft(assistenter). D i s s e m e d l e m m e r vil imidlertidberømme de ufaglærte for jobben de gjør, og menerdisse utfører mye godt arbeid i pleie- og omsorgssek-toren. Økt antall eldre med en rekke ulike diagnosertilsier imidlertid økt behov for faglært kompetanse.Det er derfor nødvendig å legge til rette for at deufaglærte i større grad kan få nødvendig formalisertutdanning, og det vil være høyst nødvendig å tilrette-legge for økt interesse for studiene innen helsefag,samt bidra til å heve statusen i pleie- og omsorgsyr-kene. Særlig bekymringsfullt er det at stadig flere sy-kepleiestudenter sier at de ikke ønsker å jobbe i kom-munal sektor. Mangel på faglig utvikling og oppføl-ging, samt dårlig lønn og vanskeligheter med fast an-settelse og hele stillinger, er de tyngste ankepunktenemot jobb i sykehjem, hjemmesykepleien osv. Det vili fremtiden derfor være svært viktig å heve statusenfor disse yrkene, samt legge til rette for at vi får nokutdannet personale og langt flere fulltidsstillinger.

Det er etter d i s s e m e d l e m m e r s syn nødven-dig å lage insentiver for å beholde de ressursene somallerede er i sektoren. Insentiver som d i s s e m e d -l e m m e r ser på som nødvendige, er lønnsbetingel-ser, turnusordninger, stillingsandel og fleksibilitet.Disse insentivene vil også være viktig for å rekruttereytterligere kvalifisert personell, slik at arbeidskrafteninnenfor denne sektoren økes.

Videre er det et stort behov for å øke legekapasi-teten i pleie- og omsorgssektoren. D i s s e m e d -l e m m e r viser til St.meld. nr. 25 (2005–2006) hvorkomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foresloen minstenorm på 1/80 leger, noe som ville vært om-trent en dobling i legedekningen fra dagens nivå.

Innst. 477 S – 2012–2013 13

Likelønnskommisjonen dokumenterte at like-lønnsutfordringen er særlig uttalt for de kvinnedomi-nerte utdanningsgruppene i offentlig sektor. Lønns-gapet er på 20,5 prosent, og det er økende. Den til-nærmet monopolliknende situasjonen hvor hoved-vekten av tjenestene disse yrkesgruppene utførerskjer i offentlige virksomheter, fører til at en ikke fårsamme dynamikk i lønnsdannelsen som en ser i pri-vat sektor. I mange år har ulike regjeringer argumen-tert med at det er partenes ansvar å fremforhandlelønns- og arbeidsbetingelser, og de har dermed unn-latt å forholde seg til at disse yrkesgruppene gjennomflere år har sakket akterut i lønnsutviklingen i sam-funnet. Samtidig er det stadig mer krevende å rekrut-tere personell til disse samfunnsviktige oppgavene.Det mest pessimistiske scenario gir 40 000 årsverk imanko i 2030, viser beregninger fra Statistisksentralbyrå.

Det er, som tidligere vist, bevilget mange milliar-der kroner til kommunene siden 1989, da John I. Alv-heim fikk gjennomslag for å bevilge én ekstra milliard.

Allikevel er forholdene langt fra tilfredsstillendei mange av landets kommuner. Derfor burde kanskjeogså andre politiske partier vurdere om det er en sys-temfeil som må rettes opp for å oppnå en verdig ogvalgfri eldreomsorg for alle.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t , H ø y r e o g K r i s t e l i g F o l -k e p a r t i viser til at daværende stortingsrepresentantBjarne Håkon Hanssen under valgkampen i 2003 sa:«Målet må være at ingen eldre og syke opplever atderes grunnleggende rettigheter krenkes.» I nyttårs-talen sin 1. januar 2011 uttalte statsminister JensStoltenberg at: «Alle eldre skal få den hjelpen detrenger.» Den siste tiden har vi sett mange eksemplerpå at eldre ikke får den oppfølging som de har behovfor.

Etter k o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t s mening krenkes de eldre sykesrettigheter hver eneste dag i Norge. D i s s e m e d -l e m m e r mener det er grunnlag for å si at dennegruppen ikke har eller kan få den rette kvalitet og ver-dighet knyttet til tjenestetilbudet, så lenge dette ikkeer lovfestet med hensyn til finansiering, men overla-tes til kommunenes vurderinger, økonomiske situa-sjon og vilje til å prioritere dette området. Eldre sykessåkalte rettigheter er verdt lite eller ingenting i da-gens situasjon. Det er kun når retten er knyttet til ut-løsning av en betalingsplikt hos staten, at en rett til enytelse som medfører kostnader, kan håndheves.

Det kan i denne sammenheng vises til de mangeandre sosiale ordninger som bygger på de prinsippersom d i s s e m e d l e m m e r tar opp her. Når en per-son av en lege erklæres som for syk til å arbeide, mot-

tar vedkommende sykepenger først fra arbeidsgiverog deretter fra folketrygden og Nav. Når en person avkompetent lege eller nemnd blir erklært for helt ellerdelvis arbeidsufør, vil vedkommende motta uføre-pensjon.

D i s s e m e d l e m m e r viser til at en rekke hø-ringsinstanser i forbindelse med forslaget til ny hel-se- og omsorgslov og Nasjonal helse- og omsorgs-plan for 2011–2015 omtaler den «stille reformen».Kommunene opplever at de blir pålagt stadig flereoppgaver uten at det medfølger nødvendige økono-miske virkemidler til å løse oppgavene. Flere hø-ringsinstanser tar til orde for øremerket finansieringav helse- og omsorgsoppgavene i kommunene, ogifølge oppslag i mediene har dette blitt noe Arbeider-partiet nå også vurderer, noe som illustrerer erkjen-nelsen av at dagens system ikke fungerer.

D i s s e m e d l e m m e r mener det er på tide atStortinget vedtar at eldre, pleie- og omsorgstrengen-de brukere får en lovfestet rett til finansiering av påforhånd faglig begrunnede og godkjente, nødvendigeomsorgs- eller pleietjenester.

Som tidligere påpekt, gir kommunale prioriterin-ger og vurderinger ikke godt nok grunnlag for innfri-else av lovfestede rettigheter når kommunene må sty-re innenfor faste økonomiske rammer. Det er derfornødvendig å innføre et statlig ansvar for retten til fi-nansiering av nødvendig omsorg, uavhengig av bru-kerens bostedsadresse og den enkelte kommunesøkonomiske situasjon og lokalpolitikernes priorite-ringer.

D i s s e m e d l e m m e r fremmer derfor følgendeforslag:

«Stortinget ber regjeringen om så raskt som mu-lig og senest ved fremleggelsen av statsbudsjettet for2014 å flytte finansieringsansvaret for eldreomsor-gen fra kommunene til staten gjennom folketryg-den.»

Allerede i april 1997 konkluderte et regjerings-oppnevnt utvalg med direktør Bjarne Jensen som le-der i sin innstilling NOU 1997:17 «Finansiering ogbrukerbetaling for pleie- og omsorgstjenester» medfølgende:

«Det er en rekke svakheter ved dagens finan-sieringsordninger. Finansieringsordningene kan føretil uheldige vridninger i kommunenes planleggingved at de velger det som er økonomisk mest lønn-somt framfor å vektlegge den enkelte brukers be-hov.»

Utvalget pekte på følgende elementer i finan-sieringsordninger for fremtiden:

«Finansieringsordningene bør fungere nøytralt,slik at det blir den enkelte brukers behov for tjenester

14 Innst. 477 S – 2012–2013

som regulerer tilbudet, og ikke kommunenes økono-miske tilpasning ut fra en lønnsomhetsbetraktning.Det bør i størst mulig grad være et likt system forhele landet. Finansieringsordningene må utformesslik at de ikke legger bindinger på kommunenes or-ganisering eller prioritering av tjenestetilbudet. Beta-lingsordningene må inneholde skjermingsordningerfor eldre og funksjonshemmede med lav inntekt og/eller lav formue.

Ordningene bør synliggjøre de reelle kostnaderknyttet både til botilbudet og pleietilbudet.

Ordningene bør virke slik at de kan bidra til å vriden kommunale ressursbruk fra boutgifter til pleie-og omsorgstjenester. Dette forutsetter en klargjøringav det personlige ansvaret for å dekke bokostnaderog at det offentlige praktiserer dette slik at den enkel-te tar hensyn til det, bl.a. i beslutninger om sparing ogoverføring av formue til arvinger før en blir pleie-trengende.

De bør lette mulighetene for et samspill mellomoffentlig og privat omsorg, spesielt muligheten for atektefeller/samboerpar som ønsker det, kan bosammen også i de tilfeller der den ene trenger inten-siv pleie. Betalingsordningene bør være enkle å for-stå og administrere.

De bør bidra til at brukerbetalingen i framtidakan finansiere en større andel av de samlede utgiftenetil omsorgssektoren, og avklare på hvilke områderslik brukerbetaling vil være mest aktuelt.»

D i s s e m e d l e m m e r vil påpeke at Jensen-ut-valgets konklusjon er i samsvar med de løsninger ogforslag som Fremskrittspartiet har stått for siden Do-kument nr. 8:11 (1985–1986) Om et behovsdirigerthelsevesen, ble lansert.

D i s s e m e d l e m m e r har også merket seg sig-nalene som omtales i meldingen, og som ble bekref-tet under høringen av Pensjonistforbundet, om atkommuner spekulerer i å tildele sykehjemsplass tilhøyinntektsgrupper, mens minstepensjonister tilde-les omsorgsbolig som for disse utløser bostøtte. I dengrad en slik praksis finner sted, så illustrerer dette detJensen-utvalget og Fremskrittspartiet har hevdet,nemlig at dagens finansieringssystem fører til atkommunene velger det som er mest økonomisk lønn-somt for dem fremfor å vektlegge brukerens behov.

Som det tidligere er vist til, er det store kommu-nale forskjeller både innenfor hjemmetjenestene, sy-kehjemsdriften og øvrige pleie- og omsorgsområder.D i s s e m e d l e m m e r er av den oppfatning atpleie- og omsorgstjenestene er så viktige at de ikkekan være gjenstand for kommunale prioriteringer.Ved å statliggjøre finansieringsansvaret for dette om-rådet vil vi få et likeverdig og godt pleie- og om-sorgstilbud til alle landets innbyggere, uavhengig avvedkommendes bostedsadresse. Det finnes en rekkeeksempler på forskjellsbehandling mellom kommu-ner når det gjelder de fleste områdene innenfor pleie-og omsorgssektoren. Forskjellig prioritering knyttettil sykehjem er belyst tidligere.

D i s s e m e d l e m m e r vil videre påpeke de sto-re kommunale forskjellene innenfor bruk av om-

sorgslønn, samt nivået på egenandeler knyttet tiltrygghetsalarm, hjemmetjenester og omsorgsboliger.Dette viser etter d i s s e m e d l e m m e r s syn med alltydelighet behovet for en endret finansieringsord-ning, slik at alle innbyggere i Norge blir like mye«verdt» og får det samme gode tilbudet uavhengig avegen økonomi og bostedsadresse.

Et annet viktig element ved å endre finansie-ringssystemet er de medisinske kostnadene som i dager innenfor sykehjemmenes budsjettrammer. Detteinnebærer at enkelte sykehjem har svært store utgif-ter til medisiner på grunn av «tunge» pasienter medalvorlige diagnoser. Ved en statlig finansiering avdette vil det ikke være økonomiske forskjeller fra sy-kehjem til sykehjem, samtidig som man sikrer seg atden enkelte får tilbud om den beste medisinen, uav-hengig av sykehjemmets og kommunens økonomi oguten at det går ut over det øvrige institusjonstilbudet.

D i s s e m e d l e m m e r vil også påpeke det fak-tum at eldreomsorgen under dagens regime, der be-vilgningene til eldreomsorgen i svært liten grad erøremerket, bidrar til å forsterke problemstillingenesom er reist ovenfor. Det er derfor avgjørende at be-vilgningene til eldreomsorgen øremerkes til kommu-nene inntil det innføres et statlig finansieringsansvar.

D i s s e m e d l e m m e r er kjent med påstandeneom at et finansieringssystem der kommunene kunskal være ansvarlig for at tjenesten blir gitt, men ikkehar finansieringsansvaret, vil medføre en lavere ters-kel for å tilby kommunens innbyggere en gitt tjenes-te. Tilbud om pleie- og omsorgstjenester skal baserespå faglige vurderinger foretatt av godkjent og rele-vant helsepersonell, ikke på grunnlag av økonomiskeforhold. D i s s e m e d l e m m e r mener det er et pa-radoks dersom man mener at kommunen vil endre pådagens praksis med å tilby pleie- og omsorgstjenesterdersom man endrer finansieringsansvaret. Det vil et-ter d i s s e m e d l e m m e r s syn være det samme somå erkjenne at man i dag rasjonerer disse tjenestene tilinnbyggerne og har en kynisk tilnærming til hva somer mest lønnsomt for kommunen. D i s s e m e d -l e m m e r mener det i seg selv er god nok grunn til åendre finansieringsansvaret.

D i s s e m e d l e m m e r viser likevel til Innst.212 S (2009–2010) der en samlet opposisjon stillerseg bak forslaget om å gi leger rett til å skrive sine pa-sienter inn i et pleie- og omsorgstilbud. Dette vil gimange eldre langt større trygghet for at man vil få denødvendige tjenester når det medisinske behovet ertil stede.

Det er imidlertid, slik d i s s e m e d l e m m e r serdet, behov for å senke terskelen for å få pleie- og om-sorgstjenester, derav legges det til grunn at de statligeutgiftene knyttet til eldreomsorg vil øke noe i forholdtil hva som nå brukes over statsbudsjettet, fordi nå erdet en uakseptabel rasjonering på nødvendige tjenes-

Innst. 477 S – 2012–2013 15

ter som fører til ventelister, køer og uverdige forholdfor enkelte.

D i s s e m e d l e m m e r vil imidlertid påpeke aten rekke av forslagene som fremmes her, vil føre tilsamfunnsøkonomiske gevinster, som f.eks. oppsø-kende hjemmesykepleie, økt bruk av omsorgslønn ograskere utflytting fra sykehus av ferdigbehandledepasienter som nå venter på en sykehjemsplass. Detteer viktige insentiver for å la folk kunne bo i sitt egethjem lengre enn hva som er tilfellet i dag, og for atpasienter befinner seg i det beste og rimeligste tiltak.Det vises i den anledning til prosjektet «Længst mu-lig i eget liv» fra Fredericia kommune i Danmarksom d i s s e m e d l e m m e r har omtalt ved en rekkeanledninger. Dette prosjektet viser at forebyggings-alternativet er svært kostnadseffektivt samtidig somdet forbedrer livskvaliteten til den enkelte bruker.D i s s e m e d l e m m e r viser videre til et notat fraStortingets utredningsseksjon av 25. april 2007, hvordet vises til utviklingstrekkene som er gjengitt iOECD-rapporten «Long-term Care for Older People»:

«Samtidig med at eldreomsorgen er flyttet ut avinstitusjonene blir den i stadig økende grad tilpassetden enkeltes ønske og behov. I flere land er det inn-ført kontantytelser som vedkommende kan kjøpe segtjenester for. Undersøkelser har vist at større valgfri-het og forbrukerkontroll har ført til bedre livskvalitettil samme pris sammenlignet med tradisjonell eldre-omsorg.

Slike kontantytelser er utviklet etter forskjelligemønstre, men har det til felles at det er opp til den en-kelte å velge og innrette tjenestene etter behov.»

Det å kunne foreta valg er en verdi i seg selv. Detå kunne velge bort noe eller det å kunne velge å be-holde noe, er et gode som d i s s e m e d l e m m e rmener må legges til grunn for å skape en valgfri ogverdig eldreomsorg for alle. Fritt brukervalg avhjemmehjelpstjenester er gjennomført i flere kom-muner med stor grad av tilfredshet blant dem som be-nytter seg av denne valgmuligheten. D i s s e m e d -l e m m e r vil vise til behovet for en verdig eldreom-sorg basert på at mennesker skal kunne beholde sinintegritet og verdighet selv om de blir fysisk skrøpe-lige på sine eldre dager.

Alle som gjennom et langt liv har foretatt en rek-ke valg, f.eks. ved kjøp av tjenester fra frisører, elekt-rikere, malere, bilverksteder, kles- og skobutikker,dagligvarebutikker, restauranter, kafeer, osv., skalikke finne seg i å bli fratatt retten til selv å bestemmehvem som skal utføre hjemmehjelpstjenester i egenbolig, eller hvem som skal være hjemmesykepleier,ergoterapeut, fysioterapeut m.m. Det vil være å ta fraeldre pleietrengende mennesker deres integritet ogverdighet om det er en monopolleverandør av tjenes-ter som vil tvinge en bruker til å ta imot en hjemme-hjelper, hjemmesykepleier, eller en leverandør av en

annen tjeneste, av personer som brukeren overhodetikke aksepterer at skal komme innenfor boligensvegger. En slik umyndiggjøring av eldre personerfinner d i s s e m e d l e m m e r helt uakseptabelt.D i s s e m e d l e m m e r understreker det store para-doks det er at den enkelte gjennom et langt liv er gittmuligheten til å kunne velge, men når det kommer tilhvilket sykehjem man skal bo sine siste år på, ellerhvem som skal komme inn døren din for å yte hjem-metjenester, da skal man ikke lenger kunne velge.

D i s s e m e d l e m m e r er av den oppfatning atretten til å kunne velge eller velge bort noe må inn-føres i hele landets pleie- og omsorgssektor. Dagenssystem, der det er byråkrater i kommunene som av-gjør hvilket sykehjem og hvilken hjemmehjelp denenkelte får, er etter d i s s e m e d l e m m e r s syn enumyndiggjøring av den enkelte bruker/pasient.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t , H ø y r e o g K r i s t e l i g F o l -k e p a r t i vil påpeke at dagens samfunn er preget avstørre mobilitet enn noen gang tidligere. Folk flytteri forbindelse med utdanning, jobb og av familiære år-saker. Dette vil i mange tilfeller bety at en eldrepleietrengende person ikke nødvendigvis har hoved-vekten av nære venner og familie i den kommunenvedkommende selv bor. Det vil da, etter d i s s em e d l e m m e r s syn, være svært uverdig at vedkom-mende ikke skal kunne få muligheten til å velge et sy-kehjem eller en omsorgsbolig/omsorg+ i en annenkommune, der den enkelte av ulike årsaker ønsker åbo. I dagens system hvor den enkelte kommune harfinansieringsansvaret for omsorgsboliger/omsorg+og sykehjem, er det selvsagt ingen kommune som vilta imot en sykehjemspasient fra en annen kommune.Hvis en person som kommer på sykehjem i Svolvær,vil flytte til et sykehjem i Trondheim fordi sønnenbor der med kone og barnebarn, er det umulig i prak-sis. Innføring av fritt brukervalg i pleie- og omsorgs-sektoren blir imidlertid fullt mulig når staten tar fi-nansieringsansvaret. Om staten betaler for en syke-hjemsplass i Svolvær eller Trondheim, spiller ingenrolle. Når statlige penger følger bruker til det syke-hjemmet eller den omsorgstjenesten den enkelte selvønsker, beholdes integriteten og verdigheten. Bare pådenne måten vil det etter d i s s e m e d l e m m e r ssyn bli en pleie- og omsorgstjeneste «som skinner»,og som baserer seg på verdighet, varme og valgfriheti hele landet.

D i s s e m e d l e m m e r viser på nytt til opposi-sjonens felles merknader i Innst. 212 S (2009–2010)der man også foreslår valgfrihet til institusjonsplasspå tvers av kommunegrenser under dagens organise-ring. Dette løses slik at bostedskommunen betaler fortjenesten i en annen kommune.

16 Innst. 477 S – 2012–2013

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t har merket seg regjeringens reto-rikk vedrørende stykkprisfinansiering og viser tilSt.meld. nr. 25 (2005–2006) hvor det står:

«Et system hvor penger følger bruker finansiertav Folketrygden, vil i praksis innebære at statenoverfører kontantytelser direkte til bruker.»

Dette viser at regjeringen enten ikke vil forstå el-ler ikke evner å forstå hvordan et finansieringssystemder pengene følger brukeren, skal fungere, eller at re-gjeringen dikter opp en misforståelse som den så bru-ker som begrunnelse for å avvise forslaget.

D i s s e m e d l e m m e r påpeker at det ikke vilvære snakk om kontantytelser eller en «sjekk» somblir utbetalt fra folketrygden direkte til den enkeltebruker. Nav vil utbetale den fastsatte sum til det sy-kehjem, den bedrift, organisasjon eller stiftelse ellerannet som leverer hjemmehjelpstjenester, hjemme-sykepleietjenester eller andre tjenester som inntaks-nemnden har godkjent at staten skal betale for. Reto-rikken som ofte er brukt av politiske partier i regje-ringen om at eldre må gå rundt og «shoppe tilbud»med penger de har fått fra folketrygden, er selvsagthelt misvisende. D i s s e m e d l e m m e r viser til atdet aldri vil være noen tvang for den enkelte ellerdens pårørende til å velge. De vil aldri fysisk få noensjekk eller en annen form for kontantytelse direkteinn på konto eller i annen form ha mulighet til å be-nytte seg av disse pengene til andre formål enn dentjenesten ytelsen skal gå til. Det system som d i s s em e d l e m m e r foreslår, har virket gjennom flere år-tier med rekvisisjon for opphold på rekonvalesent-hjem, som så ble omdannet til rehabiliteringsinstitut-ter f.eks., etter operasjoner. Disse har utført tjenestersom er betalt av folketrygden, når Rikstrygdeverket(Nav) har innvilget opphold. Det er imidlertid megetbeklagelig at finansieringen av regjeringen er over-ført til den samme håpløse rammefinansiering i de re-gionale helseforetak med nye køer, ventelister, ned-leggelser og økt elendighet for mange pasienter. Det-te er en selvsagt konsekvens av overgangen fra be-hovsdirigert og bestemt finansiering til rammefinan-siering.

D i s s e m e d l e m m e r vil påpeke at Statens hel-setilsyn fortsatt skal ha den kontrollerende funksjonfor pleie- og omsorgssektoren. En omlegging til stat-lig finansiering og fritt brukervalg vil derfor ikke hanoen betydning for Statens helsetilsyns rolle somkontrollør for kvaliteten på tjenestene til dem som fårgodkjent sine tilbud.

D i s s e m e d l e m m e r fremmer derfor følgendeforslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem sak ominnføring av fritt brukervalg for alle pleie- og om-

sorgtjenester, slik at pengene følger brukeren av tje-nesten.»

Et annet vesentlig moment for en omlegging avfinansieringsordningen for pleie- og omsorgstjenes-tene, er de svært store kommunale forskjellene hvagjelder ressurskrevende brukere. Enkelte kommunerhar særs høye utgifter knyttet til, relativt sett, et liteantall brukere. Dette medfører konsekvenser forkommunens økonomi og dermed det øvrige pleie- ogomsorgstilbudet i kommunen. Den eneste løsningenfor å sikre en rettferdig og god behandling for dennegruppen, uten at den enkelte kommunes økonomiskal bli lidende, er at staten tar over det finansielleansvaret.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t o g K r i s t e l i g F o l k e p a r t ivil vise til at tilskuddet til brukere som trenger res-surskrevende tjenester, bortfaller når brukeren fyller67 år. Flere brukere har i dag et meget stort tjeneste-behov. Noen få brukere kan gi store utslag kostnads-messig, særlig for små kommuner, noe som igjen kangå ut over tjenestetilbudet til andre innbyggere. En-kelte brukere kan ha behov for tjenester som koster6–7 mill. kroner i året. Fra 2013 mottar kommunen80 prosent av direkte lønnsutgifter som overstiger975 000 kroner per tjenestemottaker. Om tjeneste-mottakeren er utviklingshemmet, fradras det beløpetkommunen mottar fra staten som en del av rammetil-skuddet for den utviklingshemmede. For 2009 mot-tok kommunene 4,1 mrd. kroner i tilskudd fra staten.Antall personer med særlig behov for ressurskreven-de tjenester er 5 527. De fleste har diagnosen utvik-lingshemning. Det gis ikke refusjon for brukere medbehov for særlig ressurskrevende tjenester som er 67år og over. Det vil i praksis bety at kommunen misterdet statlige tilskuddet for disse brukerne fra de er fylt67 år, noe som igjen trolig medfører at tjenestetilbu-det blir vesentlig forringet. D i s s e m e d l e m m e rkan ikke se logikken i en slik finansiering og menerdette synliggjør behovet for en statlig finansiering,som ikke er avhengig av alder, men av behov for tje-nester. Alternativet er etter d i s s e m e d l e m m e r soppfatning en uverdig behandling av personer medomfattende behov for tjenester.

D i s s e m e d l e m m e r fremmer på denne bak-grunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem egen saksom sikrer at brukere med behov for særlig ressurs-krevende tjenester ikke får forringet sitt tjenestetil-bud som følge av at de har fylt 67 år.»

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t viser til at hjemmetjenestene i dag

Innst. 477 S – 2012–2013 17

er finansiert gjennom rammeoverføringer til kommu-nene, samt forskjellig bruk av egenandelsordningerfra kommune til kommune. D i s s e m e d l e m m e rer opptatt av at bostedsadressen ikke skal være ut-slagsgivende for hvilket tilbud brukeren skal motta,og vil derfor gjøre finansieringen av hjemmetjeneste-ne til et statlig ansvar, der pengene følger brukeren tilden leverandøren den enkelte velger å benytte seg av.Det understrekes at det fortsatt vil være kommunensom er pliktig til å skaffe vedkommende et tilbud,slik at den enkelte aldri vil kunne komme opp i en si-tuasjon der man ikke får et tilbud, som en følge av atman selv eller ens pårørende ikke har ressurser til ak-tivt å finne et tilbud på egen hånd. D i s s e m e d -l e m m e r vil i denne sammenheng vise til alleredeeksisterende ordninger med oppnevnelse av vergerder den enkelte ikke er i stand til å ta vare på egne in-teresser. I de tilfeller hvor den enkelte i samråd medsine pårørende (eventuelt verge) ikke foretar et be-visst valg, vil det være kommunens ansvar å tilby tje-nesten.

Når en person av inntaksnemnden eller det rele-vante myndighetsorgan får innvilget et visst antallhjemmehjelpstimer per måned eller uke, vil brukerenogså få en liste over alle godkjente leverandører avhjemmehjelpstjenester som brukeren kan velge mel-lom, gjerne i samråd med pårørende eller lege. I defleste tilfeller hvor en person blir fysisk skrøpelig, vilde fleste ikke ha noen vanskelighet med å bestemmeselv basert på de ulike leverandørers egne opplysnin-ger og brosjyrer og eventuelle hjemmebesøk. Bruke-ren vil da selvsagt kontrollere at hjemmehjelpen gjørdet brukeren ønsker, og som er avtalt, og bruker dentid som er innvilget i og med at tjenesteleverandørenkun får betalt fra folketrygden når brukeren har be-kreftet at tjenesten er utført tilfredsstillende.

K o m i t e e n s m e d l e m m e r f r a F r e m -s k r i t t s p a r t i e t , H ø y r e o g K r i s t e l i g F o l -k e p a r t i viser til at omsorgsboliger/omsorg+ skalvære forbeholdt personer med behov for pleie og om-sorg, og de skal være innrettet med livsløpsstandard.D i s s e m e d l e m m e r vil vise til at intensjonenmed omsorgsboliger i sin tid var at bemanningenskulle økes når pleiebehovet økte, og at den enkelteskulle kunne velge mellom omsorgsbolig og syke-hjem, men at utviklingen i dag har ført til at dette til-budet befinner seg på et lavere trinn i omsorgstrap-pen enn sykehjem. Dette fører til at en rekke sykeeldre, gjerne med demensdiagnose, igjen må flytte isine siste leveår, noe som er uheldig og kan forverresykdomssituasjonen.

Når det gjelder omsorg+, er det viktig at det erdøgnbemanning på selve bostedet med egen resep-sjon. Det er også viktig at det er lett for beboerne åbevege seg til fellesområdene, og det skal være et fel-

les stort område for hele bofellesskapet der det f.eks.kan være dagsenter, eldresenter, legekontor o.l.

Det er ikke slik at omsorgsboliger spesielt byg-ges for eldre mennesker. Kommunene får tilskudd tilog bygger omsorgsboliger for alle grupper som er delav kommunenes pleie- og omsorgsansvar. D i s s em e d l e m m e r vil i denne sammenheng vise til denstore økningen som har vært av yngre brukere i kom-munenes hjemmetjenester, og at det som av regjerin-gen omtales som en satsing på å bygge opp eldreom-sorg, i stor grad har vært en økning av yngreomsorg.D i s s e m e d l e m m e r vil i denne sammenheng visetil at det i eldreomsorgen først og fremst er et behovfor å bygge ut sykehjemsplasser som gir et heldøgnspleie- og omsorgstilbud, og d i s s e m e d l e m m e rmener det er dette som må prioriteres.

En av målsettingene med omsorgsboliger/om-sorg+ er at man skal gi de eldre et sosialt fellesskapmed felles aktiviteter både hva gjelder fysisk så velsom mental stimulering. Det skal være et trygt miljøder de eldre kan være sikre på at hjelpen bare er etknappetrykk unna. Svært mange eldre føler seg en-somme; de mister venner og slekt på grunn av natur-lig bortfall.

Samtidig blir det tyngre for mange å bevege segut til eldresentre eller for å besøke andre. Spesieltvanskelig blir det når pleiebehovet blir større og denmentale stimuleringen blir borte. Konsekvensen erofte at de eldre «visner» både fysisk og psykisk. Detendelige resultatet blir da ofte behov for syke-hjemsinnleggelse. Det er d i s s e m e d l e m m e r ssyn at e