kristine storli henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og debuterer nå skjønnlitterært med I skyggen av store trær. Hun bor i Drammen med mann og tre barn.

omslag: terese moe leiner | blæst design

To sjenerte mennesker i en sykehusheis.

Skal de klare å gå videre sammen?

Karl Henrik er på sykehuset for å besøke sin døende mor, som han har levd med hele livet. Det er likevel ikke bare sorg som fyller ham. Regine er en permittert blomsterdekoratør som nett-opp har vært til sin første ultralyd. Barnefaren insisterer på abort, men selv er hun ikke så sikker. Karl Henrik lever av å skrive dialoger til den popu-lære tv-serien Skjærgårdsliv, men får aldri sjansen til å bruke sin replikkunst i det virkelige liv. Regine har vokst opp i en stor og bråkete akademikerfamilie. Selv er hun stillferdig, og kommuniserer best med sin døve bror.

I skyggen av store trær er en varm beretning om to sjenerte mennesker, en blomsterbutikk

og veldig mange fine replikker.

I skyggen av store trær

Kristine Storli Henningsen

Kristine

Storli Henningsen

I sky

gg

en

av

st

or

e t

ræ

r roman

Trønder-Avisa

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Printed in SlovakiaTrykk/innbinding: TBB, a.s.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012Papir: 70 g Ensolux Cream 1,6

Boken er satt med Stempel Garamond 11/15 pkt.Omslagsdesign: Terese Moe Leiner

ISBN 978-82-05-42198-1

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Kristine Storli Henningsen

I skyggen av store trærRoman

Til fellesskapet

1

Det lille vesenet som vistes på ultralydskjermen, lignet enseigmann med altfor stort hode. De mikroskopiske beinaog armene sprellet, mens hodet var bøyd litt over krop-pen. Hun lå der og stirret på det, uten noen ting å forsvareseg med, det var bare den tomme luften mellom henne ogskjermen. Den kvinnelige legen vred og vred på apparatetsom var stukket så vidt innenfor skjeden, de så fosteret ialle mulige vinkler, en gang lignet det en and. Regine auetseg høyt.

– Beklager, vi må gjøre det slik, sa legen. – Vi tar ikkeutvendig ultralyd før lenger ut i svangerskapet, foreløpigser vi ikke godt nok med en utvendig undersøkelse.

Lenger ut i svangerskapet, tenkte hun og fortsatte åstirre på det lille vesenet på skjermen. Det var umulig å senoen trekk, men det rørte på seg hele tiden, noe sterkt oglevende, uten at hun kjente en eneste bevegelse.

– Det går fint, sa hun.Det var en halvsannhet. Riktignok kjente hun ikke

smerten så godt lenger, det var som om skjeden gradvis blebedøvet. Men det lille vesenet på skjermen hadde festet seg

7

på netthinnen, det var ikke lenger en klump med celler, oghun visste det var et bilde hun ikke ville klare å bli kvitt.

– Da tenker jeg vi er ferdige, sa legen.Med et knepp var skjermen sort og seigmannen borte.

Hun ble liggende litt uten å si noe. Så reiste hun seg oggikk bak skjermbrettet, plukket opp trusen på gulvet. Detvar noe ved bevegelsen som gjorde henne litt kvalm, somnår man forsøker å kle diskret på seg hos en mann etter enfuktig kveld på byen. Eller var det svangerskapskvalme?Hun hadde ikke følt seg uvel én dag, det eneste tegnet hunhadde så langt, var ømme brystvorter. Hadde det ikke værtfor strekene på testen, hun hadde tatt to på rappen, haddehun ikke ant at hun var gravid.

Hun tok på seg resten av klærne, stille og raskt, og gikkbort til legens skrivebord. Legen hadde tatt frem et slagspapphjul som hun satt og kikket på.

– Ut fra fosterets størrelse vil jeg anta at du er omtrentti uker på vei, sa hun med øynene festet på hjulet.

Regine nikket. Legen la fra seg papphjulet, foldet hen-dene foran seg på bordet og sa:

– Har du bestemt deg for hva du vil gjøre?Legen kunne være i førtiårene et sted. Hun hadde langt,

blondt, glatt hår og blå, litt skarpe øyne bak smale brillermed rød innfatning.

– Ja. Eller jeg mener nei. Eller, jeg er ikke sikker.Legen så granskende på henne et øyeblikk. Så sa hun:– Grensen for abort går ved tolv uker. Skal du ha abort

etter det, må du søke abortnemnda. Men jo lenger du erkommet i svangerskapet, jo sterkere skal grunnen være

8

for å avbryte så lenge fosteret er levedyktig. Jeg vil på detsterkeste råde deg til å ta en avgjørelse innen fjorten dager.

Regine kikket ned på hendene sine. Hun klemte tom-lene hardt sammen, de ble røde og minnet om strekene pågraviditetstesten.

– Jeg forstår, sa hun.– Det kan være lurt å sette opp en time for inngrep, for

sikkerhets skyld, sa legen. – Hvis du bestemmer deg sent,du er jo et stykke ut i svangerskapet allerede, er det litetrolig at du får time på dagen.

Regine nikket.– Da vil du snart få et brev i posten, sa legen og nikket

for å signalisere at de var ferdige.Da Regine reiste seg, føltes kroppen svevende og rar,

nesten som om hun var vektløs. Idet hun nådde døren,snudde hun seg og så på legen. Har du barn? ville hunspørre. Så fikk hun øye på bildet på skrivebordet. Det vartre jenter, en liten jente i midten av to store, og alle haddedet lange, lyse håret til moren.

*

– Bra du er fornøyd! Det er dette som er jobben vår, vetdu, å regissere andres liv. Frederick smilte til Karl Henrikda han sa det.

Men det ser ikke kunden, tenkte Karl Henrik. Kundenhører bare Fredericks stemme. Han var litt forundret overdet lille stikket han kjente i magen. De hadde alltid trivdesmed å ha det slik. Det var han som skrev dialogene, og Fre-

9

derick som hadde kontakt med kundene. Likevel, tenktehan, Frederick kunne godt ha nevnt ham litt oftere.

– Der var den kunden i boks, sa Frederick og slengtemobilen på bordet. – Han var knallfornøyd med det duhadde skrevet. Ja, ikke at jeg hadde ventet noe annet. Duog jeg, Abel, vi er et dream team!

Frederick løftet beina fra bordplaten og lot dem seilemot gulvet. Skoene var sorte og spisse med et særegentmønster, og de traff gulvet med en høy lyd. Han lente segfremover, holdt håndflaten frem mot Karl Henrik og såpå ham med et lurt smil. Karl Henrik nølte. Så løftet hanhånden og slo den mot Fredericks. Det ble ikke noe smell,bare et slapt klaps. Han hadde aldri vært særlig god på dissehigh five-hilsningene. Ikke forsto han poenget med demheller, det virket barnslig og meningsløst.

– Vet du hva, Abel? Nå synes jeg du skal ta deg en turi parken. Nyte solen. Det har du fortjent, du har jobbethardt og kunden er vår.

En tur i parken? Han så på klokken. Halv tre. Det vir-ket rart å skulle gå så tidlig når han ikke hadde noe spesieltfore. Samtidig, det var ingenting som hastet akkurat nå, oghan kunne trenge en pust i bakken før han tok fatt på nesteprosjekt.

– Da sier jeg takk for det. Jeg går en tur i parken, ogbesøker mor etterpå.

– Ta deg en lang tur i parken.Tonen til Frederick endret seg, han sa det nesten som en

kommando.Karl Henrik klappet sammen Mac-en, børstet litt bøss

10

av skrivebordet og tok på seg frakken. Frederick ristetsmilende på hodet.

– Du er fra en annen tid, Abel, sa han. – Jeg ser degfor meg som familiemann på femtitallet: en far som tarhatten og frakken og forlater arbeidet om ettermiddagen,nikker farvel til sekretæren, «Ha en god ettermiddag, fruHermansen», og spaserer hjem til ferdig middag.

Karl Henrik ble ikke støtt av Fredericks åpenlyse harse-lering. Kanskje var det fordi den var nettopp det, åpenlys,og ingenting som ble gjort halvhøyt bak ryggen hans. Medårene hadde han lært seg å forstå forskjellen.

– Ha en god ettermiddag, sa han og hevet hånden tilfarvel.

– Kos deg i solen, Abel, sa Frederick og satte seg vedskrivebordet igjen.

Karl Henrik ble stående et øyeblikk og betrakte ryggenhans. Frederick Stanghelle, som hadde ny skjorte hver dagog håret på nøyaktig samme måte, en litt rufsete sveis somvar skulpturert på plass med blank gelé. En dag hadde hanbare dukket opp på polet på Elisenberg, der Karl Henrikjobbet. Det måtte være åtte år siden nå, han hadde ikkesett Frederick siden skoledagene da de laget revy sammen.Karl Henrik skrev revytekstene, og Frederick regisserte.Frederick virket ikke overrasket over å se Karl Henrik bakdisken. Han kjøpte en flaske vin, en Pommier Petit Chab-lis, som Karl Henrik anbefalte ham til sjømat. Så la han fraseg visittkortet sitt på disken og sa:

– En kompis og jeg har startet et produksjonsselskap,Adesso. Vi kunne trenge en som deg, en som er pålitelig og

11

dyktig og kan skrive gode dialoger. Det er altfor mange hotshots i denne bransjen, mennesker som vil tjene lettvintepenger, men som ikke har talent og innsatsvilje.

Ja, hvorfor ikke? tenkte Karl Henrik. Adesso holdt til iHoffsveien 22 på Skøyen. Det var lenger unna hjemmet, sådet ville bli vanskeligere for moren å stikke innom. Dess-uten var trolig stillingen bedre betalt. Samme ettermiddaghadde han nevnt det for moren. Hun likte selvsagt ikkeideen i det hele tatt.

– Hva er poenget med å skifte jobb når man trives?hadde hun sagt. – Altfor mange mennesker gjør det ogangrer etterpå, og da er det for sent. Man vet hva man har,men ikke hva man får.

Men han holdt på sitt, og etter hvert kom hun mer pågli. Hun likte at det bare var menn som jobbet i firmaet, dable det ikke så mange intriger. Og å skrive dialoger var ikkedet verste han kunne gjøre, det måtte hun medgi. Nå fulgtehun med på alle episodene av Skjærgårdsliv, og engasjerteseg i hver eneste replikk. Frederick solgte inn manuset tilNRK. Han var god på å mikse og trikse med de rette men-neskene. Og i kulissene hadde han Karl Henrik, som alltidkunne levere varene.

Solskinnet la seg sterkt og varmt over ansiktet og skuld-rene da han gikk gjennom Skøyen sentrum. Han hadde etambivalent forhold til solen. Han kunne like den når denikke var altfor sterk. Når den bare varmet kroppen på enbehagelig måte, slik som nå. Ble det for varmt, føltes luf-ten klaustrofobisk, klebet seg til huden, og han flyktet inni skyggene.

12

Jeg burde gå til mor med én gang, tenkte han, hun blirsikkert glad hvis jeg kommer før. Men noe holdt ham til-bake. Det var ikke tanken på å gå i parken. Han haddealdri helt forstått dette med parker. Han syntes det var enpussig følelse, å gå rundt i en park uten mål og mening,eller sitte på en benk og renne bort i sin egen svette, medhvinende barnehyl i ørene og lukten av andres søppel ineseborene.

Likevel førte beina hans ham mot Frognerparken.Hvorfor skal jeg alltid gå til sykehuset, tenkte han, somom jeg ikke har noe liv, noe eget? Han gikk rundt pågangstiene i parken en stund, nikket til en og annen sommøtte blikket hans. Han klappet faktisk en hund også, blelitt overrasket over det selv, en liten, hvit hund som luk-tet på buksebeinet hans, før eieren rykket den tilbake medbåndet.

Oppover langs Kirkeveien tenkte han på det Frederickhadde sagt, om å regissere andres liv. Hva med mitt liv?tenkte han. Han kunne saktens trenge en god regissør selv.Alt skulle vært annerledes nå. Det var som om han forstodet bedre, dag for dag. Det viktigste var at han var på veitil et sted. Slik det var nå, føltes livet hans som et musikk-stykke som aldri skiftet takt. Og byen, som vanligvis varså pulserende, var stille og tom nå som fellesferien varstartet.

Han ønsket så inderlig at moren skulle få slippe. Kref-ten hadde tæret på henne i årevis. Men hun ville slett ikkedø, virket det som. Hun klamret seg fast i dette seige, flor-tynne grenselandet mellom liv og død, som en flue som

13

hang i spindelvevet og bare ventet på å bli spist. Og hunkloret seg til ham, holdt ham svaiende i spindelvevet medseg.

Han kjente hvordan skoene slo mot asfalten så det smalthelt opp til hodet. La henne få slippe, tenkte han, la hennefå slippe, la henne få slippe.

*

Hun tok telefonen opp fra vesken mens hun gikk bort-over korridoren. Innen to uker måtte hun ha bestemt seg,hadde legen sagt. Hun så på kalenderen. 18. juli. Det varnoe mørkt og tungt over datoen, som om hun kunne høreen svak gongong ved synet av den. 4. mai ville hatt en heltannerledes klang. Eller 10. juni, det var lett og lyst. Men18. juli, det lød bare mørkt og dystert.

Hun husket nesten ikke aborten hun hadde hatt i ten-årene. Det var så lenge siden. Og det føltes ikke som etvalg. Det var bare et uhell, noe som måtte fjernes så fortsom råd var. Alt lå foran henne, hun var sytten år og livethadde så vidt begynt, selvfølgelig kunne hun ikke bli mor,det var helt naturstridig. Nå virket det like naturstridig åskulle ta det bort. Det spiret noe i magen hennes, noe somsprellet, hun hadde sett det med egne øyne. Og hun haddealltid tenkt at hun kom til å få barn når hun var rundttretti. Nå var hun trettifire. Hun var allerede på overtid.Ikke mye, selvsagt, men årene fløy, og hun hadde lest etsted at muligheten for å få barn med defekter, økte etterfylte trettifem. Var det stjernene som hadde hjulpet henne,

14

servert henne en mulighet rett i fanget? Det sto tross alt ihennes personlige horoskop at hun skulle få to barn, tettpå hverandre. Og det var noe insisterende over denne gra-viditeten. De røde strekene hadde lyst mot henne fra denhvite pinnen, som noe som ikke lot seg ignorere. Og vese-net på skjermen, som hun var helt uforberedt på å se, varså sterkt og levende, det var ingen tvil om dets eksistens.Hun var ikke én lenger, hun var to, enten hun ville ellerikke. Du blir ikke yngre med årene heller, tenkte hun, kan-skje har du ikke tid til å vente på en mann. Dette kan væredin sjanse, akkurat nå, og for alt du vet, kan det være dinsiste.

Hun gikk bortover korridoren og kikket på pasientene.Tiden går enda saktere for dem enn for meg, tenkte hun.Det var en slags trøst i den tanken. Det var flere som måttevære i byen i sommer, mot sitt eget ønske. Det var som omOslo gikk inn i et slags vakuum i fellesferien. Luften stostille. Gatene var nesten tomme. En lang og stille påmin-nelse om at hun ikke hadde noen å dra på ferie med. Peterhadde lovet henne at de skulle dra en uke til Syden, et ellerannet sted der de kunne dyrke solen og hverandre. Men detvar før han fikk vite om svangerskapet, før de røde stre-kene. Nå var han på ferie med sin egen familie. Og hun varigjen i byen, gravid og alene. Da hun fikk meldingen om athan var i Spania og at hun ikke måtte tekste ham mer, visstehun at hun aldri mer ville ha noe med ham å gjøre. Aldriville hun bli den som lå på en solseng med barn løpenderundt beina, og han lå ved siden av henne og tekstet til enannen kvinne.

15

Det finnes andre menn, tenkte hun. Og hun var ennåen ung, attraktiv kvinne. Ikke en slik kvinne som sin mor,som var nærmere seksti og fremdeles kunne få menn til åsnu seg etter henne. Men hun hadde normalt pene trekk,var ikke altfor overvektig og hadde pent hår. Når noen gahenne en kompliment, var det alltid håret de fremhevet, detrødlige, bølgende håret. Krøller, sukket venninnene hen-nes henført, som om krusete hår kunne sette alt annet iskyggen.

Hun tok heisen ned til første etasje, gikk ut hovedinn-gangen og fulgte fortauet bort til der Kirkeveien kryssetBlindernveien. Hun kikket bort mot butikken på hjørnet.Gerds Blomster sto det over døren med sorte smijernsbok-staver. Den ene r-en var halvveis flasset av. Da hun kryssetveien, manet bilder av moren seg frem foran henne, slikdet plutselig kunne glitre i alle regnbuens farger i en søle-pytt. Ada Rognsaa var høy og slank med kobberrødt hårsom strakte seg i bølger ned mot korsryggen. Fremdeles lotfaren sine butte, glatte professorfingre gli gjennom hårethennes med beundring i blikket, som om han stakk deminn i en gnistrende fontene. Kanskje undret han seg overom det bare var en illusjon, slik solnedgangen kunne fargevannet oransje.

Faren logret rundt moren bestandig, som en hengivenhund. Ikke en underkuet bikkje, men en glad og fri hundsom lykkelig hadde valgt sin eier, og som bare var glad forat hun ville ha ham. Det var som om han følte det minstehan kunne gjøre, var å underkaste seg henne fullt og helt.Selv var han professor i engelsk litteratur, visstnok med

16

imponerende språkkunnskaper. Likevel lot han morenbriljere med sine fraser og vendinger fra enkle italiensk- ogspanskkurs, og rettet aldri på henne.

Faren brukte opp logringen på moren. Moren brukteden opp på Grefsen skole. Hun svarte vennlig og profesjo-nelt på alle henvendelser fra foreldrene. Hun hadde alltidtid, alltid overskudd, og de hyllet henne for det, det sam-lede foreldrekorpset. Men når hun var alene om kvelden,når barna snek seg innpå henne og forsøkte å kreve noe avhenne og hun satt der med et glass vin og en bok i fanget,da var kroppen hennes stengt. Stemmen hennes var mildtanklagende når hun sa:

– Regine min. Dere har meg hele dagen. Nå må jeg få hamin tid.

Hun sto foran moren og følte seg hjelpeløs og til bry.Hun var en del av «dere», denne store massen av barne-fjes, alt moren skulle drive opp og frem så hun kunnesole seg i glansen av det etterpå. Og dette ble hennesstillfarne straff overfor moren, at det ikke ble noen akade-miker eller kunstner av henne, hun trengte ingen psykiaterfor å finne ut av det. Hun var sprekken i det perfekte,den frivillige sprekken som fortalte omverdenen at morenikke var overjordisk. I det minste fikk hun ikke over-jordiske barn. Regine var blomsterdekoratør, og haddeingen ambisjoner om å bli noe annet. Så man nærmere påresultatene av Rognsaa-søsknenes meritter som hang påveggene i barndomshjemmet, var det ingen store diplomereller idrettspokaler som tilhørte Regine. Bare ordinærevitnemål og svømmeknapper.

17

kristine storli henningsen er født i Oslo i 1974. Hun har arbeidet som journalist, og debuterer nå skjønnlitterært med I skyggen av store trær. Hun bor i Drammen med mann og tre barn.

omslag: terese moe leiner | blæst design

To sjenerte mennesker i en sykehusheis.

Skal de klare å gå videre sammen?

Karl Henrik er på sykehuset for å besøke sin døende mor, som han har levd med hele livet. Det er likevel ikke bare sorg som fyller ham. Regine er en permittert blomsterdekoratør som nett-opp har vært til sin første ultralyd. Barnefaren insisterer på abort, men selv er hun ikke så sikker. Karl Henrik lever av å skrive dialoger til den popu-lære tv-serien Skjærgårdsliv, men får aldri sjansen til å bruke sin replikkunst i det virkelige liv. Regine har vokst opp i en stor og bråkete akademikerfamilie. Selv er hun stillferdig, og kommuniserer best med sin døve bror.

I skyggen av store trær er en varm beretning om to sjenerte mennesker, en blomsterbutikk

og veldig mange fine replikker.

I skyggen av store trær

Kristine Storli Henningsen

Kristine

Storli Henningsen

I sky

gg

en

av

st

or

e t

ræ

r roman

Trønder-Avisa