Knut Lindh

Hvem drepte Jan Wiborg?

© 2014 Kagge Forlag AS

Design: Bolt Designstudio / Anita MyhrvoldLayout: Dag Brekke | akzidenz as

Papir: Holmen Book Cream 70g, 1,8, 1/1Boka er satt med: Sabon 11/14

Trykk og innbinding: Bookwell AB

ISBN: 978-82-489-1521-8

Kagge Forlag ASStortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

Forfatteren har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Amerikanerne har sitt Kennedy-mord. Svenskene sitt Palme-drap.Vi har Gardermoen.

Dagbladet, 6.11.1999

Innhold

Forord Av Daniel Wiborg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13«Selvmordet» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17Tåke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24Eksperter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35Etterspill. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45Mistillit . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55Etterforskningen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68Polite warnings. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72Spekulasjoner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84Dokumentmappen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89Eiendeler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93Det lukkede rom. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98Håndgemeng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104Vitnene. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 107Vindusruten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114

Vitneforklaringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118Løse tråder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122Ingen obduksjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127Selvmord eller drap?. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131Tåkelegging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139Takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 163

Vedlegg 1 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167Vedlegg 2 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 178

9

Forord Av Daniel Wiborg

Lørdag morgen 25. september 1999 fikk jeg vite at min far, Jan Fredrik Wiborg, hadde dødd noen år tidligere. Han had-de falt fra rommet sitt i fjerde etasje på et hotell i Køben-havn 21. juni 1994. Tilsynelatende døde han under mystiske omstendigheter.

Før han gikk bort, hadde min far gjennomført en gransk-ning av metodene som var blitt brukt for å måle vær- og sikt-forholdene på den prosjekterte flyplassen på Hurum. Hans analyser avslørte at det hadde vært feil ved kalibreringen av instrumentene, og at vedtak derfor var blitt fattet på svik-tende grunnlag. I sin kamp for å få fram sannheten, ble han stemplet som en urostifter.

For meg ble denne lørdagen den tristeste dagen i mitt liv. Jeg hadde alltid et håp om å få se far igjen etter mine for-eldres dype konflikt om hvem som skulle ha omsorgen for meg. Jeg vet at det også var hans største ønske å få se meg

10

igjen. Men nå følte jeg en smertefull frustrasjon over ikke å ha blitt informert om denne tragiske hendelsen da den skjed-de, og jeg har spurte meg selv om hvordan det var mulig ikke å finne meg i 1994. På det tidspunktet studerte jeg jo i Brussel og hadde hatt oppholdstillatelse i Belgia i mange år.

Jeg fikk ikke mer etter far enn det minimum loven kre-ver, men jeg har mange vakre minner fra barneårene sammen med ham. Jeg husker ham som en sjenerøs, intelligent, sterk og ærlig mann. Og jeg vet at alle hans slektninger og venner verdsatte ham for disse egenskapene.

Far var utdannet sivilingeniør ved Eidgenössische Tech-nische Hochschule i Zürich, det verdensberømte sveitsiske universitetet for teknologi og naturvitenskap, hvor talent fulle mennesker som Albert Einstein, Wernher von Braun og John von Neumann studerte. Han hadde mer enn 20 års erfaring som ingeniør fra både norske og internasjonale selskaper. Han jobbet innen forskjellige fagområder, men hovedsakelig spesialiserte han seg på systemsikkerhet og kvalitetssikring.

I dag, 20 år senere, sitter vi fortsatt igjen med mange ube-svarte spørsmål om hans død. Hvorfor skulle han reise til København for å møte meg, som han ikke hadde noen avtale med? Hva skjedde den natten? Hvorfor knuste han vinduet når det ville ha vært så mye enklere å frigjøre låsemekanis-men? Hvordan ble klærne hans våte og skitne? Hvorfor ble det ikke foretatt obduksjon? Hvorfor ble han gravlagt så raskt uten at noen brydde seg med å bringe klarhet i de mys-tiske omstendighetene rundt hans død? Hvorfor var det så mange motstridende vitneutsagn?

Etter mitt syn viser omstendighetene ved hans død at han ikke begikk selvmord eller var utsatt for noen ulykke. Jeg vet at far var deprimert til tider, slik mange av oss kan være. Men det er åpenbart for meg at teoriene om sinnssykdom og

selvmord ble valgt for å få saken raskt og enkelt ut av verden. Dessuten er disse teoriene en krenkelse av min far. De føles også urettferdige mot meg, siden det ikke er slik jeg vil at folk skal huske ham.

Det er takket være Knut Lindhs bok at vi er blitt gjort kjent med alle de urimelige påstandene, uklarhetene og svak-hetene ved den etterfølgende granskingen og rapportene – og ikke minst granskernes tydelige mangel på objektivitet.

Mitt håp er at denne boken vil bidra til å få fram sannhe-ten om Jan Fredrik Wiborg gjennom en uavhengig og grundig utredning, og at rettferdigheten til slutt vil skje fyllest. Det fortjener en mann hvis eneste feilgrep var å hevde sannheten.

13

Innledning

Den 4. april 2000 vedtok Stortinget å nedsette en gransk-ningskommisjon som skulle foreta en bred gjennomgang av planleggingen og utbyggingen av den nye hovedflyplassen på Gardermoen, og jusprofessor Eivind Smith ble oppnevnt som kommisjonens leder. Ett av forholdene som skulle granskes var sivilingeniør Jan Fredrik Wiborgs* mystiske dødsfall i København seks år tidligere.

I kommisjonens rapport, som ble overlevert Stortingets presidentskap 1. mars 2001, heter det: «Vårt samfunn – og vårt demokrati – kan vanskelig tåle at påstander om drap eller lignende forhold i statens eller andre maktsentras inter-esse får versere uten at noen forsøker å bringe sannheten for dagen.»1

Forfatteren av denne boken hevder ikke at staten eller andre maktsentra har begått «drap eller lignende forhold». Boken handler om Jan Wiborgs tragiske dødsfall, bare noen

* Senere i boken oftest kalt bare Jan Wiborg.

14

dager etter at han hevdet å kunne bevise at politikerne ble ført bak lyset da Stortinget vedtok å legge Østlandets nye hovedflyplass til Gardermoen, og at han visste hvem som sto bak.2 Beslutningen vakte oppsikt fordi Stortinget med dette omgjorde sitt opprinnelige vedtak om å legge flyplassen til Hurum. Årsaken til snuoperasjonen var at Meteorologisk institutts målinger viste at det var mer tåke på Hurum enn på Gardermoen.3

Jan Wiborg falt ut av vinduet fra rommet sitt i fjerde eta-sje på Hotel Cabinn i sentrum av København 21. juni 1994. Dansk politi slo umiddelbart fast at han hadde begått selv-mord. Det ble ikke foretatt noen teknisk etterforskning, ver-ken på Wiborgs rom eller utenfor hotellet, og hotellets gjester ble ikke avhørt.

Også legen som undersøkte Wiborg umiddelbart etter at han ble brakt til Fredriksberg Hospital, oppga selvmord som dødsårsak. Liket ble ikke obdusert, og dansk politi etterfor-sket aldri saken som et mistenkelig dødsfall.

Nesten syv år senere slo også Smith-kommisjonen fast at Jan Wiborg begikk selvmord. Etter å ha lest rapporten og dens underlagsdokumenter, som har vært hemmeligstemplet i ti år, vil jeg hevde at påstanden om at Wiborg tok sitt eget liv er basert på spekulasjoner. Sakens fakta viser derimot at han ble drept.

I kommisjonsrapportens innledning heter det: «Den såkalte «Wiborg-saken» er i det alt vesentlige et produkt av løse rykter og spekulasjoner. Nå bør Jan F. Wiborgs minne – og Wiborgs familie – få fred.» Kommisjonen skriver det-te til tross for at Wiborgs familie gjentatte ganger oppfor-dret norske og danske myndigheter til å etterforske saken. Etter at kommisjonens rapport ble offentliggjort, skrev Jan Wiborgs eneste barn, Daniel Wiborg, et brev til «Whom it

may concern»: «Jeg vil med dette informere alle berørte par-ter at deler av Kommisjonens rapport om min fars liv og død, etter min mening, i stor grad er subjektiv, urettferdig, til tider til og med ærekrenkende og høyst ufullstendige.»4

Jan Wiborg var ikke politisk interessert, og han ønsket ikke å blande seg inn i striden om hvor den nye hovedflyplas-sen skulle ligge. Han skulle bare foreta en teknisk gjennom-gang av tåkemålingene på Hurum. Da han kom fram til at målingene var feil, ble det avgjørende for ham å få myndighe-tene til å forstå at Stortinget var ført bak lyset i flyplassaken. Wiborg ble en varsler som få ville lytte til. Han ble latterlig-gjort i Stortingets samferdselskomité, og senere tegnet Smith-kommisjonen et bilde av ham som paranoid og suicidal.

Jan Wiborg kan ikke bringes tilbake til live, og Østlan-dets hovedflyplass kommer til å bli liggende på Gardermoen i overskuelig fremtid. Jeg har skrevet denne boken for at Smith-kommisjonens rapport ikke skal bli stående igjen som sannheten om Jan Wiborg.

Oslo, 21. juni 2014Knut Lindh

17

«Selvmordet»

Arkivar Ole Bech Knudsen ble vekket av et kraftig dunk tidlig om morgenen den 21. juni 1994. Han hadde tilbrakt natten på Cabinn, et trestjernes lavprishotell ikke langt fra Søerne i sentrum av København. Lyden som hadde revet ham ut av søvnen, kom fra et sted i hotellet, det følte han seg sikker på.

Bech Knudsen så på klokken, som viste 06.00. Et øyeblikk senere hørte han glass som singlet og falt mot bakken. Han sto opp og gikk bort til vinduet og kikket ut. Det var glasskår på brosteinen utenfor.

Arkivarens første tanke var at det hadde brutt ut brann i hotellet, og et øyeblikk ble han ble stående og lytte etter brannalarmen. Men alt var stille, så han la seg igjen og sov videre.

Ole Bech Knudsen hadde bestilt telefonvekking kvelden før, og klokken 06.45 ringte telefonen som avtalt. Han sto opp og gikk inn på badet for å barbere seg. Et kvarter senere hørte han et nytt dunk. Nå var han ikke i tvil om at lyden

18

kom fra et sted utenfor hotellet, så for annen gang denne morgenen kikket han ut av hotellvinduet.

Først trodde han at det var en madrass som lå på bakken i bakgården, men ved nærmere ettersyn så han at det var en naken mann. Han lå på ryggen med hodet mot hotellets grunnmur, og med bena vendt skrått bakover.

Ole Bech Knudsen, som hadde rom i første etasje, løp ut i resepsjonen, der resepsjonisten, Helle Westermann, allerede hadde begynt å sjekke ut gjester. Knudsen sa at en mann had-de falt ut av et vindu, og ba resepsjonisten ringe etter sykebil. Westermann ropte til sin kollega, Søren Greve, at han måtte tilkalle ambulanse. Greve gjorde som han ble bedt om, og Helle Westermann løp ut i bakgården, der hun så en mann ligge livløs på ryggen. Synet av den maltrakterte kroppen skremte henne fra å gå helt bort til ham. I stedet skyndte hun seg tilbake til resepsjonen. Kort etter kom ambulansen, som ble dirigert inn i bakgården av Søren Greve.

Birte Jensen, som bodde i en leilighet i murgården på skrått overfor Hotel Cabinn, var også tidlig oppe denne morge-nen. Da hun ved syvtiden hengte opp noen BH-er til tørk i kjøkkenvinduet, så hun en mann sitte i vinduskarmen i et av hotellrommene i fjerde etasje. Overkroppen hans var naken, og ryggen vendte ut mot gårdsplassen. Han holdt fast i vin-duskarmen med den ene hånden. Slik satt han i minst fem minutter mens Birte Jensen holdt på med sitt i leiligheten. Det slo henne ikke at mannen var i fare.Med jevne mellomrom kastet hun et blikk over mot hotel-let, og plutselig så hun at mannens hode og overkropp beve-get seg inn i hotellrommet. Kort etter kom overkroppen ut av vinduet igjen. Hun fikk inntrykk av at mannen prøvde å