HJEMS J Ø M A N N S K I R K E N – N O R S K K I R K E I U T L A N D E T

2/18

Trygg havnNÅR DINE KJÆRE ER LANGT HJEMMEFRA

UgandaNORSK MISJONSPILOT

I ØST-AFRIKA

Klara BreivikHUSHJELPEN SOM

ENDRET SJØMANNSKIRKEN

Sveits o’hoi!BLI MED SJØMANNSPREST LENA REBEKKA RISNES

TIL FJELLS – OG BLANT NORDMENN I GENÈVE

TALL KAN TALEDET BLE INGEN rekordhøye besøkstall i fjor, ingen bryllupsboom eller økning i gudstjenestedeltagelse og skipsbesøk. Tvert imot viser Sjømannskirkens stati­stikk for 2017 en nedadgående trend på flere områder.

Betyr det at Sjømannskirken er på vei nedenom og hjem? Nei, på ingen måte. Alle som driver med stati­stikk vet at én ting er å telle, noe annet er å finne tall som har nytteverdi.

Sjømannskirken har ikke en uttalt målsetting om å vokse for hvert år. Med de ressurser vi nå rår over, har vi kanskje nådd toppen. Kvaliteten i det vi gjør er vik­tigere enn kvantiteten. Og den kan vanskelig måles. I tillegg er det mange ytre faktorer som på ulike måter kan gi store utslag i vårt tallmateriale.

Så hvorfor bruker vi da tid på å føre et detaljert dags­register og telle både den enkelte og de mange?

Fordi tallene dokumenterer aktivitet, og er viktige både i forhold til satsingsområder, samarbeidspart­nere og økonomiske bidragsytere. Når vårt kirkelige oppdrag er å være der nordmenn er, er det også nød­vendig å ha tall som viser hvor norske miljøer bygges ned – og opp. Dette kan brukes til å utvikle virksom­heten, til å ta strategiske valg og, ikke minst, til å feire når gode tall rapporteres.

Det er ingen tvil om at Sjømannskirken fortsatt utgjør en forskjell for svært mange nordmenn i utlan­det, i hverdag og fest, i sorg og glede. Men ettersom flere av pilene peker nedover over tid, er det klokt å finne ut hva som kan ligge bak. For som en statistiker en gang sa: «Tallene lyver ikke, men de kan av og til skjule sannheten».

INGE MØRLAND

REDAKTØR

god paske

Foto

: Mo

rte

n O

pe

dal

velkommen

(8) VANSKELIG AVSTAND Sjømannskirken stiller opp

(18) MIN JOBB Eivind Lindtjørn i Uganda

(20) SVEITS Oppsøkende kirke i alpeparadis

(27) MITT HJEM Ragnhild Gundersen i Singapore

(32) SVALBARD Verdens nordligste prest

(38) SJØMANN I SYDEN Fra de sju hav til Gran Canaria

(41) EN TJENENDE KIRKE Nedtelling til generalforsamling

(46) HUSKER DU …? Den uforlignelige «tante Klara»

(52) FOLK Kulturminister Trine Skei Grande

TALLENE FOR 2017 ble publisert i mars i år, og viser en nedadgående trend på flere nøk­kelområder for Sjømannskirken. General­sekretær Ørnulf Steen ser på utviklingen med bekymring, men advarer mot å legge for stor vekt på enkelttall i statistikken.

– Hvis vi kun ser på tallene, kan de lett tolkes som om det er mindre behov for Sjø­mannskirken nå enn tidligere. Derfor er det viktig å understreke at en rekke ytre faktorer kan gi store utslag på Sjømanns­kirkens tallmateriale, sier Steen og nevner nordmenns endrede reisevaner, en urolig verdenssituasjon og krevende økonomiske tider i den maritime næringen.

Sjømannskirken hadde i fjor 650 000 møter med mennesker, rundt 50 000 færre sammenlignet med året før.

– Men spør du utenrikstjenesten om samarbeidet i konsulære saker, nærings­livet om beredskapsavtalene, turopera­tører, studentorganisasjonen ANSA og andre, tror jeg de vil si at Sjømannskirken

svarer på behovene. Utviklingen er heller ikke så entydig som tallene kan tyde på. Ved flere kirker opplever vi stabilitet og vekst både i antall møtte og i oppslutnin­gen til kirkelige handlinger. Likevel, det at de fleste tallene totalt sett går nedover utfordrer oss og aktualiserer spørsmål som vi må arbeide grundig med fremover.

Generalsekretæren fremhever tre stra­tegiske grep som han håper vil slå positivt ut for Sjømannskirken.

– Vi er i gang med å øke antall mobile prestestillinger for å styrke vår evne og mulighet til å være flere steder. Vi skal ha en gjennomgang av samtlige kirker for å se om vi er på riktig nivå, aktivitets­ og res­sursmessig. I tillegg har vi en kontinuer­lig vurdering av virksomheten for å sikre at vi er der vi skal være eller om det er andre steder hvor behovet for vår tilstede­værelse er større.

Den desidert mest besøkte sjømanns-kirken ligger i Arguineguin på Gran Canaria. Kirken hadde i løpet av fjoråret 81 427 besøkende.

aktuelt

«Det at de fleste tallene totalt sett går nedover utfordrer oss»

HÅPER TRENDEN SNUR – Vi må ta utviklingen på alvor, sier generalsekretær Ørnulf Steen.

81 427

Les mer på sjomannskirken.no/2017

4 HJEM

TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO

Ark

ivfo

to: L

inn

Me

vold

Sko

ghe

im

Sjømannskirken i Albir-Villajoyosa topper listen over antall guds-tjenestebesøkende i fjor med 11 341 deltagere. Til sammen 87 373 nordmenn deltok på gudstjenester i Sjømanns-kirken i 2017, seks prosent

færre enn året før.

Ørnulf Steen, generalsekretær i Sjømannskirken.

HJALP OVER 1300 NORDMENN I 2017 bisto Sjømannskirken 1349 nordmenn i nød langt hjemmefra. Flere av dem var barn. Tallmessig er de største utfordringene ved store turistdestina-sjoner, og mange av de tyngste tilfellene har sammenheng med rus, psykiatri, omsorgssvikt og vold. Ved Sjømannskirken i Pattaya, Thailand, ble det registrert 424 sosialsaker. Det var her flest nordmenn i utlandet fikk hjelp i en akutt livs-situasjon i fjor. Sjømannskirkens sju stasjoner i Spania, inkludert lavterskeltilbudet Familieveiviseren, håndterte til sammen 566 sosialsaker.

HALLO, BERGEN!Sjømannskirken fikk i fjor et overskudd på 12,2 millioner kroner av en omsetning på 176 millioner kroner.

GRATULERER MED ET SOLID ØKONOMISK RESULTAT!– Takk! Vi gleder oss over et godt resultat som gir nødvendig handlingsrom inn i en spennende og krevende tid.

HVA ER HOVEDÅRSAKENE TIL OVERSKUDDET?– Det skyldes først og fremt god kostnadskontroll og sunn nøysomhet ute og hjemme. I tillegg har vi hatt ufrivillig vakanse i flere stillinger enn normalt. Men selv om vi endte i pluss, bød fjoråret også på utfordringer. Nedgangen i inntektene var større enn forventet. Dette vil trolig fort-sette de neste årene. Vi har derfor innrettet driften på et lavere kostnadsnivå, noe som har gitt besparelser og bedre grunnlag for å drive i balanse i tiden fremover.

HEIN KVALHEIM

ØKONOMISJEF

HJEM 5

r I Rotterdam ble det utført 194 skips-besøk i fjor.

v Jan Tommy Fosse, utenlandssjef i Sjømannskirken.

ANTALL SKIPSBESØK er på et historisk bunnivå. 9228 norske sjøfolk fikk besøk av Sjømannskirken i fjor, en nedgang på 7289 sjøfolk sammenlignet med året før.

– Nedgangen henger sammen med en utvikling Sjømannskirken ikke rår over alene, sier utenlandssjef Jan Tommy Fosse og viser til at det blir stadig færre norske båter i utenriksfart med nordmenn om bord.

Sjømannskirkene i Aberdeen, Rotter-dam og Antwerpen, samt besøkstjenesten for offshore-flåten langs norskekysten, sto for brorparten av organisasjonens skips-besøk i fjor.

Mange nordmenn legger påske ferien til utlandet. Sjømanns kirken har et variert tilbud alle høytidsdagene. Sjekk nettsiden sjomannskirken.no før du drar.

aktuelt

Slutt i Okpo16. FEBRUAR vedtok hovedstyret å legge ned Sjømannskirken i Okpo, etter åtte års prøvedrift. Årsaken var at det ikke lenger var tilstrekkelig brukergrunnlag for et eget kirkebygg på den sørkoreanske øya Geoje. 15. mars ble leiekontrakten sagt opp og dørene stengt.

– Det var en vemodig dag både for oss og de gjenværende nordmennene i byen, selv om vi over noe tid har skjønt at det gikk mot avvikling. Vi er glade for alt Sjømannskirken i Okpo har fått bety gjennom disse årene, sier daglig leder Per Inge Herner.

Sjømannskirken i Okpo ble opprettet i 2010 på bakgrunn av økt norsk tilstede-værelse i Sør-Korea knyttet til bygging av installasjoner i norsk offshorevirksomhet. Store deler av utgiftene til kirkedriften ble dekket av norsk næringsliv i området. Nå er de siste prosjektene i avslutningsfasen og blir trolig ikke erstattet av nye.

Videre betjening av nordmenn i Sør-Korea blir ivaretatt av den ambulerende sjømannspresten i Asia.

Ark

ivfo

to: Ø

yvin

d S

æth

re

REKORDFÅ SKIPSBESØKLar Sjømannskirken norske sjøfolk seile sin egen sjø?

Foto

: Mo

rte

n O

pe

dal

6 HJEM

TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO

BYGGER NY KIRKE Hovedstyret har gitt klar-signal for bygging av ny sjømannskirke i Pattaya, Thai-land. Prosjektet har en kost-nadsramme på 18 millioner kroner, inkludert tomtekjøpet.

Dagens lokaler har for lengst blitt for små og behovet for et større og mer egnet sted har vært påtrengende. I tillegg har utleier signalisert at leie-avtalen ikke blir fornyet etter sommeren 2019.

For to år siden kjøpte Sjømannskirken en tomt 100 meter fra dagens kirke. Fjoråret ble brukt til å plan-legge og tegne bygningen, og i januar i år kom endelig byggetillatelsen. 16. februar vedtok hovedstyret å bevilge de nødvendige midlene til Pattaya, slik at byggepro-sessen kunne igangsettes.

Den nye sjømannskirken vil trolig være innflytningsklar om ett år.

MALLORCA PÅ BRYLLUPSTOPPEN I fjor ble 99 par viet i den norske sjømannskirken på Mallorca. Det var elleve flere enn nummer to på vigselslisten, nemlig Gran Canaria.

Alt i alt ble det inngått 686 ekteskap i sjømannskirkene rundt i verden fjor. Det er en kraftig nedgang sammenlignet med toppåret 2008, da antall vielser var på 1327. Samtidig viser 2017-tall fra Statistisk sentralbyrå at det samlet sett ikke har vært så få ekteskapsinngåelser i Norge siden 2006.

– Jeg er usikker på om potensialet var høyere enn det som kan leses ut av fjor-årets besøksstatistikk, men vi må uansett ikke slå oss til ro med at pilen peker ned-over. Vi må ha som mål at vi gjør vårt ytter-ste for dem som seiler. Ikke for statistik-kens skyld, men fordi norske sjøfolk er en prioritert målgruppe og dermed bestem-mende for hvor og hvordan vi bruker våre ressurser ulike steder, sier Fosse.

Utenlandssjefen mener det påhviler

Sjømannskirken et spesielt ansvar over-for sjøfolkene.

– Navnet vårt både utfordrer og forplik-ter. Jo mindre vi fokuserer på skipsbesøk som en viktig del av vår oppsøkende tje-neste, desto vanskeligere blir det å finne båtene og bli kjent med sjøfolkene. Det krever en kontinuerlig oppdatering og for-nying av kompetansen slik at kunnskapen og interessen for skipsbesøket ikke blir borte når det kommer nye medarbeidere.

Pattaya

Sykebesøk er en sentral del av Sjømannskirkens oppsø-kende virksomhet. I fjor besøkte

Sjømannskirkens medarbeidere til sammen 3954 nordmenn på sykehus verden over,

769 færre enn i 2016.  

Foto

: Mo

rte

n O

pe

dal

HJEM 7

TEKST SOLRUN DREGELID FOTO MORTEN OPEDAL

I ti år har Nikita Rodriguez kjent på en sorg over å ikke få være sammen med sin tvillingssøster i Bolivia. Møt henne og to andre

som på ulike måter har opplevd at Sjømannskirken var der når de selv ikke kunne.

– JEG BÆRER HENNES SMERTE

D et er vondt. Skikkelig vondt.

Slik beskriver Nikita Rodriguez (31) hvordan det føles å ikke kunne være til stede for tvilling søsteren Madelaine, som sitter i varetekt i Bolivia. Hun kla­rer ikke å si mer før tårene kommer. Det har blitt mange tårer de siste ti årene. I empati med tvilling­søsterens smerte. I frustrasjon over at hun enda

ikke har fått en rettskraftig dom. I sinne over hennes veivalg, som også har ført til store belastninger for Nikita og moren i Norge.

– Det har vært noen skikkelig tøffe år hvor jeg selv ikke har klart å gå videre i livet. Men oppi alt det tunge har det lettet veldig på min byrde at sjømannspresten har kunnet være der i mitt sted, sier Nikita.

ARRESTERT PÅ FLYPLASSEN. Det var den 19. mai 2008, at Niki­tas liv ble snudd på hodet. Hun holdt på å innrede sin nye leilig­het i Fredrikstad, da telefonen ringte. Kjæresten til Madelaine ba Nikita sette seg før han kom med budskapet: «Søsteren din er tatt med kokain på flyplassen i Bolivia».

– Jeg ante ingenting om at Madelaine var i Bolivia. Derfor trodde jeg ikke på ham. Deretter ble jeg sint. Da jeg faktisk forsto at det var sant, følte jeg at livet gikk i svart.

Snart fikk hun vite, som resten av Norge, at hennes da 21 år gamle tvillingsøster og hennes to venninner på 17 og 18 år, hadde blitt pågrepet med 22,4 kilo kokain på flyplassen i Cochabamba. Søsteren hun hadde delt køyeseng med i oppveksten og hvisket sine innerste hemmeligheter til i tenårene. Søsteren hun hadde kranglet med, og beskyttet når noen hadde ertet henne. Nå satt

(1) Madelaine Rodri-guez ble fengslet for

forsøk på smugling av kokain i Bolivia i 2008. (2) I ti år har

Nikita Rodriguez jobbet utrettelig for å få tvillingsøsteren

hjem til Norge.

HOVEDSAKEN DE DER HJEMME

hun fengslet sammen med 180 andre kvinner som var arrestert for ran og drap i Latin­Amerikas fattigste land. Med seg bak murene hadde Madelaine sin da to år gamle datter.

– Det var en helt surrealistisk situasjon. Det verste var å for­midle beskjeden til mamma. Hun ble selvfølgelig totalt knust, og har egentlig aldri helt kommet seg igjen.

Ekstra vanskelig var det fordi bare seks måneder tidligere hadde moren mistet sin eldste datter, og tvillingsøstrenes store­søster, i en tragisk bilulykke.

– Både Madelaine og jeg sto storesøsteren vår veldig nær. Det var et grusomt tap for hele familien og vi var fremdeles i sorg da Madelaine ble fengselet i Bolivia.

TOK MED DATTEREN HJEM. Mange spørsmål kvernet: Hvor lenge ville Madelaine bli værende i fengselet? Hvordan var sonings­forholdene? Og den største bekymringen av alle: Hvordan hadde Madelaines datter det?

Tre uker etter arrestasjonen dro Nikita og moren til Cochabamba for å hente toåringen hjem til Norge. Tårene renner nedover kin­nene hennes, når hun tenker tilbake på en av de vanskeligste dagene i sitt liv.

– Datteren var veldig knyttet til Madelaine, og vi klarte ikke å skille dem når hun var våken. Så da hun sovnet i fanget til Made­laine, tok vi henne med oss. Hun gråt etter moren sin dag og natt hele det neste året. Madelaine var selvsagt også dypt fortvilet, forteller Nikita.

I perioden etter den første Bolivia­turen, var Nikita mest sint på tvillingsøsteren. Det skulle gå flere år før de pratet sammen igjen.

Foto

: NT

B S

canp

ix

1

10 HJEM

Jeg har ikke klart å gå videre i livet selv

Niktia Rodriguez

2

HJEM 11

HOVEDSAKEN DE DER HJEMME

Det var så godt å holde rundt henne igjen

Nikita Rodriguez

1 2

12 HJEM

for henne, og ikke kunne gi henne en klem når hun trenger det, er noe jeg har hatt mareritt om.

I slike stunder har det hjulpet at den ambulerende sjømanns­presten i Sør­Amerika, jevnlig har tatt turen til San Sebastian­fengselet i Cochabamba. Sjømannspresten har som oftest vært i byen over flere dager, og vært et medmenneske Madelaine har pratet norsk med. Sjømannspresten har også hjulpet henne med innkjøp og andre praktiske ting, og har i tillegg holdt flere guds­tjenester bak murene.

– Gjennom det søsteren min har fortalt, har jeg skjønt at sjø­mannspresten bryr seg om henne, og at de har pratet sammen om det meste. Det har vært veldig befriende for meg å vite at det har kommet et ikke­dømmende menneske som har fylt Madelaine med noe godt når jeg selv ikke har hatt muligheten. Det har helt klart lettet noe av smerten min, sier Nikita.

GJENFORENING ETTER SJU ÅR. Etter den første vanskelige turen til Bolivia, skulle det gå sju år før Nikita igjen tok den lange turen tilbake til Cochabamba. Da hun omsider omfavnet søsteren sin igjen, klarte hun ikke å slippe taket.

– Jeg klamret meg fast til henne og gråt. Det var så godt å holde rundt henne igjen og gi henne den klemmen jeg hadde hatt lyst til å gi i så mange år. Sinnet, frustrasjonen og tomrommet jeg hadde følt på så lenge, alt forsvant da jeg fikk møtt henne, sier Nikita og smiler og gråter om hverandre.

I tre uker var det som om tvillingsøstrene levde i en boble. De glemte murene, de andre fangene og den håpløse situasjonen Madelaine befant seg i. De var bare to søstre som hadde mye tid å ta igjen.

– Det var helt grusomt å forlate henne. Heldigvis kom sjø­mannspresten på besøk like etter at jeg hadde dratt. Det var en trøst for oss begge.

Før Nikita dro lovet hun Madelaine at hun ikke skulle gi opp før søsteren var ute av fengselet. I 2016 klarte Nikita å samle inn 122 000 kroner, som var nok til at Madelaine kunne bli løslatt mot kausjon etter nesten åtte år i varetekt. Saken mot henne er derimot ikke avgjort, og hun får ikke lov til å forlate Bolivia fordi hun er ilagt meldeplikt.

– Jeg jobber fortsatt med å få saken ferdigbehandlet. Bare når en rettskraftig dom har falt, kan hun sone ferdig og komme hjem til Norge, sier Nikita Rodriguez.

(1) Musikken er Nikita sin terapi. Sangen «Llivet går videre» laget hun etter at søsteren ble kausjo-nert ut av fengselet.

(2) Madelaine sitter nå i varetekt i Cocha-bamba på det tiende året. De siste to årene med meldeplikt utenfor fengselet.

– Jeg så hva datteren hennes måtte gå gjennom, og hvordan mamma måtte lide. Selv satte jeg livet mitt på vent for å jobbe med saken hennes. Det eneste jeg klarte å tenke var «for en ube­tenksom og egoistisk handling hun gjorde da hun tok med seg de Adidas­baggene til flyplassen», sier hun.

UENDELIG SØSKENKJÆRLIGHET. Bekymringer og stress, gjorde at Nikita ble langtidssykemeldt fra jobben på et ungdomshjem. Karrieren som modell tok også slutt.

– Fotografen sa jeg så helt død ut i øynene, og ville ikke bruke bildene av meg lenger.

Det verste synes hun imidlertid er å se tilbake på at hun også forsaket kjærligheten.

– Jeg hadde et altfor stort følelseskaos til å klare å være i et for­hold i denne perioden. Kanskje hadde jeg vært gift og hatt egne barn nå, hvis livet ikke hadde tatt en annen retning, sier hun og ser ned.

Selv om Nikita har vært sint på Madelaine, er det likevel kjær­ligheten og empatien til henne som er sterkest.

– Jeg har en kjærlighet for søsteren min som er uendelig. Jeg bærer hennes smerte.

PREST PÅ FENGSELSBESØK. Nikita har hele tiden følt et ansvar for å få tvillingsøsteren frikjent, men også for å holde henne oppe da hun har hatt sine tyngste dager.

– Noe av det verste disse ti årene har vært å vite at hun sitter i Bolivia og har det vanskelig. Å ikke ha muligheten til å være der

Foto

: Tho

mas

Nils

son

NT

B S

canp

ix

HJEM 13

HOVEDSAKEN DE DER HJEMME

Da Anne Lundgreen (48) ble oppringt fra Miami, hørte hun med en gang på datterens stemme at noe var galt.

– Vanligvis pleier Stine å finne løsninger på alt selv, men nå var det «Mamma, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!»

Den kraftigste orkanen som noen gang var registrert i Atlanterhavet var på vei. Dramatiske meldinger som «Monsterorkanen fortsetter sin knusende ferd», «Ekstremt farlig» og «Florida beordrer evakue­ring» dominerte nyhetsbildet før «Irma» nådde det amerikanske fastlandet 9. september i fjor.

REDD OG RÅDVILL. De to norske venninnene Stine Lundgreen (22) og Renate Bekkeland (22) var i Miami på en etterlengtet ferie. De hadde sett for seg avslappende dager på stranden og var lykkelig uvitende om ekstremværet som var på vei.

– USA­ferien deres ble ikke helt som planlagt, sier Anne og for­teller om de intense dagene og timene for datteren i Miami og familien hjemme i Drammen.

– Jentene var på et kjøpesenter da Renates mor ringte dem. Hun hadde sett TV­bilder fra «Irmas» herjinger på flere øyer i Atlanter­havet og hørt at orkanen var på vei mot Florida med uforminsket styrke. Hun mente at de måtte komme seg bort fra området.

Det var da Stine ringte hjem.– Da jeg hørte panikken i stemmen hennes ble jeg også redd.

Stine fortalte at det gikk rykter om at Miami Beach, hvor de hadde leiligheten sin, var evakuert. De visste ikke hvor de skulle gjøre av seg. Det er ingen god følelse når noen du er glad i er langt hjemme­fra og ber om hjelp, og så vet du ikke hvordan du skal hjelpe.

ENORM LETTELSE. Venninnene befant seg i et potensielt katastrofe­område. Flyplassene ble stengt og folk hamstret mat og vann. Sam­tidig begynte været i Miami å bli dårligere med kraftig regn, lyn og torden.

– Stine oppdaterte meg hele tiden både via telefon og SMS. Hun

fortalte at der de oppholdt seg var det ikke så ille som media hjemme i Norge skulle ha det til. Jeg var fortsatt bekymret, men ikke hys­terisk, sier Anne.

Før Stine og Renate klarte å finne en løsning, hadde Renates mor fått en idé: «Kontakt Sjømannskirken!»

Neste gang Stine ringte hjem, merket Anne at datte­rens stemme var annerledes.

– Hun hadde fått roen tilbake. Sjømannspresten ga instruksjoner som beroliget både dem og meg. Det var en enorm lettelse, sier Anne.

Sjømannspresten fortalte dem at ryktet om Miami Beach ikke stemte. Venninnene kunne

derfor trygt dra tilbake til leiligheten og bli der over natten. Så skulle de pakke koffertene sine og senge­

tøy, og innlosjeres i sjømannskirken. Det var forventet at «Irma» skulle treffe sørkysten av Florida om ettermid dagen

neste dag. – Jeg trodde Sjømannskirken var en møteplass hvor man spiser

vafler og drikker kaffe. Jeg ante faktisk ikke at de hjelper i krise­situasjoner med overnatting og slikt. Da Stine sa de kunne evaku­ere dit, tenkte jeg bare «selvfølgelig, for en glimrende idé!»

TRYGT TILFLUKTSSTED. Sjømannskirken ligger omtrent en times kjøring fra Miami Beach. I tillegg er kirken bygd for å tåle en kate­gori 5­orkan.

Sammen med 25 andre norske «orkanflyktninger», bodde Stine og Renate i kirken i fire dager. Der hadde de feltsenger, mat og drikke, førstehjelpsutstyr og nødaggregat. Ventetiden var likevel nervepirrende. Hjemme i Drammen fulgte Anne Lundgreen spent med på oppdateringene via kirkens Facebook­side.

– Jeg fikk inntrykk av at de nesten var på en slags leirskole. De spilte spill, lekte med de minste barna og koste seg. Selv om Miami heldigvis unngikk det verste av orkanen «Irma», var det godt å vite at Stine hadde søkt tilflukt i et trygt sted og var omgitt av folk som tok vare på henne. Det gjorde at jeg kunne sove godt om natten.

– JEG VISSTE IKKE HVORDAN JEG KUNNE HJELPE

Datteren til Anne Lundgreen søkte tilflukt i Sjømannskirken i påvente av orkanen «Irma».

14 HJEM

Anne Lundgreen er takknemlig for at Sjømannskirken i Miami tok vare på datteren hennes under ekstremværet i fjor.

HJEM 15

Roger Nandrup Pettersen er glad for at sønnen hans har fått et nettverk i Sjømannskirken på Gran Canaria.

16 HJEM

HOVEDSAKEN DE DER HJEMME

Han var 15 år da livet tok en ny vending. Jør­gen Pettersen, den nest eldste i søskenflok­ken på fire, ble aldri frisk etter en tøff runde med kyssesyken. Den aktive og sosiale gutten,

som sang i kor, spilte gitar og håndball, ble plutse­lig sengeliggende de fleste av døgnets timer. Et år senere fikk han diagnosen ME, også kjent som kronisk utmattelsessyndrom.

FLYTTET TIL ARGUINEGUIN. – Jørgen er en ekstremt sosial og utadvendt person. Han er helt avhengig av å være sammen med andre mennesker for å ha det bra. Det verste var egentlig hvor mye han led av å nesten ikke orke å treffe alle kameratene sine lengre. Det var tøft både for ham og for oss andre i familien.

Roger Nandrup Pettersen (54) ser ettertenk­somt ut av stuevinduet i huset på Skiptvet i Østfold. Åkerlandskapet er dekket av snø og og oppe på hau­gen, den lokale kirken. Omgivelser som minner ham om tiden da han og sønnen hadde hverdagen sammen.

– Det er egentlig den trivielle hverdagspraten jeg savner mest. Den om løst og fast. Den får du ikke på samme måte når du prater via Skype.

Samtidig er faren glad for beslutningen sønnen tok for fem år siden om å flytte til Arguineguin på Gran Canaria. Det tørre og varme klimaet gjorde at krop­pen hans fungerte bedre. Den da 20 år gamle gutten klarte å ta noen fag fra videregående, og orket også å være litt sosial et par ganger i uken.

TRYGGHET I UTRYGGHETEN. – Etter å ha sett hvor vondt Jørgen hadde det her i Norge, var det veldig godt å se at han igjen fikk være den han egentlig er – en sosial, omsorgsfull og aktiv gutt. Selv om han også der kan ha dårlige dager og merke begrensningene, har han fått et betraktelig bedre liv.

Verken Roger eller kona hadde reist noe særlig da sønnen sa han ville flytte til et varmere land. I Spania hadde de aldri vært. Nå legges alle ferier, inkludert årets påskeferie, til Gran Canaria.

– Nå er vi godt kjent i de omgivelsene Jørgen ferdes i, men da han først dro var Spania

et fremmed land for oss. Vi følte der­for på både usikkerhet og utrygghet. Da vi fikk vite at han hadde ordnet med leilighet like ved Sjømannskir­ken i Arguineguin, var det en enorm

trygghet for oss.Før sykdommen hadde Jørgen, i lik­

het med resten av familien, vært aktiv i den lokale menigheten. Det var derfor

naturlig å oppsøke den norske kirken i byen. Der ble han raskt kjent med de som jobbet der, og andre på hans egen alder som som vanket på KRIK­treningene og fredagskafeen. Snart var hele hans nye nettverk i og rundt sjømannskirkemiljøet.

FORSONING OG SAVN. – Vi savner Jørgen hver dag! Og jeg vet at han også aller helst ville bodd nær fami­lien i Norge. Samtidig har vi forsonet oss med at det ikke går. Da er det godt å vite at han er omkranset av omsorgsfulle mennesker fra sjømannskirken.  De besøker ham når han må på  sykehuset, og tar all­tid vare på ham i vanskelige situasjoner, som da faren min døde i fjor høst, forteller Roger.

Jørgen var for syk til å reise hjem til begravelsen. Sjø­mannskirken stelte da i stand en privat seremoni i kir­kerommet, samtidig som begravelsen fant sted i Norge.

– Jeg opplevde at Sjømannskirken tok Jørgen veldig på alvor og at det ble en verdig og fin minnestund. Det var en trøst og støtte at noen kunne være der for ham når vi selv ikke kunne. Sjømannskirken blir som en ekstra familie og det er vi som foreldre veldig takk­nemlige for, sier Roger Nandrup Pettersen.

– JEG SAVNER HAM HVER DAG

Sønnen til Roger Nandrup Pettersen flyttet til Gran Canaria for å fa et bedre liv.

HJEM 17

18 HJEM

HJEMLENGSEL1/4

SAVNER MINSTVinteren

SAVNER MESTNorsk tillit og ærlighet

EIVIND LINDTJØRN FLYR MISJONÆRER OG NØDHJELP TIL NOEN AV AFRIKAS MEST AVSIDESLIGGENDE PLASSER.

Vingenes herre

/ min jobb /

EIVIND LINDTJØRN

Alder 40 år Sivilstatus Gift, to barn

Fra BergenJobb Pilot i Mission Avia-tion Fellowhip (MAF) med base i Uganda, utsendt av Norsk Luthersk Misjons-

samband

TEKST INGE MØRLAND FOTO MISSION AVIATION FELLOWSHIP

– Er du mest pilot eller misjonær?– Mitt yrke er pilot, men mitt over­ordnede mål med tjenesten er å gjøre Jesus kjent og bringe hjelp til lidende. Jeg har ikke noen dragning mot å fly i farlige områder, men det er der det er mest behov for våre tje­nester.

– Hvordan havnet du i Mission Aviation Fellowship (MAF)? – Jeg begynte i MAF i 2006, men vokste opp i Etiopia som misjonær­barn på 1970­, 80­ og 90­tallet. Jeg så fattigdom og lidelse på nært hold og det gjorde inntrykk på en liten gutt. Som 16­åring bestemte jeg meg for å bli misjonspilot, mye drevet av en lengsel til barndommens Afrika, min kristne tro og eventyrlyst.

– Hva er dine hovedoppgaver som misjonspilot?– Jeg flyr personell og forsyninger for kirker, misjons­ og hjelpeorga­nisasjoner til Uganda, Kongo og Sør­Sudan. MAF prioriterer å fly til destinasjoner som ellers ville vært utilgjengelige eller vanskelig tilgjengelig.

– Hvilke egenskaper kreves i  jobben din?– For det første må du ha en kristen tro og et kall til en slik tjeneste. Å bo i et utviklingsland er ofte krevende og frustrerende, og eventyrlysten dabber fort av, selv om dette abso­

lutt også er en god egenskap å ha. Ellers må du kunne jobbe selvsten­dig og trives med til tider stressende og utfordrende forhold.

– Hva er det viktigste du har lært av utenlandsoppholdet så langt?– Jeg har lært å stole mer på Gud. Jeg lener meg mer og mer på Ham.

– Hvilket forhold har du til Sjø-mannskirken?– Jeg har ikke bodd noen steder hvor det har vært en sjømanns­kirke, men jeg kjenner flere som har jobbet i organisasjonen.

– Hvilket råd vil du gi til andre nordmenn som drømmer om å jobbe ute?– Se etter muligheter og prøv! Mange tror nok at det er et for stort steg og lar være i frykten for det ukjente. Derfor er det viktig å tenke godt gjennom hva som moti­verer deg til å dra. Det er veldig beri­kende å jobbe i en annen kultur og under andre himmelstrøk. Det utvi­der horisonten din og du lærer mer om deg selv.

– Hva gjør du om ti år?– Ingen anelse. Jeg håper jeg kan være i denne tjenesten i mange år til, så det kan hende jeg fortsatt er her i Kampala, Uganda. Når barna er eldre blir det kanskje Israel, USA, eller til og med Norge.

HJEM 19

Lena Rebekka og Ole Jakob Risnes er høyt og lavt for å møte nordmenn i Sveits.

TEKST SOLRUN DREGELID FOTO MORTEN OPEDAL

DEN LILLE KIRKEN MELLOM

DE STORE FJELLENE

irkegulvet er hvitt denne søndagen. Oppe i Jura­fjellene i Sveits, en knapp times kjøretur utenfor Genève, skal det snart være gudstjeneste i Guds frie natur.

– Sjømannskirken i Sveits har ikke et eget kirke­bygg, derfor må vi møte folk andre steder. Hva er vel mer naturlig enn å invitere til gudstjeneste her

under åpen himmel med påfølgende aking og grilling, spør sjø­mannsprest Lena Rebekka Risnes (39).

Sammen med ektemannen Ole Jakob Risnes (39), som er dag­lig leder i Sjømannskirken i Sveits, har de brukt formiddagen på å klargjøre «kirkerommet» med hver sin spade. Godt hjulpet av deres to barn på fire og åtte år, har de bygd et alter av snø, spadd ut kirkebenker og bålplass. Gudstjenesten begynner om en halv­time. Nå gjenstår det bare å vente.

– Vi får håpe det kommer noen folk da, sier sjømannspresten og gløtter opp mot himmelen.

Den siste uken har store deler av Sør­Europa vært rammet av sprengkulde og store snømengder. I Genève førte uværet til tra­fikkaos og stengte flyplasser. Værvarslet for denne søndagen har heller ikke vært lovende, selv om solen er i ferd med å bryte gjen­nom skylaget. Men vil nordmenn nede i byen bruke fridagen sin på å kjøre til fjells for å delta på sjømannskirkens gudstjeneste og vinteraktivitetsdag?

MØTEPLASS OG KULTURBÆRER. Sjømannskirken etablerte seg i det lille fjellandet for 23 år siden. Siden 2015 har ekteparet Risnes utgjort hele staben. Uten eget kirkebygg og med en utstrakt reise­virksomhet over hele Sveits, er de avhengig av å dele oppgavene seg imellom. Det betyr mange timer og mil i bil til og fra hjemme­besøk, gudstjenester, sykebesøk, bryllup og bedriftsbesøk.

– Mange i vår målgruppe jobber vanvittig mye. Noen kan lett bli fanget i karrierejaget. Da er det viktig å tilby et møtepunkt og et fristed fra arbeidshverdagen, mener Ole Jakob Risnes.

Bare i Genève jobber om lag 500 nordmenn i diverse interna­sjonale organisasjoner med hovedsete i byen, blant annet FN, WHO, Røde Kors, WTO – og CERN, verdens største fysikklabo­ratorium.

VAFFEL-LUNSJ. Tidligere i uken var sjømannskirken invitert til CERN for å møte noen av de rundt 80 norske som har sin arbeids­plass ved forskningsorganisasjonen.

I full snøstorm balanserer ekteparet Risnes hvert sitt brett med vafler mot inngangen.

– Velkommen! Sier Jens Vigen (51) fra Grimstad. Han leder fagbiblioteket på CERN og er en av sjømannskirkens viktigste støtte spillere.

Hvert år før jul importerer han for eksempel to tonn laks fra Norge, som så blir solgt til kollegaer. Dette er en av kirkens vik­tigste inntektskilder.

– Hvorfor jeg gjør det? Fordi jeg elsker laks, sier Vigen og ler.

KIRKEN I ALPELANDET

1

22 HJEM

(1) Lena Rebekka og Ole Jakob Risnes sørger for at både snøalter og bålplass er klar til utegudsjenesten i Jurafjellene. (2) Preste-paret på vei til CERN. (3) Vaffel-lunsjen er et populært tiltak.

2

3

HJEM 23

(1) Trikk for bil. Snøkaos i Genève hindrer ikke sjømannsprestens besøkstjeneste. (2) Hjemme hos Melvin og Anne Lise Ellefsplass som har bodd i byen i over 50 år. (3) Cafétreff med FN-ansatte Maria Skeie-Chemaly og Therese M.U. Pankratov. (4) Med base i Genève, betjenes hele Sveits og deler av Italia. Det blir mange timer og mil bak rattet for Lena Rebekka Risnes.

3

1

2

4

24 HJEM

KIRKEN I ALPELANDET

– Nei da. Jeg gjør det fordi jeg mener sjømannskirken er en viktig møteplass for oss nordmenn, og en viktig kulturbærer –  særlig for barna. Det er ikke sikkert vår familie hadde vært her i så mange år om ikke sjømannskirken også hadde vært her, sier firebarnsfaren.

Inne i et møterom benker rundt 15 nordmenn seg rundt bor­dene for å spise vafler og prate. Odd Øyvind Andreassen (38) fra Bodø er en av dem.

– For oss blir sjømannskirkemiljøet som en ekstra familie. Det er noe med det å komme sammen og snakke på vårt eget mors­mål. I Sjømannskirken er det alltid noen det går an å prate med om alt mulig, og koble av sammen med. Det er vesentlig både for oss voksne og for våre to barn i en hektisk hverdag.

Etter to timer er lunsjen over og vaflene spist opp. – Kommer dere på søndag? spør sjømannspresten før de på ny

går ut i snøstormen.Jens Vigen nøler. – Ikke hvis det blir sånn vær som i dag, men vi får se, sier han.

HJEMMEBESØK. De neste som skal besøkes, er et eldre ektepar fra Norge. Lena Rebekka Risnes kjører dit alene, mens Ole Jakob Risnes drar hjem for å ta seg av andre oppgaver.

– Oppsøkende virksomhet er viktig. Samtidig krever det mye tid og arbeid. Det er ikke alltid enkelt å få logistikken til å gå opp når vi i tillegg har to små barn å ta vare på, sier ekteparet.

Men de får det til. Åtte års erfaring med denne type kirkedrift, først i Australia og så i Sveits, kommer godt med.

Sjømannspresten parkerer bilen på gårdsplassen utenfor husettil Anne Lise (80) og Melvin (82) Ellefsplass. – Kom inn, kom inn, stå nå ikke der ute i snøværet! ropes det

fra døråpningen.Ekteparet flyttet til Genève da han fikk jobb på CERN i 1961.– Tenk så lang tid det har gått!Ekteparet fikk to barn og to barnebarn, som ikke bor lengre

enn en time unna. Likevel kan det bli lange og ensformige dager.Inne i stuen har de dekket bord med vafler og kaffe. Praten går

lett. De husker godt da den første sjømannspresten kom til Sveits, og de mimrer om alle gangene de gikk på gudstjeneste, og Norges­feriene. Men nå er det slutt, både med gudstjenester og hjemreiser. Helsen tillater dem ikke å gå så mye ut. Derfor er sjømannskirkens hjemmebesøk så ekstra viktige.

– Det er bare så utrolig fint at du kommer hit til oss altså, sier Anne Lise Ellefsplass og trykker hånden til sjømannspresten.

En drøy time senere tar Lena Rebekka Risnes farvel for å rekke å hente barna i barnehage og på skole.

TRAVLE HVERDAGER. Neste dag lar sjømannspresten bilen stå og tar trikken til en annen kant av byen. Hun skal møte Therese M.U. Pankratov (43) som jobber som rådgiver i FN, og Maria Skeie­ Chemaly (39) som er FN­ambassadørens assistent.

– Det som kjennetegner mange av dem som bor og jobber her, er at de er veldig travle. Fritidsproblemer finnes ikke. Derfor må vi gjøre det enkelt for dem å møte oss. Da blir det en del lunsjer, sier Risnes på vei inn i en restaurant like om hjørnet fra FN­bygget.

HJEM 25

KIRKEN I ALPELANDET

De tre kvinnene har møttes mange ganger før, og som nord­menn flest er de opptatt av å snakke om det kraftige snøværet. Men ikke bare det.

– For meg er det veldig viktig å holde på de norske tradisjonene, språket og det kirkelige, særlig på grunn av barna, svarer Pankratov på spørsmål om det er behov for en sjømannskirke i byen.

Trebarnsmoren fra Oslo har bodd i Frankrike de siste ti årene. Men det hindrer dem ikke i å kjøre over grensen til Sveits, for å være med på det meste sjømannskirken arrangerer. Alt fra guds­tjenester og taco­kvelder til camping turer og aktivitetsdager. Pankratov er også med å drive søndagsskolen i leiligheten som sjømannskirken eier, siden barna ikke lærer om religion på skolen.

– Kulturen, både i Sveits og i Frankrike, er veldig ulik den nor­ske og derfor er sjømannskirken så viktig. Her er det for eksempel uvanlig at barn får leke ute og bli skitne. Da er det deilig å være sammen med likesinnede som lar barna leke i søla, sier hun og ler.

– Blir dere med til fjells på søndag? spør sjømannspresten. – Det er klart. Skiene er allerede tatt frem, forsikrer Maria

Skeie­Chemaly og Therese Pankratov.

FJELLGUDSTJENESTE. Så er vi tilbake på det hvitkledde kirke gulvet i Jurafjellene, 1228 meter over havet. Bålplassen er klargjort og på alteret av snø former to skistaver et kors. Samlingen skulle begynt klokken 12. Men nå, ti minutter over, har ingen dukket opp. Bort­sett fra solen da, som mot alle odds skinner fra blå himmel.

– Jeg tror folk sliter litt med parkering, sier sjømannspresten og kikker litt nervøst på klokken og opp mot bakkene.

Og så, like etterpå, skimtes en liten gruppe over haugen. Og så en til. Noen kommer med akebrett, andre på ski. Snart er over 40 små og store samlet på plassen med den provisoriske sjømanns­kirken. Mens mange av barna finner hverandre og går rett i ake­bakken, slår foreldrene seg ned i «kirkebenkene» av snø hvor de holder varmen ved bålet.

Klokken 12:30 tar Ole Jakob Risnes opp ukulelen og stemmer i barnesangen «Når det stormer». Friluftsgudstjenesten er i gang. Bak alteret står sjømannsprest Lena Rebekka Risnes i prestekjole og med lue. Hun ønsker menigheten velkommen og løfter armene mot himmelen: «Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.» 

Ole Jakob Risnes åpner utegudstjenesten med «Når det stormer» på ukulele. Det skaper god stemning blant de vel 40 fremmøtte.

26 HJEM

Min «Ninebot» bruker jeg mye til å komme meg fra et sted til et annet. Vi bestemte

oss tidlig for å leve et liv uten bil her i Singapore og alle i familien har derfor fått

enten en to- eller en ett-hjuling hver.

Vi har alltid spist frokost og middag sammen og ønsket ikke å endre den

rutinen da vi flyttet fra Norge. Med en aktiv familie er det

viktig å holde på de gode møteplassene,

som måltidene er.

Jeg er helt avhengig av MacBooken i arbeidet

mitt. Jeg bruker den også til å holde kontakten med venner og familie, samt til

å bearbeide bilder.

Ragnhild Bassøe Gundersen (43) fra Asker flyttet for tre år siden til Singapore sammen med sin mann og tre sønner. Herfra leder hun et norsk hjelpeprosjekt som arbeider for å bedre hverdagen til barn og unge i Kambodsja. Samtidig jobber hun med et eget prosjekt innen helseinformatikk.

/ mitt hjem /

SingaporeRAGNHILD B. GUNDERSEN

ENTREPRENØR

HJEM 27

PYEONGCHANG Sportslig sett ble OL i Sør­Korea en pangsuksess for Norge. Men på tribunene og i gatene rundt Alpensia Ski Centre var det langt mellom tilskuere med lusekofter, kubjeller og norske flagg. Det ga selvfølgelig også utslag på besøkstallet til sjømannskirken. Bare 162 besøkende fant veien til den provisoriske «OL­kirken» under mesterskapet.

– Vi visste på forhånd at det ikke ville komme mange norske OL­turister til Pye­ongChang. Avstanden til Norge, kostnads­nivået og spenningen mellom Nord­Korea og USA var noen av årsakene, sier Martin Alvsvåg, daglig leder for «OL­kirken».

– Var Sjømannskirkens satsing i Pyeong-Chang det vi på idrettsspråket kan kalle en «smørebom»?

– Nei, men vi bommet nok på beliggenhe­ten. Den lille kirken vi lånte lå i utgangs­punktet sentralt til i Alpensia, men under OL måtte man ha såkalt «residence permit» for å oppholde seg innenfor dette området. Det var ikke lett å forutse da vi startet plan­leggingen for to år siden.

I tillegg viste det seg at majoriteten av

de rundt 500 norske tilreisende turistene bodde i nabobyen Daegwallyeong, hvor medaljeseremoniene ble holdt hver kveld.

– Hadde vi hatt en «varmestue» der, ville vi kanskje fått flere besøkende. I stedet brukte vi mye tid på å oppsøke nordmenn der de var, sier Alvsvåg.

– Hvordan var responsen fra dem som opp-søkte «OL-kirken»?

– Flere uttrykte glede og takknemlighet over at vi var til stede. Vi hadde i tillegg hyg­gelig besøk av blant andre kronprins Haa­kon, kulturminister Trine Skei Grande og representanter fra Norges Idrettsforbund.

– De neste olympiske lekene blir også arran-gert i Asia. Satser Sjømannskirken på å eta-blere møteplasser også der?

– Vi har hatt egne «idrettskirker» siden 1996, og er glade for at vår tilstedeværelse både er etterspurt og forventet. Ikke minst i en beredskapssammenheng. Om vi eta­blerer egne møtesteder i Tokyo og Beijing, eller satser på en oppsøkende tjeneste, er litt for tidlig å si. Det er også usikkert hvor mange nordmenn som vil ta den lange turen til Asia for å oppleve OL på nært hold.

«MOPEDKIRKEN» RULLER IGJEN En blå spesialbygget moped var i flere år et eksotisk innslag for norske backpackere i Khao San Road, Bangkoks største turistkvartal. Sjømanns-kirkens «mopedkirke» fungerte som et serveringssted hvor vafler, reiseråd og samtaler sto på menyen. Den utradisjonelle doningen ble parkert i 2015, men i år er mopeden igjen på veien; i Pattayas gater, på strender og andre steder nordmenn oppholder seg.

Det var tidligere sjømannsprest Jan Olav Johannessen som i sin tid fikk den kreative ideen til en rullende sjømannskirke.

hverdag

«Majoriteten av de 500 norske tilreisende turistene bodde i nabobyen»

– BOMMET PÅ BELIGGENHETENVinter-OL ble ingen folkefest verken for arrangøren eller sjømannskirken.

Ark

ivfo

to: D

ag F

olk

est

ad

28 HJEM

TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO

Foto

: Han

s A

rne

Ve

dlo

g/D

agb

lad

et

AVVIKLER «NORSK» FENGSEL Regjeringen har besluttet å avvikle den omstridte leieavtalen med nederlandske myndigheter om Norgerhaven fengsel. Årsaken er at soningskøene i Norge er borte og dermed også behovet for å leie feng-selsplasser. Kontrakten går ut 31. august i år. 

Siden høsten 2015 har om lag 800 fanger blitt overført til soning i det «norske» fengslet i Nederland. Sjømannskirken i Rotterdam har i denne perioden hatt en utvidet besøkstjeneste til de innsatte. Tilbudet har vært finansiert med midler fra Kriminalomsorgsdirektoratet.

Mandal

En hjertestarter kan bety liv eller død ved hjertestans.

Takket være prosjektmidler fra Europeiske Reiseforsikring kan

sjømannskirkene i Alanya, Aberdeen, New York, Paris, Pattaya og San Francisco nå gå til innkjøp av hver

sin hjertestarter.

«OL-kirkens» stab besto av Per Inge Herner (bildet), Trude Herner, Møyfrid og Rune Birkeland og Martin Alvsvåg.

ILDSJELER I SØR Sjømannskirken var med sine 3000 landsdekkende foreninger rene folkebeve-gelsen på 1960-tallet. I dag er det bare drøyt 200 igjen. Malmø sjømannskirkeforening i Mandal holder fortsatt liv i det tradisjonsrike arbeidet som har preget mye av «kjerkas» historie.

I likhet med mange av de andre gjenværende forenin-gene arrangerer de basar til inntekt for Sjømannskirkens arbeid.

– Vi møtes en gang i måneden og virksomheten vår handler i hovedsak om å forbe-rede den årlige basaren. I fjor kunne vi overføre hele 30 000 kroner til organisasjonen, forteller Hellen Bentsen i Malmø sjømannskirkeforening.

Foreningen har holdt det gående siden før 2. verdenskrig.

– På det meste var vi 30 medlemmer. Medlemstallet har vært nede i tre, men nå er vi oppe i ni. Vårt eldste medlem, Irene Stiansen, fylte 90 år i januar og har vært kasserer i 35 år.

HJEM 29

12. april stiller foto-elevene ved Skje-berg Folkehøyskole ut sine egne natur-bilder fra Norge i Sjømannskirken i New York.

hverdag

Sponset ny havnebilLAS PALMAS Gran Canaria er mye mer enn en ferieøy. Med sin strategiske belig-genhet til Europa, Afrika og Sør-Amerika, er Las Palmas verdens fjerde største bunkringshavn.

– Port of Las Palmas er en mye benyttet havn for mannskapsskifte, proviantering og verkstedopphold. Ofte ligger det flere båter med norske sjøfolk her, og Sjømannskirken i Arguineguin kjører til Las Palmas en til to ganger i uken, sier Roar Sandvik (bildet), kirkens vinterassistent og havneansvarlig.

Nylig fikk Sjømannskirken tildelt 100 000 kroner i legatmidler fra Oslo Maritime Stif-telse, til innkjøp av en «havnebil».

– Med egen bil blir det enda lettere og rimeligere å møte nordmenn om bord på supply- og seismikkskipene i Las Palmas, vel en times kjøretur fra Arguineguin. Skipsbesøk er en prioritert oppgave hos oss. Alle skip som det er mulig å besøke, blir besøkt. Jeg setter stor pris på disse turene og blir alltid tatt godt imot, sier Roar Sandvik.

«Mine foreldre tror at en katt har ni liv, men jeg er ikke like

religiøs som dem»

SKJEBERG For tredje år på rad har foto­linjen ved Skjeberg Folkehøyskole laget en kalender til inntekt for Sjømannskir­ken i New York. 12. april får samarbeidet nytt innhold. Da åpner fotoelevene nem­lig sin egen utstilling i kirkens galleri, kalt «Look to Norway».

– Vi har i flere år hatt et godt samarbeid med sjømannskirken. I forbindelse med vår årlige studietur til New York har vi fått låne deres lokaler til workshoper og fore­drag. Det er fantastisk at vi nå også får lov til å stille ut elevenes naturbilder i kirkens galleri, sier fotolærer Jan Tore T. Jensen.

Han forteller at kontakten med Sjø­mannskirken ble opprettet med tanke på å kombinere fotofaget med å gjøre noe

Foto

: Ed

vin

Lom

ela

nd

STILLER UT EGNE BILDERFolkehøyskole inntar New York.

© Glasbergen.com

Foto

: Pri

vat

30 HJEM

TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO

Foto

: Jan

To

re T

. Je

nse

n

BAK DØREN Hver uke drar vi i Sjømanns-kirken i Albir-Villajoyosa på sykehusbesøk. Jeg kjenner på alvoret, for bak sykeromdøren, er det en som jeg ikke vet noe om annet enn at hun eller han er norsk. Jeg vet verken navn eller diagnose. Ingenting om de er der mutters alene, eller om de har hele familien rundt seg.

Så står jeg der. Med kun en dør mellom oss. Er personen alvorlig syk? Kanskje er personen på bedringens vei? Eller har han eller hun fått vite at fremtiden er usikker? Kanskje er det en som har fått ferien spolert? Eller en som egentlig synes at dagene på sykehuset oppleves som et hotellopphold og som ikke kunne vært mer fornøyd når det først gikk som det gikk?

Det er mange ulike historier bak dørene. Jeg aner ikke hvilke jeg får høre i dag. Før jeg banker på, pleier jeg å trekke pusten, slippe den ut og si: «Herre, gå foran meg inn i dette rommet». Så åpner jeg og ser personen som ligger der. «Jeg kommer fra Sjømannskirken. Vil du ha besøk?», spør jeg. Det hender noen takker nei. Men de aller fleste svarer «Ja!» med et stort smil tilbake.

Og jeg får gå inn og ta del i denne nordmannens liv og historie. Og jeg kjenner meg uendelig privilegert og velsignet.

Postkort

Der ingen skulle tru at nokon kunne bu? Men joda: Sjømanns-kirken tilbyr faktisk rimelig over-

natting i flere byer. Sjekk kirkenes nettsider for mer informasjon.

Men vær rask, flere steder har stor pågang!

positivt for andre. – Jeg ønsket at elevene skulle få noe mer

ut at studieturen enn bare en storbyopp­levelse. Siden vi alltid besøker sjømanns­kirken når vi er i New York, er det ekstra hyggelig å kunne gi noe tilbake.

I år har fotoelevene solgt rekordmange kalendere og samlet inn over 25 000 kro­ner til sjømannskirken.

– Selv om vi er en frilynt folkehøgskole, falt innsamlingsarbeidet til sjømannskir­

ken helt naturlig. Først og fremst på grunn av deres menneskesyn og arbeidsområde, sier fotolærer Jensen og legger til:

– Jeg vokste opp med en far som var sjø­mann og som fortalte historier om hvor viktig «kjerka» var i hans hverdag. Jeg tror ikke så mange unge i dag kjenner til orga­nisasjonen. Derfor er jeg glad for å kunne gi elevene et innblikk i Sjømannskirkens mangfoldige arbeid, ikke minst overfor norske studenter i utlandet.

norske konfirmanter fra Sør- og Nord-Amerika var samlet til leir i

Sjømannskirken i New York i mars.

50

LENE NILSEN BERGEDIAKONAL MEDARBEIDER

I ALBIR

HJEM 31

32 HJEM

tydelig. På mange måter har vi og Sjømannskirken en felles tenkning på beredskap og krisehåndtering. Der har vi også hatt et godt samarbeid med sjømannspres­tene Petter Skants og Annstein Lothe som har holdt noen kurs for oss. Det er flott å dele erfaringer med dem. Vaflene er en fellesnevner. Vi serverer det ikke alltid som i sjømannskirkene, men på sosiale kvelder. Men peisestua er et begrep som følger oss slik den også gjør som leseværelse og stue på sjømannskirkene. Den nære koblingene mellom peisestue og kirkerom er vik­tig. Vi har vært bevisst å bygge ned terskelen både fysisk og på det indre planet. Den gir et møte med det hellige og det folkelige på en god måte. Mange får et nært forhold til Svalbard kirke, selv om de kan ha et mer anstrengt forhold til kirken på fastlandet. Det er vel også noe vi kjenner fra arbeidet i Sjømannskirken. Livet på Sval­bard er preget av avstand, slik det også er avstand når en bor utenlands. Kirken er da et viktig møtested og et lim i tilværelsen, sier Helgesen og legger til:

– Jeg er nok den eneste presten i Norge som bor i kir­ken. Ute ved sjømannskirkene er jo dette helt vanlig.  

DER FOLK ER. – Hvordan var ditt første møte med Sjø-mannskirken?

– Jeg har vært vikar ved flere sjømannskirker. Den første var i Le Havre mens jeg var teologistudent. Det gav mersmak. Siden har jeg vikariert i San Fransciso, Antwerpen og på Mallorca. I tillegg har jeg noen jule­opphold på oljeplattformer i Nordsjøen. Jeg har også jobbet som sjømann noen år. Dermed har Sjømanns­

å en høyde over Longyearbyen med utsikt over Adventfjorden og Platå fjellet i bak­grunnen, ligger Svalbard kirke. Her har Leif Magne Helgesen vært prest siden 2006. Aldri i sitt 57­årige liv har Stavan­ger­mannen bodd så lenge på ett sted.

– Det er mulig jeg har «frosset» fast, men det er nok andre grunner. Det er mye varme blant menneskene som bor her, og Longyearbyen er en «metropol» i Arktis, og dermed en møteplass for ulike delegasjoner og besøkende fra hele verden. Det blir aldri kjedelig her. I møte mellom Gud og mennesker jobber jeg som prest. Det er alltid inspirerende, sier Helgesen.

SJØMANNSKIRKE-MODELL. – Svalbard kirke er åpen døg-net rundt. Året rundt. Hvorfor det?

– Det er et positivt tilbud til både fastboende og besø­kende. Uten at vi trenger å være der som stab, kan folk besøke kirken samme når på døgnet det er. Alle er vel­komne bare de skifter til tøfler først. Mange setter seg ned. Noen tenner lys. Andre surfer på internett. Det er en egen ro i kirken som gir en ekstra dimensjon til de som besøker den. Det er som en rasteplass langs veien hvor en kan ta en kopp kaffe før en går videre i livet.

– Svalbard kirke er bygd som modell av en sjømanns-kirke uten terskel mellom kirkerommet og peisestua. Er det andre likhetstrekk mellom prestetjenesten på Sval-bard og sjømannsprestenes hverdag i utlandet?

– Svalbard kirke har stor betydning for Longyear­byen. Kanskje mer enn vi vet. Spesielt i kriser er dette

I tolv år har Leif Magne Helgesen vært verdens nordligste prest i verdens nordligste kirke. Hva er det som holder

ham fast der oppe på 78 grader nord?TEKST INGE MØRLAND FOTO CHRISTIAN NICOLAI BJØRKE

SVALBARD- PRESTEN

HJEM 33

kirken alltid vært en viktig plass for meg, hvor jeg både har kunnet få og noen ganger også kunnet gi.

– Hva legger du i Sjømannskirkens motto «å være en tjenende kirke i verdens hverdag»?

– Som kirke har vi et diakonalt ansvar. Det ligger i vårt oppdrag. «Troen, håpet, men størst er kjærlighe­ten» – slik det står i skriften. Som kirke utfordres vi i en verden med stor nød. Sjømannskirken er med sin til­stedeværelse viktig. Kirken blir en plattform som gir trygghet, samtidig som det er kirkelige medarbeidere som går ut for å møte folk der de er.

Flere ganger i året feirer Leif Magne Helgesen uten­dørsgudstjenester. Da tar han prestekjolen over skuter­dressen og skinnlua på hodet mens isbjørnvaktene

følger med. Alteret er en grå aluminiums­boks som skuterfolket pleier å feste på sledene.

– Kirkens største høytid står for tur. Hvordan skal pås-kens budskap feires på Svalbard i år?

– Vi har konfirmasjon på palmesøndag. Det er en god tradisjon hvor gjester får mulighet til å være på besøk over en lengre periode. Langfredag kjører vi halvan­nen time på skuter til Vindodden for å holde en ute­gudstjeneste i et område med flere hytter. Da er vi ute i den vakreste katedral på jord med Tempelfjorden og fjellene som altertavle. Det å lyse velsignelsen over både de som er tilstede, og over alle som er på Svalbard, er en vakker tjeneste å stå i. Som kirke står vi i livets tjeneste. Påsken er nettopp en feiring av liv og oppstandelse.

Leif Magne Helgesen har vært prest på Svalbard i tolv år. Hjemmet hans er i kirkens andre etasje.

34 HJEM

Påsken er den viktigste og eldste kristne høytiden og feires til minne om Jesu oppstandelse fra de døde. Hvor godt kjenner du påskefortellingen?

1. På hvilken dag red Jesus inn i Jerusalem på et esel?

2. Hva het disippelen som anga Jesus slik at han ble arrestert?

3. Hva ble innstiftet av Jesus på Skjærtorsdag?

4. Hva gjorde Jesus med disiplene da han ville vise at vi skulle tjene hverandre?

5. Hvem fornektet Jesus tre ganger?

6. Hva het mannen som dømte Jesus til døden?

7. Jesus ble korsfestet på et sted som heter Hodeskallen. Hva var navnet på hebraisk?

8. Ifølge Johannesevangeliet stod det et latinsk akronym på en plakett som var festet på Jesu kors. Hva betyr INRI?

9. Hva var Jesu siste ord på korset?

10. Hva kalles Langfredag på engelsk?

11. Fra hvilken salme er følgende strofe hentet fra: «Evig skal døden være Kristus underlagt»?

12. Hva betyr tilnavnet «Kristus»?13. Hvem salvet Jesu føtter og

var den første som så Jesus etter oppstandelsen?

14. Hvor mange dager gikk Jesus rundt på jorden etter at han stod opp fra de døde?

SVAR 1. Palmesøndag / 2. Judas / 3. Nattverden / 4. Han vasket disiplenes føtter / 5. Peter Simon / 6. Pontius Pilatus/ 7. Golgata / 8. Jesus fra Nasaret, jødenes konge / 9. «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» / 10. The Good Friday / 11. «Deg være ære» / 12. «Den salvede», eller Messias på hebraisk / 13. Maria Magdalena / 14. 40 dager

PÅSKEQUIZ

Ark

ivfo

to: H

åko

n M

osv

old

Lar

sen

NT

B s

canp

ix

HJEM 35

DEN TOMME GRAVEN

GOD PÅSKE

T idlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Mag-dalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kom-

mer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.

Men Maria sto like utenfor graven og gråt. Grå-tende bøyde hun seg fram og så inn i graven. Da fikk hun se to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. «Hvor-for gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt Herren min bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» I det samme snudde hun seg og så Jesus

stå der, men hun skjønte ikke at det var han. «Hvor-for gråter du, kvinne?» spør Jesus. «Hvem leter du etter?» Hun trodde at det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.» «Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester. Jesus sier til henne: «Rør meg ikke, for jeg har ennå ikke steget opp til Far. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: «Jeg har sett Herren!» Og hun fortalte hva han hadde sagt til henne.

Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren. Igjen sa Jesus til dem: «Fred være med dere! Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den hellige ånd. Dersom dere tilgir noen syndene deres, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder syn-dene for noen, er de fastholdt.»

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus

kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas.  Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken.  Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Johannes 20,1–31

Foto

: Stig

B. H

anse

n/S

canp

ix

Da Egil Aursø dro til sjøs som 16-åring var han fast bestemt på at han aldri skulle sette sine bein

i et gudshus. Nå har han besøkt over 20 sjømannskirker verden rundt.

TEKST INGE MØRLAND FOTO METTE BRANDT

SJØMANN OG SYDEN-TURIST

å 1960­tallet var norsk skipsfart på bølgetoppen og over 60 000 nordmenn arbeidet til sjøs. Drevet av utferdstrang og eventyrlyst, mønstret 16 år gamle Egil Aursø på Klaveness­skipet M/T «Free State» med kurs for Verden. Det ble starten på en 40 år lang og allsidig maritime karriere – og utallige kirke­besøk.

– Livet har lært meg at jeg aldri skal si aldri, sier 69­åringen.

LANDLOV OG HJEMLENGSEL. Aursø vokste opp ytterst i havgapet, på forblåste Frøya, i en tid da vekkelsespredikanter reiste rundt og skremte folk til omvendelse og frelse ved å true med evig straff i helvete.

– Det var voldsomme greier. Det luktet svovel i hver en krok. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke vil ha noe mer med verken prester eller kristendom å gjøre, sier han alvorlig.

Men på jomfruturen til sjøs hørte Aursø de erfarne sjøfolkene snakke varmt om Sjømannskirken. Han lot seg overtale.

– Du vet, jeg var en ung gutt, i en fremmed havn, med en kropp full av hjemlengsel. Så da de eldre matrosene dro i flokk til «kjerka», fulgte jeg motvillig etter, sier Aursø og smiler.

– Husker du noe fra dette besøket?– Det var på den karibiske øya Aruba, utenfor kysten av Venezu­

ela. Jeg husker ikke hvordan sjømannskirken så ut, men jeg hus­ker menneskene, velkomstgleden og latteren rundt kaffebordene.

– Ganske annerledes enn bedehus-opplevelsen hjemme på Frøya?

38 HJEM HJEM 39

– Ja. Til og med forkynnelsen var lysere, hvis det går an å si. Og så var det selvfølgelig norske aviser og skrivesaker, slik at jeg fikk let­tet samvittigheten og sendt brev hjem til mor.

TRYGGHET OG VENNSKAP. – Hvorfor fortsatte du å oppsøke Sjø-mannskirken i de ulike havnene?

– Først og fremst på grunn av menneskene som jobbet der. Jeg husker veldig godt Rannveig Evensen som var husmor på Curaçao, i Rotterdam og i New York. Jeg husker sjømannsprestene Jappe Erichsen, Thorleif Ingebrigtsen og Eilif Schjetlein i Santos, og Knut …

Egil Aursø må ta en pause mens tårene presser seg på. – Knut Rønnestad var assistent i Sjømannskirken i Buenos

Aires og senere i New Orleans. Han var helt spesiell. Han hadde en egen evne til å nå inn til oss sjøfolk, og det er vanskelig å snakke om Knut uten å bli rørt.

Aursø tørker tårene før han fortsetter. – Knut døde brått og uventet i 2006. Vennskapet, tryggheten og

tilliten som oppsto mellom oss satte dype spor. Det ble en gjensi­dig respekt. Jeg opplevde at han og Sjømannskirken var interes­sert i meg og mitt, de ville meg vel. Det var aldri lange prekener med formanende ord, sier Aursø og minnes en basar på Stjørdal.

– Siden basaren var i regi av Sjømannskirken, bestemte jeg meg for å dra. Der møtte jeg tilfeldigvis Knut igjen. Men det var en kjent prest, og senere biskop, som var hovedtaler. Jeg husker han tok av seg klokka og prekte i over en time. Etterpå lente Knut seg bort til meg og hvisket: «Det der kunne jeg sagt på fire minutter!»

Aursø ler.– Sånn var Knut og sånn var det i Sjømannskirken.

KIRKEN OG TURISTEN. For fire år siden kunne Egil Aursø føye til ytterligere én sjømannskirke på listen sin: Arguineguin, Gran

Canaria. – Etter at kona og jeg ble pensjonister, har vi overvin­tret i Puerto Rico. Vi stikker ofte innom «kjerka» i

nabobyen når vi er der.– Hvordan var ditt første møte med Sjømannskir-

ken i «turistenes mekka»?– Det første jeg husker var at det hang en lapp

med åpnings tider på utsiden av kirken. Åpnings­tider? Det var jeg ikke vant til fra tiden jeg seilte. Vi

hadde bare tenkt å stikke innom for en kopp kaffe, men kom til stengt dør. Det var attpåtil en søndag.– Ble du skuffet?

– Ja. For meg var Sjømannskirken et sted vi dro til og var utover kveldene. Kirken var ikke noe vi måtte rekke.

Vi følte oss kanskje mer velkommen når vi visste at det ikke var faste åpningstider. Vi kom når vi kom, og forlot ikke kirken før sjømannspresten klappet i hendene og spurte om noen trengte skyss tilbake til båtene. Som oftest rundt klokken 23.

GAMLE DAGER OG NYE TIDER. – Alt var vel egentlig bedre før, både med den norske handelsflåten og Sjømannskirken?

Aursø ler.– Det er i alle fall nye tider både på vann og til lands. I dag er det

helt andre arbeidsforhold, lover og regler, også for kirkens ansatte. Jeg forstår jo at det må være slik, og folk bruker Sjømannskirken på en helt annen måte nå enn før, og virker fornøyd med det.

– Hvorfor besøker du Sjømannskirken når du er på ferie?– Jeg vet at jeg alltid møter vettuge mennesker i «kjerka». I til­

legg dukker det jo opp en og annen tidligere sjømann her i Argui­neguin.

– Har du blitt aktiv i kirken hjemme i Norge også?– Nei, jeg regner meg ikke som personlig kristen, men jeg har

beholdt min barnetro. Mennesker som Knut Rønnestad ga meg en helt annen forståelse av det kristne budskapet. Derfor er Sjø­mannskirken et sted hvor jeg føler jeg hører hjemme.

Folk bruker Sjømannskirken på en helt annen måte

nå enn førEgil Aursø

Egil Aursø er ingen aktiv kirkegjenger i Norge, men i Sjømannskirken føler han seg hjemme.

40 HJEM

HVA VIL DU JEG SKAL

GJØRE FOR DEG?

I en artikkelserie fram mot Sjømannskirkens generalforsamling i sommer inviterer vi med-arbeidere fra ulike deler av organisasjonen til å dele sine synspunkter og refleksjoner rundt temaet «En tjenende kirke» (2:3)

Jeg håper ikke vi «lykkes» med å være en tjenende kirke. Tjenende er ikke noe vi gjør, men noe vi i ydmykhet kan håpe at vi er.

SUKSESS OG SÅRBARHET

or å kunne komme i nærheten av å være en tje­nende kirke, mener jeg det er viktig at vi forstår de to kjerneordene «hjem» og «gjestfrihet» på en riktig måte. Ordene må gis det rette innhold, ellers blir vi en kirke i vår egen hverdag der vi

leter etter tiltak og aktiviteter som passer oss selv best og fyller egne behov. Da blir det suksess og ikke sårbar­het som vil prege våre invitasjoner til Sjømannskirkens mange tjenestefellesskap.

Først «hjem»: Hva mener vi når vi i New York ønsker velkommen til «et hjem langt hjemmefra»? Eller når vi sier «Velkommen hjemom»? Vi må vite hva vi legger i det, og ikke minst, hva det ikke betyr.

Jeg vil hevde at følgende grenseoppgang er viktig: Sjø­mannskirkene skal ikke være et surrogat for «familie­ hjemmet». Men vi må forstå «hjem» i betydningen «gjeste­hjem». Det er det to grunner for. Den ene grun­nen er at hvis det er «hjemme­hjemmet» som er idea­let, så vil kirkene aldri bli mer enn en vag skygge av noe der hjemme. Men hvis det derimot er gjestehjemmet som er målestokken, da vil det som kirkene kan tilby være fullgod vare og vel så det. Vi snakker da om en gjest som får dekket alle sine behov som gjest og ikke om et familiemedlem som må nøye seg med en erstatning. Selvsagt vil en nordmann i utlendighet finne mange hjemme­funksjoner ivaretatt ved kirkene, men det er likevel viktig å skjelne her.

Den andre grunnen til at det er viktig å være klar over forskjellen på gjestehjem­modellen og fami­liehjem­modellen, er at de representerer to helt for­

skjellige måter de besøkende blir tatt imot på. Hvis det er storfamilien som skal sette rammene, vil det være et mål at flest mulig er likest mulig og kan samles om det samme, og ikke nødvendigvis å få dekket sine individu­elle behov. Intimitet blir målet, og ikke det frie rommet eller den åpne døren. I en familie er det forventninger og krav om bidrag til fellesskapet. I gjestehjemmet er det ingen som trenger seg på.

Så «gjestfrihet»: I en bok som mange leste på 1990­tallet, «The Wounded Healer», definerer forfat­teren Henri Nouwen «gjestfrihet» som en helbredende kraft til å reparere fragmenterte menneskelige relasjo­ner og til å hjelpe oss til å få kontakt både med oss selv og vår skaper. Men for at dette skal kunne skje, kreves det «first of all that the host feels at home in his own house, and secondly that he create a free and fearless place for the unexpected visitor». Med litt andre ord kan vi si at for at gjestfriheten skal kunne virke helbredende i for­hold til brutte relasjoner, må verten være trygg på seg selv og ikke føle at den andre truer eget territorium. Den andre må ikke bli en trussel.

Det som først og fremst skal hjelpe oss til dette, er å være i kontakt med vår egen «ensomhet»: «When loneli­ness is among the chief wounds of the minister, hospita­lity can convert that wound into a source of healing.» På denne måten skapes et vennlig rom, «a friendly space», hvor gjesten kan komme og gå fritt, være nær eller fjern, hvile eller leke, snakke eller være stille, spise eller ikke. «Hospitality asks for a creation of an empty space where

EN TJENENDE KIRKE

Foto: Morten Opedal

42 HJEM HJEM 43

jeg, verten, har i mitt hjerte. Derfor er det for sent å rydde

plass når gjesten kommer, for da vil han kjenne seg som en inn­

trenger.Satt på spissen: Jeg håper ikke vi

«lykkes» med å være en tjenende kirke. Tjenende er ikke noe vi gjør, men noe vi i

ydmykhet kan håpe at vi er. Men den etiket­ten, den medaljen, er det ikke vi som skal henge

rundt egen hals. Det vi da i beste fall oppnår, er å invitere våre egne heiagjenger.

Veivalgene vil trolig bli nokså forskjellige om vi på den ene siden velger egen suksess som kompassnål, eller om vi bytter den ut og bruker sårbarhet som instrument for å gi tjenestefellesskapet en retning. For det er i møte med vår egen sårbarhet det er mulig å invitere inn til et tjenestefellesskap der vi møtes som likeverdige. Da forsvinner også frykten for å miste kontrollen, frykten for hvordan dagsregisteret eller årsrapporten kommer til å se ut. Dermed har vi, uten å ha lagt en gjennom­tenkt strategi, tatt et langt steg fra tjenestefellesskap til medeierskap.

ØYVIND KVARSTEIN DAGLIG LEDER OG SJØMANNSPREST VED SJØMANNSKIRKEN I NEW YORK. TIDLIGERE SJØMANNSPREST I STOCKHOLM, SINGAPORE OG KOBE – OG FOR NORSKE STUDENTER I USA.

Foto: Morten Opedal

the guest can find his own soul.» Og det som skaper like­verdighet er en felles bekjennelse både av at fellesskap leger det fragmenterte og at vi deler et felles håp.

Gjestfrihetens sikte er å tilby en vandrer en plass ved bordet. Derfor må og skal det være plass ved bordet. For den ledige stolen korresponderer med det rommet som

HJEM 43

EN TJENENDE KIRKE

For å kunne være en tjenende kirke må Sjømannskir­ken være der folk er. I tidligere tider het det: Sjømanns-misjonen følger handelsflåten. Oppdraget om å nå sjø­folk gjelder alltid, og det er utvidet til å være blant alle nordmenn som oppholder seg i utlandet for kortere eller lengre tid. Og der det blir mange nordmenn på et sted der hvor de lever, gleder seg og strever, der trengs det stasjoner, oaser.

Stasjoner er som telt og oaser langs veien, for de som trenger hvile og påfyll på vandringen. Lik vår Mester, som slo opp sitt telt blant menneskene, som det står i Johannes 1,14, slås det opp telt – med et sentrum, men ingen grenser, rundt alteret – til ly, hvile og påfyll – langs veiene og havnene.

I kongeriket Spania er det svært mange nordmenn og dermed mange stasjoner. Syv sjømannskirker. Fire av dem er store virksomheter med mange ansatte og fri­villige. Bygg og forvaltning tar dermed mye tid. Er det rett bruk av ressurser? Er kirkene tjenende i mennes­kers hverdag?

Her i Torrevieja hadde det aldri blitt bygd en sjø­mannskirke uten en grasrot som var stor nok, og orga­nisert nok, til å få en stasjon her. Det å etablere en kirke ble båret frem nedenfra av frivillig innsats og pågangs­mot. Et sunnhetstegn og en varig påminnelse om vi er i kontakt med vår egenart om å være tjenende kirke i en mangfoldig hverdag.

Det kreves selvinnsikt i hvem en er og hva en skal gjøre – for å tjene rett. Selvinnsiktens mål, både for enkeltmennesker og for en organisasjon som vår, er selvutsikt: Å være til for andre, å være menneske for andre. Hvis ikke det holdes levende blir også Sjømanns­kirken selvbeskuende og mister utblikket.

Men hva er det å være tjenende? «Kjerka» kan ikke lenger «fikse alt for alle», som man

«fikset alt for sjøfolk». Vi må være bevisst at målgrup­pen er så omfattende at i den praktiske nestekjærlig­heten, diakonien, som i det oppsøkende arbeidet, må det prioriteres på en annen måte enn den gang sjø­folkene var den entydig målgruppen. Sjømannskir­ken trenger å besinne seg på at det ligger mye gammel

DAG MAGNUS HOPSTOCK HAVGAR DAGLIG LEDER OG SJØMANNSPREST VED SJØMANNSKIRKEN

I TORREVIEJA. TIDLIGERE SJØMANNSPREST I MIAMI.

visdom i diakoniens tradisjon om «hjelp til selvhjelp» og å være «en som går mellom» for å etablere kontakt og mulig hjelp, med modell i Den barmhjertige samaritan i Lukas 10, 25–36.

Å være tjenende kirke er å bygge relasjoner, ta tid til menneskemøtene. Det har stor egenkraft. Det handler om tilstedeværelse i andre liv, om likeverd, om å være lyttepost, om involvering. Om det er å lykkes? I alle fall er det livsnært og relevant med tanke på oppdraget. Og dette skjer i høy grad både i og ut fra stasjonene her. Før­ste punkt i å være tjenende kirke er at folk vet at kir­ken finnes, både på et sted og ute på veiene. Vet de ikke det, lykkes vi ikke. Det er en konstant utfordring i store områder med mange nordmenn.

Samspillet mellom å være oppsøkende og inviterende må ligge i alle former for arbeid i Sjømannskirken. Sta­sjon eller reisetjeneste. Uten det blir den rotløs og mye forskjellig, men ikke en tjenende kirke.

Sjømannskirkens tre bord er en alltid fornybar res­surs som egenart og metode i å være en tjenende kirke: Biljardbordet, kaffebordet og nattverdbordet og relasjo­nene mellom dem. Det er mange slags biljardbord, som bilde på jobb og fritid. Det er mange slags kaffebord som møtepunkt for samtale. Det er ett nattverdbord, men det kan ta ulike former ute blant folk eller ved kirkens alter. Ved veiene går vi med folk, ved veiene slår vi opp teltene, som oaser så vi alle når helt hjem.

SELVINNSIKTENS MÅL Samspillet mellom oppsøkende og inviterende må ligge til grunn i alle former for arbeid i Sjømannskirken.

Foto: Ø

yvind Sæ

thre

*

BYLINE:

44 HJEM HJEM 45

En husmor jeg arbeidet med for en tid tilbake, stoppet alltid opp med alt annet som lå i hennes vei og møtte småbarnsforeldrene i døråpningen hvert eneste små-barns treff. Den som virket sliten etter mye nattevåk, fikk legge barnet sitt i hennes armer og selv sette seg ned med de andre mødrene. I dåpen til en av disse små kom bestemor bort og takket fordi småbarnstreffet hadde gitt hennes datter mot på livet akkurat når det var som tøffest. Det å få legge barnet sitt i trygge hender og selv få spise og småprate med andre mødre, ga tilstrekke­lig næring til enda en uke. Kirken ble et sted der noen tjente hennes behov.

En tjenende kirke gir av seg selv og sine ressurser til de som til enhver tid trenger det. Livshjelp, praktisk hjelp, gå­fremover­hjelp. Det er lett å legge dette ansva­ret på diakoner, diakoniutvalget eller prestene. Men å være en tjenende kirke, er like fullt et ansvar for alle i en stab, i frivilliggjengen og i menigheten for øvrig. Og det hender vi må tørre å oppsøke og lete litt etter den vi vil tjene. Ansvaret ligger ikke ene og alene hos den som har et behov, å vise det frem. Vi behøver å øve oss på å stoppe i farten og se oss litt rundt. Kanskje vår hovedoppgave skal være å perfeksjonere oss på å lokke mennesker ut av sine enerom i livet og over i fellesskapet.

En tjenende kirke har fokus på den som kommer i vår vei eller som vi møter. Intet ondt sagt om planlegging og fremdrift for kirkene våre. En god plan legger til rette

MARGARETH GLAD DAGLIG LEDER OG SJØMANNSPREST VED SJØMANNSKIRKEN I STOCKHOLM. TIDLIGERE SJØMANNSPREST I NEW YORK.

Å STOPPE I FARTKan vi bli så fremoverlent at vi glemmer å se til siden eller bak oss i tide og ikke legger merke til den som går litt saktere?

for mange avstikkere! Men det må alltid være på annet enn førsteplass i prioritering om vi vil være en tjenende kirke. For det har en tendens til å ta vår oppmerksomhet og gi plass til egne ambisjoner og planer.

En viktig grunn for Sjømannskirkens «suksess», er ikke at vi er så utrolig gode til å formulere verdier, hand­lingsmål og fokusområder. Det vi ofte er veldig gode på, er å snu oss i fart. I full fart fremover med masse spen­nende på gang i alle kanter av verden, bes vi stadig om å stoppe opp og være med mennesker i sorg og glede. På deres premisser, men med vår erfaring og både evne og vilje til å dele et veistykke. I vår flinkhet i å være kirke, kan vi glemme å være nettopp kirke. Vi kan bli så frem­overlent at vi glemmer å se til siden eller bak oss i tide til å legge merke til den som går litt saktere, som søker oss med blikket på en vár måte, som glir litt unna når vi går i full fart.

I det øyeblikket husmoren møtte de nybakte foreldrene i døren, oppstår kirkens innerste vesen. I det øyeblikket gled husmors ambisjoner om alt som burde vært gjort, til side for en stund. Frem kom «den andres» behov for nærvær og bekreftelse. I det øyeblikket lyste evigheten!

Den ytterste gleden ved dette møtet, er at begge gikk beriket ut av det. Slik blir den tjenende kirke – det er oss – en beriket kirke. Ikke en kirke som blir frustrert over alt som ikke ble gjort, og heller ikke en kirke som er tom eller tappet fordi den gir så mye av seg selv.

For en tjenende kirke er som krukken i Sarepta, en slik kirke blir aldri tom for det fylles alltid på med mer av det vi gir fra oss.

Foto

: Mo

rten

Op

edal

Enig eller uenig? Bli med i debatten! Send ditt bidrag til hjem@sjomannskirken.no

HJEM 45

HUSKER DU… ? KLARA BREIVIK

Hva var det som gjorde bergenseren Klara Breivik til hele Norges «tante Klara»?

TEKST INGE MØRLAND ILLUSTRASJON RASMUS JUUL

ngen husket husmor Klara, sto det med store krigstyper over en helside i VG, 16. oktober 1978:

«Mens Sjømannskirken i Brooklyn feirer sitt 100­årsjubileum med pomp og prakt og lang­veisfarende gjester – sitter ‘kjerkas midtpunkt’

gjennom nesten 40 år – Klara Breivik hjemme i Ber­gen. Titusener av norske sjøfolk husker henne og elsker henne, men menneskene bak jubileet har glemt henne».

På spørsmål fra VG om hun var bitter, svarte Breivik: «Det hadde jo vært greit å være tilbake på gamle

tomter, men jeg hadde ganske enkelt ikke råd til å dra over på egen bekostning».

Krigsseilerne i Brooklyn var sjokkert og rystet over at Klara Breivik ikke var invitert til jubileet. Forar­gelsen forplantet seg også til andre sjøfolk som aldri hadde møtt henne. En innsamlingsaksjon ble igang­satt slik at hun skulle få midler til å ta turen over.

Avisoppslaget resulterte i flere harmdirrende leser­innlegg mot Sjømannskirken, og generalsekretæren så seg nødt til å rykke ut med et korrigerende tilsvar. Mer om det senere.

FRA HUSHJELP TIL HUSMOR. La oss først skru tiden ytterligere tilbake, til 1926. Klara Breivik hadde vært hushjelp for sjømannsprest Vilhelm Vilhelmsen og hans familie i den britiske havnebyen North Shields. De var så imponert over henne, at hun ble tilbudt jobb som husmor, eller bestyrerinne som det het den gang, ved Sjømannskirkens leseværelse i Brooklyn, New York.

Å overlate ansvaret for leseværelset til en kvinne, hang trolig sammen med utviklingen av en ny stra­tegi i møte med en stadig yngre sjømannsstand. Sjø­mannskirken skulle ikke lenger bare betraktes som

kirkens forlengede arm i utlandet, men også som hjemmets forlengede arm.

Med leseværelset hadde Sjømannskirken revet ned terskler og tøyd grensene for hva som var ansett og akseptert som kirkelig arbeid på den tiden. Nå skulle det i enda større grad bli et sosialt samlingssted hvor sjøfolk kunne koble av i en hjemmekoselig atmosfære. Og de skulle bli møtt av en omsorgsfull, myndig og trygg morsfigur.

Hvem var bedre egnet til dette pionerarbeidet enn 26 år gamle Klara Breivik, datter av en kystlos og eldst av ti søsken, hvorav flere brødre var på havet?

KRIG OG ELENDIGHET. Hun hadde ikke vært bestyre­rinne lenge før «de harde trettiårene» satte inn. Etter børskrakket på Wall Street i 1929, var hundrevis av norske sjøfolk strandet i New York uten muligheter til å få hyre. De uhyggelige forholdene i storbyen ble omtalt i «Bud og Hilsen»:

«300–400 edruelige, dyktige norske ungdommer er kastet i land av arbeidsløshetens moderne demon. Skyllet opp langs en isvinters kalde, ugjestmilde kyst, uten at noen bryr seg om dem. De lider av sult hver dag. De har ingen steder å bo, de sover på undergrunns­banen, de har pantsatt sine eiendeler. Bare i de første månedene av 1931 har vi begravet 25 norske sjøgutter, de aller fleste under 30 år».

For Breivik ble disse årene en hard påkjenning, men hun så behovet, og gjorde noe med det. Den norske Brooklyn­avisen «Norgesposten» skrev:

«Hva hun har utrettet for Sjømannskirken kan ikke måles i dollars og cent. Det har vært et oppof­rende arbeid som har pågått i stilhet. Hun er ikke av dem som holder regnskap med hva hun gir til nød­

DEN UFORLIGNELIGE

« Elskverdig, men bestemt,

har hun holdt en

mønster gyldig disiplin»

HJEM 47

lidende sjøfolk enten det nå er mat eller penger. Elsk­verdig, men bestemt, har hun holdt en mønstergyldig disiplin blant de 100–200 mann som daglig har søkt til leseværelset.»

Utover 1930­tallet dukket nye faretruende skyer opp. I 1939 var verden igjen i krig, og New York ble en viktig «endestasjon» for titusenvis av norske krigs­seilere. Sentralt i sjømannskirkens hjelpearbeid sto Klara Breivik. Sjøfolkene kom til henne med sin for­tvilelse, sin angst og sine gleder. Og hun hadde alltid tid. Breivik ble mer enn en bestyrerinne. Hun ble deres mor, søster og venn. Hun ble alles «tante Klara».

I et intervju med ukebladet «Familien» uttalte hun: «Ingen kan leve uten kjærlighet. Vi stirrer oss så lett

blinde på effektivitet og fine fasader, men det er ikke grunnlaget for menneskelig lykke. Du skal elske din neste, sa Jesus. Du skal elske! Derfor må vi legge vekt på å oppdra oss selv til nestekjærlighet. Vi må gå inn for å tenke på andre – være med å fremelske det positive.»

SJØMANNSKIRKEN SOM HJEM. På 1950­tallet var hver­dagen tilbake. Til «Bud og Hilsen» ga Klara Breivik et glimt av livet på leseværelset i Brooklyn:

«Hver gang Amerikalinjens båter kommer, er det med 20–30 førstereisgutter. Da blir det liv og røre her. Alle spillene er i bruk, grammofon og radiomusikk for fullt. I peisestuen samler de seg om fjernsyn. Her møtes skipskamerater som har seilt sammen tidligere, her møtes brødre, fedre og sønner, som kanskje ikke har sett hverandre på mange år. Gjensynsgleden stor. Her er de som sitter rundt bordene og leser lokalavisen, og søker med spenning etter kjente navn og nytt fra hjemstedet. Men også de som sitter alene og stirrer ut i luften. Alle har sitt å kjempe med. Godt og ondt har de gått igjennom, ikke minst av ondt. Ofte meddeler de meg sine tanker og opplevelser.»

«Tante Klara» var sjøfolkenes faste holdepunkt. Da de seilende etter hvert fikk mindre tid til ærender på land, handlet hun inn gaver til deres kjærester, ekte­feller og barn. Hun kommanderte sjøfolkene, særlig de yngste, til å skrive hjem og ba dem holde seg unna farlige steder som havnestrøkene lokket med. Mange adlød, ikke av frykt for represalier, men fordi de likte henne.

Flere ble også forelsket i bestyrerinnen, men alle fikk samme svar:

«Jeg er gift med sjøfolkene». Klara Breivik kunne ikke tenke seg å oppgi jobben

i sjømannskirken. Hun fortalte selv om en sjømann

som ved flere anledninger fulgte henne hjem, og som ofte fikk gi henne en klem til avskjed. En kveld var det ikke nok med klemmen, han ba om et kyss. Men Brei­vik sto fast ved sitt nei, og sjømannen sukket tungt:

«Og jeg som hadde pusset gebisset ekstra godt i kveld. Nå var det forgjeves alt sammen!»

EN ALMINNELIG FANAVÆRING. En annen historie: På en båt på vei til New York, pratet de garvede sjøfolkene at de skulle ta en tur til «tante Klara» når de kom i land. Sjømannskirken ble ikke nevnt, og en førstereis­gutt var for beskjeden til å spørre hvem denne kvinnen de snakket så varmt om, var. Ved innseilingen til Man­hattan fikk gutten øye på en ruvende kvinneskikkelse: «Er det ‘tante Klara’?» utbrøt han i fullt alvor og pekte mot Frihetsgudinnen.

Klara Breivik ble hedret med både St. Olavsmedal­jen og Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid i Sjømannskirken og blant nordmenn i utlandet. Men hun likte ikke all oppmerksomheten det medførte rundt hennes person:

«Jeg er jo bare en ganske alminnelig fanaværing».Hun var sjelden den som ledet fester eller holdt

andakter. Derimot utfoldet hun seg desto mer i det stille gjennom kontakten med sjøfolkene rundt spill­ og kaffebordene.

HUSKER DU… ? KLARA BREIVIK

Jeg er gift med sjøfolkene

48 HJEM

I 1962 var «tante Klara»­perioden i New York over. Hun flyttet tilbake til Fana og bosatte seg på barn­domsgården med en av sine ugifte søstre og 23 høner. Her fortsatte Breivik sitt engasjement for Sjømanns­kirken og ble leder i foreningene «Måken» og «Sjø­sprøyt».

DET FAMØSE VG-OPPSLAGET. Avisartiklene i forkant av 100­årsjubileet i Brooklyn i 1978, etterlot et inn­trykk av at Klara Breivik ikke var invitert og at hennes utrettelige innsats ikke lenger var verdsatt. General­sekretær Halfdan Bondevik kunne ikke la kritikken stå uimotsagt og sendte et svarbrev til VG:

«For det første er overskriften ‘Ingen husket hus­mor Klara’ ukorrekt. I likhet med alle andre tidligere arbeidere ved Sjømannskirken i Brooklyn, mottok Klara Breivik en innbydelse til å overvære jubileet og ta del i feiringen. Men i samsvar med vanlig praksis i organisasjonen fikk verken hun eller andre innbydelse som inkluderte gratis reise.»

Bondevik forklarte dette med at Sjømannskirken vesentlig arbeider for innsamlede midler. Videre skrev han:

«Alle vil være enige om at ‘tante Klara’ er en ener. Samtidig er vi så heldige å ha flere enere i Sjømanns­kirken, også ved New York­stasjon. Å gi fri reise til en

av disse enerne ville uvegerlig føles som en forbigåelse av andre, som også har utført en strålende tjeneste.»

Krigsseilerne samlet inn nok midler til at Breivik kunne ta turen over i 1978, men hun takket nei. I ste­det dro hun tilbake året etter, hvor det ble både hyllest og gjensynsglede. I festskriftet for kirkejubileet, ble hun omtalt som «den uforlignelige».

SISTE KAPITTEL. Klara Breivik døde 4. februar 1983, 82 år gammel. I minneordet signert tidligere sjømanns­prest og generalsekretær Johannes Aardal sto det:

«‘Tante Klara’ i New York var mer enn et navn. Det var et begrep. Hun sto for sjøfolkene som en institu­sjon i seg selv. Hva hennes overskudd, hennes klippe­faste og lyse gudstro, hennes initiativ og viljestyrke, hennes hjertelag og omsorg da har vært for et akti­vum, kan ikke overvurderes. Klara Breivik erobret en hjerte plass hos utallige sjøfolk og andre nordmenn, som ingen har kunnet ta fra henne.»

Klara Breiviks pionerarbeid på leseværelset bidro også til å forandre organisasjonens identitet, både i form og tankemåte. Som nevnte Aardal skrev:

«Det var Klara Breiviks banebrytende innsats som overbeviste Sjømannskirken om at det burde være en husmor ved hver eneste stasjon, og slik er det etter hvert blitt.»

p «Tante Klara» regnes som en av Sjømanns-kirkens mest markante skik-kelser. Her i kjent stil blant sjøfolk på leseværelset i Brooklyn.

Kild

er:

Bud

og

Hils

en,

Le

iv T

ore

Bris

eid

, Ro

ge

r Kva

rsvi

k, B

erg

en

Sjø

fart

smus

eum

HJEM 49

P ilegrimen hadde tatt en fridag fra vandringen. Han hadde verkende føtter. Men

en vond ankel i vindistriktet Rioja var kanskje ikke helt galt allikevel. En tur til en vingård skulle han nok greie.

Nå står han klar til å betale for omvis-ningen på vingården. Da kommer en kar bort og sier «It’s all been paid for.» Akkurat de ordene. Alt er betalt. «I’d like to help out a pilgrim», fortsetter han. Ordene til mannen treffer pile-grimen rett i hjertet. Ja vel, så blir man lett rørt og blank i øynene når man er sliten og på vandring. Og han ble rørt av den fremmedes vennlighet. Det skal ikke så mye til.

Men altså, alt er betalt! Tenk på det! Samme hvem du er, pile-grim eller ikke. Samme hvor du kommer fra eller hvor du har tenkt deg. Ordene kommer ikke først og fremst fra en trivelig fyr på reise.

Ordene kommer fra Mesteren selv, og det gjelder ikke en omvisning på vingård eller en tur med trikken for deg og vennene. De gjelder alt vi er, intet mindre. Mennesker er i beve-gelse både på innsiden og utsiden. Det er lett å trå feil. Livet prøves til stadighet. Lik en vond ankel som gjør det vondt å gå videre. Livet leves i alle fasetter og vi greier ikke alltid å holde tritt. Vi faller i blant. Og der vi faller finner nåden sitt sted hos oss. Den bare er der.

Som en gave til oss. Alt er betalt. Påsken er for meg å

bli møtt med de samme ordene fra Ham som vant over døden. Jeg synes jeg kan se Ham – i lyset fra oppstan-delsen – med armene utstrakt. Så sier Han: «Alt er betalt!» Alt. Alltid.

Så kan pilegrimen gå videre, og vi med ham, og kjenne at en vond ankel ikke er helt galt allikevel.

Alt er betaltPÅSKENS BUDSKAP ER UVANT OG OVERRASKENDE.

/ påsketanker /

TORE ØRJASÆTER

DIAKONAL MEDARBEIDER COSTA DEL SOL

Foto

: Thi

nkst

ock

50 HJEM

SEND INN OG VINN TRE BLINK-LODD

LØSNINGSORD:

NAVN:

ADRESSE:

Send løsningsordet innen 28. mai 2018 til: HJEM, Sjømannskirken, Nedre Slottsgate 4, 0157 OSLO eller til: hjem@sjomannskirken.no

Vinnere av Kryssord 1/18: Evy A. Steffensen, Sortland / Liv Ester Akselsen, Haramsøy / Karin S. Andersen, Halden Løsningsgate: Du har aldri så lite at du ikke kan dele med andre

premiekryssord

HJEM 51

Som kultur minister har Trine Skei Grande også ansvaret for tros- og livssynspolitikken.

– GJESTFRI OG RELEVANTKulturminister Trine Skei Grande.

I JANUAR BLE Trine Skei Grande (48) utnevnt som kulturminister i den nye blå­grønne regjeringen. Venstre­lederen over­tok dermed også statsrådansvaret for tros­ og livssynssaker.

– Du har i flere avisintervjuer vært åpen om din kristne tro og ditt kirkelige engasje-ment. Hvordan vil du beskrive ditt forhold til Sjømannskirken?

– Jeg prøver å besøke sjømannskirkene når jeg er på reise i utlandet, og Sjømanns­kirken i London er vel kanskje den jeg har besøkt oftest. Sjømannskirkene har en svært viktig sosial funksjon. Det som også kjennetegner alle sjømannskirker verden rundt er lukta av nystekte vafler og kaffe. En herlig duft!

– Under Vinter-OL i Sør-Korea var du innom den provisoriske Sjømannskirken i PyeongChang. Ble du overrasket over å finne en liten norsk sjømannskirke der, høyt til fjells?

– Nei, egentlig ikke. Sjømannskirken har stor tilstedeværelse i hele verden. Sjømannskirken sier «velkommen hjem, verden rundt» og i PyeongChang fikk jeg komme litt hjem.

folk

BOK OM KIRKEN I PHUKET 13 ÅR ETTER tsunamien i Sørøst-Asia som kostet 84 nordmenn livet, har sjømanns-prest Rune Birkeland skrevet bok om arbeidet ved Sjømannskirken i Phuket.

– Boken «Lyset skinner i mørket» handler om det sterkeste året jeg har hatt i løpet av mine 25 år som sjømannsprest. Opplevelsene i Thailand er noe jeg vil bære med meg for alltid. Sorgen jeg møtte ble på et vis også min egen, sier Birkeland som nå er pensjonist. 

Den kombinerte sjømannskirken og pårørendesenteret ble åpnet i Garden Home Hotel 17. januar 2005, og lagt ned etter ettårsdagen for flomkatastrofen. Birkeland var sjømannsprest og daglig leder i denne perioden.

– Det var virkelig tøft der nede. Likevel fikk jeg en kraft og en energi, for jeg så hvor viktig arbeidet var. Det som var litt spesielt, var at de pårørende skulle være med å drive kirken. Det hadde aldri blitt gjort før, men jeg tror det var en av nøklene til at dette prosjektet lyktes.

På bildet, dagen før den offisielle åpningen, f.v. sjømannsprest Rune Birke-land, pårørende Anders og Lise Ericsson, hotelldirektør Somsak Kongjiamsiri og generalsekretær Kjell Bertel Nyland.

Sjømannskirken & jeg

«Slik Gud forsonte seg med verden i påsken, slik skal vi forsone oss med hverandre, vi som er både svake og sterke mennesker»KARSTEN ISACHSEN (1944–2016) NORSK PREST OG FORFATTER

Ark

ivfo

to: K

en

Op

pra

nn/A

fte

npo

ste

n

52 HJEM

TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO

Foto

: NT

B S

canp

ix

«At det heiter Sjømanns-kirken kjem vel av at den vart skipa for at ‘uteseilarane’, dei som ofte var borte frå landet, familie og vener i årevis, skulle ha ein plass å gå til i fremmede havner, der sjømannsprest og hjartegode tjenera ellers var gode å snakke med når sakn og heimlengt var stor. Ingen stad har det vel blitt steikt og ete so mykje vafler i Jesu namn som i kjerka. No når den norske uteseiler er utgått på dato, fører Sjømannskirken på eineståande måte den gode arv videre slik at alle nord-menn ute, det være seg som turist eller anna, kan søke saman.»

LAILA OG NIKOLAI STEINSØY

«Da jeg var au pair i London for 50 år siden, var sjømanns-kirken en koselig og varm plass å besøke. Jeg besøkte sjømannskirken igjen i 1994, og den var nesten helt lik!»

ELI MARTENS MEYER TØRVIK

«Sjømannskirkene er flotte ‘havner’ for nordmenn i utlandet. Mange gode tilbud både av praktisk art og andre behov man måtte ha. Jeg støtter Sjømannskirken!»TORE ULSUND

VISSTE DU AT …? Den norske kongefamilien har gjennom flere generasjoner hatt et nært forhold til Sjømannskirken. Som sin far og farfar, er H.M. Kong Harald Sjømannskirkens høye beskytter.

Kongelige beskytterskap har en lang historisk tradisjon i det norske kongehuset. I tidligere, mer urolige tider kunne det ofte dreie seg om faktisk, fysisk vern i form av livvakter eller et vernebrev fra en konge eller en fyrste. I dag er ordningen først og fremst en anerkjennelse av organisa-sjoner og arrangement innenfor viktige områder av samfunnslivet.

– Hva tror du er årsaken til at mange nord-menn oppsøker en sjømannskirke, selv om de sjelden, eller aldri, går i kirken i Norge?

– Jeg tror Sjømannskirken med sin åpen­het og gjestfrihet appellerer til mange flere enn de som bekjenner seg til en kristen tro. De er for mange et hyggelig samlingssted og en trygg havn når man oppholder seg i utlandet.

– Hva mener du er Sjømannskirkens stør-ste utfordring i tiden som ligger foran?

– Sjømannskirken må fortsette å være gjestfrie og være relevante for folk som er på reise eller har bosatt seg i utlandet.

– I regjeringsplattformen til V, FrP og H er dere enige om «å opprettholde gode betin-gelser for Sjømannskirken». Hva innebærer egentlig dette?

– Det innebærer at regjeringen mener at Sjømannskirkens arbeid er viktig og at de er en god samarbeidsparter for vår uten­rikstjeneste.

Facebook

479 personer søkte på de 24 utlyste stillingene i Sjømanns-

kirkens utearbeid i fjor. Flest søkere var det til familieveileder-

stillingen i Familieveiviseren i Spania og vertskap-stillingen

i Miami, med henholdsvis 98 og 59 søkere.

facebook.com/sjomannskirken

HJEM 53

Dennis Larsen har vært involvert og engasjert i mange ulike prosjekter, som «OL-kirken» i Rio de Janeiro i 2016.

DENNIS LARSEN (63) kan se tilbake på en lang og allsidige tjeneste i Sjømannskir­ken. Han har vært vaktmester, assistent og kateket ved Sjømannskirken i London. Han har vært kretssekretær i Oslo, Akers­hus og Østfold. Han bygde opp gjestehus­driften ved Sjømannskirken på Costa del Sol og startet pionerprosjektet med sam­arbeidsavtaler med næringslivet.

I fjor sommer ble arendalitten ordinert til prest, og planen var opprinnelig at han skulle begynne som ambulerende sjø­mannsprest i april. Men slik blir det ikke. Fra og med 21. mai er Larsen sogneprest i Siljan, et lite tettsted på grensen mellom Telemark og Vestfold.

– De siste sju månedene har jeg vikari­ert som sjømannsprest i London. I løpet av denne tiden har det vokst frem et ønske om å være menighetsprest framfor såkalt spesialprest.

Men å løsrive seg fra Sjømannskirken etter 28 år har ikke vært lett.

– Det har blitt noen våkenetter, ja. Jeg har en sterk tilhørighet til organisasjo­nen. Det har vært energigivende med den korte avstanden fra idé til gjennomføring. Jeg liker å jobbe med nye ting, og er takk­nemlig for at jeg fikk utfolde meg innen så

GLIMT FRA ARKIVET Houston, Texas, i 2005 Kong Harald og dronning Sonja på offisielt besøk i USA. Kongeparet besøkte den norske sjømanns-kirken i Houston hvor de ble mottatt av nordmenn som bor i områ-det. De fikk en omvisning i kirken av sjømannsprest Reidar Aasbø, med blant annet stopp for å vanne magnoliatreet som ble plantet av daværende kronprins Harald i 1984. Det hadde regnet så mye dagen før at kongen ikke var sikker på om treet trengte vanning, men dronningen vannet likevel.

folk

hjemutTilbake på gamle stier«SÅ KAN JEG gjøre kjent at Sjømanns-kirken 2. februar tilsatte meg som ambu-lerende sjømannsprest på Filippinene. Utrolig følelse, 2579 dager etter at svine-influensaen tok arbeidskapasiteten. Frisk? Frisk nok!» skrev Stein Vangen på sin Facebook-side i vinter.

57-åringen er dermed tilbake i jobben han motvillig måtte gi slipp på i 2016.

– Jeg fikk diagnosen postviralt utmat-telsessyndrom og ble etter hvert uføre-trygdet. Men jeg ga aldri opp håpet om å komme tilbake til arbeidslivet.

Han skal fortsatt bo på Lillehammer, men ha 125 dager i året som omreisende sjømannsprest på Filippinene.

– Dette er en flyktig tjeneste, men et privilegium å betjene mennesker som jeg har en historie med helt tilbake til 2002. Samtidig må jeg finne helt nye måter å jobbe på fordi mange nyetablerte på Filip-pinene har kun nettverk på nett og er ikke en del av noe miljø. Å bygge felleskap med disse blir en viktig utfordring, sier Stein Vangen som i mars besøker Manila, Dumaguete, Angeles, Olongapo og Cebu-området.

VELKOMMEN

Foto

: Kris

tine

Nyb

org

/ S

CA

NP

IX

Foto

: Ing

e M

ørla

nd

FRA BØRS TIL KATEDRAL Sjømannskirkeveteran avslutter der han startet.

54 HJEM

TIPS OSS! SEND E-POST TIL HJEM@SJOMANNSKIRKEN.NO

Ark

ivfo

to: L

inn

Me

vold

Sko

ghe

im

mange fagfelt og realisert flere viktige pro­sjekter i Sjømannskirken.

Han roser organisasjonens omstillings­evne og mener det har skapt en kultur for kreativitet. Selv om ikke alle nye prosjek­ter ble møtt med jubel.

– Da vi i 2000 inngikk de første samar­beidsavtalene med næringslivet, fikk jeg mye kjeft. Jeg ble beskyldt for å selge Sjø­mannskirkens sjel. Men generalsekretæ­ren trodde på prosjektet, og etter hvert så flere at dette var en nødvendighet som

tvang seg frem. Vi måtte tenke nytt for å være relevante, ja, for å overleve. Prosjek­tet viser også at det går an å kombinere en tydelig kirke med et utstrakt næringslivs­samarbeid.

Jobbyttet beskriver Dennis Larsen like­vel som å gå «fra børs til katedral».

– De siste 17 årene har jeg jobbet mest med inntjening for å sikre Sjømannskir­ken en trygg økonomi. Nå skal jeg fokusere på evangeliet om Guds nåde og kjærlighet. Det gleder jeg meg til.

Drømmer du om å jobbe i utlandet? Sjømannskirken lyser ofte ut spennende stillinger. Hvis du

ikke finner en stilling som passer deg i dag, har du nå mulighet til å registrere din CV på organisasjo-

nens jobbportal. Les mer på sjomannskirken.no. USA

Jon-Terje Halle Karlsen (46), Drammen, er ansatt som vertskap ved Sjømannskirken i New York. Ann Kristin Karlsen (42) er ansatt som diakonal

medarbeider samme sted. Ekteparet Karlsen drev inntil nylig selskapet Lek & Trivsel.

Anne Line Kroken (31), Bergen, er ansatt som sjømanns-prest/kapellan

ved Sjømannskirken i New York. Hun kommer fra stillingen som prosjektprest i St. Jakob – Bergens kulturkirke for unge.

ENGLANDEllen Marie Skillingstad (35), Namsos, er ansatt som sjømannsprest/

kapellan ved Sjømannskirken i London. Hun kommer fra tilsvarende stilling ved Sjømannskirken i New York.

FILIPPINENEStein Vangen (57), Lillehammer, er ansatt som ambulerende

sjømannsprest på Filippinene. Han har tidligere vært ambule-rende sjømannsprest i Asia og sjømannsprest i Singapore.

NETTKIRKENKjersti Østland Midttun (38), Oslo, er ansatt i en deltidsstilling som nettprest

i Nettkirken. Hun er for tiden daglig leder i Røa og Sørke-dalen menigheter.

personer søkte på de 60 ledige sommerjobbene i Sjømannskirken i år.

153Nytt om navn

HJEM 55

La ditt hjerte banke videre for din hjertesak

For noen banker hjertet litt ekstra for nestekjærlighet, for dem i nød, for de sårbare, for naturen eller for de store spørsmålene. Tiina sitt hjerte banker også litt ekstra for en sak. Og siden denne saken er viktig og avgjørende for henne nå, ønsker hun at den skal være det også i fremtiden, etter at hun har gått bort. Tiina har derfor bestemt seg for å skrive testament og gi en gave til sin hjertesak der. Vil du vite mer om arv og testamentariske gaver?

detgodetestament.no

Norske hjerter er veldig søte.

De fortjener brunost fra TINE.

Alle sjømannskirker har sin helt egen vaffeloppskrift,men tilbyr den samme brunosten fra TINE i butikken sin.

For på tross av forskjellene har norske hjerter en tingtil felles – de banker litt ekstra for brunostene fra TINE.

HAR DU FYLT 60 ÅR OG SLUTTET TJENESTEN TIL SJØS?

Da har du kanskje rett til...

• sjømannpensjonhvis du har opptjent minst 150pensjonsgivende fartsmåneder

• etengangsbeløphvis du ikke har nok fartstidsmåneder til å fåsjømannspensjon, men har betalt avgift forminst 36 pensjonsgivende fartsmåneder

Det gjelder visse unntak for den som har ytelser som ufør eller som AFP-pensjonist.

For nærmere opplysninger kontakt:

Pensjonstrygdenforsjømenn,www.pts.noPostboks8143Dep,N-0033OsloTelefon:22358900

Fred. Olsen & Co.

Offshore boring Cruise Fornybar energi

Remøy Management AS har i nærmere 30 år har vi solgt tjenester til Kystvakten og med mer enn 40 års erfaring, sikrer dette oss en profesjonell drift av de 6 nye PSV fartøyene til det norske rederiet, World Wide Supply.

Remøy management aSEggesbøvegen 40, 6092 FOSNAVÅG – Norway Telefon: +47 70 08 06 50, Telefax: +47 70 08 06 51 E-mail: firmapost@remoy-management.no

SERVICE AND COMPETENCE YOU CAN RELY ON

01.indd 1 19/02/2018 23:26

www.havila.no

www.solvangship.no

God Påske Tlf.: +47 55 39 46 60 Fax: +47 55 39 46 61 www.eurosupply.no

Supplier of Provisions and Bonded goodsto offshore and Maitime industry

Export of Norwegian Foods

Our Services: Green Technologies Diesel Engines In-Situ Machining Marine Offshore Oil and Gas Stationary Power Shipyards/Shipbuilding Hydro-Electric Power Manufacturing/Other

Industrial To read more visit www.goltens.no or

www.goltens.com

GoltensOslo AS

Konserveringstjenester AS Fridrik O. BertelsenMalerikonservator NKF-N. Konservering og restaurering av malerier, vann- og brannskader.

Mobiltelefon: 90 97 63 49 – e-mail: fridrik.bertelsen@konserveringstjenester.no

”Langerfaring innen

konservering og restaurering”

Krohg-maleri reparert etter terrorbombingen.

Oslo Maskinistforening Arbinsgt. 1 0253 Oslo

arne blystad as

Haakon VIIs gt. 1, 0161 oslo, norwayPHone: +47 23 11 82 70

www.blystad.no – www.oHt.no

FASTE LAVE PRISER!

www. lampemagasinet.no for butikkoversikt!

Norges lavpriskjede innen belysning

Direkte fra fabrikk gir lave priserStort utvalg

1499

www.tmc.nowww.tmc.no

TELEMARA Marlink Group Company

Maritim kommunikasjon

mail@telemar.no // www.telemar.no Tlf.: 22 72 60 60

Brynsveien 16, N-0667 Oslo

5437 Finnås, Norway, E-mail: post@neptunmaritime.no

www.neptunmaritime.no

wintershall.no

WE MAKE THINGS HAPPEN

alfamoving.no

Digre Transport ASwww.digre-transport.no

www.avantokonomi.no

ENTREPRENØRFORENINGEN BYGG OG ANLEGG EBA VESTENFJELSKE

www.comrod.com

Dataloy Specification Logo with Slogan

Color Specification

RGB: 223 / 16 / 120CMYK: 0 / 93 / 13 / 0 PMS: Rubine Red U

Complete Software for IntegratedChartering and Vessel Operations

dataloy-systems.com

www.cflow.no

Eidesvik Invest AS

Eidesvik Invest AS

Eidesvik Invest AS

www.fitjar-kraftlag.noFrolandsveien 985, 4820 FROLAND

Telefon: 37 23 65 00 - www.frolendingen.no

Torvtak?

7633 Frosta - tlf 74 80 84 00 - mail@fossli.no - www.fossli.no

Vi leverer rett på tak, med kranbil. Ta kontakt fortilbud med frakt og kraning! Vi har også pyntenever.

Torvtak?

www.fluidcontrol.no

HANSEN DAHL FISKERI AS

FLOAT OFFSHORE AS

www.sg-as.no

LEINEBRIS/CMYK/LOGO/UNDERTEKSTBRUK MOT HVIT BAKGRUNN

Mathisen VVS

Årøsetervegen 35 6422 MOLDE

MacGregor_logo_with_grey_customer_promise_CMYK.indd 1 02/07/2015 13:58:49

Ågotnes

Rob Arnesen: www.robarnesen.com

Solbriller, leker, import, engros

ANALYTICAL APPLICATION SERVICES

OddaHavnevesen

Pb 315750 ODDA

HAVBRUK

www.nmks.no

Telefon: 51 70 97 20 • www.svithun-elektro.no

Elektrikerne kommer fra:

Nybygg • Tilbygg • Renovering • Servicearbeidwww.snekkerbjorn.no

Er dEt noE mEr vi kan gjørE for dEg?

Vi utfører det meste innen transport, terminal og kranbiltjenester.

www.transportoppdrag.no

Ring oss på telefon: 55 15 41 40

RUNWAY SWEEPERS | SNOW BLOWERS

ØvERAASEN Airport EquipmEnt

www.overaasen.no

www.tretek.no

SJØMANNSKIRKEN TAKKER ALLE SINE BIDRAGSYTERE

KONGSBERG TRANSPORT ASPostboks 2453603 KONGSBERG

Advanced Controll AS Fabrikkveien nr 9 4033 STAVANGER

A1 Prima Regnskap ASProf. Birkelandsv. 361081 OSLOwww.primaregnskap.no

ANDERSEN OG VALENZA FORSKALING ASLangøyvegen 425430 BREMNES

Advokatfirma Helliesen & Co ASNedre Strandgate 274005 STAVANGER

Advokatfirmaet Røer ANSP b 1975 Vika Stortingsgaten 300125 OSLO

Alpha Chartering ASC. Sundts gt. 375004 BERGEN

ALUSTAR ASPostboks 954097 SOLAwww.alustar.no, mah@alustar.no

BI PRODUKTER AS INGEBERGPostboks 1961377 BILLINGSTAD

Arnestedet Eiendom ASpostboks 2329253 TROMSØ

AS MYRE REDSKAPSSENTRALBolstads vei 238430 MYRE

Atlas Copco Tools AS Postboks 335 1401 SKI

Backe Østfold ASRosenborgveien 3 1630 GAMLE FREDRIKSTADBacke.no

Brødr. Selvik AS P.B. 2174201 SAUDA

Bjørn Hansen ASIndustrivegen 514110 FORSAND

Bohus Leto Møbler ASMyhrersvingen 122080 EIDSVOLL

Boligbyggelaget TOBBKrambugata 1 Trondheim8608 MO I RANA

Craftec AS Grini Næringspark 121361 ØSTERÅS

BYGG PROSJEKT ASFantoftveien 165072 BERGEN

Chevron Marine Products ASPostboks 4450213 OSLO

Concedo ASATorvveien 11383 ASKER

COX STRATEGISK DESIGN ASmellom ila 567018 TRONDHEIMwww.coxsd.no

Ess Tjenester ANSNedre Austreimsvegen 805574 SKJOLD

Dahl Rammeservice ASStrandgata 1355527 HAUGESUNDwww.dahl-rammeservice.no

Eidshaug Rederi ASEidshaug7940 OTTERSØY

Elto Regnskap ASStorebotn 25310 HAUGLANDSHELLA

Grieg Alex BirgerRieber Mohns vei 25231 PARADIS

Evanger Pølsefabrikk ASTeigdalsvegen 2965707 EVANGERTlf. 56 52 16 71

Fjordesign ASTorvund6947 LAVIK

FLORØLANDETS TRANSPORTARBEIDERLAG LOSSE OG LASTEPostboks 4896901 FLORØ

Gasta Design & Kommunikasjon AS trolladalen 306856 SOGNDAL

Hellen Eiendoms- forvaltning ASNedre Lønborg 295039 BERGEN

H g Wang ASJegeråsen 241362 HOSLE

H. OLSEN TRANSPORT ASNordre Rising veg 93716 SKIEN

Harma Holding ASp.b 1888, Vika0124 OSLO

INGEBRIGTSEN REGNSKAP ASTrondheimsvegen 125 C - Jessheim 2068 Jessheim

Holmsens Elektro ASFredheimveien 31087 OSLO

HTH KJØKKEN TRONDHEIM ASHaakon Viis gate 11 B7041 TRONDHEIMwww.hth.no

Iaksess AsLangryggveien 1498439 MYRE

INGE HJELLE ENTREPRENØRFOR- RETNING ASPostboks 335206 OS

Justnes ASINKA ASRottingen 2445216 LEPSØY

Intermec ASKleppevegen 755300 KLEPPESTØwww.inter.no

Jenny Hatlehol ASÅttringavegen 95355 KNARREVIK

Johnsen & Bergman Eftf ASPostboks 1241309 RUD

Kreativ Elektro Askim ASHovsveien 81831 ASKIM

Kiropraktor1 Knut AndersenLanggata 414306 SANDNES

Knut Farestveit Rør & SveisFarestveit5729 MODALEN

ANONYM GIVER

DIN ANNONSE HER?

kontakt:salg@sjomannskirken.no

ANONYM GIVER

ANONYM GIVER

Landaus BusstrafikkSkårersletta 101473 LØRENSKOGTlf: 911 15 191www.landaubuss.no

Kverneland Næringspark ASKvålkroken 44323 SANDNESwww.kverneland-næringspark.no/

SJØMANNSKIRKEN TAKKER ALLE SINE BIDRAGSYTERE

SEKO Elektro ASPb 2272021 SKEDSMOKORSET

Wico Eiendom ASStrandgata 15a4307 SANDNES

Vold Regnskap AS Snekkerveien 104321 SANDNES

Viego Regnskap ASMarkens gate 54610 KRISTIANSAND S

Vestav bygg ANSTittutvn. 40668 OSLO

Venturos ASStrandgaten 184550 FARSUND

Vebjørn Strømsnes AS 6089 SANDSHAMN

Varmeøkonomi ASUndrumsdalveien 2513177 VÅLE

Valter Jensen Og Sønn ASPostboks 30600207 OSLO

Troldmyr Møbelfabrikk ASRødstrandvegen 4386460 EIDSVÅG I ROMSDAL

Toralf Kaada Arkitekter ASAuglendsmyrå 64016 STAVANGER

Tide Salgssenter Tromsø ASSøren Zakariassens gate 149010 TROMSØ

Thorstvedt Industriservice ASpostbokst 1204096 RANDABERG

Teknikken ASLundevågveien 3c4550 FARSUND

Takstmann ASNordre Ringåsen 73512 HØNEFOSS

T Fjeld Biltransport ASTuverudstien 183400 LIER

Søgne Sogndalen Budstikke ASLinnegrøvand 244640 SØGNE

Stomas ASPb 355401 STORD

Sterk Elektro ASPb 204 Alnabru0614 OSLO

Solør Økonomi AsIndustrivegen 12270 FLISA

SKUDE FRYSERI ASPostboks 504297 SKUDENESHAVN

SKORINGEN Nygt.18/ Søregt.294006 STAVANGER

Skogeng Consulting ASStrømsborgveien 17 A0287 OSLO

Sk Mekaniske ASÅrdalstunet 94137 ÅRDAL I RYFYLKE

Sjohav ASPB. 285484 SÆBØVIK

Selvaag Holding ASPer Gunnar Solstad4297 SKUDENESHAVN

Salatmestern AS Pancoveien 16 1624 GRESSVIK

Rør- og Miljøprodukt ASEskemyrveien 784310 HOMMERSÅK

Refsnes Data ASSkarahødden 234326 SANDNES

Qrm ASKlauvsteinen 1575146 FYLLINGSDALENwww.qrm.as

Prosjekt Partner ASKåtorpveien 541890 RAKKESTAD

Pay Back A/SGlommengata 252211 KONGSVINGER

Olav Aakre ASc/o Bamagruppen Pb 2183 Langnes 9268 Tromsø,

Olaskogen ASPostboks 502201 KONGSVINGER

Olaf Aas ASVenneslavegen 1574705 ØVREBØ

NILSSON TRELAST ASHaakon VIIsg 29 Lade7041 TRONDHEIM

NG Kiwi Rogaland ASKiwi 621 Tau GLN 7080001029852, p.b. 47808608 MO I RANA

Nesvik Consulting ASSkansegata 7b7014 TRONDHEIM

Multiguard Electronic ASGrimstadveien 71655 SELLEBAKK

MosserødhjemmetPlutosvei 243226 SANDEFJORD

Matkroken/Angell olsen eftNordnesøy8198 NORDNESØY

Masvindi ASSlettevegen 114352 KLEPPE

Maritime Engineering ASlyngveien 25914 ISDALSTØ

Marinelektronikk AsP.B 55346024 ÅLESUND

Lillehammer Kulde ASSørsvevegen 202624 LILLEHAMMER

DIN ANNONSE HER?

kontakt:salg@sjomannskirken.no

ANONYM GIVER

ANONYM GIVER

ANONYM GIVER

ANONYM GIVER

FØLG

SJØMANNSKIRKENPÅ SOSIALE MEDIER

@sjomannskirken

BRASIL

RIO DE JANEIRORua Caio Mário 400, Gavea Rio de Janeiro Tlf. +55 2137951932 rio@sjomannskirken.no

BELGIA

ANTWERPEN Indiestraat 61 2000 Antwerpen Tlf. +32 32321900 belgia@sjomannskirken.no

BRUSSEL 2 Chausseé de Charleroi B-1420 Braine-l’Alleud Tlf. +32 23875650 belgia@sjomannskirken.no

DANMARK

KØBENHAVN Ved Mønten 9 2300 København S Tlf. +45 325711 03 kobenhavn@sjomannskirken.no

ENGLAND

LONDON 1 St. Olav’s Square, Albion Street Rotherhithe Tlf. +44 2077403900 london@sjomannskirken.no

EMIRATENE

DUBAI Oud Metha Road Dubai Tlf. +971 43370062 dubai@sjomannskirken.no

FRANKRIKE

PARIS 74, Route de Montesson 78110 Le Vesinet Tlf. +33 967250729 paris@sjomannskirken.no

KYPROS

AYIA NAPA Nissi avenue 68 CY-5343 Ayia Napa Tlf. +35 723722798 ayia.napa@sjomannskirken.no

NEDERLAND

ROTTERDAM Westzeedijk 300 3016 AP Rotterdam Tlf. +31 104365123 rotterdam@sjomannskirken.no

SKOTTLAND

ABERDEEN 41 Regent Quay Aberdeen AB11 5BE Tlf. +44 7808080646 aberdeen@sjomannskirken.no

SPANIA

ALBIR-VILLAJOYOSA C: Mart 8, El Albir 03581 Alfaz del Pi Playa Tlf. +34 966867474 albir@sjomannskirken.no

COSTA DEL SOL El Campanario, Avda del Cortijo 3 Sitio de Calahonda Tlf. +34 952939800 elcampanario@sjomannskirken.no

velkommen hjemom – verden rundt

AMBULERENDE SJØMANNSPRESTER

AFRIKAKnut LyngsethTlf. +47 902 34 201kly@sjomannskirken.no

ASIASteinar RishaugTlf. +47 977 35 544sri@sjomannskirken.no

AUSTRALIA OG NEW ZEALANDKristoffer L. TørressenTlf. + 61 421356501klt@sjomannskirken.no

FILIPPINENEStein VangenTlf. +47 475 10 600sva@sjomannskirken.no

SØR-AMERIKAAnne NetlandTlf. +47 984 80 492ane@sjomannskirken.no

ØVRIGE LAND OG BYERKontakt hovedkontoretTlf. + 47 55 55 22 55info@sjomannskirken.no

SJØMANNSPRESTER FOR STUDENTER

AUSTRALIA OG NEW ZEALANDKristoffer L. TørressenTlf. +61 421356501klt@sjomannskirken.no

EUROPA VEST (Danmark, Sverige, Tyskland, Belgia, Nederland, Luxemburg, Spania, Frankrike, Sveits og Italia)Bjørn Olav BøeTlf. +47 950 50 684bob@sjomannskirken.no

EUROPA ØST (Latvia, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Østerrike, Romania og Bulgaria)Hilde Sirnes Tlf. +47 976 02 531hsi@sjomannskirken.no

STORBRITANNIA OG IRLANDIngrid ImsTlf. +44 7951945280iim@sjomannskirken.no

USA, CANADA OG MEXICOOdd Inge TangenTlf. +1 6462482366oit@sjomannskirken.no

FØLG

SJØMANNSKIRKENPÅ SOSIALE MEDIER

@sjomannskirken

SPANIA

GRAN CANARIA Calle La Lajilla 18 E-35120 Arguineguin, Gran Canaria Tlf. +34 928735246 grancanaria@sjomannskirken.no

LANZAROTE Calle Anzuelo 50, Puerto del Carmen, 35510, Lanzarote Tlf. +34 928515561 lanzarote@sjomannskirken.no

MALLORCACarrer Mar Carib 4 07181 Palmanova Tlf. +34 630878344 mallorca@sjomannskirken.no

SVERIGE

STOCKHOLM Stigbergsgatan 24 116 28 Stockholm Tlf. +46 855600344 stockholm@sjomannskirken.no

SVEITS

GENÈVE 17–19, Rue de la Servette 1201 Genève Tlf. +41 793423172 sveits@sjomannskirken.no

THAILAND

PATTAYA 162/50 Moo 10, Thappraya rd. Soi 7 Banglamung, Chonburi 20260 Tlf. +66 851357755 pattaya@sjomannskirken.no

USA

HOUSTON 4309 Young Street Pasadena Tlf. +1 2819988366 houston@sjomannskirken.no

MIAMI 2950 S Flamingo Road Davie Tlf. +1 9545333521 miami@sjomannskirken.no

NEW YORK 317 East 52nd Street New York Tlf. +1 2123190370 newyork@sjomannskirken.no

OFFSHOREGRUPPEN

STATFJORD A, B OG C, TROLL A, B OG C, OSEBERG SØR OG ØSTBerit Bjørnerud Tlf. +47 976 74 660bbj@sjomannskirken.no

SLEIPNER A OG B, DRAUPNER, GUDRUN, GINA KROGH, DRAUGEN, BRAGE Annstein Lothe Tlf. +47 482 61 832alo@sjomannskirken.no

EKOFISK KOMPLEKS, EKOFISK  KILO, ELDFISK KOMPLEKS OG B, GOLIAT, EDVARD GRIEGGunnar Mathisen Tlf. +47 977 49 089gma@sjomannskirken.no

GULLFAKS A, B OG C, VESLEFRIKK, NORNE, HEIMDAL, AASTA HANSTEEN, SKARVCato Thunes Tlf. +47 415 73 658cth@sjomannskirken.no

HEIDRUN, KRISTIN, GJØA, BALDER, RINGHORNE, JOTUN A, IVAR AASEN, ALVHEIMAnnette Tronsen Spilling Tlf. +47 958 86 525ats@sjomannskirken.no

OSEBERG FELTSENTER, OSEBERG C, GRANE, NJORD, KVITEBJØRN, ÅSGARD A OG B, VALEMONHans-Jørgen Svartvasmo Tlf. +47 410 34 654 hjs@sjomannskirken.no

SNORRE A OG B, VISUND, VALHALL OG ULA, GYDA, MARTIN LINGE Tim G. Engelsvold Tlf. +47 904 78 922tge@sjomannskirken.no

BESØKSTJENESTE OFFSHOREFLÅTENOle Dagfinn Sky Tlf. +47 975 24 831ods@sjomannskirken.no

Morten Høst Tlf. +47 905 01 507mho@sjomannskirken.no

Frank T. Skofteland Tlf. +47 404 37 265fts@sjomannskirken.no

velkommen hjemom – verden rundt

NORGE

HOVEDKONTORET Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet Postboks 2007 Nordnes, 5817 BERGEN Tlf: +47 55 55 22 55info@sjomannskirken.no www.sjomannskirken.no

NETTKIRKENÅpen for alle – alltid

www.nettkirken.nonettpresten@nettkirken.no

BEREDSKAP Sjømannskirkens døgnåpne bered-skapstelefon for nordmenn i utlandet eller pårørende: +47 951 19 181.

S J Ø M A N N S K I R K E N – N O R S K K I R K E I U T L A N D E T

ANSVARLIG REDAKTØRInge Mørland

REDAKSJONMarte Kvam EideMorten OpedalSolrun Dregelid

DESIGNLyche Design

TRYKKHBO trykk AS34 700 eksemplarer 6 utgivelser i året

RIS, ROS ELLER TIPS+47 22 47 86 84hjem@sjomannskirken.no

ABONNEMENT+47 55 55 22 52 servicepost@sjomannskirken.no

ANNONSER+47 51 89 30 55salg@sjomannskirken.no

COVERLena Rebekka Risnes er sjømannsprest for nordmenn i Sveits og Nord-Italia, med base i Genève. Foto: Morten Opedal

UTGIVERSjømannskirken – Norsk kirke i utlandet. Bladet ble første gang utgitt i 1865 under navnet Bud & Hilsen.

TORREVIEJA C/Ravel 4, La Siesta 03184 Torrevieja Tlf. +34 966789296 torrevieja@sjomannskirken.no

TENERIFE Don Antonio 6, Calle Juan XXIII 19 Los Cristianos, Tenerife Tlf. +34 617160984 tenerife@sjomannskirken.no

SINGAPORE

SINGAPORE 300 Pasir Panjang Road Singapore 118640 Tlf. +65 67757835 singapore@sjomannskirken.no

TYRKIA

ALANYACumhuriyet Mahallesi, Yaşar Doğu Cad. 43 A. 07400 Alanya Tlf. +90 530 075 84 alanya@sjomannskirken.no

TYSKLAND

BERLIN Landhausstrasse 26–28 D-10717 Berlin Tlf. +49 3086495911 berlin@sjomannskirken.no

HAMBURG Ditmar-Koel-Strasse 4 D-20459 Hamburg Tlf. +49 403609780 hamburg@sjomannskirken.no

SAN FRANCISCO2454 Hyde Street San Francisco Tlf. +1 4157756566 sanfrancisco@sjomannskirken.no

SAN PEDRO 1035 South Beacon Street San Pedro Tlf. +1 3108326800 sanpedro@sjomannskirken.no

velkommen hjemom – verden rundt

LES MERHold deg oppdatert

www.sjomannskirken.noinfo@sjomannskirken.no

RING HJEM Alle sjømannskirker har IP-telefon slik at du kan ringe gratis til fasttelefoner i Norge

FORKLARING

Internett

Rullestol

Basseng

Overnatting

Butikk

Trygghet på reisenMed en helårs reiseforsikring fra Europeiske kan du alltid kjenne deg trygg. Vårt verdens­omspennende nettverk betyr at vi kjenner de lokale forholdene og vet hvilke sykehus og leger som er de beste. Det kan være en avgjørende forskjell. Dessuten betyr det også at vi aldri er langt unna når du trenger hjelp.

En svært viktig del av nettverket vårt, er samarbeidet vi har med Sjømannskirken. Det betyr at vi kan tilby direkte og lokal assistanse i enda flere områder, og at du alltid kan føle deg trygg når du er ute og reiser.

Les mer om Europeiske reiseforsikring og vårt unike samarbeid med Sjømannskirken påeuropeiske.no

Last ned Europeiske AppMed Europeiske App på mobilen, har du alt du trenger i lomma. Den inneholder forsikringsbeviset ditt, og gjør det enkelt for deg å få hjelp ved skade, uansett hvor du befinner deg.

7131

6_0

INH

OU

SE N

O

71316_0 Annnonse 216x246 Europeiske Sjømannkirken.indd 1 23/01/2018 15:24

Avsender: Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet, Boks 2007 Nordnes, 5817 BERGEN, Norway