historie og filosofi tekstsamling (utdrag)

Denne tekstsamlingen er ment som et supplement til program-faget Historie og filosofi. Tekstene dekker sentrale læreplanmål for begge årstrinnene. Boka har stor spennvidde i utvalget. Her er både klassiske tekster og nyere tekster av mer ukjente forfattere.

Samlingen består av ti ulike temaer. Hvert tema har en innled-ning med sentrale problemstillinger. Etter temainnledningen følger tekstene. Hvert utdrag har en introduksjon av forfatteren og situasjonen teksten ble til i. Etter tekstene følger noen opp-følgingsspørsmål for å bevisstgjøre elevene på både innhold og argumentasjon.

Selv om samlingen i utgangspunktet er rettet mot historie og filosofi, kan den også brukes i andre fag. Bredden i temaer gjør den relevant i fag som religion, politikk og menneskerettigheter, samfunnsfag, psykologi, historie og norsk.

http://historieogfilosofi.cappelendamm.nohttp://cdu.no

ISBN 978-82-02-34301-9

www.cappelendamm.no

Mo

um

Kristian

senSæ

vareidH

istorie og filosofi • Tekstsam

ling

Tommy Moum • Gunnar Schrøder Kristiansen • Atle Sævareid

Tekstsamling Historie og filosofi

9 788202 343019

OmslagTekstsaml.indd 1 15.04.11 13.38

©CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjenge-liggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Grafisk formgiver: Marianne ThrapOmslagsdesign: Marianne ThrapOmslagsbilde: Peter Ravn Callesen, “Looking Back”Bilder: Magnum Photos/All Over Press NorwayForlagsredaktør: Odd StalsbergRepro: Trykk:

Utgave 1Opplag 1ISBN: 978-82-02-34301-9

http://historieogfilosofi.cappelendamm.nohttp://cdu.no

04Tittel/Innhold/ForordTekstsamlHistorie&filosofi.indd 2 26.04.11 22.24

3

Bertrand RussellVestens visdom

Og hva skal vi si om mennesket selv? Er det et støvkorn som kryper hjel-peløst omkring på en liten og helt likegyldig planet, slik som astronomene ser det? Eller er det slik som kjemikerne kunne si: en haug kjemikalier? Eller endelig: Er mennesket det som det synes for Hamlet, edelt gjennom sin forstand, og uendelig gjennom sine evner? Eller er det kanskje alt dette på én gang?

Ved siden av dette har vi så de moralske spørsmål om godt og ondt. Er der en livsførsel som er god, og en annen som er ond, eller er det likegyl-dig hvordan vi lever? Dersom der er en god livsførsel, hvori består den da, og hvorledes kan vi lære å etterleve den? Er der noe vi kan kalle visdom, eller er alt som synes slik, bare galskap og tomhet?

Alt dette er gåtefulle spørsmål. Man kan ikke avgjøre dem ved å ut-føre eksperimenter i et laboratorium, og ingen selvstendige mennesker vil være villig til å stole på det som forkynnes av representantene for de ymse patentmedisiner. For disse selvstendige gir filosofiens historie de svar som kan gis. Når vi studerer dette vanskelige emnet, lærer vi hva andre til andre tider har tenkt om disse spørsmål.

Slik lærer vi å forstå dem stadig bedre, for den måten de går løs på filosofien på, er en viktig side ved selve deres livsholdning. Til syvende og sist kan dette kanskje vise oss hvorledes vi skal kunne klare å leve, selv om det vi vet med sikkerhet, er så ytterst beskjedent.

Fra: Vestens visdom, 1959. Oversatt av Arild Haaland. Tiden 1961.


4

Finn Skårderud 63Uro. En reise i det moderne

selvet, 1998 (utdrag) 63Karl Ove Knausgård 65Min kamp 2, 2009 (utdrag) 65Ole Martin Holte 68La angsten få plass, 2010 68

Tema 3: Hvem er jeg? 73Paulus 76Romerbrevet (utdrag) 76Augustin 78Bekjennelser, 398 (utdrag) 78Pico della Mirandola 80Om mennesket si verdigheit,

1487 (utdrag) 81Blaise Pascal 82Tanker, 1670 (utdrag) 82David Hume 84En avhandling om menneskets

natur, 1739 (utdrag) 85Jean-Jacques Rousseau 87Om ulikheten mellom menneskene

– dens opprinnelse og grunnlag, 1755 (utdrag) 87

Fjodor Dostojevskij 91Opptegnelser fra et kjellerdyp,

1864 (utdrag) 91Sigmund Freud 93Ubehaget i kulturen, 1929 (utdrag) 94Aldous Huxley 97Vidunderlige nye verden, 1932 (utdrag) 98Simone de Beauvoir 99Det annet kjønn, 1949 (utdrag) 100

TEKSTSAMLING • INNHOLD

InnholdTema 1: Hvor kommer vi fra? 11Skapingsforteljingane i Bibelen 14Gud skaper verda 14Mennesket i Guds hage 16Sitater av Heraklit 18Charles Darwin 20Om artenes opprinnelse, 1859 (utdrag) 21Bruno Bettelheim 23Eventyret si fortrylling –

i psykoanalytisk lys, 1976 (utdrag) 23Carl Sagan 29Kosmos, 1981 (utdrag) 29Lauren Eiseley 32Små menn og flygende tallerkener,

1946 (utdrag) 32Martin Krasnik, 2010 33«Og Adam ga navn til dinosaurene» 34

Tema 2: Hva er meningen med livet og døden? 43Herodot 46Lykke, første bok 46Seneca d.y. 49Om det korte livet (utdrag) 49Paulus 51Forsoningens tjeneste 52Henry David Thoreau 52Walden. Livet i skogene, 1854 (utdrag) 53Rudolf Nilsen 56Bekjennelse 56Revolusjonens røst 57Jean Paul Sartre 58Kvalmen, 1938 (utdrag) 59Albert Camus 60Myten om Sisyfos, 1942 (utdrag) 61


5

Richard Dawkins 103Det egoistiske genet, 1976 (utdrag) 104«Rethinking thinking» 107«Nytenkning om tenkning», 1999 107Charles Taylor 112Autentisitetens etikk, 1991 (utdrag) 112«Er du ekte?» 116

«Er du ekte?» av This Girl (17), 2010 116

Tema 4: Hva er frihet? 119Paulus 122Brevet til galaterne (utdrag) 122Baruch Spinoza 123Etikk – bevist på geometrisk vis,

1677 (utdrag) 124Françoise Voltaire 127Om trykkefrihet, 1764 (utdrag) 127John Stuart Mill 130Om frihet, 1859 (utdrag) 130Henry David Thoreau 134Sivil ulydighet, 1849 (utdrag) 135B.F. Skinner 138Har vi råd til fridom?, 1971 (utdrag) 138

Jean-Paul Sartre 142Eksistensialisme er humanisme,

1946 (utdrag) 143Karl Popper 146Til temaet frihet, 1958 (utdrag) 146Ayn Rand 149De som beveger verden, 1957 (utdrag) 149Daniel Dennett 152Frihet utvikler seg, 2003 (utdrag) 152

Tema 5: Hva er rett og galt? 157Syndefallet i Bibelen 160Mary Shelley 162Frankenstein, 1818 (utdrag) 163

Fjodor Dostojevskij 166Forbrytelse og straff, 1866 (utdrag) 167Thomas H. Huxley 170Evolusjon og etikk, 1893 (utdrag) 170Friedrich Nietzsche 174Ecce Homo, 1888 (utdrag) 174Michel Foucault 177Det moderne fengsels historie,

1975 (utdrag) 177K.E. Løgstrup 182Den etiske fordring, 1956 (utdrag) 182Peter Singer 184Om frigjeringa av dyr, 1993 (utdrag) 185Bjørn Grinde 188Synd og samvittighet, 2008 188Matt Ridley 191Dydens opprinnelser, 1996 (utdrag) 191Thomas Hylland Eriksen 194Ståløksene og den tapte uskyld,

1993 (utdrag) 194

Tema 6: Hva er det gode samfunn og den gode stat? 197Platon 200Staten (utdrag) 200Aristoteles 203Politikken (utdrag) 204Thomas More 205Utopia, 1516 (utdrag) 206Niccolo Machiavelli 211Fyrsten 1513 (utdrag) 211Thomas Hobbes 214Leviathan, 1651 (Utdrag) 214Thomas Jefferson 218Den amerikanske sjølvstende-

fråsegna, 1776 (utdrag) 218


6 TEKSTSAMLING • INNHOLD

Mary Wollstonecraft 219Et forsvar for kvinnens rettigheter,

1792 (utdrag) 219Olympe de Gouges 221Erklæring om kvinnens og

borgerinnens rettigheter, 1793 222Karl Marx og Friedrich Engels 224Det kommunistiske manifest,

1848 (utdrag) 224Vladimir Iljitsj Lenin 230Staten og revolusjonen, 1917 (utdrag) 230Franklin D. Roosevelt 234Den andre rettighetserklæring,

1944 (utdrag) 234Martha Nussbaum 236De grunnleggende menneskelige

kapabilitetene, 2000 (utdrag) 236Arne Johan Vetlesen 238Når var du sist på bærtur?, 2009 238Kristin Clemet 243Alle kan bli rikere samtidig, 2010 244Tang Guoqiang 245Kinas vei videre, 2010 246Sayyid Qutb 249Milepæler, 1964 (utdrag) 249

Tema 7: Hva er historie og historiebevissthet? 257Herodot 260«Fortale» fra Herodots historie 260Bakgrunnen for perserkrigene (utdrag) 261Io 262Kroisos 264Thukydid 264Peloponneserkrigen (utdrag) 265Bertolt Brecht 268Spørsmål frå ein lesande

arbeidar, 1935 268George Orwell 2691984, 1949 (utdrag) 269E.H. Carr 272Hva er historie?, 1961 (utdrag) 273Jared Diamond 275Den tredje sjimpansen – vekst

og fall, 1991 (utdrag) 275Hayden White 279Den historiske tekst som litterær

kulturgjenstand, 1974 (utdrag) 280Genevieve Lloyd 282Mannlig og kvinnelig i Vestens

filosofi, 1984 (utdrag) 283«Viking-Trondheim» en bløff, 1994 285Reinhart Koselleck 288Fortidas framtider, 1979 (utdrag) 289Jon Iddeng 290Et bilde på Vestens verdier?, 2007 291

Tema 8: Hva er sannhet og virkelighet? 295Platon 298Faidros (utdrag) 298Aristoteles 300Metafysikken (utdrag) 300Galileo Galilei 304Dialog om to verdenssystemer,

1532 (utdrag) 304René Descartes 306Første meditasjon, 1641 (utdrag) 306David Hume 309En undersøkelse av den menneske-

lige forstand, 1748 (utdrag) 309Immanuel Kant 312Kritikk av den rene fornuft,

1781 (utdrag) 313


7

Søren Kierkegaard 315Afsluttende uvidenskabelig

Efterskrift, 1846 (utdrag) 315Thomas S. Kuhn 318Strukturen til vitskaplege

revolusjonar, 1962 (utdrag) 318Robert M. Pirsig 322Zen og kunsten å vedlikeholde

en motorsykkel. En undersøkelse av verdier, 1974 (utdrag) 322

Jacob Bronowski 325Menneskets identitet, 1965 (utdrag) 325Colin Blackmore 328Bevissthetsmaskinen, 1988 (utdrag) 328Steven Pinker 331Språkinstinktet, 1997 (utdrag) 331Espen Hammer 334Dømt til friheten, 2010 334

Tema 9: Finnes Gud? 339Blaise Pascal 342Veddemålet, 1670 342René Descartes 344Tredje meditasjon, 1641 (utdrag) 345Friedrich Wilhelm Nietzsche 346Antikrist – forbannelse over

kristendommen, 1888 (utdrag) 347Fjodor Dostojevskij 350Brødrene Karamasov, 1880 (utdrag) 350Sigmund Freud 352Framtida for ein illusjon, 1927 (utdrag) 352Karen Armstrong 354Historien om Gud, 1993 (utdrag) 354Thomas Hylland Eriksen 360Jordskjelvet i Lisboa og sunamien

i Sørøst-Asia 360

Richard Dawkins 363Gud – en vrangforestilling,

2006 (utdrag) 363

Tema 10: Hva er skjønnhet? 367Platon 370Drikkegildet i Athen (utdrag) 370Aristoteles 373Om diktekunsten (utdrag) 373Immanuel Kant 375Kritikk av dømmekraften,

1790 (utdrag) 376Adolf Loos 377Ornament og forbrytelse,

1908 (utdrag) 377Hermann Broch 380Det onde i kunstens verdisystem,

1933 (utdrag) 381Noen bemerkninger til kitsch-

problemet, 1950 (utdrag) 383Subrahmanyan Chandrasekhar 385Sannhet og skjønnhet (utdrag) 386

Alexander Nehamas 389Platons problem med popkulturen

– og våre, 2010 389Lars Fredrik Svendsen 393Bør country forbys?, 2010 393Camille Paglia 395Sex og vold, eller natur og kunst,

1990 (utdrag) 396

Filosofiens egenart 398Tekstutvalget og lærerplanen 404Forfatterregister 408


8 TEKSTSAMLING • FORORD

ForordDenne tekstsamlingen er ment som et supplement til programfaget His-torie og filosofi. Boka er temaorientert og dekker sentrale læreplanmål for begge årstrinnene. Utvalget består av både klassikere av berømte fi-losofer og nyere tekster av mer ukjente forfattere.

I læreplanen er det særlig vg3-kurset som eksplisitt framhever tekst-lesning som en obligatorisk aktivitet. Elevene skal lese minst tre tekster med historisk og filosofisk innhold til hvert kapittel. Planen krever at de skal kunne gjøre rede for og kommentere hovedsynspunkt og argu-mentasjon. Trening i dette er også nyttig med tanke på skriftlig eksamen der tekster som regel er utgangspunktet for oppgaven. Antologien gir i tillegg god anledning til å variere undervisningen.

Arbeid med tekster er også svært aktuelt på vg2-kurset. Læreplanen understreker betydningen av kildekritikk. Å lese kilder er en måte å komme tettere på den historiske epoken man studerer. Tolking av tekster er dessuten en grunnleggende ferdighet med stor overføringsverdi.

Samlingen består av ti ulike temaer. Hvert tema har en innledning med sentrale problemstillinger. Presentasjonen er kortfattet, og hensikten er å åpne opp for videre dypdykk. Noen få åpningsspørsmål antyder mulige veier inn i temaet.

Etter temainnledningen kommer tekstene. Hvert utdrag har en in-troduksjon av forfatteren og situasjonen for tekstenes tilblivelse. Det er også oppgitt referanser til lærebøkene Historie og filosofi 1 og 2 (Cap-pelen Damm 2008). Der kan man lese mer om den aktuelle forfatteren og den historiske sammenhengen han eller hun inngår i.

Etter tekstene følger noen oppfølgingsspørsmål for å bevisstgjøre elev-ene på både innhold og argumentasjon. På den måten kan hver tekst leses for seg. Det er samtidig mulig å arbeide med dem på en mer systematisk måte. Bak i boka gis et forslag til en metodisk tilnærming til filosofiske tekster. Helt til slutt finnes også en oversikt over aktuelle hovedområder i læreplanen knyttet til utvalget i antologien.


9

Selv om samlingen i utgangspunktet er rettet mot historie og filosofi, kan den også brukes i andre fag. Bredden i temaer gjør den relevant i fag som religion, politikk og menneskerettigheter, samfunnsfag, psykologi, histo-rie og norsk. I tillegg kan den selvsagt være spennende lesning for enhver med interesse for historiske og filosofiske problemstillinger.

Vi vil gjerne takke Margit Ims, Thor Steinar Grødal, Ellen Gulli og Olav Birkeland for gode råd og nyttige innspill. Takk også til Marianne Sjursø for all nødvendig redaksjonell bistand.

Oslo, Lillestrøm, Horten, april 2011

Atle Sævareid, Gunnar Schrøder Kristiansen, Tommy Moum


04Tema1TekstsamlHistorie&filosofi.indd 10 26.04.11 22.08

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden …»

Første Mosebok

«Det som virkelig interesserer meg, er om Gud hadde noe valg da han skapte verden.»

Albert Einstein (1879–1955)

Tema 1:

Hvor kommer vi fra?


«Døden skal man ikke frykte, for når jeg er, er den ikke kommet, og når den er kommet, er jeg ikke.»

Epikur (341–270 f.Kr.)

«Man skal elske livet høyere enn dets mening.»

Fjodor M. Dostojevskij (1821–81)

«Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet.»

John Lennon (1940–80)

Tema 2:

Hva er meningen med livet og døden?


Men hva er jeg da? Et tenkende, hva er det? Jo, det er noe som tviler, forstår, bekrefter, benekter, som vil, som ikke vil, som også innbiller seg, og som fornemmer.

René Descartes (1596–1650), Meditasjoner over filosofiens grunnlag

I virkeligheten er hvert selv langt fra en enhet; det er en sam-ling selv-er, et kaos av former, av tilstander og stadier, av arv og potensialer. Mennesket er en løk satt sammen av hundrevis av lag, en tekstur satt sammen av mange tråder.

Herman Hesse (1877–1962), Steppeulven

Tema 3:

Hvem er jeg?


«Frihet er å følge de lover man har gitt seg selv.»

Jean-Jacques Rousseau (1712–78)

«Man skal ikke skade andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.»

Kardemommeloven

«Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten bak frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv.»

Jens Bjørneboe (1920–76)

Tema 4:

Hva er frihet?


120 TEKSTSAMLING • TEMA 4: HvA Er FrIHET?

Åpningsspørsmål• Er frihet det å kunne gjøre akkurat hva man vil?

• Kan den enes frihet bli den andres ufrihet?

• Hvilken verdi vil du sette høyest av frihet og likhet?

De fleste mennesker vil være enige om at frihet er en positiv verdi både for oss selv og for samfunnet vårt. Moderne historie har i stor grad vært en kamp for større frihet. Den har vært en kamp mot tvang og for politiske rettigheter.

Men når vi i filosofien skiller mellom positiv og negativ frihet, har dette en noe annen betydning. Positiv frihet er friheten til å kunne gjøre noe, som for eksempel å stemme ved valg eller bevege seg fritt omkring. Ne-gativ frihet er friheten fra å oppleve slike ting som vi helst vil unngå, som for eksempel undertrykkelse og overgrep.

Frihet er med andre ord et viktig begrep i politisk filosofi. Ofte blir frihet satt opp mot begrepet «likhet». Befinner man seg på høyresiden politisk, vil man tenke at størst mulig grad av frihet er et gode i et sam-funn, og at et krav om større likhet kan virke undertrykkende på den enkeltes selvutfoldelse. Dette er for eksempel tilfellet i liberalismen, som setter individets rettigheter foran alt annet. Anarkister, på sin side, ser alle påbud ovenfra som et overgrep mot den enkeltes frihet og avviser derfor statsmakten fullstendig. Venstresiden i politikken vil derimot hevde at stor grad av frihet i et samfunn kan føre til den sterkestes rett og dermed større ulikhet. Slik blir noen mennesker ufrie. Dette er for eksempel tilfel-let i kommunismen, som har stor tro på at fellesskapet og de kollektive løsningene skal viske bort urettferdige forskjeller blant folk. For kom-munister er likhet viktigere enn frihet. Satt ut i livet har likevel også kom-munismen ført til stor grad av ufrihet.

I den eksistensialistiske filosofien fra siste halvdel av 1900-tallet blir fri-hetsbegrepet nærmest noe negativt. Eksistensialistene fastslår at vi men-nesker alltid er frie til å handle som vi vil, og at vi ikke kan velge bort denne friheten. «Mennesket er dømt til å være fritt», skriver filosofen Jean-Paul Sartre. Friheten medfører at vi hele tiden må ta et valg, og alle disse valgmulighetene gir oss angst for å velge feil. Siden mennesket har fri vilje, har vi alltid et valg, og derfor må vi også stå ansvarlige for de valgene vi har tatt i ettertid.

Spørsmålet om menneskets frie vilje står sentralt i filosofihistorien. Moralfilosofien forutsetter at vi har fri vilje. Skal man kunne bedømme


121

et menneskes handlinger moralsk, må dette mennesket ha kunnet handle annerledes. Hvis man tror at menneskets handlinger er forutbestemt av arv eller miljø, kaller vi det determinisme. Determinister mener at valgfri-heten er en illusjon.

Bare mennesker med fri vilje er fullt ut ansvarlige for sine handlinger. Hvis man i retten kan påvise at en forbryter er preget av et vanskelig oppvekstmiljø, kan vedkommende få lavere straff. Religiøse personer, på sin side, kan mene at våre handlinger er styrt av skjebnen eller av Gud.

Tekstene i dette kapitlet nærmer seg temaet frihet fra ulike vinkler. De tar for seg hva begrepet frihet egentlig innebærer, hva som er menneskets grunnleggende rettigheter, og forholdet mellom individ og samfunn. Sen-trale problemstillinger er:

• Sikrer eller begrenser staten innbyggernes frihet?• Har mennesket fri vilje?• Hvilken betydning spiller arv og miljø for våre handlinger?



Paulus

Når det er tale om menneskets frihet, er selvsagt den ytre friheten vik-

tig: friheten til å forme ut sitt liv og til å delta i samfunnslivet uten å bli

utsatt for undertrykkelse og tvang. Men like viktig er den indre friheten,

for den er forutsetningen for å kunne benytte seg av den ytre. Mennesker

som eksempelvis er bundet av angst, fordommer, hat eller livshindrende

normer, er ikke frie. Heller ikke de som ligger under for miljøets kon-

formitetspress, eller de som lever med uoppgjort skyld. visse former for

religiøsitet kan også virke kvelende på friheten.

Brevet til galaterne har den indre frihetens forutsetninger som et sen-

tralt tema. Menigheten i Galatia i det sentrale Lilleasia (nåværende Tyr-

kia) var blitt grunnlagt av Paulus. Men etter at han hadde reist videre, fikk

han vite at en annen form for religiøsitet var i ferd med å overta hegemo-

niet, representert ved folk som krevde at galaterne skulle innordne seg

alle jødedommens bestemmelser. For å markere at de la seg inn under

dette regelverket, ble det krevd av mennene at de skulle la seg omskjære

på jødisk vis.

I denne situasjonen reagerte Paulus svært kraftig. Slik han så det, var

det selve den kristne friheten som sto i fare.

Les mer om Paulus i Historie og filosofi 1, s. 142–144.

Brevet til galaterne (utdrag)Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen. Hør hva jeg, Paulus, sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, vil ikke Kristus være til minste hjelp for dere. Jeg erklærer igjen: Hver den som lar seg omskjære, er forpliktet til å holde hele loven. Dere som vil bli rettferdige ved loven, er skilt fra Kristus; dere er falt ut av nåden. Men vi venter i Ånden, ved tro, på den rettferdigheten som er vårt håp. For i Kristus Jesus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret; her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet.[…]

Dere, søsken, er kalt til frihet. La bare ikke friheten bli et påskudd for det som kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet. For hele loven blir oppfylt i dette ene budet: Du skal elske din neste som deg selv. Men når dere biter og glefser etter hverandre, så pass dere, så dere ikke eter hverandre opp! Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! Da følger dere ikke be-


123

gjæret i menneskets kjøtt og blod. For det kjøttet vil, står imot Ånden, og det Ånden vil, står imot det kjøttet vil. Disse ligger i strid med hverandre, så dere ikke er i stand til å gjøre det dere vil. Men blir dere drevet av Ån-den, er dere ikke under loven. Det er klart hva som kommer fra vårt kjøtt og blod: hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, sinne, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: De som driver med slikt, skal ikke arve Guds rike. Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, yd-mykhet og selvbeherskelse. Slike ting rammes ikke av loven! De som hø-rer Kristus til, har korsfestet sitt kjøtt og blod sammen med lidenskapene og lystene. Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden. La oss ikke være drevet av tom ærgjerrighet, så vi utfordrer og misunner hverandre.

Fra www.bibel.no Gal. 5, 1-6 og 13-26.

Spørsmål

1 Den friheten Paulus skriver om, er både en frihet fra og en frihet til.

a Hva legger Paulus vekt på å være frigjort fra?

b Hva legger han vekt på frihet til?

2 Paulus advarer mot misbruk av friheten og peker samtidig på hva

som bør være målet for friheten. Hva sikter han til?

3 Om vi er frie, er ikke minst avhengig av hva slags drivkrefter som

ligger bak handlemåten vår. Det er for eksempel stor forskjell på

om du gjør en handling under tvang eller frivillig, eller om du utfører

den i frykt eller i glede. Hva slags drivkrefter i menneskenes liv stil-

ler Paulus opp mot hverandre?

Baruch Spinoza

Baruch Spinoza (1632–77) var en nederlandsk jøde, sønn av spansk-portu-

gisiske flyktninger. For å stå helt fritt, uavhengig av økonomiske bånd som

kunne true den akademiske friheten hans, livnærte han seg som optiker.

Spinoza distanserte seg tydelig fra Descartes (1596–1650), som hadde

hevdet en dualistisk virkelighetsoppfatning: motsetningen mellom to

slags «substanser», den tenkende/åndelige og den materielle, med fysisk

utstrekning (res cogitans og res extensa).

Spinozas virkelighetsoppfatning var monistisk: Det finnes bare ett grunn-



prinsipp. Tenkning/ånd og materie/utstrekning er ulike egenskaper ved

den samme substans, og denne substansen er identisk både med natu-

ren og med Gud, som eksisterer i kraft av seg selv. Gud er altså alt og kan

ikke skilles fra noe i verden, heller ikke fra naturlovene. Dermed hevder

Spinoza en konsekvent panteisme som vanskelig kan skilles fra ateisme.

Spinoza sto også for en streng determinisme: Alt i verden funge-

rer etter faste lover, som i et urverk. Alt skjer derfor med nødvendig-

het: Enhver hendelse i materien er resultat av en foregående hendelse

og forårsaker en ny hendelse i materien. Tilsvarende, eller parallelt,

er enhver tanke forårsaket av en foregående og årsak til en ny. Følge-

lig kan ikke mennesket sette seg mål og handle formålsrettet. Ut fra

dette kommer Spinoza fram til et paradoksalt frihetsbegrep: Frihet er å

innse at alt skjer med nødvendighet – og slippe kavet for å endre det.

Etikk – bevist på geometrisk vis handler ikke bare om etikk, men inne-

holder også en helhetlig filosofi. Når det står «bevist på geometrisk vis»

i tittelen, skyldes det at boka er organisert omtrent som en lærebok i

geometri. Boka kom ut rett etter Spinozas død. På grunn av den fordøm-

melsen et tidligere verk (Teologisk-politisk avhandling, 1670) hadde møtt,

valgte Spinoza å ikke utgi noe mer i sin levetid.

Du kan lese mer om Spinoza i Historie og filosofi 1, s. 314f.

Etikk – bevist på geometrisk vis, 1677 (utdrag)Følelsenes opprinnelse og naturDe fleste som har skrevet om følelsene og menneskenes levevis, synes ikke å ha skrevet om naturlige ting som følger naturens felles lover. Snarere fremtrer de som om de skriver om forhold utenfor naturen. For de ser på mennesket som en stat i staten, og mener at mennesket snarere for-styrrer enn følger naturens orden. De mener at mennesket har absolutt makt over sine handlinger og ikke bestemmes av noe annet enn seg selv. Og menneskets maktesløshet og ustadighet tilskriver de ikke naturens allmenne makt, men snarere en eller annen feil i menneskenaturen som de da beklager, ler av, gråter over, forakter, eller, som det ofte skjer, avskyr. Nå mangler det ikke på fremragende menn (hvis bidrag vi er stor takk skyldig) som har skrevet mange utmerkete ting og som har gitt mennes-kene mange gode råd. Men ingen har, så vidt jeg vet, fastslått noe om følelsenes natur og om den makten de har, samt hva sjelen kan gjøre for å sette grenser for dem.


125

Jeg vet at den berømte Descartes har ivret etter å forklare menneskelige følelser ved deres første årsaker selv om han trodde at sjelen har absolutt makt over sine handlinger. Videre at han sterkt ønsket å vise vei med hensyn til hvordan sjelen kan ha et ubetinget herredømme over følelsene. Men i det minste etter min mening beviste han ikke noe annet enn sin store begavelse, noe jeg senere skal prøve å godtgjøre.[…]

Hva det andre angår ville menneskene sannelig hatt det langt bedre om det var like meget i deres makt å tie som å tale. Men alminnelig erfaring viser til overmål at det ikke er noe menneskene i mindre grad har her-redømme over enn tungen, og ingen ting de i mindre grad er i stand til å moderere enn behovene sine. Av denne grunn tror mange at det bare er det vi streber ganske svakt etter som vi handler fritt i forhold til, fordi trangen etter disse tingene lett kan fjernes ved erindringen om noe annet, mens dette ikke gjelder de tingene som vi etterstreber med sterke følelser som ikke lett kan bringes til ro ved erindringen om noe annet, som vi ofte husker. Men ikke noe ville hindret oss i å tro at vi alltid handler med fri-het dersom vi ikke hadde erfart at vi gjør mye som vi senere angrer på, og at vi ofte når vi slåss med motsatte følelser, ser det som er riktig å gjøre, men allikevel gjør det som er dårlig. Slik tror spedbarnet at det frivillig sø-ker etter morsmelk, og en sint gutt tror at han frivillig ønsker å hevne noe, og en engstelig gutt at han frivillig ønsker å flykte. Den som er full, tror at han frivillig sier det han senere angrer på når han er edru. Slik tror den gale, sladrehanken, barnet og andre av samme type at de snakker på basis av frie beslutninger i sjelen selv om de ikke greier å beherske den tilskyn-delsen de har til å si noe. Så vel fornuft som allmenn erfaring viser derfor at menneskene tror de er frie bare fordi de er klar over sine handlinger og uvitende om de årsakene de bestemmes av. Videre fordi sjelens beslut-ninger ikke er noe annet enn behovene selv, som i tillegg veksler alt etter kroppens ulike tilstander. For enhver styrer alt etter sine egne følelser, og de som slåss med motstridende følelser, vet ikke hva de vil, mens de som ikke hjemsøkes av noen følelser, drives lett hit eller dit av enhver impuls.[…]

LÆRESETNING 67: Det er ingen ting det frie mennesket tenker min-dre på enn døden, og hans visdom utgjøres ikke av betraktninger om døden, men om livet.

BEVIS: Det frie mennesket, det vil si det som bare lever etter fornuftens diktat, ledes ikke av frykt for døden, men ønsker seg det gode direkte, det vil si å handle, leve og bevare hans væren i henhold til prinsippet om å



søke det som er nyttig for ham selv. Og derfor er det ingen ting han tenker mindre på enn døden, og hans betraktninger er om livet.

LÆRESETNING 68: Hvis menneskene var født frie, ville de, så lenge de var frie, ikke danne noe begrep om det gode og det onde.

BEVIS: Jeg har sagt at den er fri som bare ledes av fornuften. Den som er født fri og forblir fri, har bare adekvate ideer. Og noe begrep om det onde har han ikke, og følgelig heller ikke noe begrep om det gode (for det gode og det dårlige forutsetter hverandre).

Fra: Etikk – bevist på geometrisk vis. Oversatt av ragnar Hertzberg Næss.

De norske bokklubbene 2002.

Spørsmål 1 Hvordan forklarer Spinoza forholdet mellom følelser og handlinger?

2 Menneskelig frihet regnes vanligvis som et viktig gode. Hvordan ser

Spinoza på muligheten til å handle i frihet?

3 Spinoza mener at menneskene tenker feil om friheten sin. Hvordan

begrunner han det?

4 Forklar hva Spinoza kan mene med at «den er fri som bare ledes av

fornuften».

5 visse elementer i Spinozas tenkning peker framover mot naturalis-

men og Freud. Prøv å forklare det.

6 I en kjent vise med norsk tekst av Alf Cranner finner vi blant annet

disse linjene:

«Din tanke er fri,

[…]

Jeg tenker hva jeg vil,

mitt ønske bestemmer.»

Sangen er dedisert til Amnesty International og brukes gjerne i Human-

Etisk Forbunds konfirmasjon. Men stemmer innholdet med de faktiske

forhold?

Drøft om det kan stemme at vår opplevelse av indre frihet svarer til en

reell frihet, eller om den indre friheten er et selvbedrag.


127

Françoise Voltaire

voltaire (1694–1778) var en fransk forfatter og forretningsmann. Hans fa-

miliebakgrunn var i middelklassen, men selv svingte han seg opp til å bli

svært rik og levde sitt liv i overklassen i Frankrike – og i perioder i Eng-

land, Sveits og Nederlandene når hans bitende penn førte ham på kant med

makteliten i det eneveldige Frankrike.

Paradoksalt nok er voltaire blitt regnet som den fremste representan-

ten for opplysningstiden i Frankrike, enda knapt noen av opplysnings-

tidens ideer kommer fra ham. Han distanserte seg bestemt fra flere av

opplysningsfilosofenes politiske ideer: Mens de gikk inn for maktdeling

og en viss grad av folkestyre, var voltaires ideal det opplyste enevelde.

Derimot var han absolutt en opplysningsmann når det gjaldt troen på at

man ved bruk av fornuften kan skape et bedre samfunn. Han kritiserte

fanatisme og maktmisbruk – særlig kirkens, og satte seg inn i moderne

vitenskap.

Det spesielle med voltaire var hans evne til å gjøre stoffet sitt tilgjenge-

lig for et stort publikum, til å argumentere og til å sette dagsorden. Han

skrev elegant og ikke sjelden ironisk og satirisk – og tilstrekkelig provo-

serende til å bli lagt merke til.

Utdraget nedenfor er fra voltaires filosofiske oppslagsverk, utgitt før-

ste gang i 1764. Oppslagsverket er tidstypisk. Framstillingen er preget av

både objektive fakta og propaganda og argumenter for egne ideer.

Om trykkefrihet, 1764 (utdrag)Hvilken skade kan Jean-Jacques’ forkynnelse påføre Russland? Absolutt ingen; vi bør gi ham muligheten til å forklare seg ut fra budskapets mys-tiske, symbolske og allegoriske betydning, slik skikken er. Nasjonene som kommer til å ødelegge Russland vil bestå av skjønnlitteratur, matematikk, samfunnsånd, høflighet som bryter ned mennesker og perverterer dets natur.

I Holland er det trykket mellom fem og seks tusen brosjyrer mot Lud-vig XIV, og ingen av dem bidro til at han tapte slagene ved Blenheim, Torino eller Ramilles.

Rent allment er det en naturrett å bruke pennen på samme måte som språket – med de farer, usikkerheter og muligheter som følger. Jeg vet om mange bøker som har kjedet folk, men jeg vet ikke om noen som har gjort virkelig skade. Teologer og såkalte politikere roper opp: «Religio-



nen vil bli lagt i ruiner, regjeringen vil være fortapt hvis dere trykker visse sannheter eller bestemte paradokser. Dere bør ikke forsøke å tenke uten først å ha bedt om tillatelse fra en munk eller en embetsmann. Det er imot skikk og bruk at et menneske tenker selv. Homer, Platon, Vergil, Plinius og Horats utga aldri noe uten godkjennelse fra doktorene ved Sorbonne og den hellige inkvisisjonen.»

«Se hvilket redselsfullt forfall trykkefriheten har ført til i England og Holland! Riktignok har de kontrollen over all verdens handel og England har gått seirende ut både til lands og til vanns, men det er bare en tilsyne-latende storhet, en tilsynelatende velstand: De er på stø kurs mot sin egen undergang. Et opplyst folk kan ikke bestå.»

Riktigere enn dette kan man ikke argumentere, mine venner, men vær nå så vennlige og se etter hvilken stat som har gått til grunne på grunn av en bok. Det farligste og mest fordervete av alle er Spinozas verk. Ikke bare er han en jøde som går til angrep på Det nye testamente, men han er også en lærd som raserer Det gamle. Hans ateisme er mer enn tusen ganger bedre satt sammen og understøttet av argumenter enn Stratons og Epikurs. Man må være i besittelse av den største klokskap for å kunne svare på de argumentene han bruker for å bevise at en substans ikke kan gi opphav til en annen substans.

Som dere avskyr jeg hans verk. Jeg har muligens forstått det bedre, og deres imøtegåelse har vært elendig, men har dere noensinne sett at en bok har forandret verdens overflate? Er det noen predikanter som har måt-tet gi avkall på et eneste øre av pensjonen sin på grunn av omsetningen av Spinozas verk? Har noen biskoper tapt renteinntekter? Tvert imot! Deres inntekter har fordoblet seg siden den tiden – hele byrden har ram-met noen få fredelige lesere som har gransket Spinozas argumentasjon i sine studerkammer og som har skrevet for eller mot disse heller ukjente verkene.

Selv har dere vært nokså lite konsekvente i og med at dere trykket (ad usum delphini) Lukrets’ ateisme – slik dere allerede har blitt klandret for å ha gjort – uten at verken skandaler eller uroligheter fulgte. Så la Spinoza leve i fred i Holland, akkurat slik som Lukrets fikk ro og mak i Roma.

Men kommer dere over en ny bok som inneholder tanker som sjok-kerer deres egne – gitt at dere har tanker – eller at forfatteren tilhører et annet parti enn deres, eller, noe som er enda verre, at forfatteren ikke tilhører noe bestemt parti. Da slår dere alarm, og dermed er det full stå-hei, skandale og spetakkel i deres lille hjørne av verden. Det finnes en avskyelig mann som har skrevet at hvis vi ikke hadde hender, så ville vi


129

ikke kunne lagd verken sko eller strømper – hvilken blasfemi! De hen-givne skriker, de hyklerske doktorene samler seg, varselropene sprer seg fra skole til skole, fra hus til hus – hele selskaper setter seg i bevegelse, og hvorfor? På grunn av fem eller seks sider som har mistet all interesse i lø-pet av tre måneder. Hvis en bok mishager dere, så ta til motmæle; kjeder den dere, så la være å lese den.

Å! Dere forteller meg at Luthers og Calvins bøker har ødelagt den ro-merske religion i halve Europa. Hvorfor sier dere ikke også at patriarken Fotios’ bøker ødela den samme romerske religionen i Asia, Afrika, Hellas og Russland?

Dere tar kraftig feil når dere tror at bøker har vært årsaken til deres nederlag. Det russiske riket er 8000 kilometer langt, og det er umulig å finne så mange som seks personer som forstår uenighetene mellom den romersk-katolske og den ortodokse kirken. Hvis munken Luther, hvis kanniken Jean Chauvin, hvis presten Zwingli hadde begrenset seg til å skrive, så ville Roma fortsatt dominert de statene den nå har mistet. Men disse tre og deres tilhengere som løp fra én by til den neste, fra hus til hus og oppildnet kvinnene, hadde fyrsters støtte. Vreden som opphisset Ama-ta og som spant henne rundt som en snurrebass, ifølge Vergil, var ikke voldsommere. Vit at en ivrig, opprørsk, uvitende, veltalende og påståelig munk som er sendt ut av sin ambisiøse orden og preker, bekjenner, forret-ter og intrigerer, vil snu et område på hodet raskere enn hundre forfattere kunne ha opplyst det. Det var ikke Koranen som gjorde Muhammed til en suksess, men Muhammed som gjorde Koranen til en suksess.

Nei, Roma er ikke blitt beseiret av bøker: Roma er blitt beseiret for å ha opprørt Europa med sine plyndringer, for offentlig å ha solgt avlat, for å ha fornærmet menneskene, for å ha villet styre dem som husdyr og for å ha misbrukt sin makt i en slik skala at det er bemerkelsesverdig at det gjenstår så mye som en eneste landsby under dens styre. Det hele skyldes Henrik den 8., Elisabeth, hertugen av Sachsen, landgreven av Hessen, prinsene av Orange, Condéene, Colignyene og ikke i det hele tatt bøkene. Basunene har aldri vunnet et slag og ikke brakt ned andre murer enn Jerikos.

Dere frykter bøkene slik småsteder har fryktet fioliner. La folk lese, la folk danse – for det er to typer av underholdning som aldri vil skade noen.

Fra: Lars Fr. Svendsen (red.): Liberalisme, Universitetsforlaget 2009.

Oversatt av Erik Thorstensen.



Spørsmål

1 Et viktig virkemiddel i tekstutdraget er ironi. Pek på eksempler

i teksten.

2 Flere steder i teksten gir voltaire uttrykk for at bøker ikke forandrer

noe i samfunnet og derfor ikke har noen betydning. Hvordan skal

dette forstås?

3 Prøv å sette ord på hva voltaire vil si i denne teksten

John Stuart Mill

John Stuart Mill (1806–73) var en britisk filosof og sosialøkonom som reg-

nes som en av de viktigste i den liberalistiske tradisjonen. Filosofisk hørte

han til empirismen, og når det gjaldt etikken, gikk han inn for utilitaris-

men: Den gode handling i en gitt situasjon er den som gir mest mulig

lykke til flest mulig mennesker.

Les mer om John Stuart Mill i Historie og filosofi 1, s. 390–392 og i Histo-

rie og filosofi 2 s. 338–343. Se også innledningen til kapittel 5, s. 158.

Om frihet, 1859 (utdrag)Formålet med dette essay er å hevde et meget enkelt prinsipp når det gjelder samfunnets forehavender overfor individene i form av tvang og kontroll, enten virkemidlene som benyttes er fysisk makt i form av lovbe-stemt straff eller moralsk tvang fra den allmenne opinion. Dette prinsip-pet går ut på at det eneste individuelle eller kollektive middel som sikrer mennesker mot inngrep i deres handlingsfrihet, enten den er for de få eller de mange, er selvbeskyttelse; at det eneste formål for rettmessig maktutø-velse overfor medlemmer av et sivilisert samfunn – mot deres vilje – er å forhindre skade overfor andre. At det er til hans egen fordel, fysisk eller moralsk, er ikke en tilstrekkelig garanti. Han kan ikke med rette bli pålagt å handle eller bære over med noe fordi det vil være best for ham, fordi det vil gjøre ham lykkeligere, eller fordi det etter andres mening vil være klokt eller til og med riktig å gjøre det. Det kan være gode grunner til å vise ham fordelene, resonnere med ham, prøve å overtale ham eller bønnfalle ham, men ikke tvinge ham eller påføre ham et onde dersom han handler anner-ledes. For å rettferdiggjøre dette, må den atferd det er ønskelig å avskrekke ham fra, kunne forutses å fremkalle et onde for en annen. Den eneste atferd


131

samfunnet kan gripe inn i, er den som berører andre. I den eller de deler som bare berører ham selv, er hans rett til uavhengighet absolutt. Over seg selv, over sin kropp og sjel, er den enkelte suveren.

Det er kanskje nesten ikke nødvendig å si at denne doktrinen bare er ment å gjelde mennesker som er ved sine evners fulle og modne bruk. Vi snakker ikke om barn eller unge mennesker under den alder loven måtte fastsette for deres status som mann eller kvinne. De som fremdeles er i en tilstand som krever at de blir tatt hånd om av andre, må beskyttes mot sine egne handlinger likeså meget som mot enhver ytre skade. Av samme grunn kan vi la være å ta i betraktning de tilbakestående samfunnstilstan-der der folkeslag ennå ikke er kommet langt nok i sin utvikling. Startvan-skelighetene på veien mot selvutløst fremgang er så store at det sjelden foreligger noe valg mellom virkemidler for å overkomme dem, og en her-sker full av forbedringens ånd er berettiget til å benytte ethvert virkemid-del som vil fremme et formål som ellers ville ha vært uoppnåelig. Despoti er et legitimt styresett overfor barbarer, dersom formålet med det er deres forbedring, og midlene er berettiget dersom de faktisk fører til dette målet. Friheten kan som prinsipp ikke anvendes på tingenes tilstand forut for den tid da menneskene er i stand til å forbedre seg gjennom fri og likeverdig debatt. Til den tid finnes det ikke noe annet for dem enn underforstått ly-dighet overfor en Akbar eller en Karl den store hvis de skulle ha hellet med seg og finne en slik herre. Men så snart menneskene har oppnådd evnen til å bli ledet mot sin egen forbedring gjennom overbevisning eller overtalelse (en periode som for lengst er oppnådd i alle de nasjoner vi her snakker om), er ikke tvang, verken i direkte former eller som straff og pine for manglende føyelighet, lenger tillatelig som et middel til deres eget beste, den kan bare forsvares når tvangen tjener andres sikkerhet.

Det er på sin plass å si at jeg unnlater å argumentere med at mitt re-sonnement kan avledes fra en idé om abstrakte rettigheter, uavhengig av nytte- eller hensiktsbetraktninger. Jeg betrakter hensiktsmessighet som det endelige eller avgjørende kriterium i alle etiske spørsmål, men det må være hensiktsmessighet i videste forstand, begrunnet i menneskets varige interesser som et progressivt vesen. Jeg hevder at disse interesser gjør det berettiget å underlegge den individuelle spontaniteten en ytre kontroll, men bare overfor den enkeltes handlinger når disse berører andre men-neskers interesser. Hvis noen utfører en handling som er til skade for andre, er det rett og slett grunn til å straffe ham etter loven, og hvis det er usikkert om lovbestemt straff kan anvendes, ved generell fordømmelse eller misbilligelse. Det finnes også mange positive handlinger til beste for



andre, handlinger man med rette kan tvinges til å utføre, så som å vitne i en rettssak, ta sin del av forsvarsbyrdene eller utføre andre fellesoppga-ver nødvendige for interessene til det samfunn hvis beskyttelse han nyter godt av; videre utføre visse individuelle velgjerninger så som å redde en medskapnings liv eller gripe inn for å beskytte vergeløse mot misbruk. Gjerninger som det er opplagt at mennesker har plikt til å utføre, må han kunne holdes ansvarlig overfor samfunnet for å ha unnlatt å utføre. En person kan volde andre vondt, ikke bare ved sine handlinger, men også ved sine unnlatelser, og i begge tilfeller må han med rette stå til ansvar overfor dem som er påført skade. Sant nok krever dette siste tilfellet en langt mer varsom tvangsutøvelse enn det første. Å la noen svare for ska-der eller onder de påfører andre, er regelen. Å gi ham ansvaret for ikke å ha forhindret det onde, er ved en slik sammenlikning unntaket. Likevel er mange saker klare nok og alvorlige nok til at unnlatelser også utløser an-svar. I alle saker som angår individets ytre relasjoner, må han de jure svare for seg overfor dem hvis interesser er berørt, og når så er tilfellet, også for samfunnet som er deres beskytter. Det foreligger ofte gode grunner til ikke å holde ham ansvarlig, men disse grunnene må skyldes særegne omstendigheter i den aktuelle sak, enten fordi det er en sak av det slag der han i prinsippet måtte forventes å handle bedre dersom det var blitt overlatt til hans eget skjønn, enn om han på noen måte var kontrollert av det samfunn som hadde makt til å kontrollere ham; eller fordi et for-søk på å utøve kontroll ville ha fremkalt andre onder større enn hva det skulle forhindre. Når grunner som disse utelukker et pålegg om ansvar, bør den handlendes egen samvittighet ta plass i det tomme dommersetet og beskytte andres interesser dersom disse ikke hadde noe ytre vern, og hans dom over seg selv bør være strengere fordi saken ikke er slik at han kunne stå til ansvar for og bli dømt av sine medskapninger.

Men det finnes et handlingsfelt der samfunnet, atskilt fra individet, vil ha en om enn bare indirekte interesse, nemlig ved å avgjøre om den del av en persons liv og atferd bare berører ham selv eller om den berører andre, men da bare med deres frie, frivillige og uforfalskede samtykke og deltakelse. Når jeg sier bare individet selv, mener jeg direkte og i første omgang, for hva som måtte berøre ham, kan også berøre andre gjennom ham. Den innvending som kan grunne seg på en slik sammenheng, vil bli nærmere vurdert i det følgende. Dette er således det riktige området for den menneskelige frihet. Det består for det første av samvittighetens indre domene ved at det gjør krav på samvittighetsfrihet i videste forstand; av tankenes og følelsenes frihet; absolutt frihet for meninger og oppfatninger

De jure: ifølge loven


133

på alle områder, det være seg praktisk eller spekulativt, vitenskapelig, moralsk eller teologisk. Det kan se ut til at friheten til å uttrykke og of-fentliggjøre meninger faller inn under et annet prinsipp, siden den tilhører den del av et individs atferd som angår andre mennesker. Men ved at den er av nesten samme betydning som tankefriheten selv, og siden den for en stor del bygger på de samme grunner, er den i praksis uatskillelig fra denne. For det andre krever prinsippet frihet for smak og behag, for å forme en plan for vårt liv som passer vår egen karakter, for å gjøre som vi liker, men underlagt de konsekvenser som måtte følge av dette: uten å bli hindret av våre medskapninger så lenge som vi ikke skader dem, selv om de skulle synes at vår atferd er tåpelig, pervers eller feilaktig. For det tredje følger av denne frihet for det enkelte mennesket en frihet innenfor de samme rammer til å forene seg med andre mennesker: friheten til å samle seg om alle formål som ikke krenker eller skader andre mennesker, dersom de personer som forener seg, kan antas å være i voksen alder og ikke dertil tvunget eller forledet.

Intet samfunn hvor disse friheter ikke i det store og hele blir respektert, er fritt, hvilken styreform det enn måtte ha, og ingen er fullt og helt fri i samfunn der denne frihet ikke gjelder absolutt og uten forbehold. Den eneste frihet som fortjener denne betegnelse, er den som handler om å fremme vårt eget beste på vår egen måte så lenge vi ikke prøver å berøve andre deres frihet eller hindrer dem i sine bestrebelser på å oppnå den. Enhver er sin egen helses vokter, kroppslig, mentalt og åndelig. Mennes-kene har større fordel av å være underlagt hverandre for å kunne leve slik det er til deres eget beste enn av å tvinge hver og en til å leve slik det måtte være til andres beste.

Fra: Lars Fr. Svendsen (red.): Liberalisme, Universitetsforlaget 2009.

Oversatt av Lars Alldén

Spørsmål 1 Mill anerkjenner samfunnets rett og plikt til å gripe inn med makt

overfor enkeltpersoner eller grupper, men bare på én bestemt

betingelse. Hvilken?

2 Hvordan vurderer Mill det å bruke makt overfor folk til deres eget

beste?

3 Går det an å trekke et skarpt skille mellom handlinger som bare

skader den som utfører dem, og handlinger som (også) skader

andre?



4 Mill gjør et unntak overfor visse mennesker. Forklar!

5 Hvordan vurderer Mill bruk av tvang når det gjelder plikten til

å utføre positive handlinger?

6 Hvordan vil du, på grunnlag av Mills prinsipper, vurdere…

a … tvangsmessig behandling av narkomane?

b … skoleplikt?

c … verneplikt?

7 Under hvilke betingelser mener Mill at despoti er legitimt?

a Hvordan kan vi, på dette grunnlaget, vurdere proletariatets

diktatur?

b Hva med kolonistyre?

8 «Jeg betrakter hensiktsmessighet som det endelige eller

avgjørende kriterium i alle etiske spørsmål,» sier Mill.

a Hva mener han med det?

b Hvilke alternative etiske modeller kjenner du til?

9 Hva framhever Mill som «det riktige området for den menneskelige

frihet»?

10 Mill ville at samfunnet skulle styres etter liberalistiske prinsipper,

men innser samtidig at dette ikke er tilstrekkelig til å sikre friheten.

Hva sier han om dette i teksten?

Henry David Thoreau

Den beste regjeringen er den som ikke styrer i det hele tatt, skriver den

amerikanske forfatteren og filosofen Henry David Thoreau (1817–62).

Thoreau kan leses som en tidlig talsmann for anarkismen. Han har også

gitt opphav til uttrykket «sivil ulydighet» gjennom sitt essay med samme

navn. Essayet ble skrevet i 1849 som en reaksjon mot slaveriet og den

amerikanske statens krigføring i Mexico. Thoreau meldte seg på grunn av

dette ut av samfunnet i protest ved å nekte å betale skatt. For denne ikke-

voldelige aksjonen ble han fengslet i en kortere periode. Thoreau mente

han hadde en moralsk rett til å handle som han gjorde. Essayet og Thore-

aus protest er et klassisk eksempel på individuell motstand mot statens

krav og har inspirert en rekke senere anarkister, aksjonister og borger-

rettsforkjempere. Blant disse finner vi Gandhi og Martin Luther King Jr.

Du kan lese mer om anarkismen på s. 325–329 i Historie og filosofi 2.


135

Sivil ulydighet, 1849 (utdrag)

Jeg er hjertelig enig i mottoet «Den regjering er best som regjerer minst,» og jeg skulle gjerne sett at det ble fulgt både raskere og mer systematisk. I sin konsekvens er dette det samme som noe annet, som jeg også mener: «Den regjering er best som ikke regjerer i det hele tatt,» og når men-neskene er rede til det, er dette den regjeringen de vil få. En regjering er i beste fall en praktisk innretning, men de fleste regjeringer er vanligvis – og alle regjeringer er noen ganger – upraktiske.

De innvendingene som er blitt fremsatt mot en stående hær, og de er mange og vektige, og fortjener å vinne frem, kan også fremsettes mot en stående regjering. Den stående hæren er bare en arm av den stående regjeringen. Regjeringen selv, som er den metode folket har valgt til å utføre sin vilje, er like tilbøyelig til å bli misbrukt og forkvaklet før folket kan handle ved hjelp av den. Se bare på den pågående krigen mot Mexico (1849), som er noen relativt få enkeltpersoners verk, der de bruker den stående regjeringen som sitt verktøy, for i utgangspunktet ville folket aldri ha samtykket i et slikt tiltak. [...]

Hvordan sømmer det seg et menneske å oppføre seg mot denne dagens amerikanske regjering? Jeg svarer at han kan ikke bli forbundet med den uten skam. Ikke et øyeblikk kan jeg anerkjenne den politiske organisasjon som min regjering som også er slavens regjering. [...]

Det finnes tusener som motsetter seg både slaveriet og krigen, men som faktisk ikke gjør noe for å få slutt på dem, og som regner seg selv som barn av Washington og Franklin, (Cromwell og Gladstone?) men sitter med hendene i lommene og sier at de ikke vet hva de skal gjøre, og gjør ingenting, og som sågar gjør spørsmålet om frihet til et spørsmål om den frie handel, og stille leser sine priskuranter sammen med de siste nyhetene fra Mexico etter middagen, og kanskje også sovner over begge. [...]

Jeg møter denne amerikanske regjeringen, eller dens representant, del-statsmyndighetene, direkte og ansikt til ansikt én gang i året – ikke mer – i skatteoppkreverens person. Dette er den eneste måten en person i min stilling med nødvendighet møter den, og da sier den tydelig: Anerkjenn meg, og den enkleste, den mest effektive, og i den nåværende tilstand den eneste riktige måte å forholde seg til den i en slik situasjon, og til å uttryk-ke din mangel på tilfredshet og kjærlighet til den, er da å benekte dette.

Min borgerlige nabo, skatteoppkreveren, er den mann jeg må omgås med – for det er jo med mennesker og ikke pergamenter jeg strides – og han har frivillig valgt å være en regjeringens tjenestemann. Hvordan skal



han noen gang få vite hva han er og gjør som en regjeringens tjeneste-mann og som et menneske, før han blir tvunget til å tenke over om han enten skal behandle meg, sin neste som han respekterer, som en nabo og en imøtekommende mann, eller som en galning og en fredsforstyrrer, og se om han kan overkomme dette hinder for sin nestekjærlighet uten en mer uforskammet og heftig tanke og tale som samsvarer med hans hand-linger?

Jeg er vel vitende om at hvis bare ett tusen, hvis bare ett hundre, hvis bare ti menn jeg kan nevne – hvis bare ikke mer enn ti ærlige menn – ja, hvis bare én ærlig mann, i denne staten Massachusetts skulle slutte å holde slaver, og trekke seg ut av dette forholdet, og av denne grunn skulle bli kastet i fengsel, så ville det bety slutten på slaveriet i Amerika. For det betyr intet hvor liten denne begynnelsen ville synes: det som én gang gjøres godt er gjort for alltid. Men vi liker bedre å snakke om det, det er hva vi sier er vår oppgave. [...]

Under en regjering som setter mennesker i fengsel med urette, er feng-selet også det eneste riktige stedet å være for en rettskaffen mann. Det riktige stedet i dag, det eneste stedet som Massachusetts har fremskaffet for sine friere og mindre selvoppgivende sjeler, er statens fengsler, hvor de blir fjernet og stengt ute slik statens lov har bestemt, slik de selv allerede har stengt seg selv ute gjennom sine prinsipper. Det er her den rømte sla-ven, den frigitte meksikanske fangen og indianeren skulle besøkt dem, på den avstengte, men friere og mer ærefulle grunn der staten plasserer dem som ikke er med den, men mot den – det eneste stedet i en slavestat der en fri mann kan oppholde seg med ære. [...]

For noen år siden ble jeg på kirkens vegne oppsøkt av staten, som befalte meg å betale en bestemt sum til støtte for en geistlig, som holdt prekener min far hørte på, men aldri jeg selv. «Betal,» sa den, «ellers blir du låst inne i fengselet.» Jeg nektet å betale. Men uheldigvis var det en annen mann som fant det passende å betale summen. Jeg ser ikke hvor-for skolemesteren skal bli beskattet for å støtte presten, og ikke presten skolemesteren, for jeg var ikke statens skolemester, men jeg støttet meg selv gjennom frivillige bidrag. Jeg ser ikke hvorfor lyceet ikke skulle pre-sentere sin skattelov og ha staten til å drive gjennom sitt krav, på samme måte som kirken.

På oppfordring fra delstatens representanter sa jeg meg imidlertid villig til å komme med en slik uttalelse som dette i skriftlig form: «La alle her-med vite at jeg, Henry Thoreau, ikke ønsker å bli betraktet som medlem i noen forening jeg ikke selv har meldt meg inn i.» Dette ga jeg til byskri-veren, og han har den. [...]


137

I seks år har jeg ikke betalt noen skatt. På grunn av dette ble jeg en gang satt i fengsel over natten, og mens jeg sto der og betraktet veggene av solid stein, to eller tre fot tykke, og jerngitteret som lyset sildret gjennom, kunne jeg ikke la være å bli slått av dårskapen ved denne institusjonen, som behandlet meg som om jeg skulle være bare en samling av kjøtt og blod og bein, til å stenges inne.

Jeg undret meg over at staten etter overveielse hadde funnet at dette var den beste bruk den kunne gjøre av meg, og aldri hadde tenkt at den kunne nyttiggjøre seg mine tjenester på noen måte.

Jeg så at selv om veggen mellom meg og mine medborgere var av stein, fantes det en som var enda vanskeligere å overstige og bryte gjennom før de kunne bli like frie som meg. Ikke et øyeblikk følte jeg meg innestengt, og veggene forekom meg som en stor sløsing med stein og mørtel. Jeg følte det som om jeg alene av alle mine medborgere hadde betalt min skatt. [...]

Det vil aldri finnes en virkelig fri og opplyst stat før staten kommer til å anerkjenne enkeltmennesket som en høyere og uavhengig makt, fra hvilken all dens egen makt og myndighet er avledet, og behandler den enkelte deretter. Jeg finner glede i å forestille meg en stat som til sist kan finne mulighet til å være rettferdig mot alle mennesker og behandle den enkelte med respekt som en neste, og som ikke engang ville finne det for-uroligende dersom noen skulle leve atskilt fra den, verken involvert i den eller inkludert i den, i oppfyllelse av alle sine plikter som medborgere og medmennesker. En stat som bar denne slags frukt, og som lot den falle så snart den var moden, ville berede veien for en enda mer perfekt og ærerik stat, som jeg også har forestilt meg, men ennå ikke noe sted har sett.

Fra: Charles T. Sprading (red.): Liberty and the Great Libertarians. Fox &

Wilkes, San Fransisco 1995. Til norsk ved Erik Hansen.

Spørsmål 1 Hvordan begrunner Thoreau at han har rett til å nekte å betale skatt

til den amerikanske staten og kirken?

2 Hva er Thoreaus syn på bruk av fengselsstraff?

3 Kjenner du til andre liknende eksempler på sivil motstand fra nyere

tid? Hvilke følger fikk disse aksjonene?

4 Er det mulig å melde seg ut av samfunnet i dag, slik Thoreau gjorde?



B.F. Skinner

Psykologen Burrhus Frederic Skinner (1904–90) frå USA var ein leiande

person innanfor den såkalla behaviorismen, i Noreg ofte kalla åtferds-

analyse eller åtferdsterapi. Behaviorismen avviser åndelege og mentale

storleikar som gud, sjel, sinn, bevisstheit, personlegdom og kjensle. Her

blir psykologien eit studium av menneskeleg åtferd. Hovudtanken er at all

åtferd er ein reaksjon på ytre stimuli og ikkje eit uttrykk for indre reflek-

sjonar hos sjølvstendige individ. Samstundes vil menneskeleg åtferd alltid

påverke omgivnadene tilbake. Mennesket blir forma eine og aleine av mil-

jøet rundt. Mange meiner derfor at behaviorismen har eit deterministisk

menneskesyn som avviser trua på ein fri vilje.

Skinner har skildra eit utopisk samfunn bygd på hans eigne teoriar i

romanen Walden Two (1948). Utdraget nedanfor er henta frå boka med

originaltittel Beyond Freedom and Dignity frå 1971.

Har vi råd til fridom?, 1971 (utdrag)[…] Det var Descartes som først var inne på tanken at omgivnadene kun-ne spele ei aktiv rolle for åtferd, og han var truleg berre i stand til å gjere det fordi han fekk eit godt tips. Han visste at det i den kongelege hagen i Frankrike fanst visse automatar som vart drivne hydraulisk av skjulte ventilar. Som Descartes skildra det, «kunne folk som kom inn i hagen, ikkje unngå å trakke på bestemte fliser eller plater, som var plasserte slik at dersom folk nærma seg ei badande Diana, fekk dei henne til å skjule seg i rosebuskane, og dersom dei følgde etter henne, kom ein Neptun til syne og truga dei med treforken sin». Figurane var morosame fordi dei oppførte seg som menneske, og det såg derfor ut til at noko som i høg grad likna menneskeleg åtferd, kunne forklarast mekanisk. Descartes tok tipset til seg: Levande organismar måtte kunne bevege seg av liknande grunnar. […]

Den utløysande handlinga frå omgivnadene skulle bli kalla ein «stimu-lus» – eit latinsk ord for odd eller pigg – og verknaden på ein organisme for ein «reaksjon», og saman utgjer dei ein «refleks». Refleksar vart først viste på små, halshogde dyr som salamandrar, og det er typisk at det kom protestar mot prinsippet på 1800-talet, fordi det verka som ein da nekta for at det eksisterte ei sjølvstendig verkande årsak – «ei ryggmergssjel» – som ein hadde knytt rørslene til den halshogde kroppen til. Da Pavlov viste korleis nye refleksar blir bygde opp gjennom signalinnlæring, var

Ivan Pavlov: russisk

forskar som inspirerte

behavioris-men gjennom

respons-stimuli-

forsøka sine på hundar


139

ein flygeferdig stimulus-reaksjonspsykologi fødd, der ein såg på all åtferd som reaksjonar på stimuli. Ein forfattar uttrykte det på denne måten: «Vi blir skyvde eller piska gjennom livet.» Men stimulus-reaksjonsmodellen var aldri heilt overtydande og løyste ikkje det fundamentale problemet fordi noko i retning av eit indre menneske måtte finnast opp for å gjere ein stimulus om til ein reaksjon. […]

Verknaden av ein framkalla stimulus er nokså lett å sjå, og det er ikkje overraskande at hypotesen til Descartes var dominerande innanfor åt-ferdsteorien i lang tid, men det var eit falskt spor, som vitskapleg analyse først no er i ferd med å sleppe bort frå. Omgivnadene skyver og piskar ikkje berre, dei vel ut. Rolla deira minner om den dei har i naturleg utvel-jing, men i ein heilt annan tidsskala, og vart av same grunn oversett. Det er no klart at vi ikkje berre må ta med i vurderinga korleis omgivnadene påverkar ein organisme før, men òg etter at han reagerer. Åtferd blir skapt og halden ved like av dei konsekvensane ho har. […]

Det er to viktige resultat av dette. Det eine dreier seg om den funda-mentale analysen. Åtferd som verkar inn på omgivnadene slik at ho får konsekvensar […], kan ein studere ved at ein arrangerer omgivnader der spesielle konsekvensar er avhengige av dei. Dei vilkåra som blir stilte opp, har vorte stadig meir innvikla, og den eine etter den andre overtok dei forklarande funksjonane som ein tidlegare tilskreiv personlegdom, sinns-tilstandar, kjensler, karaktertrekk, formål og hensikter. Det andre resulta-tet er av praktisk karakter: Ein kan manipulere omgivnadene. Det er rett at arveutstyret til mennesket berre endrar seg svært sakte, men endringar i omgivnadene til individet har raske og dramatiske verknader. Ein tek-nologi for operantåtferd er, som vi vil få sjå, alt godt utvikla, og han kan vise seg å stå i eit rimeleg forhold til problema våre.

Men dette reiser eit anna problem som må løysast dersom vi skal dra fordel av gevinstane våre. Vi har komme oss fram hit ved å fordrive det sjølvstendige mennesket, men det har ikkje forsvunne med eleganse. Det leier ein slags bakhaldsåtak, slik at det dessverre kan gi betydeleg støtte. Dette mennesket er stadig ein viktig figur i politisk vitskap, rettsstell, re-ligion, økonomi, antropologi, sosiologi, psykoterapi, filosofi, etikk, his-torie, utdanning, barnevern, språklære, arkitektur, byplanlegging og fa-milieliv. Desse områda har sine spesialistar, kvar spesialist har ein teori, og i nesten kvar teori blir sjølvstendet til mennesket ikkje trekt i tvil. Det indre mennesket er ikkje alvorleg truga av data som ein har skaffa fram gjennom tilfeldig observasjon eller gjennom studiar av åtferdsstrukturen, og på mange av desse felta syslar ein berre med grupper av folk, der sta-



tistiske og utrekna data legg få band på individet. Resultatet er ei veldig byrde av tradisjonell «kunnskap», som må korrigerast eller fjernast av vitskapleg analyse.

Også to av trekka ved det sjølvstendige mennesket fører til problem. Etter den tradisjonelle oppfatninga er eit menneske fritt. Det er sjølvsten-dig i den forstand at det ikkje er noka årsak til åtferda det har. Mennesket kan derfor gjerast ansvarleg for kva det gjer, og kan straffast dersom det gjer noko gale. Dette synspunktet saman med måten det blir praktisert på, må undersøkjast på ny, når ein vitskapleg analyse avslører uventa kon-trollerande samband mellom åtferd og omgivnader. Ei viss mengd med ytre kontroll kan tolererast. Teologar har akseptert det forholdet at det er avgjort på førehand at mennesket gjer det ein allmektig Gud veit det vil gjere, og dei greske dramatikarane hadde ein uavvendeleg lagnad som yndlingsemnet sitt. Sannseiarar og astrologar hevdar ofte at dei kan seie på førehand kva menneske vil gjere, og dei har alltid vore etterspurde. Biografar og historikarar har leita etter «innverknad» i tilværet til men-neske og folkeslag. Den folkelege overleveringa og innsikta hos essayistar som Montaigne og Bacon antydar at ein på førehand til ein viss grad kan seie noko om menneskeleg oppførsel, og det statistiske bevismaterialet til samfunnsvitskapane peiker i same retning.

Det sjølvstendige mennesket overlever trass i alt dette fordi det er det lykkelege unntaket. Teologar har knytt føreåtbestemming til fri vilje, og det greske publikumet som vart rørt av skildringa av ein uunngåeleg lag-nad, gjekk bort frå teateret som viste det frie mennesket. Den historiske utviklinga har vorte endra av at ein leiar døyr, eller av ein storm på havet, som eit liv har vorte endra av ein lærar eller av ei kjærleikshistorie, men det er ikkje alle som opplever desse tinga, og dei påverkar ikkje alle på same måten. Nokre historikarar har gjort ei dygd ut av at historia ikkje er føreseieleg. Bevis som byggjer på statistikk, blir lett ignorerte: Vi les at hundrevis av menneske kjem til å bli drepne i trafikkulykker i løpet av ei helg, men vi køyrer ut som om vi personleg er fritekne. Berre få åtferds-vitskapar kjem inn på «spekteret om det føreseielege menneske». Tvert imot har mange antropologar, sosiologar og psykologar nytta ekspertisen sin til å bevise at mennesket er fritt, målbevisst og ansvarleg. Freud var determinist, […] men mange freudianarar nøler ikkje med å forsikre pa-sientane sine om at dei er fri til å velje mellom ulike handlingar og stort sett er arkitektar for sin eigen lagnad.

Denne fluktruta blir sakte, men sikkert stengd etter kvart som nye bevis for at menneskeleg åtferd kan føreseiast, ja, oppdagast. Personleg fritak

Joseph Wood Krutch:

amerikansk forfattar og

naturforskar


141

for ein komplett determinisme blir oppheva etter kvart som ein vitskapleg analyse blir utvikla især når det gjeld åtferda til individet. Joseph Wood Krutch har akseptert dei statistisk baserte omstenda samstundes som han har halde fast på den personlege fridommen: «Vi kan nokså nøyaktig seie på førehand kor mange menneske som vil dra på stranda ein dag temperaturen når eit bestemt punkt, til og med kor mange som vil hoppe ut frå ei bru … sjølv om verken dei eller eg er tvinga til å gjere nokon av delane.» Men han kan neppe meine at dei som dreg på stranda, ikkje gjer det av gode grunnar, eller at omstenda i livet til ein sjølvmordar ikkje har noko å gjere med det faktum at han hoppar ut frå ei bru. Sondringa held berre så lenge som eit ord som «tvingar» tyder på ei særleg iaugefal-lande og overtydande form for kontroll. Ein vitskapleg analyse beveger seg sjølvsagt i retning av å oppklare alle former for kontrollerande tiltak.

Ved å trekkje den kontrollen i tvil som blir utøvd av det sjølvstendige mennesket, og peike på den kontrollen som omgivnadene står for, ser ein åtferdsvitskap også ut å trekkje verdigheit eller verdi i tvil. Eit menneske er ansvarleg for åtferda si ikkje berre på den måten at det på rettferdig vis kan kritiserast eller straffast dersom det oppfører seg dårleg, men også i den tydinga at det skal ha ros og beundring for bedriftene sine. Ein vit-skapleg analyse overfører både aksepten og kritikken til omgivnadene, og tradisjonell tankegang er derfor ikkje lenger rettferdiggjord. Dette er gjennomgripande endringar, og dei som er bundne av tradisjonelle teoriar og tradisjonell tankegang, gjer svært naturleg motstand mot dei.

Det er ei tredje kjelde til vanskar. Etter kvart som vekta blir lagd på omgivnadene, ser individet ut til å bli utsett for ein ny fare. Kven skal konstruere dei kontrollerande omgivnadene og med kva formål? Ein går ut frå at det sjølvstendige mennesket kontrollerer seg sjølv i samsvar med eit sett av innebygde verdiar. Det gjer ein innsats for det som det finn er rett. Men kva vil den eventuelle kontrolløren finne er rett, og vil det vere rett for dei som han kontrollerer? Svar på spørsmål av denne typen vil sjølvsagt krevje verdivurderingar.

Fridom, verdigheit og verdiar er viktige punkt, og dessverre blir dei meir vesentlege etter kvart som makta til ein åtferdsteknologi kjem til å stå i eit tettare forhold til dei problema som skal løysast. Sjølve den endringa som har gitt litt håp om ei løysing, er skuld i ein aukande op-posisjon mot den forma for løysing som er føreslått. Denne konflikten er i seg sjølv eit problem i menneskeleg åtferd og må angripast som det. Ein åtferdsvitskap er på ingen måte så langt utvikla som fysikk eller biologi, men har den fordelen at han kan kaste litt lys over sine eigne vanskar.

Joseph Wood Krutch:

amerikansk forfattar og

naturforskar



Vitskap er menneskeleg åtferd, og det er motstanden mot vitskap òg. Kva har skjedd i kampen mennesket fører for fridom og verdigheit, og kva problem får ein når vitskapleg kunnskap tek til å gjere seg gjeldande i denne kampen? Svar på desse spørsmåla kan hjelpe til med å bane vegen for den teknologien vi har så sterkt bruk for.

Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1973. Omsett frå dansk til nynorsk

av Jan Gausemel.

Spørsmål 1 Korleis påverkar omgivnadene åtferda til menneske, ifølgje Skinner?

2 Skinner meiner at hans åtferdsvitskap eller åtferdsteknologi kan

løyse mange av problema i samfunnet, som til dømes sjølvmord.

Korleis skal dette skje i praksis?

3 Kva slags syn på vitskap har Skinner?

4 Kva slags menneskesyn har han?

5 Drøft dei etiske sidene ved Skinners teori.

6 Samanlikn tankane i dette utdraget med utdraget frå Aldous

Huxleys roman Vidunderlige nye verden (s. 98).

7 Kva er di eiga meining om det Skinner skriv om?

Jean-Paul Sartre

Som eksistensialist og frittstående kommunist med borgerlig bakgrunn var

Jean-Paul Sartre en av de høyest profilerte filosofene midt på 1900-tallet.

Han var også skjønnlitterær forfatter.

Den lille boka Eksistensialisme er humanisme var opprinnelig et foredrag

som Sartre, under stor publikumsinteresse, holdt i Paris høsten 1945, om-

trent et halvt år etter krigen. Året etter kom en utskrift av foredraget i bok-

form.

Under den andre verdenskrig ble Sartre utkommandert til tjeneste som

meteorolog, ble tatt til fange og satt noen måneder i krigsfangenskap. Et-

ter at han ble satt fri, engasjerte han seg i en litterært preget motstands-

gruppe, sammen med bl.a. Simone de Beauvoir. Disse erfaringene kan ha

bidratt til økt forståelse for livets sosiale og politiske dimensjoner. I resten

av sitt liv markerte Sartre seg stadig i politiske sammenhenger.

Tittelen Eksistensialisme er humanisme kunne i samtiden oppfattes

som ganske paradoksal, for på flere måter framstår eksistensialismen og


143

humanismen som motsetninger. Mens humanismen tradisjonelt har tatt

utgangspunkt i at det finnes visse grunnleggende og allmenngyldige mo-

ralske verdier, gjerne begrunnet ut fra en naturrettstankegang og/eller

kristen skapertro, tok Sartres form for eksistensialisme utgangspunkt i

at ingen verdier eller moralnormer er gitt på forhånd. Mens humanismen

vektlegger både individ og fellesskapsverdier, framhevet eksistensialis-

men det ensomme, isolerte enkeltmenneske som må ta sine valg i en me-

ningsløs tilværelse. Følgelig leder humanismen inn i et samfunnsmessig,

gjerne politisk, engasjement, mens eksistensialismen kan tendere til å bli

apolitisk.

Med tittelen på foredraget sitt signaliserte Sartre et forsøk på å bygge

bro mellom eksistensialismen og humanismen, kanskje også å begrunne

at eksistensialismen er den egentlige humanismen. Dermed forsøkte han

også å åpne eksistensialismen for et politisk engasjement. I årene som

fulgte, arbeidet Sartre med spørsmålet om hvordan eksistensialismen og

marxismen, som også framstod som motsetninger, kunne forenes. Arbei-

det munnet ut i boka Kritikk av den dialektiske fornuft, 1960.

Les mer om Sartre i Historie og filosofi 2, s. 171–176.

Eksistensialisme er humanisme, 1946 (utdrag)Mennesket er intet annet enn det gjør seg til. Dette er eksistensialismens første prinsipp. Det er også dette man kaller subjektivitet, og som man bebreider oss nettopp under dette navn. Men hva mener vi med dette, om ikke at mennesket har en høyere verdighet enn en sten eller et bord? For vi sier jo at mennesket eksisterer først, dvs. at mennesket først og fremst er det som styrer mot en fremtid og som er seg bevisst å styre mot en fremtid. Mennesket er først en plan som ser seg selv subjektivt, istedenfor å være et skum, en gjæringsprosess eller en blomkål. Intet eksisterer forut for denne planen; intet finnes i en tenkt himmel, og mennesket vil bli hva det har planlagt å være. Ikke det som det vil være. For det vi i alminnelig-het oppfatter med å ville, er en bevisst bestemmelse som hos de fleste av oss først oppstår etter at man har gjort seg selv til det ene eller andre. Jeg kan ville melde meg inn i et parti, skrive en bok, gifte meg. Alt dette er bare uttrykk for et opprinneligere og mer spontant valg enn det man kal-ler vilje. Men hvis eksistensen virkelig går forut for essensen, er mennes-ket ansvarlig for det det er. Derfor er eksistensialismens første handling å stille ethvert menneske overfor det det er, og legge på dets skuldre det



fulle ansvar for dets eksistens. Og når vi sier at mennesket er ansvarlig for seg selv, mener vi ikke at mennesket er ansvarlig bare for sin isolerte individualitet, men at det er ansvarlig for alle mennesker. Det er to betyd-ninger i ordet subjektivisme, og våre motstandere spiller på denne dob-beltbetydningen. Subjektivisme betyr på den ene side det enkelte individs valg av seg selv, og på den annen side at det er umulig for mennesket å komme utover den menneskelige subjektivitet. Det er den annen mening som er eksistensialismens dypere mening. Når vi sier at mennesket velger seg selv, mener vi at enhver av oss velger seg selv; men i det ligger også at idet individet velger seg selv, velger det alle mennesker. I virkeligheten er det ikke en eneste av våre handlinger som ikke – ved å skape det men-nesket som vi vil være – samtidig skaper et bilde av mennesket slik som vi mener at det bør være. Å velge å være det ene eller det andre er samtidig å hevde verdien av det vi velger, for vi kan aldri velge det onde. Det vi velger, er alltid det gode, og intet kan være godt for oss uten å være det for alle. Hvis på den annen side eksistensen går forut for essensen, og vi vil eksistere samtidig som vi skaper vårt eget bilde, så er dette bildet gyl-dig for alle og for hele vår tidsalder. På denne måten er vårt ansvar meget større enn vi skulle tro, for det forplikter hele menneskeheten. Hvis jeg er arbeider og velger å melde meg inn i en kristen fagforening heller enn å være kommunist, fordi jeg med dette medlemskap vil hevde at resigna-sjonen dypest sett er den rette løsning for mennesket, og at menneskets rette kongedømme ikke er på jorden, så tar jeg ikke bare standpunkt for mitt eget tilfelle: jeg vil da resignere for alle, og følgelig har mitt tiltak forpliktet hele menneskeheten. Og hvis jeg, for å ta et mer individuelt eksempel, vil gifte meg og få barn, så vil jeg – selv om dette ekteskap bare er avhengig av min personlige stilling eller av mine lidenskaper eller mitt begjær – likevel forplikte ikke bare meg selv, men hele menneskeheten i monogamiets idé. På denne måten er jeg ansvarlig for meg selv og alle, og jeg skaper et visst bilde av det mennesket jeg velger. Idet jeg velger meg selv, velger jeg mennesket.Dette setter oss i stand til å forstå hva som dekkes av slike litt stortalende ord som angst, ensomhet, håpløshet. Som man snart vil se, er det yt-terst enkelt. For det første, hva forstår man ved angst? Eksistensialisten hevder gjerne at mennesket har angst. Det betyr følgende: Det menneske som inngår en forpliktelse og er klar over at han ikke bare er den han velger å være, men dessuten er lovgiver og samtidig med seg selv velger hele menneskeheten, han vil ikke komme unna følelsen av sitt totale og dype ansvar. Visstnok er det mange mennesker som når de handler tror


145

de bare forplikter seg selv. Sier man til dem: men hvis alle handlet slik? så trekker de på skuldrene og svarer: Alle mennesker handler ikke slik. I virkeligheten bør man alltid spørre seg selv: Hva ville skje hvis alle men-nesker gjorde som jeg? Og man kommer ikke unna denne foruroligende tanken på annen måte enn ved en slags ond tro. Den som lyver og som unnskylder seg med å si at ikke alle mennesker gjør det, er et menneske på dårlig fot med sin samvittighet; for den handlingen å lyve medfører en universell verdi som man tilkjenner løgnen. Selv når angsten maskerer seg, kommer den til syne.

Fra Eksistensialisme er humanisme, 1946. Cappelen 1946.

Oversatt av Carl Hambro.

Spørsmål 1 «Eksistensen går forut for essensen,» sier Sartre to steder i teksten.

Hva betyr det?

2 «Mennesket er intet annet enn det det gjør seg til,» sier Sartre i

starten av utdraget. Hva innebærer dette utsagnet?

3 Mennesket er «ansvarlig for det det er», hevder Sartre.

a Hvorfor det?

b Hvem kan det i så fall tenkes å være ansvarlig overfor?

4 «Idet individet velger seg selv, velger det alle mennesker,» sier Sar-

tre. Han fortsetter slik: «I virkeligheten er det ikke en eneste av våre

handlinger som ikke – ved å skape det mennesket som vi vil være

– samtidig skaper et bilde av mennesket slik som vi mener at det

bør være. Å velge å være det ene eller det andre er samtidig å hevde

verdien av det vi velger.»

a Hva mener Sartre med dette? Prøv å formulere Sartres resonne-

ment og begrunnelse med dine egne ord.

b Er du enig i at dine valg forplikter hele menneskeheten?

5 Sartre omtaler menneskets angst. Forklar ut fra teksten!

6 Sartres resonnement synes å bygge på Kants kategoriske imperativ.

Kan du påvise dette i teksten?



Karl Popper

Filosofen Karl raimund Popper (1902–94) ble født i Østerrike, men levde

det meste av livet i England. Han er mest kjent som vitenskapsfilosof,

men utdraget nedenfor omhandler politisk filosofi. Hans hovedverk på

dette feltet er The Open Society and Its Enemies fra 1945, som han skrev

under den andre verdenskrig. Boka er et forsvar for et åpent og demokra-

tisk samfunn. Her kritiserer han blant annet den politiske tenkningen hos

Platon, Hegel og Marx for å være autoritær. I den følgende teksten drøfter

Popper sterke og svake sider ved friheten i den vestlige verden.

Du kan lese mer om Karl Popper på s. 125–127

i Historie og filosofi 2.

Til temaet frihet, 1958 (utdrag)Med alt det som jeg hittil har sagt, har jeg forsøkt å skape en slags ramme for en videre drøftelse av mer aktuelle spørsmål om frihetens stilling i dag og andre spørsmål som berører den frie verden i Vesten. Det helt sentrale spørsmålet, som vi her skal stille, vil jeg formulere slik:

Hva har friheten gitt oss? Godt eller ondt? Hva er i overvekt? Hvordan ser balansen mellom godt og ondt ut?

Dette spørsmålet er svært stimulerende, og jeg vil forsøke å formulere mitt svar på en mest mulig skarp og pregnant måte, formulert i en rekke av teser.

Min første tese er: Vår verden, de vestlige demokratiers verden, er rik-tignok ikke den beste av alle tenkelige eller logisk mulige politiske verde-ner, men dog den beste av alle politiske verdener som vi har kunnskap om historisk. I dette henseende er jeg altså en ustoppelig optimist.

For å forklare og begrunne min optimistiske tese, vil jeg først under-streke at det ikke er høykonjunkturen eller vår tids Wirtschaftswunder jeg tenker på når jeg lovpriser vår tid – selv om det sikkert nok ikke er noen liten ting at det i vårt samfunn er færre mennesker enn tidligere som lider. Nei, jeg tenker på noe helt annet. For å gjøre det tydelig gjennom et kontrastmiddel, vil jeg gjerne henvise til en bemerkning av den tidligere biskop av Bradford, som i 1942 fordømte vår vestlige verden som en Sa-tans verden og som oppfordret alle troende tjenere av den kristne religion til å medvirke til å tilintetgjøre dette Djevelens verk og å hjelpe Stalins kommunisme frem til seier. Etter den tid er Stalins satanisme blitt innrøm-

Wirtschafts- wunder:

et «økono-misk under»,

de økono-miske opp-

gangstidene i vesten etter

den andre verdenskrig


147

met selv av kommunistene, og i en riktignok kort, men svært forfriskende periode var Stalins satanisme en viktig komponent i partiets hovedlinje, om enn ikke akkurat i partiprogrammet. Allikevel finnes det stadig vekk troende mennesker, og i England sågar noen dypt troende, som tenker likt med den tidligere biskop av Bradford.

For nå å formulere skarpt min første optimistiske tese, vil jeg fremheve at jeg – fra nøyaktig samme ståsted som biskopen fordømte vår vestlige verden som Djevelens verk – betegner vår verden som den beste av alle verdener vi har historisk kunnskap om.

For biskopen var fremfor alt opptatt av rent menneskelige verdier – av det som Kant kalte menneskeverd – og av menneskets vilje til å hjelpe andre. Disse verdier og denne viljen, slik trodde biskopen, var truet i Vesten og sikret i Russland. Men etter mitt syn tok han i sin idealisme feil av kjensgjerningene. Aldri før har vi hatt et samfunn med så lite under-trykkelse, så få fornedrede og fornærmede som hos oss. Aldri før var så mange parate til å ofre noe for å lindre andres sult og elendighet.

Jeg mener således at vi i Vesten ikke har noen grunn til å skamme oss over øststatene. Dermed er det ikke sagt at vi i Vesten ikke skal kritisere våre samfunnsordninger. Tvert imot, selv om vår verden er den beste av alle hittidige verdener, så er det dog mye negativt å sette fingeren på. Og det som vi har oppnådd, kan vi tape når som helst: Denne faren er stor og vil sikkert fortsatt være det. Jeg kommer til min andre tese:

Selv om jeg anser vår politiske verden for den beste av alle verdener som vi har kunnskap om, så må vi vokte oss vel for å tilskrive denne kjensgjerningen demokratiet eller friheten. Friheten er ingen leverandør som bringer oss livets goder på døren. Demokratiet skaper ingen verdens ting – heller ikke et økonomisk under. Det er galt og særdeles farlig å lovprise friheten ved å fortelle menneskene: Det kommer helt sikkert til å gå godt med dere, når dere nå bare først er frie. Hvordan det går i ens liv er hovedsakelig et spørsmål om lykke eller nåde, og i forholdsvis liten grad også spørsmål om dyktighet, flid og andre dyder. I beste fall kan man si om demokrati eller frihet at de gjør innflytelsen fra vår personlige dyktighet på vår fremgang litt mer effektiv. Dermed kommer jeg til min tredje tese:

Vi skal ikke velge den politiske frihet fordi vi derigjennom sikrer oss et mer bekvemt liv, men fordi den utgjør en ytterste verdi som ikke kan tilbakeføres til materielle verdier. Vi må velge friheten som Demokrit gjorde: «Jeg foretrekker det karrige livet i et demokrati fremfor rikdom-men under en tyrann.» Og han legger til: «Fattigdommen i et demokrati



er bedre enn all rikdom i et aristokrati eller i et diktatur, for friheten er bedre enn trelldom.»

I min fjerde tese vil jeg gjerne gå enda et skritt videre. Frihet, demokrati og vår tro på dem kan bli til katastrofe for oss. Det er galt å si at troen på frihet alltid fører til seier. Vi må være forberedt på at den troen kan føre til nederlag. Når vi velger friheten, må vi være forberedt på å bukke under sammen med den. Polen kjempet for frihet som knapt noe annet land. Det tsjekkiske folk var beredt til i 1938 å kjempe for sin frihet: Det var ikke folkets motløshet som beseglet dets skjebne. Den ungarske revolusjon i 1956 – et verk av unge mennesker, som ikke hadde noe annet å tape enn sine lenker – seiret og mislyktes.

Og kampen om frihet kan mislykkes på også andre måter: Den kan utarte til en terrorisme i den franske og den russiske revolusjon. Den kan føre til den ytterste trelldom. Demokrati og frihet garanterer ikke tusen-årsriket. Nei, vi velger ikke den politiske friheten fordi den lover oss him-melriket. Vi velger den fordi den gjør den eneste menneskeverdige form for samliv mulig. Det er den eneste form hvor vi kan være helt ansvarlige for oss selv. Hvorvidt vi virkeliggjør frihetens muligheter, det avhenger av mange forskjellige ting, men fremfor alt også av oss selv.

Fra: Lars Fr. Svendsen (red.): Liberalisme. Universitetsforlaget 2009.

Spørsmål 1 Hva var negativt med kommunismen i Stalins russland og i Øst-

Europa for øvrig, ifølge Popper?

2 Hva er det som gjør vesten til den beste av alle verdener så langt i

historien, ifølge Popper?

3 Hvilke farer ligger gjemt i det å kjempe for frihet og demokrati i et

samfunn, ifølge Popper?

4 Popper påstår at fattigdom i et demokrati er bedre enn rikdom i et

diktatur. Er du enig i denne påstanden?


149

Ayn Rand

Forfatteren og filosofen Ayn rand (1905–82) ble født i russland, men dro

til USA som følge av den russiske revolusjon. Kampen mot kommunismen

og enhver annen form for fellesskapstenkning er en av grunnsteinene i

hennes sterkt individualistiske filosofi, den såkalte objektivismen. Objek-

tivismen har mye til felles med nyliberalismen. rand legger stor vekt på

menneskets medfødte fornuft og dyrker kapitalismen og den individuelle

friheten på grensen til egoisme.

romanen Atlas Shrugged De som beveger verden fra 1957 er hennes

hovedverk. Atlas er den greske guden som bærer verden på sine skuldre.

I boka demonstrerer hun hva som vil skje med samfunnet hvis de få krea-

tive menneskene som driver verden framover, går til streik. Ayn rand leg-

ger i det følgende utdraget sine egne tanker i munnen på denne gruppens

leder, John Galt, i samtale med en annen av romanens hovedpersoner,

Dagny Taggart.

Du kan lese mer om nyliberalismen på s. 205–210

i Historie og filosofi 2.

De som beveger verden, 1957 (utdrag)Det finnes bare én slags mennesker som aldri noen gang i menneskehetens historie har gått til streik. Alle andre slag og klasser har stoppet opp når de har ønsket det, presentert krav til verden og hevdet at de var uunnvær-lige – med unntak av de menneskene som har båret verden på sine skul-dre, har holdt den i live og har utholdt tortur som sin eneste belønning, men aldri har sviktet menneskeheten. Deres tur har nå kommet. La hele verden oppdage hvem de er, hva de gjør og hva som skjer når de nekter å fylle sin oppgave. Dette er en streik av åndens mennesker ... Dette er ånden som går til streik [...]

Dette er den vanlige manns tidsalder, sier de – en tittel som enhver mann kan gjøre krav på i den utstrekning han ikke har oppnådd noen form for utmerkelser. Han vil stige opp i adelsstanden ved hjelp av an-strengelser han har avstått fra å gjøre, han vil bli æret for dyder han ikke har lagt for dagen, og han vil bli betalt for varer han ikke har produsert. Men vi – vi som må bøte for evnens synd – vi vil arbeide for å støtte ham slik han beordrer, med hans glede som vår eneste belønning. Fordi vi har mest å bidra med, vil vi ha minst å si. Siden vi har bedre evne til å tenke,

Shrug: trekke på

skuldrene



vil vi ikke tillates å ha egne tanker. Siden vi har dømmekraft til å handle, vil vi ikke tillates å handle slik vi velger. Vi vil arbeide under pålegg og kontroller utstedt av de som ikke er i stand til å arbeide. De vil gjøre bruk av vår energi, fordi de selv ikke har noen å tilby, og av våre produkter, fordi de ikke kan produsere noen selv. Sier du at dette er umulig, og at det ikke vil kunne fungere? De vet det, men ikke du – og de gjør regning med at du ikke vet det. De gjør regning med at du bare vil fortsette, arbeide til grensen av det umenneskelige og fore dem så lenge du kan – og når du faller om, vil det stå et nytt offer klar til å fore dem mens han kjemper for å overleve – og levetiden til hvert offer i rekken vil bli stadig kortere, og mens du dør for å etterlate dem en jernbane vil din siste etterkommer i ånden dø for å kunne gi dem et brød. Dette bekymrer ikke dagens plyn-drere. Deres plan – lik planene til alle fortidens kongelige plyndrere – er bare at byttet skal strekke til ut deres egen levetid. Tidligere har det alltid strukket til, for over en enkelt generasjon kunne de aldri slippe opp for ofre. Men denne gangen vil det ikke strekke til. Ofrene er gått til streik. Vi er gått til streik mot martyriet – og mot de moralske lover som krever det. Vi er gått til streik mot de som tror at et menneske må eksistere for et annet menneskes skyld. Vi er gått til streik mot den kannibalistiske moral, uansett om den praktiseres i kjød eller ånd. Vi vil ikke omgås med mennesker på andre betingelser enn våre egne – og våre betingelser er en moralsk lov som sier at mennesket er et mål i seg selv, og ikke et middel for noen andres mål. Vi søker ikke å tvinge vår lov på dem. De står fritt til å mene hva de selv vil. Men for en gangs skyld vil de måtte mene det og eksistere uten vår hjelp. Og en gang for alle vil de lære betydningen av sine egne trossetninger. Disse trossetningene har overlevd gjennom år-hundrene utelukkende fordi ofrene har godtatt dem – ved at ofrene har akseptert straffen for å bryte en lov som var umulig å overholde. Men denne loven var ment å brytes. Det er en lov som ikke belønner den som overholder den, men de som bryter den, en moralitet som ikke blir opp-rettholdt av sine helgeners dyder, men av sine synderes ydmykhet. Vi har besluttet at vi ikke lenger vil være syndere. Vi har sluttet å bryte denne moralske loven. Vi skal sprenge den for alltid ved hjelp av den eneste metoden den ikke kan motstå. Vi adlyder den. Vi føyer oss. I vår omgang med våre medmennesker overholder vi deres verdier til siste bokstav, og sparer dem for alle de onder de fordømmer. Ånden er ond? Vi har trukket vår ånds arbeid tilbake fra samfunnet, og ikke en eneste av våre tanker skal bli kjent eller brukt av menneskene. Evnerikdom er et selvisk onde som ikke gir noen muligheter til de som har mindre evne? Vi har trukket


151

oss ut av konkurransen, og gitt de inkompetente alle muligheter. Søken etter rikdom er grådighet, roten til alt ondt? Vi søker ikke lenger etter å skape oss formuer. Det er ondt å tjene mer enn til det rene livsopphold? Vi tar intet annet enn det mest beskjedne arbeid, og vi produserer ved hjelp av kraften i våre muskler ikke mer enn det vi trenger til våre umiddelbare behov – uten en skilling eller en oppfinnsom idé til overs som kan være til skade for verden. Det er ondt å ha fremgang, fordi fremgang skapes av de sterke på de svakes bekostning? Vi har sluttet å bebyrde de svake med vårt fremtidshåp, slik at de står fritt til å lykkes uten oss. Det er ondt å være en arbeidsgiver? Vi har ikke noe arbeid å tilby. Det er ondt å eie eien-dom? Vi eier intet. Det er ondt å glede seg over at man eksisterer i verden? Det finnes ingen form for glede vi søker etter i deres verden, og – noe som var det vanskeligste for oss å oppnå – det vi føler for deres verden er den emosjon som de fremsetter som sitt ideal: Likegyldighet – tomhet – null – dødens merke ... Vi gir menneskene alt det de har hevdet at de har ønsket og søkt etter som en dyd i århundrer. La dem nå se om de ønsker det. [...]

Vi har hørt så mye om streiker, [...] og om hvordan uvanlige mennes-ker er avhengige av den vanlige mann og kvinne. Vi har hørt ropene om at industrialisten er en parasitt, og at hans arbeidere er hans støtte som skaper hans rikdom og gjør hans luksusliv mulig – og hva ville skje med ham hvis de bare gikk? La gå. Jeg har satt meg fore å vise verden hvem som er avhengig av hvem, hvem som støtter opp under hvem, hvem som er kilden til rikdom, hvem som skaper et livsopphold for hvem, og hva som skjer med hvem når hvem bare går.

Signet, New York 1992. Oversatt til norsk av Erik Hansen.

Spørsmål 1 Hvorfor kaller Ayn rand romanen Atlas Shrugged?

2 Hva har de store tenkerne betydd for verden opp gjennom historien,

ifølge John Galt?

3 Hvordan har de store tenkerne blitt behandlet av andre mennesker

opp gjennom historien, ifølge John Galt?

4 Hvorfor har John Galt og hans menn gått til streik?

5 Hva er din mening om det Ayn rand skriver? Er samfunnet vårt mest

avhengig av de få kreative menneskene med penger og gode ideer,

eller alle de menneskene som utfører selve grovarbeidet?



Daniel Dennett

Daniel Dennett (f. 1942) er en av verdens mest leste nålevende filosofer.

Mer enn de fleste trekker han naturvitenskapen inn i sine filosofiske skrif-

ter. Dennett mener at filosofien blir meningsløs om man ikke tar hensyn

til det vitenskapen i dag vet om menneskets bevissthet. Dennett behandler

tradisjonelle filosofiske spørsmål i lys av evolusjonspsykologi og moderne

hjerneforskning. Som darwinist hevder han at både menneskets bevisst-

het og frihet er resultat av det naturlige utvalg. Han skriver også at det

er meningsløst å skille mellom kropp og sjel, slik mange filosofer har

gjort. Menneskets bevissthet kan ikke ses på som løsrevet fra den fysiske

virkeligheten.

I utdraget nedenfor tar han opp det klassiske filosofiske spørsmålet

om frihet. Dersom mennesket primært er et biologisk vesen, er vi ikke da

også styrt av kroppens luner? Er det mulig å snakke om frihet når genene

langt på vei bestemmer hvem vi blir? Dennett argumenterer for at frihet

er et objektivt faktum, like virkelig som musikk, språk og penger. Evnen til

frie valg har en kort historie, men har gitt mennesket en fordel i kampen

for tilværelsen. Det at vi kan vurdere ulike alternativer og så lande på det

vi mener er best, er per definisjon frihet, og det er det som har gitt oss

vår unike posisjon i verden. Friheten er ellers en egenskap som ikke er

universell, og den må stadig forsvares mot dens naturlige fiender.

Frihet utvikler seg, 2003 (utdrag)Menneskets frihet er skjørHvaler krysser havene og fuglene flyr muntert over oss, og ifølge en gam-mel anekdote sitter en 250 kilos gorilla akkurat der han vil, men ingen av disse skapningene er frie på den måten mennesker er frie. Menneskelig frihet er ikke en illusjon, den er et objektivt fenomen atskilt fra alle andre biologiske tilstander, og finnes bare hos en art, nemlig oss. Forskjellen mellom autonomt handlende mennesker og alle andre skapninger natu-ren har frembrakt er synlig ikke bare i et antroposentrisk perspektiv, men også ut fra de mest objektive standpunkter (flertallsformen er viktig) man kan komme frem til. Denne menneskelige friheten er virkelig – like virke-lig som språk, musikk og penger – slik at den kan studeres objektivt fra en kjølig, vitenskapelig synsvinkel. Men på samme måte som språk, musikk og penger og andre produkter av samfunnet er dens fortsatte eksistens påvirket av hva vi mener om den. Så det er derfor ikke overraskende at

Antropo-sentrisk:

menneske-sentrert


153

våre forsøk på å studere den objektivt blir hemmet av engstelse for at vi i vanvare skal komme til å ta livet av eksemplaret under mikroskopet.

Den menneskelige friheten er yngre enn menneskeheten. Dens viktigste trekk er bare et par tusen år gammel – som er bare et øyeblikk i evolusjo-nens historie – men på denne korte tiden har den omformet planeten på måter som er like vidtrekkende som de store biologiske overgangene, slik som oppkomsten av en oksygenrik atmosfære og fremveksten av flercel-lede livsformer. Friheten måtte utvikle seg på samme måte som alle andre trekk ved biosfæren, og den fortsetter å utvikle seg enn i dag. Friheten er virkelig i dag, i noen heldige deler av verden, og de som elsker den har gjort et klokt valg, men den er langt fra selvsagt og langt fra universell. Hvis vi har en bedre forståelse av hvordan friheten oppsto, kan vi gjøre en bedre innsats for å bevare den for fremtiden og beskytte den mot dens naturlige fiender.

Våre hjerner har blitt formet av naturlig utvalg, og alle de produkter våre hjerner har frembrakt har på samme måte blitt utformet over en svært mye kortere tidshorisont av fysiske prosesser der det ikke er mu-lig å finne noen unntak fra kausalitetsloven. Hvordan kan dermed våre oppfinnelser, våre beslutninger, våre synder og triumfer være forskjellige fra edderkoppenes vakre, men amoralske nett? Hvordan kan en eplekake, laget med omhu som en forsoningsgave, være forskjellig fra et eple, ut-formet så «smart» av evolusjonen for å tiltrekke seg fruktetere, som får litt fruktose i belønning for å spre eplets frø? Hvis vi betrakter dette som utelukkende retoriske spørsmål, og antyder at bare et mirakel kan atskille det vi skaper fra de blinde, formålsløse produktene av materielle meka-nismer, vil vi fortsette å sirkle rundt de tradisjonelle problemene med fri vilje og determinisme, i en malstrøm av uforståelige mysterier. Menneske-lige handlinger – geniale og kjærlige handlinger, men også forbrytelser og synder – står rett og slett for fjernt fra det som skjer inne i atomer, enten de beveger seg tilfeldig eller ikke, til at vi med et blikk kan se hvordan vi kan plassere dem innenfor ett enkelt, sammenhengende system. Filo-sofer har i tusener av år forsøkt å bygge bro over denne kløften med et dristig slag eller to, enten ved å sette vitenskapen på plass eller ved å sette det menneskelige hovmod på plass, og erklære (ganske riktig, men ikke overbevisende) at denne uforenligheten bare er tilsynelatende, uten å gå i detaljer. Ved å forsøke å besvare spørsmålene, ved å skissere de ikke-mirakuløse stiene som kan ta oss hele veien fra ufølsomme atomer til fritt valgte handlinger, gir vi vår forestillingsevne noe å gripe tak i. Forenlig-heten av den frie vilje med vitenskapen (deterministisk eller indeterminis-

Amoralsk: moralløst

(ikke det samme som

umoralsk)

Kausali- tetsloven:

loven om årsak

og virkning



tisk, det går for det samme) er ikke så utenkelig som det engang så ut til.De temaene som granskes i denne boken er ikke bare akademiske pus-

lespill, morsomme begrepsmessige gåter som skal løses, eller merkelige fenomener som ennå ikke er fanget opp av gode teorier. Mange men-nesker betrakter dem som spørsmål om liv eller død, og det gjør dem til spørsmål om liv eller død, fordi menneskets frykt tenderer til å forsterke de angivelige implikasjonene av de ulike analysene og forvrenge argu-mentene, og derved gjøre dem til sløve redskaper for propaganda for en god eller dårlig sak. Den følelsesmessige gjenklangen av ordet «frihet», på samme måte som ordet «Gud», garanterer at publikum tar side, og blir ivrige til å slå ned på ethvert feiltrinn, enhver trussel og enhver innrøm-melse. Virkningen er at tradisjonen vanligvis følger med på lasset, eller i hvert fall bortimot. Mange er tilbøyelige til å mene at det er taktisk klokt å la være å studere doktriner som er bifalt av tradisjonen, fordi å utfordre disse er som å stikke hånden inn i et vepsebol. Derfor lever den tradisjo-nelle tankegangen videre, stort sett uten å bli utfordret, og kapsler seg inn i et perleskimrende dekke av tilsynelatende usårbarhet ettersom årene går.

Ved hjelp av mange andre tenkere har jeg forsøkt å vise at vi kan og bør erstatte disse sakrosankte, men forvitrede tradisjonene med et mer naturvitenskapelig grunnlag. Det er skremmende å gi slipp på så ærerike ideer som den innbilte konflikten mellom determinisme og frihet, eller den falske tryggheten ved et undergjørende Selv eller en Sjel som stedet der alt blir avgjort. Filosofisk analyse er i seg selv ikke nok til å motivere til en slik drastisk endring i vår tenkning, selv når analysen er grunnleg-gende riktig, og kanskje det mest radikale trekket ved denne boken av en filosof er den forrang den gir til ikke-filosofer. Mitt poeng har vært at filosofer, som filosofer, ikke kan påstå at de har gjort sin yrkesplikt over sine egne temaer hvis de ikke gir inngående oppmerksomhet til psykolo-ger som Daniel Wegner og George Ainslie, økonomer som Robert Frank og biologer som Richard Dawkins, Jared Diamond, Edward O. Wilson og David Sloan Wilson, i tillegg til de andre forfatterne hvis tanker har spilt fremtredende roller i denne boken.

Fra: Freedom evolves, Penguin Books 2004. Utdraget er oversatt til

norsk av Erik Hansen.

Sankrosant: hellig,

ukrenkelig


155

Spørsmål

1 Hva er ifølge Dennett forskjellen på mennesket og alle andre

skapninger?

2 Hva mener han med at «friheten er et objektivt faktum»?

3 Hvor gammel er friheten, og hvilke følger har den hatt for planeten

vår?

4 Hva mener han med at friheten ikke er universell, og at vi må

forsvare oss mot dens «naturlige fiender»?

5 Hvordan ser Dennett på den tradisjonelle debatten om frihet

og determinisme?

6 Hvorfor er det så vanskelig å erstatte de «sankrosante, men for-

vitrede tradisjonene med et mer naturvitenskapelig grunnlag»?

7 Hva slags drastisk endring i vår tenkning ønsker Dennett seg?

8 Hva mener han med at hans filosofiske bok vil gi forrang til ikke-

filosofer?

9 Hvor overbevisende synes du Dennetts argumentasjon er om at

friheten er et objektivt faktum? Løser han egentlig den tradisjonelle

problemstillingen om frihet kontra determinisme?


«Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.»

Jesus

«To ting fyller sinnet med stadig ny og tiltakende ærefrykt – stjernehimmelen over meg og den moralske lov i meg.»

Immanuel Kant (1724–1804)

«Moralen oppdages ikke, den må lages.»

John L. Mackie (1917–81)

«Rettferdighet er den første dyd i et samfunn slik som sannhet er den første dyd i et tankesystem.»

John Rawls (1921–22)

Tema 5:

Hva er rett og galt?


«Mennesket er av natur et politisk dyr.»

Aristoteles (384–322 f.Kr.)

«Den styresmakt er best som styrer minst.»

Thomas Jefferson (1743–1826)

«Kommunisme er et samfunn der hver yter etter evne og får etter behov.»

Pierre-Joseph Proudhon (1809–65)

Tema 6:

Hva er det gode samfunn og den gode stat?


«I denne boka let eg skrive opp gamle fråsegner om høvdingar som har hatt rike i Norderlanda, […] såleis som eg har høyrt kunnige menn fortelje. […] Somt av dette finst i dei ættelistene som kongar eller andre storætta menn har rekna opp ætta si i; men somt er oppskrive etter gamle kvede eller dikt om det som har hendt før i tida, som folk har hatt til å moroe seg med. Enda vi ikkje veit visst at dette er sant, så veit vi likevel døme på at gamle kunnige menn har trudd det var sant.»

Snorre Sturlasons (1178/79–1241), fortale til Heimskringla

«Så mange forteljingar. Så mange spørsmål.»

Bertolt Brecht (1898–1956)

Tema 7:

Hva er historie og historiebevissthet?


«Allerede for flere år siden ble jeg oppmerksom på hvor meget falskt jeg i min ungdom hadde tatt for sant, og hvor tvilsomt alt må være som jeg bygde på dette grunnlag. Derfor har jeg funnet at jeg en gang i livet måtte omstyrte fullstendig alt som jeg tidligere hadde festet lit til, og begynne på ny fra grunnen av, hvis jeg ville bringe til veie noe fast og varig i vitenskapene.»

René Descartes (1596–1650), Meditasjoner over filosofiens grunnlag

«Det skillet som skaper størst problem i filosofien, er skillet mel-lom «tilsynekomst» og «virkelighet», mellom det tingene ser ut til å være og hva de er. Maleren ønsker å vite hva ting ser ut til å være, det praktiske mennesket og filosofen ønsker å vite hva de er. … Men om virkeligheten ikke er det den ser ut som, har vi da noen mulig-het til å vite om det finnes en virkelighet?»

Bertrand Russell (1872–1970), The Problems of Philosophy

Tema 8:

Hva er sannhet og virkelighet?


«Det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem; Gud har selv åpenbart det. Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de fra verdens skapelse av kunnet se og er-kjenne av hans gjerninger.»

Paulus (ca. 5–67 e.Kr.)

«Hvis det finnes en Gud, er han uendelig ubegripelig.»

Blaise Pascal (1623–62)

«I Gud ble det erklært fiendskap mot livet, naturen, viljen til liv!»

Friedrich Nietzsche (1844–1900)

«Alle religiøse dogmer er illusjoner.»

Sigmund Freud (1856–1939)

Tema 9:

Finnes Gud?


«I livet går skjønnheten til grunne, men ikke i kunsten.»

Leonardo da Vinci (1452–1519)

«Naturen tiltaler oss når den synes å være kunst, kunsten når den synes å være natur.»

Immanuel Kant (1724–1804)

«All kunst inneholder et svar på hva mennesket er.»

Georg Brandes (1842–1927)

Tema 10:

Hva er skjønnhet?


historie og filosofi tekstsamling (utdrag)

Documents