1

Gamle nordnorske hageaurikler

Brynhild Mørkved og Arve Elvebakk

SammendragDette er en presentasjon av noen av totalt 126 hageaurikler fra gamle hager i Nord-Norge. Plantene, med dokumentert historie fra før 1940, ble samlet inn fra Nordland, Troms og Finnmark av Brynhild Mørkved, og alle står nå i den store og imponerende hageaurikkelsamlinga i Tromsø arktisk-alpine botaniske hage og er en eksplosjon av farger hver vår. Disse plantene var tidligere utbredte i hager over hele landet, men er nå i stor grad blitt borte, med unntak for i Nord-Norge. De gamle typene er derfor av stor kulturhistorisk verdi. Noen har status som PLANTEARVEN-planter, et bevaringsarbeid støttet av Norsk Genressurssenter, og typene må bevares uten viderekrysning. For å stimulere til kunnskap om og dyrking av disse plantene, introduserer vi her norske navn knyttet til nord-norsk hagehistorie for 21 av de mest distinkte og vakre formene. Med unntak av tromsøaurikkelen, ser alle ut til å være i hybridsvermen mellom villartene ekte aurikkel (Primula lutea) og alpeaurikkel (P. hirsuta), en hybrid som går under navnet P. × pubescens.

Summary�is is a presentation of a selection of the 126 garden auriculas originating from old gardens of North Norway. �ey were collected by Brynhild Mørkved from the counties of Nordland, Troms and Finnmark, and have a documented history dating back to before 1940. Now they are all cultivated in the large and impressive auricula collection of the Tromsø Arctic-Alpine Botanic Garden, where they form an explosive display of colours each spring. �ese plants were very widespread in gardens during the old days. In Norway they have mostly disappeared, except in the north. �e old types are of great cultural value in a cultural history context. Some have a status as PLANT HERITAGE plants, a conservation initiative supported by the Norwegian Genetic Research Centre; these types should be conserved without being further hybridized. To promote increased knowledge of these plants and more widespread cultivation of them, we have here constructed new common Norwegian names for 21 of the types, based on their history in North Norwegian gardens. With the exception of the type called ‘tromsøaurikkel’, all appear to belong to the hybrid swarm between the Central European alpine species Primula lutea and P. hirsuta, a hybrid known as P. × pubescens.

IntroduksjonIfølge hagelitteraturen er hageauriklene etterkommere av en hybrid fra naturen mellom den ville, ekte aurikkelen (Primula auricula) og den lilla slektningen alpeprimula (P. hirsuta) som begge vokser i Alpene og i nabo�ellkjeder i Mellom-Europa. Hybriden ble først samlet av botanikeren Aretius så tidlig som i 1561. Aretius sendte den videre til den kjente botanikeren Clusius i Wien, som forøvrig er mest kjent for å ha startet tulipandyrking i Nederland senere. På grunn av fargevariasjonen ble denne planten populær i hagene, og planten ble videreutviklet i det tidlige hage-bruket. Dette var en utvikling som eskalerte i de neste århundrene.Vitenskapelig sett ble hybriden mellom disse to artene beskrevet som P. × pubescens av Wulfen i 1789.

I 2004 ble derimot den arten som hadde vært kjent som P. auricula, splittet i to (Zhang et al. 2004), med oppretting av en navnefeil året etter (Zhang et al. 2005). Det viste seg at den av de to som fortjente navnet P. auricula, var den sørlige. Den vokser fra søndre del av Alpene ned mot Italia og inn på Balkan, mens den i nordre del av Alpene og i Karpatene heter P. lutea. Planten som vi har hatt i alle år, og som sikkert også har vært brukt til foredling av hageauriklene, er P. lutea. Vi bruker nå navnet ekte aurikkel om denne, da arten P. auricula i snever betydning nesten ikke er i dyrking. Primula lutea er en stor, vakker plante med åpne, sitron-gule og veldu�ende blomster som har hvitt melbelegg i sentrum (�g. 1). Bladene har lyst melbelegg langs kantene. Den planten som nå de�neres som P. auricula, blomstret i Botanisk hage første gang i 2015 og er en mindre plante, mørkere gul, uten du� og med korte kjertelhår i bladkantene. Den ligner mer på hirsuta enn det lutea gjør, og blomsten er mer traktformet (�g. 4).

2

Fig. 1. Ekte aurikkel (P. lutea) i Botanisk hage. Foto: MH.

3

Som vist, for eksempel av Flatberg (2006), er det stor spennvidde av aurikler. Mange er helt spesielle og for det meste produsert i veksthus og brukt på utstillinger i Storbritannia. Praktisk talt alle de ville artene i aurikkel-gruppen hybridiserer mer eller mindre lett hvis de blir plantet sammen. En populærpresentasjon av de ville aurikkel-artene ble nylig publisert i Trollius, bladet til Botanisk Hages Venner i Tromsø (Elvebakk 2013). De �este artene er veldig lokale i mellom-europeiske �ell, og Botanisk hage har en imponerende samling med 25 av de 26 kjente artene. En ”umulig” art (P. allionii) overlevde to vintre før den gikk ut, men ble etablert på nytt i 2014 og er i live i 2017. Vi mangler P. subpyrenaica, en gul art fra Pyreneene som ble splittet ut fra den ekte aurikkelen så seint som i 2014. Til gjengjeld klarer vi utrolig nok å dyrke den �erde gule arten, P. palinuri, fra strandnære berg sør for Napoli! Den må tydeligvis ha beholdt kuldetoleransen fra sin stamform i Alpene, noe den ikke har hatt bruk for før gartner Martin Hajman

våget å plante den ut på friland langt mot nord. Vi har faktisk også en plante i tillegg, som, ifølge pålitelige kilder, er en ny, men fremdeles ubeskrevet art.

Når aurikkelartene dyrkes sammen, lager de hybrider ukontrol-lert. Vi bruker å kutte blomsterstilkene før dette skjer, siden vi ikke ønsker å ha mange selvsådde planter som vi ikke kjenner identiteten til. Men som bildet over viser, skjer det likevel av og til. Mellom den gule ekte aurikelen og den rosalilla Primula clusiana dukka denne vakre, intermediære hybriden opp i 2017 (�g. 3). Den vil vi gjerne ta vare på, men vi vil altså skille skarpt mellom de historiske auriklene og diverse andre nye hybrider mellom andre arter som vil dukke opp i enhver hage der mange arter dyrkes sammen.

Gammel nordnorsk tradisjonDen tidligste skri�lige informasjonen vi har om aurikkeldyrking i nord, er fra en beskrivelse av omleggingen av hagen på Dønnes gård ca. 1850 (Nøvik 1902). I 1864 besøkte den svenske

Fig. 3. Spontanhybrid blant de ville aurikkelarten i Botanisk hage i 2017.

Fig. 2. Alpeaurikkel (Primula hirsuta) i Botanisk hage.

4

botanikeren �ore M. Fries Tromsø, og aurikkelblomstringen der begeistret ham: ”Nu – vid vårens första början – var antalet af blommande arter väl ej stort, men i stället prunkade nu som bäst en mångfald af olik-färgade Aurikel-former i alla trädgårder inom och utom staden.” Alta ble besøkt på samme reise, og auriklene var vanlige også der. Schübeler (1888) skrev at auriklene var av de aller mest populære prydplantene i Norge, og at de kunne dyrkes overalt der det bodde folk, forutsatt et godt snødekke.

Severin Ytreberg har denne beskrivelsen i sin Hagebok for Nord-Norge (Ytreberg 1921): ”Villig, hårdfør, tidlig ute om våren, en rigdom av farvevarieteter gjør dem berettiget til en fremskutt plass i våre hager.” Lærer Severin Ytreberg, som opprettet Bjørkås

gartneri i Tromsø i 1896, hadde til salgs et rikt utvalg av aurikler. Han hadde god faglig kontakt med to andre hage- og aurik- kelentusiaster i nord; prost Sigvard Nielsen på Hadsel prestegård og lærer Hans Bjørstad i Salangen. På 1920- og 30-tallet regnes Sigvard Nielsen som en av Nordens største aurikkeldyrkere. Folk som arbeidet på prestegården, �kk med seg stiklinger hjem, og det ble også etter hvert solgt planter fra Prestegården. Selv om det i dag ikke �nnes aurikler i Prestegårdshagen på Hadsel, kan en spore tilbake til planter som har kommet derfra. I Tradisjons- hagen i Botanisk hage har vi i dag 24 innsamlingsnumre fra denne prestegårdshagen. ynhild Våre hageaurikler er en nordlig utpost av en gammel europeisk hagetradisjon. Men interessen for hageaurikler gikk av mote, og mange planter er blitt borte. Hagehistorisk er de av stor interesse. Innsamlingen av gamle nordnorske aurikler, som Brynhild Mørkved startet i 1998, teller nå 126 nummer, og vi vil bevare dem slik de har vært uten forandring gjennom ny hybridise-ring. Vi kutter blomsterstilkene for å unngå selvsådde hybrider mellom typene, men deler plantene etter noen år slik at de blir genetisk bevart som en klon. En god del av disse kan være nokså like, andre har et tydelig særpreg. Noen typer har fått en spesiell status med merkevarebetegnelsen PLANTEARVEN, et konsept for bevaring av historiske planter initiert av Genressursutvalget, der Brynhild Mørkved var medlem, og senere støttet av Norsk Genressurssenter. Kriteriene for denne betegnelsen er: Planten må være dokumentert eldre enn fra før 1940. Den bør ha en spesiell lokal eller nasjonal historie, gjerne knyttet til en særegen hage, en kjent person eller spesielle familietradisjoner. Og den bør helst også ha et vakkert eller spesielt utseende. Mange av de innsamlede auriklene kan bare knyttes til opplysninger om at de er gamle og fra før 1940, men uten at vi vet den nøyaktige hagen den opprin-

Fig. 4. Den ville arten som nå er P. auricula i snever betydning, dyrket i Botanisk hage.