First published in Great Britain and Norway 2009by Little Museum

ISBN 978-0-9561365-4-1

Artist & Editor, Joshua SofaerResearch & Production Assistant, Rona TangrandLIAF ’08 Curators, Taru Elfving and Rickard BorgströmTranslator, Camilla Rokstad

With thanks to Lofoten Museum and Nordland Kunst Og-Filmfaskole

Copyright © Joshua Sofaer and Eirin Rønning, 2009

All rights reserved. No part of this publication may be reproduced,stored in any retrieval system or transmitted in any form or by anymeans, electronic, mechanical, photocopying, recording or otherwise,without prior written permission of the copyright holder for whichapplication should be addressed in the first instance to the publishers.No liability shall be attached to the author, the copyright holder, or thepublishers for loss or damage of any nature suffered as a result ofreliance on the reproduction of any of the contents of this publicationor any errors or omissions in its contents.

www.joshuasofaer.comwww.liaf.no

Typeset in Humanist 521Desinger, Alexander Parsonage

Printed by Lulu, 860 Aviation Parkway, Suite 300, Morrisville, NC 27560

Family knittedsockskept byEirin Rønning

Familiestrikkedelester iEirin Rønningsforvaring

Collections in Lofoten HomesDuring the summer of 2008, British Artist, Joshua Sofaer, travelled around the Lofoten Islands visitingcollectors and collections. He met many people and saw many interesting things.

In September 2008 there was a public programme of events in which collectors opened their homes tosmall groups of the public.

As part of the legacy of his travels, Joshua Sofaer has also collaborated with five of the collectors on smallbooks that highlight aspects of their collection.

Collections in Lofoten Homes is a project for LIAF 08, the Lofoten International Art Festival. Lofoten is anarchipelago in the county of Nordland, in the north of Norway, lying within the Arctic Circle.

Some people are collectors without really knowing it: corks tossed from opened bottles of wine into a bowl,or change from their pockets thrown into a jar of coins. Other people form collections without thinkingabout them as a collection: vinyl records of a particular singer, t-shirts, books. We are guardians of familycollections in the form of heirlooms. We all form collections by writing things down: shopping lists, lettersto friends, dreams. Then there are those people who collect objects, antiques, paintings and ephemera.Practically everyone is a collector of something.

Above all collecting is about passion. People labour much of their spare time searching garage sales and fleamarkets, junk shops and online auctions for the elusive ‘thing’ that they want to add to their set. Somepeople lock their collections away, others have them out on display. Some people categorise, label and indextheir collections, others simply order them so they look nice.

Samlinger i LofothjemSommeren 2008 reiste den britiske kunstneren Joshua Sofaer rundt i Lofoten og besøkte samlere og sam-linger. Han møtte mange forskjellige mennesker og så mange interessante ting.

I september 2008 var det et arrangement hvor samlere åpnet sine hjem, og små grupper kunne besøke demog samlingene deres.

Som et minne om reisene han foretok, har Joshua Sofaer også samarbeidet med fem av samlerne om småbøker som fremhever ulike aspekter av samlingene deres.

Private samlinger i Lofoten er et prosjekt underlagt LIAF 08, Lofotens internasjonale kunstfestival. Lofoten eren øygruppe i Nordland fylke, og tilhører den delen av Norge som ligger nord for polarsirkelen.

Noen mennesker er samlere uten å egentlig være klar over det: man kaster vinkorker fra åpnede flasker i enskål, eller tømmer lommene for småpenger og legger dem i en krukke. Andre lager samlinger uten å tenkepå dem som samlinger: vinylplater av en spesiell artist, t-skjorter, bøker. Vi tar vare på familiesamlinger i formav arvestykker eller familieklenodier. Vi lager alle samlinger ved å skrive ting ned: handlelister, brev til venner,drømmer. Så har vi de menneskene som samler på gjenstander, antikviteter, malerier og samlegjenstander.Nær sagt alle samler på noe.

Samling handler først og fremst om lidenskap. Folk bruker mye av fritiden sin til å finkjemme garasjesalg ogloppemarkeder, rotebutikker og nettauksjoner for å finne akkurat den ’tingen’ som mangler i samlingen.Noen låser inn samlingene sine, og andre viser dem stolt frem. Noen kategoriserer, merker og indekserersamlingene sine, andre ganske enkelt setter dem opp så de ser pene ut.

A stitch in timeKnitting is a process of creating stitch after stitch on a thread of yarn using two needles. For me, there is acertain amount of poetry in knowing that the entire finished product is made up of a single, long thread; it isall connected. If you lose a stitch or get a hole, everything will unravel. There is something very democraticabout knitting. Each knot is important, and all the knots are dependent on each other. Not just to survive,but also to be; only together can they become something, be something. Creating the amount of knotsrequired takes time, of course. Lots of time.

I still have not completely grasped the concept of all the hours that go into completing an item, and theimmense gratification connected with the process. Because knitting is highly satisfying. You can see how thefabric grows in your hands, and this is what ultimately makes you endure all the hours it takes. That and themeditation. In the repetitive act of creating new knots, or stitches, your mind is allowed to wander.

Personally, I best count the number of hours it has taken me to knit a particular item by counting the numberof seasons of television shows I have knitted through. I can determine the quality of a television show on thebasis of how well I can knit to it, or more precisely: there is something I call knitting film. There must besome progress to the story in order for it not to be too boring; the monotony cannot become overwhelming.Yet, it cannot be too thrilling or visually stimulating, because it would reduce the ability of the mind to reflect.

I also believe the time aspect makes us associate knitting with something created out of love for the personfor whom you knit. In the garment given to keep someone warm there is also an element of dedication inthe form of the number of hours used to make the scarf or socks. Because behind a gift like this there is anocean of care and love, and for me, that is the true value of knitting.

There is this theory that every shadow there ever was, makes an imprint on the earth. Sometime in thefuture we might be able to read these imprints. We will be able to see the shadows of dinosaurs, and theemergence of flora and fauna. Maybe knitting also makes an imprint? In the past, only men were allowed toknit. Women were not supposed to work. Historically, the first known knitted garment was a pair of knittedsilk socks. They were a gift from France to Henry VIII in England in the 16th century. In 1793 women knittednext to the guillotine to show their hatred of the aristocracy. I wonder if not all these stories, as well as thethoughts and feelings that go into knitting, are somehow mysteriously recorded in each individual knot andstitch.

Kjersti Andvig

MaskeradeStrikking består av at man lager flere knuter på en tråd ved hjelp av to pinner. Poesien for meg i dette er atdet ferdige strikketøyet består av en eneste lang tråd. At det hele henger sammen. Skulle du miste en knuteeller på annet vis få et hull, vil arbeidet gå i oppløsning. Det er noe svært demokratisk over strikk. Hverknute er viktig og helt avhengig av hverandre. Ikke bare for å overleve, men det er også kun i sin mengde atde blir og er noe. Å lage denne mengden krever selvfølgelig tid. Mye tid.

Jeg har enda ikke forstått meg helt på dette med alle timene som skal til før et arbeid er ferdig, og det ekstremttakknemlige med å strikke det frem. For det å strikke er svært tilfredsstillende. Du ser relativt fort at detvokser, og det er det som til syvende og sist er hva som gjør det mulig å utholde all den tid det tar. Dette ogmeditasjonen. I den repeterende handlingen av å lage knuter, eller masker, får tankene tid til seg selv.

Selv kan jeg best telle antall timer det har tatt å strikke en bestemt ting gjennom det antall tv-sesonger jeghar strikket meg igjennom. Jeg kan nå avgjøre kvaliteten av et program på bakgrunn av hvor bra det er åstrikke til, eller rettere sagt; det er noe som heter strikke-film. Der må det være en fremdrift i historien forat det ikke skal bli kjedelig, for at det monotone ikke skal ta overhånd. Likevel kan det ikke være for spennendeeller visuelt forførende, da vil det stjele fra tankens mulighet til refleksjon.

Jeg tror også det er tiden som gjør at man ofte assosierer strikk med noe som er gjort av kjærlighet til denman elsker. I plagget man gir for å holde noen varm ligger det også en hengivenhet i form av antall timerbrukt for å lage skjerfet eller sokkene. For bak en slik gave gjemmer det seg et hav av omtanke, og dette erfor meg strikkens verdi.

Det fins en teori om at alle skygger som dannes lager et avtrykk på jorden. En gang i fremtiden vil vi kanskjekunne avlese avtrykkene. Vi vil kunne se skyggene av dinosaurer, fremveksten av fauna og av flora. Kanskjeogså strikk lager avtrykk? Fra gammelt av var det bare menn som hadde lov til å strikke. Kvinnen skulle ikkearbeide. Det første kjente strikketøyet i historien var et par silkesokker som ble sendt i gave fra Frankrike tilHenry VIII i England på 1500-tallet. I 1793 sto kvinner ved giljotinen i Frankrike og strikket i hat motaristokratiet. Jeg undrer om ikke alle disse historiene, samt de tanker og følelser som ligger bak strikkingogså på mystisk vis er registrert i hver enkelt knute og maske.

Kjersti Andvig

Interview with the collectorJoshua Sofaer: So Eirin, for everyone that is reading this for the first time, tell them what youcollect.

Eirin Rønning: I collect knitted socks.

JS: And how long have you collected them?

ER: Well I think I got my first knitted socks when I was born. I don’t have the ones from when I was a childanymore but I do have those from when I was 13 or 14 years old. But many of them are worn out.

JS: They have holes in them?

ER: Yes, many, many holes.

JS: And how many pairs do you have?

ER: I think I have around eighty.

JS: And how many of them do you wear?

ER: Around twenty-five or thirty.

JS: So why do you think it is that you keep the other fifty?

ER: I don’t really know. My great-grandmother knitted some of these socks. She was 94, I think, when shedied. She was blind in the end but she knitted by counting the stitches. [Pause] What was the question again?

JS: Why do you think it is that you keep…

ER: …because they are part of a family history. I think that’s why.

Intervju med samlerenJoshua Sofaer: Så, Eirin, for alle som leser dette for første gang, hva er det du samler på?

Eirin Rønning: Jeg samler på strikkede sokker.

JS: Og hvor lenge har du samlet på disse?

ER: Vel, jeg tror jeg fikk mitt første par hjemmestrikkede sokker da jeg ble født. Jeg har ikke dem fra jeg varliten lenger, men jeg har de fra da jeg var 13 eller 14 år gammel. Men mange av disse er utslitte.

JS: De er hullete?

ER: Ja, mange, mange hull.

JS: Og hvor mange par har du til sammen?

ER: Jeg tror jeg har rundt åtti.

JS: Og hvor mange av dem bruker du?

ER: Rundt tjuefem eller tretti.

JS: Så hvorfor tror du at du beholder de andre femti parene?

ER: Det vet jeg egentlig ikke. Min oldemor strikket noen av disse sokkene. Hun var 94, tror jeg, da hundøde. Hun var blind mot slutten, men strikket ved å telle maskene. [Pause] Hva var spørsmålet igjen?

JS: Hvorfor tror du at du beholder…

ER: … fordi de er en del av familiehistorien. Jeg tror det er grunnen.

JS: Da vi møttes første gangen var jeg faktisk her for å se på en av de andre samlingene dine – en

JS: When we first met I actually came round to see another of your collections – a collection ofmobiles – and you were a bit dismissive of them and pretty much refused to think of yourself as acollector. Do you think any differently now?

ER: Yes, I admit that I am a collector but I don’t collect any old socks, they have to be knitted for me bysomebody. I can’t just take your socks. That doesn’t fit my picture.

JS: So all the socks in your collection were hand knitted by someone especially for you.

ER: Yes, I think so. Well no, not all of them because I was given all of my father’s socks, which were knittedfor him by his grandmother, my great-grandmother. He was going to throw them out but I couldn’t havethat. So I have them now and I wear them.

JS: Do you have a favourite pair?

ER: I have a lot of favourite pairs. I work in an institution for children with behavioural difficulties and when Iam a little bit down, I have one yellow sock and one red sock, or something like that because when the kidsare angry, if they look down, they say, “You are crazy!” and then they forget their anger. [Picking up a pair ofsocks.] These are my favourite pair. My grandmother knitted them. They have been repaired twice. Theyhave holes in but I still wear them.

JS: When you’re wearing these socks presumably you have to wear different shoes.

ER: No.

JS: But these socks are so much thicker than normal socks.

ER: Yes, but I have big shoes.

[They both laugh]

JS: But…

ER: I can wear any of these socks in all of my shoes apart from my nice ‘dress’ shoes, or whatever you callthem.

samling med mobiler – og du var litt negativ til dem og nektet stort sett å se på deg selv somsamler. Har du et annet syn nå?

ER: Jo, jeg innrømmer at jeg er en samler, men jeg samler ikke på alle mulige gamle ullsokker, noen må hastrikket dem til meg. Jeg kan ikke bare overta dine sokker. Det passer ikke inn for meg.

JS: Så alle sokkene i samlingen din er håndstrikket spesielt for deg.

ER: Ja, jeg tror det. Eller, nei, ikke alle, for jeg fikk overta alle sokkene til min far, som ble strikket til ham avhans bestemor, min oldemor. Han skulle kaste dem, men jeg kunne ikke ha noe av det. Så jeg har dem nå, ogjeg bruker dem.

JS: Har du noe favorittpar?

ER: Jeg har mange favorittpar. Jeg jobber i en institusjon for barn med adferdsvansker, og når jeg er litt nedfortar jeg på en gul sokk og en rød sokk, eller noe sånt, for når ungene er sinte, hvis de ser ned, sier de ”Du ergal!”, og så glemmer de at de er sinte. [Plukker opp et par sokker.] Dette er favorittparet mitt. Det var minbestemor som strikket dem. De har vært reparert to ganger. De er hullete, men jeg bruker dem likevel.

JS: Jeg antar at når du bruker disse sokkene må du bruke andre sko?

ER: Nei.

JS: Men disse sokkene er jo så mye tykkere enn vanlige sokker.

ER: Jo, men jeg har store sko.

[Begge ler]

JS: Men…

ER: Jeg kan bruke alle disse sokkene i alle skoene jeg har, bortsett fra fine ”pensko” eller hva man nå skalkalle dem.

JS: Selv om sommeren?

JS: Even in summer time?

ER: Yes. Not if it’s really hot. But sometimes I am wearing shorts, with these socks and my sandals.

[They both laugh]

JS: Do you knit?

ER: I know how to knit. I think I’ve knitted a sweater and a couple of hats but I’ve not knitted even one pairof these socks. I’ve got quite a few knitted hats as well.

JS: How many?

ER: About thirty.

JS: Thirty? So you really do have a knitting thing.

ER: Yes. But the socks are the things that make me happy.

JS: There are a lot of love hours that have gone into making them.

ER: Yes. And every time I put a pair of them on I think about the person who knitted them.

JS: And where do you keep them?

ER: Oh, they are stored everywhere. I have socks all over the house. But the main place is in a chest by thefront door. You know, I had never thought of myself as a collector but I realise that I am a collector of socks.I have always thought that being a collector was a negative thing in this materialistic world and now I realisethat I am a materialist.

JS: But your materialism is based on both utilitarianism, which is to say that the socks are useful,and also on the emotional level as a family heirloom. Materialism implies that the value affordedto something is due to its financial worth.

ER: But it’s the same. Everybody can say, whatever they collect, ornaments, pictures, whatever, that theircollection is fuelled by emotion. Even people selling antiques have emotional attachments to the items that

ER: Ja. Ikke hvis det er veldig varmt. Men noen ganger bruker jeg shorts, med disse sokkene og sandalenemine.

[Begge ler]

JS: Strikker du?

ER: Jeg kan å strikke. Jeg tror jeg har strikket en genser og et par luer, men jeg har ikke strikket så mye somet par av disse sokkene. Jeg har ganske mange strikkeluer også.

JS: Hvor mange?

ER: Rundt tretti.

JS: Tretti? Så det er noe med strikking for deg.

ER: Ja. Men sokkene er det som gjør meg glad.

JS: Mange kjærlige timer har gått med til å lage dem.

ER: Ja. Og hver gang jeg bruker et par av disse sokkene, tenker jeg på personen som strikket dem til meg.

JS: Og hvor har du dem?

ER: Å, de er lagt litt overalt. Jeg har sokker liggende over hele huset. Men hovedsakelig ligger de i kisten vedytterdøren. Vet du, jeg har aldri tenkt på meg selv som en samler, men jeg innser nå at jeg samler på sokker.Jeg har alltid tenkt at det var noe negativt med å være en samler i denne materialistiske verden, og nå innserjeg at jeg er en materialist.

JS: Men din materialisme er basert på utilitarianisme, fordi sokkene er jo også nyttige, og på etfølelsesmessig nivå er de jo også familieklenodier. Materialisme antyder jo at verdien som blir gitttil noe kommer av dens pengeverdi.

ER: Men det er jo det samme. Alle kan si at det de samler på, hva det enn er, pyntegjenstander, bilder, hvasom helst, at samlingen deres drives av følelser. Selv de som selger antikviteter har følelser knyttet til tingenede selger. De har følelser for tingene de selger.

they sell. They have feelings for what they are selling.

JS: Yes. Maybe you are right. Perhaps there isn’t so much difference.

ER: But for me it’s really a family thing.

JS: And how do you look after them? Do you wash them?

ER: Erm, yes.

JS: By hand?

ER: Yes, by hand.

JS: How often?

ER: I don’t know. Once a year. The ones I wear a lot get washed every couple of months. I wash them whenthey are dirty. It was my great-grandmother who knitted me my first socks, then my grandmother, mymother, my mother-in-law, some aunts, and my godmother.

JS: All women?

ER: Yes, there is not a single pair knitted by a man.

JS: What do you think will happen to your collection?

ER: I think they will be thrown out when I die and I’m not sorry about that.

JS: But you will keep them all until you die?

ER: Yes.

JS: Even if they are all moth eaten and with holes…

ER: No. I can throw them out. I’m good at throwing things out but only once they are completely gone.

JS: Ja. Kanskje du har rett. Kanskje er det ikke så stor forskjell.

ER: Men for meg er det virkelig en familiegreie.

JS: Og hvordan tar du vare på dem? Vasker du dem?

ER: Eh, ja.

JS: For hånd?

ER: Ja, for hånd.

JS: Hvor ofte?

ER: Jeg vet ikke. En gang i året. De jeg bruker mye blir vasket annenhver måned. Jeg vasker dem når de blirskitne. Det var min oldemor som strikket de første sokkene jeg fikk, så min bestemor, min mor, minsvigermor, noen tanter, og min gudmor.

JS: Alle kvinner?

ER: Ja, jeg har ikke et eneste par strikket av en mann.

JS: Hva tror du vil skje med samlingen din?

ER: Jeg tror de vil bli kastet når jeg dør, og jeg er ikke lei meg for det.

JS: Men du vil beholde dem alle sammen så lenge du lever?

ER: Ja.

JS: Selv om de er møllspiste og har hull…

ER: Nei, jeg kan kaste dem. Jeg er flink til å kaste ting, men bare når de er helt borte.

JS: Men de du viste meg i sted hadde kjempestore hull.

JS: But the ones you showed me earlier had really big holes in.

ER: Oh no they are fine. I can wear them for many, many more years. I have several pairs that are a lotworse than that. My mother-in-law (she lives in Bergen and is visiting us tomorrow) she actually cuts the footoff the really holey ones and just knits on a new foot. So on this pair here for example, the foot is knitted bymy mother-in-law but the stocking part is knitted by my mother many years earlier. In fact, my mother-in-law saw that I kept getting holes in the same part of the sole of the socks, so she has also knitted in somenylon to strengthen the portion of the sole that was getting worn out. She is a scientist.

JS: That is brilliant, really brilliant. So you have your mother and your mother-in-law representedin just one pair of socks?

ER: Yes!

JS: Do you ever take them all out and have a look at them?

ER: I did once, when I counted out seventy-seven pairs. Did I tell you that story? When Berte’s mother washere, she asked me if I needed socks, and I said, “Oh yes, yes.” And Berte said, “Oh no you don’t!” And Isaid, “Of course I do, knit, knit, knit.” And then Berte took all the socks out and counted them and westopped at seventy-seven and then my mother-in-law said, “No, you don’t need anymore for now.”

[They both laugh]

JS: Do you have a sense of what an ideal sock should be like?

ER: Yes.

JS: What are the qualities of an ideal sock?

ER: It should be big, a bit too big for my foot. If I can get the bottom of my trousers inside the sock, thenthat is great too.

[Eirin demonstrates by putting on a pair of socks and pushing her trouser leg inside. As she does this Bertecomes into the room.]

JS: Berte, do you wear these socks too?

ER: Neida, de er helt ok. Jeg kan bruke dem i mange, mange år ennå. Jeg har flere par som er mye verre enndet. Min svigermor (hun bor i Bergen og kommer på besøk i morgen), hun klipper faktisk av foten på de medvirkelig store hull, og så strikker hun bare på en ny fot. Så, på dette paret her, for eksempel, er foten strikketav svigermor, men strømpedelen ble strikket av moren min for mange år siden. Faktisk, svigermor så at jegfikk hull i samme del av sålen hele tiden, så hun har også strikket inn litt nylon for å styrke den delen av sålensom brukte å bli mest slitt. Hun er forsker.

JS: Det er genialt, virkelig genialt. Så du har din mor og svigermor representert i ett og sammepar sokker?

ER: Ja!

JS: Tar du noen gang ut alle parene og ser på dem?

ER: Jeg gjorde det en gang, og jeg talte syttisju par. Fortalte jeg deg den historien? Da Bertes mor var her,spurte hun meg om jeg trengte sokker, og jeg svarte ”Å ja, ja.” Og Berte sa ”Å nei, det gjør du ikke!” Og jegsa ”Selvfølgelig gjør jeg det, strikk, strikk, strikk.” Og da tok Berte ut alle sokkene og talte dem, og vi kom tilsyttisju par, og så sa svigermor ”Nei, jeg tror du har så det holder, foreløpig.”

[Begge ler]

JS: Har du noen formening om hvordan den perfekte sokken ville være?

ER: Ja.

JS: Hvilke kvaliteter har den perfekte sokken?

ER: Den bør være stor, litt for stor for foten min. Hvis jeg kan få den nederste kanten av buksen min nedisokken, er det bra også.

[Eirin demonstrerer ved å ta på et par sokker og putter buksebeinet nedi. Når hun gjør dette, kommerBerte inn i rommet.]

JS: Berte, bruker du disse sokkene også?

Berte Ynnesdal: Ja, de er for alle, selv besøkende og gjester. Når folk kommer hit vet de at de kan finne

Berte Ynnesdal: Yes, I do but I don’t have to have seventy-seven pairs. I mainly wear these black ones.

JS: So it’s a communal box of socks.

BY: Yes, it’s for everyone, even for visitors and guests. When people come here they know they can findsocks in that chest. In the winter the floor gets cold.

JS: So there is a kind of unspoken rule that you only wear the black ones.

BY: Yes, pretty much. If I use any of the others, she says, “They’re mine!”

ER: Yes, but she has bigger feet than me!

BY: Yes, I do have bigger feet, so I would ruin hers.

JS: So, do you have anything else to add to this interview?

ER: No, I don’t think so. I am happy to wear these socks.

sokker i den kisten. Om vinteren blir det kaldt på gulvet.

JS: Så det er en slags uskreven regel at du bare bruker de svarte.

BY: Ja, stort sett. Hvis jeg bruker noen av de andre, sier hun ”De er mine!”

ER: Jo, men hun har større føtter enn meg!

BY: Ja, jeg har større føtter, så jeg ville ødelegge hennes.

JS: Så, har du noe annet du vil legge til i dette intervjuet?

ER: Nei, jeg tror ikke det. Jeg er glad for å bruke disse sokkene.

Family knittedsockskept byEirin Rønning

Familiestrikkedelester iEirin Rønningsforvaring