eu - en normativ internasjonal aktør? · - 7 - forord denne rapporten er basert på hovedoppgaven...

- 1 -

EU - en normativ internasjonalaktør?

En analyse av Russland i EUsutenrikspolitik

Veronika Witnes Karlson

Arena Report Veronika 10/20/04, 14:461

- 2 -


- 3 -

Innhold

Kapittel 1.

INTRODUKSJON 13

1.1 HOVEDTEMA 13

1.2 PRESENTASJON AV PROBLEMSTILLING. BEGRUNNELSER

OG AVGRENSINGER 16

1.3 OPPGAVENS EMPIRISKE OG TEORETISKE RELEVANS 18

1.3.1 Empirisk relevans 18

1.3.2 Teoretisk relevans 19

1.4 OPPGAVENS STRUKTUR 22

Kapittel 2.

TEORI OG METODE 25

2.1 INNLEDNING 25

2.2 RASJONALITETSBEGREPET, NORMER OG ALTERNATIVE

HANDLINGSLOGIKKER 26

2.3 MORALSK RETTFERDIGGJØRING. MAKTEN I ARGUMENTENE 28

2.3.1 Kommunikativ rasjonalitet 29

2.3.2 EU som rettighetsbasert aktør? 31

2.3.3 Operasjonalisering: Moralsk argumentasjon 34

2.4 INTERESSEBASERT TILNÆRMING. KONSEKVENSLOGIKK 35

2.4.1 Instrumentell rasjonalitet 35

2.4.2 Svakheter ved denne teoretiske tilnærmingen 36

2.4.3 EU som tradisjonell interessebasert utenrikspolitisk aktør? 37

2.4.4 Operasjonalisering: Interessebasert argumentasjon 40


- 4 -

2.5 SØMMELIGHETSLOGIKK 42

2.5.1 Kontekstuell rasjonalitet 43

2.5.2 Teoretiske svakheter ved denne logikken 45

2.5.3 En spesifikk europeisk utenrikspolitikk? 45

2.5.4 Operasjonalisering: Verdibasert argumentasjon 46

2.6 KVALITATIV OG FORTOLKENDE METODISK TILNÆRMING 48

2.7 SENTRALE METODISKE FORBEHOLD I OPPGAVEN 49

2.8 FORSKNINGSDESIGN 52

2.9 KILDER OG DATA 53

2.9.1 Kildenes relevans og pålitelighet 54

Kapittel 3.MORALSK ANSVAR, RETTIGHETER OG FRED 57

3.1 INNLEDNING 57

3.2 RUSSLAND SOM ET LAND I TRANSISJON 59

3.3 DEMOKRATI OG MENNESKERETTIGHETER I AVTALEVERKET 61

3.3.1 Kondisjonalitetsprinsippet i avtaleverket 62

3.3.2 Bistand som uttrykk for et moralsk engasjement? 64

3.3.3 Koblingen mellom økonomiske hensyn og utvikling

av demokrati 67

3.4 DEMOKRATI OG FRED SOM MORALSK NORM 70

3.5 EN MORALSK PLIKT TIL SAMARBEID MED NABOSTATER? 70

3.5 MØNSTER 73

3.6 ”THE CHECHNYA IRRITANT” 74

3.6.1 Et moralsk engasjement? 75

3.6.2 ”Næse til Berlusconi” 77

3.6.3 Koster EUs Tsjetsjenia-politikk? 78

3.6.4 Vurderinger i lys av 11. september 2001:

Putins ”Carte Blanche”? 81

3.7 OPPSUMMERING 82


- 5 -

Kapittel 4.ØKONOMISKE INTERESSER 85

4.1 INNLEDNING 85

4.2 ØKONOMISK GEVINST I ET KORTSIKTIG PERSPEKTIV? 87

4.3 ØKONOMISK GEVINST I ET LANGSIKTIG PERSPEKTIV? 89

4.4 MØNSTER 90

4.5 ET FELLES- EUROPEISK ØKONOMISK ROM: RUSSLAND SOM

FREMTIDIG MARKED 90

4.5.1 Investeringer som del av langsiktig økonomisk gevinst? 91

4.5.2 Betydningen av Russlands medlemskap i WTO 93

4.5.3 Russisk energi: en gylden mulighet for EU? 95

4.6 OPPSUMMERING 98

Kapittel 5.SIKKERHETSPOLITISKE INTERESSER 101

5.1 INNLEDNING 101

5.2 ALLIANSE MOT ET POTENSIELT USTABILT RUSSLAND? 104

5.2.1 Utvidelsen av EU i et sikkerhetspolitisk perspektiv 105

5.3 KALININGRAD: EKSKLUSJON SOM VIRKEMIDDEL? 107

5.3.1 ”Russia’s hell-hole enclave” og hensynet

til EUs interne sikkerhet 108

5.3.2 Stopper “fredsprosjektet” her? 109

5.4 MØNSTER 111

5.5 INKLUDERING I EUROPEISK SIKKERHETSARKITEKTUR 112

5.5.1 Russland – en nøkkelaktør for europeisk sikkerhet? 114

5.5.4 Et kostnadseffektivt sikkerhetsfellesskap? 117

5.5.5 Multilaterale løsninger 118

5.5.6 EU som fredsprosjekt? 120

5.6 MØNSTER 121

5.7 INTERN SIKKERHET GJENNOM REGIONALISERING? 123

5.8 OPPSUMMERING 124


- 6 -

Kapittel 6.IDENTITET OG ROLLE 126

6.1 INNLEDNING 126

6.2 RUSSLAND SOM ”PUISSANCE EUROPÉENNNE”? 127

6.2.1 “Kaviar og vodka” 128

6.2.2 Et europeisk valg 130

6.2.3 Russland i europeisk diskurs 131

6.3 ET SELEKTIVT VERDIBASERT FELLESSKAP? FORHOLDET

ETTER UTVIDELSEN 132

6.4 MØNSTER 134

6.5 EN SPESIFIKK EUROPEISK METODE? EU SOM ROLLEMODELL135

6.5.1 Regionalisering som EU-verdi? 136

6.5.2 EUs metode: dialog fremfor isolasjon 138

6.5.3 Åpne kommunikasjonskanaler 140

6.6 OPPSUMMERING 141

Kapittel 7.AVSLUTNING 142

7.1 HOVEDFUNNENE I ANALYSEN 143

7.2 EU SOM INTERNASJONAL AKTØR 146

7.3 TEORETISKE VURDERINGER 147

LITTERATUR 151


- 7 -

Forord

Denne rapporten er basert på hovedoppgaven min i statsvitenskap som ble le-

vert ved Institutt for statsvitenskap våren 2004.

Først og fremst rettes en stor takk til Helene Sjursen for aktiv veiledning i arbei-

det med hovedoppgaven, for god oppfølging, oppmuntring og faglig inspirasjon.

En takk også til ARENA - Senter for Europaforskning for stipend som mulig-

gjorde et mer effektivt arbeid med oppgaven, og kontorplass som la til rette for

dette. Tirsdagsseminarene har vært en perspektivbringende og lærerik del av

tilknytningen til ARENA.

En stor takk også til Ingvild og Asgeir for både faglige og ikke-faglige kollokvier,

for gode kommentarer til deler av oppgaven og motiverende diskusjoner. Ellen,

Ingvild og Gretes muntre innslag gjorde dessuten kontorfellesskapet veldig

hyggelig.

Takk til familien for å engasjere seg i oppgaven min, for tilbakemeldinger og

annen støtte. En takk til Frøy for verdifull korrekturlesning og engasjement i

oppgaven. Margaret takkes for omtanke og inspirasjon.

Oslo, 4. oktober 2004

Veronika Witnes Karlson


- 8 -


- 9 -

Sammendrag

Utgangspunktet for oppgaven er den stadig økende faglitteraturen om EU som

en normativ internasjonal aktør. I en analyse av strategien EU har utviklet mot

Russland, har jeg undersøkt hvordan EU vektlegger ulike utenrikspolitiske hen-

syn med henblikk på om det er plausibelt å betegne EU som en normativ makt.

Hvorfor og hvordan legger EU vekt på å utvikle og ivareta sine avtaler med

Russland?

Med utgangspunkt i debatten om EU som normativ aktør, er det nødvendig

teoretisk å inkludere også en normativ dimensjon ved EUs utenrikspolitikk. Jeg

har derfor valgt et analytisk rammeverk som bidrar til å klargjøre normers be-

tydning for den europeiske utenrikspolitikken. For å finne ut når aktører følger

normer fremfor instrumentelle interesser benytter jeg et alternativt, utvidet rasjon-

alitetsbegrep. Et slikt utvidet rasjonalitetsbegrep er i tråd med konstruktivistiske

perspektiver på internasjonal politikk, hvor normer er viktige forklaringsfaktorer.

Det finnes imidlertid ulike typer normer, og for å fange opp ulike normative

aspekt ved EUs politikk anvendes Habermas’ deliberative handlingsmodell. Det

deliberative perspektivet gjør det mulig å finne ut ikke bare om og når EU

følger normer, men også hvorfor.

Studien av EUs russlandsstrategi har vist at EUs engasjement omfatter

institusjonelle, politiske og økonomiske dimensjoner. Implikasjoner av det brede

engasjementet har vært at vektlegging av menneskerettslige spørsmål i den po-

litiske dialogen, som kritikk mot russisk krigføring i Tsjetsjenia, utfordres av

andre hensyn. Dette gjelder først og fremst egeninteresser EU har i samarbeidet,

som markedsadgang, energispørsmål og sikkerhetshensyn. Analysen har vist at

slike egeninteresser har kommet i konflikt med moralske forpliktelser. Ved kolli-

sjon mellom disse hensynene og universelle prinsipper har denne studien vist at

EU opptrer med en inkonsistent politikk. Dette synes imidlertid også å ha sam-

menheng med ønsket om å fortsette dialogen med Russland.


- 10 -

En alternativ, supplerende hypotese ble derfor drøftet. Det ble antatt at trekk ved

EUs egen utvikling og erfaringer gir føringer på hvordan EU inngår i samar-

beid. Denne hypotesen ble styrket ved at de empiriske funnene vedrørende

måten EU inngår i samarbeid viste at EU gjør bruk av regionalisering og velger

multilaterale løsninger. EU kan generelt karakteriseres som en aktør som fore-

trekker dialog fremfor isolasjon. Dette hadde også betydning for vurderingen av

om sanksjoner ble ansett som effektive i Tsjetsjenia-problematikken. Analyse av

anvendelsen av sanksjoner viste at EU vurderte dialog som mest hensiktsmessig

i sin tilnærming til problematikken. Dette gir støtte til antagelsen om EU som

en normativ aktør, da dialog fremstår som en forutsetning for å kunne påvirke

Russland i moralske spørsmål. EU er på denne måten en siviliserende makt.

Trekk ved EUs metode, som inkludering, dialog og positive virkemidler er såle-

des de viktigste funnene i denne oppgaven.

Analysen viser at EU motiveres av sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser

i samarbeidet med Russland, men at slike egeninteresser alene ikke kan forklare

strategien EU har utviklet. Trekk ved måten EU inngår i det økonomiske og

sikkerhetspolitiske samarbeidet kan ikke kun forklares ved egeninteressebasert

logikk. Ved utelukkende å fokusere på egeninteresser risikerer man at slike vik-

tige dimensjoner ved EUs utenrikspolitikk overses.

English Abstract

This report analyses if, and how, the EU can be thought of as a normative actor

in its foreign policy. The focus of this analysis is on the strategy the Union has

developed towards Russia – the Partnership and Co-operation Agreement sig-

ned in 1994, the Common Strategy of the European Union of June 4 1999 on

Russia, the Technical Assistance for CIS (TACIS), and the Country Strategy

Paper 2002-2006 & National Indicative Programme 2002-2003. Why, and how,

does the EU develop its relations with Russia? Does the EU seek only to pre-

serve gains in material terms or is the EU policy towards Russia influenced by

and emanated form a set of legally entrenched fundamental rights and democratic

procedures that are entrenched in the EU’s international identity?


- 11 -

Based on the assumptions derived from three supplementary theoretical positions,

in which two of them could imply that the EU has a normative dimension to its

foreign policy, this report offers both theoretical and empirical insight to the

study of the EU’s foreign policy. It finds that a deliberative perspective is necessary

– in addition to an interest-based approach – in order to understand the EU’s

foreign policy. The deliberative perspective also makes it possible to find, not just

if and when the EU follows norms, but also why. The theoretical relevance of

the deliberative perspective contributes to establish alternative and more precise

micro-foundations to those provided in the rational choice perspective.


- 12 -


- 13 -

Kapittel 1. Introduksjon

1.1 HovedtemaTemaet i denne oppgaven er den Europeiske Union (EU) som internasjonal

aktør. EU anses på mange måter som unik og forskjellig fra andre internasjonale

aktører, først og fremst stater, på den internasjonale arena (Bretherton og Vogler

1999; Hill 1998; Manners 2002; Peterson og Sjursen 1998, Smith 2002; White

2001). Integrasjonen i EU og utviklingen av en europeisk utenrikspolitikk kan

sees i lys av den bipolare konkurransen under den kalde krigen. Enkelte hevder

at ”[…] the bipolar competition between the United States and the Soviet Union

drove the European integration process” (Herrberg 1998:83, min utheving).1 EU

har styrket sin rolle som internasjonal aktør, spesielt siden slutten av 80-tallet

(Smith 2002:1). Siden 19882 har unionen utarbeidet utenrikspolitiske målsettin-

ger i ulike dokumenter og uttalelser.3 Utviklingen av europeisk utenrikspolitikk

har gjennom de siste tyve årene ført til en pågående debatt om hva slags interna-

sjonal aktør EU er.

Stadig mer faglitteratur omtaler EU som en normativ makt i internasjonale rela-

sjoner (Delcourt 2003; Manners 2002; Ménéndez 2002; Rosecrance 1998; Sjursen

2004; Smith 2000).4 Litteraturen om EU som normativ makt bygger i ulik grad

på Francios Duchênes (1972, 1973) beskrivelse av EU som en sivil makt. I hen-

hold til Duchêne har EU en spesiell påvirkning på det internasjonale system,

som skriver seg fra EUs natur. Flere forfattere har tatt utgangspunkt i beskrivel-

sen av EUs spesielle natur, som ulik fra både stater og internasjonale organisasjo-

ner og utviklet det videre. Felles for teoretikere som omtaler EU som en norma-

tiv makt, er at EU ikke kun blir beskrevet som en makt som ikke besitter militær

1 Synet støttes også av Bretherton og Vogler (1999:139);” [T]he fact that the EC’s creation and developmentwas, in part, a response to Cold War bipolarity”.2 The Rhodes European Council Declaration on International Identity.3 Disse inkluderer traktatene (Maastricht, Amsterdam), CFSP Common Strategies og erklæringer fra Rådeteller Ministerrådet.4 EU har vært beskrevet som en ”normativ makt” (Rosecrance 1998; Manners 2002), en ”postmoderneaktør” (Müller-Brandeck-Bocquet 2000), en ”sivil makt” (Duchêne 1973; Smith 2000) og en ”gentle power”(Padoa-Schioppa 2001).


- 14 -

evne – en sivil makt, men at EU også er en siviliserende makt i det internasjonale

system. En normativ aktør kan karakteriseres av respekt for felles prinsipper og

en villighet til å se bort fra Westfalske konvensjoner (Manners 2002:239).

Rosecrance (1998:22) hevder i denne forbindelse:

”Europe’s attainment is normative rather than empirical […] It is perhaps a paradox to note that the continentwhich once ruled the world through the physical impositions of imperialism is now coming to set world standards innormative terms”.

EU har dessuten ved sitt fokus på universelle rettigheter gått langt i sine menneske-

rettslige forpliktelser ved å gjøre utenrikspolitikken avhengig av en katalog av

normer, blant annet den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (ECHR)

og FNs Menneskerettighetserklæring. Gjennom sine forpliktelser til individu-

elle rettigheter og prinsipper oppfattes EU som normativt annerledes enn andre

politiske enheter (Manners 2002:241). EU er således fundert på, og har som sine

utenriks- og utviklingspolitiske målsettinger konsolidering av demokrati, rettsstats-

prinsipper og respekt for menneskerettigheter og fundamentale friheter (TEU

Tittel V, art.J1 og tittel V; Amsterdam- traktaten art.11).5 EU har gjort mennes-

kerettigheter til en del av sin institusjonelle aquis communautaire.6 Universelle

prinsipper fremkommer også i EUs beskrivelse av sin egen rolle i det internasjo-

nale system (Kommisjonen 2001b);

”The European Union is well placed to promote democracy and human rights […] Uniquely amongst internatio-nal actors […] the EU has both influence and leverage, which it can deploy on behalf of democratization andhuman rights”.

Betegnelsen av EU som en normativ aktør kan etter dette tolkes på ulike måter,

selv om de ulike oppfatningene understreker normers betydning for utenriks-

politikken. Betegnelsen kan også gi hentydning til at EU har en spesifikk euro-

peisk utenrikspolitikk – at EUs erfaringer gir føringer på hvordan EU opptrer

5 Treaty of the European Union (Maastricht 1992), Amsterdam-traktaten 1997.6 Uttrykket betegner den samlede mengden av prinsipper, lover, praksis, plikter og målsettinger innenforEU. I hovedsak innebærer dette alle traktatene, all lovgivning frem til dags dato, alle dommer fra EU-domstolen, samt alle felles handlinger og bestemmelser innenfor det felles utenriks- og sikkerhetspolitiskeområdet og på justis- og politisamarbeidsområdet. Alle nye søkerland må i utgangspunktet godta åimplementere hele acquis (communautaire) ved inntreden i unionen.


- 15 -

som utenrikspolitisk aktør. Hva innebærer det mer konkret at EU er en norma-

tiv makt i internasjonale relasjoner? Hvilke typer normer dreier det seg om? Og

hvordan fremmer EU normer i utenrikspolitikken? Med et ønske om å delta og

bidra i debatten om EU som internasjonal aktør, vil jeg i denne oppgaven un-

dersøke ulike normer, verdier og interesser som gjør seg gjeldende i EUs rela-

sjon til Russland. I en analyse av strategien EU har utviklet mot Russland, vil jeg

undersøke hvordan EU vektlegger ulike utenrikspolitiske hensyn og fra dette

trekke linjer og dermed kunne si noe om i hvilken grad det er plausibelt å

betegne EU som en normativ makt. EUs politikk rettet mot Russland reflekte-

rer i så måte EUs økte internasjonale tilstedeværelse på den internasjonale arena,

og kan antyde hva slags aktør EU kan sies å være.

EU har i sin utenrikspolitikk tatt initiativ til å bygge politiske, økonomiske og

institusjonelle bånd til Russland gjennom en omfattende russlandsstrategi, til

tross for at russisk medlemskap i unionen ikke er nært forestående. I tråd med

oppfatningen om EU som normativ aktør er et sterkt fokus rettet mot konsoli-

dering av det russiske demokratiet, ytringsfrihet og menneskerettigheter, det

siste spesielt i den nordkaukasiske republikken Tsjetsjenia. EU er dessuten den

største bidragsyter for økonomisk og teknisk bistand til Russland.7 EU er imid-

lertid også Russlands viktigste handelspartner,8 og fremstår derfor som en aktør

med egeninteresser i Russlands transisjonsprosess. En overgang til markeds-

økonomi i Russland vil føre til et større marked for EU, noe som forsterkes etter

utvidelsen av EU til å omfatte de sentral- og østeuropeiske landene (SØE).9

Russland er videre en svært viktig leverandør av energi til EU. Sikkerhetspoli-

tisk vil et ustabilt Russland innebære en potensiell trussel mot EUs eksterne og/

eller interne sikkerhet. Det kan synes som om EUs egeninteresser i et samarbeid

med Russland er store.

7Gjennom TACIS- programmet som startet i 1991, har ca. 2.6 mrd. frem til 2003 blitt Russland til del.8 EU er fremste destinasjon for russisk eksport, og ca. 49 % av russisk eksterne handel er med EU.EU bidrar også med hensyn til teknologi, fagkunnskap og investeringer.9 Utvidelsen var et faktum 1. mai 2004 og omfatter Estland, Latvia, Litauen, Slovenia, Tsjekkia, Ungarn,Polen, Slovakia (SØE), samt Kypros og Malta. Fokuset i denne oppgaven vil være rettet mot de sentral- ogøsteuropeiske landene.


- 16 -

1.2 Presentasjon av problemstilling. Begrunnelser ogavgrensinger

For å undersøke hva som har motivert EU til å utvikle en russlandsstrategi og

hvordan ulike utenrikspolitiske målsettinger vektlegges, vil det overordnede spørs-

målet og problemstillingen i oppgaven være;

Hvorfor og hvordan legger EU vekt på å utvikle og ivareta sine avtaler med

Russland?

Problemstillinger EU som en normativ aktør kan stå overfor, gjør seg spesielt

gjeldende i relasjonen til Russland. EUs egeninteresser i et sikkerhetspolitisk og

økonomisk samarbeid kan komme i konflikt med moralske forpliktelser. Frem-

står likevel moralske forpliktelser i russlandsstrategien som viktigere for EU enn

egeninteresser i samarbeidet; går de foran og på bekostning av andre prinsipper?

Er det slik at EU vektlegger universelle menneskerettighetsnormer tyngre enn

økonomiske og sikkerhetspolitiske egeninteresser ved kollisjon, i tråd med hva

man ville forvente av EU som en normativ aktør? Vektlegging av menneskeret-

tigheter vil i EUs relasjon til Russland kunne bidra til å svekke de handels-

politiske og sikkerhetspolitiske interessene. Russland som utgangspunkt for un-

dersøkelse av EUs internasjonale rolle er dermed en god test på hva slags in-

ternasjonal aktør EU er.

Jeg vil se på problemstillingen og forklare EUs politikk gjennom en analyse av

argumentene for russlandspolitikken i en tiårsperiode etter den kalde krigen. Jeg

vil også undersøke EUs politikk i det samme tidsrommet. Da det juridiske grunn-

laget for samarbeidet ble lagt i 1994, med signering av Partnership and Cooperation

Agreement (PCA eller Partnerskapsavtalen), velger jeg dette som et naturlig ut-

gangspunkt.10 Oppgaven snevres inn ved at jeg har valgt å se Communication from

the Commission to the Council and the European Parliament on relations with Russia

(COM (2004)106, 9. februar 2004) som det siste empiriske bidrag til analysen.

10 18. desember 1989 signerte EF, Euratom og Sovjetunionen den første ”Agreeement on Trade andCommercial and Economic Cooperation”. Avtalen omfattet kommersielt og økonomisk samarbeid. Detvar imidlertid først med Partnerskapsavtalen en politisk eller strategisk dimensjon ble en del avrelasjonen.


- 17 -

Tidsperioden 1994-2004 er interessant empirisk fordi den bar preg av flere for-

søk på å videreutvikle europeisk utenrikspolitikk, og følger den politiske og

økonomiske utviklingen i Russland. Dette inkluderer også de store endringene

under Jeltsin og Putin og deres betydning for Russlands europaorientering.

Analyseenheten i oppgaven er EU, og problemstillingen vil jeg derfor under-

søke med EU som utgangspunkt. Diskusjoner mellom medlemsstatene i EU

omkring samarbeidet med Russland faller utenfor denne oppgaven. Jeg ser på

EUs felles politikk slik den kommer til uttrykk i unionens beslutninger og utta-

lelser, og ikke interne beslutningsprosesser i EU. Til grunn for dette valget ligger

at europeisk utenrikspolitikk dannes på tvers av EUs søylestruktur. Kommisjo-

nen har utviklet en praksis også på utformingen av utenrikspolitikken,11 til tross

for at EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)12 sorterer under søyle II

og enstemmighet fortsatt er hovedregelen her. Europeisk utenrikspolitikk dan-

nes derfor i EU-kommisjonen i søyle I og i FUSP i søyle II. Flere av EUs

utenrikspolitiske virkemidler, blant annet virkemidler i kampen mot internasjo-

nal terrorisme, ligger dessuten i søyle III; EUs retts- og indrepolitikk.

Jeg bruker i denne oppgaven begrepene europeisk utenrikspolitikk og EUs uten-

rikspolitikk om det samme fenomenet: EUs felles politikk. Utgangspunktet er

summen av hva EU og medlemsstatene gjør i internasjonale relasjoner (Hill

1998:18) med begrunnelsen;

”Only by taking an overview of all the elements of what we optimistically call ”European foreign policy” can weidentify a pattern of behaviour and assess the respective contributions of the various parts- positive and negative”.

Diskusjonen om EU som global aktør handler i noen grad om EU har utviklet

eller kan utvikle en ”virkelig” utenrikspolitikk (Smith 1998:77). Det kan også

11 Dette betyr at Kommisjonen, på lik linje med medlemsstatene kan komme med forslag til Unionsrådet.Unionsrådet og Kommisjonen har i fellesskap et hovedansvar for EUs aktiviteter i tredjeland innenforrammen av eksterne forbindelser, sikkerhet og bistand. I tillegg iverksetter Kommisjonen FUSPs budsjett oghar ansvar for EUs eksterne forbindelser, sikkerhet og bistand.12 Siden Maastrichtraktaten har det vært vanlig å beskrive EU ved å referere til unionens tre søyler. Søyle IIviser i hovedsak til EUs utenrikspolitikk, FUSP. Selv om flertallsavgjørelser også har blitt innført i søyle II,er enstemmighet fortsatt hovedregelen her.


- 18 -

synes problematisk å hevde at EU har en felles utenrikspolitikk, som jeg forut-

setter i denne oppgaven. Mitt utgangspunkt er imidlertid at det å spore og ana-

lysere ”actor directed policy at the international level” (White 2001:39) gir en

mindre restriktiv definisjon av europeisk utenrikspolitikk. Med dette utgangs-

punktet er det mulig å “encompass the fragmented nature of agency at the

European level and the variety of forms of action” (ibid.).13 Når man skal vur-

dere hvordan og hvorfor EU opptrer som utenrikspolitisk aktør i relasjon til

Russland, er det viktig med en helhetlig tilnærming.

1.3 Oppgavens empiriske og teoretiske relevans1.3.1 Empirisk relevans

Samhandlingen mellom EU og den Russiske Føderasjon er i stor grad påvirket

av de løpende forandringene i det internasjonale og europeiske politiske land-

skapet. Den er også sterkt knyttet til EUs evne som internasjonal aktør. Endrin-

gene gir ulike utfordringer for samarbeidet, som utvidelsen av EU til å omfatte

SØE, utviklingen av en sikkerhetspolitisk arkitektur i Europa og kampen mot

internasjonal terrorisme. Samtidig er denne interaksjonen skrevet inn i et mer

varig rammeverk av geografiske realiteter og varierende komponenter, som his-

torisk-etniske erfaringer og kulturelle karakteristikker. Russlands utvikling innen-

riks, det være fiendtlighetene i Tsjetsjenia eller ledelsesskifte i Kreml,14 er også

betydelige faktorer i forholdet mellom EU og Russland. Russland fremstår i

denne konteksten som et land ”i transisjon”.

Da president Vladimir Putin i september 2001 uttalte foran den tyske Bundestag

at ”the Cold War is done with”,15 betydde dette ikke nødvendigvis at det var en

realitet han ønsket velkommen. Det var snarere en konstatering av at en ny

13 Utgangspunktet er at en definisjon av europeisk utenrikspolitikk som ”medlemsstatenes utenrikspolitikk”,”EUs utenrikspolitikk” eller‘”EFs utenrikspolitikk” iflg. White (2001) er for restriktiv. Europeiskmyndighetsutøvelse på det utenrikspolitiske feltet opptrer i alle tre formene. Det kan også argumenteres forat disse formene er ”interwoven over time” (Peterson 1998:15).14 14. mars 2004 ble det gjennomført presidentvalg i Russland. Putin hadde allerede før valget skiftet utstatsministeren Mikhail Kasianov og hans regjering med ny statsminister; den tidligere EU-ambassadørenMikhail Fradkov. ”The president fires the prime minister: it sounds like just another day in the Kremlin.Russia is, of course, far from being either normal or democratic” (Economist 28. februar- 5. mars 2004).15 Daily News Bulletin, Ministry of Foreign Affairs, Moskva 25.sept. 2001.www.mid.ru


- 19 -

epoke skulle begynne. Dette er en epoke det er knyttet usikkerhet til, og russisk

usikkerhet kommer fra flere hold. Russland har trukket seg tilbake fra Europa,

og lever med grenser som ikke tidligere eksisterte, omringet av svake stater.

Russland lider dessuten under finansiell og økonomisk globalisering, uten inn-

flytelsen det tidligere kunne vise til som den andre supermakten. Russlands de-

moraliserte militære styrker forblir viklet inn i kamp i Tsjetsjenia. Russland kan

kun håpe at økonomien kan nærme seg en medium europeisk stats størrelse. Da

Putin snakket for Bundestagen, gjorde han det derfor som”captain of a ship of

state buffeted by weakness and uncertainty” (Lynch 2003b:9).

Det har vært argumentert for at EU nå bør ta utfordringen og videreutvikle

samarbeidet, da Putins Russland tilbyr en mulighet: ”the climate is propitious

for this; it may not remain so” (Lynch 2003b:18). EUs høyere representant for

utenriks- og sikkerhetspolitikk, Javier Solana (1999:1),16 uttalte i denne forbin-

delse:”Developing the partnership with Russia is the most important, the most urgent and most challenging task that theEU faces at the beginning of the 21st century”.

Den omfattende russlandsstrategien EU har utviklet etter den kalde krigen in-

dikerer at unionen har grepet muligheten.

1.3.2 Teoretisk relevans

Teoretiske motsetninger innen internasjonale relasjoner står i hovedsak mellom

rational choice- retninger og sosial konstruktivisme (Jupille, Caporaso, Checkel

2003; Moravcsik 2000; Risse 2000; Ruggie 1998; Schimmelfennig 2001). For-

utsetningen det meste av litteraturen innen internasjonal politikk hviler på (ek-

splisitt eller implisitt), er at aktører søker å maksimere egeninteresse (Sjursen og

Smith 2001:4). EUs sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser i et samarbeid

med Russland ville i følge en rational choice- tilnærming være tilstrekkelig til å

16 Solana er formelt EUs høyere representant (high representative, ”Monsieur PESC”) for utenriks- ogsikkerhetspolitikk. Ifølge artikkel 26 i Amsterdamtraktaten er denne stillingen underlagt Unionsrådet. Innenforrammen av EUs konvent ble det diskutert hvorvidt man skulle institusjonalisere en tettere kobling mellomKommisjonen og Unionsrådet, spesielt mellom denne stillingen og EUs kommisær for eksterne forbindelser.


- 20 -

forklare EUs prioritering av Russland. Politiske prosesser er imidlertid ikke all-

tid kun dominert av forhandlinger og basert på egeninteresse i vurderinger av

kostnad og nytte. Med utgangspunkt i debatten om EU som normativ aktør, er

det nødvendig å inkludere også en normativ dimensjon ved EUs utenrikspoli-

tikk. Jeg har derfor valgt et analytisk rammeverk som bidrar til å klargjøre nor-

mers betydning for den europeiske utenrikspolitikken. Dette er spesielt relevant,

gitt litteraturen om EU som normativ aktør. For å forklare EUs vektlegging av

Russland i sin utenrikspolitikk, vil jeg derfor bruke et alternativt perspektiv til

det en ren interessebasert tilnærming gir. I motsetning til perspektiver med rasjon-

alistiske, interessebaserte forutsetninger er mitt teoretiske utgangspunkt at egen-

interesser ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å forklare EUs politikk.

Den økende faglitteraturen om EU som normativ aktør er svakt underbygget

teoretisk. Oppgaven er derfor en del av den teoretiske debatten om normer og

rasjonalitet og innebærer ulike syn på hva som ligger til grunn for aktørers hand-

ling. For å finne ut når aktører følger normer fremfor instrumentelle interesser

benytter jeg et alternativt, utvidet rasjonalitetsbegrep. Et slikt utvidet rasjonali-

tetsbegrep er i tråd med konstruktivistiske perspektiver på internasjonal politikk,

hvor normer er viktige forklaringsfaktorer. Det finnes imidlertid ulike typer

normer, og for å fange opp ulike normative aspekt ved EUs politikk anvendes

Habermas’ deliberative handlingsmodell (blant annet 1993). Habermas legger til

grunn et skille mellom verdibasert og rettighetsbasert diskurs. Det deliberative

perspektivet gjør det mulig å finne ut ikke bare om og når EU følger normer,

men også hvorfor. Dette perspektivet er dermed et bidrag til å styrke det

konstruktivistiske perspektivets mikrofundament.

Min tilnærming preges av en forventning om at aktører har evnen til å kommu-

nisere og lære av hverandre, og at normer og verdier i denne sammenheng kan

ha betydning for handlingsvalg. Ved empiriske undersøkelser åpner tilnærmin-

gen for å fastslå om det i visse situasjoner kan være andre forhold enn nytte-

vurderinger som ligger til grunn for handling. Jeg vil imidlertid ikke utelukke at

også motiver som utgår fra et interessebasert perspektiv ligger til grunn for EUs


- 21 -

politikk. Ved bruk av dette rammeverket har jeg mulighet til å fange opp flere

dimensjoner ved EUs utenrikspolitikk enn dersom jeg kun hadde benyttet et

interessebasert perspektiv. Dette øker også oppgavens validitet.

For å belyse problemstillingen legger jeg til grunn et teoretisk rammeverk som

reflekterer tre analytisk distinkte syn på hva som ligger til grunn for internasjo-

nal atferd. De ulike utgangspunktene er handlingsteoretiske kategorier, i tråd

med tradisjonen innen samfunnsvitenskapen (Eriksen og Weigård 1999:29). Teo-

retisk innebærer dette å se på motivet handlingen forutsettes å springe ut av.

Dette medfører en tilnærming med ulik forståelse av aktørers rasjonalitet. Med

bakgrunn i disse tilnærmingene gjør jeg antagelser om EUs russlandsstrategi og

EUs utenrikspolitikk.

Den første tilnærmingen legger til grunn Habermas’ (blant annet 1993) teori

om kommunikativ handling. Forventningen er at aktører er deliberative og over-

beviser hverandre gjennom diskusjon og samtale. Deliberative prosesser kan på-

virke aktørene til å underbygge handlinger gjennom ”gode” argumenter. ”Gode”

argumenter betyr i denne forbindelse å presentere argumenter som kan oppfat-

tes som gyldige for alle aktører ved å henvise til felles målsettinger. Dette handlings-

teoretiske utgangspunktet er knyttet til en logikk om moralsk rettferdiggjøring.

De to siste tilnærmingene er relatert til Max Webers formålsrasjonelle og verdi-

rasjonelle kategorier (1922;1978). Disse er knyttet til to ulike logikker;

konsekvenslogikken og sømmelighetslogikken.17

Konsekvenslogikken har sitt utspring i rational choice- tradisjonen og fokuserer

på strategisk (eller instrumentell) interaksjon. Dette innebærer at partene deltar

ut fra egne interesser og forsøker å realisere sine preferanser gjennom strategisk

handling (aktørene søker å maksimere egeninteresser). Klassisk realisme, så vel

som nyrealisme og nyliberal institusjonalisme funderer sine analyser på antagel-

ser om at aktører handler ut fra en konsekvenslogikk (blant annet Baldwin 1992;

17 Oversatt fra de engelske begrepene“logic of moral justification”,”logic of consequences”,”logic of appropriateness”og (Eriksen 1999). Risse (2000) bruker begrepet “logic of arguing” om den f¿rste kategorien.


- 22 -

Krasner 1999; Moravcsik 1993, 1998). Sømmelighetslogikken skiller seg fra in-

strumentell atferd ved at aktøren forsøker å gjøre det ”gode”, i henhold til en

oppfattelse av identitet eller sosialt fellesskap fremfor å maksimere eller optimere

gitte preferanser (blant annet March og Olsen 1998). De ulike logikkene er

relatert til ulike former for argumentasjon; 18

”The theory of discourse relates in different ways to moral, ethical and pragmatic questions” (Habermas 1993:2).

Jeg utleder en hypotese om en moralsk begrunnelse for politikken, i tråd med

en logikk om moralsk rettferdiggjøring. Deretter utleder jeg en hypotese fra

konsekvenslogikk om at EU forfølger egne økonomiske eller sikkerhetspolitiske

interesser. En hypotese som antar at samarbeidet er et resultat av en oppfattelse

av en verdibasert plikt til samarbeid eller en EU-spesifikk metode utledes fra det

perspektiv sømmelighetslogikk presenterer. For å unngå referanse til hva enkelte

teoretikere legger i begrepene sivil eller normativ aktør, vil jeg heretter referere

til EU som en rettighetsbasert aktør dersom argumentasjonen er preget av mo-

ralske standarder. EU som en aktør som handler på bakgrunn av konsekvens-

logikk, vil jeg referere til som en tradisjonell interessebasert aktør. Dersom EU

gjør utstrakt bruk av verdibasert argumentasjon, vil jeg omtale EU som en verdi-

basert aktør. EU som en rettighetsbasert og som en verdibasert aktør tar jeg i

denne oppgaven til inntekt for et syn på EU som en normativ aktør.

1.4 Oppgavens strukturDet neste kapitlet presenterer det teoretiske rammeverket. Først settes begre-

pene i en handlingsteoretisk ramme, hvor rasjonalitetsbegrepet står sentralt. Der-

etter drøfter jeg de grunnleggende teoretiske forskjellene, og videre metoden

som benyttes i oppgaven. Den teoretiske diskusjonen utgjør basis for alternative

hypoteser om empiriske funn; hva som fremsettes som motiver for EUs russlands-

strategi. Analysen deles i fire, og de fire hypotesene søker svar på den overord-

18 Eriksen og Fossum (2000) har utarbeidet dette rammeverket på bakgrunn av Habermas’ teori omkommunikativt rasjonelle aktører.


- 23 -

nede problemstillingen; hvorfor og hvordan legger EU vekt på å utvikle og

ivareta sine avtaler med Russland?

Kapittel 3 diskuterer spørsmålet om russlandsstrategien er basert på en politisk

universell forståelse av rettigheter. I dette kapitlet vil jeg undersøke hvorvidt

EUs bruk av argumentasjon og begrunnelser for relasjonen til Russland er pre-

get av moralske standarder, i tråd med oppfatningen om EU som en rettighets-

basert aktør. Jeg ser på Tsjetsjenia-problematikken spesielt, som et testcase, for å

undersøke konsistens i argumentasjonen. Jeg vil også vurdere om moralske be-

grunnelser brukes instrumentelt, og at det derfor er egeninteresser, i tråd med

interessebaserte perspektiver som gjør seg sterkest gjeldende i EUs politikk overfor

Russland.

Jeg vil i kapittel 4 undersøke om russlandsstrategien er motivert av økonomiske

interesser i et kortsiktig eller langsiktig perspektiv. Her vil jeg undersøke om

slike interesser gjør seg gjeldene i russlandsstrategien og EUs begrunnelser for

denne. Jeg vil vurdere handelspolitiske spørsmål, EU-investeringer i et russisk

marked og russisk medlemskap i WTO. EUs interesser i den russiske energi-

sektoren vil undersøkes spesielt.

I kapittel 5 går jeg nærmere inn på sikkerhetspolitiske interesser. Jeg vil under-

søke om EU ser Russland som en trussel mot sin interne og/eller eksterne

sikkerhet, og om slike sikkerhetsinteresser kan forklare at EU prioriterer Russ-

land i sin utenrikspolitikk. Videre søker jeg svar på hva slags strategi (eksklude-

ring/inkludering) EU eventuelt gjør bruk av for å fremme sine sikkerhetspoli-

tiske interesser. Et sentralt anliggende i denne forbindelse er Kaliningrad-tilfel-

let. Er EUs politikk overfor Russland i Kaliningrad-spørsmålet representativt for

den generelle politikken EU fører?

Utvidelsen av EU til å omfatte de sentral- og østeuropeisk statene synes i stor

grad forklart av verdibasert argumentasjon (Sjursen 2002). Finner man igjen

denne type begrunnelser for samarbeidet med Russland? Her vil jeg undersøke


- 24 -

om identitetsbaserte, fellesskapsdefinerende argumenter gjør seg gjeldende i EUs

russlandspolitikk. Videre vil jeg undersøke om trekk ved EUs utenrikspolitikk

relateres til at EU har en spesifikk måte å føre sin politikk på, som utgår fra EUs

egen utvikling og erfaringer i samarbeid mellom stater.

I lys av de tre teoretiske perspektivene presenterer jeg til slutt en konklusjon

med oppsummering av funnene i analysen, og vurderer hva slags motiverende

kraft de ulike teoretiske perspektivene har i begrunnelsene for russlandsstrategien.

Teoriutvikling er et samspill mellom induksjon og deduksjon (Andersen 1997:13).

Avslutningsvis vil teorienes antagelser vurderes med bakgrunn i de empiriske

funnene.


- 25 -

Kapittel 2. Teori og metode2.1 InnledningDet vil i denne delen av kapitlet, i tråd med idealtypiske distinksjoner mellom

hovedretningene i debatten, gjøres rede for det overordnede teoretiske ramme-

verket ved de utvalgte tre forståelsene av rasjonalitet og forklaring av atferd. En

tilnærming innen rational choice- retningen, som legger til grunn en instru-

mentell rasjonalitet, vil jeg omtale som interessebasert. Sosial konstruktivisme

omfavner både normkonform og deliberativ atferd, og skillet mellom dem relateres

til Habermas’ distinksjon mellom verdibasert og rettighetsbasert argumentasjon.

Det sentrale spørsmålet i lys av disse utgangspunktene er: hvordan forklare en

aktørs atferd, dens valg av handling i en gitt internasjonal beslutningssituasjon?

Eller: hvordan forklare EUs atferd overfor Russland? De ulike logikkene; logik-

ken om moralsk rettferdiggjøring, konsekvenslogikken og sømmelighetslogikken

korresponderer med tre ulike oppfatninger om EU som utenrikspolitisk aktør;

henholdsvis EU som rettighetsbasert aktør, som tradisjonell interessebasert uten-

rikspolitisk aktør og EU som en aktør med en spesifikk europeisk utenrikspoli-

tikk.

Det vil først redegjøres for logikken som ligger til grunn for et gitt utgangs-

punkt og den form for rasjonalitet utgangspunktet bygger på. Deretter vil even-

tuelle teoretiske svakheter ved tilnærmingen vurderes. Antagelser om EU som

utenrikspolitisk aktør vil videre følge av disse utgangspunktene. Operasjonali-

seringen vil følge deretter; hva slags type argumenter kan man forvente fra EU

som en rettighetsbasert aktør, som en tradisjonell interessebasert utenrikspolitisk

aktør eller som en aktør med en spesifikk europeisk utenrikspolitikk? Risse

(2000) har operasjonalisert og anvendt Habermas’ idealbetingelser for kommu-

nikativ handling på internasjonal politikk. Det vil argumenteres for og forutset-

tes at det er rimelig å anta at disse betingelsene også er til stede i europeisk

utenrikspolitikk. Avslutningsvis vil metodologiske utfordringer knyttet til

forskningsdesign og kildebruk diskuteres.


- 26 -

2.2 Rasjonalitetsbegrepet, normer og alternativehandlingslogikker

Tradisjonen innen samfunnsvitenskapen har vært at denne må begrunnes

handlingsteoretisk (Eriksen og Weigård 1999:29). I dette ligger at dens forkla-

ringer må ha referanse til aktører som handler med bevissthet og intensjonalitet

(ibid.). Aktørene søker å realisere en intensjon eller et formål gjennom handlin-

gen: ” […] to explain a piece of behaviour intentionally is to show that it derives

from an intention of the individual exhibiting it” (Elster 1985:1). I tiårene etter

andre verdenskrig har statsvitenskapen og andre sosiale studier gjennomgått en

”behavioral revolusjon”, som har medført en større vektlegging av empirisk

forskning og kartlegging av sosiale hendelser, hvor handlingsutfall sees som

motivert av egeninteresser (Eriksen og Weigård 1997:219).

Samfunnsvitenskapens begrep om internasjonal makt har vært preget av ”inter-

nasjonal realisme” og studiet av internasjonale aktører og relasjoner har i stor

grad vært dominert av perspektiver som implisitt eller eksplisitt baserer sine

analyser på forutsetninger om at aktørene handler ut fra interesser eller en

konsekvenslogikk. Perspektivet relateres til Max Webers metodelære, og legger

vekt på hans formålsrasjonelle handlingstype som innebærer at politisk atferd

bør studeres som ”individual, strategically calculated, utility maximizing actions”

(Eriksen og Weigård 1997:220). Handlingsteorien representeres imidlertid også

av mer hermeneutisk orienterte teoretikere som legger vekt på meningen hos

aktøren selv som viktig for å forstå handling. Habermas står i denne teoretiske

retningen. Det som skiller orienteringene er forståelsen av hva menneskelig rasjon-

alitet består i. I følge Habermas (1984:9) er rasjonalitet knyttet til de grunner

som motiverer aktøren til å handle på en spesiell måte og karakteriseres av en

relevant bruk av kunnskap:

”An expression satisfies the precondition for rationality if and insofar it embodies fallible knowledge and therewithhas a relation to the objective world (that is, a relation to the facts) and is open to objective judgement”.

Det rasjonelle er således det som lar seg overbevisende begrunne (Eriksen og

Weigård 1999:41), og det samme rasjonalitetskriteriet ligger til grunn for de


- 27 -

ulike retningene innen handlingsteorien. Det er generelt antatt at også normer

spiller en rolle i forklaringen av atferd (Finnemore 1996; Finnemore og Sikkink

1998; Krasner 1999; Kratochwil 1989). 19 Den teoretiske uenigheten om hvor

stor vekt disse kan gis og hvordan de virker er imidlertid stor, og relasjonen til

rasjonalitet omstridt (Andersen 2003:15; Finnemore og Sikkink 1998:909; Matlary

2003:1). Debatten har eksistert i skyggen av de forutsetninger den ”behaviorale

revolusjon” gir, blant annet fordi innflytelsen normer har på handling og atferd

generelt har vært vanskelig å ”måle” (Finnemore og Sikkink 1998:889).20 Er

normkonform handling sikret gjennom mekanismer hvor aktørene kalkulerer

med egeninteresser? Jeg vil undersøke muligheten for dette, men også åpne for

at normer ikke kun brukes instrumentelt. Utgangspunktet vil derfor være at

normer, foruten å regulere aktørers atferd “[…] consitute and reconstistutes sta-

tes identities” (Jepperson, Wendt og Katzenstein 1996:54). Normer vil i dette

henseendet tillegges en verdi i seg selv.

Der interessebaserte perspektiver gir økonomiske eller sikkerhetspolitiske fakto-

rer bestemmende kraft overfor betydningen av normer i internasjonal politikk,

gir konstruktivisme materielle faktorer og forutsetninger betydning gjennom

kognitive og kommunikative prosesser. Aktørenes identitet og interesser formes

gjennom denne prosessen, hvor normer og prinsipper leder interaksjonen mel-

lom aktørene som utvikler en felles forståelse av den situasjonen de handler i

(Risse et.al.1999:7). Normbaserte tilnærminger søker med dette å forklare det

interessebaserte teorier tar for gitt; aktørenes identitet og interesser. Det

konstruktivistiske perspektivet innebærer videre at selv om sosiale fenomen kan

sees som resultat av individuell atferd, må handlinger sees i lys av at individene er

et produkt av samfunnet de lever i, og miljøet som omgir dem. Denne tilnær-

mingen tilkjennegir forholdet mellom individ og samfunn og gir uttrykk for en

metodologisk holisme. Konstruktivisme har dermed en ontologisk mellomvei

19 Finnemore og Sikkink (1998:888) hevder at det ikke er en ny debatt, men snarere; “[...] a return to sometraditional concerns of the discipline”.20 Regimeteori og konstruktivistiske tilnærminger på 80- tallet forsøkte imidlertid å imøtekomme dennekritikken gjennom fokus på forskningsdesign, teoretisk klarhet og forskningsøkonomiske hensyn (Finnemoreog Sikkink 1998:890).


- 28 -

mellom individualisme og strukturalisme ved at det finnes et felles og gjensidig

forhold mellom de to. Menneskelige aktører fungerer ikke uavhengig av sine

sosiale omgivelser og det kollektive systemet av oppfatninger (Risse 2000:5).

Prosessen som innebærer at individers oppfatninger og prinsipper blir normer i

den forstand at de er en del av den kollektive forståelse, skjer gjennom en

sosialiseringsprosess (Risse et. al. 1999:11). Forutsetningen er eksistensen av et

samfunn:

”For constructivists the international environment is conceived as an international society rather than an internatio-nal system” (Krasner 1999:184).

Et internasjonalt system må etter dette være definert som et samfunn av stater.

Internasjonaliseringen av normer sees som en sosialiseringsprosess, hvor de

stater som internaliserer og adopterer menneskerettighetsnormer blir medlem-

mer av det internasjonale samfunn (Risse et.al 1999:11). Normative standarder

representerer en etisk eller moralsk kraft og er ikke kun et spørsmål om person-

lige preferanser, men også ”[…] a matter of knowledge, logic, and reason that

concerns the rightness and justice of actions […] Such normative standards are

established in a society by the use of open argumentation in a normative

debate[…]” (Eriksen og Weigård 1997:226). Individer eller aktører velger etter

dette ikke mellom løsningsalternativer kun etter pragmatiske vurderinger, men

også etter vurderinger av etiske og moralske spørsmål.

2.3 Moralsk rettferdiggjøring. Makten i argumentene21

Deliberativ tilnærming er basert på Habermas’ teori om kommunikativ handling

eller ”forståelsesorienterte ytringer”.22 Teorien legger kompliserte forutsetninger til

grunn, noe som gjør det vanskeligere å foreta presise deduksjoner og hypotese-

testing. Kompleksiteten kan imidlertid hevdes å gi en mer grundig og realistisk

21 Med kommunikativ makt mener Habermas makt som virker, ikke ved trusler om å bruke tvangsmidler,men via felles normer som aktørene utvunget godtar som gyldige. Makt refererer med andre ord til denmakt som oppstår når borgerne samles til et publikum, blir enige om reglene for samfunnsmessig samkvemog om hvilke kollektive mål som skal realiseres (Eriksen og Weigård 1999:230).22 Utviklet videre i blant annet Eriksen og Weigård 1999, Eriksen og Fossum 2000. Risse (2000) introduserermed grunnlag i sømmelighetslogikken hva han kaller ”logic of thruth seeking or arguing”.


- 29 -

forståelse av sosiale relasjoner (Eriksen og Weigård 1997:221). Dette utgangspunktet

bidrar dermed til å etablere mer presise, alternative mikrofundament for analyse til

dem som gjøres bruk av i rational choice -perspektiver (Sjursen 2004:2).

2.3.1 Kommunikativ rasjonalitet

Argumentativ eller deliberativ handling er like målorientert som strategisk hand-

ling, men målet som søkes oppnådd er ikke å tilfredsstille egne preferanser, men å

oppnå begrunnet konsensus. Deliberasjon skiller seg dermed fra forhandlinger, den

dominerende strategien i et interessebasert perspektiv. Magnette (2003:7) definerer

deliberasjon som: ”[…] a rational exchange of arguments seeking to reach a common

good”. Aktørers interesser, preferanser og persepsjoner av en situasjon er dermed i et

deliberativt perspektiv ikke fastlagt, men utsatt for diskursive utfordringer. I dette

ligger at aktøren ikke søker å maksimere eller tilfredsstille egeninteresser og prefe-

ranser, men utfordre eller rettferdiggjøre holdbarheten i dem; aktørene søker å ut-

fordre validiteten til kausale eller normative argumenter. En deliberativ tilnærming

innebærer imidlertid ikke at aktørene er altruististiske i sine handlinger, men at de er

åpne for å endre preferanser i lys av ”the better argument”. De kan derfor ende opp

med å gi tilslutning til en avgjørelse som går mot egne materielle interesser. Aktø-

rene forutsettes å opptre sammen i en normativt integrert ”livsverden” (Eriksen og

Weigård 1997:221). Dette innebærer at kun kollektivt ansvarlige aktører anses å

være rasjonelle aktører. ”Livsverdenen” forstås i henhold til Habermas (1981, sitert i

Risse 2000:10) som:

”[...] a shared culture, a common system of norms and rules perceived as legitimate; and the social identity of actorsbeing capable of communicating and acting”.

På dette intersubjektive nivået har aktørene mulighet til å oppnå felles forståelse

av en situasjon og videre komme frem til en begrunnet konsensus. Handlings-

modellen forutsetter dessuten evne til empati (Risse 2000:10). Dette innebærer

at aktøren må kunne sette seg inn i situasjonen til ”den andre” (”den generali-

serte andre”) (Eriksen og Weigård 1999:113).23 Det siste kriteriet ligger i aktør-

23 Ideen bygger på Meads (1934) som bruker uttrykket ”den generaliserte andre”, mens for eksempelGillian (1982) foretrekker ”den konkrete andre”. Eriksen og Weigård (1999:113) hevder dette illustrererforholdet mellom ”det gode” og ”det rette”; det kontekstuelle og det universelle. Den rettferdighetsbasertemoralteori kan kritiseres fra en slik solidaritetsvinkel.


- 30 -

enes anerkjennelse av hverandre som likeverdige partnere i den deliberative pro-

sessen, og i aktørenes like mulighet til deltakelse (Risse 2000:11). Aktørene innehar

videre en ”kommunikativ kompetanse” (Sjursen 2003b:17). Dette innebærer at

kvaliteten av politiske avgjørelser er avhengig av summen av informasjon til-

gjengelig, overveielse og forhandling, refleksjon. I følge Habermas’ teori om

kommunikativ handling antas aktørene dermed som rasjonelle når de har evne

til å rettferdiggjøre sine handlinger (Habermas 1981, sitert i Eriksen og Weigård

1997; Risse 2000):

”I speak of communicative actions when the action orientations of the participating actors are not coordinated viaegocentric calculations of success, but through acts of understanding. Participants are not primarily oriented towardtheir own success in communicative action; they pursue their individual goals under the condition that they canco-ordinate their action plans on the basis of shared definitions of the situation”.

Aktørers rasjonalitet vurderes på grunnlag av hva aktøren tenker om og hvordan

aktøren forholder seg til sine omgivelser. Det er en konseptuell sammenheng

mellom handling og rasjonalitet: man kan ikke forstå en aktørs handling dersom

man ikke forstår dens intensjon. Når vi ikke forstår forventer vi at aktøren skal

klargjøre situasjonen og gi begrunnelser som forklarer atferden. Dersom forstå-

else skal oppnås må aktøren gi begrunnelser for sitt valg som andre kan forstå.

En aktør er irrasjonell dersom det ikke er samsvar mellom intensjoner og hand-

ling. Dette skaper en forutsetning om kunnskap, hvor kunnskap relateres til

faktiske utspill om hva som er empirisk sant og en intersubjektiv standard om

hva som er sant eller usant. Normer er også avhengig av kunnskap: ved norma-

tive utspill må aktører bruke kunnskap for å ta riktige beslutninger. Habermas’

rasjonalitetsforståelse innebærer derfor evnen til å inneha en reflekterende hold-

ning, å lære, å forandre atferd og endre preferanser dersom en blir stilt overfor

bedre argumenter:

”In the contexts of communicative action, we call someone rational not only if he is able to put forward an assertionand is able, when criticizied, to provide grounds for it by pointing to appropriate evidence (instrumental rationality),but also if he is following an established norm (contextual rationality) and is able, when criticized, to justify hisaction by explicating the given situation in the light of legitimate expectations (Habermas 1984:15).

Rasjonaliteten i denne prosessen er ikke knyttet til en deduktiv eller induktiv

logikk for vurderingene av forslagene, men til en argumentativ logikk (Eriksen


- 31 -

1999:231). I et moralsk perspektiv vil målet være, ikke å rettferdiggjøre eller

legitimere politikken med referanse til nytte for de politiske aktørene involvert

i prosessen eller med referanse til verdiene i et spesifikt fellesskap, men å finne

legitimeringsgrunner som er basert på universelle rettferdighetsstandarder. Stan-

dardene vil dermed være uavhengige av nytteverdien for aktørene, samtidig som

spesifikke verdier og persepsjoner av ”det gode liv” fundamentert i fellesskapet

ikke styrer politikken. Rettigheter utgjør rammeverket for diskurs, og rettighe-

tene er etablert gjennom diskurs. En rettighetsbasert tilnærming til legitimering

setter fokus på privilegier og forpliktelser. Rettigheter defineres som ”legally

institutional relations of universal respect for the autonomy and dignity of per-

sons” (Fossum 2000:119). Menneskerettigheter er ifølge Habermas ikke kun

moralske standarder, de er også positive, rettslige normer og juridiske rettigheter.

Menneskerettigheter kan rettferdiggjøres moralsk, men er også tilstedevær-

ende i positive, rettslige normer som juridisk bindende rettigheter (Habermas

1996:40). Fundamentale rettigheter er videre ikke kun et instrument for den

kollektive dannelsen av vilje, men har en absolutt status; de har en verdi i seg

selv.

2.3.2 EU som rettighetsbasert aktør?

Spørsmålet er således om definisjonen av det politiske system som et system av

rettigheter og plikter kan anvendes på det europeiske niv å. Potensialet for en

slik utvikling synes sterkere i dag enn tidligere, på grunnlag av den høye graden

av institusjonalisering på det supranasjonale plan (Sjursen 2001). De europeiske

statene har gjennom EU og også gjennom Europarådet gått lengre enn de fleste

stater i å etablere regionale og internasjonale organisasjoner som krever forplik-

tende samarbeid mellom suverene stater. EU har utviklet et felles rettslig system

med en høyere status enn nasjonal lovgivning. Forutsetningen om legitimering

av politiske valg vis à vis ”den andre” kan derfor sies å være spesielt stor i den

europeiske konteksten (ibid.).

Utviklingen har etter den andre verdenskrig gått fra å anse menneskerettigheter

som et nasjonalt anliggende til å se individer som subjekter i internasjonal rett


- 32 -

(Opsahl 1998:1).24 Med den kalde krigens slutt og med et press særlig fra Parla-

mentet ble menneskerettigheter i 1990-årene en synlig del av EUs relasjoner til

tredjestater. Tilslutning til internasjonale traktater gjorde det samtidig naturlig å

koble menneskerettigheter og utenrikspolitiske målsettinger. Tyskland og Italia

møtte ”a new constitutional beginning” i form av en rettslig og moralsk rekon-

struksjon av statene hvor respekt for menneskerettigheter ble ansett å være en

grunnsten i denne ”nye starten” (Menéndéz 2002:14). Menneskerettigheter blir

således ansett som et sett av verdier dypt forankret i europeisk tradisjon, og

videre å forme en distinkt europeisk identitet og en form for fellesskap. EUs

utenrikspolitiske målsettinger, inkludert menneskerettigheter, og måten disse

forfølges på, er nøkkelelementer i EUs internasjonale identitet ”[…] or the distinct

image that the EU tries to project externally” (Smith 2002:1). Normative stan-

darder er også blitt del av EUs institusjonelle aquis.

Det historiske bakteppet for integrasjonspolitikken i Europa var imidlertid ikke

beskyttelse av menneskerettigheter. Det kan likevel argumenteres for at men-

neskerettigheter spilte en essensiell rolle i dannelsen av samarbeidet, uten å være

blant de direkte politiske målsettingene (Menéndéz 2002:1). Adgang til samar-

beidet var begrenset til europeiske stater som tilfredsstilte krav til respekt for

menneskerettigheter og som dessuten var villige til å ha et utenrikspolitisk image

som en sivil makt (Duchêne 1972, 1973). Fra å være en implisitt målsetning, ofte

utsatt for andre konkurrerende målsettinger, har den politiske prosessen videre

lagt vekt på en økende standardsetting i utenrikspolitikken: ”from declaration to

norm creation” (Balfour 2002:3).25

Den eksplisitte anerkjennelsen av prinsippene i eksterne relasjoner kom først

med Luxemburg-erklæringen i 1991, hvor en resolusjon om menneskerettig-

heter ble inkludert i alle avtaler mellom EU og tredjestater som en ”essential

24 Se også Napoli (1995:297) om EUs tilnærming til menneskerettigheter.25 En eksplisitt referanse til menneskerettigheter ble første gang gitt i Single European Act (SEA) fra 1986,hvor medlemslandene forpliktet seg til å ”subscribe to universal and regional instruments and assumeresponsibility for promoting the principles of democracy, the rule of law and respect for human rights”(Singel European Act, OJ L 169, 29.6. 1987).


- 33 -

element clause”.26 I Nice, desember 2000 ble et Charter for fundamentale rettigheter

for den Europeiske Union vedtatt. Charteret anses å ”krone” den langsomme uti-

klingen av rettigheter som; “the fundamental principle of the European legal

order, not as a radical departure” (Menéndéz 2002:6, min utheving). Menneske-

rettigheter kan derfor sies å være “[…]one of the emerging themes of an

embryonic European foreign policy” (ibid.). Denne utviklingen kan tas til inn-

tekt for et syn hvor EU utvikler seg i retning av supranasjonalisme ”[…] defined

as the establishment of a mutually binding legal arrangement – connected to

sanctions – between the actors” (Sjursen 2003a:16).

Under den kalde krigen foretrakk EU press og nøytralitet i forfølgelsen av uni-

verselle prinsipper, noe som skilte unionen fra andre aktører. 90-tallet viste at

EU foretrakk politisk press gjennom dialog fremfor bruk av negative verktøy.

Som andre store aktører introduserte imidlertid EU tvang (coercion) ved å eta-

blere og bruke kondisjonalitet. EU er derfor ikke lenger tilbakeholden med å

bruke sin økonomiske og diplomatiske makt for å søke å spre respekt for normer

som menneskerettigheter og demokrati globalt.27 Hensiktsmessigheten av sanks-

joner er imidlertid omstridt, og denne debatten har også stått sentralt i EUs

utenrikspolitiske strategi rettet mot Russland. Det kan innvendes at negative

sanksjoner ikke adresserer de virkelige årsakene til menneskerettighetsbrudd,

men skraper overflaten av dypere problemer (Simma et.al 1999:579). Videre

rammer økonomiske sanksjoner medlemmer av staten, dens innbyggere og ikke

dens politiske ledere. I motsetning til negative sanksjoner er positive initiativ

sentrert rundt de humanitære behovene for sivile, med begrunnelsen: ”The focus

on the individual underlies the belief that change must come from within, not

imposed from outside solely through coercive measures” (ibid.:580). Vektleg-

ging av menneskerettigheter gjennom positive initiativ tar således en preventiv

tilnærming og adresserer roten til problemene, snarere enn å vente på uønskede

26 Avgjørelsen ble tatt i mai 1992 for OSSE stater (inkludert Russland) og i mai 1995 for andre stater. Herble også prinsippet om kondisjonalitet introdusert.27 Påberopelse av sanksjoner gis gjennom Common Positions og har omfattet våpenembargoer (for eksempeli forhold til det tidligere Jugoslavia, Nigeria, Sudan, Burma og Afghanistan) og i flere tilfeller i implementeringeller fjerning av økonomiske og finansiele sanksjoner (for eksempel til den føderale republikken Jugoslavia,Haiti, Libya, Nigeria, Irak, Sierra Leone) (Whitman 2002:17).


- 34 -

resultat for så å gjøre et forsøk på å ”reparere” dem (ibid.:581). I forlengelse av

dette hevder Minear (1998:237): ”When sanctions achieve political objectives

that themselves have a clear moral component, the ethical issues associated with

their use are reduced”.

2.3.3 Operasjonalisering: Moralsk argumentasjon

Legitimering ved moralske begrunnelser er basert på en kommunikativ forstå-

else av rasjonalitet. Den rettighetsbaserte legitimeringsmodellen forutsetter at

det eksisterer et sett av rettigheter som definerer EU som et politisk fellesskap

(Fossum 2000:120). Disse rettighetene antas å være konstituerende for EU, og

gir EU en distinkt karakter. Argumentene EU bruker for å legitimere russlands-

politikken vil forventes å vise til hva som anses riktig eller rettferdig. Prinsipper

som kan anses universelle, som menneskerettigheter og demokrati, vil ha for-

rang for egeninteressebaserte preferanser og kulturelle og sosiale identiteter. EU

som aktør vil dermed forventes å vise til hva som anses rettferdig for alle, og det

utgår en plikt til engasjement fra et moralsk grunnlag. I tråd med oppfatningen

om EU som en rettighetsbasert aktør, vil følgende hypotese undersøkes i

kapittel 3:

EU har utviklet en spesiell strategi rettet mot Russland som et ledd i sitt arbeid for å fremme demokrati ogmenneskerettigheter globalt, da Russland anses å være et land i transisjon som trenger hjelp i overgangen til etdemokratisk styresett og respekt for menneskerettigheter.

En spesiell utfordring er knyttet til vurderingen av rettigheter i forhold til ver-

dier. Fundamentale rettigheter anses å ha en deontologisk basis ettersom de er

utledet fra menneskets ukrenkelige verdighet. Menneskerettighetsnormer skiller

seg med dette fra verdier ved at de i visse tilfeller rangerer høyere fra et moralsk

synspunkt; de er uavhengig av identitet og verdier knyttet til et spesifikt sam-

funn: ”Because norms and principles, in virtue of their deontological character,

can claim to be universally binding and not just specially preferred, they must

posess a greater justification force than values” (Habermas 1996:259).28 Demo-

28 På same måte hevder Habermas (1993:13) at;”Valid norms owe their abstract universality to the fact thatthey withstand the universalization test only in a decontextualized form” (min utheving).


- 35 -

krati og menneskerettigheter refereres ofte til som “europeiske verdier”, men da

jeg legger til grunn at disse kan universaliseres, vil jeg ikke søke å identifisere et

spesifikt europeisk menneskerettighetssystem (Buergenthal 1995; Alston et.al.

1999). Slik argumentasjon tas derfor til inntekt for moralske begrunnelser.

2.4 Interessebasert tilnærming. KonsekvenslogikkPerspektivet er det handlingsutilitaristiske, der målet for handlingen er å maksimere

de preferanser som aktøren setter høyest, enten de uttrykkes som ”nytte” eller

”egeninteresse”, eller ved hjelp av et annet begrep. I dette ligger at de ulike

aktørene ser på hverandre som betingelser og midler for egen målrealisering.

Aktørene vil handle på grunnlag av sine respektive kalkyler for hvordan de best

kan oppnå handlingsmål. Aktøren velger den handling som anses å være det

mest effektive middel for å nå et spesifikt mål, med visshet om at andre aktører

på tilsvarende måte velger en bestemt handling på bakgrunn av dens forventede

konsekvenser (March og Olsen 1998:949). Hvilke mål aktøren søker å oppnå er

definert av preferanser og preferansenes orden eller nyttefunksjon: “In strategic

action, the participants assume that each decides egocentrically in accordance

with his own interests” (Habermas 1993:6).

2.4.1 Instrumentell rasjonalitet

Innenfor en interessebasert tilnærming til politisk atferd betraktes handlinger

som individuelle, strategisk kalkulerende og nyttemaksimerende (Eriksen og

Weigård 1997:220). Innfallsvinkelen kan beskrives som metodologisk

individualisme; den sosiale forklaringskraften ligger i individuell handling og

samhandling. Kjernen i utilitaristiske analytiske tilnærminger er at instrumentell

rasjonalitet ligger til grunn og Elster (1989:22) definerer denne slik:

“Rational choice is instrumental: it is guided by the outcome of action. Actors are valued and chosen not forthemselves, but as more or less efficient means to a further end”.

Det opereres med en todelt virkelighet, hvor individuelle, subjektive forestill-

inger og handlinger på mikronivå til sammen utgjør et objektivt makronivå

hvor kausale sammenhenger styrer utfallet.


- 36 -

2.4.2 Svakheter ved denne teoretiske tilnærmingen

Det interessebaserte perspektivet har først og fremst vært utsatt for kritikk for

sin enkelhet: ”This paradigm’ s simplicity when it comes to basic assumptions

and hence its formal elegance in making deductions is striking” (Eriksen og

Weigård 1997:220). Teor ien forklarer kun en del av en kompleks

virkelighet:‘”[…]an undue degree of over- simplification of a complex reality”

(ibid.). Paradigmets antagelser vil, i følge Waltz (1986:329) ”[…] not pretend to

explain everything, but what it does explain is important”. Denne tilnærmingen

har riktignok funnet sofistikert støtte i teorien om rasjonelt handlingsvalg og i

forhandlings- og spillteori. Men: ” […] linking action exclusively to a logic of

consequences seems to ignore the substantial role of identities, rules and

institutions in shaping human behavior” (March og Olsen 1998:951). Med Max

Webers (1949:81) ord: “We are cultural beings, endowed with the capacity and

the will to take a deliberate attitude towards the world and lend it significance”.

Forutsetningen om at også mennesker i handlingsmiljøet kan reduseres til

objekter, skaper grunnlag for å betrakte omgivelsene som parametrisk eller

konstante. Slike forenklede forutsetninger gjør det også lettere å komme frem til

klare og entydige anvisninger for rasjonell atferd i ulike situasjoner. Problemet er

at denne forutsetningen i seg selv vil være irrasjonell i mange sammenhenger,

fordi andre mennesker som inngår i handlingsmiljøet ikke opptrer som statiske

objekter, men som dynamiske aktører med sine egne handlingsplaner (Eriksen

og Weigård 1999:37). Perspektiver som legger utilitaristiske, nyttemaksimerende

bevegrunner til grunn for handling blir derfor informative først når det i tillegg

antas at en stats dominerende interesser utspringer ikke bare av ønsket om å øke

statens sikkerhet, makt og velstand, og slik utelukker statens gitte identitet, men

også når ambisjoner og målsettinger kan omformes gjennom vedvarende trans-

nasjonal diskurs, ved moralsk argumentasjon, overtalelse, appell, klandring og

bevisstgjøring.29

29 “The fact that rational choice methods have been appropriated in the past by those with a materialontology has tended to obscure the fact that nothing about rational choice requires such an ontology. Theutilities of actors could be specified as social or ideational as easily as they can be material” (Finnemore ogSikkink 1998:910).


- 37 -

Det springende punkt i kritikken av utilitaristiske perspektiver er at det ikke er

mulig å forklare kvalitative endringer av en stats politiske normer og praksis ut

fra antagelsen om at all politisk makt er sanksjonsbestemt og at politiske aktørers

rasjonalitet er rent instrumentell (Finnemore og Sikkink 1998:888). Interesse-

baserte perspektiver som nyrealisme og nyliberal institusjonalisme betrakter så-

ledes aktørenes identitet og interesser som eksternt gitte faktorer: ”[…]states

and the system of states simply are: endowed with the ontological status of being,

but not of becoming” (Ruggie 1998:863).

2.4.3 EU som tradisjonell interessebasert utenrikspolitisk aktør?

Implisitt i de fleste ledende teorier om internasjonale relasjoner ligger forutset-

ningen om at det primære politiske instrumentet individer og grupper av indi-

vider i samfunnet tar i bruk for å søke å influere internasjonale forhandlinger, er

nasjonalstaten. Staten blir ansett å opptre eksternt som en enhetlig30 og rasjo-

nell31 aktør på vegne av sine innbyggere. Staters interesser og identitet er gitt, a

priori og eksogent, det vil si gitt eksternt i forhold til og uforklart innen teoriens

termer. Det forutsettes at stater innen EU er rasjonelle aktører som maksimerer

egen forventet nytte, definert i materielle termer som makt, sikkerhet og velferd

(Ruggie 1998:9). Aktøren er med andre ord monologisk med fastsatte preferan-

ser. Politisk atferd betraktes på bakgrunn av dette som aggregering av individu-

elle preferanser til kollektiv atferd gjennom prosedyrer for forhandling, dannelse

av koalisjoner og utveksling av informasjon (March og Olsen 1998:950).

Denne strategiske forståelsen av sosiale handlinger legger blant annet Moravcsik

(1993, 1998) til grunn for å forklare integrasjonsprosessen. En rekke andre

integrasjonsteoretikere deler denne grunntanken: ”European integration can best

be explained as a series of rational choice made by national leaders” (Moravcsik

30 ”The assumtion that states are unitary maintains that each acts in international negotiations”as if” with asingle voice” (Moravcsik 1998:22).31 ”The assumtion that unitary states are rational maintains that governments make internal decisions “as if”they were efficiently pursuing a weighted stable set of underlying preferences given a constrained choice ofmeans” (Moravcsik 1998:23).


- 38 -

1998:18). Integrasjon sees som en prosess hvor underliggende objektiver og pre-

feranser defineres, for så å gjennomgå en forhandling (bargaining) hvor samarbei-

det fastslås og valg av institusjoner for å fremme disse målsettingene blir tatt:

”European integration exemplifies a distinctly modern form of power politics, peacefully pursued by democratic statesfor largely economic reasons through the exploitation of asymmetrical interdependence and the manipulation institutionalcommitments” (Moravcsik 1998:5).

Forhandlinger definers av Magnette (2003:7) som ”[…]based on a narrow defense

of stable preferences”. Også ut fra et klassisk realisme perspektiv, drives politikk

av materiell egeninteresse og er definert i makttermer (Morgenthau 1946).32

Samarbeid vil kun være mulig dersom stater møter en felles ekstern trussel (som

under den kalde krigen) eller deres nasjonale interesser er sammenfallende: ”[…]

When their interests cease to coincide, co-operation will also disintegrate” (Sjursen

2001a:197).

Nyliberalistiske perspektiver skiller seg fra de realistiske eller nyrealistiske i opp-

fatningen av samarbeid. Det kan likevel hevdes at disse deler viktige grunnsyn:

“Neo-liberal institutionalism should not be regarded as part of the liberal

paradigm. This ”co-operation under anarchy” perspective shares all realist core

assumptions, but disagrees with structural realists on the likelihood of interna-

tional co-operation among self-interested actors” (Risse-Kappen 1995:26). De

deler imidlertid oppfatningen om aktørers rasjonalitet som interessebasert. Flere

studier av EU legger også til grunn dette utgangspunktet, selv om det teoretisk

ikke gjøres eksplisitt. Implisitt trekker imidlertid integrasjonsteoretikere som Ifestos

(1987) og Pijpers (1991) en klar distinksjon mellom klassisk ”community method”

i pillar I og utenrikspolitisk samarbeid i pillar II, som manifesterer begrensnin-

gene som ligger i utenrikspolitisk samarbeid innen EU. Det intergovermentalis-

tiske utgangspunktet, som Moravcsik skisserer, sammen med det maktrelaterte

realismeperspektivet, fikk Bull (1982:151) til å hevde at: ” ”Europe” is not an

actor in international affairs, and does not seem likely to become one”.

32 Mellom tradisjonell realisme og nyrealistiske perspektiver er det derfor argumentert for at skillet er etmetodologisk skille (Sjursen 2001:199).


- 39 -

I et interessebasert perspektiv vil aktørene “[…] construct and conform to norms

because norms help them get what they want” (Finnemore og Sikkink 1998:912).

Moravcsik (2000:228) hevder stater aksepterer eksterne normative og

institusjonelle restriksjoner på suvereniteten for å redusere politisk usikker-

het:‘“[…] human rights norms are expressions of the self-interest of democratic

governments in “locking in” democratic rule through the enforcement of

human rights”.33 Aksept og overholdelse av normer baserer seg derfor på en

kostnad-nytte vurdering: ”[…] its [the state] willingness to tolerate sovereignty

costs increases insofar as the costs are outweighed by the benefits of reducing

domestic political uncertainty”(ibid., min innfelling). March og Olsen (1998:953)

hevder aktører i dette perspektivet: “[…] picture rules as instruments resulting

from prior consequential negotiation […] From this point of view, rules and

identities are simply devices that minimize transaction costs in the implementation

of consequential action”. Diskusjoner omkring menneskerettigheter og over-

holdelse av slike prinsipp anses i dette perspektivet som: ”[…] Talk and even

mobilization [as] cheap and often redundant or futile; accordingly, such evidence

is often misleading” (Moravcsik 2000:248, min innfelling).

Et annet alternativ er mer i realismetradisjon. Denne tilnærmingen antar at

myndigheter aksepterer internasjonale forpliktelser fordi de er tvunget til det av

stormakter som eksternaliserer sin ideologi (Moravcsik 2000:221), en prediksjon

som følger av både hegemonisk stabilitetsteori og konvensjonell realisme-

forhandlingsteori. Argumentene kan også innebære at myndigheter anvender

liberal ideologi, som støtte til menneskerettigheter for å rettferdiggjøre forføl-

gelsen av egne politiske interesser: ”Human rights politics is often power politics

in disguise” (Eriksen 2002:9). EUs utenrikspolitikk er i dette perspektivet et

utfall av den interne beslutningsprosessen og reflekterer kompromisser mellom

medlemsstatene. EU bruker sin økonomiske og diplomatiske styrke med det

formål å oppnå objektiver av egeninteresse og fremstår dermed som en ”power

33 Moravcsik kaller dette liberal international relations theory. Han antar at stater opptrer som rasjonelle,enhetlige aktører i sin forfølgelse av de underliggende preferansene, men ikke i defineringen av preferansene;”Their theoretical distinctiveness lies in their consistent focus on variation in national preferences resultingfrom social pressures for particular material and ideational interests, as well as the way such interests arerepresented by state institutions” (Moravcsik 2000:226).


- 40 -

bloc” i relasjon til tredjestater (Smith 2002:5). EU bruker etter dette sin strategi

overfor Russland med tvang, kondisjonalitet og sanksjoner for å oppnå økono-

misk eller sikkerhetspolitisk vinning:

”This means that the perspective on international relations that might underpin the initiatives of a ”problem-solving foriegn policy” at best would be inspired by a concern for ensuring stability within the established Westphaliansystem through a balance of power” (Sjursen 2003a:7).

Pragmatisk rettferdiggjøring av en handling innen et slikt samarbeid er med

andre ord begrunnelser som vektlegger nytten av en politikk for egne gitte

interesser. I dette perspektivet vil EU antas å være en bevisst og enhetlig

aktør også i sin utenrikspolitikk, selv om forventningene til at EU kan

utvikle en felles utenrikspolitikk er lav. EU antas videre å føre en mest mulig

formålsrasjonell politikk, i lys av tilgjengelig informasjon og med det

formål å fremme, med minst mulige kostnader, egne interesser. EUs russlands-

strategi er således et resultat av en bevisst og rasjonell aktørs ønske om å oppnå

individuelle målsettinger som synes tilgjengelige gjennom denne form for

politikk. Herunder disponerer EU også sitt forråd av sanksjonsmidler formåls-

rasjonelt.

2.4.4 Operasjonalisering: Interessebasert argumentasjon

Legitimering gjennom utfall er basert på en konsekvenslogisk eller strategisk

type rasjonalitet, hvor utfallet eller målet som best reflekterer aktørenes prefe-

ranser, velges. Dette gjøres ved å vurdere de aktuelle nytte- og kostnadseffektene

mot mulige løsninger (Fossum 2000:113). Det relevante kriteriet refererer til

nytte: ”[the] ability to produce substantive results, in particular economic ones”

(ibid.:112). I tillegg til å handle på bakgrunn av hva som anses å være av økono-

misk interesse, vil man innen dette perspektivet forvente at aktørene også hand-

ler på bakgrunn av sikkerhetspolitiske interesser: ”[ …] survival, flexibility,

economy and efficiency become the key values for assessing organizational forms”

(March og Olsen 1989:115).

Argumentene EU bruker for å begrunne sin politikk overfor Russland vil for-

ventes å ha følgende kjennetegn: de relaterer empirisk informasjon til gitte pre-


- 41 -

feranser og målsettinger og vurderer konsekvenser av alternative beslutninger.

Det utslagsgivende er vektlegging av utfall i forhold til økonomiske og sikker-

hetspolitiske interesser. De forventede begrunnelsene understreker økonomiske

og sikkerhetspolitiske gevinster og effektivitetsfordeler ved russlandspolitikken.

Det viktigste argumentet er dermed at det er et effektivt middel for økonomisk

og sikkerhetspolitisk problemløsning og godeoppnåelse; at det vil gi sikkerhets-

politiske og‘økonomiske fordeler målt på bakgrunn av egne interesser.

EUs strategi rettet mot Russland fremheves å ville gi økonomiske gevinster for

EU ved at det opprettes et frihandelsområde. EU er allerede Russlands viktigste

handelspartner og Russland er en betydningsfull energileverandør til EU. Fra et

slikt perspektiv vil man forvente at fordelene oppveier kostnadene ved en bred

russlandsstrategi. Videre forventes det at argumentene vektlegger at politikken

vil øke EUs sikkerhet. Etter utvidelsen av EU til SØE, vil videre den viktigste

grensen være til Russland, og sikring av EUs territorielle sikkerhet utad vil

derfor være avhengig av et stabilt Russland. Sikkerhetspolitiske problemstillin-

ger er også knyttet til å redusere faren for negative eksternaliteter innad i EU, i

form av trusler fra dårlig sikrede kjernekraftverk, miljøproblemer, organisert

kriminalitet, mafiavirksomhet, menneskesmuglig og narkotika. En strategi over-

for Russland vil derfor forventes å øke EUs indre og ytre sikkerhet og blir sett

som en måte for EU å oppnå større makt og innflytelse. Argumenter som vekt-

legger en gevinst for EU gir en indirekte eller derivativ legitimering (Fossum

2000:113). Dette innebærer at EUs legitimitet er basert på medlemslandenes

demokratiske karakter (ibid.). EU er således et resultat av en ”politics of scale”

(Ginsberg 1989) hvor det anses formålstjenlig å samordne sin politikk, fremfor å

opptre på egenhånd.

Statene er hovedaktørene i den europeiske integrasjonsprosessen og samarbeidet

innen EU er i dette perspektivet et resultat av medlemsstatenes materielle egen-

interesser. Suverenitet avgis til overnasjonale institusjoner for å sikre at avtaler

inngått på bakgrunn av egeninteresser overholdes. EU vil således kunne oppnå

positive økonomiske og sikkerhetspolitiske fordeler gjennom sin strategi rettet


- 42 -

mot Russland. At EU faktisk tjener på denne strategien er tilstrekkelig for å

begrunne sin politikk. Det er etter dette synet ikke nødvendig å rettferdiggjøre

sine preferanser ut over dette. I tråd med dette perspektivet, vil det utledes hypo-

teser som vil undersøkes i kapittel 4 og 5:

Kapittel 4 vurderer følgende hypotese:

Strategien EU har utviklet mot Russland kan forklares ved at EU forventer å oppnå;

A) en kortsiktig økonomisk vinning eller;

B) en langsiktig økonomisk gevinst.

Kapittel 5 vurderer hypotesene:

Hypotese 1: EUs russlandsstrategi innebærer en de facto ekskludering av Russland i den

hensikt å;

A) øke EUs eksterne sikkerhet og/eller;

B) øke EUs interne sikkerhet.

Hypotese 2: EU har utviklet en spesiell strategi rettet mot Russland da det er i EUs

egeninteresse å inkludere Russland i et interessefellesskap for å;

A) øke egen ekstern sikkerhet, og/eller;

B) øke egen intern sikkerhet.

2.5 SømmelighetslogikkSom konsekvenslogikken, er også sømmelighetslogikken basert på en logikk for

individuell atferd (March og Olsen 1998:952). Forskjellen ligger i at innen

sømmelighetslogikken er politiske aktører betraktet å handle i samsvar med

regler og praksis som er sosialt konstruert, offentlig kjent og akseptert: “[…] we

only know what is appropriate by reference to the judgments of a community

or a society” (Finnemore og Sikkink 1998:892). Sømmelighetslogikken skiller

seg dermed fra konsekvenslogikken ved at atferd betraktes som basert på nor-


- 43 -

mer34 og regler; normkonform atferd. Menneskelige aktører følger normer som

definerer roller i gitte situasjoner:

“[…] other persons, other life stories, and structures of interests aquire importance only to the extent that they areinterrelated or interwoven with my identity, my life story, and my interests within the framework of an intersubjectivelyshared form of life” (Habermas 1993:6).

Identiteter er knyttet til de ulike rollene, og identitetene avgjør både hvordan

man handler i situasjoner hvor man står overfor valg, og former mer generelle

forståelser av selvet og situasjonen. Identiteter og regler er konstituerende så vel

som regulerende og formes gjennom sosial interaksjon og erfaring. Regler, rol-

ler og identiteter styrer atferden: ”An action is right, i.e. appropriate, when it is

congruent with the situation” (Eriksen 1999:222). Handlingen må også være i

samsvar med oppfatningen av ens egen rolle i en gitt kontekst. Handling inne-

bærer dermed å svare på de forventninger som ligger til en rolle og på denne

måten tilpasse seg den spesifikke situasjonen: “Appropriateness refers to a match

of behavior to a situation” (March og Olsen 1995:30).

2.5.1 Kontekstuell rasjonalitet

Handlingen kan forstås som rasjonell fordi den oppfyller de normative forvent-

ningene som stilles til en aktør i en gitt situasjon:

”[…] norms of duty, responsibility, identity, and obligation (all social constructions) may drive behavior as well asself-interest and gain” (Finnemore og Sikkink 1998:913).35

Rasjonalitet blir her forstått som normkonform handling, det vil si at handlin-

gen er rasjonell i den grad den uttrykker tilslutning til gjeldende normative

strukturer i vedkommende samfunn; ”[…]action that is essential to a particular

conception of self ” (March og Olsen 1998:951). En handling må med andre ord

tolkes ut av aktørens rolle i forhold til gjeldende normative oppfatninger i den

34 Normer definers av Finnemore og Sikkink (1998:891) som “[...] a standard of appropriate behavior foractors with a given identity”.35 Denne formen for rasjonalitet samsvarer i store trekk med Webers verdirasjonelle handlingstype. Merpresist kan denne formen kalles ”kontekstuell rasjonalitet”, men til forskjell fra Webers verdirasjonalitet somvar formulert på et rent monologisk, subjektivt grunnlag, har denne tatt en mer intersubjektiv vending(Eriksen og WeigŒrd 1999:44).


- 44 -

sosiale konteksten aktøren er en del av, og eksisterer derfor ikke uavhengig av

sitt sosiale miljø og miljøets kollektive meningssystem. Sømmelighetslogikken

skiller seg således fra instrumentell rasjonell atferd i at aktøren forsøker å ”gjøre

det gode”, fremfor å maksimere eller optimere sine gitte preferanser, og define-

rer således sosial identitet: ”Good people do X” (Risse 2000:5). Kollektive nor-

mer definerer innen dette perspektivet ”the rules of the game” (ibid).

For å undersøke normenes betydning for europeisk utenrikspolitikk, vil jeg

gjøre en distinksjon mellom normen i seg selv (som er universaliserbar), og

anvendelsen av normen. Normen i seg selv henviser til moralsk logikk, som

redegjort for i punkt 2.3. Distinksjonen gjøres i tråd med Habermas’ (1993)

skille mellom justification og application – i spenningsfeltet mellom universalisme

og kontekstualisme.36 Skillet mellom rettferdiggjøring og anvendelse brukes med

begrunnelse i at moralske overveielser må, dersom de skal anses som relevante

for en reell handlingssituasjon, ta hensyn til konkrete sider ved denne situasjo-

nen (Eriksen og Weigård 1999:116). Application - eller anvendelsen av normen

refererer dermed til sømmelighetslogikk. Spørsmålet blir i slike tilfeller heller om

og i tilfelle hvordan en aktuell regel bør følges under gitte omstendigheter (ibid.).

Når vi i en gitt kontekst står overfor flere universaliserbare normer med motstri-

dende innhold, trenger vi en annen type diskurs for å avklare anvendelsesaspektet:

”[…] the application of norms calls for argumentative clarification in its own right. In this case, the impartiality ofjudgement cannot again be secured through a principle of universalization; rather, in addressing questions of context-sensitive application, practical reason must be informed by a principle of appropriatness. What must be determinedhere is which of the norms already accepted as valid is appropriate in a given case in the light of all the relevantfeatures of the situation cenceived as exhaustively as possible (Habermas 1993:13,14).

Grunnlaget for å akseptere normer som rettferdige, relateres dermed også til den

enkeltes verdiprioriteringer.

36 Også andre teoretikere har argumentert for et slikt skille. Rettsteoretikeren Klaus Günter har i verket DerSinn Für Angemessenheit, tatt til orde for et skille mellom en rettferdiggjørelsesdiskurs som spør etter en normsuniveraliserbarhet, og en anvendelsesdiskurs, som handler om hvilken norm som passer i en gitt situasjon(Günter 1998, sitert i Eriksen og Weigård 1999:115).


- 45 -

2.5.2 Teoretiske svakheter ved denne logikken

Den normbaserte handlingsteorien er et rammeverk for forståelse av handling, som

et alternativ til økonomiske tilnærminger. Sømmelighetslogikken kan forklare hvordan

aktører styrer sine handlinger ikke bare etter ønsket om å maksimere egeninteresser,

men også etter gjeldende oppfatninger om hvordan man bør handle i en gitt situa-

sjon. Handlingslogikkene og de to syn på rasjonalitet er imidlertid ikke gjensidig

utelukkende (March og Olsen 1998:952). Som resultat kan ikke en aktørs handling

forklares med eksklusiv referanse til verken konsekvens- eller kontekstuell handlings-

logikk: forklaringspotensialet bak enhver handling hentes fra begge perspektivene.

Det kollektive meningssystem er imidlertid i kontinuerlig forandring, nettopp fordi

menneskelige aktører forandrer sine preferanser og verdier.

Verken utilitaristiske perspektiver eller sømmelighetslogikken kan si noe om hvil-

ken norm som bør ha forrang foran andre normer, eller hvorfor en aktør bør velge

en form for atferd fremfor en annen når begge handlingene kan anses å være aksep-

table (sømmelige). ”Good people do X”, men hva ligger i å være god (Risse 2000:6)?

Bortsett fra nyttemaksimering på den ene siden og regelbundet atferd på den andre,

engasjerer menneskelige aktører seg i sannhetssøking med det formål å oppnå en

felles forståelse basert på en begrunnet konsensus som utfordrer gyldigheten i en-

hver kommunikasjon (Risse 2000:1). Vurderingen av normers validitet kan derfor

ikke forklares kun med referanse til sømmelighetslogikk (Eriksen 1999:226). I mo-

derne, komplekse og pluralistiske settinger vil det være kollisjon av normer når

spesielle normer blir utfordret av andre normer basert på et annet eller alternativt

konsept for solidaritet og identitet. For å få en forståelse av hvordan aktørene kom-

mer frem til enighet i beslutningssituasjoner og handler som de gjør, må kommuni-

kative prosesser inkluderes i analysen: ”Only a concept of politics as communicative

action can explain how people reach mutual agreements on factual and normative

matters” (Eriksen og Weigård 1997:219).

2.5.3 En spesifikk europeisk utenrikspolitikk?

Det internasjonale samfunn sees som en normativ orden hvor logikkens

forklaringskraft for utenrikspolitikk ligger i anvendelsen av regler som er assosi-


- 46 -

ert med spesielle identiteter i gitte situasjoner. Her portretteres det internasjo-

nale samfunn som et fellesskap av normfølgere og rolleinnehavere med distinkte

sosiokulturelle bånd, kulturelle forbindelser, intersubjektive forståelser og følelse

av tilhørighet. March og Olsen (1989:161) sier det slik: ”The political commu-

nity is based on a shared history, a valued way of life, a shared definition of the

common good, and a shared interpretation and common understanding embodied

in rules for appropriate behavior”.

Sømmelighetslogikken har en strukturalistisk komponent. Det som motiverer

og styrer atferd er i dette perspektivet sosiale strukturer: normer for atferd, so-

siale institusjoner og verdiene, normene og reglene disse innehar. Logikken frem-

hever pliktfølelsen, ansvar og identitet som atferdsregulerende, på lik linje med

egeninteresse og vinning (Finnemore og Sikkink 1998:913). March og Olsen

(1998:950) hevder i denne sammenheng: “We “explain” foreign policy as the

application of rules associated with particular identities to particular situations”.

En kommunitaristisk tilnærming innebærer således å knytte identitet til verdier

i et fellesskap, eksempelvis ved å referere til ”common european values” og å gi

privilegert status til disse verdiene fremfor rettigheter som kan sees som univer-

selle. I lys av dette sees EU som et verdibasert fellesskap hvor ulike verdier og

normer som er ”europeiske” vil tillegges stor vekt:“[…] even if genuine identity-

related discourse is rare in world politics, pockets of such discourse can be found,

for instance, around themes like human rights and environmental sustainability”

(March og Olsen 1998:961).

Videre vil spørsmål omkring identitet og et demos ha stor betydning i det hen-

seende at en felles europeisk identitet er vanskelig å identifisere i en multi-

kulturell, flerspråklig, heterogen gruppe av 25 stater. EU har imidlertid i dette

perspektivet en spesifikk metode, en måte å inngå i internasjonale relasjoner

som er karakteristisk for EU.

2.5.4 Operasjonalisering: Verdibasert argumentasjon

Legitimering ved verdier er basert på en kontekstuell form for rasjonalitet. Til-


- 47 -

nærmingen tilsier at menneskelige motiver og handlinger springer ut av visse

normer og (etiske) verdier og at disse ligger til grunn for aktørens handling

(Fossum 2000:116). EU vil, i henhold til denne tilnærmingen, begrunne sin

politikk overfor Russland ved å referere til at EU har en plikt og et spesielt

ansvar som springer ut av tilhørigheten i et spesielt fellesskap. Dette

kommunitaristiske perspektivet ser et individs identitet som utspring fra og for-

met gjennom et sett av kollektive identiteter med grunnlag i en felles identitet

og en felles historie. Institusjoner (og institusjonalisering av russlandsstrategien)

vil være bærere og beskyttere av de felles verdiene i relasjon til den eksterne

verden. Argumenter som avdekker en kontekstuell handlingsrasjonalitet er ar-

gumenter som retter fokus mot den etiske betydningen av europeisk tradisjon og

verdier, og hvordan disse bidrar til å skape eller opprettholde en partikulær, unik

følelse av europeisk identitet (Fossum 2000:118). Dette innebærer argumenter

som vektlegger hvem som kan anses å være europeisk og hvem som ikke er det,

i tillegg til å identifisere spesifikke verdier som assosieres med et europeisk sam-

funn/ fellesskap og en europeisk livsform. Tilnærmingen til dikotomien inklu-

dering/ eksklusjon37 vil i tillegg til et spørsmål om hvem som hører med til

fellesskapet og hvem som ikke hører med, i følge Sjursen (2001b:16), være et

spørsmål om på hvilken måte EU kan inkludere eller ekskludere overfor ”den

andre”: “For example, deciding where Europe stops, or should stop, is a particular

challenge. It inevitably raises questions such as who the Europeans are and what

kind of values characterise Europe”.

EU kan imidlertid også handle på bakgrunn av hvordan organisasjonen ser seg

selv i en utenrikspolitisk kontekst. Med grunnlag i vurderinger av egne histo-

riske erfaringer, kan EUs oppfatning av egen utenrikspolitisk rolle ha betydning

for hvordan EU går frem, hvordan EU anvender normer og hvilke virkemidler

og metoder EU gjør bruk av. I denne sammenheng vil vurderinger av bruken av

sanksjoner komme inn. Dersom EU opptrer som en rettighetsbasert aktør, som

redegjort for i punkt 2.3.3, vil det forventes at EU vektlegger menneskerettig-

37 ”Integration and exclusion are two sides of the same coin” (Neumann 1999:37).


- 48 -

heter og demokratiske prinsipper i sin relasjon til Russland. Det forventes også

at EU tar alle virkemidler i bruk for å fremme disse målsettingene, inkludert

bruken av det sterkeste virkemidlet unionen er i besittelse av: bruken av økono-

miske sanksjoner. I lys av en sømmelighetslogikk, og distinksjonen mellom

rettferdiggjøring og anvendelse av normer, vil imidlertid EU forventes også å ta

hensyn til sin rolle eller identitet, hvor EUs erfaringer spiller en betydelig rolle.

I tråd med dette perspektivet vurderes følgende hypoteser i kapittel 6:

Hypotese 1: Russland anses som en del av et europeisk historisk og kulturelt fellesskap, og

EU opplever at organisasjonen har en spesifikk europeisk ”slektskapsbasert” plikt til

samarbeid med Russland på bakgrunn av felles identitet.

Hypotese 2: EUs erfaringer og spesifikke europeiske tradisjon gir føringer på måten EU

inngår i samarbeid med Russland.

2.6 Kvalitativ og fortolkende metodisk tilnærmingÅ se på argumenter for å komme nærmere en forståelse av EUs russlandsstrategi

baserer seg i utgangspunktet på Habermas’ diskursteori (1993; 1998; 1999). ”Speech

acts” eller talehandlinger står sentralt, og er et genuint menneskelig element som

ligger til grunn for samhandling, samtidig som det er et medium for koordine-

ring av handling (Eriksen og Weigård 1999:231). Aktørers handling i et

kommunikativt eller forståelsesorientert perspektiv er knyttet til rasjonalitet ved

at aktører oppgir grunnene og intensjonene for sin handling. Tilnærmingen

bygger på en”forklaring gjennom fortolkning” i Weber-tradisjon; samfunns-

vitenskapen” […] is a science concerning itself with the interpretative understand-

ing of social action and thereby with a causal explanation of its courses and

consequences” (Weber 1978:4). Begrunnelsene for aktørenes handlinger er der-

for avgjørende: ”To have “explained” an action often means to have made

intelligible the goals for which it was undertaken” (Kratochwil 1989:24). Dette

kan bare gjøres ved å se på argumentene og begrunnelsene aktørene gir for sine

handlinger. Sjursen (2002:4) sier det slik: “It is not possible to understand the

causal mechanisms in a social setting without looking at the reasons that actors

give for their actions”.


- 49 -

Begrunnelsene som gis kan dermed være materiell eller sikkerhetspolitisk vin-

ning, men de kan også være referanse til hva som anses riktig på bakgrunn av

historisk-kulturelle oppfatninger om fellesskap (sømmelighetslogikk) eller uni-

verselle rettferdighetsstandarder (moralsk logikk). Jeg forutsetter dermed at enighet

om russlandspolitikken i EU generelt kan oppnås gjennom en deliberasjonspro-

sess, hvor det fremsettes argumenter og begrunnelser for en slik politikk. Det

forutsettes med andre ord at argumentene og begrunnelsene gir mening for

aktørene ved at de må fremme argumenter som kan støttes av andre aktører i

den forstand at de oppfattes som legitime. Dette fordi det ikke foreligger noen a

priori oppskrift på hvilke løsninger som er de beste. I legitimeringsbegrepet lig-

ger derfor en evne aktørene har til å begrunne og forklare sine handlinger. Løs-

ningene som velges skal være innholdsmessige rasjonelle og avgjøres gjennom

en deliberasjonsprosess der alle berørte har samme prinsipielle mulighet til å

gjøre sitt syn gjeldende.

I den hensikt å søke forklaring på hvorfor EU har utviklet en russlandsstrategi

har jeg fokusert på ulike ”faktorer” eller ”dimensjoner” ved argumentasjonen.

Utgangspunktet er å vurdere legitimering; hvordan EU begrunner sin spesielle

strategi rettet mot Russland. Legitimeres politikken med henvisning til dens

positive effekter for EU, eller brukes andre begrunnelser for politikken? Argu-

mentene kan være sikkerhetspolitisk eller økonomisk gevinst for EU, og disse

fungerer som ”indikatorer” for interessebasert politikk. Andre typer argumenter,

som demokrati og menneskerettigheter eller identitet og rolle, er indikatorer på

en moralsk basert politikk eller en verdibasert. Videre har jeg sett på konsistens.

Hvordan samsvarer begrunnelsene med politikken som føres? Kan man finne

empirisk belegg for den type politikk EU eventuelt sier at det oppnår ved denne

type strategi?

2.7 Sentrale metodiske forbehold i oppgavenEn viktig begrensning ved den deliberative handlingsmodellen er at en ikke kan

få eksakt viten om aktørenes virkelige motiver og uten videre ta det aktørene

sier til inntekt for deres ”sanne” hensikt. Dette fokuset på argumenter og be-


- 50 -

grunnelser kan videre kun anses å være valid dersom vi kan være forholdsvis

sikre på at aktørene ikke har vært underlagt tvang, enten det gjelder økonomiske

eller militære midler, til å fatte en bestemt beslutning. I henhold til Risse (2000)

er det spesielt to innvendinger mot muligheten for deliberasjon i internasjonale

relasjoner. Den første retter seg mot det internasjonale samfunns anarkiske ”na-

tur”. Man finner ikke en ”felles livsverden” som kilde til kollektive interpretas-

joner av verden. Aktørene deler dessuten ikke et felles språk, en historie eller en

felles kultur. Den andre innvendingen angår det forhold at makt (”power”) rela-

sjoner aldri er fraværende i internasjonale relasjoner, og at det derfor er ”absurd”

å anta at sannhetssøkende diskurs vil forekomme i internasjonale relasjoner. Spesielt

vil maktrelasjoner kunne definere hvem som har legitim tilgang til å delta i en

diskurs. Videre vil maktrelasjoner affektere hva som teller som et ”godt argu-

ment”.

Habermas’ utgangspunkt at fraværet av maktforhold i en ideell talesituasjon,

hvor kun ”the better argument” teller, har derfor vært utsatt for kritikk og ka-

rakterisert som ”idealistisk” og ”utopisk” (Risse 2000:16). Som Elster (1989)

påpeker:‘” […] Even rhetorical arguments that try to justify egoistic interests

must normally refer to some universalistic values or commonly accepted norms”.

Elster (1992) introduserer i denne forbindelse det han kaller strategisk bruk av

kommunikativ atferd, som kommer i to former. Det ene rettter seg mot at aktører

”kan forkle sin egeninteresse som almeninteresse”: skinnargumentasjon.38 Det an-

dre er at ”deltakere i forhandlinger kan forkle sine trusler som advarsler: strategisk

ansvarsfraskrivelse (Elster 1992:118).39 Snarere enn svakheter ved tilnærmingen

kan innvendingen mot Habermas’ teori som ”utopisk” ifølge Risse (2000:17)

være at: ”[…] the ideal speach situation is not meant as statements about the

empirical world or – even worse – some utopian ideal; instead it constitutes

primarily a counterfactual presupposition”.

38 Gjennom bruk av ”upartiske argumenter” hevder Elster (1992:122) at det optimale uaprtiske argumentofte vil være et som avspeiler egeninteresser i en utvannet form og som også tar hensyn til andre grupper.Han kaller dette ”hykleriets siviliserende kraft”.39 Dette gjelder i den forstand at advarsler ikke kan bli møtt av argumenter om at den som truer bryternormene for saklig kommunikasjon eller påstander om at trusselen ikke er troverdig. Advarsler gjelder hvasom ”vil skje”, ikke hva den talende ”vil gjøre” (Elster 1992:122).


- 51 -

Svakheter ved en kommunikativ handlingsmodell er, som nevnt, at det er van-

skelig å avdekke aktørenes ”sanne motiver”. Dette kan imidlertid kontrolleres

for ved å se på konsistens i argumentasjonen og konsistens mellom argumenta-

sjon og handling. Ved å legge til grunn et stort datamateriale, samtidig som jeg

har mulighet for å se argumentasjonen over tid med et tiårsperspektiv, synes

derfor muligheten større for eventuelt å avdekke en inkonsistent argumentasjon.

Min tilnærming innebærer derfor mer enn å se på argumenter EU fremsetter

selv, og hva EU selv sier de gjør og oppnår. Politikken EU fører vil derfor være

en test på om argumentene omgjøres til praktisk politikk og om EU faktisk

gjennomfører hva de hevder er sentrale motiv for sin politikk.

Ved å utlede alternative hypoteser på EUs russlandspolitikk i tråd med de analy-

tisk distinkte handlingsmodellene og analysere dem i atskilte kapitler får jeg også

i større grad ”kontrollert for” de ulike forklaringsmodellene. Selv om jeg tidlig i

analysen derfor tilsynelatende skulle få støtte for en hypotese vil jeg likevel vur-

dere i hvilken grad de alternative logikkene kan forklare EUs politikk. Dette

betyr ikke at kapitlene er uavhengig av hverandre og at funnene ikke kan føres

videre. Ved å sette hypoteser opp mot hverandre får jeg i større grad vurdert

deres bidrag til forståelse av EUs politikk. Samtidig åpner jeg for å få en større

forståelse av EUs utenrikspolitiske strategi ved å få frem flere sider ved virkelig-

heten. En implikasjon vil være at de ulike logikkene kan ha hatt ulike funksjo-

ner for EUs politikk. Dette perspektivet innhar potensial for å fange opp ulike

funksjoner over tid.

De ulike handlingsmodellene sees som analytiske modeller, snarere enn empiriske

beskrivelser av virkeligheten. Handlingslogikkene og de avledede legitimerings-

eller begrunnelsesmodellene er analytisk distinkte, men ikke gjensidig uteluk-

kende empiriske kategorier. I dette ligger at kategoriene representerer ”ideal-

betingelser” (Risse 2000:3). Idealbetingelsene er viktige verktøy i det de gir

ulike konsepter som tillater å analysere dimensjonene ved EUs utenrikspolitikk

overfor Russland. Ved å legge kun et av perspektivene til grunn, kan man risike-

rer å miste viktige dimensjoner av de komplekse politiske begrunnelsene som til


- 52 -

sammen vil utgjøre EUs russlandspolitikk. Ved å inkludere tre handlingsmodeller

som gir tre ulike innfallsvinkler i forståelsen av atferd vil på denne måten de

ulike motivene for handlinger kunne fanges opp. De ulike modellene kan derfor

sies å gi en mer helhetlig tilnærming.

2.8 ForskningsdesignI henhold til Andersen (2003:3) kan tre kjennetegn ved et forskningsdesign

identifiseres. Dette retter seg mot en samlet tolkning av fenomenet som skal

studeres, antakelser om aktøren(e), prosesser og systemer og et sett av nøkkel-

spørsmål som fremsettes i empiriske studier. Utgangspunktet i denne oppgaven

er EUs utenrikspolitikk, og det gjøres antagelser om strategien EU har utviklet

mot Russland. Videre er det fremsatt hypoteser i tråd med de teoretiske utgangs-

punktene. Da ambisjonen i denne oppgaven er å si noe om EU som internasjo-

nal aktør på bakgrunn av empiriske funn i analyse av russlandsstrategien, aktua-

liseres generaliseringsspørsmålet; om man kan si noe om én del av EUs utenriks-

politikk (russlandsstrategien) og videreføre dette til hele fenomenet. Dette kan

sies å gjøre seg gjeldende i den forstand at:

” […] Although we cannot generalise from particular cases to an overall empirical pattern, we may be able tointerpret empirical patterns as representing theoretically significant variations” (Andersen 2003:8).

Russland som et empirisk “testcase” for underliggende motivasjonsfaktorer eller

logikker i EUs utenrikspolitikk sees derfor som representativt for et teoretisk

univers, snarere enn et empirisk univers (Ragin og Becker 1992, sitert i Ander-

sen 2003:8). På den andre siden kan Russland som case også bidra til å utvikle og

teste empiriske implikasjoner av teoretiske formuleringer (Andersen 2003:14).

Med bakgrunn i de ulike teoriene vil det i denne oppgaven derfor deduktivt

utledes hypoteser om forventninger til empiriske funn. Oppgaven benytter et

forklarende undersøkelsesopplegg, og da oppgaven omhandler EUs russlands-

strategi innen EUs utenrikspolitikk, tillegges både detaljkunnskap om et empi-

risk fenomen og det kontekstuelle aspektet ved sosiale fenomener vekt. Dette

muliggjør evnen til å se helheten (Hellevik 1999:98). Videre vil forskningsdesignet


- 53 -

være å undersøke problemstillingen gjennom et casestudie. Dette fordi case-

studier egner seg til å besvare ”hvorfor” og ”hvordan” spørsmål (Yin 1994:20).

I denne oppgaven er det først og fremst en teoretisk ambisjon å anvende tre

ulike handlingslogikker for å forklare hvorfor EU har utviklet en strategi rettet

mot Russland. Casestudiet er heuristisk ved at det er undersøkende og

teoretiserende. Russland som case vil dermed fungere som en ”kritisk test” av

teoriens anvendbarhet, og samtidig søke kontekstuelle faktorer for å vurdere

teoriens gyldighetsområde. Jeg anser de teoretiske implikasjonene som general-

iserbare da de, dersom de er anvendbare i denne analysen, vil være relevant for

teoriutvikling og hypoteseformulering i andre studier.40

2.9 Kilder og dataDet empiriske materialet jeg har brukt som grunnlag for å diskutere EUs

russlandsstrategi, er blant annet offisielle EU-dokumenter fra 1994 til i dag. Be-

grunnelsen for tidsavgrensningen ser jeg som naturlig, da hovedavtalen Partnership

and Cooperation Agreement (Partnerskapsavtalen eller PCA) ble signert på dette

tidspunktet. Det meste av materialet henter jeg imidlertid fra 1997, da PCA ble

ratifisert, og fremover i tid. De fleste begrunnelsene og argumentene jeg analy-

serer ble formelt fremsatt mot slutten av 90-tallet og de første årene i det nye

århundret. I tillegg har jeg flere steder i oppgaven valgt å ta med funn fra andre

dokumenter som kan belyse problemstillingen ytterligere. Dette gjelder spesielt

taler av Chris Patten, kommissær for utenrikspolitiske saker i EU, og Kommisjo-

nens president, Romano Prodi. EUs offisielle sider på internett og oppdatert

informasjonsmateriale fra EU er også benyttet for å se hvordan forholdet utvi-

kler seg og hvordan disse presenteres av EU.

Sentrale primærkilder er Partnership and Cooperation Agreement. PCA legger grunn-

laget for en økende og institusjonalisert politisk dialog på alle nivåer, og er det

40 En kritikk mot casestudier er at det ikke er mulig å generalisere og bygge teori fordi utvalget er lite; thesmall N problem (Andersen 2003:3). I følge Andersen (2003:7-8) er det imidlertid to former for generalisering:en empirisk og en teoretisk. Empirisk generalisering omhandler muligheten for å generalisering fra deler avet empirisk fenomen til hele det empiriske fenomenet, mens teoretisk generalisering omhandler hvorvidtempiriske mønstre kan betraktes som representative for et teoretisk fenomen.


- 54 -

juridiske grunnlag de resterende avtalene mellom partene hviler på. Den første

Fellesstrategien ble viet Russland i Köln 1999 (Common Strategy of the European

Union of June 4 1999 on Russia).41 Denne ble fulgt opp av “Russia’s Strategy

towards the European Union up to 2010”. Økonomisk støtte gis gjennom Technical

Assistance for CIS (TACIS)42 og The European Initiative for Democracy and Human

Rights (EIDHR). Country Strategy Paper 2002-2006 & National Indicative Programme

2002-2003 (Strategiplanen eller CSP) ble adoptert av Kommisjonen 27. desem-

ber 2001 og utgjør det strategiske rammeverket hvor assistanse gis i perioden

2002 til 2006.43 Disse avtalene og strategiplanene utgjør grunnlaget for samar-

beidet mellom EU og Russland. Av sekundærkilder har jeg forholdt meg til

eksisterende faglitteratur på området. Et siktemål i oppgaven har vært‘å finne

frem til data som er mest mulig valide (relevant) for problemstillingen, og mest

mulig reliable (pålitelige) (Hellevik 1999:102).

2.9.1 Kildenes relevans og pålitelighet

Ved å bruke tre analytiske perspektiver anser jeg dette å øke validiteten, da det

vil fange opp flere dimensjoner ved EUs utenrikspolitikk. Operasjonaliseringen

er gjort i samsvar med teoriene, hvilket gir operasjonsmessig validitet og data

stor grad av validitet. Sitatene og utdragene som brukes i analysen, og drøftin-

gene omkring disse, vil derfor være relevante for problemstillingen og represen-

tative for kildematerialet i sin helhet. Jeg har testet eksplisitte, falsifiserbare hypo-

teser utgått fra konkurrerende, uavhengig utledede teorier, i tråd med Moravcsiks

(1998) metodiske prinsipper. Ved å rapportere både bekreftende og avkreftende

”bevis” for en hypotese, anser jeg dette også å øke validiteten.

41 Da Common Strategy ble adoptert (juni 1991) besluttet Rådet at hvert kommende presidentskap skalpresentere en arbeidsplan for implementering av Common Strategy- Fellesstrategien i løpet av det relevantesemester. Jeg har imidlertid valgt å utelate arbeidsplanene da de ikke divergerer med sentrale målsettinger ogprinsipper i Fellesstrategien slik den foreligger fra 1999.42 TACIS ble lansert av EC i 1991 og gjelder også for Armenia, Azerbaijan, Hviterussland, Georgia, Kazakhstan,Kyrgyzstan, Moldova, Tajikistan, Turkmenistan, Ukraina og Uzbekistan. Programmeringssyklusen for Tacis-implementering dekker tre nivåer; Country Strategy Papers (CSPs)- adoptert for perioden 2002/2006 idesember 2001; National Indicative Programmes- adoptert for 2002/2003 på samme tid (des. 2001); AnnualProgrammes – som utvikles for hvert budsjettår.43 National Indicative Programme (NIP) utgjør kapittel 6 i CSP. Her gjennomgås forpliktelsene mer detaljert,med søkelys på programmenes formål, forventede resultat og kondisjonalitet for TACIS i de prioriterteområdene for samarbeid i 2002-2003.


- 55 -

Ved å teste alternative hypoteser muliggjør dette for forskeren å utvikle klare

standarder for å veie bekreftende og avkreftende ”bevis”, med det formål for øye

å skape større objektivitet, reliabilitet og presisjon: ” […] the analyst must show

that this evidence outweighs the evidence favoring competing explanations […]

The use of explicit competing hypotheses specifies openly, in advance, what

evidence counts for and against a proposition” (Moravcsik 1998:75). Jeg har i

denne analysen bestrebet meg på, dersom det har vært mulig, å utlede hypoteser

som gir ulike forventninger til det samme materialet: ”thus increasing the potential

decisiveness of the empirical test” (ibid.:76). Ikke all relevant emirisk materiale

kan gjengis i oppgaven. Jeg har imidlertid forsøkt å velge ut og veie det jeg anser

å være relevant med det formål å gi et representativt bilde av materialet. Det

brede empiriske grunnlaget bidrar også til å øke validiteten, som styrkes ved

hjelp av kildetriangulering; ved å undersøke det samme fenomenet med flere

kilder (Yin 1994:91). Jeg har i denne forbindelse, i tillegg til de nevnte doku-

mentene, benyttet eksisterende faglitteratur på samme tema. Ved å gjøre dette

kan man kontrollere om innholdet man har funnet helt eller delvis bryter med

det man har funnet i andre dokumenter eller annet kildemateriale. Sekundær-

litteratur har også fungert som en ”kontroll” for at jeg i oppgaven har analysert

det som regnes som de sentrale delene av EUs utenrikspolitikk og russlands-

strategien.

Et annet metodeprinsipp Moravcsik har utarbeidet, retter seg mot bruken av

”pålitelige” kilder, først og fremst ”harde” primærkilder (Moravcsik 1998:76).

Med ”harde” primærkilder refererer Moravcsik til interne dokumenter og rap-

porter, konfidensielle meningsutvekslinger mellom sentrale beslutningstakere,

ordrette passasjer fra avtalebøker eller dagbøker og lange intervjuer med mange

beslutningstakere og politikere. Selv for Moravcsik vil imidlertid slike kilder

være svært vanskelig tilgjengelige. Og ikke minst kostnadskrevende.

Etter vurderinger jeg gjorde i forkant av analysen, kom jeg derfor til at jeg ville

baserte analysen på ”myke” primærkilder, i Moravcsiks (1998) terminologi. Med

”myke” kilder sikter Moravcsik til offisielle dokumenter, taler av EU-aktører og


- 56 -

sekundærlitteratur. Jeg anser disse som tilstrekkelig pålitelige for mitt formål: å

analysere EUs utenrikspolitikk. Det er videre den offisielle politikken jeg er

opptatt av å forklare, og ikke de interne prosessene i EU. Her er det imidlertid

viktig å være oppmerksom på at det forekommer at aktører uttrykker én posi-

sjon offentlig, og en annen uoffisielt. Man må også være oppmerksom på at

tilsiktede eller utilsiktede falske påstander kan koste politikere, journalister eller

kommentatorer lite: ”[…] indeed, speculation or distortion is often politically or

professionally profitable” (Moravcsik 1998:79). Jeg antar imidlertid at EU-aktø-

rer er opptatt av å fremme begrunnelser som fremstår som konsistente for å

oppnå troverdighet. Ved å veie flere kilder mot hverandre og se på konsistens,

samt om politikken samsvarer med begrunnelser som blir gitt, anser jeg det for

mulig å fange opp slike tilfeller Moravcsik skisserer.

Når jeg i oppgaven henviser til at argumenter er ”gjennomgående” eller at ”hold-

ningen synes å være…”, er dette basert på en form for ”telling” av argumenter.

Behandlingen av argumentene vil derfor være basert på en vurdering av hvor

ofte et argument fremkommer, om det følges opp i offisiell politikk over tid og

om den praktiske politikken korresponderer med argumentene som fremsettes.

De ulike argumentene er ”sortert” i ulike kategorier og den metodiske frem-

gangsmåten innebar å finne frem til og sortere argumentene i ulike kategorier i

tråd med operasjonaliseringen. For å sikre høy reliabilitet skrev jeg også ned de

relevante sitatene. Kildene er enkelt tilgjengelig og kan etterprøves. Et helhetlig

inntrykk av et stort kildemateriale gir grunnlag for å foreta en vurdering av

hvorvidt begrunnelsene kan sies å være begrunnelser og argumenter for en type

politikk og om argumentene kan sies å være konsistente.


- 57 -

Kapittel 3.Moralsk ansvar, rettigheter og fred3.1 InnledningOppgavens siktemål er å forklare hvorfor EU har utviklet en russlandsstrategi. I

oppfatningen av EU som en normativ aktør ligger implisitt den forventning at

EU har en normativ dimensjon ved sin utenrikspolitikk. Den normative di-

mensjonen henviser til vektlegging av moralske prinsipper som er universaliser-

bare, i tråd med distinksjoner som er gjort i teorikapitlet. I dette analysekapitlet

vil det på bakgrunn av operasjonaliseringen forventes at EU fremhever forhold

som menneskerettigheter og respekt for demokratiske prinsipper i sin relasjon til

Russland.

Russland er et land ”i transisjon”, og med et moralsk utgangspunkt forventes

det derfor at respekt for fundamentale rettigheter anses av EU som prinsipale

steg i transisjonsprosessen. Timofei V. Bordachev (2003:31) argumenterer for at

den overordnede målsettingen med EUs politikk vis-à-vis Russland “[…] is

deep internal transformation of this country on the basis of gradual acceptance

of a complex of European norms and values”. Empiriske forhold ved russlands-

strategien og den politiske dialogen mellom EU og Russland, aksentuerer pro-

blemstillinger som dreier seg om verdier og normer i utenrikspolitikken. Opp-

fatningen av moralske spørsmål er fremdeles et punkt hvor Russland og EU står

langt fra hverandre (Flikke 2003:294). Davis P. Forsythe (2000:154) hevder det

dominerende synet på universelle rettigheter i Russland ”[…] was and is

authoritarian, illiberal, Slavic, and suspicious of the West. The tradition of legal

rights, especially individual rights, is very weak”. Den ulike oppfatningen av

universelle verdier ble tydelig satt på spissen da EU utsatte iverksettelsen av

Partnerskapsavtalen fra 1994 til 1997, med henvisning til krigshandlinger og

menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia. Dette synes som en tydelig indikasjon på

at EUs politiske strategi rettet mot Russland innehar en sterk vektlegging av

moralske hensyn.


- 58 -

Kapitlet vurderer om moralske vurderinger har forklaringskraft for EUs politikk

overfor Russland, i tråd med oppfatningen av EU som en rettighetsbasert aktør.

Er EUs russlandspolitikk bygget på et fundament av moralske normer, og er

slike moralske prinsipper motiverende faktorer for EUs politikk? Normene hen-

viser til prinsipper eller verdier som anses gyldige, sanne eller riktige (Sjursen

2001b:25). Jeg vil med andre ord vurdere i hvilken grad en moralsk oppfatning

av menneskerettigheters egenverdi, om ønsket om å hjelpe med en demokratisk

utvikling og respekt for russiske borgeres rettigheter, er begrunnelser EU-aktø-

rer bruker i sine omtaler av russlandsstrategien og sitt forhold til føderasjonen.

Hypotesene er utformet i overensstemmelse med det syn at normers betydnings-

kraft ikke ligger i at det koster å ikke handle i overensstemmelse med dem, men

snarere at de er mål i seg selv (Sjursen 2001:25). Med grunnlag i det domine-

rende syn på EU som en normativ aktør vil man forvente at EU vil opptre med

en konsistent politikk som vektlegger universelle prinsipper. Videre at det finnes

empirisk belegg for å hevde at EU tar alle tilgjengelige instrumenter i bruk for

å forfølge moralske prinsipper.

I den hensikt å undersøke hvorvidt EU forfølger moralske prinsipper i russlands-

strategien, vil dette kapitlet vurdere følgende hypotese:

EU har utviklet en spesiell strategi rettet mot Russland som et ledd i sitt arbeid for å fremme demokrati ogmenneskerettigheter globalt, da Russland anses å være et land i transisjon som trenger hjelp i overgangen til etdemokratisk styresett og respekt for menneskerettigheter.

Vektlegging av demokratiske prinsipper i transisjonsprosessen og respekt for

menneskerettigheter generelt, vil tas til inntekt for moralske begrunnelser for

russlandsstrategien. Først vil jeg ta utgangspunkt i avtaleverket utformet av EU

for å undersøke om moralske begrunnelser fremstår som motiver for strategien.

Undersøkelsen av hvorvidt normer har betydning for EUs utenrikspolitikk vil

også søke svar på om hensynet til universelle prinsipper som menneskerettighe-

ter går foran andre hensyn; hvordan forholder EU seg til universelle prinsipper i

situasjoner hvor disse står i et motsetningsforhold til andre hensyn? I vurderin-

gen av hvor viktige moralske overlegninger kan sies å være, vil jeg deretter


- 59 -

undersøke Tsjetsjenia-problematikken ytterligere. I denne konflikten aktualise-

res menneskerettslige spørsmål. Hvordan forholder EU seg til krigshandlinger i

denne russiske republikken? Og opptrer EU med en konsistent politikk på dette

området?

3.2 Russland som et land i transisjonPreambelet til Partnerskapsavtalen gjør det klart at en forutsetning for et fullverdig

partnerskap er at Russlands politiske og økonomiske reformer fortsetter og fullføres

(Partnerskapsavtalen 1994). Det ligger tydelig i dette at Russland anses å være i en

prosess, hvor økonomiske og politiske forandringer er påkrevet. Russlands demo-

kratiske status har således vært kritisert av EU, spesielt ytringsfrihetens vilkår. Medie-

pluralisme, politisk intoleranse og angrep og trusler mot journalister blir spesielt

nevnt av Kommisjonen (2001c:4). EU har også fremholdt at respekten for menneske-

rettslige prinsipper ”[…] continues to lag behind the country’s formal commitments”

(Kommisjonen 2001c:4). Utvikling og styrking av det sivile samfunn som tradisjo-

nelt har stått svakt i Russland, fremheves som viktig i transisjonsprosessen. Denne

utviklingen knyttes spesielt til at presidentvalget i 2000 har brakt relativ politisk

stabilitet og konsolidering av presidentmakten (Kommisjonen 2001c:4).44 Utviklin-

gen hvor presidentens rolle og makt styrkes, har imidlertid også en ulempe. Kritik-

ken fremkom tydelig i Economist (13. -19. mars 2004) under tittelen ”Sliding to

victory”; ”Assuming that he wins, buys or steals enough votes to get past the 50%

threshold, Mr Putin will be ready to forge ahead”.

Politisk stabilitet og ytringsfrihet er viktige forutsetninger for et fungerende

demokrati, og Russland er i en demokratiseringsprosess. Archie Brown (2001:568)

summerer Russlands posisjon på denne måten:

44Konsolidering av presidentmakten innebærer at presidenten kan sparke valgte guvernører og oppheveregional lovgivning på basis av en domsavgjørelse, noe som kan ha negative implikasjoner, ifølge Kommisjonen;”Overall, the improvement of political stability has been accompanied by a tendency towards centralizationof power and weakening of opposition and free media” (Kommisjonen 2001c:1). Putin innførte en ny lovom Føderasjonsrådet, det øverste kammer i Parlamentet, som ble vedtatt august 2000. Loven fjernetguvernørene fra Føderasjonsrådet og erstattet dem med en representant som skulle utnevnes av guvernøreneselv. Loven ga også Putin fullmakt til å fjerne guvernører som ikke harmoniserer regional lov med føderal(Flikke 2003:282).


- 60 -

“In contrast with almost the whole of the Soviet era, and indeed most of Russian history, the years since 1988 havebeen a short period of remarkable democratization, albeit in an extremely uneven process and one which has seentransition from Communism but not yet a transition to democracy”.

Brown (2001:564) hevder videre at å insistere på å kalle det postsovjetiske Russ-

land et demokrati, det være seg i Vesten eller i Russland, medfører at man under-

minerer befolkningens støtte til demokrati, da majoriteten av den russiske be-

folkningens syn har vært: ”If this is democracy, we don’t want it”.45 Den sammen

tendensen ser man med hensyn til krigen som føres i Tsjetsjenia, som ikke har

generert større motstand i Russland, men som har ført til store bekymringer

omkring menneskerettighetssituasjonen fra Russlands internasjonale partnere

(Brown 2001:564). Krigen i Tsjetsjenia har også hatt en stor, negativ innvirkning

på ytringsfriheten i Russland (Wilhelmsen 2003:23). Knebling av uavhengige

TV stasjoner og aviser er innført med den begrunnelse at russiske myndigheter

trenger kontroll med dekningen av krigen (ibid.).46 Kontroll med media er imid-

lertid også et generelt utviklingstrekk i Russland, og medfører en forverring av

ytringsfrihetens vilkår.47 Lord Robertson, den tidligere generalsekretæren i NATO,

kan sees som en representant for den internasjonale holdningen til Russlands

demokratiske utvikling. Han hevdet i en tale holdt på Volgograd Technical Uni-

versity i november 2001;

“First and foremost, many of the doubts we had about each other when the Cold War ended are now gone. We inthe West are now sure that Russia is firmly democratic. And that she wants to be a contributing part of the Europeanfamily, rather than living in hostility or isolation” (Robertson 2001:2).

Den internasjonale holdningen til det russiske demokratiet har imidlertid en-

dret seg, spesielt den siste tiden: ”So what to do? It is good that western leaders

have stopped pretending that Russia is a free democracy” (Economist 13. -19.

mars 2004). Kan man så hevde at EUs politikk er moralsk motivert, at hjelp i

45 Denne holdningen vises også tydelig i den russiske omtalen av ”demokrati” og ”markedsreform”; disseble omdøpt til ”dermokratiya” (dermo-”shit”) og privatisering til ”prikhvatizatsiya” (prikhvat-”å stjele”).46 En krig har vanligvis denne effekten, men i Russlands tilfelle og den andre Tsjetsjenia-kampanjen hardenne effekten vært spesielt stor (Wilhelmsen 2003:23).47 Det har under Putin gjentatte ganger kommet til ulike former for rettslig og økonomisk press motkritiske, uavhengige medier. Mest publisitet har saken rundt tv-kanalen NTV fått. Våren 2001, etter langtids strid, skiftet denne eneste riksdekkende regimekritiske tv-kanalen eierskap og kom over på Putin-lojalehender.


- 61 -

overgangen til et demokratisk samfunn og respekt for menneskerettigheter er

medvirkende faktorer som gis i begrunnelsene for samarbeidet?

3.3 Demokrati og menneskerettigheter i avtaleverketI preambelet til Partnerskapsavtalen heter det at partene er overbevist om at

rettsstatsprinsipper og respekt for menneskerettigheter er av største betydning.

Spesielt dem som omhandler minoriteter, etablering av et flerpartisystem med

frie og demokratiske valg og økonomisk liberalisering med det formål å legge til

rette for markedsøkonomi (PCA 1994). Universelle prinsipper fremstår som det

fundament avtalen hviler på. Intensjonene med avtalen er med andre ord å styrke

politiske og økonomiske friheter (PCA 1994, artikkel 1). Respekt for demokra-

tiske prinsipper og menneskerettigheter, som disse er definert i Helsinki Final

Act, Paris- charteret (for a New Europe),48 fremstår som et viktig prinsipp i

samarbeidet og et essensielt element i Partnerskapsavtalen (PCA 1994 tittel 1,

artikkel 2). Det synes dermed som om det er viktig for EU å gjøre menneskeret-

tigheter og respekt for universelle prinsipper til et hovedanliggende i avtalever-

ket. Partnerskapsavtalen er imidlertid først og fremst en økonomisk avtale som

tilrettelegger for‘økonomisk interaksjon mellom partene. Det blir fremhevet at

den økende økonomiske interaksjonen avtalen legger til rette for, vil føre til mer

intense politiske relasjoner. Partnerskapsavtalens hovedformål fremstår som libe-

ralisering av handelsforbindelser. Strategiplanen for 2002-2006 fremhever imid-

lertid at Partnerskapsavtalen skal ha respekt for demokratiske prinsipper og men-

neskerettigheter som et rettslig grunnlag for handelsforbindelsene (Kommisjo-

nen 2001c:2).

Fellesstrategien bekrefter et moralsk motiv for samarbeidet, da den fremhever at

EUs klare strategiske målsetning er “[…] a stable, open and pluralistic democracy

in Russia, governed by the rule of law and underpinning a prosperous market

economy benefiting alike all the people of Russia and of the European Union

(Fellesstrategien 1999:1). Prinsipale målsettinger er konsolidering av demokra-

48 The Charter of Paris kodifiserer prinsippene i Human Dimension, OSSE 1989.


- 62 -

tiet i Russland, styre etter rettsstatsprinsipper og styrking av russiske offentlige

institusjoner (ibid.). I implementeringen av avtalen legges det også vekt på

menneskerettslige forpliktelser, og det gjøres en eksplisitt henvisning til

traktatfestede forpliktelser Russland har til organisasjonene Europarådet,49 FN

og OSSE (ibid.) I Strategiplanen for 2002-2006 har EU to målsettinger for

samarbeidet; ”to foster respect of democratic principles and human rights, as

well as transition towards market economy”(Kommisjonen 2001c:2). Det sies

eksplisitt at disse målsettingene gjelder for alle avtaler med Russland.50

EU legger stor vekt på universelle rettigheter, som demokrati og respekt for

menneskerettigheter, i avtaleverket. Det understrekes at et intensivert samarbeid

på det økonomiske området kan ha moralske implikasjoner. På denne måten

søker EU å ivareta balansen mellom økonomiske nyttehensyn og moralske for-

pliktelser. Partnerskapsavtalen gir også prosessuelle føringer som kan sees i et

moralsk perspektiv. Avtalen skal se til at partene bestreber å samarbeide i saker

som angår overholdelse av prinsipper for demokrati og menneskerettigheter og

holde konsultasjoner, om nødvendig, i saker relatert til deres rettmessige imple-

mentering (PCA 1994, tittel 2, artikkel 6). En slik tilslutning til konsultasjoner

og forpliktelse til universelle prinsipper i implementering av avtalene, kan sees i

sammenheng med måten EU inngår i politisk samarbeid. Gjennom politiske

konsultasjoner bygges fundamentet for relasjonene. Dette er imidlertid ikke i

seg selv en bekreftelse på en moralsk diskurs.

3.3.1 Kondisjonalitetsprinsippet i avtaleverket

Avtalen som danner grunnlaget for samarbeidet inkluderer en menneskerettighets-

klausul, som er uttrykk for mobiliserende moralske motiver for russlands-

strategien.51 Menneskerettighetsklausulen blir omtalt som den essensielle klausu-

len. Klausulen innebærer at EU kan avstå fra å konkludere en traktat på basis av

mangel på respekt for menneskerettigheter, slik Partnerskapsavtalen ble utsatt

49 Russland ble medlem i Europarådet 1996, hvor demokrati er en forutsetning.50 Partnerskapsavtalen, Fellesstrategien og den Nordlige Dimensjon.51 Avgjørelsen om å inkludere en menneskerettighetsklausul i alle sine avtalebaserte relasjoner med tredjestaterble tatt i mai 1992 for OSSE stater (inkludert Russland) og i mai 1995 for andre stater.


- 63 -

ratifisert i 1994. I perioden mellom signering og ratifikasjon (fra 1994 til 1997)

ble den forestående ratifikasjonen av Partnerskapsavtalen brukt som (press)middel.

Russland ønsket snarlig iverksetting av avtalen, mens EU holdt tilbake. Riedel

og Will (1999:741) hevder klausulens mest virkningsfulle bruk er nettopp dens

“anticipatory effects”. Slik sett fikk menneskerettighetsklausulen sin sterkeste ef-

fekt da den ble tatt i bruk‘før ratifisering. Det fremheves spesielt i Strategiplanen

at bistand for perioden 2002-2003 ble gitt:

“[…] on the basis of the existence of the necessary elements for the continuation of co-operation through assistance,in particular the respect of democratic principles and human rights, as well as the obligations of the RussianFederation as set out in PCA” (Kommisjonen 2001c: 28). 52

Den essensielle menneskerettighetsklausulen ble inkorporert i avtaleverket og

fikk følge av en komplementær klausul. Denne kunne ta form av en eksplisitt

suspenderingsklausul som førte til en umiddelbar suspensjon av alle deler av

avtalen, eller en mindre altomfattende klausul som la til rette for at formålstjen-

lige tiltak kunne settes i verk (Napoli 1995:307).53 I mange tilfeller utgjør den

essensielle klausulen i praksis en dialog omkring menneskerettigheter og demo-

krati. EUs European Initiative for Democracy and Human Rights (EIDHR) gir også

en tilleggsverdi. Initiativet for utvikling av demokrati og menneskerettigheter

“[…] is identified with the EU, and reflects and promotes its value, including

institutionalised multilateralism, fundamental rights, democracy and the rule of

law, and respect for minorities” (Kommisjonen 2001b:14). Politisk kondisjonali-

tet er EUs modus vivendi, hevder Haukkala (2003:12), men er kun en suksess når

”gulroten er fristende nok”. I Partnerskapsavtalen er fortsettelsen av samarbei-

det mellom unionen og Russland gjort betinget av forpliktelser som ligger i

avtalen (PCA art. 107). Forpliktelsene det refereres til er ansett å peke direkte

mot overholdelse av demokrati og menneskerettslige forpliktelser (Haukkala

2000:6). Muligheter for suspendering av hele eller deler av avtaleverket relasjo-

52 Strategiplanen 2002-2006, National Indicative Program 2002-2003.53 Fordelen med denne tredje formuleringen er at den er koblet fra prosedyrene nedfelt i Wien-konvensjonens”Law of Treaties” av 1993. Dette gir anledning til umiddelbare tilsvar i nødssituasjoner ved å begrensemuligheten for juridisk å bestride et slikt virkemiddel. Dette setter EU i spissen for det internasjonalesamfunn på dette feltet (Napoli 1995:308).


- 64 -

nen bygger på, ligger nedfelt i den komplementære klausulen. Dette gir uttrykk

for at EU har muligheten til å forfølge moralske prinsipper fullt ut ved å innføre

sanksjoner ved brudd på menneskerettigheter hos en avtalepartner. Instrumen-

tene ligger således i avtaleverket. Jeg vil i neste avsnitt gjennomgå det mest rele-

vante virkemidlet EU har til disposisjon; muligheten til å gjøre bistand avhengig

av overholdelse av menneskerettigehter og demokratiske prinsipper. Jeg vil imid-

lertid først undersøke om bistanden EU gir Russland springer ut av et moralsk

engasjement og derav en moralsk plikt til samarbeid.

3.3.2 Bistand som uttrykk for et moralsk engasjement?

Da TACIS ble lansert i 1991 var programmet hovedsakelig et virkemiddel for

teknisk assistanse i transisjonsprosessen. Det var det største av slike for assistanse

noensinne lansert i Russland med ca. 2 mrd. frem til 1998 (Evalueringsrapporten

for TACIS 2000:4). Det var også større enn en annen mektig givers program,

USAs, som gjennom USAID tildelte ca. 1.2 mrd. US$ frem til 1997 (ibid.).

TACIS er således den viktigste delen54 av EU-støtten til Russland. Vurderingen

av TACIS kan videre fungere som en indikasjon på hvordan og om gapet mel-

lom deklaratorisk og operasjonell politikk kan tettes. Med andre ord om EU

fører en konsistent politikk overfor Russland. Reflekterer de økonomiske mid-

lene EU bevilger Russland gjennom TACIS en moralsk plikt til bistand som

hjelp i Russlands transisjonsprosess?

En av begrunnelsene for bistanden var å hjelpe SUS- statene (Samveldet av Uavhen-

gige Stater) i transisjonsperioden. TACIS-programmet må imidlertid sees i lys av EUs

Fellesstrategi. Det første som slår en ved denne er vektleggingen av Russlands ansvar

for egen skjebne. Allerede i innledningen slås det fast at “the main responsibility for

Russia’s future lies with Russia itself” (Fellesstrategien 1999, del 2). I begrunnelsen

for å kanalisere økonomiske ressurser gjennom TACIS heter det: “With the

implementation of PCA as well as the EU enlargement process, TACIS also becomes

a more strategic instrument in the co-operation process between EU and partner

countries” (Council Regulation 2000:1). Betydningen av TACIS som strategisk

54 Den andre er INTERREG


- 65 -

virkemiddel synes å ha utviklet seg i takt med partnerskapet og samarbeidsklimaet

generelt mellom EU og Russland. Med etableringen av et politisk samarbeid mel-

lom aktørene, er ikke TACIS lenger kun et ensidig bistandsprosjekt. Det er også et

virkemiddel der EU søker dialog hvor unionen også kan fremme egne interesser,

som å sikre EU selv mot sosiale usikkerhetsmomenter med opphav i Russland.

Dette gjenspeiles også i reguleringsplanen for TACIS som dekker perioden 2000-

2006. Denne er basert på en forståelse av at ”co-operation is a reciprocal process,

encouraging the move from ”demand-driven” to ”dialogue-driven” programming”

(Kommisjonen 1999).

TACIS gir tre områder spesielt fokus i Russland. Det første retter seg mot øko-

nomisk støtte til institusjonell, rettslig og administrativ reform. Det andre retter

seg mot støtte til privat sektor og assistanse i økonomisk reform. Det tredje

retter seg mot økonomisk bistand for å takle de sosiale konsekvensene av transisjon

(TACIS Indicative Programme to the Russian Federation 2000-2003:5). Bistands-

formålene kan også sees i et bredt stabiliseringsperspektiv fra EUs side. På områ-

der hvor russisk virksomhet, som atomkraftverk eller mangelen på styring av

illegal immigrasjon, kan utgjøre en trussel for EU er det iverksatt bistand for å

avhjelpe situasjonen. TACIS CBC-programmet55 er av særlig betydning med

hensyn til grenseoverskridende mellomregionalt samarbeid,56 men gis ikke hoved-

prioritet.57 Sikkerhet for kjernekraftverk er et nøkkelområde hvor nordvest-

Russland får spesiell prioritet. TACIS har hatt fokus på kjernekraft og sikkerhet

helt fra begynnelsen. Ifølge en evaluering (Linden Consulting Partnership 2000:x)

av TACIS’ implementering i Russland har programmet:

” […] participated since the beginning in supporting the reform and restructuring process, together with the interna-tional community, through the establishment of the largest Technical Assistance programme ever, whose total enga-gement, in Russia, has attained almost 2 billion since 1991”.

55 TACIS Corss-Border Cooperation, initiert i 1996.56 I perioden 1996-1999 ble 100 millioner euro fordelt gjennom dette programmet, hvor ca. halvparten blebrukt på prosjekter i nordvest- Russland og Kaliningrad (TACIS CBC Indicative Programme 2000-2003:2).57 I henhold til programmet vil det gis finansiell støtte gjennom TACIS CBC til”activities and projectshaving a cross-border impact (such as environmental projects), but will particularly include cross-borderprojects involving direct and clear cooperation between partners from both sides of the border” (TACISCBC Indicative Programme 2000-2003:4). Den geografiske orienteringen til TACIS CBC er fokusert motgrensene mellom EU og den russiske føderasjon, selv om grensene mot de kommende medlemsstatene ogsåvil bli tatt i betraktning.


- 66 -

I tråd med dette kan det hevdes at det ikke er tilfeldig at store deler av den EU-

baserte støtten går til behandling av kjernefysisk materiale, med tanke på EUs

egeninteresse i miljøforholdene i nærområdene. EU søker med andre ord å inngå

samarbeid med Russland på problemområder som er i EUs sikkerhetsmessige

egeninteresse, som kjernekraft og behandling av atomavfall. EU bruker betyde-

lige ressurser på dette, i den hensikt å oppnå, for EU, en formålstjenlig gevinst.

Kanaliseringen gjennom TACIS-strukturen innebærer derfor noe mer og annet

enn ren bistand. Sikkerhetspolitiske problemstillinger synes sentrale i EUs be-

grunnelser for å gi bistand til Russland. Økonomisk hjelp gis med en forvent-

ning om å øke EUs sikkerhet.

Koblingen til Russlands økonomiske transisjon synes også klar. Dette kommer

tydelig frem i formålet for den økonomiske bistanden som blir Russland til del.

I 1991, da TACIS ble lansert, ble kun ett hovedformål med TACIS Regulerin-

gen stadfestet; ”the transition to a market economy” (Evalueringsrapporten

2000:15). I reguleringsplanen fra 1993 ble det lagt til en frase: ”and thereby

reinforcing democracy”(ibid.). Evalueringsrapporten fremhever imidlertid:

”[…]in recognition of the fact that undesirable forms of capitalism were developing which seemed to need strongerforms of democratic guidance and control, the 1996 Regulation gave equal weight to both objectives, which wereformulated as ”transition to market economy and reinforcing democracy” (ibid.).

Demokrati fremstår imidlertid ikke som en betingelse for den økonomiske støt-

ten, men snarere som et likestilt formål. I reguleringen av TACIS for 2000-2006

gjøres det igjen endringer. Formålet fremstår nå som ”transition to market

economy; and reinforcing democracy and the rule of law” (ibid.). Det synes ikke

som om EU bruker sitt kanskje viktigste virkemiddel overfor Russland; mulig-

heten til å gjøre økonomisk bistand avhengig av respekt for rettslige prinsipper

og utviklingen av demokrati. EU likestiller målsettingene. Den nåværende

TACIS- reguleringen som gjelder for perioden 2002-2006, ble adoptert under

den dypeste krisen i EU-Russland relasjonen i desember 1999 da krigen i

Tsjetsjenia var intens. Et prinsipp om kondisjonalitet ble derfor tatt inn i regu-

leringen:


- 67 -

”[…]when an essential element for the continuation of cooperation through assistance is missing, in particular incases of violation of democratic principles and human rights, the Council may…decide upon appropriate measuresconcerning assistance to a partner State” (Council Regulation No 99/2000, art. 16).

Ved å gjøre bruk av kondisjonalitet etablerer EU forutsetninger for samarbeid.

Implikasjoner av dette kondisjonalitetsprinsippet vil vurderes i punkt 3.6.

3.3.3 Koblingen mellom økonomiske hensyn og utvikling av

demokrati

Som ved utformingen av målsettingene for bistand, som gjennomgått ovenfor,

er vektlegging av respekt for demokratiske prinsipper gjennomgående i avtale-

materialet for øvrig. Demokratisk kontroll med offentlige institusjoner, spesielt

utøvende, lovgivende og dømmende makt, samt politiet, blir understreket i dette

henseendet. Demokratiske hensyn blir koblet til en økonomisk dimensjon ved

transisjonsprosessen ved at respekt for demokratiske prinsipper skal legge grunn-

laget for markedsøkonomisk utvikling i Russland (Fellesstrategien 1999, del 1,

punkt 1). I dette ligger en erkjennelse fra EU om at utviklingen av demokrati og

markedsøkonomi er gjensidig avhengige aspekt i transisjonsprosessen. EU har

derfor gjentatte ganger understreket koblingen mellom disse målsettingene. Det

sies også eksplisitt at et av hovedformålene med EUs strategi er å bedre demo-

kratiet, institusjonsbygging og rettsstatsprinsipper ”[…] which is a prerequisite

for the development of a market economy[…]” (Fellesstrategien, del 2 punkt 1).

Hovedmålsettingene fremstår som likestilte: ”[…] To adapt legislation and pu-

blic administration to the requirements of a market economy and a democratic

society” (Fellesstrategien 2002-2006:18, min utheving). I denne forbindelse ska-

per særlig det økonomiske aspektet ved transisjonen økt behov for at det sosiale

engasjement intensiveres tilsvarende for å demme opp for ”[…] the social aspects

of transition and the needs of the Russian people, particularly those who are

most deprived (Fellesstrategien 1999, del 1 punkt 2). EU fokuserer på denne

måten sterkt på de moralske implikasjonene av et intensivert samarbeid på det

økonomiske området og legger vekt på å ivareta balansen mellom den økono-

miske og den sosiale dimensjonen av transisjonen. Dette er en indikasjon på at

det ikke blir ansett legitimt kun å basere samarbeidet på den egeninteresse EU


- 68 -

har i et økonomisk samarbeid.

En liknende vurdering gjør seg gjeldende med hensyn til rettsreform i Russland,

som er en uttalt målsetting for EU. Et rettferdig, forutsigbart, transparent og

punktlig rettsapparat sees som en forutsetning for konsolideringen av det rus-

siske demokratiet og det sivile samfunn. Dette er imidlertid også essensielt for

etableringen av et gunstig investeringsklima for næringsaktivitet, og således i

EUs egen interesse (Kommisjonen 2001c:15). Prosedyremessige forhold ved

russisk rettsapparat understrekes i dette henseendet, som at påtale ved domstoler

skal være uavhengig av andre maktorgan som en minste garanti for fundamen-

tale friheter og rettigheter. Dette gjelder for alle borgere, men som en aktør med

egen interesse fremheves at dette spesielt gjelder økonomiske aktører (Kommi-

sjonen 2001c:20). Målsettingene er å styrke rettsvesenets uavhengighet, kompe-

tanse og effektivitet “particularly in economic matters” (ibid.). Det legges videre

vekt på at hjelp fra EU er hovedfinansieringsinstrumentet for implementering

av Partnerskapsavtalen, for å assistere Russland i styrking av demokratiet og

rettsstatsprinsipper, konsolidering av markedsøkonomi og styrking av den admi-

nistrative kapasitet knyttet til implementeringen av avtalen “[…] particularly in

the areas of trade and the internal market” (Kommisjonen 2001c:2).

Prinsipper som hensynet til en demokratisk utvikling, spesielt rettsstatsprinsipper

og hensynet til en liberalisering av økonomien kan imidlertid komme i konflikt

med hverandre, som for eksempel i den såkalte ”Yukos-saken”.58 EU har ved flere

anledninger minnet russiske myndigheter om nødvendigheten av en rettferdig,

ikke-diskriminerende og lovmessig behandling (blant annet toppmøtet i Roma,

6.november 2003). Kommisjonens begrunnelse for å fortsette å støtte imple-

menteringen av rettslige reformer, er at dersom man svikter disse nøkkel-

prinsippene kan dette underminere de økonomiske fremskrittene som er gjort i

Russland de siste årene.

58 Khodorvkovskij-saken refreres ofte til som ”Yukos-saken”. Oljemiliardæren Khodorvkovskij sittervaretektsfengslet, blant annet i forbindelse med privatiseringen av Kola-selskapet Apatit i 1994. Enkeltehevder straffesaken er politisk motivert. Den russiske Riksrevisjonen vil nå granske alle privatiseringer detsiste tiåret, og Putins ”parti” har engasjert seg i dette. Det har vært hevdet at dette kan ha sammenheng medpresidentvalget i mars.


- 69 -

Respekt for rettslige prinsipper vil skape et positivt miljø for utvikling og inves-

teringer av russiske og utenlandske selskaper og fremme Russlands integrasjon i

et felles europeisk økonomisk rom: ”Stable countries and free societies are also

the best places to invest and to do business. For that reason, the promotion of

human rights and democracy is also an essential complement to the EU’s sup-

port for multilateral trade and investment facilitation” (Kommisjonen 2001b:4).

EU anser dermed ivaretakelsen av grunnleggende rettigheter som viktige med

tanke på å oppnå konsolidering av markedsøkonomi. Denne sammenhengen

ble også understreket av Kommisjonen (2001c:2) i Strategiplanen 2002-2006,

hvor det ble fremhevet at EU har en interesse i, og en kapasitet til å bidra med

løsninger på Russlands alvorlige sosiale utfordringer, det være helse, utdannelse

og sosial velferd “[…]as an accompanying measure for the consolidation of a market

economy and democracy”(min utheving). Etter kommunismens fall (og

kapitalismens seier), var holdningen at markedsøkonomi i seg selv ville generere

demokrati. Som det fremgår av EUs strategi, er synet nå at demokrati er en

nødvendig betingelse forut for økonomisk reform og utvikling, selv om det

omvendte også gjør seg gjeldende. Økonomisk velstand gir forutsetninger for

demokratisk utvikling, som en‘”spin off” effekt fra åpne markeder og økende

ekstern handel (Light 2001:86).

Analysen så langt har vist at moralske hensyn fungerer som justerende faktorer i

EUs tilnærming til Russlands overgang til et demokratisk og markedsliberalt

styresett. EU kobler respekt for demokratiske prinsipper og utviklingen av

markedsøkonomi. Det kan hevdes at EUs fokus på demokratiske rettigheter er

sterkt fordi det er en forutsetning for utviklingen av markedsøkonomi. EU anser

ivaretakelsen av grunnleggende rettigheter som meget viktig med tanke på å

oppnå gunstige investeringsforhold. Dette kan indikere at EU har en rent

instrumentell tilnærming til utvikling av og respekt for demokratiske prin-

sipper. Det synes imidlertid snarere som om EUs tilnærming innebærer at det

ikke anses tilstrekkelig kun å fokusere på utviklingen av økonomisk gunstige

forhold for EU selv, men at disse må kobles til moralske hensyn for å anses

legitime.


- 70 -

3.4 Demokrati og fred som moralsk normUtvikling av demokratiske prinsipper kobles nært til utviklingen av en markeds-

basert økonomi i Russland, men også til en overordnet målsetting om stabilitet og

fred. Det kan i denne forbindelse hevdes‘å være enklere for EU å forholde seg til

Russland som et demokrati, et land med samme styresett og som deler de samme

verdiene. Et demokratisk styresett assosieres dessuten med fred, og slik sett kan EU

oppmuntre til en demokratisk utvikling i Russland for å øke egen sikkerhet. Dette

uttrykkes også klart av Kommisjonen (2001b:4): ”[…] democratic, pluralist

governments which respect the rights of minorities are less likely to resort to

nationalism, violence or aggression, either internally, against their neighbours or

further a field”. Målsettingen om fred uttrykker dermed både en sikkerhetspolitisk

pragmatisk egeninteresse og et moralsk ansvar; ønsket om fred for egen sikkerhet og

vektlegging av fred som det ultimate gode.

Respekt for demokratiske prinsipper og fred har således vært forstått som mål i seg

selv, men også som en langsiktig konfliktpreventiv strategi (Kommisjonen 2001a:99;

Smith 2002:15). Kommisjonen koblet en demokratisk utvikling og respekt for men-

neskerettigheter til konfliktforebygging i sin Communication from the Commission on

Conflict Prevention: ”[…] the root causes of conflict implies creating, restoring or

consolidating structural stability in all its aspects” (Kommisjonen 2001a:10). Defini-

sjonen av ”strukturell stabilitet” inkluderer ”[...] democracy and respect for human

rights, viable political structures [and] the capacity to manage change without resort

to conflict” (Kommisjonen 2001a:10, min innfelling).59 På et tidlig stadium vil pro-

blemer knyttet til demokrati og menneskerettigheter kunne inneha en “early warning”

funksjon, både for å belyse voldelige konflikter som kan utarte i fremtiden, så vel

som å bidra til løsning på slike problemer (Kommisjonen 2001b:9).

3.5 En moralsk plikt til samarbeid med nabostater?Russland inngår i et fellesskap med andre nabostater som del av en vennskaps-

ring: “a “ring of friends” – with whom the EU enjoys close, peaceful and co-

59 Konseptet ”strukturell stabilitet” ble introdusert av Kommisjonen i 1996;” Communication on conflictprevention: The EU and the issue of conflicts in Africa: peace-building, conflict prevention and beyond”.SEC(1996)332, og ble adoptert av OECD Development Aid Committee i 1997.


- 71 -

operative relations” (Kommisjonen 2003a:4). Det er ikke historiske forhold og

en oppfattelse av et kulturelt og normativt fellesskap som definerer hvem denne

strategien retter seg mot, den retter seg mot “countries who do not currently

have a perspective of membership but who will soon find themselves sharing a

border with the Union”, det vil si alle naboer (ibid.). Strategien er således utre-

det med henblikk på et hvilket som helst tredjeland EU har et utbredt samarbeid

med, det være seg de sørlige middelhavslandene (Algerie, Egypt, Israel, Jordan,

Libanon, Marokko, den palestinske autoritet, Syria og Tunisia) eller de vestlige

SUS (Russland, Ukraina, Moldova og Hvite-Russland). Kommisjonen (2003b:4)

hevder et nytt rammeverk for samarbeid er nødvendig, blant annet med hen-

blikk på konsekvenser av utvidelsen som: ”[…] existing differences in living

standards across the Union’s borders with its neighbours may be accentuated as

a result of faster growth in the new Member States than in their external

neighbours”.

Der utvidelsen i stor grad begrunnes med henvisning til et historisk-kulturelt

identitetsbasert verdifellesskap, og er EUs mest effektive utenrikspolitiske virke-

middel, brukes gjensidig avhengighet (”enhanced interdependence”) som

legitimerende faktor for de land som ikke er potensielle medlemmer. I Naboskaps-

strategien, lansert av Kommisjonen 11.mars 2003, heter det at gjensidig avhen-

gighet, både politisk og økonomisk, i seg selv kan være et middel for fremme av

stabilitet, sikkerhet og bærekraftig utvikling, både innen EU og utenfor (Kom-

misjonen 2003a:4). Medlemskap som virkemiddel erstattes dermed av gjensidig

avhengighet i relasjon til nabostatene. Patten (2003:1) understreker dette i en

tale holdt i Brüssel, mars 2003;

“Over the past decade, the Union’s most successful foreign policy instrument has undeniably been the promise ofEU membership. This is not sustainable. For the coming decade, we need to find new ways to export the stability,security, and prosperity we have created within the enlarged EU”.

EU er avhengig av et samarbeid med nabostatene, da disse utgjør EUs viktigste

partnere, i sikkerhetsspørsmål, handel og i utveksling i den kulturelle sfære (Kom-

misjonen 2003a:3). Dette kan tas til inntekt for en interessebasert tilnærming, da


- 72 -

interesser i samarbeidet vektlegges. Det understrekes likevel at Naboskapsstrategien

inkluderer en verdimessig dimensjon i samarbeidet; relasjonen er basert på ”shared

values and mutual understanding” og disse “[…] provide the foundations for,

inter alia, deeper political relations, enhanced cooperation on justice and security

issues, environmental improvement and governance” (ibid.:12, min innfelling). I

denne forbindelse legges det vekt på at EU har en plikt til å inngå et nærere

samarbeid:

“The EU has a duty, not only towards its citizens and those of the new member states, but also towards its presentand future neighbours to ensure continuing social cohesion and economic dynamism. The EU must act to promotethe regional and sub- regional cooperation and integration that are preconditions for political stability, economicdevelopment”(Kommisjonen 2003a:3).60

Fra utvidelsen av unionen utgår dermed en plikt til samarbeid med nabostatene

for å unngå negative virkninger av denne, skape politisk og økonomisk stabilitet

og: “[…] to help reduce prosperity gaps where they exist” (ibid.:9, min uthe-

ving). Utgangspunktet synes å være at disse statene ikke respekterer fundamen-

tale rettigheter. Dette gjør transisjon av statene til et hovedanliggende for å ha

institusjonell evne til å “[…] comply with international political, legal and

human rights standards and obligations” (ibid.:16). Er dette er en verdibasert,

fellesskapsdefinert plikt til interaksjon med nabostatene, eller en mer generell

moralsk plikt til samarbeid?

Det synes klart at begrunnelsen ikke gir uttrykk for et verdibasert imperativ,

men at det snarere kan tolkes som et generaliserbart moralsk. Det legges imid-

lertid vekt på at felles verdier er grunnlaget for strategien rettet mot landene

som ikke har muligheter for medlemskap i unionen: “The December 2002

Copenhagen European Council confirmed that the Union should take the

opportunity offered by enlargement to enhance relations with its neighbours on

the basis of shared values” (Kommisjonen 2003a:3-4). At dette er et generaliser-

bart moralsk imperativ forsterkes likevel i det de felles verdiene blir ansett å

60 Det sies i samme ånd at;”The EU should act to reinforce and unite its existing neighbourhood policytowards these regions around two overarching objectives for the next decade or longer” (Kommisjonen2003a:3, min utheving).


- 73 -

være: ”[…] democracy, respect for human rights and the rule of law, as set out

within the EU in the Charter of Fundamental Rights” (Kommisjonen 2003a:4).

Det er ikke historiske forhold og en oppfattelse av et kulturelt og verdibasert

fellesskap som definerer plikten og hvem den gjelder overfor. Det er snarere en

moralsk forpliktelse og henvisning til universelle rettigheter og prinsipper som

her gjør seg gjeldende. Plikten til samarbeid henviser med andre ord til en gene-

rell plikt, og ikke en plikt som utgår fra et fellesskap.

3.5 MønsterEUs ulike målsettinger kobles sammen i strategien EU har utviklet. Dette gjør det

vanskelig å avgjøre om det er egeninteresser eller det generaliserbare som gjør seg

sterkest gjeldende. Den sterke fokuseringen på demokratiske prinsipper i transisjon-

sprosessen i Russland kan imidlertid sees som uttrykk for en vektlegging av moral-

ske hensyn. Respekt for demokratiske prinsipper og menneskerettigheter er ele-

menter som inngår i den moralske dimensjonen ved EUs utenrikspolitikk. Moral-

ske hensyn kan dermed bidra til å begrense endringen i fokus hos EU som en

nyttemaksimerende utenrikspolitisk aktør. Det ligger således klare moralske vurde-

ringer i russlandspolitikken. Slike synes imidlertid ikke som sådan alene å være

årsaken til at den finner sted. De er gjerne koblet til økonomiske interesser og

sikkerhet.

Grunnlaget for EUs handlinger er imidlertid klart. EU vil forsvare ”the universability

and indivisibility of human rights – civil, political, economic, social and cultural – as

reaffirmed by the 1993 World Conference on Human Rights in Vienna”, noe som

gir EU “[…] substantial political and moral weight” (Kommisjonen 2001b:3). Kan

man likevel innvende at EUs vektlegging av moralske hensyn kun gir uttrykk for en

instrumentell bruk av moralske begrunnelser? Den tette koblingen til økonomiske

og sikkerhetspolitiske spørsmål som gjøres i avtaleverket kan indikere en slik instru-

mentell bruk av argumenter. Det er derfor nødvendig å undersøke nærmere hvilke

hensyn som gjør seg gjeldende i EUs konkrete politikk. Tsjetsjenia kan i denne

sammenheng sees som ”the hard case”, hvor forpliktelser til prinsipper kan stå i et

motsetningsforholdtil interesser.


- 74 -

3.6 ”The Chechnya Irritant”Som nevnt innledningsvis ble Partnerskapsavtalen utsatt iverksatt med henvis-

ning til den første krigen i Tsjetsjenia, til tross for at avtalen lå klar til ratifisering

i juni 1994. Hensynet til menneskerettigheter grep her direkte inn i det over-

ordnede rammeverket for EU-Russland samarbeidet. EU stilte som et absolutt

krav at russiske myndigheter søkte en politisk løsning på konflikten i Tsjetsjenia

for å ratifisere Partnerskapsavtalen. EU krevde dessuten at russiske myndig-

heter la til rette forholdene for humanitær bistand til krigsområdene, og

at de aksepterte en sterkere tilstedeværelse for OSSE (Baranovsky 1997:482).

Det var ingen tvil om at det lå moralske vurderinger til grunn for beslut-

ningen.

Fredsslutningen i Tsjetsjenia i 1996 åpnet for gjensidig ratifisering og ikrafttredelse

av Partnerskapsavtalen (1.desember 1997). Ratifiseringen ble imidlertid foranle-

diget av en midlertidig traktat som trådte i kraft i 1996. Denne åpnet for at

handelsbestemmelsene i Partnerskapsavtalen kunne tas i bruk før ikrafttredelse

av hele traktaten. Det har vært argumentert for at unionens beslutning om å

ratifisere Partnerskapsavtalen med Russland, på tross av krigen i Tsjetsjenia og

grove brudd på menneskerettigheter, er et uttrykk for en pragmatisk og endog

kynisk Realpolitik fra EUs side (Hillion 1998:418). Hentydninger til at økono-

miske interesser i relasjon til Russland er gitt som begrunnelser, først og fremst

EUs avhengighet av russisk energileveranser. Avtalen ble heller ikke suspendert,

verken hele eller deler av den, da Russland gjenopptok sin krigføring i Tsjetsjenia

i 1999.61 Er det slik at økonomiske egeninteresser synes—å gå foran hensynet til

respekt for menneskerettigheter i Tsjetsjenia, eller står EU fast ved sin avtale-

baserte forpliktelse til moralske prinsipper?

61 Foranledningen til krigen var dels at tsjetsjensk opprørere hadde invadert naborepublikken Dagestan,man kanskje først og fremst den frykt en rekke bombeeksplosjoner i Moskva og andre russiske byer skapte(Blakkisrud og Godzimirski 2000). Selv om det ikke er bevist at eksplosjonene var knyttet til tsjetsjenskegrupperinger, ble det i russisk opinion skapt en generell aksept for å gjenoppta krigen. Det har sågar værthevdet at det var russiske myndigheter som selv iscenesatte aksjonen, og at det var myndighetene somsammen med tsjetsjenske opprøreres sto for innmarsjen i Dagestan (Russel 2002:4).


- 75 -

3.6.1 Et moralsk engasjement?

Utenrikspolitisk kommissær Chris Patten gjorde krigen i Tsjetsjenia til et ho-

vedtema i mars 2000, i sin tale om beskyttelse av menneskerettigheter på Euro-

parådets konferanse i Dublin. Han hevdet at situasjonen i Tsjetsjenia var spesielt

bekymringsfull, og at det derfor var en plikt for EU “[to] make a strong and

common stand following the appalling human rights abuses there” (Patten 2000a:3,

min innfelling). Patten hevdet at det var en moralsk plikt for EU å engasjere seg,

og henviste til et kollektivt samarbeid mellom regionale europeiske organisasjo-

ner: “We should all be involved”. Et slikt samarbeid “[…] can be an example of

effective complementarity between European regional organizations”(ibid). Patten

fokuserte videre på at man ikke måtte la russiske myndigheter “[go] forum shop-

ping” (ibid., min innfelling). Med dette refererte Patten til at russiske myndighe-

ter ville forsøke å spille den ene organisasjonen opp mot den andre i den hensikt

å utsette en fremforhandlet løsning. 62 Han understreket likevel at institusjonen

med hovedansvar for overholdelse av menneskerettigheter i Tsjetsjenia var rus-

siske myndigheter. ”They must live up to their obligations.”(ibid.:4).

Tsjetsjenia-problematikken ble også tatt opp på det 5. EU- Russland toppmøtet,

hvor Kommisjonens president Prodi spesielt påtalte forholdene i Tsjetsjenia. Han

la vekt på at forholdet mellom partene var tilstrekkelig solid til at det tålte virke-

lige, sågar akutte uenigheter om det han omtalte som ”the ”Chechnya irritant” in

our relations” (Prodi 2000:5). Han understreket at EU ikke utfordret Russlands

rett til, endog plikt til, bekjempelse av terrorisme og å opprettholde sin territo-

riale integritet. Kjernen i EUs kritikk mot russiske myndigheters militære ope-

rasjoner i den tsjetsjenske republikken lå imidlertid fast. Fra tidspunktet da de

militære operasjonene startet (høsten 1999) hadde EU, ifølge Prodi:

”[…] consistently raised our strong concerns over what is, in our view, the disproportionate use of force, the immensesuffering of civilians and the daunting human and humanitarian problems which have resulted from this operation”.

Det var med andre ord den uforholdsmessige bruken av tvangsmakt EUs kritikk

rettet seg mot. Det moralske aspektet gjorde seg gjeldende ved at EU ved å

62Patten nevner her både Europarådet og OSSE.


- 76 -

unnlate å handle ”[…] would have betrayed our most important shared values”

(Prodi 2000:4). Oppfordringene fra EU rettet seg derfor mot Russland som et

krav: ”[that] Russia resolutely carry out what it has offered to do”(ibid., min

innfelling). Implikasjoner av kravet var ønsket om adgang til og bedrede forhold

for alle humanitære organisasjoner. Dette innebar at også EUs egen humanitære

organisasjon, the Humanitarian Aid Office (ECHO), kunne involveres i republik-

ken.63 Det ble deretter stilt krav om etterforskning av påståtte overgrep begått av

alle parter,64 og: ”Finally, we still believe that there is no solution in Chechnya

without the launch of a tangible political process, however complex and arduous

this may be” (Prodi 2000:5). Prodi tok også opp temaet på det 7. toppmøtet

mellom Russland og EU i mai 2001, og budskapet lød likelydende og ble ytret

i en felles erklæring:

“We agreed upon the need to seek a political solution in Chechnya as a matter of urgency with due regard forsovereignty and the territorial integrity of the Russian Federation” (Joint Statement 2001a).

Systematisk gjennomgang av materialet viser at Tsjetsjenia-problematikken ble

tatt opp på de siste åtte toppmøtene. Dette innebærer at konflikten har vært på

dagsorden på alle toppmøter siden russiske myndigheter tok opp de militære

operasjonene i republikken. På toppmøtet som ble avholdt 4. november 2003 i

Roma, fremholdt EU at kritikken lå fast.65 Kommisjonen har dessuten gitt ofrene,

såkalte IDPs (Internally Displaced Persons) for den tsjetsjenske konflikten 20.5

millioner gjennom ECHO. Siden begynnelsen av den nåværende krisen i

Tsjetsjenia høsten 1999, har EU støttet med nesten 70 mill., noe som gjør

EU til den største bidragsyteren i regionen (Presseuttalelse fra Kommisjonen

16/10/2002).66

EUs strategi med bruk av moralske argumenter og henvisning til menneskeret-

tigheter forsterkes ytterligere når man ser på den russiske føderasjons politiske

63 At ECHO kan involveres i kriseområder er også en forutsetning for at Kommisjonen gir støtte til humanitæreoperasjoner.64 Europarådet krevde i denne forbindelse at et Haag-liknende krigsforbrytertribunal skulle settes opp avFN for å reise tiltale mot viktige russiske og tsjetsjenske ledere som krigsforbrytere ansvarlige for systematiskedrap og “forsvinninger” i Tsjetsjenia (Guardian 4.april 2003).65 Uttalelsen finnes på: www.eur.ru/en/p_399.htm66 PRESS RELEASE: COMMISSION PRESS ROOM: 16/10/2002.


- 77 -

agenda. Dette er tatt inn som en del av Strategiplanen for 2002-2006. Den

russiske føderasjon har samme målsettinger som EU, men nevner ikke Tsjetsjenia.

Dette tyder på at forpliktelsen til menneskerettigheter og overholdelse av slike

prinsipper er en målsetting EU står alene om i Tsjetsjenia-sammenheng. Analy-

sen viser at moralske hensyn fungerer som en begrunnelse for EUs tilnærming

til russisk Tsjetsjenia-politikk. Respekt for menneskerettigheter fremheves som

en viktig forutsetning for samarbeidet. Kommissær Poul Nielson hevder således

at incentivet til humanitær støtte i Tsjetsjenia “[is] not just a moral imperative -

it is also an international responsibility” (presseuttalelse fra Kommisjonen 2002,

min innfelling).67

3.6.2 ”Næse til Berlusconi”

Kommisjonens gjennomgang av russlandspolitikken Communication from the

Commission to the Council and the European Parliament on relations with Russia (COM

(2004)106, 9. februar 2004) synes å være et resultat av EU-Russland toppmøtet

i Roma i november 2003. På toppmøtet ga daværende halvårsformann, Italias

ministerpresident Silvio Berlusconi, sin uforbeholdne støtte til den russiske

presidenten.68 Dette gjaldt både i Yukos-saken og i forbindelse med krigføringen

i Tsjetsjenia. Dette til tross for at Kommisjonen kun få timer i forveien hadde

påtalt forholdene i Tsjetsjenia. Den danske avisa Politiken skrev i etterkant av

møtet at dette ”[…] fik de andre EU-lande til at give det italienske EU-form-

andskap en uofficiel næse” (Politiken 10. februar 2004). ”Næsen” manifisterte seg

i en presseuttalelse dagen etter, hvor Kommisjonens talsmann, Reijo Kemppinen

hevdet: ”Vi deler ikke synspunktene til statsminister Berlusconi verken når det

gjelder situasjonen med Yukos, eller den tidligere eller nåværende situasjonen i

Tsjetsjenia”, og la til: ”Holdningen til Kommisjonen og medlemslandene er, så

langt vi kjenner til, ikke helt den samme som det synet som ble uttrykt torsdag

(Reuters 7. november 2003). Dette vitner blant annet om at det foreligger visse

67 PRESS RELEASE: COMMISSION PRESS ROOM: 16/10/2002.68 Berlusconi hevdet å være president Putins forsvarer i kritikken mot krigen i Tsjetsjenia; [...]selv om hanikke har bedt meg om det”. Berlusconi mente dessuten å ha ”sikre informasjoner” om at Yukos har bruttrussisk lov; ”Jeg kjenner Putin godt nok til at jeg personlig kan garantere at han har en presis forståelse avskillet mellom den utøvende og den lovgivende makt” (Reuters, 7.november 2003).


- 78 -

normer, hvor brudd på normene medfører sanksjoner, her mot Berlusconis’ Alle-

ingang. EUs holdning til Tsjetsjenia ligger fast, og EU fordømmer russisk krig-

føring i Tsjetsjenia på et moralsk grunnlag.

3.6.3 Koster EUs Tsjetsjenia-politikk?

Analysen hittil har vist at EU bruker moralske begrunnelser for sitt engasjement

i Tsjetsjenia-problematikken. Det må imidlertid også være slik at dersom men-

neskerettigheter er et absolutt kriterium for samarbeid i henhold til menneske-

rettighetsklausulen, vil EU uansett andre interesser ikke godta politikken i

Tsjetsjenia. Der foregår det grove menneskerettighetsbrudd (Amnesty Interna-

tional 2002). EU hevder således å stå fast ved sin prinsipielle holdning til over-

holdelse av menneskerettigheter. EU vil bruke mulighetene som ligger i den

etablerte politiske dialogen, handelsforbindelser med Russland og eksterne

assistanseprogram til å forfølge disse målsettingene (Kommisjonen 2001c:4).

Etter gjenopptakelsen av krigen, kom Rådet i desember 199969 til at det måtte

“ta konsekvensene av situasjonen”. Implementeringen av Fellesstrategien skulle

revurderes, enkelte bestemmelser i PCA suspenderes og økonomisk bistand gjen-

nom TACIS 2000 tilegnes begrensede områder, som menneskerettigheter og

rettstatsprinsipper. Deklarasjonen endte med en følelsesladet oppfordring:

”Russia is a major partner for the European Union. The Union has constantly expressed its willingness to accompanyRussia in its transition towards a modern and democratic state. But Russia must live up to its obligations if thestrategic partnership is to be developed. The European Union does not want Russia to isolate herself from Europe”(European Council 1999).70

Møtet i General Affairs Council 24. januar 2000 kom imidlertid til den konklu-

sjon at man i realiteten hadde få effektive sanksjonsmuligheter overfor Russland.

Man innførte en serie “pseudo-sanksjoner”, som i utgangspunktet ikke rammet

Russland spesielt hardt (Lynch 2003b:60).71 Videre satt man Tsjetsjenia- konflik-

69 Helsinki European Council, Declaration on Chechnya, 10. desember 1999.70 Helsinki European Council: Declaration on Chechnya, 10. desember 1999.71 Det dreide seg blant annet om suspendering av underskriften på en vitenskaps- og teknologiavtale,tilbakeholdelse av matforsyninger til Russland, omprioriteringer av TACIS-programmet i retning avdemokratibygging og redusert fleksibilitet med hensyn til russiske brudd på Partnerskapsavtalen.


- 79 -

ten på listen over “issues of disagreement and concern” (Haukkala 2000:36).

Kunne tiltakenes karakter tyde på at EUs langsiktige forbindelser med Russland

ble vurdert som viktigere enn Tsjetsjenia-spørsmålet, og derfor var ensbety-

dende med at EU hadde anlagt en mykere holdning til Russlands maktbruk?

Det empiriske materialet gir ikke grunnlag for å hevde at EU faktisk bruker alle

mulighetene som ligger i avtaleverket, og som det er redegjort for i punkt 3.3.1

og 3.3.2. Fra EUs side er det gjentatte ganger understreket at økonomiske sanks-

joner ikke er ansett å være et effektivt virkemiddel i håndteringen av krisen. Til

grunn lå snarere en frykt for å begå en ”historisk feil” ved å isolere Russland, slik

det skjedde etter 1917 (Patten 1999:1). Det var imidlertid bred enighet fra EUs

side om at Tsjetsjenia-konflikten satte samarbeidet mellom unionen og Russ-

land på en vanskelig prøve. Spesielt de russiske aksjonene og gjentatt bruk av

“disproportionate military force”, samt russernes ignorering av nødvendigheten

av å finne en politisk løsning på krisen, førte til en total fordømmelse. Russiske

myndigheters holdning til de menneskelige konsekvensene i krigen ble også

fremhevet. På den andre siden ble det understreket:

“[…] we all know that is only by trying to maintain that partnership that we have any chance of getting theRussians to heed our message. That is the awful dilemma […] The Russians must recognize that they cannotdismiss our concerns out of hand. We want closer friendship and understanding but those things are a two-waystreet” (Patten 1999:3).

EU fremhevet at russiske myndigheters framferd i republikken fikk konsekven-

ser for forholdet til EU, til det internasjonale samfunn som helhet og for landets

rolle som politisk og økonomisk partner (Patten 1999). Vel og merke uten at det

ble spesifisert konkrete implikasjoner for forholdet til verken EU eller omverde-

nen for øvrig.

Åtland (2003:42) hevder EU har små muligheter til å gripe inn, direkte eller

indirekte, i Russlands håndtering av konflikten. Omfattende økonomiske sanks-

joner fra EUs side har så langt ikke vært aktuelle. Dette forklarer han med bak-

grunn i EUs avhengighet av Russland på energiområdet. EU selv nevner ikke

energi som begrunnelse for hvorfor økonomiske sanksjoner ikke fremstår som


- 80 -

reelle alternativ for EU. Dette kan, i henhold til Åtland, tolkes som at EU i liten

grad har vært villig til å ofre sine økonomiske interesser i et forsøk på å presse

Russland til forhandlingsbordet, selv om dette er et mulig alternativ. Russlands

mottagelighet for slikt press vurderes uansett som liten. Dette er trolig grunnen

til at EU har valgt å konsentrere seg om andre sider ved sitt forhold til Russ-

land.72

I henhold til en moralsk logikk, vil imidlertid slike begrunnelser kunne tolkes

som inkonsistente. Spesielt i lys av den strenge sanksjonsformen som ble brukt i

1994, da Partnerskapsavtalen ble utsatt ratifisert, kan aversjon mot bruk av øko-

nomiske sanksjoner fra EUs side tolkes i lys av egeninteresser EU har i samarbei-

det. I lys av konsekvenslogikk kunne EU i sin ytterste konsekvens simpelthen

latt være å engasjere seg i problematikken. På den annen siden ville man i hen-

hold til moralsk logikk forvente at EU tok i bruk alle tilgjengelige instrumenter

for å fremme moralske prinsipper. På bagrunn av en moralsk logikk fremstår

derfor denne argumentasjonen som inkonsistent. EU ga imidlertid uttrykk for

en tro på at dialog vil gi de mest hensiktsmessige konsekvensene for menneske-

rettighetssituasjonen i Tsjetsjenia.

Anvendelsen av sanksjoner er imidlertid omstridt. Det kan argumenteres for at

økonomiske sanksjoner uansett ikke ville hatt den ønskede effekt på russisk

krigføring i Tsjetsjenia. Innvendinger mot bruken av sanksjoner retter seg først

og fremst mot negative humanitære konsekvenser. Sanksjoner øker humanitære

lidelser, de kompliserer arbeidet for humanitære organisasjoner og politiserer

humanitære hjelpeoperasjoner (Minear 1998:238). En slik vurdering av sanks-

joner vil jeg komme tilbake til i kapittel 6, hvor jeg undersøker nærmere meto-

den og virkemidlene EU gjør bruk av.

72 Partnerskapsavtalen tar også hensyn til at Russland vil definere seg selv som en stat i forhold til EU, og imindre grad som et objekt for integrasjon i EUs regionaliseringsprosjekter og samarbeidsordninger (Flikke2003:281). Dette var ikke minst klart gjennom Putins krav til EU-formann Danmark etter gissel dramaet iMoskva oktober 2002. Putin satt Russlands interesser som stat (kamp mot terrorisme) foran Russlandsbilaterale dialog med EU.


- 81 -

3.6.4 Vurderinger i lys av 11. september 2001:

Putins ”Carte Blanche”?

For Vladimir Putin ble kampen mot internasjonal terrorisme en prioritet som

kunne forsvare en ny, pragmatisk tilnærming til USA (Lynch 2003b:5). Moskvas

tsjetsjenske krig gjorde en slik tilnærming både nødvendig og naturlig: ”Moscow

was not joining Washington’s war on terror, but exactly the other way aound”

(Trenin 2003:1). Ved å erklære solidaritet med USA fikk Putin anledning til å

tone ned det etnisk-separatisktiske elementet i den tsjetsjenske konflikten,

og i stedet definere krigen inn i et bilde av islamsk fundamentalisme og

internasjonal terrorisme. Dette ble ytterligere forsterket etter gisselaksjonen i

Beslan.

De avslørte forbindelsene mellom tsjetsjenske opprørere på den ene siden og

Taliban og al Quaida på den andre, rettet en klar anklage mot tsjetsjenere for

terroristangrepene i Moskva i 2002 (angrepet mot operaen) og i 2003 (selvmords-

bombere på rockekonsert), foruten angrepet på Moskvas t-bane i februar 2004

og gisselaksjonen i skolen i Beslan. Hendelsene ble ansett å styrke oppfatningene

om truslene fra Nordkaukasus’ terrornatur. John Russel (2002:1) hevder 11.

september har ført til at krigen Russland utkjemper i den tsjetsjenske republik-

ken, mot ”[the] plague of the 21th century”, islamsk fundamentalisme, legitime-

res. Ifølge ham har derfor vestlige ledere tonet ned kritikken og gitt president

Putin et carte blanche for håndtering av tsjetsjenske opprørere, foruten den sivile

befolkningen i krigsområdene. Vestlig kritikk rettet seg før 9/11 mot brudd på

menneskerettigheter, mens etter er diskursen rettet mot “[the] cancer of inter-

national terrorism” (Russel 2002:6).

På toppmøtet i Brussel 3. oktober 2001 var Tsjetsjenia på agendaen for møtet,

men i den felles erklæringen partene sendte ut etter møtet ble det kun slått fast

at president Vladimir Putin ”briefet” EU om situasjonen i Tsjetsjenia.

Meningsforskjellene som tidligere ble omtalt i sterke ord, ble nå omtalt som ”an

exchange of view” (Joint Statement 2001b). I den samme uttalelsen ble det

fremhevet:


- 82 -

“Russia and the European Union, each in its own territory and with due regard for the rule of law and fordemocratic principles, will show no leniency towards any persons or organizations involved in terrorist activities andwill ensure that their territories are not used as terrorist bases or safe havens” (ibid.).

Ved den spesielle situasjonen som oppsto etter 11. september og partenes behov

for å vise motstand mot trusselen fra internasjonal terrorisme, fremkom det som

ikke tidligere er fremkommet i materialet: Tsjetsjenia nevnes i sammenheng

med internasjonal terrorisme.73 Koblingen synes med andre ord spesiell i forbin-

delse med terrorangrepene og som et unntak mer enn bekreftelse på det gene-

relle synet EU har på konflikten. Patten understreket det som synes å være EUs

posisjon da han i en tale i Strasbourg 14.mai 2002 hevdet:

”Our position remains simple and clear. We condemn terrorism world-wide, including in Chechnya. Our calls for apolitical solution which, without prejudice to the territorial integrity of the Russian Federation, satisfies the majorityof the Chechen people, does not undermine our support for the fight against terrorism everywhere” (Patten 2002c:2).

Tsjetsjenia fortsetter å være et betent tema i relasjonen til Russland. En uke før

toppmøtet i St. Petersburg slutten av mai 2003 ble det spekulert i om det ikke

ville bli gitt en felles erklæring fra partene, en gjentakelse av situasjonen fra det

forrige toppmøtet i Brussel. EU krevde å inkludere en formulering om Tsjetsjenia.

Dette ble konsekvent tilbakevist av Putin (Financial Times 30.mai 2003). Resul-

tatet på toppmøtet i St. Petersburg ble imidlertid den samme koblingen mellom

Tsjetsjenia og terrorisme som vi så etter 11. september. De mest sensitive

bemerkningene om konflikten ble fjernet. De resterende ble plassert i en

seksjon som omhandlet kampen mot internasjonal narkotika og terrorisme (ibid.).

Terroranslagene rettet mot New York og Washington i september 2001 hadde

den implikasjon for EUs politikk overfor Russland i Tsjetsjenia, at konflikten

nå er koblet til sikkerhetspolitiske betraktninger; kampen mot internasjonal

terrorisme.

3.7 OppsummeringAvtaleverket EU har utarbeidet retter fokus mot universelle prinsipper, som ut-

vikling av demokratiske prinsipper og respekt for menneskerettigheter. Avta-

73 Fra russisk side er denne koblingen imidlertid ikke ny; hendelser i Tsjetsjenia, Dagestan og Moskva harvært fremstilt som Putins ”grønne lys” for invasjon av den tsjetsjenske republikken for å ”ta årsakene tilinternasjonal terrorisme ved roten”, eller som Putin uttalte det; ”to waste the terrorists even on the toilet”(Russel 2002:5).


- 83 -

lemessig synes således russlandsstrategien motivert av moralske hensyn. Denne

analysedelen har vist at selv om det moralske imperativet å hjelpe benyttes som

en begrunnelse, er det sjelden at slike moralske begrunnelser direkte fremsettes

som argument for samarbeidet. Slike målsettinger kobles snarere til andre be-

grunnelser. Utviklingen av demokrati og økonomiske reformer kobles sammen.

Det er gjennomgående i avtaleverket at disse målsettingene opptrer sammen. De

sees som likestilte målsettinger. På tross av kritikk mot russiske myndigheters

kontroll med mediene og respekt for ytringsfrihet generelt, innfraører EU ingen

sanksjoner, selv om det i avtaleverket åpnes for en slik bruk. Utviklingen av

demokratiet i Russland kobles også til sikkerhetsmessig stabilitet, og sees som en

langsiktig konfliktforebyggende strategi. Det åpnes derfor for muligheten for at

egeninteresser i samarbeidet gjør seg gjeldende.

Videre viste testcaset Tsjetsjenia at EUs engasjement er moralsk motivert. EU

kunne latt være å engasjere seg overhode. Menneskerettighetsklausulen uttryk-

ker en sterk moralsk forankring, og ble brukt ved å utsette ratifiseringen av

Partnerskapsavtalen i 1994. Bruk av virkemidler som omfattende økonomiske

sanksjoner eller å oppheve Partnerskapsavtalen, betraktes imidlertid ikke som

aktuelle i den nåværende konflikten, slik det var i 1994. Politikken EU fører er

dermed ikke konsistent, da gjenopptagelsen av krigen i 1999 ikke førte til at EU

benyttet seg av suspenderingsklausulen. EU opptrer derfor ikke med en konsis-

tent politikk overfor Russland i Tsjetsjenia-problematikken.

EUs tilnærming til Tsjetsjenia er henvisning til en fredelig, politisk løsning på

konflikten. Gjennom multilateralt samarbeid og ved politisk press som viktigste

virkemiddel vil EU overtale den russiske føderasjon om nødvendigheten av en

politisk løsning og respekt for rettighetene til de sivile som er fanget i konflik-

ten. EUs valg av virkemidler for å håndtere Tsjetsjenia-problematikken er såle-

des gjennom politisk press. Hensynet til å bevare åpne kommunikasjonskanaler

og vektlegging av dialog synes å stå sterkt.

Den moralske logikken kan imidlertid sies å ha vært en justerende faktor over

tid på russlandpolitikken. EU har forpliktet seg til menneskerettigheter på en


- 84 -

slik måte at det ville være vanskelig for EU å utelate Tsjetsjenia ved å unnlate å

påtale forholdene. Dette bekrefter at en opprettholdelse av politikken også må ta

hensyn til moralske vurderinger, men at slike hensyn alene ikke kan forklare

EUs politikk. EU opptrer etter dette ikke fullt ut som en rettighetsbasert aktør.

Universelle prinsipper fremstår som viktige i utenrikspolitikken, men EU er

ikke en konsistent aktør. Slike moralske overveielser er derfor ikke tilstrekkelige

for å forklare politikken.

Gjennom koblingen mellom demokrati og utvikling av et markedsliberalt styre

i Russland, og de sikkerhetsmessige interessene som synes å gjøre seg gjeldende,

vil slike egeninteresser vurderes i de følgende kapitlene. Neste kapittel tar for seg

økonomiske interesser EU har i samarbeidet. Kapittel 5 vil vurdere sikkerhets-

politiske spørsmål.


- 85 -

Kapittel 4.Økonomiske interesser4.1 InnledningEUs utenrikspolitiske strategi har moralske elementer som gjør seg gjeldende i

relasjonen til Russland, som vist i forrige kapittel. Også i økonomisk forstand er

Russland et land i transisjon, fra en planbasert løsning til et markedsliberalt øko-

nomisk styresett. Analysen i kapittel 3 viste videre at utvikling av markedsøkonomi

ofte kobles til respekt for demokratiske prinsipper. Moralske vurderinger, som

hensynet til den demokratiske utviklingen og respekt for fundamentale rettig-

heter har ikke tilstrekkelig forklaringskraft for hva som kan forklare EUs russlands-

strategi. Er det da likevel slik at mer tradisjonelle perspektiver på utenrikspoli-

tikk kan forklare strategien? Er det ønsket om økonomisk vinning i tråd med

nyliberale teorier som ligger bak denne politikken?

Siden den finansielle krisen i 1998, som markerte slutten på den første perioden

av Russlands ”bumpy post-Soviet transistion”, har Russland ifølge Kommisjo-

nen (2004:9): ”[…] come a long way on the road of growth and economic

stability”. De siste handelsstatistikkene viser at EU er Russlands viktigste han-

delspartner og står for om lag 37 % av Russlands totale utenrikshandel (ibid.:14).

Denne andelen vil ventelig stige til over 50 % når EU utvides til å omfatte

Russlands tradisjonelle handelspartnere i‘Øst-Europa. Til sammenligning utgjør

handelen med Russland om lag 4 % av EUs samlede utenrikshandel. EU står

ellers for mer enn 2/3 av de utenlandske investeringene i Russland og er landets

største kreditor (Vahl 2001:5). Etter dette kan det synes å være grunnlag for å

hevde at EU i handelsøkonomisk forstand er viktigere for Russland enn Russ-

land er for EU (Åtland 2003:34).74

Russlands posisjon i det internasjonale samfunn, og i forhold til EU, kan videre

karakteriseres som geoøkonomisk (Flikke 2003:289). I dette ligger at Russlands

74 I 2000 var den bilaterale handelen (import og eksport) på 65 mrd. euro, med et handelsunderskudd forEU på 25 mrd. euro. Tallene er hentet fra det 9. bilaterale møtet mellom EU og Russland, 29.mai 2002.


- 86 -

sentrale europeiske rolle er tett knyttet til russiske energiressurser. Hele 41 % av

EUs gassimport i 2000 kom fra Russland. Den russiske gassen representerte 16

% av EUs totale gasskonsum. I 1999 kom 21 % av EUs netto oljeimport fra

Russland og dette representerte 16 % av EUs totale oljekonsum (EUs bakgrunns-

notat til toppmøtet med Russland i Moskva 29.mai 2002).75 Dette gjør EU til

hovedmottaker av russisk energieksport, og Russland til en av de største leveran-

dører av energi til unionen. Prognosene for de neste tiår tyder på at den russiske

olje- og gasseksporten til EU vil øke ytterligere, blant annet som resultat av EUs

utvidelse østover (Vahl 2001:25). Kan EUs vektlegging av et samarbeid med

Russland forklares av EUs avhengighet av russisk energieksport?

Den skjeve handelsbalansen kan sies å være i EUs egeninteresse dersom EU

forventer økonomisk gevinst i et kortsiktig perspektiv. EU som Russlands vik-

tigste handelspartner vil med dette utgangspunktet tjene økonomisk på å presse

prisene på russiske råvarer ned. Det vil være formålstjenlig for EU å opprett-

holde det skjeve mønsteret for handel. Det kan imidlertid også argumenteres for

et syn på EU som en aktør som tilrettelegger for økonomisk samarbeid og in-

kludering i et langsiktig perspektiv (Flikke 2003:294). Motiver for en slik til-

nærming kan være unionens tilgang til russisk energi, og en bedring i vilkårene

for investering i Russland. Som tilrettelegger for økonomisk interaksjon mellom

EU og Russland, vil EU forventes å tjene økonomisk på å inkludere Russland i

et bredere samarbeidsmønster og søke å endre det skjeve handelsmønsteret. I

den hensikt å undersøke om EU handler på bakgrunn av økonomiske egeninte-

resser i et kortsiktig eller langsiktig perspektiv, vil kapitlet vurdere hypotesen:

Strategien EU har utviklet mot Russland kan forklares ved at EU forventer

å oppnå:

A) en kortsiktig økonomisk vinning eller;

B) en langsiktig økonomisk gevinst.

75 Bakgrunnsnotatet finnes på: www.europa.eu.int/comm/external_relations/russia/summit_05_02/index.htm


- 87 -

Jeg vil med andre ord vurdere om strategien begrunnes ut fra argumenter

om‘økonomisk gevinst for EU. Først undersøker jeg generelle handelspolitiske

spørsmål. Begrunnes handelsøkonomiske interesser EU har i russlandsstrategien

med henvisning til en kortsiktig eller langsiktig gevinst for EU? Deretter vil jeg

vurdere om argumentene henviser til en langsiktig‘økonomisk gevinst ved at

Russland anses som et nytt marked for EU. Investeringer i det russiske markedet

vil vurderes, og videre betydningen av russisk medlemskap i WTO. EUs avhen-

gighet av russisk energi vil vurderes til slutt.

4.2 Økonomisk gevinst i et kortsiktig perspektiv?Russland er gitt MFN-status (Most Most-Favored-Nation) av EU (PCA 1994,

artikkel 5). Dette innebærer at ingen handelsrestriksjoner er i bruk, bortsett fra

på eksport av visse stålprodukter. Det har også vært en økning i den bilaterale

handelen (Kommisjonens delegasjon i Moskvas sider).76 I tråd med friskmeldin-

gen av den russiske økonomien har handelen økt substansielt i 2000 og 2001,

etter den sterke nedgangen i russisk økonomi med rubelkrisen høsten 1998.

Handelsbalansen er, som nevnt, skjev. Dette gjelder på to ulike måter. EU er

udiskutabelt Russlands største handelspartner og står for ca. en tredjedel av Russ-

lands import og eksport, mens Russland er EUs sjette største eksportmarked.

Mønsteret for handel med produkter er også skjevt. Russland eksporterer ho-

vedsakelig brensel, råmateriale og halvfabrikkerte produkter. Vesteuropeiske land

eksporterer på sin side i hovedsak maskiner, transportutstyr og helfabrikerte

varer. Det er argumentert for at dette setter Russland i en ” ”colonial” position”

i handelsrelasjonen til EU (Gower 2000:70-72).

Sett fra EUs side kvalifiserte ikke russisk økonomi til betegnelsen markeds-

økonomi. I Partnerskapsavtalen brukte man i stedet betegnelsen overgangs-

økonomi (”economy in transistion”), hvilket innebar at EU tross en generell

åpning av det indre marked, forbeholdt seg retten til å fastholde visse tollbarrierer

for å beskytte egne interesser. Etter EUs syn var det ikke tale om fri og rettferdig

76 Delegasjonens sider finnes på www.eur.ru/en/index.htm.


- 88 -

konkurranse. Man ønsket derfor å beskytte deler av egen produksjon mot rus-

sisk dumping av statsstøttede varer (Åtland 2003:36). Chris Patten (2002b:2) har

hevdet at EU og Russland har komplementære økonomier. Det er nærliggende

å tolke dette dit hen at Russland produserer og eksporterer (rå)varer EU ønsker

til en lav pris, mens EU produserer varer for eksport til en tilsvarende høy pris.

Dersom EU argumenterer klart for et ønske om at Russland skal forbli den

viktige eksportøren av råvarer og halvfabrikkerte varer, og den skjeve handels-

balansen således opprettholdes, kan dette sies å være i EUs økonomiske egenin-

teresse i et kortsiktig perspektiv. Kostnadsnivået på disse varene kan holdes på et

lavt nivå, mens EU selger sine varer til en høyere pris. En slik situasjon kunne en

tenke seg etter utvidelsen til sentral- og østeuropeiske stater (SØE), som tidli-

gere har stått for den samme eksporten til EU og slik sett konkurrert med Russ-

land. Med innlemming av SØE- landene i EU, vil imidlertid unionen ønske

samme standarder på varer fra disse landene, og ved dette øke den økonomiske

veksten i unionen som helhet. Behovet for billige råvarer vil derfor fremdeles

være til stede. I et kortsiktig perspektiv kan det argumenteres for at det vil være

i EUs egeninteresse å beholde en skjev handelsbalanse.

På toppmøtet i Brussel i mai 2002 ga imidlertid EU, som den første handels-

makten, Russland status som et land med markedsøkonomi. Kommisjonens pre-

sident Prodi (2002) uttalte i denne sammenheng: “for Russia, this announcement

is pregnant with political symbolism and a further step in shedding the economic

baggage of the cold war”.77 Dette kan anses som et viktig vendepunkt med

betydelige implikasjoner for det økonomiske samarbeidet. EU som aktør med et

kortsiktig perspektiv på økonomisk gevinst synes her å ha skiftet fokus:

”[…] the European Commission will immediately set the legislative wheels in motion in order to formaliseRussia’s new Market Economy Status (MES) which should take only a matter of months. This will require amodification of the EU’s trade defence legislation” (ibid.)

EU synes å ha skiftet fokus ved å gi Russland status til markedsøkonomi. Med

dette er også det kortsiktige perspektivet forandret til et mer langsiktig perspek-

77 (IP/02/775-Brussel29.mai).Uttalelsen finnes på www.europa.eu.int/comm/external_relations/russia/summit_05_02/ip02_775.htm.


- 89 -

tiv ved at de to økonomiene er komplementære. Utvidelsen av EU vil innebære en

utjevning av det skjeve handelsmønsteret:”it is not surprising that our economies

are complementary; nor that after enlargement the EU will account for as much as

half of Russia’s trade” (Patten 2002b:2). Det argumenteres for at statusskiftet vil

innebære at utvidelsen vil åpne for nye utfordringer og muligheter for russisk øko-

nomi og gi Russland tilgang til de nye medlemsstatenes markeder (ibid.).

4.3 Økonomisk gevinst i et langsiktig perspektiv?Utvidelsen av EU vil ha konsekvenser for russisk tilgang til EUs markeder. De

sentral- og østeuropeiske landendes tilslutning til EUs institusjonelle aquis vil

også innebære en etterlevelse av reglene for handel fastsatt i Partnerskapsavtalen.

Direkte effekter vil først og fremst rette seg mot lavere tollbarrierer, men et felles

rammeverk av regler gir også forenklede regler for handel. Det kan argumente-

res for at dette vil øke stabiliteten og gjennomsiktigheten for handel og økono-

miske relasjoner. Det fremheves eksempelvis at utvidelsen forventes å aksellerere

økonomisk vekst innen det utvidede EU, og at dette vil føre til en økt etterspør-

sel etter import (Kommisjonens delegasjon i Moskvas sider).78 Russland, under-

strekes det, er i en god posisjon til å dra fordel av en slik økonomisk vekst ”given

its geographical proximity to the expanding markets” (ibid.).

I tillegg arbeides det med å etablere en effektiv og passende tvisteløsnings-

mekanisme under Partnerskapsavtalen. Dette er i tråd med forventningen om

EU som tilrettelegger for økonomisk inkludering, i tråd med hypotese B), hvor

en viktig komponent er å bygge Russland inn i en struktur for løsning av tvister,

basert på et rettslig grunnlag. Den økonomiske egeninteressen EU har i en slik

tilnærming bygger opp under påstanden om at EU ser relasjonen til Russland i

et langsiktig perspektiv. Samarbeidet ble også beskrevet i et langsiktig perspektiv

av Prodi (2002:2):

“As our economy relations deepen, our exchanges of know-how, ideas and technology will develop. The EU needsRussia, and Russia needs the EU. And both Russia and the EU will benefit from enlargement”.

78 Delegasjonens sider finnes på www.eur.ru/en/index.htm.


- 90 -

En strategi med et langsiktig perspektiv sammenfaller med den russiske presidents

ønske om økonomisk integrasjon med EU:

“[The President] has repeatedly underlined Russia’s commitment to strengthen partnership with the EU, in acontext in which Russian foreign policy is increasingly driven by economic interests” (den russiske føderasjonspolitiske agenda i Strategiplanen 2002-2003, min innfelling).

EU vurderer samarbeidet med Russland på det økonomiske området med ut-

gangspunkt i at “[…] there is close complementarity between the EU and Russian

economies, hence significant advantages from deeper economic integration

[which] will accrue to both sides” (Kommisjonen 2004:14, innfelling). EU

argumenterer med andre ord for at EU og Russlands økonomiske potensial og

interesser er komplementære, og at EU forventer å tjene på et samarbeid i et

langsiktig perspektiv.

4.4 MønsterSamtidig som EU bruker en inkluderende politikk overfor Russland, og med

dette søker økonomisk gevinst i et langsiktig perspektiv, ser man imidlertid også

at EU har søkt å fremme kortsiktige økonomiske gevinster. Dette fremkommer

spesielt tidlig i materialet, før mai 2002. Videre kan EU også vise seg å bli en

betydelig konkurrent for Russland i en senere fase. Allerede i dag taper Russland

store penger på EUs importkvoter og antidumpingtiltak.79 Det er lite som tyder

på at EU er innstilt på å avvikle kvoteordningene, og det nylige oppsvinget i

Russlands korneksport har fått EU til å true med handelskrig og importkvoter.

Dette tar imidlertid ikke bort den langsiktige komponenten ved EUs strategi.

4.5 Et felles- europeisk økonomisk rom: Russland somfremtidig marked

Den langsiktige strategien EU har utviklet, legger vekt på Russland som et

potensielt nytt marked for EU, også uavhengig av utvidelsen (Kommisjonen

79 Ifølge Det russiske utenriksministeriet skal tapene beløpe seg til om lag 2,5 mrd USD (Baranovsky2002:29). Åtland (2003:38) påpeker imidlertid at man ikke uten videre kan feste lit til dette tallet ”pga.måten det er regnet ut på”.


- 91 -

2001c:1). Den positive økonomiske utviklingen i Russland er således i EUs

egeninteresse i et langsiktig perspektiv. Først og fremst på grunn av størrelsen på

markedet og Russlands naturressurser, blir landet ansett å ha et stort potensial for

videre vekst (ibid.). Selv om den lave levestandarden i Russland og størrelsen på

markedet gir muligheter for eksport og investeringer, er dette klart betinget av

at Russland gjennomfører økonomiske reformer som forbedrer investerings-

klimaet (ibid.).

Partnerskapsavtalen sees således som et instrument som legger grunnlaget for

handel og økonomiske relasjoner, foruten å bringe Russland; ”[…] more in line

with the legal framework of the single European market and the World Trade

Organisation” (Kommisjonen 2001c:1). Et av hovedformålene med avtalen er

konsolidering av de økonomiske reformene i Russland (Fellesstrategien 1999,

del 2, punkt 2a).80 Den russiske økonomien er imidlertid ustabil, og denne situa-

sjonen søker EU å avhjelpe. Dette har vært EUs strategi gjennom hele perioden,

og spesifiseres i Strategiplanen 2002-2006 (Kommisjonen 2001c). Formålet er

hjelp i overgangen til markedsøkonomi (Kommisjonen 2001c:15). Dette bygger

opp under argumentet om at EU tilrettelegger for økonomiske relasjoner, med

det formål å oppnå en langsiktig økonomisk gevinst. Overgangsperioden krever

modernisering av teknologi og styring i de sosio-økonomiske institusjoner, hvor

EU fremstår som en naturlig partner (Kommisjonen 2001c:15). Konsoliderin-

gen av et markedsliberalt styre blir fremhevet gjennom hele materialet, og EU

ser seg som en avgjørende aktør med hjelpen som gis:

”EC assistance is in a position to play a crucial role in this process, thanks to the direct links with the PCAstructures and to the EC’s place in WTO negotiations.”(Kommisjonen 2001c:18).

Utvikling av ulike sektorer som helse, utdanning og sosial velferd er områder

EU støtter i denne prosessen, og det er i EUs interesse å hjelpe Russland i

80 Den russiske føderasjons politiske agenda har også vært opptatt av dette og fått bred internasjonal støtte,inkludert fra EU. Etter presidentvalget i mars 2000 ble et liberalt tiårig strategisk sosioøkonomisk og politiskprogram godkjent. Programmet har som mål en bærekraftig høy økonomisk vekst (gjennomsnittlig 5%)som vil tillate Russlands BNP å øke med 70% ved slutten av tiåret (den russiske føderasjons politiske agendai Strategiplanen 2002-2006).


- 92 -

transisjonsperioden (Kommisjonen 2001c:16). Hjelp i transisjonsprosessen kan

vurderes i lys av moralsk logikk og tas til inntekt for moralske begrunnelser, som

redegjort for i kapittel 3. Det synes imidlertid klart her at bakgrunnen for den

økonomiske støtten i transisjonsperioden er knyttet til utviklingen av et markeds-

liberalt styre i Russland. Dette kan dermed tas til inntekt for det syn at EU er en

tilrettelegger for økonomisk interaksjon.

Som vist i kapittel 3, er utviklingen i Russland imidlertid ikke kun knyttet til

utviklingen av markedsøkonomi. Det legges vekt på at den økonomiske utvik-

lingen må foregå parallelt med en demokratisk utvikling. Dette er et forhold

som vanskelig kan forklares ut fra rene økonomiske interesser i et kortsiktig

perspektiv. I et langsiktig perspektiv kan man imidlertid hevde at EU handler ut

fra hva som kan bidra til etablering og konsolidering av markedsøkonomi, hvor

dette er tett knyttet til utviklingen av og respekt for demokratiske prinsipper.

Vektlegging av demokratiske prinsipper og markedsliberale standarder for ut-

vikling av den russiske økonomien, kan imidlertid også sees i et bredere stabil-

iseringsperspektiv. Markedsliberale og demokratiske stater oppfattes av EU som

stabile stater. Det kan derfor argumenteres for at tilrettelegging for økonomisk

inkludering i et langsiktig perspektiv, er motivert av sikkerhetshensyn. Bakgrun-

nen kan være at en utvikling av Russland økonomisk, anses av EU som avgjø-

rende for å sikre stabilitet.

4.5.1 Investeringer som del av langsiktig økonomisk gevinst?

Investeringer generelt er ansett å være av fundamental betydning for det fremti-

dige forholdet mellom EU og Russland. Investeringer fremheves av Prodi (2002:2)

som et virkemiddel i tilretteleggingen av det økonomiske samarbeidet. Hoved-

målet er derfor å utvikle et felles økonomisk europeisk rom, hvor Russland er en

naturlig del (blant annet Kommisjonen 2001c: Strategiplanen 2002-2006). Dette

er del av en langsiktig strategi for økonomisk samarbeid: “The concept of a

common European economic space will help us create a long-term strategy for

economic cooperation” (Prodi 2002:2). Fordelene er at det etableres et felles sett

av regler, en enhetlig tariff og et enhetlig sett av administrative prosedyrer. Dette


- 93 -

skal legge til rette for Russlands kommersielle transaksjoner med EU, for rus-

siske operatører innen EU og bedre forholdene for investeringer og handel med

et marked med ca. 500 millioner mennesker.

Det økonomiske rommet skal eliminere tekniske barrierer for handel og inves-

teringer og fungerer som en ”svakt institusjonalisert utgave av et frihandelsom-

råde” (Flikke 2003:280). I praksis innebærer dette opphør av en viktig handels-

barriere og understreker videre EUs forventning om å legge til rette for større

økonomisk interaksjon med Russland. EU argumenterer således for at et tettere

samarbeid med Russland gjennom etablering av et felles økonomisk rom, vil gi

en økonomisk gevinst. Russland vil imidlertid også tjene på dette, da det vil

gjøre det enklere å eksportere produkter til EU. Konkrete tiltak som må gjen-

nomføres ved etableringen av det økonomiske rommet, må Russland stå for.

Chris Patten gjør det klart på toppmøtet i Moskva i mai 2002, at spørsmålet om

et felles europeisk økonomisk rom, er avhengig av Russland selv:

”There is one other economic issue with which I have been closely associated and which is absolutely to Russia’ sdecision about what is sometimes called her ”European choice”. This is the concept of a Common EuropeanEconomic Space. [This] will make a big difference in the attractiveness of Russia for EU investors andimporters...However we need to understand how far Russia is willing to go in this direction. How European isRussia willing to be?” (Patten 2002b:2).

Inkludering av Russland i økonomiske samarbeidsstrukturer synes dermed som

en viktig del av tilrettelegging for å oppnå en økonomisk gevinst i et langsiktig

perspektiv. EUs støtte til Russland i ønsket om medlemskap i WTO, synes også

som en viktig del av denne inkluderingsstrategien.

4.5.2 Betydningen av Russlands medlemskap i WTO

EU fremhever at nøkkelen for‘å bringe Russland økonomisk på fote, er avhen-

gig av en vellykket fullføring av de nasjonale økonomiske reformene. Dette vil

tillate Russland å utnytte til fulle de fordeler som ligger i både WTO-medlem-

skap og EU-utvidelse. Et hovedmål med det økonomiske samarbeidet er å for-

ankre Russland i en viktig multilateral økonomisk institusjon, WTO (Pressetale,


- 94 -

Brussel 8.februar 2002).81 I forlengelsen av dette heter det at “[…] the WTO

accession will be to the mutual benefit of Russia, the European Union and the

multilateral, rule- based trading system” (Kommersant, 29.mai 2002).82

For EU som pådriver og viktig støttespiller for Russland i prosessen mot fullver-

dig medlemskap i WTO, har dette flere fordeler. Det bygger opp under påstan-

den om EU som en aktør som tilrettelegger for økonomisk interaksjon, i den

forstand at EU i et langsiktig tidsperspektiv oppnår gevinst. Markedsliberale

prinsipper er selve grunnlaget for den økonomiske integrasjonen i Europa, med

frihandel og ikke-diskrimineringsprinsippet83 som hovedprinsipp. Slike prinsip-

per synes også å være viktig for EUs vurderinger av investeringsklimaet i Russ-

land. Videre er tvisteløsningsmekanismene som ligger nedfelt i WTO-ramme-

verket, hvor disputter over handelssaker avgjøres etter standardiserte prosedyrer

basert på regler og prinsipper, den formen som foretrekkes av EU som økono-

misk aktør. Kommisjonens delegasjon i Moskva betegner standardiserte prinsip-

per for løsning av konflikter og mer generelle spilleregler, som viktige for å

forhindre“[…] new divisions and barriers, which would contradict the rationale

of the process of European integration that has been advanced step by step for

the past fifty years”.84

EU legger vekt på at prosessen mot medlemskap i WTO handler vel så mye om

klare spilleregler, gjennomsiktighet og rettslig sikkerhet, som klassisk markeds-

tilgang (Patten 2001a:2). Prinsippet om likebehandling i Partnerskapsavtalen frem-

står som viktig for EU. Dette innebærer at når et selskap fra et EU-land er i

markedet, skal investorene behandles som ethvert annet russisk selskap. Dersom

Russland respekterer dette prinsippet, vil europeiske investorer finne plass blant

Russlands viktigste arbeidsgivere, skattebetalere og eksportører (ibid.). EU hev-

der imidlertid at dette er avhengig av om russiske myndigheters økonomiske

81 Presseuttalelsen finnes på http://europa.eu.int/comm/trade/bilateral/russia/rus-_wto_acc.htm82 http://europa.eu.int/comm/trade/bilateral/russia/kommersant.htm83 World Trade Organization: 10 benefits of the WTO trading system; www.wto.org/english/thewto_e/whatis_e/10ben_e/10b00_e.htm84 Uttalelsen finnes på www.eur.ru/en/index.htm


- 95 -

program går videre med rettslige og administrative reformer. EUs politiske stra-

tegi kan sees som en tilnærming hvor Russland gis status som markedsøkonomi

med det for øye at investeringer i det russiske markedet vil betale seg senere.

Første skritt på veien mot medlemskap i WTO er tatt med markedsøkonomi-

status, og det gjøres også eksplisitt hva EU forventer: ”The EU now looks forward

to receiving Russia’s improved offers of access to its market in the coming

week”(Patten 2001a:2).

EU gir samtidig uttrykk for et ønske om at Russlands tiltreden i WTO skal skje

på ”economically sustainable terms” (Kommisjonen 2004:14). Dette innebærer

at Russland har muligheten til å opprettholde en grad av beskyttelse av enkelte

industrier, som jordbruk, industri- og servicesektorer ”[…] which will not

jepordize its medium-term and long-term development, while at the same time

enhancing competition and technology transfer through the gradual liberalisation

of Russian economy” (ibid.). EUs strategi innebærer dermed‘å søke å binde opp

Russland i multilaterale fora, som WTO eller et regelverk fastsatt av EU. En slik

strategi kan ikke kun forklares ved henvisninger til økonomiske interesser EU

har i samarbeidet med Russland. Klare spilleregler og forutseenhet synes som

like viktige som en økonomisk gevinst i seg selv. Dette kan gi hentydninger til

EUs metode eller spesielle måte å inngå i samarbeid på.

4.5.3 Russisk energi: en gylden mulighet for EU?

Russlands sentrale europeiske rolle er tett knyttet til landets energireserver, som

nevnt innledningsvis. Russland er en svært viktig leverandør av energi til EU.

Ser unionen dette som et incitament til å knytte sterkere bånd til Russland?

Energispørsmål er skilt ut som en separat Energidialog (oktober 2000),85 regu-

lert i Energicharteret.86 Energisamarbeidet ble aktualisert gjennom Energidialogen

(2000), hvor det ble fremhevet at “The EU has a key interest in maintaining and

enhancing Russia’s role as a supplier of natural gas and oil and in strengthening

85 Energidialogen:: www.edis.sk/ekes/kneldok/dokument/pres_russie.pdf86 Kommisjonen forelso i 1991 konseptet “European Energy Charter”. Charteret ble signert i Haag17. desember 1991 og omfatter 51 land.


- 96 -

Russia as a secure and reliable supplier”. Også her understrekes potensialet for

utvikling av samarbeidet. EUs interesser i å gjøre investeringer i energisektoren

kommer klart frem. Samarbeidet på energiområdet vurderes i et medium til

langsiktig perspektiv. Innsats legges i å forbedre investeringsklimaet og gjøre

samarbeid mellom russiske og europeiske bedrifter attraktivt, både for produk-

sjon og transport av russisk energi. Dette kommer særlig frem i Energidialogen

(2000) hvor et viktig objektiv synes å være:

”[…] to develop an even stronger, stable partnership in this field, with a medium to long-term perspective ofimproving the investment climate and attracting co-operation between EU and Russian companies in the productionand transport of Russian energy”.

Viljen til investeringer i energisektoren er lav i Russland. EU argumenterer derfor

for at de nødvendige forutsetningene må være til stede for å oppmuntre til investe-

ringer og overføring av teknologi i den russiske energisektoren, for å oppnå suksess

for Energidialogen. Investeringer og muligheter for å åpne det russiske energimarkedet

for europeiske investorer er et virkemiddel (gjennom TACIS) EU tar i bruk for å

sikre det langsiktige målet. Også investeringer i seg selv er i EUs egeninteresse.

Gjennom støtte til omstrukturering av energisektoren vil derfor EU sikre forutse-

enhet og gjennomsiktighet, for på denne måten å gjøre investeringsklimaet bedre.

Det legges imidlertid vekt på at dette ikke kun er i unionens interesse, men at det

også vil tjene Russland. Det fremheves hvordan begge parter vil oppnå fordeler

dersom dialogen i et lengre perspektiv fullføres:

“[…] this strong mutual interest and interdependence means that energy is an ideal sector in which relations can beprogressed significantly – a kind of test case – for the further development of an EU-Russia strategic partnership.Success in the energy sector could then serve as a model for other areas of common interest” (Energidialogen 2000).

Ovenstående berettiger således påstanden om EU som tilrettelegger for økono-

misk interaksjon. For å sikre Russland som en troverdig og stabil aktør på ener-

giområdet tar EU i bruk sine virkemidler på andre områder knyttet til feltet,

som overføring av teknologiske kunnskaper og investeringer. Felles interesser i

utvikling av energisamarbeidet betyr imidlertid ikke at EU og Russland har

samme syn på hvordan man skal gå frem for å styrke energisamarbeidet.


- 97 -

Russland fikk på toppmøtet mellom EU og Russland i mai 2002, gjennomslag

for sitt ønske om å gjøre energi til et strategisk forhandlingstema med EU. I

samtalene med Kommisjonen ble det oppnådd enighet om å initiere en ny Energi-

dialog med tanke på å kvalifisere Russland til å møte kravene knyttet til Energi-

charteret. Det ble sterkere understreket fra EUs side at en bærekraftig utvikling

i den russiske energisektoren krever investeringer, og EU ser det igjen som

naturlig å være partner på dette området:

“Alongside a special role for Russia as our supplier, it is only natural that our investors should have a crucial role inmodernizing and developing energy extraction and transmission” (Prodi 2002:2).

Når EU anser seg som en naturlig partner på investeringsområdet, indikerer

dette at EU selv ønsker å gjøre investeringer i russisk energisektor. Det russiske

markedet er en mulighet for EU til å oppnå en betydelig økonomisk gevinst.

EUs tilnærming er videre en markedsliberal tilnærming. Dette står i sterk kon-

trast til den russiske, som i stor grad kretser rundt geopolitiske problemstillinger.

Dette innebærer blant annet at Russland ønsker å knytte energileveransene til

geopolitiske problemstillinger. Russland ønsker at EU skal kanalisere sine inve-

steringer til prosjekter som vil redusere Russlands avhengighet av transitt gjen-

nom tredjeland, i første rekke Ukraina og de baltiske land (Vahl 2001:26).

På den andre siden fremstår det grunnleggende for EU å liberalisere energi-

markedet innenfor så vel som utenfor unionen. EU vil overlate spørsmål vedrø-

rende eventuelle investeringer i russiske produksjons- og transportfasiliteter til

private selskaper basert på deres økonomiske vurderinger.87 EU ønsker derfor at

avgjørelser tas av private selskaper på basis av økonomiske kostnad-nytte analy-

ser, noe som er i overensstemmelse med en langsiktig målsetning. I en langsiktig

strategi søker EU å legge til rette for et liberalisert energimarked, både innenfor

EU og i forhold til eksterne aktører, det siste regulert gjennom Energicharteret.

87 Investeringsbehovet er anslått til 460-600 mrd USD i perioden frem til 2020. Tallet er hentet frabakgrunnsnotat http://europa.eu.int/comm/external_relations/russia/summit_05_02/index.htm


- 98 -

EUs tilnærming er basert på en oppfatning om at markedsmekanismer i et lang-

siktig perspektiv vil sørge for adekvat olje- og gassproduksjon og et utvidet

nettverk av rørledninger. For EU vil konsekvensen være i egen interesse, da

sikkerhet for tilførsel av energi blir bedret gjennom å øke antallet av mulige

energikilder og ruter. Dette vil gjøre avhengigheten av en enkelt energileverandør

mindre, samtidig som det vil redusere energipriser gjennom den påfølgende

konkurransen. At energispørsmål er utskilt som en separat del av russlandsstrategien

kan indikere at EU ikke deler Russlands ønske om å knytte energispørsmål til

geopolitiske problemstillinger. Dette understrekes av at EU søker diversifisering

av leveransene. Å unngå en for stor avhengighet av russisk energi synes derfor

som viktig for EU. Disse forholdene åpner for en tolkning av EUs tilnærming til

energispørsmål, hvor et sentralt motiv synes å være at EU ikke ønske å involvere

seg i tvister mellom Russland og nabostater (spesielt Ukraina og Georgia). Det

kan med andre ord ligge sikkerhetspolitiske motiver bak ønsket om å spre inter-

essene.

Det såkalte INOGATE-programmet,88 som ble igangsatt i 1999, blir gjerne tol-

ket som et tiltak for å redusere EUs energiavhengighet av Russland gjennom

diversifisering av energileveransene. Vektleggingen av markedsbaserte løsninger

vil medføre at ansvaret for de fleste forandringer og initiativ, som forbedring av

investeringsklimaet gjennom endring av lovreguleringer og full tilslutning til

multilaterale regimer som Energicharteret, legges på Russland. Når EU tar skritt

i et langsiktig økonomisk perspektiv kan dette videre innebære å unngå sentrale

problemstillinger knyttet til sikkerhet i et mer kortsiktig perspektiv, som den

fortløpende etableringen av produksjonsanlegg og rørledninger.

4.6 OppsummeringØkonomiske argumenter brukes i stor grad av EU for å begrunne relasjonen til

Russland. I et kort tidsperspektiv er det lite som tyder på at Russland vil være i

88 INOGATE=Interstate Oil and Gas Transport to Europe. Programmet fokuserte opprinnelig påenergitransport fra Kaukasus og Sentral-Asia, men har siden blitt utvidet til å omfatte prosjekter i Sørøst-Europa (Vahl 2001:28).


- 99 -

stand til‘å konkurrere med sine vestlige naboer når det gjelder produksjonen av

industrivarer og utvikling av høyteknologi. Til tross for de positive trendene

man har sett innen russisk økonomi de siste årene, må man ifølge Åtland (2003:52)

være forberedt på at Russland i lang til fremover vil befinne seg på østsiden av en

økonomisk velstandskløft. EUs begrunnelser for russlandsstrategien retter seg

imidlertid mot et langsiktig mål; inkludering av Russland både i det europeiske

markedet og i verdensmarkedet gjennom WTO.

På lengre sikt fremstår således ønsket om å inkludere Russland i et felles økono-

misk prosjekt å være en forklaring på prioriteringen EU gir Russland. EU venter‘å

oppnå en langsiktig økonomisk gevinst ved å inkludere Russland i økonomiske

samarbeidsstrukturer. Partnerskapsavtalen er i seg selv et virkemiddel som be-

krefter denne orienteringen. Hensikten med avtalen er å tilrettelegge for et

fremtidig frihandelsområde uten å fastsette dato for dette. Inkludering av Russ-

land synes også motivert av et ønske om å bygge Russland inn i en samarbeids-

struktur, basert på et rettslig grunnlag, for løsning av tvister. Dette kan ikke fullt

ut forklares av økonomiske interesser, men kan tolkes som en spesifikk metode

EU gjør bruk av i sin relasjon til tredjestater. Ønsket om å binde opp Russland

i samarbeidsstrukturer kan også sees i et sikkerhetsperspektiv. Klare regler for

samarbeid, spesielt regler for løsning av konflikter, gjør Russland til en stabil

partner i internasjonale relasjoner.

Koblingen EU gjør mellom demokrati og utvikling av markedsøkonomi i Russ-

land kan også være styrt av ønsket om å påvirke Russland i en mer stabil retning.

EUs vektlegging av russisk energieksport knyttes til økonomiske interesser, selv

om EU forsøker å gjøre seg mindre avhengig av russisk leveranse, ved å diversifisere

leveransene. Denne strategien kan derfor også være motivert av sikkerhetsrelaterte

hensyn.

Ved å inkludere hypoteser basert på økonomiske interesser har analysen i dette

kapitlet vist at EU motiveres av økonomiske interesser i russlandsstrategien. Slike

interesser synes imidlertid ikke å kunne forklare hele strategien. Spesielt gjenstår


- 100 -

en forklaring på om det er sikkerhetspolitiske interesser som gjør seg gjeldende

når koblingen mellom en økonomisk og demokratisk utvikling skal forklares.

Kan metoden EU benytter forklares ved henvisning til sikkerhetsmessige be-

grunnelser for strategien? Neste kapittel søker svar på disse spørsmålene. Her vil

jeg også vurdere hva slags strategi EU benytter; en ekskluderende strategi eller

en inkluderende strategi. I det neste kapitlet vil jeg derfor undersøke om også

sikkerhetspolitiske motiv kan være motiver for EUs russlandspolitikk.


- 101 -

Kapittel 5.Sikkerhetspolitiske interesser5.1 InnledningDen kalde krigens orden, med nærmest ensidig vekt på militær avskrekking og

med dype politiske og ideologiske skillelinjer er avviklet. Russland som arvtaker

etter det gamle Sovjetunionen er imidlertid fremdeles en ambisiøs stormakt

med et forholdsvis betydelig militært potensial. Russland utgjør ikke - for øye-

blikket – en tradisjonell sikkerhetstrussel i regionen. Enkelte mener imidlertid at

det likevel gjenstår en ”residual”, en potensiell sikkerhetstrussel som gjør seg

gjeldende når man ser på usikkerheten forbundet med Russlands fremtidige

politiske utvikling og utenrikspolitiske orientering (blant annet Prantl 2000:4).

Mot denne bakgrunn; er det et ønske om å beskytte EUs medlemsstaters terri-

torier – et ønske om ekstern sikkerhet og stabilitet slik realisme og ny-realistiske

perspektiver ville forvente som ligger bak EUs russlandsstrategi? Med en utvidet

sikkerhetsforståelse lagt til grunn, kan Russland også sees som en trussel mot

EUs interne sikkerhet. Trusler mot EUs interne sikkerhet kan være faktorer som

sikkerheten omkring atomkraftverk, inkludert kjernefysisk brennstoff og avfall,

minoritetsspørsmål, forurensing av vann, narkotikahandel, organisert internasjo-

nal kriminalitet med penetrering av statsstrukturer av transnasjonale kriminelle

organisasjoner, korrupsjon i statlig administrasjon og ulikheter i levestandard

generelt. Slike forhold påvirker land på tvers av deres territorielle grenser, og

kan således utgjøre en trussel mot EUs borgere (Pursainen 2001:3).

I henhold til interessebasert logikk kunne EU, dersom Russland anses som en

potensiell ekstern sikkerhetstrussel, fungere som en allianse medlemslandene

imellom, eventuelt i samarbeid med NATO, for å beskytte seg mot en potensiell

(”symmetrisk”) sikkerhetstrussel fra Russland (ev. Russland i allianse med an-

dre). Et tett, mellomstatlig sikkerhetspolitisk samarbeid mellom de ulike med-

lemslandene i EU ville således i seg selv øket sikkerheten i Europa. Det kan i lys

av denne handlingsstrategien hevdes at inkludering av Russland i NATO og/

eller EU ville skape, snarere enn forebygge indre spenninger og ustabilitet i


- 102 -

Europa. En ekskluderingsstrategi fra Vestens side kan få den konsekvens at Russland

søker andre partnere, det være gjennom gjenreisning av Eurasia, etablering av et

stor-Eurasia bestående av f.eks. Russland, Kina, India og Iran (Trenin 2002:2) eller

ved å gi innhold til CIS Collective Security Treaty.89 Man kunne argumentere for at

den mest kostnadseffektive løsningen for å møte trusler mot EUs interne sikkerhet

videre ville være å overlate Russlands interne problemer til Russland selv.

I lys av 9/11, og anti-terror alliansen som oppsto, kan man også tenke seg at EU

ville inngå en allianse med Russland for sammen å bekjempe en (ny) felles

ekstern fiende eller trussel representert ved al-Qaida og internasjonal terro-

risme. Mer spesifikt, separatiststrømninger i den tsjetsjenske republikken. Russ-

land ville i et slikt perspektiv anses som en partner for å sikre stabilitet innen

eget territorium og i sine nærområder og en alliert i bekjempelsen av asymme-

triske trusler (Åtland 2003:7). Som vist i kapittel 3 og 4, kobles utvikling av

demokrati og økonomiske hensyn. Hensynet til respekt for menneskerettigheter

kobles også til en konfliktforebyggende strategi. EU kan i lys av en slik

inkluderings- eller samarbeidsstrategi sees som et fredsprosjekt. Gitt at

grenseoverskridende problemer utgjør en trussel mot EUs interne sikkerhet, vil

man videre forvente at det er i unionens egeninteresse å hjelpe Russland å løse

i det minste de mest alvorlige av dem. I tråd med oppfatningen av EU som en

aktør som søker å fremme sikkerhetspolitiske egeninteresser i sin utenrikspoli-

tikk, vil dette kapitlet vurdere følgende hypoteser:

Hypotese 1: EUs russlandsstrategi innebærer en de facto ekskludering av Russland i den

hensikt å;

A) øke EUs eksterne sikkerhet og/eller;

B) øke EUs interne sikkerhet.

Hypotese 2: EU har utviklet en spesiell strategi rettet mot Russland da det er i EUs

egeninteresse å inkludere Russland i et interessefellesskap for å;

A) øke egen ekstern sikkerhet, og/eller;

B) øke egen intern sikkerhet.

89 Traktaten ble signert i 1992 og organisasjonen inkluderer seks tidligere SU-stater: Armenia, Hvite-Russland,Kazakhstan, Kirgizia, Russland og Tajikstan.


- 103 -

Hypotesene er todelt. Med trusler mot ekstern sikkerhet mener jeg trusler som

kan oppfattes som slike mot unionens ytre grenser. Argumenter som tas til inn-

tekt for en trussel mot unionens interne sikkerhet henviser til flyktningstrømmer,

miljøproblemer, og organisert kriminalitet. Karakteristisk for trusler mot intern

sikkerhet vil være at disse ikke stanser ved landegrenser. Kan vurderingen av

Russland som trussel mot unionens eksterne eller interne sikkerhet forklare

EUs russlandsstrategi generelt og det brede engasjementet Partnerskapsavtalen

foreskriver spesielt?

I dette kapitlet vil jeg i tråd med hypotese 1A) først undersøke om EU oppfatter

Russland som en trussel mot ekstern sikkerhet og søkes ekskludert, i den hen-

sikt å øke egen sikkerhet, herunder om utvidelsen av EU er en del av en bredere

ekskluderingsstrategi for å øke EUs eksterne sikkerhet. Utvidelsen av NATO

fungerer her som et sammenligningsgrunnlag for EU-utvidelsen som et

ekskluderingsprosjekt. Kaliningrad vil undersøkes spesielt med henblikk på hy-

potese 1B). Denne fattige og forurense(n)de russiske ”eksklaven”/enklaven lig-

ger rent geografisk innenfor, som en form for ”overlapping space” (Browning

2002:3). Kaliningrad fremstår som et viktig case med henblikk på hvilken type

strategi EU velger for å sikre seg mot interne sikkerhetstrusler. Deretter diskute-

rer jeg om EU søker å inkludere Russland i et sikkerhetsfellesskap, i tråd med

hypotese 2A). Som en alternativ hypotese til 1B), undersøker jeg videre om EU

søker å øke intern sikkerhet gjennom inkluderingsstrategier, i tråd med hypo-

tese 2B). Her ser jeg spesielt på EUs nordlige dimensjon90 og Fellesstrategien.91

Innholdsmessig ekskluderte EUs nordlige dimensjon tradisjonell sikkerhet for-

stått som territorielt forsvar, ettersom initiativet fokuserte på regional sikkerhet.

90 A Northern Dimension for the Policies of the Union: An Inventory of Current Activities (april 2001).Jeg bruker også forkortelsen ND. Bakgrunnen for tiltaket var Sverige og Finlands medlemskap i EU i 1995,hvor det som tidligere i hovedsak hadde vært et vestlig og sentraleuropeisk prosjekt, nå ble gitt en nynordlig geografisk realitet. Det regionale aspektet ND fører med seg kom også i stand svært raskt. Kun ettår etter at initiativet ble tatt av den finske statsministeren Paavo Lipponen i 1997, ble dimensjonen godkjentav det europeiske Råd i Wien i 1998 som en del av EUs eksterne relasjoner. De andre er integrering avRussland i et felles økoomisk rom og felles håndtering av utfordringer (Kommisjonen 1999:2-4). Denendelige dimensjonen ble i stor grad som det opprinnelige initiativet utarbeidet av Finland (Haukkala2001:16).91 The European Union’s Common Strategy on Russia (1999). Strategien omtales som Fellesstrategien.


- 104 -

Dette ble definert i brede termer. Rent innholdsmessig inkluderte initiativet

olje- og gasspørsmål, miljøvern, atomsikkerhet, narkotikatrafikk og organisert

kriminalitet. Alle er saksområder som faller inn under en utvidet sikkerhets-

forståelse (Romsloe 2004:105). Jeg forstår disse som trusler mot EUs interne

sikkerhet.

5.2 Allianse mot et potensielt ustabilt Russland?I avtaleverket utformet av EU er det gjennomgående at den viktigste sikkerhets-

trusselen Russland utgjør mot EU er at Russland kan avstå fra omstruktureringen

av staten og finne tilbake til den gamle autoritære og autokratiske vei: ”[…] it

was not Russia per se that was seen as a potential security threat, but the Russia

of old, or the antinomy of the current Russia”(Haukkala 2003:12, min utheving).

Dersom den politiske utviklingen i Russland skulle gå i en slik retning, ville

dette innebære en trussel mot unionens territorielle sikkerhet. Russland som

usikkerhetsmoment retter seg også mot Russlands nære omgivelser. Av 12 stater

som utgjør det postsovjetiske Commonwealth of Independent States (CIS) har fire,

inkludert Russland, ikke kontroll over hele sitt territorium. Innen disse fire opp-

trer autonome politiske enheter som krever selvstendighet fra sentrale myndig-

heter.92

Mens den russiske utenrikspolitikken er bygget på en tradisjonell forståelse av

suverenitetsprinsippet, og anser prinsippet om ikke-innblanding i intern-statlige

forhold som absolutt, delte NATO og EU oppfatningen av dette prinsippet som

betinget av andre faktorer, som vist under Kosovo-krisen (Vahl 2001:16). De

konvergerende tilnærmingene til andre forhold, som enigheten mellom EU og

Russland i rakettforsvar, kritikk mot amerikanske sanksjoner overfor Iran og

mellom enkelte EU-ledere og Putin i Irak-politikken, vitner imidlertid om at

det ikke kan sies å bygges en allianse mot Russland. Det noe brokete bildet

forsterkes ved at Russlands forhold til EU står i kontrast til EUs tilnærming til

92 Dette gjelder Abkhazia og Sør-Ossetia, som krever uavhengighet fra Georgia, Nagorno-Karabakh, somkrever uavhengighet fra Azerbaijan og Transdniestria fra Moldova. Tsjetsjenia krever selvstandighet fraRussland.


- 105 -

internasjonal politikk ved at Russlands utenrikspolitikk styres av tradisjonelle

nasjonale interesser. I et maktpolitisk perspektiv synes det således snarere som

om EU i en global geopolitisk strategi brukes av Russland med det formål å

bevege seg bort fra en amerikansk dominert unipolar verden, mot ”the objective

need of establishing a multipolar world” (den Russiske Føderasjon 1999, pkt.1),

den såkalte ”Primakov-doktrinen”.93 Den kalde krigens ekskluderingslogikk

”[to] keep Russians out”, har imidlertid i følge Baranovsky (2001a:431) utviklet

seg til en tosporet strategi: ”[…] how to prevent Russians from being disengaged,

without however actually letting them in”. Representerer det forhold at EU er

i ferd med å utvikle seg til et geopolitisk subjekt, og at unionen og Russland har

utviklet (geo-) strategier rettet mot hverandre, en form for maktbalanse?94 Pami

Aalto (2001:13) avviser denne tilnærmingen og hevder:

”For the moment at least, probably no one would dare to portray the EU’s and Russia’s projects as being simply inthe realist sense about ”balancing” away each other’s capabilities by means of alliance policy and military build-up”.

Dette synet støttes også av Lynch (2003a:5), som hevder: ”Europe is a key direction

of Russia’s strategy of alignment-despite, and also because of, the divisions within

the Euro-Atlantic community over the war in Iraq”. En maktpolitisk vurdering

av forholdet kan først og fremst gjøre seg gjeldende i utvidelsen av de to viktig-

ste sikkerhetsorganisasjonene i Europa, NATO og EU-utvidelsen, innen hvilke

Russland ikke er en del. Innebærer utvidelsen av EU en de facto ekskludering

av Russland?

5.2.1 Utvidelsen av EU i et sikkerhetspolitisk perspektiv

Da de første skritt mot utvidelse av NATO ble tatt på midten av 1990-tallet,95

falt dette sammen med alliansens militære aksjon mot Jugoslavia i tid. Det ble et

93 ”Primakov-doktrinen”; basert på formålet å skape en multipolar verden, oppkalt etter Yevgeny Primakov,utenriksminister 1996-98.94 EU adopterte i 1999 Common Strategy on Russia, mens den russiske strategien Mid-Term Strategy forDeveloping Relations between the Russian Federation and the EU 2000-2010 er russernes strategiskegrunnlag for relasjonen til EU.95 Tsjekkia, Ungarn og Polen ble medlem fra 1997-1999. I november 2002 (Praha-toppmøtet) ble Alliansenenig om en ny stor utvidelse til Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia.


- 106 -

dobbelt sjokk for Moskva, og resulterte i sterke antivestlige følelser i russisk

offentlig opinion; ”unknown even in the worst years of the cold war” (Arbatov

2001:38). Det har vært argumentert for at utvidelsen av NATO og EU- utvidel-

sen er gjensidig forsterkende, maktbalanserende tiltak.96 Oppfatningen av utvi-

delsene som gjensidig forsterkende bygger først og fremst på at utvidelsene kan

karakteriseres av inkludering og partnerskap for, i hovedsak, sentral- og østeuro-

peiske stater (Rotfeld 2001:2). Det anerkjennes imidlertid at “the Euro-Atlantic

community faces […] large tasks in turning this design into reality: Bringing

Russia into Europe, rather than attempting to exclude it” (ibid.).

Russland ser ikke utvidelsen av NATO og utvidelsen av EU som gjensidig for-

sterkende prosesser, men snarere som ”contradictory and leading to very diffe-

rent, even opposite, consequences” (Arbatov 2001:37). Den russiske orienterin-

gen mot Europa er tydelig, og utvikling av en europeisk utenrikspolitikk opp-

fattes som et mulig virkemiddel for russisk engasjement i Europa (Baranovsky

2001a:68).97 EU fremhever at utvidelsen ikke er en strategi for isolering av

Russland, men snarere en konfliktforebyggende strategi. Petersson (2001:12)

sier det slik: ”The enlargement is the best way of increasing our common security

and putting a definite end to the artificial cold war division of Europe”. I et

sikkerhetsperspektiv kan det likevel hevdes at utvidelsen fra de nye medlems-

statenes side reflekterer ”[…] a desire to escape form insecurity by becoming

part of the ”secure” West” (Bretherton og Vogler 1999:215).

96 Et maktpolitisk element finnes i de balanserende strategier uttalt i NATO-Russland relasjoner. I denneforbindelse sees NATOs utvidelse og det russiske samarbeidet med Hvite-Russland (”Union State prosjektet”)som balanserende tiltak. NATO- utvidelsen forstås i dette henseendet; ”[...] at its simplest interpreted as aneffort of filling the often noted “security vacuum” in the CEE area that emerged rapidly after the demise ofthe Soviet Union and withdrawal of Soviet troops from continental Europe” (Aalto 2001:13). Fra russiskside gjør denne oppfatningen seg imidlertid kun gjeldende i forhold til utvidelsen av NATO og blir ansettsom en direkte trussel mot nasjonal sikkerhet (Arbatov 2001:37). NATO-utvidelsen har derfor;“[...] startedan open-ended process, which apparently excludes only Russia and implies a final isolation of Russia fromEurope” (Arbatov 2001:38).97 Dette faller dessuten sammen med at organisasjonene hvor Russland har adgang, mislykkes i å møte derussiske forventningene: OSSE fremstår ikke som en attraktiv og handlekraftig aktør, ideen om partnerskapmed NATO synes å være skadet av Kosovo-kampanjen, russisk medlemskap i Europarådet blir stilt spørsmålved av dets Parlamentariske forsamling, og kontaktgruppene fungerer kun sporadisk og selektivt (Baranovsky2001b:69).


- 107 -

Få helhetlige kost-nytte analyser av det russisk-vestlige inkluderingsprosjektet

er imidlertid gjennomført (Åtland 2003:53). EUs holdning synes å være at man

i praksis ikke har noe annet valg enn å inkludere Russland i samarbeidsstrukturer,

fordi de negative konsekvensene av ikke å gjøre det vil være større enn de

negative konsekvensene av å gjøre det. Ved å inkludere Russland i europeiske og

euroatlantiske institusjoner vil Vesten sannsynligvis kunne redusere sjansen for at

Russland utvikler seg i uønsket retning. Hypotese 1A) synes med dette svekket.

Brukes ekskludering som strategi for å øke EU interne sikkerhet, i tråd med

hypotese 1B)?

5.3 Kaliningrad: eksklusjon som virkemiddel?Kaliningrad fremstår som et problemkompleks. Dette kan også sies om andre

russiske regioner. Kaliningrad er imidlertid i en kategori for seg selv og beskri-

ves som kjernepunktet i relasjonen mellom EU og Russland (Flikke 2003:280).

Chris Patten uttrykte EUs bekymringer som i en artikkel skrevet for The Guar-

dian og Le Monde, kom under overskriften: ”Russia’s hell-hole enclave”, og som

karakteriserte de katastrofale forholdene i regionen som ”a centre of organised

crime” (The Guardian 7.april 2001). Videre vil Polen og Litauens medlemskap i

unionen fra mai 2004 innebære en opphevelse av interne handelsrestriksjoner i

forhold til fellesmarkedet. I tillegg til EMU kan dette medføre barrierer for

handel mellom Kaliningrad og sentral- og østeuropeiske land.98 For EU-bor-

gere og kaliningradere, (sistnevnte kan i dag reise visumfritt til fastlands-Russ-

land via Polen og Litauen), reiser utvidelsen spørsmål knyttet til suverenitet når

de nye medlemsstatene innfører visa- regimet (Schengen) (Kommisjonen 2001d:4).

Regionens strategiske betydning er imidlertid atskillig mindre enn den var i

sovjetperioden,99 og det er antatt at Kaliningrad ikke fremstår som en tradisjo-

nell militær trussel mot EU og derfor er ”[…] less part of a general military

setting” (Joenniemi et.al 2001:10). Kjernen ligger derfor ved den trussel enklaven

98 Grensehandel – lovlig så vel som ulovlig- utgør en meget viktig del av den økonomiske aktivitet iregionen. Kaliningrad har i dag status som en ”fri økonomisk sone”, hvilket innebærer et fordelaktig toll-og avgiftsregime, både for import og eksport (til nabolandene, og til Russland via tredjeland).99 Tallet på militært personell i regionen har siden 1991 falt fra 200 000 til 18 000 (Kommisjonen 2001d).


- 108 -

kan utgjøre mot unionens interne sikkerhet. Således fremstår dilemmaet om EU

skal forholde seg til Kaliningrad som til en hvilken som helst annen tredjepart

(status quo), eller om man i forbindelse med Polens og Litauens inntreden i

unionen skal innføre særordninger for å lette samkvemmet i regionen, særlig

mellom Kaliningrad og resten av Russland (Åtland 2003:43). 100 Status quo vil i

dette henseendet innebære en reell ekskluderingsstrategi.

5.3.1 ”Russia’s hell-hole enclave” og hensynet til EUs interne

sikkerhet

Hensynet til EUs interne sikkerhet står sterkt i avtaleverket og ble fremhevet i

bakgrunnsnotatet til toppmøtet i Moskva, mai 2002:

“The EU understand Russia’s sensitivities regarding Kaliningrad, visas in particular but it wants Russia to alsounderstand its legitimate security concerns, which lead the EU to trying to find ways to co-operate that will not putthe security of the whole Schengen area at risk”.101

EU er med andre ord innstilt på å komme Russland i møte, men ikke for enhver

pris. Kommisjonen (2002:1) fremhevet at EUs posisjon i dette spørsmålet er

definert av både juridiske forpliktelser (TEU, artikkel 62) og av egne (og de nye

medlemsstatetenes) grensepolitiske interesser:

”[…] to ensure that the EU and its current and future Member States retain their sovereign ability to ensure thesecurity and safety of all current and future EU citizens by controlling their borders and the movement of people andgoods on their territory”.

EUs sikkerhet sees følgelig ivaretatt gjennom dokumentasjon ved grensene: “On

the key political issue, movement of people, the aquis is based on the principle

that the EU’s security can best be protected if persons transiting through the

territory of EU Member States provide adequate documentation” (Kommisjo-

nen 2002:5). EU vil introdusere den nødvendige lovgivning for innen 1. juli

100 Browning (2002:3) argumenterer blant annet for at unionen, for å videreutvikle relasjonen til Russland,kunne åpne grensene mot Kaliningrad og ha dem som porøse grenser med ”semi-integrasjon” fra Kaliningradtil EU.101 Bakgrunnsnotatet finnes på www.europa.eu.int/comm/external_relations/russia/summit_05_02/index.htm


- 109 -

2003 å etablere et ”Facilitated Transit Document” (FTD) skjema for russiske

borgere som kan søke om transitt mellom Kaliningrad og andre deler av Russ-

land. FTD vil være gyldig for direkte transitt fra et tredjeland til det samme

tredjeland for en begrenset tidsperiode, og vil bli utstedt kostnadsfritt eller til en

lav pris. Russlands president har akseptert dette som ”ingen ideell løsning, men

et fornuftig kompromiss” (Financial Times, 12.november 2002). Alternativet, å

ekskludere og isolere Kaliningrad fullstendig ut fra hensyn til EUs interne sik-

kerhet, ville være det mest effektive (Browning 2002:22). Dette ville imidlertid

kunne skade EUs eksterne sikkerhet ved å ødelegge relasjonene til Russland.

Som en konsekvens forsøker derfor unionen å koble en politikk med strenge

Schengen-grenser og et visst engasjement i Kaliningrad, for gjennom dette å gi

grobunn for en stabil utvikling i enklaven. Hensikten er å forhindre eksport av

trusler mot intern sikkerhet. Kommisjonen (2001d:7) uttalte i denne forbin-

delse: ”As elsewhere in Russia there is a need for action to combat illegal activi-

ties, which are likely to affect neighbouring EU member states”.

EUs grunnholdning i Kaliningrad-spørsmålet kommer også klart til uttrykk i en

kommunikasjon fra Kommisjonen til Det europeiske råd 17. januar 2001: ”[…]

responsibility for […] Kaliningrad lies with the central authorities in Moscow

and the local authorities in the region” (Kommisjonen 2001d:6). EU er med

andre ord i utgangspunktet ikke er innstilt på å påta seg økonomisk eller politisk

ansvar for enklaven og dens innbyggere.102

5.3.2 Stopper “fredsprosjektet” her?

EUs nye medlemstater må godta acquisen som den er, de er forpliktet til å godta

hele pakken. En slik alt eller intet-tilnærming vil nødvendigvis få konsekvenser

for visumregimet og handelsforbindelsene i regionen (Vahl 2001:37).103 Det tas

102 Her ligger et snev av ironi i det faktum at Russland ønsker å dele ansvar for Kaliningrads utvikling medEU. Dette skiller seg betydelig fra Russlands holdning til spørsmål som dreier seg om for eksempel Tsjetsjenia,hvor Russland står fast ved at det internasjonale samfunn bør holde seg utenfor det som er ansett å være”interne forhold”, og hvor EU i stor grad forsøker å involvere seg (Browning 2002:13).103 Litauen skal allerede 1. januar 2003 implementere nasjonale regulativer for grensekontroll, og innen1.juni 2003 skal Schengen- regimet være fullt operativt. Et viktig hensyn er tatt til Litauens suverenitet, ogmed medlemskap, dermed til EUs territorielle suverenitet; “The parties recognize that the transit regimewill not infringe upon the sovereign right of the Republic of Lithuania to exercise the necessary controlsand to refuse entry into its territory” (EU-Russland Toppmøte 11/11/02).


- 110 -

imidlertid hensyn til at Litauen, som er bundet av en avtale med Russland sig-

nert i 1995,104 kan ta visse forbehold:

” […] the study does not start from the premise that the acquis is so inflexible that it cannot cater for specialcircumstances” (Kommisjonen 2002:1).

Den sikkerhetsmessige interessen EU har ved å kontrollere grensene til de nye

medlemsstatene blir sterkt vektlagt. Russland stiller på ingen måte i særklasse i

forhold til kravet om visum, selv om Kaliningrads spesielle situasjon erkjennes

ved at: ”[…] it is possible that the impact on the population may be greater there

than in other parts of Russia, given the geographical situation of Kaliningrad”

(Kommisjonen 2001d:4). EU kan ha den styrke at andre virkemidler kan tas i

bruk for å mildne russisk motstand og ved dette bøte på det forhold at relasjo-

nen til Russland er blitt mer problematisk enn den var i 2000. En slik politisk

orientering kan forstås i lys av å øke egen ekstern sikkerhet; ved å søke å gjen-

opprette et godt klima for samarbeid med Russland og forhindre virkninger av

en omfattende ekskludering. Det åpnes blant annet for å støtte opp om

Kaliningrads økonomiske utvikling, først og fremst gjennom målrettede pro-

sjekter innenfor rammen av TACIS-programmet (Kommisjonen 2001d).105

Man kan argumentere for at EU gir økonomisk støtte nettopp som et virkemid-

del for å mildne den russiske skepsisen til visumkravene overfor kaliningradere.

Politikken føres fra EUs side som et middel for å øke ekstern sikkerhet, i det en

total ekskludering ville skade det overordnede sikkerhetsmessige forholdet til

Russland. I tråd med dette kan man også hevde at EU bruker økonomiske

midler for å avhjelpe situasjonen i Kaliningrad. Regionen preges av høy krimi-

nalitet, rusmisbruk, HIV og andre sykdommer som smittsom tuberkulose. EU

kan ønske å hindre disse i å importeres til unionen; for å øke indre sikkerhet.

Denne tilnærmingen finner støtte i det Kaliningrad fortsatt er ansett å være en

del av EUs eksterne politikk. Hjelpen gis i form av generell utviklingshjelp og

104 Avtalen innebærer at kaliningradere kan reise visumfritt i Litauen 30 dager.105 Kommisjonen presenterer konkrete tiltak i 2002 og har siden 1991 bevilget om lag 40 mill. euro i tekniskbistand til Kaliningrad. Bistanden har i første rekke vært rettet mot små og mellomstore bedrifter, infrastruktur,miljø, helse og utdannelse (Kommisjonen 2002:Annex 1).


- 111 -

ikke som en del av den interne sfære, hvor støtten gis gjennom strukturelle fond,

konkrete tiltak og trans - europeiske nettverk.106

EUs engasjement og spesielt den finansielle støtten EU gir regionen, sees her i et

sikkerhetsperspektiv; en utvikling av regionen, sosioøkonomisk så vel som poli-

tisk. Det er avgjørende for å minske spenningene og dermed trusselen denne

regionen kan utgjøre for EU. Det ble videre fremhevet at hjelpen også gis ut fra

sikkerhetshensyn fra EUs side:

“We should help – and not just out of altruism. Not only are such problems mirrored elsewhere in the region, butthey have obvious trans-border implications” (Patten og Lindh, Financial Times 20. desember 2000).

Sikkerhetspolitiske vurderinger står sentralt i forhold til Kaliningrad. Argumen-

tene EU bruker er tradisjonelle. Ved å begrunne sin politikk med referanse til

intern sikkerhet, blir den ytre grensen betraktet i sikkerhetstermer, som et mid-

del for å forsvare sin territorielle integritet. Hypotese 1B) er dermed styrket.

Isoleringen, den faktiske ekskludering av Kaliningrad, vil i følge Joenniemi

(2001:152) føre til en region innen EUs geografiske grenser ”constantly lagging

behind, lapsing in the end into something of a ”black hole”, a cronic source of

instability”.

5.4 MønsterFor å øke EUs eksterne sikkerhet kan strategien EU har utviklet mot Russland

ikke sees som en faktisk ekskludering av Russland i et overordnet sikkerhetspo-

litisk perspektiv, og hypotesen 1 A) er derfor svekket. Det er forholdsvis tydelig

at utvidelsen av EU har andre formål enn å ekskludere Russland. Dette under-

bygges av at EUs utvidelse er positivt mottatt fra russisk side. Kaliningrad-spørs-

målet har imidlertid satt den positive russiske holdningen på prøve. EUs håndte-

ring av Kaliningrad innebærer en de facto ekskludering, manifestert ved et strengt

106 Økonomiske støtteordninger gis gjennom TACIS, i motsetning til PHARE som ytes SØE- statene, og erbetydelig mer sjenerøse (Joenniemi et.al. 2000:7). Polen fikk i perioden 2000-2006 1.1 mrd. euro i EU-assistanse per år, mens Litauen mottok 180 mill. euro per år. Kaliningrad mottok til sammenlikning gjennomTACIS-programmet 4-5 mill. euro pr. år (Browning 2002:11).


- 112 -

grenseregime og en relativt beskjeden økonomisk støtte til økonomisk utvikling

i enklaven. Hypotese 1 B) er dermed styrket, og innehar forklaringskraft i hen-

hold til problemstillingen.

Russland anses ikke av EU som en direkte trussel mot EUs eksterne sikkerhet,

og strategien er ikke en ekskluderingsstrategi. Er det slik at EUs forhold til, og

politikk overfor Russland er utformet med henblikk på å bygge Russland inn i

en europeisk sikkerhetsstruktur for å øke egen eksterne sikkerhet, i tråd med

hypotese 2A? Hvis dette er tilfellet må samarbeid sees som et middel for sikker-

hetsmessig problemløsning. Dette bygger opp under en tese om at EUs aktive

politikk overfor Russland (både ved bilateralt samarbeid og gjennom arbeidet

for å inkludere Russland i vestlige strukturer) er utformet for å øke EUs sikker-

het.

5.5 Inkludering i europeisk sikkerhetsarkitekturEUs hensikt med russlandsstrategien, og Partnerskapsavtalen spesielt, hevdes å

være ”a stable, democratic and prosperous Russia, firmly anchored in a united

Europe free of new dividing lines [which] is essential to lasting peace on the

continent”(Fellesstrategien 1999:1, min innfelling). Dette kan tolkes som et ut-

trykk for at Russland som potensiell trussel mot EUs eksterne sikkerhet søkes å

løses gjennom inkludering. EUs tilnærming gir dermed grunnlag for å hevde at

inkludering sees som den beste løsning med ønsket om å ha en stabil nabo.

Tanken om at demokrati og velferd skaper stabile sikkerhetspolitiske vilkår er

det essensielle. Samarbeidet sees i dette henseendet som et instrument for å

legge grunnlaget for slike vilkår. Russland ønskes inkludert i europeiske

samarbeidsstrukturer, hvor Russlands rolle anses som sentral for å skape varig

fred på kontinentet. Inkludering i den europeiske sikkerhetsarkitekturen inne-

bærer:

“[…] the prospect of further cooperation with Russia in the protection and consolidation of security and stability onboth the European continent and the world stage”(uttalelse fra Kommisjonens delegasjon i Moskva).107

107 Uttalelsen finnes på http://www.eur.ru/eng/neweur/user_eng.php?fune=info9


- 113 -

Samarbeid for å sikre stabilitet og styrke sikkerheten i Europa, og også utover

Europas grenser, blir fremhevet som et av hovedformålene med Fellesstrategien.

Det er således formålstjenlig, som en effektiv løsning på et konkret sikkerhets-

problem. I Strategiplanen understrekes videre den sikkerhetsmessige betydnin-

gen av samarbeidet. Avtaleverket, først og fremst Partnerskapsavtalen ”form part

of a proximity policy, reflecting the political and strategic importance of Russia

to the EU” (Kommisjonen 2001c:2).

De formelle forpliktelsene til samarbeid på det sikkerhetspolitiske området som

ligger i Partnerskapsavtalen, står imidlertid ikke i veien for at aktørene løser

tradisjonelle sikkerhetspolitiske spørsmål som tidligere, og tas ut av EU-Russ-

land forholdet. Det tas inn et forbehold med hensyn til sikkerhet, en derogasjons-

klausul som innebærer at ingenting i avtalen skal forhindre en part i å gå til skritt

som partene ”considers necessary for the protection of its essential security

interests” (PCA 1994, art. 99). Prinsippet refereres ofte til som ”Luxemburg-

kompromisset”;108 en vetorett på områder hvor stater har vitale, nasjonale inter-

esser. Denne sikkerhetsventilen kan derfor undergrave det forpliktende samar-

beidet på det sikkerhetspolitiske området da partene kan bruke klausulen til å

føre en politikk som på lengre sikt kan utgjøre en reell trussel. Skjønnsmarginen

klausulen innebærer gjør at partenes tolkning av sikkerhetstrusler blir avgjø-

rende.109

Et av hovedmålene med Partnerskapsavtalen er:” [to] bring about an increasing

convergence of positions on international issues of mutual concern thus increasing

security and stability” (PCA 1994 tittel 2, art.6). Det legges vekt på at interessene

med hensyn til sikkerhet er de samme for begge aktørene. De arbeider mot det

samme mål, og ønsket er til stede om at partene også vil komme nærmere hver-

108 Bakgrunnen for Luxemburg-kompromisset var at Frankrike trakk seg ut av EUs organer i 1965, medbegrunnelse i hensyn til egne nasjonale interesser. Prinsippet om at nasjonale interesser skulle ha forrang iEU-samarbeidet er senere skrevet inn i EUs traktater.109 Således kan Russlands krigføring i Tsjetsjenia falle inn under denne bestemmelsen, da Russland hevderden tsjetsjenske separatistbevegelsen utgjør en trussel mot den russiske stat, og anser dette som etsuverenitetsspørsmål. Terroristbetegnelsen på tsjetsjenske opprørere legitimerer på denne måten krigføringenfra russisk side.


- 114 -

andre gjennom dette samarbeidet: ”[…] working with Russia to develop joint

foreign policy initiatives in support of common foreign policy objectives” (Felles-

strategien 1999:5, pkt.3a). Russland derimot, legger opp til at europeisk sikker-

het skal ivaretas ”by the europeans themselves” (Russian Federation 1999, pkt.1.5).

Det innebærer en nedtoning av NATOs (dvs. USAs) rolle i Europa. Dette punktet

finner man ikke igjen i EUs strategi.

5.5.1 Russland – en nøkkelaktør for europeisk sikkerhet?

Strategiplanen gir også en bredere forklaring på hvorfor EU anser Russland som

så viktig i sine sikkerhetspolitiske vurderinger:

“Due to its size and location, Russia is a key actor for the stability and security of the entire European continentand a bridge between the EU and Asia” (Kommisjonen 2001c:2).

Det henvises her til geopolitiske interesser EU måtte ha i relasjon til Russland.

Denne nærhetsdimensjonen kan ha flere implikasjoner. Nærhetsdimensjonen

kan tolkes dit hen at det er viktig for EU å ha et avklart forhold til den rent

sikkerhetspolitiske situasjonen, noe som kunne gi grunnlag for en ikke-angreps-

pakt mellom partene. Det kan også tolkes som en indikasjon på at EU ønsker

innflytelse (Schimmelfennig 2001:52). Samarbeidsrådet understreker ytterligere

at iverksettingen av PCA:

“[…] has laid the foundation for a strategic partnership between the EU and Russia. Such a partnership isessential for the creation of a lasting peaceful order in Europe, and will enable the European Union and Russia towork more closely to resolve wider international issues”. 110

Samarbeidet i et større internasjonalt perspektiv manifesterer seg således i rus-

siske bidrag til SFOR- (Bosnia) og KFOR- (Kosovo) styrkene. Dette viser at

Russland ikke utgjør en tilfeldig samarbeidspartner for EU, men en strategisk

partner, en nøkkelaktør for å sikre stabilitet i Europa. Samtidig sees Russland

som en sikkerhetspolitisk partner for en mulig annen utenrikspolitikk i en an-

nen del av verden. På samme måte fremheves i Fellesstrategien at det er i EUs

110 The Cooperation Council PRES/00/102: www.europa.eu.int/comm/external_relations/russia/russia_docs/pres_00_102.htm


- 115 -

egeninteresse med et Russland som ”[…] a stable, predictable and co- operative

partner for security in the European continent” (Fellesstrategien 1999, del 1). Målet

om å opprettholde europeisk stabilitet og søke fremme av global sikkerhet kobles

dermed klart til et samarbeid med Russland. Russlands rolle i å øke europeisk sik-

kerhet utgjør selve bakgrunnen for adopsjonen av Fellesstrategien (Fellesstrategien

1999:1).

Romano Prodi brukte det sikkerhetsmessige argumentet da han på EU-Russland

toppmøtet i Moskva i mai 2002 hevdet at Partnerskapsavtalen allerede har vært et

sikkerhetspolitisk instrument og at “Russia and the EU are building a relationship of

global significance. We need to ensure this relationship develops into a genuine,

complementary and comprehensive partnership” (Prodi 2002:2). Samtidig som

Russlands rolle som samarbeidspartner fremheves integrert i et europeisk sikkerhets-

fellesskap, uttrykkes bekymring for ustabile områder i Russlands nærområder. Et

klart ønske om å takle konfliktene fra unionens side sees her i et videre sikkerhets-

perspektiv. Chris Patten (2002b:2) uttalte i denne forbindelse:

“We have stressed that our co-operation should not stop at the borders of the former Soviet Union. We expect Russiato work with us to end the “frozen conflicts” in Moldova and in the South Caucasus which continue to strangle foursmall republics in Eastern Europe”.111

Patten fremhevet imidlertid Russlands ansvar for konfliktene, men la vekt på at

løsning av konfliktene blant annet i Georgia og Kaukasus gis prioritet av EU.

Dette kan implisere at EU anser det som viktig å sikre disse områdene og mot-

virke eventuelle trusler dersom Russland involverer seg på en måte som gjør

Russland selv til et ustabilt område. I en tale til det Diplomatiske Akademi i

Moskva januar 2001 fremholdt Patten at:

”We are committed to supporting the sovereignty and integrity of all the states in the region, including Russia itself.[…] Disputes like the one with Georgia need to be resolved by negotiation”(Patten 2001a).112

111 Moldova-konflikten grunner blant annet i at Moldova (tidligere SUs fattigste, nå Europas fattigste land)kan anses som en ”very weak state” (Lynch 2003b:97). Transnistra, denøstligste regionen i Moldova harerklært selvstendighet. Konflikten har et etnisk element (51% er russere eller ukrainere), mens hovedårsakenligger i en politisk kamp mellom eliter som styrer regionen. Moldova har utviklet seg til et senter fororganisert kriminalitet med våpen- og narkotikasmugling, og har implikasjoner for Ukraina, Romania ogRussland.112 Konflikten med Georgia har utviklet seg fra en latent politisk krise til også å omfatte militære aksjonerfra russisk side. Russerne har anklaget georgiske myndigheter for å la tsjetsjenske opprørere trene og opererefra Pankisi Gorge, et område på grensen mellom Tsjetsjenia og Georgia.


- 116 -

Grenseoverskridende konflikter som kan skape ustabile situasjoner i Russlands

nærområder synes i så måte å være av større bekymring fra EUs side enn Russ-

land som ekstern sikkerhetstrussel mot EU. Samtidig setter EU med dette klare

normative standarder for atferd. Med hensyn til Russland som en potensiell

trussel mot EUs eksterne sikkerhet synes strategien å innebære både, som vi har

sett, et forsøk på inkludering i et europeisk sikkerhetssystem, samtidig som EU

setter krav til hvordan eventuelle konflikter skal løses. Patten (2001a:2) har også

vektlagt betydningen av EU og Russlands felles engasjement i en bredere sik-

kerhetspolitisk kontekst:

“One starting point is that if Russia and the EU can harness their combined strengths to confront the challenges ofthe new century, they can make a huge difference”.

Med amerikanske styrkers tilstedeværelse i Georgia og Sentralasia, har enkelte

russiske forskere overkommet den ortodokse ”Primakov-filosofien”, som i denne

sammenheng innebærer at ekstern innblanding i CIS regionen oppfattes fientlig

mot russiske interesser. Dmitry Trenin har argumentert i favør av en felles EU/

NATO manøver for å løse ”frozen conflict” i CIS: i Transdniestria, Abkhazia,

Sør-Ossetia og Nagorno-Karabakh (Trenin, sitert i Rontoyanni 2002:822). EU

vektlegger at forhold i nærområdene påvirker egen sikkerhet, hvilket synes som

en medvirkende årsak til EUs politikk. Dette uttrykker en utvidet forståelse av

sikkerhet, men er klart knyttet til inkludering som virkemiddel for å øke egen

eksterne sikkerhet. Utviklingen av europeisk utenrikspolitikk har derfor betyd-

ning også for det strategiske partnerskapet mellom EU og Russland:

“Our prime task in the EU’s external relations is surely the projection of stability in our immediate neighborhood,but beyond that as well. A more stable neighborhood and a more stable world guarantee a more stable EuropeanUnion” (Patten 2000d:1).

Rontoyanni (2002:818) hevder i forelengelsen av dette at “President Putin’s

resolute response to the terrorist attacks of 11 September 2001 against the Uni-

ted States heightened European awareness that Russia’s active cooperation (or at

least support) will be essential to the success of EU efforts at promoting peace

and stability in its periphery”.


- 117 -

5.5.4 Et kostnadseffektivt sikkerhetsfellesskap?

Inkludering av Russland i europeiske sikkerhetspolitiske strukturer og vekt-

leggingen av multilaterale løsninger kan innebære at EU anser at et samarbeid

med Russland forventes å øke EUs eksterne sikkerhet. Det er imidlertid mulig

at en avtale av en annen art (for eksempel en mindre omfattende avtale) enn det

avtaleverk EU-Russland relasjonen baserer seg på ville være tilstrekkelig for

nettopp dette formål; å øke EUs eksterne sikkerhet. Dersom terrorisme og be-

kjempelse av denne hadde stått sentralt, og EUs utenrikspolitiske valg med hen-

syn til virkemidler for bekjempelse av terror var i tråd med en amerikansk til-

nærming, ville inngåelse av en ren forsvarsavtale, en allianse mot terror, med et

ensidig fokus på sikkerhet mot potensielle felles eksterne trusler mot EU, kunne

ivareta de rent sikkerhetspolitiske interessene. Tilnæringen EU viser til kampen

mot terrorisme innebærer blant annet at: “[…] it is evident that we cannot combat

terrorists with nuclear weapons. And military means alone can only take us so

far in dealing with them (Patten 2002b:1). Denne tilnærmingen står i kontrast

til den amerikanske, hvor det heter i den nasjonale sikkerhetsstrategien (2002:3):

“To defeat this threat [terrorism] we must make use of every tool in our aresenal”

(min innfelling).113

Unionen ville ved inngåelse av en sikkerhetsallianse unngå kostnadene ved et

bredt samarbeid som Partnerskapsavtalen foreskriver, samtidig som gevinsten

ville være den samme (økt sikkerhet), men med langt mindre kostnader. Et tett,

mellomstatlig samarbeid mellom de ulike medlemslandene i EU og Russland

ville med andre ord i seg selv øket sikkerheten i Europa, og gitt samarbeid og

dermed trygghet uten samtidig å innebære kostnader med partnerskapet for EU.

Ikke minst kan man hevde at en NATO-utvidelse, med mye lavere kostnader

enn det Partnerskapsavtalen innebærer, ville sikret dette målet, men samtidig

kanskje ha andre, store kostnader. Det kunne for eksempel være mer hensikts-

messig for EU å arbeide for en utvidelse av NATO som inkluderer Russland.

Det er da også slik i begrunnelsen EU gir, at når sikkerhet brukes som et argu-

113 “National Security Strategy of the USA” på: www.whitehouse.gov/nsc/nss.pdf.


- 118 -

ment er dette ofte knyttet til andre sikkerhetsorganisasjoner, som OSSE og NATO.

Orienteringen mot multilaterale løsninger må sees i en annen kontekst: å binde

opp Russland i multilaterale avtaler hvor det fremgår visse normer eller prinsip-

per for å løse konflikter og visse spilleregler for atferd i det internasjonale sam-

funn. Et viktig moment i dette henseende er imidlertid at oppfattelsen av sik-

kerhet knyttet til Partnerskapsavtalen innebærer en annen tilnærming enn den

sikkerhetsbetydningen man tillegger en allianse som NATO. Først og fremst er

det slik at EUs sikkerhetspolitiske tilnærming synes å gi andre implikasjoner enn

det en tradisjonell forsvarorganisasjon som NATO gjør, ved at EU representerer

en annen type sikkerhetspolitisk aktør med fokus på andre typer virkemidler

enn NATO.

EU søker å gi samarbeidet et innhold som står i forhold til betydningen av

Russland for unionens sikkerhet: ”[…] a broad, deep, long- term strategic

partnership between the EU and Russia is desirable and should be pursued as

much as circumstances in Russia allow for it” (Kommisjonen 2001c:15). Det

legges imidlertid her til grunn at EUs virkemiddelapparat, som Partnerskaps-

avtalen og Strategiplanen, er avhengig av andre forhold, som fortsatte økono-

miske reformer i Russland og den generelle atmosfæren i relasjonen mellom

partene. Dette kan implisere at det er viktig for unionen å utvikle forholdet til

Russland, men at det ikke kan gå på bekostning av den økonomiske utviklingen

eller andre forhold. EU setter her klare forutsetninger for samarbeidet. Det kan

kobles til ønsket om å ha en stabil nabo og erkjennelsen som ligger i at potensia-

let for et ustabilt Russland, målt mot økonomiske eller demokratiske prinsipper,

gjør seg gjeldende. Denne utviklingstrenden søkes med dette å unngås. Man kan

derfor argumentere for at EU innehar en ”holistic security” (Solana 2002b:7)

tilnærming, hvor; “[…] Security has to be built continuously and cultivated

cautiously in close cooperation with others” (Petersson 2001:12).

5.5.5 Multilaterale løsninger

Samarbeidet generelt er viktig for sikkerhet, men EU hevder at også nettopp

Russlands rolle i andre internasjonale organisasjoner er en viktig del av dette.


- 119 -

Med hensyn til Russlands plass i denne sikkerhetsarkitekturen fremheves samar-

beid med OSSE og European Security Charter,114 og Russlands deltakelse i

Petersburg-operasjoner.115 EU søker en tilnærming som vektlegger

konfliktpreventive strategier, krisehåndtering og konfliktløsning. Forebyggende

diplomati (inkludert gjennom organisasjoner som OSSE og FN) får en sentral

plass i samarbeidet med Russland på disse områdene.

Når det på toppmøtet i oktober 2000 utredes for mulige russiske bidrag til

EU- ledede initiativer for å respondere på humanitære kriser, utføre freds-

bevarende og fredsopprettende operasjoner og minerydningsarbeid innen

FUSP-rammeverket, uttrykker det et klart ønske fra EUs side om å inn-

lemme Russland i et bredere sikkerhetspolitisk samarbeid. Det er nær-

liggende å tolke dette som et ønske om å binde opp Russland (og alle aktører) i

multilaterale avtaler, og dette av andre grunner enn å spare kostnader på kort

sikt. En slik tilnærming finner støtte i et syn på EU som en aktør som har

utviklet seg til en sikkerhetsaktør spesielt i situasjoner hvor kollektive løsninger

er foretrukket, så vel som i situasjoner hvor det er behov for politiske og

økonomiske instrumenter i motsetning til militær styrke. I et utvidet sikkerhets-

perspektiv ” […] the EU can be seen as the embodyment of the co-operative

approach to security encouraged by the”new” European security agenda” (Sjursen

1999:4). I en tale holdt i forbindelse med EU- Russland toppmøtet i Moskva

i mai 2002 ga Chris Patten (2002b:1) eksplisitt uttrykk for denne bredere

inkluderingen av Russland i en europeisk sikkerhetsarkitektur. Han beskrev

situasjonen slik:

”These are heady days for Russia’s relations with the West. The arms reduction agreements with the US, andtoday’s decision on a new relationship with NATO, have set the seal on Russia’s emerging role as a participant inour collective security”.

114 OSSE Istanbul november 1999: A Charter for European Security.115 Petersburg-operasjoner eller ”Petersburg tasks” refererer til humanitære oppdrag, fredsbevaring ogkrisehåndtering, inkludert fredsoppretting. Slike oppdrag ble erklært og spesifisert av WEU European UnionCouncil 19. juni 1992. Spesifiseringen av oppdragene sees som et ledd i utviklingen av en militær dimensjonved EUs utenrikspolitikk.


- 120 -

I utviklingen av EUs utenrikspolitikk vektlegges på denne måten forholdet til

Russland, samtidig som Russlands spesialavtale med NATO blir ansett å være

viktig for integrering av Russland i en bredere sikkerhetsstrategi:

”Russia is keen to work with us, too, as our security and defense capability develops. Her integration into many ofthe activities of NATO will certainly help this dialogue”(ibid.).

Sammenholdt med det underliggende ønsket om å binde opp Russland i mul-

tilaterale avtaler i flere sikkerhetsorganisasjoner, anses Russland som en deltaker

i et kollektivt sikkerhetssystem. Dette kan sees som et forsøk på å sikre alles

eksterne sikkerhet, inkludert Russlands. Partnerskapsavtalen foreskriver videre

metoder for samarbeid, forpliktelsene partene har til løsning av konflikter gjen-

nom en operasjonell dialog og med fredelige midler. I preambelet til Partner-

skapsavtalen gjøres dette eksplisitt:

”Considering the commitment of the Parties to promote international peace and security as well as the peacefulsettlement of disputes and to cooperate to this end in the framework of the United Nations and the Conference onSecurity and Cooperation in Europe and other fora”.

Vektleggingen av multilaterale løsninger er i et overordnet perspektiv sterkt knyttet

til FN. EUs utenrikspolitikk er således “[…] created in accordance with the

principles of the UN Charter and the European Union recognizes the primary

responsibility of the UN Security Council for maintaining peace and interna-

tional security” (Petersson 2001:14). På dette punkt er det samsvar mellom EU

og Russlands prioritering av FNs overordnede ansvar for fred og internasjonal

sikkerhet (Lynch 2003b:13).116

5.5.6 EU som fredsprosjekt?

Når det i Fellesstrategien heter at ”[…] The European Union has clear strategic

goals; maintaining European stability, promoting global security and responding

to the common challenges of the continent through intensified cooperation

with Russia” (Fellesstrategien 1999), utrykker det klart at EU hevder det er i

116 Russland har, iflg. Rontoyanni (2002:826) “presset” EU til å forplikte seg til å gå til militære skritt kundersom unionen har mandat fra FNs Sikkerhetsråd. Dette fordi Russland kan nedlegge veto.


- 121 -

unionens egeninteresse å ha et aktivt samarbeid med Russland. Det legges imid-

lertid vekt på at de sikkerhetsmessige utfordringene er felles. De gjelder for

begge parter. Når det her er snakk om hele Europas sikkerhet og felles utfor-

dringer partene er stilt overfor, kan man stille spørsmål ved om dette er verdi-

basert i betydningen Europa som en enhet, som verdifellesskap og som en fami-

lie. Man kan spørre om Europas sikkerhet er alle gruppens deltakeres ansvar, i

betydningen ”de som er en av oss” og med dette antyder at Russland er en del

av et europeisk fellesskap. Det kan også hentyde til en universell tilnærming til

sikkerhet, at fred er et ansvar og et mål felles for alle aktører. Dette samsvarer

også med unionen som forlengelse av et europeisk fredsprosjekt (Browning

2002:5).

Når argumentene brukes på denne måten, og sikkerhet understrekes så tydelig

som en strategisk målsetning for EU, synes det likevel klart at dette er en be-

grunnelse som henspeiler på egeninteresser. De skiller seg fra den type begrun-

nelser som ble behandlet i foregående kapittel, og også fra verdibasert argumen-

tasjon som jeg vil komme inn på i kapittel 6. Det synes klart at EU har viktige

sikkerhetsmessige motiver for samarbeidet med Russland, samtidig som EU ikke

velger den mest kostnadseffektive løsningen for seg selv i utviklingen av russlands-

strategien. Chris Patten (2000c:3) mener EUs prosjekt er et fredsprosjekt, og

knytter dette sterkt til sikkerhet:

“The EU is not loved. Yet it has been a tremendous force for stability and prosperity on this continent – and a poleof attraction for countries emerging from dictatorship”.

5.6 MønsterAnalysen hittil viser at sikkerhet synes å ha medvirket til og forsterket EUs

ønske om et bredere samarbeid med Russland. Egeninteresser brukes som

begrunnelser for strategien. Sikkerhetsvurderingen er i stor grad rettet mot stabil-

isering av Russland og ved dette søke å øke europeisk sikkerhet. Russland i seg

selv er ikke ansett å være en trussel, det er snarere potensialet for destabilisering

som anses å utgjøre en trussel mot sikkerheten. Russland oppfattes som en viktig

partner for å sikre stabilitet i sine nærområder. Dette ser man gjennom arbeidet


- 122 -

for Russlands innlemming i en europeisk sikkerhetsarkitektur, for å redusere

faren for konflikter. Ønsket om å binde opp Russland i multilaterale avtaler har

imidlertid også en annen dimensjon; det legger begrensninger på Russlands uten-

rikspolitiske orienteringer og gir klare normative føringer.

Ønsket om å inkludere Russland i et utvidet europeisk sikkerhetssamarbeid

synes sterkt, og samarbeidet mellom unionen og Russland fremstilles i lys av

dette som et forum for funksjonell problemløsning, men med implikasjoner

som rekker videre enn den egeninteressebaserte forståelsen innebærer. Russlands-

strategien sees i så måte som et instrument for å øke europeisk sikkerhet, hvor

Russland er en nøkkelaktør. Samarbeidet er imidlertid ikke kostnadseffektivt i

den forstand at EU velger den mest effektive løsningen for å øke sin sikkerhet,

bortsett fra i Kaliningradtilfellet. Sikkerhet er knyttet opp mot andre forhold,

som overholdelse av normer i internasjonale relasjoner. Patten oppsummerer

relasjonen til Russland i en tid som er i forandring:

“The 21st century may be less than 2 years old [...] The opportunities are different; the things which bring ustogether and those which divide us are different; and the threats are different. So are the actors” (Patten 2002b:1).

Andre aktører og en ny sikkerhetspolitisk kontekst har ført til økt fokus på et

bredt sikkerhetsperpektiv. I Strategiplanen for 2002-2006 gjøres betydningen av

de nye problemene for EU eksplisitt: “Soft security threats from Russia are a

serious concern for the EU and require continued engagement: nuclear safety,

the fight against crime, including drug trafficking and illegal immigration, the

spread of diseases and environmental pollution” (Kommisjonen 2001c:1). Slike

problemer kan utgjøre en trussel mot EUs interne sikkerhet. Patten (2001a:3)

understreker videre viktigheten av samarbeid med Russland på disse områdene

i en tale januar 2001:

“We need to work together on a host of issues; money laundering, trafficking in drugs and stolen goods, especiallycars, illegal migration and most poignant of all- trafficking in human beings, particularly young women”.

Er det da slik at håndtering av trusler mot EUs interne sikkerhet ikke er i tråd

med realisme-perspektiver, men derimot rettet mot samarbeid? Analysen oven-


- 123 -

for viser at EU søker å inkludere Russland i en nett av multilaterale og region-

aliserte samarbeidsstrukturer, for derigjennom sikre stabilitet eksternt og i sine

naboregioner. Er det slik at EU synes å velge inkludering som virkemiddel for å

øke intern sikkerhet, i tråd med hypotese 2B)?

5.7 Intern sikkerhet gjennom regionalisering?Organisert kriminalitet, ”trafficking” og miljøproblemer knyttes til sikkerhet,

som vist i vurderingen av Kaliningrad som trussel mot EUs interne sikkerhet i

punkt 5.3. EU synes å velge ekskludering som strategi for å håndtere disse pro-

blemene i Kaliningrad-tilfellet. Samtidig velger EU inkludering i samarbeids-

strukturer, ved multilateralisme og regionalisering som strategi for å sikre seg

mot potensielle eksterne trusler. Er det i forlengelsen av dette slik at EU synes å

velge inkludering som virkemiddel for å øke også egen interne sikkerhet? Sen-

trale element i inkluderingsstrategien er EUs nordlige dimensjon.117

EU anlegger generelt en bred forståelse av sikkerhet. Dette gjenspeiles i at virke-

midler for å øke intern sikkerhet knyttes spesielt opp mot EUs tredje søyle. Med

det utgangspunkt at den viktigste begrunnelsen for blant annet politisamarbeidet

i EU-sammenheng er å trygge den indre sikkerheten i EU-landene, gjør den

eksterne dimensjonen seg, om enn ikke så åpenbart, like fullt gjeldende blant

annet når det gjelder internasjonal organisert kriminalitet, terrorisme, menneske-

handel og narkotika- og våpenhandel. Dette er forhold som innehar negativt

potensial for påvirkning i EU, og det er således klart at samarbeid sees som et

instrument for problemløsning.

Bruken av den nordlige dimensjonen som et virkemiddel for å øke intern sik-

kerhet gir derfor en tilleggsverdi (Vahl 2001:4). Implementeringen av dimensjo-

nen er knyttet til en ytterligere verdi, som betegner målsettingen fra EUs side

om bedre koordinering og komplementaritet mellom EU og medlemsstatenes

117 Det er verdt å merke at statsminister Lipponen i sin tale ved vedtaket om opprettelsen av en nordligdimensjon i 1997, la spesielt vekt på hva dimensjonen ikke skulle innebære: nye institusjoner, økte økonomiskemidler eller en ny form for regionalt basert samarbeid i Nord-Europa. Strategien omhandler heller ikketradisjonell sikkerhetspolitikk.


- 124 -

politikk i Nord-Europa, det baltiske sjøområdet og Russland. Dette gir en klar

indikasjon på at EU vil knytte Russland sterkere til seg ved samarbeid og ved å

binde opp Russland i regionale samarbeidsforum. Selv om EU har vært kritisert

for å mangle en regional dimensjon (Fairlie, sitert i Haukkala 2001:15)118 inne-

holder Fellesstrategien (1999) enkelte referanser til grenseoverskridende og

regionalt samarbeid. I Fellesstrategiens del 3 heter det:

”The Union will support the strengthening of cross-border and regional cooperation and will prepare an inventoryof relevant EC and Member State instruments and actions directed at the enhanced involvement of EU programmesin Russian regions of special interest to the EU” (Fellesstrategien, del 3).

Dette vil for det første implisere at EU ønsker å bruke en regional tilnærming til

Russland. For det andre er dette en klar indikasjon på at unionen ønsker et slikt

samarbeid på områder det er knyttet spesiell interesse til. Områdene det er knyttet

slik spesiell interesse til blir imidlertid ikke spesifisert. Dette er problematisk i det

henseendet at dersom alt er en prioritet, er i realiteten ingenting en prioritet.

Prosessen med å utvikle en konsistent politikk kan derfor sies å lide av mangel

på de strategisk viktige fokusområdene for potensiell handling og samarbeid

(Vahl 2001:24). Mangelen på konsistens har vært oppfattet som at EU driver en

form for cherry-picking, hvor bare de områdene som gir EU en maksimal gevinst

med hensyn til intern sikkerhet gis prioritet (Haukkala 2001:19). Kritikken ret-

ter seg da i stor grad mot at også andre regioner i Russland sliter med de samme

problemene som nordregionen. Det at disse ikke innebærer negative implika-

sjoner for EU, gis de derfor ikke prioritet. Orienteringen mot regionalisering

som et instrument er imidlertid i seg selv en indikasjon på at EU vil trekke

Russland inn i samarbeidsstrukturer, fremfor å bruke andre virkemidler som å

opprettholde et strengt grenseregime, hvor problemene søkes å holdes utenfor

unionen.

5.8 OppsummeringSikkerhetspolitiske vurderinger er gjennomgående i materialet, og argumen-

tene er grunnleggende interessebaserte i sin natur. EU er opptatt av sikkerhet,

118 Dette kan imidlertid sies å gjelde for Partnerskapsavtalen, som behandler Russland som et samlet hele.


- 125 -

regional stabilitet, internasjonal fred etc. og legger vekt på potensialet for en

destabiliserende utvikling i Russland, og med dette trusselen Russland kan ut-

gjøre mot EU. Det legges også vekt på landets størrelse og plassering, altså rent

geopolitiske betraktninger. Som analysen har vist, oppfatter EU Russland som

en nøkkelaktør for europeisk sikkerhet. I stedet for å bygge en allianse mot

Russland som en potensiell trussel, i tråd med hypotese 1A), søker unionen å

bygge Russland inn i en sikkerhetsarkitektur. Hypotese 2A) er dermed styrket. I

vurderingen av Russland som trussel mot EUs eksterne sikkerhet, er med andre

ord den foretrukne handlingsstrategien inkludering. Med hensyn til Russland

som trussel mot EUs interne sikkerhet, har analysen vist at vektlegging av den

nordlige dimensjon og bruken av TACIS er virkemidler for å inkludere Russ-

land. Regionalisering brukes således som et virkemiddel for å øke EUs interne

sikkerhet. Det er forholdsvis tydelig at argumentene her peker på sikkerhets-

messige problemer EU står overfor i Nordregionen. Et unntak fra en slik tilnær-

ming ser man likevel i argumentasjon og politikken rettet mot Kaliningrad, hvor

sikkerhetspolitiske vurderinger står sentralt, og hvor disse følges opp av et strengt

grenseregime.

I begge tilfellene, både når Russland vurderes som trussel mot enten ekstern

eller intern sikkerhet og inkludering synes å være strategien (igjen med unntak av

Kaliningrad), går EU lenger enn man ville forvente dersom EU inngikk samar-

beid med Russland kun med det formål å øke egen sikkerhet. Vektlegging av

multilaterale og regionale løsninger synes sentralt. Denne strategien/metoden

går igjen. Den synes i likhet med tilnærmingen med hensyn til hjelp i transisjon-

sprosessen på bakgrunn av en moralsk logikk, (kapittel 3) eller ved vurderingen

av økonomiske interesser som vist i forrige kapittel, uforklart. EUs metode; hvor-

dan EU forholder seg til en motpart i sin utenrikspolitiske strategi kan ikke fullt

ut forklares ved interessebasert eller en moralsk basert logikk.


- 126 -

Kapittel 6.Identitet og rolle6.1 InnledningSom gjort rede for i de foregående kapitlene kan både sikkerhetspolitiske og

økonomiske egeninteresser bidra til å forklare hvorfor EU har utviklet en spesi-

ell strategi rettet mot Russland. En moralsk logikk kan videre synes å ha virket

justerende på russlandsspolitikken. Verken en moralsk eller interessebasert til-

nærming er imidlertid tilstrekkelig for å forklare hvordan EU forfølger sine

målsettinger. EU synes å søke å binde opp Russland i multilaterale avtaler for å

oppnå respekt for universelle rettigheter, øke egen sikkerhet og sikre tilgang til

alternative markeder. Gjennom å tilrettelegge for økonomisk integrasjon søker

EU å inkludere Russland i et felles europeisk økonomisk rom, og videre tilret-

telegge for russisk medlemskap i WTO. Multilaterale løsninger synes også å være

EUs strategi på det sikkerhetspolitiske området. Gjennom integrasjon i en euro-

peisk sikkerhetsarkitektur søkes løsninger som involverer aktører som OSSE,

FN, Europarådet og NATO. Søkes med dette Russland integrert i et større fel-

lesskap av verdier, og kan oppfatninger om fellesskap og felles identitet (et verdi-

fellesskap) bidra til å forklare EUs prioriteringer av Russland i sin utenrikspoli-

tikk? Anses det som en plikt til samarbeid som følge av en opplevelse av felles-

skap og identitet? Eller er en slik tilnærming en del av EUs rolle på bakgrunn av

egne erfaringer?

Jeg har etter gjennomgang av datamaterialet kategorisert de verdibaserte argu-

mentene i to grupper. Den første stiller spørsmål om det eksisterer et historisk-

kulturelt slektskapsbånd mellom EU og Russland og en spesifikk europeisk

slektskapsbasert plikt til solidaritet og samarbeid som utgår fra et identitetsfellesskap.

Disse argumentene vil være av liknende type Sjursen (2002) finner i sin analyse

av øst- utvidelsen. EU oppfatter å ha det hun definerer som en ”kindship duty”

(en verdibasert plikt) overfor søkerlandene. Det vil si en plikt til å inkludere disse

landene i EU og gi dem deres rettmessige plass i Europa, en plikt basert på noe

mer enn instrumentelle kalkuleringer og mindre enn en ”selfless concern for


- 127 -

human rights” (Sjursen 2002:27).119 Den andre kategorien retter seg mot om

man, ved å se på EUs erfaringer og tradisjon, kan finne grunnlag for å hevde at

EUs måte å inngå i samarbeid på og virkemidlene de gjør bruk av, stammer fra

en EU-spesifikk verdi. Kapitlet vurderer følgende hypoteser:

Hypotese 1: Russland anses som en del av et europeisk historisk og kulturelt fellesskap og

EU opplever at organisasjonen har en spesifikk europeisk ”slektskapsbasert” plikt til

samarbeid med dette landet på bakgrunn av felles identitet.

Hypotese 2: EUs erfaringer og spesifikke europeiske tradisjon gir føringer på måten EU

inngår i samarbeid med Russland.

I dette kapitlet vil jeg først undersøke om det kan sies å eksistere en idé eller

oppfatning om et identitetsbasert fellesskap og derav en plikt til samarbeid, i tråd

med hypotese 1. Argumentene vil vektlegge et identitetsfelleskap, som en dis-

tinkt kulturell og historisk enhet med en klar prioritering av Russland i dette

fellesskapet. Videre vil jeg vurdere om måten EU inngår i samarbeid på, og

metoder de gjør bruk av kan hevdes å gi uttrykk for en spesifikk europeisk

tradisjon, basert på EUs egne erfaringer fra integrasjonsprosessen, i tråd med

hypotese 2.

6.2 Russland som ”puissance européennne”?120

Enkelte mener det eksisterer et historisk og kulturelt fellesskap mellom EU og

Russland (Baranovsky (1997; 2001); Lynch (2003); Neumann (1999); Straus

(2001)). Baranovsky (2001a:429) hevder at bruk av et sivilisasjonsmessig, eller

kulturelt kriterium i spørsmålet om hvor Europa ender, gir opphav til kafkaske

svar og at: ”Europe is fluid. Whether Russia is part of Europe may be debatable,

but it is certainly a part of Europe’s fluidity”. Et geografisk kriterium ville tilsi at

Europa og Russland er overlappende enheter. Halve Europa består av Russland,

119 ”This sense of a shared destiny and kindship-based duty seems to be an important argument for enlargementto Central and Eastern Europe” (Sjursen 2002:17).120 Katarina den Store proklamerte i 1769; “La Russia est une puissance européenne” (sitert i Tarschys 1998:141).


- 128 -

samtidig som halve Russland er situert i Europa (ibid.). Spørsmålet om Russland

er europeisk er således et omstridt spørsmål. Det kan hevdes at Russland er en

spesiell del av Europa, eller den mest Europa-orienterte del av Europas nære

utland (ibid.:431).121

Spørsmålet om hva Europa er, er et tilsvarende vanskelig spørsmål. Ikke minst er

det vanskelig å trekke klare kulturelle, geografiske, religiøse, historiske eller an-

dre skiller mellom Europa og ikke- Europa. Mitt siktemål i dette kapittelet er

derfor ikke å finne i hvor stor grad Russland er europeisk eller hva Europa er.

Spørsmålet om identitet122 vil derfor rette seg mot i hvilken grad det brukes

fellesskapsdefinerende argumenter i EUs diskurs, og at dette gir uttrykk for et

verdifellesskap. Dette vil tas til inntekt for en form for felles identitet. Verdier

forstås dermed innen rammen av felles identitet.

6.2.1 “Kaviar og vodka”123

Som vist i de foregående kapitlene brukes argumentasjonen tydelig. Det er i

EUs interesse, både sikkerhetsmessig og økonomisk å inngå et nærere samarbeid

med Russland. Chris Patten (2002b:2) gjorde dette også tydelig i en tale holdt

på det niende toppmøtet mellom EU og Russland.‘Han understreket imidlertid

at samarbeidet innebar mer enn dette:

“When all is said and done, one’s neighbors are normally one’s first customer and one’s first supplier […]; but mypoint is that with Russia, it goes way beyond commercial relations. We share culture, history and tradition”.

Den verdimessige dimensjonen i partnerskapet har vært der fra begynnelsen av

samarbeidet. Partnerskapsavtalen fra 1994 fremhever at EU og Russland har

historiske røtter som binder dem sammen, foruten ”the common values that

they share” (preambelet til PCA). Det ble videre vektlagt at avtalen var ment å

121 Straus (2001:10, min innfelling) hevder på samme måte at ”It [Russia] is not purely European, but it isessentially European”.122 Spørsmålet om identitet er også omstridt: “Identity is a fluid, many-stranded, and perpetually negotiatedphenomenon, and so all identities are ipso facto ambiguous” (Neumann 1999:110).123 Romano Prodi på EU-Russland toppmøtet i St. Petersburg, Financial Times 1.juni 2003;”The EU andRussia are bound together like caviar and vodka”.


- 129 -

være et passende rammeverk for den gradvise interaksjonen mellom Russland

og et utvidet område for samarbeid i Europa (ibid.). Her kommer også nærhets-

dimensjonen omtalt i forrige kapittel inn, men mer enn fremme av aktiviteter

av felles interesse ble det argumentert for et ønske om en verdimessig integra-

sjon. Hensikten med den politiske dialogen avtalen foreskrev var å ytterligere

styrke samarbeidet mellom de to partene (PCA 1994, tittel 2). Det ble lagt vekt

på kulturelt samarbeid (PCA 1994, tittel 9, artikkel 85), med språk og kulturelle

verdier som sentrale temaer. Dette vitner derfor om et samarbeid som ikke bare

har sitt grunnlag i interesser eller en universell tilnærming til rettigheter, men

som også anser verdier og fellesskap som legitimerende faktorer. Fellesstrategien

er det politiske dokument som går lengst i å fremheve Russland som en del av et

europeisk fellesskap: “The European Union welcomes Russia’s return to its rightful

place in the European family in a spirit of friendship, cooperation, fair

accommodation of interests and on the foundations of shared values enshrined

in the common heritage of European civilization” (Fellesstrategien 1999). Denne

type begrunnelser er klart verdibasert, knyttet til historiske og kulturelle

fellesskapsdefinerende bånd mellom Russland og unionen. Hensikten synes her

å være inkludering av Russland i et verdifellesskap. Prodi (2002) sier dette klart:

“We want to help fully integrate Russia into our community of values. We want to identify the most appropriatemeans of co-operation, not only on the economy, the environment and energy but also on defense, security andsafeguarding democratic rights” 124

Det refereres med andre ord til identitetsfaktorer som utgår fra et felles historisk

og kulturelt fellesskap mellom EU og Russland. Dette fellesskapet gir imidlertid

ikke grunnlag for å hevde at det eksisterer et verdibasert fellesskap; et verdi-

fellesskap. Det fremheves derimot at Russland ønskes inkludert i et fellesskap av

europeiske verdier. Referansen er ikke til et felles verdigrunnlag, men til et eu-

ropeisk. I denne forbindelse ser enkelte politikere og kommentatorer både i

Russland og i Europa ”[…] a division on the level of values as a tremendous

barrier to mutual understanding and cooperation on crisis management and-

124 Fra Kommisjonens delegasjon i Moskva; “The EU and Russia: Strategic Partners in a Changing World”.Uttalelsen finnes på www.eur.ru/en/p_210.htm


- 130 -

more broadly- to the development of a durable partnership founded on trust”

(Rontoyanni 2002:827).

6.2.2 Et europeisk valg

En slik integrasjon i et verdibasert fellesskap er derfor avhengig av russisk orien-

tering mot Europa. Med dette refereres det til Russlands to potensielle interna-

sjonale identiteter; en vestlig identitet og en ikke-vestlig. Disse kommer i to

utgaver; den vestlige i en atlantisk og en europeisk utgave, mens den ikke-vestlige

kategoriseres som eurasiatisk og slavisk (Straus 2001:4). Chris Patten beskrev sam-

arbeidet som ”det europeiske valget” Russland står overfor. Dette valget vil være

av stor betydning (“enormously significant”) for hvordan relasjonen mellom

EU og Russland skal defineres (Patten 2002b:2). Han begrunnet det europeiske

valget med henvisning ikke kun til de økonomiske bånd mellom partene, men

også til:

“[the European choice] will be dictated by the proximity factor- the geographical, historical and cultural ties I havereferred to […]” (ibid., min innfelling).125

EUs overordnede visjon for partnerskapet med Russland ble videre i Felles-

strategien fremsatt å være et stabilt, demokratisk og velstandspreget Russland,

”firmly anchored in a united Europe free of new dividing lines“ (Fellesstrategien,

del 1). Verdier ble ikke spesifisert ut over dette, selv om ønsket om en stabil

utvikling i Russland knyttet spesielt til økonomisk velferd er gjennomgående i

materialet.

Det synes ikke som om en oppfattelse av fellesskap har virket mobiliserende på

EUs holdning til og syn på samarbeidet med Russland. Russland synes etter

dette ikke å stå i et spesielt forhold til unionen, selv om det til en viss grad brukes

argumenter som henviser til en felles identitet basert på historiske, geografiske

og kulturelle karakteristikker. Det synes således ikke som om dette fellesskapet

125 Dette samsvarer også med Straus’ (2001:9) påstand om Russlands primære ”Europeaness”, som er ”truegeographically, ethnically, religously, historically, culturally, and sociologically”.


- 131 -

indikerer et felles verdigrunnlag. Begrunnelsene som gis for samarbeidet er der-

for så langt i analysen ikke basert på et verdibasert imperativ. Til tross for at

avtaleverket og uttalelser fra utenriksansvarlig Patten tar til orde for at det eksis-

terer en vi-følelse mellom EU og Russland, kan man imidlertid likevel hevde at

dette ikke gir grunnlag for å påstå at det eksisterer et verdifellesskap mellom de

to. Verdiene det refereres til er universelle verdier, som menneskerettigheter og

utvikling av demokrati. Chris Patten (2000c:5) sier det slik: “[...] it [Russia]

remains a conundrum. For Russia is undobtedly European. But she is not

Western“ (min innfelling).

6.2.3 Russland i europeisk diskurs

Inkludering av Russland i et verdifellesskap synes å være en målsetting for EU.

Det synes imidlertid som om målsettingen gir uttrykk for et ønske om et felles

verdigrunnlag, mer enn at et slikt verdifellesskap faktisk eksisterer. Russland kan

i dette perspektivet sees som en elev og en som lærer demokratiske prinsipper av

EU. Argumentasjonen EU gjør bruk av har derfor mer karakter av å uttrykke et

ønske, og stadfeste et prinsipp som inngår i et europeisk verdigrunnlag. De siste

årene har Russlands politikk og økonomi, beskrivende fremstått i europeisk

diskurs som et land i transisjon, politisk og økonomisk. Spesielt rettet mot et

europeisk verdigrunnlag, står Russland i europeisk diskurs gjennom fem århun-

drer fremdeles som ”just having been tamed, civil, civilized; just having begun to

participate in European politics; just having become part of Europe” (Neumann

1999:110). Slik sett er Russland sett som et land på ett trinn i en transisjonspro-

sess, en europeiseringsprosess. Russland er europeisk, som Patten påpeker, men

ikke vestlig. Det kan argumenteres for at implikasjoner av å være vestlig henviser

til respekt for universelle prinsipper. Å mislykkes med å finne et substansielt

vestlig institusjonelt hjem for Russland kan innebære at forsøkene fra russisk

side på en vestlig orientering undergraves (Straus 2001:1).126

126 Dette skjedde også i forhold til NATO. Den nyvalgte ledelsen i Russland ba om medlemskap i NATOumiddelbart etter å ha oppnådd autoritet i internasjonale relasjoner, ved slutten av 1991, men dette ga ingenrespons fra Vesten (Straus 2001:19).


- 132 -

6.3 Et selektivt verdibasert fellesskap? Forholdet etterutvidelsen

EU har hevdet at utvidelsen er en historisk begivenhet. Russland anses å være

den viktigste blant nye naboer etter utvidelsen (Prodi 2002:2). I Strategiplanen

fremholdes det: “EU enlargement to countries, which formerly belonged to

Soviet Union’s sphere of influence adds to both sides’ interest in examining

closer forms of partnership” (Kommisjonen 2001c:16). Da det ikke er aktuelt

med medlemskap for Russland,127 er argumentasjonen som brukes fra EUs side

rettet mot at utvidelsen vil bringe Russland nærmere unionen, i den forstand at

det åpner for nye muligheter og utfordringer. Positive konsekvenser ved utvidel-

sen blir på denne måten fremhevet som viktige, og nødvendigheten av samar-

beid vektlegges: “The EU needs Russia, and Russia needs the EU. And both

Russia and the EU will benefit from enlargement” (Prodi 2002:3).

Det refereres her til nødvendigheten av samarbeid, til de felles interessene i et

slikt samarbeid og Russland som en naturlig faktor i EUs utenrikspolitiske ori-

entering. Det er klart at det ikke argumenteres for en fellesskapsdefinert, verdi-

basert plikt til samarbeid. Det kan imidlertid hevdes at integrasjon og eksklusjon

er to sider av samme sak. Implikasjonene for Russland er ikke “at ekskludering

finner sted, men hvordan den finner sted” (Neumann 1999:37). Den asymme-

triske tilnærmingen til SØE på den ene siden og Russland på den andre, har

således ikke gått upåvirket hen fra russisk side (Bretherton & Vogler 1999:215).128

127 Prinsippet om at alle europeiske stater har krav på medlemskap i EU er nedfelt i Romatraktaten og ersenere forsterket og presisert i Maastricht- og Amsterdam- traktatene. Her heter det at alle europeiske statermed et demokratisk styresett kan bli medlemmer i EU. Med dette som utgangspunkt ville det være vanskeligfor EU å avslå medlemssøknader (Sjursen 2002:10). EUs forhold til Russland skiller seg imidlertidgrunnleggende fra EUs forhold til kandidatlandene i Sentral og Øst-Europa fordi russisk medlemskap iunionen ikke er et diskusjonstema. Offisielt hevder EU at døren ikke er stengt for Russland og Ukraina.Russiske myndigheter hevder på sin side at russiske intensjoner om medlemskap i unionen er utelukketfordi ”EU er overnasjonal og dessuten intenderer å bli en føderasjon” (Straus 2001:15). Putin har imidlertiduttalt at han ikke vil utelukke en russisk medlemskapssøknad, og at EU som en strategisk partner er viktigfor Russland, hvor han søker å tilpasse landet EU-standarder. Russisk medlemskap i EU er imidlertid ikkeet uttalt mål i strategiene Russland har utarbeidet, ei heller assosiert medlemskap. For den aktuelle perioden(2000-2010) legges det fra russisk side opp til at Russland vil basere sitt forhold til EU på ”treaty relations”,hvilket i praksis vil si det grunnlag som er lagt i Partnerskapsavtalen fra 1994 (Russian Federation 1999).Det kan derfor hevdes at det er ”retoriske mer enn praktiske utsikter for medlemskap” (Straus 2001:2).128 Samtidig viste en spørreundersøkelse gjennomført i Russland i januar 2000 at 69% av de spurte ikkevisste hvor EUs hovedkvarter lå (White et.al. 2002:6-7). Denne manglende kunnskapen om EU synesimidlertid ikke å gi seg utslag i en generell skepsis til unionen, snarere tvert imot. Hele 48% av de spurte iovennevnte undersøkelse mente at Russland ”ville tjene på å slutte seg til EU (ibid:7).


- 133 -

Dersom det er slik at utvidelsen av unionen i stor grad er begrunnet med hen-

visning til et verdibasert fellesskap, hvordan begrunnes da Russlands eksklude-

ring fra dette fellesskapet? Det kan i forlengelse av dette spørsmålet hevdes at de

strenge medlemskapskriteriene er satt nettopp for at statene som blir medlem-

mer skal ha gjennomgått europeiseringsprosessen og fått en identitet som et

europeisk land, en europeisk identitet, som et anker for nasjonal identitet (Straus

2001:22). Fellesskapsdefinerende argumenter som brukes om utvidelsen finner

man ikke igjen i argumentasjon som brukes som forklarende elementer for stra-

tegien rettet mot Russland. Snarere tvert imot: sentral- og østeuropeiske land ble

ansett røvet av Sovjetunionen fra Vest-Europa under den kalde krigen (et kid-

nappet Vesten).129 De er med innlemmelse i unionen videre ansett å være brakt

tilbake hvor de naturlig hører hjemme. De var med andre ord tidligere ansett å

være en del av de andre, mens de nå er en del av oss, hvor Russland fremdeles er

ansett å være de andre. Argumenter som viser til at de sentral- og østeuropeiske

landene er en naturlig del av Europa, skiller seg derfor fra argumentasjonen som

brukes i forhold til Russland. Opplevelsen av fellesskap setter således grenser for

utvidelse av unionen. Det fremheves imidlertid fra EUs side at utvidelsen ikke er

forsøk på å etablere nye skillelinjer i Europa. Chris Patten (2002b:2) la spesielt

vekt på dette i en tale holdt på EU- Russland toppmøtet i Moskva i mai 2002,

hvor han snarere argumenterte for en mulighet for inkludering av Russland:

”The cultural impact on our relations will go far deeper than just trade. The enlarged EU will possess an enormousfund of knowledge about Russia, and contacts with it, which we must exploit”.

Ønsket, den uttalte politiske målsettingen og begrunnelser som gis for partner-

skapet med Russland med hensyn til felles arv og historie og med dette refe-

ranse til felles identitet, skiller seg klart fra argumentasjonen brukt overfor SØE

ved at det ikke er samme type fellesskap det er snakk om. Det eksisterer en

oppfattelse av et verdifellesskap med SØE, noe man ikke finner igjen i argumen-

tasjonen brukt overfor Russland. Nettopp hva som er det spesifikt europeiske,

129 Uttrykket stammer fra Milan Kundera (1984), sitert i Sjursen (2001:22). Øst-Europa ble ansett som”one half of a whole” (ibid.)


- 134 -

hva dette historisk-kulturelle fellesskapet bygger på, kommer i liten grad frem i

EUs argumentasjon. Det er likevel en oppfatning av at et slikt fellesskap eksiste-

rer både mellom unionen og SØE, og mellom EU og Russland, men at det gir

andre implikasjoner for Russland enn for SØE. Samarbeidet mellom EU og

Russland er derfor ikke et identitetsbasert fellesskap som impliserer annet enn

det samarbeidet som forekommer i dag, i tillegg til et ønske om en verdimessig

integrasjon av Russland i et europeisk verdibasert fellesskap.

6.4 MønsterAnalysen hittil viser at EU har brukt fellesskapsdefinerende argumenter for å

rettferdiggjøre samarbeidet med Russland, men at fellesskapet det henvises til

ikke er av samme type fellesskap som det verdibaserte fellesskapet som kan sies å

eksistere mellom EU og SØE. Det synes likeledes som om fellesskapet mellom

unionen og Russland ikke gir grunnlag for en plikt for EU til å ha et utstrakt

samarbeid med Russland. Russland kan imidlertid på denne måten knyttes til

oppfatningen av hva Europa er. EU er et verdibasert fellesskap hvor de sentral-

og østeuropeiske statene naturlig hører hjemme. Oppfatningen av Europa og

hvilke grenser Europa har, er knyttet til ideen om Russland som den andre. De

er ikke del av oss, og kan derfor sies å være en viktig medvirkende årsak til selve

integrasjonsprosessen i EU, da det for å kunne inkludere de som er en av oss, må

knyttes til persepsjon av dem som ikke er del av oss.

Samarbeidet mellom EU og Russland fremstår på bakgrunn av et verdibasert

fellesskap som uferdig, men som innehar potensial for utvikling på et verdimessig

grunnlag. Utviklingen av fire ”common spaces” ble således fremhevet å være av

viktighet på det 11. EU-Russland toppmøtet som fant sted i St. Petersburg 31.

mai 2003 og videreutviklet i Communication from the Commission to the Council

and the European Parliament on relations with Russia (2004). Dette manifesterer

ønsket om en verdimessig inkludering av Russland.130 Inkludering av Russland

søkes således på flere områder. Er dette en spesifikk form for europeisk utenriks-

130 I utviklingen av ”common spaces” som potensial innen Partnerskapsavtalen ble oppmerksomheten rettetmot ekstern sikkerhet og JHA, økonomi og kultur.


- 135 -

politikk, en egen EU-verdi? Utgår denne måten å samarbeide på fra europeisk

tradisjon og erfaringer, i lys av EUs egen utvikling? I tråd med hypotese 2, vil jeg

i neste seksjon undersøke om måter EU inngår i samarbeid utgår fra en spesiell

EU-metode.

6.5 En spesifikk europeisk metode? EU som rollemodellEUs nye prosjekt etter utvidelsen til 10 nye medlemsstater ble lansert 11. mars

2003 og kalt Wider Europe Neighbourhood: proposed new framework for relations with

the EU’s Eastern and Southern Neighbours (Kommisjonen 2003). Naboskaps-

strategien er omtalt under punkt 3.5 i denne oppgaven, og ble definert som en

universell plikt til samarbeid med nabostater. Her vil Naboskapsstrategien

undersøkes i lys av hypotese 2: om EU fremstår som rollemodell i sin relasjon

til Russland og om inkluderingsstrategier kan anses som en EU-spesifikk

metode.

I tråd med egne erfaringer fra integrasjonsprosessen, fremheves økonomisk inte-

grasjon som generator for utvikling av felles verdier: “the long term goal of the

initiatives […] is to move towards an arrangement whereby the Union’ s rela-

tions with the neighbouring countries ultimately resemble the close, political

and economic links currently enjoyed with the European Economic Area” (Kom-

misjonen 2003a:15). Formålet er med andre ord å skape et felles verdigrunnlag,

men at man ikke er der ennå. EU ser seg som en rollemodell i denne sammen-

hengen, hvor samarbeid på det økonomiske området skal generere et sett av

felles verdier (ibid.:10). Ønsket om å utvikle et sett av felles verdier forsterkes

ved at EU bruker en form for belønning dersom landene utviser villighet til

respekt for nettopp disse verdiene. Der det viktigste utenrikspolitiske virkemid-

delet overfor søkerlandene var medlemskap, brukes nå økonomisk integrasjon

som virkemiddel eller belønning overfor landene som ikke er ansett å være

potensielle søkerland. En effektiv implementering av politiske, økonomiske og

institusjonelle reformer, inkludert tilpasning til aquisen, vil dermed gi økono-

miske fordeler ved et tettere samarbeid med unionen. Nabostaten har da kom-

met så nær unionen den kan uten å være medlem (ibid.:10).


- 136 -

6.5.1 Regionalisering som EU-verdi?

Som vist i foregående kapittel gjør EU bruk av regionalisering som et viktig

virkemiddel i sine relasjoner til Russland. Denne strategien kan bare delvis for-

klares ut fra et sikkerhetspolitisk interessebasert perspektiv. Kan det hevdes at

bruken av et slikt virkemiddel er en distinkt, unik måte EU gjør bruk av et

utenrikspolitisk virkemiddel? Formålet med den nordlige dimensjonen var å

adoptere en bred tilnærming til områdene dimensjonen skulle dekke, en såkalt

horisontal tilnærming, det være sikkerhet for kjernekraftverk til forskning og

infrastruktur (Cronberg 2002:8). Den nordlige dimensjonen står da igjen som et

politisk instrument uten egne økonomiske ressurser, da TACIS-programmet er

ment som den finansielle kilden hvor den nordlige dimensjonen henter ressur-

ser. TACIS er på sin side kun et økonomisk program, uten en egen politisk

agenda (ibid.). At den nordlige dimensjonen ikke selv innehar et økonomisk

aspekt for tilskudd til konkrete prosjekter, men at TACIS skulle fylle dimensjo-

nen med innhold, kan gjøre den nordlige dimensjonen til et regionalt prosjekt

som formelt sett er på EUs agenda, men at dette verken overføres til realiteten

eller praktisk politikk.131

På tross av dette kommer støtten gitt til ulike mellomregionale prosjekter i

Nordregionen i stor grad fra EU. Unionen har gitt støtte til et bredt spekter av

ulike mekanismer for mellomregionalt samarbeid i denne regionen. Det er kon-

kurranse, så vel som samarbeid mellom de ulike organisasjonene. Det kan føre til

sub-optimale løsninger, unødvendig duplikasjon og bortkastede ressurser (Hauk-

kala 2001:20). Ved første blikk kunne derfor den nordlige dimensjonen være et

organiserende prinsipp for samarbeid i nord (Vahl 2001:20).132 I realiteten har

imidlertid Kommisjonen ifølge Vahl (2001) vært halvhjertede i sine forsøk på å

arbeide på det regionale plan. Som et resultat har EU vært heller passive i å delta

131Et annet moment er at, selv om EU finansierer tre INTERREG-program på den finsk-russiske grensen,må det tilsvarende fondet for den russiske siden finansieres gjennom TACIS CBC (Cross-Border Cooperation).EUs interne strukturelle politikk er med dette regulert av ett sett av regler, mens EUs eksterne relasjon tilRussland reguleres av et annet (Haukkala 2001:14).132 Det har vært hevdet at den ”asymmetriske” strukturen som eksisterer mellom Russland og EU er foralvorlig til at et videre bilateralt samarbeid kan utvikles og at et regionalt samarbeid, som den Nordligedimensjonen foreskriver, derfor vil kunne gi en mer fruktbar tilnærming (Vahl 2001:20).


- 137 -

i arbeidet til de ulike rådene. Haukkala (2001) stiller så spørsmålet om EU og

Russland kan sies å være ”reluctant regionalizers”? I EUs tilfelle er det heller det

motsatte som har manifestert seg. EU, hevder han, er ”an eager regionalizer”,

som har utviklet et sett av ulike mekanismer for å oppmuntre til mellomregionalt

samarbeid. EU har vært villig til å eksperimentere med den nordlige dimensjo-

nen, som representerer en mer eksklusiv form for regionalisering som er for-

holdsvis fremmed for den nåværende logikken for europeisk integrasjon.

Karen Smith (2002:6) hevder EU gjør bruk av regionalisering som et instru-

ment på to ulike måter. EU klassifiserer for det første naboland under regionale

strategier og skaper derved en regional identitet. Dette kan sies å gjelde for den

nordlige dimensjonen, hvor samarbeid over grensene mellom Finland, Sverige

og Russland oppmuntres. På denne måten fremstår EU som en tilrettelegger for

inkludering. Ved dette skapes en form for fellesskapsfølelse og grunnlag for verdi-

basert samarbeid. Samtidig støtter EU regionale grupperinger (det være for-

melle organisasjoner eller løsere nettverk) ved å stå for råd og økonomisk bi-

stand til institusjoner og prosjekter. I det store og hele bruker EU sine utenriks-

politiske virkemidler positivt ved å oppmuntre til regionalt samarbeid. Dette

innebærer at EU er avhengige av at andre land er villige til å samarbeide. Denne

viljen til regionalt samarbeid kan sees i sammenheng med at medlemsstatene i

EU har sin erfaring i regional integrasjon fra EU. EU har dessuten instrumen-

tene, erfaringen og viktigst, autoriteten til best å fremme regionalt samarbeid.

Smith (2002:8) finner i denne sammenhengen:

”[…] the encouragement of regional cooperation thus quite clearly and patently stems from the nature of the EUitself: internal practice, values and experiences have produced this objective; and this is where it is in a league of itsown”.

På samme måte argumenterer Anaïs Marin (2003:3) for ”the unique utility of

the”dimensionalist” approach to EU-Russian relations”. Dette inkluderer et bredt

spekter av saker og involverer ulike typer aktører innen et fleksibelt rammeverk.

Fleksibilitet og ”letthet” (lightness), argumenterer hun, er den nordlige dimensjon-

ens styrker (ibid.). Måten EU gjør bruk av regionalisering som virkemiddel gjør


- 138 -

at EU bemerker seg i internasjonale relasjoner. Regionalisering kan dermed

sees som en spesifikk EU-verdi. EU legger vekt på inkludering som en strategi

for samarbeid for å løse konkrete problemer. En forutsetning for samarbeid er

imidlertid at det er dialog mellom partene. Unionen bygger sine relasjoner på et

rettslig rammeverk (den nordlige dimensjonen og Partnerskapsavtalen) og gjør

bruk av diplomati/dialog for å støtte regionale grupperinger og samarbeid.

6.5.2 EUs metode: dialog fremfor isolasjon

Chris Patten sa i en tale til det Diplomatiske Akademi i Moskva 18. januar 2001

at han ønsket EU-Russland-forholdet skulle bli en stor suksess: “That is precisely

why we should be frank with one another” (Patten 2001a:1). Enten det dreide

seg om økonomiske eller politiske spørsmål, ville et modent forhold preget av

sympati og tilbakemeldinger gi rom for begge parter til å diskutere spørsmålene,

sa Patten videre på det 9. toppmøtet i Moskva 29. mai 2002. Dette innebar ikke

at man behøvde være enige, hevdet han. Det innebar at man kan forvente å

diskutere direkte og åpent alle aspektene som har relevans for EU-Russland

forholdet: “[…] these do not exclude questions about common values and shared

principles” (Patten 2002b:3). I alle spørsmål hvor det er uenighet mellom par-

tene, som det sensitive spørsmålet om Russlands ansvar for å sikre fred og stabi-

litet ved sine grenser og om overholdelsen av felles standarder og verdier Russ-

land har forpliktet seg til, er det gjennomgående at EUs tilnærming er dialog.

Dette kan imidlertid føre til ulikheter i syn på løsninger og fremgangsmåter.

Chris Patten (2002c:3) anmoder om toveis -kommunikasjon i en tale i Strasbo-

urg, 14. mai:

” […] the view of the Commission is that we should do all we can to make this partnership work well. There is noother sensible option. But a partnership involves traffic in both directions; it involves give and take; it involvesunderstanding the other side’s point of view. We understand that and I am sure our Russian colleagues willunderstand it too”.

Ved brudd på slike forpliktelser viste analysen av Tsjetsjenia-konflikten at EU

ikke anså økonomiske sanksjoner som hensiktsmessige. Jeg konkluderte derfor

med at EUs politikk var inkonsistent, da EU ikke gjorde bruk av alle tilgjenge-

lige instrumenter unionen har til disposisjon. EU foretrekker således dialog fremfor


- 139 -

isolasjon, også for fremme av universelle rettigheter. Dette gjelder spesielt, som

vist i kapittel 3, men det gjelder også mer generelt. I tråd med en slik tilnærming

fremholdes det at for effektivt å oppnå forandring kreves: ”[…] a positive and

constructive partnership with governments, based on dialogue, support and

encouragement. This should aim to improve mutual understanding and respect,

and promote sustainable reform” (Kommisjonen 2001b:8). En forutsetning for

at denne tilnærmingen skal være fruktbar, er imidlertid at statene er opptatt av

samarbeid. Tilnærmingen skal følges så langt som mulig, men der statene ikke

har en interesse av å samarbeide eller ikke har en forpliktelse til å skape forand-

ring, vurderes negative sanksjoner (Kommisjonen 2001b:8).

I følge Karen Smith (2001:198) er det opposisjon i EU mot bruk av negativ

kondisjonalitet da dette kan isolere stater som trenger EUs støtte og dermed

generere ustabilitet. Integrasjon, dialog og handel – ikke sanksjoner - skal benyt-

tes for å fremme menneskerettigheter. Strategien EU har lagt seg på i Tsjetsjenia-

spørsmålet innebærer dermed ikke negative sanksjoner.133 Heller ikke kan det

øves innflytelse dersom EU som partner ikke har noen bånd til det gjeldende

landet. Slike hensyn ser ut til å ha gjort seg gjeldende i EUs håndtering av den

tsjetsjenske konflikten. EUs bruk av virkemidler er gjennom politisk press “[…]

the EU will continue to use its political weight to press for access by the

organizations best suited to monitor and report on abuses” (Patten 2000a:4). En

slik argumentasjon kan umiddelbart tolkes som en tom trussel. Den reflekterer

imidlertid også EUs måte, og kan ha en oppdragende effekt. Jeg vil i følgende

avsnitt undersøke EUs begrunnelser for hvorfor sanksjoner ikke ble tatt i bruk i

Tsjetsjenia-tilfellet og om slike betraktninger kan sies å reflektere en EU-spesi-

fikk metode, i tråd med hypotese 2.

133 I denne vurderingen ligger også å innføre negative sanksjoner mot Russland og på denne måten isolereRussland ble imidlertid ansett som upassende fordi dette kunne medføre den tileggsrisiko at ved å presseRussland for langt, ville man i stedet oppnå et “baksmell” mot vestlige støttede reformer (Smith 2001:198).Lavin (1996, sitert i Smith 2001) beskriver negative sanksjoner som ”kvelningsstrategier” (“strategies ofasphyxiation”). Dette innebærer en blokkering hvis siktemål er rettet mot den økonomiske samhandelen.Alternativt vil en ”oksygenstrategi” (”strategies of oxygen”) medføre at økonomisk aktivitet leder til positivepolitiske konsekvenser og gjennom slik aktivitet tilrettelegge for innflytelse.


- 140 -

6.5.3 Åpne kommunikasjonskanaler

I mediene ble det fremstilt som om Tsjetsjenia ble glemt i Kaliningrad-diskusjo-

nene. EU oppfordres til å øke presset ”by moving beyond strong words to more

direct action” (Patten 1999:2). Patten (2002d:1) forsvarte EUs politikk i novem-

ber 2002,134 og imøtegikk kritikken. Han hevdet Tsjetsjenia-problematikken ble

tatt opp av det danske formannskapet på en omfattende og intens momåte. Han

understreket videre:

“The fact that you have an important strategic relationship with another country, the fact that you are trying to sortout problems with another country should not ever in my view stop you raising questions which that country mayfind difficult or sensitive”.

Når EU vektlegger dialog fremfor isolasjon, er dette først og fremst et spørsmål

om kommunikasjon og åpenhet i forholdet. Kritikken mot EU rettet seg i stor

grad mot bruken av virkemidler, og anvendelsen av normen. I sin begrunnelse i

talen november 2002, påpekte Patten blant annet ankepunktene mot forslaget

om å stenge den finansielle assistanse som kanaliseres gjennom TACIS-program-

met. “Ville dette stanse den militære aksjonen?” spurte han retorisk. Dilemmaet

besto i, slik Patten fremstilte det, blant annet i at tiltakene, de alternative virke-

midlene EU hadde til disposisjon, også innebar at dette kunne skade eller un-

derminere den økonomiske og sosiale modernisering eller transisjonsprosess

Russland var (og er) inne i.135 Vurderingene av om sanksjoner er virkningsfulle i

Tsjetsjenia-tilfellet, synes også å finne sin begrunnelse i at: ”Sanctions against an

aggressor are usually ineffective if applied on a regional basis because of sources

of aid to the aggressor from outside the region” (Bennett og Oliver 2002:238).

Pattens drøftinger av de mange problemstillingene som ble reist var at EUs rolle

ligger i å overtale russiske myndigheter om at deres kortsiktige tilnærming aldri

ville legge til rette for en varig fred i Kaukasus, og at: “We will be more effective

134 DECLARATIONS AS REGARDS THE EU-RUSSIA SUMMIT & THE SITUATION INCHECHNYA- Chris Patten IP/02/1655- Brussels 12 November 2002.135 Patten besvarte også spørsmålet om EU skulle suspendere mathjelp, og hevdet at dette ville gjøres i nesteomgang- til nå var nemlig 90 % av maten allerede levert. Begrunnelsen han ga var at; “[...] recent events inChechnya add a strong political argument against meeting any new Russian request for food aid” (ibid.).Haukkala (2000:37) hevder imidlertid suspensjon av mathjelp var en inkonsekvent avgjørelse fra EUs sidefordi Russland nesten ikke trengte mathjelp lengre.


- 141 -

on both these fronts while channels of communication remain open” (Patten

2002d). Begrunnelsene Patten gir innebar dermed en vurdering av at dialog er

det mest effektive virkemiddel for å følge opp det moralske engasjementet for

menneskerettigheter. Dette kan sies å gi uttrykk for en spesifikk EU-metode, en

tilnærming til bruken av sanksjoner som er spesifikk for EU.

6.6 OppsummeringOppfatning om identitet synes ikke å være en begrunnelse for russlandsstrategien.

Det gir seg snarere utslag i et ønske om et integrert Russland i et europeisk

verdigrunnlag og en europeisk identitet. Det er på grunnlag av dette lite i data-

materialet som underbygger hypotesen at EU har handlet i tråd med en identitets-

basert plikt i sin russlandspolitikk. Argumentasjonen skiller seg også fra EUs

engasjement rettet mot de sentral- og østeuropeiske statene. Begrunnelser som

gis for utvidelsen er ikke utelukkende basert på normene i et liberaldemokratisk

internasjonalt samfunn, men på en felleskapsdefinert identitet hvor denne iden-

titeten driver utvidelsesprosessen og motiverer EU til å akseptere dens kostnader

(Sjursen 2002:26). I begrunnelsene for samarbeidet med Russland er det deri-

mot dette som gjør seg gjeldende. Metoden EU gjør bruk av er inkludering; ved

å søke å binde opp Russland i økonomisk, sikkerhetspolitisk og moralsk hense-

ende, i tråd med EU selv som prosjekt. Integrasjon skaper økonomisk vekst,

sikkerhet og respekt for fundamentale rettigheter, og karakteriserer EU som

internasjonal aktør. Inkludering fremstår på denne måten som en spesifikk EU-

verdi. Denne analysen viste også at EU foretrekker dialog fremfor isolering, også

ved vurderinger av verdispørsmål, hvor Russland og EU står langt fra hverandre.


- 142 -

Kapittel 7. Avslutning

Formålet med oppgaven har vært å forklare ulike implikasjoner russlandsstrategien

kan ha for forståelsen av EU som internasjonal aktør. Jeg har søkt forklaring på

om det er plausibelt å anse EU som en normativ internasjonal aktør gjennom

analyse av EUs russlandsstrategi. Utgangspunktet har vært at EU i økende grad

beskrives som en normativ aktør. Dette innebærer at EU skiller seg fra andre

internasjonale aktører med en tydelig normativ dimensjon ved sin politikk overfor

tredjestater. Forståelsen av EU som en normativ aktør innebærer at EU legger

stor vekt på universelle prinsipper i sin utenrikspolitikk, som respekt for funda-

mentale menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og utvikling av demokrati. Kjen-

netegn kan også rette seg mot at EU vektlegger nødvendigheten av

multilateralisme og å overholde internasjonal rett. Denne studien viser at priori-

teringen av Russland i EUs utenrikspolitiske strategi synes motivert av moralske

hensyn, som utvikling av demokrati og respekt for menneskerettigheter, i tråd

med hva man kunne forvente fra det utgangspunkt at EU er en normativ aktør.

Moralske begrunnelser fremstår imidlertid ikke alene som argumenter for enga-

sjement, men som viktige og nødvendige betingelser for engasjementet. Moral-

ske begrunnelser gir snarere føringer på hvordan EU inngår i samarbeid. Disse

funnene har styrket oppgavens innledende betraktninger om at EU er en nor-

mativ aktør i internasjonale relasjoner. Vekten ligger imidlertid på at EU har

moralske overbevisninger som gir føringer på hvordan EU inngår i relasjoner til

Russland.

Jeg har i denne studien benyttet tre teoretiske perspektiver for å fange opp flere

dimensjoner ved EUs utenrikspolitikk. For å forstå hvorfor EU har utviklet en

russlandsstrategi og implikasjoner av denne har det vist seg gunstig å bruke et

deliberativt perspektiv, da dette perspektivet fanger opp flere og ulike typer rasjon-

alitet. Dette teoretiske perspektivet har også muliggjort å skille mellom ulike

typer normer og normenes betydning for europeisk utenrikspolitikk. Denne

oppgaven er dermed også et bidrag til å forstå hvordan enkelte normer gjør seg

sterkere gjeldende enn andre i EUs utenrikspolitikk.


- 143 -

Ved undersøkelser av det avtalemessige grunnlaget for relasjonen mellom EU

og Russland, samt utspill fra sentrale EU-aktører og den generelle politikken

EU fører, har jeg søkt å forklare EUs russlandsstrategi med utgangspunkt i ulike

faktorer eller dimensjoner ved begrunnelsene. Jeg har sett på begrunnelsene i

seg selv som gis for russlandspolitikken, hvor jeg har kategorisert begrunnelsene

etter ulike indikatorer: vektlegging av universelle prinsipper, sikkerhetspolitiske

og økonomiske begrunnelser og identitets- eller rollebaserte begrunnelser. Vi-

dere har jeg undersøkt konsistens; om argumentene samsvarer med politikken

som føres. For å besvare hovedspørsmålet i oppgaven vil jeg i det følgende kort

gjennomgå mine funn knyttet til spørsmålet jeg stilte i introduksjonen: hvorfor

og hvordan legger EU vekt på å utvikle og ivareta sine avtaler med Russland?

Deretter vil jeg komme med enkelte betraktninger om EU som internasjonal

aktør. Avslutningsvis vil forklaringskraften og anvendelsesgrunnlaget til teorien

vurderes.

7.1 Hovedfunnene i analysenDenne studien av EUs russlandsstrategi har vist at EUs engasjement omfatter

institusjonelle, politiske og økonomiske dimensjoner. Implikasjoner av det brede

engasjementet har vært at vektlegging av menneskerettslige spørsmål i den po-

litiske dialogen, som kritikk mot russisk krigføring i Tsjetsjenia utfordres av

andre hensyn. Dette gjelder først og fremst egeninteresser EU har i samarbeidet,

som markedsadgang, energispørsmål og sikkerhetshensyn. Analysen har vist at

slike egeninteresser har kommet i konflikt med moralske forpliktelser. Ved kolli-

sjon mellom disse hensynene og prinsipper har denne studien vist at EU opptrer

med en inkonsistent politikk.

Utgangspunktet for oppgaven har vært debatten om EU som internasjonal ak-

tør, og spesielt litteraturen om EU som en normativ aktør. Med dette utgangs-

punktet startet jeg analysen av russlandsstrategien med å undersøke om moral-

ske begrunnelser lå til grunn for EUs vektlegging av å utvikle og ivareta avtalene

med Russland. Denne delen av analysen viste at moralske begrunnelser for sam-

arbeidet med Russland fremkom relativt hyppig i materialet. Vektlegging av de-


- 144 -

mokratiske prosesser og menneskerettigheter synes således som motiverende fak-

torer for samarbeidet. Tsjetsjenia ble sett som et testcase, hvor avtalemessige for-

pliktelser til universelle prinsipper ble utfordret. Det viste seg at EUs argumen-

tasjon og politikk med hensyn til Tsjetsjenia ikke fremsto som konsistent. Dette

manifesterte seg ved at Partnerskapsavtalen ble utsatt ratifisert pga. menneske-

rettighetsbrudd i Tsjetsjenia. Da avtalen først ble ratifisert, ble den ikke berørt

videre på tross av at krigen brøt ut igjen. Russland ble kun utsatt for enkelte

mindre betydningsfulle sanksjoner. Dette har også implikasjoner for forståelsen

av menneskerettighetsklausulen, hvor sanksjonsmulighetene som ligger i denne

ikke ble tatt i bruk fullt ut, og kun mindre sanksjoner ble iverksatt. Dette har jeg

forklart ved at økonomiske hensyn synes å gjøre seg sterkere gjeldende enn

hensynet til respekt for universelle menneskerettigheter. Dette synes imidlertid

også å ha sammenheng med ønsket om å fortsette dialogen med Russland.

En alternativ, supplerende hypotese ble derfor drøftet. Det ble antatt at trekk ved

EUs egen utvikling og erfaringer gir føringer på hvordan EU inngår i samar-

beid. Denne hypotesen ble styrket ved at de empiriske funnene vedrørende

måten EU inngår i samarbeid viste at EU gjør bruk av regionalisering og velger

multilaterale løsninger. EU kan generelt karakteriseres som en aktør som fore-

trekker dialog fremfor isolasjon. Dette hadde også betydning for vurderingen av

om sanksjoner ble ansett som effektive i Tsjetsjenia-problematikken. Analyse av

anvendelsen av sanksjoner viste at EU vurderte dialog som mest hensiktsmessig

i sin tilnærming til problematikken. Dette gir støtte til antagelsen om EU som

en normativ aktør, da dialog fremstår som en forutsetning for å kunne påvirke

Russland i moralske spørsmål. EU er på denne måten en siviliserende makt, som

gjort rede for i introduksjonskapitlet. Trekk ved EUs metode, som inkludering,

dialog og positive virkemidler er således de viktigste funnene i denne oppgaven.

EU har også sterke økonomiske interesser i samarbeidet med Russland. Analy-

sen har vist at Russlands økende økonomiske betydning for EU som nye marke-

der og energiavhengighet har stor betydning i EUs russlandspolitikk. Studien

viste at økonomiske interesser som motiverende faktorer for russlandsstrategien


- 145 -

brukes aktivt som begrunnelse. I et kortsiktig perspektiv er balansen mellom de

to partene skjev, hvor kun EU tjener på samarbeidet, som påvist i kapittel 4. EU

er også en tilrettelegger for økonomisk interaksjon og har en forventning om at

Russland i et langsiktig perspektiv skal bidra ytterligere til økonomisk gevinst

for EU. Ønsket om å inkludere Russland i et felles økonomisk prosjekt synes i så

måte å bidra til forklaring av prioriteringen EU gir Russland. Økonomisk og

demokratisk utvikling fremstår som likestilte i EUs avtaleverk og i begrunnel-

sene som gis. Koblingen mellom de to målsettingene er også viktige i et stabil-

iseringsperspektiv. EUs politikk er med andre ord knyttet opp mot sikkerhets-

politiske vurderinger.

Oppfatningen av Russland som trussel mot ekstern/intern sikkerhet synes å

rette seg mot potensialet for en destabiliserende utvikling i Russland. Det ble

fremsatt hypoteser om EUs strategi som en ekskluderingsstrategi, alternativt

inkluderingsstrategi. Jeg fant i denne delen av analysen at EU i utviklingen av

russlandsstrategien motiveres av sikkerhetspolitiske interesser, og den foretrukne

strategien er inkludering av Russland i en bred sikkerhetspolitisk kontekst; en

europeisk sikkerhetsarkitektur. Inkluderingshypotesen ble bekreftet både når

Russland anses som en trussel mot EUs eksterne sikkerhet og som trussel mot

unionens interne sikkerhet. På bakgrunn av dette kan man derfor si at sikker-

hetspolitiske interesser kan bidra til å forklare at EU har utarbeidet en strategi

rettet mot den russiske føderasjon, men at dette ikke er tilstrekkelig til å forklare

hvorfor denne strategien synes omfattende. EU engasjerer seg sterkt også ut over

hva som kan forventes ut fra sikkerhetsmessige betraktinger ved å legge til grunn

et kostbart rammeverk for samarbeid. Unntaket fremstår imidlertid klart med

behandlingen av Kaliningrad-spørsmålet. Den russiske enklaven representerer

en trussel mot EUs interne sikkerhet først og fremst ved grenseoverskridende

kriminalitet, smittsomme sykdommer og miljøproblemer, men også mot ek-

stern sikkerhet ved felles grenser til Litauen og Polen som nye EU-medlemmer.

Virkemidlene EU gjør bruk av er i Kaliningrad-spørsmålet i tråd med en tradi-

sjonell oppfatning av sikkerhetspolitiske metoder hvor ekskludering, dvs. et strengt

grenseregime gjør seg gjeldende.


- 146 -

7.2 EU som internasjonal aktørUtviklingen av Duchênes (1972) argument om EU som en sivil makt har ført til

en bred forskning som også inkluderer en normativ dimensjon ved EUs uten-

rikspolitikk. Det er dokumentert at EU har en påvirkning i internasjonale rela-

sjoner gjennom økonomiske og politiske virkemidler, som en unik aktør (blant

annet Smith 2002). Man kan så spørre om EUs atferd er unik fordi unionen

mangler evne til å opptre annerledes (Smith 2002:17)? Det er argumentert for at

EU er avhengig av militære virkemidler for å få gjennomslag i det internasjonale

system (blant andre Kagan 2003). På tross av at EU er i ferd med å utvikle

kapasitet til å utføre militære intervensjoner, kan det argumenteres for at måten

EU fremmer sine interesser og forfølger sine målsettinger vil innebære en annen

utenrikspolitikk enn den nåværende supermakten, USAs, utenrikspolitikk. Dette

har fått Kagan (2003:3) til å hevde at ”amerikanere er fra Mars og europeere fra

Venus” i den forstand at;

”On the all- important question of power, the efficacy of power, the morality of power, the desirability- American andEuropean perspectives are diverging. Europe is turning away from power, or to put it a little differently, it is movingbeyond power into a self-contained world of laws and rules and transnational negotiation and cooperation”.

Kagans problem er imidlertid at han ikke har et teoretisk begrepsapparat som

kan forklare det motsatte. Betyr dette at EU er en sivil makt? “[…] My short

answer is no. We have the declared ambition to contribute to peace and stability

worldwide through the complementary deployment of a wide array of

instruments (trade; aid; technical assistance; police training, etc) including, where

appropriate, military assets” (Solana 2002c:3). EU er således på vei mot et større

engasjement som også innehar en militær dimensjon.136

Mot slutten av 90-tallet synes innsatsen for å konsolidere EUs felles utenriks- og

sikkerhetspolitikk (FUSP) å intensiveres, og de såkalte ”pillar II” sakene ble mer

fremtredende på EUs agenda. Dette hadde i all hovedsak tidligere vært medlems-

136 Det militære samarbeidet skulle bygges innenfor rammen av Unionsrådet, en prosess som startet medAmsterdamtraktaten i 1997, hvor også en stilling som talsmann for FUSP ble opprettet. Etter det fransk.britisketoppmøtet i St. Malò i desember 1998 har dette samarbeidet blitt styrket og går under navnet EuropeanSecurity and Defence Policy (ESDP).


- 147 -

statenes domains resérvés. EU har således utvidet sitt omfang ved å styrke sin

militære evne og gi politikken en eksplisitt sikkerhetsdimensjon. Det grunnleg-

gende spørsmålet er om EU kan beholde sin ”unikhet” som internasjonal aktør,

eller om den normative dimensjonen automatisk vil forsvinne ved å inkludere

en militær dimensjon? Den teoretiske debatten i lys av disse utviklingstrekkene

retter seg i stor grad mot de samme teoretiske utfordringene denne studien har

stått overfor. Dette dreier seg om hvordan man teoretisk kan forklare at EU er

en normativ aktør, og om dette utgangspunktet står seg ved empirisk forskning.

Samtidig må kommende forskning om EU som internasjonal aktør også ta i

betraktning om det er mulig at et ”militært EU” fremdeles kan være et siviliser-

ende EU? (Sjursen 2004:2). En annen side vil rette seg mot at FUSP møter

forventninger som ikke står i forhold til evne. 1990-tallet representerte derfor

også en utvikling hvor gapet mellom forventninger og evne synes å bli mindre

(Ginsberg 1999:430). Solana (2002b:3) sier det slik;

“La mise en place d’une politique étrangère et d’une politique de défense commune est une affaire de longuehaleine”.

7.3 Teoretiske vurderingerI studier av internasjonal politikk er debatten om normer ofte satt i et motset-

ningsforhold til interesser. Den teoretiske uenigheten om hvor stor vekt nor-

mene kan gis i forhold til interesser og hvordan normene virker er omstridt.

Relasjonen til rasjonalitet er også omstridt. Oppfatningen om EU som norma-

tiv aktør innen et konstruktivistisk perspektiv utfordrer eksisterende litteratur

om aktørers handlinger som utelukkende interessebaserte, samtidig som den

ikke har et veletablert teoretisk fundament for å forklare det motsatte. Hvordan

kan vi teoretisk forklare at EU er en normativ aktør? I forlengelsen av dette

utfordres også grunnleggende analytiske kategorier for empiriske studier. Og

videre; holder argumentet om EU som normativ makt stand mot empirisk ana-

lyse?

Perspektivene jeg har benyttet har kunnet fange opp begge påvirknings-

mulighetene, både interessebaserte og normative perspektiver. Argumentene som


- 148 -

benyttes av EU for å rettferdiggjøre russlandsstrategien har skjedd gjennom en

prosess hvor aktørene har søkt å oppnå en felles forståelse basert på en begrun-

net konsensus (Risse 2000:1). Alle svakhetene ved så vel den kontekstuelle som

den strategiske rasjonalitetsmodellen, søker Habermas å overkomme gjennom

sitt begrep om kommunikativ handling, der også rasjonalitetstypene instrumen-

tell- og kontekstuell rasjonalitet inngår som viktige delelementer.

Det teoretiske utgangspunktet legger til grunn et utvidet rasjonalitetsbegrep.

Dette har gjort det mulig å fange opp normative dimensjoner ved EUs uten-

rikspolitikk. En form for rasjonalitet hvor aktørene er kommunikativt rasjonelle

medfører at aktørene rettferdiggjør og forklarer handlinger. En slik tilnærming

har vist seg nødvendig for å forklare hvorfor EU engasjerer seg i menneske-

rettighetsproblematikken i Tsjetsjenia. Mitt utgangspunkt at Risses idealbetingelser

for kommunikativ rasjonalitet finner sted i internasjonal politikk og i europeisk

utenrikspolitikk er således imøtekommet. Argumentet for å benytte en utvidet

forståelse av rasjonalitet er styrket etter funnene i denne oppgaven.

Det teoretiske siktemålet med denne oppgaven har vært tosidig. For det første

har det vært nødvendig å benytte et teoretisk perspektiv som gjør det mulig å

bruke en analytisk kategori som kan fange opp en normativ dimensjon ved

europisk utenrikspolitikk. Dette er nødvendig for å kunne delta i debatten om

EU som en normativ internasjonal aktør. Dette perspektivet er dermed også et

bidrag til å styrke det konstruktivistiske perspektivets mikrofundament, da det

gjør det mulig å forklare hvorfor normer følges, og ikke kun at normer følges. Det

følger av det deliberative perspektivet at normer følges på bakgrunn av et argu-

ment som anses som ”the better argument”. Også Habermas’ distinksjon mel-

lom justification og application har vært en nyttig teoretisk distinksjon. Dette skil-

let har vært nødvendig for å fange opp EUs tilnærming til bruken av sanksjoner

i forhold til Tsjetsjenia-problematikken.

For det andre har det vært en målsetting i denne studien å finne hvilke typer

normer som gjør seg gjeldende. Ideen om EU som normativ aktør er en bred


- 149 -

idé som kan spesifiseres fordi litteraturen ikke er klar på hvilke normer som

følges. Et skille mellom universelle prinsipper og verdier som Habermas legger

til grunn, kan således representere et skille hvor EUs oppfatning av egen rolle i

det internasjonale system og måten EU inngår i samarbeid på representerer én

dimensjon ved EU som normativ internasjonal aktør. En annen forståelse av EU

som normativ aktør som dette teoretiske rammeverket fanger opp, retter seg

mot at EU også har en oppfatning om hvordan det internasjonale system bør

være. De empiriske funnene i denne studien styrker forståelsen av begge disse

dimensjonene ved EU som normativ aktør.

I denne oppgaven er det påvist empirisk at EU som utenrikspolitisk aktør tar

hensyn til og motiveres av en moralsk logikk, i tråd med den økende faglittera-

turen om EU som normativ aktør. Imidlertid må oppfatningen av EU som

normativ makt modifiseres ved at det ble gjort empiriske funn som er i tråd med

en interessebasert forståelse; EU er også en aktør med sterke sikkerhetspolitiske

og økonomiske interesser og disse har betydning for den politikken som føres.

Dette er i samsvar med det rådende utgangspunkt i teorier om internasjonal

politikk; at aktører (stater) motiveres av egeninteresser til å inngå samarbeid i

den hensikt å søke en gevinst i materiell forstand. Analysen har imidlertid vist at

EU ikke utelukkende motiveres av egeninteresser. Ved kun å legge et interesse-

basert perspektiv til grunn for analyse ville jeg derfor ha risikert å miste viktige

dimensjoner ved EUs utenrikspolitikk. Videre har en implikasjon vært at de

ulike tilnærmingene har hatt ulike funksjoner for forklaring av russlandsstrategien.

Enkelte perspektiver har virket mobiliserende for forklaring av politikken i ut-

gangspunktet, for så å avta i styrke, eventuelt måttet ”vike” for en annen logikk.

Forklaringene som perspektivene har gitt har også virket justerende (enten for-

sterkende eller begrensende) på politikken, som spesielt analysen med hensyn til

en moralsk begrunnelse for politikken kan sies å ha vist.

De empiriske funnene i denne oppgaven støttes av Karen Smiths (2001; 2002)

empiriske funn i sine studier av EU som internasjonal aktør. Hun hevder at EU

ikke er en ”unik” aktør i det å gjøre universelle prinsipper, som menneskerettig-


- 150 -

heter, til en uttalt del av sin utenrikspolitiske agenda. Måten EU forfølger slike

målsettinger er imidlertid mer unik, slik Smith (2002:17) påpeker; ”The case for

a sui generis identity is indeed much stronger in terms of the way the EU

pursues the objectives”. Som vist i denne oppgaven har EUs utenrikspolitikk en

normativ dimensjon, hvor menneskerettslige målsettinger er basert på rettslige

tekster. Denne studien har også vist at EU foretrekker engasjement fremfor iso-

lering ved brudd på universelle rettigheter. Dersom dette gjelder i flere case enn

Russland, som ble drøftet i denne oppgaven, er det rimelig å hevde at EU er en

normativ aktør. Det kan da antas at den normative dimensjonen utvikles og

forsterkes i fremtiden. De normative og rettslige aspektene ved europeisk uten-

rikspolitikk bør derfor inkluderes også i andre studier av EU som internasjonal

aktør.


- 151 -

Litteratur1. BøkerAndersen, Svein (1997)—Case-studier og generalisering: forskningsstrategi og design. Bergen-Sandviken: Fagbokforlaget.

Alston, Philip et.al (1999) The EU and Human Rights. Oxford University Press.

Amnesty International (2002) The Russian Federation. Denial of Justice. London: AmnestyInternational Publications.

Baldwin, David A. (1992) Neo-realism and neo-liberalism: The contemporary debate. Columbia Univer-sity Press: New York.

Baranovsky, Vladimir (1997) Russia and Europe. The Emerging Security Agenda. SIPRI:Oxford University Press.

Bennett, A. LeRoy og James K. Oliver (2002) International Organization. Principles and Issues. SeventhEdition. New Jersey: Prentice Hall.

Bretherton, Charlotte og John Vogler (1999) The European Union as a Global Actor. London:Routledge.

Buergenthal, Thomas(1995) International Human Rights in a Nut Shell. West Publishing Co.

Elster, Jon (1989) Nuts and Bolts for the Social Sciences. Cambridge: Cambridge University Press.

Eriksen, Erik Oddvar og John Erik Fossum (red.) (2000) Democracy in the European Union. Integrationthrough Deliberation? London: Routledge.

Eriksen, Erik Oddvar og Jarle Weigård (1999) Kommunikativ handling og deliberativt demokrati. JürgenHabermas’ teori om politikk og samfunn. Fagbokforlaget: Bergen.

Forsythe, David P. (2000) Human Rights in International Relations. Cambridge University Press.

Ginsberg, Roy H. (1989) Foreign Policy Actions of the European Community. The Politics of Scale.Lynne Rienner Publishers. Boulder. Adamantine Press Limited. London.

Habermas, Jürgen (1984) The Theory of Communicative Action. Boston:Beacon Press.

Habermas, Jürgen (1993) Justification and Application. Remarks on Discourse Ethics. The MIT Press,Cambridge, Massachusetts, og London, England.

Habermas, Jürgen (1996) Between Facts and Norms Contributions to a Discourse Theory of Law andDemocracy. Cambridge, Mass: The MIT Press.

Habermas, Jürgen (1999) Kommunikativ handling, moral og rett. Tano Aschehoug. Oslo

Hellevik, Ottar (1999) Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap. Oslo:Universitetsforlaget.


- 152 -

Ifestos, P. (1987) European Political Cooperation. Towards a framework of supranational diplomacy?Aldershot: Averbury.

Kagan, Robert (2003) Paradise and Power. America and Europe in the New World Order. Atlantic BooksLondon.

Kratochwil, Friedrich V. (1989) Rules, norms, and decisions: on the conditions of practical and legal reasoningin international relations and domestic affairs Cambridge:University Press.

March, James G. og Johan P. Olsen (1989) Rediscovering Institutions: the organizational basis of politics.New York: Free Press.

March, James G. og Johan P. Olsen (1995) Democratic Governance. New York: The Free Press.

Moravcsik, Andrew (1998) The Choice for Europe. Social Purpose and State Power from Messina toMaastricht. UCL Press.

Morgenthau, Hans (1946) Politics Among Nations: the Struggle for Power and Peace. New York: Knopf.Neumann, Iver (1999) Uses of the Other. “The East” in European identity formation. ManchesterUniversity Press.

Neuwahl, Nanette A., Allan Rosas (1995) The European Union and Human Rights. Nederland:Kluwer Law International.

Opsahl, Torkel (1998) Internasjonale menneskerettigheter. En innføring. Oslo:Institutt for Menneske-rettigheter.

Padoa-Schioppa, Tommaso (2001) Europa, forza gentile. Bologna: Il Mulino.

Peterson, John og Helene Sjursen (1998) A Common Foreign Policy for Europe? Competing Visions ofthe CFSP.

London og New York: Routledge.

Risse-Kappen, Thomas (1995) Co-operation among democracies. Princeton, New Jersey.

Risse, Thomas, Stephen C. Ropp og Katheryn Sikkink(1999) The Power of Human Rights. International Norms and Domestic Change. Cambridge Univer-sity Press.

Trenin, Dimitri (2002) The End of Eurasia. Russia on the Border Between Geopolitics and Globalisation.Moskva: Carnegie Endowment for International Peace.

Weber, Max (1922, 1978) Economy and Society: an outline of interpretive sociology, bind 1 og 2.Berkeley, California: University of California Press.

Weber, Max (1949) The Methology of the social sciences. New York: Free Press.

White, Brian (2001) Understanding European Foreign Policy. Storbritannia: Palgrave.

Yin, Robert K. (1994) Case Study Research: Design and Methods. Second Edtition. London:Sage.


- 153 -

2. Kapitler i bøker av flere forfattere

Baranovsky, Vladimir (2001a) Apart of Europe or Apart from Europe? i Brown, Archie (red.)Contemporary Russian Politics, A reader. Oxford University Press.

Bordachev, Timofei V. (2003) Strategy and Strategies i Moshes, Arkady (red.) Rethinking theRespective Strategies of Russia and the European Union. Carnegie Moskow Center og FUPI.(www.upi-fiia.fi).

Brown, Archie (2001) Russia and the World i Brown, Archie (red.) Contemporary Russian Politics, Areader. Oxford University Press.

Duchêne, Francois (1972)”Europe’s Role in World Peace” i Mayne, R. (red.) EuropeTomorrow: Sixteen Europeans Look Ahead. London:Fontana Duchêne, Francois (1973) “The Euro-pean Community and the Uncertainties of Interdependence” i Kohnstamm, M. og Hager, W.(red.) A Nation Writ Large? Foreign Policy Problems before the European Community. Basingstoke:Macmillan.

Elster, Jon (1985) “The nature and scope of rational-choice explanations” i LePore, Ernest ogBrian P.McLaughlin (red.) Actions and Events: Perspectives on the philosophy of Donald Davidson.Oxford: Blackwell. S.60-72.

Eriksen, Erik O. (1999) “Towards a logic of justification. On the possibility of post- nationalsolidarity” i Egeberg, M. og Lægreid, P. (red.) Organizing Political Insitutions. Essays for Johan P.Olsen. (Oslo: Scandinavian University Press) s. 215-244.

Flikke, Geir (2003) EU og Russland: Tango for To? i Rieker, Pernille og Ståle Ulriksen (red.) Enannerledes supermakt? Sikkerhets- og forsvarspolitikken i EU. NUPI.

Fossum, John Erik (2000)”Constitution-making in the European Union” i Eriksen, Erik Oddvarog John Erik Fossum (red.) Democracy in the European Union. Integration through Deliberation?London:Routledge.

Gower, Jackie (2000) ”The EU and Russia” i Webber, Mark (red.)‘Russia and Europe: Conflict orCooperation? London: Macmillan s.66-98.

Habermas, Jürgen (1998) i Cronin, Ciaran og Pablo De Greiff (red.) The Inclusion of the Other.Studies in Political Theory Cambridge, Mass: The MIT Press.

Herrberg, Antje (1998) “The European Union and Russia” i Rhodes, c. (red.) The European Unionin the World Community Boulder, CO: Lynne Rienner.Hill, Christopher (1998) “Closing the capabilities-expectations gap?” i Peterson, John og HeleneSjursen A Common Foreign Policy for Europe? Competing visions of the CFSP. London and New York:Routledge.

Jepperson, Ronald L., Alexander Wendt og Peter J. Katzenstein (1996) Norms, Identity, and theCulture of National Security i Katzenstein, Peter J. (red.) The Culture of National Security: Normsand Identity in World Politics. Ithaca, N.Y.: Cornell University Press s. 33-75.


- 154 -

Joenniemi, Pertti (2001) Kaliningrad: A Pilot Region in the Russia/EU Relations? i Ojanen,Hanna (red.), The Northern Dimension: Fuel for the EU? Finnish Institute of International Affairs &Institut fur Europaische Politik. Helsinki 2001, s.142-88.

Krasner, Stephen (1999) “Logics of Consequences and Appropriateness in the InternationalSystem” i Egeberg, M. og Lægreid (red.) Organizing Political Institution. Essays for Johan P. OlsenOslo: Scandinavian University Press, s. 181-213.

Light, Margot (2001) “Exporting democracy” i Smith, Karen E. og Margot Light (red.) Ethics andForeign Policy. Storbritannia: Cambridge University Press s.75-92.

Minear, Larry (1998) “Morality of Sanctions” i Moore, Jonathan Hard Choices. Moral Dilemmas inHumanitarian Internvention. USA: Rowman & Littlefield Publishers.

Napoli, Daniela (1995) “Human Rights in External Relations” i Neuwahl, Nanette A. og RosasThe European Union and human Rights. Nederland: Kluwer Law International.

Peterson, John (1998) “Introduction: the European Union as a global actor” i Peterson, John ogHelene Sjursen (red.) A Common Foreign Policy for Europe? Competing visions of the CFSP. Londonand New York: Routledge.

Pijpers, Alfred (1991) “European Political Cooperation and the Realist Paradigm” i Holland, Martin(red.) The Future of European Political Co-operation. London:Macmillan, s.8-35.

Riedel, Eibe og Martin Will (1999) “Human Rights Clauses in External Agreements” i Alston,Philip et al. The EU and Human Rights. Oxford University Press.

Rosecrance, R. (1998) “The European Union: A New Type of International Actor” i Zielonka,Jan. (red.) Paradoxes of European Foreign Policy. Nederland: Klüwer Law International.

Simma, Bruno, Jo Beatrix Aschenbrenner og Constance Schulte (1999) “Human Rights andDevelopment Co-operation” i Aston, Philip et.a. The EU and Human Rights. Oxford UniversityPress.

Sjursen, Helene (2001a) “The Common Foreign and Secur ity Policy: Limits ofIntergovernmentalism and the Search for a Global Role” i Andersen, Svein S. og Kjell A. Eliassen(red.) Making Policy in Europe Sage Publications s. 187-205.

Smith, Karen (2001) “The EU, Human Rights and Relations with Third Countries” i Smith,Karen E. og Margot Light (red.) Ethics and Foreign Policy. Storbritannia: Cambridge UniversityPress.Smith, Michael (1998) “Does the flag follow trade? “Politicisation” and the emergence of a Euro-pean foreign policy” i Peterson, John og Helene Sjursen (red.) A Common Foreign Policy for Europe?Competing visions of the CFSP. London and New York: Routledge.

Tarschys, Daniel (1998) “Russia as a European Partner” i Casier, Tom og Katlijn Malfliet (red.) IsRussia a European Partner? The Position of Russia in a new Europe. Leven University Press.

Waltz, Kenneth N. (1986) Reflections on Theory of International Politics: A Response to MyCritics i Keohane, Robert O.(red.) Neorealism and Its Critics Colombia University Press.


- 155 -

3. KonferansepapersArbatov, Alexei G. (2001) i The New Security Dimensions. Europe after the NATO and EU enlargements(Rotfeld, Adam Daniel red.). Report of the Frösunda Conference, organized by the StockholmInternational Peace Research Institute in cooperation with the Swedish National Defence Col-lege and the Warsaw Centre for International Relations, Frösunda 20-21. april 2001. s. 37-42

Balfour, Rosa (2002) Promoting Principles of Democracy and Human Rights. An EmpiricalRewiew of the European Union’ s Strategies towards its Neighbours.

Baranovsky, Vladimir (2001b) i The New Security Dimensions. Europe after the NATO and EUenlargements (Rotfeld, Adam Daniel red.). Report of the Frösunda Conference, organized by theStockholm International Peace Research Institute in cooperation with the Swedish NationalDefence College and the Warsaw Centre for International Relations, Frösunda 20-21. april 2001.s. 68-72

Delcourt, Barbara (2003) The Normative Underpinnings of the Use of Force. Doctrinal Foundationsand Ambiguities in the CFSP/CESDP Discourse. Paper presentert på ARENA seminar.

Matlary, Janne Haaland (2003) The Power of Legitimacy: Human Rights in EU Foreign Policy. Upublisertartikkel presentert på ECPR Joint Sessions, Edinburgh, 29. mars -2.april.

Petersson, Sven-Olof (2001) i The New Security Dimensions. Europe after the NATO and EUenlargements (Rotfeld, Adam Daniel red.). Report of the Frösunda Conference, organized by theStockholm International Peace Research Institute in cooperation with the Swedish NationalDefence College and the Warsaw Centre for International Relations, Frösunda 20-21. april 2001.

Russel, John (2002) Popular Russian Stereotypes of the Chechens: from Bandits to Terrorists.PoliticalStudies Association. 52nd Annual Conference 2002 Aberdeen. Panel 2-12 The Russo-ChechenConflicts

Rotfeld, Adam Daniel (2001) i The New Security Dimensions. Europe after the NATO and EUenlargements (Rotfeld, Adam Daniel red.). Report of the Frösunda Conference, organized by theStockholm International Peace Research Institute in cooperation with the Swedish NationalDefence College and the Warsaw Centre for International Relations, Frösunda 20-21. april 2001.

Sjursen, Helene (2003a) Towards a post-national foreign and security policy? ARENA research conference2003. Institutional Dynamics and Democracy in the EUSmith, Karen (2002) Conceptualising the EU’s International Identity: Sui Generis or Following the LatestTrends? Paper presentert på den første pan-europeiske konferansen om den europeiske unionspolitick, Bordeaux, 26-28. September 2002.

Whitman, Richard (2002) The Fall and Rise of Civilian Power Europe? National Europe CentrePaper No.16 Paper til konferansen The European Union in International Affairs. Australian Na-tional University 3-4 juli 2002.


- 156 -

4. Offisielle dokumenterCouncil Regulation (2000) (EC/EURATOM)No99/2000 of 29 December 1999 concerning the pro-vision of assistance to the partner States in Eastern Europe and Central Asia.

Daily News Bulletin, Ministry of Foreign Affairs, www.mid.ru Energidialogen (2000) EuropeanUnion-Russia Energy Dialogue. www.europa.eu.int/comm/energy/russia/overview/why_en.htm

Evalueringsrapporten (2000) Linden Consulting Partnership (2000) Development Researchers’Network. Evaluation of Tacis Country Programme in Russia-Synthesis.

Fellesstrategien: Common Strategy of the European Union of 4 June 1999 on Russia (1999/414/CFSP).

Final Communiquè. Ministerial Meeting of the North Atlantic Council held in Reykjavik on 14May 2002.

Founding Act on Mutual Relations, Cooperation and Security between NATO and the RussianFederation. Paris, 27. mai 1997.

Helsinki European Council (1999) Declaration on Chechnya, Annex 2. 10. desember 1999.Joint Statement (2001) Russia-EU-Summit, Moskva 17. mai 2001.Joint Statement (2001b) Russia-EU-Summit, Brüssel 3. oktober 2001.

Kommisjonen (1999) TACIS Annual Report 1998. Regulation and Consultation.COM(99)380.

Kommisjonen (2001a) Communication from the Commission on Conflict Prevention 11 April

2001 (COM(2001) 211).

Kommisjonen (2001b) Communication from the Commission to the Council and the European

Parliament. The European Union’s Role in Promoting Human Rights and Democratisation in Third Countries.

Brussel, 8.mai 2001. COM(2001) 252 final.

Kommisjonen (2001c) Country Strategy Paper 2002 – 2006

National Indicative Programme 2002 – 2003. Russian Federation

Kommisjonen (2001d) Communication from the Commission to the Council. The EU and Kaliningrad.COM(2001) 26final.

Kommisjonen (2002) Communication from the Commission to the Council. Kaliningrad: Transit.COM(2002) 510final.

Kommisjonen (2003a) Communication from the Commission to the Council and the EuropeanParliament. Wider Europe. Neighbourhood: A New Framework for Relations with our Eastern andSouthern Neighbours Brussels, 11. mars 2003. (COM(2003) 104 final).Kommisjonen (2003b) Communication from the Commission. Paving the way for a New Neighbourhood


- 157 -

Instrument. Brussel, 1.juli 2003. COM(2003) 393final.Kommisjonen (2004) Communication from the Commission to the Council and the European Parliamenton relations with Russia COM(2004) 106. 09/02/04

Lord Roberson, NATO Secretary General (2001) NATO and Russia: A Special Relationship. Tale avGeneralsekretæren på Volgograd Technical University 22. November 2001.

National Security Strategy of the USA (2002) www.whitehouse.gov/nsc/nss.pdf.Partnerskapsavtalen (PCA)Agreement on Partnership and Cooperation (1994):europa.eu.int/comm/external_relations/ceeca/pca/pca_russia.pdf

Patten, Chris (1999) Tale til det Europeiske Parlament, Strasbourg 17.november Declaration onChechnya SPEECH/99/166

Patten, Chris (2000a)Human Rights: Towards Greater Complementarity within and between EuropeanRegional Organisations, tale ved the Council of Europe Conference on “The Protection of HumanRights in the 21th century, Dublin 3.mar 2000.

Patten, Chris (2000b)Towards a Common European Foreign Policy: How we are doing? Tale ved Rt HonChris Patten. Winston Churchill Memorial Lcture, Luxembourg, 10. oktober 2000. SPEECH/00/369.

Patten, Chris (2000c) A European Foreign Policy: Ambition and Reality. Tale ved Institut Français desRelations Internationales (IFRI) Paris, 15. juni 2000 – SPEECH/00/219.

Patten, Chris (2000d) European Union external priorities tale ved European Parliament, Strasbourg, 4September 2000 - SPEECH/00/291

Patten, Chris (2001a)“The EU and Russia-the way ahead”. Tale ved det Diplomatiske Akademi, Moskva 18.januar 2001. Speech/01/11.Patten, Chris (2001b) A voice for Europe? The future of the CFSP. IEA, Dublin, Brian LenihanMemorial Lecture, 7. mars 2001. SPEECH/01/111.

Patten, Chris (2002a) Declarations as regards the EU-Russia Summit & the Situation in ChechnyaIP/02/1655- Brussels 12 November 2002.

Patten, Chris (2002b) Shaping Russian-European Integration in the 21th Century. EU-Russian rela-tions, tale ved Rt Hon Chris Patten ved European Business Club (EBC) Moskva 28.mai 2002-SPEECH/02/235

Patten, Chris (2002c) EU-Russia Summit and Hoff Report on Kaliningrad. Tale ved EuropeanParliament - Plenary session - Strasbourg, 14 May 2002 - SPEECH/02/201

Patten, Chris (2002d) Declaration as regards the EU-Russia Summit & the situation in Chechnya.Erklæring ved det Europeiske Parlaments Utviklingskommitè 12.november 2002. IP/02/1655.


- 158 -

Patten, Chris (2003) “Wider Europe-Neighbourhood: proposed new framework for relations with the EU’sEastern and Southern Neighbours”. IP/03/358-Brussels, 11th March 2003.PRESS RELEASE: COMMISSION PRESS ROOM: 16/10/2002.

Prodi, Romano (2000) “Speech by Romano Prodi”. EU-Russia Summit, Moskva 29.mai 2000.

Prodi, Romano (2002) “What the 21th Century holds for the EU-Russia relationship”. Tale ved Prodived European Business Club (EBC) dinner, Moskva 28.mai 2002.

TACIS Indicative Programme to the Russian Federation 2000-2003.www.europa.eu.int/comm/europeaid/projects/tacis/publications/annual_programmes/russia_2001_en.pdf

Solana,Javier (1999)THE EU-RUSSIA STRATEGIC PARTNERSHIP, tale av the High Repre-sentative designate of the European Union For Common Foreign and Security Policy, Stock-holm, 13.oktober 1999

Solana, Javier (2002) Address of High Representative for the EU Common Foreign and SecurityPolicy. To the External Action Working Group of the Convention. Brussels, 15. oktober 2002. S0186/02

Solana, Javier (2002)Intervention de Javier Solana. Haut Represésentant de l’Union Européenne pour la politiqueétrangère et de sécurite Commune. Conférence annuelle de l’IES-UE. Paris 1er juillet 2002. S0128/02.

Solana, Javier (2002) Intervention by Javier Solana, EU High Representative for the Common Foreign andSecurity at the inaugural session of the 2002 Conference of Ambassadors Palazzo delle Farnesina, Rome24. juli 2002. S0 141/02.

Diverse dokumenter, taler lagt ut på EUs hjemmesider:europa.eu.int/comm/external_relations/russia

World Trade Organization: 10 benefits of the WTO trading system;www.wto.org/english/thewto_e/whatis_e/10ben_e/10b00_e.htmwww.robert-schuman.org/anglais/oee/russie/presidentielles/resultats.htm.


- 159 -

5. Rapport i serieAalto, Pami (2001) Structural Geopolitics in Europe. Constructing Geopolitical Subjectivity for the EU andRussia.Department of Political Science and International Relations University of Tampere

Andersen, Svein S. (2003) On a clear day you can see the EU. Case Study Methodology in EU Research.ARENA Working Paper 16/03.

Blakkisrud, Helge og Jakub M. Godzimirski (2000) Valg i skyggen av Tsjetsjenia. Hvor hender det?NUPI 20.mars 2000. Nr. 26-27

Browning, Christopher S. (2002) The Internal/External Security Paradox and the Reconstruction ofBoundaries in the Baltic: The case of Kaliningrad. Copenhagen Peace Research Insitiute, Copenhagen,Denmark.

Cronberg, Tarja (2002) A Europe without Divides? The EU-Russia Partnership and the Case of VirtualBorders COPRI. www.copri.dk/copri/recearchers/cronberg/tc.htm

Eriksen, Erik Oddvar (2002) Why a Charter of Fundamental Human Rights in the EU? ARENAWorking Paper 02/36.

Haukkala, Hiski (2000) The Making of the European Union’s Common Strategy on Russia. Programmeon the Northern Dimension of the CFSP. FUPI Working Papers nr. 28

Haukkala, Hiski (2001)Two Reluctant Regionalizers? The European Union and Russia in Europe’s NorthProgramme on the Northern Dimension of the CFSP. FUPI Working Paper nr. 32.

Haukkala, Hiski (2003)A problematic ”strategic partnership” i Dov Lynch (2003) EU-Russian security dimensions. OccasionalPapers n°46. Juli 2003. The European Union Institute for Security Studies. Paris.

Joenniemi, Pertti (1999) Kaliningrad as a Discursive Battle-Field. COPRI.

Joenniemi, Pertti, Stephan Dewar og Lyndelle D. Fairlie (2000) The Kaliningrad Puzzle: A RussianRegion Within the European Union. The Baltic Insitute of Sweden and the Åland Islands PeaceInstitute.

Lynch, Dov (2003a) EU-Russian Security dimensions. Occasional Papers n°46. Juli 2003. TheEuropean Union Institute for Security Studies. Paris.

Lynch, Dov (2003b)‘Russia faces Europe. Chaillot Papers, Institute for Security Studies nr. 60

Magnette, Paul (2003) Coping with constitutional incompabilities. Bargains and Rhetoric in the Conven-tion on the Future of Europe. Jean Monnet Working Paper 14/03. NYU School of Law. New York,NY 10012.


- 160 -

Marin, Anaïs (2003) La Dimension septentrionale: une autre forme de la PESC en Europe du Nord i DovLynch (2003) EU-Russian security dimensions. Occasional Papers n°46. Juli 2003. The EuropeanUnion Institute for Security Studies. Paris.

Menéndéz, Augustín José (2002) Exporting rights: The Charter of Fundamental Rights, membership andforeign policy of the European Union. ARENA Working Paper nr.18.

Moshes, Arkady (2003) Rethinking the Respective Strategies of Russia and the European UnionSpecial FIIA - Carnegie Moskow Center Report

Prantl, Jochen (2000) Security and Stability in Northern Europe – A Threat Assessment. Programmeon the Northern Dimension of the CFSP. Oxford

Pursainen, Christer (2001)Soft Security Problems in Northwest Russia and their Implications for the Outside World.FUPI Working Papers nr. 30

Romsloe, Børge (2004) Mellom makt og argumentasjon. En analyse av småstater i EUs felles utenriks- ogsikkerhetspolitikk. ARENA Rapport 02/2004.

Sjursen, Helene (1999) The Common Foreign and Security Policy: an Emerging New Voice in Internatio-nal Politics? ARENA Working Papers WP 99/34.

Sjursen, Helene (2001b) New Forms of Security Policy in Europe. ARENA Working Paper 01/4.

Sjursen, Helene og Karen Smith (2001)Justifying EU Foreign Policy: The Logics Underpinning EUEnlargement. ARENA Working Paper nr.1 2001

Sjursen, Helene (2003b) Understanding the Common Foreign and Security Policy: Analytical BuildingBlocs. ARENA Working Paper 9/03.

Sjursen, Helene (2004)Changes to European Security in a Communicative Perspective ARENA WorkingPaper 1/04

Smith, Karen (2000) The EU, Human Rights and Relations with Third Countries. ARENA WorkingPaper 00/7.

Trenin, Dimitri V. (2003) The Forgotten War: Chechnya and Russia’s Future. Policy Breif. CarnegieEndowment for International Peace.

Vahl, Marius (2001) Just Good Friends? The EU-Russian “Strategic Partnership” and the NorthernDimension. Centre for European Policy Studies. Working Document no. 166. www.ceps.be.

Wilhelmsen, Julie (2003) NORMS: THE FORGOTTEN FACTOR IN RUSSIAN-WESTERNRAPPROCHEMENT; A Case Study of Freedom of the Press under Putin FFI/RAPPORT-2003/00457.

Åtland, Kristian (2003) Russlands forhold til NATO og EU: På vei mot et sikkerhetsfellesskap?FFI/RAPPORT-2003/00369


- 161 -

6. TidsskriftsartiklerBull, Hedley (1982) “Civilian Power Europe: A Contradiction in Terms?” Journal of CommonMarket Studies vol.21 s.149-64

Finnemore, Martha (1996) Norms, culture, and world politics: insights from sociology’sinstitutionalism. International Organization, nr. 50, s.325-47.

Finnemore, Martha og Kathryn Sikkink (1998) International Norm Dynamics and Political Change.International Organization nr. 52, s.887-917.

Elster, Jon (1992) Argumenter og forhandlinger. Om strategisk bruk av kommunikativ atferd.Tidsskrift for samfunnsforskning 1992, årgang 33, s.115-132.

Eriksen, Erik Oddvar og Jarle Weigård (1997) “Conceptualizing Politics: Strategic orCommunicative Action?” Scandinavian Political Studies vol.20. s. 219-241.

Ginsberg, Roy H. (1999) “Conceptualizing the European Union as an International Actor:Narrowing the Theoretical Capability-Expectations Gap” Journal of Common Market Studies vol.37,nr.3, s.429-454.

Jupille, Joseph, James A. Caporaso og Jeffrey T. Checkel (2003) «Integrating Institutions - Rationalism,Constructivism, and the Study of the European Union» i Comparative Political Studies vol. 36, nr 1-2 /Februar-Mars 2003, s. 7-40

Hillion, Christophe (1998) “Partnership and Cooperation Agreements between the EU and theNew Independent States of the Ex-Soviet Union” European Foreign Affairs Review nr.3 s. 399-420

Lavin, Franklin L. (1996)”Asphyxiation or Oxygen? The Sanctions Dilemma” Foreign Policy vol.104.

Manners, Ian (2002)”Normative Power Europe?” Journal of Common Market Studies vol.40, nr. 2 s.235-58

March, James G. og Johan P. Olsen (1998) “The Institutional Dynamics of International PoliticalOrders” International Organization, vol. 52, no.4, s. 943-969.

Moravcsik, Andrew (1993) “Preferences and Power in the European Community: A LiberalIntergovernmentalist Approach”. Journal of Common Market Studies nr. 31,s. 473-521.

Moravcsik, Andrew (2000) The Origins of Human Rights Regimes: Democratic Delegation inPostwar Europe. International Organization nr. 54, s. 217-252.

Müller-Brandeck-Bocquet, Gisela (2000) “Perspectives for a New Regionalism: Relationsbetween the EU and MERCOSUR”. European Foreign Affairs Review nr.5.

Risse, Thomas (2000) “Let’s Argue!”: Communicative Actions in World Politics InternationalOrganization vol.54, s.1-39.


- 162 -

Rontoyanni, Clelia (2002) So far, so good? Russia and the ESDP. International Affairs 78, 4 (2002).s.813-830.

Ruggie, John Gerard (1998)“What Makes the World hang Together: Neo-utilitarianism and theSocial Constructivist Challenge”. International Organization nr. 52, s.855-885.

Schimmelfennig, Frank (2001) “The Community Trap: Liberal Norms, Rhetorical Action, andthe Eastern Enlargement of the European Union”. International Organization 55,1 Winter 2001.s.47-80.

Sjursen, Helene (2002)“Why expand? The Question of Justification in the EU’s Enlargementpolicy.” Journal of Common Market Studies vol. 40 nr. 3 s.491-513.

Smith, Karen E. (2000) “The End of Civilian Power EU: A Welcome Demise or Cause forConcern?” The International Spectator nr.35

Straus, Ira (2001) Western Common Homes and Russian National Identities: How Far Can theEU and NATO Go, and Where Does That Leave Russia? European Security. Vol. 8, No.4 (Winter2001) s.1-44.

White, Stephen; Ian McAllister og Margot Light (2002) Enlargement and the New Outsiders.Journal of Common Market Studies. Vol.40, number 1. s. 135-53.

Zielonka, Jan (2000)“Transatlantic Relations Beyond the CFSP” The Internatioanl Spectator nr. 35.


- 163 -

7. AvisreferanserBusiness Week, 4. november 2002: Russia’s record exports have the EU, for one, alarmed.Economist 13.‘–19. mars 2004: “How to check Vladimir Putin. What the West should be doingaboutRussia”.

Economist 13. –19. mars 2004: “Sliding to victory”.

Economist 28. februar- 5. mars 2004: “The dismissive Mr Putin. More evidence of Russia’s slideto autocracy”.

Financial Times.”The Northern Dimension of EU foreign policy: from words to action”. Artikkel avChris Patten og Anna Lindh, 20. desember 2000.

Financial Times 30. mai 2003:”EU to forge closer links with Russia”.

Financial Times 1. juni 2003:”EU and Russia conduct a “holding operation”.

Guardian 7. april 2001:”Russia’s hell-hole encalve” (www.guardian.co.uk/Archive/Article/0,4273,4166918,00.html

Politiken 10. februar 2004: ”Næse til Berlusconi”.

Reuters 7. november 2003: ”EU ut mot Berlusconis støtte til Putin”.


eu - en normativ internasjonal aktør? · - 7 - forord denne rapporten er basert på hovedoppgaven...

Documents