ensomhet – intervju med gurminder bhambra ......ensomhet – intervju med gurminder bhambra og...

ENSOMHET – INTERVJU MED GURMINDER BHAMBRA OG PAUL ATKINSON – HJELSETH OM ELSTER OG NORSK

SOSIOLOGI – BLIX HUSEBY: FORBRUKSFELLA

UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING 38. ÅRGANG #3/2013

INNHOLD SOSIOLOGNYTT 2/13

NORSK SOSIOLOGFORENING LOKALLAG

MEDLEMSKAP NSF

2 Redaktørens spalte

4 Lederens spalte

6 Jon Elster og norsk sosiologi

9 Det er noe med det nittende århundret

15 Lederen informerer - Et medlem er et medlem

16 Paul Atkinson - kvalitativ

20 Vildes miljøspalte

22 Den ensomme propagandist

25 Familieforskning på voksne

27 Kultur i Oljebyen

30 Vinterseminaret 2014

32 Stille tid

Østlandet:Linn Westmark (leder),[email protected]:Janne Cecilie Johansen (leder),[email protected]:Lene Forgaard (leder),[email protected]:Joachim Vogt Isaksen (leder),[email protected]:Anne Ryen (leder),[email protected]ø: Inger Marie Holm (leder),[email protected]:Berit Skorstad (leder),[email protected] mer informasjon om lokallagene på:www.sosiologforeningen.no

Vil du bli medlem i Norsk sosiologforening? Gå inn på http://www.sosiologforeningen.no/

Ensom utsikt mot livet på jorda”Beautiful, beautiful. Magnificent desolation.” Dette er ordene som Buzz Aldrin uttrykte da han som det andre mennesket satte sine bein ned på månens overflate. I motsetning til Armstrongs mer kjente ord om et menneskes steg og menneskehetens giant leap, var ikke Aldrins ord godkjent av NASA på forhånd. Kanskje uttrykker disse ordene derfor genuine følelser hos Aldrin, da han klatret ned stigen på Apollo 11.

Månens manglende liv, og prestisjen som en gang i tiden var assosiert med å komme dit, skal få fungere som en inngang til Sosiolognytt #3/13. Det kan nok være ensomt på månen, men samtidig har den overeksponerte ødemarken på nattehimmelen noe attraktivt og vakkert ved seg. Det er mange som ønsker å reise dit. Sånn tror jeg det også i stor grad er på de sosiologiske institutter rundt omkring. En fast sosiologisk stilling er attraktiv fordi de gir handlingsrom og frihet. Og med en fast stilling får man det privilegiet at man kan lukke døra, velge å jobbe fra andre steder i lengre perioder.

Jeg mener ikke at mange sosiologer lever som eremitter – men at mange ser ut til å isolere seg fra kollegaer på det instituttet de først og fremst har sin tilhørighet, inkludert de midlertidige ansatte; de unge og håpefulle. Jeg håper selvsagt at jeg tar feil.

Likevel: Som vi skrev i forrige nummer, høyere krav fra andre hold bidrar til å spise av den selvstyrte tiden til akademikere. Per Otnes skriver i Sosiologisk Tidsskrift #2/13 at det kan se ut som om norske sosiologer ikke leser hverandre. Kanskje er det sånn at de første som lider når presset på deg øker, ikke er deg selv eller dine egne nettverk, men de mindre signifikante rundt deg.

Det gode akademiske liv vil og skal alltid ha elementer av ensomhet i seg. Både personlig og faglig trives jeg da også ganske godt i eget selskap. Som doktorgradsstipendiat i årene 2007-2011 ble imidlertid ensomheten etter hvert ganske trykkende. Paul Atkinson, som blir intervjuet i dette nummeret, forteller at han erfarer at sosiologiske institutter alltid har noen å snakke

UTGITT AV NORSK SOSIOLOGFORENING (NSF)Postadresse: Norsk sosiologforening v/ ISS, Universitetet i Oslo, PB 1096, Blindern, 0317 OsloTelefon: 22 85 97 26 (Inger Marie Hagen)Faks: 22 85 52 53E-post: [email protected]: www.sosiologforeningen.no

REDAKSJONENAnsvarlig redaktør: Jan Frode Haugseth(HiST/pappaperm)Redaksjonsadresse: Jan Frode Haugseth, Sollia 14, 7033 Trondheim Redaksjonssekretær: Thomas Ueland Torp Redaksjonen: Arve Hjelseth, Anne Ryen, Vilde Blix Huseby, Alf Gunvald Nilsen, Ingvill Stuvøy, Mette Løvgren. Design: Cazawa DesignOpplag: 700 stk

EKSTERNE BIDRAGSYTEREStian G. Eikeland. ARBEIDSUTVALGETInger Marie Hagen (leder)[email protected] Fredrik Engelstad (nestleder)[email protected] Hovland (kasserer)[email protected] Kaja Reegård (sekretær)[email protected] Dæhlen (1. styremedlem)[email protected] Helene Loe Colman (2. styremedlem)[email protected] Bård Ketil Engen (web) [email protected] Irene Prestøy [email protected] Blix Huseby [email protected] Skeie [email protected] Forsideillustrasjon: Earthrise, av William Anders/Apollo 8. NASA/Public Domain. Frist neste nummer: 5. oktober 2013 Bidrag til Sosiolognytt leveres elektronisk til: [email protected]

REDAKTØRENS SPALTE JAN FRODE HAUGSETH

med og dele erfaringer med. De fagpersonene ved instituttet jeg var tilknyttet og som jeg helst ville snakke med, var sjelden på kontoret. Hvis jeg sendte e-poster ble de gjerne ikke besvart. Når jeg fikk ledelsen til å etablere sårt tiltrengte faggrupper på et instituttseminar, ble faggruppen nærmest umiddelbart lagt ned av deltakerne med den begrunnelsen at slike ting måtte oppstå organisk og spontant – ikke ovenfra og ned.

Den akademiske kulturen ligner et månelandskap, og den kan være et underlig miljø å navigere i før man får et slags fotfeste og en drakt som beskytter mot vakuum og raske temperatursvingninger. Jeg vet at min historie ikke er unik. Dessverre. Så til alle faste ansatte i norsk sosiologi: Når banket du sist på en kontordør du ikke har banket på tidligere? Når deltok du sist på et stipendiatseminar hvor du i utgangspunktet ikke var invitert?

Ensomheten og isolasjonen på de sosiologiske institutter smaker best når den er frivillig, og utsikten mot det sosiale livet på jorda blir bedre og skarpere når de etablerte sosiologene viser interesse.

Hvis du har fått deg din egen sosiologiske romdrakt, vil den tåle å luftes litt iblant.Det går an.

[email protected]

Sosiolognytt 3/13 3Sosiolognytt 3/13 2

4 Sosiolognytt 3/13 Sosiolognytt 3/13 5

LEDERENS SPALTE INGER MARIE HAGEN

Godt valg?Det er valg igjen. Mange har nok prøvd medienes valgomater i år. Joda, vi vet at sosiologer ofte stemmer på venstresida. La meg derfor henlede oppmerksomheten til et annet problem – hva skal vi gjøre med mangelen på sosiologer i regjeringen? Hvor er de potensielle statsrådene? Hvem skal vi stemme på for å komme tilbake til de tider hvor sosiologien hadde plass ved Kongens bord? Tenk for eksempel på perioden 1992-95 – da var ordføreren i Oslo sosiolog (Ann-Marit Sæbønes) og Gudmund Hernes satt i regjering. Eller den første Stoltenberg-regjeringen – Tora Aasland passet på oss i høyere utdanning og Libe-Rieber Mohn var statssekretær før hun forsvant til Oslo-politikken (poeng for at Oslo har en sosiolog til vara-ordfører). Til og med Thorbjørn Jagland holdt seg med en sosiolog (riktignok ikke så lenge, men rett skal være rett (Terje Rød-Larsen – om du hadde glemt det)).

Det er ikke mye håp i en fortsatt rødgrønn regjering: to skarve grunnfag er alt jeg fant etter en kjapp sjekk av ministrenes

utdanning (og tre statsvitere og fire jurister, to sosialøkonomer og ellers mye annet).

Blir da bedre med Erna? Erna har grunnfag i sosiologi (og det er mer enn Jens har!). Mens så – få av de avisene innimellom tror får plass i en ny regjering har noe å skilte med. Vi kan håpe på Knut Arild Hareide – om det da ikke var mellomfaget i sosiologi som har bidratt til ønsket om å prioritere familien. Tenker vi oss at dagens Storting vil forsyne oss med statsråder til en blåblå regjering finner vi ett grunnfag til og så ytterligere et mellomfag (i tillegg til Ernas grunnfag altså). Blir det en blågrønngul regjering er situasjonen litt bedre: Venstre har en med diverse hovedfagseksamener i sosiologi, KrF har Hareides omtalte mellomfag og en representant med grunnfag - i tillegg til Høyres sosiologiressurser.

Og så til dere som tror at høyresiden roter det til for seg og Arbeiderpartiet

kommet tilbake i mindretallsregjering om en stund? Ikke særlig smart. Ingen av dagens Arbeiderpartirepresentanter (om vi altså skal stole på Stortingets søketjeneste) har noe sosiologi. De to grunnfagene vi fant i dagens regjering tilhører Senterpartiet og SV. Sukk.

Vi går altså videre. Til partienes hjemmesider (her lar vi oss altså ikke blende av partiprogrammer og fete valgløfter). Søk sosiologi! Fløypartier kan man med god samvittighet holde seg langt unna. Verken på ytterste høyre (Fremskrittspartiet) eller venstre (Rødt) får vi noen treff. Heller ikke midt imellom (eller hvor nå et prinsipielt ideologiløst parti skal plasseres) – skygg unna De Grønne. Arbeiderpartiet burde

skjerpe seg – 5 treff. Vi slipper også å stemme KrF – 8 treff. Senterpartiet kan få være i fred (13 treff) og Venstre også (18 treff). Valget står altså mellom Høyre og SV. Og resultatet? 20-23. Se det var vel godt å vite? Men statsråder får vi altså ikke – eller?

[email protected]

Stortinget Foto: Håvar og Solveig CC-BY-2.0, hentet fra http://www.flickr.com/photos/seenful/5471672944/


Jon Elster er antakelig den nordmann som er best kvalifisert til å motta Holberg-prisen. Gitt hans ramsalte kritikk av flere av dem som har fått den i dens korte historie, er det vel tvilsomt om han ville takket ja.

av: Arve Hjelseth Med unntak av Kari Wærness, som ble stoppet av uvær, og Hans Skjervheim, som lenge hadde vært syk, er Elster den eneste som ikke har funnet tid til å komme til vinterseminaret for å motta Norsk Sosiologforenings hederspris (jeg ser da naturligvis bort fra dem som har fått prisen posthumt). Hans fravær hadde sikkert en naturlig og pragmatisk forklaring; det er ikke lett for akademiske superstars å finne tid til å dra til Skeikampen. Men samtidig var det illustrerende for forholdet mellom Elster og norsk sosiologi: Hans intellektuelle kapasitet anerkjennes og beundres, men mange synes nok det var like greit at han holdt seg i Paris. Kanskje syntes han det selv også.

I Kontroverser i norsk sosiologi (1991) antar Lars Mjøset at Elster sammen med Arne Næss og muligens Hans Skjervheim er den filosof som i størst grad har påvirket norsk samfunnsforskning. Tidvis har jo Elster også vært vel så mye samfunnsforsker som filosof, ikke minst i årene han var tilknyttet Institutt for Samfunnsforskning. Hans forhold til sosiologien er likevel neppe det beste. Dag Østerberg har påpekt at Elster knapt refererte til en eneste sosiolog da han skrev

Jon Elster og norsk sosiologiKOMMENTAR

The Cement of Society, en bok som unektelig har et nokså klassisk sosiologisk tema. Men mange sosiologers forhold til Elster virker av og til enda mer anstrengt.

Fram til omtrent 1990 bidro Elster, både nasjonalt og internasjonalt, med forskning som påkalte interesse og opposisjon blant norske sosiologer. De siste tjue årene har hans forskningsinteresser beveget seg i retninger som har gjort det mindre påkrevet for oss å ta stilling til ham. Hans bidrag til den norske offentligheten de siste 20 årene har vært noe mer uregelmessige, men han gjør rett som det er intervjuer, skriver populærvitenskapelige artikler en gang i blant, eller han holder foredrag. Stort sett bruker han anledningen til å kritisere samfunnsvitenskapens bedrøvelige tilstand, ikke minst i Norge. Oftest har kritikken rammet den forskningen som ikke tilfredsstiller hans krav til klarhet og konsistens (”obskurantisme”, ”sjarlataneri” produsert av ”tåkefyrster”), men tidvis har den også vært rettet mot rent teknisk datamassasje (”hard obskurantisme”) eller mot det formålsløse matematiske

raffinement man tidvis kan finne i sosialøkonomien.

Elsters viktige bidrag til samfunns-vitenskapen, også den norske, er ikke til å komme utenom. Ofte har han også hatt rett. At hans

analytiske tilnærming til marxismen ikke tilfredsstilte ml-inspirerte samfunnsvitere og humanister i 70-årene er til å forstå, men sett i ettertid var det i hvert fall ikke Elster som kom dårligst ut av disse debattene. Fra slutten av 70-årene ble han en viktig kritiker av funksjonalistiske forklaringer i samfunnsvitenskapen. Dette brukte han dels til å utdype kritikken av marxismen, men i like stor grad ble mainstream sosiologi rammet. Etter mitt syn

står funksjonalismekritikken seg godt også i ettertid, selv om han nok også kom til å kritisere en del arbeider som hadde mer moderate ambisjoner enn å fremstå som forklaringer i Elsters forstand.

Ikke minst var arbeidene Elster skrev med utgangspunkt i studiet av svenske lønnsforhandlinger på 80-tallet verdifullt. Hans tvil om rekkevidden til teorien om rasjonelle valg hadde åpenbart kommet på et tidligere tidspunkt, men det var disse studiene som ledet ham til å formulere et begrep om normer. Problemet i forhold til sosiologene var at Elsters normbegrep er mer psykologisk enn sosiologisk, og dessuten mente vel sosiologene at han burde skjønt dette på et atskillig tidligere tidspunkt.

Elsters stil er knallhard og ubønnhørlig. I norsk offentlighet har han gjerne brukt storslegga når han mente det var grunn til

det (les for eksempel en oppsiktsvekkende skarp og lite høflig kritikk han skrev av Hanne Haavind og Dag Østerberg i Nytt Norsk Tidsskrift i 1989). Temaene han tar

opp når han nå diskuterer samfunnsfagene, som for eksempel Holberg-prisen, er stort sett det samme som før: Det er for mye høflighet og for lite kritikk i norsk samfunnsforskning, og det

er for mye høytflyvende teori uten noen referanse til den verden teorien skal si noe om. Noen er nok mer eller mindre enige, andre orker ikke lenger å forholde seg til det, hvis det da ikke rammer en akademisk favoritt direkte.

Ønsket om å luke bort alt som ikke tilfredsstiller Elsters egne krav til klarhet, går langt tilbake, det var ikke noe som kom med debattene om den såkalte postmodernismen. I følge Rune Slagstad jobbet han iherdig

Jon Elster i 2010.

Foto: Flickr@HarvardEthics. Lisens: CC-BY-SA-2.0

Elsters viktige bidrag til sam-funnsvitenskapen, også den norske, er ikke til å komme utenom. Ofte har han også

hatt rett.

”Store” teorier er mindre interessante enn de små og mellomstore analysene som

inngår i større, men vaklevor-ne, teoretiske byggverk.


imot å få utgitt Herbert Marcuses innflytelsesrike One-Dimensional Man på norsk i 60-årene. Hans insistering på at også de humanistiske disiplinene bør forplikte seg på den hypotetisk-deduktive metode ble heller ikke godt mottatt blant historikere og filosofer i 70-årene.

Det siste året ser det ut som han også har mistet tonen med den gamle alliansepartneren Rune Slagstad (sammen redigerte de forresten den alt for lite leste boken Constitutionalism and Democracy i 1988). Elsters kritikk av obskurantisme begrenser seg nemlig ikke til de postmoderne eksessene fra 80- og 90-årene, de omfatter også helt sentrale forskere som Foucault og Bourdieu (lenge omfattet den langt på vei også Habermas). Slagstads fascinasjon for Nietzsche bifalles nok heller ikke.

Flere av Elsters utfall de siste årene har derfor gjort ham nærmest til en parodi på seg selv. Rett som det er har han i og for seg interessante poenger, men utfallene mot for eksempel Holberg-prisen er blitt helt forutsigbare elementer i mediedebatter som ikke akkurat er opplysende. Det er synd at han ikke bruker kreftene mer

konstruktivt. Jeg leste ham intenst i perioder tidlig i 90-årene og fant mye av det svært nyttig, selv om jeg langt fra adopterte alle resonnementene. For eksempel plukket jeg opp flere av innsiktene fra Amos Tversky og Daniel Kahneman etter inspirasjon fra Elster, tjue år før Kahneman ble folkelesning med Thinking – Fast and Slow. Elsters analyse av den kollektive handlings problem i The Cement of Society er også fortsatt av stor interesse, selv om det – i tråd med en av grunntesene i boka – ikke er noen fullstendig teori om fenomenet.

Folk bør gjøre Elsters motto når han drøfter filosofer som Marx og Tocqueville til sitt (jfr. Elsters essay «Going to Chicago» 1989): ”Store” teorier er mindre interessante enn de små og mellomstore analysene som inngår i større, men vaklevorne, teoretiske byggverk. Selv om man skulle mene at Marx’ mest kjente teorier er modne for skraphaugen, er det mye å hente i å lese de mindre analysene i Kapitalen. Slik er det med å lese Elster også: Man kan finne noe interessant på hver side, selv om det snevre vitenskapssynet forfatteren bygger på deles av få sosiologer.

Et medlem er et medlemLEDEREN INFORMERER

av: Inger Marie Hagen Eller nesten. På generalforsamlingen i Gausdal i januar vedtok vi å endre vedtektene slik at vi nå bare har to typer medlemmer – vanlige og studentmedlemmer. Kriteriene for å bli medlem ble også forenklet. Nå ser det slik ut:

§ 3 MedlemskapDe lokale avdelinger og den nasjonale forening har to typer medlemskap:

Fullt medlemskapStudentmedlem

Fullt medlemskap kan tildeles a) Kandidater med utdanning i sosiologi fra universitet og høyskoler b) Interesserte fra andre fagområder

Studentmedlemskap kan tildeles Bachelor- og masterstudenter i fag som har sin hovedvekt innen sosiologi.

Studenter får redusert medlemskontingent.

Hensikten bak endringen var et ønske om å forenkle kriteriene og bringe virkeligheten og vedtektene litt tettere sammen. Så vidt undertegnede vet har ingen potensielle medlemmer blitt møtt med en vurdering av ‘høyere utdannelse og med varig virke som klart faller innenfor et sosiologisk arbeidsfelt snarere enn innenfor tilgrensende områder, og slik at kvalifikasjonene kan regnes som minst likestilt med det som blir krevd etter punkt a (Kandidater med magistergrad, hovedfagseksamen eller mastergrad i sosiologi fra norsk universitet) og b (Kandidater med tilsvarende utdannelse fra andre universiteter).’ Nå er det tilstrekkelig at man er sosiolog, sosiologistudent eller rett og slett interessert og derfor ønsker å bli medlem.

Kjennere av de gamle vedtektene vil kunne legge merke til at en konsekvens av denne

forenklingen er at vi har kuttet ut ordningen med trygdet, pensjonist eller familiemedlem. Enten er man medlem og betaler vanlig pris – eller så er man student og betaler redusert pris.

Økt omfordelingForeningens økonomi tilsier dessverre at det nå er på tide med en ny kontingentøkning. Beløpet har stått stille i flere år, og regnskapet går ikke lenger i hop. Sosiologforeningen har – sammenlignet med tilsvarende foreninger – et svært godt tilbud: Med medlemskapet følger ikke bare ett, men hele to tidsskrifter (Acta Sociologica og Sosiologisk Tidsskrift) pluss vårt eget medlemsblad Sosiolognytt. Det er også all grunn til å være stolte av at vi har syv lokale avdelinger som trenger penger til sine arrangementer. Og i tillegg – legg merke til at vi har en realistisk ambisjon å opprettholde prisene for Vinterseminaret. (se artikkelen om Vinterseminaret)

Men – som bifalt av generalforsamlingen – vi ønsker å skjerme studentene. Vi har klare målsettinger om å øke medlemstallet og her er studenter en viktig gruppe. Vi viderefører derfor ordningen med et førsteårsmedlemskap og vi holder studentprisen på gammelt nivå. Studentmedlemmene vil imidlertid ikke motta Acta gratis, men vil ha tilgang til dette gjennom biblioteket på studiestedet.

De nye kontingentsatsene for 2014 er som følger:

Medlem pr. år: 675 krStudentmedlem første år: 100 krStudentmedlem resten av studietiden: 250 kr

For orden skyld og i organisasjonsdemokratiets navn kan vi legge til at både vedtektsendringer og nye kontingentsatser ble enstemmig vedtatt av generalforsamlingen.


Sosiologiske historierBhambras modernitetskritikk har sitt opphav i et forskningsprosjekt der hun tok for seg hvordan sosiale bevegelser som oppsto og var aktive i forskjellige faser av moderniteten – fra motstand mot overgangen til det moderne samfunnet, via høymodernitetens sosiale bevegelser, til de mer nylige sen- eller post-moderne alterglobaliseringsbevegelsene – har blitt forstått av sosiologer som å være forskjel-lige fra hverandre på grunn av deres forhold til det moderne. Da hun gikk i gang med denne forskningen kom hun fort frem til at det var flere likhetstrekk enn forskjeller mellom disse bevegelsene: «Det var ikke klart for meg hvorfor den sosiologiske teoretiseringen av disse bevegel-sene presenterte dem som 'gamle' og 'nye' med utgangspunkt i deres forhold til moderniteten. Så derfor bestemte jeg med for å jobbe med å forstå hva moderniteten faktisk er, før jeg gikk inn i en detaljert analyse av disse bevegelsene.»

Det var da arbeidet hennes tok denne vendingen at Bhambra ”oppdaget” den ”store fortellingen” om et tidsmessig og romlig brudd som står så sentralt i sosiologisk tenkning om moderniteten. Denne fortellingen opplevde hun som svært problematisk: «Med min bakgrunn i historiefaget var det helt klart at svært få historikere ville ta seriøst et argument om at slike klare brudd hadde fore-kommet på tvers av tid og rom. Og det er gjort mye arbeid som påviser kontinuitet og forbin-delser på tvers av tid og rom.»

Med dette som utgangs-punkt begynte Bhambra å se mer kritisk på sosiologien som disiplin: «Hva slags historie er det sosiologien bruker for å etablere sine egne grenser som disiplin? Om historikere betrakter denne historien som utilstrekkelig mens sosiologiene fortsetter å bruke den, da har vi et problem.» Arbeidet hennes kom dermed også til å fokusere på hva som ville skje om disse mer globalt orienterte historie-

forståelsene ble brukt som utgangspunkt for sosiologiens forståelse av moderniteten: «Om vi tenker nytt om de grunnleggende øyeblik-kene i moderniteten, med utgangspunkt i det som historikeren Sanjay Subrahmanyam kaller ”forbundne historier”, hvordan kan det få sosiologien til å utvikle nye og annerledes perspektiver?»

For Bhambra innebærer denne kritikken også at man må tenke kritisk omkring

hvordan vi etablerer skiller mellom historiske epoker innenfor samfunnsvitenskapen: «Epoker etableres alltid retro-spektivt. Om vi så skyver modernitetens grenser bakover i tid, kan vi da faktisk snakke om klare brudd? Jeg er i det hele tatt ikke sikker på at den

menneskelige tilværelsen faktisk dreier seg om brudd – det er heller mye mer et spørsmål om kontinuitet og regularitet.» Men er ikke dette et perspektiv som har vanskelig for å forstå endring? Bhambra presiserer at hun ikke mener å hevde at forandring ikke finner sted, men heller at det er nødvendig å reflektere kritisk over hvordan en rekke mindre kvan-titative endringer til slutt kan flyte sammen og skape en større kvalitativ endring. «Slike prosesser finner vanligvis sted på en rekke

forskjellige steder, før de konver-gerer og gir opphav til en dypere form for endring. Men jeg ser ikke på dette som en singulær og lineær prosess», sier Bhambra.

Ingen sivilisasjon er en øyBhambra forklarer at i det er en kritikk av sivilisasjonsanalyse

som står i sentrum av hennes prosjekt:«Det er en kritikk av tanken om at det

finnes enheter som kalles sivilisasjoner, som har sine interne logikker, som er fullstendig atskilt fra andre sivilisasjoner. Dette er grunnlaget for min kritikk. Men det er også viktig å gå videre og tenke over implikasjonene som denne måten å tenke om sivilisasjoner på har for vår måte å tenke om samtiden vår på.»

Dermed kom sosiologien til å postulere et romlig brudd

mellom Europa og resten av verden. Moderniteten ble sett på som noe som skjedde i et

vestlig rom, og som siden spredde seg utover til resten

av verden.

Hva slags historie er det sosiologien bruker for å eta-blere sine egne grenser som

disiplin? Om historikere betrakter denne historien

som utilstrekkelig mens sosi-ologiene fortsetter å bruke den, da har vi et problem.

Av Alf Gunvald Nilsen I mai hadde Sosiolo-gisk Institutt ved UiB besøk av Gurminder K. Bhambra, professor i sosiologi og leder ved Centre for Social Theory ved Univeristy of

Warwick i Storbritannia. Bhambra foreleste for deltakerne på PhD-seminaret «Interro-gating the Global: Challenges for the Social Sciences» om mulighetene for en genuint global sosiologi med utgangspunkt i sin kritikk av sosiologiens eurosentriske forståelse av hva moderniteten er. I en pause mellom sesjonene tok hun seg tid til å snakke om sitt sosiologiske prosjekt med Alf Gunvald Nilsen.

«Det er noe med det nittende århundret». Slik begynner Gurminder Bhambra når hun skal forklare hvor det hun oppfatter som sosi-ologiens eurosentrisme kommer fra. «Det ble gjort et bevisst forsøk på å skille Europa fra resten av verden», sier hun, og peker på at det nittende århundret var vitne til fremveksten av en måte å skrive historie på hvor Europa ble fremstilt som å være over-legent resten av verden. Bhambra forklarer at denne måten å skrive historie på sto i sterk kontrast til tidligere tilnærminger, der forbin-delser, kontinuitieter og flytende grenser sto mer sentralt. Ironien, hevder hun, er at dette skjedde nettopp på det tidspunktet da Vesten og resten av verden var svært dypt innvevd i hverandre som et resultat av kolonialismen:

«Så, på det tidspunktet da verden var på sitt

Det et noe med det nittende århundret... – et intervju med Gurminder Bhambra

mest sammenvevde, som et direkte resultat av imperialisme, skjedde det også et forsøk på å avmerke en absolutt forskjell mellom Vesten og resten. Og for meg henger ikke dette på greip.»

Men hvorfor er en sosiologiprofessor med sin hovedinteresse i sosialfilosofi så opptatt av dette omslaget i historieskrivningens karakter, spør jeg. Bhambra forklarer at omslaget i historieskrivningens forståelse av Vestens rolle i verdenshistorien har hatt konsekvenser for sosiologien som disiplin, og kanskje aller mest for sosiologiens forståelse av moderniteten:

«Da jeg begynte å utforske sosiologiske tilnærminger til moderniteten, så var det to ting som slo meg. Det ene var at det ble hevdet at det forelå et klart tidsmessig brudd mellom en førmoderne, agrar fortid og en moderne, industriell nåtid. Det andre var at dette tidsmessige bruddet ble avgrenset til å ha skjedd i Europa og Vesten mer generelt. Dermed kom sosiologien til å postulere et romlig brudd mellom Europa og resten av verden. Moderniteten ble sett på som noe

som skjedde i et vestlig rom, og som siden spredde seg utover til resten av verden.»

Dette er en kjernetematikk i Bhambras prisvinnende bok Rethinking Modernity: Postcolonia-lism and the Sociological Imagination (Palgrave, 2007) , hvor Bhambra

fremsetter en kritikk av denne måten å tenkte om modernitet på gjennom en dialog med postkolonial teori. I boken argumenterer hun for nødvendigheten av å forstå moderniteten som et resultat av «forbundne historier» som går på kryss og tvers av Vest-Øst dikotomiene som ble konstruert i det nittende århundret, og som siden har hatt en så gjennomgående innflytelse på samfunnsvitenskapen.

… på det tidspunktet da ver-den var på sitt mest sammen-vevde, som et direkte resultat av imperialisme, skjedde det også et forsøk på å avmerke en absolutt forskjell mellom

Vesten og resten.

INTERVJU


Offentlige diskurser om fattigdom er for Bhambra et eksempel på dette. Hun peker på at når vi diskuterer fattigdom på det afrikanske kontinentet, så gjør vi som oftest dette på en måte som betrakter denne fattigdommens årsaker som noe kvintessensielt afrikansk. Reaksjonen på denne fattigdommen blir da preget av veldedighet og vestlig godhet: «Men om vi betrakter afrikansk fattigdom i historisk perspektiv så ser vi at Afrika er fattig fordi det har blitt gjort fattig som en konsekvens av prosesser som har gjort andre verdensdeler rike.» Og om vi benytter et slikt perspektiv, sier Bhambra, blir også løsningene på fattigdommen som problem annerledes – det kommer da til å dreie seg om rettferdighet og omfordeling: «Poli-tisk sett er dette en langt mer produktiv måte å tenke om disse tingene på.»

Er det ikke også her mainstream-sosiologiens politiske implikasjoner blir som klarest, i den forstand at de sosiologiske tenkemåten impli-sitt visker ut Vestens delaktighet i historiske urettferdigheter, spør jeg. «Jo», sier Bhambra, og knytter dette til det hun kaller episodisk tenkning:

«Om vi ser kolonialismen som en episode, så kan vi også si at kolonialismen er nå over, og vi trenger kun å forholde oss til det postkolo-niale. Men om vi forstår dette fenomenet slik som tenkere som Anibal Quijano og Walter Mignolo gjør – det vil si, som kolonialitet – så vil vi også se at selv om de konkrete struktu-rene og prosessene som var sentrale i kolonia-lismen er avviklet, så eksisterer det fremdeles koloniale relasjoner på nye måter. Kolonialitet blir da en måte å forstå disse relasjonene på – nettopp fordi dette perspektivet vektlegger at det er nødvendig å gjøre mye mer for å bekjempe koloniale relasjoner – ting som går mye lengre enn den enkle ideen om at 'det var da, vi er forbi det nå, vi lever i en ny tid'. Når jeg konfronteres med dette argumentet tenker jeg 'nei, det er vi faktisk ikke.'»

Modernitetens koloniale kjerneI Bhambras arbeide presenteres man for et sterkt argument for at kolonialismen og det koloniale må stå sentralt i vår forståelse av

hva det moderne er og hvordan moderniteten oppsto. Hun utvi-kler dette argumentet gjennom en nytolkning av tre historiske hendelser som står sentralt i konvensjonelle sosiologiske perspektiver på modernitetens fremvekst – den industrielle revolusjonen, den franske revo-lusjonen, og Renessansen.

Jeg spør Bhambra hvorfor hun har valgt denne fremgangsmåten:

«Da jeg leste de sosiologiske standardfrem-stillingen av disse hendelsene så ble de klart for meg de ikke nødvendigvis vil finne støtte i historiske fremstillinger av disse hendelsene. Spørsmålet blir da hva bredere, mer globalt orienterte historier kan bidra med i forhold til

Det dreier seg ikke om en pro-sess som først var nasjonal og så ble global – den industrielle

revolusjonen hadde globale forutsetninger. Og det å ikke ta dette ”globale” seriøst er å det samme som å misidentifisere og misforstå de prosessene

som utspilte seg på dette tids-punktet i historien

Bloomsbury: Connected Sociologies. Kommer 2014.

å bygge opp en annerledes sosiologisk forstå-else av disse hendelsene.»

Hun bruker den industrielle revolusjonen for å illustrere poenget. De fleste sosiologiske fremstillinger av denne prosessen vil lokalisere den i det vestlige Europa generelt, og mer spesifikt i Lancashires bomullsindustri. Men denne fortellingen er feilaktig. Bhambra peker på hvordan historikere som David Washbrook har påpekt at den industrielle revolusjonen var en særdeles global prosess: bomull er ikke en avling som gror i Europa eller England, den dyrkes i India og i de amerikanske sydstatene, av slaver som hadde blitt brakt til ”den nye verden” med makt. Råmaterialet blir så brakt til England, der indiske metoder for veving og farging benyttes i fremstillingen av et ferdig produkt som så ble solgt på markeder i alle hjørner av det britiske imperiet – og disse markedene, påpeker Bhambra, var skapt ved bruk av kolonistatens militære tvangsmakt:

«Om dette er utgangspunktet for hvordan vi tenker og underviser om den industrielle revolusjonen blir vi også nødt til å innrømme at den industrielle revolusjonen var global helt fra begynnelsen av. Det dreier seg ikke om en prosess som først var nasjonal og så ble global – den industrielle revolusjonen hadde globale forutsetninger. Og det å ikke ta dette ”globale” seriøst er å det samme som å misidentifisere og misforstå de prosessene som utspilte seg på dette tidspunktet i historien.»

Bhambra fortsetter: «For meg er moder-niteten noe som skjer som en konsekvens av en rekke hendelser fra sent i det femtende århundre og fremover. Og de siste 500 årene kan betraktes som en stadig utvidelse av kolo-nial kontroll verden rundt.»

Den postkoloniale provokasjonenFor å utvikle sin kritikk av sosiologisk eurosentrisme har Bhambra latt seg inspirere av postkolonial teori. Postkolonial teori har

Alt det vi vet – om en tidsepo-ke eller et samfunn – vet vi på grunn av at et sett av forbin-

delser har ført oss dit.

hatt stor innflytelse i humaniora i de siste tre tiårene, og har også spilt en viktig rolle i utviklingen av Sør-Asiastisk og Latinameri-kansk historiografi i senere tid. Men innenfor

sosiologien har postkolonia-lismen vært av mindre betyd-ning. Hvordan har så Bhambra tilnærmet og gjort seg nytte av denne tankemåten? En gjensidig nyttig dialog har vært viktig, forteller hun: «Jeg har brukt postkolonial teori som en provo-kasjon – for å åpne opp spørsmål

innenfor en disiplin som i utgangspunktet ikke trodde den hadde noe å lære av å gå i dialog med postkolonialismen.» Men postkolonia-lismen har også mye å lære av sosiologien, hevder Bhambra. Selv om postkolonial teori har gitt opphav til nye og berikende perspek-tiver, har dens domene fort for å bli avgrenset til å dreie seg om kultur og identitet, og da blir dens potensiale også avgrenset. Bhambra argumenterer for nødvendigheten av å tenke gjennom forholdet mellom det sosiale og det postkoloniale for å produsere innovative teore-tiske fremskritt.

I Rethinking Modernity argumenterer imid-lertid Bhambra for at postkolonial teori til tider kan bli preget av en slags ”orientalisme-i-revers”. Jeg spør henne hvordan man kan

unngå dette problemet: «Når man jobber med postkolonia-lisme må man finne ressurser som er nyttige i forhold til de spørsmålene man jobber med», sier Bhambra. Hun nevner

Homi Bhabhas uttalelse om at moderniteten ser annerledes ut om man ser den fra Paris i 1789 eller fra Haiti i 1804: «Han legger ikke frem historiske data for å forsvare denne påstanden. Men det er likevel en provoka-sjon som fikk meg til å tenke gjennom hva en alternativ historisk-sosiologisk tilnærming til moderniteten ville se ut som fra disse forskjel-lige men relaterte synspunktene.»

For å tenke om forbindelsene mellom prosesser og lokaliteter har Bhambra også gjort seg nytte av den indiske historikeren Sanjay

For meg er moderniteten noe som skjer som en konsekvens

av en rekke hendelser fra sent i det femtende århundre og fremover. Og de siste 500 årene kan betraktes som en stadig utvidelse av kolonial

kontroll verden rundt.


Subrahmanyam og hans begrep ”forbundne historier”. Jeg spør Bhambra hvilken rolle dette begrepet har spilt i hennes arbeid:

«Alt det vi vet – om en tidsepoke eller et samfunn – vet vi på grunn av at et sett av forbindelser har ført oss dit. Isolerte samfunn er en umulighet; og om de var mulige ville vi ikke visst om dem. På denne måten kan vi si at eksis-tensen av forbindelser er viktig, og for meg er det å spore disse forbindelsene en måte å forstå det vi er interessert i på en relasjonell måte, heller enn som ting i seg selv.»

Sosiologien og universitetet i krisetidBhambras kritiske aktivitet er ikke begrenset til det akademiske feltet. I løpet av de siste årene har hun også vært aktiv i Campaign for the Public University, som mobiliserer mot myndighetenes nyliberale nedskjæringspoli-tikk og dens konsekvenser for universitets-sektoren. Hvordan har denne konteksten påvirket hennes arbeid? «Den pågående krisen har tvunget meg til å reflektere langt mer over universitetets karakter og rolle i samfunnet», sier hun. Hun betrakter forsøket på å utvikle en mer globalt orientert sosiologi og forsvaret av universitetet som en offentlig institusjon som to sider av samme sak:

«Universitetet har vært en helt spesiell plass for kunnskapsproduksjon, og i den grad det har vært et rom for elitene, har det også fungert som et rom for repro-duksjon av elitenes verdenssyn. Men jeg tror at det har skjedd noe helt spesielt i løpet av de siste 50 årene i Storbritannia og Europa, der utdanningssystemet har blitt utvidet, og man har utviklet en tanke om høyere utdanning for de store massene. Og det at utdanningssektoren ble åpnet opp på denne måten gjorde det mulig for kvinner, folk fra arbeiderklassen, og etniske minoriteter å bli en del av en institu-sjon som produserer og validerer kunnskap. Dermed ble det også mulig å utvikle nye perspektiver og ideer, og å tenke annerledes

om verden – og å oppleve at disse perspek-tivene og tankemåtene ble validert. Dette har vært spilt en viktig rolle med hensyn til å demokratisere kunnskapsproduksjonen i samfunnet.»

De stadig pågående angre-pene på det offentlige universi-tetet må i følge Bhambra derfor også forstås som et direkte angrep på demokratiserende prosesser både innenfor og

utenfor akademia: «Altså, om universitetet er under angrep, så må vi også tenke gjennom hvilke implikasjoner dette har for demokrati-sering mer generelt», argumenterer hun. Disse implikasjonene blir også svært klare, sier hun, når vi tar i betraktning undervisningsminister Michael Goves forsøk på å omdefinere histo-riepensumet i det britiske skoleverket til kun å dreie seg om hendelser som har funnet sted innenfor Storbritannias nasjonale grenser, og til å fokusere på kongelige figurer og ”viktige” lederskikkelser: «Dette vil med et pennestrøk viske ut alt det arbeidet som har blitt gjort de siste femti årene for å validere arbeiderklassens perspektiver, kvinners historier, og koloniale historier som sentrale elementer i vår forståelse av hva det britiske faktisk er.»

Motstand mot disse angrepene er i følge Bhambra en absolutt nødvendighet: «Jeg håper at all som har nytt godt av utdanningens utvidelse de siste femti årene – og dette inklu-derer også de elitegruppene hvis verdenssyn

forhåpentligvis har blitt endret gjennom denne utvidelsen – forstår hva som er i ferd med å skje, og skjønner at historiske seire er i ferd med å gå tapt, og organiserer seg for å forsvare dette. Dette betyr at vi må være

klar over vårt ansvar i forhold til et system som vi har nytt godt av – og at vi må forsikre oss om at disse godene også er tilgjengelige for fremtidige generasjoner.»

… vi må være klar over vårt ansvar i forhold til et system

som vi har nytt godt av – og at vi må forsikre oss om at disse godene også er tilgjengelige for fremtidige generasjoner.

Altså, om universitetet er under angrep, så må vi også tenke gjennom hvilke impli-kasjoner dette har for demo-

kratisering mer generelt.

Gurminder Bhambra

Foto

: Pro

filbi

lde

fra W

arw

ick U

nive

rsity


Paul Atkinson

Av: Anne Ryen

Paul Atkinson er Distinguished Research Professor ved Cardiff University, Wales. Herfra har han ledet diverse store forskningsprogram

inkludert det ESF finansierte EUROQUAL der han arbeidet sammen med en gruppe europeiske forskere (bl.a. AR) som så på variasjoner i kvalitativ forskning innen Europa. Ellers er det ikke så rent få norske sosiologer som fikk sitt første møte med Paul gjennom introduksjonsboka i feltmetodikk som han skrev sammen med Martyn Hammersley. I juni ga han et seminar over samme tema ved Universitetet i Agder, og vi kronet det hele med en middag ved sjøkanten over en samtale om status quo og skillelinjer innen kvalitativ metode. Dette ble såpass interessant at vi vi gled over i diskusjon og måtte ta resten av intervjuet på e-post. Følgende intervjuer består altså av en lett blanding.

Vi følger opp Sosiologinytts tema om ensomhet eller faglig isolasjon.AR: Det er litt av et paradoks å skulle intervjuet mannen bak begrepet «intervjusamfunnet» (han lanserte begrepet sammen med David Silverman i deres 1997 artikkel «Kundera’s Immortality: the interview society and the invention of the self» i Qualitative Inquiry).

PA: Min hovedinnvending mot intervjuet retter seg især mot hvordan det blir brukt av forskere som hevder å studere handling og organisasjon, men det er helt uproblematisk at folk snakker sammen, deler og utforsker ideer. Men, vi vet jo at der er altfor mange studier som utelukkende baserer seg på intervjuet og

som så rapporterer brokker av innholdet fra intervjuene som om de var tilstrekkelige erstatninger for det å observere hva folk faktisk gjør.

Ensomhet og faglig isolasjonAR: Med temaet ensomhet eller faglig isolasjon risikerer vi likevel å nærme oss din kritikk av intervjuet som en allestedsnærværende aktivitet som i praksis tenderer mot det rimelig naive på leting etter det autentiske. Vi mangler bare noen celebritetsbekjennelser. Men, la meg benytte den åpne narrative stilen og spørre «Kan du fortelle om ensomhet eller faglig isolasjon i ditt profesjonelle liv?»

PA: Jeg er svært heldig. Jeg er aldri ensom og sjeldent alene. De siste førti årene har jeg delt mitt liv og mitt akademiske arbeid med Sara Delamont. Vi har likevel vært bevisste på å opprettholde klart adskilte profesjonelle identiteter, men vi deler veldig mye inkludert arbeidsværelse. For øvrig vil jeg advare kolleger som planlegger å ta et sabbatsår ved oversjøiske universitet (et dekkende begrep også for norske forskere) å være forberedt på rimelig ensomme perioder. Uansett hvor velkomne besøkende måtte være bør man stort sett overlate dem til seg selv. Ellers er en av universitetenes største fordeler at der nettopp alltid er noen å snakke og dele ideer med. Feltarbeid er noe annerledes. Det kan iblant være ensomt. Som en illustrasjon så husker jeg fra mitt feltarbeid ved et amerikansk sykehus

at selv om jeg var omgitt av mye aktivitet, så ble det viktig å strukturere min egen dag. Da jeg vandret mellom sykehuset og leiligheten, skrev ut feltnotatene mine og gjorde mer generelt akademisk arbeid så befant jeg

meg alene i lange perioder. Du må holde fokus på den gode boka du skal skrive etter at det hele er over.

AR: Du har jo vært svært produktiv og har

hatt stor innvirkning på hvordan vi ser på og utfører kvalitativ forskning. Du står heller ikke av veien for å levere kontroversielle argumenter som for eksempel i debatten du har hatt gående med Norman Denzin (USA). Året etter din og Saras (hver sitt) hovedforedrag i 2012 på hans konferanse i Illinois så ble dere referert til som det motsatte av deres favoritt «post-hvaenn» gullstandard(er) (AR til leseren: dette peker på at USA har langt flere miljøer enn Europa som ønsker å bygge ned skillet mellom kvalitativ forskning og ulike kunstformer og argumenterer for stadig nye måter å jobbe kvalitativt på som gir nye «post», men da blir også kvalitet et problematisk felt som vist i Denzins angrep på Hammersley som insisterer på at forskningen fremste oppgave er å produsere kunnskap og evt. i neste omgang sosial endring). Selv om dere er

gode kolleger, hva med akademisk isolasjon når du leverer en hovedtale der flertallet av publikum er uenige i dine argumenter (men du så jo ut til å trives)?

PA: Vel, man bestemmer seg ikke for å være kontroversiell. Samtidig så er det vår oppgave å delta i debatter. Livlig uenighet er vitalt. Vi skaper ikke framgang ved at alle er enige. Det er viktig å utfordre et publikum – om de er studenter eller andre akademikere. Det handler ikke om personlig antagonisme eller mangel på personlig respekt. Men, hvis vi ikke kan engasjere oss i kontroverser, så forråder vi prinsippene om kunnskapsutvikling. Vår uenighet med Norman Denzin har alltid foregått med et bakteppe av personlig hengivelse og gjensidig respekt. Dessverre er der de som ikke klarer å skille, men som gjør disse tingene personlige. For utenforstående må noen av disse trefningene framstå som noe av det

verste innen akademia.AR: PÅ den annen side, da du vendte tilbake

til Europa igjen var du også tilbake «blant venner» slik som i Lund der flertallet var enige i dine argumenter [Paul var altså også en av hovedforedragsholderne på konferansen på Lund Universitet arrangert av ESA-nettverket for kvalitativ forskning forkortet RN20QR]. Måten du kommuniserte med publikum på gjorde at det omsider liknet en rockekonsert med stående

ovasjoner der publikum prøvde å få artisten tilbake på scenen.

PA: Det er hyggelig å bli verdsatt. Men med referanse til hva jeg nettopp sa, så bør vi ikke personifisere disse tingene for

mye. Men, jeg innrømmer jo at når jeg gir et foredrag og særlig når jeg foreleser, så prøver jeg å «opptre» så mye og så godt jeg evner. Iblant kan det sikkert bli i overkant som når man arbeider med et «case» og prøver å få

Et intervju med Paul AtkinsonINTERVJU

Ellers er en av universitete-nes største fordeler at der

nettopp alltid er noen å snak-ke og dele ideer med. Feltar-beid er noe annerledes. Det

kan iblant være ensomt

Hvis vi ikke kan engasjere oss i kontroverser, så for-råder vi prinsippene om

kunnskapsutvikling

Foto: UiA


fram budskapet. Jeg tror nok jeg er en dårlig lytter. Jeg blir i hvert fall svært utålmodig av å sitte og høre på folk som snakker og snakker uavhengig av hvor viktig temaet enn måtte være, uten at de kan uttrykke seg klart. Jeg prøver å oppmuntre mine studenter til å legge vekt på gode framføringer på konferanser og tilsvarende. Det å forsøke, er å vise høflighet overfor sitt publikum. Men hvorfor er der så mange som ikke klarer å snakke klart og kraftfullt, men som tvinger sitt publikum gjennom smerte og kjedsomhet?

Det trans-atlantiske skillet innen kvalitativ forskningAR: I sannhet et godt spørsmål. La oss gå litt tilbake til det trans-atlantiske skillet innen kvalitativ forskning slik det framkommer bl.a. i din, Saras og Martyns [Hammersley] «apokalypse-debatter» med Norman [Denzin]. Der går en linje her fra dine mange artikler og bøker fram til EUROQUAL, det store ESF-finansierte programmet du ledet der vi prøvde å få fram mangfoldet i kvalitativ

forskning innen Europa. Kan akademisk isolasjon være regional? Og, gjør den anglo-amerikanske dominansen innen tidsskrift og anerkjente forlag det klassiske uttrykket ’Fog in the Channel, continent isolated’ mer relevant for det kontinentale Europa og Skandinavia enn for USA og England (forstå meg rett)?

PA: Som du vet så har jeg prøvd å unngå den anglo-amerikanske dominansen på dette feltet. Sara og jeg har alltid prøvd å inkludere forfattere fra Europa i redigerte samlinger, som redaksjonsmedlemmer i tidsskriftet vårt [Qualitative Research] osv. Vi trenger ikke være anti-amerikanske – eller ikke minst anti-britiske. Poenget er at der finnes sentrale intellektuelle tradisjoner som engelskspråklige forskningssamfunn forblir uvitende om. Jeg er en stor tilhenger av det tilsvarende til biomangfold.

Tips til de lovende håpefulleAR: Noen vil påstå at suksess og risiko er tett koblet fordi klar tale er som å be om kritikk. Du har klart å nå et stort publikum. Hva er «the tricks of the trade» for å sitere Howard Becker som du vil anbefale unge forskere?

PA: Ikke engst deg for ikke å bli forstått. Ikke gå på teoretisk handletur ved å tro at alle de gode idéene oppsto hos døde parisere. Stol på dine egne idéer. Gjør forskningen din

enkel (dvs ikke gjør den for komplisert). Bruk et språk som er så direkte som mulig. Les bredt for gode idéer kommer fra de mest utenkelige kilder. Ikke avslutt dagens skriving uten å ha en klar tanke om neste setning neste dag. Hvis du ikke skriver den, så kan heller ingen hjelpe deg. «Write here, write now» -

et engelsk uttrykk som tilsvarer «Her og nå».AR: I dagliglivet i små samfunn som (kanskje

i Wales og) Norge er det vanlig å åpne en samtale ved å spørre om etternavnet som i «Atkinson, mhmm, er du i slekt med Rowan Atkinson?» Dette fungerer som et utmerket triks for å starte opp en samtale, akkurat som i Harvey Sacks sitt eksempel «Mor, vet du hva?» som avkrever et svar, og derved

er man i gang. Du sa en gang at dersom du ikke hadde blitt etnograf så hadde du kanskje gått til teateret (det er dette som er linken til han andre Atkinson). Er det å studere tango og opera en måte å kombinere kunst og forskning på?

PA: Det hadde vært artig å forsøke seg på å opptre og på komedie. Men sant og si så var jeg for sjenert til å forsøke. De unge på Cambridge virket alltid så profesjonelle og selvsikre at for en i utgangspunktet beskjeden gutt fra lavere middelklasse ble det for nifst (AR til leseren: jeg hører hva han sier, men det er ikke helt enkelt å forestille seg Paul som sjenert). Men å være akademiker innebærer jo gode muligheter for både å opptre og å være forfatter, så i det lange løp er jo dette et ideelt kompromiss.

AR: Til tross for din tittel «Distinguished Professor», tilsmusser du ennå dine hender ved å gjøre feltarbeid og i tillegg insisterer du på at data

skal analyseres, ikke bare gjengis (og her skled vi tilbake igjen til den transatlantiske debatten). Hvor tar du energien fra? Kanskje du jogger du, spiller amerikansk fotball

eller har du personlig trener (alt dette er egentlig utenkelig, og cricket er jo ingen sport, snarere et teselskap for den øvre middelklasse delvis konkludert utfra observasjoner fra selveste Lords cricket ground)?

PA: Nøkkelen er frykt. Hvis jeg ikke får gjort noe, så har jeg heller ingenting å skrive om og jeg ville være fortapt.

AR: Som avslutning, har du noen bonus-tips til leseren?

PA: Jeg minner alltid mine studenter på én ting: Jeg var aldri noen usedvanlig dyktig student og slettes ingen ivrig student. Men, jeg har fulgt mine instinkter, gjort hva jeg har hatt lyst til og jeg gjennomfører.

AR: Som her! Takk, og nyt sommerferien!

Paul Atkinson

Seminar med Paul Atkinson

Jeg prøver å oppmuntre mine studenter til å legge vekt på

gode framføringer på konferan-ser og tilsvarende. Det å forsø-ke, er å vise høflighet overfor sitt publikum. Men hvorfor er

der så mange som ikke klarer å snakke klart og kraftfullt, men som tvinger sitt publikum gjen-

nom smerte og kjedsomhet?

Hvis jeg ikke får gjort noe, så har jeg heller ingenting å skri-ve om og jeg ville være fortapt

Foto: UiA

Foto: UiA


Av: Vilde Blix Huseby

Det sies at nordmenn bryr seg lite om klimaendringer fordi vi ikke tror de vil ramme oss selv. Men da snakker vi om virkningene. At det er vanskelig å forholde seg til at vi selv utgjør en del av problemet spiller sannsynligvis også inn. Makter vi i det hele tatt å innse vår egen rolle i dette? Og hvorfor er det så lite sosialt akseptabelt å snakke høyt om det?

Syden-reiser, to-tre biler, hytte på fjell og ved sjø, økning i proteinrike dietter, bilkjøring og kjøp av klær, sko og elektronikk. Sammenlign ditt eget liv med dine foreldres eller besteforeldres voksenliv – eller en bonde i Afrika for den saks skyld – og lek «finn fem feil». Klimaendringenes årsaker er rotfestet i våre livsstiler, vaner og rutiner. Vi bruker for mye av verdens ressurser, vi gjør det for fort, og vi spiser mer av kaka enn andre.

Ubehagelig budskap? Eller bare lei av å høre det? Det faktum at du og jeg har skylda for klimaendringene er kanskje med på å gjøre det for nært. Kanskje er det for overveldende å forholde seg til – ihvertfall er det lett å gi opp fordi vi som enkeltmennesker ikke kan gjøre mye? Også er det så lett å gå i forbruksfella selv – å kjøpe masse ting vi egentlig ikke trenger, bare fordi vi føler at vi trenger det eller vil ha det. Eller kanskje grunner problemet i manglende vilje til å ta tak i normative problemstillinger?

Forbruksfrykten For forbruk er vanskelig å snakke om – både privat, politisk og akademisk. Selv kvier jeg meg til og med litt for å skrive denne teksten. Uttaler man seg som privatperson bør man hvertfall ikke mene noe om andres forbruk. I det politiske liv er forbud eller normative føringer rundt private livsstilsvalg svært upopulært, som får politikere

til å ta u-svinger rundt problemet. Til og med innad i miljøbevegelsen skal man ha bra guts for å legge seg opp i andres hverdagsvalg. Forbruk har blitt norsk klimapolitikks berømte elefant.

Også for akademia er det

utfordrende å snakke om forbruk. Forskere skal være nøytrale, og problemstillinger knyttet til forbruk er i høyeste grad normative. Som student overrasket det meg at jeg ble advart mot å ta tak i spørsmål som angikk miljø, forbruk og klima. Årsaken: Tematikken anses for normativ. Fra universitetets side er slike standpunkt forståelige på ett plan, problematiske på et annet. Selvsagt stiller normative spørsmål forskeren overfor større utfordringer – utfordringer som ikke akkurat er plankekjøring for utrente studenter. Spørsmålet er om frykten for å gå inn i utfordrende territorium skal bestemme hva vi skal forske på?Forbruksfella Slett ikke all forbruksforskning er normativ, og det finnes allerede mye god forskning

på forbruk. For eksempel har vi utfyllende forklaringer på hvorfor det globale og personlige forbruket øker,

som betydningen av kultur, referansegrupper og identitetsmarkører. Mye av forbruksforskningen er svært nyttig, med bare ett problem: Den kan ikke fortelle oss hvordan

vi skal stoppe forbruksveksten. Fra her av og ut begynner de normative problemstillingene. Hvor mye har hver person rett til å forbruke? Hva skal man forbruke? Hvordan skille mellom ekte og falske behov?

Så hvorfor har vi hittil ikke klart å finne fram til hvordan vi kan stoppe kjøpefesten? Det er vanskelig å slå sikkert fast, men kanskje på grunn av dette: Vi har gode forklaringer på hvorfor vi som individer øker forbruket (som majoriteten gjør), men få substansielle forklaringer på hvorfor noen reduserer det (som fåtallet gjør). Her ligger forklaringen stort sett i personlig økonomi eller moral. Kunnskapen er nyttig for å forstå mekanismene som er i sving, men også akademia vil gå i forbruksfella dersom forskerne kun fortsetter i det samme, gamle sporet: Å kun produsere mer kunnskap som forteller oss hvorfor vi forbruker vil ikke være nok til å begrense forbruksvekst og klimagassutslipp. Verden reddes ikke av

sporadiske finanskriser eller forbrukeres dårlige samvittighet. Dessverre.

Hva betyr dette? Ikke at vi skal gi opp forbruksforskning, men finne nye måter å gripe an fenomenet forbruk, og dets årsaker, på. Vi må se oss nødt til å bevege oss inn i det normative (mine)feltet. Ikke for å finne Den Store Løsningen på hvordan folk skal leve livene sine, men for å finne andre og gode inngangsporter på normative problemstillinger.

VILDES MILJØSPALTE

Foto: Keoni Cabral Lisens: CC-BY-2.0

Selv kvier jeg meg til og med litt for å skrive denne teksten

Vilde Blix Huseby er sosiolog og skriver fast om miljøsosiologi i Sosiolognytt", [email protected]

Vi har gode forklaringer på hvorfor det globale og personlige forbruket øker, men mangler innsikt i hva vi kan gjøre med det

ForbruksfellaOgså akademikere kan gå i forbruksfella.


Av: Stian Greger Eikeland

I Morgenbladet 31.5.2013 kan vi lese om Harald Eia og hans pop-ulærvitenskapelige fremstillinger av sin relativt nyervervede evolusjonspsykolo-

giske kunnskap, og – ikke minst - lidenskap. En kunnskap Eia ved flere anledninger har knyttet opp mot sitt nye forbilde og rollemodell Steven Pinker, en akademiker som i så måte har vært inspirasjonskilden til Eias program og senere bok; ”Hjernevask” . Man kan med fordel spørre seg hvilke hjerner som ble forsøkt vasket - og av hvem?

Når Eia i Morgenbladet legger fram perspekti-ver – og ikke minst måten han legger det fram på - om at intelligens og evner er genetisk betinget, plasker han etter min oppfatning rundt i farlig farvann. Han legger seg nært opp til teorier enhver bør styre unna, og han bør i alle fall sørge for å ha tungen linjalrett i munnen når han ytrer seg i denne retning. Når vi vet hvor dyktig, eller i alle fall bevisst, Eia er i tilknytting redigering og iscenesettelse, bør ikke betenkelige uttalelser som ”alt tydet på at det ikke var kulturell kapital og habitus som forklarer hvor du i dag ender opp i det norske klassesamfunnet, men intelligensen og per-sonligheten du var født med” (MB 31.5.2013 s.44) stå på trykk. Og det kan ikke la seg stå uimotsagt.

HverdagssosiologiPierre Bourdieu mente at alt er sosialt, og han var opptatt av og engasjert i menneskers hverdagsliv – alle former for samspill og alle sosiale universer (Wacquant 2002). Med

Den ensomme propagandistDEBATT

dette som utgangspunkt kan man forstå Eias nysgjerrighet og undring rundt vanene og de kulturelle oppfatningene hos sine nye, velutdannete naboer på Oslos beste vest-kant. Hverdagssosiologiske betraktninger er interessante, selv om jeg tror Eia konkluderer for raskt og han konkluderer feil. Eia sier han ble overrasket over hvor lite snobbete folk i Ullevål Hageby er, noe som godt kan stemme. Men det må tas med i betraktningen at det er intet mindre enn en norsk (super)kjendis som flytter inn i nabolaget og opplever og betrakter denne ”lite snobbete” oppførselen. Måten vi møter og forstår verden på avhenger i stor grad av våre erfaringer, vår hukommelse, våre følelser og vår smak. Det kan tenkes at naboenes atferd ville endret karakter om det ikke var Harald Eia som flyttet inn. Eia kunne med fordel hatt en mer refleksiv tilnærming til sine observasjoner.

Den lite kultiverte og snobbete livsstil og livsførsel som etter Eias mening fremvises i Ullevål Hageby kan også være en side ved en distingvert habitus som kan prege en-kelte mennesker som er på trygg avstand fra økonomisk bekymring (Østerberg 2004). Den økonomiske kapitalen seirer som oftest i slike tilfeller over den kulturelle kapitalen, og man kan dermed trygt lese kriminallitteratur eller se på Skavlan uten å tape status blant dem man ellers liker å sammenligne seg med.

Sosiologi i praksisEn mindre banal, men like lite metodisk kor-rekt undersøkelse som den Eia viser til i sine egne undersøkelser i sitt ”Brille”-program og i sine refleksjoner rundt sitt nabolag, kan være mine egne erfaringer.

I en årrekke jobbet jeg som veileder og rådgiver i henholdsvis Aetat og senere Nav, påfulgt av to år i en arbeidsmarkedsbedrift. I disse til sammen ti årene arbeidet jeg med og for mennesker som av ulike årsaker hadde

nedsatt funksjons- og/eller arbeidsevne. Funk-sjonsnedsettelsen kunne være av både somatisk og psykisk karakter – med hovedvekt av det sistnevnte og selvsagt også ofte en kombinas-jon. Ikke rent få av disse personene hadde i tillegg rusrelaterte problemer. Arkivet utenfor kontoret mitt var stinn av mapper som igjen var tynget med legeerklæringer, psykolog- og sosialrapporter, notater fra utallige samtaler og et mangfold av mer eller mindre vellykkede og ofte brutte handlingsplaner.

Arkivskuffen besto ofte av mapper over personer som var i slekt, men dette betyr ikke nødvendigvis at det er genetiske forhold som er årsak til at disse menneskene hadde behov for oppfølging og tilrettelegging av ulik grad og av ulike aktører i velferdsstaten. I langt større utstrekning vurderte jeg de historiske forutsetningene som styrende for den mer eller mindre systematiske likheten mellom personene – det være seg slekt eller ei.

Akkumulert livshistorieUt over primærsosialiseringen mennesker får via nærmeste familie må det i vesentlig grad tas høyde for at personlighet også dannes og påvirkes av andre faktorer. Demografiske forhold, individuelle traumatiske hendelser (misbruk, rus, vold, krig), generasjonstil-hørighet og den status, makt og prestisje dette har i et samfunn, utdanningsnivå (og i denne sammenheng ofte mangel av sådan) og sosialt kjønn er noe av det som virker styrende for menneskers muligheter, begren-sninger, utviklingsmuligheter og valg.

Det jeg skisserer over er en vesentlig grunn til at velf-erdsstaten og samfunnet generelt bør forsøke å endre mønstre i den gjentakende sosiale ulikheten og økonomisk avhengigheten (av staten) som reproduseres. Ved å tilnærme seg problematikken sosiologisk kan de historiske forutsetningene for sosial ulikhet i samfunnet kartlegges på en grundig og seriøs måte. Bare slik kan staten og samfunnet generelt finne løsninger og gi disse menneskene muligheter

gjennom kompetansegivende tiltak parallelt med korrekt behandling og dermed gjøre en innsats for å bryte denne arverekken av sosial ulikhet og klassetilhørighet. Og det er viktig – slik Dag Østerberg påpeker at Bourdieu sin intensjon med sin forskning og sine begreper var – å være oppmerksom på disse bevisste og spesielt de ubevisste maktrelasjonene som eksisterer i samfunnet (MB 2013). På denne måten kan mennesker nå og de kommende generasjoner i større grad unngå å havne i en tilsvarende situasjon, noe som kan bidra til et likere og tryggere samfunn for alle.

Eia mener at genetikk er av større innfly-telse for menneskers klassemessige tilhørighet enn hva påvirkningen av sosial ulikhet og bevisste og ubevisste maktrelasjoner i samfun-net er. Mener han da også at disse menneskene som jeg har beskrevet over er født med en intelligens og personlighet som tilsier at de i stor grad er i den sosiale - og økonomiske klassen de egentlig hører hjemme i? At det i vesentlig grad er genetikk som styrer og legger premissene for deres klassetilhørighet?

Eia vs. BourdieuVed å hevde at han mister tiltro til Bourdieu - en av forrige århundres mest innflytelsesrike intellektuelle - med begrunnelse i betrakt-ninger i og om sitt nye middelklassenabolag og med bakgrunn i å ha lest seg opp på populær-vitenskapelige fremstillinger innen genetikk, fremstår Eia etter min mening som en mann

uten faglig fotfeste. Eia refererer i Morgenbladet

(2013) til egne undersøkelser foretatt i programmet ”Brille”, hvorpå lesere kan få inntrykk av at Eia legger frem meto-disk korrekte forskningsresul-tater (for de som ikke har sett

programmet så fremstiller Eia også sine funn gjennom såkalte ”ordskyer” i et forsøk på å gjøre kjedelig statistikk underholdende). Ut fra en totalvurdering fremstår Eia som en person med manglende forståelse for samfunnsvitens-kap generelt, og jeg stiller spesielt spørsmål ved om han ikke husker vitenskaplig metode fra

Det er viktig – slik Dag Øster-berg påpeker at Bourdieu sin

intensjon med sin forskning og sine begreper var – å være

oppmerksom på disse bevisste og spesielt de ubevisste makt-relasjonene som eksisterer i

samfunnet

Det ville i alle fall vært fornuf-tig å la Eia komme til ordet slik at han kunne argumentert for sine synspunkt i et forum der ikke Eia er den som møysom-melig plukker ut sitt panel og redigerer opptakene i ettertid


sin studietid på Blindern? Svaret mitt på det er enkelt. Jeg mistenker

Eia for at han faktisk gjør det – både husker og vet – men han unnlater å opplyse om strenge retningslinjer for samfunnsvitenskapelig (kvan-titativ og kvalitativ) metode. Det oppleves som om han skjuler vesentlig informasjon for å slå ensidig populistisk mynt om sine betraktninger og sin oppfatning.

Eia når ut med sitt budskap til mange av sine tilhengere gjennom TV og andre lett tilgjengelige kommunikasjons-kanaler, som er et sosialt felt han kjenner svært godt og som han vet å bruke for alt det er verd hva dominans og styring angår.

Hadde Bourdieu fremdeles vært blant oss og kunne kom-mentert Eia sine påstander kan det tenkes (i alle fall i mine forestiller) at han i denne sammenheng ville snakket om virkelig falske debatter, utvalgte paneldeltakere, hastverk og ”fast thinking” (Bourdieu 1998). Han ville kanskje også gjort analyser av motivasjon og kampen om seere, markedsandeler, konkur-ranse og fjernsynets herredømme. Lennart Rosenlund oppsummerer en tilsvarende oppfatning; ”fremstiller man virkeligheten feil for å vinne et poeng, da er det foul play” (MB 31.5.2013 s.42). Dette er noe både fjernsyns redaksjon, fjernsynsjournalister og Harald Eia bør være seg særlig bevisst.

OppsummeringEia fremstår for meg som en forsmådd og - ut fra mitt etter hvert noe faglig utrente øye - nokså forvirret samfunnsviter med stort behov for oppmerksomhet. Selv om aviser ofte kan formidle uttalelser på en forvrengt måte, så anser jeg i dette tilfelle Morgenbladet som en nokså seriøs avis, og Eia som en person som har god kontroll på regien av egen person i det offentlige rom. Det fremstår derfor for meg merkelig at Eia slipper så lett til over alt og –

deretter - så lett unna med sine påstander.

Eia er, slik jeg har lært ham å kjenne gjennom offentligheten, en faglig isolert person og kan-skje det i sosiologiske kretser på universitets- eller høgskolenivå

kunne vært hensiktsmessig å slippe til denne mannen som så ettertrykkelig hamrer på en dør han tilsynelatende innbiller seg er låst. Det ville i alle fall vært fornuftig å la Eia komme til ordet slik at han kunne argumentert for sine synspunkt i et forum der ikke Eia er den som møysommelig plukker ut sitt panel og redigerer opptakene i ettertid.

[email protected]

Av: Thomas Ueland Torp Katharina Herlofson disputerte den 8. februar ved Universitetet i Oslo, med sin avhandling «Gen-erasjonsbånd: Kvinner og menns familierelasjoner i aldrende samfunn.»

Avhandlingen er et studie av båndene mellom foreldre, barn og barnebarn i et samfunn der disse får lengre og lengre tid sammen, spesielt etter at barna har blitt voksne. Dataene er tatt fra Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG). Hun finner at generas-jonsbåndene i Norge er generelt sterke, men at visse faktorer som skilsmisser kan svekke dem. Spesielt forholdet mellom far og datter er sårbart, om foreldrene er skilt, og hvor godt forholdet er beror på hvem man spør – foreldre vurderer typisk forholdet til sine voksne barn som bedre enn det barna gjør.

Hva var bakgrunnen for ditt valg av tema og prob-lemstilling?

Helt siden mellomfag har jeg vært interes-sert i familiesosiologi. Store deler av forsknin-gen på dette feltet dreier seg om foreldre og yngre barn, men det jeg er opptatt av er relasjoner på tvers av generasjonene utover småbarnsfamilien. Vi lever tross alt langt flere år sammen med våre foreldre som voksne enn vi gjør som mindreårige barn, og flere år som foreldre til voksne barn enn til småbarn. I dagens aldrende samfunn er det ikke lenger uvanlig at foreldre og barn får seksti år sammen, og at besteforeldre og barnebarn deler mer enn tretti år av sine liv. Allikevel er generasjonsbånd et både oversett og underutforsket tema i norsk familieforskning, så ved å studere relasjoner på tvers av generasjoner ønsket jeg å bidra til en utvidelse av denne forskningen. I tillegg var

Litteratur:Bourdieu, Pierre (1998): Om fjernsynet Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag ASA 1998Morgenbladet (2013): Cowboy og Bourdieuaner 31.5.2013Wacquant, Loîc (2002): Minneord: Bourdieu:lærd, kreativog respektløs (iconoclaste) Sosiologisk Årbok 2002.1 bind 7.1Østerberg, Dag (2004): Ebbing om Skjervheim og Næss - noen bemerkninger Sosiologisk Årbok 2004.1

DISPUTANTER

Familieforskning på voksnejeg så heldig å være del av et større forskning-sprosjekt på NOVA om livsløp, aldring og generasjoner (NorLAG) hvor blant annet ulike aspekter ved generasjonsbånd står sentralt.

I tillegg til å være en studie av tverrgeneras-jonelle familieforhold har du også gått inn i de metodologiske utfordringene rundt det å studere slike familiebånd. Hva fant du på dette området?

Jeg fant blant annet at det er viktig å være oppmerksom på hvem det er som spørres og hvilken relasjon det dreier seg om når vi studerer generasjonsbånd. I forskning om par-forhold er det av vesentlig betydning om vi tar hans eller hennes perspektiv. I generasjonsfor-skning er det i tillegg til kjønn også viktig å ta i betraktning om relasjonen studeres nedenfra eller ovenfra. Det vil si, ser vi på foreldre-barn relasjonen fra foreldres eller barns synsvin-kel. En tilnærming der det både tas hensyn til begge generasjoners kjønn og til hvilken generasjon det er som spørres, kan gi hele åtte ulike beskrivelser av forholdet mellom foreldre og barn – de fire dyadene (mor-sønn, far-sønn, mor-datter, far-datter) sett både ovenfra og nedenfra. Jeg fant for eksempel at kvaliteten på forholdet mellom skilte foreldre og voksne barn vurderes som bedre av foreldre enn av skilsmissebarn. Gapet mellom foreldres og barns vurderinger viste seg å være særlig stort når det gjaldt far-datter-relasjonen og minst for forholdet mellom mødre og sønner.

En av de tingene du har funnet er at besteforel-dre generelt sett er involvert i barn og barnebarns

liv, og blant annet ofte stiller opp som barnevakter. Min mor har bemerket at mange av hennes venninner føler et for-ventningspress fra sine barn om å passe barnebarna. Sier studien din noe om hvordan denne relasjonen mellom gen-

erasjonene fremtrer? Er besteforeldre blitt en sentral bit i puslespillet for å få tidsklemma til å gå opp?

For mange småbarnsfamilier ser beste-foreldre ut til å være en sentral bit i tidsklem-mepuslespillet. Norske besteforeldre er sjelden

Det jeg er opptatt av er relasjoner på tvers av generasjonene utover

småbarnsfamilien

Det kan tenkes at naboenes atferd ville endret karakter om

det ikke var Harald Eia som flyttet inn. Eia kunne med for-del hatt en mer refleksiv til-

nærming til sine observasjoner


fulltids barnepassere, slik situasjonen ofte er i Sør-Europa, men mange stiller opp relativt jevnlig. Mer enn 60 prosent oppgir at de passer barnebarn minst en gang i måneden. Hvorvidt besteforeldre føler et forventningspress, sier ikke våre data noe om, men tilbakemeldinger jeg har fått, kan tyde på at noen gjør det, og da særlig bestefedre. Noe vi derimot vet fra en tidligere studie av besteforeldre og barnebarn er at en god del småbarnsforeldre er skuffet over at deres egne foreldre ikke stiller mer opp overfor barnebarna.

Et svært interessant spørsmål er om det å investere tid på bar-nebarn vil være en lur strategi for besteforeldre med tanke på alderdommen. Det å ta vare på eldre familiemedlemmer er i dag mer basert på kvalitet på forholdet og tidligere relasjonshistorie enn på plikt. Det kan være en mulighet for at barn og barnebarn i større grad stiller opp dersom de selv har fått mye hjelp av den eldre generasjonen tidligere. Dette vet vi så langt lite om, og for å få svar på denne type spørsmål trenger vi longitudinelle

data hvor vi følger individer over en lengre tidsperiode.

Selv om de intergenerasjonelle båndene generelt er sterke, har du funnet at skilsmisser i foreldre-generasjonen har en negativ innvirkning på disse. Spesielt svekkes far-datter-relasjonen. Er det slik at skilsmisser påvirker forholdet mellom besteforeldre og barnebarn også?

Ja, det gjør det, men det er avhengig av hvilken generasjon det er som er skilt. Skilsmisse i mellomgenerasjonen (dvs voksne barn som selv er foreldre) ser ut til å styrke relasjonen mellom besteforeldre og barnebarn. Dette er gjerne fordi en god del får betydelig hjelp og støtte fra egne foreldre i forbin-delse med skilsmisse, og dette gjelder blant annet hjelp med barnepass. Er det derimot den eldste generasjonen som er skilt, stiller saken seg annerledes. Skilte besteforeldre er mindre sentrale som hjelpere enn det gifte besteforeldre er. Det er også generelt mindre kontakt mellom besteforeldre og barnebarn når besteforeldre er skilt, og i tråd med funnet om far-datter relasjonen, ser det ut til at det er morfar det går mest utover. Uansett hvem av besteforeldrene det gjelder, påvirkes kontakten med barnebarn om de er gift eller skilt, men for morfedre viser det seg at det har særlig stor betydning om han fortsatt er sammen med mormor eller ikke.

Er det noen andre funn du gjerne vil trekke frem?

I den internasjonale litteraturen om generasjonsbånd står kvinnen sentralt. Hun beskrives blant annet som slektsveverske, limet

som holder familien sammen og krumtappen i familieomsorg. Med avhandlingen min ønsket jeg å bidra til en nyansering av dette bildet. Svært mange har for eksempel bare studert

mor-datter-forholdet. De andre tre foreldre-barn-relasjonene har blitt tillagt langt mindre vekt. Det har også vært vanlig fremgangsmåte å bare ta hensyn til kjønn i en av generasjo-nene, enten foreldre eller barn. Da jeg gikk igjennom tidligere studier av voksne barns omsorg for foreldre, fant jeg at det var vanlig

å kontrollere for barns kjønn, men ikke forel-dres, og en gjennomgående konklusjon var at døtre hjelper mer enn sønner. Jeg viser at det også er viktig å skille på foreldres kjønn. Min studie illustrerer at døtre er mer tilbøyelige til å gi jevnlig hjelp til mødre sammenlignet med sønner, men når det gjelder hjelp til far, er det faktisk en større andel sønner enn døtre som oppgir at de hjelper.

Også i besteforeldreforskningen legges det mer vekt på kvinner enn på menn, og mormor beskrives som særlig viktig. Dette forklares gjerne med kvinners sentrale rolle i familie

og det tette mor-datter-forholdet. Det er også viktig å huske på at kvinner som oftest får barn tidligere enn menn, og at mormor av den grunn som regel er yngst (og sprekest) sam-menlignet med de andre tre besteforeldrene. I tillegg lever kvinner lengre enn menn, og mormor er derfor gjerne den av de fire som barnebarn tilbringer flest år med. Jeg viser for eksempel at blant barnebarn i begynnelsen av trettiårene har nesten to tredeler mormor, mens bare 19 prosent har farfar i live. Demo-grafiske forhold tillegges imidlertid liten vekt i tidligere forskning på dette feltet.

Kultur i OljebyenAv: Thomas Ueland Torp

Vegard Jarness disputerte den 24. mai med sin doktorgradsavhandling «Class, Status and Closure – The Petropolis and Cultured Life». I sitt arbeide har han intervjuet 46 personer fra forskjellige samfunnslag i Stavanger om deres kulturkonsum. Jarness finner klare kulturelle skillelinjer, ikke bare i hva som konsumeres, men også i hvordan forskjellige grupper kon-sumerer de samme tingene. Forskningen gir ny innsikt i de «kulturelle alteterene», og setter spørsmålstegn ved påstandene om at disse peker mot at vi er på vei inn i et samfunn der de kulturelle skillelinjene viskes ut.

Hva var bakgrunnen for valg av temaet ditt? Her vil jeg gjerne ha en eventuell personlig begrunnelse også.

Sosial status er egentlig noe jeg har pøn-sket og fundert på ganske lenge. Da jeg som sjuåring begynte å måle krefter i slalåm-løypene, merket jeg fort at jeg ikke var som mange av de andre alpinistene jeg konkur-rerte med. Sammenliknet med Oslosossene fra Holmenkollåsen – de som snakket med pene endinger, hadde kulere solbriller og pap-paer med finere biler – følte jeg meg nokså annerledes. På godt og vondt, kan en kanskje si. Som rødkinna provinsgutt fra enklere kår

ble slike forskjeller en kilde til misunnelse og forakt, men også undring. Nå skal man selvføl-gelig ta slik etterrasjonalisering med en klype salt, men jeg tror nok at noe av kimen til min faglige interesse for klasse, status og livsstil lig-ger i slike tidlige erfaringer. Med tiden har jeg blitt nysgjerrig på hvordan andre folk oppfatter og forholder seg til sosiale koder og hierarkier i ulike sammenhenger, og hva slags sammen-heng dette har med klasserelasjoner i samfun-net. I avhandlingen fokuserer jeg på statushier-arkier knyttet til estetikk, smak og forbruk.

Hvilke erfaringer gjorde du deg under feltarbeidet? Var det noen spesielle utfordringer du støtte på?

Jeg gjorde 46 dybdeintervjuer med folk definert som tilhørende ulike klasser og klasse-

Skilsmisse i mellomgenerasjo-nen (dvs voksne barn som selv er foreldre) ser ut til å styrke

relasjonen mellom besteforel-dre og barnebarn

Katharina Herlofson

INTERVJU

Vegard Jarness

Foto

: NOV

A w

ww

.nov

a.no

Foto: Maud Hansen


fraksjoner i Stavanger. Stort sett stilte folk vel-villig opp, men ikke overraskende var det van-skelig å få tak i ledere og høytlønnede i privat sektor. Videre bød selve intervjusituasjonene på utfordringer, spesielt med tanke på inntrykks-styring og hvilke signaler en sender ut som intervjuer. Jeg husker spesielt en episode da en av informantene – en jurist – forklarte at han gjør seg opp inntrykk av andre basert på hva slags sko de går i. Videre fortalte han at han har store problemer med å ta folk seriøst om de «loffer rundt i sånne jævla Vans», et skomerke han assosierte med skatere og surfere. Etter dette utsagnet kikket han under bordet, og da han så at jeg var iført et par svarte Vans, ble det raskt stille – før repareringsarbeidet startet med humor og latter. Et ordentlig goffmansk øyeblikk, med andre ord. Bortsett fra det morsomme ved denne episoden, peker den også på problematiske sider ved det kvalitative forskningsintervjuet. Det er ingen tvil om at intervjuerens framtoning påvirker situasjonen og dermed dataproduksjonen.

Du fant blant annet at personer med høy og lav kulturell kapital ofte så på, hørte på og leste de samme tingene, men at de gjorde dette på veldig forskjellige måter. Kan du utdype dette?

Nå bør det først påpekes at hovedtendensen i datamaterialet er at informantenes preferan-ser for både kulturelle og materielle produkter er systematisk forskjellige, og at disse forskjel-lene i grove trekk samsvarer med relasjonene mellom deres kapitalvolum og –sammenset-ning. Men forskjellene er ikke absolutte. For eksempel har de kapitalsterke noen av de samme preferansene som de mer kapitalsvake, for eksempel når det gjelder musikk og en del tv-programmer. Spørsmålet er hvordan en skal tolke slike overlapp. I den faglige debatten om smakens sosiale fordeling er det flere som hevder at vi nå er vitne til en utvisking av tidligere kulturelle klasseskiller. Slike påstander fremmes på bakgrunn av funn som viser at over- og middelklassefolk ikke utelukkende liker og praktiserer (et forhåndsdefinert sett av) «høykulturelle» produkter og aktiviteter, men

at de også viser preferanser for «middel-» og «lavkulturelle» produkter og aktiviteter. Frem-veksten av såkalte kulturelle altetere (cultural omnivores) – de som har en bred og eklektisk smak på tvers av sosiale skillelinjer – menes altså å ha omkalfatret mye av sammenhen-

gen mellom klasse, livsstil og smak. Selv om slike relasjoner utvilsomt er i bevegelse, er denne forskningsstrategien og det tilhørende argumentet i mine øyne høyst diskutable.

I min studie fulgte jeg Pierre Bourdieu i hans skille mellom opus operatum og modus operandi, kort sagt et analytisk skille mellom hva folk liker/ikke liker på den ene siden, og hvordan de liker/ikke liker de aktuelle produktene på den andre. Satt på spissen: å se på tv-programmet Paradise Hotel eller å høre på en plate av Åge Aleksandersen betyr ikke nødvendigvis noe i seg selv, siden det finnes flere måter å nyte disse produktene på. Min påstand er at det er vel så viktig å fokusere på forskjeller og likheter når det gjelder hvor-dan, som det er å fokusere på forskjeller og likheter når det gjelder hva. Så selv om jeg fant et visst preferanseoverlapp på produkt-nivå, fant jeg like fullt klare forskjeller når det gjaldt hvordan informantene rapporterte sitt forhold til for eksempel å gå på konsert i Stavanger konserthus, kjøre en Volvo eller å lage pizza på en fredagskveld. Hovedskillelin-jen i datamaterialet mitt går mellom de som nyter sine produkter som et mål i seg selv, og de som har en mer instrumentell tilnærming til sitt forbruk. Denne skillelinjen ser ut til å korrespondere med relasjonen mellom høye og lave kapitalvolum. De kapitalsterke har en tendens til å nyte kunst for kunstens skyld og/eller en sans for kostbare luksusgoder, mens de mer kapitalsvake har en langt mer praktisk og nyttesøkende tilnærming til både kulturelle og materielle produkter.

Skillelinjene mellom lav- og høykulturelle ble ikke sett på som særlig problematiske, gitt at de res-surssterke klarte å unngå å fremstå som «snobbete». Fant du noen mekanismer for hvordan disse kunne markere avstand til og nedvurdere lavkultur uten

å få dette stempelet? Er det en kobling til det med å konsumere noen av de samme kulturproduktene, bare med en ironisk distanse?

I studien konkluderer jeg med at smaken er klassedelt, og at smaks- og livsstilsfor-skjeller har reelle ekskluderende konsekvenser gjennom at positive og negative vurderinger av andres smak påvirker hvor folk ferdes geografisk og sosialt. Like fullt viser studien at eksplisitte smaksdommer kan oppleves som problematiske for folk. Selv om informan-tene kom med nokså klare avstandstakninger, både når det gjaldt former for kultur de ikke liker, og når det gjaldt andre mennesker som blir oppfattet som å ha «dårlig smak», hadde de aller fleste reservasjoner mot eksplisitte smaksdommer. Typisk kom de med utbrudd av typen «huff, det var en stygg ting å si» etter å ha kommet med nedsettende karakteristik-ker av andre. Videre tok de aller fleste markant avstand fra folk de oppfatter som «snobbete» og «elitistiske». Et annet viktig funn er at flere av de mest ressurssterke i utvalget rapporterte at de aktivt nedtoner ulikheter i enkelte sosiale settinger, blant annet for å unngå at andre skal oppfatte dem som «snobber». Intervjuene med de mindre kapitalsterke tyder på at slik ned-toning kan være virkningsfull. Flere framhevet og berømmet «de rike» og «de vellykkede», såfremt disse anses som «joviale», «jordnære» og «sånn som oss». Reelle res-sursforskjeller ser altså ikke ut til å bekymre så mange. Men om de privilegerte anses som «høye på pæra» på grunn av sine privilegier, ser derimot alarmklokkene ut til å ringe. Å nedtone forskjeller ser altså ut til å være en smart måte å unngå å vekke andres harme på. Når det gjelder koblingen mellom de ressurssterkes praktiske sans og sosiale navigeringsmønstre på den ene siden, og deres estetiserende flørting med såkalt populærkultur (som kan innebære ironi, men ikke nødvendigvis) på den andre, er ikke dette noe jeg diskuterer inngående i avhandlingen. Men refleksivitet er nok et viktig stikkord her. Evnen til å forholde seg lekent og refleksivt

til sosiale koder ser ut til å være ulikt fordelt i samfunnet, og denne evnen ser ut til å være fordelaktig i det sosiale liv.

Skillet mellom økonomisk og kulturell kapital er sentralt i Bourdieus kultursosiologi. I hvilken grad finner du dette i ditt arbeide? Så vidt jeg har fått med meg har du gjort intervjuene dine i Stavanger. Som født og oppvokst i nabobyen Sandnes har jeg alltid hatt en fordom om at oljebyen er dominert av økonomisk kapital.

Det skillet fant jeg i stor grad, spesielt blant de kapitalsterke informantene i utvalget. Som jeg var inne på tidligere, er deres smak preget av en ikke-instrumentell orientering. Det er imidlertid en intern forskjell blant disse in-formantene: der de med overvekt av kulturell kapital først og fremst har en slik tilnærming til kulturelle produkter (eksempelvis kunst, litteratur og musikk), har de med overvekt av økonomisk kapital først og fremst det til materielle produkter (eksempelvis biler, klær og møbler). Selv om enkelte har det på begge plasser, er hovedtendensen at kapitalkomposis-jonsprinsippet gjør seg gjeldende her. Videre kom dette skillet veldig tydelig fram når informantene vurderte og klassifiserte andre folks smak. De med overvekt av kulturell kapital uttrykte eksplisitte aversjoner mot

«rikingene» og deres «ød-slende» og «prangende» måter å leve livene sine på, mens de med overvekt av økonomisk kapital på sin side uttrykte misnøye med «kultureliten» og deres «pretensiøse» og «bedrevitende» væremåter. Når

det gjelder det reelle maktforholdet mellom kulturell og økonomisk kapital, muliggjorde ikke mine intervjudata noen vettug diskus-jon av dette. Det jeg fokuserte på var først og fremst informantenes egne oppfatninger av slike maktforhold. Ikke overraskende hadde informanter i kulturfraksjonene inntrykk av at «oljefolka» dominerer byen, mens informanter i økonomifraksjonene hadde tilsvarende ideer om «kultureliten». Jeg kan for øvrig fortelle deg at uttrykket «Sandnesfolk» ble brukt av flere av informantene, og da ikke med positivt

Som rødkinna provinsgutt fra enklere kår ble slike forskjel-ler en kilde til misunnelse og

forakt, men også undring

Reelle ressursforskjeller ser altså ikke ut til å bekymre så mange. Men om de privilegerte anses

som «høye på pæra» på grunn av sine privilegier, ser derimot alarmklokkene ut til å ringe


fortegn. Forakten er kanskje gjensidig?Tilslutt: Harald Eia og Jon Elster har nylig vært

ute i media og kritisert Bourdieu og kultursosiologi inspirert av ham, i en debatt der også du har vært med. Denne debatten må jo sies å være ganske relevant for din forskning, og jeg lurer på om du har noen kommentarer relatert til den?

Eia har fått mye tyn for sin noe uklart definerte rolle som moromann, forsknings-journalist og sannhetssøker i offentligheten. Jeg har registrert at en del har sine formeninger om stuntet i Morgenbladet, men personlig synes jeg påfunnet om å trekke inn Elster og en koffert tusenlapper var ganske artig. Når det gjelder det faglige aspektet ved denne debat-

Velkommen til vinterseminaret 2014 Etterutdannelse, ny sosiologisk allmenndannelse og påfyll på eget spesialfelt

ten, viser den nok en gang den steile fronten mellom Elsters rasjonell aktør-perspektiv og Bourdieus mer strukturorienterte handling-sperspektiv. Elster har jo en mildt sagt særegen måte å formulere sine kritikker på, og noe av det kan sikkert være treffende i enkelte sam-menhenger. I dette tilfellet mener jeg at han bommer i sin kritikk, mye på grunn av hans feilaktige gjengivelse av Bourdieus argument. Mer spesifikt er det forståelsen av Bourdieus begrep om habitus som en praktisk sans det skorter på. Men for all del: kritikk er viktig, og forhåpentligvis kommer det noe vettugt ut av debatten. Et første mål bør være å unngå at man snakker forbi hverandre.

Vinterseminaret er langt unna nå i skrivende sommervar-me, men benytt late dager til å plotte inn 17.-19. januar i kalenderen. Vinterseminaret 2014 planlegges etter de vante kriterier: forsiktig forandring innenfor lett gjen-kjennelige rammer. Og til glede for nye lesere: Vinterse-minaret er sosiologenes viktigste møtested. Seminaret arrangeres årlig og alltid en av de siste helgene i januar. Hvert år har vi et spesielt faglig tema (se nedenfor). I til-legg arrangeres gruppevise paperfremleggelser og disku-sjoner. I 2013 var det 11 forskjellige faggrupper. Semina-ret har status som nasjonal fagkonferanse og får støtte fra NFR. Seminaret avsluttes alltid med Sosiologforenin-gens generalforsamling.

Den mest åpenbare endringen i 2014 er at vi har flyttet seminaret til Bardøla Høyfjellshotell på Geilo (www.bardo-la.no) . Vi ønsker å forsterke gruppeaktivitetene og har der-for prioritert bedre grupperomsfasiliteter fremfor de kjente Gausdalfjellene. Ta gjerne kontakt med gruppeansvarlige Irene Prestøy Lie ([email protected]) dersom du ønsker å etablere en ny gruppe eller benytte anledningen til nettverksmøter. Vi har økt tiden til gruppeaktiviteter (vel og merke uten å redusere muligheten til skitur eller andre sportslige utfoldelser) og redusert noe på tiden til de tema-tiske plenumsinnleggene. Håpet er både å øke antall grup-

per og spennet av ulike aktiviteter innad i gruppene. Både tradisjonelle grupper for paperfremlegging, paneldiskusjo-ner, nettverksmøter eller planleggingsmøter er velkomne! Vinterseminaret skal – gjennom gruppene – gi et speilbilde av norsk sosiologi, samtidig som den enkelte deltaker skal få et tilbud innenfor sitt spesialområde. Dette gjelder både sosiologene i akademia og praktiserende sosiologer både i privat og offentlig sektor.

Vi minner også om at årets nyskapning ‘Årets beste artikkel – på norsk og på engelsk’ var en stor suksess. Har du en kollega som har eller vil publisere en spesielt god artikkel i år (2013) – eller har du nettopp lest noe virkelig godt og spennende skrevet av en norsk sosiolog? Ragn-vald Kalleberg ([email protected]) er rette adressat for forslag til årets vinnere.

Ellers byr seminaret også denne gangen på ‘ferskvare’ (presentasjon av nye masteroppgaver), hederspris og fest-ligheter etter vante rammer. Deltakeravgiften for 2013 var 4500 kr, vi har ambisjoner om å holde denne konstant (eller kanskje til og med gå litt ned). Studenter som ønsker ‘full pakke’ betaler 2500. Men, vi opprettholder også det nyetablerte tilbudet til studenter: 1000 kr! Dette dekker deltakelse på hele programmet samt alle måltider, men man må selv skaffe overnatting.

Hvorfor tror folk på (en eller annen) Gud? Fra min egen stu-dietid husker jeg ikke stort annet enn at Durkheim mente at mennesker har en trang til noe felles, noe utenfor seg selv, og derfor oppfant religionen. Hvem som egentlig sa ‘religi-on er opium for folket’ var også innimellom et tema. Religi-on var rett nok viktig som forklaringsfaktor for en del ting (som velferdsstatsmodell og familiepolitikk) og sentralt for virkelig å forstå det amerikanske samfunnet – fordi religion spilte en så mye større rolle enn her hjemme. Men dersom noen i SV-kantina på 1990-tallet hadde hevdet at religiøse holdninger og -motsetninger ville bli blant de aller viktigste tema både i verdenspolitikken og i den norske samfunn 25 år senere, ville nok de færreste sette noen penger på det. Religion som variabel var viktig for å forstå fortiden, men irrelevant for å forutsi fremtiden. Nja, mon det.

Min egen erfaring er nok også at den gjengse sosiolog heller ikke er særlig empirisk sterk på feltet – når det gjel-der vår egen hjemlige variant. Maktutredningens funn om at kirkeeliten var den mest radikale av de norske elitene ble oftere møtt med vantro enn nysgjerrighet. Kirkens demokratiske struktur er nok ukjent for svært mange. Sosi-ologer er heldigvis stort sett tolerante typer, men «ja, jeg er personlig kristen» er en setning vi sjelden hører når sosio-loger møtes. Kanskje det bunner i at tettheten er lav, men omtalen av kristne og kristenheten i sosiologkretser er ikke alltid er like empiri-nær eller preget av toleranse.

Religionens rolle i det norske samfunn er dermed et godt eksempel på den type sosiologisk allmenndannelse vi ønsker å kunne tilby på vinterseminaret. Årets tittel er enda på idéstadiet, men både ‘Gud er tilbake i sosiologien’ og ‘Religion og sosiologi’ har blitt brukt som arbeidstitler.

Hvordan ser den nye religionvariabelen ut? I tråd med vårt ønske om å prioritere gruppene høyere har vi redusert antallet plenumssesjoner og vi har kuttet ut debattene i etterkant av hver sesjon. Men i all beskjeden-het – vi er svært fornøyde med de som har sagt seg villig til et opphold i fjellheimen.

På seminarets første dag setter vår egen religiøse tra-disjon i fokus. Andreas Hompland, velkjent sosiolog og medlem av Stålsettutvalget, vil gi en presentasjon av det organiserte religiøse landskapet i Norge og ikke minst nettopp gi noen perspektiver på – i hans egen språkdrakt - kva måtar Gud eventuelt er tilbake, og på korfor vi sosiolo-gar har så store problem med å gripa dette. Olaf Aagedal, forsker ved Stiftelsen Kirkeforskning, tar utgangspunkt i Grunnlovsjubileet og ser på statskirkens rolle. Skilsmissen mellom stat og kirke pågår fortsatt og flere grunnleggende spørsmål gjenstår.

På seminarets andre dag rendyrker vi religion og sosio-logi. Inger Furseth, nyansatt professor på ISS (UiO) drar oss gjennom religionens plass hos sosiologiens klassikere. Siste plenumsinnlegg fylles av Hans Joas, et navn kjent langt utover religionssosiologenes rekker. Som han selv sier på sin hjemmeside: -I am now mostly interested in develo-ping an alternative to the conventional understanding of secularization as the necessary corollary of processes of modernization. The coming steps in this project are …. A study of the history of the scientific study of religion bet-ween the project of secularization and the attempt to find new foundations for religious faith.

Foto: Sakarias Ingolfson. Lisens: CC BY 2.0 Hentet fra http://ww

w.flickr.com

/photos/sakariasingolfsson/5158915793/

32 Sosiolognytt 3/13

Når klesvasken surrer, og huset er tilstrekkelig ryddet for kvelden. Når man sitter ved kjøkkenbordet med kaffen tidlige helgemorgener (akkurat det skjer ikke ofte), mens folk som passerer på fortauet ser ut til å være på vei hjem fra sene nachspiel.

Når sankthansbålet brenner, og den gode lukta av svidd tang og varm himmel blander seg sammen til et fint sommerminne. Når en bare trenger å trekke seg litt tilbake, uten grunn.

Eller når ungene ikke finner kveldsroa, og en sjøl trenger en trivelig, meditativ aktivitet som de kan studere i synsfeltet fra sengekanten. Mor som legger kabal i naborommet.

Men ikke bare innenfor hjemmets sfære. Når en mistroisk synes en fyller kontorstolen med daukjøtt. Når ordene stokker seg fra hodet til fingrene, tastaturet, skjermen, og tilbake til kroppen. Når ordenes orden mangler klangen. Når en i villfarelsen(?) leter etter motivasjon under skriving, og premien består av en runde med FreeCell. En ren avledningsmanøver, fordi man ikke innser der og da at premien ligger i muligheten til å lese Simmel og få betalt for det. Eller når en er tilfreds, og trenger et lite avbrekk for å lande før en tar fatt på neste arbeidsoppgave. Når arbeidsdagen er ferdig, trivselen er stor, ryggen har smidig tilpasset seg skrivepultens vinkel, og bussen ikke går før om et kvarter. Da kan en

Stille tid

Anja Sletteland (UiO/Harvard Kennedy School), Gunhild Tøndel (NTNU), Kjetil Lundberg (UiB) og Jorid Andersen (UiT) veksler på å skrive

baksidekommentarer i Sosiolognytt.»

Gunhild Tøndel

ta et slag kabal. Har du prøvd «Idioten»? Navnet er ikke særlig

flatterende, men så utføres denne kabalvarianten da også uten spenstige triks. Spiller en den i sitt eget hjem så synes jeg ikke at en skal henge seg opp i navnet. Jeg ser ingen idioti ved å legge kabal på privaten, såfremt det ikke tar over for ens omsorgsoppgaver. I jobbsammenheng derimot, er det bortkastet arbeidstid. Uansett, her er oppskrifta: En spiller, en kortstokk. Legg ut fire kort på bordet, fra venstre mot høyre. Høyeste kort for hvert symbol (kløver, ruter, hjerter eller spar), slår ut lavere kort. Ess har høyest verdi. 2 har lavest. Dukker for eksempel hjerter konge, ruter 2, kløver 5 og 7 opp, så kaster du vekk kløver 5. Resten beholder du. 7’ern har et høyere tall enn kløver 5, og kaster ut kløver-kameraten. Når du har fjernet de laveste synlige kortene for hver farge, kort som ligger oppå hverandre er lagt på tom plass, og det kun er ett kort for hver farge synlig, så legger du ut fire nye kort. Prøv å planlegg hvilket kort du legger til ledig plass, for å få vekk flest mulig kort før neste omgang.

Når essene ligger igjen på bordet, har kabalen gått opp. Det skjer sjelden. Derfor er dette en god kabal. Mens man spiller kan man enten tenke, eller man kan velge å la være. Som Statler Brothers sang, “ “[p]playing solitaire till dawn with a deck of fifty-one, smoking cigarettes and watching Captain Kangaroo, now don’t tell me I’ve nothing to do”. Kortenes vusj-vusj-lyd tar over for klokka. Og om man gjør det ene eller det andre kan ingen som ser deg vite.

ensomhet – intervju med gurminder bhambra ......ensomhet – intervju med gurminder bhambra og...

Documents