Sigbjørn Mostue

DEN SISTE MAGIKER

© CAPPELEN DAMM AS 2010

ISBN 978-82-02-30831-5

1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Jesper EgemarSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: Grafica Veneta S.p.A, Italia, 2010Satt i Janson 11.5/18 pkt og trykket på 80 g PamoSky 1,75

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov ellertillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Jeg vil ikke ha realisme. Jeg vil ha magi! Ja, ja, magi!

Jeg prøver å gi det til folk. Jeg forvrenger virkelighe-

ten for dem. Jeg forteller ikke sannheten, jeg fortel-

ler hva som burde være sannheten. Og hvis det er en

synd, så la meg bli fordømt for det!

Tennessee Williams: En sporvogn til begjær

PROLOG

Det ble merkbart kjøligere straks den ildrøde solskiva

bikket ned bak Romeriksåsen, men det var ikke derfor

Simen Clausen skalv. Han lå nede i ei grøft, med ansiktet

klemt så hardt mot bakken at leira presset seg inn mellom

leppene. Munnen beveget seg i en intens bønn:

– Ikke la dem se meg! La meg leve, ikke la dem se

meg!

Lyden av tunge støvler nærmet seg raskt over det

grønnspirende jordet. Simen beit seg i hånda for ikke å

skrike. Det lød et svusj! bak ham, deretter landet noen på

den andre siden av grøfta.

Han åpnet det ene øyet forsiktig. Forfølgeren raget

opp som en mørk, truende statue bare et par meter bak

ham. For å stoppe den ukontrollerte skjelvingen beit

Simen enda hardere, helt til den jernaktige blodsmaken

bredte seg over tunga. Smerten klarnet hjernen, men

hjalp lite mot myriadene av bjørkepollen som strømmet

7

ned i luftveiene hans, klistret seg til slimhinnene og fikk

immunforsvaret til å gå amok.

Desperat gravde han nesa dypt inn i armhulen. Nyset

ble dempet, men ikke nok. Umiddelbart lød et metallisk

klikk fra et aggressivt ladegrep.

Jeg er oppdaga!

Vissheten sendte en iskald stråle ned langs ryggraden;

den samlet seg i føttene og gjorde dem blytunge og

følelsesløse.

Det gnisset svakt i klær da mannen på den andre siden

av grøfta flyttet på seg. Skyggen røpet at en geværmun-

ning pekte mot grøfta der Simen lå. Bare ei spinkel rogn

skilte ham fra mannen.

Med ett lød en kraftig eksplosjon, som fikk begge til å

skvette. Det singlet i ei rute, og i neste øyeblikk sto det

gamle, grå huset i lys lue. Flammene brølte ubarmhjer-

tig der de spiste seg oppetter veggene, og snart var byg-

ningen oppslukt av brannen. En siste skuddsalve runget

utover jordet. Simen krympet seg. Han ventet på smerten

fra kulene, men den uteble. Skuddene hadde kommet fra

huset. Var de ikke ferdige snart? Han kunne da ikke fort-

satt være i live der inne? Selv ikke han ville ha overlevd

alle geværsalvene!

Den bevæpnede skikkelsen trakk seg unna. Støvlene

surklet i den leirtunge jorda, før de trampet mot asfalt,

hardt og rytmisk. Kort tid etter startet bilene, turbomo-

8

torene sparket fra og sendte lyden som en sjokkbølge mot

Simen.

Så svant motorbrølet hen og ble borte. Simen trakk

pusten med et hikst.

Lenge lå han og pustet ned i marken. Selv om mennene

var borte, fortsatte han å skjelve ukontrollert. En svarttrost

hadde begynt å synge i et tre på den andre siden av veien.

Mens de sørgmodige trillene fylte den klare kveldslufta,

rant tårene nedover kinnene hans.

Det var hans skyld at verdens siste magiker var død,

og sakte gikk det opp for Simen at det ville han selv også

snart være. Han kom ikke til å bli eldre enn han var nå.

Han skulle aldri få seg kjæreste, bil, jobb, vokse opp. For

de kom til å finne ham; før eller siden ville de komme

– etter ham.

Han var sjanseløs, akkurat som Den siste magiker hadde

vært.

KAPITTEL 1

Kløfta, seks måneder tidligere

N– å er jeg bare så luta lei den jobben din! Du tenker

ikke på annet, mens huset ser ut som en svinesti, og hagen

gror ned.

– Jeg kan da for pokker ikke noe for at jobben krever

så mye av meg! Hvem skal dessuten betale regningene

hvis ikke jeg står på?

– Ærlig talt, jeg har da også en jobb, og du har fak-

tisk en familie, hvis du har glemt det! Når var det du sist

tok med ungene på noe som helst? Når var sist gang du

så en fotballkamp med Simen? Og du aner knapt hvilken

barnehage Solveig går i. Du er …

– Ja, begynn å grine, det løser jo en hel del.

– Din forbaska …

Simen slengte igjen utgangsdøra så det skalv i rutene.

Ropene fra foreldrene ble svakere. Han kastet et stjålent

blikk mot Henriksen, som satt på huk foran det nybeisede

huset sitt og med kjærlige hender gjorde sitt elskede rose-

11

bed klar for vinteren. Det halvt forståelsesfulle, halvt for-

dømmende uttrykket til naboen fikk Simen til å krympe

seg og stirre ned i grusen.

Sykkeldekkene laget en slurpende lyd og etterlot et

dypt spor i singelen. Fatter’n hadde ikke drenert opp-

kjørselen i år heller. Hver eneste vår og høst ble den

til en gyngende hengemyr som nesten var skummel å

bevege seg over. Hele Kløfta hvilte på leire. Noen snak-

ket om at stedet sto i fare for å rase ut i Leirelva, og

akkurat her, hos dem, kunne det åpenbart skje når som

helst.

Det var en lettelse å legge hjemmet bak seg. Søndagene

var alltid de verste. Da var det som om foreldrene måtte

få utløp for en hel uke med oppdemmet sinne. Det var

for så vidt ille nok i seg selv, men hvorfor kunne de ikke

tenke over at også hele nabolaget kunne høre hvordan de

skrek og hylte?

Han fant fram musikkfilene på mobilen som han hadde

fått i bursdagsgave tidligere på dagen, puttet øreplug-

gene på plass og tråkket på til han fikk en herlig fart

bortover Gjerdrumsvegen. Da sangen kom til den råe

gitarsoloen, slapp Simen styret og fant fram luftgita-

ren. Han lukket øynene og sang med da refrenget spilte

opp.

Noe tungt traff ham i brystet, og Simen skvatt så sykke-

len skjente ut til siden og truet med å styrte ned i grøfta.

12

En fotball spratt bort fra ham og la seg til ro i gresset.

Det måtte være den som hadde truffet ham.

– Driver du med, ’a?

Ropet trengte så vidt gjennom vellyden.

– Bare … sykler en tur, fikk han stotret fram mens han

fomlet med knappene for å skru av musikken. Anders satt

lett henslengt mot sykkelramma, med armene i kors over

brystet og med et ertende smil om munnen. Den slitte,

brune U.S. Air Force-skinnjakka var åpen. En lang, mør-

keblond lugg hang ned over øynene og gjorde at han holdt

hodet litt på skakke.

To jevnaldrende jenter sto ved siden av ham. Simen

smilte kort til Benedicte, men turte knapt se i retning av

Margrete. Det nydelige ansiktet, med det bølgete, halv-

lange håret som danset lett i vinden, og den spenstige

kroppen, som i sommer hadde gjort henne til kretsmester

på 400-meter, gjorde ham nummen og hjernedød.

– Du har en fin stemme, Simen, men den egner seg

ikke for sang, sa Anders spøkefullt, før han hoppet ned i

veigrøfta og plukket opp fotballen.

– Eh …, var det eneste Simen klarte å stotre fram. Jen-

tene fniste, og han fikk et intenst ønske om et bunnløst

hull å stupe ned i, med hodet først.

– Simen synger bedre enn deg, da! Benedicte smilte,

mens hun dyttet til Anders med foten.

– Nei, nå får du gi deg! Da har du ikke hørt meg synge

13

i dusjen. Bikkja vår har derimot skjønt hvilket talent jeg

er. Tinka begynner å ule med en gang jeg åpner munnen,

fordi hu syns jeg har så flott sangstemme.

Simen lo med de andre, men kjente et sting av mis-

unnelse mot kameraten. Anders fikk alltid jentene til å le,

mens han selv knapt fikk fram et fornuftig ord.

– Er ikke du hjemme og feirer bursdagen din, forres-

ten?

– Måtte bare … lufte meg litt, mumlet Simen og stirret

ned i bakken.

En trykket stillhet senket seg, før det kom et urolig

kremt fra Anders:

– Vel, blir dere med og finner på noe, eller?

Margrete ristet beklagende på hodet:

– Nei, jeg må hjem. Besteforeldra mine kommer på

besøk, og jeg må lese på matteprøven først.

– Kan ikke det vente, ’a? Den er jo ikke før på tirsdag.

Simen forsøkte å herme etter den avslappede holdnin-

gen og tonen til kameraten. Det kalde, avvisende blikket

Margrete sendte ham, tydet på at han ikke lyktes særlig

godt:

– Heller ikke du hatt vondt av å øve i god tid på prøvene,

Simen, fastslo hun kort.

– Vi sees i alle fall på skolen i morgen, smilte Bene-

dicte usikkert. Blikket hennes flakket mellom Simen og

Margrete.

14

– Har du sett at Benedicte har fjerna reguleringa, eller?

Igjen var det Anders som løste opp stemningen. – Blitt

reine fotomodellen, spør du meg.

Først da la Simen merke til at Benedicte blottet en kritt-

hvit, perfekt perlerad som ble framhevet av den fortsatt

sommerbrune huden hennes. Visst var hun blitt fin, men

ikke så pen som Margrete.

Benedicte rødmet av komplimenten fra Anders, men

brått stivnet smilet. Blikket var rettet mot noe bak Simen.

Han snudde seg spørrende. En eldre mann kom syklende

bestemt mot dem, og de rygget kjapt for ikke å sperre

veien. Mannen stirret granskende på hver og en mens

han nærmet seg, og Simen grøsset da det mørke blikket

møtte hans eget.

Fyren lettet høflig på hatten da han passerte. Det

lange, gråhvite håret ble tatt av vinden og flagret som

en vimpel idet mannen krysset gata og fortsatte nedover

Gamlevegen.

– Han der gir meg frysninger, hvisket Benedicte. – Han

stirrer alltid på meg, nesten som om han kjenner meg.

Anders blåste av henne:

– Æsj, Indianer’n sykler da bare rundt og lever i sin

egen verden. Er ikke no’ skummelt med det, vel.

– Mamma har sagt at jeg aldri skal …, begynte Bene-

dicte, men Margrete avbrøt henne:

– Jeg må gå nå. Er seint ute allerede. Ha det. Hun

15

snudde sykkelen, men rakk å sende Anders et smil som

for en gangs skyld fikk det til å gå i stå for ham.

– Greit, jeg blir med, sa Benedicte.

Simen nikket kort da hun sa farvel, satte seg tankefull

på sykkelen og tråkket ut i krysset.

– Pass deg! ropte Anders.

En bil suste tutende forbi mens en hissig langfinger

kom til syne bak vinduet. Simen blunket forvirret, ret-

tet raskt opp den skjenende sykkelen og smilte skjevt til

kameraten.

– Du drømmer igjen, Simen. Er det om jentene, eller?

Anders smilte megetsigende. Som vanlig gikk de kraftige

beina hans som stempler, og Simen måtte ta i av alle kref-

ter for å holde samme fart som ham. – Hvem synes du er

finest, Margrete eller Benedicte?

– Veit ikke helt, løy Simen andpustent. – Begge er fine,

da.

– Jo’a. Men det skal mye til å bli finere enn Margrete.

Lurer forresten på om hu kan være litt interessert i meg.

Hu smilte så rart, lissom. Anders så drømmende ut i lufta.

– Hu er kanskje det, svarte Simen lavt. Han var ikke

sikker på om Anders hørte det.

De syklet i taushet en stund.

– Du … Indianer’n, han bor jo rett borti her, og …

Simen kikket skeptisk bort på kameraten. Av og til

hadde Anders noen ideer som ikke bare var av det gode

16

slaget. Nå minnet uttrykket hans veldig om en av de

gangene.

– Vi kunne ha stikki bort til ham, og … ja, kanskje finni

på noe, sa Anders uskyldig.

– Æsj, det er vel ikke noe kult å plage gamlinger. Kan

vi ikke spille fotball, ’a?

– Vi gjør ikke annet, jo!

Det krasse svaret ble overdøvet av ei overivrig sykkel-

bjelle, samtidig som noen kom susende bakfra og pres-

set seg mellom dem. Det skrek i bremsene da syklisten

sladdet i en stor bue og sperret veien. Bakdekket laget en

mørk stripe på asfalten.

Simen lyste opp da han så hvem det var:

– Hei, Even.

– Hallå, driver dere med, ’a?

– Vi skal se om vi kan finne på no’ borte hos Indianer’n,

sa Anders og blunket til Simen.

– Hæ, Indianer’n? Hvorfor det?

– Har ikke no’ annet å finne på. Bli med, da vel.

Even gned seg under nesa og så usikkert mot Anders.

Den litt for tunge kroppen fikk sykkelsetet til å knirke da

han vred seg:

– Veit ikke helt, jeg. Er vel middag snart, og …

Simen skjulte et smil. Even pleide alltid å trekke seg

hvis det luktet av noe som kunne få mora hans til å fly i

taket. Og akkurat det skulle det ikke så mye til.

17

– Ikke vær så treige! Anders slo oppgitt ut med armene.

– Vi skal bare spionere litt, dere er vel ikke for pysete til

det?

– Ha’kke du bursdag, ’a? prøvde Even seg, og så

bedende mot Simen.

– Æsj, det bli’kke store feiringa uansett, svarte han kjekt.

Motet var steget atskillige hakk av at Even åpenbart var

mer engstelig enn ham selv. – Vi blir med, ’a, Even.

– Greit, men jeg kan ikke bli lenge, ass’. Mutter’n blir

helt vill hvis jeg kommer for seint.

Even begynte motvillig å tråkke etter Anders, som alle-

rede var på vei bortover Gamlevegen. Simen kastet et

siste blikk over skulderen i et fåfengt håp om at Margrete

av en eller annen mystisk grunn skulle ha kommet etter

dem.

Med et sukk rettet han opp sykkelen og fulgte etter

kameratene.

De la fra seg syklene i grøfta og snek seg langs veikanten

det siste stykket. Den humpete innkjørselen skar snorrett

gjennom jordet. På en liten bakketopp sto to falleferdige

bygninger: de sørgelige restene av småbruket som en gang

hadde vært drevet her. Sammenliknet med det skittengrå

bolighuset virket låven nesten velholdt. Den holdt seg rik-

tignok oppe kun av gammel vane, men hadde i det minste

fått et strøk rødmaling i løpet av de siste tiårene.

18

Gårdsplassen bar preg av at eieren ikke ofret en kalori

på hva andre måtte mene at det passet seg å fylle et ute-

område med. Og mellom søppelsekker, avlagte redskaper

og råtne planker sto til alt overmål et gammelt vrak av en

bil, delvis overgrodd av brennesler. Den blå lakken hadde

bare her og der overlevd det nådeløse rustangrepet.

– Hvorfor har’n gardina trekki for? Vindua er jo så

møkkete at ingen kan se inn uansett, gliste Anders. De

hadde lagt seg ned bak en overgrodd jordhaug, og spio-

nerte gjennom noe halvvissent ugress. Det luktet søtt og

vått fra jorda.

– Kanskje gubben ikke tåler sollys, peip det fra Even.

– Kanskje han er vampyr!

Simen og Anders kikket forbløffet på hverandre, før de

brøt ut i latter:

– Du er lite på bærtur!

Even tvang fram et smil og hvisket:

– Jeg bare kødda, da.

– Ja, jøss, mumlet Anders og himlet med øynene.

Simen så over mot det lille, falleferdige huset igjen.

Vampyr, du liksom. Fyren var riktignok spesiell, men

vampyr …

Alle ungene hadde respekt for den snåle fyren som holdt

til der inne. Ingen visste hva han egentlig het, men alle

kjente til Indianer’n. Av en eller annen grunn var det aldri

noen som slengte med leppa mot ham, slik de kunne gjøre

19

med Alf, stedets offisielle alkoholiker, som skjenet rundt

med sykkelveska full av klirrende ølflasker.

– Skal vi knuse ei rute, eller?

– Nei, gi deg, ’a! Simen så strengt på Anders.

– Æsj, han vil ikke merke noen forskjell likevel, så

trekkfulle de vindua er.

– Jeg blir ikke med på å knuse noen rute! Med blik-

ket stivt rettet mot huset holdt Even krampaktig fast i en

gresstust, som om stråene var det eneste faste holdepunk-

tet i tilværelsen. Simen la merke til at vennen skalv lett,

akkurat som han selv.

– Ikke jeg heller, sa han bestemt, og fikk et takknemlig

blikk fra Even.

– Kyllinger! La oss i alle fall komme oss nærmere, da.

Det tør dere vel?

Med hjertet hamrende under jakka kravlet Simen forbi en

rull hønsenetting som lå slengt foran låven. De var nes-

ten framme ved den grå rønna der Indianer’n holdt til.

Det var ikke til å tro at noen kunne bo her, men i far-

ten la Simen merke til en velholdt urtehage ved siden av

trappa. Plantene sto i sirlige geledd, uten antydning til

ugress. Og bak de skitne vinduene hang det gardiner som

i alle fall så normale ut. I vindusposten kunne han skimte

noen markblomster i en liten vase. De var sikkert plukket

i den overgrodde hestehagen som lå litt lenger borte.

20

Brått raslet noe i gresset foran ham, og Simen for sam-

men. Han slapp pusten da en svart kattehale reiste seg til

værs, men pulsen dundret fremdeles hardt i halsen.

– Hva er så kult med dette, ’a? Even stønnet mens

de ålte seg framover. Simen var enig. Det kalde, dugg-

våte gresset klistret seg til klærne, og motviljen mot hele

prosjektet økte.

– Vi stikker, hvisket han og dultet borti beina til Anders.

– Er du helt dust? Nå er vi jo framme. Bare litt til, så

kan vi … ja, kikke inn til ham eller no’.

Even og Simen sukket i kor, og krøp det siste stykket

framover mot den flassete veggen. Pusten deres gikk raskt

da de endelig kunne reise seg opp. Det var blitt så kaldt

at ånden kondenserte og sendte små, hissige røyksignaler

opp mot den grå himmelen.

I øyekroken så Simen at katta hadde satt seg ned ute

på jordet. Den var kullsvart, med unntak av et hvitt felt

rundt det ene øyet. Det var den største katta han noen-

sinne hadde sett, og Simen følte seg av en eller annen

grunn urolig over at den satt så urørlig og betraktet

dem.

Anders enset åpenbart ikke katta. Han klemte seg inn

mot veggen og snek seg forsiktig nærmere vinduet på

baksiden av huset. Snart stanset han, og ytterst forsiktig

tittet han over vinduskarmen.

Røyksignalene fra Simen og Even opphørte.

21

– Jøss, utbrøt Anders. – Det ser ikke ut der. Ingen kan

bo sånn, vel?

Anders var stort sett veldig ålreit, men han kunne være

ganske uforutsigbar og impulsiv. Det var som om en mot-

taker inni ham av og til ble skrudd av. Og da han resolutt

trakk av seg jakka og surret den rundt hånda, rakk verken

Simen eller Even å protestere før han uten å nøle klinte

den polstrede neven mot ruta så glassbitene drysset som

grove snøkorn over dem.

I neste øyeblikk lød en voldsom knitring som fra en

kraftfull strømutladning, og i en sky av grønne stikkflam-

mer ble de slengt vekk fra huset og landet tungt i gresset

flere meter unna.

Simen glippet med øynene og kjente det fuktige gresset

klebe mot kinnet. Kroppen føltes som om den var blitt

brukt som trampoline av en gjeng hyperaktive barneha-

geunger. Han hadde nok vært borte noen sekunder, for

borte ved det ødelagte vinduet sto nå en skikkelse med

grått, flagrende hår og fektet med noe langt og tynt.

– Mamma, han har gevær, han kommer til å skyte oss!

Det angstfylte skriket fra Even fikk Simen opp på beina.

I øyekroken så han hvordan Anders grep tak i jakkekragen

til kameraten og slepte ham etter seg, i retning av veien.

Syklene! De var deres eneste redning fra denne klin

gærne gamlingen, som ropte og viftet hissig med geværet.

22

Simens kropp ble fylt av adrenalin, som sprutet ut i

muskelfibrene og sendte ham som ei kule framover. Han

sprintet for livet mot veikanten der syklene lå, og ventet

hvert øyeblikk å få en ladning blyhagl i ryggen. I stedet

kom en svart, mjauende skygge skytende ut fra åkeren.

Katta traff beina hans, føttene mistet taket i det fuktige

gresset, og selv om Simen veivet med armene for å gjen-

vinne balansen, drev farta ham ubønnhørlig framover. En

skarp smerte strålte fra ankelen, og han snublet hjelpeløs

mot bakken. Synsranden ble fylt av det rustrøde bilvra-

ket, panna støtte mot noe hardt, det gnistret for øynene

– så var det som om noen skrudde av lyset.

*

– Nå får du våkne, gutt.

Den vennlige stemmen trengte langsomt inn i den

mørke grøten som Simen befant seg i.

– Stygt, det der. Du traff bilen ganske hardt. Et øye-

blikk var jeg redd for at det hadde gått riktig så galt. Ble

en durabelig bulk i forskjermen, gitt.

– Unnskyld, hvisket Simen hest.

– Unnskyld? Nei, det gjorde da ingen verdens ting. Det

vraket har sett sine bedre dager. Det er jeg som skal unn-

skylde. Huff, jeg skremte dere visst ettertrykkelig. Det

var virkelig ikke meningen, men jeg drev og vasket gul-

23

vet og fikk meg en real støkk da ruta gikk. He-he, jeg tror

han lubne kompisen din tok langkosten min for et gevær,

humret stemmen.

Simen våget å gløtte på det ene øyet. Han enset at han

lå på en myk sofa inne i et fremmed rom, og at Indianer’n

sto over ham. Veggene danset og dreide, så han lukket

øyet igjen før kvalmen overmannet ham fullstendig.

– Si ifra hvis du må kaste opp.

Simen nikket svakt.

– Det var koselig med besøk, selv om det kanskje ble

litt dramatisk det hele. Eller hva sier du, Kaia?

– Kja!

Det korte, hese ropet som gjallet mellom veggene, fikk

Simen til å glemme både smerte og svimmelhet. Han

spratt opp i sittende stilling og så seg spørrende rundt.

– Hva … var det? hvisket han, før hodepinen traff ham

som et hammerslag og sendte ham med et stønn ned i

sofaen igjen.

– Å, det er bare Kaia. Hun dukket opp for noen år siden

ute på tunet her. Stakkars, vingen var brukket, og hun var

så pjuskete og utmagret at hun liknet mer på en skabbete

rotte enn ei kaie. Så jeg tok henne med inn og pleiet henne.

Og siden, så … Ja, hun har vel strengt tatt flyttet inn her.

Simen tvang de verkende øynene til å sveipe over rom-

met. Det var knøttlite, men samtidig slo det ham at det

måtte være en av de triveligste stuene han noen gang

24

hadde vært i. Rommet minnet mest om en velassortert

brukthandel. Stappfulle bokhyller ble støttet opp av skjeve

bokstabler som strakte seg helt opp til taket. Gulvet var

dekket av tykke persiske tepper, og eksotiske gjenstander

fra alle verdenshjørner hadde fått sin tilmålte plass: En

vannpipe sto ved den knitrende peisen og skinte i det flak-

kende lyset fra ilden. Et langhalset gitarinstrument med

et virvar av strenger lente seg mot vinduskarmen. På lok-

ket til et nøttebrunt piano lå en praktfull indianerfjær-

pryd, som fikk Simen til å lure på om fyren faktisk var

indianer. Over det mørke trebordet hang en kinesisk lykt,

og gudene måtte vite hva som befant seg i alle eskene og

koffertene som sto stablet rundt omkring.

Det overfylte rommet burde ha vært et sant kaos. Slik

var det ikke. Tvert om var det hele preget av en innfløkt,

sirlig orden. Det var som om hver ting hadde funnet sin

naturlige plass i et sinnrikt, harmonisk system. I tillegg

hjalp selve lyset til med å skape balanse, en egen ro, som

smittet over på Simen.

– Kja!

Det hese ropet kom fra den høyeste bokstabelen. På et

digert verdensatlas av nyere dato satt en skinnende, grå-

svart kråkefugl og kikket ned på ham med hodet på skakke.

– Du får komme ned og hilse da, Kaia, sa den gamle

mannen vennlig.

Til Simens store forbauselse nikket fuglen, sparket fra

25

og seilte ned mot ham. Den landet elegant på stuebor-

det og spankulerte stolt fram og tilbake, mens de mørke

øynene saumfor nykommeren.

– Wow! Den er helt tam, jo. Kan jeg klappe den?

– Spør henne først, du. Hun liker forresten ikke å bli

kalt «den». Hun heter Kaia.

Simen skottet bort på mannen, som sto borte ved pei-

sen og betraktet dem. Ansiktet lå halvt i skygge, så det

var ikke lett å avgjøre om han spøkte eller mente alvor.

– Eh, kan jeg få klappe deg … Kaia? Simen følte seg

som verdens største tåpe, men det glemte han raskt da

fuglen nikket og kom trippende mot ham. Med store øyne

strakte Simen ut hånda og strøk den over fjærdrakta.

Han smilte forundret og satte seg opp – igjen litt for

fort. Svimmelheten kom tilbake, sammen med den dund-

rende hodepinen, og en skjærende smerte jaget opp fra

ankelen.

– Au-au, jeg tror den er forstua, klynket han og grep for-

siktig rundt leddet. Ankelen føltes dobbel så stor som nor-

malt, og var varm og nummen. Han kunne bare glemme

treningskampen i morgen.

– Du snublet og gled da du forsøkte å stikke av. Ikke

så lurt, det der.

Rødmen bredte seg i ansiktet, samtidig som Simen ble

kald i hele kroppen. Først nå gikk det opp for ham at han

praktisk talt var fanget inne i huset til en de hadde gjort

26

grovt hærverk hos – og som attpåtil hadde ferska dem.

Og nå lå han her, helt forsvarsløs. Og hvor var de andre?

– Du har det fint her inne, mumlet Simen for å pense

samtalen over på noe annet. – Skikkelig koselig, egentlig,

selv om det er litt … fullt.

Indianer’n rykket til, og øynene lyste opp:

– Synes du det? Synes du virkelig det? Men da … kan du

jo … Nei, har du hørt på maken! Da skal jeg sannelig …

Mannen ved peisen dirret plutselig av opphisselse, og

det rynkete ansiktet sprakk opp i et stort smil. Så kastet

han på det lange, grå håret, og forsvant trallende ut av stua.

Både Simen og Kaia spisset ører da det lød en lav klir-

ring fra rommet ved siden av, og han så spørrende på

fuglen, som om den kunne gi ham svaret på hva som

foregikk.

– Vi får bare vente og se, hvisket Simen og blunket til

Kaia. Han la seg bedre til rette og stirret drømmende

inn i peisvarmen. Tenk om de kunne ha hatt det så kose-

lig hjemme. Hvis bare mutter’n og fatter’n ikke hadde

kranglet sånn hele tiden …

Tanken på foreldrene fikk Simen til å rette seg opp.

Han ristet av seg følelsen av velbehag som hadde kom-

met snikende. Dette kunne være farlig! Fyren kunne være

komplett psykopat, for alt hva han visste. Kanskje han

ville bli holdt fanget her, til familien betalte for ruta!

Jeg må komme meg vekk, tenkte Simen. Hånda søkte

27

ned i jakkelomma, og kom opp igjen med den splitter nye

mobilen. Fortørnet kunne han bare konstatere at displayet

var blitt knust i fallet. Den var ubrukelig.

Lydløst svingte han beina ned på gulvet og la forsiktig

litt vekt på den skadde foten. Han stønnet av smerten. Det

gikk ikke. Jo, det måtte gå! Han grep fatt i bordkanten og

tvang seg opp. Rommet dreide faretruende, og kvalmen

skjøt opp i ham så han måtte holde seg for munnen for

ikke å spy.

Ta deg sammen! Bare kom deg ut, så blir det bedre.

Simen hinket langs bordet, fokuserte på peisen og tok

sats. Han pustet ut da han kjente den varme muren mot

hendene. Nå måtte han bare snike seg ut uten å bli hørt,

så skulle han på et eller annet vis klare å kare seg bort til

sykkelen.

De myke teppene ga knapt fra seg en lyd da han hin-

ket over dem, og snart var han framme ved døra der

Indianer’n hadde gått ut. Simen klemte seg inn mot veg-

gen og kikket forsiktig fram bak dørkarmen. Han stirret

bortover en smal gang, før blikket falt på en halvåpen dør

midt imot ham.

Simen ble stående og måpe. Om stua var overfylt, var

det ingenting mot dette knøttlille rommet som åpenbart

måtte være kjøkkenet. Kjeler, panner og krukker i alle ten-

kelige varianter sto stablet rundt omkring på trebenken,

en rad med forskjellige mortere sto pyntelig på geledd i

28

vinduskarmen, velbrukte kokebøker var stuet sammen på

en bokhylle som var så salrygget at det var et under at den

fremdeles holdt stand mot vekten som tynget den, fra en

bjelke i taket hang rader med tørkede krydderurter, og

ellers hang det kniver og redskaper og grytekluter i alle

regnbuens farger rundt om på veggene – alt i en perfekt

orden.

Men hvor var Indianer’n? Simen lyttet: Ikke en lyd.

Han kastet et siste blikk bortover gangen, der ei fillerye

delvis dekket et blankskurt tregulv. På veggene hang det

tett i tett med svart-hvitt-bilder i forskjellige størrelser,

og i enden av gangen førte en smal trapp til etasjen over.

Indianer’n måtte være der oppe, det var ingen andre ste-

der han kunne ha gjort av seg. Det betydde at han når som

helst kunne dukke opp i trappa, og det ville være umulig

ikke å oppdage Simen på vei ut.

Det var ingen tid å miste!

Med et grin løftet Simen det vonde beinet og satte

foten forsiktig ned. Han støttet seg mot veggen for å

minske vekten på det, og forsøkte samtidig å undertrykke

smertestønnet da den ødelagte ankelen protesterte. Gul-

vet oppførte seg som om han skulle være ute i rom sjø. En

svettedråpe gled nedover kinnet, stoppet et lite øyeblikk

ved kjevemusklene som sto spent under huden, før den

falt ned på jakkeslaget. Pusten hvinte hissig i nesa mens

Simen stålsatte seg foran det neste skrittet.

29

Han tvang foten opp og fram, men bevegelsen frøs da

en dempet, skrapende lyd nådde ham. Det var noen som

kom!

Simen festet blikket på dørhåndtaket noen få meter len-

ger framme. Han trakk pusten og holdt den. Det var nå

eller aldri!

– Hei, hva er det du gjør?

Ropet fikk ham til å kaste seg framover. Det gikk akku-

rat ett skritt, så ga ankelen etter, og han tråkket over. Gjen-

nom sitt eget smerteskrik syntes Simen han hørte en syk,

tynn lyd, som om en stram fiolinstreng røyk. Det verste

var at lyden syntes å komme fra ham selv, fra ankelen.

Han gikk i gulvet med et brak.