PROLOG

Werner er død.Han er faktisk det, han skjønner det nå.Rart at han måtte stå her, ved siden av det lille, fir-

kantede hullet, før han klarte å forstå det. Virkelig forstådet. Han måtte se på kisten først, se på de andre. Mørkei klærne, mørke i øynene.

Werner er borte.For alltid.Rundt ham faller lette snøfnugg mot bakken. Noen

havner i en virvlende spiral som aldri ser ut til å stanse. Dehvite flakene får det til å renne fra øynene hans, men detgjør ham ingenting. Så ser det kanskje ut som han gråter.

Han snur seg mot sin mor. Hun har fått kalde striper ikinnene. Står bare der og stirrer på den blanke, brune kis-ten. Og ved siden av henne – en mann som knapt klarte åknyte slipset sitt i morges fordi han skalv så fælt på hen-dene. Som måtte ha hjelp til å barbere seg. Som for enuke siden kom løpende ut i bare T-skjorte og underbukseselv om det var midt på dagen og store, hvite filler daltened omkring dem. Som ropte og ropte mens han gravdeog gravde. Som rev Werner ut av det hvite, tunge.

Men leppene hans var blitt blå allerede.De hadde gjort det før, Werner og han, gravd huler i

7

snøhaugene, tunneler mellom dem som de deretter krøpigjennom selv om de visste at taket kunne kollapse nårsom helst. Og så – følelsen da de kom ut i lyset, like hele.De lekte med døden, og de vant.

Som regel i hvert fall.

De er her alle sammen. Klassen til Werner, til og med noenav lærerne har tatt turen til gravlunden. Det er folk herhan aldri har sett. Venner av familien. Venners venner.Alle er triste. Eller kanskje de også bare later som.

Så senker de broren hans ned i det store, mørke dypet.Synger med stemmer som nesten er umulig å høre. Menhan orker ikke å synge. Orker ikke å snakke med noenheller, etterpå, da alle er samlet i det store huset. Men hanspiser, og han drikker. Er den eneste i familien som spiserog drikker.

Først på ettermiddagen sniker han seg opp på rommetsitt, setter på en kassett og synker ned på sengen. Musik-ken pleier å gi ham en god følelse inni seg, men denkommer ikke nå. Og det tar noen øyeblikk før han forstårhvorfor.

Noe er annerledes der inne.Han reiser seg fra sengen, går fram og tilbake over gul-

vet mens han prøver å finne ut hva det er. Og idet det gåropp for ham at det er bildet på veggen, bildet av Wernersom stirrer ned på ham, bildet som aldri har hengt derfør, men som av en eller annen grunn henger der nå, såkjenner han at knærne nesten gir etter.

Han har ikke fortalt det til noen, hvordan han sto derog så på taket som hadde falt ned over broren. Hvordanhan ikke gjorde noen verdens ting, ikke på lenge, baresmakte på følelsen som raste igjennom ham. Han var

8

Herre over liv og død. Det var bare han som kunne gjørenoe for å redde Werner.

Gullungen.Han vet selvfølgelig hvem som har hengt opp bildet,

husker ropene hans da legene sa det ikke var noe mer dekunne gjøre. Dere kan ikke gi opp, skrek han, vær så snill,dere kan ikke gi opp! Og blikket hans da de kom hjem frasykehuset den dagen, da de satt rundt stuebordet i dageneetterpå og ikke sa et eneste ord til hverandre. Det var ikketil å ta feil av. Fordi han ikke gråt?

Nei.Fordi han ikke sa unnskyld.Det var hans idé. Hans lek. Og han vet det ikke vil

hjelpe å ta ned bildet. Fyren som kaller seg pappa, vil sik-kert bare henge det opp igjen, og opp igjen, og opp igjen.Så det ikke skal bli mulig å glemme.

Werner pleide alltid å smile når han ble fotografert,men han gjør ikke det på dette bildet. Han ser bare rettinn i kameraet. Håret er gredd i en sideskill slik at det nes-ten dekker over øynene, men det er ikke nok til å slukkelyset i dem. Og det er som om de kvalte ropene han ga fraseg under de hvite, dødstunge massene, er tilbake. Som etekko.

Det er blitt mørkt utenfor vinduet da han setter seg påsengen igjen. Det er lenge siden det sluttet å snø. Men detkunne ha snødd tvers igjennom rommet uten at han villeha sett noe annet enn lyset i sin brors øyne. Lyset somikke blir borte.

Werner er ikke død.Han er faktisk ikke det, han skjønner det nå.Men neste gang, tenker han. Da skal alt bli annerledes.