arbeiderhistorie 1996 36 - arbark
TRANSCRIPT
36Arbeiderhistorie 1996
AUF og Frisinn-ungdommer på vei til AUF-hytta p å Ims. Fra venstre: Ingolf Johannessen, Anker Pedersen, Marthon Horve, Wilhelm Karlsen og Dagfin Rimestad.
Arbeiderhistorie 1996
GUNNAR ROALKVAM
Arbeiderkultur i Stavanger
Sør-vestlandet er ikke det området i landet som vi forbinder m ed en
sterk arbeiderbevegelse. Selv om de politiske og faglige organisasjonene kanskje har stått noe svakere her enn i mer “røde regioner”, betyr ikke det at arbeiderklassen har vært mindre politisk bevisst. De lokale sosiale og kulturelle forhold har gitt grunnlag for mer praktisk og moderat samfunnsengasjement. For det første har ikke klasseforskjellene vært så markerte i Rogaland. For det andre har sterke folkelige bevegelser tuftet på kristendom, avholdssak, dugnad og samvirkeorgani- sering hatt en klar sosial og kollektivis- tisk forankring. Svært mange sosialister og sosialdemokrater engasjerte seg derfor i praktisk sosialt reformarbeid i sine lokalmiljøer. I mellomkrigstida var Stavanger en av de mest utpregede industribyer i Norge, og alt skulle ligge til rette for en sterk arbeiderorganise- ring. Det fikk vi også, m en altså med en noe annen karakter enn for eksempel på Østlandet. Stavangerarbeiderne bygget opp det sterkeste forbrukersamvirket i Norge og engasjerte seg i såkalt lavkirkelig menighetsarbeid og avholdsforeninger. Men selvsagt bygget de opp faglige og politiske organisasjo
ner som i perioder markerte forholdsvis radikal profil, også sett i landssam- menheng. Det ble i en viss utstrekning etablert et alternativt kulturliv basert på sosialistiske verdier og idealer. I denne artikkelen vil vi se nærmere på de forsøk på å utvikle en egen arbeiderkultur som fant sted i Stavanger i første halvdel av vårt århundre.
De første tiltak
Den framvoksende arbeiderklassen i Stavanger levde i et kulturelt spenningsfelt under påvirkning fra mange og ulike kulturtradisjoner. Fra tiden rundt århundreskiftet kjenner vi de borgerlig inspirerte arbeiderforeningene. De hadde som mål å heve arbeidernes kulturelle nivå gjennom belærende foredrag, leseværelser og sosialt samvær. Samtidig kunne også disse arbeiderforeningene være et tjenlig middel til kontroll og påvirkning av arbeidernes politiske engasjement. Det venstredominerte Stavanger Arbeider- samfund, som den legendariske Lars Oftedal tok del i, skulle blant annet: “bidrage til sine Medlemmers Oplys- ning, Dannelse og Velvære, samt at skaffe dem nyttig og forædlende
Underholdning og et hyggelig Tilfluktssted i deres Fritimer”.1 Også den høyre- styrte Stavanger Arbeiderforening var først og fremst en selskaps og fore- dragsforening som samlet arbeidere “som var mer innstilt på å la seg lede enn på å hevde seg selv”.2 Men i konkurranse med disse veldedige fore- ningstilbudene, ble det også bygget opp mer sosialistisk fargede alternativer. Sentralt i dette arbeidet sto John Tanke Sviland, den store pioneren i den stavangerske arbeiderbevegelse. Han gjorde seg sterkt gjeldene både ved politisk, faglig og kooperativ organisering på et sosialistisk grunnlag. Tanke Sviland kom, som så mange andre innen arbeiderklassen i Stavanger, fra et lite bygdesamfunn i Rogaland. I tillegg til den borgerlige kulturpåvirkning, m ed vekt på “de skjønne kunster”, klassisk musikk, litteratur, teater og billedkunst, må vi også ta i betraktning den kulturelle arven fra landsbygda på Sør-vestlandet. De fleste arbeiderfamilier var første eller andregenerasjons byfolk, som nok forsøkte å ta vare på enkelte kulturtradisjoner fra bygdemiljøet. Fellesskapsverdier, dugnad og kristendom var viktige elementer her. Som travel havneby, hadde Stavanger også et stort innslag av sjøfolk i arbeiderbefolkningen. Disse tok med seg hjem kulturimpulser av inntrykk og erfaringer fra nære og fjerne farvann. Dette inkluderte et bredt register fra religiøs påvirkning i engelske og amerikanske dissentermenigheter, sang, dans og musikk og nye politiske og vitenskapelige ideer. I tillegg hadde jo Stavanger en betydelig andel av misjonærer under fjeme himmelstrøk, og svært mange Stavangerfamilier hadde slektninger som hadde utvandret til USA.
Arbeiderhistorie 1996
Den teknologiske utviklingen, og Stavangers stadig sterkere karakter av industriby, fikk også sin innvirkning på kulturmiljøet i vid forstand i arbeids- plasskultur og livsstil. Nye kulturfenom ener som idrett, revyer og film, var ikke forbeholdt de få, m en nådde alle lag av folket.
Arbeiderkultur - hva er det?
Arbeiderklassens holdninger og verdier ble også preget av arbeids- og livsvilkår. Forutsetningene for arbeiderfamilienes kulturelle deltakelse og skaperkraft ble definert av boligforhold, relativ fattigdom og periodevis arbeidsløshet. Næringslivet som ble dominert av hermetikkindustrien og skipsfart, var preget av sesongarbeid og sårbarhet for internasjonale konjunkturer. Trang- boddhet, lange arbeidsdager og et utbredt alkoholmisbruk i mange arbeidermiljøer, skapte nok ikke noen god grobunn for skapende kulturell utfoldelse. Hovedinntrykket blir derfor at arbeiderklassens kulturelle engasjement vanligvis var kjennetegnet av behovet for adspredelse og underholdning.
Men det vokste også fram en sam- værskultur i arbeiderbydelene som adskilte seg fra den borgerlige i omgangsform, innhold og verdigrunnlag. Arbeiderhjemmene var åpnere og familielivet mindre privatisert. I mange arbeidermiljøer vokste det fram en bevisst kollektivisme.3 Men etter hvert bygget flere og flere arbeiderfamilier egne hus, hovedsakelig tomannsboliger, og stavangerarbeiderne ble huseiere m ed egne hager, og ikke beboere i store leiegårder som tilfellet var i mange større industribyer. Eksistensen av såkalte “bestastuer”, som nærmest
Arbeiderhistorie 199639
sto på stas i flere arbeiderhjem, avslører også en streben etter en borgerlig,“finere” livsstil.
Det er i dette spenningsfeltet vi må lete etter det vi kan kalle arbeiderkultur. Arbeiderkulturen kunne få karakter av en delkultur innenfor en helhetskul- tur dominert av en borgerlig kulturtradisjon, og hvor perspektivet var å demokratisere denne. Men arbeiderkulturen kunne også bli en motkultur i opposisjon til det etablerte, bygget på alternative ytringer i form og innhold. Vi skal følge disse to kulturelle utviklingslinjene slik de kommer til uttrykk i en del interne og utadrettede kulturtiltak i arbeiderbevegelsen i Stavanger. Spørsmålet blir om arbeiderklassen i Stavanger, til tross for de noe særegne forholdene i byen, maktet å tilføre det eksisterende kulturliv noe kvalitativt nytt, eventuelt som alternativ til den etablerte småborgerlige kulturen, eller om den bare gradvis ble trukket inn i denne.
Arbeiderkultur som delkultur
Det særegne og foredlede i den kulturen som utviklet seg i arbeidermiljøene, kommer klarest til uttrykk i arbeiderbevegelsens foreninger og lag. Det er i denne institusjonskulturen vi kan finne tilløp til en bevisst dyrking, utvikling og formidling av klassens egne kulturelle verdier. Når dette ble koplet sammen med sosialistiske idealer, resulterte det i flere alternative kulturytringer. Men også i arbeiderbevegelsen sto ønsket om å få ta del i det som borgerskapet hadde aksepten som god kultur, sentralt. Følgende leder i Arbei- derpartiavisa Iste Mai, som ble trykket på avisas navnedag i 1902, illustrerer i konsentrert form dette synet:
“Det er det aandeligt som materielt hungrende proletariat som på denne dag strømmer ud af fabrikker og værksteder og i tusindtal fordrer af samfundet mere frihed fra arbeidets aag. Der ligger alvor i dette krav, thi der er ved dette kravs gjennemfø- relse, at døren til videnskabens og oplys- ningens tempel aabnes lidt ogsaa for den foragtede og tilsidesatte proletar. Det er lidt mindre tid i arbeidets slid der forlanges, for at det ogsaa kan bli muligt for disse kapitalens trælle at tilegne sig lidt af alle de goder som kunst og videnskab har at by.”4
De fleste fagforeninger og arbeiderlag hadde periodevis enten et sangkor, en dramatisk klubb, en musikkgruppe eller et idrettslag. Men aktivitetsgraden kunne være vekslende, og de enkelte tiltak fikk ikke alltid noen varig karakter.
Samvirkende Fag- og Arbeiderforeninger
Den organisasjon som i særlig grad satte de inntektsgivende kulturaktiviteter i system, var Samvirkende Fag og Arbeiderforeninger. Bakgrunnen var et ønske om å skape et underholdnings- tilbud spesielt beregnet på arbeiderklassen. Men først og fremst var motivet å skaffe penger til driften av Folkets Hus, som var i Samvirkendes eie fra 1901. Samvirkendes Markedsuker var arbeiderbevegelsens viktigste bidrag til den folkelige underholdnings- kulturen i Stavanger. Flere helger på rad hver vår og høst ble Folkets Hus fylt m ed revyer, sang og musikk, opplesing, utlodning og bevertning. Både lokale og landskjente kabaret- og sang- artister ble engasjert, og Markedsukene ble en god og sikker inntektskilde for Folkets Hus. De første arrangementene ble satt i gang i 1907, og nokså regelmessig holdt Samvirkende det gående
Arbeiderhistorie 1996
Folket Hus i S tav an g e r .
helt fram til 1940. Men det var i 1930- årene Markedsukene hadde sin glansperiode. Dette hadde sammenheng med at det nybygde Folkets Hus ble tatt i bruk fra 1926. Særlig de første ti årene måtte Samvirkende kjempe hardt for å finansiere huset. Derfor ble det også satset ekstra mye på Markedsukene. På denne tida var arbeidsløsheten ekstra høy i Stavanger, og økonom ien i m ange arbeiderfamilier var anstrengt. Men under slike forhold blir det også skapt et behov for adspredelse og flukt fra den gråe hverdag. På arrangementene i Folkets Hus ble det lokket fram både smil og latter for en billig penge. Forretningsfører Chr. Aunevik var den drivende kraft i dette arbeidet. Helt fra 1911 hadde han ansvaret for Samvirkendes økonomi. Med seg hadde han Markedsukekomiteer og Samvirkendes Kvinneforening som deltok i planleg
gingen og organiseringen av underholdningen. Landskjente artister ble ofte brukt som trekkplaster, m en det lokale innslaget var dominerende. Svært mange kjente Stavangerviser på dialekt, de fleste av Lauritz Thorssen, ble laget til M arkedsukene. De var skrevet som morsomme kommentarer til dagsaktuelle forhold i lokalsamfunnet, gjerne m ed en liten sosialkritisk brodd. Flere av sangene ble mektig populære og er fortsatt på folkemunne. Et interessant trekk ved revyene i Folkets Hus, var at de bevisst ble gjenstand for kontinuerlig forandring i løpet av en periode på fem, seks uker. Det ble skapt et akseptert dialogfor- hold mellom forfattere, musikere, skuespillere og publikum. Folks reaksjoner, nye ideer og ferske hendinger i nærmiljøet ble retningsgivende for korrigering og forbedring av de forskjel
Arbeiderhistorie 1996
lige innslag. På denne måten kunne standarden på revyen være av en helt annen karakter etter fire-fem helger, enn det som var tilfellet ved starten. Markedsukene trakk store folkemengder til Folkets Hus, også folk utenfor arbeiderbevegelsen. Selv om den smule sosiale satire som kan registreres i en del av visetekstene markerer en viss motkulturell tendens, var det likevel adspredelse og lettere underholdning som var det primære. Mens folk lo så tårene trillet, strømmet det samtidig inn sårt tiltrengte kroner til finansieringen av Folkets Hus.
Friluftsliv og opplysningsarbeid
I sommerhalvåret tok arbeiderorganisasjonene ofte initiativ til utflukter og stevner. Friluftslivet fremmet kameratskapet, og for de fleste medlemmene var slike organiserte fellesturer den greieste og rimeligste måten å komme seg “ut på landet”. Lenge var dam pskipsturer innover i Ryfylkefjordene særlig populære, men senere ble det også arrangert turer med lastebiler “m ed benkearrangem ent”. For den organiserte arbeiderungdommen ble det vanlig å dra på lengre utflukter i påske og pinsehelgen. Pinsestevner ble etter hvert en fast tradisjon i enkelte arbeiderlag. Det var også vanlig at foreningene leide landsted i byens nære omegn, som medlemmene kunne benytte i sommerhalvåret. Men i 1930- årene bygde flere fagforeninger egne hytter noe lenger borte fra byen.
Opplysningsarbeidet i den lokale arbeiderbevegelsen hadde lenge karakter av allmendannende kunnskapsformidling. Det ble holdt opplysende foredrag som både omfattet populærvitenskapelige emner og politiske og
sosiale spørsmål. Bare et fåtall var særlig godt politisk skolert og fortrolige med de sosialistiske teoretiske skrifter. Det foregikk imidlertid et møysommelig arbeid for å gi medlemmene basiskunnskaper om fagforeningsvirksomhet, møtedisiplin, og offentlig opptreden. I de mange diskusjonsklubber ble videre politiske vyer drøftet, og enkelte fagforeninger opprettet egne biblioteker. I Folkets Hus og i Arbeider- avholdslaget Frisinns hus ble det innredet leseværelser, men de ble bare benyttet i beskjeden grad. Men etter at 8- timers dagen ble innført i 1919, ble muligheten for å delta på kveldskurs noe bedre.
Etter at Stavanger og Omegn Samorganisasjon var stiftet i 1924, ble det satt i gang en fagforeningsskole i Folkets Hus. Denne ble ledet av samorganisasjonens sekretær, Adolf Olsen. Hovedvekten ble lagt på alminnelig fagforeningskunnskap og organisa- sjonsopplæring, men det ble også undervist i sosialpolitikk og sosialistisk ideologi. Det faglige opplysningsarbeidet ble etter hvert organisert gjennom Distriktsstudienemnda for Stavanger og Rogaland og Arbeidernes Opplysnings- komite, som var forløpere til Arbeidernes Opplysningsforbund, AOF. Mens Adolf Olsen arrangerte kurs og studiesamlinger utover i 1930-årene, ble det også arbeidet for å opprette en folkehøgskole for arbeider- og bondeung- dom i Rogaland. Lover og planer ble vedtatt i 1936, m en denne tanken ble ikke realisert på grunn av vanskeligheter m ed finansieringen.
Den politiske skoleringen var beskjeden, og i de årene den politiske arbeiderbevegelsen var splittet, lå både skoleringsarbeid og kulturaktiviteter på et lavmål. Et egenartet lite kulturmiljø
Arbeiderhistorie 1996
E gede-N issen familien v a r sterkt e n g a s je r t i S ta v an g e rs teater- o g musikkliv. Fra venstre: A d a m , Stig, A d a m E gede-N issen , Lill, m oren G o g g i , D ag , A d a m ed Gøril p å fan g e t , og O s c a r . Bildet e r tatt i d a g l ig s tu a i Pr insensgate , S ta v a n g e r 1 9 1 5 .
ble utviklet innen Stavanger Kommunistiske Parti, m ed Egede-Nissen-fami- lien, m ed sine mange kunstneriske talenter, som det naturlige sentrum. Men kommunistene var få i Stavanger, og selv om Adam Egede-Nissen før splittelsen hadde vært byens ordfører i en periode, nådde ikke dette kulturarbeidet fram til større grupper innen arbeiderklassen. Det var heller ikke særlig revolusjonære vyer som lå til grunn. Egede-Nissen var sterkt engasjert i byens teater og musikkliv, og han ønsket å formidle disse kulturverdiene til arbeiderne. Som formann i lokalavdelingen for Kunst for Folket, som hadde som mål “å fremme interesse for god kunst, samt å lette folks store m engde adgang til denne”, forsøkte han i noen år å formidle billetter til konserter, teaterforestillinger og kunstutstillinger. Men foreningen opphørte i 1934 uten at dette arbeidet hadde lyktes i noen særlig grad.5
Drømmen om en ny kultur
Når arbeiderkulturen hadde en alternativ verdimessig forankring og gikk utover rammene for det borgerlige kultursyn, fungerte den som motkultur. 1 stedet for de borgerlige, individualistiske idealer, ble arbeiderklassens kollek- tivistiske erfaringer og samvirkeverdier lagt til grunn. Sosialismens solidaritetstanker ble det verdimessig sentrale både i de holdninger og det innhold som ble formidlet, og i den form og uttrykksmåte kulturen fikk. Målet ble å skape en ny kultur som kunne fungere løsrevet fra den etablerte. Kulturen ble sett på som et middel til å styrke arbeiderklassens totale frigjøringskamp. Ved å utvikle en kulturell overbygning til den daglige kampen, var hensikten å skape en ny forståelse for egne verdier og av klassens samfunnsmessige rolle. At arbeiderklassen selv kunne ha noe viktig å bidra med, hadde arbeider
Arbeiderhistorie 1996
bevegelsens “grand old m an”, John Tanke Sviland, under en intern konflikt i Stavanger Arbeiderparti i 1909, formulert slik:
“Naar vil vore ledere lære at forstaa at arbeiderklassen har sin særskilt utformede karaktertræk og tankerætning, ud fra sit eget livs skolegang, der blir uligt andres i samme forhold som deres tilværelsesformer er ulige andre samfundsklassers. Havde vore stedlige partiledere kun haft en tæft af historisk forstaaelse heraf, saa havde de i lighed m ed hvad andre socialvidenskabe- ligt uddannende partiledere har gjort, - først sat sig ved arbeidernes fødder for at lære dem som klasse at kjende”.6
De motkulturelle institusjonene
Arbeiderpartiavisa Iste Mai og de kooperative forbruksforeningene framsto fra århundreskiftet som utadrettede motkulturelle institusjoner. Iste Mai begynte å komme ut regelmessig fra 1899,7 og den eldste og sterkeste forbruksforeningen, Økonom, ble etablert i 1900. På hver sin måte fikk disse tiltakene betydning for arbeiderbevegelsen i Stavanger.
Iste Mai forsøkte å markere seg som arbeiderklassens talerør i byen, men avisa fikk ingen dominerende stilling blant arbeidsfolk. De fleste arbeiderfamiliene leste andre aviser, særlig Stavanger Aftenblad, som hadde en bredere dekning av lokalstoff. Dessuten stred Iste Mai m ed gjennomgående dårlig økonomi og hyppige redaktør- skifter. Arbeiderbevegelsens organisasjoner måtte med jevne mellomrom bevilge økonomiske bidrag og betale ekstrakontingent for å holde liv i avisa. Selv om Iste Mai for mange gjerne ble et supplem ent til en større avis, la sentrale tillitsvalgte i arbeiderorganisasjo
nene stor vekt på å ha en egen lokalavis som korrektiv til borgerpressen.8 Iste Mai ble da også den viktigste formidler av radikale sosialistiske ideer i Stavanger. Ofte var innholdet provoserende, ikke bare på borgerskapet, men også på store deler av arbeiderbefolkningen. Dette var særlig merkbart fra 1909, da militærnekteren Einar Li tiltrådte som redaktør. I årene fram til 1916 presenterte avisa en rekke utfordrende artikler mot militærvesenet. Dette innledet en lang tradisjon med et klart antimilitaristisk engasjement i avisa.
Senere, i mellomkrigstida, skulle både redaktørene Børge Olsen-Hagen og Tjøl Oftedal bli politianmeldt for dette. Olsen-Hagen havnet også i fengsel, noe som vakte stor oppsikt. Mens han satt inne, ble han valgt til Stortingsrepresentant, og i triumf ble han båret på gullstol fra Botsfengselet i Oslo og fram til Stortingets åpning i januar 1925.
Einar Li innledet også en annen utfordrende polemikk rettet mot det religiøse Stavanger. Helt fra starten hadde Iste Mai trykket et mangfold av artikler som forsøkte å påvise slektskapsforholdet mellom de sosialistiske ideer og den kristne morallære. Denne kristen-sosialistiske markeringen kunne nok irritere de borgerlig-kristne, men Li framhevet heller motsetningene, og i en oppsiktsvekkende leder i 1915, opphøyet han i bibelsk språk sosialismen til arbeidernes religion. Dette virket utfordrende, ikke minst på de mange kristne i arbeiderbevegelsen:
«For os er nemlig socialismen ikke bare politikk for dagen. Den er vor religion. Vi tror på socialismen. Vi tror paa dens læresetninger, som det frelsens og frihetens
Arbeiderhistorie 1996
evangelium, der skal bringe fred og velsignelse paa Jorden».9
Men avisas innholdsprofil skiftet fra redaktør til redaktør, mange kom utenfra, og de fleste av dem var lite fortrolige med de lokale forhold. Avisa fikk derfor ikke den tydelige, lokale forankring som de andre Stavangeravisene hadde, før ut i 1930-årene. Foruten i Stavanger, var det særlig i Sandnes og på Karmøy at avisa fikk noe særlig utbredelse. Men så sent som i 1939 var likevel ikke opplaget kommet opp i mer enn 5-6000 aviser. Det bør også nevnes at Iste Mai formidlet dikt, noveller og føljetonger, forfattet av sosialistisk inspirerte forfattere som Upton Sinclair, Jack London, Johan Falkberget, Nordahl Grieg og Arnulf Øverland, og avisa ga ofte plass til lokale poeter og arbeiderskribenter.
«Å tjene hverandre, ikke tjene på hverandre»
Forbruksforeningenes motkulturelle funksjon lå først og fremst i den praktiske demonstrasjon av en alternativ økonomisk og organisasjonsmessig tenkning. Forbrukersamvirket representerte et radikalt brudd m ed tradisjonell kapitalistisk tenkemåte, og den demokratisk styrte forretningsdriften ble koplet sammen m ed en rekke sosiale og etiske perspektiver. Forbruksforeningene, Nordkronen Mølle og Produksjonlaget Samhold m ed egen smørfabrikk, bakeri, kaffebrenneri, pølsefabrikk og fiskematavdeling, ble synlige uttrykk for en alternativ, sosialistisk preget økonomi. Ved sin utbytte- deling og sine hjelpefond, hjalp forbruksforeningene mange arbeiderfami
lier til å få en bedre og mer ordnet økonomi. Med sine store felles innkjøp og ved sin omfattende egenproduksjon, greide forbruksforeningene å drive så rasjonelt at det ble betydelige beløp som ble tilbakebetalt til medlemmene. Samtidig ble det lagt vekt på kvalitet, hederlig forretningsførsel og rene butikker uten omsetning av øl eller andre alkoholholdige drikker. For de mest vanskeligstilte kunne forbruksforeningene også fungere som egen- hjelp som hindret mange fra å havne på «forsorgen» i arbeidsløshetsperioder, sykdom eller streik. Både Økonom og Bikuben bevilget årlig betydelige beløp til medlemmer i nød.10
I 1940 hadde forbrukersamvirket utviklet seg til å ha over 60% av Stavangers befolkning som medlemmer.11 Stavanger var blitt selve «samvirkebyen» i Norge, med en produksjon og om setning som betydde at Stavangerkoope- rasjonen var et tyngdepunkt i samvirkebevegelsen. Denne sterke stillingen hadde nok sam m enheng m ed den praktiske nytten av å være kooperatør, m en den hadde også sin bakgrunn i de sentrale kulturverdier i regionen, så som nøysomhet, selvhjelp og sosial likhet.
Innen landbrukssamvirket pågikk det parallelt en betydelig oppbygning av felleskjøp og fellessalg, og Rogaland sto særlig sterkt innenfor dette området også. Men det var forbruksforeningene i byene som ble oppfattet som sosialistisk pregede innretninger.
«Avhold, opplysning, menneskeverd»
Bakgrunnen for å opprette egne arbei- deravholdslag lå i den oppfatning at
Arbeiderhistorie 199645
avholdsarbeid også var en kulturkamp i vid forstand for arbeiderklassen. Alkoholmisbruket i mange arbeidermiljøer var et uttrykk for kulturell fattigdom, og alkoholen fungerte på sett og vis som et «sosialt bedøvelsesmiddel». Sosialistiske avholdsfolk mente at de borgerlige avholdslagene hadde for snevre perspektiver i sitt arbeid. Det ble lagt for stor vekt på det individuelle ansvar, forsakelse og moralisme, og det ble gjort for lite for å analysere de samfunnsmessige forhold som frambrakte alkoholmisbruket. Sosialistisk avholdsarbeid måtte ta opp i seg større oppgaver og visjoner enn det den småborgerlige avholdsfilosofien omfattet.
I tiden før 1914 eksisterte det to arbeideravholdslag i Stavanger, Losje Svithun og Losje Frisinn. Begge var tilsluttet Stavanger Arbeiderparti og bygget på en klar totalavholdsfilosoh. Det var Frisinn som utviklet seg til å bli det sterkeste, og etter hvert, også det mest
radikale arbeideravholdslaget.Laget markerte seg allerede fra star
ten i 1909 med en antimilitaristisk profil. Det førte til at det også ble opprettet kontakt m ed kvekermiljøet i byen. Den kjente kvekeren Ole F. Olden holdt gjennom årene flere foredrag i Frisinn om fredssak og ikkevoldsstrate- gi. Olden var en meget allsidig og kunnskapsrik personlighet, og han drev et langvarig og verdifullt opplysningsarbeid blant arbeiderungdom, helt fram til andre verdenskrig.
Etter folkeavstemningen i 1919, som innledet en forholdsvis lang periode med utstrakt forbud mot import og omsetning av hetvin og brennevin, dabbet virksomheten i arbeiderav- holdslagene av. Splittelsen i den politiske arbeiderbevegelsen forsterket passiviteten både her og i andre arbeiderlag. Men Frisinn hadde greid å kjøpe eget hus i Brødregata i Stavanger, og dette var nok en m edvirkende årsak til
A vh o ld s lag e t "Frisinn" i 17. mai-toget i S t a v a n g e r i 1 9 4 5 .
Arbeiderhistorie 1996
at en del ildsjeler maktet å holde arbeidet gående. Sosialdemokraten Magnus Karlson, som hadde vært den drivende kraften helt fra starten, innså at m edlemsskap i et avholdslag var krevende og at det derfor kanskje «ikke var noe for mengden». Men han trøstet seg med at laget fungerte som et forum for kunnskapshungrige og ressurssterke arbeidere. Disse kunne så i sine respektive miljøer virke opinionsdannende.12
Fra 1926 økte imidlertid aktiviteten i Frisinn i betydelig grad. Forbudsav- stemningen dette året virket mobilise- rende. Men det gjorde også samlingsarbeidet i arbeiderbevegelsen. Frisinn, som hadde meldt seg ut av Arbeiderpartiet i 1921 for å stå nøytral i striden, ble et sentralt forum for samlingsdisku- sjoner i Stavanger. Samlingen i 1927 styrket også lagsarbeidet. I nært samarbeid med arbeiderungdomslagene i byen, viste Frisinn iherdig innsats under forbudsvalgkampen i 1926. Avholdsbevegelsen sto ennå sterkt i Stavanger, og mens det i de fleste andre byer denne gang ble flertall mot forbud, valgte Stavanger fortsatt forbud. En ny avstemning i 1932 bekreftet dette.
Stor arbeidsløshet, ikke minst blant ungdom, var også en medvirkende årsak til at arbeiderungdom strømmet til m øtene og underholdningsarrange- m entene i Frisinn. Men også innsatsen til legene Sven Oftedal og Eyvin Dahl var avgjørende for at aktiviteten nådde et høydepunkt i 1930-årene. De brakte m ed seg en ny oppfatning av arb^ider- avholdslagenes rolle som alternative sosiale miljøer. Dahls ideer gikk ut på å politisere avholdsarbeidet klarere, mens Oftedals visjoner lå i å utvikle et samfunnsmessig ansvar for en konstruktiv bruk av fritida.
I 1930 ble Magnus Karlson avløst av Eyvin Dahl som formann i Frisinn. Dette skiftet innebar en endring i mer radikal retning. Den noe eksklusive losjebetegnelsen ble erstattet med arbeideravholdslag, og nye vedtekter betonte klarere medlemmenes ansvar for arbeiderbevegelsens politiske målsetninger. Avholdsarbeidet ble satt inn i et klart klassekamp-perspektiv. I tillegg til avholdsparagrafene, ble det slått fast at Frisinns formål også var «å samle kvinner og m enn til et målbevisst arbeid for arbeiderklassens økonomiske og kulturelle frigjøring. Det ser løsningen herav i gjennemførelsen av den sosialistiske ide».13
Det må være riktig å hevde at Frisinn utviklet seg til å bli det mest ressurssterke laget innen arbeiderbevegelsen i byen, både m ed hensyn til kulturelt mangfold og politisk kunnskapsnivå blant medlemmene. Ingen andre foreninger kunne framvise maken til bredde i kulturaktivitetene. Frisinn hadde eget barnelag, sportsklubb m ed mange idrettsgreiner, en anerkjent ballettgrup- pe, dramatisk klubb, leikarring, tram- gjeng, sangkor, attraktive dansearran- gementer og et velutviklet studiearbeid. Arbeideravholdslaget hadde egen hyt- tekoloni, Friheim, rett utenfor Stavanger. Her kunne interesserte medlemmer reise sin egen private hytte innenfor et organisert avholdsfellesskap. Sportsklubben bygget hytte i Madlandsheia.
Barnearbeidet
Det første barnelaget vi kjenner til i byens arbeiderbevegelse, er Frisinns barnelag, Stavangers Fremtid fra 1909- Dette ble etter noen få års aktivitet avløst av en sosialistisk søndagsskole. Men bam elagsarbeidet fikk ikke noe
Arbeiderhistorie 1996
stort omfang før Eyvin Dahl engasjerte seg i Stavanger Arbeiderparti og i Frisinn. I løpet av noen m åneder i 1926 bygget Dahl opp Frisinns barnelag til et aktivt lag m ed 350 medlemmer, hvorav 200 møtte jevnlig på møtene. Barnelaget hadde egen håndskrevet avis, en aktiv dramatisk klubb, leikarring, sangkor og syforening. En rekke av barna skal ha vist «utpregede kunstneriske tilbøyeligheter». I 1931 manøvrerte Eyvin Dahl barnelaget over til Stavanger Arbeiderparti. Dette ble forklart med at det var behov for de større lokalene i Folkets Hus, men egentlig var det Dahls klare mål å politisere barnearbeidet sterkere. Selv om Arbeidernes Barnelag fortsatte med stor aktivitet tre-fire år til, stagnerte virksomheten i siste halvdel av 1930-årene. Mange var skeptiske til politiseringen av barnelagsarbeidet, og særlig flere av
de eldre i arbeiderbevegelsen reagerte på at barnelagets møter ble lagt til søndag formiddag i konkurranse m ed de kristne søndagsskolene.14 Da Eyvin Dahl fikk med seg 15 unge til å velge en sosialistisk ungdomsinnvielse i stedet for kirkens konfirmasjon, var dette vanskelig å svelge for de mange kristne i den lokale arbeiderbevegelsen. Innvielsen fant sted i Folkets Hus 1. mai 1933, etter at det var blitt undervist i sosialisme noen uker.15 Dette ble et engangsfenomen, og Dahl måtte bare konstatere at interessen for en organisert, sosialistisk barne- og ungdoms- oppdragelse var minimal i Stavanger.
Eyvin Dahl fikk noe større oppslutning om sine demonstrasjoner mot den borgerlig-nasjonalistiske 17. mai feiringen. Flere år på rad mønstret han et hundretalls arbeiderungdommer som demonstrativt marsjerte ut til Friheim
S ta v a n g e r A rb e id erp a r t i s leikarring 1 9 2 1 - 2 2 .(Etter "S ta v a n g e r mellom sild o g olje", Dreyer 1 9 8 8 )
Arbeiderhistorie 1996
m ed sang og røde flagg. Men også dette falt bort etter at Johan Nygaardsvold dannet regjering i 1935. Da ble 17. mai dagen også oppfattet som hele folkets dag.
Barnelaget ble allerede i 1934 om dannet til Framfylkingen, som ble sosialistenes svar på den borgerlige speiderbevegelsen. Men det politiske innholdet var betydelig neddem pet og underordnet vanlige fritidsaktiviteter.
Sentrum og Østkanten Arbeider- ungdomslag hadde også sin storhetstid i 1930-årene. Her ble det utviklet et allsidig kulturmiljø på et klassebevisst grunnlag. Hovedtyngden av medlemm ene var arbeidsløse. De brukte mye av sin fritid i arbeiderungdomslagene og på Frisinns arrangementer. Selv om vi finner flere radikale sosialister blant de mest aktive, representerte nok arbeiderungdomslagene for de fleste først og fremst et trivelig sosialt miljø. Strategien som ble fulgt ser ut til å ha
vært å la dans og underholdning være trekkplasteret,-”så fikk en efterpå opdra dem i klassekamp”.16
Organisasjonskultur og studiearbeid
Et av de mest særpregede trekk ved arbeiderbevegelsens kulturtiltak i denne perioden var selve den organisasjonskultur som vokste fram. Det ble lagt vekt på tillitsmannsopplæring og arbeidet for å utvikle en demokratisk møtekultur, m ed strukturert program, møtedisiplin og medlemsaktivisering. Men ikke alle arbeiderungdom m ene innordnet seg like lett disse forsøkene på å skape et ordnet og funksjonelt foreningsliv.
Et annet tiltak som tok sikte på å lære opp medlemmene, var det etter hvert nokså omfattende studiearbeidet. Denne virksomheten ble forsøkt satt inn i en politisk og klassemessig sammenheng. Et innlegg i Østkantens A.U.L.s håndskrevne avis, Knyttneven, illustrerer denne verdileggingen:
“Målet med opplysningsarbeidet er først og fremst å dyktiggjøre sig, ikke for sin egen part, men for den klassen du representerer. Vor bevegelse er ikke bare en kamp for bedre livsvilkår, men dens opgave er både å gjennomføre økonomisk fridom og å skape en ny og bedre kultur, det vi forstår med arbeiderkultur.”17
For at dette ikke bare skulle være retorikk, ble det forsøkt å demokratisere selve opplæringsprosessen ved å sette i gang studiesirkler. Her skulle deltakerne stå i et aktivt dialogforhold til læreren, og i fellesskap skulle de arbeide seg fram til økt erkjennelse og høgere kunnskapsnivå. Oppslutningen om stu
Sven O ftedal .
Arbeiderhistorie 1996
diesirklene var imidlertid nokså varierende, ofte med stort frafall underveis. De mange foredrag på lagsmøtene nådde likevel flere.
I Arbeideravholdslaget Frisinn og i arbeiderungdomslagene hadde studiearbeidet et forholdsvis stort omfang i første halvdel av 1930-årene. De bærende krefter i dette arbeidet var Eyvin Dahl og ingeniør Ole Jensen, som underviste i marxisme, sosialistisk økonomi, kulturhistorie og utviklingslære. Harriet Jensen drev en rekke språkkurs i tysk og engelsk, og Sven Oftedal drev opplæring i sosialpolitikk, helse og boligspørsmål. Både Dahl, Jensen og Oftedal åpnet sine hjem for vitebegjæ rlige arbeiderungdom m er. Her fikk de spesielt interesserte medlemmene i arbeiderungdomslagene og i Frisinn stifte bekjentskap med klassisk litteratur og musikk i tillegg til de politiske teoriene. Disse akademikerne forenet det vi kan kalle tradisjonelle kulturverdier med et radikalt politisk budskap. Mange av de som senere skulle bli sentrale aktører i arbeiderbevegelsen i Stavanger, fikk sin utdannelse av dem i årene før andre verdenskrig.
Fra motkultur til delkultur
Det motkulturelle innslaget i den stavangerske arbeiderbevegelse nådde altså sitt høydepunkt i første halvdel av 1930-årene. Forutsetningene for dette må finnes både i denne tidens omfattende arbeidsløshet, sterke politiske polarisering, arbeiderbevegelsens politiske offensiv og i enkeltpersoners engasjement. Etter at Nygaardsvolds regjering var dannet i 1935, ble det skapt et annet politisk klima som dem pet ned de mest radikale kulturytringe
ne. Den utadrettede agitasjonskulturen dabbet av, og den nye politiske innstillingen var preget av de forventninger som ble rettet mot “arbeiderregjeringen”.
Av arbeiderkultur i Stavanger de siste årene før okkupasjonen, er det eksperimentet med Stavanger Arbei- derteater og Sven Oftedals arbeid i Frisinn som utmerker seg med alternative og nye ideer.
Stavanger Arbeiderteater
Rett før jul i 1937 ble Samvirkendes Dramatiske Klubb stiftet. Styret besto av en rekke sosialistiske kulturpersonligheter med skuespiller Bjarne Andersen i spissen. Andersen ble også teatergjengens kunstneriske leder, og han fungerte både som oversetter, instruktør og skuespiller. Målet var å «fremføre sosiale skuspill og komedier til oplys- ning og underholdning for arbeiderklassen i vår by».18
Den første forestillingen fant sted allerede nyttårsaften 1937, og fram til april året etter, ble det satt opp fem svenske folkekomedier og «Kjærlige par» av Torvald Tu. Skuespillerne var amatører, og forestillingene bar nok også preg av det. Replikkene virket kunstige og sceneatferden var noe stiv og tilgjort. Men etter hvert lot Bjarne Andersen skuespillerne bruke sin egen dialekt. Dette hjalp, og aktørene spilte mer troverdig og naturlig. I april 1938 forandret ensemblet navn til Stavanger Arbeiderteater, og markerte dette med å sette opp et stykke som skulle tilfredsstille den første målsetningen til teateret, nemlig å spille opplysende sosiale skuspill. Det var «Spor som skremmer», - et innlegg om abortus provocatus i dramatisk form. Men
Arbeiderhistorie 1996
publikum sviktet, og høstsesongen ble derfor innledet med nok en folke- komedie av Torvald Tu, «Bertels gjenvordigheter». Selv om besøket ble noe bedre igjen, var Andersen skuffet over den labre interessen for teateret blant arbeidsfolk.
«Tidens politiske og økonomiske opløsning preger også kulturområdet i det borgerlige samfund. Og så arbeiderne, som i høi grad er stengt ute fra kulturgodene, er smittet av denne opløsningens ånd. Den tarveligste og simpleste underholdning samler fulle hus, mens det som har verd, ikke enses.»19
Andersen ble sendt ut til en rekke fag- og arbeiderforeninger for å agitere for en organisert tilslutning til teateret. Bjarne Andersen må regnes som en av de fremste kulturideologer i arbeiderbevegelsen i Stavanger og han viser i sine foredrag at han hadde et vel gjennomtenkt kultursyn. Han understreket at idealet for Stavanger Arbeiderparti var å fungere kulturpedagogisk og oppildnende på publikum gjennom sosiale skuespill. Budskapet fra scenen skulle i dramatisk form peke fram mot de sosialistiske fellesskapsideene. Andersen hadde visjoner om å gå utover rammene for det tradisjonelle borgerlige teater både når det gjaldt form og innhold. Han ønsket å eksperimentere m ed å bryte ned skillet mellom sal og scene.
Noen av disse tankene ville han omsette i praksis ved det eneste sku- spillet som ble satt opp våren 1939, nemlig «Joe Dexters merkelige drøm». Dette var et krevende, utradisjonelt stykke som var omsatt fra engelsk av arbeiderteaterpioneren Gunvor Sartz i Oslo. Skuespillet var en «rammende satire over den borgerlige underholdningslitteraturen».20 Men stykket var
svært modernistisk med scener som vekslet mellom drøm og virkelighet. Teaterets ensemble måtte konstatere at «stykket lå litt for høyt for endel av tilskuerne».21 Joe Dexters merkelige drøm forble altså noe merkelig for det fåtallige publikummet, og Bjarne Andersen begynte å miste motet. Høsten 1939 ble det bare satt opp farser og revyer i Folkets Hus, og det ble slått fast at arbeiderteateret -»for øyeblikket fører en noe tilbaketrukket tilværelse».22
Imidlertid dukket de fleste av teaterets skuespillere opp i den svenske farsen «Funkis Johansen», som ble satt opp våren 1940, med Bjarne Andersen som instruktør. Men nå hadde teateret skiftet navn til Samvirkende Teater. Stykket fikk gode kritikker, og det var fulle hus og høy stemning.
Status i april 1940 var at arbeiderteateret hadde satt opp ni skuespill, hvorav ett for barn. Det var blitt spilt 56 forestillinger, og de to sosiale skuespillene var de desidert dårligst besøkte. Det pedagogiske og aktiviserende teatereksperimentet må således betraktes som mislykket. Men de farsene som ga adspredelse og en smule virkelighetsflukt, vant gehør blant publikum i Folkets Hus.
Samfunnsmessig organisering av fritiden
Fra midten av 1930-årene lanserte Sven Oftedal på flere m øter i Frisinn sine tanker om en «samfunnsmessig organisering av fritiden». På bakgrunn av erfaringer med det avholdspolitiske arbeidet i Frisinn, m ente Oftedal å skimte konturene av en ny æra i avholds- og kulturarbeidet, nemlig en konstruktiv utvikling av alternative kul
Arbeiderhistorie 1996" I 51
turtilbud som skulle være tilgjengelig for alle. Avholdssak måtte være noe mer enn å få folk til å slutte å drikke.
«Fordi alkoholbruken har sine røtter ikke bare dypt i m enneskesinnene, men også vidt forgrenet i hele samfunnslegemet, nytter det ikke bare å drive sjelesorg for de enkelte fortapte. Saken vår tvinger oss inn i et bredt og aktivt byggende samfundsarbeide.»23
Arbeideravholdslagene måtte utarbeide en samlet plan, et kulturprogram for bruk av fritiden. Reiser, friluftsliv og sosiale kulturarrangementer måtte legges bedre til rette fra samfunnets side. For å gjøre slike goder tilgjengelige og rimelige for alle, skulle samfunnet opprette en fritidstrygd i likhet med syketrygden. Oftedal så at framtidens utfordring vel så mye lå i å gi menneskene en meningsfull fritid som et meningsfullt arbeid. Tankene hans ble også luftet på landsmøtene til Arbeidernes Avholdslandsslag, og på flere andre steder i landet. Som sosialminister etter krigen fikk Oftedal anledning til å utvikle noen av sine ideer til praktisk politikk.
Arbeidernes Lørdagskvelder
I januar 1940 tok Oftedal sammen med Frisinns formann, Halvor Sivertsen, intiativ til Arbeidernes Lørdagskvelder i Folkets Hus. Ideen var å kombinere de forskjellige elementene i arbeiderbevegelsens kulturaktiviteter til felles mønstring en lørdagskveld i måneden. Her skulle de inngå i en dialog eller samspill med profesjonelle kulturkref- ter innen litteratur og musikk. Gjennom den fruktbare syntese som de håpet ville oppstå, kunne arbeiderkul- turen utvikle et enda høyere kvalitetsnivå. Samtidig kunne slike arrange
m enter være en mulighet til å dem okratisere kunst som lå fjernt fra arbeiderklassen. Frisinn rakk å arrangere fire slike lørdagskvelder før okkupasjonen. Tiltaket ble en suksess, og tilstrømningen til Folkets Hus var over all forventning. Her møtte de profesjonelle kunstnere med forfatteren Arnulf Øverland, fiolinisten Gunnar Knudsen, pianisten Einar Thorsen og Stavanger Radioensemble i spissen, amatørene fra Østkanten A.U.L.s musikkgruppe, Frisinnballetten og Framfylkingens Tramgjeng. I tillegg var det politiske foredrag, turnoppvisning, skytebane, dans, leik og allsang. For at småbarnsforeldre skulle kunne delta, laget Stavanger Arbeidersanitet i stand barnestue. Men selv om frammøtet var bra, glimret arbeiderbevegelsens ledere m ed sitt fravær. Selv om det nok var forståelse for at folk som gjennom hele uka sprang på møter i styre og stell, ønsket å være sammen med familien i helgene, var arrangørene skuffet.
«Når vi ikke kan få tilslutning av våre øverste tillitsmenn, hvordan kan vi da arbeide fram noe nytt, en ny kultur?»24
Arbeidernes Lørdagskvelder ble det siste bevisste forsøk på å utvikle et kulturtilbud rettet mot arbeiderklassen, som også tok utgangspunkt i arbeidernes egen skapte kultur og verdigrunnlag. Men idealet om å høyne arbeider- kulturens nivå, kom nok også her noe i skyggen av det rene underholdnings- aspektet. Tiltaket fikk imidlertid ikke anledning til å utvikle seg, da det fikk en brå slutt ved tyskernes okkupasjon av Norge. Denne fant sted noen få dager etter at Arbeidernes Lørdagskvelder hadde avholdt Rogalandsmester- skap i skrøner.25
A rbeiderhistorie 1996
Hvor ble det av arbeiderkulturen?
Status i 1940 var at de klareste motkulturelle trekk i den stavangerske arbeiderbevegelse var borte. De forsøk som var blitt gjort på å etablere en alternativ kultur, bygget på arbeiderbevegelsens verdier og visjoner, hadde, m ed unntak av forbrukersamvirket, bare nådd et lite mindretall i arbeiderklassen. Medlemsskapet i forbruksforeningene var nok for de aller fleste først og fremst økonomisk motivert, ikke ideologisk. Den folkelige kulturen, med revyer, dans og lettere underholdning, hadde større appell, og arbeiderbevegelsens tiltak på dette området nådde gjennomgående mye lengre.
Den sosialistisk inspirerte arbeiderkulturen fikk således preg av å være en elitekultur innen arbeiderklassen i byen. Dens viktigste funksjon var kanskje at den skapte et alternativt sosialt miljø for utvikling og nyskaping i kultur og politisk tenkning for de aktive i arbeiderbevegelsen. Likevel nådde den, særlig i første halvdel av 1930-åre- ne et betydelig antall arbeidsløse ungdommer, som i stor grad ble trukket inn i et aktiviserende kulturelt miljø. Etter at antall arbeidsløse var blitt redusert, og det politiske klimaet tilsynelatende ble mindre konfliktfylt, visnet mye av aktivitetsgrunnlaget for det motkulturelle arbeidet bort. Erfaringene under okkupasjonen virket også samlende og konfliktdempende på både politikk og kultur. Arbeiderorganisasjonene ble forbudt høsten 1940, og da de igjen skulle ta opp virksomheten i 1945, ble det bare gjort noen få beskjedne forsøk med å bygge videre på en egen arbeiderkultur.
Likevel kan det være riktig å si at en god del av den kulturfilosofi som
for eksempel kjennetegnet arbeider- avholdslagene, har inspirert og gitt impulser både til det etablerte kulturliv og til seinere kultur og fritidstiltak i offentlig regi. En del av de motkulturelle innslagene i arbeiderkulturen ble akseptert og tatt opp i helhetskulturen, slik at denne ble ytterligere demokratisert. Arbeiderbevegelsens kulturelle strategi gikk m er og mer ut på å overføre initiativ og ansvar for kultur og fritid til det offentlige, og den klassemes- sige forankring og de alternative visjoner ble forlatt.
Arbeiderhistorie 1996
Litteratur:
Kultur og Klasse nr. 31. Arbejderkultur, Medusa, København 1977
Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1-1982, Arbeiderkultur, og nr. 1 1979, Arbeiderbevegelsen og offentligheten. Pax, Oslo
Gripsrud, Jostein: La denne vår scene bli flammen. Universitetsforlaget, Oslo 1981
Ousland, Gunnar: Fagorganisasjonen i Norge I-IV Tiden, Oslo 1949
Sunde, Kristian: Vår sak er rettferdig, Dreyer Bok, Stavanger 1981
Arbeidernes leksikon,
Arbeidermagasinets forlag, Oslo 1936
Larsen, Petter: Med A.I.F.-stjerna på brystet, Tiden, Oslo 1979
Roalkvam, Gunnar: Forbrukersamvirke i Stavanger 1866-1940. Hovedoppgave Historisk Institutt, Universitetet i Bergen 1981
Roalkvam, Gunnar: Arbeiderklassen og kulturen, i Stavanger mellom sild og olje, Dreyer Bok, Stavanger 1988
Roalkvam, Gunnar: Arbeiderlyrikk fra Stavanger 1899-1927. Arbeidernes Historielag, Stavanger 1985
Noter:
1 Sunde: s. 2232 Ibid. s. 2193 Raymond Williams definerer arbeider
kultur som “det totale livsmønster som arbeiderklassen utvikler i bomiljøer og på Arbeidsplasser». (Culture and Society, London, 1971.)
4 Iste Mai 1. mai 19025 Gripsrud: s. 1816 Sunde: s. 3217 Håndskrevet utgave fra 1894. Dagsavis
fra 1906 Initiativtaker var Johan Gjøstein
8 Under splittelsen i arbeiderbevegelsen ga sosialdemokratene ut Stavanger Socialdemokrat, 1921-1926, og kommunistene ga ut Rogaland Arbeiderblad, 1926 -1927.
9 Iste Mai 20. februar 191510 Roalkvam: Forbrukersamvirke: s. 19011 Ibid s. 329, 330.12 Uredd 14. januar 192913 Frisinns lover av 8. august 192714 Stavanger Arbeiderpartis forhandlings
protokoll 1933-1938. Statsarkivet i Stavanger.
15 Iste Mai 3- mai 193316 Frisinns forhandlingsprotokoll 1927-
1931, 2. februar 1931. Byarkivet i Stavanger
17 Knyttneven 21. januar 193318 Stavanger Arbeiderteater protokoll
1937-1940, Statsarkivet i Stavanger.19 Ibid s. 24.20 Iste Mai 26. april 1939.21 Stavanger Arbeiderteater s. 45.22 Ibid s. 44.23 Arbeidernes Avholdslandslags beret
ning 1936. Arbeiderbevegelsens Arkiv, Oslo.
24 Frisinns Utklippsbok 1939-1949, kommentar til avisannonse.
25 Iste Mai 1. april 1940.