ANDERS JØRGENSEN HAVIG - 1781-1862

Handelsmann og jordegodseier i Namsos og på Bråholmen m.m.,

som var den store strategen bak etableringa av byen.

Hovedsetet for Anders Havigs besittelser var den ene Bjørumgården som han kjøpte i 1818 og

derved fikk han skjøte av Hornemanns arvinger på denne delen av Bjørum. Kjøpesummen var

920 Spd. Og den 5. oktober 1819 var gården betalt. – Den gården han nå var blitt eier av, var

den gamle lensmannsgården på Bjørum. Der hans kone Marens første mann Niels Johansen

(Bjørum) f. 1752, d. 1814 og hans far lensmann Johan Pedersen (Bjørum) f. 1722, d. 1771,

hadde bodd. Dette er det vi i dag kaller Prestegården på Bjørum.

Han hadde en søster, Marite Pedersdatter, gift med skipper Jacob Jenssen Hass, hvis datter

Anne Hass ble gift med Jens Jacob Gjerp på Hammarsøya i Vemundvik. Hun var Anders

Havigs gudmor. Ei annen søster, Gunelle Pedersdatter, ble gift med Jens Nielsen Havig, f.

1703, sønn av Niels Olufsen Havig. Hammarsøyeiendommen var på denne tid et kjempegods

som omfattet Løding, nesten hele Botnan og området helt ut til Fosnes i Nordsunda.

Etter Anders Havigs død i 1862, ble før omtalte gård på Bjørum solgt til staten for å benyttes

som prestegård. Denne gamle gården lå imidlertid nærmere Mikal-Bjørum. Etter krigen gikk

dette området under navnet «Rød-brakka». Denne rødbrakka ble satt opp av tyskerne som

offiserskaserne og ble etter krigen benyttet som søsterboliger av sykehuset. Der lå det en liten

hoppbakke bakenfor og i kløfta i bakken ovenfor var et oppkomme med friskt vann. Herfra og

over aksla bak gikk den gamle ferdselsåra til Havika og Vemundvik. Lysløypa følger denne

traseen i dag. Prestegården ble etter 1862 flyttet til den plassen vi kjenner til i dag. Der fra og

ned til krysset med Sven Oftedals veg ble etter hvert Anders Havigs alle anlagt. I dag er

starten på denne veien flyttet noe lenger ned og starter ved Mimi Havigs gård.

Den 22.10. 1819 fikk Anders Havig kgl. Bevilling, til – foruten å drive alminnelig handel og

brennevinshandel, rett til å holde gjestgiveri og mot billig betaling, som det heter i vedtaket,

forsyne de reisende, den tingsøkende almue og andre, som ved tinget måtte ha noe å forrette, -

som de måtte forlange, - med fornødent og godt herberge, samt spise- og drikkevarer til

nødtørftighet.

Bråholmen, der det senere skulle bli Namsos by, eides på denne tid av prokurator Andersen,

som døde i 1821. – Boet etter ham var i en dårlig forfatning (insolvent) og enken Margrethe

Andersen ble sittende igjen i små kår med flere (5) barn. Bråholmen ble solgt til et

konsortium. – Ved hjelp av et lån i Norges Bank på 300 Spd., og med brødrene Johan og

Anders Havig som kausjonister, ble hun satt i stand til å kjøpe Bråholmen og Guldviken

tilbake mot å stille pant i eiendommen. Johan Havig ble enkens lovverge. I 1834 døde enken

Margrethe Andersen, født Bjørn. Det ble da holdt auksjon over boets eiendom Bråholmen

med tilhørende part av Guldvigen. Begge eiendommene var skyldsatt under ett. Anders Havig

ble i denne forbindelse høystbydende og overtok eiendommene for 268 Spd. Samme dag som

skjøtet ble utstedt solgte han en del av Guldvigparten, og kjøpte i stedet ¾ av plassen

Merranesset for 30 Spd. Disse eiendommene er det som i dag utgjør det meste av byen

Namsos med Lavika og Merranesset.

Alt dette foregikk jo ca. 10 år før Namsos ble bygget, men en må anta at Anders Havig

allerede på dette tidspunkt var seg bevisst hva han gjorde, ved å kjøpe opp så mye grunn rundt

omkring den gamle Bråholmen. Det finnes jo ingen beviser for hva han foretok seg i

forbindelse med arbeidet med å etablere et handelssted på Bråholmen, men det vil være

rimelig å anta at han arbeidet meget aktivt for å få til dette. Hans disposisjoner avslører i ett

hvert fall at han hadde ett åpent øye for de muligheter som kunne komme.

Lovbeslutningen om en by ved Namsens utløp, ble endelig

sanksjonert på Stockholm slott den 7. juni 1845, av kong Oscar I. Den

8. juli s.å., skriver Christian Møinichen Havig i et brev til lensmann

Jørgen Johs. Havig som da var i Christiania: Han var jo også kjent

som stortingsmann.

«Her ytres i Almindelighet stor Tilfredshet med Namsos. – Gamle Havig (Anders) er ogsaa

efter hvad jeg kan skjønne vel tilfreds dermed, hvilket også er trolig; thi det forhen så skjønne

Bjørum må ved å få et Ladested så nær ved, blive det skjønneste og hyggeligste sted i

Namdalen.»

Som tidligere nevnt hadde Anders Havig handel og gjestgiveri på Bjørum. Gjestgiveri måtte

alle holde, som på den tid fikk bevilling til å drive handel på landet. Og han blir derfor ofte

kalt «gjestgiver A. H.» Han flyttet snart en del av sin handel til Bråholmen men opprettholdt

nok noe av virksomheten på Bjørum.

«Namdalens Blad» skrev den 7. juni 1895:

«Hvorledes Namsos så ud i 1845.»

«Ved Ladestedets Anlæg i 1845 fandtes på stedet to Våningshuse.

Det ene tilhørte Anders Havig, det andet Christian Sellæg.

Det første var Stedets ældste Våningshus. Det sto omtrent på

Tomten hvor Paaschegårdens Fløibygning nu står; det havde

tilhørt og vært beboet af Bråholmens tidligere mangeårige, men da

(d. i 1821) afdøde Eier Procurator Andersen. Nu i (1845) havde

Anders Havig en liden butik der, idet han som egentlig Eier af

Bråholmen havde Landhandlerprivilegium. –

Christian Sellægs hus stod i 1845 tvers over den nuværende

Meiers gade, men blev senere flyttet til den Tomt, hvor efter

brannen i 1872 Handelsmand Andreas Bjerkhoel byggede sit

nuværende hus. Foruden disse Huse stod i 1845 en Kårbygning,

senere almindeligt kaldet «Jomfrustuen», som følge af at den

avgav Opholdsted for et par af Procurator Andersens ugifte Døtre.

Denne bygning stod der hvor Blikkenslager Gjerps Hus nu er.

Videre lå i Nærheden af Sellægs Våningshus de fornødne Udhuse til Drift af det til

Landhandleriet hørende Jordbrug. Desforuden fandtes her i 1845 to små Pakhuse og et par

Bådnøst ved Indrehavnen. –

Det var den hele Bebyggelse for 50 År siden. – Stedets Befolkning bestod kun af

Landhandleren (Sellægs) familie og Husfolk, samt et par Kårjomfruer – i alt 6 a 7 Personer.»

Etter dette skulle en anta at Anders Havig hadde handel både på Bjørum og på Bråholmen og

at svigersønnen Christian Sellæg bestyrte forretningen på Bråholmen. Etter byens anlegg fikk

imidlertid sistnevnte handelsborgerskap i i byen og ble derved den første handelsmann i den

nye byen – Namsos. Han fortsatte med sin forretningsvirksomhet frem til sin død i 1871.

Etter at Namsos ble regulert og bebygget førte Anders Havig opp en mindre gård nede på

Bråholmen hvor han bedrev sin alminnelige forretningsvirksomhet. Men han bodde på

Bjørum helt til sin død.

Den 26. desember 1836 ble hans datter Ellen Johanna, gift med Christian Sellæg født i

Overhalla i 1802. Ifølge de opplysninger vi har, er han ikke av den kjente Sellæg-slekta fra

Overhalla. Han begynte som skriver eller sekretær hos Anders Havig på Bjørum. Etter at han

ble gift med Havigs datter, hjalp Havig ham på alle mulige måter og den 14. juni 1843 skjøtet

han halvparten av sine eiendommer på Bråholmen, Merranesset og Lavika over til han. Det er

blitt fortalt at Anders Havig var svært glad i sin datter og at Christian Sellæg derfor kom til å

ha stor innflytelse over sin svigerfar. Denne datteren til Anders Havig var født utenfor

ekteskap.

Etter sitt giftemål fikk han gård på Bråholmen, bestående av våningshus, uthus samt et

stabbur og en liten hageflekk.

Hans første kone, (Anders Havigs datter) Ellen Havig, døde allerede 22.8.1848 og ble

gravlagt på Vemundvik Kirkegård ved siden av sin stemor Maren Havig, som døde 2 år

tidligere. Ellen hadde ingen barn.

Christian Sellæg giftet seg på nytt og i 1852 kjøpte han en av Bjørumsgårdene, som etter han

ble kalt «Sellæg-Bjørum». (Denne gården kalles i dag Hildrum-Bjørum og eies av John

Hildrum og hans familie.) Etter Sellægs død i 1871 bodde hans enke der i flere år inntil hun

midt på 1880-tallet solgte gården og eiendommen i Lavika og Merranesset til hotelleier

Andreas Jensen. Andreas Jensen sørget for å opprette et legat i sitt navn for disse

eiendommene. Dette legatet er fortsatt i full aktivitet i 2017. Hun beholdt kun halvparten av

eiendommen Bråholmen til eget bruk. Dette gikk i arv til hennes og Christian Sellægs 3 døtre:

Ellen Juel, bosatt i Drammen, Bertha Hagemann gift med Apoteker Karl Emil Hagemann og

Mathilde Lyng i Stjørdal. Her finner vi et annet legat: Havig, Hagemann og Lyng. Det vi ser

er at begge disse legatene kan trekke sine spor tilbake til før byetableringa i 1845 og direkte til

Anders Havig.

Den annen ½-part av Bråholmen, Lavika og Merranesset testamenterte Anders Havig til sin

brorsønn lensmann Jørgen Johs. Havig, byens grunnlegger. Han arvet også hans part i Det

Utenfolske Gods, dvs. Garstad Kirke på Vikna og Lysøen i Foldereid og Kolvereid Kirke med

tilhørende jordegods.

Etter byens anleggelse kjøpte Anders Havig flere bygårder, dels alene, dels sammen med

Christian Sellæg, som nå bodde på hjørnet av Namsegata/Meyersgata, hvor han også hadde

sin krambod. Førstnevnte hadde sin første bygård i Torvgaten 25 hvor han visstnok også

hadde sin forretning. Senere kjøpte han handelsmann P. P. M. Coucherons gård i Havnegata

og flyttet sin forretning dit.

O. S. Avatsmark skriver «Som grundeiere kom Anders Havig og hans svigersønn Christian Sellæg til å spille en ikke

uvesentlig rolle i byens bebyggelse. Det lå jo i begges interesse at byen voxet seg stor og gikk

frem i velstand. De støttet derfor i mange tilfælde de første nybyggere med lån eller kaution.

Christian Sellæg ble for øvrig utnevnt til havnekasserer i 1848.

I det heletat, når det gjaldt om å yde noget til et eller andet formål holdt Anders Havig sig

ikke tilbage. Til eks., da Namsos første kirke skulde bygges; foruten å tegne sig selv, gav han

også et beløp i de fattige arbeideres navn. Dessuten forærte han kirken et harmonium indkjøbt

i Paris til minne om sin for lengst avdøde hustru Maren Havig på Bjørum.»

Dette er et sitat fra Namsos-boka til O. S. Aavatsmark, utgitt 1914/15.

STARTEN PÅ NAMSOS 1845

Gjennom mer enn 20 år i første halvdel av 1800-tallet ble det arbeidet og argumentert for å

anlegge et handelssted med de nødvendige privilegier for å drive handel direkte på utlandet

fra Nordre Trondhjems Amt.

Motstanden var stor, spesielt fra de store byene Trondhjem og Bergen. De likte ikke tanken på

at de skulle møte konkurranse rett utenfor sin egen dørstokk. Kongene, dvs. i siste instans

kong Oscar I, var også nokså lunken. Dette skrev seg fra det forholdet at kongen og hans

familie også drev nokså utstrakt handelsvirksomhet.

Den fremste forkjemperen for å anlegge en by, eller et ladested, på selve Bråholmen var uten

tvil lensmann og mangeårig stortingsmann, Jørgen Johs. Havig. Forut før Bråholmen ble valgt

var det foretatt en langvarig og til dels hissig debatt om lokaliseringa. Men, går vi dypere inn i

historikken ser vi at bak mange av vurderingene er det Anders Havig som trekker det lengste

strået. Mange områder i Namdalen hadde blitt vurdert: Vi kan nevne, Nærøysund,

Fosnesvågen, Landfallvika/Hammarsøy, Bjørøya, Spillum og mange andre. Når Bråholmen

ble valgt, henger dette sammen med den gunstige tilknytinga mellom Namsen og

Tiendeholmen/ Bråholmen og en gunstig havneløsning med en dyp fjord rett utenfor

Bråholmen.

I 1845 var stedet Bråholmen og omkringliggende områder en del av Overhalla kommune.

Således ble den nye kommunen de 10 første åra lagt under Overhalla kommune. Noe som

stadig førte til konflikter mellom de nye borgerne i Namsos og kommuneledelsen i Overhalla.

Til slutt fikk dette sin endelige løsning ved at unionen ble opphevet i 1855.

Stedsnavnet Namsos ble først foreslått av Stortingsmann fra Salten Ludv. Kr. Daae. Hans

argumentasjon var; at stedsnavnet fant han naturlig ut fra Braaholmens beliggenhet ved elven

Namsens utløp.

Braaholmen var egentlig ikke store plassen. Vi kjenner til at området bak selve Holmene på

det smaleste på flo sjø ikke var mer enn ca. 14 meter. Det området som vi i dag kjenner som

Verftsgata var helt frem til ca. 1950, fjære og sjøgrunn, med unntak av Toldbodtomta og

Kapteinholet.

Da byen ble bestemt lagt hit bodde det som tidligere sagt, noen få mennesker nede på selve

Braaholmen. På et mindre område som hadde tilhørt Prokurator Andersen, bodde hans 5

døtre. I ettertid kjent som de 5 jomfruer. Derav fikk området der navnet Jomfruland. Bak der

igjen var noen bergnabber, de fikk navnet Gaashaugen. I tillegg til disse var det kjøpmannen,

Chr. Sellæg. Anders Havig, svigerfaren, hadde et verts- og losjihus i samme område. Det var

det hele.

Etter at vedtaket i 1845 var kjent kom det folk flyttende til området og ladestedet. I første

rekke for å drive handel med tømmer, trelast og fisk. Midt på 50-tallet opphevet

engelskmennene sin meget strenge lovgiving gjennom det som på norsk ble kjent som

Navigasjonsakten. Denne loven skulle regulere utlendingers adgang til å frakte og eksportere

varer til Storbritannia. I forbindelse med Krim-krigen på 1850 tallet erfarte engelskmennene

at denne loven sto i veien for deres egne behov. Blant annet førte dette til et stort oppsving for

norsk shipping og for den nye byens behov for å eksportere trelast og tømmer. Anleggelsen av

landets første dampsag på Spillum i regi av Erik Wullum startet sagbruksutviklingen i

Namsos-området. Deretter ble det anlagt dampsag på den tomta som Kabelfabrikken ligger på

i dag. Fort vekk ble det nå etablert sagbruk. 2 stk. har ligget på Tiendeholmen (Løe og Soot-

Ryen), utenfor Steinsbekken lå Bjørumsbruket (Pina). Den første saga ble lagt på

Verftsholmen som den het og fikk etter hvert navnet Gammelsaga. Etter hvert ble bruket

hetende Van Severen & Co. Ltd. I dag Moelven Van Severen. Der hvor Storsenteret ligger lå

Namsen Trælastforening, Ullvarefabrikken på Lavika var egentlig Sommerschields bruk. Der

hvor Sagmo Elektro og Bil ligger lå Bjerkhoelbruket (Karavoligheita). Lenger ut i

Strandveien lå Namdalsbruket (Farligheita). Helt ytterst, etablert i 1921, lå Ole Mørkveds

bruk. Det ble på 80-tallet flytta lenger inn mot byen. På Spillum lå Spillumbruket og senere

også Otte Aunes sagbruk.

Det kom mange driftige borgere og satte i gang ymse virksomheter. Den mest kjente er uten

tvil O. G. Olsen. Han var involvert i mange forskjellige aktiviteter. Det gikk til slutt galt og

han ble slått konkurs flere ganger. Langt senere kom Soot Ryen til byen. Han var engasjert i

sagbruk, trevarefabrikk (russerleiren), Namdalens Træsliperi på Lauvsnes, mekanisk verksted

ved siden av trevarefabrikken, hvor blant annet biler ble montert. Dette endte dessverre også

med en solid konkurs i 1928. Det mest synlige etter denne karen er den såkalte Helsingen-

villaen på Katmohaugen.

Oppsummert sett er det morsomt at denne Anders Havigs virksomheter for ca. 200 år siden

fortsatt er det økonomiske fundamentet for disse legatene vi har her i Namsos. Havig,

Hagemann og Lyngs Legat og Jenssens Legat. Det må være det man kaille gammelpæng.

Namsos 21.4.2017

Gunnar Hojem

Kilde: O. S. Aavatsmark; ”Namsos, byens anlæg og utvikling”, 1958