2001-04 midtøsten i fokus

Organ for Med Israel For FredNr. 4/2001

OH

AYO

N A

VI (

GPO

)

27. årgang

Bekjemp terror

TrusselfraEgyptSIDE 7

MED ISRAEL

FOR FRED

www.israel-miff.no

Israel-miff.noLandets beste nettportal om Israel og konikten med palestinerne nner du på Israel-miff.no.Velkommen inn i ”Porten til Midt-Østen”!

Turistminister Rehavam Ze’evi ble drept av palestinske terrorister 17. oktober. SIDE 12

BUSH VIL IKKE SNAKKE med terrorister, hvorfor skal vi, spør demonstrantene. 22. oktober protesterte 80.000 israelere mot opprettelsen av en palestinsk stat. Demonstrasjonen ble holdt i Jerusalem.FUNDAMENTALISTISK ISLAM har den samme typen hat som nazismen hadde, skriver Benjamin Netanyahu. Allerede i 1995 advarte han mot atombomber i kjelleren til World Trade Center i sin bok Fighting Terrorism.– Å UTRYDDE TERROR er ikke ett av ere valg vi har. Det er helt nød-vendig for at våre demokratiske sam-funn og vår frihet skal overleve. Den frie verden må enten beseire terror, eller så vil terroren beseire oss. SIDE 2

2 Nr. 4/2001Besøk ”Porten til Midt-Østen”! Gå til www.israel-miff.no!

MIFFr MED ISRAEL FOR FRED er religiøst og partipolitisk nøytral. r Hovedformålet er å gi opplysninger som kan bidra til økt for-ståelse for Israel og jødenes situasjon. r Hos oss skal ulike oppfatninger komme til orde. Stikkordet er mangfold.r Les mer om oss på våre Internett-sider:www.israel-miff.no

Medlemskap og abonnementÅ være medlem i MIFF koster kr 240 for enkelt-medlemmer, kr 350 for ektepar.

Pensjonister og studenter betaler kr 150 for enkelt-medlemmer, kr 180 for ekte-par. Medlemmer får denne avisa gratis.

Det går an å abonnere på avisa uten å være medlem. Et abonnement koster kr 150.

Med Israel For Fred

Postboks 8848Youngstorget0028 OsloTlf. 22 11 26 30Fax. 22 11 20 [email protected]. nr.: 970 550 232

Midt-Østen i fokusNå oss best på e-post:[email protected]

Redaktør:Odd MyrlandBjaalandsgt. 324016 [email protected]. 51 58 01 65Mob. 95 88 69 77Fax: 85 02 25 75

Layout:[email protected]

Annonser:Conrad Myrlandmob. 950 81 882

Nyheter og kommentarerNår redaktøren selv skriver en så stor del av stoffet som tilfellet er i denne avisa, er det vanskelig å skille mellom nyheter (som skal være nøytrale og ufarget av journalistens egne oppfat-ninger) og kommentarer. Men jeg forsøker. Når det står OM under en artikkel, er det ment å være en kommentar-artikkel.

ForfattereDersom det ikke har skjedd en feil/forglemmelse, har redaktøren skrevet alle artikler som det ikke står forfatter-navn på.Det er fritt å gjengi stoff fra denne avisa hvis kilde oppgis.

MedlemsregisterMIFF/MØIFPB 314097 [email protected]

Redaksjonen er avsluttet 31. oktober 2001.

MED ISRAEL

FOR FRED

”Porten til Midt-Østen”MIFF utvikler en Internett-portal for alle med interesse for Israel og Midt-Østen. www.israel-miff.no vil være en port inn til en mengde informa-sjon om Midt-Østen generelt og Israel spesielt. Alle artikler i Midt-Østen i fokus blir lagt ut elektronisk. Det vil stadig legges til nye tjenester.

Medlemmer må gjerne gjøre “Porten til Midt-Østen” til sin startside på Internett.

Det følgende er noen punkter, fritt gjengitt, fra en artikkel av tidligere statsminister Binyamin Netanyahu (Jerusalem Post, 14.09.01). - Etter katastrofen i World Trade Center ble Netanyahu innkalt til høring i Kongressen i USA, hvor han også har lagt fram sine synpunkter på å bekjempe terror.

I 1995 skrev Netanyahu boken Fighting Terrorism (Å bekjempe terrorisme). Der skrev han bl. a. at ekstreme islamske organi-sasjoner ikke trenger fly eller langdis-tanse-raketter for å levere atombomber. Terroristene selv er ”raketten”. I verste fall kan vi plutselig finne en atombombe i kjel-leren på World Trade Center. – Hvis ikke USA og Vesten opptrer fast og bestemt, vil terrorismen øke dramatisk.

Det som skjedde nå i september, var at 300 tonn jet-drivstoff ødela World Trade Center. Det betyr at det som skjedde, ikke var det verste alternativet. I framtida kan terror-stater som Irak og Iran bruke atomvåpen, som kan ødelegge hele byer og holde hele stater som gisler. Verden står på randen av en avgrunn, og de fleste politikerne har ikke sett ned i dypet av den.

Fundamentalistisk Islam har den samme typen hat som nazismen hadde. Som nazismen var den opprinnelig bare rettet mot jødene og andre lokale minoriteter. Men etter hvert er det klart at det liden-skapelige hatet retter seg mot hele vår sivilisasjon. Og nå som da nøler demo-kratiene med å ta hensyn til de fryktelige følgene det kan få for vår sivilisasjon at det finnes en ideologi som har et sterkt ønske om verdensherredømme og som ikke har noen betenkeligheter med å øde-legge mange liv i prosessen. Vi kan få oppleve ting som vil stille det som skjedde nå helt i skyggen.

Nå er det på tide å handle, det er allerede i 12. time. USA må lede en allianse av frie nasjoner som vil utrydde terrorisme og fjerne alle steder hvor de kan drive sitt farlige arbeid i fred. Vi må erklære terrorisme for en forbrytelse mot menneskeheten og terroristene som menneskehetens fiender. Vi må ødelegge terrror-organisasjonene, straffe og fjerne regimer som støtter dem eller lar dem arbeide i fred. Og vi må ta fra dem deres dødsvåpen.

For selvmordsbomberne er bare toppen av isfjellet. De kunne ikke gjøre det de gjør uten en bred infrastruktur av regjeringer, organisasjoner og ideologiske bevegelser som støtter terror, direkte og indirekte. Skillelinjen er klar: De som støtter bar-barisk terror danser i Gaza, Ramallah, Beirut og Bagdad. De som støtter frihet og demokrati sørger i New York, London, Paris og Tel Aviv.

Vi kan ikke overvinne terror uten å rykke den fullstendig opp med rot. USA må lede den internasjonale kampen mot terrorisme, men Israel må også gjøre sitt. Israel har tillatt at et regime som støtter terror mer enn de fleste, Arafat og PLO, har fått utvikle seg like i nærheten. Og dette regimet blir sterkere og sterkere. Som resten av terrorens verdensrike må dette området bli avvæpnet og demilitari-sert, før det er for seint.

Denne ukens tragedier kan enten være et forvarsel om langt verre katastrofer eller et vendepunkt hvor frie samfunn mobiliserer sine ressurser, sin oppfinn-somhet og sin vilje til å gjøre slutt på dette ondet. Å utrydde terror er ikke ett av flere valg vi har. Det er helt nødvendig for at våre demokratiske samfunn og vår frihet skal overleve.

Den frie verden må enten beseire ter-roren, eller så vil terroren beseire oss.

Beseire terror

Demogrask bombe

r Flere jøder har flyktet fra arabiske land enn arabere fra Israel.r Israel ville tjene godt på et rettferdig erstatningsoppgjør for flyktninger.r Israel er en stor suksess på mange samfunnsområder.r Arafats styre har brutt alle viktige punkter i avtalene med Israel.r Arafats skolebøker inneholder antisemit-tisme. Se nettsidene!r Israel er ikke inn-tegnet på noe kart i noe arabisk land.r Terrorgrupper blir ikke avvæpnet.r PLO-ledere stadig holder taler om at Israel skal utslettes.

Voldsstatistikk24.9 stod følgende tall i den israelske avisen Ha’aretz:

I det året som er er gått siden Al-Aqsa-intifadaen begynte, har det vært 8.000 ”alvorlige” ter-ror-angrep mot israelere. 84 av dem har vært i selve Israel. 176 israelere ble drept i disse angrepene, 1,742 er såret (av dem 1.251 sivile). 71 av angre-pene ble foretatt av palestinske sikkerhetsstyrker.

604 palestinere er drept og 8-10.000 er såret.

Den militære øverstkomman-derende i Israel, Shaul Mofaz, sa at det ikke er noen tvil om at araberne er blitt overrasket over besluttsomme israelerne har vært overfor intifadaen, og over måten Israels forsvar har svart på. Palestinerne hadde regnet med at i løpet av noen måneder ville de påføre israe-lerne så store tap at store deler av israelerne ville presse sin regjering til å godta de palestin-ske kravene.

Ifølge avisen Sunday Telegraph i London oppfordrer ledende ara-biske intellektuelle de palestinske kvinnene til å kjempe mot Israel med ”biologiske våpen”. Palesti-nernes fødselsrate er langt høyere enn jødenes. Disse arabiske lederne ser den demografiske utviklingen som det beste våpenet mot Israel.

Allerede nå er det minst like mange arabere i ”Eretz Israel” (Israel, Vestbred-den og Gaza) som jøder. Og den arabiske befolkningen blir fordoblet på noen få år. Befolkningsveksten blant araberne i Israel er mindre enn i de palestinske områdene. Men den er også stor, mye større enn for jødene (med unntak av haredim, som også har en meget rask befolkningsvekst).

En egyptisk intellektuell, dr. Wahid Magid, sier at måten å avslutte den ara-bisk-israelske konflikten på er ved å endre

den demografiske balansen i selve Israel. ”Det vil ikke ta lang tid før araberne blir de øverste beslutningstakerne som kon-trollerer konflikten,” sier han.

En beregning som ble lagt fram for Knesset nylig anslår at det vil bli ara-bisk flertall i selve Israel i 2035.

Ca. 100.000 arabere utenfra har slått seg ned i Israel bare siden 1990, særlig siden Oslo-avtalen i 1993, ifølge profes-sor Arnon Soffer i Haifa. I dag er det 1,3 millioner israelske arabere (inkludert 200.000 arabere i Jerusalem).

Soffer mener at den eneste mulige løs-ningen dersom Israel fortsatt skal være en stat med klart jødisk flertall, er å skille jøder og arabere. Han frykter også at den nåværende utviklingen vil kunne føre til at Israel blir et underutviklet land. Israel må satse på å skaffe skikkelig vannforsy-ning og behandle kloakk og søppel på en skikkelig måte.

Fattigdom og nød Mer enn 600 palestinere er drept det første året med vold. 148 av dem var under 18 år. 14.405 palestinere er blitt alvor-lig såret, mange invalidisert.

I 1996 var arbeidsledigheten på 23,8 %. I september 2000 var den kommet ned på omtrent 10 %. Nå er den nesten 40 %, og det er ventet at den vil stige til 50 % i løpet av noen måne-der.

De arabiske landene har lovt nesten 10 milliarder kroner i støtte til Arafats områder. Bare 150 millioner er kommet. Den vesle hjelpen har araberne gitt utenom Arafats styre og gjen-nom f. eks. FN-organisasjoner.

KilderDen viktigste kilden for stoffet i denne avisa er Jerusalem Post på Internett. Men også Jerusalem Report er viktig. Andre kilder er mer sporadiske. Dessu-ten kan man trekke på stoff som er til-egnet i årenes løp.

3Nr. 4/2001 Besøk ”Porten til Midt-Østen”! Gå til www.israel-miff.no!

Yuval Steinitz er medlem av Knesset for Likud. Han er regnet som en av Binyamin Netanya-hus nære venner og støttespil-lere. Han er spesielt opptatt av den militære faren det palestin-ske området utgjør ved en even-tuell storkrig mellom Israel og nabolandene. Det følgende er, fritt gjengitt, noen punkter fra en artikkel han hadde i Jerusalem Post den 20.7.

Før 1967 var Israels forsvar basert på at det var små arabiske styrker plassert ved grensen. Hvis det kom store ara-biske styrker i Sinai (Egypt) eller Vest-bredden (Jordan), måtte Israel foreta et forebyggende angrep. Israels grenser var militært meget vanskelig å forsvare, landet var ørlite, og krigen måtte brin-ges inn på fiendens område før fienden fikk anledning til å slå til. Seksdagers-krigen i 1967 kom fordi Egypt sendte store troppestyrker inn i Sinai. Det førte til at Israel måtte mobilisere, hele den voksne befolkningen ble soldater. Det kunne Israel ikke leve med i lengden.

Etter seksdagerskrigen kontrollerte Israel Sinai, Vestbredden og Golan. Regjeringene som kom etter dette, ope-rerte med formelen ”land for fred”. Hvis Israel gir araberne tilbake land-områder, vil araberne gi Israel fred, inkludert å oppgi alle krav på land, erstatninger m.m. utover det man blir enig om i fredsavtalen. De tilbakele-verte områdene skulle være fullstendig demilitarisert.

Egypt har siden stort sett oppfylt kra-vene til militære begrensninger i Sinai etter fredavtalen fra 1979. Men palesti-nerne har brutt hver eneste avtale.

StyrkeoppbyggingI 1993 skrev Arafat under på at han

skulle ha en væpnet styrke på 9.000 politimenn. I løpet av et år var det nådd opp til mer enn 24.000 ”politifolk”. Og nå, bare 8 etter at avtalen ble underteg-net, er det omtrent 70.000 soldater i Ara-fats ulike styrker. Nå blir det gjort store

anstrengelser for å skaffe lett artilleri og Katyusha-raketter. Og palestinerne har luftvernraketter – i gangavstand fra store israelske byer og militære flyplas-ser.

Det er helt åpenbart at palestinerne forbereder seg på å spille en avgjørende rolle i en eventuell storkrig mellom ara-biske land og den jødiske staten. Dette er hensikten med den store styrkeopp-bygningen. Det er tale om 3-4 infanteri-divisjoner like ved Jerusalem, Tel Aviv og Israels kystslette. Dette har gjort Israels svake punkt (bare 16 km mellom Middelhavet og den gamle grensen på det smaleste) langt mer utsatt.

Farligere enn terrorMange israelere mener at det viktigste

nå er å gjøre slutt på volden. Det vil si at man forsøker å oppnå en våpenhvile og forhindre skyting med geværer og bom-bekastere, selvmordsaksjoner og andre trusler mot den israelske befolkningen. Men de som tenker slik, overser det store bildet: Den alvorligste trusselen nå er ikke mot israelske sivile, selv om den er smertelig. Det farligste er at det ikke er noen effektiv kontroll av våp-nene og ingen demilitariserte soner.

Etter Steinitz’ oppfatning burde Israel ha følt seg tvunget til å gå til et forebyg-gende angrep på det palestinske områ-det, selv om det ikke hadde vært en eneste voldelig episode fra palestinernes side. De ulovlige våpnene måtte fjernes, og palestinernes kampevne måtte redu-seres til avtalt nivå.

DemilitariseringDet må være et ufravikelig krav til

en våpenhvile at alle ulovlige våpen blir fjernet fullstendig. Israel har rett til å forlange at nabo-områdene er demilita-risert.

Men dessverre ser det ut for at Mit-chell- og Tenet-planene innebærer at Israel og USA har godtatt en fiendtlig hær i de palestinske områdene. Det for-langes at Israel skal godta bombekas-tere like utenfor Jerusalem.

Det vil si at alle avtaler om våpenbe-grensninger blir uten verdi, også i for-hold til arabiske nabostater.

Militær trussel

”Gjenopprette alles rettigheter”– I Syria, som i hele regionen og som alle arabiske folk, ønsker vi fred og vi snakker om det hver dag... Jeg sier det klart, når det er en altomfattende og rettferdig fred som gjenoppretter alles rettigheter i regionen, vil det være naturlig å anerkjenne Israel, sa den syriske diktatoren Bashar Assad 23. juni.

Dette kan virke veldig fredelig for den som ikke forstår hva ordene betyr. ”Gjenopprette alles rettig-heter” betyr at palestina-araberne som flyktet i 1948 skal ha rett til å vende tilbake. (I denne sammen-hengen nevner araberne aldri at det har flyktet flere jøder fra ara-biske land enn arabere fra Israel, og at disse jødene ikke har noe sted å gjøre av seg utenom Israel.) – Etter en slik ”gjenopprettelse” har det å ”anerkjenne Israel” ikke lenger noe fornuftig innhold.

OM

Hva han ikke sier– Det kan ikke bli fred uten at de som ble tvunget til å flykte fra sine hjem da Israel ble opprettet for 53 år siden, får rett til å vende tilbake... Den retten har flyktningene som bor i diasporaen, de har ikke en gang en stat å vende tilbake til.

Det sa Yasser Arafat i et budskap til det palestinske folket i anledning 15. mai, ”katastrofedagen” (arabisk Nakba), til minne om at Israel ble opprettet og araberne slått. Og som alltid kommer slike kommentarer uten å nevne jødene som flyktet motsatt vei, og som ikke har noe annet sted å gjøre av seg.

OM

Jødene som flyktet fra arabiske land til Israel ser ikke ut til å være oppe i Arafats bevissthet. Foto: Ohayon Avi (GPO)

Israelske soldater i forsvarsstillinger rundt bydelen Gilo i Jerusalem. Foto: Ohayon Avi (GPO)

Mindreverdig-hetsfølelse

Forskjellen Det er en stor forskjell mellom oss og palestinerne: De kan stoppe volden, vi kan bare svare på den. Når vi hører på arabernes retorikk, er det liten grunn til å tro at de ennå er modne for å stoppe terroren og volden. De sier at den eneste løs-ningen for Midtøsten er at jødene ”drar tilbake dit de kom fra” og at det aldri vil være noen mangel på selvmordsbombere.

Berel Wein i Jerusalem Post, 13.09.01

For bare noen få århun-drer siden var kristenheten en sivilisasjon som var underlegen i forhold til den muslimske, med astrono-mer, matematikere, leger, arkitekter, banker og sol-dater som gav engelsk ord som admiral, trafikk og sjekk, og som erobret Bysan-tium, Hellas, Ungarn og Spania.

Men så begynte kristne å seile kloden rundt, bosatte nye kontinenter og startet den industrielle revolusjo-nen. Den arabiske verden ble liggende etter. ”Vantro” oppfant boktrykkerkunsten, dampbåten, biler, loko-motiver og fly, siden ferdigmat, og de brakte elek-trisitet, datamaskiner og tele-kommunikasjon til verden. Og til slutt landet de på selve månen, muslimenes symbol.

Det er dette at muslimene ikke lenger har noen leder-

stilling som gir næring til ”det muslimske raseriet”, som Bernard Lewis ved Princeton kaller det. De ara-biske folkene er i uforholds-messig stor grad analfabeter, arbeidsledige og nødlidende. Men det skyldes ikke noen fra Vesten. Det er skyldes dere egne ledere. De er ikke valgte. De har kastet bort enorme mineralrikdommer som deres land er velsignet med. Hver tredje oljedollar er brukt på våpen. og mye av resten har de investert i utlandet som privatfolk i stedet for hjemme som regjeringer som satser på å fremme framskritt og vel-stand.

Dette er noe av det som frambrakte terroren mot USA.

Amotz Asa-El, redaktør av ukeutgaven av Jerusalem Post, 13.9.01.

10.10 hadde Ketil Volden fra Norsk Folkehjelp en artikkel i Dagbladet under tit-telen Midtøsten og hatet mot USA. Det er mange sider ved artikkelen (og Norsk Folkehjelps synspunkter generelt) vi kunne kommen-tere, vi kommer nok tilbake til noen av dem. Men her skal vi nøye oss med å gjengi og kommentere noen få fakta-opplysninger.

Han skriver at irakerne under Saddam Hussein har jevnet 4000 kurdiske lands-byer med jorden. I perioden 1987-88 brukte de kjemiske stridsmidler mot kurdiske landsbyer, blant annet mot Halabja der 5000 mennes-ker, de fleste kvinner, barn og eldre, ble drept. I samme tidsrom ble 180.000 kurdere tatt av dage!

På denne bakgrunnen er det jo helt utrolig at Saddam Hussein var en meget popu-lær herre blant palestinere og andre arabere under Golf-krigen i 1990-91, altså bare ganske få år etter at han fikk drept 180.000 mennesker – som til og med var musli-mer.

At et arabisk land bruker en slik hensynsløshet mot en minoritet, selv en som har ”riktig” religion, under-streker det faktum at jødene trenger en stat hvor de er i flertall, og at de aldri mer må bli henvist til å være et hjelpeløst mindretall i ara-biske og europeiske land.

Opplysningene får en til å undre seg over hva som ligger bak det voldsomme engasjementet i Europa for at palestinerne skal få en stat nr. 2 (fra før er de i flertall i Jordan), mens kur-derne tydeligvis ikke anses for å trenge noen egen stat i det hele tatt.

Etter min oppfatning er feilen i Midtøsten ikke at jødene har fått et ørlite område hvor de kan være i flertall og styre sin egen skjebne, men at ikke også andre etniske og religiøse minoriteter har fått det (kurdere, drusere, koptere i Egypt, kristne og animis-ter i Sudan m.m.). Måten det muslimske flertallet har behandlet og behandler sine minoriteter på, tilsier at de trenger egne stater.

OM

Vold mellom muslimer


Dette er utdrag av en radiopreken, holdt på pales-tinsk TV, fredag 3.8.2001. Predikanten var sjeik Ibra-him Madhi, stedet var Sjeik Ijlin-moskeen i Gaza. Det er oversatt av Odd Myrland etter den engelske overset-telsen som var gjengitt i Jeru-salem Post 22.8, med MEMRI som kilde. Men først må vi forklare ett uttrykk: Helve-tesplanen. Ifølge palestinske medier har Israel en plan for å gjenerobre de palestin-ske områdene. Kodenavnet for denne planen skal være Oranim. Det betyr Furutrær, men ble feiloversatt til å bety ”Helvete”. Så over til preke-nen:

Etter at jødenes ledere erklærte ”Helvetesplanen”, sier vi: Ja, vi tar utfordrin-gen, hvis dette er ”helvetes-planen”. For da vil våre døde nå himmelen og deres døde vil komme i helvete, hvis Allah vil. Denne Jihad-akti-viteten vil fortsette, enten de liker de eller ei. Hvorfor skal vi gjøre det innviklet? Dette er Jihad [hellig krig]: Enten seier eller martyrium. …

De såkalte ”grensesta-tene” [som grenser mot Israel], hva er de gode for? Hva er de verd? Beskytter de oss fra jødene, eller beskyt-ter de i virkeligheten jødene fra muhahidin [de hellige kri-gerne] i Allahs navn?

Vi har sagt til dem, og sier fortsatt: ”Fortsett å vokte tronene deres og magene deres, fortsett å beskytte deres hovedsteder, og la mujahidin gjennomvæte dette velsignede landet med sitt rene og ufordervede blod.

Så skal jødene se mirakler fra oss.”

En ung mann sa til meg: ”Jeg er 14 år gammel, og jeg har fire år igjen til jeg blåser meg selv i luften blant jødene.” Jeg sa til ham: ”Å, sønn, jeg ber Allah om å gi deg og meg martyriet.” …

Dere som elsker Allah, vi må uttale det klart: Det er ingen forskjell mellom de nasjonale [Arafats Fatah] og de islamske styrkene [Hamas, Islamsk Jihad]. Vi, muslimer som bor i dette gode og velsignede landet, søker alle – hver eneste av oss – martyriet.

Vi vet ikke når bombarde-mentet kommer. Hvis bare jødene visste … at hvis de bombarderer oss, vil den arabiske verden bombardere deres landsbyer og byer, da ville de nøle tusen ganger.

Vi må alle finne vår plass i denne jihad og i kampen. Selv om hele det palestin-ske folket stod på rekke og signaliserte til jødene at vi ønsker fred, ville de ikke godta det. Koranen er veldig klar i denne saken: De stør-ste fiendene av den islam-ske nasjonen er jødene, må Allah kjempe mot dem.

Det palestinske folket må lege sine sår, vi må glemme våre uoverensstemmelser. Det er ikke rom for blod-hevn [palestinere imellom]. Vi vet hvem som er vår fiende. Alle våpen bør rettes mot ham.

Hvorfor retter vi våre våpen mot hverandre? Alle spyd bør rettes mot jødene, mot Allahs fiender, nasjonen som blir forbannet i Allahs bok. Allah har beskrevet

dem som aper og svin, de dyrker kalver og avguder.

De har sagt at vi er kaker-lakker og maurer og at de vil drepe oss [dette er for-vanskninger av uttalelser av israelske ledere], men vi hen-vender oss til dem med Allahs ord: ”Den som vil redde seg selv, bør slutte seg til den sanne religionen – Islam – og omvende seg. Så skal det ikke være noen strid mellom ham og oss. Men den som kom til dette landet som en inntrenger og ikke sluttet seg til Allahs religion, må dra tilbake til stedet ham kom fra, ellers skal våre spyd nå ham, hvis Allah vil.”

Mine kjære! Jødene ønsker å innhylle oss i fortvilelse. De hevder at det er vår skjebne å dø. Vi sier til dem: Vi godtar denne utfordrin-gen. Enhver av oss som dør, vil komme til himme-len, hvis Allah vil.

Jeg ber Allah om at vi skal møte ham som martyrer for hans skyld. I ber Allah om at våre døde vil nå himme-len.

Hver den som kan kjempe med et våpen bør gå ut i krigen. Den som kan kjempe mot dem med et maskin-gevær, bør gå ut i krigen. Den som kan kjempe mot dem med et sverd eller en kniv, bør gå ut i krigen. Den som kan kjempe mot dem med sine hender, bør gå ut i krigen. Det er vår skjebne.

Jøder og polyteister [som tror på flere guder] er de mest fiendtlige mot de tro-ende.

Jødene har vist fram sine hoggtenner. Ingenting vil avskrekke dem, unntatt fargen på blodet til deres

skitne folk. Ingenting vil avskrekke dem unntatt hvis vi frivillig sprenger oss selv i luften midt iblant dem. De har atomkraft. Men vi har kraften i troen på Allah.

Profeten Muhammed sa: ”Jødene vil kjempe mot dere, og [Allah] vil innsette dere som herskere over dem.”

Vi blåser dem i luften i Hadera, vi blåser dem i luften i Tel Aviv og i Netanya, og på denne måten innsetter Allah oss som her-skere over disse bander av landstrykere.

Jødene kjemper mot dere, men Allah vil innsette dere som herskere over dem til dagen kommer da en jøde skal gjemme seg bak en stein eller et tre, og steinen eller treet skal si: ”Å muslim, å Allahs tjener, en jøde gjem-mer seg bak meg, kom og drep ham.” [Den skjebnen predikanten stiller jødene i utsikt, er altså at de skal få leve under muslimenes nådige styre inntil de finner tiden inne til å drepe alle jødene, slik muslimsk tradi-sjon forutsier.]

Om noen år skal vi, hvis Allah vil, gå inn i Jerusalem som erobrere. Vi skal erobre Jaffa, Haifa og Ashkelon. Vi er sikre på at seieren er nær.

Velsignet være enhver som har angrepet en soldat. Velsignet være alle som oppdro sine sønner til jihad og martyrium. Velsignet være enhver som har tatt vare på en kule for å stikke den i hodet på en jøde.

Dette var altså noe av den oppbyggelige talen Arafats styre fant verdig til å sende på TV fredag 3. august i år.

En TV-preken i Gaza

w Jeg var en kolossal asko, sa Clinton til Arafat, og fortsatte: Det var du som gjorde meg til det.

w Jeg er 14 år gammel, og jeg har re år igjen til jeg blåser meg selv i luften blant jødene, sa en gutt til meg. Allah, gi oss martyriet, svarte jeg.

Selvmordsbombe i Jerusalem. Foto: Sa’ar Ya’acov (GPO)

26.06 i år var tidligere pre-sident Bill Clinton i selskap hos tidligere FN-ambassa-dør Richard Holbrooke i hans leilighet i Manhattan. Clinton fortalte de tilstede-værende om en telefonsam-tale han hadde hatt med Arafat tre dager før han flyt-tet fra Det hvite hus i januar. Arafat hadde sagt til ham: ”Du er en stor mann.” Clin-ton svarte at han var en kolossal fiasko. ”Og det var du som gjorde meg til det,” sa han til Arafat.

Clinton hadde advart Arafat om at ved å avvise det generøse fredsforslaget tidligere statsminister Ehud Barak la fram i Camp David [det ble ytterligere forbe-dret for palestinerne i måne-dene etterpå], sikret Arafat at Ariel Sharon skulle bli valgt.

Clinton sa at Arafat ikke klarte å gå lenger enn til ”femte trinn”, mens han måtte ha gått til ”tiende trinn”. Clinton sa at han var lei for å ha ødelagt Midt-østen-saken, men han visste fremdeles ikke hva annet han skulle ha gjort.

Clinton sa at det ikke var deling av Jerusalem som torpederte Camp David-toppmøtet, men at Arafat insisterte på at et stort antall palestinske flyktninger fra 1948 and 1967 skulle komme tilbake til Israel, selv om alle visste at dette kan Israel ikke godta.

Clinton sa at han også hadde motsagt Arafat meget tydelig da Arafat sa at det ikke var noen rester av noe jødisk tempel under Tem-pelplassen. ”Jeg vet at det er der,” hadde Clinton sagt til Arafat.

Clinton: Arafats feil

8. mai hadde Martin Fletcher i NBC et sjeldent glimt inn i hvordan pales-tinerne rekrutterer sine barn til martyrer. Han brukte film som grup-pen Palestinian Media Watch hadde tatt opp fra pales-tinsk TV. Andrea Levin gjengir følgende fra Flet-chers reportasje:

De bruker en sjokktak-tikk. De bruker reklame-filmer på palestinsk TV hvor barn blir bedt om å legge fra seg sine leker, ta opp steiner og gå til kamp mot Israel. De bruker skuespillere til å gjenskape det mest berømte bildet fra oppstanden, det som sjokkerte verden, av 12-årige Muhammed al-Dura som døde i sin fars armer, fanget i kryssil-

den i en konfrontasjon mellom israelere og palestinere. Reklamefil-men viser Muhammed i paradiset, der han gir en sterk oppfordring til andre barn om å ”følge ham”’.

På palestinsk TV inne-holder filmen også noe som ikke ble sendt på NBC: Muhammed al-Dura boltrer seg på stran-den, i en fornøyelsespark og flyr en drage i en eng omgitt av trær.

NBC viste også bilder fra Gaza, hvor barn stod i rekker på militært vis i en skolegård og blir utfordret til å tilsidesette sin frykt. De ropte: ”Vi ber Allah om å ødelegge jødene.”

Barnekrigen

Store sikkerhetstiltak På et hvilket som helst

tidspunkt er den mengden av arbeidskraft og energi som Israel bruker på å opp-rettholde sin sikkerhet langt større enn for noe annet land i verden. Ikke noe annet land legger så mye i rutine-

messige sikkerhetstiltak for å opprettholde selve sin eksis-tens.

En ledende offiser i den israel-ske hæren ifølge Arieh Sullivan i Jerusalem Post 16.10.2001.


Foreningen for uten-landsk presse har gitt uttrykk for dyp bekymring over at det palestinske styret truet journalister på livet. Bak-grunnen var at Arafats folk forsøkte å forhindre at bilder og film fra et massemøte i Nablus hvor hundrevis av palestinere feiret terror-angrepene i USA, skulle bli vist.

Den som filmet begiven-hetene var på oppdrag fra Associated Press Television News. Han ble innkalt til den palestinske sikkerhetsoffise-ren og fikk vite at materialet ikke måtte sendes. Han fikk trusler på vegne av Tanzim-militsen, en væpnet gruppe under Yasser Arafat. Han ble advart om at han ville bli holdt ansvarlig dersom materialet ble vist.

Han oppfattet dette som trusler mot hans liv. Flere

talsmenn for det palestin-ske styret sa til AP i Jeru-salem at materialet ikke måtte sendes. Ahmed Abdel Rahman, Arafats kabinetts-sekretær, sa at det pales-tinske styret ”kan ikke garantere livet” til kamera-mannen hvis opptaket ble sendt.

Kameramannen bad da om at materialet ikke kom på lufta. I lys av faren, har APTN ikke frigitt opptakene av massemøtet i Nablus.

I protesten fra APs byrå-sjef Dan Perry heter det: ”Jeg ber om at det palestin-ske styret vil beskyttet våre journalister fra trusler og forsøk på å skremme, og at vår kameramann ikke blir utsatt for noen skade ved at filmen er spredt.

Vi fordømmer sterkt de direkte truslene mot vår lokale billedfolk av lokale

militia-ledere, og mot hold-ningen til palestinske tjenes-temenn som ikke har gjort noe for å motvirke trus-lene, kontrollere situasjonen eller garantere sikkerheten for journalistene og presse-frihet.

Vi holder det palestinske styret helt ut ansvarlige for sikkerheten til hver eneste journalist som arbeider på deres områder, særlig de som filmet og dekket tirsdagens begivenheter i Nablus.”

Den palestinske informasjonsministeren, Yasser Abed Rabbo, ble spurt på telefon om bekyld-ningene om trakassering. Han svarte: ”Vi benekter det.”

Kilde: Staben i Jerusalem Post, med bidrag fra AP, 14.9.01.

w Yassir Arafats Tanzim-milits har truet journalist,så han ikke har offentliggjort bilder hvor hundrevis av palestinere i Nablus feirer terrorangrepene mot USA.

w APs byråsjef Dan Perry har protestert mot behandlingen av sin kameramann. Palestinsk informasjonsminister benekter hendelsen.

Presser journalister

Lenge til åpen TempelplassEtt år etter at intifadaen startet, er jøder fremdeles utestengt fra å besøke Tempelplassen. Og det vil nok vare lenge. I hvert fall nektet statsminister Ariel Sharon å gi et klart svar da han ble spurt om det i september. Han sa: ”Hver jøde har rett til å besøke Tempelfjellet. Det vil komme en dag da vårt forhold [til araberne] er slik at alle vil kunne besøke den igjen.”

AMBASSADER De eneste to landene som har sine ambassader i Jerusalem, er Costa Rica og El Salvador. Alle andre land som har diplomatiske forbindelser med Israel, har ambassaden i Tel Aviv. Men diplomatene reiser ofte flittig til Jerusalem, for det er i hovedstaden de treffer de viktige israelerne.

Ansatte i Electric Company går i

Jerusalemmarsjen. Foto: Mark

Neyman (GPO)


w Etter ni dagers hard debatt ble palestinernes “vanskelige situasjon...under utenlandsk okkupasjon” nevnt i sluttvedtaket fra Durban.Israel og sionisme ble imidlertid ikke kritisert med navn.

I september var det en FN-konferanse i Durban i Sør-Afrika. Den skulle være mot rasisme. Men slik israe-lere flest opplevde den, var den selv et mektig instrument til fremme av rasismen, særlig i form av jødehat. Et lyspunkt var likevel at vestlige land blokkerte vedtak som ville vært altfor ille.

Det var Michael Melchior, statssekretær i Israels UD og tidligere norsk rabbiner, som ledet arbeidet med å forsøke å blokkere at jøde-hatet skulle få altfor sterke uttrykk. Han uttalte i juli at den foreslåtte resolusjons-teksten inneholdt ”noen av de verste uttrykk for delegiti-mering av jøder som vi noen gang har opplevd”. Det var bl. a. forsøk på å sidestille Holocaust med bosetninger på okkupert område.

Konferansen var, som mange andre FN-konferan-ser, todelt. Det var en formell konferanse, sam-mensatt av representanter for de ulike lands regjeringer. Og så var det en konferanse av såkalte NGO-er parallelt, ”non-governmental organi-zations”. NGO-ene vedtok sterke fordømmelser av Israel. Israel fikk følge av USA i å forlate den formelle konferansen på grunn av alt jødehatet som ble servert der.

Konflikten mellom Israel og araberne overskygget alt,

og lenge var det tvil om konferansen ville være i stand til å vedta en uttalelse overhodet, først og fremst pga. arabernes krav om for-dømmelse av Israel. Herb Keinon, reporter i Jerusalem Post, skrev 9.9 at dokumen-tene i den formelle konfe-ransen og blant NGO-ene stempler Israel som det uekte barnet i den interna-sjonale familien, skyldig (før og nå) i etnisk rensing, apar-theid, folkemord, forbrytel-ser mot menneskeheten.

Ifølge forslagene var det ingen unnskyldning for Isra-els synder, hvis ikke pales-tinerne får ”rett til å vende tilbake” og hvis ikke ”tilba-kevendingsloven” (som gir alle jøder rett til å flytte til Israel) blir opphevet. En internasjonal domstol må opprettes for å stille israe-lere for retten for rasistisk kriminalitet.

Syrias utenriksminister Farouk al Shara sa: ”De fleste folkene i verden er frigjort fra kolonialismen. Zimbabwe, Namibia og Sør-Afrika er kvitt rasismen, som hadde det zionistiske Israel som sin nærmeste allierte. Nå godtar verden ikke lenger okkupasjon, kolonia-lisme og rasisme. Bare Israel, rasismens siste bastion, har ennå ikke erkjent dette fak-tumet.” Det var altså en av toppene i et terror-regime den rette til å si!

NGO-dokumentet ber FN å lage ”utdanningspak-ker” som forklarer hvor ”rasistisk” Israel er, og at det er en ”apartheid-stat”.

Et flygebladUnder en av de store

demonstrasjonene mot Israel, med tusener av delta-kere, ble det delt ut et flyge-blad. Der var det et bilde av Adolf Hitler, og under stod teksten: ”Hva om jeg hadde vunnet?”

Nedenfor stod det to muligheter: ”Den gode: Det ville ikke ha vært noe Israel og ikke noe palestinsk blodutgytelse. Den dårlige: Jeg hadde ikke tillatt at det ble laget noen ny ”bille”. (”Beetle”, bille, er kallenav-net på folkevognboblene.)

KommentarerDet følgende er, fritt gjen-

gitt, noen korte kommenta-rer fra israelske aviser:

Jøder som var til stede på konferansen, føler at mens hatet tidligere mest var rettet mot Israel, er det nå i langt større grad rettet mot jøder i hele verden.

De amerikanske soldatene som ble sendt til Saudi-Ara-bia under Golfkrigen for å redde landet fra å bli okku-pert av Saddam Husseins folk, ble bedt (av sine ame-rikanske overordnede) om å ikke å henge julepynt uten-for teltene, ellers ville de for-nærme sine verter. Det gir i et nøtteskall både Vestens følsomhet overfor musli-mene og muslimenes into-leranse overfor dem som reddet dem.

En journalist fra det offisi-elle jordanske nyhetsbyrået, Petra, sa til en israelsk kol-lega at ”til slutt vil dere alle bli tvunget til å dra tilbake til landene dere kom fra”. (For

ca. halvparten av israelerne ville det være arabiske og andre muslimske land, noe de overhodet ikke kan tenke seg.)

Daværende statsminister Ehud Barak lovte somme-ren 2000 at dersom pales-tinerne avviste hans tilbud og startet vold, ville verden forstå hvem som hadde skyl-den. Det som skjedde i Durban, viste at når det gjel-der Israel, er verden – med et edelt unntak for USA – hyklersk, feig og blind. Men bare 60 år etter Holocaust er det kanskje ikke så rart?

SluttvedtaketI sluttvedtaket, som kom

etter ni dagers hard debatt og en dag etter at konferan-sen egentlig skulle være over, ble palestinernes ”vanske-lige situasjon… under uten-landsk okkupasjon” nevnt og likeså urettferdighetene ved slaveri og kolonialisme. Men Israel og zionismen ble ikke kritisert med navn.

Det var Sør-Afrika som foreslo denne teksten, som i første omgang ble avvist av de arabiske statene.

Den ”seieren” dette inne-bar for Israel og dets venner, skyldtes først og fremst et sterkt press fra USA (USA forlot konferansen), euro-peiske land og også en del land i Latin-Amerika og Asia. Michael Melchior uttalte at han trodde at det som avgjorde saken, var at USA og Israel forlot kon-feransen. De arabiske lan-dene forstod at det var alvor, og fryktet at flere land ville gjøre det samme.

FN-konferanse i Durban

Saudi-Arabia og de fleste andre arabiske land sier tvert nei til å gjøre noe konkret for å støtte USAs krig mot terro-risme. Vi hører stadig om ”den store koalisjonen mot terror”. Faktum er at den i bare liten grad inkluderer den arabiske verden.

Herskerne i Saudi-Arabia står for den samme retnin-gen innenfor Islam som Tali-ban. Det var tydeligvis en sterk strid innenfor kongehu-set i Saudi-Arabia, og taperne ble sendt til Europa for noen dager. Taperne var de som ville støtte USAs krig.

Nå har New York Times anklaget Saudi-Arabia for lan-

dets holdning til terroristene. Avisen kritiserte også Bush-administrasjonen for konse-kvent å se bort fra den skamløse oppførselen fra regi-met i Riyad. Den kritiserte også Saudi-Arabia for å nekte USA å bruke Prins Sultan-basen ved Riyad under krigen.

For bare noen få måneder siden ville en så stor avis neppe ha kritisert Saudi-Arabia så åpent. Men den negative hold-ningen til USAs krig begynner etter hvert å gjøre inntrykk i USA, også i Senatet.

Fritt etter en lederartikkel i Dagen 30. oktober 2001.

Michael Melchior ledet arbeidet med å bekjempe jødehatet som kom i forbindelse med FN-konferansen i Durban. Foto: Ohayon Avi (GPO)

Saudi-Arabia mindre innytelsesrik?

Assad-dynastietSommeren 2000 overtok Bashar al-Assad makten i Syria etter faren, Hafez al-Assad.

Den 35-årige syriske pre-sidenten forsøkte tidligere å komme seg ut av familiebe-driften. Han dro til London for å bli øyenlege.

Bashar ble ikke kalt tilbake før hans eldre bror døde i 1994. Da kom han i dikta-tur-lære hos sin far. Og da faren døde, overtok han, til-synelatende smertefritt.

Ut fra dette kan det se ut som Bashar er av en ganske annen type enn sin far. På den andre siden: Han er ny i bransjen, og avhengig av sin fars menn.

Det første året har vi sett noe av denne tosidigheten:

Han begynte med å åpne opp landet for impulser uten-fra. Men så gikk han tilbake på det igjen. For eksempel gav han først lov til at foredrags- og diskusjons-grupper fritt kunne samles. Men så måtte arrangørene levere alle opplysninger (del-takere, emner osv.) 15 dager på forhånd for å løyve.

I forholdet til Israel har det også vært fram og til-bake. I det ene øyeblikket kan han snakke om å løse konflikten med Israel. I det neste kommer han med ekstrem anti-zionisme (det israelske samfunnet er ”enda mer rasistisk enn nazis-men”) og antisemittisme (israelerne forsøker ”å drepe prinsippene i alle religioner med den samme mentalite-ten som de hadde da de svek Jesus Kristus”).

Stort sett har han snakket tøft, men handlet forsiktig. Da israelske fly ødela en syrisk radarstasjon i mars, skrøt hans talsmann over at ”Syrias ledere og folk vil ikke stå rolig og se på fortsatte

israelske angrep mot den ara-biske nasjonen”. Men det var nettopp det Bashar gjorde – ingenting. Og han gav sine libanesiske allierte beskjed om å dempe seg noe.

Selv om Bashar fortsatt har 35.000 uniformerte sol-dater og 25.000 etterret-ningsfolk i Libanon, er ikke folk der så redde lenger. Selv den libanesiske presidenten, som har vært helt i lommen på syrerne, våget her en dag å kalle den syriske okkupa-sjonen for ”midlertidig”.

Han har forsøkt å få sym-pati i USA. Men så under-graver han det hele ved å utvide kraftig sine diploma-tiske og økonomiske forbin-delser med Iraks president Saddam Hussein.

Men et slikt rulleblad er det umulig å finne ut om Bashar ønsker å fortsette i sin fars fotspor eller å gjen-nomføre grunnleggende endringer i systemet. Pro-blemet er at begge deler ser umulig ut. Han ser ut for å mangle den list og hen-synsløshet som skal til for å videreføre farens stil. Men å åpne Syria opp for omver-denen, trekke seg ut av Liba-non og avslutte konflikten med Israel, krever også mer dyktighet og initiativ enn han har vist til nå. Han har ikke gitt ikke noe sterkt inn-trykk på utenlandske ledere som har snakket med ham.

Inntrykket er at han ikke mestrer oppgaven. Naturlig-vis kan det hende at han vokser med den. Men hvis han ikke viser mer dyktighet og sluhet enn hittil, tyder mye på at Assad-dynastiets dager ikke vil vare så lenge.

Fritt etter en artikkel i Jerusalem Post 06.06.01 av Daniel Pipes


FN-konferanse i Durban

I nr. 3/01 hadde vi en artikkel på side 21 under overskriften Mili-tærbalansen: Israel sterkest. Den bygde på en studie fra Jaffee Center for Strategic Studies i juni.Det er imidlertid ulike syn på en rekke av de spørsmålene som brin-ges opp der. Hovedkil-den til denne artikkelen er en artikkel Amnon Barzilai hadde i den israelske avisen Ha’aretz 26.08.01. Den gir andre vinklinger.

Forbereder Egypt krig?

På høyresiden i Israel er det mange som frykter for at Egypt forbereder en stor-krig mot Israel, og at landet har atskillig mer å fare med militært enn mange eksper-ter har ment.

Lille Israel har ingen mulighet for å konkurrere med araberne i antall våpen. Men USA har lovt en rekke ganger å sørge for at Israel beholder et ”kvalitativt for-sprang”. Men når Israel får våpen som skal sørge for det fra USA, får Egypt også de samme våpnene en tid etter.

Siden det er en fredsav-tale mellom Israel og Egypt, skulle Israel i teorien ikke være truet fra den kanten. Men Israel er jo i formell krigstilstand med Syria, Libanon, Irak, Iran, Libya og en rekke andre arabiske land. Noen av dem gjentar trus-lene rett som det er. Det er derfor rimelig at Israel tren-ger store mengder våpen.

Men ingen av disse lan-dene truer Egypt. Israelerne har jo trukket seg tilbake fra de delene av Egypt som de okkuperte etter 1967, og ingen kan for alvor tro at Israel er interessert i en krig for å få områdene tilbake. Spørsmålet er da: Hva er grunnen til den store opp-rustningen Egypt driver? Alle arabiske naboland er langt svakere militært, så Egypt er ikke utsatt for noen militær trussel. Mange isra-elere mener at det ikke kan være noen annen forklaring på Egypts bruk av sine meget knappe ressurser enn den ene: Landet forbereder en stor krig mot Israel.

Amerikanske våpen

Nylig er det blitt kjent at Egypt skal kjøpe bakke-til-bakke-raketter fra Nord-Korea. USA liker det dårlig, men israelerne er mer bekymret for amerikanske rakettsalg. Det dreier seg om ulike typer raketter som bl. a. styrker Egypts forsvar mot fly vesentlig.

Israel er også bekymret fordi amerikanerne ikke for-teller israelerne hva de gir Egypt. Noen synes at det ser ut som om USA for første gang betrakter Egypt som en viktigere alliert enn Israel. Men forsvarsminister Binya-min Ben-Eliezer mener at det ikke er tilfellet, og at Egypts styrker dessuten ennå ikke er ”modne” nok til å være en alvorlig trussel.

Mye større forsvarsbudsjett?

Ariel Center for Policy Research (ACPR) er et fors-kningssenter på høyresiden i Israel. Nylig utgav senteret en analyse skrevet av major Shawn Pine, en amerikansk spesialist i kontraspionasje. Pine hevder i sin rapport at Egypt forfalsker tallene på sitt offisielle forsvarsbud-sjett – det er i virkeligheten langt høyere enn offisielt oppgitt.

Det amerikanske CIA mener at Egypt bruker 26 milliarder kroner i året på forsvar. Det er 8,2 % av hele budsjettet. Pine hevder bestemt at det må være hele syv ganger større, nærmere 190 milliarder kroner. En forsker ved Bar-Ilan-univer-sitetet i Israel, dr. Hillel Frisch, mener at det riktige

tallet i hvert fall er vesentlig høyere enn den offisielle statistikken. Yuval Steinitz, medlem av Knesset for Likud, mener at det har økt 15-25 % i året i en årrekke. Samtidig er Israels budsjett blitt redusert.

Israels militære etterret-ning sier: ”Egypt er i dag en fare, men ikke en trus-sel.” Faren består da mest i at president Hosni Muba-rak, som er 73 år gammel, ikke har utpekt noen arv-taker. Skulle han bli satt ut av spill, kan en ukontroller-bar situasjon oppstå. – Men Yuval Steinitz mener at dette trusselbildet er en ren farse. Egypt forbereder tydelig en framtidig krig med Israel, og det skjer altså mens Hosni Mubarak ennå sitter.

Israels utenriksdeparte-ment mener at de andre overdriver. Siden Egypt er helt avhengig av amerikan-ske våpen, vil det ikke kunne sette i gang en storkrig på egenhånd. Men andre svarer at Iran falt til ayatollahene, selv om landet hadde ame-rikanske våpen.

Islamisme?Egypt er i dag et forholds-

vis sekulært samfunn, selv om islamistene har atskillig innflytelse noen steder og på noen områder. En isra-elsk professor, Israel Gers-honi i Tel Aviv, hevder at Egypts islamister er sunni-muslimer, og dermed ulike islamistene i Iran, som er shia-muslimer. Sunni-musli-mer ønsker ikke like sterkt å overta styret i landet, de er mer opptatt av å ha innfly-telse på det styret som er.

LederskapIfølge de samme teoriene

er Egypt særlig opptatt av å være lederstaten i Midt-østen. De egyptiske lederne ønsker å ”redusere Israel til naturlig størrelse”: Uten atomvåpen og med gren-sene fra før 1967. Og Israel har ingenting med å blande seg i indre forhold i ara-biske land. Krav om demo-krati, f. eks., oppfatter de som en trussel. Økonomisk samarbeid mellom ulike ara-biske land og Israel kan være godt for økonomien. Men det styrker Israels innfly-telse og kan lett stille Egypt i skyggen. Derfor blir det motarbeidet.

For ikke å snakke om Shimon Peres’ visjon om ”Et nytt Midtøsten”. Øko-nomisk frihet vil gi den vel-lykkede israelske økonomien store fordeler, og gi en inn-flytelse egypterne oppfatter som altfor stor.

Støtte fra IsraelSiden fredsavtalen

mellom Israel og Egypt ble undertegnet i 1979, har to israelske statsministre fra høyresiden (Menahem Begin og Yitzhak Shamir) støttet at Egypt skulle få våpen fra USA.

Men nå er det en økende følelse i stadig flere kretser av at denne politikken bør ha nådd veis ende. Egypt er allerede mer enn sterkt nok militært til å håndtere ethvert tenkelig militært pro-blem, fra indre og ytre fien-der, med ett unntak: Føre krig mot Israel. Når et land med så store fattigdomspro-blemer som Egypt bruker så mye penger på militæret i en slik situasjon, begynner

stadig flere å lure på om det ikke nettopp er en krig som blir forberedt.

USA-hjelpIsrael er det landet som

får mest hjelp fra USA, mili-tær og sivil. På annen plass kommer Egypt. Siden 1979 har Egypt fått våpen av USA for ikke mindre enn 340 milliarder kroner. For tiden får Egypt årlig 12 milliarder kroner i militær og 6 milliar-der i sivil støtte. Israel får 19 milliarder i militær og 7 mil-liarder i sivil støtte.

I tillegg har Egypt fått slettet nærmere 70 milliar-der kroner i gjeld, og har mottatt en rekke våpensys-temer. USA har hjulpet til med en fabrikk som lager tanks. Innen år 2007 skal den egyptiske hæren ha 750 Abrams tanks.

Egypt har fått 224 av USAs nyeste F-16-fly. Og det egyptiske forsvaret holder fellesøvelser med styrker fra USA og andre Nato-land. Disse øvelsene gir egypterne forståelse for vestlig taktikk.

Den egyptiske marinen har ca. 60 skip, og er i økende grad i stand til å operere ”på dypt vann”. Det er fare for at den egyptiske marinen, som er utstyrt med Harpun- og Standard-raketter, snart vil være i stand til å stenge sjøveien til Israel.

Den stående egyptiske hæren teller ca. 450.000 sol-dater, reservene ca. 600.000 til.

Hva vil Egypt?Egypt kalte sin ambassa-

dør hjem fra Israel like etter at intifadaen begynte høsten 2000. Men nestkommande-

rende, som fungerer i stil-lingen, sier at krig ikke er noe alternativ. Det samme sier utenriksminister Ahmed Maher: ”Vi er i en vanske-lig og meget farlig situasjon … men krig løser ingen-ting.” Men forsvarsminister Mohammed Tantawi sier at hvis det skulle bli krig mot Israel, er Egypt klar og ikke underlegen. – Det offisielle synet i Israel er at slike uttalelser er ”til innvortes bruk”.

President Mubarak drar rundt til militærleirer og kommandostasjoner. Han har med seg topp-offiserer. Han forteller soldatene hvor viktig fred er.

Men mediene opptrer annerledes. Avisen Al-Akh-bar skrev 2.8: ”Kan det tenkes at en sjette krig bryter ut mellom araberne og Israel? Svaret er ganske enkelt ja. Krigen kan bryte ut plutselig, til tross for at Egypt har erklært at krigen i 1973 var den siste, og hittil har tatt store skritt i retning av fred.”

Dette var jo forholdsvis saklig. Mye annet som står, inneholder hat mot Israel og stoff som opphisser følelser mot Israel. Hva det i en gitt situasjon kan føre til, er ikke godt å vite.

Andre landNå oktober vedtok USA

å selge våpen for 10 milli-arder kroner til Oman: 12 F-16-fly, 10 luftvernraketter, 100 Sidewinder-raketter, 20 Harpun-raketter mot fly. – Oman har latt amerikanske fly få bruke sine flyplasser.

Saudi-Arabia har fått våpen fra USA for over 300 milliarder kroner. Det inkluderer en lang rekke ulike moderne våpen (fly, angrepshelikoptre, raketter mot skip, tanks, panservern-raketter, luftvernraketter m.m.). I år 2000 fikk landet våpen for 70 milliarder kroner, ifølge tall fra Kon-gressen i USA.

Kuwait har fått våpen for over 50 milliarder kroner de siste 10 årene. De forente arabiske emiratene bestilte våpen i år 2000 for hele 70 milliarder kroner, blant annet 80 F-16 kampfly. Foreløpig er dette noe USA vurderer. Mange ønsker å bruke den spente situasjo-nen til å selge våpen til araberne for å dem inn i ”koalisjonen mot terror”.

Og så er det jo en lang rekke arabiske land til. I tillegg kommer Iran, som kjøper våpen fra Russland.

Trussel fra Egypt

1979: Egypts president Anwar Sadat, president Carter og statsminister Menachem Begin. (Foto: Tal Shabtai)


w De første århundrene av islam erkjente deres teologer åpent jødenes tilknytning til Vestmuren.Nå bekter araberne det historiske jødiske tempel.

w To av tre israelere tror ikke Ariel Sharon vil kunne gjenreise sikkerheten. For første gang i Israels historie er håpløshet en sterk stemning i folket.

Tempelplassen er jordens helligste sted for jødene. Der stod templet i all sin prakt. Selv om templet for lengst er borte, er stedet hvor det stod like hellig for ortodokse jøder. Derfor kan de ikke risikere å gå på stedet hvor Det Hellige og særlig Det Aller Helligste stod, det ville være en alvorlig helligbrøde. For sikkerhets skyld unngår derfor mange jøder å besøke Tempelplassen.

Dermed blir Vestmuren, også kalt Klagemuren, det helligste stedet som alle kan besøke. Vestmuren var ikke en del av templet, heller ikke av plassen rundt templet. Men den var en del av en støttemur, en enorm stei-neske, som Herodes bygde rundt Tempelfjellet for å utvide og støtte opp hele komplekset.

Den sørligste delen av denne støttemuren, som nå er en del av Ophel arkeo-logiske park (med inngang like innenfor ”Møkkapor-ten”), er stedet for dem som vil se noe opprinnelig. Der kan man gå de trappetrin-nene som utallige tusener av jøder gikk mot Tempelfjellet under pilegrimsturene. Du kan stå på stedet hvor de bar sine ofre og sine dyp-følte bønner. Vestmuren derimot var ca. 15 meter ovenfor en handlegate. Like-vel har denne muren i 1700 år vært fokus for jødenes bønn, håp og kombinasjo-nen av nærhet og fjernhet til selve helligdommen.

Under denne intifadaen (som araberne har kalt Al Aqsa-intifadaen etter mos-keen på Tempelplassen) har det vært advart mot å gjøre stedet til gjenstand for noe som kan ligne avgudsdyr-king. Det er Torah, ikke noe bestemt sted, som opprett-holder jødedommen, ble det hevdet.

Men templet kan oppfat-tes som en forlengelse og et resultat av Torah. Der får jødene denne beskjeden (5Mos 16:16): ”Tre ganger om året skal alle menn blant dere vise seg for Herrens, din Guds åsyn på det sted han utvelger: på de usyrede brøds høytid [påske] og på ukenes høytid [pinse] og på løvhyttefesten. .. ” Da monoteismen ennå var en svak flamme, truet av de omkringliggende religio-nene, hjalp templet i Jerusa-lem til å sikre, konkretisere og symbolisere gudsdyrkel-sen.

I nabofolkenes religioner spilte naturen og årstidene en stor rolle. Templet bidro til å knytte jødene til Gud Herren i stedet for til natu-ren omkring.

De første århundrene av Islam erkjente muslimske lærde og observatører åpent jødenes forbindelse til dette stedet. Men nå benekter ara-berne det. Men dette stedet, og hva det stod for, har vært og er sentralt i jødisk bevissthet.

Fritt etter en artikkel i Jeru-salem Post av Allan Rabino-witz i februar 2001.

Vestmuren Håpløshet

Nylig la det israelske for-svaret fram en studie som forsøkte å se 5 år fram i tida. Konklusjonen var at det var sannsynlig at inti-fadaen ville vare minst så lenge. Det er lite sannsynlig at den vil slutte snart.

Avisen Ma’ariv har hatt en meningsmåling som viste at 70 % av israelerne ikke tror at statsminister Ariel Sharon vil kunne holde sitt løfte om å gjenreise sikkerheten. Det var mindre enn 7 måne-der etter at 62 % stemte på ham.

For første gang i Israels historie er håpløshet den kanskje sterkeste stemnin-gen blant folk flest.

Israelerne har alltid vært nyhetsnarkomane. Men nå skrur stadig flere israelerne over på TV-kanaler som ikke har nyheter. Avisen Yediot Aharonot har laget en spalte for gode nyheter.

Et annet tegn som bekym-ret økonomene, er at israe-lerne holder på pengene, de utsetter store kjøp og andre store beslutninger. En slik atferd har lett for å føre til nedgangstider.

Turismen fra Israel til utlandet er økt med 13 % de 7 første månedene sammenliknet med år 2000. Folk ønsker å komme vekk fra usikkerheten og øko-nomiske problemer. Noen kom da opp i terroren i USA i stedet.

HistorieIsraelerne har vært i van-

skelige perioder tidligere. Mange husker ennå våren 1967, før seksdagerskrigen. I begynnelsen av oktober-krigen i 1973 stod det om Israels liv. Golfkrigen i 1991 var også en hard tid, men raketter mot Israel og frykt for gassangrep.

Men disse tidligere peri-odene var likevel annerle-des enn nå. Det var en krig som man visste ville vare i et begrenset tidsrom, og så ville det bli en eller annen slags normalsituasjon. Nå er det vanskelig å se noen ende på det.

Alle skuffetDa Ehud Barak ble valgt

som statsminister i 1999, hadde venstresiden i Israel store forhåpninger. Her var statsministeren som ville gi de nødvendige innrømmel-ser. Og når Israel bare gav nok, ville araberne selvsagt inngå en ekte, varig fred.

Det ble en gigantisk skuf-felse. Innrømmelsene førte ikke til fred, men til krig. Og det ble helt klart for de fleste at det hadde ikke nyttet for Israel å gi mer land, flere hellige steder osv. Arafat og palestinerne vil ikke under-tegne en varig fred.

For høyresiden kom dette kanskje ikke som noen stor overraskelse. Men høyresi-den hadde store håp da Ariel Sharon ble valgt til statsmi-nister med et stort flertall.

Han var hauken, den sterke, og skulle klare å gjøre slutt på de palestinske angrepene. I stedet har de økt. Så nå er høyresiden i Israel dypt skuffet.

Skuffelsen over politi-kerne generelt har gitt seg utslag i at interessen for hvem som skal bli den nye lederen av det israelske Arbeiderpartiet, er meget lav.

Veien videreInntil i fjor var det noe

mange israelere kalte freds-prosessen. Riktignok var det mange på høyresiden som satte ordet i anførsels-tegn. Men det lå likevel et slags håp der. Og fredsavta-lene først med Egypt, siden med Jordan, gav også håp.

Men nå er det vanskelig å se veien videre fram.

Høyresiden mener gene-relt at Sharon har vært altfor forsiktig. Han er gammel, og har mistet sin kampånd. Han er redd amerikanerne. Han hører for mye på utenriksmi-nister Shimon Peres. Barn-dommen, da hans foreldre var medlemmer av Mapai (som ble hovedstrømmen i Arbeiderpartiet), kommer fram igjen.

Så uansett hvor mange palestinere som blir skutt og hvor mange israelske solda-ter som beleirer det pales-tinske området, mener de at Sharon ikke løfter en finger, ikke kjemper.

Det som er igjen av ven-stresiden mener at deres oppskrift ikke er forsøkt. For Barak var for arrogant, han forsøkte å diktere betingelser, han ydmyket palestinerne. Noen på ytre venstre mener til og med at det berettiger palestinernes krig.

Men de fleste israelerne synes ikke at noen av delene er noen god løsning. De har også liten tro på det som er det nye slagordet hos noen: Bygg en mur, med pales-tinerne på den ene siden, israelerne på den andre. Fol-kegruppene bor altfor blan-det, ikke minst på grunn av bosetningene. Det vil ikke fungere.

UtvandringStadig flere israelere snak-

ker om å flytte til vestlige land. Og et økende antall gjør det. Hittil har øknin-gen i utvandring ikke vært dramatisk. Det har vært en økning på 13 % i folk som søker arbeidstillatelse i USA, i alt ca. 1280 israelere fra oktober 2000 til juli 2001. Men samtalene dreier seg mye oftere enn før om å utvandre.

Det gjenstår å se hvilken virkning de store terroran-grepene i USA vil ha på isra-elerne.

Referat fra en artikkel av Larry Derfner 26.8 i Jerusa-lem Post.

Stemningen i IsraelHøyresiden mener at statsminister Sharon har vært alt for forsiktig, og ikke brukt styrkene til forsvarssjef Shaul Mofaz (i forgrunnen) på en fornuftig måte. Foto: Milner Moshe (GPO)

Israelsk politi passer på kvinner som ber ved Vestmuren.Foto: Ohayon Avi (GPO)


Badetøy med tilbehør -spør etter

Den store terror-aksjo-nen i USA har vakt sterke reaksjoner i det meste av verden. Denne artikkelen hand-ler om reaksjoner i ara-biske land.

Reaksjoner i folket

Reaksjonene i arabiske land som Egypt har vært blandet. Tre uker før ter-rorangrepet truet Sif al-Islam Hassan al-Bana med å ramme amerikanske inter-esser. Han er medlem av Det muslimske brorskapet og leder et egyptisk advo-katfirma.

En reporter fra Jordan Times, en jordansk dagsavis, meldte et par dager etter terroraksjonen at folk som møtte hverandre i Cairo, gra-tulerte hverandre med det største terrorangrepet i his-torien. En drosjesjåfør sa til reporteren at dette var det beste som var skjedd siden oktoberkrigen i 1973 [som egyptisk propaganda har framstilt som en egyp-tisk seier].

Regjeringene Regjeringen i Egypt har

fra før et dårlig forhold til den typen islamister som står bak den store terror-aksjonen. De har skapt store problemer i Egypt. I 1981 myrdet de daværende presi-dent Anwar Sadat, mannen som inngikk fredsavtale med Israel. I 1992 var det en aksjon hvor terrorister myrdet hundrevis av men-

nesker, bl. a. turister og ledende folk fra regjeringen og politiet. Det førte til at president Murabak i Egypt slo meget hardt ned på disse gruppene.

Samtidig har talsmenn for den egyptiske regjeringen advart USA om at støtten til Israel vekker meget sterke følelser blant araberne, og at det kan skade amerikan-ske interesser. Men de har forsøkt å motstå boikott av amerikanske varer, og latt oppfordringer til boikott av israelske varer stå ubesvart.

Osama bin LadenUSA sier at han er den

hovedmistenkte som mannen bak dette. Han er 46 år gammel. Hans familie skapte en formue i bygnings-bransjen i Saudi-Arabia, takket være nære forbindel-ser til kongefamilien der. Bin Laden ser den saudiske kongefamiliens nære forbin-delser med USA som en kjettersk handling. Etter press fra USA ble han fra-tatt til saudi-arabiske stats-borgerskap i 1994, og det var til og med forsøk på å drepe ham.

Etter at det daværende Sovjetunionen okkuperte Afghanistan i 1979, oppstod fenomenet ”arabiske afg-hanere”. Osama bin Laden var sentral i denne grup-pen. Han var en av dem som rekrutterte tusenvis av ”hellige krigere” (mujahedin) fra hele den arabiske verden (unntatt Jordan) til å kjempe mot inntrengeren. Det er litt rart å tenke på at det var CIA – altså USA – som støt-

tet disse muslimske solda-tene med penger og militær utdanning. USA opplevde dem nemlig som allierte i kampen mot Sovjetunio-nen.

Da han kom hjem fra Afg-hanistan, etter at Sovjetu-nionen trakk seg ut igjen, begynte disse ”afghanske arabere” å spre din lære om jihad i den arabiske verden. I praksis var det en krigs-erklæring mot de arabiske regimene. Bin Laden sa i et intervju en gang at da han kom tilbake til Saudi-Arabia, fikk han se ameri-kanske soldater som gikk i gatene der og ”forurenset” landet. [Det gjelder nok også kristne. Men det aller verste var nok at det også var jøder i de amerikanske styrkene.]

I august 1995 oppfordret han kong Fahd i et åpent brev til å utvise alle amerika-nere fra landet. Amerikan-ske mål i Riyadh og Teheran ble utsatt for terror i novem-ber 1995 og juni 1996. Som vanlig var bin Laden knyt-tet til disse angrepe. Det var også Iran.

Men etter flere år med iranske undergravingsforsøk i Saudi-Arabia, ble det undertegnet en avtale i 1996 som forbedret forholdet mellom de to landene vesentlig. De har til og med undertegnet en avtale i år om samarbeid om indre sik-kerhet.

Fritt etter en artikkel av Daniel Sobelman i Ha’aretz 15.09.01.

Muslimer og terror På gatene i Kario gratulerte man hverandre med verdens største terroraksjon. Illustrasjonsfoto: GPO

Det blåser friskt rundt Ariel Sharon for tiden. Men denne gangen gjel-der det verken terroren eller fredsprosessen.

Kommentar: Morten Rasmussen

Nylig tok nemlig en pales-tinsk gruppe initiativ til å få ham dømt for folkemord. Dette initiativet kom samme uken som BBC sendte en dokumentar om Sharons rolle i Libanon i 1982. Dette året utførte phalangistene en massakre på flere hundre palestina-arabere i flyktnin-geleirene Sabra og Shatilla. Siden phalangistene var alli-ert med Israel, og Sharon var Israels forsvarsminister, ble Sharon holdt ansvarlig for massakren. En israelsk granskningskommisjon, K a h a n - ko m m i s j o n e n , mente han burde ha forut-sett den, og han ble tvunget til å gå av.

BBC-dokumentaren går et skritt lenger enn Kahan-kommisjonen. Den etterla-ter ingen tvil om at Sharon forstod at massakren ville finne sted. Den antyder også at massakren var ønskelig fra hans side. Dette begrun-nes med at phalangistene gikk inn i leirene i forståelse med Israel og Sharon, hvor PLO-militser skulle avvæp-nes. Likevel kan den økte fokusen på Sharons rolle bidra til at han kommer styr-ket ut. En vanlig oppfat-ning i vår del av verden er at Sharon fikk skylden, i bestemt form, for massa-kren. Men i dokumentaren kommer det frem at Kahan-kommisjonen kun holdt ham indirekte ansvarlig for den, det finnes ingen doku-mentasjon på at han verken planla eller ga ordre til den. En talsmann for Israel sier i dokumentaren at israelerne stolte på phalangistene, siden de hadde trent sammen militært. “Vi hadde ingen grunn til å tro at de ikke ville følge ordre,” sier han.

BBC har også intervjuet Elie Hobeika, lederen for gruppen som stod bak mas-sakren. I slutten av program-met slås det fast at både han og Sharon har viktige leder-posisjoner i sine respektive

land. Hobeika er i dag medlem av parlamentet, han har vært minister i regjerin-gen og er en mulig fremti-dig presidentkandidat.

Det underlige er at disse opplysningene ikke får pro-gramskaperne til å tenke. Er det logisk å tro at Hobeika både var Israels redskap under Libanonkrigen og nå er med i ledelsen av et sterkt anti-israelsk Libanon støttet og styrt av Syria?

For et par år siden kom det ut en bok om Hobeika. Den finnes på www.israeltodamascus.com. Forfatteren, Robert Hatem, utgir seg for å ha vert Hobei-kas livvakt på70- og 80-tal-let. Han skriver om egne og Hobeikas overgrep på denne tiden. Bokens hoved-konklusjon er at Hobeika stod bak både drapet på pre-sident Gemayel og massa-krene i Sabra og Shatilla. Hensikten hans var å for-purre en fredsavtale mellom Israel og et “kristent” Liba-non, og dermed legge

grunnlaget for syrisk domi-nans. Det er vanskelig å uttale seg skråsikkert om bokens troverdighet, men følgende taler for at den er ekte:

1. Det er kjent at Sharons plan var å få til en slik freds-avtale. Det er også kjent at en slik avtale ikke har sett dagens lys og at landet helt til i dag har vært under syrisk dominans. I følge Hatem skjelte Sharon ut Hobeika etter massakren: “Dette skal du få betale dyrt for”.

2. Hatem tilbyr seg å stå til rette for sine handlinger foran en libanesisk rett, under forutsetning av at Hobeika gjør det samme.

3. Boken til Hatem er ikke tillatt utgitt i Libanon, hvor det i realiteten er Syria som har kontrollen.

Les flere artikler om saken på www.israel-miff.no

Sharon en krigsforbryter?


De palestinske områdene Før palestinerne startet volden i slutten av september, arbeidet ca. 120.000 palesti-nere i Israel. Det har etter hvert gått ned til ca. 40.000, halvparten av dem ulovlig.

Etter at volden startet, har ledigheten i de palestinske områdene økt fra ca. 11 % til 33 %. Grensen for fattig-dom er definert så lavt som en inntekt på 2,50 ameri-kanske dollar pr. dag (23-24 kroner pr. dag). Antallet som lever under denne grensen, har økt fra 23 % til 40 %. Gjennomsnittlig årsinntekt har falt fra 17-18.000 kroner til 10-11.000 kroner i året.

Arafats palestinske styre gir hjelp til ca. 5 % av de fattige palestinerne, mens Hamas hjelper 12 %. De fattige er i ferd med å venne seg til en vanskelig økono-misk situasjon. Det har vært en sterk økning i beundrin-gen for Arafat og i pales-tinsk nasjonalisme.

Den israelske militære ledelsen mener at palestinere flest ønsker slutt på konflik-ten med Israel. Flertallet tar ikke del i volden. Men de fleste støtter at volden skal fortsette til palestinerne får en egen stat. Palestinerne er blitt mer selvhjulpne øko-nomisk. De har begynt å framstille mel, meierivarer, byggematerialer og andre viktige produkter selv.

Fritt etter generalmajor Ya’acov Orr.

Morten Rasmussen

-En fredsavtale som kun omfatter Israel og PLO vil ikke bringe fred til Midt-Østen. Kun en forhandlingsløsning som alle aktører går sammen om vil føre frem til en omfattende fred.

Dette sa Syrias utenriksminister, Farouq Al-Shara, i et intervju med BBC nylig (Hard Talk, BBC-World, sendt flere ganger i juli i år). I intervjuet var Al-Shara svært kritisk til Mitchell-kommisjonens anbefalinger. Da han ble konfrontert med at begge de to nøkkelaktørene Sharon og Arafat hadde akseptert dem, uttalte han at langt flere land skulle vært konsultert av kommisjonen:

-Sharon og Arafat er aktører, men ikke nødvendigvis nøkkelaktører. Både Syria, Libanon, Saudi-Arabia og flere andre arabiske land burde blitt konsultert av kommisjonen. Disse sitter inne med kunnskaper som gjør at de ville kunne gi gode råd. Og uten at alle aktørene samles om en omfattende avtale vil det ikke bli fred i Midtøsten.

Syrias forhandlingerBBCs reporter

konfronterte så Al-Shara med at også Syria har forhandlet separat med Israel. For to år siden sa Al-Shara at det var mulig å få til en fredsavtale med Israel i løpet av kort tid. Til dette svarte den syriske utenriksministeren at hele

verden trodde Barak var ”en mann av fred” de to første månedene etter han ble valgt.

-Men etter en stund fant vi ut at han hadde ført oss bak lyset, sa Al-Shara.

På spørsmål om lederskiftet i Syria vil kunne innvirke på forhandlingsklimaet, svarte Al-Shara mer vagt. Han ville ikke vedgå at det hadde funnet sted noe regimeskifte, og han forsøkte å unngå å kommentere forskjeller mellom far og sønn Assad. Til slutt sa han noen ord om Bashar Assads ”gode vilje, gode intensjoner og entusiasme når det gjelder å skape fred”. Reporteren ville vite om dette betød at det er lettere å få til en fred nå enn

da avdøde Hafez el-Assad regjerte, men dette ville ikke Al-Shara svare på.

Forholdet til Libanon

Reporteren fortsatte med å fokusere på Syrias rolle i Libanon:

-Det har funnet sted en tilbaketrekning, eller omplassering, av syriske tropper i Libanon i det siste. Ville det kunnet skje mens Hafez levde?

-Dette startet tre måneder før han døde, i april 2000.

-Er det planer om en full tilbaketrekning av syriske styrker fra Libanon?

-Dette må myndighetene i Libanon og Syria ta stilling til. Det som har skjedd nå er at styrkene er trukket ut av Beirut. Styrkenes

oppgave har vært å beskytte befolkningen, og planen har vært å trekke dem ut når libaneserne er fornøyde og kan gjøre jobben selv. Men om vi skulle trekke oss ut vil de sterke båndene mellom våre to land fortsatt være der.

-Sheba farms er ikke påskudd for fortsatt konflikt

På spørsmål om Syria støtter Hizbollah, svarte Al-Shara at de støtter dem politisk men ikke militært.

-Påstandene om at vi leverer våpen til Hizbollah er oppspinn fra Israels side. Det er noe de sier bare for å provosere.

FN har godkjent Israels tilbaketrekning fra Libanon, og området Hizbollah nå kjemper for er ifølge FN

syrisk. Dette avfeide Al-Shara med at både Syria og Libanon hevder området, Sheba farms, er libanesisk land.

-Dermed er det FN som har skapt dette problemet.

-Men om Israel trekker seg tilbake fra Sheba farms, har vel ikke Hizbollah noen grunn til å angripe Israel lenger?

-Det får du spørre Hizbollah om, jeg vil ikke svare på vegne av andre. Men jeg kan si så mye som at spørsmålet om Sheba farms er viktig.

Al-Shara ville derimot ikke vedgå at kampen for å få Sheba farms bare er et påskudd for å fortsette krigføringen mot Israel.

Syrias utenriksminister til BBC:

- Separate fredsavtaler nytter ikke

Det har vært noen store selvmordsaksjoner i selve Israel (innenfor grensene fra før 1967), og en rekke forsøk til som har vært mer eller mindre ”mislykket”. Men det store flertallet av skyte-epi-soder har vært i ”de okku-perte områdene”, dvs. i Judea og Samaria (Vestbredden) og Gaza. Når disse episodene er rettet mot sivile, har de fleste dreid seg om jødiske sivile som kjørte på veiene.

Det har gjort det mer og mer aktuelt for folk som reiser i disse områdene å

gjøre sine biler mest mulig skuddsikre. Det israelske finansdepartementet har nå fritatt utstyr og arbeid til dette fra mva (moms), som er på 17 %.

Mange jøder føler det som en balansegang. De ønsker ikke å gjøre hjemmene sine for skuddsikre – de er bl. a. redde for at det skal føre til at hæren trapper ned sin beskyttelse. Noen anvender den samme logikken om bilene, men mange sikrer seg i bilene. – De fleste inn-byggerne i Hebron, f. eks.,

nekter å foreta noen sikker-hetsforanstaltninger av dette slaget. De vil ”leve nor-malt”.

Man kan kjøpe bil-glass som tåler å bli truffet av vanlig gevær-ammunisjon. Ved et treff blir bare et lite område av vinduet ugjen-nomsiktig, og sjåføren kan kjøre videre.

På siden kan man feste skuddsikkert glass på innsi-den av dørene og forsterke dem. Det betyr at man ikke kan åpne vinduet mens man kjører, så det passer best for

biler med aircondition. Bilen blir også tyngre, omtrent som et par ekstra passasje-rer.

En delvis pansring som beskytter hodet og de mest utsatte delene av kroppen ellers mot skudd, koster 70-90.000 kroner. Skuddsik-ker vest kan også hjelpe, den koster 4-9.000 kroner. Mange busser, lastebiler og varebiler blir pansret full-stendig, slik at de skal tåle vanlig geværammunisjon samme hvor den treffer.

Regjeringen betaler for nødvendig reparasjon etter at man er truffet av skudd.

Noen bosetninger har kjøpt vester sammen, de går på utlån til dem som skal ut og kjøre. Skoleturer og annet som angår barna, går mest mulig i skuddsikre busser.

Det blir organisert at biler kjører sammen i små kon-voier, minst tre biler i hvert. Dersom noen i bilene er bevæpnet, kan de svare dersom de blir angrepet. Det er sjelden slike konvoier blir angrepet.

Billigere bussI midten av september satte de israelske buss-sel-skapene (Egged og Dan) ned prisene på Vestbred-den og i Gaza til det halve.

Bakgrunnen er de mange terror-episodene, med stadig skyting på biler. Myndighetene ønsker at færre skal kjøre i egne biler og heller følge bussene, som er skuddsi-kre.

Bussene kjører nå også oftere enn før.

Et pansret personellkjøretøy utenfor Kalkilya etter drapet på turistminister Ze’evi i okto-ber.Foto: Milner Moshe (GPO)

Skuddsikre biler nødvendig


SASScandinaviaHotel -Thulinsgt. 6og BiskopGunnerusgt. 3Oslo 1NorwayTelefon:22 11 29 22

KIBBUTZ-OPPHOLD

Er du mellom 18-35 år?Reis til en kibbutz i

Israel som volontør.

Vi hjelper deg med reisen og oppholdet.

NORKIVPB 716, Sentrum, O106 Oslo

Tlf: 63 87 73 96 Fax: 63 87 31 73

DE KJØPER

KLÆR OG SKOBEST OG BILLIGST

Jacobsen & Bekker A/SSøndre gate 24 - Trodheim

telefon: 73 52 19 43

JØDENE - GUDS VITNERJødene har vært Guds vitner

gjennom hele historien. Les vår artikkel om dette

og deres stilling i våre dager, i neste utgave av vårt blad.

Vi behandler også mange andre emner og profetier som er lite kjent og forstått.

Bladet er en gave. Skriv til: MED ÅPEN BIBEL, Boks 57, 1324 Lysaker

w Italiensk muslim mener Israel og sionismen er en oppfyllelse av profetier, ikke bare Bibelens, men også Koranens.

w Organisasjonen som utdanner muslimske “feltprester” til de amerikanske styrkene, er forbundet med Hamas.

I februar fikk Israel besøk av sjeik Abdul Hadi Palazzi. Han er italiensk muslim. Og han er ingen ”hvemsom-helst”. Han er blant annet generalsekretær i Den ita-lienske muslimske forenin-gen. Han er professor, 40 år gammel. Hans oldefar på morssiden innvandret til Italia fra Aleppo i Syria og hans far er en italiener som konverterte til Islam. Han har en doktorgrad i Islamsk vitenskap. Den har han fått av Stormuftien av Saudi-Arabia. Han studerte ved Al-Azhar-universitetet i Cairo. Han er imam for det italien-ske muslimske samfunnet. Siden 1991 har han ledet samfunnets Kultur-institutt, som arbeider for islamsk utdanning i Italia og går inn for dialog mellom reli-gionene. Han er gift med katolsk kvinne, men deres sønn blir oppdratt som muslim. Han underviser ved Institutt for antropologisk forskning i Roma, og har tid-ligere undervist ved Velletri-universitetet samme sted.

Denne artikkelen bygger på et intervju reporteren Abigail Radoszkowicz hadde med ham i Jerusalem Post 14.2. Palazzi hadde da holdt en tale i Jerusalem hvor han gikk inn for at jødene skal beholde suve-reniteten over Tempelfjel-let, det er ikke noe teologisk problem så lenge muslimene beholder sine religiøse ret-tigheter. Han mener også at zionismen og staten Israel er en oppfyllelse av profe-tier, ikke bare i Bibelen, men også i Koranen. Han nevner bl. a. disse to (oversatt fra engelsk av OM):

”Deretter sa Vi til Israels barn: ’Bo trygt i Det lovede landet. Og når den siste advarsel finner sted, samler

vi dere sammen i en blandet flokk.’” (Koranen 17:104).

Et annet sted (det er ikke oppgitt hvor) står det: ”Husk ordene fra Moses til sitt folk [Israels barn] … Gå, mitt folk, inn i Det hellige landet som Gud har tildelt dere. Vend dere ikke tilbake slik at dere mister alt.”

JerusalemPalazzi går inn for at Israel

skal beholde kontrollen over Jerusalem. For muslimene skriver byens hellighet seg fra to kilder: Det er byen til pre-muslimske, bibelske profeter, som også er regnet som profeter i Islam (kong David og kong Salomo). Og så er det stedet som profe-ten Muhammed steg opp til himmelen fra.

Muftien av Jerusalem, Ikramah Sabri, er utpekt av Arafat. (Han fortrengte en tidligere mufti, som var utpekt av Jordan.) Han benekter nå at det noen gang har vært et jødisk tempel på Tempelfjellet. Dette, sier Palazzi, er et opplagt brudd på islamsk tradisjon. Imam Qurtubi, en av de fremste i den islamske tradisjonen, siterer kommentatoren Imam Tabari. Han gjengir profeten Muhammeds svar til en muslim som spør om ruinene etter det sagnom-suste jødiske templet. Qur-tubi skriver ned Tabaris ord om hvordan templet ble ødelagt. Det stemmer i detalj med det vi finner i Bibelen om hvordan templet ble ødelagt av babylonerne, bygd opp igjen og til slutt ødelagt av romerne. Så dagens palestinske påstan-der er imot også islamsk tra-disjon.

Wahabi-retningenIfølge Palazzi er det

wahabi-retningen, som er den

rådende i Saudi-Arabia, som er ansvarlig for det sterkt politiserte Islam som domi-nerer i Midtøsten og i mye av den islamske verden ellers. Palazzi kaller dem ”primi-tive” og ”bokstavtro”. For ti år siden fulgte to saudi-arabiske prinser med på en romfart for å kunne vitne offisielt for en religiøs dom-stol at jorden virkelig ikke er flat. Wahabiene har arbeidd meget hardt for å omforme Islam fra en religion til en totalitær, politisk ideologi.

Tidligere var wahabiene regnet som kjettere av mange muslimer. Det var britene som gav dem en sterk stilling ved å hjelpe dem til å få kontrollen over Mekka og Medina. De har økonomisk makt på grunn av den saudi-arabiske oljen, og åndelig makt ut fra sin kontroll med de hellige stedene. Derfor har det

muslimske brorskapet, med Saudi-Arabia i ryggen, en enorm makt over den mus-limske verden.

I Italia, sier Palazzi, er det en halv million muslimer. Omtrent 200 av dem identi-fiserer seg med Det muslim-ske brorskapet. Men disse få kontrollerer mer enn 90 % av de italienske moskeene. De saudi-arabiske ambassa-dørene presser europeiske regjeringer til å se på de geistlige fra Det muslimske brorskapet som de offisi-elle representantene for de lokale muslimene. Men ambassadørene fra land som Egypt og Marokko motar-beider dem og påpeker at det ekstreme brorskapet er forbudt i deres land.

I USA står islamistene enda sterkere, på grunn av den sterke kontakten med Saudi-Arabia pga. oljen. Det er ironisk at den eneste reli-

giøse organisasjonen som har lov til å utdanne muslim-ske ”feltprester”, er en orga-nisasjon som er forbundet med Hamas, selv om Hamas er forbudt i USA som en terror-organisasjon.

Disse wahabi-folkene for-langer konsensus (full enig-het), som er et viktig prinsipp i Islam. Men Palazzi påpeker at konsensus brukes der hvor et stort antall lærde fra hele verden på fritt grunnlag støtte et syn. Det kan ikke brukes der noen bare definerer ”Islam” på politisk grunnlag.

SufiPalazzi er utdannet innen-

for sunni-retningen i Islam, den dominerer også blant palestinerne. Men han tilhø-rer sufistene. Sufismen er en slags mystisk retning, som legger vekt på indre, åndelige opplevelser og er lite poli-tisk. Sufistene oppfatter ikke seg selv som dårligere mus-limer enn de andre, heller tvert imot. Sufistene går på en måte inn i flere retninger i Islam. Man kan altså være både sunni-muslim og sufist eller shia-muslim og sufist.

Land hvor sufi-tradisjo-nen står sterkt, som Tyrkia, har vært mindre mottake-lige for ”fundamentalistisk Islam” enn andre. Flere regjeringer, som den egyp-tiske og tyrkiske, oppmun-trer sufismen for å svekke ”islamismen”.

Da Anwar Sadat kom til Jerusalem i november 1977, var sjeik Sharawi i hans følget. Sjeiken var en høyt ansett tidligere mufti av Egypt. Han trakk seg til-bake for å ofre seg for å studere sufismen. Sharawi bad sammen med Sadat i Al Aqsa-moskeen. Dermed avviste han fundamentalis-tenes krav om at man ikke

skulle be der så lenge det var under jødisk styre. Sha-rawis innflytelse var så sterk at til og med muftien av Saudi-Arabia måtte erklære at fred med Israel var tillatt ”så lenge det tjener muslim-ske interesser”.

Men da Sharawi døde og Sadat ble myrdet, endret alt dette seg. Terror-organisa-sjonen Hamas, som har muf-tien av Saudi-Arabia som sitt religiøse overhode, har riktignok ikke tatt avstand fra den tidligere uttalelsen. Men man hevder nå at fred med Israel ikke lenger tjener muslimske interesser.

Ifølge Palazzi er mange av dagens religiøse ledere ikke lærde. Mange har ikke noen nevneverdig religiøs utdanning, verken ved uni-versiteter eller ved å deltatt i et lærer-disippel-forhold. Lederen for Hamas, sjeik Ahmed Yassin, innrømmet en gang at han ikke hadde noen utdanning utover grunnskolen. Hans ”sjeik”-tittel var bare en ærestittel, gitt ham på grunn av hans alder og status.

Ikke-arabiske land

Palazzi mener at mange sufister deler hans syn (også blant palestinerne). Sjeik Mehmet Selim, sufist i Tyrkia, har til og med sagt at Israel fortjener beundring for sitt sterke forsvar for menneskerettighetene.

Utenfor den arabiske verden er det også mange muslimer uten sufistisk bak-grunn som har lignende synsmåter, f. eks. i store land som Tyrkia, Malaysia og Indonesia. Palazzi er særlig oppmuntret av sig-nalene som kommer fra de muslimske republikkene av det tidligere Sovjetunionen.

Muslim for Israel

Undertrykkelse i EgyptNå i sommer ble Saad

el-Din Ibrahim dømt til 7 års straffarbeid. Han har både amerikansk og egyp-tisk statsborgerskap. Han ledet et senter for sosial forskning. Hans forbry-telse var, offisielt, at han hadde fått støtte fra utlan-det til å drive sin forskning. 27 studenter og assistenter fikk 1-3 års fengsel hver.

Det er sikkert flere fors-kningsprosjekter i Egypt som får støtte fra utlandet. Det som var problemet med Ibrahims forskning, var emnene: Han skulle ta for seg det siste parlaments-valget i Egypt. Nå har parla-mentet (”Stortinget”) svært lite det skulle ha sagt i Egypt, men det er nå der. Og Ibrahim ville under-søke hvor rettferdig valget

hadde gått for seg. Han skulle lage en dokumen-tarfilm som kunne ha stilt president Hosni Mubaraks valgseier i et noe pinlig lys. Måten regjeringen behand-ler saken på, viser at den har noe å skjule. Det er fare for at valgfusk og press av ulike slag spiller en langt større rolle enn de fleste er klar over.

Dette var ikke det eneste emnet Ibrahim forsket i. Han var også opptatt med hvordan Egypts kristne minoritet, kopterne, har det. Det er også et vanske-lig tema for en regjering som inngår mange kom-promisser med de muslim-ske fundamentalistene.

De egyptiske mediene støt-tet dommen mot Ibrahim.


Onsdag 17.10 ble Israels turistminister, Rehavam Ze’evi, funnet skutt i et hotell i Jerusalem. Det var hans kone som fant ham da hun vendte fra hotellets restaurant tilbake til deres rom i 8. etasje. Hotel-let, Hyatt, ligger like i nær-heten av Øst-Jerusalem og hovedveien til Ramallah. Det er ett av de fire hotellene hvor medlemmer av Knesset kan ta inn gratis når møtene i Knes-set varer utover kvelden. – Regjeringsmedlemmer i Israel er vanligvis også medlemmer av Knesset.

Til tross for ytterliggående, høyreorienterte synspunkter hadde Ze’ev et utmerket personlig forhold til den ara-biske staben på hotellet, og likeså til det arabiske medlem-met av Knesset, Mohammad Darawshe.

PFLP (Popular Front for the Liberation of Palestine) har sagt at denne gruppen utførte mordet.

Trakk segMordet skjedde etter at

Ze’evi hadde søkt avskjed fra regjeringen Sharon, i løpet av de 48 timene som etter israelsk

lov går før en slik avskjed trer i kraft. Også Avigdor Lieber-man trakk seg fra regjeringen samtidig. De to representerte ytterste høyre fløy i den israel-ske regjeringen. De trakk seg blant annet fordi statsminister Sharon snakker om en pales-tinsk stat, og fordi de mente at Israel kjemper altfor forsik-tig mot palestinsk terror.

Etter at Ze’ev ble myrdet, trakk Lieberman sin avskjeds-søknad tilbake.

Avviste vakterZe’evi avviste å følge de

fastsatte reglene sikkerhetspo-litiet anbefaler. Han nektet å ha livvakt, og han ville ikke ha skuddsikker vest. Derimot gikk han vanligvis med våpen (pistol) på seg.

Under sitt siste måltid skal han ha sagt til kona at en mann som så ut som en araber hadde stirret på ham. Men han gikk alene til sitt rom, der han ble skutt av folk som tyde-ligvis brukte lyddempende våpen. Ingen hørte nemlig noe skudd.

Ze’evis politikkHan ledet partiet Moledet,

som ligger på ytterste høyre fløy i israelsk politikk. Det går inn for at araberne i Israel, på Vestbredden og i Gaza skal ”overføres” til de arabiske nabolandene.

Han var regnet som en dyktig militær og som en gent-leman. Han var personlig godt likt, også av politiske motstan-dere.

Ze’evis historieZe’evi var 75 år gammel,

og var – sammen med blant annet Ariel Sharon og Shimon Peres – en av de få gjenle-vende som hadde stått sentralt i Israels militære og politiske liv gjennom hele Israels histo-rie.

Han var født i Jerusalem i 1926, og gjorde etter hvert en glitrende karriere i hæren. Han kjempet i Palmach før 1948, og deltok i krigene i 1948, 1956 (da han var øverst-kommanderende på sørfron-ten) og 1967, og i 1973 var han med i generalstaben. Han gikk på krigsskole i USA, og avsluttet sin militære karriere som generalmajor og øverst-

kommanderende for sentral-kommandoen. I 1974-77 var han rådgiver for Rabin i anti-terror-kamp og etterretning.

I 1987 stod han fram med synspunktet at palestinerne på Vestbredden og i Gaza burde ”overføres” til arabiske land. Men han hevdet at det burde være frivillig, uten at noen vel har gitt noen troverdig forkla-ring på hvordan det skal gå til. Dette førte til kraftig opp-stuss i Israel. Men ved valget i 1988 ble han valgt inn i Knes-set sammen med en annen fra sitt parti.

AnnetHan kunne være hissig. En

gang utfordret han USAs ambassadør i Israel til slags-mål på tørre never. Men selv mange av hans politiske motstandere (som Avshalom Vilan i Meretz-partiet, Israels ”SV”), sier at han var en høflig og vennlig mann.

Ze’evi leste mye, og redi-gerte selv mer enn 65 bøker – de fleste om Israel.

Ze’ev etterlater seg fem barn, ca. 20 barnebarn og to oldebarn.

Rehavam Ze’evi drept av terroristerGeneraler i IDF gjør honnør for kisten til turistminister Rehavam Ze’evi under begravelsen. Ze’evi avsluttet sin militære karriere som generalmajor og øverstkommanderende for sentralkommandoen. Foto: Ohayon Avi (GPO).

Turistminister Rehavam Ze’evi, 1926-2001.


Avraham BurgAvraham Burg er 46 år gammel. Han er ortodoks jøde, og går med kippa. Hans far var Josef Burg, i mange år leder av NRP (det nasjonalreligiøse par-tiet). Avraham Burg var med i Libanon-krigen i 1982 som fallskjermoffiser. Siden gikk han inn i Fred Nå-bevegelsen, og er regnet for å tilhøre venstresiden i Israel. Han framstiller seg som en brobygger mellom religiøse og sekulære og mellom jøder og arabere. Men mange tviler på at han har de egenskapene som skal til for å gjennomføre noe slikt. Mange snakker om hans enorme ”ego”.

Foto: Amos Ben Gershom (GPO)

4. september var det valg i Israel. Det var 115.000 stemmeberettigede, nemlig registrerte medlemmer av det israelske Arbeiderpar-tiet. Valget stod mellom forsvarsminister Binyamin Ben-Eliezer og Avraham Burg, som er Israels ”stor-tingspresident”. Vinneren av primærvalget skulle bli leder for det israelske Arbeider-partiet.

Valget vakte liten opp-merksomhet i Israel. En grunn var det generelle voldsnivået, med stadige ter-rorepisoder, som tar mye oppmerksomhet. For det andre var det få som hadde noe særlig tiltro til noen av kandidatene. Blant annet lot halvparten av Arbeiderpar-tiets medlemmer i Knesset være å ta standpunkt for noen av dem. Mange mente at valget kom for tidlig, før de ulike kandidatene (også andre enn de to) fikk mar-kert seg tydelig nok til å vise sine egenskaper som leder og eventuell statsminister.

Det at Arbeiderpartiet sitter i en regjering som uan-sett blir ledet av Ariel Sharon fra Likud-partiet, bidrar også til å gjøre det forholdsvis uinteressant hvem som leder det største partiet på ven-stresiden.

SkandalevalgI USA blir det også holdt

primærvalg, dvs. at alle med-lemmene av de to store par-tiene kan delta i et valg for å avgjøre hvem som skal være sitt partis presidentkandidat. Men der er det et ordentlig system. Staten kontrollerer at man er registrert, og kan stemme, bare ett sted.

I Israel er det ingen nøy-tral instans som kontrollerer. Både i Arbeiderpartiet og andre partier kjenner man til folk som er registrert uten at de vet det, og andre stemmer i deres navn. Noen regis-trerer seg i partier de ellers ikke støtter for å få valgt bestemte kandidater. Dagen etter primærvalget melder de seg ut igjen. Falsknerier, triksing bak kullissene, hes-tehandler som ikke tåler dagens lys – slikt er ikke noe nytt i israelsk politikk. Det har vært tilfeller av slikt i alle partier – unntatt partier som det religiøse partiet Shas, hvor den åndelige lederen (rabbi Ovadia Yosef) foretar alle utnevnelsene selv. Ara-bere, drusere, jøder av alle slag (europeiske og oriental-ske, veteraner og nye inn-vandrere) har vært med på den slags.

Det siste primærvalget i Arbeiderpartiet ser ut til å ha vært det verste noensinne. Jerusalem Post sier i en leder

(7.9) det er rimelig å spørre om man kan stole på at et parti som ikke kan gjennom-føre et skikkelig valg internt, kan styre landet.

De uoffisielle tallene viste at Avraham Burg fikk 50,1 % av stemmene (ca. 1000 stemmer mer enn konkur-renten). Binyamin Ben-Elie-zer fikk 48,6 %, mens resten var blanke eller ugyldige. Det er uansett oppsiktsvek-kende, for noen uker før valget ledet Burg med ca. 30

%. Det er ingen tvil om at Ben-Eliezer hadde en stor framgang i tiden like før pri-mærvalget.

Avraham Burg holdt en tale etter valget hvor han erklærte seg som vinner. Men Ben-Eliezer forlangte at stemmene blir talt på nytt ved 24 valglokaler. De fleste av disse lokalene er i de dru-siske områdene. Ben-Eliezer ledet nemlig opptellingen til stemmene fra druser-områ-dene kom inn. De var i opp-

siktsvekkende grad for Burg, og mange antyder sterkt at ikke alt foregikk som det burde. Burg på sin side krevde ny opptelling ved 6 valglokaler, hvor Burg vant mistenkelig stort.

RettsprosessFungerende leder i par-

tiet, generalsekretær Ra’anan Cohen, forsøkte å få til et kompromiss, hvor begge parter fikk velge ut 15 valglokaler hvor stemmene skulle bli talt på nytt. Han foreslo også at de skulle dele lederskapet til neste valg nærmer seg, og så foreta et nytt primærvalg. Ben-Eliezer godtok dette, Burg avslo.

Da gikk saken til Arbei-derpartiets komite for slike stridigheter, en slags intern rett. Den vedtok at det var så mange uavklarte sider ved valget at det må undersøkes ordentlig. Etter hvert er det blitt stilt spørsmål ved det som skjedde i 40-50 valglo-kaler, ca. 10 % av alle ste-dene.

Komiteen vil undersøke alle de mange anklagene. Det er mulig at den kandi-daten som taper, vil anke, kanskje inn for rettsvesenet. Så det kan gå måneder før lederstriden i Arbeiderpar-tiet er avgjort. Burg har gitt sine tilhengere beskjed om å oppføre seg korrekt mot Ben-Eliezer (som tross alt er forsvarsminister!) og hans tilhengere.

Begge parter har leid inn framstående jurister.

VirkningenGeneralsekretær Ra’anan

Cohen, som har fungert som leder siden Ehud Barak trakk seg etter valgnederla-get i februar, sier at ”Arbei-derpartiet har ikke hatt noen formann” i hele denne tiden, og har ikke tatt noen skade av det.

Utenriksminister Shimon Peres er nok glad for at det ikke er valgt noen ny leder. I mellomtiden er han nemlig ”Arbeiderpartiets fremste representant” i regjeringen, den mannen statsminister Ariel Sharon først og fremst må forholde seg til. Han var redd for å tape denne posi-sjonen til den nye lederen.

Stemningen innad i Arbei-derpartiet er enda mer nega-tiv enn tidligere. Det er bitterhet mellom tilhengerne av Burg og Ben-Eliezer. Og de mange som ikke ønsket noen av kandidatene, er blitt enda sterkere i troen på at i hvert fall de ikke er de rette personene.

Den vesle ”fredsfløyen” som er igjen, og som fremdeles mener at Oslo-prosessen (eller noe lig-nende) kan bringe varig fred, kaller Arbeiderpartiet for ”Likud B”. Men få israelske jøder finner troverdighet i ”duenes” oppskrift.

Arbeiderpartiet er lammet

Binyamin Ben-EliezerBinyamin Ben-Eliezer har bakgrunn i militæret. Han bor i et middelklassestrøk og er en hyggelig kar. Han ledet kampen for å gjøre Ezer Weizman til president. I 1992 ledet han Rabins valgkamp. Han ble boligmi-nister i Rabin-regjeringen. Han bidro til regjeringens image av å vende seg bort fra nasjonalistisk ideologi til å være mest opptatt av livs-kvalitet. Han støttet Oslo-prosessen, men gav uttrykk for en viss skepsis. Da intifadaen begynte høsten 2000, var han den første ledende Arbeiderparti-mann som offisielt tok avstand fra Oslo-prosessen. Han sa at Israel ikke lenger er i en fredsprosess, men i en åpen kamp.

Foto: Amos Ben Gershom (GPO)


På denne dobbeltsiden gjengir vi et utvalg av de nyhetsmeldingene vi legger ut på nettportalen ”Porten til Midt-Østen” (www.israel-miff.no).

Disse sidene oppdateres med få unntak daglig. Det ligger også lenke under nyhetsmeldingeen inn til utfyllende informasjon på engelsk.

Ønsker du oversikt over utviklingen i Midtøsten, er vårt Nyhetsarkiv en nyttig kilde. Tidsperioden vi har valgt, er 27. august til 31. oktober.

7 israelere drept IDF brukte jagerfly, helikoptre og stridsvogner i gjengjel-delsesangrep søndag, etter at fire israelske sivile og tre sol-dater er blitt drept i løpet av helgen. En 58 år gammel mann fra Netanya ble skutt da han kjørte på veien, mot kibbutz Magal søndag kveld. Apache-helikoptre svarte med raketter mot et palestinsk militært hovedkvarter i Tulkarm natt til mandag. F15- og F16-jagerfly ble brukt mot palestinske mål både på Vestbredden og Gaza-stripen. Det er tredje gang Israel tar jagerfly i bruk under denne konflikten. Angrepene har i all hovedsak blitt rettet mot tomme bygninger, etter at palestinerne har forlatt dem like før. (27.08)

Angriper mellomlederneSharon-regjeringens strategi ser ut til å være klar: Eliminer palestinernes militære mellomledere. Med andre ord: Menn som Marwan Barghouti og Muhammad Dahlan, som sitter i toppen, er “fredet”. Rakettene rettes et nivå ned, mot ekstremistgruppenes ledere, og mot sentrale aktører i Fatah og Tanzim. (28.08)

Rydder skytterstillingeneEn tjenestemann ved statsministerens kontor sier at IDF vil bli værende i Beit Jalla inntil man har funnet frem til alle palestinske stillinger og ilden har opphørt. Israelske infan-terister, støttet av pansrede kjøretøyer, stridsvogner og bull-dozere, tok seg inn i den palestinske byen natt til tirsdag, og overtok fem bygninger som er blitt brukt av palestinske skyttere. Den israelske aksjonen kom etter 11 måneder med skyteangrep på Gilo, en bydel i det sørlige Jerusalem.

De palestinske myndigheter mener Israel med aksjonen legger til rette for at det skal bli krig.

Også i Gaza gikk israelske styrker inn i palestinsk område. De ødela en rekke tomme bygninger i byen Rafah, som palestinere har brukt som utgangspunkt til angrep mot isra-elske styrker. (29.08)

Robinson: - Jeg er en jødeMens hun viftet med en bok med antisemittiske tegninger som er blitt spredt under FNs anti-rasisme konferanse i Durban, erklærte FNs Høykomissær Mary Robinson:

- Jeg er en jøde. [Det var ment som en solidaritetserklæ-ring. Hun er katolikk.]

Hun sa videre at hun ikke kunne akseptere innholdet i boken.

Israel vurderer ennå sin deltakelse i konferansen. Presi-dent George W. Bush har bestemt at utenriksminister Colin Powell blir hjemme, på grunn av den anti-semittiske agen-daen til araberlandene. (30.08)

Tre drept siden søndag Tre israelere er drept av palestinske terrorister i israelsk

sikkerhetsområde siden sist søndag. I går ble Amos Tajouri fra Modi’in drept med skudd i hodet fra kloss hold, av en maskert terrorist i den arabiske landsbyen Na’alin. Tajouri var far til tre. Hæren forbyr israelere å gå inn i Område A, og oppfordrer israelske statsborgere som vil inn i pales-tinske landsbyer i Område B (under israelsk sikkerhets-kontroll), til å koordinere sine bevegelser med hæren på forhånd. (31.08)

Fem israelere drept, 100 skadetTo selvmordsbomber ble sprengt søndag. For første gang

gjennomførte en israelsk araber et slikt selvmordsangrep. Terrorbølgen begynte da en minibuss med skolelærere ble angrepet i Jordan-dalen. En forbikjørende bil åpnet ild mot passasjerene, og to ble drept.

To og en halv time senere ble tre israelere drept i Naha-riya, da selvmordsbomberen sprengte seg selv i luften, mens passasjerene myldret ut av toget fra Tel Aviv. Selvmords-

bomben som rystet utkanten av Netanya, drepte ingen isra-elere. (10.09)(Vi tar med disse to siste meldingene om palestinsk terror. Slike mel-dinger har vi hatt flere av hver uke.)

Tyrkia vil knytte nærere bånd - Tyrkia vil ikke endre sin politikk overfor Israel, fordi om de arabiske landene ønsker det, sa Tyrkias utenriksmi-nister Ismail Cem mandag. Tyrkisk-israelske bånd er avgjø-rende for regionen, og truer ingen tredje part, mener Cem. (11.09)

IDF inn i re byer I sin hittil største offensiv, gikk israelske styrker i går inn i fire palestinske byer på Vestbredden, og ødela palestinske posisjoner. Det meldes om minst fire drepte palestinere. For første gang gikk IDF-styrker inn i Jeriko, natt til tors-dag. Palestinere melder at minst 22 stridsvogner gikk inn i de sørlige deler av byen. En israelsk bulldoser ødela et tre-ningssenter brukt av Force 17. Ingen israelere ble skadet i angrepet. (14.09)

6.458.000 innbyggereNår det jødiske nyttår starter mandag kveld, har Israels befolkning kommet opp i 6,5 millioner. Årets befolknings-vekst har vært på 147.000. Den jødiske befolkningen utgjør 77,8 prosent. (17.09)

Israel ikke med i koalisjonHvis Israel ikke får bli med i anti-terror koalisjonen som president George W. Bush er i ferd med å bygge opp, vil det få store konsekvenser, også for det bilaterale samarbeidet mellom USA og Israel.

Diplomatiske kilder mener Bush har ønsket at Peres møter Arafat, og at det er en hovedgrunn til at Peres nå ivrer for et møte. Dette er ikke tiden til å si “nei” til den amerikanske presidenten. (21.09)

Sharon avslo møteSharon overstyrte Peres nok en gang i går, da han nektet utenriksministeren å møte Arafat søndag ettermiddag. Stats-ministeren gjentar at et møte kan finne sted så snart det blir slutt på voldsbruken på Vestbredden og Gaza. (24.09)

- Vi trenger spionerDet er sjelden Mossad-sjef Ephraim Halevy åpner munnen offentlig. Mandag deltok han i et seminar, hvor han gjorde klart behovet for menneskelig intelligens i spionarbeidet, i stedet for ensidig satsning på elektroniske metoder. (25.09)

Møtte Straw likevelEtter en personlig oppfordring fra Storbritannias statsmi-nister Tony Blair, møtte Sharon tirsdag kveld Jack Straw. Britenes utenriksminister pådro seg den israelske regjerin-gens vrede da han mandag antydet at Israel har skylden for

palestinsk terror, på grunn av sine handlinger på Vestbred-den og i Gaza. (26.09)

Yom Kippur 5762På forsoningsdagen minnes Israel også sine døde, som gav sitt liv under kampene i 1973. Store arabiske styrker angrep. (27.09)

Palestinske skolebøkerhyller martyrerSkolebøker som brukes i de palestinske selvstyreområdene, oppfordrer indirekte til kamp mot Israel og forherliger mar-tyrdøden, viser en tysk undersøkelse. I dikt og tekster gjøres det til et forbilde å dø for palestinernes rettigheter, sier en talsmann for et tysk forskningsinstitutt som i flere år har gransket palestinske og israelske skolebøker. Bøkene gis ut med støtte fra EU.

Israel nevnes ikke direkte i de palestinske skolebøkene, men det er likevel åpenbart hvem bøkene refererer til, ifølge undersøkelsen. Tidligere ble palestinske barn under-vist etter bøker laget i Jordan og Egypt, men nå lager pales-tinerne sine egne skolebøker med penger fra EU.

Dette stoffet har vi fra en NTB-artikkel (01.10)

Bush: Palestinsk stat i visjonenEn palestinsk stat har alltid vært en del av Washingtons “visjon” for Midtøsten, under forutsetning av at “Israels rett til å eksistere blir respektert”, sier den amerikanske pre-sidenten. (03.10)

Israel gir mye etterretningIsrael har forsynt USA med ekstraordinært mye etterret-ningsmateriale og sikkerhetsråd siden terroristangrepet 11. september, på tross av de arabiske krav om ikke å involvere Israel i koalisjonen mot terrorisme.

Israel har spesielt gitt USA etterretning om forhold i Sen-tral-Asia. I Uzbekistan og Kazakhstan har Israel gode etter-retningsnettverk. (05.10)

Arabiske MK mot USAs angrepArabiske Knesset-medlemmer kritiserte det amerikanske og britiske angrepet mot Afghanistan, og la til at den eneste måten å stanse aggresjonen mot USA på, er å stanse “den israelske okkupasjonen”. (08.10)

Arafat forbyr intervjuerPalestinske myndigheter har nedlagt forbud mot TV-inter-vjuer med palestinere i områder de kontrollerer. Bakgrun-nen er frykt for dårlig PR hvis noen skulle uttrykke sympati for Osama bin Laden og Taliban.

Bilder av palestinere som feiret angrepene på World Trade Center gikk verden rundt og gjorde stor skade på palestinernes renommé. (09.10)

Døde kommer hjem fra ystyrt De første sju kistene med døde israelere fra forrige ukes flystyrt i Svartehavet, kom hjem til Israel onsdag. Tegn tyder på at en anti-luft rakett fra de ukrainske forsvarsstyrkene ved et uhell ødela flyet. TU-154 flyet hadde tatt av fra Ben-Gurion flyplass, og 66 passasjerer og 12 besetningsmed-lemmer ble drept da flyet eksploderte over Svartehavet. (11.10)

Riksadvokaten etterforskerPolitiet fikk i går klarsignal til å starte en etterforskning av statsminister Ariel Sharon og hans sønn Omri, for ulovlig finansiering av valgkampen i februar. (11.10)

Kortnyheter fra www.israel-miff.no

Israelske stridsvogner ødela palestinske militære posisjoner 13. sep-tember. (Foto: GPO)


Hamas stanser kamp mot PAHamas har blitt enige med representanter for palestinske myndigheter (PA) om å stanse alle konfrontasjoner med PA og om å spørre om tillatelse for fremtidige demonstrasjo-ner. Noen kilder opplyser at PA ikke vil tolerere demonstra-sjoner til fordel for Osama bin Laden, men bare mot den amerikansk/britiske krigføringen mot Afghanistan. Det er også ønske om å begrense demonstrasjonene til universi-tetsplasser. (11.10)

Flertall mot USAs angrepEn av fire palestinere tror terrorisme mot USA er overen-stemmende med islamsk lov og over halvparten er mot-standere av de amerikanske angrepene mot Afghanistan. I følge undersøkelsen, presentert av Bir Zeit-universitetet, er også flertallet av palestinerne motstander av våpenhvile-ordren som Arafat har gitt.

Undersøkelsen ble gjort blant 1200 palestinere mellom 4. og 6. oktober, før luftangrepene mot Afghanistan startet. (12.10)

Drepte stod bak discobombenIsraelske skarpskyttere har skutt og drept Abdel Rahman Hamad (33), som stod bak bomben som drepte 21 israelske ungdommer i Tel Aviv i begynnelsen av juni.

Israelske kilder sier at Hamad var i gang med å planlegge nye angrep. Det var første gang Israel offentliggjorde såkalt “målrettet likvidering” siden 6. november. (15.10)

Ze’evi skutt og dreptAvtroppende turistminister Rehavam Ze’evi ble skutt og drept onsdag morgen.

- Yasser Arafat har skylden for drapet på den israelske turistministeren Rehavam Zeevi i dag, sier Israels statsmi-nister Ariel Sharon.

Israel brøt onsdag all kontakt med de palestinske selv-styremyndighetene. Ifølge FNs spesialutsending Terje Rød-Larsen utstedte Arafat onsdag arrestordre på medlemmer av den militante organisasjonen Folkefronten for palestinsk frigjøring PFLP, som har tatt på seg ansvaret for attentatet. (17.10)

PFLP: Ze’evi bare den første - Dette er et av svarene vi har gitt til Israel. [..] Vi vil ikke stanse, fordi intifadaen vil ikke stanse, sa Leila Khaled som er en av lederne i PFLP onsdag. På spørsmål om Ariel Sharon kunne bli et mål, svarte han:

- Vi skulle ønske det... Det er ikke noen røde linjer i kon-frontasjonen mot fienden. (18.10)

Gi oss morderneSikkerhetskabinettet sendte onsdag kveld et ultimatum til Yassir Arafat: Arrester og utlever til Israel dem som er ansvarlig for drapet på turistminister Rehavam Ze’evi, ellers må vi se på dere som en terroristgruppe, med alt det inne-bærer. I ultimatumet legges det til: “som det er akseptert i det internasjonale samfunn å handle mot terrorgrupper.”

- Måten PA beskytter terrorgrupper på, er akkurat den samme måte som Taliban opererer i Afghanistan, sa en regjeringstalsmann.

- Ikke noe demokratisk land kan tolerere et drap på sine ledere, la talsmannen til.

Tanzim skyter fra kirkerTanzim-styrker i Bethlehem har brukt kirker og hellige

steder til å fremprovosere en israelsk respons som vil gjøre Israel sårbar for kritikk fra den kristne verden. Ellers er det nå intens indre strid i Tanzim, om lederstillingen etter Atef Abayat, som ble ble drept av en bilbombe sist torsdag. (22.10)

Fortsetter militær offensivFire palestinere ble drept, da israelske stridsvogner og styr-ker fortsatte å innta posisjoner i og rundt seks selvstyrte palestinske byer på Vestbredden søndag. USA har uttryk-ket ønske om at IDF trekker seg “raskt” tilbake til tidligere posisjoner. Statsminister Ariel Sharon sier at den militære offensiven vil ta slutt bare når Israel ser at Arafat slår ned på terrorisme. Målet med aksjonene er å forhindre nye ter-rorangrep, ikke å knekke de palestinske myndigheter eller ta tilbake landområder. (22.10)

Kast ut Arafat, bekjemp terrorUnder den største demonstrasjon som har vært siden Ariel Sharon ble valgt til statsminister for åtte måneder siden, fikk de fremmøtte mandag høre at “det vil aldri bli noen palestinsk stat i Israel”. Budskapet kom fra Knesset-med-lem Benny Elon fra National Union. (23.10)

Angrep ved Mount Dov For andre gang på tre uker gjennomførte Hizbollah et angrep mot IDF-stillingene på Mount Dov mandag. Det ble skutt med bombekastere og anti-stridsvogn-raketter. Generalmajor Moshe Ya’alon advarte mot at forholdene på nordgrensen kan utvikle seg til full krig med Syria. (23.10)

USA: Trekk tilbake styrkene USA gav Israel beskjed mandag om å trekke seg tilbake fra palestinsk-kontrollert område umiddelbart, og aldri retur-nere. Den militære offensiven mot seks palestinske byer på Vestbredden har nå vart i seks dager. Fortsatt pågår det harde kamper rundt Beit Jala, Bethlehem, Kalkilya, Jenin, Nablus og Ramallah. USA kjemper innbitt for å tvinge par-tene til forhandlingsbordet, fordi det vil gjøre det lettere for arabiske land å inngå i USAs koalisjon mot Osama bin Laden. (23.10)

Hizbollah kan være neste målGeorge W. Bush definerer Hizbollah som en terrorist-gruppe med global rekkevidde, og gjorde det klart overfor Shimon Peres tirsdag, at den iranskfinansierte gruppen står på USAs oppdragsliste over grupper som skal knekkes. (24.10)

BUSH: Vår krig kommer førstInntrykket av at Israel er i gang med å starte en full krig mot palestinerne, begrenser Bushs mulighet til å gjennomføre den amerikansk ledede krigen mot terrorisme. Det skal den amerikanske presidenten ha sagt til Israels utenriksminis-ter Shimon Peres, i følge diplomatiske kilder. Bush krever at Israel trekker seg tilbake til gamle posisjoner, ut av de større palestinske byene på Vestbredden.

Shimon Peres sa at Israel ikke har noen intensjoner om å ta tilbake palestinsk område. Kravet fra Israel er at Arafat tar affære overfor terrorister, før Israel trekker seg tilbake. (24.10)

To mistenkte arrestert IDF gjennomførte omfattende aksjoner i landsbyen Beit Rima på Vestbredden onsdag. Målet var å få tatt terroristene som stod bak mordet på turistminister Rehavam Ze’evi. I gårsdagens aksjon ble fem palestinere drept. Regjeringen opplyser at to av den fire mann store terrorgruppen som stod bak drapet på Ze’evi er arrestert. Blant de palestinske drepte var det menn fra de palestinske sikkerhetsstyrkene og Hamas.

Det var lederne av PFLP som gav ordre til mordet på turistminister Ze’evi, opplyser den israelske regjeringen. (25.10)

Russland forstår Israel Russland presser ikke på for en umiddelbar tilbaketrekning av IDF fra palestinsk område A. Det sier boligminister Natan Sharansky i den israelske regjeringen etter et todager besøk i Russland.

- Selv om de ikke støtter oss 100 prosent, avslører de likevel at de har en seriøs forståelse for hva vi gjør, sier Sha-ransky. (26.10)

Fem israelere drept - Israel ser på de palestinske myndighetene som et Taliban-regime, og det må bli bekjempet på akkurat den samme måte som amerikanerne kjemper [i Afghanistan], sier sik-kerhetsminister Uzi Landau mandag. Fire israelske sivile og en soldat ble drept i uavhengige skyteangrep søndag. I kystbyen Hadera åpnet to palestinske terrorister ild, drepte fire israelske kvinner og skadet 42 andre. Organisasjonen Islamsk hellig krig tok på seg ansvaret for angrepet. De to terroristene tilhørte sikkerhetsstyrkene til Yassir Arafat. Ni av de skadde er fortsatt på sykehus. De to terroristene ble skutt og drept av israelsk politi. (29.10)

Kidnappede soldater trolig drept IDF slo mandag fast at de tre soldatene som ble kidnap-pet av Hizbollah 7. oktober i fjor, etter all sannsynlighet ble dødelig såret da deres kommandobil kjørte på miner og kom under ild fra terrororganisasjonen. IDF hevder å bygge sine nye antakelser på etterretning som har kommet de siste døgene. Hizbollah hevder det israelske utspillet er en felle, som skal presse organisasjonen til å røpe informa-sjon om de savnede soldatene. (30.10)

Arabiske MK skadetTre arabiske Knesset-medlemmer var blant de mange som ble skadet da politistyrker kjempet mot steinkastende opp-røre i nærheten av Tira tirsdag. Demonstrantene protesterte mot ekspropiering av jordbruksland for å gjøre plass til den nye motorveien som krysser Israel fra sør til nord. Veiar-beiderne kom med tungt utstyr tidlig på morgenen, støttet av en stor kontingent politi og grensepoliti. Hundrevis av demonstranter gikk til konfrontasjon. Veiarbeidet fortsatte på tross av protestene, og det så ut som om det hele kunne gå fredelig for seg, inntil demonstrantene begynte å kaste stein ut på ettermiddagen. (31.10)

OrdbokIDF: Israel Defence Forces, det israelske forsvaret.Område A: De områdene Arafat kontrollerer full-stendig ifølge avtalene, først og fremst de store byene. Israelske soldater har gått inn i noen av disse områ-dene i den senere tid fordi Arafat ikke får terrorister arrestert.Område B: Områder kontrollert av Arafat, men Israel har rett til å ha sikkerhetsstyrker og kontrollere sikkerheten der.Tanzim: Milits som hører til under Fatah, Arafats egen del av PLO. De har spilt en meget stor rolle under “intifadaen” det siste året.

Det amerikanske utenriksdepartementet ser mer alvorlig på Israels militære offensiv på Vestbredden enn Bush selv. (Foto: GPO)

Arbeidet med motorveien som krysser Israel fra sør til nord møtte motstand fra arabisk lokalbefolkning. (Foto: GPO)


I Israel som i Norge er det 10 års skoleplikt og 12 års skolerett. I gjennomsnitt slutter ca. 7 % av elevene før de har fullført 12. klasse. I den arabiske befolkningen slutter hele 12 % før de har fullført videregående skole. Det er riktignok en betyde-lig nedgang siden 1980, da 20 % sluttet. Men det er ikke godt nok.

Det er frykt for at det også kan være mørketall. Det er bl. a. et stort antall ulovlige innvandrere i Israel. Det er også en del skulkere som av en eller annen grunn faller ut av systemet og ikke blir registrert.

Den handlekraftige utdanningsministeren i Israel, Limor Livnat fra Likud, ønsker nå å innføre 12 års skoleplikt. I denne saken får hun støtte også fra de arabiske politikerne, som er uenige med henne i mye annet.

Naturligvis vil økt skole-plikt, og dermed et økt antall elever, koste penger. Men spørsmålet er om det ikke netto vil føre til innsparing. For de som slutter (”drop-outs”), har en sterk tendens til å belaste sosialbudsjettene og kriminalbudsjettene.

Limor Livnat er en av to kvinnelige ministre i regje-ringen Sharon. Hun tilhører Likud og er undervisnings-minister. (Den andre heter Dalia Itzik og tilhører Arbei-derpartiet.)

I Arbeiderparti-regjerin-ger har Meretz hatt dette departementet. Partiet ligner på mange måter det norske SV. Resultatet er en skole hvor det er lite om Israel og det jødiske folkets his-torie, og hvor PLO-argu-menter ofte får vel så stor plass som de israelske argu-mentene. Shulamit Aloni, som var leder for Meretz og undervisningsminister for noen år siden, var til og med imot at israelsk ungdom skulle besøke Auschwitz.

Livnat har også gått inn for strengere disiplin i skolen. Nylig gikk hun inn for at elevene skal slutte å

tiltale læreren med fornavn, og gå tilbake til den gamle praksisen med å bruke etter-navn. Men hun understreket at hun ikke ville gi ordre om det. Det var bare et syns-punkt.

Men hun ville treffe andre tiltak. Fra neste skoleår av skal rektor og/eller lærere bruke minst en time pr. uke på å synge nasjonalsangen og samtale om nasjonale og dagsaktuelle saker. Elevene skal sitte rolig når rektor eller læreren taler. Dessuten skal hver klasse bruke minst en time på å studere den jødiske og zionistiske arven. Mange skoler har slike emner dekket inn i timepla-nen allerede. Men de sko-lene som ikke har det, må få det inn.

Livnat mener at hver eneste jødisk elev skal lære om de grunnleggende

sakene i jødisk tro og prak-tisk gudsdyrkelse. De skal lære om Bibelen på en måte som gjør at de blir glade i den og kjent i den.

Livnat var på besøk i Shevah Mofet videregående skole i Tel Aviv. Minst 5 av de som omkom ved selv-mordsbomben i Tel Aviv, gikk på denne skolen. Ca. 80 % av elevene er av rus-sisk bakgrunn. ”Russisk” ungdom kom fra et stort område for å gå der. De finner seg ikke til rette i van-lige skoler, med sin mangel på disiplin. Derfor vil de helst gå i sine egne skoler, hvor kravene er større.

Livnat sa at resten av sam-funnet må lære av innvan-drerne, særlig når det gjelder utdanning i realfag og tek-niske fag. Det er innvan-dringsbølgen som har gjort

Israel til et høyteknologisk land.

Livnat går også inn for fem dagers skoleuke. Elev-ene i Israel går fremdeles seks dager i uken. Nathan Sharansky har gått inn for at søndag skal være den nye fridagen, slik at Israel får de samme fridagene som de vestlige landene. Men Livnat går inn for at fredag (da sab-baten begynner om kvelden) skal være den andre frida-gen.

I mange år har Israel for-sømt seg når det gjelder nyheter og annet stoff på engelsk på TV. Når noen har sagt at det burde være mer stoff for turister og andre på engelsk, var svaret at det er så mange språk. Da burde man jo også ha på russisk, tysk osv. Resultatet av dette er blitt sendt bare 15 minut-ter på engelsk pr. dag på israelsk TV – og at mange ser på jordansk TV i stedet.

Nylig ble ansvaret for IBA (Israel Broadcasting Autho-rity, Israels utgave av NRK) overført til en ny minister, Ra’anan Cohen (som ikke har noe eget departement). Han vil forandre tingenes tilstand radikalt.

I første omgang, dvs. i løpet av året, skal sendeti-den på engelsk økes til to timer pr. dag. Men på lengre sikt er planene større:

En kanal skal sende nyhets- og aktualitets-stoff på engelsk og arabisk. Den skal bruke satellitt til å sende i Midtøsten og Europa. Den skal etter en tid sende hele døgnet. Det skal også være en kanal som skal sende på russisk, amharisk (morsmå-let til jødene fra Etiopia) og andre språk. Man håper bl. a. å kunne ta opp konkurran-sen med Al-Jazeera, en TV-stasjon med base i Qatar.

Statsminister Sharon har uttrykt støtte til tankene.

Les mer: www.israel-miff.no

I teorien er det gratis å gå på grunnskole og videre-gående skole i Israel. Men i praksis koster det penger, ofte mye penger.

Problemet er ikke ukjent i Norge heller, selv om det virker som om det er mer omfattende i Israel. Det dreier seg om det som er ”ekstra”: Skoleturer, besøk på teateret, ekstra bøker, utstyr til ekstra forsøk i fysikk osv. osv.

Det er lovbestemt at ingen skal måtte betale mer enn 1.800 kr ekstra. Men i prak-

sis krever skolene ofte mer. Utdanningsminister Limor Livnat opplevde selv nå i år at hun måtte betale mer for sin 12-årige datter. Hun bad foreldrene om å nekte å betale mer enn lovens grense. Rektorene svarer da at det betyr at de må kutte ned på de tilbudene skolene har.

Men også 1.800 kroner kan være mye nok for for-eldre med lav inntekt. Og det er gjerne en sammen-heng mellom lav inntekt og mange barn. Har man 3-4

barn i skolen, blir det fort mer enn man kan klare.

Undersøkelser har vist at så mye som 30 % av elevene i offentlig skole går glipp av tilbud i løpet av året fordi deres foreldre ikke kan betale det skolen krever. Det framgår også at elevene i de skolene som krever mest skolepenger (de høyeste helt opp til 14.000 kroner i året pr. elev), gjør det best til eksamen.

Zevulun Orlev, som representerer det nasjonal-religiøse partiet i Knesset

og leder undervisningsko-miteen, har lagt fram et lov-forslag om at skolepenger skal legges inn under Isra-els versjon av folketrygden. Alle innbyggerne skal måtte betale 6-10 kr ekstra i måne-den, og pengene skal gå til skolene og være øremerket til slike tiltak. Etterpå skal det ikke kreves noen ekstra-betaling av foreldrene. Det gjenstår å se om forslaget blir vedtatt, og hva det i så fall vil føre til i virkelighe-ten.

Må betale for skoleaktiviteter

To førsteklassinger på Gilo Gimmel-skolen i Jerusalem har sin første skoledag i høst. Foto: Amos Ben Gershom (GPO)

Ny stil i skolen?

Undervisningsminister Limor Livnat vil ha mye mer jødedom inn i skolen.

Økt skoleplikt?

Engelsk på TV

I Sudan har det vært en borgerkrig i 18 år. I prinsip-pet er den mellom arabiske muslimer i nord og svarte kristne og animister (”hed-ninger”) i sør. Over 2 mil-lioner mennesker er drept. I tillegg har landets muslim-ske regjering gjort 12-15.000 kristne og animister til slaver, ifølge FN-statistikk. (Melissa Radler i Jerusalem Post 22.6.01)

Opplysninger som dette er meget relevante i Midt-østen-sammenheng. For de sier noe vesentlig om hva som vil skje med jødene dersom det går som Norsk Folkehjelp og andre ønsker: Jødene skal igjen bli en minoritet i det muslimske området, uten noe område i hele verden som de kan ha som sikker nødhavn og hvor de kan styre sin egen skjebne.

I Sudan har det vært en borgerkrig i 18 år. I prinsip-pet er den mellom arabiske muslimer i nord og svarte kristne og animister (”hed-ninger”) i sør. Over 2 mil-lioner mennesker er drept. I tillegg har landets muslim-ske regjering gjort 12-15.000 kristne og animister til slaver, ifølge FN-statistikk. (Melissa Radler i Jerusalem Post 22.6.01)

Opplysninger som dette er meget relevante i Midt-østen-sammenheng. For de sier noe vesentlig om hva som vil skje med jødene dersom det går som Norsk Folkehjelp og andre ønsker: Jødene skal igjen bli en minoritet i det muslimske området, uten noe område i hele verden som de kan ha som sikker nødhavn og hvor de kan styre sin egen skjebne.

Krigen i Sudan


Vi gratulerer Jødisk Nasjonalfond med 100-års jubileetVi takker også alle Israelvenner for generøs støtte til JNFs mange viktige miljøprosjekter i Israel.Da JNF ble stiftet under den 5. Zionistkongress i 1901, var formålet å kjøpe jord i Det Hellige Land for å skape grunnlaget for jødisk bosetting. Siden den gang har tusener av jøder og kristne over hele verden hjulpet til med å gjøre drømmen til virkelighet. I dag er den viktigste oppgaven å bygge ut flere vannreservoarer for å avhjelpe Israels største problem: Vannmangelen.

Vil du gratulere JNF med 100-årsjubileet?

Det kan du gjøre ved å støtte treplanting og vannreservoarer i Israel.

Bidrag sendes til Jødisk NasjonalfondBoks 8871, Youngstorget, 0028 OsloNytt gironr.: 7877.08.76817

OBS! Nytt tlf. nr. 22 11 28 14

KEREN KAYEMET LEISRAEL

JØDISKNASJONALFOND NORGE

Av Adi Ronel, WIZO Review, oversatt av Berit Demborg

Turister og israelske jøder har mer eller mindre sluttet å komme til de arabiske nabo-lagene i Jaffa siden utbrud-det av den siste Intifadaen i slutten av september. Da er det som et pust av en frisk bris å besøke WIZOs jødisk-arabiske daghjem i Jaffa.

Siden TV-programmene i Israel og rundt i verden har vært fylt med inntrykk av jødisk-arabisk vold, inklu-sive bilder av israelske ara-bere som demonstrerte i Jaffa, var det bare naturlig å føle en viss engstelse da vi gikk for å besøke det jødisk-arabiske daghjemmet i hjer-tet av Jaffa.

Fred og roEn fredelig stemning

syntes å trenge igjennom daghjemmet, en slående kontrast til de daglige over-skriftene. Og til tross for alle sikkerhetsforanstaltnin-gene rundt hjemmet, straks man er innenfor møter man en atmosfære av ro og krea-tivitet i lek, avslappede barn og dyktige ledere.

Det som gjør dette dag-hjemmet annerledes enn de andre WIZO arbeider med er at 65 av de 80 barna som oppholder seg her daglig er arabere, både kristne og muslimer. Lederne tenker ikke så mye over hvem som er hvem. “For oss er de ganske enkelt barn”, sier lederen Goni Blecher.

På spørsmål fra gjesten om det var noen problemer under demonstrasjonene i nabolaget er svaret:

“Alle barna kom til sen-teret som vanlig, selv under de vanskeligste dagene, også de jødiske barna”.

Staben hadde bestemt at alt skulle være som vanlig. Selv foreldre med barn som var blitt for store til å gå i barnehagen, kom innom for å si shalom, at vi er glad i dere og er imot alt som hender.

Demonstrasjoner, kyss og klemmer

Sannheten er at persona-let så noen av de arabiske foreldrene delta i demon-strasjonene, men dagen etter kom de med barna sine som vanlig. Det var ikke lett for personalet å gi barna til disse

foreldrene en klem den dagen, men de gjorde det. “Vi har en vidunderlig stab, som først og fremst tar seg av barna og derefter tenker på forholdet til foreldrene,” sier Varda som er øverste leder.

Når det gjelder barna, så spiller det ingen rolle om de er arabere eller jøder, kristne eller muslimer. De har alle de viktigste behovene og får alle den samme omsorg. Barn tenker ikke på nasjonalitet eller religion. Disse barna er jo meget små. Både for barna og foreldrene ender verden ved gjerdet.. Alle her vet at livet er annerledes så snart du går ut av porten. Alle foreldrene vet at WIZO er en upolitisk organisasjon. Siden befolkningen i Jaffa er blandet, er det naturlig at det både er jødiske og ara-biske barn på daghjemmet. De arabiske foreldrene har selv valgt å sende sine barn hit istedenfor til et daghjem for bare arabiske barn.

Hva er grunnen? Det er mange grunner.

Først og fremst har de en virkelig populær leder. For-eldrene ser i avisene hva de skal se etter når de velger stedet de vil sende barna til: Om det er rent og ordent-lig,

hvor mange førskole-lærere det er, utstyret, lekemulighetene, sikkerhe-ten, hvordan lederne tar seg av barna, programmet for læring. Alt dette samlet betyr noe for foreldrene. Når det gjelder de jødiske barna, er det noen av foreldrene som bevisst sender barna hit for at de skal lære seg sameksis-tens.

Ellers er det viktigste for de jødiske foreldrene hva barna lærer.

Jøder, arabere og vietnamesere

Får lærerne noen spesiell opplæring i å takle arbeidet med denne spesielle blan-dede befolkningen? ”Nei,” sier Varda, ”men vi har regelmessige møter med staben hvor vi tar opp alle problemer som kan oppstå. De fleste av lærerne er jødiske, men det er som regel også to arabiske assis-tenter og til og med en viet-namesisk pike som snakker hebraisk. Hun arbeider her

som en del av sin militær-tjeneste, og kom hit med foreldre som var båtflyktnin-ger.” Vardas foreldre kom fra Irak, så hun har hørt ara-bisk hjemme og kan snakke med de arabiske barna.

Hebraisk er nøkkelen

Dagligspråk på hjemmet er hebraisk. Skjønt det vil overraske noen, foretrekker de arabiske foreldrene at alt foregår på hebraisk. “De bor i Jaffa, er israelske borgere, og det er viktig for dem at deres barn lærer seg hebraisk. Det er en av nøklene til suksess i det isra-elske samfunnet.”

Barna snakker arabisk hjemme, og dette er den eneste mulighet disse små barna har til å snakke hebraisk. Staben kan snakke elementært arabisk, noe som setter dem i stand til å kom-munisere med barna. De til-later også barna å snakke med hverandre i det språ-ket de selv velger. Det er mulig å se en gruppe barn sitte rundt bordet, og når en liten pike snur seg til ven-stre, snakker hun hebraisk, mens hun snakker arabisk til barnet til høyre. Det faller helt naturlig.

Lærer de jødiske barna arabisk?

De har ikke noe valg. Noen ganger spør lederen et barn om noe, og svaret kommer på en blanding av arabisk og hebraisk. Det er OK og faller naturlig.

Hva med helligdagene?

“Vi feirer alle jødiske hel-ligdager på en måte som faller greit for barna og snak-ker ikke om hva de gjør hjemme. På Shavuot (Uke-festen) leser vi bibelhistorier som er felles for alles tra-disjoner.

Når det kommer mus-limske og kristne helligda-ger, ønsker vi alltid barna “Happy holiday”

Hva med araber-nes hellige måned Ramadan?

Ikke noe problem. Ifølge muslimsk tradisjon er barna fritatt for fasten. På fre-dagene feirer alle Kabalat Shabat (Sabbatens komme)

sammen. Mange av barna kommer

fra fattige hjem. Noen av dem har vært utsatt for vold hjemme. De får støtte fra offentlige velferdstjenester som sender barna til dette hjemmet. Det er kanskje den eneste muligheten barna har til å få en god start i livet. Her finner de et varmt hjem og de får mulighet til å utvi-kle seg, hver især i forhold til sine evner og muligheter.

Modell til integrering

Dette er ikke bare et senter for arabsik-jødisk sameksistens. Det er også en modell for integrering mellom barn fra fattig og mer veletablert familiebak-grunn. Det er også noen barn som har blandet arabisk-jødisk familiebak-grunn, hvor en av forel-drene er arabisk, den andre jødisk.

Stedet tjener også som en slags uformell skole for for-eldrene, som lærer hvordan de skal oppføre seg overfor barna sine.

Blir dette gjort på en formell basis?

Noe av det kommer natur-lig, og noe er resultatet av møter som blir holdt to ganger om året.

De fleste av barna bor i det nærmeste nabolaget i hjertet av Jaffa, så det er naturlig at det er flest ara-biske barn på daghjemmet. Det interessante er at man har forøkt å innføre bruk av arabisk på hjemmet parallelt med hebraisk i noen av akti-vitetene. Til ledernes over-raskelse var det foreldrene til de arabiske barna som protesterte. De hadde nett-opp valgt dette stedet for at barna skulle lære hebraisk og ba om at man ikke måtte gjøre noen forandring.

Et levende labo-ratorium for krea-tiv sameksistens

Dette er virkelig et unikt daghjem. De legger vekt på bruk av kunst tilpasset barnas nivå, og barna er meget kreative. Det som skjer her er et levende labo-ratorium for kreativ samek-sistens, en virkelig modell for hele landet.

WIZOs jødisk-arabiske daghjem i Jaffa:

En fredelig øy i et stormfullt havForskere ved Weizmann-

instituttet i Israel har funnet fram til en nokså enkel blod-prøve som kan brukes til å finne ut om en pasient har schizofreni. Etter hvert vil metoden forhåpentligvis føre til bedre behandlings-metoder også.

Blodprøven har foreløpig vist sin pålitelighet i under-søkelser av 15 pasienter. Den er lagt fram i et presti-sjetungt, amerikansk blad.

Ca. en prosent av befolk-ningen er berørt av schi-zofreni. Sykdommen blir kjennetegnet av forstyrrel-sen i de følelsesmessige funksjonene, virkelighets-oppfatning og tankeproses-ser. Blant symptomene er hallusinasjoner, vrangfore-stillinger og en følelse av tan-keoverføringer begge veier mellom pasienten og andre mennesker.

Men mange av disse symptomene kan fore-komme ved andre sykdom-mer også. Derfor har man gjerne ventet i minst seks måneder før man stilte diag-

nosen. Den nye metoden vil, når den etter noen år er ferdig utviklet og klar for det vanlige markedet, for-håpentligvis gjøre det mulig å stille en rask diagnose og komme i gang med behand-ling.

Metoden tar utgangs-punkt i at dopamin-resep-torer finnes på overflaten av hvite blodlegemer. Antal-let øker med schizofreni. Men det er vanskelig å iden-tifisere dette. Derfor leter man etter ”meldingsmoleky-ler” som hører til prosessen med å danne dopamin-reseptorer. En schizofreni-pasient har gjennomsnittlig 3,6 ganger så mange slike molekyler som friske men-nesker.

I tillegg til å gjøre diag-nose og etter hvert behand-ling enklere, tjener metoden til å redusere den stigmati-seringen som ofte følger en psykisk sykdom som schi-zofreni. Den understreker nemlig den biologiske kom-ponenten i sykdommen.

Diagnose av schizofreni


3. september hadde vi i MIFF Stavanger gleden av å ha Peter Beck på besøk. Han holdt et meget interessant og opplysende foredrag for oss. Det følgende er et fritt referat av det han sa. Det bygger på notater som ble gjort underveis.

Dette blir ikke så mye et foredrag i vanlig forstand som en samling inntrykk. Jeg har nylig avsluttet ca. 3 år i Midtøsten. Til sammen har jeg arbeidet der 7-8 år som journalist for Aftenpos-ten.

Hamas og FatahHvordan ser palestinerne

på staten Israel og mulig-heten for en framtidig sam-eksistens? Jeg vil sitere en av toppene i Hamas, Mah-moud Zahar. Jeg intervjuet ham og spurte ham: ”Hvor mye land bør israelerne gi for å få fred med den pales-tinske staten?” Han lo og sa: ”De kan gi oss en kvadrat-meter eller hva som helst. Vi kommer til å ta alt så alli-kevel.”

Dette sier Hamas rett ut. Fatah sier ikke det. Men slik jeg ser det, er begge grup-pene enige om målet. Ulik-hetene er bare i synet på metoden og tempoet.

Fatah sier: Gi oss Vest-bredden og Gaza. De sier ikke ”foreløpig”, men det er det de mener.

I et leserbrev i Jerusalem Post nylig stod det: 6 millio-ner jøder ble drept i Holo-caust, og nå er snart 6 millioner til truet av tilin-tetgjørelse. – Jødene i Israel føler seg mer og mer med ryggen mot havet. De føler av de kjemper for sin eksis-tens.

En leder i Hamas fortalte at i året 2006 vil det ikke lenger være noe Israel. Det har en imam funnet ut i Koranen.

I palestinske skolebøker framgår tydelig at de ikke legger opp til sameksistens. Tidligere brukte palesti-nerne skolebøker fra ara-biske land. Nå har de laget egne bøker, foreløpig for tre klassetrinn. I disse bøkene er det anti-jødiske godset ført videre, i noe forsikti-gere former.

Geriljakrig?Israel er sterk militært.

Men i en gerilja-krig vil Ara-fats 40-50.000 milits-solda-ter stille sterkt. En slik krig kan bli aktuelt.

Alle sier, både palestinere og israelere: På palestinsk side finnes det mye våpen som ennå ikke er tatt i bruk. Arafat har holdt tilbake sine beste kampstyrker, som har trening fra Libanon. Jeg har med egne øyne sett lagre av bakke-til-bakke-raketter. Stinger-raketter, som er effektive mot fly og kamphe-likoptre, skal ifølge pålitelige kilder også finnes i arsenalet. Palestinerne lager landmi-ner. Deres øvelser i avsides-liggende strøk i Gaza baserer seg ikke bare på gerilja-krigføring, men rene mili-tære operasjoner i begrenset skala.

Israel har planer klare om å gå inn i de palestinske områdene og ”ødelegge den militære infrastrukturen”. Ifølge denne planen skal det ikke ta mer enn en uke. Men alt tyder på at en slik ope-rasjon vil koste mange liv, også mange israelske.

Kan Arafat stanse volden?

Kan Arafat stanse hvis han vil? I perioder var jeg mer på Vestbredden og Gaza enn i Jerusalem. Jeg er ikke i tvil om at Arafat kan stanse all vold på maksimum en uke. Han trenger disse dagene fordi noen arbeider på egenhånd og kanskje ikke får beskjeder umiddelbart. En av måtene Arafat kan bruke, er å bruke sin mektige milits på 40-50.000 mann. Han har en god etterret-ningstjeneste. Hans etterret-ningsledere har veldig god kontroll.

Men Arafat kan stanse volden på en annen måte også. Det Hamas frykter mest, er ikke å bli kastet i fengsel. Ulike Hamas-ledere blir stadig kastet i fengsel, som regel for ca. 14 dager. Arafats mektigste våpen er at han kan overta Hamas’ syke-hus, klinikker osv., hele deres velferdssystem. Hamas’ poli-tiske innflytelse er basert på dette systemet. Arafat kan nasjonalisere det. Hamas har ingen realistisk mulighet for å lage en virkelig borgerkrig. Deres tilslutning ligger på bare 15-18 %.

Jeg snakket med Salah Tarif. Han er druser og isra-

elsk minister. Han har god kontakt med Arafat. Han fortalte at Arafat ser seg selv som palestinernes Ben-Gurion. Han vil ikke ha en stat ved avtale. Den skal bli født med ”blod, ild og kamp”. Sallah Tarif sa til Arafat at det er nå en annen tid enn i 1948. Men Arafat er fiksert på et slikt bilde, og enser ikke om det koster 5-10-20.000 palestinske liv.

Manglende ytringsfrihet

Blant palestinerne går det et utall av vitser om Arafat. En av dem er slik: En pales-tiner spør en annen: ”Kan Arafat stanse volden hvis han vil?” Svar: ”Er du dum? Han kan ikke stanse skjel-vingen i leppen sin en gang.” – Slike vitser fortelles svært forsiktig. Hvis Arafats mek-tige sikkerhetsorganisasjo-ner får snusen i at de er sagt, kan det bli farlig for vitsefor-telleren.

Jeg laget en reportasje om palestinske TV- og radiosta-sjoner. Noen sender bare musikk. Noen sender filmer, uten hensyn til copyright. En radiostasjon intervjuet vin-teren 1999 (som var ekstra kald) den ansvarshavende for e-verket i Ramallah. Han beklaget utkoplinger av strøm pga. overbelastning på det palestinske nettet. Dagen etter ble radiostasjo-nen stengt. E-verk-direktø-ren tatt under behandling en ukes tid. (De som fremde-les kan gå på to bein etter en slik ”behandling”, har i hvert fall oppfattet ”advar-selen”.) Ved å fortelle noe

slikt, hadde han rakket ned på den palestinske ledelsen og deres ære. Han hadde beskyldt dem for ikke å klare å forsyne befolkningen med strøm.

Palestinske lærere har hatt en forsiktig aksjon gående for høyere lønn. Det er ikke streik, men de har nektet visse typer overtid og annet arbeid utenom vanlig under-visning. Lederen av aksjonen fikk ”behandling” i noen uker.

Det regimet som kommer i den eventuelle palestinske staten, blir trolig minst like despotisk som Syria/Irak, i hvert fall minst like despo-tisk som i Egypt.

Igjen en palestinsk vits: På alle palestinske kontorer bilde av Arafat. En pales-tinsk mann kom inn på et offentlig kontor, han leide på sin lille sønn. Gutten peker på bildet av Arafat og sier: ”Far, far, der er den mannen som du forbanner hver eneste morgen.” Faren slipper sønnen, hopper til siden og sier: ”Hvem er det som eier den gutten?”

Kritikk av regimet tåles ikke, i hvert fall ikke alvor-lig kritikk. Og kritiserer man rais, president Arafat, er det jevngodt med blasfemi.

TempelplassenJeg snakket med stormuf-

tien av Jerusalem. Han er innsatt av Arafat og har kontor på Tempelplassen. Jeg var hjemme hos ham. Han er en god og snill mann, hevdes det. Han er helt sikker på at noe Tempel har jødene aldri hatt. Og skulle

de mot formodning ha hatt det, var det i hvert fall ikke på Tempelplassen. Jeg spurte: ”Hva med alle ruinrestene utenfor gamlebyens murer fra utgravingen under Al Aqsa?” Svar: ”Det er opp-spinn og tull fra israelske arkeologer.”

UløseligHvem skal ha Tempelplas-

sen? Hva skal man gjøre med 2,5-3 mill palestinske flykt-ninger? Enkelte ting synes for meg nokså uløselige. Det virker umulig med noe kom-promiss. Den ene parten må få alt, og det vil den andre ikke godta.

Jeg var antakelig den siste journalisten som snakket med Ben-Gurion. Jeg spurte hva jødene bør gi tilbake for å få fred. Han svarte at det viktigste er fred, ikke hva vi gir. Men han sa: ”Aldri Jeru-salem, aldri Golan.” Da vi skulle skilles, sa han: ”Hvis det er tale om vår rett mot deres rett, så velger jeg vår rett.”

Det går ikke an i enhver sammenheng å dele likt.

FlyktningeneLa oss si at Israel gikk

med på å la alle flyktnin-gene komme tilbake til Vestbredden/Gaza. Om bare 500.000 av dem ville komme tilbake til de pales-tinske områdene, ville øko-nomien der gå i fullstendig oppløsning. Arafat frykter de palestinske flyktningene mer enn noen. Jeg har snak-ket med dem i Libanon, Jordan, Syria – mange av dem hater Arafat. Han har ikke gjort noe for dem de

siste 15 årene, ikke sendt en krone på 10 år.

Men Arafat har lovet alle flyktningene Vestbredden, Øst-Jerusalem, Gaza og Tempelplassen. Det venter de på og tror på.

Etter ArafatHva vil skje hvis Arafat

dør i morgen? Spekulasjo-nene går hele tiden. Palestin-ske grupperinger forbereder dette, men ulike grupper har ulike oppfatninger. Jeg fryk-ter at en av sikkerhetssje-fene vil overta makten. Mohammad Dahlan i Gaza står trolig sterkest. Det kan oppstå maktkamp mellom ham og Jibril Rajoub, sikker-hetssjefen på Vestbredden. Det kan også bli troika av yngre palestinere fra Vest-bredden. Hanan Ashrawi med en intellektuell gruppe er også i posisjon, men de har liten politisk støtte.

Det finnes jo et palestinsk parlament som ble valgt i 1995. Det sitter ennå, selv om valgperioden er over-skredet. På spørsmål om det ikke bør bli nytt valg, svarer Arafat det samme som han svarer på all kritikk: ”Vi er i en unntakssituasjon.” Så valg kan ikke foretas nå. Det er også det han sier for å rettferdiggjøre hardhendte tiltak med tortur, at de skyter ”medløpere” osv.

Arafat har et stort beløp på sin personlige konto i Bank Leumi i Tel Aviv, penger som israelerne har refundert av avgifter og toll. PLO har dessuten store eiendeler flere steder i

En norsk journalists syn på intifadaen: Hvor går Midtøsten?

Journalist Peter Beck holdt foredrag i MIFF Stavanger 3. september. Foto: MIFF


verden, blant annet i Sør-Afrika.

HenrettelserIsrael henretter palestin-

ske ledere. Det hevdes at 40 palestinske ledere er henret-tet. Jeg tror jeg har inter-vjuet 15 av dem. De er nesten uten unntak sprunget ut fra Arafats egen Fatah, Tanzim. Ordet betyr bare organisasjon, men Tanzim er en godt væpnet milits. Mange av lederne er folk som har stått bak selvmord-saksjoner, ikke minst angrep på israelske bosettere og israelere på veiene, mot Gilo fra Beit Jala. Det er folk som det er hevet over enhver tvil har stått som ledere for disse angrepene.

Til å begynne med slo Israel tilbake med tungt skyts mot to-tre hus, drepte noen som skjøt og noen til-feldige. Det ble en enorm kritikk mot dette. Så tok Israel ut enkeltpersoner som man visste stod bak. Nå spør man: Hvorfor henret-ter israelerne disse ”politiske lederne”?

Penger til ArafatTerje Rød -Larsen er ikke

lenger Norges representant, men FNs visegeneralsekre-tær. Norge er langt på vei ute av Midtøsten med hensyn til politisk innflytelse. Vi er stort sett henvist til å gi penger til palestinerne. Rød-Larsens innflytelse er sterkt svekket etter at Sharon kom til makten, han hadde helst kontakter med Arbeiderpar-tiet.

Pengene strømmer fra Norge, men mange andre land har skrudd igjen. Norske politikere sier: ”Vi vet om korrupsjonen. Men hvis vi stanser, går det for alvor utfor stupet”. Arafats maktbase er ikke minst basert på penger, på å belønne eller holde igjen til palestinere. Mange land tør ikke stanse pengestrømmen, de frykter at Arafats regime skal bli erstattet av noe annet som er enda verre eller av totalt anarki.

Man kan se villaene de palestinske lederne har. Isra-elerne skjøt for noen måne-der siden, og traff Rajoubs hus så det fikk mindre skader. De traff litt av 1. og 2. etasje, samt garasjen. Det avslørte et stort boble-badekar og to nye Merce-deser. Ikke minst derfor ble Rajoub rasende. I Storbri-

tannia ble det førstesidestoff i avisene. – Vi oppfyller vår giverkvote og vel så det.

De arabiske landArabiske land skulle gi en

milliard dollar. Pengene kom aldri. Nå er det tale om 250 millioner over 10 år. Men det er ”praktiske vansker” med å overføre pengene. Det finnes ikke ett arabisk land som egentlig vil ha en palestinsk stat eller som liker Arafat. Men det kan de aldri si offentlig.

For få måneder siden try-glet jordanerne Israel om i hvert fall ikke å oppgi Jor-dan-dalen. De ønsker ikke å ha felles grense med Arafats stat. Syria hater Arafat.

Men araberne er ute etter å svekke Israel. Egypterne har en viss kontroll over Arafat. De er først og fremst interessert i at det ikke blir en akse Amman-Tel Aviv-Ankara, og at den palestin-ske staten skal slutte seg til den. Det ville true Egypts ledende rolle. Hvert arabisk land spiller en rolle ut fra sine egne interesser.

Israel oppfatter i dag Iran som sin farligste militære fiende. Landet har en voldsom militæroppbyg-ging, raketter som når alle israelske sentra, de lærer opp Hizbollah og lærer opp Hamas i Iran og i Sør-Liba-non. Hamas har lagt seg til en gerilja-taktikk som til forveksling ligner Hizbollah. Hizbollah er ikke noen stor styrke, men den vil trekke Israel inn i alvorlige repre-salier mot Libanon for å få verden til å reagere. Uten dette har Hizbollah ikke noe alibi, for de står relativt svakt politisk. Hizbollah fikk 12 % oppslutning ved siste valg.

Avstengning palestinske byer/landsbyer

Det sies at Israel legger en ”jernring” rundt de pales-tinske byene og landsbyene. Jeg har jobbet over hele Vestbredden. Til slutt hadde jeg mitt eget kart over hele området. Jeg kunne kjøre med min bil inn og ut av hvilken som helst by og de fleste landsbyene. Israelerne vet det, men ønsker ikke å kvele enhver bevegelse fordi de ikke vil ha en eksplosjon blant befolkningen. De kontrollerer trafikken på asfaltveiene. De ser bilene på grusveiene, og lar dem

gå. Min fotograf fra Ramal-lah (også for AP i sentrum av Vest-Jerusalem) kommer fram hver dag. Jeg hadde hele tiden en palestinsk kvinne fra Betlehem som hushjelp hver dag, også under de verste avstengnin-gene. Og når det av og til skjer at palestinerne ikke kan kjøre inn i Israel, kan de i hvert fall som oftest gå. Avstandene er små i dette området.

Det sies at israelerne sulter ut palestinerne. Enkelte har uten tvil store problemer. Men reiser vi til en hvilken som helst palestinsk by, er butikkene er fulle av hva som helst. De som lider, er de som jobbet i Israel. Det var 120.000 mennesker, mange med 5-6-7 barn. De har ikke penger. De overle-ver fordi storfamilien støt-ter dem med lån, hjelp m.m. Men det nærmer seg en eller annen form for eksplosjon. Og mange lurer seg til Israel og jobber videre, så situa-sjonen er ikke så svart som noen vil ha det til. At områ-dene er ”avstengt og sultes ut” er en stor overdrivelse.

BoikottDet var en kampanje i

de palestinske byene: Ut med alle israelske varer fra palestinske butikker. Isra-elske produkter ble kastet ut av butikker med stor TV-dekning. På to måneder skulle alt bort unntatt helt spesielle ting som melk, som ikke er så lett å importere fra fjernere land.

Men i dag er nesten alt til-bake i butikkene. Det gikk ikke å importere fra Tyrkia, arabiske land m.m. Alt er til-bake ved det gamle.

Folket er fattigere, de rike er blitt rikere.

I dag er trafikken til mange landsbyer kontrollert, men ingen er avsperret.

HatHvorfor er palestinere

flest så hatske mot Israel? Når vi snakker med menige palestinere, er de resignerte. De er blitt fortalt, og mener å ha erfart, at det ikke finnes noe alternativ til krig mot jødene. Nå må løpet kjøres til ende. Så enkel er situasjo-nen for dem. Stanser de nå, vil Sharon ikke gi dem en kvadratmeter. Fortsetter de, vil de få Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem, i hvert fall.

UtsikterArafat inngikk 22 våpen-

hviler i Jordan før han ble kastet ut av landet i 1970. Det blir nok våpenhvile, kanskje til og med forhand-linger. Men jeg tror at den korte, relativt fredelige peri-oden vil bli erstattet av en ny voldsbølge.

Hva er den verste utsikten, worst case? Arafat kan kan-skje trekke Midtøsten inn i en regional krig. I Jordan er 60-70 % av innbyggerne palestinere. Det er vold-somme demonstrasjoner der for å bryte fredsavtalen. Jeg har snakket med kong Abdullah. Han forsøker utvilsomt å få Israel til å dempe seg for at han selv skal kunne holde lokket på den kokende, palestinske gryten i Jordan. Han er redd for å bli tvunget til å tillate geriljakrig fra Jordan.

LibanonLibaneserne ber om at

Hizbollah ikke skyter mot Israel, slik at Israel ødelegger infrastrukturen igjen. Men det er Syria som avgjør. Hiz-bollah har akkurat nå grønt lys fra syrerne til å angripe israelske soldater, men ikke ramme israelske sivile.

I en lengde av ca. 3 km er det ikke noe gjerde mellom Israel og Libanon. Av sikker-hetsmessige og terrengmes-sig årsak er gjerde umulig. Hizbollah ligger i høyden og kan se hver eneste isra-eler. Israelerne har ordre: Skyt for å drepe ved enhver bevegelse fra Libanon.

Palestinerne førstJeg har ikke opplevet ennå

at israelerne har angrepet først (ved Rafah, Ramallah eller hvor som helst). Det innrømmer palestinerne også. Men når Israel slår til, er det mye lettere å lage PR over det, fordi de slår så ødeleggende. Israel bruker massiv styrke for ikke å risi-kere egne liv.

Verdens holdningJøder er relativt populære

i Vest-Europa så lenge de er enkeltpersoner. Men det kan se ut som om man ikke er helt glad i mange jøder som er sterke. Hvordan verden kan bringes til å forstå at Israel slåss for sin eksistens, er ikke lett å vite. For bildet er en israelsk Goliat som slåss mot de stakkars stein-kastende palestinerne.

I vide kretser er det en anerkjent ”sannhet” at sio-nisme er rasisme. Det er vel bare USAs holdning som hindret FN-konferansen i

Durban fra å vedta noe slikt.

”Rett til å vende tilbake”

Arabiske ledere sier offi-sielt at de støtter det. Uof-fisielt vet de at det ikke er aktuelt. Men det er et kjem-pekort for dem.

Jeg besøkte Ein Hilweh i Libanon, den største leiren. Den vanlige flyktningen tror at de skal hjem til sine byer og landsbyer. De tror det fullt og fast. For dem er det bare et tidsspørsmål. Noen har nøklene til husene sine i Haifa, Akko, osv.

Libaneserne sier: Hvis ikke disse fordømte palesti-nerne kommer seg ut, alle sammen, kommer vi til å provosere fram en krig og kaste dem ut.

Det er ikke en homogen masse flyktninger. Leirene er delt opp i sektorer, geo-grafisk, mellom de som støt-ter ulike retninger (Fatah, Hamas, m.m.), med spen-ning mellom dem.

Orient HouseAlle norske journalister

som kommer til Jerusalem, bor på et hotell som ligger like ved Orient House. Det var i praksis det palestinske utenriksdepar tementet. Husseini var en slags minis-ter for Jerusalem, og til-rettelegger av palestinsk utenrikspolitikk mot utlen-dinger som besøkte Jeru-salem. De kom og gikk åpenlyst. Det var Arafats forlengede arm et steinkast fra Vest-Jerusalem. Det har vært et torn i siden på isra-elerne hele tiden.

Palestinerne ble overras-ket ved at israelerne stengte Orient House. Men det betyr ikke så mye, bortsett fra for Arafats ære.

Irak, Jordan, Syria:

Jordans store tragedie er at det er mange ulver i deres bakgård. De er truet fra alle kanter. I 1970 så jeg at kong Hussein slo ned på palesti-nerne. Syrerne ville ta deler av Jordan. Israel marsjerte veldig synlig opp i nord for å si til syrerne: En halv kilome-ter til, så angriper vi. Syrerne trakk seg tilbake.

Syria og Irak er begge store trusler mot Jordan. Jor-dans livsforsikring hviler på ett faktum, nemlig en ikke-angrepspakt med Israel. Der står det at hvis en fremmed krigsmakt forsøker å angripe Jordan, har Israel rett til pre-ventivt angrep. Det redder

Jordan i dag. Ellers hviler det jordanske kongedømmet på de trofaste beduinene rundt det hashemittiske konge-dømmet.

Irak har en rekke ganger sendt små styrker over gren-sen for å minne om ikke å svikte dem for mye.

USAUSA ser ut til å følge den

politikken Bush-regjeringen lanserte, og som Israel liker: De vil ikke gå inn og presse. Israel utsettes for ameri-kansk press, men i all stillhet. F. eks. om ikke å bruke F-16-fly, men heller kamphelikop-tre.

Arafats styrkerHvor godt er Arafats

40-50.000 ”politifolk” orga-nisert? – Hamas har ingen milits. Ca. 20.000 PLO-sol-dater er oppsatt og organi-sert og trent som en rent militær styrke mht utstyr, samband m.m. De har høyst sannsynlig tyngre våpen på lur. De har definitivt anti-tank-våpen, Stinger-raketter m.m.

De har pansrede perso-nellkjøretøyer, men ikke stridsvogner. Tanks lar seg neppe smugle inn.

De får våpen gjenom tun-neller fra Egypt til Gaza og sjøveien fra Libanon.

En vaneJeg bodde nær Gilo, lyden

fra skytingen overdøvet ofte talen på TV. Men det er merkverdig hvor fort man venner seg til det. Man for-søkte først å gjøre noen vrier, ikke ta bussen osv. Men etter hvert levde de fleste normalt. Man venner seg til det.

Man er opptatt av økonomi, eiendomsprisene m.m.

SunnanåDet har vært intervjuer

med Lars Sigurd Sunnanå. Han sier at for en gjen-nomsnittsnordmann tar det 3 dager å bli anti-israelsk, i Gaza bare en dag.

Hvor bor Sunnanå? Han bosatte seg i Amman. Det gir ingen sterk israelsk påvirkning. Usedvanlig rask ble han ganske forståelses-full for det arabiske synet.

Bor du i Betlehem eller Gaza og snakker med Fatah, Hamas eller Norsk Folke-hjelp for den saks skyld, tar det ikke lang tid. Det kan gå fort.

Men mange av dem er likevel egentlig klar over den virkelige situasjonen.

En norsk journalists syn på intifadaen: Hvor går Midtøsten?


w 98,7 prosent av de yngre palestinske yktningene forlanger å få vende tilbake til hjemmet deres forfedre yktet fra.w 97 prosent av yktningene mener Israel ikke vil godta dette, selv om det betyr at det ikke blir fred.

Dette stoffet er gjengitt fritt og forkortet etter en artikkel av Bryan Appley-ard i Sunday Times 23.09.01: Why do they hate America?

Vi har sett pakistanere vifte med bilder av Osama Bin Laden og ha på seg T-skjorter som feirer at 6.000 amerikanere ble drept. Vi har sett palestinere som danser i gatene og avfyrer sine Kalashnikov-geværer.

Elisabetta Burba er ita-liensk journalist. Hun var reporter i Beirut for The Wall Street Journal. Hun så akade-mikere i dress som jublet i gatene. Så fikk hun inn på en fasjonabel kafé. ”Kafeens forfinede klientell feiret, lo, ropte hurra og spøkte, mens kelnere serverte hamburgere og lett Pepsi. Ingen så ut til å være sjokkerte eller beveget. De var begeistret, meget begeistret,” skriver hun. ”Nitti prosent av den arabiske verden mener at Amerika fikk hva det for-tjente,” ble hun fortalt. Hun kommenterer: ”Var det en overdrivelse? Det var sna-rere et for svakt uttrykk.”

På 1900-tallet har USA reddet Europa fra barbari i to verdenskriger. Etter 2. verdenskrig bygget de Europa oppigjen av asken. De møtte og overvant Sov-jetunionen på en fredelig måte, det mest morderiske systemet mennesket noen gang har funnet opp. Det fører også, vår vi håpe, til at den kinesiske kommu-nismen – det nest mest morderiske – langsomt blir

avviklet. Det var først og fremst USA som kastet Irak ut av Kuwait. Det var USA som stanset nedslaktingen på Balkan, mens europeerne nølte.

USA er fritt, meget demo-kratisk og enormt vellykket. De beste forfatterne i USA er ekstremt gode, deres beste filmer og TV-programmer stiller de andres i skyggen, skriver Appleyard. Nesten alle de beste universitetene i verden er amerikanske. Det amerikanske intellektuelle livet er det mest pulserende og kultiverte i verden.

Gjennom historien har tidens ledende nasjon møtt den samme misunnelsen. I renessansen gjaldt det byene i Nord-Italia. På 1600-tallet gjaldt det Nederland, deret-ter Storbritannia, og nå altså USA. Og hva de andre sier, forandrer seg forbausende lite. På 1800-tallet sa tys-kerne: ”Britene er nok rike, men vi har mer sjel.” Det er omtrent det samme som mange europeere nå sier om USA. Men det stemmer ikke. USA har mer sjel, mer kultur og atskillig mer religion enn noen av [de europeiske] kritikerne. Kritikken er misunnelsens forutsigelige banalitet. Appleyard mener også at anti-amerikanisme og antisemittisme er nært beslektet.

Det var et unntak: Bill Clintons regjeringstid. Han fremstod som en slags med-forkjemper for den tredje verden. Men da Bush ble valgt, en mann som repre-

senterte kapitalistene og de religiøse, følte europeerne seg sviktet. Derfor den enorme forakten for Bush.

MidtøstenPå 1950- og 60-tallet

arbeidet USA og dets alli-erte for å undergrave den sekulære, arabiske nasjona-lismen til president Nasser i Egypt. Derfor støttet de islamistiske grupper. Disse gruppene begynte som pro-amerikanske, men siden er de blitt anti. Resultatet er at den sekulære nasjonalis-men er sterkt svekket, mens sterke religiøse bevegelser nå er marerittet i arabisk poli-tikk.

Israel er en del av dette bildet, men på ingen måte hele. For islamistene er Israel en del av fiendtligheten fra omverdenen. Den begynte med at en jødisk stamme (ifølge muslimsk tradisjon) forrådte Muhammed, og fortsatte med at maurerne ble kastet ut av Spania. De oppfatter Israel som en del av en offensiv, støttet av kristne, mot den muslimske verden.

Men for folk som Bin Laden er Israel ikke hoved-saken. Palestinerne har klaget på at han ikke bryr seg om dem. Bin Laden og mange andres følelser ble vekket i forbindelse med Golfkrigen i 1990-91. Det avgjørende var at ameri-kanske tropper for første gang ble stasjonert i større skala i Saudi-Arabia, det helligste landet for musli-

mene, landet med Mekka og Medina. Dette skapte en form for anti-amerikanisme som ikke på noen måte kan knyttes til Israel. Dette er USAs verste forbrytelse i deres øyne: Islams helligste jord er blitt forurenset av vantro.

Et bilde som er vanlig i Midtøsten viser en jeep med to kvinnelige soldater. De har knappet opp skjortene på hele overkroppen. Bildet er tatt i den arabiske ørke-nen. Et slikt bilde er alene nok til å få følelsene til å flamme opp hos tusener av fromme muslimer, og gjøre noen av dem til ekstremister. [Appleyard nevner det ikke, men det er nok også ekstra ille for mange muslimer at det er jøder i de amerikan-ske styrkene i Saudi-Arabia. For siden 600-tallet har jøder ikke adgang til muslimenes helligste land. Saudi-Arabia forsøkte å få de vestlige land til å fjerne jødene fra styrkene de sendte. Da det ble avslått, var løsningen at ingen skulle melde om dem.]

Sannheten er jo at ameri-kanerne reddet Kuwait fra Saddam Hussein, den råeste undertrykkeren i regionen. [Og trolig Saudi-Arabia også.] Selvsagt har USA gjort store feil i Midtøsten. Appleyard mener at en human løsning på konflikten med palestinerne vil kunne hjelpe. Men USA forsøker å gjøre det som er rett.

Hvorfor hater de Amerika? Solidaritetskonsert med USA i Tel Aviv, fire dager etter terrorangrepene mot Pentagon og World Trade Center 11. september.Foto: Milner Moshe (GPO)

I september gjengav Akiva Eldar i Ha’aretz en undersøkelse foretatt av Israel/Palestine Center for Research and Information (IPCRI) blant arabiske (palestinske) flyktninger fra 1948 og 1967.

Undersøkelsen omfattet et utvalg på 1830 palestinere i 16 byer og flyktningeleirer. Den viste at av dem som er gamle nok til å ha flyktet i 1948, var 16,4 % villige til å godta erstatning i stedet for å beholde retten til å vende tilbake fysisk til hjem-met de flyktet fra. I den yngre befolkningen ville nesten ingen godta dette, ikke mindre enn 98,7 % for-langer å få vende fysisk til-bake.

99,8 % av flyktningene mener at de skal vende til-bake til sine opprinnelige landsbyer og byer innenfor Israels grenser. 97 % av dem mener at Israel ikke vil godta dette selv om det betyr at det ikke blir fred.

85,2 % sier at de vil vende tilbake selv om det betyr at de kommer under israelsk styre. Bare 11,7 % er ikke villige til det.

Tallene tyder på at selv om Arafat virkelig skulle ønske en varig fred med en stat med jødisk flertall (vi kan ha hver våre tanker om hvor sannsynlig det er), vil han kunne få store problemer med å få sin befolkning til å godta det.

Hva dette betyrDisse tallene betyr at tross

alle forsøk på tåkelegging fra venstresiden, har fler-tallet i Israel rett når de sier at noen fredsavtale er umulig i dagens situasjon, først og fremst på grunn av flyktningespørsmålet.

Men hvorfor kan ikke flyktningene bare få vende hjem? Det er et stort spørs-mål som kunne trenge flere artikler. Her skal vi ta en kortversjon:

I dagens situasjon er befolkningsveksten blant jødene i Israel ikke så mye høyere enn den er generelt i vestlige land. Blant araberne derimot ligger den blant de aller høyeste i verden. Det betyr at dersom millioner av arabere skulle flytte inn i Israel, vil det på få år være arabisk flertall der.

Dermed vil det ikke være noe sted i verden hvor for-fulgte jøder automatisk får komme inn. Jødene har en erfaring på mange hundre år som minoritet i muslim-ske land. Erfaringene er de samme som andre religiøse minoriteter har der: Varier-ende grad av undertrykkelse og diskriminering, og tidvis forfølgelse med pogromer og annen vold.

En løsning hvor araberne får vende tilbake til sine hjem, vil også være sterkt urettferdig på andre måter. Lille Israel (på størrelse med et norsk fylke, halvparten er ørken) er det jødene har fått igjen etter å være jaget og frosset ut av en lang rekke land, ikke minst de arabiske og andre muslim-ske. Det har flyktet flere jøder fra arabiske land enn arabere fra Israel. En slik befolkningsutveksling har skjedd en rekke andre steder (grekere og tyrkere etter 1. verdenskrig, muslimer og hinduer i India/Pakistan i 1947). Det har aldri vært noe seriøst krav om at den ene parten skal ha rett til å vende tilbake. Ja, det er ikke en gang noe seriøst krav om at flyktningene skal kunne vende tilbake etter flere tiår der hvor det var en ensidig flyktningepro-blem (finner fra Karelen, millioner av tyskere fra Øst-Europa). Det er bare når det går ut over jøder at Norsk Folkehjelp og andre går inn for en rett til å vende tilbake etter mer enn 50 år.

OM

Flyktningene


- tar vare på barn som har det vanskelig- hjelper mishandlede kvinner- forbedrer kvinnens status i Israel- hjelper kvinner med utdanning- tar hånd om eldre- gir barn en bra start i livet på sine daghjem- styrker båndene mellom verdens jøder og Israel.

Wizo er den frie verdens ledende jødiske kvinneorganisasjon som ble grunnlagt i England for 80 år siden.

Wizo er en upolitisk organisajon som kun baseres på frivillig innsats.Vil du støtte Wizo’s arbeid er din gave alltid velkommen.

Bankgiro: 7877.08.20994

Der det nns behov, der nns Wizo

Frode F. Jacobsen

Like etter terrorangrepene mot New York og Wash-ington, dukket det opp en helsides artikkel i Bergens Tidende (BT). Artikkelen tar for seg hvilket arsenal av kje-miske og biologiske våpen som terrorister kan komme til å anvende og historien om hvordan flere av disse våpnene er blitt utviklet av ulike stater under ”varme” og ”kalde” kriger. Som et skrekkens eksempel på hva vi kan vente oss, nevner også den såkalte ”genbom-ben” som israelerne skal ha utviklet. For en tid tilbake demanterte BT og flere andre norske aviser historien om, ja nettopp, den israelske ”genbomben”. På bakgrunn av dette er det interessant at denne ikke-historien nå igjen kommer på trykk.

En viktig side ved kildekri-tikk i forhold til for eksem-pel et sitat, er å sjekke om sitatet finnes i flere versjoner og å kryss-sjekke i forhold til hva som er den mest opp-rinnelige versjonen, dersom innholdet varierer hver gang det publiseres på nytt. Kan-skje viser det seg også at den opprinnelige kilden inne-holder feilinformasjon. Et kjent eksempel på hvor viktig dette, finner man i dikteren Edgar Allan Poes bok ”Tales”. Her kritiserer han fire berømte vestlige tenkere, blant dem Machi-avelli. En annen av dem er en franskmann ved navn La Bougive. Dette navnet har skapt hodebry for mange lesere, etter som ingen franskmann ved dette navnet kan spores opp. Undersøker man Poes orgi-nale versjon, finner man samme navn. Sjekker man

en kopi som Poe selv laget av denne, benevnes også perso-nen La Bougive. Bare et par internasjonale utgaver inne-holder navnevariasjonen La Bruyère. I 1899 gjettet et Chicago-forlag riktig, at Poe egentlig siktet til den kjente franske moralisten La Bruyère, som Poe elsket å lese, samt kritisere. Poe feil-stavet navnet i sin første versjon av boken, og repro-duserte senere feilen. Flere nyere versjoner har fortsatt å reprodusere denne feilen.

Denne lille hendelsen har kanskje ikke de mest drama-tiske konsekvenser. Andre tilfeller av manglende kil-dekritikk kan ha langt alvorligere følger, som for eksempel å underbygge rasistiske holdninger. De fleste kjenner kanskje til his-torien om hvordan boken ”Sions vises protokoller” oppstod som en ”pålitelig dokumentasjon” på hvor-dan jøder pretenderer å overta verdensherredømmet med alle mulige midler. Som kjent ble skriftet produsert som propaganda som skulle bidra til at det russiske tsar-regimets progromer fikk bred folkelig støtte.

Historien om ”genbom-ben” er ikke mindre oppsiktsvekkende. En isra-elsk science-fiction forfat-ter oppdaget for et par år siden til sin bestyrtelse at en av hans bøker ble sitert som resultat av vitenskape-lig forskning, og at hans fantasi-historie om israelske genbomber ble gjengitt som dokumenterte sannheter, først i britiske aviser, og siden i norske og andre utenlandske aviser. En for-sker ved Christian Michel-sens institutt beklaget seg

over det skrekkelige som israelerne nå fant på, og BT gav saken stor dekning.

Etter noen dager kom flere genforskere på banen, og påpekte det umulige ved å produsere et biologisk våpen som selektivt skulle angripe arabere og ikke jøder. Rundt halvparten av israels jøder er såkalte orientalske jøder som har mye genetisk arve-materiale til felles med ara-bere. Derfor ville et slikt våpen være det reneste selv-mord for israelerne. Det sier seg selv den israelske stat ikke ville ha støttet et slikt vanvittig prosjekt.

Senere dukket sannheten om ”nyhetens” kilde opp, som nevnt en israelsk science-fiction. Norske aviser gikk etter dette ut med en demanti på hele histo-rien. Jeg snakket selv med en journalist i BT, som sterkt beklaget oppslagene og viste til BTs egen demanti. Dess-verre ble det brukt så lite spalteplass på å refusere his-torien at det var vanskelig for leserne å oppdage noti-sen. Nylig dukket altså his-torien opp igjen i BT, og denne gang som en del av en helsides reportasje. Når BT igjen konfronteres med sin feilinformasjon, kan avisen trygt vise til uttalelser fra for-skeren ved Chr. Michelsens Institutt, som riktignok kom før nyhetens science-fiction bakgrunn ble avslørt.

Historien fra Edgar Allan Poe viser at selv de mest seriøse forlag kan sikre feil-stavelser evig liv. Historien fra BT viser at journalister godt kan fortsette å spre en løgn etter at de selv har dementert den, og på denne måten sikre usannheter og fordommer evig liv.

Den israelske ”genbomben” Når science ction blir vitenskap, og sikres evig liv i norsk massemedia.

Jøder fra Bukhara i Uzbekistan har lenge hatt overhyppighet av en spesi-ell muskelsykdom: Sykdom-men skyldes en mutasjon (forandring i arvestoffet). Man får som regel sykdom-men i 50-årene. Etter som den utvikler seg, kan det bli vanskeligere og vanskeligere å spise. Noen er blitt kvalt fordi maten går ned luftrø-ret i stedet for spiserøret.

Den første personen man kjenner med sykdommen, og da kanskje den som hadde mutasjonen, fikk den

i 1243. Sykdommen er arve-lig, og det nye genet er domi-nant, slik at det er nok at en av foreldrene har genet. Syk-dommen finnes i dag hos en av 700 jøder. I tillegg finnes den hos en av 1.000 fransk-kanadiere. De må skrive seg fra en annen mutasjon, for alle som har sykdommen der, stammer fra tre søstre som kom til Quebec i 1648, og sykdommen er noe for-skjellig.

Sykdommen er uhelbre-delig. Men nå kan en enkel blodprøve gi diagnosen, slik

at pasientene kan slippe å bli testet for andre sykdommer med lignende symptomer. Det er også funnet meto-der for lindring av sympto-mene.

Jødene i Bukhara, som ellers er muslimsk, var en veldefinert gruppe på 1500-tallet. På 1800-tallet kom en flyktningebølge fra Iran, hvor jødene ble for-fulgt. I 1987 var det 85.000 jøder med bakgrunn i Bak-hara. I dag bor de fleste av disse jødene i Israel.

Sykdom fra 1243

Naomi Shemer [Israels dyktigste dikter, som bla er kjent for Jerushalaim shel zahav] Oversatt av Else Bovim og Erez Uriely

Ved Eilat eller det var El Arishsardinen liten traff på en haifisk.Og når ved middagstid haien komhva sa sardinen? han sa shalom.

Shalom så sa den sardinen lilleog haien ser på ham, taust og stille.Å, si shalom, ber sardinen spemen haien intet forstår av det.

Sardinen hever sin svake stemmefor fred jeg tilbyr: min finne glemme.Men haiens ører helt døve erå tale er óg for stort besvær.

Men den unge sardin, denne unge sardinse, han er en diplomat - ja, helt strålende probat.Så han gir ikke opp, nei han gir ikke oppmen fra dag og til daggir han me-er og mer og mer.

Han ga sin hale til pris for fredento gode øyne fór samme leden.For fred han håpet, så trygg og bred -han ofret buken, og ryggen med!

En hai du treffer i middagstidenhva er å si? jo, shalom - og siden.Shalom, shalom - men den hai så gråkun smiler - mon, hva han pønsker på?

Til slutt sardinen med motet skjørehan roper høyt i sin fi’ndes øre.For freden stor du skal få betaltjeg gir deg alt, fullt og helt, totalt.

Da smått om senn kunne haien høreOg endelig sitt shalom fremføre.Shalom! Hans tenner ble åpenbartog av sardinen ble intet spart.

Blomster, fred, kjærlighetingen saltsprøyt fra havet.Ingen skumhvit brenning merbare ro så langt du ser.

Ved Eilat, ved Eilat og ved kyst El Arishsvømmer hai, svømmer hai uforstyrret og blid.

La la la osv.... la laTreffer hai midt på dagmidt på dag haien komOg hva sier man da?Jo, man sier shalom.

Haien


Hvorfor var det så lett å mobilisere store deler av den palestinske befolkningen da al-Aqsa intifadaen brøt ut sist høst? Om det kol-lektive raseriet ikke kom ut av intet, hvordan ble det så formet?

Av Bente Bakken

Journalist med master-grad i Midtøsten-studier fra Jerusalem.

Akademikeren Edward Said har brukt betegnelsen ”et palestinsk Versailles” om prinsipperklæringen som ble undertegnet av Yitzhak Rabin og Yasser Arafat i september 1993. Først og fremst fordi Said i erklærin-gen så spirer til fremtidig konflikt. Kan det være slik at utbruddet av al-Aqsa inti-fadaen sist høst gir en viss næring til hans tolkning av hvor det hele gikk galt?

Det følgende er en kort gjennomgang av de viktigste avtalene israelere og palesti-nere har underskrevet etter at fredsprosessen kom i gang på begynnelsen av nittital-let – sett fra et palestinsk perspektiv. De fleste som kjenner Midtøsten-konflik-ten vet at den eksisterer innenfor flere lag med vir-kelighet – og at den ene virkeligheten ikke eksklude-rer den andre. For hvert argument finnes et mot-argument med minst like stor vekt og gyldighet. Så denne gjennomgangen er ikke noe forsøk på å usynlig-gjøre det israelske perspek-tivet. Ønsket er heller å sette fokus på en liten flik av en virkelighet som kanskje ikke alltid er like tydelig innenfor MIFFs rammer.

Som Thomas Friedman skriver i sin bok ”Fra Beirut til Jerusalem” der han site-rer Rabbi Levi Weiman-Kel-man:

”Tenk på den du var forelsket i da du gikk på gymnaset. Du kjente vel egentlig ikke den perso-nen. Ekte kjærlighet er å kjenne noen så godt at man kan elske på tross av feil og mangler, at man kan lære å hjelpe og lytte. Sånt er ingen forbigående flørt; det er ekte kjærlighet.” (Min overset-telse)

Prinsipperklæ-ringen (1993)

Innledningen til prinsipp-erklæringen er en gjensidig anerkjennelse av de to par-tenes legitime og politiske rettigheter. Artikkel 3 gjen-tar punkter om palestiner-nes legitime rettigheter, men disse blir ikke klart definert.

I tillegg beskriver erklæ-ringen arrangementer i for-bindelse med palestinske valg, israelsk tilbaketrekning fra Gazastripen og Jeriko, og samarbeid på det økono-miske og regionale området. Men den sier ingenting om 1948-flyktningene og deres rett til å returnere. De plan-lagte selvstyrte områdene syntes å forbli i en slags kvasi-beleiret tilstand – etter-som Israel i henhold til erklæringen forbeholdt seg retten til å stenge eller gå inn i dem når som helst begrun-net med hensynet til nasjo-nal sikkerhet.

Videre behandler artikkel XIII paragraf 2 kun tilbake-trekning av israelske militære styrker utenfor bebodde områder. I Gazastripens til-felle betydde dette at isra-elerne trakk seg tilbake fra byene for så å bli omplas-sert i utkantene, da først og fremst nær israelske boset-ninger.

Det palestinske rådet som skulle stå for overgangssty-ret ble valgt av palestinere fra Vestbredden og Gazas-tripen. Deltakelsen til inn-byggere i Øst-Jerusalem ble

arrangert i en separat avtale – som om de bodde i utlan-det.

Rådet ble gitt autoritet over følgende områder: Utdannelse, kultur, helse, velferd, direkte skattlegging, verdiskatt på lokale produk-ter, og turisme. Overførin-ger av ytterligere fullmakter skulle tas opp i senere forhandlinger, akkurat som rådets struktur, antall med-lemmer og overføring av utøvende og lovgivende makt. Men israelsk militær lovgivning var fortsatt gjeldende, og eventuelle beslutninger fattet av det palestinske rådet måtte ha støtte fra Israel. Mange oppfattet dermed rådet som det rene sandpåstrøingsor-gan. Artikkel VIII tillater en ”sterk politistyrke”, men Israel skulle fortsatt være sikkerhetsansvarlig. Med andre ord: Palestinerne følte etterhvert at de ikke hadde oppnådd mye mer enn å administrere sine personlige affærer. Israel definerte fremdeles bosetningene som utenom-territorielle og underlagt israelsk lovgiv-ning. Jerusalems status, retten til selvbestemmelse og flyktningenes rett til å retur-nere ble utsatt til permanent status-forhandlingene.

Gaza-Jeriko avtalen (1994)

I henhold til denne avtalen beholdt Israel kontroll over eksterne grenser. Bosetnin-

gene i Gazastripen forble israelsk enklaver under isra-elsk jurisdiksjon. Det samme gjaldt militære installasjoner, indre sikkerhet, kontroll av lufttrafikken og palestiner-nes rett til å etablere for-bindelser med utlandet. De palestinske selvstyremyndig-hetene hadde ingen mulig-het til å etablere ambassader, konsulater eller annen type representasjon utenlands – og kunne heller ikke tillate slike etableringer i Gazstri-pen eller Jeriko. Selvstyre-myndighetene hadde også begrenset lovgivende makt: Israelske militære ordrer skulle fortsatt stå ved lag, og alle ordinanser og lover krevde forhåndsgodkjen-nelse av Israel (med en behandlingstid på minst 30 dager).

Den såkalte økonomiske protokollen, eller Paris-pro-tokollen, ble også inkor-porert i Gaza-Jerikoavtalen. Protokollen regulerer øko-nomien i de selvstyrte områdene og økonomiske relasjoner mellom israelere og palestinere pluss even-tuell tredje part. En isra-elsk-palestinsk økonomisk komite ble gjort ansvarlig for iverksetting av all økonomisk virksomhet og kunne utnevne underkomi-teer dersom nødvendig. Alle komiteer måtte fatte felles beslutninger. Israel sikret seg dermed innflytelse og rett til veto i økonomiske spørsmål. I tillegg måtte all

import til de palestinske områdene passere israelsk toll, mens all eksport skulle håndteres gjennom israelske kontraktspartnere.

Israel iverksatte en rekke handelshindringer mot palestinsk jordbrukseksport – både til egne markeder, jor-danske markeder og andre. På samme tid fløt israelske produkter fritt til både Vest-bredden og Gazastripen. Handelshindringene omfat-tet blant annet påbud om et stort antall skriftlige til-latelser, krav om å ha en viss type lastebil for å kunne frakte eksportprodukter, og forsinkelser ved checkpoin-tene. Palestinerne var også nødt til å forhandle adgang til internasjonale markeder sammen med Israel, så Israel stod ansvarlig for alle slike avtaler og traktater.

Store deler av den dyrk-bare jorden i Gazastripen – omlag 40 prosent av det totale området – forble under israelsk kontroll. Sikkerhetsklausuler i avta-leverket stipulerte at palesti-nere ikke kunne bygge her. På denne måten ble blant annet Gush Katif-bosetnin-gen bokstavelig talt skilt ut fra Gazastripen.

Palestinerne følte etter-hvert at Gaza-Jeriko-avtalen faktisk separerte Gazastri-pen og Vestbredden ytter-ligere. For eksempel: Rett etter signeringen av avtalen annullerte den israelske regjeringen oppholdstillatel-sene til 1300 studenter fra Gaza som studerte ved uni-versiteter på Vestbredden. En appell til israelsk høyes-terett ble avslått med hen-visning til at de palestinske styresmaktene heretter var ansvarlige for å håndtere slike ting.

Fra en palestinsk syns-vinkel syntes det som om fredsprosessen gradvis stan-set opp på grunn av fraværet av reelle endringer i israelsk politikk: Store landområder ble fortsatt beslaglagt for å lage veier, mens settlemen-tene i de okkuperte områ-dene (og Øst Jerusalem) ble utvidet. Ifølge den israelske organisasjonen Peace Now fantes det per november 2000 omlag 200.000 boset-tere fordelt på 145 boset-ninger i Gazastripen og på Vestbredden. Siden 1993 har det blitt etablert 3 nye boset-ninger og 60 utposter. I

tidsrommet 1993-2000 har 85.000 bosettere flyttet til Vestbredden og Gazastri-pen, hvilket utgjør en vekst på hele 73 prosent.

Tema: VannFør krigen i 1967 nådde

vannforbruket i Israel sine fysiske og økonomiske gren-ser. Siden midten av syttital-let har vannforbruk i Israel ligget på nær 100 prosent av ressurspotensialet. Israel ville ikke hatt nok vann dersom landet ikke hentet 35 prosent av ferskvannet og 50 prosent av drikkevan-net fra kilder på Vestbred-den. Mesteparten av dette vannet pumpes fortsatt ut fra Vestbredden fra brøn-ner innenfor Israel. Israel får rundt 450 kubikkmeter vann per år på denne måten. Slike brønner er i utgangs-punktet i overensstemmelse med internasjonal lov, men noen av tiltakene for å sikre maksimalt utbytte er både juridisk og moralsk disku-table – som for eksempel trykk-forsterkere på pum-pene.

Gaza-Jeriko-avtalen over-førte kontroll av vann til de palestinske selvstyremyn-dighetene, men dette ble ugyldiggjort fordi man også stipulerte at eksisterende vannsystemer og ressurser skulle bestyres av det isra-elske Mekorot Water Com-pany. Mange mente at det israelske National Water Authority burde ha blitt partneren til palestinerne, ikke det profittsøkende underselskapet Mekorot. Med Mekorot økte prisen per kubikkmeter fra 0,7 til 1,8 shekler. Verken brøn-nene som Israel tappet fra over hele Gazastripen og Vestbredden, eller brønnene i bosetningene, ble behand-let under forhandlingene. På denne måten fikk bosetterne så å si innvilget sine egne vannrettigheter.

Prisen på vann i territo-riene varierer avhengig av om konsumentene blir for-synt av lokale krefter eller er knyttet til Mekorot. Mekorot tar 1,8 israelske shekler for palestinske kom-munale enheter og 2,1 she-kler for enkeltpersoner – mens israelske bosettere betaler 0,5 shekler på Vest-bredden og 0,3 shekler i Gazastripen. Dermed kon-sumerer bosetterne også

Tiden etter ”Oslo” – et palestinsk perspektiv

Prinsipperklæringen gav Yassir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin fredsprisen.


mer: 8-10 ganger så mye vann som palestinerne.

Sommeren 1998 svinget prisene mellom 15 og 30 shekler per kubikkmeter vann i de palestinske områ-dene – fem til ti ganger mer enn hva israelerne betalte for rennende vann fra den nasjonale infra-strukturen. Samtidig hadde jødiske bosetninger ube-grenset adgang til billig, rennende vann til hus-holdningsbruk, irrigasjon og rekreasjon.

Det er heller ikke uvanlig at Mekorot kutter vann til palestinske byer i sommer-månedene for å dekke økt forbruk i Israel og bosetnin-gene. Vannmangelen fører ofte til helse- og velferdspro-blemer som følge av proble-mer med hygiene og bruk av urent vann.

Etter mer enn 30 år med israelsk styre er omlag 180 palestinske landsbyer på Vestbredden fremdeles ikke knyttet til noe system med rennende vann.

Årlig vannforbruk per person målt i kubikkmeter viser at israelere konsume-rer 357 kubikkmeter, mens palestinere på Vestbredden bruker 84,6 kubikkmeter. Dette utgjør en forskjell på hele 322 prosent.

Oslo II (Taba)-avtalen (1995)

Da statsminister Rabin presenterte denne interims-avtalen til Knesset 5. okto-ber 1995 kunne han slå fast at Israel fortsatt ville dispo-nere 73 prosent av jorden i territoriene, over 97 prosent av sikkerhetsstyrkene og 80 prosent av vannressursene. (Watzal 1999:85)

Det 314 sider lange doku-mentet omhandler blant annet oppgavene til det palestinske rådet, tilbake-trekning av israelske trop-per og etablering av ulike sikkerhetsordninger.

Ifølge avtalen skulle Israel trekke seg tilbake fra Jenin, Nablus, Tulkarem, Qalqilya, Ramallah og Betlehem senest 22 dager før de pales-tinske valgene. Disse byene utgjorde det såkalte område A (3,5 prosent av Vestbred-den). I område A skulle det være full palestinsk kontroll av sivile forhold og sik-kerhet. Område B omfattet omlag 420 mindre byer og landsbyer, hvor kun ansva-ret for sivile forhold skulle

overføres til palestinerne. I område C (73 prosent av Vestbredden) ble status quo opprettholdt. Ingenting skjedde med bosetningene. Israel anså mesteparten av dette området for å være statlig land, hvorav 62 pro-sent allerede var konfiskert. Palestinerne på sin side opp-levde situasjonen slik at israelerne når som helst kunne annullere interimsav-talen fordi de hadde rett til å isolere den enkelte palestin-ske enklave.

I tillegg var Vestbredden blitt stykket opp av 400 kilo-meter vei til og fra bosetnin-gene. Den jevne palestiner følte at Israel fremdeles hadde kontroll over dagligli-vet: Retten til å krysse til og fra enklavene, oppholdstilla-telser, familiegjenforeninger, økonomi, helse og utdan-ning.

Hebron-protokol-len (1997)

Etter at Binyamin Neta-nyahu tiltrådte som statsmi-nister i 1996, understreket han i sin innsettingstale at etablering av bosetninger ville fortsette ufortrødent over hele Judea, Samaria og Gazastripen. (Watzal 1999: 102) Han fikk også gjennom en reforhandling av tidligere Hebron-avtaler.

Den nye Hebron-proto-kollen består av 20 artikler om sikkerhetsspørsmål og regulering av sivile forhold i etterkant av israelsk tilba-ketrekning. Etter inngåelsen ble det imidlertid klart at omlag 450 bosettere kom til å oppta 20 prosent av byen, beskyttet av over 100 israelske soldater. Dermed hadde bosetningene midt i byen blitt legitimert av avta-len. Selv om Israel trakk seg tilbake fra 80 prosent av byen, hadde de fremdeles vetorett angående bosetnin-gene og buffersonen hvor det bodde mer enn 20.000 palestinere. For palestinerne representerte protokollen et ytterligere tilbakeslag på veien mot selvstendighet fordi de israelske settlemen-tene for første gang ble aner-kjent de facto som en del av Israel og ikke de okkuperte områdene.

Mot slutten av 1997 dro dessuten Netanyahu, Yitzhak Mordechai og Ariel Sharon på inspeksjonstur til Vestbredden for å kartlegge hvilke områder som ikke

var åpne for forhandling. I januar 1998 ble det slått fast at grenseområdet langs Jor-dan-elven, en sone langs den gamle 1967-grensen, Stor-Jerusalem og jødiske boset-ninger skulle defineres som ”nasjonale interesser”. Av betydning var også militære baser, jødiske historiske steder, vannressurser, kraft-systemer og veisystemet – inkludert bypassveier for bosetterne.

Wye River-memo-randumet (1998)

Dette dokumentet inne-holdt ikke noe prinsipielt nytt siden Oslo II. En av de få viktige tingene som ble understreket var at ingen av partene skulle iverksette noe som kunne forandre status quo i de okkuperte territori-ene – dette i henhold til all-ment akseptert internasjonal lov. Men memorandumet sa ikke om de nye bosetnin-gene, Øst-Jerusalem, flykt-ningene (omlag 60 prosent av den palestinske befolk-ningen), kontroll av vann eller palestinernes rett til selvbestemmelse.

Tema: Øst-Jerusalem

Teddy Kollek, ordfører i Jerusalem fra 1965 til 1993, uttalte ved en anledning at ”Den som tror at araberne har det så godt her tar feil. Ta for eksempel Bet Safafa. Noe av dette området ble tatt for å bygge Katamon, noe for å bygge Itri, Gilo og Patt. Jeg kunne fortelle den samme historien om hver eneste (palestinske) landsby.”

Totalt bor det 634.000 mennesker i Jerusalem. Omlag 200.000 palestinere holder til i Øst-Jerusalem. Denne delen av byen ble for-melt annektert i 1980. Pales-tinere som hørte hjemme i de annekterte områdene ble gitt permanent oppholdstil-latelse i Israel. De hadde krav på å få statsborgerskap etter å ha oppfylt visse kri-terier, som for eksempel å sverge troskap til den israel-ske stat, men de fleste valgte førstnevnte løsning.

Øst Jerusalem styres av israelsk lovgivning. Innbyg-gerne blir ikke utsatt for de samme restriksjonene som den øvrige palestinske befolkningen. De har også krav på helseforsikring og sosiale velferdsgoder. Men de møtes med annen diskri-minerende lovgivning som tilsynelatende har til hensikt å redusere antall palestinere i Øst Jerusalem.

Over 1/3 av Øst Jeru-salem har ikke fått utarbei-det byplaner for utbedring av infrastruktur. De planene som finnes definerer store landområder som ”grønne områder” hvor det er for-budt å bygge. I mange tilfeller blir disse likevel benyttet til å huse den jødiske delen av befolknin-gen. Dette skjedde med Jabal Abu Ghaneim, opprinnelig definert som grønt område for å forhindre at nabo-landsbyene Sur Baher og Um Tuba skulle utvide sine grenser. Abu Ghaneim ble senere bygd ut til det jødiske nabolaget Har Homa.

Palestinerne får lov til å bygge i 7 prosent av Øst Jerusalem, og er utsatt for diskriminerende regler for byggeomfang. En araber kan få tillatelse til å bygge en toetasjes bygning på 50 kva-dratmeter. En jøde som eier en tomt av samme størrelse kan bygge en åtte etasjer høy bygning på 200 kvadratme-ter. Dette har ført til omfat-tende boligmangel blant palestinerne i Øst-Jerusa-lem. Totalt mangler den palestinske delen av bybe-folkningen rundt 20.000 boligenheter.

Antall hus bygd mellom 1990-97 i hele Jerusalem by

Totalt: 19.927Hjem i jødiske nabolag:

18.443Hjem i palestinske nabo-

lag: 1.484For palestinere fra Jeru-

salem kan dessuten et ruti-nebesøk på det israelske innenriksdepartementet resultere i tap av helsefor-sikring, sosiale velferdsgo-der og rett til å bo i byen. Om man for eksempel tren-ger å endre adresse på iden-titetskortet, er man nødt til å fremlegge leiekontrakt/eiendomsbevis, kvitteringer for betaling av ulike faste regninger, bevis på at barnas er registrerte ved lokal skole, og en lang liste med andre dokumenter. Og dersom man har bodd en stund i et forsted utenfor Jerusa-lem, kan funksjonæren kon-fiskere identitetskortet og erklære at man ikke lenger er innbygger i Jerusalem og dermed må forlate byen. Dette medfører at man fak-tisk kan bli arrestert for å oppholde seg i Jerusalem ulovlig.

I desember 1995 endret Israel uten forvarsel reglene for dem med permanent oppholdstillatelse. Palesti-nere som på dette tidspunk-tet befant seg midlertidig utenfor Jerusalem risikerte å

miste sin oppholdstillatelse i byen. Disse palestinerne ble ikke informert om end-ringen. På den annen side kan jøder bo i utlandet, i en annen israelsk by eller i bosetninger på Vest-bredden og Gazastripen uten å miste sine rettigheter i Jerusalem. Mange men-neskerettighetsorganisa-sjoner, deriblant israelske B´Tselem, har karakterisert dette som ”en stille depor-tering.”

Palestinerne i Øst Jeru-salem betaler skatt, men nyter ikke like godt av fel-lesgodene. Enkelte palestin-ske nabolag er ikke knyttet opp til kloakksystemene, de har ikke asfaltgater eller for-tauer. Det finnes få parker for palestinske barn, nesten ingen biblioteker og ikke et eneste basseng.

Jerusalems utviklingsbud-sjett, 1999

Jødiske nabolag: 383 mil-lioner shekler

Palestinske nabolag: 40 millioner shekler

Veiutbedringer, 1999Jødiske nabolag: 200,5

millioner shekler

Palestinske nabolag: 12 millioner shekler

Byfornyelse, 1999Jødiske nabolag: 6 millio-

ner sheklerPalestinske nabolag: 0

OppsummeringGjennomgangen ovenfor

kan kanskje bidra til en for-ståelse av at palestinernes sinne kommer et sted fra; det oppstår ikke i noe vakuum. Storparten av den palestin-ske befolkning føler at de har gått fra én type okkupa-sjon til en annen. Allmenn oppfatning er at israelerne aldri var interesserte i å gi dem en gradvis selvstendig-het på områder hvor man burde forvente det – områ-der som ikke er direkte relatert til nasjonale sikker-hetsspørsmål. Forståelse for denne typen perspektiv er på mange måten en forut-setning for konstruktiv til-nærming og fredelig dialog – ikke bare mellom israe-lere og palestinere, men også partenes mange tilhengere i og utenfor Midtøsten.

Kildeliste:Se www.israel-miff.no

Tiden etter ”Oslo” – et palestinsk perspektiv

Denne avisen skal ikke bare gjengi synspunktene til redaktøren, eller til de gruppene i Israel som han sympatiserer mest med. Den skal dekke hele hoved-spekteret i Israel, og det er heller ikke urimelig at mot-parten (araberne) kommer noe til orde.

Nå føler vi nok at palestinernes synspunkter kommer meget godt fram gjennom medier flest. Derfor bør det ikke være noen stor oppgave for oss å spre disse synspunktene. Vi bør konsentrere oss om Israels syn, som kommer lite og dårlig fram.

Likevel: ”Du skal like andres meninger i din avis”, som Anders Lange i sin tid hadde som motto for Hundeavisen. (Det var den mannen og den avisen som gav opphav til det som siden ble Fremskrittspar-tiet.) Vi har derfor beslut-tet å ta med en lang artikkel skrevet av Bente Bakken på grunnlag av et foredrag hun har holdt i MIFF Oslo. Den gir palestinske syns-punkter, og gir seg ikke ut for noe annet.

Som Bakken selv skri-ver i artikkelen: ”For hvert argument finnes et motar-gument med minst like stor vekt og gyldighet.” Disse argumentene håper vi at vi gir gjennom avisen og nettstedet ”Porten til Midt-Østen”. Men vi har godt av å minnes at også pales-tinerne er mennesker, selv om vi er dypt uenige i mye av det de står for.

For mitt vedkommende vil jeg også gi uttrykk for at palestinerne utvilsomt har en del berettigede klager og krav. Det gjelder mht for-delingen av vannet og på en rekke andre felter. En del av disse klagene (også fra israelske arabere) har vi formidlet i vår avis, og vil fortsette med det.

Men i en situasjon hvor et stort flertall av araberne tydelig ikke ser for seg en varig fred med et Israel med jødisk flertall, tar vi helt klart standpunkt for Israel i de grunnleggende sakene, og vil fortsatt først og fremst konsentrere vårt arbeid om det.

Odd Myrland

Kommentar til Bente Bakkens artikkel

Returadresse: Midt-Østen i fokus, PB 31, 4097 SOLA

www.israel-miff.noPorten til

www.israel-miff.no

Med Midt-Østen i fokus - hver dagBesøk

MED ISRAEL FOR FREDMEDLEMSREGISTERET/ MØIF

Pb 314097 SolaNavn:

Adr.:

Postnr./Sted:

q Enkelt-medlem/ MIFF 240,-q Ektepar/ MIFF 350,- q Pensjonist/student /MIFF 150,-q Pensjonist ektepar /MIFF 180,- Abonnement på Midt-Østen i fokus er inkludert.

q Abonnere på Midt-Østen i fokus 150,-

q MOTTA MIDT-ØSTEN I FOKUS GRATIS TO PRØVENUMMER

Porto

MED ISRAEL

FOR FRED

Aksjonsnummer, mai 2001

Eller send inn på e-post: [email protected]

Pene produkter fra landet som flyter av melk og honning

Skulle du vært i Israel? Prøv: www.israelimport.no

Morten I Refsaas ImportHjelms gate 6 A0355 Oslo

Tlf. 22 69 85 97Fax. 22 69 16 98

[email protected]

Klassiske 7-armede lysestaker

Smykkeskrin

Diverse CD’er

fra 108,88

fra 100,-

fra 100,-

Jødene i Tyskland137.000 jøder har flyttet til Tyskland de siste 10 årene, de fleste fra land i Øst-Europa, særlig det tidligere Sovjetuni-onen. Jøde-samfun-net i Tyskland er det som vokser raskest i hele verden.

Selv om Tyskland generelt har en restrik-tiv innvandringspo-litikk, har man i praksis sluppet inn jødene mye lettere enn andre. Bak-grunnen er Holo-caust og Tysklands ansvar for jødenes situasjon generelt.

Tyskerne har ikke vært så nøye med å finne ut hvem som er jøde etter jødisk lov. De har stort sett godtatt folks ord på at de er jøder.

Integreringen i det tyske samfunnet har ikke vært særlig vellykket. Ifølge en av de jødiske lederne i Tyskland, Paul Spiegel, er to tredeler av innvandrerne de senere år avhengig av offentlig støtte. En viktig grunn er at de ikke lærer seg tysk skikkelig.

Jødene i FrankrikePå 1950-tallet var det ca. 300.000 jøder i Frankrike. Men på 60-tallet kom mange jøder til Frankrike fra arabiske land, stort sett tidligere fran-ske kolonier i Nord-Afrika. Nå er det 600-700.000 jøder i Frankrike. Mange av jødene fra Nord-Afrika kom som rene flyktninger, med få eller ingen eiendeler. Mange hadde måttet betale det de eide for å få lov til å dra.

I det jødiske samfunnet i Frankrike er det nå en økende politisk bevisst-het. Blant annet samlet 7.000 jøder seg i Paris da den syriske presidenten Bashar Assad besøkte Paris i vår og protesterte mot antisemittiske utta-lelser av Assad.

Representanter for det jødiske sam-funnet i Frankrike har nå kontakter helt til topps i det franske samfun-net, og de føler at deres standpunk-ter blir tatt hensyn til, i hvert fall til en viss grad.

I 1995 møtte president Chirac opp hos det jødiske samfunnet og erkjente, for første gang, at også Frankrike var medskyldig i Holo-caust, at også mange franskmenn hadde bidradd til at så mange fran-ske jøder ble drept.

Men fremdeles gjenstår det mye før de jødiske samfunnene i Frankrike er like godt organisert som jødene i USA. Det gjenstår også mye når det gjelder kontakt med media. Men mange synes at tingene utvikler seg positivt. Jødene er ikke lenger redde, slik de var på begynnelsen av 1980-tallet da de ventet i tre dager før de fordømte et voldelig angrep på en synagoge i Paris – de var redde for at det ville føre til kritikk.

Men ennå kan mye oppnås ved bedre organisering.

Flagget ble ”født” i Basel i Sveits i 1897, under Den første zionist-kongressen. Det var David Wolf-sohn som fikk inspirasjonen. Han mente at jødene allerede hadde et flagg. Det var hvitt og blått. Det er tallit, som den troende jøden svøper seg inn i når han ber. Det er altså utgangspunktet for det israel-ske flagget.

Theodor Herzl var et barn av det nasjonalistiske 1800-tallet, og for-stod hvor viktig flagget var. Han valgte Wolfsohns enkle utkast foran andre, mer utsmykkede flagg.

Stripene kommer altså fra bøn-nesjalet og den hvite bakgrunnen

symboliserer renhet. Davidsstjernen har en mer gåtefull historie. Navnet skriver seg fra en legende som sier at David hadde stjernen på skjol-det sitt. Men det er ikke et spesielt jødisk symbol.

Allerede på 1200-tallet brukte jødene davidsstjernen som symbol i Praha, hvor de fikk lov til å ha et flagg. Det ble populært å bruke davidsstjernen som symbol i bøker og på jødiske gravsteiner. På 1800-tallet var det kjent av både jøder og ikke-jøder som et jødisk symbol. Nazistene brukte det på jødenes gule armbind.

Da David Ben-Gurion leste Isra-els uavhengighetserklæring i 1948, stod flagget ved siden av ham, selv om loven som gjorde det offisielt til Israels flagg, ikke ble vedtatt før seks måneder etter.

Ikke alle har godtatt at Israel er kommet for å bli. Men før hver uav-hengighetsdag blir tre kvart million små plastflagg til 10 kr stykket solgt i Israel. De blir festet til bilvindu-ene.

Men mer enn de fleste andre lands flagg, følger det også med i tragedier. Kisten falne soldater blir begravet i, er innhyllet i flagget.

Det israelske agget

2001-04 midtøsten i fokus

Documents