Utkast – utredning av standarder for representasjon av navn i offentlig sektor 2014-01-05

Tekst på grå bakgrunn er kopiert inn fra en annen rapport og skal revideres/endres/fjernes. Tekst på gul bakgrunn (mellom << og >>) er punkter og stikkord for tekst som ennå ikke er endelig.

Direktoratet for forvaltning og IKT

Innhold 1 Sammendrag ................................................................................................................................... 5

2 Innledning ....................................................................................................................................... 5

2.1 Framgangsmåte ...................................................................................................................... 5

2.2 Dokumentstruktur .................................................................................................................. 5

2.3 Om Difi sitt standardiseringsarbeid ........................................................................................ 6

2.3.1 Utredningsmetodikk ....................................................................................................... 7

2.3.2 Anbefalte eller obligatoriske krav ................................................................................... 8

3 Behov .............................................................................................................................................. 9

3.1 Generelt .................................................................................................................................. 9

3.2 Personnavn ............................................................................................................................. 9

3.2.1 Bestemmelser i norsk lovgivning .................................................................................... 9

3.2.2 Navneledd og navnetradisjoner ...................................................................................... 9

3.3 Navn på organisasjoner, entiteter og skip ............................................................................ 10

3.3.1 Bestemmelser i norsk lovgivning .................................................................................. 10

3.4 Stedsnavn .............................................................................................................................. 11

3.4.1 Bestemmelser i norsk lovgivning .................................................................................. 11

3.5 Transkribering og translitterering ......................................................................................... 11

3.6 Det latinske, det norske og det samiske alfabetet................................................................ 12

3.6.1 Det internasjonale fonetiske alfabetet, IPA .................................................................. 12

3.7 Regler for alfabetisk sortering .............................................................................................. 13

3.8 Regler for samsøk.................................................................................................................. 13

3.9 Regler for forenklet tegnsett ................................................................................................ 14

3.10 Inndataenheter, tastatur ...................................................................................................... 14

3.11 Registrering av navn i praksis ................................................................................................ 14

3.12 Motstridende behov ............................................................................................................. 16

4 Avgrensning .................................................................................................................................. 16

5 Kartlegging .................................................................................................................................... 16

5.1 Personnavn ........................................................................................................................... 16

5.2 Navn på organisasjoner, entiteter og skip ............................................................................ 17

5.3 Stedsnavn .............................................................................................................................. 17

5.4 Transkribering og translitterering ......................................................................................... 17

5.5 Utvalg av tegn som skal støttes i offentlig forvaltning ......................................................... 17

5.6 Alfabetisk sortering ............................................................................................................... 18

2 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

5.7 Samsøk .................................................................................................................................. 18

5.8 Forenklet tegnsett ................................................................................................................. 18

5.9 Fonter .................................................................................................................................... 18

6 Evaluering ...................................................................................................................................... 19

7 Alternativer sammensetninger ..................................................................................................... 19

8 Valg................................................................................................................................................ 19

9 Økonomiske og administrative konsekvenser .............................................................................. 19

10 Andre funn ................................................................................................................................ 19

Tillegg A: Aktører og scenarier .............................................................................................................. 20

A.1 Problemstillinger ................................................................................................................... 20

A.2 Aktører .................................................................................................................................. 20

A.2.1 Personer ........................................................................................................................ 20

A.2.2 Institusjoner, virksomheter ........................................................................................... 20

A.3 Scenarier ............................................................................................................................... 21

Tillegg B: Norsk lovgivning .................................................................................................................... 23

B.1 Om personnavn ..................................................................................................................... 23

B.2 Om navn på organisasjoner, entiteter og skip ...................................................................... 23

B.3 Om stedsnavn ....................................................................................................................... 24

Tillegg C: Oversikt over og beskrivelse av eksisterende standarder ..................................................... 25

C.1 Internasjonale standarder fra ISO/TC 37 .............................................................................. 25

C.2 Internasjonale standarder fra ISO/TC 46 .............................................................................. 25

C.3 Internasjonale standarder fra ISO/IEC JTC 1/SC 2................................................................. 27

C.4 Internasjonale standarder fra ISO/IEC JTC 1/SC 17............................................................... 27

C.5 Internasjonale standarder fra ISO/IEC JTC 1/SC 35............................................................... 28

C.6 Europeiske standarder fra CEN/TC 304 ................................................................................ 28

C.7 Europeiske CEN Workshop Agreement ................................................................................ 29

C.8 Norske standarder fra Standard Norge ................................................................................. 29

C.9 Det internasjonale fonetiske alfabet, IPA ............................................................................. 29

C.10 Standarder fra International Civil Aviation Organization (ICAO) .......................................... 29

C.11 Transkriberingsregler fra Språkrådet .................................................................................... 30

C.12 Regler fra Utlendingsdirektoratet om navn og transkribering ............................................. 30

C.13 Transkriberingsregler fra UNESCO ........................................................................................ 31

C.14 Transkriberingsregler fra UNGEGN ....................................................................................... 31

C.15 Transkriberingsregler fra Library of Congress ....................................................................... 32

3 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Tillegg D: Skriftsystemer, translitterering og transkribering ................................................................. 33

Tillegg E: Kulturspesifikke regler og forventninger knyttet til personnavn .......................................... 34

E.1 Norske regler og forventninger ............................................................................................. 34

E.2 Samiske regler og forventninger ........................................................................................... 34

E.3 Øvrige nordiske regler og forventninger............................................................................... 35

E.4 Øvrige europeiske regler og forventninger ........................................................................... 35

E.5 Øvrige regler og forventninger ............................................................................................. 35

Tillegg F: Termer, definisjoner og forkortelser ..................................................................................... 37

F.1 Definisjoner ........................................................................................................................... 37

F.2 Forkortelser ........................................................................................................................... 37

4 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

1 Sammendrag

<<Utredning av eksisterende og mulige standard for bruk i norsk forvaltning for registrering av personnavn og andre navn der det inngår tegnsett eller andre forhold som går ut over det som er i allmenn bruk i norsk språk, inklusive transkribering eller translitterering fra andre alfabeter til det latinske.>>

2 Innledning Direktoratet for forvaltning og IKT har ansvar for å forvalte innholdet i Forskrift om IT-standarder i forvaltningen og Referansekatalogen for anbefalte og obligatoriske IT-standarder i offentlig sektor.

<<x>>

Dette notatet er en revisjonsgjennomgang av dokumentstandarder. Revisjonsarbeidet er gjennomført i tråd med Standardiseringsrådets arbeidsmetodikk (http://www.standard.difi.no/forslag-og-

saker/saker/standardiseringsraadets-arbeidsmetodikk).

2.1 Framgangsmåte Grunnlagsinformasjon for notatet er hentet inn via søk på nettet og via e-post kontakt med ulike kompetansepersoner på området. Det er avholdt flere møter i arbeidsgruppen og en workshop med bransjen. Dette har dannet kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for notatet og de konklusjonene som er fattet.

Standardiseringsrådet vil gi råd til Difi om hvilke standarder som bør være anbefalte og obligatoriske på området. Deres anbefaling vil gjøres på bakgrunn av dette notatet, høringsinnspill til notatet i forkant av rådsmøte og anbefalingen fra arbeidsgruppen.

Difi vil deretter på bakgrunn av Standardiseringsrådets anbefalinger utarbeide revidert utkast til Forskrift om IT-standarder og/ eller ny del-versjon av referansekatalog.

Sekretariatet for arbeidet har bestått av følgende personer:

1. <<x>>

Det er satt ned en arbeidsgruppe for dokumentstandarder under Standardiseringsrådet basert på gruppen fra forrige utredning. Arbeidsgruppen har hatt følgende medlemmer:

1. <<x>>

2.2 Dokumentstruktur Notatet gir først et innblikk i historikken på området, deretter beskrives behovet slik det nå oppfattes, og anvendelsesområdene for dokumentstandarder avgrenses. Standarder på området kartlegges på nytt. De ulike standardene evalueres iht. kriteriene i arbeidsmetodikken for å se om de er egnet som forvaltningsstandarder. Deretter diskuteres ulike sammensetninger av egnede standarder på delområdene og det konkluderes. Fordi det på dokumentområdet er flere underområder, gjennomføres diskusjonen rundt ulike sammensetninger for hvert delområde for seg. Til slutt oppsummeres valgene og det gis en kort vurdering av de økonomiske konsekvensene. Det

5 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

avklares også i hvilken grad det kreves en ytterligere konsekvensvurdering før man endelig kan fatte beslutning på området.

2.3 Om Difi sitt standardiseringsarbeid Forskrift om IT-standarder i offentlig forvaltning setter krav til hvilke standarder som er obligatorisk å benytte i forvaltningen. Referansekatalog for IT-standarder i offentlig sektor inneholder ikke bare obligatoriske krav, men også anbefalte krav til bruk av standarder. Det er ofte lurt å se anbefalinger og obligatoriske krav i sammenheng når man skal lage nye løsninger, og det anbefales derfor å benytte referansekatalogen som kilde. Referansekatalogen skal også oppsummere krav om bruk av obligatoriske IT-standarder fra alle generelle lover og forskrifter, slik at offentlige virksomheter kan finne én oversikt ett sted. Foreløpig er ikke denne oversikten total, men det jobbes med å komme dit. Den beste oversikten over gjeldende krav til bruk av IT standarder, veiledning om hvordan ta dem i bruk og nye områder som vurderes standardisert finnes på Standardiseringsportalen.

Difi er fagorganet som utarbeider det faglige grunnlaget for hvilke standarder som bør være anbefalte og obligatoriske i offentlig sektor. Difi vedtar hvilke standarder som skal være anbefalte og regjeringen vedtar hvilke standarder som skal være obligatoriske.

Standardiseringsrådet er et bredt sammensatt råd, bestående av medlemmer fra ulike offentlige virksomheter. Rådet leverer forslag til Difi om justeringer i forskrift/referansekatalog. Justeringene kan være forslag til nytt innhold eller justering av eksisterende innhold i forskrift/referansekatalog. Alle utredninger Difi gjør på standardiseringsområdet, går gjennom rådet for å sikre en faglig kvalitet, bred støtte for vurderingene og relevans i forhold til det virksomhetene har behov for. Et godt fungerende Standardiseringsråd er en forutsetning for at Difi skal kunne gjennomføre det fagansvaret de har på standardiseringsområdet.

Det er Difi som etter samråd med Standardiseringsrådet leverer utredede og hørte forslag til nye versjoner av Forskrift om IT-standarder i forvaltningen til FAD, for beslutning i regjeringen.

Når det gjelder forslag til revisjon av anvendelsesområder, kan de komme via forslagsskjema på nettet, som hvem som helst kan fylle ut og sende inn. I tillegg har Difi en årlig gjennomgang av eksisterende krav for å se på behovet for revisjon.

I en revisjonsgjennomgang vurderes følgende: • Har det kommet nye versjoner av standardene som bør vurderes?

• Har det kommet nye standarder på anvendelsesområdene som bør vurderes?

• Har det kommet ny teknologi på områdene som fører til behov for alternative standarder?

• Er det endrede behov i offentlige virksomheter, som får følger for gjeldende anbefalinger?

På bakgrunn av revisjonsvurderingen kan mindre justeringer anbefales direkte fordi justeringene er små og uten økonomiske følger for berørte offentlige virksomheter. På noen områder kreves derimot større vurderinger igangsatt, og da blir det åpnet nye saker for vurdering av disse endringene. Denne vurderingen er av en slik art.

6 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

2.3.1 Utredningsmetodikk Alle forslag som kommer inn vurderes etter følgende prosessmodell, uavhengig av om det er et forslag om revisjon eller nytt innhold.

Når et anvendelsesområde skal utredes i henhold til overordnet prosesskisse går man gjennom syv steg, som vist i figuren under. Stegene er behov, avgrense, kartlegge, evaluere, alternativer, valg og konsekvensvurdering. Utredningen gjennomføres av Standardiseringsrådets sekretariat, men deler av utredningen kan også settes ut til underleverandører. Noen ganger vil foreløpige vurderinger høres i en to ukers periode mellom fasene, for å få tilbakemeldinger så tidlig i prosessen som mulig.

Denne rapporten er utformet i tråd med de underliggende fasene i utredningsprosessen.

Forslag Prioritering Utredning Behandling Beslutning Forvaltning

Behov •Behov er å definere de behov offentlig sektor har på et anvendelsesområde.

Avgrense

•Avgrense er å få oversikt over anvendelsesområdet, og presisere hva utredningen skal dekke/ ikke dekke.

Kartlegge

•Kartlegge er å få oversikt over hva som finnes av relevante standarder på anvendelsesområdet og deres knytning mot andre standarder og anvendelsesområder.

Evaluere •Evaluere er å finne ut om standarden er egnet som en forvaltningsstandard. Valg

Alternativer

•Alternativer er å vurdere forskjellige sammensetninger av standarder som kan anbefales på anvendelsesområdet.

Valg •Valg er å velge et spesifikt alternativ og begrunne valget.

Konsekvens-vurdere

•Konsekvensvurdere er å beregne de kvalitative og kvantitative effektene i offentlig sektor av å gjennomføre valget som er tatt over

7 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

2.3.2 Anbefalte eller obligatoriske krav Når det er funnet fram til hvilken standard(er) som er best egnet for å være en forvaltningsstandard på et spesifikt anvendelsesområde, skal det vurderes om standarden(e) skal være anbefalte eller obligatoriske å følge for offentlige virksomheter, og de som kommuniserer med offentlig sektor. Følgende kriterier benyttes for å vurdere om en standard skal være anbefalt eller obligatorisk:

• En standard bør være obligatorisk, hvis pålegg om bruk av standarden er nødvendig for å tilfredsstille norske lover, regler eller politiske målsetninger

• En standard bør være obligatorisk, hvis det gir klare økonomiske, kvalitetsmessige eller sikkerhetsmessige fordeler at offentlig sektor konverterer til standarden samtidig og/eller på en koordinert måte

• En standard trenger ikke være obligatorisk hvis offentlige virksomheter tar dem i bruk av seg selv eller fordi de støttes i de fleste produkter

• Rask endring innen området kan tilsi at standardene på dette området bør være anbefalt framfor obligatorisk.

8 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

3 Behov

3.1 Generelt Formålet med dette arbeidet er å sikte mot entydighet og forutsigbarhet i skrivemåten av navn, først og fremst på personer, men også navn på øvrige entiteter (i hovedsak organisasjoner og skip) og stedsnavn.

I gjennomgangen av behovet for standardisering presenteres premissene som uttrykt i lovbestemmelser og formelt regelverk og i norske og fremmedkulturelle tradisjoner. Videre pekes det på ønsker og utfordringer knyttet til kulturspesifikke forventninger for ulike aktører.

Til slutt ser vi nærmere på de utfordringer offentlige virksomheter opplever på området og de behov dette medfører.

3.2 Personnavn En persons navn er en vesentlig del av en persons identitet. Respektfull og korrekt håndtering av en persons navn har avgjørende betydning i all mellommenneskelig kommunikasjon. Det er viktig at personnavn håndteres korrekt, likt og forutsigbart i det offentlige, slik at personens plikter og rettigheter kan ivaretas på en tilfredsstillende måte.

Personnavn er videre et vesentlig element i identifisering av personer og i gjenfinning av informasjon om personer.

3.2.1 Bestemmelser i norsk lovgivning Se tillegg B, punkt B.1.

Det er lovpålagt å ha fornavn og etternavn, og tillatt å ha mellomnavn. Skrivemåte og tegnsett er ikke eksplisitt lovbestemt.

3.2.2 Navneledd og navnetradisjoner I tillegg E er det tatt inn informasjon om kulturspesifikke regler og forventninger til navn, spesielt til personnavn.

De norske reglene og tradisjonene om fornavn, mellomnavn og etternavn er langt fra universelle. I de internasjonale reglene og standardene knyttet til identitetspapirer, pass o.l., blant annet i ISO/IEC JTC 1/SC 17, benyttes ikke disse begrepene. Det er vanlig å kreve oppgitt hele navnestrengen i en form som svarer til navnebærerens egne forventninger med tilleggsinformasjon knyttet til hvilken del som skal oppfattes som «primærnavn» og «sekundærnavn».

Som eksempel vil islendingen «Sigurður Jónsson» ha «Sigurður» som primærnavn og «Jónsson» som sekundærnavn, mens nordmannen «Sigurd Johnsen» vil ha «Johnsen» som primærnavn og «Sigurd» som sekundærnavn.

Også andre europeiske tradisjoner innebærer avvik fra det systemet som mange oppfatter som nærmest universelt: at et personnavn normalt består av et «fornavn» fulgt av et «etternavn». Blant annet i ungarsk tradisjon er det bortimot motsatt. Den ungarske komponisten «Béla Bartók» heter i

9 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Ungarn «Bartók Béla». I begge former anses «Bartók» som primærnavn og «Béla» som sekundærnavn.

Navn kan beskrives ved hjelp av et stort antall kategorier, for eksempel «døpenavn», «familienavn», «slektsnavn», «patronymikon», «kallenavn». Videre kan en navnebærer være korrekt betegnet med flere ulike navnestrenger, ofte med ulik anvendelse avhengig av sammenheng.

Personnavn følger skriveregler og skriftsystem i det aktuelle språket. Transkribering og translitterering av navn følger også de samme regler og standarder som språket for øvrig. Settet av skilletegn kan avvike fra ett skriftsystem til et annet. Det er heller ikke alle skriftsystem som skiller mellom store og små bokstaver. Disse forholdene kan medføre variasjoner i gjengivelsen av personnavn.

Ulike kulturer har også ulike tradisjoner for hvor «nøyaktig» et navn skal gjengis for å være «rett». Det moderne Norge forventer stor grad av nøyaktighet med hensyn til skrivemåten. Vi oppfatter nå skrivevarianter som «Olaf» og «Olav» som ulike navn, og tilsvarende «Hansen» og «Hanson», «Christian» og «Kristian», «Paal» og «Pål». I kulturer som legger mindre vekt på skriftbildet, inklusive det norske samfunnet inntil 100–150 år siden, oppfattes den talte formen av navnet som den primære. Navnet kan nedfelles i skrift på ulike måter. Dette medfører ikke minst utfordringer i forbindelse med gjenfinning av personinformasjon.

Når det gjelder det vi i Norge gjerne kaller etternavn, er det både i norsk kultur og i andre kulturer stor variasjon når det gjelder arv og overføring av etternavn gjennom slektsledd, ved inngåelse av ekteskap og på andre måter. Generelt kan vel sies at det forhold at to mennesker har det samme (eller ulike) etternavn, ikke sier noe sikkert om slektskapsforhold eller sivilstand.

3.3 Navn på organisasjoner, entiteter og skip Dette omfatter alle navn som ikke er personnavn eller stedsnavn. Det kan dreie seg om navn på virksomheter og organisasjoner, programmer, aktiviteter, direktiver, lover osv. Skip nevnes spesielt i overskriften fordi de er nevnt spesielt i norsk lovgivning.

Slike navn kan bli gjengitt på flere måter: (1) i original form, (2) gjennom transkribering eller translitterering, eller (3) ved oversettelse etter ulike prinsipper. Det faller utenfor rammen for denne utredningen å vurdere regler for oversettelse av navn. Med tanke på entydig identifisering av navnebærer kan det imidlertid være aktuelt også å registrere oversatte navneformer.

Som eksempel nevnes fremmedspråklige beskrivelser av norske forhold som lovtitler, «fylkesmannen», «skolepliktig alder». Disse burde alle ha standardiserte betegnelser på fremmedspråk, men blir ofte referert med ulike begrep på fremmedspråk.

Det ligger i sakens natur at denne utfordringen også gjelder motsatt vei. Samme entitet kan være betegnet på flere måter når utenlandske forhold beskrives på norsk eller for anvendelse i Norge.

3.3.1 Bestemmelser i norsk lovgivning Se tillegg B, punkt B.2.

Foretaksnavneloven pålegger bruk av «det norske alfabetet», mens forskrift om skips navn mv. pålegger bruk av «latinske bokstaver».

10 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

3.4 Stedsnavn Stedsnavn har en viktig funksjon også når det gjelder identifisering av personer, blant annet gjennom adresseinformasjon.

Stedsnavn i Norge skal gjengis korrekt etter skrivereglene i henholdsvis norsk, nordsamisk, lulesamisk, sørsamisk og finsk. Enkelte stedsnavn i Norge har former på mer enn ett av disse språkene. Alle disse navneformene må kunne brukes uten tap av informasjon eller problemer i forbindelse med gjenfinning.

Utenlandske stedsnavn kommer med like mange skriveregler og skriftsystemer som øvrig fremmedspråklig tekst. Regler og utfordringer knyttet til tegnsett, transkribering og translitterering er de samme som øvrig tekst.

Vi har i Norge en tradisjon for endonymi, at navnet gjengis som i opphavslandet, dersom det latinske alfabetet brukes på originalspråket. I sin ytterste konsekvens innebærer det at stedsnavn som București og Bacău (i Romania), Balıkesir (i Tyrkia), Għawdex (på Malta) bør gjengis i denne form også i en norsk tekst.

Stedsnavn skrevet med andre skriftsystemer enn det latinske kan transkriberes eller translittereres til latinsk skrift etter de samme regler som annen tekst.

Enkelte land der det brukes andre skriftsystemer, har tradisjon for selv å fastsette former for egne stedsnavn (og personnavn) med latinsk skrift. Det gjelder for eksempel i Kina, Japan, Korea, India og Thailand. Ofte bygger disse navneformene på lydlig transkribering basert på regler som passer bedre for engelskspråklige brukere enn for norskspråklige.

3.4.1 Bestemmelser i norsk lovgivning Se tillegg B. punkt B.3.

Lov om stadnamn og tilhørende forskrift knytter skrivemåte av stedsnavn opp mot gjeldende rettskrivingsprinsipper for norsk, samisk og finsk. For samisk nevnes eksplisitt de tre samiske språkene som brukes i Norge: nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk.

3.5 Transkribering og translitterering Definisjoner av transkribering og translitterering er tatt inn i tillegg F. Se også beskrivelsen i tillegg D. Både transkribering og translitterering brukes til å gjengi en tekst med et annet skriftsystem enn det originale. Transkribering kan også dreie seg om skriftlig gjengivelse av tale.

Mens translitterering skal være «reversibel», slik at det skal være mulig å rekonstruere den originale teksten entydig fra den translittererte, er dette ikke et krav eller en egenskap ved transkribering. Den transkriberte teksten skal være forståelig og lesbar. I størst mulig grad skal transkribert tekst gi (tilnærmet) riktig uttale, og systemene bygger på uttaleregler og rettskrivningsregler på et «målspråk».

Teoretisk kunne man tenke seg transkribering også innenfor et skriftsystem, der flere språk som benytter dette skriftsystemet, har ulike uttaleregler. Man kunne for eksempel ha gjengitt Dublin, Wisła og Budapest som «Døblin», «Viswa» og «Bodapesjt» i norsk tekst, da det for en norsktalende ville ha representert lokal uttale bedre enn de originale skriftformene. Dette er det ingen tradisjon

11 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

for i Norge eller i Europa. Derimot er det forholdsvis utbredt å sløyfe diakritiske tegn (for eksempel «Wisla»).

Grunnlaget for det internasjonale standardiseringsarbeidet på dette feltet har vært vitenskapelig registrering og arkiveringsformål. For et slikt formål kan det være hensiktsmessig å gjengi «Михаил Сергеевич Горбачёв» som «Mihail Sergeevič Gorbačëv» (i samsvar med translittereringsstandarden ISO 9). Denne statsmannens navn blir gjengitt på følgende måter i Wikipedia: engelsk «Mikhail Sergeyevich Gorbachev», norsk «Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov», svensk «Michail Sergejevitj Gorbatjov», dansk «Mikhail Sergejevitj Gorbatjov», finsk «Mihail Sergejevitš Gorbatšov», tysk «Michail Sergejewitsch Gorbatschow», fransk «Mikhaïl Sergueïevitch Gorbatchev», spansk «Mijaíl Serguéyevich Gorbachov». Dette representerer både styrkene og svakhetene i transkriberingssystemene.

3.6 Det latinske, det norske og det samiske alfabetet Dersom man med «det latinske alfabetet» hadde ment det alfabetet som ble benyttet til å skrive latin, ville det bestått av bokstavene A B C D E F H I L M N O P Q R S T V X. Det er neppe noe moderne språk som kan greie seg med disse bokstavene. Alfabetet er da også utvidet til å omfatte svært mange flere tegn. Mange tegn er sammensatt av flere elementer, typisk grunntegn pluss diakritisk tegn, for eksempel á à â ã.

Unicode har omtrent 560 ulike bokstavtegn som betegnes som «latinsk», dvs. der «Latin letter» inngår i betegnelsen. Da regnes a á à e é è o ó è som ni ulike bokstavtegn, ikke som tre bokstaver pluss to diakritiske tegn. Unicode inneholder riktignok også kombinatoriske diakritiske tegn, men bruken av tegnkombinasjoner gir ikke alltid forventet og forutsigbart resultat.

Hvert enkelt språk bruker en mer eller mindre fast definert delmengde av hele det latinske alfabetet. Oppslagsord i norske rettskrivningsordbøker vil typisk inneholde a á à ã ä b c ç d e é è ê ë f g h i í ï j k l m n ñ o ó ò ô ö p q r s t u ú ü v w x y z æ ø å (og tilsvarende store bokstaver). Det foreligger imidlertid ikke noe formelt vedtak om at «det norske alfabetet» begrenser seg til disse bokstavene. Lærebøker i den norske skolen benytter for eksempel et større tegnsett enn dette i gjengivelsen av stedsnavn. Blant annet bør det være opplagt at en i norsk tekst behandler de islandske bokstavene ð og þ korrekt.

De samiske språkene som brukes i Norge (nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk) gjør bruk av de fleste tegnene i det «norske» alfabetet og i tillegg č đ ŋ š ŧ ž. Bokstaven đ svarer til stor bokstav Đ. Den store bokstaven som tilsvarer islandsk ð, har samme form. Likevel har Unicode ulik koding av «stor edd» og «stor d med strek». En skal også merke seg at den store bokstaven som svarer til ŋ på samisk, er Ŋ, ikke Ŋ, som enkelte vanlige fonter gjengir tegnet som (og som er korrekt gjengivelse på visse afrikanske språk). Det medfører en ugunstig begrensning med hensyn til tilgjengelige fonter når en skal skrive samisk. Unicode-konsortiet er gjort oppmerksom på dette problemet, men en løsning foreligger ikke.

3.6.1 Det internasjonale fonetiske alfabetet, IPA Se beskrivelse i C.9.

Det internasjonale fonetiske alfabetet er utarbeidet av International Phonetic Association for å kunne gjengi tale på tvers av språk. Tegnene bygger på det latinske alfabetet, og hele IPA-tegnsettet

12 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

er tatt inn i ISO/IEC 10646. IPA er ikke det eneste lydskriftalfabetet som er i bruk. Andre lydskriftalfabeter bygger på reglene i enkeltspråk og kan være enklere å bruke for hvert sitt språk. Styrken til IPA ligger i anvendeligheten ved nedtegning av tale på tvers av språk.

«Михаи́л Серге́евич Горбачёв» kan gjengis i IPA som «mʲɪxɐˈil sʲɪrˈɡʲejɪvʲɪt͡ɕ ɡərbɐˈt͡ɕof». De færreste vil oppfatte det som enkelt.

3.7 Regler for alfabetisk sortering Reglene for alfabetisk sortering berører to forhold: (1) den innbyrdes rekkefølgen av bokstavene, og (2) behandlingen av diakritiske tegn og ikke-alfabetiske tegn. Det første forholdet er særspråklig, mens det andre forholdet i svært stor grad kan anses som språkuavhengig.

Den innbyrdes rekkefølgen av bokstavene er lik for bokmål, nynorsk og dansk, men det er ikke mulig å sette opp regler som omfatter for eksempel norsk og samisk eller norsk og svensk, dersom en skal ivareta de kulturelle forventningene blant brukere av disse språkene. Det er trolig mulig å sette opp felles regler for de tre samiske språkene som brukes i Norge.

Et vanlig (forenklet) regelsett for norsk (og dansk) er:

1. a … z, æ, ø, å 2. ä æ, ö ø, ü y 3. ð d, þ th 4. øvrige diakritiske tegn ignoreres, slik at samiske bokstaver blir behandlet på denne måten

ved norsk alfabetisk sortering: á a, č c, đ d, š s, ŧ t, ž z; hvordan ŋ behandles, er imidlertid ubestemt, trolig vil ŋ ng være vanlig behandling

Det er imidlertid ikke mulig å finne en tilfredsstillende «automatisk» løsning for aa. Forventningene tilsier sortering av aa = å når uttalen er å (som i Haakon Aasen), og sortering av aa foran ab når uttalen er a (eventuelt lang) (som i Aachen og Aaron). I moderne norsk vil ikke aa forekomme i andre sammenhenger enn i navn (personnavn, virksomhetsnavn og stedsnavn). I andre ord (for eksempel «temaavis») er sortering aa foran ab korrekt. Mens for eksempel standardsortering med Microsoft Office i tidligere versjoner sorterte alle aa som å (når norsk var deklarert som sorteringsspråk), er sorteringen nå aa foran ab. Dette gir oftest ønsket resultat bortsett når tekstene som skal sorteres, er norske (eller danske) personnavn (eller danske stedsnavn).

3.8 Regler for samsøk Spørsmålet er om hva et søk i en database etter «Håkon Hansen» returnerer. Finner en også «Haakon Hansen», «Håkon Hansén», «Håkon Hanssen» og «Håkon Hansson»? Og vil søk etter «Vidar Kristiansen» også finne «Widar Christiansson»?

I enkelte søkesystemer gir søk på «ide» tilslag både på «ide» og «idé», mens søk på «idé» kun gir tilslag på «idé» (og ikke «ide»).

Ulike språk og kulturer vil ha ulike regler og forventninger knyttet til samsøk. De kulturelle forventningene på dette feltet er ikke så entydige som når det gjelder alfabetisk sortering. Forutsigbare regler i samsvar med kulturelle forventninger vil være av stor betydning for gjenfinning av personinformasjon. I forbindelse med utenlandske navn står en videre overfor dilemmaer knyttet til ulike forventninger i norsk kultur og den aktuelle utenlandske kulturen.

13 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

3.9 Regler for forenklet tegnsett Selv om hovedregelen bør være at alle relevante tegn skal kunne benyttes ved representasjon av navn og ved søking etter navn i databaser, vil det forekomme situasjoner når dette ikke er praktisk gjennomførbart. I slike tilfeller skal det ikke være tilfeldig hvilke løsninger som skal foretrekkes. Løsningene skal være mest mulig i samsvar med kulturelle forventninger.

Det vil variere hvor forenklet et tegnsett vil måtte være i en gitt situasjon. Reglene for forenkling av tegnsett må derfor være utformet på en måte som muliggjøre størst mulig grad av korrekt gjengivelse i hvert enkelt tilfelle.

3.10 Inndataenheter, tastatur Det fins inndataenheter av mange slag, for eksempel datamaskintastaturer og små håndholdte innretninger med berøringsskjerm eller numerisk tastatur. Den tilhørende programvaren kan også ha mer eller mindre av støtte for inndata av tegn som ikke er umiddelbart tilgjengelige på tastaturet.

Det tradisjonelle tastaturet inneholder begrensninger som faktisk kan forklares ved tekniske problemer med manuelle skrivemaskiner. Det er utviklet tastaturer og tilhørende programvare som løser mange av de eksisterende problemene, og som muliggjør innskriving av et svært stort tegnsett. Bruk av slike tastaturer krever imidlertid opplæring og tilvenning. Det er likevel grunn til å tro at flere tastaturløsninger vil finnes ved siden av hverandre i tida framover.

I tillegg er det i enkelte sammenhenger utfordringer med å representere tegn på ulike skjermer og på papir ved utskrift. Ikke alle typer skjermer har støtte for å vise alle tegn og heller ikke alle fonter har støtte for alle tegn. I mer moderne løsninger er det normalt sett støtte for det meste, hvis man baserer seg på rett valg av standarder.

I praksis på dette området er det særlig eldre fagsystem, uten støtte for å legge inn tegn utover det som finnes på tastaturet som er utfordringene i tillegg til enkelte enkle skjermtyper på ulikt utstyr.

3.11 Registrering av navn i praksis Når politiet og helsepersonell er ute og håndterer situasjoner er det ikke alltid fullt navn er kjent for dem, ofte har vitner til episoder kun kjennskap til personers kallenavn. I slike situasjoner er det svært nyttig med tilgang til kallenavn i tillegg til fullt navn i ulike registre. For ytterligere søk internasjonalt kan det også være nyttig å ha registrert navn også iht. original form (f.eks. firma eller personnavn fra utlandet).

Det er vanskelig for offentlig ansatte, i møte med nordmenn og andre som oppholder seg i landet, å registrere navn med tegn de ikke kjenner til. Det er et behov for at alle i norske skole lærer de tegn vi forventer at offentlige registre og system skal kunne støtte. Det er blant annet en svakhet i dag, at størstedelen av Norges befolkning ikke har kunnskap om samiske tegn, som skal støttes iht. norsk lov. Ender denne utredningen med en konklusjon om at ytterligere tegn i tillegg til de 29 bokstaver vi har i alfabetet og de samiske burde støttes i norsk offentlig forvaltning, bør også norske skolebarn få opplæring i disse.

Det er viktig at offentlige ansatte i møte med de som oppholder seg i Norge har kunnskap om hvordan de skal registrere navn på personer. Stoppes en turist som kjører for fort er det avgjørende at politimannen kan registrere navnet så godt som mulig i forhold til ytterligere identifisering og

14 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

kartlegging av personen (f.eks. for å sjekke om personen er etterlyst). Da er det viktig med en klar formening om hvilke tegn som skal støttes og hvordan ulike lyder skal skrives ned. Alternativt rutiner for hvordan andre identifikasjonsmidler skal tas i bruk eller hvordan man skal involvere personene selv i registrering av navnet.

Samtidig er det utrolig viktig å få på plass søkemetoder som gjør det mulig å finne personer, steder og virksomheter basert på et utgangspunkt med begrenset kvalitet. Slike søk fungerer dårlig i mange løsninger.

Ved registrering av personer som skal få D-nummer og andre som etter hvert også skal ha fødselsnummer er det etablert rutiner for å gjøre dette på så standardisert måte som mulig. Det tas utgangspunkt i identifikasjonspapirer (Pass), hvis det foreligger, og personnavnene blir registrert iht. hvordan det er registrert i passet. I de tilfeller der personregisteret/ folkeregisteret støtter fler tegn enn det som ligger i passets maskinlesbare form legges dette inn hos personregisteret (gjelder tegnene ü ö è ë ä é á ô Ä É È Ô Ö Ü Á). En utfordring i dag at rekvireringstjenesten er manuell og det kan være vanskelig å finne tilbake til personene man har søkt på vegne av i D-nummer lister som blir returnert. (Bedre rutiner på mottak en for de som bør hos kjente, derfor større utfordringer med D-nummer blant denne gruppen).

I dag støtter folkeregisteret kun et fåtalls tegn utover det som ligger i den maskinlesbare delen av passene. Det er derfor håndterbart hos personregisteret å legge på de ekstra diakritiske tegnene. Ønsker norsk forvaltning i fremtiden å støtte et større sett av tegn, når folkeregisteret får støtte for felles tegnsett, og derigjennom alle mulige tegn, blir det store utfordringer knyttet til dagens praksis.

For personer som ikke er registrert med kopi av pass, blir tolking av navn overlatt til saksbehandler i rekvisisjonsvirksomheten, og i mange tilfeller til tolken som benyttes. Tolkene skriver med norske bokstaver basert på uttale, de benytter ingen standard for dette og kvaliteten varierer. I slike tilfeller er det fare for at personer kan få tildelt flere identiteter over tid. De har også utfordringer med kinesiske og greske pass, der de ofte har flere navn med «or» mellom.

Det er også en utfordring at enkelte land transkriberer navnene i passet etter engelsk uttale, og slik sett vil en tilsvarende transkribering av navnet fra originalspråket bli annerledes i Norge. Enkelte asylsøkere for eksempel kommer også først til et annet europeisk land og vil således ha et navn som er transkribert til det landets språk.

Det er en utfordring i dag at mange IT-løsninger i offentlig sektor baserer seg på ulike tegnsett. I overgangsperioden frem til alle løsninger har tilpasset seg felles tegnsett, vil det være en utfordring å representere mange tegn. Det er derfor behov for en overgangsordning, hvis forvaltningen skal benytte flere tegn i sine løsninger enn det de gjør i dag.

Mange offentlige virksomheter er flinke til å basere seg på sentrale registre. Det gjør at navnet personer har i folkeregisteret legges til grunn i mange ulike løsninger. Det gjør at de som ikke får sitt navn rett registrert i folkeregisteret ofte får det feil i mange sammenhenger. Det gjør også at navn registrert feil i mange sammenhenger blir rettet opp i praksis, fordi man benytter D-nummer/ fødselsnummer som identifikasjonsmiddel og vasker navn opp i mot folkeregisteret.

15 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

3.12 Motstridende behov Det er i dag vanskelig å tilfredsstille alle behov, fordi man ved å tilfredsstille det ene behovet bryter med det andre.

Det er behov for å støtte et stort antall tegn fordi personer ønsker å se sitt navn skrevet på originalmåten og fordi original skrivemåte gjør det lettere å søke i databaser internasjonalt. Dette er derimot vanskelig i en praktisk hverdag, fordi det krever forståelse for en rekke tegn offentlige ansatte i Norge ikke har kunnskap om og er i stand til å benytte. I tillegg har man foreløpig begrenset støtte for en rekke av disse tegnene i offentlige IT-systemer.

4 Avgrensning Rapporten omfatter regler og skrivemåter for navn på personer, andre entiteter og stedsnavn, inklusive transkribering og translitterering. Den er primært knyttet opp mot bruk i offentlig sektor i Norge. Anvendelsen av navnene er i registrering og korrespondanse og som støtte i forbindelse med identifisering av personer og entiteter.

Rapporten omfatter ikke regler og retningslinjer for oversettelse av navn (for eksempel Direktoratet for forvaltning og IKT Agency for Public Management and eGovernment).

Rapporten omfatter heller ikke regler og rutiner knyttet til identitetsnummer eller biometriske hjelpemidler til personidentifisering. Heller ikke vitenskapelig bruk av navn er omfattet av rapporten.

5 Kartlegging Dette kapittelet gir en oversikt over hvilke standarder og retningslinjer som finnes på området, og til dels også hvilke standarder som kunne utarbeides. Mange av standardene som nevnes i tillegg C, blir ikke nevnt i dette kapittelet.

<<Dette kapittelet er ikke gjennomarbeidet verken når det gjelder beskrivelser eller anbefalinger.>>

5.1 Personnavn Personnavn er regulert i nasjonal lovgivning i større grad enn i standarder.

Standarder som omhandler identitetskort, pass og visum, spesifiserer også skrivemåte for personnavn. Det må understrekes at standardene spesifiserer hvordan navnene skal føres i de aktuelle dokumentene, ikke hva som er det «egentlige navnet» til navnebæreren.

ICAO Doc 9303 (se C.10) (også fastsatt som ISO/IEC 7501, se C.4) har spesifikasjoner som gjelder personnavn. Disse blir benyttet og bør fortsatt benyttes i forbindelse med pass, visum og andre identitetsdokumenter.

Det kan være behov for bedre standardisering av måten ulike personnavn og navnetradisjoner knyttes opp mot de norske lovbestemte navneelementene «fornavn», «mellomnavn» og «etternavn». På sikt kan det også være hensiktsmessig å gå bort fra disse betegnelsene og heller

16 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

benytte de internasjonale og mer nøytrale betegnelsene «primærnavn» og «sekundærnavn». Det kan også være hensiktsmessig å løse opp på reglene omkring «etternavns»/«primærnavns» form.

Der det er praktisk mulig, bør flere former for navn kunne registreres, også med et større tegnsett enn det «norske». Det bør utarbeides en standard for karakterisering av navnestrenger og deler av navnestrenger.

Regler og standarder knyttet til transkribering og translitterering nevnes i punkt 5.4.

5.2 Navn på organisasjoner, entiteter og skip Det eksisterer ikke standarder som spesifiserer form på navn på andre entiteter enn personer. Ut over regler for transkribering og translitterering (se punkt 5.4) er det neppe behov for standardisering.

Oversettelse av navn holdes utenom denne rapporten. Det kan likevel nevnes at regler for slik oversettelse kan være gjenstand for framtidig standardisering.

5.3 Stedsnavn Stedsnavn angår det emnet som omhandles i denne rapporten kun i den utstrekning at stedsnavn kan inngå i settet med informasjon som identifiserer personer.

Det eksisterer ingen standarder knyttet til bruk av stedsnavn i forbindelse med identifisering.

Regler og standarder knyttet til transkribering og translitterering nevnes i punkt 5.4.

5.4 Transkribering og translitterering Det er en lang rekke standarder for transkribering og translitterering; se blant annet C.2, C.10, C.11–C.15. De dekker ulike behov både når det gjelder brukergrupper og anvendelsesområder.

Ofte er den en avveining mellom å bruke systemer som gir et skriftbilde som kan uttales av norske brukere, og systemer som gir et felles «latinsk» skriftbilde som er mer språkuavhengig. Det siste har blant annet den fordel at det kun er én navneform med latinsk skrift.

De fleste internasjonale translittereringsstandardene (se C.2) er bedre egnet til vitenskapelig bruk enn til de former for bruk som denne rapporten fokuserer på.

5.5 Utvalg av tegn som skal støttes i offentlig forvaltning Ut fra ISO/IEC 10646 (se C.3) kan det utledes hva som menes med «det latinske alfabetet».

CWA 13873 (se C.7) fastsetter delmengder av ISO/IEC 10646 som kan betraktes som «europeiske» latinske tegnsett.

Det finnes en standard som ligger til grunn for den maskinlesbare delen av passet, men dette tegnsettet er for begrenset for norsk forvaltning

Det finnes en standard som ligger til grunn for samhandling i Schengen…?

17 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Det norske og det samiske tegnsettet er ikke eksplisitt standardisert. Det kan være behov for å utarbeide en norsk standard som spesifiserer tegnsett, regler for alfabetisk sortering og regler for samsøk, eventuelt også regler knyttet til forenklet tegnsett. I den grad ett regelsett ikke kan anvendes for både norsk og samisk, bør separate regelsett utarbeides, enten som separate standarder eller som deler av samme standard.

5.6 Alfabetisk sortering NS 4103 (se C.8) spesifiserer norske alfabetiseringsregler.

EN 13710 (se C.6) spesifiserer felleseuropeiske alfabetiseringsregler, inklusive spesifikasjon av hvordan reglene kan avvikes for å tilfredsstille forventningene på enkeltspråk.

ISO/IEC 14651 (se C.3) spesifiserer en metode for alfabetisk sortering og en felles internasjonal sortering av alle tegn i ISO/IEC 10646 med spesifikasjon av hvordan reglene kan tilpasses enkeltspråk.

Ingen av disse standardene dekker norske behov på en fullgod måte. NS 4103 er svært foreldet. Få av de reelle praktiske problemene i tilknytning til alfabetisk sortering er behandlet i NS 4103.

Det bør utarbeides norsk standard (trolig i to deler: for norsk og for samisk) for alfabetisk sortering, gjerne som del av det arbeidet som nevnes under 5.5. Sorteringsstandarden bør bygge på EN 13710.

5.7 Samsøk Det at man finner naturlige treff selv om man har et begrenset utgangspunkt. Det at når man søker på Håkon Hansen, så finner en også «Haakon Hansen», «Håkon Hansén», «Håkon Hanssen» og «Håkon Hansson». Det eksisterer ingen standard som dekker dette feltet (se 3.8).

I forbindelse med gjenfinning av personinformasjon ved hjelp av navnesøk, er det behov for et sett regler. Det kan være hensiktsmessig å nedfelle disse i en standard, gjerne som del av det arbeidet som nevnes under 5.5.

Dette er et område hvor en felleskomponent kan være en interessant løsning, men den må uansett basere seg på en standard.

5.8 Forenklet tegnsett I en overgang vil enkelte ha begrensninger i egne løsninger i forhold til å kunne støtte det utvalget av tegn som skal støtte i offentlig forvaltning. I slike tilfeller er det behov for å kunne erstatte de tegn man ikke har støtte for med noe annet. Det finnes ingen egen standarder som regulerer dette feltet, men det inngår i standarder knyttet til identitetskort (se under 5.1). Også her kan det være behov for standardiseringsarbeid.

5.9 Fonter Det er ikke alle fonter som har støtte for det utvalget av tegn norsk offentlig forvaltning skal støtte. Blant annet mangler enkelte av de mest brukte fontene støtte for enkelte samiske tegn (blant annet mangler fontene Arial og Times støtte for stor eng). Det bør gjøres et valg av en egnet font for

18 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

offentlig sektor, men da må man også ta høyde for behov knyttet til UU og støtte i ulike kontorstøtteprogram i tillegg. Aktuelle fonter er:

-

6 Evaluering I dette kapittelet evalueres de standarder som er funnet aktuelle i kartleggingskapittelet. Målet med evalueringen er å finne ut om en standard er egnet som forvaltningsstandard. En detaljert utredning av hver standard finnes i tillegg C, her er alle standardene evaluert opp i mot kriteriene i Standardiseringsrådets arbeidsmetodikk (metodikk for evaluering av forvaltningsstandarder). Viser det seg at en standard har vesentlige mangler på enkeltområder vil ikke nødvendigvis standarden være evaluert på alle andre områder.

I dette kapittelet oppsummeres evalueringen som er gjort i tillegg C for hver standard, og det konkluderes med om standarden er egnet som forvaltningsstandard eller ikke.

<<x>>

7 Alternativer sammensetninger <<x>>

8 Valg Her kommer de oppdatert kravene, som vil dukke opp i referansekatalogen:

<<x>>

9 Økonomiske og administrative konsekvenser <<x>>

10 Andre funn <<x>>

19 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Tillegg A: Aktører og scenarier

A.1 Problemstillinger Disse scenariebeskrivelsene tar sikte på å belyse hvordan navn blir registrert og brukt i forbindelse med identifisering av personer og gjenfinning av personinformasjon. Hvordan blir registreringen «korrekt» og konsekvent, og hvordan blir gjenfinning forutsigbar og pålitelig? Hva som er «korrekt», drøftes imidlertid ikke her.

A.2 Aktører

A.2.1 Personer 1. Allmennheten. Alle personer som forholder seg til det norske samfunnet, er for så vidt

interessenter i denne saken. Det bare nevnes.

2. Norsk statsborger med fremmedspråklig («fremmedalfabetisk») navn.

3. Person med samisk navn.

4. Visumsøker som kontakter utenriksstasjon i utlandet.

5. Asylsøker som kontakter norsk grensestasjon (og senere «innover i systemet»).

6. Arbeidssøkende (med fremmedspråklig navn).

7. Person (med lovlig eller ulovlig opphold) i kontakt med myndigheter i forbindelse med straffbart forhold (som overtreder eller som fornærmet).

8. Utenlandsk person (med lovlig eller ulovlig opphold) i kontakt med helsestellet i forbindelse med akutt sykdom eller ulykke.

A.2.2 Institusjoner, virksomheter 9. Folkeregisteret, skatteetaten (http://www.skatteetaten.no/, http://www.skatteetaten.no/no/person/

folkeregister/). Tildeler personnummer og D-nummer (http://www.skatteetaten.no/en/Person/Skattekort-og-

forskuddsskatt/Utenlandsk-arbeidstaker/D-nummer/D-nummer1/). Innenfor skatteetaten er ellers Sentralskattekontoret for utenlandssaker (http://www.skatteetaten.no/Om-skatteetaten/Contact-us/Our-

offices/Sentrale-kontorer/Sentralskattekontoret-for-utenlandssaker/) vesentlig.

10. Brønnøysundregistrene (http://brreg.no/).

11. NAV (http://www.nav.no/).

12. SUA, Servicesenter for utenlandske arbeidstakere (http://www.sua.no/).

13. Arbeidstilsynet (http://www.arbeidstilsynet.no/).

14. Kartverket (http://www.statkart.no/).

15. Helseadministrasjonen, inklusive HELFO (Helseøkonomiforvaltningen, http://www.helfo.no/).

20 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

16. Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAK, http://www.sak.no/). Under SAK ligger

Helsepersonellregisteret (https://hpr.sak.no/Hpr).

17. Finansinstitusjoner (banker, forsikringsselskapet, Verdipapirsentralen).

18. Lånekassen (http://www.lanekassen.no/).

19. Høyere lærested (StudentWeb); Samordna opptak (http://www.samordnaopptak.no/).

20. IMDI, Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (http://www.imdi.no/). De forvalter Nasjonalt introduksjonsregister (NIR, http://www.imdi.no/NIR1/Nasjonalt-introduksjonsregister-NIR1/). Også Tolkeportalen (http://www.tolkeportalen.no/) drives av IMDI.

21. UDI, Utlendingsdirektoratet (http://www.udi.no/).

22. UD, Utenriksdepartementet (http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud.html?id=833), spesielt utenriksstasjonene (ambassader, konsulater).

23. Politiet (https://www.politi.no/) er relevant aktør i flere sammenhenger, blant annet i forbindelse med grensepassering og i forbindelse med straffbart forhold. Spesielt aktuelt er Politiets utlendingsenhet (PU, https://www.politi.no/politiets_utlendingsenhet/); dessuten Kripos (https://www.politi.no/kripos/).

24. Nasjonalt ID-senter (https://www.nidsenter.no/) er underlagt Politidirektoratet.

25. Schengen Information System (SIS, se bl.a. http://en.wikipedia.org/wiki/Schengen_Information_System), delvis en sentral database i Strasbourg og delvis nasjonale registre. Formålet er rask og sikker informasjonsutveksling, blant annet om personinformasjon. Systemet er under revisjon (videre utbygging).

A.3 Scenarier <<Disse skal bygges ut med forklarende tekst. Lista er ikke endelig.>>

A. Ordinær registrering og gjenfinning av informasjon om norsk statsborger.

B. Navneendring.

C. EØS-borger (ikke norsk) skal bo, arbeide og skatte i Norge.

D. Argentinsk borger skal bo, arbeide og skatte i Norge.

E. Kinesisk borger skal delta på faglig konferanse i Norge.

F. Afrikansk statsløs melder seg på norsk grense og ber om asyl.

G. Dansk lege søker jobb ved norsk sykehus.

H. Representant for polsk selskap tilbyr tjenester i Norge.

I. Russisk borger flytter til Norge, med russisk navn transkribert etter engelskspråklige regler.

J. Pensjonert USA-borger av norsk herkomst ønsker å flytte til Norge («dø i gamlelandet»).

21 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

K. Tyrkisk borger velges inn i styret i norsk aksjeselskap.

L. Politiet henvender seg til person som de anser det er behov for å sjekke identiteten til.

M. Planlagt situasjon med behov for tolk.

N. Akutt situasjon med behov for tolk.

22 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Tillegg B: Norsk lovgivning En oversikt over norske lover og forskrifter som gjelder for navn og skrivemåten av navn:

B.1 Om personnavn Navneloven (2002-06-07, sist endret 2007-06-29) fastslår i §1 at «Alle skal ha fornavn og ett enkelt eller dobbelt etternavn og kan i tillegg ha mellomnavn. Enhver har plikt til å bruke sitt fornavn og etternavn som personnavn». Navneloven fastsetter altså de tre navneelementene fornavn, mellomnavn og etternavn. For forståelsen av hva som er et etternavn, er bestemmelsen i §7 vesentlig: «To navn som kan tas som etternavn, kan tas som et dobbelt etternavn der de to navnene er satt sammen med bindestrek. I forhold til §§ 3 og 4 regnes et dobbelt etternavn som to adskilte etternavn». Videre om mellomnavn i §9: «Navn som kan tas som etternavn, kan tas som mellomnavn». En kan merke seg at navneloven ikke har eksplisitte bestemmelser om skrivemåten av navn, inklusive tegnsett.

NOU 2001:1, Lov om personnavn – Tradisjon, liberalisering og forenkling (http://www.regjeringen.no/nb/

dep/jd/dok/nouer/2001/nou-2001-1.html?id=376445), er en utredning i forkant av revisjonen av personnavnlovgivningen. Utredningen gir omfattende bakgrunnsinformasjon.

Folkeregisterloven (1970-01-16, sist endret 2012-12-07) har heller ikke bestemmelser om skrivemåte eller «lovlig» tegnsett. Det samme gjelder forskrift om folkeregistrering (2007-11-09, sist endret 2013-10-21).

Håndbok i folkeregistrering (http://www.skatteetaten.no/no/Radgiver/Rettskilder/Handboker/Handbok-i-folkeregistrering/) er skrevet for skatteetatens ansatte. Nyeste utgave kom i januar 2011. Håndbokas regler om navn (kapittel 5) følger bestemmelsene i navneloven. Det gis enkelte presiseringer, blant annet:

• Spanske og portugisiske doble etternavn uten bindestrek kan enten tas som norsk etternavn med bindestrek, eller som norsk mellomnavn pluss etternavn.

• Samiske navn kan registreres i form som svarer til ny eller gammel rettskrivning, men bare i én av disse formene.

• Prefiksene van, von, de, du, el, al, del, le o.a. skal ikke føres som første del av etternavnet (da alfabetiske lister ikke skal ta hensyn til prefiksene).

• Prefiksene Mac, Mc og O’ (skotsk og (anglifisert) irsk) skal skrives sammen med etternavnet. Det skal bemerkes at O’ er en anglifisert form, som svarer til Ó/Ua og Uí på irsk. På irsk skrives Ó/Ua/Uí med mellomrom etter, og det vil trolig komme i kategori med van osv.

• De mest vanlige bokstavene med diakritiske tegn (Ä, Á, É, È, Ô, Ö, Ü) «vil kunne registreres» i navn- og adressefeltene. Det understrekes at forskrift om folkeregistrering (§2-1) sier at «Enhver må godta at diakritiske tegn i vedkommendes personnavn blir utelatt. Det skal imidlertid registreres en merknad om utelatelsen.»

Aktuelle skjemaer i tilknytning til folkeregistrering anvender de tre navneenhetene fornavn, mellomnavn og etternavn, ofte med et felles felt for «fornavn og eventuelt mellomnavn».

B.2 Om navn på organisasjoner, entiteter og skip Foretaksnavneloven (1985-06-21, sist endret 2013-05-31) gjelder blant annet «enerett til foretaksnavn og eventuelle andre forretningskjennetegn etter bestemmelsene i denne lov». I lovens

23 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

§2-1 heter det: «Et foretaksnavn må som minimum bestå av en sammenstilling av tre bokstaver fra det norske alfabet» (uten at det gis ytterligere presisering av tegnsettet).

Forskrift om skips navn, kjenningssignal, merking og hjemsted mv. (2002-06-27, sist endret 2011-12-28) sier i §4: «Ethvert skip skal ha navn som bestemmes av eieren. Navnet innføres i registeret med latinske bokstaver». Videre skal det påses at det ikke finnes «navn som ortografisk eller fonetisk er egnet til å forveksles med dette navnet».

B.3 Om stedsnavn Lov om stadnamn (1990-05-18, sist endret 2005-06-17) har som formål å sikre at norske, samiske og kvenske stedsnavn blir tatt var på og brukt. Om skrivemåten slår §4 fast: «Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. For kvenske stadnamn skal skrivemåten følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp i finsk. Finske stadnamn på Austlandet kan tilpassast norske rettskrivingsprinsipp».

Forskrift om skrivemåten av stadnamn (2007-06-01, sist endret 2009-11-03) presiseres at skrivereglene for norsk, kvensk (som benytter finske skriveregler), nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk gjelder.

24 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Tillegg C: Oversikt over og beskrivelse av eksisterende standarder <<Ytterligere beskrivelser skal legges til ved enkelte «viktige» standarder.>>

C.1 Internasjonale standarder fra ISO/TC 37 Komiteens tittel er Terminology and other language and content resources.

ISO 639-1:2002 (1. utg.), Codes for the representation of names of languages — Part 1: Alpha-2 code, sist bekreftet 2013-07-09; utgitt som Norsk Standard NS-ISO 639-1, Koder for representasjon av navn på språk — Del 1: Tobokstavskode, engelsk tekst. Inngår i Referansekatalogen (v.4.0).

ISO 639-2:1998 (1. utg.), Codes for the representation of names of languages — Part 2: Alpha-3 code, sist bekreftet 2010-07-20; utgitt som Norsk Standard NS-ISO 639-2, Koder for representasjon av navn på språk — Del 2: Trebokstavskode, engelsk tekst. Inngår i Referansekatalogen (v.4.0).

ISO 639-3:2007 (1. utg.), Codes for the representation of names of languages — Part 3: Alpha-3 code for comprehensive coverage of languages, sist bekreftet 2010-07-20; utgitt som Norsk Standard NS-ISO 639-3, Koder for representasjon av navn på språk — Del 3: Trebokstavskode for omfattende dekning av språk, engelsk tekst. Inngår i Referansekatalogen (v.4.0).

ISO 639-4:2010 (1. utg.), Codes for the representation of names of languages — Part 4: General principles of coding of the representation of names of languages and related entities, and application guidelines; utgitt som Norsk Standard NS-ISO 639-4, Koder for representasjon av navn på språk — Del 4: Generelle prinsipper for koding av representasjon av navn på språk og beslektede entiteter, og retningslinjer for anvendelse, engelsk tekst.

ISO 639-5:2008 (1. utg.), Codes for the representation of names of languages — Part 5: Alpha-3 code for language families and groups, sist bekreftet 2011-09-23; utgitt som Norsk Standard NS-ISO 639-5, Koder for representasjon av navn på språk — Del 5: Trebokstavskode for språkfamilier og språkgrupper, engelsk tekst.

ISO 639-6:2009 (1. utg.), Codes for the representation of names of languages — Part 6: Alpha-4 code for comprehensive coverage of language variants; utgitt som Norsk Standard NS-ISO 639-6, Koder for representasjon av navn på språk — Koder for representasjon av navn på språk — Del 6: Firebokstavskode for omfattende dekning av språkvarianter, engelsk tekst.

ISO 12199:2000 (1. utg.), Alphabetical ordering of multilingual terminological and lexicographical data represented in the Latin alphabet, sist bekreftet 2011-03-21.

C.2 Internasjonale standarder fra ISO/TC 46 Komiteens tittel er Information and documentation. Den mest aktuelle arbeidsgruppen er:

• WG 3: Conversion of written languages

ISO 9:1995 (2. utg.), Information and documentation — Transliteration of Cyrillic characters into Latin characters — Slavic and non-Slavic languages, sist bekreftet 2011-12-17.

ISO 233:1984 (1. utg.), Documentation — Transliteration of Arabic characters into Latin characters, sist bekreftet 2011-12-17.

25 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

ISO 233-2:1993 (1. utg.), Information and documentation — Transliteration of Arabic characters into Latin characters — Part 2: Arabic language — Simplified transliteration, sist bekreftet 2011-12-17.

ISO 233-3:1999 (1. utg.), Information and documentation — Transliteration of Arabic characters into Latin characters — Part 3: Persian language — Simplified transliteration, sist bekreftet 2010-05-14.

ISO 259:1984 (1. utg.), Documentation — Transliteration of Hebrew characters into Latin characters, sist bekreftet 2011-12-17.

ISO 259-2:1994 (1. utg.), Documentation — Transliteration of Hebrew characters into Latin characters — Part 2: Simplified transliteration, sist bekreftet 2011-12-17.

ISO 3166-1:2013 (3. utg.), Codes for the representation of names of countries and their subdivisions — Part 1: Country codes; utgitt som Norsk Standard NS-ISO 3166-1, Koder for representasjon av navn på land og deres underinndeling — Del 1: Koder for navn på land.

ISO 3166-2:2013 (3. utg.), Codes for the representation of names of countries and their subdivisions — Part 2: Country subdivision code.

ISO 3166-3:2013 (2. utg.), Codes for the representation of names of countries and their subdivisions — Part 3: Code for formerly used names of countries.

ISO 7098:1991 (2. utg.), Information and documentation — Romanization of Chinese, under revisjon, ny utgave ventes i 2015.

ISO 9984:1996 (1. utg.), Information and documentation — Transliteration of Georgian characters into Latin characters, sist bekreftet 2010-05-14.

ISO 9985:1996 (1. utg.), Information and documentation — Transliteration of Armenian characters into Latin characters, sist bekreftet 2011-12-17.

ISO 11940:1998 (1. utg.), Information and documentation — Transliteration of Thai, under periodisk gjennomgang1.

ISO 11940-2:2007 (1. utg.), Information and documentation — Transliteration of Thai characters into Latin characters — Part 2: Simplified transcription of Thai language, sist bekreftet 2011-03-17.

ISO/TR 11941:1996 (teknisk rapport; 1. utg.), Information and documentation — Transliteration of Korean script into Latin characters.

ISO 15919:2001 (1. utg.), Information and documentation — Transliteration of Devanagari and related Indic scripts into Latin characters, sist bekreftet 2011-12-17.

ISO 15924:2004 (1. utg.), Information and documentation — Codes for the representation of names of scripts, sist bekreftet 2012-09-19. Kodetabellene er tilgjengelige på Unicodes nettsider (http://www.unicode.org/iso15924/).

1 Periodisk gjennomgang av standarder skjer minst hvert femte år. Det innebærer at standarden er fullt gjeldende, men at det skal besluttes om det skulle være behov for revisjon.

26 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

C.3 Internasjonale standarder fra ISO/IEC JTC 1/SC 2 Komiteens tittel er Information technology – Coded character sets. Den eneste aktive arbeidsgruppen er:

• WG 2: Universal coded character set

Komiteen samarbeider nært med Unicode Consortium (http://unicode.org/), og ISO/IEC 10646 kan regnes som innholdsmessig identisk med Unicode-standarden.

ISO/IEC 8859 (noen deler utgitt som ISO 8859), Information technology — 8-bit single-byte coded graphic character sets (de tidligste delene har Information processing som første ledd i tittelen), utgitt i flere deler fram til 1999. Dette var den grunnleggende tegnsettstandarden for det latinske tegnsettet før ISO/IEC 10646, og den er stadig i bruk i mange systemer. ISO/IEC 8859-1, 8859-2 osv. omtales gjerne som «Latin-1», «Latin-2» osv. Standarden nevnes i Referansekatalogen (v.4.0).

ISO/IEC 10646:2013 (3. utg.), Information technology — Universal Coded Character Set (UCS). Standarden blir løpende oppdatert med tillegg. Inngår i Referansekatalogen (v.4.0).

ISO/IEC 14651:2011 (3. utg.), Information technology — International string ordering and comparison — Method for comparing character strings and description of the common template tailorable ordering.

C.4 Internasjonale standarder fra ISO/IEC JTC 1/SC 17 Komiteens tittel er Information technology – Cards and personal identification. De mest aktuelle arbeidsgruppene er:

• WG 3: Identification cards – Machine readable travel documents • WG 10: Motor vehicle driver licence and related documents

ISO/IEC 4909:2006, Identification cards — Financial transaction cards — Magnetic stripe data content for track 3, sist bekreftet 2013-07-11.

ISO/IEC 7501-1:2008, Identification cards — Machine readable travel documents — Part 1: Machine readable passport, blir trolig bekreftet på nytt i 2013/2014. Standarden inneholder sjette utgave av ICAO Doc 9303 Part 1 fra International Civil Aviation Organization. Se egen oversikt om ICAO, C.10.

ISO/IEC 7501-2:1997, Identification cards — Machine readable travel documents — Part 2: Machine readable visa, sist bekreftet 2013-07-11. Se egen oversikt om ICAO, C.10.

ISO/IEC 7501-3:2005, Identification cards — Machine readable travel documents — Part 3: Machine readable official travel documents, sist bekreftet 2013-07-11. Se egen oversikt om ICAO, C.10.

ISO/IEC 7813:2006, Information technology — Identification cards — Financial transaction cards, sist bekreftet 2013-07-11.

ISO/IEC DIS 17839-1, Information Technology — Biometric System-on-Card — Part 1: Functional Architecture, under utarbeidelse.

ISO/IEC CD 17839-2, Information technology — Identification cards — Biometric system on card — Part 2: Physical characteristics, under utarbeidelse.

27 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

ISO/IEC WD 17839-3, Information technology — Identification cards — Biometric system on card — Part 3: Logical information interchange mechanism, under utarbeidelse.

ISO/IEC 18013-1:2005, Information technology — Personal identification — ISO-compliant driving licence — Part 1: Physical characteristics and basic data set, under revisjon. I det grunnleggende datasettet inngår «family name» og «given names», der «family name» spesifiseres som «last name, surname, or primary identifier», og «given names» som «first name(s), other name(s), or secondary identifier». Standarden spesifiserer ikke tegnsett ut over at «the extended Latin character set» skal benyttes.

ISO/IEC 18013-2:2008, Information technology — Personal identification — ISO-compliant driving licence — Part 2: Machine-readable technologies, under revisjon.

ISO/IEC 18013-3:2009, Information technology — Personal identification — ISO-compliant driving licence — Part 3: Access control, authentication and integrity validation, med flere rettelser og tillegg 2011–2013.

ISO/IEC 18013-4:2011, Information technology — Personal identification — ISO-compliant driving licence — Part 4: Test methods, med én rettelse 2013.

ISO/IEC 24787:2010, Information technology — Identification cards — On-card biometric comparison, med én rettelse 2013.

C.5 Internasjonale standarder fra ISO/IEC JTC 1/SC 35 Komiteens tittel er Information technology – User interfaces. De mest aktuelle arbeidsgruppene er:

• WG 1: Keyboards and input interfaces • WG 4: User interfaces for mobile devices • WG 5: Cultural and linguistic adaptability

ISO/IEC 9995, Information technology — Keyboard layouts for text and office systems, utgitt i (foreløpig) 10 deler med nyeste utgave 2009–2013. Dette er den grunnleggende tastaturstandarden, blant annet for PC-tastaturer.

ISO/IEC TR 15440:2005 (3. utg.), Information technology — Future keyboards and other associated input devices and related entry methods, sist bekreftet 2010-12-17.

ISO/IEC 15897:2011 (2. utg.), Information technology — User interfaces — Procedures for the registration of cultural elements, et korrigendum utgitt 2013.

ISO/IEC TR 19764:2005 (1. utg.), Information technology — Guidelines, methodology and reference criteria for cultural and linguistic adaptability in information technology products, sist bekreftet 2012-12-19.

C.6 Europeiske standarder fra CEN/TC 304 Komiteens tittel er Information and communications technologies – European localization requirements. Komiteen er for tida på det nærmeste sovende.

EN 13710:2011, European Ordering Rules - Ordering of characters from Latin, Greek, Cyrillic, Georgian and Armenian scripts. Omfangsbeskrivelse: «This European Standard specifies the order

28 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

between two character strings composed of characters from the Modern European Scripts (MES) collection of ISO/IEC 10646:2003 or subsets of it. NOTE Collection 283 Modern European Scripts (MES) of ISO/IEC 10646:2003 was originally specified in CEN Workshop Agreement 13873:2000 Multilingual European Subsets of ISO/IEC 10646 as Multilingual European Subset Number 3 and was subsequently incorporated as a collection in Annex A of ISO/IEC 10646:2003 alongside its sister collections MES-1 and MES-2. The ordering rules specified in this European Standard are only applicable for lists of data in more than one European language and when this data is intended for a multicultural audience. They complement existing national standards or practices in the field.»; utgitt som Norsk Standard NS-EN 13710, Europeiske alfabetiseringsregler - Sortering av tegn fra latinsk, gresk, kyrillisk, georgisk og armensk skrift.

CEN/TR 14381:2003, Information technology — Character repertoire and coding transformations — European fallback rules. Omfangsbeskrivelse: «Multilingual fallbacks of European characters, applicable in multilingual pan-European environment. Harmonising work of all bodies dealing with standardised fallbacks».

C.7 Europeiske CEN Workshop Agreement CWA 13873:2000, Information Technology - Multilingual European Subsets in ISO/IEC 10646-1.

CWA 16108:2010, Functional Multilingual Extensions to European Keyboard Layouts.

C.8 Norske standarder fra Standard Norge NS 4103:1972, Alfabetiseringsregler. Standarden har ikke tilstrekkelig detaljerte regler til å kunne gi et fullt forutsigbart sorteringsresultat. I tillegg til å spesifisere sorteringsrekkefølge «a–z+æ,ø,å», spesifiserer den at ü,ä,ö behandles som y,æ,ø. Den spesifiserer også at aa,ae,oe,ue sorteres som aa,ae,oe,ue, det vil blant annet si at aa ikke sorteres som å.

C.9 Det internasjonale fonetiske alfabet, IPA IPA er publisert i håndbok fra International Phonetic Association, utgitt av Cambridge University Press i 1999 (ISBN 9780521652360). Alfabetet er også videre bearbeidet etter den tid. Tegnsettet i det internasjonale fonetiske alfabetet er tatt inn i ISO/IEC 10646.

C.10 Standarder fra International Civil Aviation Organization (ICAO) International Civil Aviation Organization (ICAO, http://www.icao.int/) er et FN-organ med formål å sikre trygg og ryddig organisering av internasjonal luftfart.

ICAO Doc 9303, Machine Readable Travel Documents (http://www.icao.int/publications/pages/publication.aspx?

docnum=9303) er utgitt i flere deler. Flere av delene er også utgitt i serien ISO/IEC 7501, se C.4.

ICAO Doc 9303 – Part 1 – Machine Readable Passports. Volume 1 – Passports with Machine Readable Data Stored in Optical Character Recognition format.

ICAO Doc 9303 – Part 1 – Machine Readable Passports. Volume 2 – Specifications for Electronically Enabled Passports with Biometric Identification Capability.

ICAO Doc 9303 – Part 2 – Machine Readable Visas.

29 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

ICAO Doc 9303 – Part 3 – Machine Readable Official Travel Documents. Volume 1 – MRtds with Machine Readable Data Stored in Optical Character Recognition Format.

ICAO Doc 9303 – Part 3 – Machine Readable Official Travel Documents. Volume 2 – Specifications for Electronically Enabled MRtds with Biometric Identification Capability.

ICAO spesifiserer bruk av fonten OCR-B (ISO 1073-2:1976, utarbeidet av ISO/IEC JTC 1/SC 31). OCR-B inneholder et repertoar av 121 tegn fra 7-bits-tegnsettet ISO 646:1973 (som senere har gått inn i ISO/IEC 10646). I tillegg til store og små a–z inneholder OCR-B følgende bokstavtegn: Ä Å Æ IJ Ñ Ö Ø Ü å æ ij ø ß, og dessuten enkelte kombinatoriske diakritiske tegn, slik at for eksempel ä é ñ ô ö ü kan uttrykkes.

ICAO har regler og anbefalinger om skrivemåten av navn. Det skilles mellom «primary identifier(s)» og «secondary identifier(s)». I visse sammenhenger er det begrenset hvor mange tegn en har til rådighet (39 tegn til navnestrengen i den maskinleselige delen). Dokumentene (pass, visum osv.) har et område som leses av mennesker («VIZ» = «visual inspection zone»), og et område som leses av maskiner («MRZ» = «machine readable zone», de to nederste linjene, der tegnet < brukes til å skille elementene). I VIZ-området brukes hele tegnsettet i OCR-B, mens MRZ-området har enda sterkere begrensninger: 0 1 2 3 4 5 6 7 8 9 A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z <. Verken mellomrom, bindestrek eller apostrof er tillatt; mellomrom og bindestrek erstattes av <; apostrof utelates. I en egen tabell er det gitt anbefaling om forenkling (ICAO kaller det «translitterering») av tegn i det latinske alfabetet (utenom A–Z) og det kyrilliske alfabetet. I de fleste tilfeller er diakritiske tegn bare tatt bort, med følgende unntak: Ä AE, Å AA, Ñ N eller NXX, Ø OE, Ö OE, Ü UE eller UXX, Þ TH, Æ AE (ICAO kaller Æ en «ligatur», mens Unicode kaller det en «bokstav»), IJ (ligaturen) IJ (to bokstaver), Œ OE, ß SS (selv om ß kun fins som liten bokstav). ICAOs tabell for transkribering av kyrillisk avviker på flere punkter fra andre transkriberings- og translittereringstabeller.

C.11 Transkriberingsregler fra Språkrådet Språkrådet har på sine nettsider publisert regler for transkribering av kyrillisk og nygresk (http://språkrådet.no/Sprakhjelp/Rettskrivning_Ordboeker/Transkripsjon_av_kyrillisk_og_nygresk/). For kyrillisk er det separate regler for russisk, bulgarsk, hviterussisk, makedonsk, ukrainsk og serbisk. Det er også publisert tilhørende navnelister. Nyeste versjon av Transkripsjon av nygresk er datert 2005-01-09, nyeste versjon av Transkripsjon av russisk er datert 2005-02-06, nyeste versjon av Transkripsjon av ikke-russisk kyrillisk er datert 2006-10-24.

C.12 Regler fra Utlendingsdirektoratet om navn og transkribering Utlendingsdirektoratet har sitt regelverk samlet på en egen nettside (https://www.udiregelverk.no/). Dokument RS 2010-163, Søknad om første gangs tillatelse – Registrering av navn (https://www.udiregelverk.no/no/rettskilder/udi-rundskriv/rs-2010-163/), inneholder en rekke regler av betydning ved registrering av personnavn. Punkt 4.3 om «avklaring av status og rekkefølge på oppgitte navn» sier: «Søkeren skal for hvert av sine oppgitte navn avklare navnets status, eksempelvis eget egennavn, kallenavn, fars navn, mors navn, farfars navn, familienavn, etternavn, underklan- / understammenavn eller klan- / stammenavn. Søkeren skal registreres med den navnerekkefølgen som følger av hjemlandets navneskikk. Det skal av registreringen klart fremgå i hvilken rekkefølge de enkelte navnene skal skrives.» Skjema for registrering av navn er vedlagt dokument RS 2010-163.

30 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Der skal en rekke opplysninger om navnet oppgis. Et annet vedlegg til dokumentet gir «Retningslinjer for transkribering av navn fra språk som ikke benytter det latinske alfabetet til norsk». Det gis ikke egne retningslinjer; derimot henvises det til «Utlendingsmyndighetenes transkriberingsstandarder» i en liste over 42 språk med henvisning til dokumenter fra UNESCO (se C.13), UNGEGN (se C.14), Library of Congress (se C.15) og Språkrådet (se C.11). For arabisk er det en egen «UDI-standard». <<Jeg finner ikke «standarden» for arabisk på nettet, men har fil/utskrift.>>

C.13 Transkriberingsregler fra UNESCO FN-organet UNESCO (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization, http://en.unesco.org/) har det de kaller «transliteration norms» og «transliteration tables», som egentlig er utarbeidet til bruk i deres Index Translationum – World Bibliography of Translation (http://portal.unesco.org/culture/en/ev.php-URL_ID=7810&URL_DO=DO_TOPIC&URL_SECTION=201.html). Det er en katalog over oversatte bøker fra alle land i verden. Reglene og tabellene tilsvarer ikke fullt ut kravene til translitterering i standardene fra ISO. Derfor kalles de her «transkribering». Det er transkriberingstabeller (http://portal.unesco.org/culture/en/ev.php-URL_ID=39360&URL_DO=DO_TOPIC

&URL_SECTION=201.html) for (alfabetisk etter engelsk språknavn) arabisk, armensk, hviterussisk, bulgarsk, kinesisk, gresk, hindi, japansk, kasakhisk, koreansk, makedonsk, marathi, mongolsk halh, russisk, sanskrit, serbisk, tamil, ukrainsk, urdu, vestlig farsi. For kinesisk, japansk og koreansk er det noe tilleggsinformasjon ut over enkle tabeller; for øvrige språk er det tabeller med en-til-en korrespondanse mellom originaltegn og latinske bokstaver. Det er en del bruk av diakritiske tegn, og det er for de fleste språk ikke mulig å skrive inn transkribert tekst på et ordinært tastatur uten tilleggsfunksjoner. De aktuelle tegnene er imidlertid stort sett forholdsvis enkelt tilgjengelige med «sett-inn-tegn»-funksjon. Eksempler: ā ă ć č ḍ ğ ḥ ń.

C.14 Transkriberingsregler fra UNGEGN FN-organet UNGEGN (United Nations Group of Experts on Geographical Names, http://unstats.un.org/unsd/geoinfo/UNGEGN/) har utarbeidet omfattende dokumentasjon om innsamling, registrering og standardisering av stedsnavn, inklusive gjengivelse av stedsnavn på andre språk og med andre skriftsystemer enn originalen. Et sentralt dokument er Technical reference manual for the standardization of geographical names, ST/ESA/STAT/SER.M/87, utgitt 2007 (http://unstats.un.org/unsd/

geoinfo/ungegn/docs/pubs/UNGEGN%20tech%20ref%20manual_m87_combined.pdf). Håndboka inneholder «Romanization systems for geographical names» med grundige oversikter over språk og skriftsystemer med transkribering og translitterering til latinsk skrift. Håndboka etablerer ikke egne transkriberingssystemer, men nevner ofte flere eksisterende systemer for hvert språk.

Når det gjelder språkdekning, deler håndboka språkene i to kategorier: (A) språk og skriftsystemer som har transkriberingssystemer anbefalt av FN, og (B) andre språk og skriftsystemer.

Kategori A: amharisk, arabisk, assamesisk, bengali, bulgarsk, kinesisk, gresk, gujarati, hebraisk, hindi, kannada, khmer, makedonsk kyrillisk, malayalam, marathi, mongolsk (i Kina), nepali, oriya, persisk, panjabi, russisk, serbisk, tamil, telugu, thai, tibetansk, uigurisk, urdu.

Kategori B: armensk, burmesisk, hviterussisk, dzongkha, georgisk, japansk, kasakhisk, kirghisisk, koreansk, lao, maldivisk, mongolsk (kyrillisk), pashto, singalesisk, tadsjikisk, tigrinja, ukrainsk.

De ulike transkriberingssystemene inneholder et ganske stort antall diakritiske tegn til latinske bokstaver. Håndboka inneholder egne tabeller over hvilke tegn (i tillegg til a–z) som brukes i hvert

31 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

transkriberingssystem, og også for hvert språk som skrives med latinsk skrift. For hvert tegn er det videre angitt tegnposisjon i ISO 8859 og i ISO/IEC 10646 (Unicode). I UNGEGNs håndbok angis følgende 12 tegn for norsk: Å å Æ æ É é Ò ò Ô ô Ø ø.

C.15 Transkriberingsregler fra Library of Congress USAs Library of Congress (http://www.loc.gov/) har utarbeidet transkriberingsstandarder for en lang rekke språk og skriftsystemer (http://www.loc.gov/catdir/cpso/roman.html): amharisk, arabisk, armensk, assamesisk, aserbaidsjansk, balinesisk, batak, hviterussisk, bengali, bulgarsk, burmesisk, cherokee, kinesisk, kirkeslavisk, divehi, georgisk, gresk, gujarati, hebraisk og jiddisk, hindi, inuktitut, japansk, javanesisk (og sundanesisk og maduresisk), jawi-pegon, judeo-arabisk, kannada, kasjmiri, kasakhisk, khmer, koreansk, kurdisk (både kyrillisk og arabisk skrift), ladino, lao, lepcha, limbu, makedonsk, malayalam, manchu, marathi, mongolisk moplah, marokkansk tamazight, ikke-slaviske språk i kyrillisk skrift, oriya, ottomansk tyrkisk, pali, panjabi, persisk, pashto, russisk, rusyn (karpatho-rusyn), sanskrit og prakrit, santali, serbisk, shan, sindhi, singalesisk, syriak, tamashek, tamil, telugu, thai, tibetansk, tigrinja, tod-oirat-gammelkalmyk, uigurisk, ukrainisk, urdu, vai.

Enkelte av transkriberingstabellene fra Library of Congress inneholder tegn som ikke er enkelt tilgjengelig. Noen eksempler: h̤ ḫ r̥ r̥.̄

32 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Tillegg D: Skriftsystemer, translitterering og transkribering ISO 15924 (Codes for the representation of names of scripts) klassifiserer skriftsystemer på denne måten:

1. Hieroglyfer og kileskrift; denne kategorien ser vi bort fra i forbindelse med denne rapporten.

2. Alfabetisk skrift fra høyre mot venstre; blant moderne skriftsystemer er dette først og fremst arabisk (i sine ulike varianter) og hebraisk.

3. Alfabetisk skrift fra venstre mot høyre; de viktigste er latinsk, gresk, kyrillisk, armensk og georgisk.

4. Alfasyllabisk skrift; her finner vi de ulike indiske skriftsystemene.

5. Syllabisk skrift; japansk, som benytter flere skriftsystemer, har også en syllabisk skrift.

6. Ideografisk skrift; blant annet kinesisk og japansk.

7. Noen diverse-grupper som vi ser bort fra.

I alle kategoriene 2–5 er det et mer eller mindre direkte forhold mellom skriftbilde og språklyder. I kategori 2 og 3 vil det ofte være et en-til-en-forhold mellom skrifttegn og språklyd, men det er en lang rekke unntak. I kategori 4 og 5 vil hvert (ofte sammensatte) skrifttegn representere en sekvens av språklyder. I kategori 6 er det ikke noe forhold mellom skriftbilde og språklyder.

Et translittereringssystem overfører ett og ett skrifttegn fra et skriftsystem til et annet. Ofte blir det nødvendig å lage modifikasjoner av skrifttegnene i det skriftsystemet en translittererer til, fordi tilsvarende tegn ikke fins. Andre ganger brukes skrifttegn i mål-skriftsystemet på en «uvanlig» måte. Eksempler fra kyrillisk til latinsk kan være б b, г g, ѓ ǵ, ц c, щ ŝ.

Fordelen med translitterering (i forhold til transkribering) er at det er mulig å gjenskape utgangs-skriftbildet nøyaktig på grunnlag av mål-skriftbildet, selv uten kunnskaper om målspråk eller kildespråk. Ulempen er at den translittererte teksten er vanskelig å uttale og tungvint å bruke. I teorien er translitterering mulig ved skriftsystemer i kategori 2–5, men i praksis blir det kun brukt for kategori 2-3.

Ved transkribering er et hovedformål at den transkriberte teksten skal være leselig i den målspråklige sammenhengen. Transkriberingssystemene tar utgangspunkt i uttalen på utgangsspråket og gjengir denne i best mulig grad med målspråkets skriveregler. De samme eksemplene fra kyrillisk med Språkrådets transkriberingsregler vil være б b, г g, ѓ gj, ц ts, щ sjtsj (for russisk og ukrainsk) eller sjt (for bulgarsk).

Et transkriberingssystem er ikke «reversibelt», det vil si at det ikke er mulig å gjenskape originalteksten nøyaktig på grunnlag av den transkriberte teksten. Det kan også være en svakhet, spesielt i internasjonal sammenheng, at transkriberingssystemet er preget av skrivereglene på målspråket, og at transkribering til ulike språk som benytter samme skriftsystem (for eksempel de fleste europeiske språk), vil være ulike. Det er fullt mulig å utarbeide transkriberingssystemer for alle skriftsystemer.

33 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Tillegg E: Kulturspesifikke regler og forventninger knyttet til personnavn

E.1 Norske regler og forventninger Det er forholdsvis strenge og begrensende regler i navneloven. Disse reglene svarer i all hovedsak til de kulturelle forventningene i det moderne Norge. Går man imidlertid tilbake i historien blir fort situasjonen en annen. Våre etternavn (bortsett fra sen-navnene) stammer i all hovedsak fra gårdsnavn eller andre stedsnavn. Sen-navn var rene patronymika om en går 100–150 år tilbake. «Hans Olsen Vik» var «Hans», sønn av «Ole» eller «Olav», boende på gården «Vik». Helt fram til våre dager kunne denne «Hans» betegne seg som «Hans på Vik».

Det er også en viss tradisjon i Norge for foranstilt patronymikon. «Ola-Inger» er Inger, datter av Ola. Ingen vil imidlertid i dag oppfatte former som «Ola-Inger» som personens egentlige eller formelle navn.

I moderne tid er skriftbildet blitt en viktig del av navnet og en viktig del av personens identitet. Varianter som «Haakon» og «Håkon», «Olaf» og «Olav», «Christian» og «Kristian» blir oppfattet som ulike navn.

De norske reglene er fleksible når det gjelder endring av etternavn ved inngåelse av ekteskap.

Det fins en god del mennesker i Norge som ikke heter for eksempel «Bjørn» på grunn av at de særnorske bokstavene kan medføre problemer internasjonalt og i forhold til epostadresser.

E.2 Samiske regler og forventninger Samiske navn i Norge faller inn under reglene i navneloven. Moderne bruk av personnavn i samiskspråklige områder skiller seg derfor lite fra bruken ellers i Norge.

Det er sterk tradisjon for foranstilt patronymikon på samisk, og det er ikke nødvendigvis fars navn som legges til grunn. Utgangspunktet kan være en forelder, besteforeldre eller oldeforeldre, gjerne en person som er allment kjent. En kan gjerne ta med både for eksempel far og farfar (eller til og med flere ledd). «Niljasas-Jovnna Mággá» kan «oversettes» til norsk som «Marit, datter av Jon, som igjen er sønn av Nils». Denne tradisjonen står mye sterkere enn tilsvarende tradisjon på norsk.

Etternavn eller slektsnavn har lang tradisjon i samisk område. Slektsnavnene kan være basert på stedsnavn eller yrkesbetegnelse. Navnene kan like gjerne følge morsslekten som farsslekten. Det er ikke vanlig etter samisk tradisjon at man endrer etternavn ved inngåelse av ekteskap.

I registre og offentlige skrifter er samiske navn i stor utstrekning fornorsket, både når det gjelder navneledd og navneform. Som ett eksempel kan nevnes at jordloven av 1902 krevde et «norsk» navn for å kunne eie jord.

Særsamiske navn, og spesielt navn som inneholder særsamiske bokstaver, er svært underrepresentert. En lang historie med praktiske problemer har i sterk grad begrenset offisiell anvendelse av de samiske navneformene.

34 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

E.3 Øvrige nordiske regler og forventninger Regler og tradisjoner i Danmark, Finland og Sverige svarer i stor grad til de norske. Kapittel 5 i NOU 2001:1 (Lov om personnavn; http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2001/nou-2001-1/6.html?id=376526) gir utfyllende informasjon om reglene i Danmark, Finland og Sverige.

I Norden er det særlig regler og tradisjoner i Island som skiller seg fra våre. Den islandske personnavnlovgivningen har ganske strenge regler om navn på islandske borgere. Et fåtall islendinger har slektsnavn (ættarnafn), men alle skal ha patronymikon eller matronymikon (basert på fars eller mors navn med -son eller -dóttir). Det er fornavnet (eiginnafn) som betraktes som primærnavnet, blant annet i forhold til alfabetisk sorterte navnelister. De islandske reglene tillater også bruk av mellomnavn. Slektsnavn kan arves fra generasjon til generasjon også etter islandske regler.

E.4 Øvrige europeiske regler og forventninger Europeiske tradisjoner og regler varierer forholdsvis sterkt. Likevel er det i den nyere tid en så godt som pan-europeisk forventning om en navnestreng bestående av et individuelt «fornavn» som gis nyfødte, etterfulgt av «etternavn» eller «slektsnavn» som arves fra generasjon til generasjon, eventuelt med et «mellomnavn» mellom disse to grunnleggende navneelementene.

Reglene og tradisjonene for endring av etternavn ved inngåelse av ekteskap varierer sterkt. Det er helt uholdbart å basere antakelser om slektskap eller relasjon mellom personer på om de har samme eller ulike etternavn.

I svært mange tilfeller vil siste «ord» i navnestrengen være primærnavnet, med mindre siste «ord» er for eksempel «junior» eller «senior» eller tilsvarende.

Det er minst to klare avvik fra denne hovedregelen: De islandske reglene er nevnt i E.3. I Ungarn kommer primærnavnet først i navnestrengen, selv om det er av «etternavntype» som arves fra generasjon til generasjon. Ungarere er vant til å «snu» navnet sitt i internasjonal kommunikasjon.

I Irland er det sterkt tradisjon for etternavn basert på patronymika. Disse har både en opprinnelig irsk form og en anglifisert form. De foranstilte Mac og O’ betyr henholdsvis «sønn/datter» og «barnebarn». Ved inngåelse av ekteskap kan en kvinne velge å ta ektemannens etternavn, men da får det foranstilte elementet en annen form. Disse navneelementene er etterfulgt av et opphavlig fornavn i genitivsform. Formene O’, Mc, Mac og M’ er anglifiserte former, som på engelsk blir knyttet til resten av navnet uten mellomrom. På irsk er aktuelle former Mac (sønn), Nic (datter), Mhic (hustru der mannen har et Mac-navn), Ó eller Ua (sønnesønn/dattersønn), Ní (sønnedatter/datterdatter), Uí (hustru der mannen har et Ó/Ua-navn). Etternavnet skrives på irsk med mellomrom mellom dette leddet og farens eller bestefarens navn (i genitiv).

E.5 Øvrige regler og forventninger I kapittel 11 i NOU 2001:1 (http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2001/nou-2001-1/12.html?id=376609) omtales «utenlandske navneskikker» og nasjonale minoriteter.

På verdensbasis er variasjonen svært stor. En større eller mindre del av navnestrengen blir gitt til nyfødte og beholdes som regel (om enn ikke alltid) livet ut. Det er også svært vanlig i mange kulturer at en del av navnestrengen er patronymikon eller matronymikon (basert på fars eller mors navn). En

35 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

del av navnestrengen arves i mange kulturer gjennom generasjonene, eller den kan overføres ved inngåelse av ekteskap.

Navnestrengen består av en eller flere av disse delene «gitt navn», «patronymikon/matronymikon» og «arvenavn». Den innbyrdes rekkefølgen varierer, og det varierer hvilen del som anses som primærnavn, blant annet i forhold til alfabetiske navneregistre.

Det er svært vanlig at personer fra ikke-vestlige kulturer og fra språkområder som ikke bruker latinsk skrift, har sin egen oppfatning om ens eget «vestlige» navn. Ofte vil det være en transkribert form av navnet basert på engelskspråklige prinsipper eller basert på regler for «latinisering» i hjemlandet.

Vietnamesisk benytter latinsk skrift, men med et stort antall diakritiske tegn. Første del av navnestrengen er som regel et familienavn. Vietnams statsminister er Nguyễn Tấn Dũng med navnedelene «familienavn», «mellomnavn» og «gitt navn». Korrekt formell tiltale og omtale på «vestlig» er likevel «Herr Dũng».

Somali benytter også latinsk skrift, og det helt uten diakritiske tegn. Navnestrengen starter som regel med et «gitt navn» fulgt av patronymikon, ikke et «familienavn». Ofte er patronymikon flerleddet basert på fars og farfars navn. Til tross for at somali benytter latinsk skrift, er det vanlig i somalisk tradisjon å benytte et «vestlig» navn i tillegg til det somaliske. Et eksempel: Forfatteren av Norsk–somali ordbok heter Cismaan Cabdi Guuleed på boka, men bruker Osman Guled på «vestlig».

<<Eventuelt flere eksempler.>>

36 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

Tillegg F: Termer, definisjoner og forkortelser

F.1 Definisjoner alfabetisk sortering – sortering av tekst i samsvar med et sett regler om bokstavers og øvrige tegns innbyrdes rekkefølge

alfabetisk tegn – bokstavtegn med eller uten diakritisk tegn, uansett skriftsystem MERKNAD: For eksempel a á â ą ā ă ǡ.

diakritisk tegn – tegn som kombineres med alfabetisk tegn i samme tegnposisjon for å danne et annet alfabetisk tegn MERKNAD: For eksempel ́ ̀ ̃ ̊ ̋. Norske betegnelser på enkelte diakritiske tegn: ´ = akutt aksent, ` = grav aksent, ^ = cirkumfleks, ~ = tilde, ̆= breve, ̌ = hake (også kalt «caron» og «haček»), ¨ = tødler (også kalt «trema»).

eksonymi – det at et (steds)navn har en form som er betinget eller påvirket av reglene i språket i den tekstlige sammenhengen, eventuelt har en helt annen form enn i språket der referenten er hjemmehørende MERKNAD: For eksempel Tyskland, Sambandsstatene.

endonymi – det at et (steds)navn er basert på skriftbilde eller uttale på det stedet der referenten er hjemmehørende, gjerne med identisk skriftbilde MERKNAD: For eksempel Italia, Milano, München.

latinsk alfabet – totaliteten av de tegn som i Unicode benevnes som «Latin letter» MERKNAD: For eksempel «LATIN CAPITAL LETTER A» (a) og «LATIN SMALL LETTER EZH WITH CARON» (ǯ). Til sammen omfatter det latinske alfabetet omtrent 560 tegn.

matronymikon – navn eller del av navn som er avledet av en persons mors navn MERKNAD: Se under patronymikon.

patronymikon – navn eller del av navn som er avledet av en persons fars navn MERKNAD: Våre sen-navn (og son-navn) er i utgangspunktet patronymika, og hadde parallelle navn med -datter og -dotter. Svært mange språk og kulturer har tilsvarende navnedannelser, for eksempel som ender på «vić» i ulike former på slaviske språk, og navn som starter med Mc, Mac, Uí og O’ i Irland og Skotland.

skilletegn – tegn som ikke er alfabetisk tegn eller siffer MERKNAD: For eksempel , : ? ( [ og mellomromstegn.

transkribering – overføring av skriftlig tekst fra ett skriftsystem til et annet eller overføring av tale (eventuelt annen lyd) til skrift på en slik måte at lydlig informasjon formidles på hensiktsmessig måte

translitterering – overføring av skriftlig tekst fra ett skriftsystem til et annet på en slik måte at all informasjon i teksten bevares og den translittererte teksten kan translittereres tilbake til originalen

F.2 Forkortelser CD – committee draft, standard under utarbeidelse

CEN – Comité Européen de Normalisation, Den europeiske standardiseringskomité

37 av 38

Direktoratet for forvaltning og IKT

CWA – CEN Workshop Agreement, europeisk pre-standard

Difi – Direktoratet for forvaltning og IKT

DIS – draft international standard, internasjonal standard under utarbeidelse

FDIS – final draft international standard, internasjonal standard under ferdigstilling

ICAO – International Civil Aviation Organization

IEC – International Electrotechnical Commission, Den internasjonale elektrotekniske kommisjon

IMDI – Integrerings- og mangfoldsdirektoratet

ISO – International Organization for Standardization, Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen

TR – Technical Report, teknisk rapport

UDI – Utlendingsdirektoratet

UTF-8 – USC transformation format – 8-bit. Den vanligste måten å kode tegn i Unicode (og ISO/IEC 10646). UCS står for «universal character set». De øvrige måtene er UTF-16 og UTF-32. Se Wikipedia (http://en.wikipedia.org/wiki/UTF-8) og Unicodes sider (http://www.unicode.org/)

38 av 38