Christoffer Carlsson

TilfelletVincent Franke

Oversatt av

Inge Ulrik Gundersen

Bazar Forlag ASJernbanetorget 4 A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: Fallet Vincent FrankeCopyright © Christoffer Carlsson 2010

By agreement with Pontas Literary & Film Agency, Spain

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2012Oversatt fra svensk av Inge Ulrik Gundersen

Omslagsdesign: Eric unforsTilrettelegging av design: Nic Oxby

Forfatterfoto: Peter KnutsonSats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri

Satt med: Minion Pro 11,2/15 pt.Trykk og innbinding: TBB, Slovakia

Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6

ISBN 978-82-8087-406-1

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling

og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven ellergjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshaveretil åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings -

ansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til mine foreldre og min bror.For all deres grenseløse kjærlighet og

all deres støtte.Takk.

«Oh my, how the world still dearly loves a cage.»– MAUDE, HAROLD AND MAUDE (1971)

EN

Jeg ser meg selv i utstillingsvinduets mørke glass. Det er sånndet begynner.

Bildet er bølgete, usant. Hendene mine rykkete som fugler.Jeg fomler fram en halvfull sigarettpakke fra innerlomma påjakka, drar ut en sigarett og studerer den. Så plasserer jeg denmel lom leppene og klikker i gang lighteren, som om jeg aldrihar nølt.

Jeg har ikke sovet med øynene lukket på to uker. Jeg har anta-gelig ikke sovet i det hele tatt. Søvnløsheten har gjort meg usik-ker på meg selv, på min egen kropp.

Begynner å gå. Det mørke speilbildet mitt følger meg ut avkanten på utstillingsvinduet og forsvinner. På en løpeseddel leserjeg: SÅNN SKAL DU SE UT I ÅR. Sigaretten har en deilig effektpå meg, og jeg begynner så smått å bli menneske igjen. Jeg følermeg separert og sval som lukten av nye penger, fri fra det somen gang var. Bevegelser og tanker blir flytende.

Det er sånn det begynner.

En bussholdeplass ved Gullmarsplan, vil ikke ta T-banen. Jeg harvært ute i frihet i mindre enn to timer, og nå står jeg her, som ethvilket som helst menneske, og venter på en buss. Jeg holder påå sovne. Pendlingen mellom eufori og ubeskrivelig trøtthet er

9

farlig, jeg vet det. Jeg er ubarbert og vil ikke engang tenke påhvordan håret mitt ser ut. Skosålen min dreper sigaretten.

Lukten av diesel. Bussjåføren ser ut som en frosk som harklint leppestift over nedre del av ansiktet. Ferden sørover gårunder skumrende himmel. På setet ved siden av meg ligger enavis med overskriften: VEKTERBANDEN SLO TIL IGJEN.Dagen er en hvilken som helst dag. Folkene på bussen dør bort,går av langs ruta. Når jeg er tilstrekkelig alene, ringer jeg Marko.Han er en av dem som svarer «Tittei» når det ringer.

«Tittei.»«Gjett hvem.»«Vincent.» Marko trekker pusten. «Helvete,» hveser han.I denne verdenen er en pågrepet person verre enn radioaktivt

avfall. Ingen vil ta i deg før du er fri for mistanke, og Marko lydergenuint sjokkert og skremt over å høre stemmen min. Det suseri telefonen, som om han befinner seg ved havet.

«De hadde ikke noe på meg,» sier jeg for å roe ham ned.«Hvor er du?»«Ute.»«Skal jeg møte deg?»«Ikke ennå.» Jeg vil hjem først, se resultatet av helgens hus-

ransakelse. Og eventuelt legge meg og sove et par døgn.«Men du vil sette i gang, eller? Jeg har varer som venter på

deg.» Han høres anspent og stressa ut. Jeg lurer på om noen hol-der en pistolmunning mot nakken hans.

«Ja visst,» sier jeg. «Akkurat som vanlig.»Jeg avslutter samtalen og ser ut gjennom ruta. Verden farer

forbi som en film.

Hjemme, og jeg nøler med nøkkelen. Jeg er nervøs, av en ellerannen grunn. Et minne fra varetekten på Kronoberg, der jeg stir-rer på noen svarte tusjbokstaver. DE JÆVLENE ER UTE

10

ETTER MEG. Etter et par dager skjønner jeg at det kan værejeg som har skrevet det. På det tidspunktet er jeg under avrus-ning. Jeg har gjennomgått flere netter med grusomme marerittsom har gjort meg suicidal, og jeg krabber rundt i mitt eget spy.Det blir mer og mer utvannet galle. Forstoppelsen som morfinethar forårsaket gir seg, og de må slepe meg til sykeavdelingen. Jegskjelver i feberrier, er full av spy og dritt, skriker at de er ute ettermeg, at de vil ta meg. Jeg klarer å dra til en av vokterne i ansiktet,og i fotsporene våre ligger det dråper av galle, blod og grønnaktigsyk avføring.

Det var ikke pent, men den blødende vakten, en kjøttfullmann med et ansikt som en bulldogg, ga meg et medfølendeblikk og lot være å anmelde hendelsen, og det var jeg takknemligfor. En pleierske tok hånd om meg, ga meg drypp og sørget forat jeg ikke prøvde å svelge min egen tunge. Hun het Lisbeth ellerElisabeth, jeg husker ikke navnet, men jeg husker at jeg til ogmed prøvde å bestikke henne til å gi meg Ketogan, en syntetiskform for morfin som jeg egentlig ikke liker engang. Hun nektetog jeg hatet henne.

To anstrengende uker er over, og jeg trenger ro, søvn og noeå gjøre som får meg til å tenke på noe annet enn mine egne men-tale monstre.

De blåhvite båndene har blitt revet bort fra døra, men jeg kan fortsatt se at de har sittet der. Huset jeg bor i er av den typenhus som fins i alle svenske byer. Det ligger to minutter fra Björk -hagen T-banestasjon, har samme farge som håndflaten min oger bygd i iskald betong, fire etasjer mot himmelen og uten heis.Folkene som bor her har navn som Pettersson, Szopek og Yang.De har familier og barn, og noen ganger ser jeg dem utenfor igården. Trappegangen er så stille at det ikke er helt usannsynligat alle her inne er døde, bortsett fra meg.

Jeg kjøpte denne leiligheten for seks måneder siden, da jeg

11

hadde tjent så mye penger at jeg kunne betale et kontantinn-skudd på hundre tusen.

Døra glir hviskende opp.

Det ser ut som om en bombe har detonert i leiligheten min.Enhver idiot skjønner at hvis du langer og har lageret ditt hjem -me, kommer du til å bli tatt. Ulempen med å ha det et annet steder at leiligheten ser ut som en krigssone etter en husransakelse,siden politiet ikke finner noe. På kjøkkenet har de til og medbendt opp en av gulvplatene, og det er merker som overflatiskesår i platene rundt etter det jeg antar er et brekkjern. Despera-sjonen deres er tydelig.

Det får meg til å smile.Jeg åpner alle vinduer, slipper verden inn i leiligheten min.

Lufta her inne er råtten og ekkel, og den friske vinden renserhodet mitt, gjør meg rolig.

Bokhylla er tømt, bøkene ligger i en haug på gulvet som etforberedt bokbål. Alle klærne ligger spredt utover foran garde-robeskapet, som fortsatt står åpent. Knust porselen på kjøkkenet.Det minner meg om en kjæreste jeg hadde for noen år siden.Hun hadde en porselenfetisj. Hver gang vi kranglet, kastet hunporselen etter meg. Det var et dyrt forhold, og jeg var bare sam-men med henne fordi jeg kunne rappe penger av henne. Jegendte det ved å slutte å svare når hun ringte.

Senga er snudd opp ned, beina peker mot taket som antennerog den likner et dødt insekt. Jeg begynner å gjøre rent, men mis-ter snart interessen for prosjektet.

Jeg snur senga riktig vei, setter bøkene tilbake i hylla og luk -ker døra til garderobeskapet. At klærne ligger framme er kanskjebare praktisk. Jeg er for trøtt til å tenke logisk, og huden minføles elektrisk og ladet, som om jeg har ligget for lenge ute isolen.

12

Jeg lukker vinduene, fester blikket på himmelen et øyeblikkfør jeg legger meg på rygg i senga. Taket står ikke stille. Bildetav himmelen, altfor stort til at jeg kan ta inn hele på én gang, erbrent fast på netthinnen når jeg sovner.

Søvnen blir til bevisstløshet, dyp som en midlertidig død.Dørklokka ringer, driver meg opp til overflaten igjen. Jeg vet

ikke hvor lenge jeg har sovet. Det kan være et kvarter og det kanvære et døgn.

Marko. Det krøllete, brune håret hans er som hundepels, ogblikket hans flakker fram og tilbake. Han er kledd i en lysegrønnmilitærjakke, slitte jeans og støvler som ser ut som om de harvasset i gjørme.

«Faen så godt å se deg, Vincent.» Øynene hans sveiper overmeg. «Du ser trøtt ut.»

«Jeg sover. Tror jeg.» Det svir bak øyelokkene når jeg blun -ker, og i brystet banker hjertet mot ryggraden. «Jeg er ikke heltsikker.»

«Ingenting er sikkert når det gjelder deg, Vincent,» sier Marko,og jeg har problemer med å avgjøre om han er glad for å se megeller mest bekymret. Han høres fortsatt stressa ut, og det irriterermeg, men det er han som sørger for at jeg har noe å selge. Jegmå holde meg inne med ham.

Tankene mine vender snart tilbake til virkeligheten. Han rek-ker fram en brun pakke, på størrelse med en skoeske og teipetigjen med gaffateip.

«Ukas varer,» sier han.«Og?»Han smiler. Tennene til Marko er like skjeve som gravsteinene

på en gammel kirkegård, og når han gliser, likner det gapet tilen død mann. Han tar fram en svart, rund boks fra jakkelomma,stor nok til å romme en filmrull.

13

«Og til deg,» sier han og legger den i hånden min. Endelig.To uker er altfor lenge. Det sitter en hvit merkelapp på boksen,med innholdet beskrevet på russisk, kanskje ukrainsk. Jeg anerikke hva det står. Med en viss nervøsitet spør jeg Marko om deter syntetisk. Syntetiske preparater er vanskeligere å få tak i, ogderfor mer attraktive. Sånn er logikken. Men jeg liker ikke syn-tetisk morfin. Jeg har tatt det et par ganger, og det eneste somskjer er at tungen min dovner bort og jeg får problemer med åsnakke forståelig og kjenne smak i flere dager. Det kan neppevære sunt.

«Nei.» Svarer han. «Nei, det er den gode gamle vanlige skit-ten.»

Jeg nikker og sier at jeg må sove. At jeg ikke har sovet på touker.

«Det vil jeg tro.» Han nikker sakte. «Varetekten er for jævlig.»Det får meg til å le, ryggradsløst.«Som om du vet det.»Marko trekker på skuldrene og slår ut med hendene.«Jeg må kanskje komme innom deg igjen i kveld,» sier han.

«Vi skal gjøre en sak, og hvis det skjærer seg, trenger jeg nokhjelp av deg.»

Hjelp betyr mer dop, og det betyr mer penger, som er bra. Jeger fattigere enn en kjønnslemlestet pornostjerne.

«Ok.»Marko ser nølende ut. Han legger hodet på skakke, ser på den

svarte boksen i hånden min og deretter i gulvet.«Så hold deg nykter,» formaner han til slutt og ser på boksen.

«I hvert fall til i morgen.»«Ok,» gjentar jeg og trekker på skuldrene.Jeg lukker døra etter ham og legger pakken ved siden av senga

for å huske å flytte den hjemmefra med det samme jeg våkner.Marko burde vite bedre enn å gi meg en boks jeg ikke får røre.

14

Jeg tar en kapsel ut av boksen og legger meg på ryggen. Lukkerøynene og veier kapselen i hånden. Jeg burde vurdere konse-kvensene av dette, men en underlig følelse kommer til meg somen forhåpningsfull stripe av sølv på øyelokkene, og jeg skjønnerat alt snart kommer til å føles håndterlig, for en liten stund. Altkommer til å ordne seg, bare jeg svelger den.

Kapselen beveger seg gjennom systemet mitt, og det svir i dentomme magesekken når morfinet finner hjemmet sitt, et steddypt der inne i mørket.

Rusen, den euforiske roen, kommer etter det som føles somen hel natt, men det kan ikke være mer enn et par minutter,trøtt heten blir til ro og jeg forsvinner, forsvinner.

Vekkes til live av at en hammer banker i stykker tinningenemine. Jeg tror at jeg fortsatt er i varetekt og kjenner den klaus-trofobiske følelsen av å leve i en kube. Angsten sveiper rundtmeg som røyk. Så skjønner jeg at jeg er i leiligheten min, og let-telsen er ubeskrivelig.

Synet flimrer, et drømmefragment av faren min, det tommeansiktet hans, et minne som får meg til å stivne.

Døra. Bankingen kommer fra døra. Det er mørkt rundt meg,men de få fargene jeg kan skimte er sjokkerende skarpe. Et vak-kert kunstverk. Jeg er fortsatt latterlig høy. Nok en gang stabberjeg bort til døra og åpner, uten å tenke meg om.

Marko dytter noen inn i leiligheten min, en svart skikkelse.Den forsvinner lydløst forbi meg.

«Vincent,» hveser han. «Jeg sa jo til deg.»Åndedragene hans er tunge som pusten til en hund med

rabies. Det krøllete håret glinser av regn eller svette. Eller beggedeler.

Jeg ser på føttene mine, skamfull.«Du må ta deg av henne,» fortsetter han. «Maks en uke, til

15

det har roet seg. Jeg tar kontakt igjen så fort jeg kan. Men ikkela henne gå ut, ok? Skjønner du?»

I denne tilstanden føles det som om jeg kunne gjøre hva somhelst, bare jeg får fortsette å sove. Jeg klarer ikke å kontrollerenakkemusklene mine, hodet sitter på en slakk fjær.

«Skjønner du, Vincent?»«Hva?»«Skjønner du?»«Ja da.»Hva som helst, bare han går. Han ser nølende på meg en siste

gang før han snur seg. Idet jeg lukker døra, hører jeg skrittenehans i trappa, raske og tunge.

På vei tilbake til senga lurer jeg på hva som egentlig skjer, førjeg sovner igjen, bare så vidt bevisst at en stille, svart silhuettbefinner seg i leiligheten min.

TO

Gnister i nervetrådene. Jeg er våken, eller i hvert fall ved be -visst het. Dagslyset er sterkt og guddommelig hvitt. Jeg har liggetpå armen min, den er ubrukelig. Har ikke noe kraft eller blod iden. Jeg kjenner smaken av jern på tungen, og lukten av søttkrydder og sjøvann når neseborene mine.

Jeg setter meg opp i senga, blodet strømmer kilende tilarmen og jeg føler meg virkelig som et nytt menneske. I øye-kroken ser jeg en rask skyggeaktig bevegelse, og et øyeblikksenere en person som kaster seg mot vinduet. Bevegelsen harikke kraft nok, og ruta bare svaier litt. Kroppen faller ned meden tung lyd, som når man slipper en sekk kunstgjødsel i gul-vet.

Dette gjør meg forvirret.Jeg reiser meg og blir svimmel. Hukommelsen min blir ube-

regnelig når jeg er høy, og jeg legger alltid merke til uvesentligedetaljer. Følelsen av en skygge som sveipet forbi meg i dør -åpnin gen, bevegelsene lette som hvisking. Deretter blir minne-bilder vendt opp for meg som spillkort i blackjack.

Marko. Høy Vincent. Ikke slipp henne ut.Kroppen på gulvet vrir seg som en døende fisk. Jeg går

bort til den med samme usikkerhet og bankende hjerte som enpoliti betjent på vei inn i morderens antatte skjulested.

17

Det er en ung kvinne, kanskje atten eller tjue år gammel,Men jeg er håpløs når det gjelder å bestemme alderen på folk.Håret er så svart at dagslyset får det til å skinne blått, og hudenhennes har en farge som skittent gull. Og hun er bundet. Flererunder teip rundt anklene og håndleddene, en tykk remse avsølv over munnen. Gaffateip. Det fremste våpenet for dem somvil bringe noen til taushet.

Den kommer fra henne, lukten av søtt krydder og sjøvann.Hun har sluttet å vri seg, og ligger stille på gulvet. Øynene

er så mørke at de blir svarte, på tross av lyset, eller så er pupil-lene hennes så utvidet at de har fortrengt irisen. Det får megtil å tenke på de bunnløst dype øynene til en som er midt oppei en krig. Hun puster tungt og hvesende gjennom nesen. Synetgjør meg ille til mote, men ikke så ille som det kanskje burde.

«Rolig.» Jeg holder hånden fram som et stoppsignal. Enmerkelig gest, men det er det eneste jeg kommer på. «Jeg skalhente en saks,» tilføyer jeg og nikker mot kjøkkenet.

Siden politiet har vært her og sjekket alle kjøkkenredskapenemine for fingeravtrykk eller dop, tar det en stund før jeg finnersaksa. Idet jeg holder den opp foran henne, begynner hun å vriseg igjen. Bak teipen kan jeg høre dempede skrik, og hun stirrerpå meg som om jeg har kommet for å ta henne med til denandre siden.

«Men vær rolig da, for faen.»Hun vrir seg så mye at det minner meg om da jeg var femten

år og skulle bade Elsa, kattungen vår. Jeg vurderer å stappe enmorfinkapsel ned i halsen hennes, sånn at hun roer seg, menjeg vil ikke sløse med dem. Til slutt presser jeg kneet over leg-gene hennes og begynner å klippe over teipen rundt anklene.

Hun er barbeint. Føttene er små, brune og velformede, menhun er svart under tåneglene, som om hun har dratt beina overen åker.

18

Når jeg får fjernet teipen, hjelper jeg henne å reise seg. Krop-pen hennes er lett, men underlig svak, og det er som å holde etsøvnig barn. Jeg peker på sofaen og snur en av de endevendtesofaputene riktig vei, sånn at hun kan sette seg. Hun bevegerseg sakte, og det virker som om hvert skritt gjør vondt, menholdningen hennes er perfekt og uberørt, en rett linje gjennomryggen og opp i nakken.

Jeg er forundret over hvor stille hun er. Hun setter seg isofaen, og denne gangen rekker hun hendene lydig fram, sånnat jeg kan klippe over teipen. Fingrene hennes er rette og lange,og jeg lurer på om hun spiller piano.

Det virker som om hun ikke har følelse i hendene. De famlerprøvende på teipbiten over munnen til hun gir opp og jeg mådra den av for henne. Hun lukker øynene sine like før jeg ryk-ker i den, og idet jeg gjør det, puster hun langt ut i smerte.

Jeg setter meg på bordkanten foran sofaen, en halvmeter frahenne. Av en eller annen grunn er jeg sjenert, som om den nyejenta på skolen har hilst på meg i gangen, og hodet mitt blir tilgummi fordi jeg ikke vet hva jeg skal si. Så jeg bare ser påhenne.

«Hva er dette? Hvorfor er du her?»Hun rykker til når hun hører stemmen min og kryper opp i

sofaen. Hun har bein som en gresshoppe, de er lange og tynne.Det eneste hun har på seg er en kyllinggul, lårkort kjole, og densterke fargen stikker meg i øynene.

«Hva heter du?»Hun stirrer stivt ut gjennom vinduet. Det irriterer meg. Jeg

er ingen jævla barnevakt, og jeg har definitivt ikke tid til dette.Pakken med ukas varer ligger ved siden av senga, og jeg burdevirkelig komme i gang, ringe mine kjære misbrukere. Etter touker i varetekt er det nesten så jeg savner dem.

«Hva heter du?»

19

Øynene hennes betrakter verdenen utenfor, bare hustak ogblå himmel.

«Hvordan kjenner du Marko?»Stille. Ingenting.Dette er håpløst. Jeg lurer på om hun er autist, om hun kan-

skje kan telle kort og gjøre meg rik på blackjack. Jeg går borttil senga, tar opp telefonen og ringer Marko. Hun likner etglemt barn der hun sitter i sofaen og beskytter kroppen sin.

Ringetonene i telefonen spretter mot en usynlig elektroniskvegg et eller annet sted, tilbake til meg. Ikke noe svar. Jeg gårtilbake til sofaen, ser på henne, og noe vrir seg i meg.

«Du minner meg om en jeg ikke har sett på veldig lenge,»hvisker jeg, og hører at stemmen min skjelver.

Det er da hun slår meg i ansiktet, håndflaten åpen og kald,og begynner å løpe mot døra. Hun skriker noe jeg ikke forstår,men det høres ut som om hun banner, og bevegelsene henneser slepende, nesten desorienterte. De nakne føttene dunker igulvet, og når hun kommer bort til døra, har jeg allerede tatthenne igjen. Kinnet mitt er varmt og ømt, og jeg har lyst til åslå tilbake. Døra er låst, og hun fomler med håndtaket.

«Ro deg ned, for faen, jeg skal ikke skade deg,» skriker jegog tar henne rundt armene. På vei tilbake til sofaen prøver hunå sparke meg, knee meg i skrittet, og hun treffer blink flereganger når hun spytter meg i ansiktet. Jeg skriker noe til henneog kaster henne tilbake i sofaen med en kraft jeg umiddelbartangrer. Men når hun lander der, senker det seg en usynlig roover henne, og hun blir sittende, med blikket på håndflatene.

«Vil du være bundet, eller?» freser jeg til henne og peker påde skitne sølvfargede teiprestene på gulvet. Hun svarer ikke, ogjeg går for å tørke ansiktet mitt.

«My name is Vincent. What is your name?»

20

Fortsatt ingenting. Lyset er tent, TV-en er på og maten stårklar på bordet, men ingen hjemme.

«Men herregud. Hva er det som feiler deg?»Utenfor vinduet mitt er himmelen blå som en politiskjorte,

og solen er et stort hovent øye som har glemt hvordan manblunker. På avstand ser jeg T-banen komme og gå.

Jeg stiller meg foran henne og ruller en sigarett mellom fing-rene. Vurderer situasjonen. Jeg er fortsatt varm og øm i ansik-tet, og jeg skammer meg litt over å ha behandlet henne så hardt.Jeg legger hånden på brystet mitt og prøver å se henne i øynene,men hun vrir blikket unna hele tiden. Det er som om hun erallergisk mot meg.

«Vincent.» Jeg peker på meg selv og føler meg som en idiot.«Vincent Franke.»

Med pekefingeren rettet mot henne hever jeg øyenbrynene.Ingenting. Jeg gjentar det én gang til, sier navnet mitt og ser

på henne. Og så, bak det sløret av røyk som skjuler øynene hen-nes, ser jeg at noe glimter til.

«Maria.»«Er det navnet ditt? Is that your name? Maria?» Jeg peker på

henne.«Maria Magdalena,» sier hun sakte.Jeg legger merke til noe på overarmen hennes, like over

albuen. Et stygt blåmerke i mørke sjatteringer, på størrelse meden knyttneve. Hun har flere enn ett, og det kan umulig være pågrunn av at jeg tok hardt i henne.

«Hva faen?»Hun har et enda større blåmerke på halsen og tre på det

ene låret. Og det høyre øyet hennes blunker dårligere enn detvenstre. Jeg trodde først at det var en stor leverflekk, men hunhar et blålilla merke like under øyet, rundt og på størrelse medet kronestykke.

21

«Hva faen har h…»Jeg bøyer meg fram og legger tilfeldigvis hånden på leggen

hennes, huden er myk og fin som silke, og det får henne til årykke til som om jeg nettopp skulle ha dratt fram en kniv. Jegflytter hånden til sofaputa.

«Hva faen har skjedd med deg?»Ingenting. Stillheten er overveldende.

«Vincent.»Jeg stivner til når hun sier navnet mitt. Det er nesten en

hvisking, men det har tross alt en tydelig og sterk klang. Jeg stårpå kjøkkenet og prøver å finne ut av hva faen jeg skal gjøre.

«Ja?» sier jeg trøtt.Hun tar en usynlig slurk vann fra et usynlig glass i hånden.«Hva? Ja, ok, du er tørst, jeg skjønner.»Jeg fyller vann i et glass som er såpass rent at det ikke flyter

skitt i det. Hun tar glasset med begge hender og drikker dype,tunge slurker. Når det er tomt, fortsetter hun å kikke ut av vin -duet. De mørke øyenvippene hennes får meg til å tenke påvingene til en død nattsommerfugl.

«Jeg må gå,» sier jeg. «Jeg har ting å gjøre. Men du blir her.Hallo.»

Jeg knipser med fingrene foran ansiktet hennes, og hun kik-ker opp på meg. Marias ansiktsuttrykk minner meg om en somønsker at det skal slutte å regne.

«Jeg skal gå.» Jeg peker på ytterdøra. «Men du blir her, ok?Jeg vet ikke hvorfor du er her. Men jeg må jobbe, og jeg skalsnakke med Marko.»

Maria ser ut som om jeg nettopp har ramset opp alfabetetfor henne. Alt dette gjør meg irritert og stressa. Jeg må an stren -ge meg for ikke å roe meg ned med en morfinkapsel. Jeg kanriktignok lange når jeg er høy, men jeg blir så dum og snill. Jeg

22

selger alt til underpris, tar alltid litt selv, og etterpå lurer jeg påhvor det er blitt av pengene og dopet, det hele med et idiotiskflir på leppene.

«Ok?»Marias ansikt røper mindre enn en fjellvegg. De brune øyne -

ne blunker intenst, jeg lurer på om hun kan morse og prøver åsende meg en melding med dem. Men bortsett fra det, ingen-ting.

Det er noe med Maria, som når man kjenner en lukt somfår noe til å klikke i hodet og et minne prøver å trenge seg framfra glemselen, men aldri når overflaten.

Jeg har sett henne, eller noen som henne, tidligere. Jeg stirrerpå henne til jeg merker at det skremmer henne.

Så skrur jeg av låsvrideren på innsiden av døra, sånn at hunikke kan komme seg ut. Men det betyr kanskje ikke så mye,siden det virket som om hun ga blaffen i at jeg bor i fjerde etasjeda hun kastet seg mot vinduet.

Når jeg låser etter meg, lytter jeg på henne med øret motdøra.

Jeg går ut på gata, og lufta her ute føles forløsende for lun -gene mine sammenliknet med oksygenmangelen i leiligheten.Hverdagslydene treffer ørene mine fra alle kanter som et hvittbrus. Jeg merker at jeg fortsatt holder sigaretten, skrukkete ogskjev etter at jeg har tvinnet den mellom de klønete fingrenemine, men intakt. Jeg lar være å tenne den.

Pakken med varer i hånden er en gammel venn. Jeg har alle-rede glemt Maria, og jeg er klar for å tjene penger.

Jeg løfter mobilen for å ringe den første samtalen da en sølv-grå Toyota spinner til like foran meg, og den bakerste døra bliråpnet. Jeg hører en mannsstemme innenfra bilen, så rolig at jeger overbevist om at hjertet som stemmen tilhører, kommer tilå slutte å slå når som helst.

23

«Hopp inn, Vincent.»I mørket inne i kupeen kan jeg se en pekefinger som gjør

en kom-hit-bevegelse. Fingeren er prydet med en stor og runddiamantring. Det gnistrer til i hodet mitt, og jeg ser for megMarias ansikt.

Merket under det høyre øyet hennes er et eksakt avtrykk avringen.