De som fortjener det

Peter Swanson

De som fortjener detOversatt av Kari Engen

Peter SwansonOriginalens tittel: The Kind Worth Killing

Oversatt av Kari EngenCopyright © 2015 by Peter Swanson. All rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-48623-5

1. utgave, 1. opplag 2016

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016

Satt i 10,15/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til min mor, Elizabeth Ellis Swanson

DEL I

Regler for flyplassbarer

kapittel 1

TED

«Hei sann,» sa hun.Jeg kikket på den bleke, fregnete hånden som hvilte på

rygglenet til den ledige barkrakken ved siden av meg i bu-sinessclassloungen på Heathrow, og deretter opp i ansiktettil den fremmede kvinnen.

«Kjenner jeg deg?» spurte jeg. Det var egentlig ikke noekjent ved henne, men både den amerikanske aksenten, dennystrøkne hvite skjorten og de ettersittende jeansene somforsvant ned i knehøye støvler, gjorde at hun lignet på enav de uspiselige venninnene til min kone.

«Nei, beklager. Jeg bare misunte deg drinken din. Er detgreit?» Hun svingte den høye, slanke kroppen opp på denskinntrukne krakken og satte vesken på bardisken. «Er detgin?» spurte hun om martinien jeg hadde foran meg.

«Hendrick’s,» sa jeg.Hun vinket på bartenderen, en tenåring med piggsveis

og blank hake, og ba om en Hendrick’s martini med tooliven. Da den kom, hevet hun glasset i min retning. Jeghadde én slurk igjen og sa: «For vaksinering mot interna-sjonale flyreiser.»

«Det er jeg med på.»Jeg tømte glasset og bestilte en ny martini. Hun pre-

senterte seg med et navn jeg glemte umiddelbart. Jeg samitt navn – bare Ted, ikke Ted Severson, i hvert fall ikkeakkurat da. Vi satt der i den overpolstrede, overbelyste

9

Heathrow-loungen, drakk drinkene våre, vekslet noen ordog bekreftet at vi ventet på å gå om bord i det samme di-rekteflyet til Logan Airport i Boston. Hun tok ut en tynnpocketbok fra vesken sin og begynte å lese. Det ga megen mulighet til å se ordentlig på henne. Hun var vakker– langt rødt hår, øyne i en grønnblå farge som klart tro-pisk vann og hud så blek at den nesten var blåhvit. Hvis enslik kvinne setter seg ved siden av deg på stambaren din oggir deg komplimenter for drinkvalget, tror du at livet ditter i ferd med å forandre seg. Men reglene er annerledes påflyplassbarer, der dem man drikker sammen med, er i ferdmed å forsvinne til ulike hold. Og selv om denne kvinnenvar på vei til Boston, var jeg mest opptatt av det kvalmenderaseriet jeg følte over situasjonen med min kone hjemme.Det var det eneste jeg hadde klart å tenke på den ukenjeg var i England. Jeg hadde knapt nok spist, knapt noksovet.

Det kom en melding over høyttaleranlegget der deeneste to forståelige ordene var Boston og forsinket. Jegkikket på tavlen over de lyssatte hyllene med brennevins-flasker og så at avgangstiden vår ble endret med en time.

«Tid for en til,» sa jeg. «Jeg spanderer.»«Hvorfor ikke,» sa hun og lukket boken, som hun la

med omslaget opp ved siden av vesken sin på disken. TheTwo Faces of January. Av Patricia Highsmith.

«Hvordan er boken?»«Ikke en av hennes beste.»«Finnes ikke noe verre enn en dårlig bok og lange flyfor-

sinkelser.»«Hva leser du?» spurte hun.«Avisen. Jeg liker egentlig ikke bøker.»«Hva gjør du når du flyr, da?»«Drikker gin. Planlegger mord.»«Interessant.» Hun smilte til meg for første gang. Det

var et bredt smil som laget en fold mellom overleppen ognesen, og som viste fram perfekte tenner og en rosa stripetannkjøtt. Jeg lurte på hvor gammel hun var. Da hun først

10

satte seg ned, hadde jeg tenkt at hun var i midten av tretti-årene, nærmere meg selv i alder, men smilet, og drysset avbleke fregner over neseryggen, fikk henne til å se yngre ut.Tjueåtte, kanskje. På alder med min kone.

«Og så jobber jeg, selvsagt, når jeg flyr,» tilføyde jeg.«Hva driver du med?»Jeg ga henne kortversjonen, at jeg finansierte og job-

bet som rådgiver for nyetablerte nettselskaper. Jeg fortalteikke hvordan jeg hadde tjent mesteparten av pengene mine– på å selge de samme bedriftene så fort de begynte å se lo-vende ut. Og jeg fortalte ikke at jeg ikke egentlig trengte åjobbe i det hele tatt, at jeg var en av de få dotcommerne fraslutten av 1990-tallet som klarte å trekke meg ut (og selgeaksjene mine) rett før bobla sprakk. Jeg underslo disse for-holdene utelukkende fordi jeg ikke følte for å snakke omdem, ikke fordi jeg trodde barvenninnen min ville ta an-støt av dem eller miste interessen for å snakke med meg.Jeg har aldri følt trang til å unnskylde meg for pengene jeghar tjent.

«Hva med deg? Hva driver du med?» spurte jeg.«Jeg jobber på Winslow College. Jeg er arkivar.»Winslow var et kvinnecollege som lå i en grønn forstad

drøyt tre mil utenfor Boston. Jeg spurte henne hva en arki-var gjorde, og hun ga meg det jeg regnet med var en kort-versjon av jobben sin, at hun samlet og sikret collegedoku-mentasjon. «Og du bor i Winslow?» spurte jeg.

«Det stemmer.»«Gift?»«Ikke gift. Du?»Selv da hun sa det, merket jeg meg det diskré øyekastet

idet hun så etter en ring på venstrehånden min. «Ja, dess-verre,» svarte jeg. Så holdt jeg opp venstre hånd så hunskulle se den ringløse fingeren. «Og nei, jeg tar ikke avmeg gifteringen på flyplassbarer i tilfelle en kvinne som degskulle sette seg ned ved siden av meg. Jeg har aldri bruktring. Jeg klarer det ikke.»

«Hvorfor dessverre?» spurte hun.

11

«Det er en lang historie.»«Flyet er forsinket.»«Ønsker du virkelig å høre om det triste livet mitt?»«Hvordan kan jeg si nei til det?»«Hvis jeg skal fortelle deg det, kommer jeg til å trenge

enda en av disse.» Jeg løftet det tomme glasset. «Hva meddeg?»

«Nei takk. Jeg setter grensen ved to.» Hun trakk en oli-ven av tannpirkeren med tennene og tok en bit. Jeg fikk etglimt av en rosa tungespiss.

«Jeg pleier å si at to martinier er for mange, og at tre ikkeer nok.»

«Morsomt. Sa ikke James Thurber det samme?»«Ham har jeg aldri hørt om,» sa jeg og smilte skjevt, selv

om jeg følte meg litt dum som prøvde å utgi et berømt sitatfor mitt eget. Bartenderen sto plutselig foran meg, og jegbestilte en drink til. Huden rundt munnen hadde fått denbehagelig numne følelsen man får av gin, og jeg visste atjeg sto i fare for å bli for full, si for mye, men det var trossalt flyplassreglene som gjaldt, og selv om reisefellen minbodde bare tre mil fra meg, hadde jeg allerede glemt nav-net hennes og visste at det var små sjanser for at jeg noengang kom til å treffe henne igjen. Det føltes godt å snakkeog drikke med en fremmed. Bare å si ord høyt var nok tilå dempe raseriet mitt.

Så jeg fortalte henne historien. Jeg fortalte henne at minkone og jeg hadde vært gift i tre år, og at vi bodde i Bos-ton. Jeg fortalte henne om uken i september på KennewickInn på sørkysten av Maine, at vi hadde forelsket oss i om-rådet og kjøpt en vanvittig overpriset strandtomt. Jeg for-talte henne at min kone, som hadde en mastergrad i noesom kalles kunst og sosiologi, mente hun var kvalifisert tilå tegne huset sammen med et arkitektfirma, og i det sistehadde tilbrakt mesteparten av tiden i Kennewick, der hunsamarbeidet med en byggeleder som het Brad Daggett.

«Og hun og Brad …?» spurte hun etter å ha stukket denandre olivenen i munnen.

12

«Mm.»«Er du sikker?»Altså ga jeg henne flere detaljer. Jeg fortalte at Miranda

hadde begynt å kjede seg i Boston. Det første året vi vargift, hadde hun gått helt opp i å innrede murhuset vårt iSouth End. Etter det hadde hun fått en deltidsjobb i galle-riet til en venn i SoWa-distriktet, men allerede da visste jegat ting begynte å gå på tomgang. Vi var i ferd med å slippeopp for samtaleemner halvveis ut i middagen, hadde be-gynt å legge oss til forskjellige tider. Enda viktigere var detat vi hadde mistet den identiteten som opprinnelig haddedefinert oss i forholdet. I begynnelsen var jeg den rike for-retningsmannen som introduserte henne for dyre viner ogveldedighetsgallaer, og hun var bohemkunstneren som be-stilte reiser til thailandske strender og likte å gå på enklelokale barer. Jeg visste at vi var en form for oppkonstruertklisjé, men for oss fungerte det. Vi fant hverandre på alleplan. Jeg likte til og med det faktum at selv om jeg ansåmeg selv for å være en pen mann, på en litt alminneligmåte, ville ingen noen gang se på meg så lenge vi var sam-men. Miranda hadde lange ben og store bryster, hjertefor-met ansikt og fyldige lepper. Hun farget det mørkebrunehåret svart, og fikk det klippet slik at det så bustete ut,som om hun kom rett fra sengen. Huden var lytefri, og huntrengte ikke sminke, selv om hun aldri gikk ut av dørenuten å legge på svart eyeliner. Jeg hadde sett menn stirre påhenne, i barer og på restauranter. Kanskje jeg projiserte,men blikkene de sendte henne var sultne og primitive. Degjorde at jeg var glad jeg ikke levde i en tid eller på et stedder menn bar våpen til vanlig.

Reisen vår til Kennewick i Maine hadde vært spontan,en reaksjon på en klage fra Miranda over at vi ikke haddehatt alenetid på over et år. Vi dro den tredje uken i septem-ber. De første dagene var skyfrie og varme, men på onsda-gen drev et regnskyll inn fra Canada og tvang oss til å blipå rommet. Vi forlot det bare for å drikke Allagash Whiteog spise hummer i hotellets kjellerrestaurant. Da uværet

13

var over, ble dagene kjølige og tørre, lyset gråere og skum-ringen lengre. Vi kjøpte gensere og utforsket den halv-annen kilometer lange stien som begynte rett nord for ho-tellet og slynget seg fram langs den klipperike kysten og detskummende Atlanterhavet. Luften, som inntil nylig haddevært tung av fuktighet og lukten av solkrem, var blitt friskog salt. Vi forelsket oss begge i Kennewick, i den grad atda vi kom over en tomt som var til salgs, overvokst av ny-peroser og plassert på en klippe i enden av stien, ringte jegnummeret fra til salgs-skiltet og la inn et bud.

Ett år senere var nyperosebuskene fjernet, grunnmurenpå plass, og huset med åtte soverom var nesten ferdigbygd.Vi hadde engasjert Brad Daggett, en grovskåren, skiltmann med tykt svart hår, bukkeskjegg og krum nese sombyggeleder. Mens jeg tilbrakte ukene mine i Boston – sområdgiver for en gjeng som akkurat var ferdig på MIT, ogsom hadde utviklet en ny algoritme til en bloggbasert sø-kemotor – tilbrakte Miranda mer og mer tid i Kennewick,bodde på hotellet, holdt overoppsyn med arbeidet på husetog engasjerte seg i hver flis og hver kran.

I begynnelsen av september bestemte jeg meg for å over-raske henne ved å ta turen oppover. Jeg la igjen en beskjedpå mobilen hennes da jeg kjørte ut på motorvei I-95 nordfor Boston. Jeg var framme i Kennewick litt før tolv pådagen og så etter henne på hotellet. Der fikk jeg beskjedom at hun hadde vært ute siden morgenen.

Jeg kjørte til byggetomten og parkerte i den gruslagteoppkjørselen bak Brads Ford pickup. Mirandas blå Ministo også der. Jeg hadde ikke vært på bygget på noen uker,og var glad for å se hvor mye som var skjedd siden sist.Alle vinduene så ut til å være på plass, og granitthellenejeg hadde valgt ut til den nedsenkede hagen, var levert. Jeggikk rundt til baksiden av huset, der alle soverommene iannen etasje hadde egen balkong, og der en innebygd ve-randa i første etasje førte ut til en enorm steinlagt terrasse.Foran terrassen var det gravd ut til et rektangulært bas-seng. Da jeg gikk opp trinnene til terrassen, fikk jeg øye på

14

Brad og Miranda gjennom de store kjøkkenvinduene somvendte ut mot havet. Jeg skulle til å banke på ruten for åfortelle dem at jeg var der, da noe holdt meg igjen. Beggeto sto lent mot de nyinstallerte benkeplatene og så ut gjen-nom vinduet med utsikt mot Kennewick Cove. Brad røkteen sigarett, og jeg så ham kakke av asken i en kaffekopphan holdt i den andre hånden.

Men det var Miranda som hadde fått meg til å stanseopp. Det var et eller annet ved holdningen hennes, måtenhun lente seg mot kjøkkenbenken på, vendt mot Bradsbrede skuldre. Hun virket så avslappet. Jeg så hvordan hunrolig løftet hånden da Brad stakk den tente sigaretten mel-lom fingrene hennes. Hun tok et dypt drag, så rakte hun si-garetten tilbake til ham. De så ikke på hverandre mens detskjedde, og jeg visste med meg selv at ikke bare lå de medhverandre, de var antagelig også forelsket.

I stedet for å bli sint eller forferdet ble jeg fylt av panikkover at de skulle få øye på meg på terrassen, at de skulleta meg i å spionere på det fortrolige øyeblikket deres. Jegfulgte mine egne skritt tilbake rundt huset til hovedinngan-gen, åpnet ytterdøren og ropte: «Hallo!» inn i huset.

«Her inne!» ropte Miranda tilbake, og jeg fortsatte inntil kjøkkenet.

De hadde flyttet seg litt fra hverandre, men ikke mye.Brad stumpet sigaretten sin i kaffekoppen.

«Teddy,» sa Miranda. «For en overraskelse.» Hun varden eneste som kalte meg det, et kjælenavn som hadde be-gynt som en spøk, ettersom det overhodet ikke passet tilmeg.

«Hei, Ted,» sa Brad. «Hva synes du så langt?»Miranda kom rundt kjøkkenbenken og ga meg et kyss

som landet i munnviken min. Hun luktet dyr sjampo ogMarlboro.

«Det ser bra ut. Hellene mine har kommet.»Miranda lo. «Vi lot ham få velge én ting, og det er alt

han er opptatt av.»Brad kom også rundt benken og tok meg i hånden. Hån-

15

den hans var stor og knoklete, håndflaten varm og tørr.«Vil du ha full omvisning?»

Mens Brad og Miranda viste meg rundt i huset og Bradsnakket om materialvalgene og Miranda om hvilke møblersom skulle hvor, begynte jeg å sette spørsmålstegn ved detjeg hadde sett. Ingen av dem virket spesielt nervøse. Kan-skje de bare var blitt gode venner, den typen som står skul-der ved skulder og deler en sigarett. Miranda hadde en fri-modig måte å opptre på, gikk arm i arm med venninner ogkysset de mannlige vennene våre på munnen når de komog gikk. Det slo meg at jeg muligens oppførte meg para-noid.

Etter omvisningen kjørte Miranda og jeg tilbake til Ken-newick Inn og spiste lunsj på The Livery Pub. Vi bestiltebegge sandwich med kolje, og jeg drakk to whisky og soda.

«Har Brad fått deg til å begynne å røyke igjen?» spurtejeg. Jeg ville ta henne i en løgn, se hvordan hun kom til åreagere.

«Hva?» sa hun med en nyve i pannen.«Det luktet røyk av deg. Da vi var i huset.»«Jeg tok kanskje et drag eller to. Jeg har ikke begynt

igjen, Teddy.»«Det spiller ingen rolle for meg. Jeg bare lurte.»«Er det ikke utrolig at huset snart er ferdig?» sa hun og

dyppet en pommes frites i ketchupen min.Vi snakket om huset en stund, og jeg begynte å tvile enda

mer på det jeg hadde sett. Hun oppførte seg ikke skyldbe-visst.

«Blir du her i helgen?» spurte hun.«Nei, jeg ville bare ta en tur og hilse på. Jeg har en mid-

dag i kveld med Mark LaFrance.»«Avlys den og bli her. Det skal visstnok bli nydelig vær

i morgen.»«Mark kommer med fly bare på grunn av dette møtet.

Og jeg er nødt til å forberede noen tall.»Jeg hadde opprinnelig tenkt å bli i Maine utover etter-

middagen, i håp om at Miranda ville gå med på at vi

16

tok en hvil på hotellrommet hennes. Men etter å ha settBrad og henne hygge seg i det svært dyre kjøkkenet jegbetalte for, hadde jeg ombestemt meg. Jeg hadde en nyplan. Etter lunsj kjørte jeg Miranda tilbake til huset så hunkunne hente bilen sin. Så, i stedet for å kjøre rett ut påI-95, tok jeg Route 1 og kjørte sørover til Kittery og ste-dets halvkilometerlange strekning med outlet-butikker. Jegstoppet foran Kittery Trading Post, som solgte friluftsut-styr, og som jeg hadde kjørt forbi flere ganger, men aldrivært innom. I løpet av femten minutter hadde jeg lagt igjennesten fem hundre dollar på et par kamuflasjemønstrede,vannavstøtende bukser, en grå regnfrakk med hette, et parstore solbriller og en kikkert av god kvalitet. Jeg tok medutstyret inn på et offentlig toalett og skiftet til det nye an-trekket mitt. Med hetten opp og brillene på følte jeg megugjenkjennelig. I hvert fall på avstand. Jeg kjørte nordoverigjen og parkerte på den offentlige parkeringsplassen vedKennewick Cove, der jeg klemte quattroen min inn mel-lom to pickuper. Jeg visste at det ikke var noen grunn til atMiranda eller Brad skulle oppsøke akkurat denne parke-ringsplassen, men det var heller ingen grunn til at jeg skullegjøre bilen min enkel å oppdage.

Vinden hadde løyet, men himmelen hadde en dyp, mo-nokrom gråfarge, og det falt et varmt duskregn. Jeg gikkover den fuktige sanden på stranden, før jeg klatret over deløse steinene og skiferen som førte til begynnelsen av kyst-stien. Jeg beveget meg forsiktig og holdt blikket festet påstien – sleip av regn og innimellom ujevn av røtter – i ste-det for mot den dramatiske Atlanteren på min høyre side.Flere steder var steindekket slitt helt bort, og et falmet skiltadvarte turgåere om faren. På grunn av dette var stien litebrukt, og jeg traff bare ett eneste menneske den ettermid-dagen – en tenåringsjente i en Bruins supportertrøye, somluktet som om hun akkurat hadde røkt en joint. Vi passertehverandre uten å hilse eller se på hverandre.

Slutten av stien fulgte en oppsmuldret betongmur sommarkerte den bakre tomtegrensen til et lite steinhus, det

17

siste huset før fire hundre meter med ubebygd land somendte i eiendommen vår. Derfra falt stien ned på nivå medhavet, krysset en liten, steinete strand full av oppspistebøyer og tang, før den skrådde bratt opp mellom noen for-krøplede furutrær. Regnet hadde økt på, og jeg tok av megde våte solbrillene. Sjansen for at enten Miranda eller Bradskulle befinne seg utendørs, var liten, og planen min var åstoppe rett før det åpne området med ryddet land, og finnemeg en klynge med krattskog langs den nedre delen avpynten. Hvis noen kikket ut og oppdaget meg og kikker-ten, ville de anta at det dreide seg om en fuglekikker. Hvisnoen nærmet seg, kunne jeg raskt komme meg tilbake tilstien.

Da jeg så huset reise seg som et tårn over den arrete tom-ten, slo det meg, ikke for første gang, hvordan baksidenav huset – den som vendte mot havet – stilmessig var detmotsatte av siden som vendte mot veien. Fasaden haddekledning av stein, et dryss av små vinduer og en mek-tig, buet dobbeltdør i mørkt treverk med overdrevne bue-ganger. Baksiden av huset var malt i en lys brungrå farge,og alle de identiske vinduene med sine identiske balkon-ger fikk det til å se ut som et lite hotell. «Jeg har mangevenner,» hadde Miranda sagt da jeg spurte henne hvorforhuset måtte ha sju gjesterom. Så sendte hun meg et blikksom om jeg hadde spurt hvorfor hun mente det var nød-vendig med innlagt vann.

Jeg fant et egnet sted under en liten furu som var bøydog vridd som et bonsaitre. Der la jeg meg på magen på denfuktige bakken og fiklet med kikkerten til jeg fikk huseti fokus. Jeg befant meg rundt femti meter unna og kunneuten problemer se inn gjennom vinduene. Jeg gjennom-søkte første etasje uten å se noe røre seg, før jeg fortsattevidere til annen etasje. Ingenting. Jeg tok en pause og be-traktet huset med det blotte øyet, og ønsket at jeg kunnese oppkjørselen på forsiden. For alt jeg visste var det ingender i det hele tatt, selv om Daggetts pickup fortsatt haddestått på plassen da jeg satte av Miranda.

18

Noen år tidligere hadde jeg vært på fisketur med en kol-lega, dotcom-spekulant, han også, og den beste dypvanns-fiskeren jeg hadde vært borti. Han kunne stirre ut på hav-overflaten og vite nøyaktig hvor fisken befant seg. Hanfortalte meg at trikset var å få blikket ut av fokus, å ta innalt innenfor synsfeltet samtidig, og ved å gjøre det var han istand til å oppfatte ørsmå bevegelser, forstyrrelser i vannet.Jeg prøvde det selv, med en murrende hodepine som enesteresultat. Men etter å ha gransket huset gjennom kikkertenenda en gang, uten å se noe, bestemte jeg meg for å brukesamme metode på mitt eget hus. Jeg lot alt foran øyneneflyte sammen og ventet på at en bevegelse skulle tiltrekkeseg oppmerksomheten min. Etter at jeg hadde stirret påhuset i mindre enn et minutt, så jeg noe røre seg innenfordet høye vinduet til det som skulle bli stuen i nordendenav huset. Jeg løftet kikkerten og konsentrerte meg om vin-duet; Brad og Miranda var akkurat kommet inn. Jeg kunnese dem ganske tydelig; den lave ettermiddagssolen traffvinduet i en gunstig vinkel og lyste opp rommet innvendiguten å blende. Jeg så Brad gå bort til et provisorisk bordsom snekkerne hadde satt opp. Han tok et stykke treverksom så ut til å være en del av listverket til taket og vistedet til min kone. Han lot en finger gli langs en av rillene,og hun gjorde det samme. Munnen hans beveget seg, ogMiranda nikket til hva det nå var han sa.

I et kort øyeblikk følte jeg meg tåpelig, den parano-ide ektemannen i kamuflasjeantrekk som spionerer på sinkone og håndverkeren, men etter at Brad hadde lagt fra seglisten, så jeg Miranda gli inn i armene hans, legge hodetbakover og kysse ham på munnen. Med den ene store hån-den presset han hoftene hennes mot seg, og med den andregrep han en håndfull av det bustete håret hennes. Jeg sa tilmeg selv at jeg skulle la være å se, men jeg klarte det ikke.Jeg betraktet dem i minst ti minutter, så at Brad skjøv minkone fram over bordet, løftet opp det mørkelilla skjørtet,tok av henne et par ørsmå hvite truser og trengte inn ihenne bakfra. Jeg så Miranda stille seg strategisk opp ved

19

bordet med den ene hånden presset mot bordkanten ogden andre mellom bena for å hjelpe ham inn. Dette haddede tydeligvis gjort før.

Jeg krøp bakover og satte meg opp. Da jeg fant tilbaketil stien, tok jeg av meg hetten og kastet opp lunsjen min ien mørk vanndam med en overflate som kruset seg i vin-den.

«Hvor lenge siden er dette?» spurte reisefellen min dajeg hadde fortalt henne historien.

«Litt over en uke.»Hun blunket og bet seg i underleppen. Øyelokkene hen-

nes var bleke som tørkepapir.«Og hva har du tenkt å gjøre med det?» spurte hun.Det samme hadde jeg spurt meg selv om hele uken. «Det

jeg har mest lyst til,» sa jeg, «er å ta livet av henne.» Jegsmilte med den ginnumne munnen min og forsøkte meg pået lite blunk, ga henne en mulighet til ikke å tro meg, menansiktet hennes var like alvorlig. Hun hevet de rødlige bry-nene.

«Det synes jeg du skal,» sa hun. Jeg ventet på et tegnpå at hun spøkte, men det kom ingenting. Blikket hennesvar fast. Jeg stirret tilbake, og det gikk opp for meg at hunvar veldig mye penere enn jeg først hadde trodd. Det varen eterisk skjønnhet, tidløs, som om hun var motivet i etrenessansemaleri. Så forskjellig fra min kone, som så utsom om hun hørte hjemme på forsiden av en kioskromanfra 1950-tallet. Jeg skulle til å si noe da hun la hodet påskakke for å få med seg den utydelige meldingen fra høyt-taleranlegget. De hadde akkurat kunngjort at det var tidfor boarding.