Magen min begynner å brøle. Jeg sitter å tenker på om jeg

skal bestille meg noe å spise, men så komme jeg på hvilken situasjon jeg er i. Jeg skal intervjue en jente med anoreksi. Blir det upassende? Blir hun fornærmet hvis jeg bestiller meg et stykke av den deilige pizzaen som står på disken og frister meg?

Plutselig ringer det i bjellen og døren åpner seg. En tynn lav jente kommer inn. Der er hun. Oda Karina Nysted Grødem (18) kommer smilende mot meg og strekker frem hånden hyggelig med en gang. Jeg leg-ger merke til hvor spinkel og tynn hånden er, og når jeg tar tak i den er jeg redd for å knekke den. Hun smiler bredt og virker snill. Første inntrykket er bra. Jeg merker ikke at det er noe som egentlig skjuler seg under overflaten.

Oda Karina Nysted GrødemOda er en jente fra Klepp som liker å være med venner, være i aktivitet, shoppe og som en hver 18åring liker hun å feste. Men det er mer som skjuler seg under overflaten. Oda lider av spiseforstyrrelsen Anorexia Nervosa.

For bare et par måneder siden var hun syk og innlagt på sykehuset i Stavanger. Det var ikke første gang hun var innlagt på grunn av anorek-si.

- Jeg fikk et problematisk forhold til mat. Først handlet det bare om å komme seg ned i vekt, men så gikk det bare mer og mer utover maten.

Fra tanker til innleggelseDet hele startet sommeren 2009. Tankene om å slanke seg litt kom snikende innpå, men det tok en stund før hun begynte med selve prosessen.

Hun tror selv at årsaken til at hun fikk anoreksi har mye med barn-dommen å gjøre. Hun flyttet mye som liten, foreldrene skilte seg og hun fikk aldri tid til å bli trygg på seg selv.

Så begynte hun i 1 klasse på idrett-slinjen på Bryne vgs. Hun fikk seg en fin og bra vennegjeng som hun kom godt overens med. Gjennom timene pådro hun seg mye vitenskap om hvordan hun skulle slanke seg, og hun fikk nye ideer. Så startet det hele og før hun visste ordet av det drop-pet hun maten og trente for mye.

Hun merket at hun fikk oppmerk-somhet da hun kuttet ned på maten og ble tynnere. Hun likte å bli lagt merke til. Selv om hun visste at hun beveget seg inn på et farlig territo-rium fortsatte hun å kutte ned på måltidene. Vennene, familien og lær-erne ble bekymret. Tilslutt innså Oda selv at hun hadde beveget seg inn på en farlig sti som kun ledet en vei.

Rundt september 2010 valgte hun å legge seg selv inn som frivillig på sykehuset i Stavanger. Hun visste at anoreksi problemene hadde kom-met ut av kontroll og var innstilt på å bli bedre. Hun ville bli frisk. Da hun var innlagt ble hun totalt isolert fra omverden og fikk ikke bevege seg ut i sollyset på over en uke. Det var som et smell i ansiktet, hun var ikke forberedt på det skulle være så strengt. Hun trodde at hun skulle få hjelp, at det skulle gå bra. Ikke at hun skulle bli stengt inne og skjult fra omverden.

Etter et par måneder var hun utslitt. Uten å være frisk skrev hun seg ut ig-jen av sykehuset, mot legenes anbe-

faling. Da hun var hjemme begynte ting å gå mot den negative retningen igjen. Hun merket at hun hadde gått opp i vekt, og hun følte seg stygg og ekkel. Hun begynte å sulte seg igjen. Ting gikk nedover. Så ble hun tatt, og med det var det slutt.

Etter en måned hjemme ble Oda tvangsinnlagt på samme sykehus. Nå var ting annerledes. Alt ble 1000 ganger verre. Ikke fikk hun være med å diskutere kostholdet hun skulle ha og ikke fikk hun bestemme hvor mye aktivitet hun skulle få være i.

Hun måtte sitte i ro mange timer daglig, og spise mer enn hun ønsket. Hun var sint. Hun ville jo ikke legge på seg, hun ville bare gå ned i vekt. Hun følte seg styggere og eklere enn noen gang.

Dette medførte at hun ikke ville ha besøk av noen, utenom familien. Hun ville ikke at noen skulle se henne slik. Hun mistet kontakt med omverden, og ble mer deprimert enn før. Hun ville bare ut av dette feng-selet, hun ville bare bli tynn. Hun trente i skjul på soverommet, i håp om å gå ned i vekt.

Forstår de som skader seg selvHun var ofte sint og deprimert. Kastet på alt som het stoler og ra-serte rommet flere ganger. Er det så rart egentlig? Med tanke på at hun fikk dårlige nyheter servert i ansiktet flere ganger daglig, og måtte sitte å

tenke på det hele tiden inne på et lite rom. Hun kom seg ingen vei. Kunne aldri gå en liten tur ut for å tenke på ting alene.

Hun startet å nekte. Hun gjorde mye motstand for hun ville ikke at andre skulle bestemme over henne. Hun slo, skrek, nektet og gråt.

Så ble det verre. Hun tok totalt avs-tand fra mat. Maten de serverte var ikke akkurat en delikatesse og hun fikk bare mer og mer avsmak. Hun ble sint. Hvorfor serverte de ikke god mat? Ikke det at hun tror det ville

hjulpet for henne, men alikevell. Hun ble flere ganger dratt inn på et rom av to store menn som holdt henne nede og presset en slange ned i halsen hennes, som førte mat ned i magesekken. Sondeernæring kalte de det på sykehuset. Grusomt var det.

Hun følte seg ensom og oversett. Hun var bare en syk pasient blant andre syke pasienter. Hun hadde ingenting hun skulle ha sagt.

- Jeg forstår godt de som skader seg selv. Jeg forstår det veldig godt faktisk. Når du blir stengt inni et hvitt rom og vet ikke hvor du skal gjør av deg, så går du fra vettet. Du mister alt som heter motivasjon og styrke. Du vet ikke hvordan du skal få utrykke deg selv skikkelig. Jeg kjenner mange som har gjort det, og som sagt så forstår jeg de som velge å gjøre det.

“Jeg fikk et problema-tisk forhold til mat. Først handlet det bare om å komme seg ned i vekt, men så gikk det bare mer og mer utover maten. ”

Kampen mot seg selv

Jeg sitter på en kafé i Sandnes sentrum. Jeg ser menneskene trampe forbi utenfor, mens jeg selv venter i spenning. Kafeen er fylt opp med rød julepynt, og jeg kan høre Mariah Carey synge julen inn med All I want for christmas.

Tekst og foto: Anita Lunde

Sannhetens magasin 1

Skolegang og fremtidenOda går nå andre klasse på Sandnes vgs. sammen med 94-kullet. Hun blir ikke sjalu når hun ser at de på hennes alder er russ, fordi hun men-er selv at hun ikke er klar for å være det helt enda. Hun har jo også byttet skole, så hun ser ikke gjengen hun egentlig skulle vært russ med så ofte, noe som gjør det enda litt lettere.

Karakterene er ikke så bra, men humøret og motivasjonen er på topp. Hun tar dette skoleåret som et år for å komme seg tilbake til den normale hverdagen, og komme seg inn i skolesystemet igjen.

Etter videregående tenker Oda på å bli politi. Hun er veldig opptatt av hva som er rett og hva som er galt, og hun vil ha en variert arbeidsdag. Hun tror ikke at sykdommen vil være noe hinder i veien for å få seg en jobb, men heller at det kommer til å hjelpe med tanke på at hun har blitt sterkere og har tatt med seg erfaringer.

Noen av Oda’s gode egenskaper et-ter sykdommen er at hun er veldig opptatt av hvordan andre har det, hun er sosial, liker å lage mat og flink til å dele med seg. Den største utfordringen til Oda om dagene, er at hun har et veldig stort behov for at andre skal like henne, men dette går heldigvis ikke utover maten.

TatoveringOda har en tatovering på den spin-kle venstre armen sin. Den tok hun for ett par uker siden, for å markere det hun har vært gjennom. På tatoveringen står det ”Learn, live, hope.”

Tatoveringen står for learn from yesterday, live for today – hope for tomorrow. Hun valgte å tatovere akkurat dette siden det er favoritt mottoet hennes og hun kjenner seg igjen i det.

- Den er knyttet til situasjonen min. Dette er det verste jeg noen gang har vært gjennom, så det sier jo sitt. Den får meg til å tenke på hvordan jeg har det. Jeg føler ikke at jeg har blitt sterkere enda, men det betydde mye for meg å ta den.

FAKTA OM ODA

FØDT: 18.11.1993

FRA: Klepp

SIVILSTATUS: Singel

YRKESTATUS: Student

LIDER AV: Anorexia Nervosa

BESTE EGENSKAP: Opptatt av hvordan andre har det

VERSTE EGENSKAP: Jeg skal alltid ha viljen min

SANG SOM BESKRIVER MEG: Angels av Robbie Williams

HOBBY: Fotografere, shoppe og spille fotball

FINESTE Å TA BILDE AV: Mennesker og detaljer

MAT JEG HAR LYST PÅ NÅ: Lasagne

TO HEMMELIGHETER:

- Omtrent hver dag gjennom denne fasen skrev jeg i dagbok. Det

endte opp med at jeg skrev ut tre stykker.

- Jeg trente i skjul da jeg var innlagt. Jeg trente på rommet etter alle

hadde gått, og låste meg inne på badet slik at ingen skulle se at jeg

hadde trent.

“Den er knyttet til situasjonen min. Dette er det verste jeg noen gang har vært gjennom. ”

UgjenkjenneligOda kjente ikke seg selv igjen. Før sykdommen var hun aktiv innenfor fotball, var interessert i gutter og var med venner. Nå var hun var sint omtrent hele tiden, hadde mistet den seksuelle lysten og hun innså at hun påvirket familien og alle rundt seg på så mange forskjellige måter. Familien som alltid hadde stått ved hennes side gjennom det hele, hadde hun skuffet så mange ganger.

Hun hadde holdt ting nokså skjult for familien, men de kjente henne godt nok til å vite at noe foregikk. Hun ville ikke at de skulle finne ut av noe, men samtidig ønsket hun at de skulle hjelpe henne. De så at hun raste ned i vekt og det samme så ven-nene.

Familiemedlemmene har alltid vært nokså nære hverandre hele oppvek-sten, så da de fant ut at Oda var syk støttet de henne enda mer. Selv om det er familien som har sett henne på det verste, har de alltid vært der ved hennes side. De tok nyheten om at Oda var syk, generelt ganske fint. Så fint som man kan ta det faktumet at datteren eller søsteren din er syk og må bli innlagt på sykehuset.

Dette fikk Oda til å åpne øynene. Hun innså hvordan dette hadde på-virket familien, og bestemte seg for at ting skulle snu seg rundt. Hoved-kilden og motivasjonen til Oda var moren. Hun har alltid støttet henne, og har ikke prøvd å oppføre seg som en psykolog. Oda snudde det nega-tive om til det positive og ble mer selvsikker. Små gleder i hverdagen, fotografering, familien og det å reise rundt forbi gjorde hverdagen lettere inne på sykehuset.

Fra der har hun bare reist seg op-pover. Etter et par måneder ble hun flyttet fra tvangsinnlagt til frivillig innlagt og skrev seg selv ut. I ettertid har hun ikke gått til psykolog, men føler heller at det hjelper å prate med moren og familien.

En litt lettere hverdagDet som også har hjulpet Oda med å gjøre ting litt lettere er å blogge. På bloggen som ble opprettet 19 Januar 2011, poster hun innlegg hvor hun skriver om hverdagen og om syk-dommen. I det siste har hun prøvd å skyve vekk sykdommen og all negativiteten på bloggen, og prøvd å gjøre den om til en positiv og normal hverdagsblogg.

Hun begynte å blogge da hun var innlagt første gangen bare for å ha noe å gjøre. Den gang hadde hun bare et digitalt kamera, men interes-sen for å ta bilder vokste raskt. Hun blogget bare om vanlige ting i start-en, og skjulte sykdommen for det sosiale nettverket. Det var moren til Oda som sa at hun burde skrive om hvordan det faktisk var, og at ting ikke var så greit som hun latet som.

- Gjennom bloggen har jeg fått mu-ligheten til å fortelle om hvordan det faktisk er, å ikke om hvordan folk går rundt og sier at det er. Det er mange som leser det jeg skriver. Jeg har rundt 800 – 1000 sideanvisninger hver dag, noe som gir meg motivas-jon til å blogge.

På bloggen legger hun også ut bildene hun tar. Oda brenner for å fotografere og det som hun syns er finest å ta bilde av er mennesker og detaljer. Hun hadde egentlig lyst til å gå medier og kommunikasjon, men da måtte hun ha gått første vgs. på ny.

- Først var det bare for å ha noe å gjøre, men nå er det en måte jeg får utrykket meg selv og mine følelser på.

Kjærligheten for fotografering beg-ynte i det små, da hun var innlagt og ikke hadde så mye å bedrive tiden med. Hun fikk hjelp til å bli bedre av andre pasienter og brukte mye inter-nett for å lære seg fram til ting. Da hun fikk sitt første speilreflekskam-era ble kjærligheten for fotografer-ing større, og nå tar hun fantastiske bilder!

VektenOda prater aldri om vekten sin Verken på bloggen eller med andre. Det er kun hun og moren som vet hva hun veier. Ingen andre har behov for å vite det. Hun unngår også å blogge om det fordi det blir på en måte en ”konkurranse.” Andre men-nesker med spiseforstyrrelser leser bloggen hennes og tenker kanskje ”å hun klarte det, da skal jeg klare å gå ned enda mer.”

- Jeg ønsker ikke å skrive om hva vekten er. Jeg skriver gjerne at jeg har gått opp 300g, men ikke motsatt vei. Ingen andre har behov for å vite det, og for meg er det veldig privat.

Oda har nå et utrolig mye bedre forhold til mat og til seg selv. Etter at hun ble skrevet ut føler hun at hun endelig kan få være en del av famil-ien. Tiden som pasient på sykehuset gjorde det vanskelig for henne å være en storesøster for de to yngre brødrene hennes, og hun følte at hun ikke fikk hjelpe moren med huset.

Hun kan nå spise med venner og spise i det offentlige. Matlysten har kommet tilbake og hun ser lysere på hverdagen. I dag spiser hun slik som en normal tenåring gjør. Det kom-mer selvfølgelige dårlige dager der hun mister matlysten, men hun hop-per ikke over måltidene lenger. Hun og alle andre stoler nok på Oda så hun trenger ikke lenger å følge faste klokkesletter å spise på.

“Først var det bare for å ha noe å gjøre på, men nå er det en måte jeg får utrykket meg selv og mine følelser på. ”

2 3

“Learn Live Hope” står det på tatoveringen som Oda har fått seg på armen. Den står for hvordan du skal lære fra gårsdagen, leve livet akkurat nå, og se lyst på fremtiden.