Splintret

Neal Shusterman

SplintretOversatt av

Morten Hansen, MNO

Neal ShustermanOriginalens tittel: Unwind

Oversatt av Morten Hansen, MNO

Norwegian language copyright © 2016 by Cappelen DammOriginal English copyright © 2007 by Neal Shusterman

Published by arrangement with Simon & Shuster Books for Young Readers,an imprint of Simon & Shuster Children's Publishing Division.All rights reserved. No part of this book may be reproduced or

transmitted in any form or by any means, electronic or mechanical,including photocopying or by any information storage

and retrieval system, without permission in writing by the Publisher.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-44583-61. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Superultraplus / Anders Bergesen, Elena TschaffronSats: Type-it AS, Trondheim 2016

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til minne omBarbara Seranella

«Hvis flere hadde vært organdonorer,ville fragmentering aldri ha oppstått.»

– admiralen

Takk

Når det er snakk om en roman, er summen av delene iblantstørre enn helheten. Denne boken ville ikke ha vært mulig utenmin redaktør, David Gale, som utfordret meg til å gjøre bokenså god som overhodet mulig. Faktisk står jeg i takknemlighets-gjeld til alle i Simon & Schuster, ikke bare for deres støtte i for-bindelse med denne boken, men for at de er så støttende i altjeg gjør.

Takk til barna mine, Brendan, Jarrod, Joelle og Erin, for atde er den typen fantastiske unger som ingen noensinne villefragmentere – og en spesiell takk til Jarrod, som ikke bare lagetMySpace-siden min, men også leste Splintret på forhånd og gameg flere glimrende redigeringsforslag som var til stor hjelpmed de tidlige utkastene allerede før manuskriptet gikk til for-laget.

Takk til Haidy Fisher og sønnen hennes, Cyrus, som fant pånavnet CyFi, og som lot meg låne det til en av yndlingsfigurenemine.

Til skrivegruppen min, Fictionaries, for deres konstanteskarpsindighet, og til Trumanell Maples og Leigh Ann Jones,enestående medieeksperter, som hjalp meg enormt mens jegjobbet meg gjennom andreutkastet.

Jeg vil også takke Steve Layne; da jeg fortalte ham omdenne ideen, satte han meg ned og sa: «Du MÅ skrive denneboken.»

7

Takk til assistenten min, Brandi Lomeli, for at hun er hjer-nen min.

Jeg vil gjerne takke Justin Sewell fra despair.com (et av demorsomste nettstedene jeg noen gang har sett) for at han lotmeg vise til deres «demotivasjonsposter» om «Ambisjon».

Jeg vil også gjerne takke Charles Pamment i BBC, Jim Brem-ner og Joe Zentner i desertusa.com, og Dave Finn, for dereshjelp med faktaopplysningene mellom delene av boken. Sjelensom ble lagt ut til salgs på eBay og svaret derfra er ikke opp-diktet. Flykirkegården eksisterer virkelig – og den uhyggeligehistorien om de ukrainske barna som ble tatt fra mødrene pågrunn av organer og kroppsdeler, er sann, noe som viser at fik-sjon så altfor ofte er bare én rasjonalisering unna virkelighe-ten.

Livsloven

Annen borgerkrig, også kjent som «Heartland-krigen», var enlang og blodig konflikt som ble utkjempet på grunn av ettenkelt stridsspørsmål.

For å få slutt på krigen ble en samling grunnlovstillegg kjentsom «Livsloven» vedtatt.

Det tilfredsstilte hærene til både abortmotstanderne og abort-forkjemperne.

Ifølge Livsloven kan et menneskeliv ikke røres mellom unnfan-gelsesøyeblikket og barnets trettende fødselsdag.

Når barnet er mellom tretten og atten år, kan imidlertid en for-elder velge å «abortere» et barn med tilbakevirkende kraft …

… på den betingelse at barnets liv «teknisk sett» ikke avsluttes.

Prosessen som gjør det mulig både å avbryte et barns liv og åholde det i live, kalles «fragmentering».

Fragmentering er nå en vanlig og akseptert praksis i samfunnet.

del 1

Tre eksemplarer

«Det ville aldri bli noe særlig av meg uansett, men nå er detstatistisk sett større sjanse for at en del av meg vil brukes tilnoe betydningsfullt et eller annet sted i verden. Jeg vil hellervære delvis betydningsfull enn hundre prosent ubrukelig.»

– samson ward

1 – CONNOR

«Det finnes steder du kan gjemme deg,» sier Ariana til ham,«og en som er så smart som deg, har en brukbar sjanse til åoverleve.»

Connor er ikke så sikker, men når han ser inn i øynene tilAriana, forsvinner tvilen, i hvert fall en liten stund. Øynenehennes har en vakker fiolettnyanse med islett av grått. Huner en skikkelig moteslave og skaffer seg alltid den nyeste pig-mentinjeksjon så fort den er blitt på moten. Connor har aldrivært opptatt av sånt. Han har alltid latt øynene få beholde ori-ginalfargen. Brune. Han har aldri fått seg noen tatoveringerengang, som så mange barn gjør mens de er små nå for tiden.Den eneste fargen i huden hans er brunfargen den får om som-meren, men nå i november har den for lengst falmet. Han prø-ver å ikke tenke på at han aldri vil få oppleve sommeren igjen.I hvert fall ikke som Connor Lassiter. Han kan ennå ikke troat han i en alder av seksten er i ferd med å bli fratatt livet.

Arianas fiolette øyne begynner å skinne da de fylles medtårer, som triller nedover kinnene hennes når hun blunker.«Connor, jeg er så lei for det.» Hun holder rundt ham, og etøyeblikk er det som om alt er i orden, som om de er de toeneste menneskene på Jorda. I det øyeblikket føler Connor seguovervinnelig, uangripelig … men så slipper hun taket, øye-blikket er forbi, og verden rundt ham vender tilbake. Nok engang kjenner han vibrasjonene fra motorveien under dem hvor

13

bilene passerer uten å vite eller bry seg om at han er her. Igjener han bare en merket gutt, en uke unna fragmentering.

De lave, håpefulle ordene Ariana sier til ham, hjelper ikkenå. Han hører henne knapt gjennom trafikkstøyen. Dette ste-det hvor de gjemmer seg for verden, er et sånt farlig sted somfår voksne til å riste på hodet, takknemlige for at deres egnebarn ikke er dumme nok til å oppholde seg på kanten av enmotorveiovergang. For Connor handler det ikke om dumhet,ikke en gang om opprørstrang – det handler om å kjenne athan lever. Når han sitter her på denne kanten, skjult bak etavkjøringsskilt, føler han seg mest vel. Jo visst, ett feilplassertskritt, så blir han veislakt. Men for Connor er livet på kantenvelkjent.

Han har aldri tatt med seg noen annen jente hit, men det harhan ikke fortalt Ariana. Han lukker øynene, kjenner vibrasjo-nene fra trafikken som om den pulserer gjennom blodårenehans, som om den er en del av ham. Dette har alltid vært etbra sted å søke tilflukt etter å ha kranglet med foreldrene, ellernår han bare føler seg generelt frustrert. Men nå handler detikke lenger bare om frustrasjon – ikke engang bare om krang-ling med moren og faren. De har ikke noe mer å krangle om.Foreldrene har skrevet under på ordren – avtalen er inngått.

«Vi burde rømme,» sier Ariana. «Jeg er også drittlei alt sam-men. Familien min, skolen, alt mulig. Jeg kunne ta en FUP ogaldri se meg tilbake.»

Connor vurderer tanken. Tanken på å stikke av alene gjørham vettskremt. Han setter kanskje opp en hard fasade, hanoppfører seg som en tøffing på skolen – men å rømme påegen hånd? Han vet ikke om han tør engang. Men hvis Arianablir med, er det noe annet. Da er han ikke alene. «Mener dudet?»

Ariana ser på ham med de magiske øynene sine. «Klart det.

14

Klart jeg gjør det. Jeg kunne stikke herfra. Hvis du ba meg omdet.»

Connor vet at dette er stort. Å rømme med en fragger – deter ekte forpliktelse. At hun ville gjøre noe sånt gjør ham merrørt enn han kan uttrykke i ord. Han kysser henne, og til trossfor alt som foregår i livet hans, føler Connor seg plutselig somden heldigste fyren i verden. Han holder henne – kanskje littfor hardt, for hun begynner å vri seg. Det gjør bare at han fårlyst til å holde henne enda tettere inntil seg, men han kjemperimot trangen og slipper. Hun smiler til ham.

«FUP …» sier hun. «Hva betyr egentlig det?»«Det er et gammelt militæruttrykk eller noe,» sier Connor.

«Det betyr ’fraværende uten permisjon’.»Ariana tenker på det og smiler. «Hmm. Heller ’fest uten

plikter’.»Connor tar henne i hånden og prøver så godt han kan ikke

å klemme den for hardt. Hun sa at hun ville bli med hvis hanba henne. Først nå innser han at han faktisk ikke har spurtennå.

«Vil du bli med meg, Ariana?»Ariana smiler og nikker. «Så klart,» sier hun. «Klart jeg vil

det.»

Arianas foreldre liker ikke Connor. «Vi har alltid visst at hanville bli fragger,» kan han nesten høre dem si. «Du skulle holdtdeg unna den Lassiter-gutten.» De kalte ham aldri «Connor».Han var alltid «den Lassiter-gutten». De tror de har rett til ådømme ham bare fordi han har vært inn og ut av disiplinær-skolen.

Likevel stanser han et stykke fra døra da han følger hennehjem den kvelden, og står gjemt bak et tre mens hun gårinn. Før han tar fatt på hjemveien, tenker han på at det

15

nå kommer til å bli dagligdags for dem begge å gjemmeseg.

Hjemme.Connor lurer på hvordan han kan kalle stedet han bor for

hjemme, når han er på nippet til å bli kastet ut – ikke bare frastedet hvor han sover, men fra hjertet til dem som liksom skalvære glad i ham.

Faren hans sitter i en stol og ser på nyhetene da Connorkommer inn.

«Hei, pappa.»Faren peker på et eller annet blodbad på nyhetene. «Klap-

pere igjen.»«Hva var målet denne gangen?»«De sprengte en Old Navy-butikk på kjøpesenteret i North

Akron.»«Hmm,» sier Connor. «Skulle tro de hadde bedre smak.»«Jeg synes ikke det er noe morsomt.»Connors foreldre vet ikke at Connor vet at han skal frag-

menteres. Det var egentlig ikke meningen at han skulle få vitedet, men Connor har alltid vært god til å få rede på hemme-ligheter. For tre uker siden, mens han lette etter en stiftema-skin på hjemmekontoret til faren, fant han noen flybilletter tilBahamas. De skulle på familieferie etter Thanksgiving. Mendet var ett problem: Det var bare tre billetter. Til moren, faren,lillebroren. Ingen billett til ham. Først tenkte han bare at bil-letten lå et annet sted, men jo mer han tenkte på det, destopussigere virket det. Dermed lette Connor litt nøyere mensforeldrene var ute, og da fant han den. Fragmenteringsord-ren. Den var underskrevet på gammeldags vis i tre eksempla-rer. Den hvite kopien var allerede borte – hos myndighetene.Den gule kopien skulle følge med Connor til slutten, og den

16

rosa skulle bli hos foreldrene, som bevis på hva de hadde gjort.Kanskje de kom til å ramme den inn og henge den opp vedsiden av skolebildet fra første klasse.

Datoen på ordren var dagen før turen til Bahamas. Hanskulle sendes til fragmentering, og de skulle dra på ferie forå føle seg bedre. Urettferdigheten i det hadde gitt Connorlyst til å knuse noe. Det hadde gitt ham lyst til å knuse enhel del – men han hadde ikke gjort det. For en gangs skyldhadde han behersket seg, og bortsett fra et par slåsskam-per på skolen som ikke var hans skyld, holdt han følelsenesine skjult. Han holdt det han visste for seg selv. Alle vissteat en fragmenteringsordre ikke kunne gjøres om, så å skrikeog slåss ville ikke forandre noe. Dessuten fant han en vissmakt i vissheten om foreldrenes hemmelighet. Nå var stik-kene han kunne gi dem så mye mer effektive. Som den dagenhan hadde med blomster hjem til moren og hun gråt i fleretimer. Som naturfagsprøven han kom hjem med etter å hafått B pluss. Den beste karakteren han noen gang hadde fåtti naturfag. Han ga den til faren sin, som ble kritthvit i fje-set da han så den. «Se, pappa, karakterene mine blir bedre.Innen semesteret er over, kan jeg til og med klare å kommemeg opp på en A i naturfag.» En time senere satt faren i enstol, fremdeles med prøven i hånden, og stirret tomt i veg-gen.

Connors motivasjon var enkel. Få dem til å lide. Ladem vite hele resten av livet hvilken fryktelig feil de haddebegått.

Men det var ingen glede i denne hevnen, og nå, etter å hagnidd det i ansiktet på dem i tre uker, føler han seg ikke noebedre. Mot sin vilje har han begynt å synes synd på foreldrene,og den følelsen hater han.

«Er jeg for sent ute til middag?»

17

Faren fjerner ikke blikket fra TV-en. «Moren din satte igjenen porsjon til deg.»

Connor går mot kjøkkenet, men på halvveien hører han:«Connor?»

Han snur seg og ser at faren ser på ham. Ikke bare ser, menstirrer. Nå forteller han meg det, tenker Connor. Nå fortel-ler han at de skal sende meg til fragmentering, så bryter hansammen i gråt og hulker om hvor veldig, veldig, veldig lei seghan er for alt sammen. Gjør han det, kan det faktisk hendeat Connor godtar unnskyldningen. Han vil kanskje til og medtilgi ham, og så fortelle at han ikke har tenkt å være her nårUngpol kommer for å hente ham. Men det eneste faren til sluttsier, er: «Låste du etter deg da du kom inn?»

«Jeg skal gjøre det nå.»Connor låser døra, så går han på rommet sitt. Han har ikke

lenger noe lyst på maten som moren har satt igjen til ham.

Klokka to på natten tar Connor på seg svarte klær og fyller enryggsekk med ting som virkelig betyr noe for ham. Han harogså plass til tre skift med klær. Han synes det er utrolig hvorlite som egentlig er verdt å ta med seg når alt kommer til alt.Minner, for det meste. Påminnelser om en tid før alt gikk sågalt mellom ham og foreldrene. Mellom ham og resten av ver-den.

Connor kikker innom rommet til broren og vurderer åvekke ham for å ta farvel, men kommer frem til at det ikke ernoen god idé. Han smyger seg stille ut i natten. Han kan ikketa sykkelen, for den har han installert en tyverisikring medGPS på. Connor har aldri tenkt på at det kunne være han selvsom ville stjele den. Men Ariana har sykler til dem begge.

Arianas hus ligger tjue minutters gange unna, hvis man tarden vanlige veien. I Ohios forsteder går gatene aldri i rette lin-

18

jer, så isteden tar han den mer direkte veien gjennom skogenog er fremme på ti minutter.

Hjemme hos Ariana er det mørkt. Det hadde han regnetmed. Det ville ha vært mistenkelig hvis hun hadde holdt segvåken hele natten. Bedre å late som hun sover, slik at hun ikkevekker mistanke. Han holder seg et stykke unna huset. Hagenog verandaen er utstyrt med bevegelsessensorer som slår pålyset når noe kommer innenfor rekkevidde. Meningen er at deskal skremme bort ville dyr og innbruddstyver. Arianas for-eldre er overbevist om at Connor er begge deler.

Han finner frem mobilen og ringer det velkjente nummeret.Der han står i skyggene i utkanten av hagen på baksiden avhuset kan han høre den ringe på rommet hennes i annen etasje.Connor skynder seg å bryte forbindelsen og trekker seg lengerinn i skyggene, av frykt for at Arianas foreldre skal kikke ut avvinduet. Hva er det hun tenker på? Ariana skulle jo la mobilenstå på lydløs.

Han går i en stor bue langs kanten av hagen, langt nok unnatil ikke å utløse sensorene. En lampe slår seg på da han går opppå verandaen, men det er bare Arianas rom som vender denveien. Etter noen sekunder kommer hun til døra, men åpnerden ikke så mye at hun kan komme ut eller han kan gå inn.

«Hei, er du klar?» spør Connor. Det er hun åpenbart ikke;hun har på seg en morgenkåpe over satengpyjamasen. «Du harvel ikke glemt det?»

«Nei, nei, jeg har ikke glemt det …»«Skynd deg, da! Jo fortere vi kommer oss bort herfra, desto

større forsprang får vi før noen merker at vi er borte.»«Connor,» sier hun. «Altså, greia er …»Og sannheten er tydelig i stemmen hennes, i hvor anstren-

gende det er for henne bare å si navnet hans, i den unnskyl-dende dirringen som henger i lufta som et ekko. Noe mer

19

behøver hun ikke å si, for han skjønner det, men han lar hennesi det likevel. For han ser hvor vanskelig det er for henne, oghan vil at det skal være det også. Han vil at det skal være detvanskeligste hun noensinne har gjort i hele sitt liv.

«Connor, jeg vil virkelig være med, absolutt … men det pas-ser bare så dårlig for meg nå. Søsteren min skal gifte seg, ogdu vet jo at hun har valgt meg til å være brudepike. Og så erdet skolen.»

«Du hater skolen. Du sa at du skulle slutte når du blir seks-ten.»

«At jeg kan slutte tidlig hvis jeg består en prøve,» sier hun.«Det er ikke det samme.»

«Så da blir du ikke med?»«Jeg vil gjerne, jeg vil veldig, veldig gjerne … men jeg kan

ikke.»«Så alt vi snakket om før, var bare løgn.»«Nei,» sier Ariana. «Det var en drøm. Virkeligheten kom i

veien, bare. Og å rømme løser ingenting.»«Å rømme er den eneste måten jeg kan redde livet på,» fre-

ser Connor. «Jeg skal snart fragmenteres, i tilfelle du har glemtdet.»

Hun rører forsiktig ved ansiktet hans. «Jeg vet det,» sierhun. «Men det skal ikke jeg.»

Så blir et lys slått på øverst i trappen, og på refleks skyverAriana døra igjen noen centimeter.

«Ari?» hører Connor moren hennes si. «Hva skjer? Hvagjør du ved døra?»

Connor rygger ut av syne, og Ariana snur seg og ser opptrappen. «Ingenting, mamma. Jeg syntes jeg så en coyote fravinduet og ville bare sjekke at kattene ikke var ute.»

«Kattene er her oppe, vennen min. Lukk døra og gå og leggdeg igjen.»

20

«Så jeg er altså en coyote,» sier Connor.«Hysj,» sier Ariana og skyver døra igjen til åpningen bare

er en smal glipe og han ikke kan se mer enn kanten av ansiktethennes og ett fiolett øye. «Du klarer å komme deg unna, det erjeg sikker på. Ring meg så fort du er et trygt sted.» Så lukkerhun døra.

Connor blir stående der en lang stund, helt til lyset slokner.Å være alene hadde ikke vært en del av planen hans, men hanskjønner at det burde ha vært det. Fra det øyeblikket foreld-rene hans skrev under på de papirene, har Connor vært alene.

Han kan ikke ta tog, han kan ikke ta buss. Jo da, han har pen-ger nok, men det er ingen avganger før neste morgen, og innenda vil de lete etter ham på alle opplagte steder. Fraggere pårømmen er så vanlig nå for tiden at det finnes egne team medbetjenter fra Ungpol som har til oppgave å finne dem. Politiethar gjort det til en kunst.

Han vet at han ville kunne forsvinne i en storby, for der erdet så mange ansikter at man aldri ser det samme to ganger.Han vet at han også kan forsvinne ute på landet, hvor det erfærre folk og langt mellom husene. Han kunne slå seg ned ien gammel låve hvor ingen ville finne på å lete etter ham. MenConnor innser at politiet antakelig har tenkt på det allerede.De har antakelig forvandlet alle gamle låver til rottefeller somsmekker igjen for å fange ungdommer som ham. Eller kanskjehan bare er paranoid. Nei, Connor vet at situasjonen hans kre-ver forsiktighet – ikke bare i natt, men de neste to årene. Nårhan fyller atten, vil han være trygg. Etter det kan de selvføl-gelig sette ham i fengsel, de kan stille ham for retten – men dekan ikke fragmentere ham. Trikset er å overleve så lenge.

Nede ved motorveien er det en rasteplass hvor lastebilsjå-fører kan overnatte. Dit går Connor. Han tenker at han kan

21

smyge seg inn baki en semitrailer, men han oppdager fort atsjåførene holder lasten sin innelåst. Han forbanner seg selv forat han ikke var forutseende nok til å tenke på det. Å tenkefremover har aldri vært blant Connors sterke sider. Haddedet vært det, ville han kanskje ikke ha havnet i de forskjelligesituasjonene som har plaget ham de siste par årene. Situasjo-ner som har stemplet ham som «vanskelig» og «risikoutsatt»,og til slutt dette siste stempelet, «fragmentering».

Det står om lag tjue trailere parkert på rasteplassen, og deter en godt opplyst kafé der hvor det sitter seks–sju sjåfører ogspiser. Klokka er 03.30 på natten. Tydeligvis har lastebilsjåfø-rer sine egne biologiske klokker. Connor iakttar omgivelseneog venter. Så, rundt kvart på fire, svinger en politibil stille innpå rasteplassen. Ingen blålys, ingen sirene. Den kretser sakterundt plassen som en hai. Connor tror han kan holde segskjult, helt til han ser enda en politibil svinge inn. Plassen er foropplyst til at Connor kan gjemme seg i skyggene, og han kanikke stikke av uten å bli sett i det klare måneskinnet. Den enepatruljebilen snur i den andre enden av plassen. Om et sekundvil frontlyktene lyse rett på ham, så han ruller under en trailerog ber en bønn om at politifolkene ikke har sett ham.

Han ser ut på hjulene til patruljebilen idet den ruller sakteforbi. På den andre siden av attenhjuleren passerer den andrepatruljebilen i motsatt retning. Kanskje dette bare er en ruti-nekontroll, tenker han. Kanskje det ikke er meg de ser etter. Jomer han tenker på det, desto mer overbevist blir han om at detmå være sånn. De kan umulig vite at han er borte ennå. Farenhans sover som en stein, og moren kikker aldri innom rommettil Connor om natten lenger.

Men fremdeles kretser politibilene på parkeringsplassen.Fra gjemmestedet under traileren ser Connor at døra på

førersiden av en annen attenhjuler står åpen. Nei – det er ikke

22

døra til føreren, det er døra til den lille sovenisjen bak førerhu-set. En sjåfør kommer ut, strekker seg og går mot toalettene.Døra lar han stå på gløtt.

På brøkdelen av et sekund tar Connor en avgjørelse, løperfrem fra gjemmestedet, over parkeringsplassen og bort til trai-leren. Grusen spruter fra føttene hans. Han vet ikke hvor poli-tibilene er lenger, men det spiller ingen rolle. Han har bestemtseg for å gjøre dette, og nå må han gjennomføre. Da han nær-mer seg døra, ser han lysstrålene fra politibilen sveipe mot hami en bue, stadig nærmere. Han hogger tak i døra til det lillesoverommet, kaster seg inn og drar igjen døra etter seg.

Han setter seg på en seng som ikke er så mye større enn enbarneseng og blir liggende og hive etter pusten. Hva gjør hannå? Sjåføren kommer snart tilbake. Connor har kanskje femminutter hvis han er heldig, ett minutt hvis han ikke er det.Han kikker under senga. Det er plass nok til å gjemme seg der,men den er sperret av to bager fulle av klær. Han kunne dradem ut, presse seg inn og dra dem på plass igjen. Sjåføren villealdri merke at han er der. Men allerede før han rekker å få utden første bagen, går døra opp. Connor bare står der, ute avstand til å reagere da sjåføren strekker seg inn for å ta jakkensin og får øye på ham.

«Helsike! Hvem er du? Hva faen gjør du i traileren min?»En politibil glir sakte forbi bak ham.«Vær så snill,» sier Connor. Stemmen er plutselig pipete slik

den var før han kom i stemmeskiftet. «Vær så snill, ikke si dettil noen. Jeg må komme meg bort herfra.» Han stikker håndenned i ryggsekken, roter rundt og finner frem en bunke sedlerfra lommeboken. «Vil du ha penger? Jeg har penger. Jeg kangi deg alt jeg har.»

«Jeg vil ikke ha pengene dine,» sier trailersjåføren.«Nei vel, hva vil du ha da?»

23

Selv i det svake lyset må sjåføren ha sett panikken i øynenetil Connor, men han sier ikke et ord.

«Vær så snill,» sier Connor igjen. «Jeg gjør hva somhelst …»

Sjåføren ser på ham i taushet en liten stund til. «Sier dudet?» sier han til slutt. Så går han inn og lukker døra bak seg.

Connor lukker øynene og våger ikke å tenke på hva hannettopp har rotet seg opp i.

Trailersjåføren setter seg ved siden av ham. «Hva heter du?»«Connor.» Så innser han et øyeblikk for sent at han burde

ha oppgitt falskt navn.Sjåføren klør seg i skjeggstubben og tenker seg om litt. «La

meg vise deg noe, Connor.» Han strekker seg over Connor oghenter, av alle ting, en kortstokk i en liten pose som henger vedsiden av senga. «Har du sett noe sånt før?» Sjåføren tar kort-stokken og stokker den elegant med bare én hånd. «Ikke verst,hva?»

Connor vet ikke hva han skal si, så han bare nikker.«Hva med dette?» Sjåføren tar ett enkelt kort og får det til å

forsvinne i løse lufta. Så strekker han seg frem og trekker kor-tet rett opp av Connors skjortelomme. «Likte du det?»

Connor ler nervøst.«Men vet du, de triksene du nettopp så?» Sjåføren sier: «Det

var ikke jeg som gjorde dem.»«Jeg … skjønner ikke hva du mener.»Trailersjåføren bretter opp ermet og avslører at armen

han hadde utført korttriksene med, var transplantert på vedalbuen.

«For ti år siden sovnet jeg bak rattet,» sier trailersjåføren.«Stor ulykke. Jeg mistet en arm, en nyre, og et par andre ting.Men jeg fikk nye deler, og klarte meg.» Han ser på hendenesine, og nå ser Connor at kortspillhånden er litt annerledes.

24

Den andre hånden til sjåføren har tykkere fingre, og huden erlitt mørkere.

«Så,» sier Connor, «du fikk ikke nye kort på hånden, dufikk kort på en ny hånd.»

Trailersjåføren ler, så blir han stille en liten stund mens hanser på den nye hånden. «Disse fingrene kunne ting som restenav meg ikke kunne. Muskelminne kalles det. Og det går ikkeen dag uten at jeg lurer på hvilke andre utrolige ting guttensom eide denne armen kunne, før han ble fragmentert … hvemhan enn var.»

Trailersjåføren reiser seg. «Du var heldig som kom til meg,»sier han. «Det finnes trailersjåfører der ute som ville tatt alt duhar å tilby og så angitt deg likevel.»

«Og du er ikke sånn?»«Nei, jeg er ikke det.» Han strekker frem hånden – den

andre hånden – og Connor tar den. «Josias Aldridge,» sierhan. «Jeg skal nordover. Du kan få sitte på til det blir morgen.»

Connor blir så lettet at han mister pusten. Han klarer ikkeå si takk engang.

«Den senga der er ikke verdens mest behagelige,» sier Ald-ridge, «men den gjør nytta. Få deg litt søvn. Jeg må bare gåog legge en kabel, så drar vi.» Så lukker han døra, og Connorhører at skrittene forsvinner i retning toalettene. Connor slap-per endelig av og begynner å kjenne hvor sliten han faktisk er.Trailersjåføren sa ikke hvor han skulle, bare hvilken retning,og det er helt greit. Nord, sør, øst, vest – det spiller ingen rolleså lenge det er vekk herfra. Og etter det? Vel, først må hankomme seg gjennom denne første etappen før han begynner åtenke på neste.

Et minutt senere har Connor allerede begynt å døse da hanhører rop utenfor.

«Vi vet at du er der inne! Kom ut nå, så blir du ikke skadet!»

25

Connors hjerte synker ned i magen på ham. Josias Aldridgehar tydeligvis utført enda et triks. Han har gjort Connor syn-lig for politiet. Abrakadabra. Reisen er visst over før den i dethele tatt har begynt, så Connor skyver opp døra og ser tre poli-timenn fra Ungpol med hevede våpen.

Men det er ikke ham de sikter på.Faktisk står de med ryggen til.Midt imot ham svinger førerdøra opp på traileren han

hadde gjemt seg under bare noen minutter tidligere, og en guttkommer frem fra gjemmestedet bak det tomme førersetet medhendene i været. Connor kjenner ham igjen med en gang. Deter en gutt han kjenner fra skolen. Andy Jameson.

Herregud, skal Andy også til fragmentering?Andy har et skremt uttrykk i ansiktet, men under det ligger

noe enda verre. Et uttrykk av totalt nederlag. Det er da Con-nor innser hvor idiotisk han oppfører seg. Han hadde blitt såoverrasket av denne vendingen at han fremdeles bare står der,helt åpenlyst så alle kan se ham. Det vil si, politimennene serham ikke. Men Andy gjør det. Han får øye på Connor, holderblikket hans, bare et sekund …

… og i det sekundet skjer det noe bemerkelsesverdig.Det fortvilte uttrykket i ansiktet til Andy blir plutselig

erstattet av en stålhard besluttomhet som grenser til triumf.Han ser fort en annen vei og tar et par skritt før politiet griperham – bort fra Connor, slik at politiet fremdeles har ryggen tilham.

Andy hadde sett ham, men ikke avslørt ham! Om Andy ikkehar noe annet etter denne dagen, vil han i det minste ha dennelille seieren.

Connor lener seg inn i skyggene i traileren og drar dørasakte igjen. Utenfor fører politiet Andy bort mens Connor leg-ger seg ned igjen, og tårene kommer like brått som en regnskur

26

om sommeren. Han vet ikke riktig hvem han gråter for – forAndy, for seg selv, for Ariana – og det at han ikke vet det, gjørbare at tårene strømmer enda striere. Istedenfor å gni dem bortlar han dem tørke på kinnene slik han pleide å gjøre da hanvar liten og gråt på grunn av noe som var så ubetydelig at detville være glemt neste morgen.

Trailersjåføren kikker ikke innom ham. Isteden hører Con-nor motoren starte og kjenner at traileren begynner å kjøre.De svake bevegelsene bysser ham i søvn.

Ringelyden fra Connors mobiltelefon vekker ham fra en dypsøvn. Han kjemper mot bevisstheten. Han vil tilbake til drøm-men. Den handlet om et sted han var sikker på at han haddevært, men han kunne ikke riktig huske når. Han var i enhytte på en strand sammen med foreldrene, før broren blefødt. Connor hadde tråkket gjennom en morken planke påverandaen, og beinet hadde havnet i noe spindelvev så tykt atdet føltes som bomull. Connor hadde skreket og skreket avsmerte, og av redsel for de gigantiske edderkoppene som hanvar bomsikker på at ville gnage av ham beinet. Men likevel vardette en god drøm – et godt minne – for faren hans var der ogkunne dra ham løs og bære ham inn, hvor de bandasjerte bei-net og plasserte ham ved ilden med et glass sider som var så fullav smak at han ennå kunne kjenne den på tunga når han tenktepå det. Faren fortalte ham en historie som han ikke kan huskelenger, men det gjør ikke noe. Det var ikke selve historien, mentonen i stemmen hans, som betydde noe, en mild, buldrendebariton like beroligende som bølger som ruller mot stranden.Vesle Connor drakk sideren sin, lente seg inntil moren og lotsom om han sovnet, men det han egentlig gjorde, var å prøve åsmelte sammen med øyeblikket og få det til å vare evig. I drøm-men gjorde han virkelig det. Hele hans vesen strømmet ned

27

i siderkruset, og foreldrene satte det forsiktig på bordet, nærnok ilden til å holde det varmt for alltid.

Tåpelige drømmer. Selv de gode er dårlige, for de minnerdeg om at virkeligheten ikke kan måle seg med dem.

Mobilen ringer igjen og jager bort de siste restene av drøm-men. Connor er på nippet til å svare. Det er så mørkt i sove-kupeen i traileren at han først ikke skjønner at han ikke liggeri sin egen seng. Det eneste som redder ham, er at han ikke kanfinne mobilen og må slå på lyset. Da han oppdager en vegg dernattbordet burde ha vært, skjønner han at dette ikke er rom-met hans. Mobilen ringer igjen. Da kommer alt tilbake til ham,og han husker hvor han er. Connor finner mobilen i ryggsek-ken. På skjermen står det at det er faren som ringer.

Nå vet altså foreldrene at han er borte. Tror de virkelig athan vil ta telefonen? Han venter til svareren slår inn, så skrurhan av mobilen. Armbåndsuret viser at klokka er 07.30. Hangnir søvnen ut av øynene og prøver å beregne hvor langt de erkommet. Traileren beveger seg ikke lenger, men de må ha kjørtminst tretti mil mens han sov. Det er en god start.

Det banker på døra. «Kom ut, gutt. Turen er over.»Connor klager ikke – det var fantastisk raust av trailersjå-

føren å gjøre det han gjorde. Connor vil ikke be ham om noemer. Han dytter opp døra og går ut for å takke mannen, mendet er ikke Josias Aldridge som står utenfor. Aldridge står noenmeter unna, i ferd med å bli påsatt håndjern, og foran Connorstår en politimann: en betjent fra Ungpol med et smil så bredtsom en låvedør. Ti meter unna står Connors far, fremdeles medmobiltelefonen han nettopp hadde ringt fra i hånden.

«Det er over, gutten min,» sier faren.Det gjør Connor rasende. Jeg er ikke gutten din! har han lyst

til å rope. Jeg sluttet å være gutten din da du skrev under påfragmenteringsordren! Men sjokket gjør ham stum.

28

Det hadde vært utrolig dumt av Connor å la mobiltelefo-nen være påslått – det var slik de hadde sporet ham – oghan lurer på hvor mange andre ungdommer som blir tatt pågrunn av sin egen blinde tillit til teknologien. Connor skali hvert fall gå samme vei som Andy Jameson. Han vurderersituasjonen raskt. Traileren er blitt vinket inn til kanten avmotorveien av to biler fra trafikkpolitiet og en fra ungdoms-politiet. Bilene fyker forbi i 110, intetanende om det lille dra-maet som utspiller seg på veiskulderen. Connor tar en lynraskavgjørelse og stikker av. Han dytter politimannen mot traile-ren og løper over den travle motorveien. Ville de skyte en ube-væpnet gutt i ryggen, undrer han, eller ville de skyte ham ibeina for å spare de vitale organene? Bilene viker unna rundtham der han løper midt på motorveien, men han bare fortset-ter.

«Connor, stopp!» hører han faren rope. Så hører han etskudd.

Han kjenner sammenstøtet, men ikke i huden. Kula borerseg inn i ryggsekken. Han ser seg ikke tilbake. Da han kom-mer frem til midtstripen, hører han enda et skudd, og en litenblå flekk dukker opp på midtdeleren. De skyter med bedøvel-sesammunisjon. De vil ikke drepe ham, de prøver bare å uska-deliggjøre ham – og med bedøvelseskuler har de sannsynligvislangt færre hemninger enn med skarp ammunisjon.

Connor springer over midtdeleren og oppdager at han hav-ner i veien for en Cadillac som ikke har tenkt å stoppe fornoe. Bilen svinger for å unngå ham, og takket være ren flakshar Connor fart nok til at han havner noen centimeter utenforCadillacens bane. Sidespeilet treffer ham hardt i siden før bilenstanser med et hvin så den skarpe stanken av brent gummiriver i neseborene. Mens Connor holder seg til de verkenderibbeina, ser han noen som kikker ut på ham fra baksetet gjen-

29

nom et åpent vindu. Det er en gutt, kledd helt i hvitt. Guttener vettskremt.

Politiet er allerede ved midtdeleren, og Connor ser inn iøynene på denne skremte gutten og skjønner hva han mågjøre. Det er på tide med enda en lynrask avgjørelse. Hanstrekker armen inn gjennom bilvinduet, trekker opp låsen ogåpner døra.

2 – RISA

Risa går frem og tilbake bak scenen mens hun venter på sin turved pianoet.

Hun vet at hun kunne spilt sonaten i søvne – faktisk gjørhun ofte det. Mange netter våkner hun og kjenner fingrenespille på lakenet. Hun hører musikken i hodet, og den fort-setter å spille noen sekunder etter at hun våkner, men så for-svinner den i natten og etterlater ikke annet enn fingrene somtrommer på lakenet.

Hun må kunne sonaten. Det må falle henne like lett som åpuste.

«Det er ikke noen konkurranse,» sier Mr. Durkin bestan-dig til henne. «Det er ingen vinnere eller tapere i en solokon-sert.»

Men Risa vet bedre.«Risa Ward,» roper inspisienten. «Du er neste.»Hun ruller med skuldrene, retter på spennen i det lange,

brune håret og går ut på scenen. Applausen fra publikum erhøflig, ikke noe mer. Noe av den er ekte, for hun har faktiskvenner der ute, og lærere som vil at hun skal lykkes. Men fordet meste er det pliktskyldig applaus fra et publikum som ven-ter på å bli imponert.

30