Ryan David Jahn

Gode ABOER

«Fryktelig spennende, rørende vakker og uendelig trist»

Asbjørn slettemArk, OP-5

New York, 1964. Katrina Marino er på vei hjem fra nattskiftet. Utenfor boligblokken venter en mann i

skyggene. Flere naboer hører det brutale overfallet, men ingen kommer henne til unnsetning,

ingen ringer etter hjelp.

Gode naboer er Katrinas historie, men det er også historien om skjebner som så vidt streifer hverandre i storbynatten: En unggutt innkalt til militærtjeneste,

en mann som sitter alene i sin egen stue med en pistol i hånden, en skyldbetynget kvinne og mannen

som vil beskytte henne, en naiv utpresser, en søvnløs ambulansesjåfør, en korrupt politimann…

Gode naboer er en sjokkerende og elegant psykologisk thriller. Den er mesterlig utført, og

leseren blir forført fra første side.

«Vidunderlig visuelt … sterkt, medfølende og autentisk, fungerer boka både som en

spenningsroman og som et portrett av USA tidlig på sekstitallet.»

Guardian

«Mørkt, medrivende og sterkt … et sjeldent talent.»

R.J Ellory, forfatteren bak Mørkets engler og Et helt ordinært drap

«En frisk, oppfinnsom litterær thriller.»Daily Mail

Ryan David JahnGode

ABOER

Ryan David Jahn vokste opp i Arizona, Texas og California. Han sluttet på skolen som sekstenåring for å jobbe i

platebutikk, og etter det vervet han seg i hæren. Siden 2004

har han jobbet med tv og film. Han bor for tiden i Los Angeles sammen med sin kone Mary.

Siden debuten med Gode naboer (Acts of Violence) i 2009, har han skrevet bøkene Lowlife

(2010), The Dispatcher (2011) og The Last Tomorrow (2012).

ISBN 978-82-516-5667-2

9 7 8 8 2 5 1 6 5 6 6 7 2www.schibstedforlag.no

© Noel Bass

Ryan David Jahn

Gode naboer

Oversatt avKurt Hanssen

Originalens tittel: Acts of ViolenceCopyright © Ryan David Jahn 2009

All rights reserved.

This edition published by arrangement with Macmillan PublishersLimited.

Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013Oversetter: Kurt Hanssen

Omslagsdesign: Jon Asgeir HreinssonForfatterfoto: © Noel Bass

Repro: RenessanseMedia AS

Sats: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 10,1

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2012

ISBN: 978-82-516-5667-2

Det siterte utdraget i kapittel 4 fra Johnny fikk gevær av DaltonTrumbo (J. W. Cappelens Forlag, 1972, orig. Johnny Got His Gun

© Dalton Trumbo) er oversatt av Per A. Hartun.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Ryan David Jahn vokste opp i Arizona, Texas og California.Han sluttet på skolen som sekstenåring for å jobbe i

platebutikk, og etter det vervet han seg i hæren. Siden2004 har han jobbet med tv og film. Han bor for tiden i

Los Angeles sammen med sin kone Mary.

Til Mary –med all min kjærlighet

Takk

Det er mange som har hjulpet til med å gjøre denne romanentil en realitet. Og enten bidragene var store eller små, setter jegstor pris på dem. Takk til Will Atkins, Dan Bennett, MartinBryant, Kevin Finn, Crystal Jahn, Heather Jahn, Dave Morton,Nick Morton, Jacque Morton, Rick Morton, Tony Robenaltog Dave Warden.

Og en helt spesiell takk til Mary – du har mer enn noen annensørget for at jeg ikke har gått fra vettet.

RDJMars 2009

1

Det begynner på en parkeringsplass.Parkeringsplassen ligger bak en sportsbar, en mursteinsbyg-

ning som har fått mange sår og arr i løpet av sin lange eks-istens. Den har blitt påkjørt av fyllekjørere som har rulletbakover og ikke framover, den er full av innrissede initialer,den har blitt angrepet av fulle vandaler. En gang for femten årsiden prøvde noen å sette fyr på den. Uheldigvis for den poten-sielle brannstifteren var det meldt regn. Så sportsbaren stårfremdeles.

Klokka er nesten fire om morgenen, tre femtiåtte, det er fort-satt stupmørkt, ikke så mye som et glimt av lys i horisonten iøst. Bare mørke.

Baren ligger der, stengt og stille.Det står bare tre biler på den ellers så travle parkeringsplas-

sen: en 1957 Studebaker, en 1953 Oldsmobile og en 1962 FordGalaxie med bulket støtfanger. To av bilene tilhører stamgjes-ter. Den ene er en dørselger som prakker støvsugere på folk,den andre er arbeidsløs og tilbringer dagene med å stirre oppi det sprukne taket i leiligheten hvor han skylder tre måne-ders husleie. Begge fikk noen glass for mye tidligere på kvel-den og fant andre måter å komme seg hjem på, mest sannsynligmed taxi. Spesielt den arbeidsløse. Selgeren fikk kanskje sittepå med en kompis, den arbeidsløse tok nesten helt sikkertdrosje. Hvis man har tretti dollar og husleien er på åtti, er det

11

ikke noe poeng i å spare. Drikk til man er full og betal forturen hjem. Man kan like gjerne ha det gøy på nedturen. Deter når man har åttisju dollar og husleien er åtti, at man måspare.

Pappkrus og annet søppel – aviser, papirposer – ligger strøddutover den solblekede asfalten. En bris feier søppelet bortoverden sprukne overflaten i rykk og napp, flytter litt på avfalletfør den stilner av igjen.

Og så kommer en pen jente – en kvinne, egentlig, selv omhun ikke føler seg voksen – ut gjennom døren på sportsbaren.

Hun heter Katrina – Katrina Marino – men nesten alle kal-ler henne Kat. De eneste som fortsatt kaller henne Katrina, erforeldrene, som hun snakker med på telefonen hver lørdag. Debor seksti mil unna, men de klarer likevel å gå henne grundig pånervene. Når har du egentlig tenkt å ta til vettet og forlate denkloakken av en by, Katrina? Det er farlig der. Når har du tenktå slå deg ned sammen med en hyggelig ung mann, Katrina? Enjente på din alder burde ikke være singel. Du er nærmere trettienn tjue, vet du. Snart er du ikke lenger så ung og pen at dukan slå kloa i en bra mann, en lege eller en advokat, og da mådu nøye deg med en vanlig fyr. Du har vel ikke lyst til å nøyedeg med det, Katrina?

Når Katrina er ute, stikker hun armen inn gjennom dør-åpningen, kjenner på veggen rett innenfor og prøver å finnenoe som stikker ut. Hun finner det, en bryter, og hun trykkerbryteren nedover. Klikk. Vinduene på sportsbaren blir mørke,og lyset som har strømmet ut på parkeringsplassen og malt dengrå asfalten hvit, forsvinner.

Kat skyver igjen ytterdøren og låser den, sjekker håndtaketfor å være helt sikker, før hun svinger og lukker metallporten,bang, og setter på hengelåsen.

Porten og hengelåsen er mindre enn seks måneder gamle ogstår egentlig ikke i stil med forfallet som ellers preger stedet.

12

Dessuten er det nye gitre foran vinduene. Noen brøt seg inngjennom bakdøren, tømte kassen, tok en kasse whisky og brøtseg ut gjennom et vindu. Ingen vet hvorfor de ikke bare gikkut gjennom døren.

Pengene som gikk tapt i whisky og kontanter, var ikke myeå snakke om, når alt kom til alt. Det var kostnadene med repa-rasjonen som virkelig sved. Pluss de tapte inntektene. Stedetmåtte holde stengt i to dager.

Kat er bare sjef for nattskiftet, men hun føler likevel ansvarfor stedet.

Kat begynner å gå mot Studebakeren, hun er sliten, den langenatten har tatt på henne, kveldens adrenalin er oppbrukt, ognå oppdager hun at det ser ut som om bilen krenger mot høyre,men til å begynne med skjønner hun ikke hvorfor eller om detvirkelig er sånn. Kanskje det er en illusjon, at skyggene lurerhenne.

Hun må legge bak seg halve avstanden til bilen før hun skjøn-ner at krengingen er virkelig, at den hersens bilen hennes haret flatt dekk.

«Men i svarte,» sier hun og tramper så hardt i asfalten athun kjenner det oppover i leggbeinet.

Hun går bort til bilen, setter kurs rett mot bagasjerommet,stikker nøkkelen i det oppskrapte nøkkelhullet, vrir den motvenstre, feil vei, deretter mot høyre, hører låsen åpne seg ogløfter lokket.

Hun kan ikke se noe der.Hun fomler etter lommelykten som hun har liggende på

venstre side i bagasjerommet, den er stukket inn i en krok der.Hånden roter litt rundt i mørket før fingrene endelig kommerborti den kalde, glatte overflaten. Hun legger hånden rundtden, skrur den på. Lyset er svakt og gult, men det er i hvert fallet slags lys. Og nå som hun kan se, tar hun tak i reservehjuletog jekken, og et smil beveger munnviken hennes.

13

Kat har alltid vært selvbevisst, alltid liksom observert seg selvutenfra, og synet av henne, én femtito, førtifem kilo, iført enblå ullkjole med en kort, hvit jakke over, med et dekk nestenlike stort som henne selv og en tung jekk – det var et syn somkunne måle seg med en flodhest i strutteskjørt. Og når hun ten-ker på det, må hun smile litt. Men smilet forsvinner fort nårhun tenker på oppgaven hun har foran seg.

En kort stund etter sitter Kat på huk og jekker opp bilen såhun kan skifte det hersens dekket. Hun ser hvordan hjulbrøn-nen liksom utvider seg mens dekket blir sittende godt plantetpå bakken – og så begynner det endelig å løfte seg, men nederster dekket like flatt. Det virker som om det burde fylle seg oppmed luft, utvide seg nå som vekten blir tatt bort, men det gjørdet ikke.

Og så – en lyd bak henne.Hun blir helt stille, håper at det ikke var noe, at lyden ikke

vil komme igjen, men det gjør den, så hun snur hodet og serseg over skulderen, redd for hva hun kan komme til å se, menhun må gjøre det likevel. Kat er en sånn som alltid gjemmerseg bak en hånd når de skrekkeligste tingene skjer på lerretetpå drive-in-kinoen – men hun har alltid sneket seg til å kikkemellom fingrene.

Noen avissider skraper bortover asfalten, de tar med seggårsdagens nyheter.

«Bare vinden, dumming,» sier hun. Bare vinden.Hun snur seg mot bilen igjen og fortsetter å jobbe.

Kat dumper det flate dekket og den diamantformede jekkenned i bagasjerommet uten å bry seg om hvordan de lander, ogsmeller igjen lokket.

Det var en spiker som hadde stukket hull på dekket. Denrustne, bøyde saken stakk ut på innsiden av dekket som enenslig tann omgitt av nakne gommer. Hun husker vagt at hun

14

kjørte forbi en byggeplass på vei til jobb, menn med solbrunearmer bar plankebiter som det stakk blanke spiker ut av, bortpå lasteplanet til en bil, de bygget opp igjen et halvveis nedbrentrekkehus.

Hendene hennes er svarte av skitt, av bremsestøv, og hun erredd for å komme borti seg selv så det blir svarte flekker på denlyseblå kjolen eller den korte, hvite jakken. Komme mer borti.Hun har allerede klart å få noen svarte flekker på kjolen av åbære dekket bort til bagasjerommet.

Hersens dumme, flate dekk.Hun vil bare komme seg hjem, få av klærne og legge seg i

badekaret, vaske seg ren og så legge seg i sengen, under de nat-tekalde teppene, hvor hun kan sove til klokka tolv, kanskje ett,og har hun flaks, kan hun drømme søtt fra hun legger hodet påputen til middagssola kommer inn gjennom vinduet og vekkerhenne.

Men først må hun komme seg hjem.Hun åpner bildøren og faller ned i førersetet, stikker nøkke-

len i tenningen og vrir den med klokka. Bilen stønner, det høresut som når en fyr som røyker tre pakker om dagen, renskerhalsen. Motoren går rundt en gang – sakte.

«Kom igjen, baby,» sier Kat.Hun pumper på gasspedalen.Motoren går rundt igjen, denne gangen litt fortere. Og igjen.

Den får fart. Hun slipper opp gassen, vil ikke kvele motoren.Den går rundt igjen. Hoster. Promper. Og til slutt starter denpå ordentlig.

Takk og lov. Kat tørker seg over pannen, glad for at hun slip-per å ringe etter drosje, og når hun har gjort det, husker hun athun er skitten på hendene, tar en kikk på seg selv i bakspeiletog ler.

En svart stripe er trukket over pannen, akkurat som på enomstreifer i en stumfilm.

15

Og hun får ikke engang tørket den av. Det blir bare verrehvis hun prøver. Men Kat bryr seg ikke. Det har vært en langnatt. Hun har jobbet ti timer i strekk og hun er sliten, men deteneste som gjenstår nå, er å komme seg hjem.

Det er hennes siste oppgave før sola står opp.