– – –

Eksamen

I Noreg har vi to offisielle skriftspråk og ei rekke valfrie former i både bokmål og nynorsk. Skriv ein resonnerande tekst der du greier ut om den språklege valfridommen i norsk skriftspråk i dag og reflekterer over kvifor vi har ein slik fridom. Bruk eksempel frå dei vedlagde tekstane.

Okkupert kjærleikIda er 15 år og har alltid vore tett knytt til storebror Thomas. Men denne sommaren er ingenting som før. Far og mor skal reise bort heile sommaren, og Ida må bu hos Thomas, som har blitt kjærast med Maria. / Ida er 15 år og har alltid vært tett knyttet til storebror Thomas. Men denne sommeren er ingenting som før. Far og mor skal reise bort hele sommeren, og Ida må bo hos Thomas, som har blitt kjæreste med Maria.

Eg sit i treet. Kjem ikkje ned. Eg blir til greina visnar eller stammen knekk av alderdom. Ryggen verker: hardt mot hardt, tre mot bein. Blodårer og årringar.

Kjem til å bli ein fin sommar skal du sjå, Ida Mor som sprang rundt, pakka legefrakkane, passa på at munnsprayen

og våtserviettane låg øvst i bagasjen, klappa meg på skuldra og meinte eg kom til å få det bra. Mor og far på tur ut for å redde verda. Blir ikkje fint, eg bit meg i underleppa, hovudet verker, blir ikkje fint, men eg gadd ikkje protestere. Ho la ikkje eingong merke til at eg hadde farga håret lilla.

Signal. Ha det bra vennen Kyss på kinnet, inn på flyet, av garde med meg, inn til storbyen, til Thomas.

Og Maria. Frakta inn til Maria sin by, hennes hus, hennes gate. Eg kryp saman, det er kaldt. Bror min og Maria sin stad, deires stad. Her

bur kjærastane. Ein framandmannshage, eg i treet; åtte veker i eit tre, slik det kjem til å bli, eg kjenner ingen, eg åleine i treet ein heil sommar. Frys, ristar som ein Duracell-kanin i shorts og T-skjorte, sommarkveld og doggkaldt og gåsehud på armane. Går ikkje inn til kjærastane. [...]

Drar T-skjorta over knea og armane rundt. Eg skjelv. Vanskeleg å balansere når ein ikkje held seg fast og kroppen ristar symaskin. Dette er ikkje ferie, ikkje sommar. Ferie er farfar på Sørlandet, Thomas og eg, frukost på brygga, henge etter båten, grille på svaberga; berre Thomas, farfar med skipperlua og eg i lag. Ferie er det som var før farfar døydde. Då Thomas var berre min.

Du har jo Thomas Eg hadde Thomas ein gong for lenge sia då han budde heime og var snill

storebror som sleppte meg inn på rommet og tok meg med når dei leikte Sølvpilen og eg fikk vere vesle Månestråle, då vi hadde hustelefonar mellom romma våre og Thomas ringde seint på natta og bad meg over for å spele TV-spel til vi sovna over joystickane. Storebror som lét meg sove i fotenden når eg syntest farfarhuset knaka skummelt, eg på klatretur med Thomas og dei store, haustferie i byen, Thomas som smugla meg inn på rockekonsert fordi han skulle fotografere, og vakta lest som han ikkje såg at eg var for ung. Storebror som fortalde om alle jentene han hadde vore med. Min Thomas, ikkje Maria sin.

Eg er ingen sin. Maria roper namnet mitt, eg skjelv, rikkar meg ikkje, svarer ikkje, skal sitte

til eg dett ned som eit eple, treffer marka og knekker foten eller armen, blir liggande på bakken utan å rope. Rotnar.

Av Ragnfrid Trohaug. Frå/fra Okkupert kjærleik, 2000

I rörelse

Den annsame

I rörelseDen mätta dagen, den är aldrig störst.Den bästa dagen är en dag av törst.

Nog finns det mål och mening i vår färd -men det är vägen, som är mödan värd.

Det bästa målet är en nattlång rast,där elden tänds och brödet bryts i hast.

På ställen, där man sover blott en gång,blir sömnen trygg och drömmen full av sång.

Bryt upp, bryt upp! Den nya dagen gryr.Oändligt är vårt stora äventyr.

Av Karin Boye, 1927

Den annsameHan har ikkje tid til å stoggeog ikkje tid til å sjå.Menneske som han møterdei ansar han ikkje på.

Mangt har han å rekkje over.Det gjeld om å fara fort.Mykje var det å gjera.Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes med dagen.Han står der, stødd over stavog spør: Kva har livet gjeveog kor har det vorte av?

Slik jaga han gjennom livetutan å få det fatt.Ei glede sprang etter på vegen,men nådde han aldri att.

Av Jan-Magnus Bruheim, 1987

rörelse: bevegelse/rørslemödan: strevetmålet: måltidetrast: hvil/kvilställen: steder/stader

annsam: travel, arbeidssom/arbeidssam

Vær utålmodig menneske! Langsomt blir allting til.

Skapelsen varer evig.

Mørket ble lys og lyset ild,

og mennesket våknet en dag og sa:

Jeg vil.

Langsomt blir allting til.

Langsomt seiler vår jord mot en ukjent havn.

Ingen kan måle vår fremtid, og ingen kan gi den navn.

Men dette vet vi, at vi er med på å skape

det evige livet, skape det ondt eller godt.

Vi vil ikke tape.

Vi vil ikke miste den ilden vi engang har fått.

Mange var veiene. Det bar galt avsted.

Styrken ble makt, og makten vold. Og mennesker trampet hverandre ned.

Men alltid var drømmen den aller ytterste virkelighet.

Langsomt blir allting til.

Det haster, det haster. Det kan gå galt igjen.

Hva er det vi vil?

Drømmer og utopier sier de kloke menn,

de som er kalde av hjertet. Hør ikke på dem lenger!

Livet er ikke bare hus og mat og penger.

Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger,

alltid på vei mot menneskehetens seir eller nederlag.

Det haster, det haster idag!

Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.

Av Inger Hagerup, 1947

å tru at de er. […]

Bodskapen min til dykk er at vi følgjer med på kva de gjerDen svenske klimaaktivisten Greta Thunberg formidla ein klar bodskap til stats- og regjeringssjefar på FNs klimatoppmøte i New York, 23.09.2019. /Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg formidlet et klart budskap til stats- og regjeringssjefer på FNs klimatoppmøte i New York, 23.09.2019.

Bodskapen min til dykk er at vi følgjer med på kva de gjer.

Dette er heilt feil. Eg burde ikkje vere her. Eg burde ha vore tilbake på skulen, på den andre sida av havet.

Likevel kjem de til oss unge for å få håp. Korleis vågar de! De har stole draumane mine, barndommen min, med dei tomme orda dykkar.

Samtidig er eg ein av de heldige. Folk lir. Folk døyr. Heile økosystem kollapsar.

Vi er i byrjinga av ei masseutrydding, og alt de kan snakke om, er pengar, eventyr om evig økonomisk vekst! Korleis vågar de?

I over 30 år har forskinga vore krystallklar. Korleis vågar de å halde fram med å sjå vekk og seie at de gjer nok, når politikken og løysingane som trengst, framleis ikkje er i sikte. De seier de høyrer oss, og at de forstår at det hastar. Men uansett kor trist og sint eg er, nektar eg å tru på det. For om de verkeleg forstod situasjonen og framleis lét vere å handle, ville de vere vonde. Og det nektar eg å tru at de er. […]

Det vil ikkje bli presentert løysingar eller planar i tråd med dei tala som verkeleg krevst her i dag, for desse tala er for ubehagelege. Og de er framleis ikkje modne nok til å seie det som det er. De svik oss, men unge folk byrjar å forstå sviket dykkar. Auga til alle framtidige generasjonar er retta mot dykk. Dersom de vel å svikte oss, vil vi aldri tilgje dykk.

Vi vil ikkje late dykk sleppe unna med dette. Her og no trekkjer vi linja.

Verda vaknar opp. Og forandringa kjem enten de liker det eller ei.

Av Greta Thunberg, www.vg.no 24.09.2019. Utdrag. Omsett/oversatt og transkribert av Utdanningsdirektoratet

RELANSERING AV SUNFJORD BESTIKK FRA HELLE

Betalt jobb for Helle

Vi bruker det hver dag, flere ganger om dagen. Vi holder det i hendene våre, kjenner tyngden eller lettheten. Vi legger kanskje ikke merke til det. Kniven, gaffelen, skjea, salatbestikket. Som en rekvisitt som skal gjøre det enkelt å få i seg energi. Det bare er der. Til den dagen du holder et bestikk i hånda som har en letthet og eleganse over seg som gjør at du studerer det litt nærmere. Ser på linjene. På skaftene som nesten føles myke i hånda.

Det var dagen før nasjonaldagen, og Vestlandet viste seg fra en sånn malerisk vakker side som får innlandskrabba i meg til å sitte og flire i bilen. Tre timer på veien, med hendene på rattet, det ene øyet på veien og det andre øyet på naturutfoldelsen som var i ferd med å skje rundt meg. Jeg kjørte gjennom et Norge som hadde rotet nederst i kostymeesken og trukket frem de fineste klærne. De mest frodige og fossende elvekastkjolene, de hviteste fjellhattene og de blåeste fjordballerinaskjørtene.

Jeg kjørte gjennom våte daler og under kneisende fjell, ut til dit landskapet flater seg ut og horisonten blir synlig. Ut til havet og Askvollhalvøya. Ut til Holmedal og Helle fabrikker. Der det har pågått et eventyr i stål siden 1932. Den gang, for nesten 90 år sida, var det brødrene Steinar og Sigmund Helle som håndlaget

kniver i ei lita smie på gården de bodde på. Jeg innser at turen min ut hit var av det særdeles komfortable slaget da jeg hører at brødrene måtte sette seg på sykkelsetet og sykle tur–retur Oslo for å selge knivene. For 35 øre stykket gikk salget i hovedstaden bra, og snart spredde ryktet seg om kvaliteten i stålet fra Holmedal. Begynnelsen på kniveventyret var i gang.

Jeg tenker på dette når jeg kjører ut til ytre Sunnfjord. Jeg har fått høre historien på forhånd, om brødrene Steinar og Sigmund. Om familiebedriften som har klart seg gjennom gedigne oppturer. Og jeg vet også at det kom en nedgangsperiode. Produksjonen av bestikk ble etter hvert nedprioritert. Og hva skulle skje med familiebedriften når generasjonene etter hvert falt fra og de unge dro til byene for å studere?

RELANSERING AV SUNFJORD BESTIKK FRA HELLE

Betalt jobb for Helle

Vi bruker det hver dag, flere ganger om dagen. Vi holder det i hendene våre, kjenner tyngden eller lettheten. Vi legger kanskje ikke merke til det. Kniven, gaffelen, skjea, salatbestikket. Som en rekvisitt som skal gjøre det enkelt å få i seg energi. Det bare er der. Til den dagen du holder et bestikk i hånda som har en letthet og eleganse over seg som gjør at du studerer det litt nærmere. Ser på linjene. På skaftene som nesten føles myke i hånda.

Det var dagen før nasjonaldagen, og Vestlandet viste seg fra en sånn malerisk vakker side som får innlandskrabba i meg til å sitte og flire i bilen. Tre timer på veien, med hendene på rattet, det ene øyet på veien og det andre øyet på naturutfoldelsen som var i ferd med å skje rundt meg. Jeg kjørte gjennom et Norge som hadde rotet nederst i kostymeesken og trukket frem de fineste klærne. De mest frodige og fossende elvekastkjolene, de hviteste fjellhattene og de blåeste fjordballerinaskjørtene.

Jeg kjørte gjennom våte daler og under kneisende fjell, ut til dit landskapet flater seg ut og horisonten blir synlig. Ut til havet og Askvollhalvøya. Ut til Holmedal og Helle fabrikker. Der det har pågått et eventyr i stål siden 1932. Den gang, for nesten 90 år sida, var det brødrene Steinar og Sigmund Helle som håndlaget

kniver i ei lita smie på gården de bodde på. Jeg innser at turen min ut hit var av det særdeles komfortable slaget da jeg hører at brødrene måtte sette seg på sykkelsetet og sykle tur–retur Oslo for å selge knivene. For 35 øre stykket gikk salget i hovedstaden bra, og snart spredde ryktet seg om kvaliteten i stålet fra Holmedal. Begynnelsen på kniveventyret var i gang.

Jeg tenker på dette når jeg kjører ut til ytre Sunnfjord. Jeg har fått høre historien på forhånd, om brødrene Steinar og Sigmund. Om familiebedriften som har klart seg gjennom gedigne oppturer. Og jeg vet også at det kom en nedgangsperiode. Produksjonen av bestikk ble etter hvert nedprioritert. Og hva skulle skje med familiebedriften når generasjonene etter hvert falt fra og de unge dro til byene for å studere?

RELANSERING AV SUNFJORD BESTIKK FRA HELLE

June 14, 2019

Betalt jobb for Helle

Vi bruker det hver dag, flere ganger om dagen. Vi holder det i hendene våre, kjenner tyngden eller lettheten. Vi legger kanskje ikke merke til det. Kniven, gaffelen, skjea, salatbestikket. Som en rekvisitt som skal gjøre det enkelt å få i seg energi. Det bare er der. Til den dagen du holder et bestikk i hånda som har en letthet og eleganse over seg som gjør at du studerer det litt nærmere. Ser på linjene. På skaftene som nesten føles myke i hånda.

Det var dagen før nasjonaldagen, og Vestlandet viste seg fra en sånn malerisk vakker side som får innlandskrabba i meg til å sitte og flire i bilen. Tre timer på veien, med hendene på rattet, det ene øyet på veien og det andre øyet på naturutfoldelsen som var i ferd med å skje rundt meg. Jeg kjørte gjennom et Norge som hadde rotet nederst i kostymeesken og trukket frem de fineste klærne. De mest frodige og fossende elvekastkjolene, de hviteste fjellhattene og de blåeste fjordballerinaskjørtene.

Jeg kjørte gjennom våte daler og under kneisende fjell, ut til dit landskapet flater seg ut og horisonten blir synlig. Ut til havet og Askvollhalvøya. Ut til Holmedal og Helle fabrikker. Der det har pågått et eventyr i stål siden 1932. Den gang, for nesten 90 år sida, var det brødrene Steinar og Sigmund Helle som håndlaget kniver i ei lita smie på gården de bodde på. Jeg innser at turen min ut hit var av det særdeles komfortable slaget da jeg hører at brødrene måtte sette seg på sykkelsetet og sykle tur–retur Oslo for å selge knivene. For 35 øre stykket gikk salget i hovedstaden bra, og snart spredde ryktet seg om kvaliteten i stålet fra Holmedal. Begynnelsen på kniveventyret var i gang.

Jeg tenker på dette når jeg kjører ut til ytre Sunnfjord. Jeg har fått høre historien på forhånd, om brødrene Steinar og Sigmund. Om familiebedriften som har klart seg gjennom gedigne oppturer. Og jeg vet også at det kom en nedgangsperiode. Produksjonen av bestikk ble etter hvert nedprioritert. Og hva skulle skje med familiebedriften når generasjonene etter hvert falt fra og de unge dro til byene for å studere?

Jeg har reist ut til Helle fabrikker for å høre om en historie som har gått i sirkel. Som startet med to brødre, i en smie, på en gård. Og disse to brødrene ble etter hvert fedre, og deretter bestefedre. Skjebnen ville ha det til at disse brødrene fikk hvert sitt barnebarn som så verdien i å ta over Helle fabrikker. Daglig leder og tredje generasjon Helle, Svein-Erik Helle og Jan Steffen Helle, tar imot meg på kontoret i fabrikken som ser slik ut som den har gjort i alle år. Her er historien smurt i tjukke lag på veggene. En plass med atmosfære. Grunnfilosofien er den samme som den gang på 30-tallet: kvalitetsprodukt skapt av menneske-hender. Og menneskehendene hører i dag til 19 mennesker som gjør alt fra produk-sjon, distribusjon og markedsføring selv.

I dag er det sportsknivmarkedet som er størst for Helle. De produserer sportskniver til alle kontinent, og har vokst seg store på det amerikanske markedet.

Men det skjer også andre ting på Helle i disse dager. Nå skal de nemlig atter en gang sette det klassiske Sunfjord-bestikket i produksjon. Sunfjord med én ”n”, for dette skulle jo i sin tid ut til det store utland, og hva ville begeistre verden der ute mer enn ”sun” og ”fjord” i samme ord – det beste av Norge.

Bestikket blir relansert i sommer, og er en manifestasjon av kvalitet i både design og utførelse. Som reklamen fra 1970-tallet så fint poengterer: ”Til den store festmiddagen, til de uhøytidelige sammenkomster – til et ganske alminnelig hverdagsmåltid: Sunfjord bestikk”.

På hjemveien har jeg et sett Sunfjord bestikk i setet ved siden av meg. Et bestikk i høyglanspolert rustfritt stål, som tåler hverdagsbruk og oppvaskmaskin. Som skal få pryde bordet vårt til fest og til den vanlige onsdagsbrødskiva. Et sett bestikk som utstråler en helt spesiell historie og kvalitet. Og snart blir det tilgjengelig for deg også, men i et begrenset og eksklusivt antall. Et arvestykke, en nydelig bryllupsgave, et bestikk å samle på og bli glad i. For den moderne, den klassiske og den nostalgiske. Et lite stykke norsk designhistorie. Du kjenner det når du holder det i hånda.

//MARTHE//

Psst: Nettbutikken til Helle åpner i begynnelsen av juli, følg med på helle.no og @hellebestikk på Instagram. Bestikket vil produseres i et begrenset og eksklusivt opplag.

Blogg: https://www.marthebo.no/marthebono/2019/6/14/relansering-av-sunfjord-bestikk-fra-helle?fbclid=IwAR29AMsQ0YO9OTENWye4pgeRHWb2HpDXPEjKInk9_SmNTr6IU3mHJWpK0-Q 15.06.2019

Jeg har reist ut til Helle fabrikker for å høre om en historie som har gått i sirkel. Som startet med to brødre, i en smie, på en gård. Og disse to brødrene ble etter hvert fedre, og deretter bestefedre. Skjebnen ville ha det til at disse brødrene fikk hvert sitt barnebarn som så verdien i å ta over Helle fabrikker. Daglig leder og tredje generasjon Helle, Svein-Erik Helle og Jan Steffen Helle, tar imot meg på kontoret i fabrikken som ser slik ut som den har gjort i alle år. Her er historien smurt i tjukke lag på veggene. En plass med atmosfære. Grunnfilosofien er den samme som den gang på 30-tallet: kvalitetsprodukt skapt av menneske-hender. Og menneskehendene hører i dag til 19 mennesker som gjør alt fra produk-sjon, distribusjon og markedsføring selv.

I dag er det sportsknivmarkedet som er størst for Helle. De produserer sportskniver til alle kontinent, og har vokst seg store på det amerikanske markedet.

Men det skjer også andre ting på Helle i disse dager. Nå skal de nemlig atter en gang sette det klassiske Sunfjord-bestikket i produksjon. Sunfjord med én ”n”, for dette skulle jo i sin tid ut til det store utland, og hva ville begeistre verden der ute mer enn ”sun” og ”fjord” i samme ord – det beste av Norge.

Bestikket blir relansert i sommer, og er en manifestasjon av kvalitet i både design og utførelse. Som reklamen fra 1970-tallet så fint poengterer: ”Til den store festmiddagen, til de uhøytidelige sammenkomster – til et ganske alminnelig hverdagsmåltid: Sunfjord bestikk”.

På hjemveien har jeg et sett Sunfjord bestikk i setet ved siden av meg. Et bestikk i høyglanspolert rustfritt stål, som tåler hverdagsbruk og oppvaskmaskin. Som skal få pryde bordet vårt til fest og til den vanlige onsdagsbrødskiva. Et sett bestikk som utstråler en helt spesiell historie og kvalitet. Og snart blir det tilgjengelig for deg også, men i et begrenset og eksklusivt antall. Et arvestykke, en nydelig bryllupsgave, et bestikk å samle på og bli glad i. For den moderne, den klassiske og den nostalgiske. Et lite stykke norsk designhistorie. Du kjenner det når du holder det i hånda.

//MARTHE//

Psst: Nettbutikken til Helle åpner i begynnelsen av juli, følg med på helle.no og @hellebestikk på Instagram. Bestikket vil produseres i et begrenset og eksklusivt opplag.

Blogg: https://www.marthebo.no/marthebono/2019/6/14/relansering-av-sunfjord-bestikk-fra-helle?fbclid=IwAR29AMsQ0YO9OTENWye4pgeRHWb2HpDXPEjKInk9_SmNTr6IU3mHJWpK0-Q 15.06.2019

Jeg har reist ut til Helle fabrikker for å høre om en historie som har gått i sirkel. Som startet med to brødre, i en smie, på en gård. Og disse to brødrene ble etter hvert fedre, og deretter bestefedre. Skjebnen ville ha det til at disse brødrene fikk hvert sitt barnebarn som så verdien i å ta over Helle fabrikker. Daglig leder og tredje generasjon Helle, Svein-Erik Helle og Jan Steffen Helle, tar imot meg på kontoret i fabrikken som ser slik ut som den har gjort i alle år. Her er historien smurt i tjukke lag på veggene. En plass med atmosfære. Grunnfilosofien er den samme som den gang på 30-tallet: kvalitetsprodukt skapt av menneskehender. Og menneskehendene hører i dag til 19 mennesker som gjør alt fra produksjon, distribusjon og markedsføring selv.

I dag er det sportsknivmarkedet som er størst for Helle. De produserer sportskniver til alle kontinent, og har vokst seg store på det amerikanske markedet. Men det skjer også andre ting på Helle i disse dager. Nå skal de nemlig atter en gang sette det klassiske Sunfjord-bestikket i produksjon. Sunfjord med én «n», for dette skulle jo i sin tid ut til det store utland, og hva ville begeistre verden der ute mer enn «sun» og «fjord» i samme ord – det beste av Norge.

Bestikket blir relansert i sommer, og er en manifestasjon av kvalitet i både design og utførelse. Som reklamen fra 1970-tallet så fint poengterer: «Til den store festmiddagen, til de uhøytidelige sammenkomster – til et ganske alminnelig hverdagsmåltid: Sunfjord bestikk».

På hjemveien har jeg et sett Sunfjord bestikk i setet ved siden av meg. Et bestikk i høyglanspolert rustfritt stål, som tåler hverdagsbruk og oppvaskmaskin. Som skal få pryde bordet vårt til fest og til den vanlige onsdagsbrødskiva. Et sett bestikk som utstråler en helt spesiell historie og kvalitet. Og snart blir det tilgjengelig for deg også, men i et begrenset og eksklusivt antall. Et arvestykke, en nydelig bryllupsgave, et bestikk å samle på og bli glad i. For den moderne, den klassiske og den nostalgiske. Et lite stykke norsk designhistorie. Du kjenner det når du holder det i hånda.

//MARTHE//

Psst: Nettbutikken til Helle åpner i begynnelsen av juli, følg med på helle.no og @hellebestikk på Instagram. Bestikket vil produseres i et begrenset og eksklusivt opplag.

Blogg: https://www.marthebo.no/marthebono/2019/6/14/relansering-av-sunfjord-bestikk-fra-helle?fbclid=IwAR29AMsQ0YO9OTENWye4pgeRHWb2HpDXPEjKInk9_SmNTr6IU3mHJWpK0-Q 15.06.2019

Uten valgfrihet i rettskrivinga ville bare de få som har et rettskrivings-samsvarende talemål, ha fordelen av følelsesmessig nærhet og kort veg til skriftspråket. Med den valgfriheta vi har i norsk rettskriving i dag, får elever i alle landsdeler og sosiale lag den fordelen. Det som dessverre til en viss grad hindrer dem, er sosiale fordommer som foresatte (lærere/foreldre o.a.) kan knytte til bestemte skrivemåter, og som fører til at valgfriheta utnyttes mindre i bokmål enn i nynorsk.

Av Geirr Wiggen. Utdrag fra artikkelen «Hvorfor har vi så stor valgfrihet i bokmålet?», Språknytt 1/1997

Uten valgfrihet i rettskrivinga ville bare de få som har et rettskrivings-samsvarende talemål, ha fordelen av følelsesmessig nærhet og kort veg til skriftspråket. Med den valgfriheta vi har i norsk rettskriving i dag, får elever i alle landsdeler og sosiale lag den fordelen. Det som dessverre til en viss grad hindrer dem, er sosiale fordommer som foresatte (lærere/foreldre o.a.) kan knytte til bestemte skrivemåter, og som fører til at valgfriheta utnyttes mindre i bokmål enn i nynorsk.

Av Geirr Wiggen. Utdrag fra artikkelen «Hvorfor har vi så stor valgfrihet i bokmålet?», Språknytt 1/1997

Hvorfor har vi så stor valgfrihet i bokmålet?I over hundre år har norske rettskrivingsregler tillatt oss å skrive en god del ord på alternative måter. Slik valgfrihet kom først inn i dansk-norsken, men kom snart til å prege landsmålet òg. For begge målformene har denne valgfriheta vært motivert av nasjonale, sosiale og pedagogiske omsyn.

I forrige hundreår dominerte dansk som skriftspråk i Norge. Det var del av det norske nasjonsbyggingsprosjektet å erstatte dansken med et norsk skriftspråk. Noen brøyt med dansken og valgte et nytt norsk skriftspråk bygd direkte på de norske talemåla (landsmål). Andre valgte gradvis å endre det danske skriftspråket de var vant med, så det til slutt stemte overens med norsk talemål. Bokmål er resultatet av den siste vegen. Med jamne mellomrom er norske skrivemåter blitt innført i rettskrivingsnormalen. For å gjøre overgangen til de norske ordformene mjukere, blei de nye formene i første omgang innført som valgfrie former ved siden av de gamle danske. [...]

Uten valgfrihet i rettskrivinga ville bare de få som har et rettskrivings-samsvarende talemål, ha fordelen av følelsesmessig nærhet og kort veg til skriftspråket. Med den valgfriheta vi har i norsk rettskriving i dag, får elever i alle landsdeler og sosiale lag den fordelen. Det som dessverre til en viss grad hindrer dem, er sosiale fordommer som foresatte (lærere/foreldre o.a.) kan knytte til bestemte skrivemåter, og som fører til at valgfriheta utnyttes mindre i bokmål enn i nynorsk.

Av Geirr Wiggen. Utdrag fra artikkelen «Hvorfor har vi så stor valgfrihet i bokmålet?», Språknytt 1/1997

–

av norvagiserte ord, som “gaid” og “sørvis”, ligger an. Han har sjekket br

–

–

–

–

–

Av Sigrid Follestad. Utdrag frå/fra artikkelen «Nedslående for Språkrådet», NHH Bulletin, 29.10.2010 https://forskning.no/norges-handelshoyskole-sprak-kulturpolitikk/nedslaende-for-sprakradet/816601

Nedslående for SpråkrådetFor femten år siden lanserte Norsk Språkråd en liste over engelske ord de hadde fornorsket. Men fortsatt skriver vi guide og service istedenfor gaid og sørvis.

– Så langt har Språkrådet mislyktes i sitt forøk på å få oss til å ta i bruk den nye skrivemåten, sier Gisle Andersen, førsteamanuensis ved NHH.

Språkforskeren har undersøkt hvordan de offisielle anbefalingene om bruk av norvagiserte ord, som «gaid» og «sørvis», ligger an. Han har sjekket bruken av engelske ord i et materiale av 950 millioner ord. Resultatene er soleklare, men nedslående for Språkrådet.

Midt på 1990-tallet kom det en utredning fra Språkrådet om forholdet mellom uttale og skrivemåte av engelske importord. Med støtte fra Kultur-departementet ble det vedtatt prinsipper for hvordan importord kan få norsk skrivemåte, ved at ord som polish og service også skal kunne skrives polisj og sørvis.

– Et viktig poeng er at alle de fornorskede formene kan brukes som alternativ til de opprinnelige formene. Former som fight/fait er begge tillatt, forklarer Andersen.

Andersen har nå undersøkt hvordan det har gått med Språkrådets liste over tillatte norvagiseringer. [...]

– Språkrådets forslag har lite effekt. I nesten alle tilfeller velger brukerne den opprinnelige engelske varianten, sier Andersen.

[...]

Andersen er ikke så bekymret for det norske språket.

– Jeg er ikke urolig for allmennspråket i det hele tatt. Jeg tror det vil klare seg fint, til tross for et visst omfang av engelske importord. Jeg mener også at engelske ord i visse tilfeller kan føre til en berikelse av allmennspråket og gjøre det mer nyansert, sier han.

[...]

Men Andersen ser også et annet trekk ved språkbruken.– Vi observerer en annen tendens, en prosess nedenfra og opp, uten påtrykk fra Språkrådet.

– Folk begynner å skrive engelske ord på norsk, slik som adjektivet døll, som vanligvis skrives med norsk ortografi, uten at Språkrådet har hatt noe med saken å gjøre.

Av Sigrid Follestad. Utdrag frå/fra artikkelen «Nedslående for Språkrådet», NHH Bulletin, 29.10.2010 https://forskning.no/norges-handelshoyskole-sprak-kulturpolitikk/nedslaende-for-sprakradet/816601

• •

• •

• • • •