david baldacci king og maxwell

21

Upload: cappelen-damm-as

Post on 27-Jul-2016

252 views

Category:

Documents


7 download

DESCRIPTION

Tenåringsgutten Tyler Wingo får tragiske nyheter om at faren som er soldat i Afghanistan, er drept i kamp. Men så skjer det noe underlig: Tyler får en melding fra faren – etter at hans angivelige død inntraff. Tyler hyrer inn Sean og Michelle for å finne ut hva som skjedde med faren. Men etterforskningen fører til dypere og langt mer foruroligende spørsmål. Er Tylers far fremdeles i live? Hva gikk det siste oppdraget ut på? Kan sønnen Tyler være neste offer? Sean og Michelle er fast bestemt på å hjelpe og beskytte Tyler – selv om det kan koste dem dyrt.

TRANSCRIPT

Page 1: David Baldacci King og Maxwell
Page 2: David Baldacci King og Maxwell
Page 3: David Baldacci King og Maxwell

King og Maxwell

Page 4: David Baldacci King og Maxwell
Page 5: David Baldacci King og Maxwell

David Baldacci

King og Maxwell

Oversatt av Roar Sørensen

Page 6: David Baldacci King og Maxwell

David BaldacciOriginalens tittel King and Maxwell

Oversatt av Roar Sørensen

Copyright © 2013 by Columbus Rose, Ltd. All rights reserved.Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN 978-82-02-49684-5

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Rune Kårstad-HærnesOmslagsfoto: Shutterstock

Sats: Type-it AS, Trondheim 2016Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Satt i 9,5/12 Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Page 7: David Baldacci King og Maxwell

Til Shane, Jon og Rebecca, og hele ensembletog teamet i King & Maxwell-serien.

Takk for at dere har gjort personene mine sålevende og virkelige.

Page 8: David Baldacci King og Maxwell
Page 9: David Baldacci King og Maxwell

1

To tusen to hundre kilo.Det var omtrent det kassen veide. Med en gaffeltruck ble

den losset av semitraileren og plassert i lasterommet på en kas-sevogn. Bakdørene ble lukket og låst med to forskjellige låser,den ene en nøkkellås, den andre en kombinasjonslås. Beggelåsene var såkalt innbruddssikre. Men sannheten var at allelåser kunne dirkes eller brytes opp. Det var bare et spørsmålom tid.

Mannen klatret opp i sjåførsetet på kassevognen, lukketdøren, startet motoren, ruste den, slo på klimaanlegget og jus-terte setet. Han hadde en lang kjøretur foran seg, og liten tidpå seg til å komme fram. Og det var varmt som i en bakerovn.Kanskje varmere. Heten laget luftspeilinger som fikk landska-pet til å skimre. Han fokuserte ikke på det. Da kunne han fortbli kvalm.

Han ville ha foretrukket bevæpnet eskorte. Kanskje enstridsvogn for alle tilfellers skyld, men verken budsjettet elleroppdraget tillot slike utskeielser. Bakken var steinete, og detvar fjell i det fjerne. Det var så mange hull i veien at det varvanskelig å få øye på asfalten. Han hadde våpen og rikelig medammunisjon. Men han var bare én mann med én avtrekkerfin-ger.

Han bar ikke lenger uniform. Den hadde han tatt av seg forsiste gang for en time siden. Han strøk fingrene over de «nye»klærne. De var slitte og ikke spesielt rene. Han fant fram kar-tet og brettet det ut i passasjersetet. Semitraileren kjørte vekk.

Han var nå alene midt i ødemarken i et land som fremdelesvar dypt forankret i det niende århundret.

Mens han stirret ut gjennom frontruten på det ugjestmilde

7

Page 10: David Baldacci King og Maxwell

terrenget, tenkte han over hvordan han hadde endt opp her.I begynnelsen hadde det virket modig, ja heroisk. Akkurat nåfølte han seg som verdens største idiot for å ha akseptert etoppdrag der sjansen for å overleve var så liten.

Realiteten var at han var her. Han var alene. Han hadde enjobb å gjøre, og det var best han kom i gang. Og hvis han døde,vel, da var alle hans jordiske bekymringer over, og han visste ihvert fall om én person som ville sørge over ham.

I tillegg til kartet hadde han GPS. Men den virket bare nården selv ville, som om satellittene ikke visste at det faktisk fan-tes et land her nede som krevde at folk kom seg fra punkt A tilpunkt B. Det forklarte den gammeldagse papirversjonen somlå i forsetet.

Han satte lastebilen i gir og tenkte på det som var i kassen.Over to tonn med et veldig spesielt innhold. Uten det var hanen død mann. Selv med det var han kanskje en død mann, mensjansen for å overleve var langt større ved å ha det som lå i kas-sen.

Lastebilen skranglet av sted langs den hullete veien. Hvisberegningene hans var riktige, hadde han rundt tjue timers slit-som kjøring foran seg. Det var ingen motorveier her. Det villebli en langsom og humpete tur. Kanskje folk til og med villeskyte på ham langs veien.

Det ville også stå folk og vente på ham når han var framme.Lasten ville bli overflyttet. Og han med den. Avtaler var gjort.Løfter gitt. Allianser etablert. Nå var det bare opp til ham å side riktige tingene, og håpe at de andre holdt ord.

Alt hadde virket greit under de endeløse møtene med folki skjorter og slips, med smarttelefoner som kimet uten stans.Her ute, alene, uten å være omgitt av noe annet enn det mesttrøstesløse landskapet man kunne forestille seg, virket det helesom et selvbedrag.

Men han var fremdeles soldat, og soldater tok ikke sorgenepå forskudd.

Han kjørte av sted mot fjellene i det fjerne. Han hadde ingenpersonlig informasjon på seg. Men han hadde papirer somburde gi ham fritt leide gjennom området.

Burde. Ikke ville.

8

Page 11: David Baldacci King og Maxwell

Hvis han ble stoppet, og de ikke godtok papirene, ville hanbli nødt til å snakke seg ut av det. Hvis de spurte om å få sehva som var i lastebilen, måtte han nekte. Hvis de ikke ga seg,hadde han en svart, liten metallboks. Den hadde en bryter påsiden og en rød knapp øverst. Hvis han vred på bryteren ogtrykket på knappen, så ville alt fremdeles være i orden. Hvishan slapp knappen mens strømmen var tilkoblet, ville han ogalt annet innenfor tjue kvadratmeter forsvinne.

Han kjørte i tolv timer i ett strekk uten å se en levende sjel.Han fikk et glimt av en kamel og et esel som vandret omkring.Han så en død slange. Han så et råttent lik som gribber haddeplukket til knoklene. Det overrasket ham at det bare var ett lik.Vanligvis lå det flere på samme sted. Dette landet hadde settmer død og elendighet enn de fleste andre. Stadig vekk prøvdeandre land å invadere det. Krigen vant de raskt, og så tapte dealt annet og dro hjem med stridsvognene mellom beina.

I løpet av disse tolv timene så han sola gå ned og stige oppigjen. Han hadde kurs østover, så han kjørte rett mot den. Hanvippet ned solskjermen og fortsatte. Han spilte cd etter cd medrockemusikk. Lyden dundret i styrehuset. Han hørte på MeatLoafs «Paradise by the Dashboard Light» tjue ganger på rad,så høyt som ørene hans tålte. Han smilte hver gang baseball-kommentatorens stemme brøt gjennom. Det var nesten så hanfølte seg hjemme.

Men til tross for at Meat Loaf skrek til ham, føltes øyelok-kene blytunge, og et par ganger våknet han idet kassevognenvar på vei ut i grøfta. Heldigvis var det ingen annen trafikk.Det var ikke mange som ville bo her. Skremmende ville værten måte å beskrive det på. Sinnssykt farlig ville vært en annen,mer nøyaktig beskrivelse.

Etter tretten timer var han blitt så trøtt at han bestemte segfor å svinge av veien og ta en høneblund. Han hadde kommetganske langt allerede og hadde litt tid til overs. Men idet hanbremset ned, fikk han øye på noe nede i veien. Trøttheten for-svant. Høneblunden måtte vente.

Pickupen kom rett mot ham. Den kjørte midt i veien ogblokkerte den fullstendig.

To menn i forsetet. Tre sto på det åpne planet. Alle hadde

9

Page 12: David Baldacci King og Maxwell

maskinpistoler i hendene. Velkomstkomiteen. Den afghanskevarianten.

Han kjørte ut av veien, rullet ned vinduet, lot varmenstrømme inn og ventet. Han slo av cd-spilleren, og Meat Loafsbaryton forsvant. Disse mennene satte neppe pris verken pårockerens storslagne stemme eller slibrige sanger.

Pickupen stoppet. To av de tre mennene på planet rettetmaskinpistolen mot ham. Mannen i passasjersetet klatret ut oggikk rundt til sjåførdøren på kassevognen. Han hadde en tur-ban på hodet. Svetten som hadde trukket inn i stoffet, vitnetom hvor varmt det var.

Sjåføren så på mannen som kom mot ham.Han grep en bunke papirer som lå i forsetet. Der Glocken

også lå. Med en patron klar i kammeret. Han håpet at hanslapp å bruke den. Utfallet av en skuddveksling mellom en pis-tol og en maskinpistol var gitt på forhånd: Han ville bli drept.

«Papirer?» sa mannen på pashto.Han rakte dem gjennom vinduet. De var signert og beseg-

let av alle stammehøvdingene som kontrollerte dette området.Han regnet med at de ville bli respektert. Det talte til hans for-del at de som ikke adlød en stammehøvdings ordre i dennedelen av verden, kunne regne med å bli henrettet. Og dødenvar nesten alltid brutal og nesten aldri rask. De ville at duskulle føle at du døde, som det het her.

Mannen var badet i svette. Øynene var røde. Klærne skitne.Han bladde gjennom papirene og blunket raskt da han så deærefryktinngytende signaturene.

Han kikket opp på sjåføren. Gransket ham med blikket. Sårakte han papirene tilbake. Mannens blikk flyttet seg til laste-rommet på kassevognen. Han hadde fått et nysgjerrig uttrykki det skitne ansiktet. Sjåførens hånd lukket seg om den lille,svarte boksen. Han vred på bryteren. Mannen snakket påpashto igjen. Sjåføren ristet på hodet og sa at det ikke varmulig å åpne lasterommet. Det var låst. Han hadde ikke nøk-kel og kjente ikke kombinasjonen.

Mannen pekte på maskinpistolen sin og sa at det var nøkke-len hans.

Sjåføren trykket på den røde knappen. Hvis de skjøt ham,

10

Page 13: David Baldacci King og Maxwell

ville fingeren slippe den opp. «Idiotmekanismen» ville deto-nere sprengstoffet og drepe dem alle.

«Stammehøvdingene har gjort dette klart,» sa han påpashto. «Lasterommet skal ikke åpnes før jeg er framme. Heltklart,» la han til. «Hvis du ikke liker det, må du ta det opp meddem.»

Mannen tenkte over dette. Hånden hans gled ned mot pis-tolhylsteret i beltet.

Sjåføren prøvde å puste normalt og holde seg rolig, men viss-heten om at man var sekunder fra å bli blåst til himmels, gjordevisse ting med kroppen som man ikke kunne kontrollere.

Fem anspente sekunder gikk. Fremdeles var det umulig å siom mannen ville gi seg eller ikke.

Til slutt tok han et steg tilbake, satte seg i pickupen og sanoe til sjåføren. Kort etter kjørte de av sted. Bakhjulene virvletopp en sky av sand og støv.

Sjåføren deaktiverte detonatoren. Han ventet til afghanernevar ute av syne før han satte kassevognen i gir. Han kjørte lang-somt i begynnelsen. Så ga han full gass. Trøttheten var borte.

Han trengte ikke musikken lenger. Han skrudde ned klima-anlegget, for han kjente seg plutselig kald. Han fulgte anvisnin-gene han hadde fått og prøvde seg ikke på en eneste snarvei.Å komme på villstrå her ute, kunne få fatale følger. Blikkethans var festet på horisonten. Men han så ikke flere pickupermed bevæpnede menn som kom i hans retning. Forhåpentlig-vis hadde alle langs veien fått beskjed om at kassevognen skullegis fritt leide.

Nesten åtte timer senere var han framme. Det hadde begyntå skumre og blåse opp. Mørke skyer samlet seg på himmelen.Om en liten stund ville det sannsynligvis bøtte ned.

Når han kom fram, hadde han ventet at én spesiell tingskjedde.

Det skjedde ikke.

Page 14: David Baldacci King og Maxwell

2

Det første som gikk galt, var at han gikk tom for bensin idethan kjørte gjennom den åpne døren i steinbygningen. Hanhadde reservetanker, men noen måtte ha feilberegnet avstandog forbruk.

Det neste som gikk galt, var at han fikk en pistol stukket oppi ansiktet.

Dette var ingen afghaner med en maskinpistol. Det var enhvit mann som ham selv. Med en .357 pistol. Hanen var alle-rede spent.

«Hva er problemet?» spurte sjåføren.«Vi har ikke noe problem,» sa mannen. Han var kraftig

bygd. Dissende hakeflesk. Nærmere førti enn tretti.«Vi?» Han så seg rundt. Noen andre hvite menn krøp ut av

skyggene. Alle var bevæpnet. Alle siktet på ham med en pistol.Så mange hvite fjes samlet på et sted som dette stakk ut som

en planet som hadde kommet ut av sin bane.«Dette var ikke planen,» sa sjåføren.Den andre mannen viste ham et ID-kort. «Planen er blitt

endret.»Sjåføren kikket på ID-kortet og skiltet. Mannens navn var

Tim Simons. CIA-agent. «Vi er på samme parti,» sa han.«Hvorfor pistolen i ansiktet mitt?»

«Her borte har jeg lært meg til ikke å stole på noen. Ut! Komigjen!»

Sjåføren slengte ryggsekken over skulderen og steg ned påjordgulvet. Han hadde to ting i hendene.

Glocken, som var ubrukelig med så mange pistoler rettetmot ham.

Den andre tingen var den svarte boksen. Den var langt fra

12

Page 15: David Baldacci King og Maxwell

ubrukelig. Ja, det var det eneste virkelige forhandlingskortethan hadde. Han aktiverte detonatoren og trykket på knappen.

Han holdt den opp.«Idiotsikker,» sa han. «Når den røde knappen slippes opp,

blir vi pulverisert, alle sammen. Kaker med Semtex er kobletrundt hele lastebilen. Nok til å forvandle alt dette til et hull ibakken.»

«Vrøvl,» sa Simons.«Virker som om de ikke koblet inn deg på alt som gjelder

denne operasjonen.»«Jeg tror de gjorde det.»«Tro en gang til.»Simons nikket til en kollega. Han tok opp en lommelykt og

kikket under den bakre hjulbrønnen på høyre side.Han tok et skritt tilbake og snudde seg. Minen hans sa alt.De bevæpnede mennene så på sjåføren igjen. Det faktum

at de var tallmessig overlegne betydde plutselig ingenting len-ger. Han visste det, men han visste også at denne fordelen fortkunne forsvinne. Hauk og due var en lek som i beste fall barehadde én vinner. Men den kunne også ha to tapere. Og tidenhans begynte å løpe ut. Det var flere tegn som tydet på dette:Mennenes fingre, som begynte å bevege seg umerkelig motavtrekkeren på pistolene. Måten de tok noen stjålne steg bak-over på. Det var ikke vanskelig å lese tankene deres.

Komme seg utenfor Semtexens eksplosjonsradius og entenla ham detonere sprengstoffet og drepe seg selv, eller skyte hamog forhåpentligvis redde lasten. I begge tilfeller ville de over-leve, og det var det viktigste for dem. Det var alltids flere laste-biler de kunne kapre. Men de hadde ikke flere liv.

«Med mindre dere kan løpe raskere enn Usain Bolt, så vildere ikke komme dere langt nok unna i tide,» sa han. Han løf-tet boksen høyere. «Og så vil dere få en evighet til å tenke oversyndene deres.»

«Vi vil ha det som er i lastebilen,» sa Simons. «Gir du ossdet, kan du gå.»

«Vet ikke helt hvordan det skulle gå for seg.»Simons ga boksen et nervøst blikk. «Det står to pickuper i

hjørnet der borte. Tanken er full på begge. Reservetanker baki.

13

Page 16: David Baldacci King og Maxwell

Begge er utstyrt med GPS. Det var dem vi kom hit med. Mendu kan ta en av dem. Valget er ditt.»

Sjåføren så på pickupene, som sto ved siden av hverandre.Den ene var svart, den andre grønn.

«Og hvor skal jeg kjøre?» spurte han.«Vekk fra dette drittstedet, tenker jeg.»«Jeg har en jobb å gjøre.»«Den jobben kan du glemme nå.»«Kan vi ikke bare avslutte dette?» Han begynte å slippe opp

knappen.«Vent,» sa Simons. «Vent.» Han holdt opp hånden.«Jeg venter.»«Bare ta en pickup og kom deg vekk herfra. Lasten er ikke

verdt å dø for, er den vel?»«Kanskje den er det.»«Du har familie i statene.»«Hvordan vet du det?»«Jeg bare gjør det. Og jeg tror nok at du vil tilbake til dem.»«Og hvordan skal jeg forklare at jeg har mistet lasten?»«Det vil ikke bli nødvendig,» svarte Simons. «Stol på meg.»«Det er problemet. Jeg stoler ikke på deg.»«Da kommer vi alle til å dø her. Så enkelt er det.»Sjåføren kikket på pickupene igjen. Han trodde ikke på noe

av det Simons sa. Men han hadde et desperat ønske om åkomme seg ut av dette i live, om så bare for å rette opp tingsenere.

«Hør her,» sa Simons. «Som du skjønner, er vi ikke Taliban.Pokker heller, jeg er fra Nebraska. ID-kortene mine er ekte. Vier på samme parti. Hvorfor skulle jeg ellers være her?»

«Du vil altså at jeg bare skal trekke meg stille og rolig til-bake?» sa sjåføren.

«Det er tilbudet mitt.»«Hvordan foreslår du at vi gjør dette?»«Det første jeg må deg om, er at du ikke slipper opp den

knappen,» sa Simons.«Så ikke trykk på avtrekkerne.» Han gikk bort til pick-

upene. Mennene lot ham passere.«Jeg tar den grønne,» sa han. Han så at Simons ga ham et

14

Page 17: David Baldacci King og Maxwell

nesten umerkelig nikk. Det var bra. Han hadde tatt den riktigebeslutningen. Den svarte pickupen var åpenbart utstyrt medsprengladninger.

Han gikk bort til den grønne pickupen og kikket på tennin-gen. Nøkkelen sto i. En GPS var montert til dashbordet.

«Hva er reddevidden på den detonatoren?» ropte Simons.«Det velger jeg å holde for meg selv.»Han kastet ryggsekken i forsetet, satte seg inn bak rattet

og startet motoren. Han undersøkte bensinmåleren. Full tank.Han holdt detonatoren i den ledige hånden.

«Hvordan kan vi være sikre på at du ikke detonerer spreng-stoffet når du har kommet deg unna?» spurte Simons.

«Det er et spørsmål om avstand,» svarte han.«Som vi ikke kjenner.»«Du blir nødt til å stole på meg, Nebraska. Akkurat som jeg

må stole på at denne pickupen ikke kommer til å eksplodereså snart jeg har kommet meg vekk herfra. Eller kanskje det eri den andre sprengstoffet ligger.»

Han tråkket hardt på gasspedalen. Pickupen brølte ut avsteinbygningen. Han ventet å høre skudd bak seg. Men hanhørte ingen.

Sannsynligvis fordi de trodde at det ville føre til at han slappopp knappen for å hevne seg.

Da han var kommet langt nok unna, kikket han på densvarte boksen. Hvis mennene virkelig var CIA-agenter, fore-gikk det mye mer her enn han brydde seg om å tenke på akku-rat nå. Men han hadde lyst til å finne ut hva som lå bak altsammen. Og den eneste måten å gjøre det på, var å se hva somskjedde. Og holde seg i live.

Han deaktiverte detonatoren og slengte den i passasjersetet.Nå måtte han bare komme seg vekk.Han håpet at det var mulig. De fleste kom til denne delen av

verden enten for å drepe eller bli drept.

Page 18: David Baldacci King og Maxwell

3

Sean King kjørte mens Michelle Maxwell satt i passasjerse-tet.

Vanligvis var rollene byttet om: Michelle kjørte, og det fore-gikk omtrent som under et billøp i Daytona. Sean holdt seg fastfor bare livet mens han ba til Gud, uten særlige forhåpningerom å bli bønnhørt.

Det var en god grunn til at han kjørte i kveld, slik han haddegjort de siste tjueen kveldene. Michelle var ganske enkelt ikkeseg selv. Hun begynte å bli det, men det tok lengre tid enn hunlikte.

Han så på henne. «Hvordan går det?»Hun stirret rett foran seg. «Jeg er bevæpnet. Så hvis du

spør meg om det en gang til, kommer jeg til å skyte deg,Sean.»

«Jeg er bare bekymret.»«Jeg vet det, Sean. Og jeg setter pris på det. Men det er tre

uker siden jeg ble utskrevet. Jeg tror jeg har lagt det bak megnå. Og det er det hva du kan gjøre med bekymringene dineogså: legge dem bak deg.»

«Skadene dine var livstruende, Michelle. Du døde nesten.Du holdt på å blø i hjel. Tro meg, jeg var der hvert sekund. Treuker siden du ble utskrevet etter noe sånt er derfor ikke særliglenge.»

Michelle strøk seg over korsryggen og låret. Det var arrder. Og arrene ville aldri forsvinne. Minnet om hvordan hunhadde fått disse skadene, var like levende i dag som i detøyeblikket hun hadde kjent det første knivstikket i ryggen. Etdrapsforsøk begått av en person hun hadde trodd var en alli-ert.

16

Page 19: David Baldacci King og Maxwell

Men hun var i live. Og Sean hadde virkelig vært der forhenne under hele rekonvalesensen. Likevel begynte omsorgenhans nå å irritere henne.

«Jeg vet det. Men jeg var to fulle måneder på rehabiliterings-senteret. Og jeg kommer meg fort. Du av alle burde vite detnå.»

«Det var nære på, Michelle. Altfor nære på.»Hun ga ham et sideblikk. «Hvor mange ganger har jeg nes-

ten mistet deg? Det er en del av det vi gjør. Det følger med job-ben. Hvis det er trygghet vi vil ha, så må vi finne oss et annetyrke.»

Sean kikket ut gjennom frontruten. Det høljet fremdelesned. Kvelden var kald og dyster. Skyene luskende som en coy-ote. De var på vei tilbake etter et møte med Edgar Roy, entidligere klient. De hadde reddet ham fra en dødsdom. Hanhadde vært omtrent så passende takknemlig som en godt fun-gerende autistisk savant med begrensede sosiale ferdigheterkunne være.

«Edgar så godt ut,» sa Michelle.«Han så spesielt godt ut med tanke på at alternativet for

ham hadde vært en giftsprøyte,» svarte Sean. Han virket lettetover at de hadde skiftet samtaleemne.

Sean tok en skarp sving litt for raskt på den regnvåte veien.Michelle holdt seg fast i armlenet.

«Ta det rolig,» advarte hun.Han spilte overrasket. «Ord jeg aldri hadde trodd jeg skulle

høre fra din munn.»«Jeg kjører fort fordi jeg kan det.»«Jeg har skader og legeregninger som beviser noe annet,»

repliserte han.Hun ga ham et skulende blikk. «Vel, vi er ferdige med alt

som har med Edgar Roy å gjøre. Hva nå?»«Vi fortsetter karrierene våre som privatetterforskere. Både

Peter Bunting og den amerikanske regjeringen var rause medbetalingen, men det kan komme regnværsdager da vi tren-ger de pengene. En gang i framtiden skal vi jo pensjonere ossogså.»

Michelle kikket opp på stormskyene. «Regnværsdager? Så

17

Page 20: David Baldacci King og Maxwell

la oss kjøpe en båt. Kanskje vi trenger den for å komme osshjem.»

Sean skulle til å svare, men han ble plutselig opptatt med noeannet.

«Faen!»Han vrengte hardt på rattet. Land Cruiseren spant sidelengs

over den glatte veien.«Vri rattet i motsatt retning,» rådet Michelle rolig.Sean svingte inn i skrensen og fikk raskt kontroll over bilen

igjen. Han bremset ned og stoppet i veikanten.«Hva faen var det?» glefset han.«Hvem var det, mener du,» svarte Michelle.Hun åpnet døren og lente seg ut i regnet.«Vent, Michelle.»«Rett lysene mot høyre side. Fort!»Hun smelte igjen døren. Sean svingte inn på veien igjen.«Slå på fjernlyset,» sa hun.Han gjorde det. Lyset ble skarpere og sterkere. De kunne nå

se dypere inn i mørket og regnet.«Der,» sa Michelle og pekte mot høyre. «Kom igjen, kom

igjen.»Sean ga gass. Land Cruiseren raste nedover veien.Skikkelsen som løp langs veiskulderen på høyre side, snudde

seg og kastet et blikk over skulderen.«Det er en unge,» sa Sean overrasket.«En tenåring,» korrigerte Michelle.«Vel, han kunne fort vært en død tenåring,» la Sean strengt

til.«Han har en pistol, Sean.»Sean bøyde seg over rattet. Han så våpenet i guttens høyre

hånd. «Dette ser ikke bra ut.»«Han virker vettskremt.»«Han løper rundt i et tordenvær med en metallgjenstand i

hånden. Han burde være redd. For ikke å snakke om at jeg nes-ten kjørte over ham. Da ville han ikke vært redd. Bare død.»

«Nærmere.»«Hva?»«Kjør nærmere.»

18

Page 21: David Baldacci King og Maxwell

«Hvorfor skulle jeg gjøre det? Han har en pistol, Michelle.»«Det har vi også. Bare kjør nærmere.»Han økte farten. Michelle rullet ned vinduet.Et lyn flerret opp himmelen som en milliard lyspærer. Tor-

denskrallet hørtes ut som implosjonen av en skyskraper.«Hei,» ropte Michelle til gutten. «Hei!»Tenåringen så seg tilbake igjen. Ansiktet hans skinte i det

skarpe skjæret fra frontlyktene.«Hva har skjedd?» ropte Michelle. «Står alt bra til med

deg?»Gutten svarte med å rette pistolen mot dem. Men han trakk

ikke av. Han hoppet over grøfta og løp over et jorde. Hansnublet og gled i det våte gresset.

«Jeg ringer politiet,» sa Sean.«Vent,» sa hun. «Stopp bilen.»Sean saktnet faren og stoppet.Michelle hoppet ut av Land Cruiseren.«Hva i svarte er det du finner på?» ropte han.«Lett å se at han er i vanskeligheter. Noe må ha skjedd. Jeg

vil finne ut hva.»«Har det ikke falt deg inn at han kan være i vanskeligheter

fordi han har skutt noen, og at han er på flukt fra åstedet?»«Tror ikke det.»Han ga henne et vantro blikk. «Du tror ikke det? Basert på

hva?»«Jeg kommer tilbake.»«Hva? Vent, Michelle.»Han prøvde å gripe henne i armen, men greide det ikke.I neste øyeblikk var hun på vei over jordet. Bare i løpet av

noen sekunder ble hun gjennomvåt i det kraftige regnet.Sean slo hånden oppgitt i rattet. Han ropte ut av vinduet.

«Har du et dødsønske?» Men Michelle var allerede utenforhørevidde.

Han roet seg ned og brukte en liten stund på å undersøke ter-renget. Så kjørte han av sted, tok til høyre i neste kryss og tråk-ket så hardt på gassen at bakparten på Land Cruiseren begynteå slingre. Han rettet opp bilen og raste videre. Hver gang hanvred på rattet, forbannet han partneren sin.