chelsea cain_doeden_to_ganger

Døden to ganger

T YPE-IT AS, 04.01.2013ORDRE: 27989 (s . 1 av 367)

T YPE-I T AS, 04.01.2013ORDRE: 27989 (s . 2 av 367)

Chelsea Cain

Døden to ganger

OVERSATT AV TORLEIF SJØGREN-ERICHSEN


Chelsea CainOndskapens hjerte, 2008

Hjerterdame, 2009

Hjerterått, 2010

Mørketid, 2011

Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening.

Originalens tittel: Kill You TwiceCopyright © 2012 by Verite, Inc. All rights reserved.

Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslowww.aschehoug.no

Satt med 11,3/13,4 pkt. Adobe Garamond hosType-it AS, Trondheim 2013

Papir:Printed in

ISBN 978-82-03-21755-5


Til Carolyn Keene. Jeg nekter å tro at du ikke er virkelig.


Sweet as sugarHard as ice

Hurt me onceI’ll kill you twice

– Ukjent


KAPITTEL 1

Archie Sheridan sov med lyset på. Tablettene på natt-bordet var Zolpidem. Et år tidligere ville det vært smerte-stillende. Paralgin forte. Valium. En munter bysilhuett avplastglass. Selv nå så bordet tomt ut uten alt rotet. Baresovetablettene, en mobiltelefon, et glass med vann fra sprin-gen som hadde stått i en uke, og en rød nattbordslampe fraIKEA.

Pistolen oppbevarte han i skuffen. De nettene ungeneikke overnattet hos ham, var den ladd.

Glasset med sovetabletter var urørt. Archie likte bare åvite at det sto der. Archie ble groggy av sovetabletter, og åvære groggy var en luksus han ikke kunne tillate seg. Hvistelefonen ringte, hvis noen døde, måtte han på jobb.

Dessuten var det ikke det å sovne som var problemet.Problemet var å sove natten igjennom. Han våknet hvermorgen klokka tre og lå våken i en time. Sånn hadde detvært siden oversvømmelsen. Nå tok han det bare med iberegningen. Gikk til sengs en time tidligere. Kompenserte.Det spilte ingen rolle. Så lenge han hadde kontroll på tan-kene og ikke dvelte ved vonde ting, hadde han det bra. Hafullt fokus på nåtiden. Holde seg unna mørket.

Nattbordlampen ble stående på, og den røde metallskjer-men ble stadig varmere.

Klokka var tre. Archie stirret i taket. Det var trykkendevarmt i leiligheten, og soveromsvinduet sto åpent. Han

9


kunne høre den fjerne støyen fra anleggsmaskiner som fort-satt jobbet med å rydde opp etter oversvømmelsen i sent-rum. De hadde holdt på døgnet rundt i tre måneder, ogbyen så fortsatt nedgriset ut.

Hvis det ikke var støyen fra anleggsmaskinene, var dettog han hørte om natten: motorene, fløytene, hjulene motskinnegangen. De kjørte gjennom Portlands grønnsaks-distrikt til alle døgnets tider.

Archie hadde ikke noe imot støyen. Den minnet ham omat han ikke var den eneste som var våken.

Alle hadde et botemiddel mot søvnløshet. Ta et varmtbad. Trene. Drikke et glass varm melk. Ta en matbit førsengetid. Drikke urtete. Unngå koffein. Høre på musikk. Fåmassasje.

Ingenting virket.Psykologen hadde sagt at han bare skulle bli liggende i

senga.Ikke les engang, sa hun. Det vil bare gjøre det vanskeli-

gere å sovne igjen.Han måtte bare ligge der.Men puten var for flat. Den brukte madrassen han hadde

kjøpt, knirket hver gang han snudde på seg.Varmen fikk sårene til å klø. Den ferske huden var stram

og prikkende og minnet ham om hvert eneste sted hvorknivbladet hadde skåret seg inn i vevet hans. Brystet varen labyrint av arr. Tjafser av mørkt hår vokste ut rundt detykke, lyserøde hevelsene og de perleaktige rendene – deklarte ikke å vokse gjennom det harde vevet.

En sånn kløe, midt på natten, kan drive et menneske fraforstanden, og av og til klødde han seg til blods mens hansov.

Archie dro en hånd langs siden, hvor arrene føltes nupreteunder fingrene, og videre over brystet, hvor fingrene hansfant det hjerteformede såret hun hadde skåret inn i ham

10


med en skalpell. Så knyttet han neven, rullet seg rundt ogstakk den innunder puten.

Ti over fire.Archies mobil ringte. Han snudde seg i senga og kikket

på klokka på nattbordet. Han hadde sovet i ti minutter. Detvirket lenger. Det føltes som om han hadde sand i øyneneog et tykt belegg på tungen. Håret var vått av svette. Han låpå magen, naken, med ansiktet presset mot puten. Da hanstrakte ut hånden og famlet etter telefonen, veltet han glas-set med sovetabletter, som rullet ned fra nattbordet og stan-set et eller annet sted under senga.

Archie holdt telefonens lysende LCD-skjerm opp foranansiktet og kjente straks igjen nummeret.

Han visste at han burde la samtalen gå til svarer.Men det gjorde han ikke.«Hei Patrick,» sa Archie inn i telefonen.«Jeg får ikke sove,» sa Patrick. Stemmen var en anstrengt

hvisking. Han prøvde antagelig å unngå å vekke foreld-rene. «Hva om han kommer tilbake for å ta meg?» sa Pat-rick.

«Han er død,» sa Archie.Patrick var taus. Ikke overbevist.Den offisielle kjennelsen lød død ved drukning. Det var

bare halvveis sant. Archie hadde holdt hodet til Patricks kid-napper under vann, og da han var død, hadde han skjøvetliket ut i strømmen i den flomstore elva.

Liket hadde fortsatt ikke dukket opp.«Du må tro meg,» sa Archie. For det var jeg som drepte

ham.«Kan du komme og besøke meg?» spurte Patrick.«Ikke akkurat nå,» sa Archie.«Kan jeg komme og besøke deg?»Archie rullet seg over på ryggen og gned seg i pannen med

11


hånden. «Jeg tror foreldrene dine gjerne vil ha deg hjemmeakkurat nå.»

«Jeg hørte at de snakket om meg. De vil gi meg medisi-ner.»

«De prøver å hjelpe deg til å få det bedre.»«Jeg har en hemmelighet,» sa Patrick.«Vil du fortelle meg hva det er?» spurte Archie.«Ikke ennå.»Archie ville ikke presse ham. Ikke etter alt Patrick hadde

vært igjennom. «OK,» sa han.«Vil du telle sammen med meg?» spurte Patrick. Det var

noe Archie hadde gjort sammen med sin egen sønn. Telleåndedrag for å få sove. Både Patrick og Ben var ni. MenPatricks opplevelser hadde endret ham. Han hadde modnet,uten at han forsto så veldig mye mer av verden.

«Klart det,» sa Archie. Han ventet. Han hørte Patricklegge seg til rette og så ham for seg liggende på sidenpå sofaen i familiens stue med telefonen mot øret. Archiehadde aldri sett verken sofaen eller huset, men han haddesett fotografiene i politiets mappe. Han kunne forestille segdet.

«Én,» sa Archie. Han tidde og lyttet mens Patrick pustetinn og ut. «To.» Archie satte seg opp i senga. Patrick gjespet.«Tre.» Han satte føttene på gulvet. «Fire.» Reiste seg. «Fem.»Vinduene på soverommet var de opprinnelige, satt sammenav utallige rektangulære, fabrikkproduserte småruter. NårArchie dro fingrene over glasset, kunne han føle små bølgerog krusninger i overflaten.

«Seks,» sa han.Han gikk bort til vinduet. «Sju.» Lyset sto på i rommet,

og det var fortsatt så mørkt utenfor at Archie kunne se sitteget speilbilde i glasset. Da han nærmet seg, bleknet speil-bildet, og byen trådte fram. Utenfor vinduet buktet Willa-mette River seg nordover og delte byen i to. En lysstrime

12


langs silhuetten av West Hills varslet at en ny dag var iemning. Elva var nesten lilla.

«Åtte,» sa han.Det var varebilens ryggealarm som fanget oppmerksom-

heten hans. Vinduet var åpent og hengslet øverst, slik at detsvingte ut og oppover. Archie kikket ned på gaten under seg.

«Ni.»Gatelyktene sto fortsatt på. Grønnsaksdistriktet hadde

brede gater, i sin tid anlagt slik for å gi plass til alle laste-bilene som var fullastet med epler og jordbær. Men det varnesten ingen lastebiler å se lenger. Lagerbygningene rom-met nå forretninger som solgte brukt kontorutstyr, gallerierfor alternativ kunst, asiatiske antikvitetsbutikker, kaffebarerog mikrobryggerier. Det var nært og billig, hvis man ikkebrydde seg om togene som dundret forbi til alle døgnetstider.

«Ti.»Varebilen der nede hadde rygget inntil lasterampen foran

Archies hus og stanset. En svart personbil kjørte opp påsiden av den. To menn kløv ut av førerhuset på lastebilen oggikk rundt for å skyve opp bakdøren. En kvinne steg ut avden svarte bilen. Archie visste at hun var en kvinne, akkuratsom han visste at mennene i lastebilen var menn. Det skyld-tes hvordan de sto, hvordan de beveget seg, de mørke omris-sene av kroppene deres i det gule skinnet fra gatelyktene.Kvinnen sa noe til mennene og tok deretter noen skritt til-bake og så på mens mennene begynte å bære ut store papp-esker fra varebilen.

En leiebil fra U-Haul.Noen var i ferd med å flytte inn. Klokka fire om nat-

ten.Archie hadde sluttet å telle.«Patrick?» sa han.Det var stille i den andre enden.

13


«God natt,» hvisket Archie.Han brøt forbindelsen. Displayet viste 4.17. Senga lok-

ket. Han kunne fortsatt få seg noen timers søvn før hanmåtte på kontoret. Idet han gikk bort fra vinduet, synteshan at han så kvinnen kikke opp på ham.


KAPITTEL 2

Jake Kelly drakk bare fairtrade-kaffe. Det sørget for enanstendig lønn til kaffebøndene, som ellers måtte slite ogslave for en pris som iblant var mindre enn produksjonsom-kostningene og tvang dem inn i en ond sirkel av gjeld og fat-tigdom. Jake ville gjerne ha en kopp kaffe nå. Han trengtekoffein. Men på senteret hadde de bare Yuban. Han kjenteden nøtteaktige aromaen av mørke kaffebønner fra kaffe-maskinen. Om han var fristet? Ja. Men så tenkte han på deinnfødte i Guatemala som jobbet for småpenger på kaffe-plantasjene. Ethvert valg en person tok, hva man kjøpte oghva man ikke kjøpte, hva man spiste og drakk, hadde makttil å endre menneskers liv. Man var enten en del av løsnin-gen eller en del av problemet.

Han konsentrerte seg om oppgaven han var i gang med.Knepet med å rengjøre en takke, var koschersalt. Jake lot

takka kjøle seg av, så skrapte han løs med en stekespade.Den forkullede pannekakerøren samlet seg i små, tilfreds-stillende klumper. Han hadde tatt med seg sine egne gulegummihansker. Senteret hadde ingen, og det virket ikke rik-tig å be dem bruke penger på den slags. Han hadde tatt medseg koschersaltet også. Det var av merket Morton – en blåboks med bilde av en jente i en gul solkjole og parasoll påetiketten. Han drysset litt salt på takka. De grove, hvite kor-nene spratt omkring og spredte seg på platen som hagl pået fortau. Man skulle helst ikke bruke såpe eller vaskepul-

15


ver. Jake skrubbet platen med et stykke pimpstein og gnu-ret saltet mot overflaten til fingrene verket. Så brukte hanen fuktig klut til å tørke av alt saltet og skitten som haddeløsnet. Det tok fire omganger med kluten før overflaten påtakka skinte.

Men han var ikke ferdig. Han skrudde korken av en øko-nomiflaske med vegetabilsk olje og helte forsiktig en skvettpå platen. Så tok han en ny skurefille og gned et tynt lagmed olje ut over hele takka. Mer olje. Mer klutarbeid. Små,sirkulære bevegelser. Han begynte på midten. Arbeidet segutover.

Han sto foroverbøyd med øynene i høyde med overfla-ten på platen og inspiserte arbeidet da Bea, senterets dag-lige leder, kom inn på kjøkkenet med en kurv stappfull medskittent sengetøy. Hun var et robust kvinnfolk, gammel noktil å være Jakes mor, med det forblåste håret og det lett for-skremte blikket til en person som nettopp har gått ut av enmeget rask kabriolet.

«Så du er her fortsatt,» sa hun.Jake kikket på uret på komfyren og oppdaget at det var

en time siden skiftet hans var over.«Jeg salter takka,» forklarte han.Hun smilte. «Det er ikke nødvendig.»«Det er greit for meg.»«Den forrige frivillige brukte bare papirhåndklær og Jif,»

sa hun.«De gjorde sikkert det de syntes var best.» Han hadde

heller ikke visst hvordan man rengjorde en takke. Men hanhadde sett den under omvisningen på kjøkkenet, og etterpåhadde han slått det opp. Han hadde skrevet notater ogsamlet informasjon fra diverse nettsider. Noen var åpenbartganske lidenskapelige når det gjaldt å rengjøre takker. Etterå ha lest noe av det han hadde funnet på nettet, begynteJake å lure på om det ikke ville være enklere å lage jentenes

16


pannekaker i en stekepanne. Han lurte på om han skulleforeslå det, men han ville ikke lage noe oppstyr.

«Jeg skulle ønske jeg hadde flere frivillige som deg,» saBea. Hun blåste noen grå hårstrå bort fra pannen, rettet pågrepet om skittentøykurven og gikk mot bakdøren.

Jake dro av seg de gule hanskene, stakk dem i lomma påforkleet og løp etter henne for å hjelpe til. «Hvorfor tar dumed deg skittentøyet ut?»

«Vaskemaskinen har gått i stykker. Jeg skulle bare settekurven i bilen så jeg ikke glemmer å ta den med hjem ikveld.»

Jake nølte ikke engang. «Jeg kan ta den,» sa han.Hun rynket pannen og hevet et øyenbryn. «Mener du

det?»Jake tok skittentøykurven ut av hendene hennes. Den var

tyngre enn den så ut. Eller kanskje hun var sterkere enn hunså ut. «Jeg kan ta den med hjem. Jeg skal vaske tøy i kvelduansett. Så kan jeg ta den med tilbake i morgen tidlig.»

Bea la armene i kors og ristet smilende på hodet. «Du eren velsignelse, Jake.»

Jake strålte av glede. «Jeg er bare glad for å kunne hjelpetil.»

«Skal jeg hjelpe deg ut i bilen med den?» spurte hun.«Nei takk, det går fint.»Bea åpnet bakdøren for ham likevel, og han slepte kurven

ut til bilen. Senteret hadde en liten parkeringsplass til fembiler, akkurat nok til de ansatte og frivillige. Tre av bilenepå parkeringsplassen var sølvgrå Priuser. Jake tok med kur-ven til sin sølvgrå Prius og satte den på fortauet, sånn at hankunne åpne bagasjelokket. Han stanset og kikket opp påhimmelen. Formiddagssola varmet ham i ansiktet, og densvale sommervinden kilte mot nakkehårene. En hvit som-merfugl fløy dovent gjennom luften og flagret inn og utav synsfeltet hans. Ikke en sky på himmelen. Jake lukket

17


øynene og løftet ansiktet mot sola. Her oppe ved nordvest-kysten var dager som dette dyrebare.

Han kjente en lukt – sandeltre? kryddernellik? – og åpnetøynene. Sommerfuglen var forsvunnet.

Så hørte han et dunk, som når et balltre treffer en melon,og kjente en sviende smerte i hodet som sendte ham i bak-ken. Det tok en liten stund før han skjønte at de to sanse-inntrykkene var forbundet. Det siste han så mens han lå derpå asfalten og det langsomt svartnet for ham, var skittentøy-kurven ved siden av ham, og et dryss av bitte små bloddrå-per som la seg over de skitne lakenene som dugg.


KAPITTEL 3

Menneskekjøtt hadde en helt spesiell lukt. Av blod ogvev, metaller og salt, avføring og fett. Som lukten av slaktededyr på et slakteri, men likevel annerledes.

Surere.Det var en lukt som Archie hadde problemer med

å beskrive, men som han alltid kjente igjen med detsamme.

Den døde mannen var bundet på hender og ankler medet tau og dinglet fra den laveste greinen på et sedertre. Hen-dene var bundet til greinen, så han hang der som en syk jule-dekorasjon, med de nakne føttene bare noen centimetereover bakken. Det så ut som om han var flådd fra halsen ogned. De kjøttfulle, røde musklene på brystet glinset blodig,og de kniplingaktige trådene av blottet, gult fett så nestenvakre ut mot det rå kjøttet.

Det var klarvær og blå himmel denne sommerhelgen, ogsola sto høyt på himmelen. En kjølig vind maskerte etter-middagsheten som var i vente. Solstråler trengte seg gjen-nom greinene i sedertreet. Likets lyse hår blafret lett sam-men med bladene. Han kunne se ut til å være midt itrettiårene, av middels høyde og kroppsbygning. Men detvar vanskelig å si.

Ved likets føtter lå en visnet, hvit lilje, som allerede varavmerket med en bevismarkør.

Barnåler fra sedertreet dekket bakken under liket, og der

19


barnålene sluttet, var jorda raket med en grein for å skjulealle fotavtrykk.

Archie la hodet på skakke og lyttet til den fjerne lyden avbarn som lekte i skogen.

Henry hadde vært den første på åstedet, og det glattra-kede hodet hans glinset allerede av små svetteperler. Hanstirret mot horisonten. «En lekeplass,» sa han.

Archie kjente parken. Ben og Sara pleide å leke der.De var på Mount Tabor, som ikke kunne kalles et fjell,

snarere et høydedrag med ambisjoner. Det raget opp påPortlands flate østside, en sovende vulkankjegle hvor skrå-ningene var dekket av elegante herskapshus inne mellom deurgamle bartrærne. På toppen lå en skogkledd park. Dervar det stier. Tennisbaner. Piknikområder. Et forseggjortvannreservoar i stein. En populær lekeplass. I august hvertår laget hundrevis av Portlands voksne innbyggere olabiler,kledde seg ut og kappkjørte fra parken og ned den svingeteveien til bunnen av bakken.

«Jeg skal rydde området,» sa Henry. Han snudde seg oggikk mot en av patruljebilene på veien. Han haltet fort-satt, selv om Archie så at han anstrengte seg for å skjuledet.

«Hvordan går det med ham?» spurte Robbins etter atHenry var utenfor hørevidde. Robbins hadde åpnet koffer-ten med medisinsk utstyr og hadde dratt plastposer overlikets hender. Nå sto han med knyttnevene mot hoftene påden hvite kjeledressen og gransket liket slik en slakter villeha gransket et stykke kjøtt.

«Fortsatt svak,» sa Archie.«Går han i fysioterapi?» spurte Robbins.«Jepp,» sa Archie. Det var meningen at Henry skulle gå

til fysioterapeut to ganger i uken. Men det var vanskelig åholde avtaler når man var politimann. Drap hadde det medå dukke opp på ubeleilige tidspunkter.

20


Det myke underlaget av barnåler på bakken under liketvar gjennomtrukket av blod. Archie nærmet seg forsiktig ogsørget for ikke å tråkke i det. Blod som rant fra et offer somfortsatt var i live, ville koagulere. Det er det som hindrer atfolk blør i hjel når man skjærer seg i fingeren på kjøkke-net. Med mindre man skjærer over en pulsåre, vil ikke blo-det sprute ut av et sår; det vil tyte ut som en rød og tykt-flytende og klebrig væske, omtrent som honning. Koagulertblod hang fortsatt fra likets føtter som seige tråder.

Da han sto der, var Archie omtrent i øyehøyde med liket.Drapsmannen hadde hengt opp offeret sitt i denne høydenmed overlegg, tenkte Archie, sånn at de kunne stå ansikt tilansikt. Altså måtte drapsmannen være omtrent like høy somArchie – én syttiåtte.

Det hadde ikke vært noen behagelig død. En provisoriskknebel var blitt stappet inn i munnen på den døde mannenog tvunget kjeven så langt opp at haken nesten berørte hal-sen og kinnene bulte. Dødsstivheten hadde fått leppene tilå trekke seg bakover, slik at tennene og gummene var blot-tet i et avsindig glis rundt knebelen og fikk munnen til åvirke enda større. Ansiktet var stivnet i smerte – med spentepannemuskler, de mørke øyenbrynene hevet og rynker heltopp i hårfestet. Øyelokkene hadde trukket seg sammen ogavslørte et tomt og stivt blikk. Med unntak av hodet ogarmene, var hele kroppen hans dekket av blod.

«Se nøye etter,» sa Robbins.Archie bøyde seg forover. Han skimtet brune kroppshår

på den døde mannens skuldre. Han lot blikket gli nedoverog så de samme tynne hårene på mannens lår – tykkere ogmer krøllete rundt genitaliene. Da han gikk i en langsomsirkel rundt liket og barnålene fra sedertreet knaste underføttene hans, så Archie, mellom bekkene av blod, fregner,hudflekker, omgitt av rødt. Mannen var ikke blitt fullsten-dig flådd fra halsen og ned. Drapsmannen hadde tatt sitt

21


pund med kjøtt bare fra offerets bryst og mage. Deretterhadde han fått blø. Mye. Langsomt.

Archie hørte at Henry kom tilbake. Archie måtte kjempemot en impuls til å være barnepike for Henry nå som hanvar tilbake på jobb. Han spurte ikke hvordan det gikk medham hvert tiende minutt. Han spurte ikke om han gikk tiltimene hos fysioterapeuten, eller prøvde å hjelpe ham ut avbilen. Ingen spesiell oppmerksomhet. Det var sånn Henryville ha det. Nå ga Archie sin gamle venn en liten stund tilå ta scenen i øyesyn. Henry brukte ikke lang tid på å trekkesamme konklusjon som Archie hadde gjort. Henry gned påhårstubbene på hodet og rettet på solbrillene. Det blodigeliket gjenspeilte seg i brilleglassene. «Alt blodet på bakken,»sa Henry. «Han var i live da han ble torturert.»

«Sårene ser ut til å være pre-mortem,» istemte Robbins.«Han har vært død i mellom fire og seks timer.»

Archie viftet bort en flue. Forsiktige mennesker drepteikke på offentlige steder. Forsiktige mennesker drepte i leideleiligheter og på øde landeveier og i lasterommet på stjålnevarebiler. Bare spesielle mennesker begikk drap. Bare heltspesielle mennesker begikk drap på offentlige steder, og tokseg god tid i tillegg. Det lovet ikke godt. Mennesker somikke gjorde logiske valg, var lite forutsigbare, og derfor van-skeligere å fange.

«Parken stenger ved midnatt og åpner klokka fem ommorgenen,» sa Henry. «Så hvis de kom i et kjøretøy, må detha vært sent i går kveld eller i dag tidlig.»

«Du går ut fra at de kom sammen i en bil,» sa Rob-bins.

«Kanskje offeret kom av egen fri vilje,» sa Archie. «Kan-skje de møttes i parken. Kanskje de gikk en tur.»

«Eller syklet,» sa Robbins. «På tandemsykkel.»Henry ignorerte ham. «Ingen som matcher hans profil er

blitt meldt savnet i dag,» sa Henry.

22


«Gjennomsøker de parken om kvelden på jakt etterbiler?» spurte Archie.

«Det står i instruksen deres,» sa Henry.Det var en stor park. Litt rekognosering for å sjekke

hvilke områder av parken som ikke ble undersøkt på densiste patruljen, så kunne morderen ha kjørt offeret sitt inn,torturert og drept ham, og deretter kjørt ut igjen etter atportene ble åpnet om morgenen.

Klokka var kvart på to. Liket var blitt oppdaget en timetidligere. Archie så sporene etter syklisten som hadde mistetkontroll over sykkelen og skrenset tre meter før han haddekjørt rett inn i et sedertre. Sykkelen lå der fortsatt, på siden,med det ene hjulet bøyd. Et sprukkent speil var brutt løs frastyret og lå på bakken et par meter unna.

Under de mørke kronene på bartrærne telte Archie lys-kasterne til minst tre TV-biler. Det blinket i kameralinser.Polititeipen var satt opp med en romslig radius, men meden zoomlinse og litt kreativ vinkling kunne kameraene fangeinn liket.

«Vi må få tatt ham ned,» sa Archie.«Har bare ventet på ordren, sjef,» sa Robbins. Han rom-

sterte i den åpne utstyrskofferten, dro ut to par latekshans-ker og rakte dem til Archie og Henry.

Archie dro på seg hanskene. Selv ett år etter virket detfortsatt feil at den venstre manglet giftering.

Noen fluer summet rundt hodet på liket. En av dem lan-det på det åpne øyet, slo med vingene og fløy sin vei.

Robbins rullet ut en hvit likpose på bakken og dro oppglidelåsen. Glidelåsene på likposer lød ikke som andre glide-låser. Den store plastdrageren som skurret mot alle plastten-nene ned langs siden og over bunnen i en J-fasong hadde enspesielt illevarslende lyd. Robbins foldet ut en slags medi-sinsk kniv og rakte den til Archie. «Skjær du,» sa han. «Jegtar imot.»

23


«Jeg da?» spurte Henry.«Du står der, og hvis jeg roper at det blir for tungt, kom-

mer du og hjelper meg. Ellers gjelder det å unngå å rote tilåstedet.»

En liten hvit plasttrapp var allerede satt opp ved siden avliket, og Archie gikk opp på den med kniven i hånden. Detvar ikke noe bemerkelsesverdig ved tauet rundt likets hånd-ledd, ikke knutene heller, men likevel nølte Archie.

«Jeg har fotografert det fra alle vinkler,» sa Robbins.Robbins var den beste rettsmedisineren Archie hadde

jobbet med. Det var ikke noe å diskutere. Archie grep rundtgreinen med den ene hånden og begynte å skjære i tauetmed den andre. Robbins gikk bak liket og la de behanskedehendene mot den døde mannens rygg. Da tauet brast, faltden døde mannen de to–tre centimeterne ned til bakken.Han knakk ikke sammen på midten eller falt overende i enhaug. Han falt rett ned, som en stor dartpil, med armenestivt opp over hodet og tærne pekende nedover. Robbinsmanøvrerte ham inn i likposen som et møbel.

Zip.Robbins reiste seg. Latekshanskene og armene på kjele-

dressen var innsmurt med blod. «Hendene ser bra ut,» sahan. «Jeg bør få et bra sett med fingeravtrykk.»

Archie viklet tauet løs fra greinen og gikk ned på bakkenigjen.

«Vi har lett i det nærmeste området. Ingen spor etterklærne hans.»

«Sjekk søppelkassene i hele parken,» sa Archie. «Og se omdet flyter noe i reservoaret.»

Henry holdt ut en sporpose, og Archie slapp tauet oppi.«Ikke akkurat et overflødighetshorn av bevis,» sa Henry.«Det er ett til,» sa Archie. Han satte seg på huk ved likpo-

sen og dro opp glidelåsen til den døde mannens hode komtil syne. Så stakk han hånden inn i likets gapende munn,

24


løsnet knebelen og dro den ut. Det var en ball av hvit og gulgummi, dekket av størknet spytt. Archie måtte bruke beggehender for å åpne ballen forsiktig og skille de to delene frahverandre. Gummien glapp til slutt med et klebrig smekkog avslørte seg som et par gule kjøkkenhansker.

Archie rakte hanskene til Robbins. «Sjekk dem for finger-avtrykk,» sa Archie.


chelsea cain_doeden_to_ganger

Documents